Sigurd Aas
Vesleeng
Litt om livet og forholda i Vesleeng på 1950 tallet og først på 1960 tallet slik jeg opplevde det.
Martin Larsen Skarsholt 1885 - 1962, kjøpte gården 1912. Giftet seg med Inga Løverød 1887 - 1972.
Gården var på 20 mål, ingen skog. De hadde ingen barn. Framhuset besto av en liten gang, kjøkken, stue og kammers pluss et lite rom innafor stua. I kjøkkenet var det vedkomfyr, bord, veggfast hjørneskap for tørrvarer, benk mm. Stue med vinduer mot sør og øst, veggtelefon, stuebord osv. Etter at Martin blei sjuk satt han mye i kammerset å kikka ut vinduet mot uthuset og utveien.
Det var ikke innlagt vann i framhuset før i 1959, naboer gravde og la inn vann fra olla et stykke bort i lia langs utveien. Uthuset var ganske stort med fjøs, stall og rom til hønene. Brua opp til låven var ganske bratt, der var trevet, lae og rom for hesteredskap. Det var innlagt vann med brønnpumpe i fjøset.
Martin hadde det alltid ryddig i uthuset husker jeg. Utafor låven var det hestevandring. De hadde en hest, ku, gris og høner. Nedafor framhuset lå et lite bryggerhus med vedskjul og et lite rom hvor Inga hadde veven sin. I samme rom bodde Carlo Olsen en periode hver sommer. Han var en fargerik person som kom fra Sandefjord og fiska mye i elva der. Utedoen sto inntil denne bygning.
De hadde ganske lang og tung utvei i Vesleeng, snaue kilometeren. Det var hestevei/ kjerreveg som gikk sørover langs lia, over en liten bekk ved Kattedærn og så opp i skauen fram til en bratt leirebakke. På toppen gikk det sti til Skarsholt. Videre utover Rønningæne til Torvet ved Sørli. Varene som de bestilte fra butikken blei levert der. Øverst i Rønningæne lå det en månestein/ glimmerstein, den var det alltid spennende å se på når vi gikk forbi.
Ved siden av gårdsdrifta dreiv Martin med bl.a. tømmerkjøring med hesten. Min bror Hans fortalte at han og Martin kjørte tømmer for Rolf Stenseth. Han hadde ei drift på Vestmanstykket vest på åsene mellom Slettingdalen og Svindalen. De kjørte med hver sin hest og doning (bukk og geit) helt ned til Sørli og rakk to vendinger om dagen.
Inga var ei veldig snill og barnekjær dame. Hun var tunghørt og hadde en slags høreapparater i ørene så vi måtte snakke høyt til henne. Det blei alltid servert mat når vi kom, brøstskjært kake som hun hadde bakt i vedkomfyren. De hadde Domino og det spilte vi ofte. Om sommeren vaska hun klær på vaskeriet ved elvekanten og hengte det opp på snor langs ei bukt i gamleelva. Ryer vevde hun i bryggerhuset.
Om det drøyde for lenge mellom besøka sa alltid Martin: Nå, har dere hatt besøk av mammon? Han mente vel vi tenkte mer på å tjene penger enn å besøke dem. Når han så søstrene mine komme borte ved elva var han i godlune og ropte: Koka kola! (trur aldri de hadde det i huset). Hvis det blei seint og mørkt når vi skulle hjem fikk vi låne fjøsløkta, den med stearinlys inni. Vel over kloppa og oppi Vassengbakken måtte vi veive med løkta så de kunne se at vi hadde kommet vel over elva.
Mener det gikk en sti/ hestevei forholdsvis bratt opp lia til Vinterrønningen. Mellom Vesleeng og oss i Slettingdalen gikk det sti over jordet vestover til elva der den fulgte denne til ei klopp over til Vassenga, opp Vassengbakken, over jordene fram til Hedde og så veien videre fram til gården.
Mange fine minner om to nøysomme og gjestfrie mennesker i Vesleeng
Sigurd Aas 2019 (Inntatt av Odd H. Kolkinn)
