Endringer

Hva er en bygdeborg? Det vet da vel alle, vil kanskje en historiker svare. Tvertimot. De fleste mennesker har intet klart begrep om hva en bygdeborg er; mange har kanskje ikke engang hørt ordet nevnt. Og dog må vel bygdeborgene sies å være forholdsvis alminnelige historiske minnesmerker.

Den eneste større undersøkelse av bygdeborgene i Norge er foretatt av professor Oluf Rygh; han fremlegger resultatet av den i Årsberetning for Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring for 1882. Her finnes en alminnelig utredning om bygdeborger, og en samlet oversikt over kjente borger. Dessuten er satt opp gårdsnavn som kan formodes å ha forbindelse med bygdeborger, fortrinnsvis da sammensetninger på -borg(en), -slott o.l. I samme forenings årsberetning for 1908 står der en fortegnelse over de hittil påviste bygdeborger, og en del notiser om sådanne av professor Håkon Shetelig. I en meget interessant avhandling (trykt i Stavanger Museums 50-årsjubileumsskrift) gir Arne Salveson en utførlig beretning om bygdeborgene i Rogaland. Forøvrig fins litteratur om emnet mest i bygdebøker (eks. Helge Gjessing: Lista, Lorens Berg: Sandeherred, m. fl.). Hva den følgende alminnelige utredning angår, har jeg i det vesentlige holdt meg til de her nevnte kilder.

Bygdeborgere er gamle befestninger, oppført på bratte, isolerte bergkoller, som var lette å forsvare. På én kant måtte det imidlertid være såpass framkommelig at man uten større vanskeligheter kunne komme opp på toppen. Nettopp på den side er de beskyttende murer reist.

Murene er bygget opp uten bindemidler av noen art, derfor er de nå som regel ramlet ned; men på enkelte steder kan de ennå stå urørt i temmelig stor høyde — opptil 2 à 3 meter. A. Salveson (Bygdeborgene i Rogaland) skiller mellem flere slags murer:

1. Stengemurer, som er korte, brede og høye; de står i alminnelighet hvor tilgangen til borgen er lettest — tvers over et dalsøkk eller et skar. I disse murer er brukt større stein enn i de andre.

2. Vergemurer. De står ved selve inngangen til borgen, og fra dem har man hindret fienden i å komme inn.

3. Murer på steder hvor det er umulig å komme opp. De ble nok brukt til vern og skyts.

4. Hindringsmurer som står i bakken opp til borgen eller ved foten av den. Disse gamle anlegg fins det temmelig mange av i vårt land. I det indre av landet, som var mindre utsatt for fiendtlig invasjon, er de mindre hyppige enn i kystdistriktene. I alminnelighet fins vel en borg i hver bygd, undertiden flere.

Så er spørsmålet hva disse borger bruktes til. Det synes rimeligst at de var tilfluktssteder, hvor folk i bygda i utrygge tider kunne søke hen, når en overlegen fiende plutselig truet dem. Fienden kunne vel ha til hensikt å røve, enten det nå var mat, brødkorn eller kveg. Men noe bestemt kan man selvfølgelig ikke vite om dette. Heller ikke vet vi noe sikkert om hvem fienden var. Bygdeborgene kunne i slike ufredstider skaffe mange mennesker ly og vern, og rimelig er det vel at folk også drev buskapen sin med seg opp på borgen og hadde den gående der på beite, hvis det var anledning til det. Forsynt med mat på den måte kunne de jo utholde en «beleiring» så meget desto lenger.

Når ble så disse bygdeborger oppført? Dette spørsmål er visstnok ennå ikke helt klarlagt. Tidligere mente man at de sannsynligvis skrev seg fra vikingetiden, ca. 800—1000. Imidlertid er man senere kommet til at de til dels er meget eldre. Her i Norge er bare én virkelig undersøkt (Lista), og den skal skrive seg fra det 5. årh. e. Kr. Som alminnelig regel kan kanskje oppstilles den at borgene i innlandsdistriktene er fra senromersk jernalder (ca. 200—ca. 400 e. Kr.), og borgene i kyststrøkene fra folkevandringstiden (ca. 400—ca. 600 e .Kr.). Det kan iallfall trygt sies at de er våre eldste offentlige byggverker (H. Shetelig).

I denne forbindelse kan nevnes at de borger som er undersøkt i Sverige, visstnok også er tidsfestet til 5. årh. e. Kr.

Så skal jeg gi en kort beskrivelse av tre bygdeborger i Andebu, som jeg så på sommeren 1928.

Omtrent midt i hovedsognet hever seg en stupbratt kolle, kalt Ulspipa (eller Urspipa; uttales med tykk L). Allerede navnet er egnet til å vekke oppmerksomhet; det betyr kanskje «pipa til huldra». Kollen ligger et stykke øst for gården Berg, ved sammenløpet av to vassdrag, Bergselva og Døvlebekken. Mot øst og syd og delvis også mot nord faller kollen bratt ned; enkelte steder mot syd er vel høyden over dalbunnen ca. 60 m. Mot vest derimot faller terrenget jevnt nedover. Forholdene skulle således ligge vel tilrette for en bygdeborg, og at det virkelig har vært en sådan her oppe, kan det ikke være tvil om.

På nordsiden er der svak mur ca. 30 m; så kommer sterk, nedramlet mur mot vest i ca. 20 m's lengde. Dernest kommer et langt stykke uten mur, men med bratt stup ned. Så har vi igjen tydelig nedramlet mur i ca. 20 m's lengde. (Disse tre murer skulle etter Salvesons inndeling kunne betegnes henholdsvis som vern-og skytsmur, vergemur og stengemur.) I det sydøstre hjørne av borgen er der en eiendommelig forsenkning, hvor det muligens kan ha vært brønn. Det er også av interesse at borgen behersker to dalfører, hvor der sikkert alltid må ha vært vei eller sti, nemlig dalførene for de to vassdrag, som løper sammen ved fjellets fot. Rett over det ene dalføre ligger åsen Vetan, med rester av varde.

En annen bygdeborg er Tjuveborgen (uttales Tju'børjæ) i Bergsskogen i Høyjord. Det er en nokså høy ås med god utsikt nordover mot kirkebygda, ellers kan den ikke sies å ligge så sentralt som Ulspipa.

Mot nord, vest og syd har åsen stupbratte styrtninger, bare mot øst går den jevnere over i skogsterrenget. Mot øst er det da også vi har de mest imponerende murer.

Ytterst har vi et stort «utenverk» (hindringsmur) med storsteinet, nedramlet mur i ca. 60 m's lengde. Litt nordenfor midten av denne mur er der en åpning i den på noen meters bredde. Her har tydeligvis oppgangen til borgen vært. Parallelt med denne «fremskutte skanse», ca. 15 m høyere opp, løper så den store indre ringmur rundt omtrent halvdelen av borgens omkrets, så godt som ubrutt. Den begynner i det sydøstre hjørne, akkurat hvor styrtningen slutter, og fortsetter langs borgens østside i temmelig stor høyde, men nedrast. Et enkelt sted, antagelig hvor selve oppgangen har vært, står dog muren rimeligvis omtrent som den har stått opprinnelig, og det i 1,5 à 2 m's høyde.

Videre går den i bue rundt det nordøstre hjørne, dels med svakere mur; mot nord er den igjen et stykke tydeligere, blir så nesten borte igjen for å komme til syne i det nordvestre hjørne, fortsetter her en 10—20 m og forsvinner så fullstendig. På vest- og sydsiden er det overalt bratte styrtninger, så her ingen mur er påkrevet. Det er mulig at der er anledning til vann på borgen: vidjekjerr og mosebunn på et par steder synes å tyde på det.

Denne borgen er den mest imponerende jeg har sett, både hva murens høyde og deres utstrekning angår, og det er et spørsmål om den ikke fortjente en nøyaktig undersøkelse av sakkyndige.

Som den tredje i rekken kommer borgen Kjemp(e)ås i Kodal. Den ligger oppe i Holand-skogen vest for gården Sti, og hever seg bratt opp fra den flate mark nedenunder. Lengden nord—syd er nokså meget større enn bredden øst—vest.

Mot øst og syd faller borgen ned i bratte styrtninger, mot nord derimot og delvis mot vest heller det svakere nedover. På nordsiden har vi hovedmuren, den går i retning nordøst— sydvest. Muren er vel en 20—30 meter lang, steinen er rast nokså meget ned. Noen ytre mur var ikke å se. Bortimot det sydvestre hjøren er det også små rester av mur. På østsiden er det et sted en smal renne ifjellet; midt nedi den ligger en stor stein og fyller åpningen så det er med nød og neppe at en mann kan bane seg vei. Det er vel ikke utrolig at denne steinen med vilje er veltet ned i renna for at oppgangen lettere kunne forsvares. Borgen ligger omtrent midt i bygda, mellom to dalfører.

Til sist kan jeg nevne en fjerde borg, i Sandar, like ved grensen mot Andebu. Den heter Røvaren, og ligger på et nes ved Bergselvas utløp i Goksjø. I Lorens Bergs bok «Sandeherred» står en beskrivelse av den med illustrasjoner, og er sagn som knytter seg til borgen, er gjengitt der. Å gå nærmere inn på den i nærværende artikkel er derfor overflødig.

Kvinnegravfunn fra Holmene (Nomme): Øks, to ovale bronsespenner, trefliket bronsespenne,

håndteinhjul av sandstein. Fra vikingetiden. Fot. Oldsaksamlingen.

=== Fra den yngre jernalder ===