Endringer

St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.

Vi ble kjørt i en liten bussdrosje til Paddington Station hvorfra vi reiste med G.W.R. til Honeybourne Station i Worcestershire. Der ble vi møtt av mr. Onions som var eier av det området hvor vi skulle arbeide. Han hadde i sine unge dager vært sjømann og kjente godt til nordmenn, og det var kanskje derfor at han tok så vel imot oss og geleidet oss inn på stasjonsbaren hvor det ble rikelig med velkomstbegere, og mange nye bekjentskaper ble stiftet. Det var blitt kjent at det skulle komme utlendinger til den lille landsbyen, så det var mange som hadde møtt frem for å se på. Senere på kvelden ble vi kjørt ned til Poden Farm hvor vi også møtte mr. Cox som forpaktet stedet av mr. Onions. Vi skulle bo i telt, fire mann i det ene og fem i det andre. Så vidt jeg husker var det Johan Jysereid , Camein Carlsen, Brynjar Løkke og jeg som bodde i det ene. I det andre var det Olsen, Bror, Henry Brodin, Paul og Petter Olsen. Sistnevnte døde av kreft på det norske sykehuset ved Holland Park i London senere på høsten. Paul, som var god i engelsk og til stor nytte, sluttet etter kort tid og reiste tilbake til London, landlivet var visst ikke noe for ham.

Fra min bror i Dumfries fikk jeg også høre litt om livet i Den norske Hæren der. Den første tiden hadde vært noe kaotisk og svært slitsom for yrkesmilitære hjemmefra, som prøvde å lage soldater av så mange hvalfangere, veldig ulike i alder og bakgrunn. De fleste hadde flust med penger og levde tilsvarende. Noen kjøpte bil og var riktig storkarer så lenge det var bensin å få tak i. Det fantes ikke våpen for dem så de måtte trene med kosteskafter den første tiden. Kanskje ikke så rart at mange av hvalfangerne hadde vanskelig for å ta militærlivet særlig alvorlig, og noen tok da også hyre og reiste ut igjen, eller søkte seg inn i Marinen så snart dette ble mulig.

Arbeidet omkring på Poden Farm gikk veldig greit og vi sto iblant på så hardt at formannen, Charlie, måtte be oss ta det easy. Han Bror i laget var riktig en skøyer og engelsk lærte han svært lite av. En gang felte han en stor buske over Charlie, og da han omsider fikk krabbet seg fram, sa jeg til Bror at han måtte si at han var sorry, og det sa han. Til det smilte Charlie og sa at everything was quite all right. Bror smilte stort og sa at nå hadde han lært verdens nyttigste ord.

En lørdag var noen av oss i Stratford on Avon for å handle. Bror ville kjøpe et ullteppe og prøvde å forklare dette for ekspeditrisen. Han tok seg om skuldrene som om han frøys, så ekspeditrisen lurte på om han var ute etter frakk og spurte: “Overcoat” ? Bror moret seg kostelig over dette og satte i en gapskratt og sa til oss: “Tenk dere karer, jeg spurte etter ullteppe og så spurte dama om jeg var overkåt.” Ja, han Bror var riktig en skøyer og ga oss mang en god latter.

Olsen, vår første kokk, var heller noe ustadig og sterkt plaget av hjemlengsel, dessuten likte han ikke det campinglivet vi levde, så han reiste tilbake til London for å søke hyre. Landarbeid var visst ikke noe for ham heller. Neste mann som forsøkte seg som kokk var Henry Brodin fra Nøtterøy, og han viste seg å være en ypperlig kokk, særlig når vi skaffet ham villkaniner som han tilberedte med deilig viltsaus. Det var rikelig med kaniner i tornekratthekkene, og Charlie lærte oss en grei måte å fange dem på. Med en bringbærkvist full av tagger vridd om i kaninhulen og trukket ut, fant vi ut om det var kaniner der, hvis det var hår på den. Derpå kunne vi grave ut kanin . Engelskmennene var ofte utstyrt med en tam ilder som de slapp inn i kaninhulen, og da tok det ikke lang tid før kaninen kom ut i flygende fart og rett inn i sekken som ble holdt utenfor hullet. Brodin holdt også orden på rasjoneringskortene våre og foretok alle innkjøp som ikke alltid var så enkelt på grunn av rasjoneringen. Den hadde vært lett inntil alt gikk galt i Frankrike, men fra da av ble den mye strengere. Han hadde også god kontakt med Sjømannskirken i London og skaffet oss bl.a. et Lingvafonkurs i engelsk, og det ble flittig brukt. Han var en fin kar og veldig nyttig i laget vårt.

Landsbyen Honeybourne hadde tre puber og postkontor samt diverse små forretninger og mange hyggelige mennesker. Det gikk etter hvert bedre med det engelske språk og dermed også kontakten med lokalbefolkningen. Det var litt anderledes på landet, bl.a. ved at kvinner vanligvis ikke gikk på pub slik som i byene, men vi stiftet da diverse bekjentskaper i butikker etc.. Noen puber hadde Ladies Lounge hvor kvinner kunne holde til i mindre støyfulle lokaler.

Det var merkbart at vi var ute på landet hvor folk var mer isolerte og lite kjent med livet til sjøs og i andre land, så det ble mange merkelige spørsmål å svare på.