Endringer

Mens han var borte, krabbet vi ut av et vindu og fortsatte dansen. Da Constable Price kom tilbake måtte han bare riste på hodet. Han spurte om vi hadde noe imot at han kjørte oss hjem til teltene våre slik at vi kunne snakke i ro og fred om oppholdet som utlendinger i England, og det gikk vi så gjerne med på.

Hjemme ved teltene bød vi på kaffe og hadde det riktig hyggelig mens konstabelen orienterte om situasjonen og stemningen i landet for tiden. Tyske fallskjermtropper kunne ventes når som helst, som et ledd i invasjonen, og alle var blitt informert om å være på vakt mot alt som kunne være mistenkelig. Dessuten var det portforbud for utlendinger etter kl 10.30 P.M. (Past Meridien) dvs etter kl. 22.30. Han viste også til de hindere som skulle ødelegge tyske fly hvis de prøvde å lande med tropper. Et annet tiltak, sa han, var at alle skilter med navn på veier, stasjoner, byer etc. var fjernet for å villede eventuelle invasjonstropper. Salg av radiomateriell, karter, reisebrosjyrer etc. var strengt forbudt.

Fra min bror i Dumfries fikk jeg også høre litt om livet i Den norske Hæren der. Den første tiden hadde vært noe kaotisk og svært slitsom for yrkesmilitære hjemmefra, som prøvde å lage soldater av så mange hvalfangere, veldig ulike i alder og bakgrunn. De fleste hadde flust med penger og levde tilsvarende. Noen kjøpte bil og var riktig storkarer så lenge det var bensin å få tak i. Det fantes ikke våpen for dem så de måtte trene med kosteskafter den første tiden. Kanskje ikke så rart at mange av hvalfangerne hadde vanskelig for å ta militærlivet særlig alvorlig, og noen tok da også hyre og reiste ut igjen, eller søkte seg inn i Marinen så snart dette ble mulig.

Arbeidet omkring på Poden Farm gikk veldig greit og vi sto iblant på så hardt at formannen, Charlie, måtte be oss ta det easy. Han Bror i laget var riktig en skøyer og engelsk lærte han svært lite av. En gang felte han en stor buske over Charlie, og da han omsider fikk krabbet seg fram, sa jeg til Bror at han måtte si at han var sorry, og det sa han. Til det smilte Charlie og sa at everything was quite all right. Bror smilte stort og sa at nå hadde han lært verdens nyttigste ord.

En lørdag var noen av oss i Stratford on Avon for å handle. Bror ville kjøpe et ullteppe og prøvde å forklare dette for ekspeditrisen. Han tok seg om skuldrene som om han frøys, så ekspeditrisen lurte på om han var ute etter frakk og spurte: “Overcoat” ? Bror moret seg kostelig over dette og satte i en gapskratt og sa til oss: “Tenk dere karer, jeg spurte etter ullteppe og så spurte dama om jeg var overkåt.” Ja, han Bror var riktig en skøyer og ga oss mang en god latter.