Del 1 - Barndom

BARNDOM OG UNGDOM

Ragnvald Myhre

BARNDOM

Jeg ble født den 28. september, 1920, på Myhre gård i Høyjord. Fødselen fant sted i nord-vestre soverommet på morgenkvisten og jeg ble tatt imot av jordmor Helga Skatvedt. Hjemmefødsler var helt vanlig den gang.

Jeg ble døpt i Høyjord Kirke med navnet Ragnvald den 31. oktober samme år. Barnedødeligheten var relativt høy den gang, og av rent religiøse grunner var det veldig viktig å få døpt barn tidligst mulig. Et udøpt barn kunne gå evig fortapt hvis det døde, var visstnok vanlig oppfatning.

Min farfar, Christen Jakobsen, gift med Olava Andrine f. Iversen, hadde Søndre Sukke Gård, bruksnr. 2, også kalt Søndre Sukke, i Andebu, inntil de kjøpte Myhre Gård i Høyjord i 1880 og flyttet dit. Min far, Ingvald Christensen, var født den 28.11. i 1877 og således kun 3 år da han kom til Myhre. Han tok senere gårdsnavnet som familienavn. I 1909 giftet han seg med Hedvig Constanse, født Hanssen 31.08.1882, fra Nedre Grette Gård i Sem kommune. Begge gårdene er fremdeles i familiens eie.

Far, Solveig, Aslaug, Hans, Knut, mor og Einar. Ca 1918.

Min morfar var Hans Kristian Hanssen, f. 1840 - d. 1908, gift med Karen Sofie Sørensdatter, f. 1845 - d. 1934. Før min ankomst hadde far og mor fått Aslaug, den 13. 9.1910, Hans den 13. 02.1912, Knut, den 12.03.1914, Solveig, den 04.02.1916, Einar, den 06.06. 1917 og Håkon 28.01.1919. Etter meg kom Ivar den 12. mars 1922 og til sist tvillingene, Arne og Harry, den 17. 04.1923.

Det er selvsagt ikke så mye jeg husker av mine første år, men ett minne står klart for meg. Jeg sitter på fanget til en gammel mann med skjegg og ser på et pyntet tre med fargerike dekorasjoner og mange fine, levende lys i ulike farver - et imponerende syn for et barn den gang. Farfar bodde hos sin datter Elen Lovise og hennes mann på Sjuve “kår”, som var vanlig på gårder før i tiden. Det var en plikt som hvilte på den som overtok foreldrenes gård på odel. Han døde den 09.09. i 1924, så jeg var nok bare vel 3 år da jeg fikk mitt første minne. Farmor gikk bort allerede den 10.03.1908, begge hviler på Høyjord Kirkegård.

Et minne er at jeg hadde sett en død tuppe, og natten etter hadde jeg mareritt. Jeg lå den gang i sengebenken som sto ved den østre veggen i dagligstua hvor også Mamma og Pappa sov. Jeg drømte at tuppa sto og hakket på vinduet over meg. Jeg gråt og beklaget meg da jeg våknet og sa: “Ingi kikka rutæ, så tuppæ utæ”. Mine søsken syntes det var så vanskelig å uttale Ragnvald at de kalte meg “Ingi”, og det ble jeg hetende inntil jeg begynte på folkeskolen.

Et annet minne fra 4 -5 års alderen er at jeg stabbet ut i gangen, åpnet døra og stakk nesa ut. I det samme sto det en hvit vegg foran meg med et rabalder, - det var gått et snøras fra taket. Mamma kom styrtende ut og jeg ble halt inn i en flygende fart. Det var nok en sterk opplevelse, for jeg husker vel at jeg gikk i kjole som også smågutter brukte den tiden - sikkert veldig praktisk.

En gang ble jeg overfalt av en illsint gasse. Jeg hadde antagelig kommet for nær en av de tre gjessene hans. Han slo med vingene og bet meg, inntil Knut kom og reddet meg ved å holde gassen rundt halsen.

Det står også helt klart for meg at jeg en gang gikk på veien oppover mot skogen sammen med Arne og Harry, de kunne vel være 2 -3 år gamle. Jeg var storebror og skulle passe på dem, men plutselig kom det på veien ut fra skogen et svart, bråkende spetakkel som spydde ild og røk, og ga fra seg noen hæslige lyder. Jeg ble så forskrekket at jeg glemte helt mine plikter og la ivei hjemover, mens Arne og Harry ble stående igjen og gråte. Jeg hadde sett min første bil. Noe senere hørte jeg uttrykket “å bile” og hadde mange rare forestillinger om hva dette kunne innebære, bortsett fra at det var å sitte i et svart sete med fjæring.

Et barn kan finne på mye rart. En natt hadde jeg lurt meg ut av sengen som da sto i soverommet ved siden av kjøkkenet og ruslet ut i den store kalde gangen. Jeg hørte mamma kom for å se hva som tuslet utenfor stua hvor hun og pappa sov. Jeg snek meg fort bak døra som førte til loftstrappa og sto musestille. Pappa kom også til for å lete, men fant ingen forklaring på hva de hadde hørt. Da det ble stille igjen, listet jeg meg tilbake til sengen.

Jeg husker også godt en gang Håkon og jeg gikk på “Gatæ,” som vi kalte veien fra husene og opp mot skogen som het Furuåsen, og mot oss kommer en merkelig maskin trukket av en hest. Utstyret hadde et stort hjul på tvers bak med et utall av gafler med lange skafter, og under det hele var det et stort skjære. Vi syntes det var noe av det rareste vi hadde sett og sto og skrattlo. En gammel kjærring, Mathilde Myhre, kom subbende i sine lange, sorte gevanter, korset seg og hysset på oss, vi måtte ikke le av slike fremmede ting. Maskinen vi hadde sett var en potetopptager som pappa hadde leid for å ta opp potetene med. Tidligere måtte man bruke hakke til å få potetene opp av jorden, og det var nokså tidkrevende og slitsomt da vi gjerne hadde 8 - 10 mål poteter hvert år. Den nye maskinen spredte potetene fint utover og så var det bare å plukke dem opp, forutsatt at det ikke var regnvær og veldig rå jord. Jeg kunne nok ha vært en skrikerunge iblant da jeg var 4 - 5 år, da alle de voksne og større søsken tok opp poteter på “Haugvenda”jordet mot den nordre knatten hvor det sto en bjerk på en bergrabbe. Jeg var trett og kjei, og mamma skjente og sa jeg var lei, uten at jeg skjønte hva det betydde.

Da jeg var ca. 6 år fikk jeg være med mine foreldre på besøk til fars bror, onkel Jakob, gift med mors søster, tante Anna. De hadde mors barndomshjem “Nedre Grette” på Sem, ca. 18 km fra oss. Det var visstnok utrolig langt borte, så vi tok tidlig avsted. Pappa hadde selet på den ene hesten vår, Svarta, og spent den for to-hjulsvogna, og så la vi ivei. De som var igjen hjemme fikk sine instrukser om hva de skulle og hva de ikke skulle gjøre. Svarta var heller noe makelig av seg og fikk bestemme farten selv. Jeg kan ikke huske at noen hjemme jaget på de to hestene våre hvis det ikke var absolutt nødvendig. Jeg husker lite fra turen - antagelig sovnet jeg igjen etter å ha stått opp så tidlig.

Vi kom frem i god tid for middag, og jeg var storligen imponert over det jeg møtte. Onkel og tante hadde jeg nok møtt før, men her vrimlet det av fettere og kusiner, visstnok 8 i tallet, fant jeg senere ut. Det fineste av alt var en stor frukthave med masse deilige, modne epler. Jeg husker ikke noe særlig fra selve middagen, men etter den var vel over, fikk jeg være med pappa og onkel bort i fjøs og stall og se på dyrene på gården. Det var mer kjente saker hjemmefra, men jeg syntes hele låvebygningen var et syn. Den var rødmalt med hvite dører, glugger og lister, og det fineste av alt var hvitmalte spisser på nedre del av øvre bordkledning. Det minnet om en slåmaskinkniv og så riktig stilig ut. Det eneste som ikke holdt mål mot det vi hadde hjemme, var den elektriske motoren for treskeverket. Den sto åpen på to kraftige meier, vår var omhyggelig bygget inn i kasse med lokk, alt dekket innvendig med blekkplater mot brann.

Inne i framhuset, som var betegnelsen på bolighuset før i tiden, var det mye nytt og fremmed, og det mest spennende av alt var et piano som noen av kusinene spilte på. At noe kunne låte så vakkert! Jeg husker en av mine kusiner syklet omkring på sin fine nye sykkel og ropte til sine søstre: “Er jeg ikke deilig?” “Nei, du er stygg som juling” svarte en av søstrene. Dette var noe nytt for meg. At juling var noe både vondt og ekkelt var greit nok, men at den kunne ha et utseende nei, det kunne ikke stemme.

Ut på ettermiddagen stoppet en fin bil med noen kjente fra Larvik. Bilen var lysbrun og kremgul, nedslått kalesje og hadde “svigermorsete” bak. Damen i følget syntes jeg var så fin en gutt og spurte om hun ikke kunne ta meg med til Larvik. Selv om damen så både vakker og hyggelig ut og hadde fin bil, var jeg ikke lysten på å bli med til andre enn mamma og pappa, så jeg lurte meg bort fra de besøkende til de hadde reist sin vei. Den gang trodde jeg på alt de voksne sa, men senere i livet skjønte jeg at små barn veldig sjelden forstår spøk, synd at voksne ofte ikke er oppmerksomme på dette.

Tiden for å reise hjem nærmet seg, men først skulle vi ha kveldsmat. Det var mye lekkert på bordet, og noe av det aller mest fristende var et fat med fine røde,skinnende frukter som noen av de voksene skar i skiver og la på brødet med salt og pepper på. Jeg hadde sånn lyst til å smake på det samme, men var for blyg til å spøre om det, heldigvis. Noen år senere da mamma dyrket slik frukt selv, fikk jeg smake på frukten som ble kalt tomater, og den smakte absolutt ikke godt.

I kveldingen var det på tide å reise hjem så pappa spente hesten for, og etter en kjærlig avskjed og en god forsyning epler, trillet vi ut på hovedveien fra veien ut fra Sem i retning hjemover. Et stykke nord for Sem var det tett med bjerketrær som vokste nesten helt inntil veien på begge sider. Jeg husker mamma bemerket at det blåser alltid slik en fin, svak, varm vind der. Det var visst det siste jeg hørte før jeg sovnet blidelig inn etter en fin dag med mange nye inntrykk.

Dagen etter hadde jeg mye å fortelle mine søsken, spesielt om pianoet og hvordan det lød. Det ble også stor fest på eplene vi hadde tatt med hjem. Jørgen Myhre “Blåsopp” fyste så på et av de største eplene at han betalte meg 10 øre for det, og jeg husker han satte tennene i det så det riktig knaste. Jeg tror det var min første 10-øring. Riktignok hadde vi noen epletrær på Myhre også, men Gretteeplene smakte bedre, og dessuten ble det sjelden nok epler hjemme da vi var så mange om avlingen. Hans, Aslaug, Knut og Solveig hadde hvert sitt tre, stort sett Säfstaholm, men Hans hadde et med vinterfrukt som jeg ikke husker navnet på. De øvrige av oss håpet på at nyplantinger skulle vokse til. I mellomtiden måtte vi stort sett ta til takke med frukt fra en stor “Søtappal” og en “Surappal.” I sistnevnte var det podet inn et tre med “Transparent” eller glassepler som vi kalte dem - de smakte himmelsk, men det var så få av dem. Sureplene var små og steinharde, men var riktig gode etter å ha vært lagret til langt ut på vinteren, og spesielt når de ble stekt i bakerovnen og servert med en kremtopp på. Mor brukte dem også til å blande i syltetøy av tyttebær for å drøye det. Nedfallsfrukt var fritt for alle, så vi var ivrige til å være førstemann ut i haven om morgenen.

Bak: Einar, Knut og Hans. Foran: Ragnvald, Ivar Arne, Harry og Håkon.

Huset vi bodde i, eller Framhuset som det kaltes, var bygget i sørlandsstil med valmet tak, laftede vegger av grantømmer kledt utvendig med bord og lekter som overliggere. Dette av nyere dato. Utvendig hadde nok huset en gang vært rødmalt, men jeg husker det bare som grått med et svakt rødskjær, hvilket ikke var uvanlig på den tiden. All boligflate var på en etasje, bestående av dagligstue med vegger dekket av brede, malte panelbord og/ eller bare tømmervegg., kjøkken med tømmervegger, noe svartbrent etter et par branntilløp, 2 soverom, gutterommet med bare tømmervegger og pike- barnerommet panelt med smale bord og malt turkis, samt en stor gang eller entré. I tillegg var det bestestua da, tapetsert med vakker tapet som hadde fine roser, men den var bare til stas og ble brukt kun når vi hadde store familieselskaper eller gjæve gjester på besøk. Taket i rommene besto av bjelker og himling, stubbloft, hvitmalt så vidt jeg husker. Gulvene var av brede furubord, vel slitt, så kvistene stakk noe opp etter mange års slitasje, og som regel brune eller gråmalte.

Bak en enkel dør i gangen var det en trapp som førte opp til loftet. Det var stort, med tørkerom for klær og utstyrt med en kjempestor klesrulle, som jeg forresten klarte å skade en finger på mellom to tannhjul, selv om de var vel dekket med et perforert deksel. Fingeren vokste til igjen, men ble i mange år etterpå helt hvit hver gang den ble kald om vinteren.

Rommet var så stort at det også hadde plass for mors kjempestore vev som hun brukte i blant under noen av de få ledige stunder hun hadde. På samme rom sto også to gamle kleskister, den ene med fin rosemaling arvet Solveig og den andre arvet Aslaug. På loftet var det også et brødkammer oppe under taket for lagring av flatbrød. Ellers var der også plass for spinnerokker, oppheng for klær og ikke minst et stort roterom for oss barn. Far kjøpte som oftest i “stort” som for eks. ubrent kaffe, hvetemel og sukker i hele sekker. Sistnevte var en spesiell attraksjon for vårt opphold på loftet. Med en gammel separator som vi kunne sveive på og få til dure kraftig, lekte vi fly. Vi hadde iblant sett noe de voksne kalte flyvemaskin, som hadde to sett vinger, lang hale og motor som bråkte kraftig. Når slike maskiner gikk så nær at vi så antydning til den som “kjørte”luftfartøyet, ja, da var dagen reddet og ble gjenstand for diskusjoner i lange tider etterpå.

Under den nordre del av huset var det en liten kjeller som ble brukt til lagring av poteter, syltetøy, saft etc. Den hadde metertykke vegger av gråstein, men kunne likevel være så kald om vinteren at far iblant måtte bruke varmepære for å hindre frostskader. I gulvet var det en overdekket stakekum for kloakken. Den eneste adgang til kjelleren var gjennom en lem i kjøkkengulvet.

Under den søndre del av kjelleren var det bryggerhus som vi kalte det. Også der var det vegger på ca. 80 cm. tykkelse, slik at vi som barn kunne ligge i vindusposten til de to store vinduer rommet hadde. Her var det stor bakerovn med plass for opp til 30 brød, grue og skorstein, innlagt vann, bryggepanne for koking av klær eller annet. Når det skulle bakes flatbrød eller lefse, kunne den svære gryta taes av og erstattes med en stor takke av støpejern. Forøvrig var rommet utstyrt med skap, langt spisebord med benker og stoler etc. Et veldig viktig kjellerrom som ble brukt til koke- og spiserom om sommeren og baking, brygging, klesvask o.a. ellers i året. Huset var etter alle tegn å dømme bygget en gang på midten av 1700-tallet. Det var flere hus av samme type i distriktet, bl. a. på Bånegunnerød og Sønset. Det var adgang utenfra og gjennom kjellerlem i stuegulvet. Lemmen sto iblant åpen, og en gang falt Arne ned trappen og slo seg stygt mot en spade som sto ved trappen på kjellergulvet. Tvillingene Arne og Harry var nesten helt like, men det stygge arret Arne fikk etter fallet gjorde det i mange år enklere, spesielt for fremmede, å skjelne mellom dem. Jeg falt også ned gjennom kjellerlemmen en gang jeg løp etter en hvervill eller sommerfugl, men hadde en blidere landing uten skader. Det var ikke lås i utgangsdøren for huset, men den kunne stenges ved hjelp av en bom som ble lagt i stålhaker. Den ble meget sjelden brukt.

MØBLERING.

I dagligstua ved sydveggen sto fars og mors dobbeltseng og en skrivepult ved vinduet. På samme veggen var telefonen festet, og like ved hang vår Waterbury Clock og en brodert avismappe. Midt på gulvet sto et stort firkantet bord. Mot østveggen sto sitte- og sovebenken. Mot nordveggen sto pidestallen med “Adam og Eva,” helfigur i glass, og en utstoppet grågås samt et stort portrett av Kong Oskar II og Dronning Sofie, eller kanskje det var Kong Haakon og Dronning Maud. Jeg er ikke sikker. I den øvre skuffen lå fars finere verktøy og andre saker. I skaprommets nedre skuff var det finklær etc. Ved siden av, mellom pidestallen og utgangsdøra, sto en dragkiste med diverse klær etc. i fire skuffer. Over denne hang medisinskapet med sårsalve, jodflaske, Linament, Dr. Sloans vann etc. Nordveggen hadde en dør mot gutterommet, en høy etasjeovn og dør mot kjøkkenet.

Kjøkkenet hadde et vindu, et langt spisebord og lange benker, dør til kammerset, utslagsvask og stor komfyr med stekeovn. Den sto like ved grua med sitt utstyr og en hylle for en elektrisk kokeplate.med kasse for ved under. Ved siden av førte en dør ut til gangen. Mot sydveggen var det montert fast kjøkkenbenk med separator, brødboks etc. En hylle på veggen hadde diverse utstyr for bevertning. Jeg husker spesielt godt en fin kaffekanne i glassert porselen med en velsminket dame på. Veggen bar merker etter brann. Gutterommet hadde “Husk” for fire, en lav seng samt en liten sittebenk med lokk og en kontakt for elektrisk varmeovn. Et vindu på vestveggen ga oss en snar fluktvei når vi tok ut et speil i døra mot stua. Like utenfor vinduet sto en tørket stamme etter et morelltre.

Bestestua hadde fin blomstret, tykk tapet på veggene og mønstret linoleumsteppe som dekket størstedelen av gulvet. Midt på gulvet sto et fint polert rundt bord med trilleføtter på og en fin lyskrone over. Dobbeltseng, vaskeservant med nattmøbler hørte også til og ble fjernet ved større anledninger. Noen malerier og portretter fantes også, såvel som småbord med nipsfigurer etc. Dertil hørte også 12 pinnestoler av edeltre med formet finér rundt setet pluss to gedigne kurvstoler. En blankpusset etasjeovn hørte til.

Barnerummet hadde 3 store senger og et digert skap med halvrund front for alt mulig. Etasjeovn også her.

Min farfar, Christen Jakobsen, født på Stein, 1843, hadde Søndre Sukke gård i Andebu, 1861 - 1880. Han giftet seg 1865 med Olava Andrine Iversdatter, også født i Stein 1846. I 1880 kjøpte de Myre, som gården het den gang. Gården var i dårlig hevd og hadde bare 75 mål skog som var relativt lite, men jordene utgjorde 180 mål og var stort sett forholdsvis flate og lettdrevne. Mangel på skikkelig drenering gjorde at jorden mange steder var vassyk og ga tilsvarende dårlige avlinger. På den tiden kunne gården bare fø 4 - 6 melkekuer og 1 hest samt diverse småfe og høns. Min farmor døde 1909 på Myhre, og farfar døde hos sin eldste datter og svigersønn på Sjue 1924.

Far var imidlertid iherdig, framsynt og fortsatte farfars arbeid med drenering og forbedring av jorden da han tok over gården i 1909, og det ga resultater. Avlingene økte år for år, og den gamle driftsbygningen, eller uthuset som vi kalte det, ble etter hver for liten, så bygging av et planlagt stort uthus med moderne fjøs for 16 kyr, kalvebinger og plass for 4 voksne avlssvin med unger ble satt i gang som første del av prosjektet. Mellom hver rad for 8 kyr var det fórbrett og fóringstro med innlagt vann. Over fjøset ble det god plass for fór som høy og halm i 2 1/2 etasjes høyde. Selv om dette bare var ca. en firedel av den totale lengde på den planlagte driftsbygning, ruvet den sikkert enormt i forhold til andre uthus i distriktet, for flere av naboene mente at far måtte være stormannsgal som kunne slå så stort på det. Han måtte ikke tro at han var så meget dyktigere enn alle andre. Middelmådigheten har aldri tålt at noen går forbi dem.

Det ble jo stor stas da det nye, lyse, fine fjøset med innlagt elektrisk lys ble tatt ibruk, særlig for mor, som i tillegg til ansvaret for hus og mange barn også styrte mye av fjøsstellet. Byggeprosjektet sto ferdig ca. 1920 og rommet plass for enorme mengder høy, korn og halm, stall for 3 hester og 2 grisebinger med hønsehus over og et stort låvegulv for treskeutstyr etc.. På gulvplanet var det også plass for vogner og sleder med tilhørende utstyr, verksted, vedhugging, kraftfor for besetningen og i enden av bygget, overbygget låvebro med vognskjul under og sparkerom for høns over. Mellom gulvplanet og låvegulvet var det innredet kornbu med tre binger for ulike kornsorter, slik at korn kunne tørkes hvis høstværet hadde vært dårlig. Jeg vet ikke om det var tømmer nok i vår egen skog til hele bygget, men det ble rigget opp egen sag for prosjektet, drevet med bensinmotor som var vanlig den gang. Saga ble plassert nord for der fjøset ligger i dag, ved siden av den gamle veien mot Ilestadgårdene. Veien ble senere lagt om og gikk litt lenger vest, rett utenfor enden av låvebroen. Jeg husker vel at det var sagflis under gresstorva i mange år etterpå der saga hadde stått, og veien grodde til etter hvert.

Det gamle uthuset ble stående igjen i mange år og gikk under betegnelsen halmtrevet. Det ble brukt til litt av hvert, blant annet hadde vi vår gamle utedo der. Jeg husker vel maskinkraften eller hestevandringen ute på gården. Den besto av et kraftig drevhjul med ca. 3 fot diameter som ble drevet rundt av en hest forspent en lang, solid bom av en trestamme, boltet til drivhjulet. Fra det store drivhjulet var det en utveksling med en liten, kraftig snelle som roterte sterke stålstenger, koplet sammen med universalledd og til treskemaskinen som sto inne på gamlelåven. Det var vist ikke så enkelt å holde passende og jevn hastighet med dette utstyret, og jeg er blitt fortalt at far mang en gang kom ut på låvebrua og gjorde tegn med en rive at hastigheten var for lav eller høy. Etter at kornet hadde gått gjennom treskemaskinen, måtte det gjennom kastemaskinen eller blåsemaskinen som det også ble kalt, for å fjerne agner og annet småsnusk. Blåsemaskinen ble som oftest drevet for hånd. Jeg tror treskingen foregikk der flere år etter at det nye uthuset sto ferdig, for jeg husker at det ble kalt halmtrevet inntil det ble revet noen år senere. Hestevandringen var barnas leketøy mange år etter at den var blitt overflødig, og en gang klarte Knut å skade en finger i tannhjulene som utgjorde utvekslingen, men fikk neppe behandling av lege han heller. Det skulle sikkert alvorlige skader til før legehjelp ble ansett nødvendig. Mors behandling med blyvann eller jod og bandasje tok hånd om slike ting, og som regel med godt resultat. Med så mange gjøremål og travle voksne ble det liten tid til å passe nysgjerrige barn, så det ble nok diverse skader på oss gjennom årenes løp, men jeg tror vi lærte av våre mistak og ble mer forsiktige etter hvert.

Det tok ikke mange år før far anskaffet et stort, moderne treskeverk og en kraftig elektrisk motor til å drive det. Maskineriet var montert på fire hjul med drag for én hest, svingbart understell foran og ble kjørt hjem av far fra Oslo eller Kristiania som hovedstaden het den gang. Jeg antar at han red på hesteryggen til Sem og at begge tok toget til Kristiania, hvor der var overnatting for farende folk med hest. De fleste tog hadde tidligere en vogn som var merket for 40 mann (soldater) eller 8 hester. Oppholdet for å ordne den forretningsmessige delen, var nok en artig opplevelse for far. Han snakket ofte om en restaurant hvor der var en fin paviljong med orkester, og at smukke damer i uniform serverte ved bordene. Far var noe mistenksom og mente at de kunne være glædespiger også, siden de bar en slags uniform. Det kan ha vært på Grand Hotel.

Turen hjem tok visst to dager og gikk sikkert ut over Drammensveien og over Hanekleiva. Det var et godt økonomisk tiltak i forhold til å frakte treskeverket med tog til Sem. På den tid fantes vertshus med hestestaller i både byer og tettsteder etter landeveien, så det var sikkert greit å bruke hestetransport. Bilen var fremdeles i sin barndom.

Det nye treskeutstyret ble drevet av en elektrisk motor på 40 hk og forenklet arbeidet veldig mye. Utstyret kunne brukes for både korn og frø, alt ferdigsortert og rent ved å benytte de rette sollebrett. Kornbua mellom låven og vognskjulet kom nå til sin fulle rett. Kornet kunne tømmes gjennom luke i gulvet rett ned i kornbingene for lagring og eventuell ettertørking. Vi barn var jo veldige nysgjerrige og fikk være med på låven under tresking, og jeg husker det bråket noe forferdelig selv om motoren gikk stille og fint. Far advarte oss titt og ofte om alt det forferdelige som ville hende oss hvis vi berørte den lange , brede drivremmen mellom motoren og treskeverket. Han sa at hvis vi rørte remmen, ville vi helt sikkert bli slengt vekk og skadet noe forferdelig, så vi aktet oss vel for drivremmen. Treskingen foregikk vanligvis om vinteren når kornbåndene var godt tørket og tålte slaget av den kraftige vifta som slo kornet løs fra akset. Noen brakte kornbåndene frem til treskeverket og la det opp på et bord ved siden av, én kuttet opp stråene snurret rundt kornbandet og én matet inn så mye slagviften kunne tåle. Èn tok vekk agnene, èn halmen og noen sørget for å stue den bort ned på halmtrevet eller opp i røstet på låven når det ble riktig fullt. Vanligvis var det far som passet på å sette inn de riktige sollebrett for kornsorten, skifte sekker etter hvert som de ble fulle og trille dem bort til gulvet over kornbua, hvor kornet kunne lagres i sekker eller, om nødvendig, i kornbinge for bedre tørking. Det var trekkfullt og kaldt på låven, og vi spyttet støv noen dager etter at jobben var gjort, vanligvis med en forkjølelse på kjøpet.

Treskeverket svelget fint vanlige kornlengder, men overfor den lange høstrugen surret vifta seg fast slik at remmen fra motoren hoppet av drivhjulene. Rugen ble iblant tresket på låvegulvet med treskestav på gammelt vis, og da var det best ikke å komme for nær da slagstaven veivet i alle retninger. Halmen var så lang at den var ettertraktet som materiale for veving av halmmatter som gartneriene hadde god bruk for til dekking av mistbenker eller veksthus. Tresking med stav eller “tust” er kjent fra vikingtiden og kom sannsynligvis til Skandinavia via kelterne i Irland og Skottland, som så mye av landbruksmetoder og utstyr. Tust er et keltisk ord, men staven ble i nyere tid kalt sliul med tykk l. Den gamle treskestaven består av en lang stav på vel en meter og en noe kortere kraftig stav festet til langstaven med vidje-surring eller lærstropp, og finnes fremdeles på Myhre. Etter slitasjen å dømme, er det sannsynlig at farfar kan ha hatt den med fra Sukke i Andebu, kanskje også fra Stein, hvor oldefar kom fra.

Far, to svenske gårdsgutter, Einar, SOlveig, Knut, Hans og Aslaug.

På den tid hadde vi to svenske gårdsgutter hjemme, Ernst og Kalle og senere bare Karl, og det kom vel med. Mor var dyktig og vel vant med arbeid, både ute og inne, og vi barn måtte delta i den grad vi kunne, etterhvert som vi vokste til. Det var i de årene ikke bra tider i Sverige, og mange svensker søkte derfor arbeid i Norge. På et foto som kunne være fra 1920, står far sammen med Ernst og Kalle samt Aslaug, Hans, Knut, Solveig og Einar. Fotoet synes å være tatt under søtapalen foran sydveggen. Vi hadde også en innehjelp som het Guldborg, og hun måtte visst ha sin forsyning Bayerøl noe ofte, men var en så arbeidsom og dyktig hushjelp at far bar over med hennes ølforbruk.

Senere kom Gabriel til oss. Han var i en noe miserabel forfatning da han kom til Myhre et ærend for en gård i Høijord, som han arbeidet på. Det var tydelig at han ikke hadde det godt der, og etter at han og far hadde pratet litt sammen, spurte han pent om han kunne få være hos oss. Far og mor syntes han så så ulykkelig ut, bare guttungen på ca. 13 år og kledt i bare fillete klær som lignet på en lasete militæruniform, uten undertøy og strømper selv om det var senhøstes, rått og kaldt. De diskuterte saken sammen og kom til at de kunne ikke sende ham fra seg til en så tilsynelatende dårlig husbond, og arbeidshjelp var det jo alltid bruk for på Myhre. Gabriel ble sjeleglad da han fikk bli hos oss og fikk seng på gutterommet. Det var ikke mye vi visste om ham, bortsett fra at han het Mikalsen til etternavn og at han kom fra et sted i nærheten av Drammen, visstnok fra Mjøndalen. Bonden han hadde vært hos tidligere, ringte far og brukte seg fordi som han sa, at far hadde tatt gårdsgutten fra ham. Far ble også ergelig og svarte at bonden hadde ikke mistet en gårdsgutt, men en halvvoksen gutt som han hadde gjort til slave, og vanskjøttet ham sånn at det var stor skam. Far nektet å sende Gabriel fra seg og dro til bonden for å hente Gabriels eiendeler. Der fant han bare en filletull slengt i grua for å bli brent.

Gabriel fikk gode varme klær, og etter hvert også søndagsklær, så han kunne komme litt ut blant folk. Han viste seg å være arbeidsom, lojal, snill og omgjengelig og ble med tiden nærmest medlem av familien. Mor satte stor pris på å ha fått en trofast hjelper i fjøset. Han hadde et eget lag med barn og ble godt likt av dem, selv om vi mer tilårskomne slyngler ikke var helt fri for å spille ham et puss iblant. Gabriel fikk snart venner på stedet og var blant annet medlem av sangkoret på Gran skole sammen med Nils og Stinius Sæterlid fra Ilestad. Jeg husker de tre karene kom syngende inn på gårdsplassen hjemme, i finklær og hvite sangerluer, etter en opptreden eller øvelse på Gran Skole. Far og mor hadde gitt ham hjem og familie.

Besetningen på gården kom etter hvert opp i 8 - 10 melkekuer og noen ungdyr på båsen. Kuene hadde navn, men jeg kan bare huske Stella, Stjerne og Dronning. Sistnevnte fikk tvillinger en gang. Snart ble det også 2 hester på stallen, Svarten og Svartæ, samt et mylder av griser i smått og stort. Av fjærfe hadde vi høns og gjess som ga både mat og egg, samt dun og fjær til dyner og puter.

Det ble etter hvert god bruk for mye av plassen i det nye uthuset. I framhuset ble det imidlertid noe mer trangt etter hvert som barneflokken vokste. Den 12. mars 1922 kom Ivar til verden og den 17. april 1923 kom innspurten med tvillingene Arne og Harry. Så vidt jeg husker lå Hans og Knut i 1. etg. i en seng vi kalte Husk’en og Einar og Håkon i øvre del. Gabriel hadde egen seng mot den andre veggen, alle i soverommet ved siden av dagligstua hvor far og mor lå.

I det nordre soverommet, inntil kjøkkenet og bestestua, lå Aslaug og Solveig samt Ivar og jeg. Mor hadde Arne og Harry hos seg i sovebenken i stua. Det var vedovn i alle rom, unntatt i gutterommet som hadde flyttbar elektrisk ovn, men i det nordre soverommet ble det ofte styggkaldt om vinteren. Gulvet hadde sunket litt under den vestre veggen så det var rim og is der på den kaldeste tiden om vinteren. Barn som fryser tisser iblant på seg i søvne. Jeg husker det hendte meg en gang så jeg våknet og begynte å gråte. Mor våknet og kom inn og var lei seg for at jeg hadde vekket henne til å måtte stå opp i kulda, som hun sa. Mor la et Tønsberg Blad under meg og dermed var problemet løst. Jeg lurte veldig på hva kulda var.

Det var veldig sjelden at mor beklaget seg over noe, men jeg husker en kveld hun fortalte på kjøkkenet om en vinter hun var ofte syk og måtte likevel slite med klesvask og juleslakt i det kalde, råe bryggerhuset. Jeg tenkte på dette etter at jeg hadde lagt meg og ble så trist til sinns da jeg hadde så vondt av mor som var så snill, og dermed satte jeg i å gråte. Mor kom og trøstet meg, men jeg tror ikke jeg fortalte henne hvorfor jeg gråt, det burde jeg ha gjort.

Far var både følsom og noe fanatisk av natur og ble tidlig personlig troende. Jeg tror det fant sted tidlig i 20-årene da ulykken rammet hele besetningen med miltbrann og krøtterbestanden måtte avlives og begraves i skogbrynet opp mot Myhreskogen, syd-øst for framhuset. Dette var et alvorlig slag og på kanten av fullstendig økonomisk ruin, ikke minst pga. stort lån for oppsetting av det nye uthuset. Forsikring av besetning eller annen støtte eksisterte knapt den gang, så far følte seg redd og hjelpeløs. Han søkte trøst og hjelp fra høyere makter og ble en svært religiøs mann hele sitt liv. Han hadde bra sangstemme og sang titt og ofte, mest salmer. Iblant sang han og mor sammen om kvelden når mor lot symaskinen hvile litt. At de orket etter en lang og slitsom arbeidsdag! Når han sang kunne han være så engasjert at han ikke lot seg forstyrre, og jeg husker en gang jeg som 5 - 6 åring ruslet bort til ham og sa et eller annet midt i en salme. Han holdt på å kle på seg, svarte meg ikke, men fiket til meg med bukseselene. Jeg ble noe betuttet, skjønte ingenting og søkte trøst hos mor som alltid var den milde og forståelsesfulle. Far kunne være bråsint og hard, men beklaget seg over dette på sine eldre dager..

ÅRET 1927

Det hendte litt av hvert i dette året:

Den 18. juli åpnet Lufthansa fast flyrute mellom Berlin - Oslo. Turen tok 11 timer. Sonja Hennie tok VM-medalje under verdensmesterskapet i kunstløp i Oslo..

I Iøpet av året var det mye skriving i avisene om at amerikaneren Charles Lindbergh hadde fløyet non stop USA - Europa 20. mai. Det var 6000 km på 33 timer og 29 minutter. Brukte kun kart og kompass, ikke radio.

Moderne fryseteknikk gjør det nå mulig å markedsføre frossen fisk av god kvalitet.

Den 8. september åpnet det nye Herredshuset i Andebu, stor innvielsesfest med mange gjester. Andebu Sparebank hadde vært med på finansieringen og forbeholt seg å disponere halvparten av 1. etg. Øvrig plass i 1. og 2. etg., samt en rommelig loftsetasje var for diverse kommunale aktiviteter. I tillegg var det bygget sidebygning med hestestaller mot nord, utedo og gjødselkjeller i midten. På loftet var det lagret bl.a. en prekestol og en altertavle som opprinnelig kom fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ca. 20 favner ved i året i sine bygninger.

Den 28. september fylte jeg 7 år, men tror ikke at det var noen markering av dagen.

ÅRET 1928

Den 28. januar dannet Hornsrud den første Arbeiderparti-regjeringen. De hadde vunnet valget året før.

Sommeren 1928 hendte det store ting - far kjøpte bil. Det kom en dag trillende en bilselger til gårds med en sortlakkert Ford med kalesje, som var slått ned. Karen het Norderhaug og måtte ha vært en god selger, for etter noen prøveturer og diverse akkedering om prisen, ble det handel. Så vidt jeg husker ble prisen satt til kr. 450,- for bilen og noe opplæring til å kunne kjøre den. Forden var en 22-modell, med fotgear som det het, og var et helt nytt teknisk vidunder for oss. Den hadde tre pedaler i venstre side som var førersiden, den venstre var 1. gear, den i midten revers og den til høyre fotbrems. Spaken for håndbrems montert helt i venstresiden, hadde tre stillinger, påsatt, frigear og høygear. Under rattet var det to hendler, én for tenning på venstre og én på høyre for gass. Av instrumenter fantes ampéremeter, som viste når dynamoen ladet batteriet, fartsmåler, samt lysbryter for AV, PÅ og DIM, bryter for tenning og startknapp på høyre side av rattstammen for selvstarter, men den virket ikke for batteriet var for svakt til å trekke starteren. Den gang hadde alle biler sveiv til å dra i gang motoren med, så svakt batteri eller akkumulator, var ikke noe problem.

Etter en kort innføring i denne nymotens greia, fikk far prøve å starte kjøretøyet. Først måtte tenningsbryteren settes på, tenningen og gass settes noen hakk på og motoren sveives i gang. Straks motoren tente, måtte tenning og gass stilles for tilfredsstillende turtall. For å kjøre forover satte man håndbremsen i fri og trykket inn venstre pedal for 1. gear, og da det rullet fint ble spaken sluppet helt frem som var høygear. Dette fremkalte litt rykninger i bilen, men den trillet nå lystig i vei, inntil den ble stoppet ved å sette håndbrekket i fri og bremse med fotbremsen. Den virket direkte på et hjul på drivakselen, og håndbremsen virket kun på hjultromlene. For å kunne kjøre bakover måtte man sette håndbremsen i fri og bruke pedalen for revers. Husker jeg ikke mye feil, hjalp Kristian Tomta far med øvelseskjøring i tiden fremover omkring på gården, vel fulgt av et helt stim av barn i alle aldre som klorte seg fast på stigbrettet på begge sider av bilen. I tillegg til barna på Myhre, var som oftest mange av barna fra Blåsopp også med. Kjøringen gikk over stokk og stein, men jeg kan ikke huske at noen falt av eller ble skadet unntatt én gang da far tok en skarp sving på den lille trekanten mellom låvebrua og postkassa. Idet far dreide rattet, hengte høyre jakkeerme seg over gasshendlen og trakk den med seg, slik at bilen skjøt kraftig fart. Dette resulterte i at alle barna fra venstre stigbrettet ble slynget av og spredt utover den lille jordlappen uten å ta skade av det eller miste lysten til å fortsatt være med under treningen.

Det store målet for far var å ta førerkort eller certificat for kjøring av motorvogn. En vakker dag i 1929 var han kommet så langt at han skulle kjøre opp til prøve hos bilsakkyndig Pindsle i Sandefjord. Prøven gikk greit, og han fikk sitt certificat, men vi ble skuffet da vi fikk se at det sto Førerkort på det. Det var liksom ikke ekte certificat.

Vognskjulet under øvre del av låvebrua ble ryddet og opphøyet til garasje. Far var enefører av Forden inntil Hans ble gammel nok, dvs. 18 år, til selv å ta certificat. Han hadde fulgt med i alt om Forden og pugget trafikkregler ved enhver anledning. Han hadde Kristian Tomta til lærer og trengte ikke mange timene finpussing før han gikk opp til prøve for Pindsle han også, og fikk sitt certificat, det må ha vært i 1930. Thorleif Marthinsen mønstret med utstyr og lappesaker da vår første punktering skulle repareres. Siden klarte far og Hans å gjøre det selv.

Forden gjorde god nytte for seg og ble senere bygget om til kombinert laste- og personbil. Det var Ola Ford på Gravdal som foretok ombyggingen ved å kutte av kalesjedelen bak førersetet og erstatte den med et lasteplan. Over førerplassen bygget han et fint førerhus, som sammen med lasteplanet med letthet kunne skiftes ut med kalesjedelen til personbil. I kalesjen var vinduene av celluloid, men førerhuset hadde vinduer av skikkelig glass. Med bilen ombygget ble den flittig brukt for byturer med slakt og dermed kutte ned reisetiden, slik at far slapp å kjøre hjemmefra kl. 2 - 3 om natten, for å kunne åpne handel ved torvbordet kl 8 om morgenen.

Hans kjørte iblant også langturer til Rogaland med Svela og Nedrebø, familiene på Ilestad og en gang til Rauland i Telemark med flere av Furuheim-familien som ønsket å besøke sine barndomshjem.

I mellomtiden hadde jeg blitt gammel nok til å begynne på folkeskolen, dvs. 7 år, men da jeg ikke fylte år før på høsten, måtte jeg vente helt til neste vår før jeg kunne innskrives. I mellomtiden lærte jeg å telle til 100 ved å bruke mors centimeter-bånd samt å lese litt, som begynte med å lære alfabetet og staving i en bok som het ABC. I den var det også mange fine bilder i farver. Hvis jeg hadde vært flink, hadde hanen værpet, og da fant jeg en 2- eller 5- øring på den siden i boken. Dette inspirerte til flid. Jeg kan ikke huske om jeg lærte å skrive bokstaver, - jeg tror det ble overlatt til skolen.

Det ble litt skigåing og skøytesport utover vinteren, men utstyret var dårlig og prestasjonen deretter. Jeg vet ikke om barneski og staver fantes på den tid. Jeg prøvde noen gamle askeski, fleksible med store tupper og justerbare spanskrørsbindinger, som ble festet med jern og vingemuttere til skien. Jeg hadde ikke lært noe om smøring, så skiene kladdet fælt i fuktig vær. Skistaver for barn var ikke vanlig, så vi måtte ta oss frem som vi best kunne. Jeg husker Hans fikk tak i hoppski med tre renner under, og det ga virkelig status. Etter hvert fikk de større guttene også tak i skistaver av spanskrør med trinser, mens vi småknøtt måtte klare oss med vanlige kjepper som var lite verd i djup snø. Med skøyter var det litt vanskeligere, men vi fant et brukbart par oppe på loftet. De var nok riktig gamle og laget av en stålskinne festet i et stykke av bjerk med remmer på, og ikke lette å spenne riktig fast til støvlene. Jeg fikk ikke noe tak på det å gå på skøyter i det hele tatt, og ble fort lei. Antrekket vårt var stort sett genser, kortbukser med lange ullstrømper og nisselue eller skinnlue med ørelapper og votter, mye av det hjemmestrikket. Våre votter ble festet til en snor bakom nakken da vi var små for at vi ikke skulle miste dem i snøen. Ellers husker jeg at de voksne slet svært med å holde egne veier åpne, og at de måtte avse hester og arbeidskraft til Ola Myhre som var veivokter og hadde ansvaret for brøyting av en del av hovedveien gjennom Andebu og Høyjord. Plogen var et stort monster som var plassert ved veiskillet vårt ved Hålan. Våre egne veier og veien til Blåsopp ble brøytet med hjemmelaget plog trukket av én hest. Snøfreser og traktor fantes ikke, og det ble mye måking med skuffe. Var det for mye snø, fikk Forden stå i garasjen.

SKOLEGANG

Jeg husker vel at jeg grudde meg litt for skolen ut fra hva mine eldre brødre fortalte om den. Kvelden før jeg skulle innskrives var jeg nede ved gåsedammen. litt ned for gårdsplassen, hvor det var et sabla liv av våryre frosker. Jeg sendte dem misunnelige tanker, - de slapp å begynne på skole og kunne bare leke seg i dammen. Forøvrig konkurrerte vi med gjessene om gåsedammen og brukte den til å leke med båter som vi tæljet til selv. Vi hadde også egen båt i form av en stor blikkbalje til å seile i, men veltet ofte i den grunne dammen. En annen lek var å bake sølekaker og med mye mygg omkring måtte vi opp i håret med sølete fingre i blant, hvilket førte til hyl og skrik når noen måtte gre håret vårt.

JEG INNSKRIVES PÅ FOLKESKOLEN.

Våren 1928 opprant den alvorlige dag da jeg noe motvillig skulle innskrives på Gran skole. Mor fulgte meg, og jeg måtte hilse på frøkna eller lærerinnen som det het den gang, og møtte samtidig de andre barna jeg skulle være i klasse med.

De var:

              Trygve  Gran                                                   Else  Sukke (Heimdal)
              Ivar    Gran                                                   Iris Andersen  (Bånegunrød)
              Edvart  Ødegården           
                                                                             Alma Ravndal
              Sverre  Kjærås                                                 Magnhild  Ødegården
              Hans  Gislerød                                                 Johanne  Medhammer  
              Per  Paulsen                                                       

Ingen av oss stiftet nærmere kjennskap med de andre barna, vi var sikkert altfor blyge og sjenerte til denslags. Vi hadde vokst opp i den tid da barn kun skulle sees, ikke høres, hvilket sikkert la en demper på lysten til å bli nærmere kjent med klassen, særlig overfor jentene. Etter innskrivningen fikk vi gå hjem med beskjed om å komme tilbake til høsten etter sommerferien.

Den 18. juni forsvant Roald Amundsen under leting med flybåten “Latham” etter Umberto Nobile med luftskipet “Italia” som var savnet i nærheten av Svalbard. Flybåten havarerte i nærheten av Bjørnøya og Amundsen omkom. Noen tid senere ble det holdt minnestund på skolene, også vår skole hvor vi alle deltok . Oslos første undergrunnsbane, bygget mellom Nasjonaltheateret og Majorstua, ble åpnet av Kongen samme sommer.

BADELIV

Det er ikke så mye jeg husker av sommeren 1928 bortsett fra at det ble mye bading i kulpen ved den gamle “Luka” i sydenden av Ilestadvannet, der elven renner ut mot Hålan og ut i Merkedamselva. Jeg hadde ikke lært å svømme ennå, og jeg husker far og eldre brødre laget band av tørket siv vi la under brystet til å flyte på, og slik kunne vi flyte på noe vis. Når far en sjelden gang hadde tid å avse i den travle sommertiden, hjalp han oss med å bli fortrolig med vann og viste oss hvordan vi skulle ta svømmetak. Noen av mine eldre søsken hadde allerede lært å svømme og koste seg stort. Det var dårlig bunn i kulpen så vannet ble noe grått etterhvert som mudderet ble hvirvlet opp, men det la ingen demper på vår badeglede. Vi aller yngste badet nakne, men de større hadde sorte badedrakter på, og de dekket hele kroppen unntatt armer og ben. Noen av de voksne, som arbeidet på jordene i nærheten, lot seg friste til å ta en dukkert i varmen, og de tok som regel bare av seg arbeidsklærne og badet med undertøyet på eller tok av seg alle klær og holdt seg foran med en eller begge hender, for å skjule sin skam, som en eldre frøken uttrykte det.. Ved siden av dammen gikk det en stor grav som som opptok mye av vår tid da det var meget småfisk der, som vi kalte hønsesild. De var ikke mer enn 4 - 6 cm. lange, men ble likevel gjenstand for mye av vår oppmerksomhet. De mer tilårskomne barna eller ongæne som vi ble benevnt, måtte ofte hjelpe til med gårdsarbeidet, så det mest livlige av badelivet fant sted om kvelden.

Jeg tror det var den sommeren jeg fikk være med far til Tønsberg for første gang. Med hest og vogn tok det lang tid, og før vi kjørte inn i byen, stoppet vi ved Kjellolla så hesten kunne få drikke vann. Jeg kan fremdeles fornemme lyden av hjul med jernringer og hundretals klaprende hestesko mot gatestenene da vi kjørte inn Farmannsveien tidlig på morgenen. Store fleretasjes hus på begge sider av gata var et imponerende syn, særlig Tønsberg Smørfabrikk. Hesten ble parkert i et ledig spilltau i Kjølsrødgården, hvor den fikk nyte medbragt høy eller også litt havre. Det foregikk litt av hvert i disse stallene, bla. øldrikking, og noen sov rusen ut på en eller annen høysekk. Det var mye nytt å se omkring i byen og det som imponerte meg mest, var havna med små og store båter. Jeg merket meg også at veldig mange hilste på far med: “God dag, Myhre”. Så det var det han het, ikke bare pappa. Tønsberg var en liten by på 12.000, og veldig mange kjente hverandre den gang, og far hadde fått mange kjente i forbindelse med salg av ved og kjøtt. Jeg husker ikke hvilke gjøremål far hadde i byen, men vi kom da hjem igjen innen rimelig tid. Før vi reiste fra byen, hadde far handlet inn diverse varer i butikken til Einar Kjølsrød, det var visst en del av avtalen for stallplass og lagring av telt og bord for torvhandel. På veien ut av byen ved Kjellolla hadde jeg flaks da det på samme tid kom et stort støyende tog trukket av et damplokomotiv som spydde damp og røyk, på jernbanen som løp parallellt med veien et stykke. Det oppmuntret visst hesten vår også for den satte selv riktig opp farten. Da jeg kom hjem hadde jeg jo mye å fortelle om og ble også spurt om hva godt jeg hadde fått i byen, men måtte noe betuttet si at jeg hadde ikke fått noe sjokolade eller lignende, og at jeg ikke hadde tenkt på det heller da jeg hadde vært så opptatt av alt det nye jeg så. Alle syntes det var så urimelig at jeg ble riktig lei meg, men neste morgen fikk jeg en 10-øres Stratos sjokolade av mor, hun var nok verdens beste og omtenksomme Mamma.

Kronprins Olav tar OL-gull under sommer OL i Amsterdam.

SKOLESTART

Ut på høsten, jeg tror det var i slutten av august, kom dagen da jeg måtte begynne på skolen, og jeg fikk følge av søsteren min, Solveig, som gikk i en høyere klasse for lærer Jens Brattestå samme dager som jeg. Skoleveien vår gikk forbi den gamle smia, opp gjennom Tønna, over Myhre-hauene, gjennom gården til Hans Myhre og Anton Myhre og rett ned til skolen.

Alle vi førsteklassingene møtte i nystrøkne, lyse sommerklær, guttene i bluse og korte bukser, jentene i kjoler, noen hadde sokker i skoene. Guttene satt to og to sammen i en pult mot vindussiden, og jentene på samme vis på den andre siden. Jeg satt sammen med Sverre Kjærås. Forrest på pulten var det en rille for blyant og penneskaft, og til høyre for den var det en fordypning for blekkhus. Resten av pultplaten var skrå og hengslet for å kunne åpnes slik at en kunne legge bøker i et rom under den. Ryggsekken vår hang vi på pultens ryggstø. Foran oss sto kateteret og der satt lærerinnen frøken Elise Flåtten foran en stor, sort tavle. Skolestuen forekom meg enormt stor. Veggene besto av laftet tømmer malt i turkis. Vinduene var kjempehøye og karmene malt i hvitt. De nederste glassrutene var overmalt med hvitmaling for at vi ikke skulle bli fristet til å se ut de få ganger det kom en bil på veien. Skolen lå nær veien, og det kom kanskje 2 - 3 biler forbi i løpet av skoledagen. I det ene hjørnet ved inngangsdøren sto det et monster av en ovn som rakk nesten helt opp til taket. Mot østveggen sto et orgel. Jeg tror det sto en vaskeservant med håndkle like innenfor inngangen. Ved siden av vår skolestue lå det en stue til, og den var enda større . Der holdt lærer Brattestå til med dem som gikk i klassene 4 - 7. Inntil den stuen var det et tilbygg for opplæring i sløyd eller trearbeid for gutter og søm for jenter. I 2. etg. var det to leiligheter, én for læreren med familie og én for lærerinnen, frøken Flåtten, som bodde fast på Gravdal.

Foran skolen var det stor lekeplass ved siden av haven. I et lite bygg like ved var det vedskjul samt flerseters utedo, ett for piker og ett for gutter. Guttene gikk som oftest bare bak veggen mot et lite friareal som ble brukt som pissoar. Det området som hørte til skolen var gjerdet inn med hvitt stakittgjerde ut mot veien og haven.

Butikken like ved ble drevet av Agnes, kona til Hans Marthinsen. Der kjøpte vi iblant et kremmerhus drops for 5 øre eller brunt kandisukker for 2 øre. Til skolen hørte også et lite småbruk med fjøs, stall og låve som læreren disponerte.

Ute ved lekeplassen var det vannkran på et stort rør vi kunne drikke vann fra. Den frøys til om vinteren og da måtte vi spise snø, hvis vi ble tørste. Frk. Flåtten innviet oss etterhvert i lesning, skrivning og regning. De fleste av oss hadde lært bokstavene og å lese litt hjemme, og her ble vi trimmet i staving og oppdeling av ordene før vi uttalte dem. Det gikk også med mye tid til å lære å skrive tall og bokstaver slik som skolen krevde. Tall og litt regning ble litt innøvet ved hjelp av pinner, 10 i hver bunt. Vår skoledag i 1.kl. var på fem timer annenhver dag, med frikvarter mellom hver klassetime og spisepause mellom 3. og 4. time. Alle hadde påsmørt mat med seg og til drikke hadde vi med melk, kakao eller tynn kaffe blandet med melk. En gang nevnte jeg for mor at Edvart Ødegård noen ganger hadde med seg kjeks i skolematen, men da sa mor at slikt var ikke mat for gutter, og dermed var det spørsmålet ute av verden. I frikvarterene spaserte læreren og lærerinnen sammen på veien utenfor skolen. Jentene lekte som oftest med ball, guttene slo ball, lekte sisten eller gjorde skøyerstreker.

KONFIRMASJON

Knut hadde siden han gikk ut fra folkeskolen våren 1928 gått for presten som det het, dvs. bibellesning, morallære etc. inntil høsten, og skulle nå stå til konfirmasjon. Dette var en selvfølge og helt vanlig den gang for alle som ikke tilhørte en eller annen religiøs sekt som ikke la noen vekt på denslags.

Konfirmasjonen i Andebu fant sted om høsten, etter høstarbeidet stort sett var avsluttet og begynte med overhøring i kirken i forbindelse med gudstjeneste. Andebu, Høyjord og Kodal hadde hver sin søndag for konfirmasjon. De som skulle konfirmeres ble plassert i midtgangen i kirken, kledd i fine nye klær, guttene i dress med skjorte med slips og lange bukser for første gang og jentene i lang hvit kjole. I tidligere tider ble de plassert etter rang, men det var det heldigvis slutt med i vår tid. Før i tiden lå man veldig tynt an hvis man ikke var konfirmert, og de var ofte utestengt fra mange aktiviteter og yrker. I løpet av gudstjenesten ble konfirmanten avhørt av presten som stilte en rekke spørsmål ut fra bibelen, mens nervøse foreldre hørte på og håpet at deres “håpefulle” kunne svare riktig.

Etter det hele i kirken var over, ble det feiret med familieselskap i hjemmet, men ikke alle hadde økonomi som tillot slike sammenkomster. Hjemme hos oss var det vanlig at onkler, tanter og de nærmeste naboer ble invitert. Det var en selvfølge at læreren ble invitert, og jeg tror det ga litt status for den familien som fikk ham i sitt selskap. Konfirmanten fikk gaver, telegrammer o.l. og solte seg litt i sin nye status som voksen.

Jeg husker det var riskrem med rød saus til dessert ved middagen i Knuts konfirmasjon. Men før den ble servert, måtte jeg på do eller dass som det het i dagligspråket. Navnet kommer fra det tyske “Das Hauschen, Det lille hus. Da jeg omsider kom inn igjen, var middagen over og kjøkkenhjelpen i ferd med å rydde av bordene, men jeg kom meg ikke til å be om riskrem som jeg likte så godt. Barn var ikke så fremmelige den tid, og jeg var kanskje for blyg til å be om dessert fordi jeg hadde vært ute. Jeg fattet litt håp da en av hjelperne sa at de måtte ta av riskrem til Ingvald. Jeg gikk den gang under navnet Ingi da Ragnvald var for tungvint å uttale, og håpet at det var meg det angikk, men det var det nok ikke. Ingvald Blåsopp var en av våre nærmeste naboer og hadde vært syk så lenge jeg kunne huske. Han satt i trange kår, hadde 11 barn og jeg var glad han fikk nyte den deilige riskremen, selv om jeg følte meg noe snytt.

VINTEREN 1928-29

Sent på høsten var det en ekstra helgedag den gang. Det var Bots- og Bededag som falt på fredagen før Allehelgensdag, dvs. 1. november. Ellers var det ingen avbrekk i skolen før jul. Da vi kom litt ut i desember, begynte lærerinnen å øve julesanger med oss, og det var riktig en hyggelig avveksling. Det gjæveste av alt var at hun spilte til på et orgel som sto i skolestua. For noen var det første gang de hørte orgel, jeg hadde hørt det som sto i Høyjord Kirke, men det lød ikke så fint. Det var ikke mange som hadde noe musikkinstrument i hjemmet den gang, men merkelig nok fantes det en fele her og der, selv om den var vanskelig å spille på. Den ble også ansett som et syndig instrument da den ofte ble brukt for å spille til dans. Hjemme hos noen av mine slektninger, Hans og Agnes Sukke, hadde de grammofon med et kjempehorn som det ble spilt plater på, og det lød fint. Dette var mange år før radio med musikk gjorde sitt inntog i folks dagligliv.

Den 14. desember ble det arrangert minnestund på alle landets skoler for Roald Amundsen, som forsvant i juni sist sommer under en redningsaksjon for Nobiles ekspedisjon, som hadde forulykket. Jeg husker at det var meget høytidelig. Alle elevene møtte frem, og fra kl.12 ringte landet kirkeklokker i 2 min, hvoretter lærerne ved hver skole holdt en minnetale om polarhelten. PS.: Den gang gikk klokken bare til 12, ikke 24.00 som noen år senere.

JULEN 1928

Tiden til julaften sneglet seg avsted med store forventninger. Det ble arrangert stor basar på skolen til inntekt for trengende, som det het. Det var alltid noen som hadde det vanskelig økonomisk, enten det nå kom av sykdom, arbeidsledighet og iblant av dårlig styring av sin økonomi. Og de var sjeleglade over å få litt hjelp. Riktignok eksisterte en sosialhjelp som het Fattigkassa, men det var ikke stort den kunne gi til trengende. Julebasarene var derfor veldig populære og en hyggelig anledning til å treffe bygdefolk, samtidig som det var en god sak å støtte. Iblant var det litt underholdning på basarene, gjerne av skolens sangkor. Loddene kostet 10 øre stykket og gevinstene varierte mye. En riking satte opp en femtilapp som gevinst, og Håkon, Ivar og jeg spleiset på mange lodd. Vi regnet ut at gevinsten ville bli på nesten 17 kr. på hver av oss, en eventyrlig sum. Men akk o ve, det var Erling Andersen i Fjellenga som vant, stor skuffelse.

Som juleforberedelse ble det bakt flere sorter kaker og brødvarer som fylte huset med de deiligste dufter. Jeg husker noen av oss fant noen av mors kaker i det store skapet i det nordre sovekammerset, og selvfølgelig tok vi for oss, uten tanke på at det var noe galt i det. Mor ble lei seg, og vi ble tydelig fortalt hvor stygt det var å ta noe uten lov. Mor leide ofte Birgit Furuheim fra en av nabogårdene til å bake lefser og flatbrød på en stor rund metallflate som lå på en tripod i grua, eller på grytas plass på bryggepanna.

Ute på låven og i vedskjulet foregikk det slakting av storfe, gris og gjess, og far lastet på sleden og kjørte avsted til Tønsberg kl. 2 -3 om natten for å mønstre til kjøttkontroll ved 8-tiden. Det var nesten alltid sledeføre om vinteren den gang. Etter at kjøttet var godkjent og stemplet av dyrlege Kragerø, satte far opp teltet over sleden, leide hesten til Kjølsrødstallen og så kunne handelen begynne. Den gikk gjerne livlig så nære opp mot juletiden.

Det ble hugget juleved i en stor haug i vedskjulet. Det måtte ikke bli forlite ved i jula, for da kom julenissen og bæsjet på huggestabben. Av slaktet laget mor de deiligste pølser, og et av melkespannene ble brukt for ølbrygging, som foregikk i kjøkkenet.

Etterhvert begynte det å komme julekort til oss fra familie og venner. Det gildeste av alt var julekort fra onkel og tante i Amerika. De var adressert til Mr. og Mrs. Myhre i Norway og hadde uforståelig gullskrift på forsiden. Det ga status å ha skyldfolk i Amerika, og vi hadde onkel Charles (Søren Nilsen) gift med fars yngste søster, tante Elise, samt deres tre barn Sigurd, Harry og Kilmar. Deres eldste datter, Agnes, var gift med Hans Sukke og bodde på Sukke i Høyjord.

Julaften kom med forventninger til en deilig frokost, men først måtte vi ta vinterens bad, og det foregikk i en avskjæring, et kjempefat i eik, som var skåret av på midten. Noen kalte den også stamp. Den ble fylt med vann som ble varmet opp på komfyren i kjøkkenet, og så ble vi vasket i tur og orden - de yngste til slutt. Det var gjerne Aslaug og Solveig som sto for den jobben på oss minste. Etter å ha fått på oss rent undertøy og stasklær, fikk vi deilig frokost, som blant annet besto av nystekt hvetekake med hjemmekjærnet smør og syltetøy på med kakao til, - som det smakte !

Utover dagen hersket det en febrilsk travelhet over alt, så det gjaldt å ikke komme i veien for de voksne. Far hadde vært i egen skog og hentet juletre av gran og satt fot på det, og det var så høyt at det rakk helt opp i taket. Han hadde også satt et kornband i haven utenfor kjøkkenvinduet og to borte på låvebrua i granbusk, en på hver side, slik at småfuglene skulle få ekstra mat til jul. Det var mest gråspurv og dompapp som benyttet seg av tilbudet. Talgokser, kråker og skjærer fråtset i diverse rester fra slaktingen som var lagt på fuglebrett eller kastet bak uthuset. Det var også gode tider for villreven som ofte fant frem til slakteavfall i en ellers matknapp tid..

Mor serverte deilig risengrynsgrøt til middags, - fin helgedagskost som vi nøt i fulle drag med smørøye, sukker og kanel på. Jeg kan ikke huske at skikken med én mandel i gryta var innført hjemme. Gabriel, sammen med de øvrige voksne, hadde sørget for at dyrene i fjøs og stall samt hanefar med sine tupper fikk noe ekstra godt til jul. Deretter ble døra til stua stengt så vi måtte oppholde oss på kjøkkenet resten av ettermiddagen. Der duftet det himmelsk av gåsen mor hadde i stekeovnen på vår gamle trofaste komfyr plassert ved siden av grua. Gåsen var blitt slaktet, ribbet og brent ren med sprit fra en sort flaske av en noe uvanlig fasong, den hadde visstnok tilhørt onkel Olaf. Mange år senere da jeg kom til England, kjente jeg flasketypen igjen, det var en for whisky Vat 69. Til høyre for grua sto en kokeplate på et veggfast bord. Platen hadde tre plugger med ulik farve for regulering av styrken. Med begge ledninger koplet til de to pluggene til venstre, fikk vi halv styrke og hel styrke når én ledning ble koplet til den høyre pluggen. Kokeplaten ble som oftest brukt til å koke kaffe på, særlig om sommeren, da det ble for varmt i kjøkkenet å bruke komfyren flere ganger om dagen.

Det falt mer snø utover ettermiddagen og kl. fem gikk vi ut for å høre Kirken ringe julen inn, - vi sto betatt og lyttet. Jeg husker også at noen av oss gikk ned til postkassa, som hang på en ask i veiskillet inn til oss, med lommelykt for å se om det var kommet flere julekort, og det var det. Synet av snøfiller som flagret i lyset på kort i fine farver er så levende som om det skulle ha vært i går. Da julen var vel ringt inn, fikk vi komme inn i stua, og for en overraskelse vi fikk se der. Det unnselige grantreet var blitt forvandlet til et hav av farver og glitter med farverike stearinlys samt et blankt fint glasspyd med flere farger i toppen på treet, - hvilket syn ! Julegaver innpakket i farverikt papir med diverse julemotiver lå på stuebordet. Mor hadde alltid mange blomster i stuevinduene, og til jul var alle blomsterpottene pyntet med kreppapir i fine farver. Iblant ble tomme hermetikkbokser brukt til blomsterpotter og trukket med kreppapir. Når alle de voksne fikk tid, fikk vi gå rundt juletreet og synge julesanger. Far var glad i å synge, hadde bra sangstemme og ledet an. Med far og mor samt Gabriel og 10 barn ble det nokså trangt rundt treet, men det var så høytidelig og hyggelig alt sammen. Deretter leste far noe i en stor bok, det var nok juleevangeliet i Bibelen. Så ble det servert julemiddag med alle slags godsaker til. Mor hadde som ung jente tjent hos en veldig kyndig husmor på Sjuestokk i Stokke og blitt en dyktig kokke som kunne trylle frem de deiligste måltider. Det vanket også dessert, småkaker og frukt som epler og vindruer. Det var mest Sáfstaholmepler, som ved den tid var blitt riktig møre og fine. Vindruer ble den gang importert i lette tretønner og pakket i oppmalt kork. Derpå ble vi bedt om å gå inn til Gabriel som satt på senga si på høyre side i gutterommet. Da vi alle var kommet inn, reiste han seg opp, og i sengen lå det et heilt reir av appelsiner, en hel til hver enkelt. Det var ekstra stas, da vi som regel fikk bare en halv eller kvart hver.

Jeg kan ikke huske at det var noe mas fra oss barn om å få åpne julepakkene. Men det høytidelige øyeblikk kom da til slutt, og pakkene inneholdt som oftest nyttige ting som klesgjenstander o.l.. Leker var på den tiden nærmest et ukjent begrep for oss gutter, men jentene kunne være heldige å få litt parfyme, duftende såpestykke eller en enkel dukke. Det var helt uvanlig for oss å være oppe sent om kvelden så jeg tror vi duppet av etterhvert, mette, trette og fornøyde etter en fin kveld. Som gammel mann er det litt vemodig og leit å tenke på hvor lite det skulle til for å glede barn med gaver den gang, mot skikken nå for tiden. Jeg har hørt om barn som har skuffet sine foreldre fordi de ikke fikk like fine gaver som visse andre barn, og at ski- utstyr ikke er noen gave for det måtte de ha likevel..

Den gang varte jula riktig lenge. I romjula ble kun det aller nødvendigste gjort, og på nyåret tok det tid før arbeidslivet kom riktig i gang igjen. Første dag jul var det helforbud mot å gå noe sted, bortsett fra til kirken, men i romjula ble det et eller flere besøk i kirken og noen familiebesøk. Naboer, venner og kjente som slang innom måtte trakteres med et eller annet. Det kunne være frukt, småkaker og kaffe eller småkaker og vin. Mor var en ekspert til å lage ripsvin som funklet i den fineste rødfarge og ble servert ved mange hyggelige visitter og selskaper.

Jeg kan ikke huske at inngangen til det nye året ble markert spesielt på den tid. Det var nok noen som laget sprengstoffladninger som smalt lystig, men raketter kan jeg ikke huske at noen brukte. Jeg tror året 1929 hos oss fikk sin start uten de store markeringer.

MIN FØRSTE JULETREFEST

Litt ut på nyåret var det tid for å høste juletreet som da begynte å bli temmelig tørt og drysset barnåler. Lysene hadde blitt tent i blant i julen, men under veldig streng bevoktning pga. brannfaren. Den gang ble julen feiret langt inn i nyåret, noen mente julen gikk ut 13. dag jul, og noen mente den gikk ut 20. dag jul, dvs. den 13. januar. Alle barn håpet selvsagt at juletreet måtte få stå lengst mulig, og det var neppe mange barnålene igjen på det da det omsider måtte “høstes” og taes ut. Det var jo litt vemodig å avkle treet sin stas og å sette det ut i snøen, men det var et plaster på såret at vi fikk kaker, rosiner o.l. som lå i de hjemmelagde kurvene som hadde hengt på treet.

Ved den tid var det vanlig at det var stor juletrefest på Gran skole. Jeg hadde vært på én tidligere, men husket svært lite av den, bortsett fra at det var en gammel mann som ledet tilstelningen. Det må ha vært lærer Hellemo i 1926 eller 1927. For en slik anledning ble vi kledt i vår fineste stas, jeg tror jeg hadde matrosdress som var in-klær den gang. Far hengte stasseletøyet med dombjeller på en av hestene og spente den for sluffa, som var finslede med sort bjørneskinnsfell. Med fint sledeføre og de festlige dombjellene kom vi alle i feststemning. En av fars tanter, Matilde Marthinsen, født Iversen og søster til fars mor, var gift med Thorvald Marthinsen og bodde ved den tid på Solvang på den andre siden av veien ved skolen. Der fikk vi legge fra oss yttertøyet og kle oss litt om, før vi gikk inn på skolen. Det første vi så, var et stort juletre i den største skolestua, og det rakk helt opp i taket. Det sto rett under en av lampene med lyspæren bundet fast til toppen og dekorert med farvet papir. Ellers var treet pyntet etter alle kunstens regler og tok seg flott ut. Like ved sto det to bøtter vann og lange stenger med klut på. Far og en til var pålagt å holde vakt for å slukke, i tilfelle noen av de levende lysene skulle sette fyr i noe av pynten.

For å gå rundt juletreet dannet de minste en eller to ringer rundt selve treet, og de større og voksne gikk i en eller flere ringer ut og gjennom gangen og den andre skolestua. Der sto orgelet som ledet an i sangen. Alle sang og hadde det hyggelig, barn og voksne. En juletrefest den gang var en av årets absolutt store begivenheter. Midt under festen spiste familiene sammen av medbrakt mat, de voksne fikk kaffe fra en kjempestor kjele og barna fikk medbrakt melk eller kakao som noen benevnte med sjokolade. Senere kom julenissen med en kjempesekk, som han satte på gulvet, og delte ut nøtter og appelsiner i små poser, én til hvert barn. Jeg minnes det var en halv eller kvart appelsin til hver. Så ble det atter gange rundt treet inntil deltagerne etter hvert fant ut at det var på tide å reise hjem. Mange hadde lang vei å gå, og noen hadde hesteskyss. Hesten sto som regel ute med en sekk høy og hadde et tykt teppe over ryggen for å holde varmen. Jeg kan ikke huske at noen kjørte bil. Det var det vanligvis veldig få som gjorde vinterstid..

Hjemturen ble noe besværlig da det hadde falt våt, tung snø, og den tid var det ikke vanlig at veiene ble brøytet opp om natta, og spesielt ikke i jula. Det gikk greit på hovedveien, eller “Linnæ”, som vi kalte den etter planleggernes betegnelse “Linjen,” men veien fra “Saga” og gjennom Myhre-skauene var vanskelig, ikke minst pga. de tre telefonledningene langs veien som hadde falt ned. Lars og Trygve Myhre, eller Blåsopp som de het i dagligtale, ville kjøre med oss ved å stå på slingremeiene langs sluffa. Far var ikke særlig blid for dette da det var tungt nok for hesten som det var, og pga. skjev vei i snøfonnene holdt sluffa på å velte i blant. Vi kom vel hjem, etter det som jeg den gang syntes var den største opplevelsen i mitt liv.

En av bragdene d.å. var at Bernt Balchen i slutten av november fløy over Sydpolen i løpet av sine operasjoner i Antarktis.

Den 11. oktober gikk luftskipet L.Z. “Graf Zeppelin” fra Tyskland med kurs Lakehurst, USA, hvor det ankom 111,5 timer senere.

ÅRET 1929

Litt inn på nyåret kom livet vanligvis etter hvert inn i sine vanlige folder. Mor, Aslaug og Solveig hadde hele tiden hatt nok å gjøre med hus- og matstell, selskaper etc., og karfolka hadde passet fjøs og stall som ellers, men nå var var det så mangt som måtte gjøres i uthuset og skogen. Men skolen krevde sitt, og for barn i skolepliktig alder var det å begynne på skolen igjen, selv om vi satte svært liten pris på det.

Det nye året åpnet imidlertd med hendelser helt utenom det vanlige. En av de første dagene i januar begynte det å brenne i uthusbygningen oppe hos Jørgensen på Myhre. Brannen skapte et svare til oppstyr, og en gikk mann av huse for å hjelpe til med å få ut hester og kyr, men slukningsarbeidet viste seg ganske snart å være helt håpløst. Framhuset var så truet av varmen at flere vindusglass sprakk, men ved å spenne søkkvått seil over veggen mot uthuset og sette brannsprøytene mot det for å holde det fuktig, hindret man at framhuset tok fyr. Fru Jørgensen sto på, kokte kaffe og serverte de mest langveisfarende av slukningsarbeiderne. Brannen var jo litt av en sensasjon i vår hverdag, og jeg husker at Aslaug, Solveig og jeg løp opp gjennom Furuåsen og sto ved det lille morelltreet i grensen hvor vi hadde fin utsikt til brannen. Det var nifst og noe skremmende å se sånne svære flammer og ildmørje hvor høy og kornavlinger brant lystelig. Jeg forsto ikke dengang at Aslaug var høygravid med Else, og hun måtte ha vært sprek som klarte turen opp gjennom Furuåsen i djup snø.

Brannen ble selvsagt gjenstand for kommentarer i dagene fremover, men eieren var vel forsikret mot brann og led ingen tap.

Noen dager senere, det var den 9. januar, våknet jeg med noen merkelige lyder i bestestua, det minte meg om noe i likhet med kattelyder, men hvorfor i bestestua? Ved frokostbordet fikk vi forklaring på mysteriet. Aslaug hadde født en liten tulle, og jordmora fra Gravdal hadde vært hos oss og bistått med fødselen. Hun med sin jordmorkoffert var vel kjent av alle, og det hadde ikke vært lenge mellom hver gang hun ble sett på vei mot en eller annen gård i naboskapet. Vi barn kom jo i helspenn, - tenk et lite barn i huset, det var noe helt utenom det vanlige. Alle ville inn og se, men mor mente vi måtte vente til litt senere. Ventetiden ble nesten like lang som den vi opplevde julaftenene, men denne ble nærmest en skuffelse. At et barn kunne være så lite og så skrukket i ansiktet og gi fra seg slike ubehagelige lyder, var nærmest en nedtur for oss.

I de tider var det ikke så uvanlig at ugifte ungpiker fikk barn uten å være gift, og det tok litt tid før det gikk opp for oss at dette ikke var helt som det skulle være, eller “itte som det ske så væra”, som de sa i Høyjord. Far, som dypt religiøs og medlem av menighetsrådet, tok det hele veldig tungt og var dypt fortvilet og følte seg skamfull. At gullungen hans skulle ha kommet så ut i “uløkka” som det het, var en tung bør. Ja slik var det i den tiden, nesten ikke til å tro nå i år 2008. Mor som den milde og forståelsesfulle tok hånd om Aslaug på beste måte. Det var da ikke bare galt, Aslaugs kjæreste, Erling, hadde tidligere hatt en lang prat med mor og tatt på seg ansvaret for det hele. Hun hadde fått hjelp i denne travle tiden, jeg tror det var Agnes Sjue, datter til tante Lovise, fars eldste søster, som visstnok også hadde hjulpet til da Arne og Harry ble født. Noen av mine eldre søsken visste å fortelle at hun var en dyktig og myndig dame, som i noen grad ville begrense våre friheter, og det stemte. De eldste i søskenflokken mente at vi var blitt satt under fremmed formynderskap.

Det ble mange besøk av nabokoner og Aslaugs venninner i tiden fremover. De kom med barselgrøt som det het. Barnet ble døpt Else i Høyjord Kirke, og etterpå var det dåpsselskap på Myhre. Da gjestene begynte å komme, hadde jeg i min blyghet gjemt meg under den store barnevogna som sto i soverommet ved siden av bestestua. Men det var det verste jeg kunne ha gjort da alle ville inn og se på den nydøpte. Det er mulig at jeg husker feil, men jeg tror det ble ennå et selskap senere med såkalt barselgrøt da venninner, slektninger og naboer kom for å gratulere og hadde samtidig med godsaker. Selv i sin travle hverdag fant familie, naboer og andre venner tid til å hilse på og gratulere med et nytt familiemedlem.

Det ble etter hvert bitende kaldt som vinteren ség på. Solveig og jeg gikk på skolen samme dag, og sammen med oss gikk Lulle fra Svendsrød, jevngammel med Solveig. Hun hadde en slags slede som ble benevnt spark. Den hadde to tynne meier et sete og to stenger med tverrtre for styre. Den ble drevet fremover ved at man sto med venstre fot på venstre mei og sparket fra med høyre, derav navnet “spark”. Noen ganger fikk jeg sitte på, men i sterk kulde gikk det veldig tregt, så jeg måtte løpe med og kunne samtidig holde varmen. Da vi kom frem til skolen, møtte vi de andre barna hvorav mange hadde gått helt fra området rundt Skatvedt og Fossheim, ca. 4 - 5 km. De var også godt innpakket i varme vinterklær, men hvitrimet på skjerfet omkring ansiktet.

Det var godt å komme inn i skolestua, men særlig varmt var det ikke der. Riktig nok var det litt før vi kom tennt opp i den kjempesvære ovnen, men i den store stua tok det mange timer før temperaturen ble komfortabel. Det var ikke alltid at snøen på gulvet smeltet i løpet av skoledagen. På de verste dagene fikk vi som gikk i første klasse ta av oss det stivfrosne fottøyet og sitte nær ovnen. Veggene var av laftet tømmer med enkel bordkledning utvendig og i sterk kulde smalt det som børseskudd på grunn av temperatur- endringene. Vinduene som dengang alltid var enkle og derfor vanligvis dekket av is og rim, måtte åpnes i frikvarteret for å lufte ut i stua. Jeg kunne aldri skjønne hvorfor, da vi var kun 7 - 8 barn i det kjempestore rommet. Frøken Flåtten tok nok vel vare på sine elever.

Som eksempel kan nevnes en hard vinterdag det kom en elev helt fra Æltæ gård, våt og gjennomfrosset. Han ble avkledt, tørket og påkledt etter beste evne, og skolen kunne begynne, men nei, nå måtte poden tisse også. På med vintertøy og ut på gården igjen. Det ble en noe kort skoletime denne morgenen. Ja sånn var det iblant å være lærer på den tid.

Dagen åpnet gjerne med sang og bibelhistorie. Senere var det lesing, regning, skriving og fortellinger. Sverre som jeg satt ved siden av, var en urolig krabat. En gang kløp han meg i låret så jeg hoppet høyt. Lærerinnen så det og dermed måtte han stå i skammekroken, med ansiktet inn mot det ene hjørnet i skolestua. I frikvarteret var vi andre nysgjerrige etter å få vite hvordan det hadde vært, og han sa det var greit, men at det luktet salt i veggen. Skammekroken var nok effektiv, for Sverre holdt fra da av fred i timene, men vi tok ofte tak i frikvarterene, uten at vi noengang var uvenner. Ellers gikk tiden ute mellom timene med snøballkrig og annen lek, men var det riktig sprengkaldt fikk vi være inne i frikvarteret. Begge skolestuene var avstengt med dobbeltdører, men det var så lydt at vi hørte mye av det som foregikk i de høyere klassene.

Jeg husker ikke noe særlig av skolegangen utover vinteren, bortsett fra at vi fikk en del hjemmearbeid mellom hver skoledag. Fastelavenssøndagen, rundt midten av februar, ble markert med mors deilige hveteboller, riktig et lyspunkt på denne kalde mørke tiden av året. Bollene ble spist uten krem eller noen form for pålegg, så vidt jeg husker, men smakte veldig godt.

Det falt mye snø utover vinteren, og av en eller annen grunn falt det på vår gård å sørge for å brøyte vei fra oss og ned til hovedveien. Far hadde laget snøplog selv og brukte én hest til å trekke den. Som regel brøytet han eller Gabriel også vei for Blåsopp, et småbruk lenger inn i skogen. Ola Myhre på en av de øvre Myhregårdene, var på den tiden veivokter og sto for brøyting og vedlikehold av et bestemt stykke Linna, eller hovedveien, året rundt. Veivesenets plog var et stort monster som ble trukket av opp til 8 hester, alt etter snøfallene. Hver gårdbruker pliktet å stille med hest etter behov. Plogen var plassert ved veiskillet vårt og tjente ofte som lekeplass om sommeren. Det var mange perioder med sterk kulde utover vinteren, 30 minusgrader var ikke uvanlig, og da holdt vi oss mye inne i stua, oppvarmet av en stor etasjeovn eller kjøkkenet, oppvarmet av komfyren. Ellers holdt vi mye til i fjøs og stall hvor det alltid var bra temperatur. Hønsehuset over stallen fikk varme gjennom en luke i stalltaket.

Den 8. mars var det bryllup for Aslaug og Erling, og far og mor var rause og ba til stort gjestebud, med familiegjester fra fjern og nær. Jeg husker det ble servert ripsvin til middagen, og at tempereringen hadde satt i gang en viss gjæring, slik at vinen var blitt noe musserende og forvandlet brudesløret fra hvitt til nærmest rosa da den første flasken ble åpnet for å skjenke i til bruden. Da det ble mørkt om kvelden, kom det skåere til gårds, og jeg husker én slo et lite hull i et kjøkkenvindu og mors søster, tante Anna ba dem å oppføre seg ordentlig, - og dessuten var der ingen brud på kjøkkenet. Det ble også skutt noen salutter, og én hadde hengt en dynamittgubbe utenpå stueveggen og skulle til å tenne den da en noe mer vettug person fikk forhindret det før han fikk gjort skade på folk og hus.

Den 21. mars var det et bryllup til, og det var kronprins Olav som giftet seg med prinsesse Märtha av Sverige. Vielsen ble foretatt av biskop Lunde og fant sted i Vår Frelsers kirke i Oslo, som var proppfull. 600 billetter til kr. 50,- pr. stykk ble revet bort på et par timer. Stor stasreportasje i avisene, bortsett fra Arbeiderpartiets presse, som visstnok hadde en ubetydelig notis om det hele, selv om gatene hadde vært fulle av skuelystne fra kirken og opp Karl Johans gate.

Påsken kom med vel en ukes ferie og bedre vær. Jeg hadde ikke egne ski, men prøvde noen av de som eldre søsken hadde. Jeg kan ikke huske at noen hadde spesielle barneski den gang. Det var gjerne bart for snø rundt huset ved påsketider, og der kastet de større guttene på stikka. Jentene lekte med ball mot husveggen eller hoppet paradis. I løpet av påsken var det en eller flere gudstjenester i Kirken, og da måtte vi iblant være med og delta i søndagsskole etter gudstjenesten. Presten, Gunnar Hafstad, var sogneprest og betjente både Andebu, Høyjord samt Kodal, og da ble det gjerne gudstjeneste hver 3. uke, og noe tettere under større høytider. Det var som regel lærer Tveita eller Albert Honerød som holdt søndagsskolen. Det var nokså vanlig at vi gikk til Kirken, og mor passet på oss at vi gikk pent med rett rygg. Selv hadde hun allerede flere arbeidstimer bak seg med melking, separering, matstell etc, men mønstret på kirkevei vel flidd, i mørke klær, og førte seg som en dame. Far var som regel veldig sliten etter en lang lørdag på torvet og satt som regel i stua og leste i en eller annen postill og sang iblant salmer.

Noen ganger fikk vi kjøre med presten, og det var jo ekstra stas, mest fordi han hadde en stor; flott og sortlakkert kupébil, ikke bil med kalesjer som blafret med sine vinduer av celluloid, som var mest vanlig på den tiden.

Vi satte oss på en av benkene på høyre side i kirken, alltid den høyre. Det syntes å være en uskrevet lov at familiefolk satt slik og de øvrige på venstre side, og var det mye ungdom på kveldsgudstjenester etc., satt de oppe på balkongen. Inne i kirken var det var veldig stille og høytidelig. Det eneste som kunne bryte stillheten iblant, var kirketjeneren som kom inn i mørkeblå dress og nypussede sorte sko som knirket, og sopte opp sne fra gulvet eller la alen-lange vedkubber i en kjempestor ovn. Selve gudstjenesten med klokkeklang, preludium, kirkebønn av klokkeren, lærer Tveita, messing og salmesang, med orgelmusikk, preken, altergang, ofring til et eller annet veldedig formål, var en alvorlig og gripende opplevelse. Bare det å høre musikk den gangen var en fin opplevelse, selv om det visstnok var fra et gammelt, gebrekkelig orgel med Wilhelm Berg som organist. Vi hadde jo heller ikke noe grunnlag for sammenligning, da vi aldri hadde musikk hjemme som jeg kan huske.

Til avslutning opplyste presten om fremtidige, oppbyggende møter etc. som ville bli avholdt på steder i bygda, men han kalte gårdene noe helt annet enn hva de het på Høyjords dialekt. Iblant var det søndagsskole som ble ledet av Tveita eller Albert Honerød.

Etter gudstjenesten gikk mange omkring på kirkebakken og pratet med venner og kjente, samt utvekslet nyheter. Mor tok oss vanligvis med bort til gravplassen hvor farfar og farmor hviler. På en fin, blankslipt stein over graven var det skrevet med gullbokstaver deres navn, fødselsdato og den dato de gikk bort. Så dette var “Kjærregårn”, som mor iblant oppsøkte, vannet og pyntet.

På en av de siste påskedagene hendte det en ulykke ved at Lars Blåsopp gled og falt ned fra låvebroa i Bånegunnerød og skadet seg. Han kom hinkende hjem og hadde blod i urinen, så dr. Hognestad ble tilkalt, og dermed ble Lars ble sendt til sykehuset i Tønsberg for operasjon. Der måtte de fjerne den ene nyren, og da han noen tid senere kom hjem igjen, lurte noen av oss svært på om han fremdeles kunne snakke. Sykehus og operasjoner var noe farlig og skremmende for oss den gang. Lars ble midtpunktet blant oss lenge og måtte stadig fortelle om hvordan det hadde vært på sykehuset.

MAGNUS DIMLE

På søndager og andre helger var det ikke levering av melk til meieriet. Følgelig ble den separert hjemme og fløten satt bort for senere å bli kjærnet til smør. Mor holdt alltid av noen liter melk som ikke ble separert, og så ble noen av oss barn bedt om å gå til Magnus Dimle og hans datter Olava med melk. De bodde på en tidligere husmannsplass under Myhregårdene i en liten “stue” ute på jordet, ved den gamle hovedveien mellom Myhre-gårdene og Grans-gårdene, et stykke til venstre for den nåværende veien, syd for Solvang og skolen. Magnus var født i Sverige og hadde vært en dyktig gråsteinmurer i sin tid, men var nå en gammel mann, arbeidsufør og satt trangt i det økonomisk. Han hadde aldri tatt ut norsk statsborgerskap og fikk liten eller ingen hjelp fra Kommunen. Jeg husker far en gang stakk til ham en femkroning, og da var han nesten på gråten og sa: “Jeg er glad du ikke vet hvor vanskelig jeg iblant har hatt det”. Datteren Olava tok småjobber når det bød seg en anledning og bidro til livets opphold for sin far og seg selv. Folk flest hadde nemlig mer æresfølelse den tid og skjemtes dypt for å måtte be om det mest nødvendige til livets opphold.

Jeg husker best en gang Håkon og jeg gikk til Dimle med melk og litt kjøtt far hadde funnet frem. Vi ble hjertelig mottatt og plassert ved ovnen hvor det brant lystig av tørr grankvist. Olava serverte kaffe med kjeks og mente at vi snart ville få Amerikabrev på Myhre, fordi det fløt litt av et kaffekorn oppå kaffen. Vel var hjemmet lite og trangt, men den hjertelige godhet og hygge som strålte ut fra dem begge, ga en fin harmonisk atmosfære som jeg minnes med takknemlighet den dag i dag. Da vi brøt opp for å gå hjem, ble vi takket ennå en gang og fikk med takk og tusen gode ønsker hjem til far og mor. Jeg tror knapt vårt såkalte velferdssamfunn har frembragt noen så edle mennesker som disse to.

VÅREN 1929

Våren kom med varme, snøsmelting og iblant mye søle. Helgene på Myhre begynte gjerne med gulvvask på lørdag, og dette var noe slitsomt på nedslitte furubord hvor gjenstridig kvist stakk opp. Med tanke på søndagsmiddagen, fylte mor en hel bøtte med poteter og satte i gang å skrelle, for intet skulle forstyrre søndagsfreden. Guttene måtte sørge for å hente granbar i skogen og legge det foran trammen til å tørke av seg på føttene. Sent på kveld kom far hjem fra en travel lørdag på torvet. Han trengte hjelp til å laste av bilen og ta seg av eventuelt kjøtt som var blitt til overs. Som regel ble det svært lite kjøtt igjen, da far på hjemveien hadde kunder fra husmennene på Jarlsberg Hovedgård og helt hjem. Enkelte lørdager ble svært sene pga slik handel. Hans var som regel med som sjåfør og hjelper.

Søndag morgen våknet vi til dur av separatoren som mor sveivet på. Frokostbordet ble noe langvarig på søndager, men noen av guttene måtte stelle fjøs og stall.

Den 17. mai var den riktig store dagen for oss barn, men alt avhang av været. Jeg vet ikke hvordan været var våren 1929, men jeg husker en 17. mai med et mistrøstig vær, regn og sludd. Det måtte være i 1927 eller 28. Noen av de større brødrene mine ville ikke gå i barnetog med flagg, og mor var ergerlig for det. Hun mente vi skulle være stolte over å gå med vårt friske, fine norske flagg, og være glad vi slapp å gå med den ekle, røde, russiske flaggkluten. Det kom stadig skrekkhistorier i Tønsbergs Blad om de grusomme forholdene i Russland under og etter revolusjonen, men jeg skjønte svært lite av det hele den gang.

VÅR OG SOMMER 1929

Far, Solveig, mor og Aslaug med Else i barnevognen.

Ut på sommeren når været var fint, fikk vi ha skole i Myhreskauen, like opp for hovedveien. Der var det satt opp bord og benker mellom lauvtrærene, riktig idyllisk og koselig. Frøken Flåtten lærte oss sangen “ No livnar det i lundar,” men glemte visst å forklare oss teksten som var på landsmål eller nynorsk, som det senere ble hetende. Timene i den hyggelige lunden er et av mine fineste minner. Med det varme været fulgte også ønsket om å få gå barbent ute. Mor holdt på at vi fikk ikke gå barbent før gjøken gol, men det ordnet vi lett ved at en av oss gikk ut i skogen og apte etter gjøken, og så fikk vi lov. Jeg tror knapt at mor noen gang lot seg lure, og været ble det avgjørende for hver gang. En gang ut i mai fikk vi en ukes vårferie. Det var den gang en selvfølge at barna skulle hjelpe til med gårdsarbeidet, om våren spesielt med potetsetting. Vi misunnte dem som ikke bodde på gård, for de hadde visst aldri noen plikter.

Våronna var en travel tid og begynte så snart telen var gått ut av jorden. Som regel var mye planlagt så-areal pløyet opp året før, men høsten ble visst aldri lang nok til at det ble pløyd ferdig, så resten måtte gjøres så tidlig som mulig påfølgende vår. Det var tung jord på Myhre og selv med to spreke gudbrandsdalhester, Svarten og Svartæ, gikk det tregt med pløyingen. Gabriel, vår trofaste dreng , utførte mye av dette arbeidet. Så snart jorden var “bekvem”, dvs. at jordsmonnet var passe tørt og sprøtt, kunne jorden harves opp. Deretter ble den gjødslet med naturgjødsel eller kunstgjødsel, eller begge deler. Naturgjødselen som var fra fjøs og stall ble gjerne kjørt ut på sledeføre i løpet av vinteren og lagt i store hauger, i påvente av videre fordeling med støytekjærre og utspredning og nedharving før såing eller planting. Den mest brukte harv for bearbeiding av jorda var fjærharva. Var jorda hard og klumpet, måtte også piggharv brukes, begge trukket av to hester. For å hindre at jorden tørket ut for mye i påvente av bearbeiding, måtte slådd eller bråttharv brukes. Den ble trukket av én hest, men var svært ustabil og vanskelig å styre. Var det mye hard jord, slo styrestaget noe rent forferdelig og var livsfarlig å komme for nær. Vi visste ikke om slik harv hadde slått brokk på noen, men vi kalte den for brokkharv.

Far hadde god såmaskin så det gikk greit å få kornet i jorden. Maskinen ble trukket av én hest og hadde også apparat for frøsåing, slik at begge operasjoner kunne gjøres i ett, når jordet skulle legges ut til eng neste sommer. Etter såing måtte jorden kjøres over med konkestokk som var en bred vals av tre, som sørget for at jordet ble fint og plant. Så fort vi ble store nok tit å holde styr på en hest, ble det vår jobb å konke. Det ble den gang dyrket mest havre og bygg. Rug trengte noe lengere grotid og ble sådd om høsten. Rugen ble kalt vinterrug, spirte fint om høsten og fikk tidlig start om våren. Dyrking av hvete var visstnok ikke særlig vellykket på den tid.

For setting av poteter ble det alet opp furer med hestehakke, som hadde et lite skjære til forming av renner. Deretter ble vi barn satt i gang med settepoteter i bøtte som vi bar med oss, én og én potet ble plasset i bunnen av furen , ca. 30 cm. mellom hver. På den tid var det mest vanlig med sorter som Marius- og Rosenpoteter. Renner for turnips og kålrot ble laget på samme vis som for poteter, men frøene ble sådd oppå kammen av rennene. Såmaskinen var noe tung og ble ofte trukket av de større brødrene mine mens én styrte. Slike rotfrukter utgjorde en veldig viktig del av fóret for besetningen i fjøset. Det var svært viktig å bli ferdig med våronna innen skoklefalldagen den 3. juni, men jeg tror knapt vi noen gang klarte det. Slakting, torvhandel, stell av egne og iblant fremmede dyr som skulle parres med okse eller råne, etc. etc., førte til avbrekk og forsinkelser.

Mor, Aslaug og Solveig hadde sin egen våronn i tillegg til hus og fjøsarbeid. Tidlig på våren laget de “mistbenk” ved sydsiden av fjøsveggen for å drive frem kålplanter o.l.. for senere utplanting. Som ekstra varmekilde ba mor om å få et tykt lag hestemøkk under jordlaget, og over det hele ble det lagt gamle vinduer. Med gjæringsvarme unnafra og solvarme gjennom glass spirte det fint. I tillegg anla mor kjøkkenhave mellom de to ripsbuskradene, og med diverse hjelp sådde hun portulakk, bønner, salat, redikker, rødbeter o.l. På sydsiden av framhuset, bak søtapalen, lå prydhagen, som fikk sin rimelige omgang med luking, utplanting såing etc. med litt hjelp av oss barn. Jeg tror mor hadde mye av interessen for have med seg fra barndomshjemmet Nedre Grette på Sem, for det var ikke så vanlig med nytte- og prydhave i alle hjem på den tiden.

Fire generasjoner.

Pinsehelgen var et hyggelig avbrekk i vårarbeidet og ble feiret på noe spesielt sett. Far hentet fin ungbjerk med nyutsprunget løv hjem fra skogen og pyntet huset både inn- og utvendig, og mor sørget for god mat og annen hygge. Jeg husker ikke noe religiøst innslag i samme anledning, men annendag pinse tok far og mor gjerne del i ett eller annet religiøst stevne i friluft. Det var alltid fint vær i pinsen dengang.

Av annet vårarbeid husker jeg at vi barn måtte plukke småstein på aker og eng. Selv om det dypere jordsmonn stort sett besto av leire, kom det hvert år, pga. telehiv, ny småstein tilsyne, og den måtte fjernes for å bedre veksten og hindre skade på maskiner. Utover jordene grodde det også diverse ugress som hindret gode avlinger. Det mest vanlige var noen gule blomsterplanter som vi plukket i lassevis. De syntes å trives ekstra godt i leirjord.

Våren skred frem med stormskritt, og snart var det tid for kuslipp. Men først måtte gjerder og havnehager settes i stand etter skader vinteren hadde forårsaket. De åpne beitene var vanligvis gjerdet inn med vanlig ståltråd eller piggtråd og ble tatt først. Beitene i skogen var for det meste gjerdet inn med gammeldags skigard, uten bruk av spiker, tråd og kramper. Vi barn lærte etterhvert å surre vidjer eller annen kvist og å feste skiene av lange tynne råer eller bakhun fra Hillestadsaga. Den del av vårarbeidet var den hyggeligste da det foregikk i trivelig sval skog.

Å slippe ut kuene om våren var et spill som viste ekte livsglede. Etter å ha stått inne hele vinteren bundet til sin bås i et mer eller mindre mørkt fjøs, var det ikke ende på brøl og raut, og så slo de “kåtræva” som vi sa. De hoppet og spratt, målte krefter ved å stange hverandre og gjorde alt annet enn å ete gress, før de hadde rast fra seg. Melkekyrnes ytelser sank noe de første dagene etter slipp, og melken kom som oftest ned i 2. kl., men etter en ukes tid steg melkeproduksjonen og melkekvaliteten igjen til det vanlige. Når det led mot melketid på ettermiddagen, kom kyrne lydig hjem igjen for å melkes. Når buskapen ble sluppet ut i skogen, var noen av oss barn med og passet dem. Det kunne iblant være innbringende da det var plassert grind tvers over veien ved hvert skogskille. Skulle det komme en bil eller to i løpet av dagen, var vi kvikke til å åpne grinden for den og da vanket det gjerne en 2- eller 5-øring i belønning. Hestene hadde det også med å leke seg litt når de ble sluppet løs, selv om de hadde mer frihet året rundt enn kyrne. Ofte var de tjoret med en lang lenke på beitestedet eller hadde en klepp festet til et ben, for at de ikke skulle kunne løpe avsted når de skulle hentes.

I skolestua kunne det iblant bli svært varmt, og vi så riktig fram til at vi skulle få sommerferie. En gang mot slutten av juni opprant den etterlengtede dag, - og ferien skulle vare til ca. 18. august! Fremtiden så veldig lys ut.

St. Hans ble feiret på en hyggelig måte ved at mor med Aslaugs og Solveigs hjelp laget smørrebrød med deilig pålegg, hvorav eggehakk med gressløk samt kokte egg med ansjos var det jeg husker best. Kaffekjelen og melk for barna samt maten ble tatt med til Knatten, nord for husene, og der tente vi bål som gjorde det ekstra hyggelig.

HØYONNA

Den tiden vi ikke var pålagt plikter av noen art, tilbragte vi i “Luka”. Der var det et yrende badeliv enten været var godt eller dårlig, men da høyonna tok til, måtte vi ta del i den. Opptakten til den onna var å ta ut slåmaskinen fra låven og få slipt alle bladene som satt på den lange stanga. Slipesteinen sto borte ved låvebrua og var montert på et stativ av stålstenger, med aksel og sveiv og hadde sete for den som slipte. Det var alltid jobben for oss barn å skaffe vann og dra slipesteinen som det het, og for en jobb det var! Jeg syntes alltid det tok en evighet før kniven var blitt skarp nok. De voksne hadde jobben med å slå høyet med slåmaskinen trukket av to hester, og det foregikk iblant om natten eller veldig tidlig om morgenen for å unngå den verste klegg- og flueplagen.

Etter at høyet hadde tørket et par dager, måtte det vendes, og det foregikk med håndrive, gjerne flere i følge etter hverandre med hver sin skåre. Når tørken var riktig fin, kunne høyet rakes sammen i strenger med hesterive. Var været litt utrygt, ble høyet stablet opp i såter for å bli spredt utover igjen neste morgen for videre tørking, hvis været var brukbart. Hvis været var riktig fint og høyet ikke for grovt, kunne det være tørt nok for innkjøring utover ettermiddagen. De eldre av barna hadde som regel jobben å trå lasset, mens voksne eller eldre gutter lesset på høyvogna som fremdeles ble benevnt høyslede fra gammel tid, da man brukte meier i stedet for hjul. Først på 1700-tallet ble det mer og mer vanlig med kjøretøy på hjul. Greiere for dem som skulle laste på en lav slede, men tyngre for hesten. Høyet ble kjørt opp låvebroa og inn på låven hvor det ble styrtet ned i “bunnløse” løer på hver side av låvegulvet, samt under gulvet gjennom to svære luker. Iblant ble noen never grovt salt kastet ned over høyet for en viss uttørking og smak.

Høyonna var slitsom uansett vær. Var det tørt og varmt måtte man stå på til tusen for å få inn mest mulig tørt, fint høy. Var det fuktig og usikket vær, var det ingen ende på vending, såting, utriving av såter, såting igjen, før man fikk høyet tørt nok til å kjøre det inn på låven. Var høyet grovt og tungt eller været veldig usikkert, eller begge deler, måtte man rigge opp hesjer, lange rader med høye staur, med 3 - 4 ståltråder mellom, og fordele høyet på disse. Med noenlunde godt vær og tålmodighet fikk man omsider høyet i hus. Vel kunne høyonna være slitsom for både liten og stor, men vi barn høstet vår kjempebelønning ved å kunne hoppe i høyet og sove i løa som duftet herlig av nytørket mykt høy.

En del av slåtten var den såkalte “hakkeslått,” som gikk ut på å slå med ljå på vei-, skog-, bekke- og gravkanter etc. og bruke dette som grønnfor for buskapen, eller tørke det til høy for vinterfór. Bruk av ljå medførte ytterligere behov for sliping, så det ble å sveive slipesteinen igjen, både tidlig og ofte sent. Enkelte somre kvistet vi også ned løvtrær og tørket løv til vinterfor. Far hadde som regel en eller to kløverenger som var så fine at de ble satt igjen til frøeng og slått noen uker senere. Det var særlig den fine rødkløveren som var ettertraktet, og den syntes å trives bra på gårder med leirholdig jord.

En stor del av sommeren gikk med til luking, særlig kilometervis av renner med poteter, turnips og kålrot. Ymse grønnsaker krevde også sitt stell. En annen plikt var å gjete kyr og ungdyr omkring på jordene hvor det hadde vært eng. Det var mange fristelser omkring, som åkre med korn, poteter grønnsaker etc., så vi måtte passe på dyrene så de ikke forgrep seg. En gang hadde noen av kyrne lurt seg opp gjennom Tønna og gått løs på grønnsakene til fru Jørgensen, særlig sukkerertene. Far ble sint og mor var veldig lei seg, for hun syntes at hun måtte gi sine egne sukkererter til Jørgensens oppe på Myhre. Jeg tror det var Einar som var den skyldige, og han fikk grundig ris av far oppe ved den gamle smia, som allerede den gang var i forfall og er nå forlengst grodd ned. Vi andre som så på, syntes det var stygt gjort av far å gi en guttunge så mye bank med kvister og påker for en bagatell, men far var nå engang bråsint av natur og stilte store krav til alle. Vi savnet i alle fall våre egne sukkererter og var veldig lei oss på mors vegne. Hun var godheten selv og burde ha vært spart for slike ubehageligheter. Hennes spesielle måte å reagere på skjerpet vår påpasselighet som gjetere, mer enn fars reaksjon. Pryl såret vår selvfølelse og skapte nesten bare sinne og trass, men litt pryl av en eller annen art var ikke uvanlig på den tiden.

HØSTEN 1929

Etter en trivelig sommer var det rundt midten av august slutt på sommerferien og tilbake til skolen. Jeg skulle nå opp i 2. klasse og gå sammen med en klasse som lå et år foran oss; vi hadde såkalt fire-delt skole. Akkurat nå kan jeg ikke komme på hvem jeg gikk sammen med i tillegg, men jeg tror noen av dem var:

Arne  Ødegården                                     Ingeborg  Ravndal
Hans  Myhre (Gran)                                  Sofie  Evensen,  Lilledal
Olaf  Kassem                                        Karen  Nordskog   (Hillestad)
Sverre  Flåtten                                     Gudrun     Furuheim                                                                                                                           
Kari Gislerød                                        Ambjørg Skatvedt                        
                                                     Linda  Holm (Gran)
                                                     Karen    Noordskog                                                                                                                 
                                                     Ågoth  Haugan
                                                     Linda  Gran

Slik deling skapte litt problemer i forbindelse med pensumet for to klasser med et års forskyvning, men jeg tror ikke noen av oss gjorde oss noen tanker om dette, bortsett fra at jeg syntes det var noe bakvendt at vi begynte med Nytestamentet før Gammeltestamentet. Barn den gang var visst oppdratt til å godta tingenes orden, uten å reflektere nærmere om noe burde være anderledes enn hva de voksne bestemte.

Vi hadde fremdeles frk. Flåtten som lærerinne, og var glad for det. Jeg husker spesielt en gang jeg kunne svært lite av leksen, og frk. Flåtten mente at jeg burde nok lære leksen min bedre. Jeg var så enig og svarte med et langt jaa. Jeg var nok så enig så enig! Hun var nok en god pedagog og la bl.a. stor vekt på elevenes uttale. De fleste av dem hadde nok med seg noe ulike talespråk hjemmefra og kunne sikkert trenge litt rettledning på skolen. En gang skulle elevene fortelle om sine tanter og onkler. Da turen kom til meg, nevnte jeg dem jeg husket, bl.a. onkel Mammon. Han het egentlig Anton og snakket alltid om penger og ble innen familien på spøk kalt onkel Mammon, men frøken Flåtten var nok vel kjent med dette, for hun rettet meg ved å si “ Du mener vel onkel Anton, tenker jeg”. Det var mulig for lærerkrefter å vite litt om elevenes familie dengang. Dessuten drev hennes bror, Kristian Flåtten, stor butikk på Gravdal,og der handlet far ofte på veien hjem fra Tønsberg, og begge var like glade i å prate. I løpet av sommeren var skolens gulv og alle pultene blitt malt så det luktet maling over alt. Vi gikk fremdeles på skolen annenhver dag og fikk nå noe mer hjemmearbeid enn før. Vi var ferdige med vår ABC og begynte med en ny lesebok som het “Hjemme og Ute”. Vi brukte også en liten bok som het “Luthers Lille Katekismus”, samt en som hadde forklaring på flere bibelsitater. Å lære salmevers var også en viktig del av pensumet. Ellers var regning, historie og lesing på et noe mer avansert plan. Vi fikk også stifte bekjentskap med de laveste gangetabellene og hoderegning ved den tid.

Hjemme på Myhre begynte skuronna så smått. Den begynte ved å montere et såkalt meieapparat og et ekstra sete på slåmaskinen, og så ble det for oss barn å dra slipesteinen igjen til kniven var skarp nok. Det første kornet som ble modent, var bygget, og da måtte far i god tid bestille mer hjelp til å binde kornband. Med to hester til å trekke meiemaskinen, én til å kjøre, far på høyre sete til å legge kornet bakover med en bred rive i passende porsjoner mot fjelen han holdt med høyre ben i skrå stilling bak kniven, og slippe kornet av ved å senke fjelen og skyve det av, klart til å binde det i band så hurtig at det var klart neste gang maskinen kom igjen på sin runde. Samtidig ble det satt fire og fire band sammen i rauk som det het. På den tiden av året var været som regel bra, og hver morgen la vi raukene ned med rotenden i solretning for tørking . Når det var tilfredsstillende tørket, ble det kjørt inn på låven og stuet bort på toppen av høyet. Bygg var alltid ekkelt å håndtere pga. de lange snerp som satt på akset. Å få det på kroppen under klærne var litt av en plage. Vinterrug, havre og hvete ble tatt i tur og ordning etter hvert som de modnet. Under usikre værforhold ble kornbandene “sneiset” på høye staur som det het. Første kornband på stauren sto vertikalt og de over lå horisontalt. Kornband fra åker som var frøsådd, hadde en del kløver i rota som måtte vende mot sør. Det kom gjerne en periode med nord-vestlig vind om høsten, og far nevnte ofte “nordvesten” som en god hjelper under kornhøsten.

All fremmed hjelp hadde kosten, hvilket medførte mye ekstra arbeid for mor med sine hjelpere som laget mat for 15 - 20 som deltok i onnen. På den tid av året var det innhøsting av så mangt. I skogene omkring var det spesielt tyttebær som var det viktigste. Blåbær og bringebær ble plukket tidligere på sommeren, og markjordbær ble tredd på høystrå eller gikk rett i vår munn. Jeg kan ikke huske at noen hadde begynt med havedyrkede jordbær eller bringebær på den tid, men det kom etterhvert de følgende år. I haven hjemme var det et hav av rips, solbær og stikkelsesbær som skulle høstes. Det var stort sett barne- og kvinnfolkarbeid. Det undret oss noe at det var så mange hjem som ikke dyrket grønnsaker, epler og bær til eget bruk, selv om de hadde mye mer ledig tid enn det vi hadde. Det var bra med nøttehassel i områdene omkring oss, og vi begynte å ta av nøttene så fort det var noe i dem, men senhøstes plukket vi gjerne med oss mye fine brune hasselnøtter som vi prøvde å lagre til jul, men de varte visst aldri så lenge.

Potetopptaging er tidligere beskrevet og gikk til på vanlig vis. Vi hadde ikke så store kjelleren for lagring og dyrket stort sett til eget bruk. Overskuddet gikk til dyrefor eller salg. En ukes potetferie hørte med for å få potetene opp av jorden. Med så mange barn samlet ble det gjerne noe lek og moro etter arbeidstid.

Opptaging av turnips og kålrabi var mer voksenarbeid da det innebar å kutte rotspiss og blekker med kraftige hugg av skarp kniv. Men vi var ikke så gamle før vi fikk prøve oss, og jeg kan ikke huske at noen skadet seg alvorlig. Småkutt i en eller annen finger ble ikke tatt særlig notis av. Rotfruktene ble samlet i store hauger og dekket med halm. Rundt haugen ble det gravd en renne for å holde bunnen av haugen noenlunde tørr. Etter hvert som temperaturen sank utover høsten, ble haugene gradvis dekket til med et lag jord helt opp til toppen, hvor vi plasserte noen drensrør for utlufting. Alle blekkene ble kjørt hjem til krøtterfór og brukt opp før man begynte på rotfrukten. Noen år senere ble de lagt ned som silofor for kyrne. Høsting av gulrøtter og hodekål, som ble lagret i bryggerhuset hvor det var gunstig temperatur og fuktighet, var mer kvinne- og barnearbeid. Eplehøstingen var det mest fornøyelige, men avlingen var aldri særlig stor.

Da all innhøsting var gjort unna, sto høstpløyingen for tur. Det jeg husker best, er den flid vår trofaste Gabriel viste med å få gjort mest mulig før frosten satte inn. Det kunne ofte være mye regnvær på den tid av året, og Gabriel kom iblant hjem søkkvåt etter en hard dag, men mor var hans lyspunkt og hadde varm kaffe og tørre klær til ham.

Samme høsten gjorde jeg en ulykke på meg selv. Vi unger fant på mye tull og tøys, bl.a. med skytevåpen. Vi var ikke gamle karene før vi fikk prøve å skyte med salonggevær, dvs. kaliber 22 rifle, som regel med små eikenøtt patroner. I forbindelse med dette var det også et kløktig hode blant oss som fant at ved å ta ut blykula av patronen og knuse hylsen med en stein, smalt og glimtet det lystig. En gang jeg var alene skulle jeg forsøke, men gjorde den feil å slå av med en hammer. Det glimtet og smalt, og jeg husker jeg tok meg med høyre hånd mot panna og sannsynligvis besvimte. Etterpå løp jeg inn på gutterommet og gjemte meg bak Gabriels seng. Jeg blødde en del fra et sår i panna og ett i det ene øyelokket og tørket det bort med noe undertøy som lå bak enden av senga, og det ble temmelig rødt av blod før blødningen stoppet. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å skjule det, men neste morgen så jeg fæl ut i ansiktet med sår og hevelser. Mor spurte hva jeg hadde gjort meg, og jeg forklarte at jeg hadde falt ned i kjellertrappa og slått ansiktet mitt mot gulvet. Jeg var livredd i lang tid for at far skulle finne ut hva som hadde hendt og torde ikke fortelle til noen av de andre hva som virkelig hadde foregått. Med litt jod i sårene grodde de til, men arret i panna og det høyre øyelokket hadde jeg i lang tid. Ja, sånn kan lykken være bedre enn forstanden!

Et lite avbrekk på skolen var siste fredag før Alle Helgensdag, 1. november. Dagen var kalt Bots- og Bededag og var helligdag. Sammen med jevnaldringer fra Blåsopp og Jørgensen oppe på Myhre streifet vi ofte omkring i skogene om høsten på søndager. Jeg husker en gang vi tok opp jakten på et ekorn og etter en vill jakt fra tre til tre, ble den så utmattet at en av oss fikk tak i den. Den heldige fangstkar fik mange bitt og merker etter ekornets skarpe tenner og klør, men klarte å ta den med hjem til oss. Vi laget et bur til den av en smørkasse og finmasket nettig, og mente at vi skulle temme den, men neste morgen var den forsvunnet. Det hadde visst ikke tatt den lang tid å gnage seg ut og gjenvinne sin frihet i skogen.

Vi ble utstyrt med varmere klær utover høsten, og vi som hadde eldre søsken, overtok som regel noe etter dem, hvis de hadde vokst fra klærne. Barna borte i Blåsopp var et unntak. Hver høst fikk de nye støvler og sokker, antagelig etter tildeling fra forsorgen eller fattigvesenet som det het i dagligtale. Far hadde en tid tillitshverv der med å utbetale til dem som hørte inn i hans område. Nye støvler ble behørig dekket under med såkalte skobesparere for at sålene skulle vare lenge. Vi var litt misunnerlige på dem når de fikk nye vinterstøvler hver høst. Utover høsten begynte de voksne å snakke om noe de kalte for Børsen i Amerika og at det ville bli dårlige tider. Avisene mente at hele verdensøkonomien var i fare. Vi barn svevde i lykkelig uvitenhet om hva det betydde.

Med kjøligere vær og en del høstslaktning ble det mer torvhandel for far. Forden var til stor nytte og ble iblant noe overlastet, men Ola Ford visste råd, han la bare på en ekstra bladfjær bak, og så var det problemet løst. Hans hadde påvirket far til å kjøpe nytt batteri til bilen, slik at den kunne startes med selvstarteren, og Thorleif Martinsen som hadde kjørt rutebil i mange år, var iblant rådgiver i tekniske spørsmål. Med kjøring på mange dårlige veier gikk det hardt utover dekkene, og for å spare seg for utgift til nye dekk lengst mulig, ble dekkene slitt ned maksimalt og brukt lenge med innlegg som forsterkning før de måtte skiftes. Vår nabo Mathias Svendsrød, som forøvrig var en tusenkunstner, surret slitte dekk med tjæregarn for å holde slangen på plass. Med den tidens lave hastigheter og liten forskjell på hjuldiameteren, enten hjulet var helt eller tomt for luft, var en punktering ikke så veldig merkbart. Da det stort sett bare var grusveier den gang, var høst og tildels vinterveiene ikke så glatte og farlige da trafikken rotet løs litt sand og grus og således sandstrødde veien selv. På vanskeligere snøføre ble kjettinger benyttet. Det forekommer meg at de alltiid hadde noen løse tverrlenker som slo i skvettskjermene. Da vi var de eneste som skulle ut med bil om vinteren, ble det også vårt ansvar å holde veien åpen helt ned til hovedveien alene. Vi hadde lite egnet brøytemateriell, så det ble noen tusen skuffer snø å kaste vekk i løpet av vinteren. Da det ble sprengkaldt, var det ikke alltid så lett å få start på Forden. Den var så treg at selvstarteren nesten ikke klarte å trekke den, og det ble derfor lite strøm igjen til tenningsgnist. Det gikk noe bedre når vi la en stokk under den ene siden og løftet det ene bakhjulet klar av bakken, for da var det ikke så tungt å sveive den igang. Var det riktig ille, måtte vi spenne en hest foran, sette bilen i høygear og trekke den inntil den verste “asfalten” i smøresystemet var brutt løs. Vinteroljene den gang var ikke særlig godt utviklet. Var det riktig ille, fylte vi kokende vann en gang eller to på radiatoren og sveivet igjen, slik at varmtvannet tinet opp motoren i noen grad, og da fikk vi som regel doningen i gang. Kommet frem til byen, måtte kjølevannet tappes av før det frøys til is og skadet motoren. Jeg vet ikke om anti-frostveske fantes den gang, eller om det var økonomien som var årsak til at ingen vi kjente brukte det. Nå var det heller ikke mange av de få bileierne som brukte bilen om vinteren. Varmeapparater i bilene fantes visst ikke den gang, men førerhuset på vår bil var i alle fall tørt, selv om det var ganske trekkfullt.

Desember var en travel måned som vanlig, og noen ganger måtte vi være med og slakte egne eller innkjøpte dyr. Det foregikk enten på låven for større slakt og som oftest i det ene vognskjulet for griser og kalver. Vi barn syntes det var noe ekkelt når det gjaldt våre egne dyr, men vi hadde jo vokst opp med denslags og blitt vant med det etter hvert. Slakteknivene måtte være veldig skarpe, også var det å dra slipesteinen igjen. Julen ble feiret på tradisjonelt vis og var over på altfor kort tid, og det samme må jeg si om nyttårshelgen.

Forøvrig hadde det hendt litt av hvert i året som gikk: Norge hadde annektert Jan Mayen, som var blitt oppdaget tidlig på 1600-tallet under leting etter hval. Gokstadskipet ble fraktet til Bygdøy, Otto von Porat var Norges boksehelt, 40 mennesker omkom da hurtigruta grunnstøtte senhøstes utenfor Florø. Det nye tyske passasjerskipet “Bremen” vant Atlanterhavets “ Blå Bånd” da det seilte fra Cherbourg til New York på 4 og et halvt døgn, og det tyske 10-motorsflyet DO X , bygget av Dornier-fabrikken, er blitt prøvefløyet.

ÅRET 1930

Dagligstua var det vanlige oppholds- og arbeidsrommet om vinteren. Jeg husker far tok inn emner i stua, og på gulvet teljet og formet han til skjæker for plog, harver o.l., mens mor satt trofast ved symaskinen. Det var jo alltid arbeidstøy som skulle repareres, og så sydde hun jo alt til alle ti barna, samt strikket sokker, votter o.l. Min eldste søster, Aslaug, tok tidlig del i syarbeidet og ble med tiden ganske dyktig i søm. I forbindelse med større syprosjekter fikk mor leid Inga Blåsopp til å delta. En gang hadde far kjøpt inn mye stoff til å sy vinterundertøy av, og stoffet var noe hardt og stivt. Inga Blåsopp som hjalp til, lurte på om vi barn ville bli såre i baken og mente at det kanskje ville bli nødvendig å smøre baken med potetsmel, som visstnok var talkum for sår hud den tiden. Et annet kveldsarbeid om vinteren kunne være å karde ull og spinne den til garn. Jeg tror ikke mor visste hva fritid var. Hun var den første som sto opp for fóring og melking om morgenen og den siste i seng om kvelden. Gabriel var hennes trofaste hjelper, og når vi barn omsider kom ut på kjøkkenet, hadde mor fyrt opp og kokt kaffe som hun og Gabriel satt og hygget seg med.

Vanlig arbeid ellers om vinteren, bortsett fra det i hønsehus, fjøs og stall, var tresking, hugging av ved o.l. Når ikke snømengden gjorde det altfor umulig, ble det også hugget en del ved i skogen for neste vinter, men det ble sjelden nok. Det hørte nesten med til regelen i de fleste hjem at man la rå ved i portene på etasjeovnene og tørket den etter hvert. Kanskje ikke særlig fornuftig, men det duftet herlig av nystekt bark. Av skogsarbeid ellers om vinteren var det bare litt rydding for å fjerne vindfall, tørrgran og annen skadet skog. Grankvisten ble hugget opp til ved og var et ypperlig brensel med høy varmeverdi.

Når det var brukbart sledeføre på jordene, var det tid for utkjøring av gjødsel fra fjøs og stall for viderebehandling til våren. Tro det eller ei, men vi syntes dette var en trivelig jobb. Kråker og skjærer satte veldig stor pris på møkkahaugene ute på jordene da det alltid var diverse mark og annet spisende å finne der. Var snøen høy kunne det ta tid å opparbeide brukbar vei.

Det forekommer meg at det alltid var fin is på Ilestadvannet om vinteren den gang, og det var litt av et samlingssted søndager og ellers om kveldene når det var månelyst. Det var ikke mange som hadde skøyter, men det fantes da noen gamle typer hjemme. De var laget av tre og hadde stålmeier og ble spent fast med remmer. Det var heller dårlige greier, men vi lærte da å gå på dem, selv om de var sløve og satt dårlig fast på støvlene. Noen av de voksne hadde bedre utstyr. Ingvald Solheim hadde sågar fine lengdeløpsskøyter som var gjenstand for stor beundring. Det var også noen av jentene som hadde kunstløpskøyter og øvde seg flittig i diverse øvelser á la Sonja Hennie, som den gang var Norges store skøytestjerne. Selv med vårt skrale utstyr, var alle vi gutter en Ivar Ballangrud. Sparken var jo også fin å ha på isen og kunne komme opp i en imponerende fart på fin is, men meiene brakk lett av i festet til støtten hvis en var uforsiktig på veldig glatt is. Noen av de større guttene laget karusell ved i sette en stolpe gjennom isen og feste en lang stang til den. Med en kjelke eller slådde i enden på stangen, var det riktig artig å bli kjørt i sirkel med stor hastighet. Det hendte at noen falt av og ble slynget langt bortover isen før de stoppet.

Utover våren ble det ofte steinhard skare på snøen, og da var det populært å ta langsleden og møtes oppe ved Ilestadbakken. Etter å ha trukket sleden helt til topps, ble den lastet maksimalt med smått og stort og så bár det utfor med en svimlende fart. Han som satt bakerst holdt en lang stang som styrestag for sleden. Hvis det gikk så fort at hodeplagget blåste av noen, ja, da hadde turen vært riktig vellykket. Slik kunne vi holde på flere kvelder i rad når vær og føre var gunstig. Nils og Stinius (Augustinius) Sæterlid var de mest voksne og ledet guttestimet fra Myhre og Blåsopp.

RESTAURERING AV FRAMHUSET

Utover mot våren ble det hektisk virksomhet på Myhre. Det hadde lenge vært klart at både kjeller og boligetasjen var blitt for liten og lite hensiktsmessig, så det var nødvendig å bygge om huset. Far mente at han ville bruke en byggmester som da var arbeidsledig og hadde mange å forsørge. Det ble lange diskusjoner om hvordan det nye huset skulle bli, og omsider ble det oppnådd enighet om planløsninger, stil på 2. etg. og kjeller under hele huset.

Tømmer ble skåret til på saga til Gamle Anton på Ilestad ved Hålan, og tidlig på våren satte byggmesteren med sine to sønner i gang med å lage takstoler, sakser og bjelker som ble behørig merket med romertall for senere montering. Dette foregikk ute på gårdsplassen, og det ble en anseelig stabel innen alt var klart.

Ut på vårparten ble det litt av en brudulje. Erling, Aslaugs mann, hadde vært i byen og kjøpt grammofon og plater. Han spilte veldig høyt utover natten så det forstyrret nattesøvnen i huset. Dette var irriterende nok i seg selv, men det verste var at sanger på platene hånet både religionen og bønder. En av strofene var om Sara som fikk barn da hun var 90 år etc. etc., og til hver vits var refrenget:” Det kan du prøve på å innbille bønder, men den får du næggu ikke lurt på meg.”.At svigersønnen hadde sløst bort sine usle kroner på slik galskap, var vanskelig å svelge for far, og det var jo fullt forståelig. Enda en generasjons- og kulturkollisjon. .

Det aller første vi selv måtte gjøre i anledning byggeprosjektet, var å rydde ut fra loftet, og det var ikke ende på alt det rare vi fant der, lagret fra uminnelige tider tilbake. Her kan nevnes utsyr for rasping av poteter til å lage potetsmel, gamle sauesakser, spinnerokker og kardebrett, garnvinde, eldgamle kort og brev, mangletre, en gammel revolver, en patron med kule for kaliber 12, tavle med griffel o.l. Vår gamle barnevogn med kjempestore hjul vakte en del munterhet og ble flittig brukt til å frakte diverse husgeråd bort i uthuset for lagring der. Ellers tror jeg vi var en noe uvitende gjeng med liten sans for å ta vare på verdifulle antikke gjenstander, så mange ting gikk nok tapt av ren ignoranse. Jeg lurer fremdeles på hvor det ble av bildet med Kong Haakon VII og Dronning Maud, Unionskongen Oscar II, panserskipet Eidsvoll, en utstoppet grågås o.a. Eldgamle dokumenter, brever, gjenstander etc. ble kastet eller rett og slett forsvant, hva jeg skulle gitt for å hatt disse tingene i dag!

En kveld Einar romsterte på loftet, kom byggmesteren stigende opp på loftet for å se på et eller annet. Einar hadde gjemt seg og lå musestille i vårt roterom, inntil byggmesteren var på vei ned trappen. Da gikk fristelsen over opptuktelsen for Einar. Han grep fatt i en neve rusk og rask og kylte i nakken på ham. Han ble selvfølgelig rasende og liret av seg en riktig salve om ekle skittunger som ikke kunne la skikkelige folk gå i fred. Jeg sto bak en dør nede i gangen og hørte det hele. Enhver annen mann ville vel ha oppsøkt misdederens opphav og beklaget seg, men byggmesteren var nok en hårdt prøvet mann i sitt yrke, så han børstet bare av seg og ruslet videre etter å ha tømt ut sitt rikholdige forråd av ukvemsord.

Ytterkledningen ble tatt av fra tømmerveggene, og av bordene ble det satt opp et skur til fremtidig kjøkken og spiserom, ut til høyre for gårdsplassen mot eplehaven. Under fjerning av ytterkledningen kom det tilsyne solid tømmervegg, antagelig satt opp på 1700-tallet. Kjelleren var en nokså omstendelig sak. Først måtte man grave seg under bæreveggene og stemple dem opp med kraftige stokker etter hvert som den gamle gråsteinmuren ble tatt vekk. Jeg husker far hadde lånt store donkrafter, som gjorde det mulig å finjustere stolpingen som vannrett underlag. Erling hadde noe erfaring som murer og foresto det slitsomme og kompliserte arbeidet. Når jeg tenker tilbake på den del av byggeprosjektet, så var nok det det mest arbeidskrevende og tunge, med å fjerne all den grove steinen fra grunnmuren og grave ut vel 200 kubikkmeter hard blåleire som måtte trilles ut med trillebår på en lang bro og styrtes ut i gåsedammen ned for gårdsplassen. Det var stort sett Hans, Erling, Gabriel og Jørgen Blåsopp som gjorde dette slavearbeidet. Byggmesteren hadde, som mange eldre, en viss mistro til den yngre garde og mente at trillegjengen tok for små lass på trillebåren, det hadde nok vært noe helt annet i hans yngre år. Han ble provosert til å bevise sin påstand og gikk med på det. Et drabelig lass ble gjort klart og så trillet byggmesteren trillebåren med blytung blåleire nedover trillebroa. Det gikk fint noen meter, men så begynte han å sjangle, og så braste han utfor trillegangen på det høyeste og ble liggende halvt begravd i leire sammen med trillebåren. Reaksjonen var fenomenal! Jørgen Blåsopp, med sin smittende latter, holdt på å le seg fordervet, og de øvrige av gravergjengen fant det ikke mindre komisk og ga uttrykk for sin skadefryd på mange vis. Hendelsen virket som en vitamininnsprøytning på dem som slet med utgravningen, og byggmesteren var ikke lenger så kritisk til den yngre garde.

Den nordre enden av kjelleren ble gravd ut først, og så snart som mulig, ble forskaling satt opp og nye murer på en fots tykkelse støpt inn, slik at hele huset ikke ble stående og balansere på bare stolper. Muren besto av vanlig mørtel og fylt med gråstein for å spare på sementen og gi en viss isolasjon med de luftlommer som oppsto. All blanding av sement og sand ble gjort for hånd. Erling viste seg å være en dyktig murer, som arbeidet kjapt, sto på sent og tidlig og forlangte visst ikke stort mer enn mat, klær og husvære til seg og familien for arbeidet. Han var en solid kar å ha på laget i en vanskelig og slitsom tid og godt likt, men far tilga ham visst aldri, uansett hvor mye nytte vi hadde av hans arbeidskraft. Det gjorde ikke saken bedre at Erling, som så mange andre ungdommer fra trange kår, så på revolusjonen i Russland som en reddende løsning på fattigdom og arbeidsledighet. Alle gårder skulle taes fra eierne og slåes sammen til fellesbruk. Gårdeierne som hadde dyrket sin gård i generasjoner og forbedret den, fryktet en slik løsning som pesten. Vi som slet sent og tidlig for å betale lånet på en gård som banken egentlig eide, ble skjelt ut for å være kapitalister. Men kommunisttilhengerne ropte på sine brødre i øst, tross skrekkhistorier om Stalins henretting én masse av alle som kunne mistenkes for å eie noe, eller for å være imot det nye regime. Ja, slik var det den tiden, men selv i dag nesten 80 år senere da kommunismen stort sett har spilt fallitt, finnes det fortsatt noen som tror på den..

Matstellet var tidligere blitt flyttet ned i kjelleren, eller bryggerhuset som det het, men etter hvert som kjellerprosjektet skred frem, måtte mor, Aslaug og Solveig flytte ut i skuret som var satt opp på forhånd. Med sin trofaste vedkomfyr, spisebord samt to langbenker, matskap, skaffetøy etc., satte mor i gang under temmelig kummerlige forhold. Matstellet gikk på en brukbar måte i sol som i regn, for vår egen familie og noen fremmede i kosten, vanligvis rundt 15 personer i alt. I regnvær med dårlig trekk i en kort pipe, kunne komfyren ryke noe rent forferdelig, og bordgangen som utgjorde gulv, ble noe flytende i søla både ute og inne. Aslaug og Solveig deltok i det omfattende kostholdet med å mate oss alle. Solveig gikk for presten den sommeren, og Aslaug hadde også lille Else å ta hånd om under de noe miserable forhold; hun var på samme tid gravid og langt på vei med Hjørdis.

For å kunne sette i gang med riving og ombygging av selve huset , flyttet hele familien ut på låven sammen med møbler og annet utstyr som skulle lagres.

De voksne hadde vel stort sett senger, men vi barna sto fritt til å finne vårt leie etter eget ønske, og vi var nok spredt omkring i hele låven ja, helt opp på de øverste hjellene hvor der var noe høy å ligge på. De yngste av oss satte stor pris på denne måten å overnatte på, selv om vi ville savne gutterommet som lekeplass med luke i stuedøra, etter at midtspeilet var tatt ut, gjennom gutterommet, ut vinduet og ned på bakken via det som sto igjen av et kirsebærtre. I løa slapp vi å kle av og på oss hver dag, og vaskingen var det svært liten kontroll med den tiden skoleferien varte. Stort sett, vi trivdes! Riktig nok hadde vi ligget i løa før om somrene også, men dette var ekstra artig da hele familien gjorde det samme. Det bråkte noe forferdelig i kraftig uvær når regnet slo ned på det store låvetaket, men det gjorde at da sov vi enda bedre. Gabriel sørget for vekking ved å slå to kjelelokk sammen.

Byggmesteren med sine to sønner hadde gjort ferdig så mye som mulig av taksakser og stolper ute på gårdsplassen, slik at taket kunne bli reist hurtigst mulig. Vegger ble rettet opp, dører, vinduer, stubbloft o.l. fjernet. Sistnevnte støvet noe rent forferdelig. Under riving av gammel kledning et sted, fant vi en veldig gammel bajonett. Det skulle vært interessant å ha visst forhistorien til den, men litt har jeg senere funnet ut ved å studere en bok Forsvarsmuseet har gitt ut om bajonetter. Mye tyder på at det er en 18 toms Døllebajonett fra første halvdel av 1700-tallet, og det er veldig sannsynlig at norske soldater brukte den typen under noen av de mange tapte kriger som danskekongen dro Norge inn i, - og hver gang ble Norge en bit mindre.

Deretter ble det gamle taket fjernet, først taksteinen som ble sendt ned i en bordrenne og stuet bort, selv om den var gammel, mosegrodd av elde og veldig sprø. En gang byggmesteren tok unna i enden på trerenna , traff en stein i full fart tommelen hans, han svor noe skammelig. Hvilket utvalg av banneord han hadde!

Snart var alt som var tilbake av huset et stort tomt skall av laftet tømmer som sto på stolper og ny kjellermur, hvorpå det ble reist skjelett for én etasje til på de gamle tømmerveggene. Dette gikk ganske fort da alt var kuttet, formet og hugget til tidlig på vårparten. Det oppsto i blant heftige diskusjoner mellom far og byggmesteren, som ville styre selv de minste detaljer. Det var bl.a. umulig å få overbevist ham om at det var høyst uheldig å bruke takbord med bark på kantene. Far ville ikke ha det da det vanligvis fulgte mark med under barken og fortsatte å skade materialene i evigheter etterpå.

Jeg vet ikke om byggmesteren hadde fått oss i vrangstrupen, og jeg tror nok han kunne ha sine grunner. En gang var Ivar opphav til ubehageligheter, - og helt uforskyldt. Det gikk til ved at byggmesteren og sønner lå i skyggen bak buskene ved vannkummen og spiste nisten sin i ro og fred da Ivar fikk høre en hund gjø og fikk se noe grått bak buskene. Han trodde straks at det var hunden Finbekk fra Svendsrød som var ute etter kaninene våre, og kylte en stor steinhard leirklomp på det han så. Det kom et vræl bak fra buskene, og jeg hørte byggmesteren skjenne : ” Nu min sønn, kan du ikke holde matfred som det sømmer seg for en gutt fra et godt hjem?” “Jo”, sa sønnen som ble truffet, “men jeg ble truffet av en stor stein rett i hodet, og det gjør så vondt”. “ Det er ingen grunn til upassende oppførsel under måltidet”, sa faren. Jeg satt på kanten av vannkummen og hørte det hele, og Ivar og jeg var ikke sene til å snike oss vekk. Heller ikke dette fikk noe etterspill. Byggmesteren likte godt å prate og når han skulle file stikksaga si, gikk han gjerne dit hvor mor holdt til og hadde som regel noe å fortelle. Jeg husker en gang tidlig i byggeperioden at han kom inn til mor i det gamle kjøkkenet og sa han måtte fortelle noe som hadde hendt ham dagen før. “Jo” sa han, “ der kom en framandkar innom og spørgede om jeg kunne koge hans kaffe, men da blev jeg vred og sa: Nu haver jeg faret land og strand i mitt liv, men aldrigen haver jeg som Jer kunnet gå inn i et anstendig hjem og sige: Koge I min kaffe”. Han snakket nesten helt dansk når han snakket med mor. Historien var lang og omstendelig så jeg husker ikke resten av den.

Bakerovnen med pipa ble stående igjen i det lengste for at mor skulle få bakt brød til den store husholdningen. Jeg tror ovnen hadde plass til 30 - 40 brød i slengen. Det eneste som ikke ble flyttet ut var telefonen som hang oppe på veggen i det som engang hadde vært stua, og der var det ikke lagt gulv ennå, så den kunne bare nåes ved å klatre opp en stige fra kjellergulvet. Vi hadde en av de få telefonene i Myhrekroken, og det var derfor vanlig at mange av naboene kom til oss for å ringe. Det var en telefon i Svensrød også, men den var iblant koblet ut. Vårt telefonnummer var nr.2. Jeg husker Anna Nordskaav eller Hillestad som hun het i dagligtale, hadde en samtale med hyrekontoret i Sandefjord for mannen sin, han Oskar. Forbindelsen var dårlig og Anna hang oppe i stigen og ropte inn i luren som svar på et spørsmål: “Det er fordi jeg er kona hasses”. Vi barn så visst noe komisk i alt som foregikk omkring oss og apte ofte etter hennes telefonsamtale.

Ombyggingen av framhuset ble en slitsom periode, under tildels kummerlige forhold, for alle. Gårdsdriften såvel som slakting, torvhandel med kjøtt samt alt det ekstraarbeid byggevirksomheten førte med seg. Og mor var makeløs, hun tok alt med godt humør. Det gikk i alle fall bra fremover med huset, og en tid ut på sommeren var reisverket ferdig og taket dekket med ny takstein levert fra Hesby Bruk. Steinen var laget av sementblanding og helt sort, noe helt nytt på den tid. Så vidt jeg husker deltok både store og små i jobben med å få bragt steinen opp på taket, nesten alt slikt arbeid foregikk for handkraft på den tiden. Vi satt i rekke oppover stigen og sendte 2 eller 3 stein i begge hender opp stigen og bortover taket, hvor den ble lagt av en som var kyndig i denslags. Det var en lettelse for alle da vi hadde fått tett tak over hele bygget, men noe kranselag var det ikke snakk om. Erling sørget for å mure opp nye piper, men det ble en periode med kjøpebrød, eller stomp som det het, før han fikk satt opp en ny, flott bakerovn, litt større enn den gamle.

Nytt gulv med stubbloft ble lagt i 1. og 2. etasje. Tørket leire ble knust og brukt som isolasjon og lyddemper, jobben var slitsom og støvaktig. Det var stor stas da Hesby Bruk leverte de nye vinduene og snekkerne satte dem inn. Jeg husker Gamle Anton borte på Ilestad viste oss hvordan glassrutene skulle kittes og jeg syntes det var særs praktisk at han siklet akkurat nok ned på kitten til at sparkelen gled fint på den

Det var heldig for oss barn at høsten kom med kjøligere vær slik at vi måtte bruke skotøy. Hele sommeren hadde vi løpt barbent omkring, og jeg har ikke tall på alle de ganger vi stakk oss på rustne spiker eller andre skarpe gjenstander som lå omkring på byggeplassen. Egentlig burde vi alle ha hatt en eller flere blodforgiftninger i løpet av sommeren, og den gang var en blodforgiftning veldig ofte dødelig. Jeg husker en sommer noe senere at en slektning av Erling og en kvinne på Granerød fikk blodforgiftning og døde av det, sistnevnte stakk seg på høygaffelen under innkjøring av høy.

Den sommeren døde Ingvald Blåsopp etter mange års sykdom, og jeg husker at vi barn satt utenfor vestre husvegg og så på at Thorvald Bånegunnerød (Andersen) kjørte kisten på firehjulsvogn til Høyjord Kirke mens kirkeklokkene ringte. Thorvald var kledt i mørk dress med sort hatt, fulgt av gravfølget bestående av familie og naboer, alle alvorlige og i sørgeklær.Vi syntes det var trist at han døde fra 7 jenter og 4 gutter, nesten alle mindreårige og våre omgangskamerater. Etter bisettelsen var det minnesamvær med kjøttkaker til middag, og far hadde malt kjøttdeigen på håndkvern - hvilken jobb det måtte ha vært. Det var vanlig på landet den gang at det ble servert middag til gjestene i begravelser.

Ingvald het opprinneligJørgensen og tok senere navnet Myhre Han hadde vært sjømann og gårdbruker i sine yngre dager, men ble tidlig syk og lå ofte tilsengs. Jeg husker hans kraftige stemme når han iblant sto ute på gården om kvelden og ropte så det ljomet: “Ingæ, kom him og koke grøt!” Kona hans var en del borte fra hjemmet om dagen da hun iblant tok dagjobber ute for å bedre på økonomien, og dessuten var hun selskapelig anlagt og besøkte ofte naboene. Blåsopp hadde 25 mål jord og 25 mål skog. Familien dyrket poteter og litt korn og høy, så de var selvforsynt med to kuer og en gris eller to i tillegg. De hadde ikke hest, men fikk iblant låne fra naboer for å gjøre tyngre arbeid. Barna tok tjeneste borte så snart de ble voksne, og som alle andre barn, var de med på andre gårder i onnene for å få seg litt lommepenger, men noen måtte levere pengene til foreldrene for å bidra til hjemmets økonomi og eventuelle utgifter til konfirmasjon. Boligen deres var liten og besto av en stor stue som også var soverom, et lite sovekammer og kjøkken, så det måtte være trangt for en så stor familie, men det var alltid hyggelig å komme dit. Særlig kona i huset, Inga, var gjestfriheten selv, og jeg glemmer aldri hvor kry jeg ble da jeg var innom der en juledag og ble budt juleskjenk som besto av nøttekrem.

Den sommeren ble det reist en bauta i Tønsberg over Roald Amundsen. Den ble avduket av daværende kronprins Olav. Stor dag med stengte butikker, gilde taler, hele byen flagget og fly fra Marinen kretset over det hele. Tusener hadde møtt frem for å ære polarhelten.

Børskrakkene i USA og dårlige tider på den tiden forplantet seg til Europa, Norge inkludert. Dette fikk alvorlige følger for oss da far noen år tidligere sammen med Albert Honerød og Ole Bøen hadde skrevet under veksler og garantert for et større lån til en av bygdens menn. Han hadde stilt solide garantier med tømmerskog og trevarebedrifter, men virkningen av børskrakket med prisfall gjorde garantiene nærmest verdiløse.

Det var et hardt økonomisk slag for garantistene som tapte sine penger. I tillegg tapte far store penger da en større kjøttforretning i Tønsberg gikk konkurs. Far hadde i lengre tid levert slakt der og hadde store beløp tilgode. Hjemme på Myhre slet vi som slaver for å klare oss økonomisk, så vi skulle slippe å gå fra gård og grunn som det het. Denne bitre skjebne var det mange som led på den tiden og for dem føltes det som om deres verden falt sammen. Takket være mors arv hjemmefra klarte vi å dempe noe på vanskene slik at vi kunne beholde gården. Det var bittert å få høre at en av mottagerne av slakt reiste til Danmark med sin fine bil på lang sommerferie, mens vi nærmest slet døgnet rundt for å overleve økonomisk.

Men en ulykke kommer sjelden alene, og vi hadde allerede hatt to den sommeren og her kom den tredje. Ut mot høsten, helt uventet, uteble byggmesteren fra arbeidet, selv om huset på langt nær var ferdig. Far hadde ved den tid betalt ham for hele jobben på forskudd da han ofte var i beit for penger, og hadde ikke mye å fare med for å få arbeidet i gang igjen. Høsten nærmet seg, og det var ikke lett å få tak i snekkere som kunne fortsette innredningsarbeidet. Med høstregn og kaldere vær ble det mer og mer utrivelig å sørge for matstell ute i skuret, men mor var beundringsverdig med sin ro og pågangsmot. Hun sørget for alt og alle og tok tingene som de kom, selv om så mye gikk på tverke. Aslaug som hadde lille Else å ta hånd om og ventet Hjørdis på høsten, bodde også på låven som var både kjølig og trekkfull. Børskrakket i New York hadde mange slags følger.

Solveig skulle stå til konfirmasjon samme høsten med selskap og det hele, og inne var det bare nakne tømmervegger. Det var en veldig vond tid for oss alle, men det begynte da å rette seg noe etterhvert. Far fikk tak i to dyktige snekkere, Holand fra Ramnes og Nes fra Fon, og de rakk å innrede noen rom, slik at de som trengte det mest kunne flytte inn fra låven. Vi gutter trivdes med vår frihet på låven og hadde visst ikke noe hastverk med å flytte inn. Det ble riktig stas den dagen en bil fra Ulefoss Verk kom med et helt lass nye ovner, og jeg husker så godt sjåføren, en rund trivelig fyr som var med og bar inn deler av de nye ovnene. Han smilte til oss nysjerrige barn som sto og så på, og sa hver gang han kom med en ny bør: “Å, nei, å nei, hvor mange fine og nye ovner dere får”! Vi syntes han var verdens fineste menneske. Erling sammen med en av de eldre brødrene mine satte straks i gang med å montere komfyren og få den på plass. Erling var ikke så gamle karen den gang, men det han manglet i erfaring tok han igjen med pågangsmot og kløkt når han møtte nye utfordringer, og han var en veldig nyttig mann under hele byggeperioden.

Så snart snekkeren hadde gjort det aller nødvendigste i kjøkkenet, fikk mor med sine to hjelpere flytte inn i noe som fortonte seg som et paradis etter en regnfull høst i et trekkfullt, vått og kaldt skur hvor søla skvatt mellom gangbordene. Det var nærmest høytid da vi alle kunne samles ved langbordet og spise i det nye kjøkkenet. De to nye stuene fikk ny ovn, dagligstua fikk sin gamle etasjeovn og soverommet nede fikk den som hadde stått i det nordre soverommet. Jeg husker vi gutter ble satt til å dytte stry langs dør- og vindusrammene for å tette mot trekk. Vi fikk nesa full av snusk og støv av den jobben.

Tiden for Solveigs konfirmasjon nærmet seg raskt, og det var ikke lite kreppapir som ble brukt til å dekke over det verste, særlig på veggene. Elektrikeren, Møyland fra Andebu, hadde montert det groveste av det elektriske anlegget og det var jo et lyspunkt i dobbelt forstand. Kokka, Kristiane fra Gravdal, ble budsendt som vanlig, og så ble det laget i stand til storselskap. I dag forekommer det meg nesten som en umulighet, men det lot seg gjøre med tanter, onkler og naboer som gjester. Jeg husker Solveig i sin hvite konfirmasjonskjole og lange fletter sirkulerte blant gjestene, blid og fornøyd med selskapet sitt, hun hadde vel vært engstelig hele høsten for at det hele kunne bli dårlige greier.

Dagen etter flyttet Aslaug inn på det nye soverommet nede slik at hun kunne få det litt komfortabelt i sin høygravide tilstand, og uken etter gjorde Hjørdis sin entré. Den samme høsten begynte jeg i 3. kl. på folkeskolen, og nå gikk jeg sammen med Ivar og hans klasse som hadde rykket opp i 2. kl. Klassen besto av:

Ivar Myhre Ragnhild Myhre (Blåsopp) Karl Nordskaav Haldis Skatvedt Olav Gran Borghild Gran (Holm) Olav Oppsal Ingeborg Andersen (Fjellenga) Martin Nordby Johanne Medhammer Nils Anton Sæterlid Ella Skjelland Anton Hillestad

Ivar og jeg satt selvfølgelig ved samme pult, og antall fag var omtrent det samme som før. Ellers kan jeg ikke huske at det hendte noe spesielt på skolen utover høsten. Jeg må nevne at vi iblant kranglet litt oss i mellom på vei hjem fra skolen. I dag ville det kanskje blitt kalt mobbing av nokså uskyldig karakter, men Birgit Furuheim som bodde like ved, sørget for at forvorpne slyngler fikk sitt pass påskrevet når de prøvde å plage noen.

På gården ble høstarbeidet gjort unna på vanlig måte, og nå fikk vi ha potetene i den nye kjelleren hvor vi kunne styrte dem rett inn gjennom vinduene. Innredning av huset ble drevet frem, slik at tre soverom i 2. etasje også ble ferdige, og omsider kunne vi alle flytte inn fra løa og oppta en mer normal tilværelse. Aslaug og Erling flyttet inn på det ene soverommet i 2. etg., far og mor i ett og Solveig, Ivar, Arne og Harry og jeg i ett. Resten av etasjen var ennå ikke innredet. Hans, Knut, Einar og Håkon flyttet inn i det eneste soverommet i 1 etg., men hvor holdt Gabriel til? Antagelig i en av stuene som ennå ikke var helt ferdige som stue.

Det forekommer meg at den første julen i det nye huset ble feiret på en fin måte, og siden vi nå hadde mer høyde under taket, kunne vi ha mye større juletre enn tidligere. Julenisse inne hadde vi aldri hjemme da både far og mor hadde liten sans for slikt i forbindelse med julen. Jeg tror ikke det var vanlig i andre hjem heller og kan ikke huske at det var et savn. Nissen hørte hjemme i fjøs og stall.

NYTTÅR 1931 Det nye året gikk inn med diverse hjemmelagde saluttskudd. Det var jo alltid diverse geværer, patroner, krutt og annet sprengstoff på gårdene den tid da alle drev med litt jakt i skogene, spesielt om vinteren, som ga litt fritid. Det fantes jo litt skogsfugl som årfugl, tiur og røy, jerpe og villduer. Rødrev, hare og ekorn var også ettertraktet vilt. Skinnet fra rev og ekorn var riktig pent senere på vinteren og innbrakte noen kroner. Det ble aldri særlig fangst ut av det, men du verden hvor artig det var å streife omkring i skogene i Høyjord samt delvis i Andebu og Ramnes. I elven ut fra Ilestadvannet mot Hålan var det også oter. En vinter fant vi en som hadde svømt inn i en gjenglemt teine og druknet, men den var gått i for mye oppløsning til at skinnet kunne brukes. Norges nasjonalfugl, fossekallen, var det rikelig av i samme elven.

En morgen Ivar og jeg var på vei til skolen i grålysningen, så vi vårt virkelige spøkelse. Det var en mann i frakk og hatt som svevde frem og tilbake i høyde med tretoppene og sang. Vi tverstoppet og utbrøt samtidig: “ Spøkelse”!, gjorde helomvending, satte igjen sparken ved smia og gikk til skolen via Tønna og Myhrehaugene. Det ble litt oppstandelse i klassen da vi fortalte om opplevelsen vår, og ingen ga inntrykket av ikke å tro på det vi hadde opplevd. Vi fant ingen fornuftig forklaring på det vi hadde sett. Stemmen som sang var lik stemmen til onkel Olaf, men han var ikke på våre kanter på den tid, og når alt kom til alt var spøkelser noe som hørte barndommens fantasi til.

Sommeren før hadde jeg et merkelig syn ved en liten dam litt syd for smia hvor det lå en masse ben og hodeskjeletter etter slakt. En gang jeg sto og tittet ned i dammen, kom det en stor gulbrun slange svømmende fra høyre kant og inn i dammens venstre side. Slangen var ca. 10 cm tykk, 2 m lang og hadde to store øyne i overkant på hodet. Den svømte sakte så jeg fikk god tid til å se den, selv om det var noen vassplanter i dammen som aldri var helt tørr. Jeg fortalte aldri noen om det jeg hadde sett da jeg var helt sikker på at brødrene mine ville erte meg for å ha slik vill fantasi. Ca 50 år senere, under et besøk hos Einar på hytta ute på Gulli, satt vi og pratet om den gamle smia og den gebrekkelige belgen vi brukte å leke med. Da fortalte Einar at han hadde sett en stor gulbrun orm i dammen like ved. Jeg spurte om den så slik og slik ut, og det bekreftet Einar på den mest overbevisende måte og fant det høyst merkelig at jeg visste det. Barnefantasi? Ikke vet jeg, men det hele var jo to merkelige sammentreff.

Resten av vinteren 1931 gikk stort sett i vanlig gjenge med skole, arbeid og litt vintersport med det vi fant av skøyter og ski. Jeg kan ikke huske at det fantes sportsutstyr for barn den tid, vi brukte det vi fant og hadde det artig. Snart var det også noen av de eldre i søskenflokken som laget ski av tønnestaver, og det var kjempemoro, selv om vi slo oss både gule og blå når vi falt i hoppbakken på hårdfrosset føre. Tønnestavene rundet oppover både foran og bak så de var riktig praktiske i vanlig utforkjøring på skareføre, man kunne ta de mest elegante svinger, uten å måtte benytte seg av en svingeteknikk som den gang het telemarksving. Som bindinger brukte vi gamle sko eller kalosjer som vi spikret fast, og det virket bra. Det var aldri mangel på tønnestaver den gang da tønner av eik eller furu var en mye brukt emballasje. Hjemme på Myhre hadde vi bra tilgang på tomfat etter saltsild og melasse som ble brukt til dyrefor. Golin satte stor pris på saltsild, men ble veldig tørst av den. Melasse på halmen gjorde den mer spisbar for kyrne.

Ellers lekte vi endel innomhus. Leke gjømme eller gjemsel i løa, fjøs og stall var populært når det ikke var altfor kaldt, og barn fra andre gårder var som regel med, særlig de fra Blåsopp. Enkelte ganger kunne det gå noe vilt for seg, som en gang da vi lekte å kunne reise oss opp med en eller flere på ryggen når vi lå på låvegulvet. En gang da Jørgen skulle ligge underst, hoppet et helt stim av oss over ham og da ble han styggsint og brølte som en olm tyr. Da han omsider kom seg opp, grep han tak i Toralf Jørgensen som sto nærmest og støtte ham mot låvegulvet, med hodet først, så han svimet av. Vi andre ble helt forferdet og sa til Jørgen at nå hadde han drept Toralf og ville komme i fengsel. Jørgen ble noe betenkt, men sa at han hadde tre kroner og mer kunne ikke Toralf koste, så det skulle gå greit. Heldigvis våknet Toralf til live igjen og sjanglet seg bort til en stokk, hvor han sto og hikstet litt før han kom helt til seg selv igjen. Vi ble alle lettet da alt ordnet seg, men den slags lek ble aldri prøvd igjen.

Gjennom luka, mellom kornbua og skjulet utenfor stallen, hang det en talje til bruk for slakting av griser og kalver. En gang var det et kløktig hode som fant på at én av oss skulle krabbe inn i en sekk og bli heist opp i taljen. Jeg vet ikke hvordan valget gikk til, men jeg tror det ble Trygve som krabbet inn i sekken og ble bundet til taljen. Hans surret tauet rundt en trepinne slik at han kunne trekke i tauet med begge hender. Det gikk fint, Hans gikk bakover og fikk sekken helt opp, men plutselig knakk pinnen så han falt bakover og slo bakhodet mot den skarpe kanten av navet på hjulet av en støytekjerre som sto der. Hans svimet av, og sekken med Trygve gikk i gulvet så det smalt - stor forferdelse. Trygve brukte seg og ville ut av sekken, han viste seg å være god form, men Hans krabbet inn i løa og gjemte seg. Det tok flere timer før han kom frem igjen. Ja, dette var bare noen eksempler på de mange streker vi fant på. Det er godt mulig det var god tó i oss som kunne tåle slik medfart, men vi hadde også helt sikkert en masse flaks.

Fastelavens var alltid en gild søndag med deilige fastelavensboller. De var ikke så staset opp med fyll og krem som i dag, men smakte ti ganger bedre, Og hadde vi råflaks, var det kanskje en hel eller halv i skolematen dagen etter.

Påsken kom og ga muligheter til litt av hvert. Det kom gjerne noen biler opp fra Tønsberg med skiturister, og hvis det var kaldt, måtte de tappe kjølevannet av radiatoren før de gikk fra bilen, og fylle den igjen før retur om kvelden. Da var vi gjerne på plass og skaffet vann, hvilket ble belønnet med 25 - 50 øre, som behørig ble satt inn i skolebanken. Frk. Flåtten tok nemlig imot innskudd på ned til 10 øre. Ellers åpnet gjerne sesongen for å kaste på stikka i påsken. Var det frossen bakke begynte vi i fjøset hvor det var godt og varmt, med et underlag sagflis gikk det veldig greit. Det hendte også at vi begynte ute og forsatte inne i fjøset når det ble mørkt. En gang lekte vi med å la én gå ned i en tomtønne og så bli angrepet med stein for å se om han tålte bråket. Idet Harald kastet en diger stein, reiste Håkon seg opp fra tønna og ble truffet rett i magan så han seg sammen i bunnen av tønna. Etter en stund krabbet han ut, men hadde det fryktelig vondt. Harald mente Håkon var heldig som slapp å gå på skolen dagen etter, men han kom seg og mønstret på skolen i rett tid selv om han hadde svært liten lyst på skolegang i det hele tatt.

Bortsett fra skolearbeid, jobben med å hugge ved, snømåking samt stell i fjøs og stall, ble det på den tiden av året en del tid for lek og moro. Med våren våknet også lysten til å lage lekebil. Vi saget av hjul fra tømmerstokker etter tørrgran eller vindfall og festet dem til 12 kg.smørkasser fra Tønsberg Smørfabrikk. I forkant under kassen festet vi et bord og satte på styrbar foraksel med hjul. Hyssing fra hver ende på akselen tjente som rattkontroll. Det var ikke store bilen, men vi kunne til nød krabbe opp i den og la det stå til utfor låvebroen uten å få for slem medfart. Ellers hadde vi også mye moro med å trille hjul festet til en stang eller trille gammel sykkelfelg og utslitte bildekk, som den gang var bare litt større enn terrengdekk for sykkel nå for tiden. Etter hvert våknet også lysten til å sparke fotball, men å få tak i en skikkelig ball var ikke til å tenke på, så vi laget en av tøyfiller, og den gjorde nytten, uten å være til noen fare for vinduene. Fotballbane med målstenger og nett hadde vi knapt hørt om, en eller annen gårdsplass ble brukt som bane. Det var egentlig en i klassen min som fikk den første fotballen, jeg tror det var Sverre Kjærås, kapitalist ! Andre leker var å slå ball eller jeppe, som var et spill med å slå pinne. Sistnevnte kunne gå hardt for seg, og jeg har fremdeles arr i underleppa etter at en pinne traff meg, så en tann i underkjeven ble synlig gjennom leppa. Jentene lekte med hjemmelagde dukker, ball eller hoppet paradis.

Like nord for gården, i et havnebeite, lå det en kolle med ospetrær som vi kalte Knatten, og den var til hygge hele sommeren. Vi tente gjerne et lite bål hver mellom steiner og kokte råskrelte poteter, godt saltet - som de smakte. Fiskebollbokser som vi satte hank på, tjente som kjele. Etter hvert som vi avanserte i kokekunsten, kokte vi også suppe av rabarbra, tranebær eller blåbær. En gang kjøpte vi pølser av far og skulle lage den deiligste pølsesuppe med poteter, kål, gulrøtter og sukkererter. Vi gledet oss stort, inntil mor oppdaget at middagsmaten hennes var kommet på avveie og konfiskerte alle pølsene. Vi måtte spise grønnsakstuing og var skjønt enige om at far var en dårlig handelspartner.

Så fort det ble varmt i været, fikk vi lov å til gå barbent, til og med til skolen. Jeg husker Ivar og jeg var de eneste i klassen vår som gjorde det, - og ble utsatt for mange merkelige kommentarer. Nils Anton sa han ville ikke ha gått barbent selv om han fikk en million kroner for det. Det var kanskje en form for mobbing, selv om ordet ikke var oppfunnet blant oss ennå, men vi nøt friheten med bare føtter hele sommeren, uansett hva de andre i klassen sa. Noen tok til og med å gjøre det samme. Vi var 10 søsken og i Blåsopp var det vel så mange som gikk barbent, så vi følte oss ikke avhengig av hva andre barn mente om det.

Den våren døde Agnes Sukke, datter av onkel Charles (Søren Nilsen) og fars søster Elise, mor til Harry, Torbjørn, Eline og minstemann Sverre på 2 år. Veldig trist. Vi hadde ofte vært på Sukke og de hos oss.

Med våren kom også mulighetene til å tjene litt ekstra penger. Borte i Ilestadlia vokste det en masse liljekonvall, som vi plukket og delte opp i bunter á 25 stk. og solgte i Tønsberg for ca. 25 øre bunten. En eller to av oss ble betrodd å kjøre med far til byen for å omsette blomstene i klingende mynt, og som regel gikk handelen bra og oppgjøret greit. Jeg husker en gang at min andel ble 1 krone, og den mistet jeg på den gamle veien mellom baksiden av fjøset og ned til brua over bekken. Stor sorg og elende, jeg tror jeg lette etter krona hele sommeren, men fant den aldri. Vi gikk ofte barbent i liene hvor liljekonvallen vokste og ble merkelig nok aldri sårbente.

Våronna kom og var slitsom som vanlig. Etter hvert som vi vokste opp, fikk vi mer og mer ansvarsfulle oppgaver. Det begynte gjerne med å kjøre trommel, eller konkestokk som vi sa. Den var ca. 2 m lang og 40 cm i diameter, trukket med en hest. Valsen var i et stykke og vanskelig å snu med da den rotet opp marken, men vår onkel Olaf løste problemet ved å kutte valsen i to og sette lager i mellom, slik at de to halvdeler kunne rotere hver sin vei når vi snudde.

Onkel Olaf hadde fart til sjøs som tømmermann og vært på både Syd- Orknøyene, Falklandøyene og vintret over på Leith Harbour, Syd-Georgia. Han bodde hjemme hos oss i perioder om vinteren og gjorde god nytte for seg ved å reparere og vedlikeholde hus og redskap. Vi barn satte stor pris på ham da han hadde mangt å fortelle om sitt liv ute i den store verden, og ingen kunne fortelle spøkelseshistorier som ham. Hans store hobby var å konstruere evighetsmaskiner, eller perpetuum mobile, og det var ikke ende på alt det rare han satte sammen, men ingen av dem gikk av seg selv. En sommer hadde han køye på gulvet over kornbua i selskap med oss andre som bodde i løa. En kveld han hadde gått til ro, kom en av kattene våre og la seg oppå teppet hans, og alt minnet om fred og idyll inntil Håkon kom inn på låven med hunden vår, Rusken. Da den fikk teften av katta hoppet den opp i Olafs køye og det utspant seg riktig et lurveleven over hodet på Olaf så hår og ulldotter føyk. Håkon ble forskrekket over det han hadde forårsaket og løp ut med Olaf i lange underbukser i hælene, inntil han tok Håkon igjen og tildelte ham et par ørefiker. Mor ble ergelig på Olaf, men han unnskyldte seg med at Håkon hadde foranlediget katta og bikkja til å slåss over hodet på ham. Rusken trengte aldri noen oppmuntring til å slåss med kattene på Myhre. Det var ikke særlig fredelig for onkelen vår der han hadde funnet sitt leie. Like ved hadde han plassert sin skipskiste med sitt habengut, og en dag hadde Karl fra Ilestad oppdaget den og kledd seg ut med en av Onkels fine skjorter. Han hadde det riktig artig inntil Olaf kom, og han ble sint og fiket etter Karl som huket seg ned så Onkel traff en trestokk i stedet. Karl forsvant som et skudd, og Onkel svor. Det tok litt tid å få ham i humør igjen. Det hjalp alltid å skryte litt av hans evighetsmaskiner og vise ham den tiltro at vi spurte om vi kunne få penger når han fikk maskinen til å gå. Det lovte han så gjerne, vi skulle få milioner. Stort sett hadde vi et godt forhold til vår onkel Olaf, og mor var veldig snill mot ham når han trengte til hjelp og forståelse.

Onkel Olaf hadde vært gift med Elida Marie Larsen fra Breidablikk, Sandar. De hadde en sønn, Karsten, sammen, men Elida døde i sykdom da barnet var 2 - 3 år gammelt. Arne og jeg oppsøkte familie og Breidablikk sommeren 2006. Vi hørte iblant at Onkel også hadde en datter, som het Maren Olava, med adoptivdatteren Sofie oppe på Myhre, men ble nektet å gifte seg med henne av adoptivforeldrene. Familien flyttet senere til Stokke. Av en eller annen merkelig grunn var det aldri noen kontakt med den familien, Maren og oss, Det ble sagt at det var mor til Maren som ikke ville ha noe med oss å gjøre, men jeg fikk etterhvert rede på at Maren var dyktig, hadde tatt artium og studerte juss en tid, men måtte avbryte pga. økonomien. Hun underviste så på skole i Stokke. Forst da jeg var vel 70 år, fikk jeg den glede å bli kjent med Maren da jeg traff henne under en Olsokfest ved Høyjord kirke. Livet hadde ikke fart pent med Onkel, og det tapte vi alle på.

Vi åpnet gjerne badesesongen så fort det ble rimelig temperatur i vannet, og i alle tilfelle ikke senere enn pinsen, enten den kom tidlig eller sent. De fleste fra vårt område badet nå ved den lille sandstranda i Ilestadvannet, rett ned for gården til Anna og Oskar på Ilestad. Det var mange av oss som ikke hadde lært å svømme ennå, men ved hjelp av gummislanger fra Forden som svømmebelte, gikk treningen mye bedre enn med sivmatter. Vi var nå blitt så store at vi måtte ha på oss svømmebukse, men de voksne hadde drakter som dekket storparten av kroppen, unntatt armer og ben. Vi hadde ikke båt på Myhre, men på søndager fikk vi iblant være med båten som Oskar og Anna hadde når de skulle ut til Øya som lå mot Sjuesia, og det var jo stas. Noen ganger måtte båten gjøre flere vendinger for å få alle med, det krydde jo av barn over alt. Senere bygde vi en lang flåte av 5 tømmerstokker med åreganger, slik at vi ble mer selvhjulpne. Den gikk ikke fort, men tok nesten ubegrenset antall passasjerer. Sankt Hans ble gjerne markert ved en utflukt til Knatten, litt nord for låvebrua. Far og mor hadde med kaffe og smørrebrød. Barna hadde gjerne et eller flere små bål.

KOSTHOLDET I 20 - 30-ÅRA

Fra barnsben av husker jeg kosten hjemme som veldig enkel. Frokost besto av mors hjemmebakte rugbrød påsmørt margarin. Pålegget besto av sukker, hjemmelaget syltetøy eller prim, sirup, mysost, nøkkelost, goudaost, pultost, selvlaget hvit karveost eller sildesalat. Kokt kujur ble også brukt til pålegg.Til høytider vanket det også hodesylte, lammerull, servelat- eller hestepølse. Det vanket sjelden mer enn én eller to sorter samtidig. Mor nevnte iblant at i hjemmet hennes var det høytid når de fikk ha sukker på brødet, selv om hennes familie var godt situert og bodde på en bra gård som Nedre Grette på Sem. Til drikke var det skummet melk og senere tynn kaffe, veldig tynn, og det var jo bra for oss barn. Brødet ble ikke ofte dagsferskt da mor bakte 30 - 40 brød i slengen. Når bakingen måtte utsettes en dag eller to, var det stas, for da fikk vi Stomp som var kjøpebrød, også av rug. Tidlig i 30-åra ble grovbrødet lansert og ble veldig populært.

På noen gårder spiste de dugurd på formiddagen. Det var et lett, enkelt måltid hos de fleste for dem som begynte arbeidsdagen tidlig. På Myhre spiste vi middag midt på dagen, og den besto først og fremst av poteter, ofte med kål eller kålrot og gulrøtter til, og så kunne det være lapskaus, saltkjøtt og erter, småsuppe, blodpudding, blodpannekake, blodklubb, lungemos, lever, hodekjøtt, hestebiff, syltelabber og iblant fisk, saltsild, sei- eller fiskeboller, og noen ganger rett og slett bare poteter og hjemmekjærnet smør.

På vårparten, under makrellfisket, ble det mye fin, stekt makrell til middag så vel som til brødmat. Rogn og melke ble vel utnyttet til pålegg, Det var vanlig å salte ned makrell til vinterbruk.Om våren fikk man makrellen for 6 kroner kassa. Høstmakrellen var en delikatesse med pepperrotkrem til. Pir var også meget populær. Fiskepudding over disk tror jeg ikke fantes i 30-åra. Den jeg husker var laget hjemme som forrett til et storselskap. Til en middag hørte ofte velling av byggryn, saftsuppe, øl-og-brød, melkeringer, og hadde Golin fått kalv, ble det kalvedans eller råmelkspudding. Etter middagen tok noen av de voksne en strekk. Til høytider vanket det steik, biff, kjøttkaker med grønnsaker, surkål eller grønne erter og råskrelte poteter til. Som dessert var det gjerne grøt av frukt eller bær med melk til, senere også sjokoladepudding eller japansk ris med syltetøy og melk til. Iblant fikk vi aprikosegrøt, og det var riktig stas. Far kjøpte hermetiske aprikoser på fireliters bokser. Han kjøpte gjerne i stort. Hele sekker med sukker og ubrent kaffe. Jeg husker mor brente kaffen selv i en stor kakeform i vedkomfyren. Det luktet ille.

Ved 3 - 4 tiden var det kaffe eller økt som det het i Høyjord. Det var et enkelt måltid og hadde mye tilfelles med frokost. På søndager fikk vi iblant kokt tunge, eggehakk med gressløk og iblant nystekte vafler med syltetøy. Til kvelds var det verre. Da fikk vi vassgrøt kokt på byggmel med melk til, og det smakte ikke godt. Med masse sukker på kunne vi barn såvidt få den ned. Til kvelds på søndager var det gjerne brødmat med kakao til - stor stas! Var det poteter igjen etter middagen, fikk vi stekte poteter, stor stas.det også. Brødene ble bedre da far begynte å dyrke hvete, selv om de ikke ble like hvite som med kjøpemel.

Det var ofte gjester hjemme, enten familie, naboer eller kjente, og mat skulle alle ha. Ikke skjønner jeg hvordan mor klarte å rå med det hele. Det var greit på en gård hvor man kunne dyrke grønnsaker, rotfrukter og en kjøkkenhage med salat, bønner, portulakk, persille, sukkererter etc. Vi hadde bra frukthage, samt neper og kålrot i massevis fra egen åker såvel som naboens. Sistnevnte smakte alltid best. Far plantet ofte nye frukttrær, men jordsmonnet var dårlig, og få vokste opp. Han var én av de ytterst få i “Myhrekroken” som drev nyplanting.

Bær var en viktig ingrediens i kostholdet. Vi barn begynte tidlig om våren å plukke tranebær på Ilestadmyra og kokte grøt borte i Knatten. Det smakte deilig. På sommeren plukket vi masse blåbær til husbruk. Senere ble det rips, solbær og stikkelsbær som ble brukt til syltetøy og saft. Tyttebær kom i en særklasse og var ofte gjenstand for lange og hyggelige fellesturer.

Skolematen var brødskiver med enkelt pålegg og kald kaffe eller melk til. Jeg husker jeg en gang fant et stykke vørterkake mor hadde lagt med. Jeg syntes jeg hadde den beste mamma i verden!

SØNDAGER

Det var nok ikke mye far og mor så til oss på fine badesøndager. Så fort vi hadde stelt dyra og fått bølingen ut på beite, tok vi avsted til Vannet for å bade, dvs. når det ikke var gudstjeneste med søndagsskole i Høyjord Kirke. Det inntraff bare hver 3. søndag og av 10 barn, måtte vi ikke gå alle på en gang. Ved 12-tiden måtte vi hjem til middag og så bar det avsted til Vannet igjen. Far og mor hadde vært oppe tidlig og tok gjerne en lur på ettermiddagen. Ved 5-tiden var det økt eller kaffe, og da var det alltid noe godt å få, enten det nå var vafler med syltetøy eller brød med eggehakk tilsatt gressløk. Hadde vi venner med oss, var det en selvfølge at de også ble budt til å spise sammen med oss. Sommerstid var det som regel fremmede barn som sommergjester på flere av nabogårdene, og det var jo et artig innslag, men vi misunte dem deres lange sommerferie uten plikter. Etter kaffe var det gjerne flere plikter med stell av dyr, og var det en fin dag, tok vi badeomgang nr.3 før vi hadde fått nok av det våte element for dagen. Ikke å undres over at vi gikk ned i vekt hver sommer, selv om vi hadde glupende appetitt, nok mat og spiste godt.

Myhre-familien foran framhuset på gården i 1931.

Sommeren 1931gikk ellers etter mere eller mindre samme program som tidligere med høyonn, luking gjeting o.l. Vær og høytørk kunne variere, men det jeg husker aller best er de kraftige tordenvær vi hadde tidt og ofte. Lynet slo ned her og der, men satte sjelden fyr på bygninger, skog eller mark. Lyse sommerkvelder lekte de voksne med å fange flaggermus. Det foregikk ved å holde et stort hvitt tøystykke på en stang til en flaggermus satte seg på det og så gripe tak i den. Alle så så heslige ut at de ble sluppet løs igjen.

Dengang var det et yrende fugleliv omkring uthuset, mest svaler. De bygde sine reder av leire og limte dem med spytt opp under takskjegget. Vi ble aldri trette av å beundre deres flyferdighet når de fanget insekter under flukt. Gråspurven var en helårsfugl som levde godt sommer som vinter. Når marken var dekket av snø, passet de på ved butikker og lignende hvor hester sto og gomlet høy, og etter veiene var det alltid noe å finne. Dompapp var ofte å se på fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet. Hjemme på Myhre hadde vi én sykkel, og det var fars Diamant som ble benyttet av hele familien, inntil en dag far hadde vært i Tønsberg og kjøpt en herresykkel til Hans og en damesykkel til Aslaug. Jeg kan ikke huske hvilket år, men med så mange sykler ble det mer anledning til å øve seg med dem. Knut fikk overta fars Diamant og lot oss trene med den. Barnesykler eksisterte ikke i vårt miljø, og jeg husker vi måtte stå i ramma og trå pedalene noe sideveis og fikk olje og fett på oss fra sykkelkjeden. Det som verre var, var at vi iblant gled av pedalene og slo oss kraftig i skrittet, men det la ingen demper på lysten til å lære å sykle. Mor syklet iblant på Aslaugs sykkel, men jeg tror far syklet veldig sjelden, og sånn var det visst med de fleste etablerte familiefedre. Gamle-Anton borte på Ilestad var et unntak, og han hadde sånn en merkelig måte å komme opp og gå av sykkelen på.

Denne sommeren gikk også bare så altfor fort, og så var skoleferien slutt. Høsting av korn, poteter og rotfrukter gikk for fullt ved siden av skolearbeid. Den høsten begynte jeg i 4. kl. og for lærer Brattestå, sammen med de elever jeg kjente fra tiden i 2. kl.

DEN FØRSTE RADIOMOTTAGER

En dag kom Knut syklende hjem fra Gravdal med noe de kalte for Radio. Det var en enkel liten finérboks med glidespole og en krystalldetektor, som likeretter, med kobling for antenne og øretelefoner. Han hadde kjøpt settet for kr. 4,- fra urmaker Lauritsen, populært kalt urmaker Skade. Vi hadde tidligere hørt om noe de kalte for radio uten å forbinde det med noe spesielt. Etter en lang tids eksperimentering i flere land, begynte man regulære sendinger i U.S.A. allerede i 1921, og etter prøver og forsøk en tid begynte man sendinger fra Oslo i 1925 med noen programposter hver kveld.

Oversiktsbilde over gården tatt i 1931.

Far var fanatisk religiøs og hadde flere ganger betegnet Radio som djevelens verk, så vi måtte gå forsiktig til verks med å rigge opp en antenne mer eller mindre i all hemmelighet inne på låven. Og en dag far ikke var hjemme, skulle vidunderet prøves - stor spenning. Hans og Knut holdt hver sin mikrofon mot øret, og så søkte Knut med metallnålen mot krystallen som var bygget inn i et lite glassrør. Til å begynne med kom det mest bare skrapelyder, men etter å ha prøvd flere punkter på krystallen kom det plutselig klar lyd, - det var pausesignalet fra senderen i Oslo. Det var så tydelig at vi andre også kunne høre det når vi la øret nær opp til mikrofonen. Dette var storveis, - tenk å høre lyd helt fra Oslo uten ledninger. Da kvelden kom, fikk vi høre nyheter og værmelding samt noe sang og musikk, vi var storligen imponert. Det ble noe anstrengende med bare et hodesett, så vi måtte spleise på et til, og da kunne fire av oss høre samtidig.

Jeg vet ikke hvor lenge vi hemmeligholdte “styggedommen” for far, men jeg husker det ofte var skammelig kaldt på låven. Under en preken hostet presten kraftig, og Erling utbrøt: “ Nei, hørte dere det, presten er forkjøla”. Far begynte vel å mistenke oss for å ha noe spesielt fore siden vi nå var så velinformert om vær og vind samt verdensnyheter som langt overskred det som Tønsberg Blad og Nationen hadde å by på. Etter å ha blitt innviet i hemmeligheten og hørt værmelding og nyheter samt overføring fra gudstjeneste, godtok han noe motvillig denne nymotens greia, men da det noen år senere kom høytalere, ble det streng sensur, selv om Håkon mente at han flere ganger hadde hørt at far lyttet til dansemusikk. Jeg tror heller at far i blant satt i egne tanker og merket ikke at nytt program kom på.

Programmene ble stadig bedre og utvidet med skøyerne Lyktemannen og Petra, barne- og guttetime med eventyr og fortellinger, reklame og mye annet. Snart kom det også en sped begynnelse på skoleprogram, og jeg husker Brattestå rigget opp radioen i skolestua for å høre et program fra Røros. Det var så levende og godt fortalt at vi hutret og frøys bare ved å høre om hvor kaldt det var der. Jeg husker ikke når far kjøpte vår første høytaler-radio, men jeg tror det må ha vært i 1932/33.

MINE FØRSTE SKØYTER

Jeg hadde omsider spart mine første 5 kroner, og det var fristende å bruke noe av beløpet til å kjøpe lommelykt og batterier, men først skulle jeg kjøpe skøyter, og det samme mente Håkon for han hadde spart et lignende beløp. Da julen nærmet seg, ble jeg betrodd pengene og fikk i oppdrag å handle for oss begge to. Jeg fikk kjøre med far i Gamleforden og tok meg god tid til å velge skøyter som passet oss, og det ble til at jeg kjøpte fine forniklede kromskøyter med remmer til kr. 4,50 pr. par, jeg var mer enn stolt over min innsats, og Håkon var fornøyd. Riktignok var det allerede is på Vannet, men nei, skøytene skulle først være julegave, så vi måtte nok vente noen dager med å ta dem i bruk. Julen kom og de nye, fine skøytene ble innviet på behørig vis. Det føltes fint å ha sine egne skøyter. Jeg tror det var den første julen med elektriske lys på juletreet hjemme hos oss. Julemiddagen var da som regel svinestek med surkål, julepølse og medisterkaker samt dessert, frukt og flere sorter nøtter, fikener og dadler. Romjula og inngangen til det nye året ble feiret på vanlig måte.

Året hadde vært urolig på mange vis omkring i verden. Tønsbergs Blad skrev om uro i Tyskland og en uromaker som het Hitler. Spania sparket kongehuset og ble republikk. Japan og Kina kriget mot hverandre, og det hadde de visst alltid gjort. Arbeiderpartiet hadde drevet propaganda og hets med diverse streiker og opptøyer, bl.a. det såkalte Menstadslaget utenfor Skien, og Norge kjeglet med Danmark om eiendomsretten til Grønland. En tidligere major fra Hæren, som het Quisling, prøvde å danne et politisk parti i likhet med Hitler, og bøndene dannet en “Krisehjelp,” for å hindre at gårdene ble solgt under tvangsauksjon. Fall i prisene på matvarene gjorde det nesten umulig for gårdbrukerne å betale renter og avdrag på sine lån, noe mystisk som de voksne kalte for hypoteken. Skipsfart, handel og produksjon lå på et lavmål, ja selv hvalfangsten stoppet opp. Jeg kan ikke huske at noe av dette bekymret oss barn, men jeg husker vi pratet mye om at et stort tysk fly med 10 motorer, DO X hadde landet i New York etter en rundtur via Amsterdam, Lisboa, Rio og Miami.

Inngangen til det nye året ble enkelt markert med selvlagde ladninger som de voksne laget.

ÅRET 1932 Det ble rikelig med snø på nyåret og masse snømåking, ikke minst for å holde bilvei ned til riksveien. Det var ofte fint sparkeføre, og våre utfarter ble lengere for hvert år. Isen på elva fra Ilestadvannet til Merkedamselva og nedover mot Gravdal var også brukendes, bare vi så opp for råk og understrømmer. Ellers ble det et bursdagsselskap iblant med servering av kakao og påsmørte brød og enkle gaver. Iblant ble det litt jakt på ekorn når den hadde fin vinterpels, og det innbragte 75 øre pr skinn. Som våpen brukte vi caliber 22 salonggevær eller 12 kalibret hagle med halv ladning i patroner som vi ladet selv.

Det hadde etterhvert blitt en samling ski hjemme, men de jeg likte best var et par askeski med store fine bøyer, myke og fine. Bindingene besto av spanskrør festet med klemme og vingemuttere. Ellers var skisport og lek som tidligere år, men skolearbeid hjemme samt plikter i fjøs, stall og vedskjul økte for hvert år. I februar ble det stor ståhei da kronprinsfamilien fikk en prinsesse som ble kalt Astrid. En vals ble komponert til hennes ære. Samme måned ble Quisling slått ned på sitt kontor. Påsken ble feiret på hjemmebane som før. For oss på landet var påsketur til fjells nesten et ukjent begrep, vi hadde jo alt vi trengte omkring oss, så hvorfor reise bort?

Vår med 17. mai og onner gikk etter vanlig oppskrift, men den våren kjøpte far potetsetter, og det var en nyttig maskin. Den alet opp, satte og fylte over to renner samtidig og måtte trekkes av to hester. En gang prøvde vi naboens to fjordinger, men det gikk ikke så bra, de var ikke så kraftige som våre hester av rase Gudbrandsdal. Fjordingen var en fin rase, brukbar til det meste, men lå ikke så tungt i draget som Gudbrandsdølingen.

Med vårens komme våknet vår iver for å ha kaniner. Noen av de eldre brødrene mine hadde hatt kaniner i flere år, og denne våren ble jeg også med i laget. Jeg husker vi kjøpte kaninunger om våren og bygget bur med bunn av netting, slik at de kunne spise gress i tillegg til løvetann og andre godsaker vi fóret dem med. Ved å flytte buret ofte holdt plener o. l . seg nesten nyklippet til enhver tid. De mest vanlige sortene var blå bever og den hvite smålandskaninen med røde øyne. Alle formerte seg flittig, og vi tjente litt penger på det ved å selge unger til barn på nabogårdene. Vi lærte tidlig å slakte kaniner og strekke skinnet på en bordfjøl til tørk. Kjøttet havnet på middagsbordet, og skinnet ble til pynt på kåper etc. etter å ha blitt preparert av mor eller Aslaug og Solveig. Vi syntes det var litt leit at våre kjeledegger måtte forlate verden på denne måten, men på den annen side var vi jo vant med at dyr ble slaktet og spist så vi avfant oss med det. Noen kaniner fikk frihet og koste seg stort både ute og inne i løa. Disse fikk vi ikke noe forhold til og deltok i å skyte dem med salonggevær når noen skulle slaktes.

Det geværet kunne brukes til så mangt. En av våre plikter var å våke over og være jordmor for grisepurker som viste tegn til at de ville føde i løpet av natten. Det var nærmest en selvfølge at vi tok geværet med til fjøset når vi installerte oss der for natten. Så fort det ble rolig i fjøset, kom rottene frem, og ofte var det store, stygge beist som vi tok livet av i løpet av en natt. Det manglet sjelden på selskap da vi som regel var flere søsken sammen, i tillegg til Trygve eller Ragnar fra Blåsopp som også satte stor pris på å få være med på nattlig rottejakt. Å tilbringe en natt i fjøset som grisejordmor høres ikke særlig hyggelig ut, men på grunn av utsiktene til spennede jakt, manglet det aldri på frivillige til sånne plikter, og noen påskjønnelse ble det vel hvis alt gikk bra. En god purke kunne føde 12 - 13 unger og da måtte vi passe på, for noen var gjerne svake og trengte ekstra hjelp til å få i seg melk.

En natt vinteren før hadde det gått riktig galt under jakten. I den øverste grisebingen hadde far et stim på 10 - 12 halvvoksne griser som også fattet interesse for rottejakten uten å ha den fornødne respekt for skytevåpen. En av dem stakk hodet litt for langt frem i et kritisk øyeblikk og ble truffet av en kule. Det kom et lite grynt, og så lå den der, tilsynelatende like død som nattens rottefangst. Da den ikke viste tegn til å kunne gjenoppta samlivet med flokken, ville det mest fornuftige ha vært å stikke grisen, tappet blodet av den og ha reddet mye deilig mat. Men vi ble fort enige om at vi måtte, for enhver pris, fjerne beviset for nattens ugjerning, da vi var helt sikre på at far ville eksplodere og finne ut at udåden kvalifiserte for en omgang pryl. Vi tok derfor den forulykkede med oss ned til bekken og kastet den ut der det ikke var is, sikre på at alle bevis var blitt fjernet. Det er mulig at far tvilte på om antallet griser i bingen stemte, for han prøvde titt og ofte i tiden fremover å telle antallet, men grisene var altfor urolige til at han fikk noe greie på det, så vi trodde nesten at de samarbeidet med oss. Vi hadde ofte lekt med overledning fra dårlig isolerte ledninger og ned i grisebingene og var inne på bruke metoden til å forstyrre fars telling. Vi syntes ikke at elektrisk støt var så ubehagelig eller farlig, men fant det best å ikke bruke metoden på far som vi syntes var en gammel mann.

Etter at vårflommen var over, fant far en død gris der hvor flommen hadde dannet en bakevje, og det var offeret for vår rottejakt vinteren før. Det ble mye gjetning om hvor den kom fra og om den kanskje var vår, men det kunne også være en fra Ramnes under den store flommen. Men saken forblev uoppklart inntil etter krigen da Hans, Knut, Håkon, Ivar og jeg kom hjem og følte at å tilstå vår brøde neppe ville medføre alvorlige reaksjoner fra fars side, og det stemte. Einar som hadde vært hjemme og stelt med krigen på hjemmebane, kjente hemmeligheten, men både han og far hadde sikkert helt andre ting å tenke på i den tiden enn en død gris. Da jeg ca. 20 år senere, etter skyteulykken, satt og spiste smågris for første gang på en god restaurant i Madrid og nøt den sjeldne delikatessen, måtte jeg tenke på den fine maten vi hadde latt ligge og råtne. Vi kunne jo ha stukket og slaktet grisen og nytt den hjemme hos noen sammensvorne, men fant risikoen for stor den gang, antar jeg.

Den våren var det legekontroll på Gran skole for første gang, stor spenning. Vi ble behørig vasket og skrubbet for å delta i det store ukjente og, etter vår mening, helt unødige tiltak. En skulle nærmest være dødssyk for å komme under en leges undersøkelse dengang. Først ble vi veiet, målt og sjekket av en stor, kraftig og moderlig sykepleierske. Deretter ble vi undersøkt av dr. Hognestad, og jeg fikk anmerkning for voks i ørene og pålagt å møte på kontoret hans en senere dag. Noen dager etter undersøkelsen tok mor og jeg rutebilen, som den het dengang, til Gravdal og gikk til legen som hadde kontor i nærheten av Andebu Kirke. Han spylte mine ører med en stor pumpe, og det buldret noe rent forferdelig, men voksklumpene kom da ut tilslutt. Derpå tullet han bomull rundt en strikkepinne og stakk den inn i øret for å tørke opp etter spylingen. Da vi var ferdig hos legen, spaserte vi til Gravdal hvor vi etter en lang ventetid tok bussen hjem. Da jeg våknet neste morgen, var det høyre øret fullt av blod og hodeputa hadde store blodflekker, men jeg gikk likevel til skolen. På toppen av det hele ble jeg truffet rett på det skadde øret av en ball, og da øregangen var full av stivnet blod, gjorde det forferdelig vondt. Jeg måtte til legen igjen, og den gangen var det Aslaug som fulgte meg. Det viste seg at Hognestad hadde stukket hull inne i øret med sin lange unødvendige strikkepinne. Så det var resultatet av min første kontakt med leger; jeg var ikke imponert. Det ble ventetid på Gravdal igjen, men denne gang hjemme hos en av Aslaugs venninner, Olga Myhre f. Gran gift med Ola fra en av de øvre Myhregårdene. Hun gikk i helspenn og ventet på mannen sin som snart skulle komme hjem fra hvalfangst i Sydishavet. Da vi tok farvel fikk jeg se en av guttene hennes leke med sin fine tre-hjulssykkel, - hvalfangere måtte være skrekkelig rike, tenkte jeg. Vi hadde iblant hatt dristige drømmer om å ha en tre-hjuls sykkel, men kjente ingen barn som hadde slik luksus.

Den 31. juli den sommeren fyldte mor 50 år, og det ble feiret med stort selskap hjemme på Myhre. Med stor familie på fars og mors side, med tilsvarende mange inngifte samt mange gode naboer, ble det et anseelig antall gjester, og alle var invitert til middag. Far hadde foretatt alle innkjøp, og mor hadde organisert det hele med innleiet hjelp og nærmeste familie. Jeg husker at været på den store dag var vakkert, solskinn og passende temperatur og at gjestene strømmet inn på gården og gratulerte til høyre og venstre, etter å ha gratulert mor. Hun var i sin fineste stas, blid, fornøyd og avslappet som vanlig. Hun visste at hun hadde styrt alle forberedelser og at det ville bli et hyggelig selskap.

Den eneste jeg husker spesielt av gjestene var at onkel Charles, eller Søren Nilsen, som han nå het, møtte i elegant amerikadress og ønsket mor tillykke og håpet at hun måtte få femti år til. Mor svarte at hun gjerne tok med seg noen ti-år til, men ikke så mange som onkel Charlie ønsket henne, da de siste neppe ville bli gode. Hun fikk leve 40 år til, de fleste av dem gode, bortsett fra krigsårene og tapet av Ivar som omkom i bilulykke høsten 1947. Mor gikk bort noen uker etter å ha feiret sin 90-årsdag med stort selskap. Onkel Charlie var gift med Elise, en av fars søstre, og hadde tidlig emigrert til Amerika som styrmann. De hadde nylig kommet hjem til Norge for godt etter 29 år i USA. Deres tre sønner, Sigurd, Kilmar og Harry, hadde slått seg til i Statene. Datteren, Agnes, var i Norge en tid og giftet seg med Hans Sukke og bodde på Sukke gård. Sønnen til Sigurd, Stanley, traff jeg sist juli 1973 i New York. Vår amerikaonkel gjorde stor lykke i mors 50-årslag med sitt nye “folding camera”, som den gang var noe helt nytt for oss. Fra slutten av 20- åra hadde vi stiftet bekjentskap med de såkalte kasseapparatene for fotografering, men som ikke hadde så gode muligheter i alle slags vær som de nye foldings med linser etc.. Et kasseapparat kostet 7 til 10 kroner. Hans hadde tidlig anskaffet seg de nødvendige kjemikalier og lært seg å fremkalle film og kopiere dem over på spesialpapir, og vi har fremdeles gode fotos fra den tiden. Men under alt virvaret under restaureringen i 1930, kom dessverre mange fotos på avveie.

Blant gjestene var også en av våre fettere, Harald Myhre Grette, som var styrmann på hvalfangst og mønstret som vanlig med med flott bil, men den var ikke særlig skikket for dårlige veier, så bensintanken slo ned i en domp oppe i gata som vi kalte veien fra gården og opp mot skogen. Tanken ble lekk, og vi hjalp til å samle bensin i bøtter og fat og fylte vakumtanken, som var en sort reservetank med 5 liter, resten tok de med som reserve underveis.

Lærer Brattestå med familie var selvskrevne gjester ved alle større anledninger.

Mors 50-årslag ble avviklet i en form som var henne verdig, og det var godt å se av gaver og lykkeønskninger hvor stor pris familie, naboer, venner og kjente satte på henne.

Vedlikehold av veien mellom oss og riksveien var fordelt på alle gårdeierne og var konstant dårlig. Til tross for rikelig med stein, pukkstein og sand i området, var det alltid en eller flere som forsømte sin plikt, og det forekom smålige diskusjoner om hvem som hadde mest nytte av veien og hadde de tyngste kjøretøyene. Vi som hadde bil, ble kritisert selv om vi reparerte veien både her og der, uansett ansvar, for å spare dekkene for grov slitasje. Faktum var at gårdene som drev ut skog om vinteren og kjørte tømmeret på vogn frem til riksveien i den verste teleløsningen om våren, gjorde veldig stor skade på veiene. Flatetrykket fra de brede bilhjulene var kun en brøkdel av det som de smale vognhjulene forårsaket. Det faktum at vi holdt åpen bilvei alene helt ned til hovedveien ble visst aldri verdsatt.

Noen år senere da vi hadde kjøpt ny 3 tonns lastebil, holdt vi bil i to dager mot at alle veieierne deltok i lasting og utspredning av sand, og det gikk greit, men da vi tok med det siste lasset hjem for å ha det på vår egen gårdsplass, var det noen som stakk av uten å hjelpe til med avlasting, - dårlig takk for vår innsats med bil og flere menn. Misunnelse?

Far og mor var arbeidsomme og dyktige og hadde sammen med familien og noe leiet hjelp, i løpet av 20 - 30 år, bygget nye hus samt drevet gården frem til en av de beste i distriktet, hadde telefon og stor, god lastebil. Far var i sin handel og vandel hederlig og hjalp dem som fortjente en håndsrekning, ja, blant også dem som ikke fortjente det. Dessuten var han personlig kristen og derved anderledes eller “leser” som det het. Hederlige sambygdinger respekterte ham for hva han hadde utrettet og sto for, men udugelige kverulanter og middelmådige misunte og mislikte ham, det har alltid vært farlig å stikke hodet over den gemene hop.

HØSTEN 1932 Etter sommerferien ble jeg flyttet opp i 5. kl og kom atter sammen med Ivar og hans klasse. Vi hadde på våren som vanlig flyttet ned i bryggerhuset, som kjelleren fremdeles het, med matstell og spising, og flyttet ikke opp til kjøkkenet før storparten av høstarbeidet var over, veldig fornuftig ikke minst med hensyn til renholdet da mange føtter under høstarbeidet trakk med seg jord og søle inn. All innhøsting gikk etter gammel oppskrift og ble ferdig før snø, frost og tele satte inn.

JAKT PÅ SMUGLERE

En kveld Lars, Trygve og Astrid Blåsopp hadde vært hos oss og skulle gå hjem, kom de løpende skrekkslagne til bake igjen. De hadde sett noen kraftige lys feie over himmelen og åsene omkring og var naturligvis noe oppskremte. Far kom ut og så fenomenet som han sa var lyskastere på tollfartøy ute i Oslofjorden som søkte etter smuglere, en ny virksomhet som var oppstått fra 1919 da det ble forbudt å omsette alkoholholdig drikke i Norge. Det var nok mange luringer og eventyrere som fant at det var penger å tjene på å kjøpe brennevin fra utenlandske båter som kom med sine varer opp til norskekysten og selge det til høy pris til kontakter på land. Tollvesenet var stadig på jakt etter smuglerne og tok noen av dem, men stort sett gikk handelen nokså fritt, inntil myndighetene fant ut at forbudet hadde så mange ulemper at det i 1927 ble opphevet. Det hadde vist seg at da Norge sluttet å importere vin og brennevin, hadde visse land ingen mulighet til å kjøpe visse norske varer, bl.a. våre fiskeprodukter, dessuten gikk Staten glipp av store avgifter ved salg på lovlig måte, og tollovervåkningen kostet store beløp. Det sirkulerte i flere år mange gode røverhistorier om smugling, og de smarteste og heldigste smuglerne slo seg godt opp økonomisk. Det var heller ikke uvanlig at man så de typiske firkantige, sortlakkerte smuglerkannene ligge både her og der. Selv etter forbudet var blitt opphevet, var fortjenesten ved smugling god nok til at noen fortsatte med det.

SLAKTING OG HANDEL

Far økte på med slakting og torvhandel utover høsten, og mot jul ble det virkelig travelt. Tilbudet på dyr, klare for slakting, økte alltid om høsten etter at bølingen hadde gått på beite hele sommeren og var i godt hold, og så var det behov for kontanter hos de fleste. Alle trengte til vinterutstyr, og “Hypoteken” skulle ha sine renter og avdrag for lånet på gården. De måtte betales før forfall, for å unngå å komme i miskredit hos banken. Etter samtalene mellom voksne å dømme, var nok hypoteken en evig svøpe alle var bekymret for.

Vi var alle med på slaktingen så snart vi var store nok til å kunne gjøre noe nytte for oss, og det ble mang en kald tørn borte på den trekkfulle låven. Mindre slakt som griser, kalver og sauer ble slaktet i skjulet utenfor stallen, og der var det ganske lunt i forhold til låven.

Det var for det meste Hans som var med far på torvet og hjalp ham med å selge kjøtt som ble oppdelt i passende stykker. Far hadde mange gode og faste kunder, og når vi hadde skoleferie, var vi iblant med for å være bud og bringe kjøttpakker til kundene. Noe av slaktet ble også levert helt eller grovt oppdelt til kjøttforretninger i Tønsberg. Knut og Einar begynte tidlig å slakte griser omkring på gårdene, og iblant var Håkon eller jeg med for å hjelpe til.

Første tiden av det jeg husker, ble storfe drept med en svær øks som hadde hammer i ene enden og griser med en lang dor på et skaft. Doren ble slått inn i hodet på grisen med en svær treklubbe. Senere ble det å bruke skytemaske med 9 mm patroner på storfe og salonggevær meg kal. 22 patroner på griser, kalver etc. Vår jobb var ofte å røre i blodet så det ikke levret seg, slik at det ble god salgsvare til å lage blodpannekake, blodpudding, klubb eller blodpølse av.

Vi gutter hadde fast jobb med å strekke ut bena på dyret, slik at det ble lettere å flå av skinnet for de voksne, og så var det å skylle tarmene rene da de skulle selges til pølsemakere i Tønsberg. Noen ganger spylte vi tarmene med vanntrykk i bekken eller tredde dem på vannkran som hadde bra trykk. Magesekkene ble grundig rengjort og solgt til Ellefsen på Sønset som hadde revefarm. Det var vår jobb å sæle på hesten og kjøre innmaten dit. Tunge var en delikatesse som vi unte oss selv ved spesielle anledninger, ellers ble de omsatt på torvet. Av lungene laget man dengang lungemos, som var billig og god mat i de fleste kjøtt- og delikatesse-butikker. Mor benyttet iblant kujur som ble kokt og brukt til pålegg, og hodet ble kokt og alt spisbart tatt ut til sauskjøtt. Av grisehodet ble det laget hodesylte, som ble brukt til middagsmat såvel som pålegg til brødmat, griselabber ble kokt og brukt som middagsmat. Halen på oksen ble flådd fra roten og ut 15 - 20 cm. og var særs skattet av feinschmeckere for oxtail soup. Verdiløs innmat ble lagt ut bak fjøset og ble mat for villrev samt småfugl, kråker og skjærer. Desember var absolutt en av de travleste måneder i året både ute og inne. Det var jo helt vanlig at slike varer som kjøpes i butikkene i dag ble tilvirket i hjemmene, og til jul måtte intet mangle hvis det var mulig å unngå det.

Det vanskeligste for oss gutter med forberedelsen til jul var å finne et pent juletre i skogen vår. Det merkeligste var at de alltid var så mye penere i skogen til naboen, men å ta et der, ville være like ille som å banne i kjerka. Det var greiere med tre for fuglenek, fuglene så mer stort på slike ting. Å hugge juleveden hadde høy prioritet, for hele jula besto av helligdager. Inne ble det ble bakt og styrt og greid, og julen ble feiret på god gammel skikk dette året også. Jeg kan ikke huske noe spesielt fra overgangen fra 1932 til 1933, bortsett fra at vi som vanlig knallet og skjøt litt med det vi hadde av skytesaker. Jeg kan ikke huske at noen spanderte penger på å kjøpe raketter.

I året som gikk hadde Stalin fortsatt å myrde borgere i titusenvis, Frankrikes president ble utsatt for attentat og livsfarlig såret, Italias diktator, Mussolini, ble angrepet av to menn, og disse ble henrettet, og Gandhi i India sultestreiket for de fattige. Roosevelt ble ny president i USA, og Lindberg- saken om kidnappingen av hans sønn pågår fremdeles.

Teknisk Museum ble åpnet på Bygdøy, Radiumhospitalet ble åpnet i Oslo og statsbedriften NRK opprettet. Domstolen i Haag har avvist Norges krav på Grønland. En engelsk flyger fløy alene fra England til Australia på ca. 10 dager.

ÅRET 1933

Ja, så var vi inne i et nytt år igjen og fikk en masse snø, men heldigvis var det noen som drev trening med travhester på Ilestadvannet, så de brøytet opp travbane på den fine skøyteisen vi hadde hatt før jul. Dette ga oss en brukbar skøyteis igjen, men nå fristet også skiene, særlig for dem som hadde fine hoppski. De med hoppski, som hadde tre renner under, hadde spesiell status i vår beundring og stilte nærmest i særklasse.

Jeg hadde spart penger i lengre tid og følte at tiden nå var moden for å avlegge Gravdal Skifabrikk et besøk sammen med Ivar som også ville kjøpe sitt første par ski. Vi klarte å få kjøpt et par vanlige ski hver med bindinger for 7 kroner pr. par, vi var i den syvende himmel! Det var nå mange av oss som hadde ski brukbare for hopping, og vi bygde hoppbakker både her og der og hadde mye moro. Ivar var den ivrigste av oss og deltok i alle slags skikonkurranser på skolen - og med gode resultater.

Ellers åpnet året med at von Hindenburg gikk av og utnevnte føreren for Nazistpartiet, Adolf Hitler, til ny rikskansler. De voksne ristet på hodet og mente at nå var det slutt på freden i Europa.

Den nye innretningen “Sparkstøtting” , populært kalt spark, hadde nå blitt temmelig vanlig, og det var spesielt én type kalt “Lynet” som sto høyt i kurs. Den kostet vanligvis 10 kroner, et slikt beløp lå nok langt utenfor vår daværende økonomi, bortsett fra Knut som hadde spart opp 9 kroner. Han hadde også funnet ut at verkstedet som lå i Våle solgte Lynet for 9 kroner, hvis man hentet den selv. Det var langt å fare for å spare én krone, men han fikk sitte på med en kamerat som hadde spark, og dermed ble han den stolte eier av sin egen spark. Vi andre fikk som regel låne en eller annen spark. Det var alltid sparkeføre om vinteren på veier og skare dengang, og vi satte spesielt stor pris på iset vei eller holkeføre for da svarte Lynet-sparken virkelig til navnet sitt.

Sparkenes meier hadde et svakt punkt, der de var festet til støttestaget med nagle, og på glatt føre var det mang en mei som knakk, særlig når man gjorde mange skarpe svinger. Da var det å oppsøke Svartangensmeden, som var litt av en ekspert på alt mulig, og han sveiset meier for en meget beskjeden pris.

For nysjerrige unger var det en opplevelse å oppsøke Marthinius Svartangen. Han hadde rigget opp en gammel bilmotor utenfor smia og ført kraft fra den via aksler og drivhjul med ulike diametre til å drive dreiemaskiner, slipeskiver, roterende sag og andre maskiner som han hadde anskaffet eller laget selv. Han var riktig en tusenkunstner og laget gårdsredskaper, vogner, sleder o.l. samt påtok seg alle slags reparasjoner. Da jeg brakk tuppen på den ene skien min, var det en selvfølge å oppsøke smeden på Sønset, Martinius Svartangen, som kunne alt mulig, og han utførte den mest elegante fingerskjøt, ferdigbøyd og beiset, alt for én krone. Da mors kaffekvern gikk istykker, ble den også sendt til “Sønsetsmeden”. Han laget nytt treverk med samleskuff og det hele, og da trakten var i dårlig stand, laget han en ny av reflektoren fra en gammel billykt, alt beiset og rengjort ferdig til bruk. Jeg tror kaffekvernen finnes hjemme på Myhre fremdeles. Vår beundring kjente ingen grenser når vi så på hvordan han la ny ring på vognhjul. Etter enkel måling av hjulet formet han til hjulringen, sveiset endene sammen, varmet den opp og satte den på det nye trehjulet. Etterhvert som ringen kjølnet, klemte han den til fast rundt trehjulet, og da temperaturen var sunket til den normale, satt ringen som støpt. Ingen nitidige målinger og beregninger der i gården, han hadde det alt i hodet og hendene etter lang erfaring i yrket. Han var uvanlig flink i de fleste fag og var som regel vår reddende engel når noe skulle repareres.

I forbindelse med Sønset må jeg også nevne Jakop Sønset. Han eide sandtak, og om vinteren var det en fast foreteelse å se ham eller hans dreng, Wilhelm, kjøre sand til veien. Det var tunge saker og det gjaldt å få det frem på slede mens det var godt føre, og det var det faktisk hele vinteren, før det ble så mye trafikk at vinterføret tok skade. Flere av skogeierne som drev med tømmer benyttet også anledningen til å kjøre dette frem til sagbruk eller tømmervelter ved hovedvei for videretransport med tømmerbiler. Flere av dem som drev med ved, benyttet også sledeføret til å frakte den til Tønsberg og lagre den midlertidig litt utenfor byen. Etter hvert som veden ble solgt, ble den fraktet videre til kjøper. Dengang var dette område helt ubebygget, men jeg tror ikke det ble stjålet et eneste vedtre der. Det var styggelig kaldt hver vinter, men vi ble tidlig opplært til å slå floke, være i bevegelse for å holde varmen og selvfølgelig kledde vi oss godt. En temperatur på - 30´ var ikke uvanlig, og da hvinte det og skreik under sledemeiene. Det er vel unødvendig å fortelle at vi dengang ikke hadde så gode og praktiske vinterklær som dem som finnes nå for tiden.

Jeg husker vel skolebarna fra Skatvedt og Fossheim var helt hvitrimet når de kom på skolen om morgenen, etter å ha gått ca. 4 km. i sprengkulde. I dårlig oppvarmede skolestuer tok det lang tid å tine opp. Lærer Brattestå viste ikke så moderlig omsorg til å tine oss opp som frk. Flåtten, og det var heller ikke nødvendig. Det var like ille når vi måtte gå til kirken. Selv et monster av en støpejernsovn klarte ikke å få opp en skikkelig innetemperatur da storparten av varmen gikk helt opp i det høye spiret. Jeg husker Olaf Høyjord, som kirketjener, når han kom i sin mørke dress, med blankpussede sorte, knirkende sko, meget høytidelig med kost og støvbrett feiet opp snøen etter kirkegjengere som kom inn. Kirketjeneren hadde fyrt fra tidlig på morgenen, men sneen på gulvet tinte veldig sjelden. Det var alltid en lettelse når det skyet over for snevær for da steg temperaturen som oftest til et mer behagelig nivå.

Det var stor interesse for skisporten og ved hjelp av sparken klarte vi å ta oss frem til skibakkene hvor det fra tid til annen ble holdt hopprenn. De mest vanlige var Lønnskollen i Vivestad og Møylandbakken ved Tønsberg. Det sved hardt å betale en krone i inngangspenger, og vi gjorde vårt beste for å unngå slike unødige utlegg, men selv om vi måtte betale, hendte det likevel at vi hadde en 25 øre igjen å avse for en varm pølse med sennep. Av en eller annen grunn var det ikke særlig interesse for langrenn før det tidlig i 30-årene kom høytalerradio i de fleste hjem, slik at vi kunne følge med i sportssendingene. Jeg kan ikke huske når far kjøpte høytalerradio, men det måtte vel ha vært i 1933 for å følge med i meldinger om vær og nyheter samt lytte til preken på søndager. Senere sendte NRK også morgenandakter, så radioen ble fullt ut akseptert også hos oss. Hver lørdag var det program med Lyktemannen som var riktig en skøyer med vitser og historier. Det sier kanskje noe om vår hunger for underholdning at vi passet vel på, når det var 30 min reklame om kvelden noen ganger i uka. Etterhvert kom det også barne- og guttetime en gang i uka.

Våren kom som vanlig dette året også med påske som medførte å kaste på stikka og andre leker som hørte våren til.

Den 17. mai ble feiret på høytidelig vis med gudstjeneste i Høyjord Kirke, hvor også toget ble dannet og gikk til Gran Skole under ledelse av lærer Brattestå. Jeg husker Jørgen Olsen, eller Jørn Voll som vi kalte ham, som nå bodde hos Henrik Høijord, sto ved gjerdet og så på barnetoget, og at han fikk et spesielt “hurra”! fra toget etter oppfordring fra Læreren. Leker og underholdning foregikk på tradisjonelt vis med konkurranse- og sekkeløp, med premier, samt korsang etc.. Jeg tror vi fikk boller og brus. Iskrem ble solgt for 10 øre stykket, og noen av barna hadde også penger til denne nymotens luksus.

De voksne hadde dansefest på “Lemmen” når været tillot det. Lemmen lå på Sønset-skauen, og hadde i alle år vært det eneste offentlige sted ungdommen kunne more seg i Høyjord. Det var visst aldri mangel på spillemenn, enten det nå gjaldt en traust kar med solide tømmernever med sin fele eller en lystig fyr med 2-raders trekkspill. Det ble snakket om at dette var siste år med dans der, da nytt ungdomslokale var under bygging og snart skulle innvies.

Selvsagt var det noen private dansefester ved spesielle anledninger, og så var det låvemoro eller låvefestene som ble tillatt, gjerne på forsommeren når låvene var nærmest tomme for høy og annet brennbart materiale. Det er fremdeles et under for meg at det aldri forekom låvebrann under slike fester når en tenker på ungdom, brennevin og røyking. I tilfelle brann ville neppe eieren fått noen erstatning da låven ikke var forsikret for låvemoro, som det kaltes.

Med pinsen var det noe spesielt, for da måtte vi bade for første gang den sommeren. Når pinsen kom tidlig, kunne det være en kald fornøyelse, for vi badet jo mer etter kalenderen enn temperaturen. Denne våren hadde flere av oss lagt turen over Ilestadskogen og til Kørpefjell 1. pinsedag, og derfra kunne vi se at noen badet på stranda nede i vassbåtnen. Vi fant det noe forsmedlig at vi ennå ikke hadde tatt årets første bad og skyndte oss ned fjellsiden og ned til stranda. Her ble det litt oppstyr da de badende var døtrene til konsul Waalman, som tok årets første bad i Evas drakt. De ba oss høflig om å fjerne oss, og en så dannet oppmodning kunne vi ikke la være å etterkomme. Da de hadde kledt på seg og gått sin vei tok vi også et bad, og siden vi bare hadde planlagt skog- og fjelltur, ble badingen foretatt i Adams drakt.

Avgangseksamen for 4. kl. ble avlagt på behørig vis under oppsyn av sensorer, en plikt pålagt utvalgte blant foreldrene, bl.a. mor og Jakob Sønset. Såvidt jeg husker var jeg ikke noe skolelys i forhold til jentene i klassen, men i forhold til guttene klarte jeg meg ikke så aller verst.

Det ble vårferie og sommerferie, og pliktene økte for hvert år som vi vokste til. Vi var ofte misunnelige på de barna som nesten ikke hadde noen plikter, hverken med stell av husdyr eller arbeid ellers på gården og i skogen.. Mye av helligdagene gikk med til å stelle dyr i fjøs og stall. Det var også de eneste dager far hadde tid til å se etter hvordan vi stelte for dyrene, og da kunne det vanke noe urimelig kritikk. Han hadde sjelden tatt seg tid til å vise oss hvordan og kritiserte istedet for å veilede, slik han gjorde ute i skog og mark..

Sommeren 1933 arrangerte skolen skoletur til Horten, og jeg gledet meg vilt for der skulle jeg kanskje få se fly på nært hold. Jeg hadde i mange år vært bitt av flybasillen og begynte tidlig å spikke propeller, både 2- og 4-bladede, satte dem på stang og festet det hele til stangen på trillehjul, og i god motvind var det riktig gilt. Senere, under oppveksten, leste jeg med begjær alt det lille jeg kom over om fly og flyvere i Tønsbergs Blad og ukebladet Allers. Jeg stiftet tidlig kjennskap til Roald Amundsen, Hjalmar Riiser-Larsen og Bernt Balchen og deres bragder i arktiske og antarktiske områder. De to sistnevnte møtte jeg under og like etter krigen. Allers hadde også en fast tegneserie om flyverhelten Willy og iblant også litt opplysninger om utviklingen innen fly og flyvning. Vi hørte ofte flydur fra Marinens Flyvåpen når de trente øst for Ramnes, men så svært lite til flyene. Derimot hendte det at fly på tur fra Kristiansand til Horten eller Oslo kom så nær oss på Myhre, at vi kunne se flygeren, eller sjåføren, som noen kalte ham, - og da var dagen reddet. Etter slike hendelser ble det diskusjoner i dagevis om hvem som hadde sett mest av flygeren osv. Vel hendte det dødsulykker innen flygingen iblant, men det skulle mer til for å dempe min entusiasme for den nærmest romantiske interesse for flygning jeg var grepet av. Nødlandinger p.g.a. motorproblemer var ikke så uvanlige dengang. I juni 1930 måtte en flyelev fra Kjeller lande flyet sitt på Frognerjordet mellom Colosseum og Monolitten pga. motorstopp.

Skoleturen foregikk i fint vær, og første post på programmet var Botne kirke, og en av severdighetene jeg husker derfra, er den flotte døpefonten som ble firt ned fra taket i hendene på en engel. Etter spisepause på en skogslette, gikk turen videre til Horten, og der fikk vi gå helt ned til en kai hvor det lå flere av Marinens fly fortøyd. Da et fly ble klargjort av mekanikere og flyger, holdt jeg nesten på å gå utfor kaien i iver for å se mest mulig. Da flygeren spente på seg fallskjerm og klatret opp i førersetet, og en mekaniker sveivet motoren i gang med propellen, ble jeg helt betatt, - tenk motoren startet etter 2- 3- forsøk. Etter at flygeren hadde gitt motoren full fres et par ganger, ble fortøyningene løsnet fra flottørene og dermed kjørte flyet elegant bortover vannflaten. Litt lenger ute på fjorden ga flygeren full fres på motoren, og etter noen hundre meter lettet vidunderet fra vannflaten og steg opp i elegante svinger. Jeg sto som fjetret og kom ikke helt til meg selv før flyet forsvant i det fjerne. De som fikk stelle med sånt materiell, måtte da være verdens heldigste mennesker. Det ble en del flyprat blant guttene i bussen på veien hjem, men jeg syntes ikke noen av dem viste dette teknikkens vidunder nok interesse og tilbørlige respekt. Det tok flere dager før jeg kom riktig ned på jorden igjen, og min interesse for fly var steget adskillige grader. Tjeneste i Flyvåpenet under og etter krigen førte til at jeg traff de fleste av mine flyhelter fra 30-årene.

Sommeren 1933 forøvrig gikk etter gammel oppskrift med hardt arbeid i onner og luking og annet stell med grønnsaker. All fritid ble stort sett tilbragt ved Ilestadvannet, hvor vi badet og hadde det artig med diverse selvlagede ro-farkoster. Det ble endel fisking selv helt opp i bekken forbi Myhre, Blåsopp og helt opp til Svendsrød. Iblant satte vi ut snører med mark på, men gjevest var det å kile ørret eller å lystre den når høstmørket kom. Når det kom høstflom, kunne vi få bra fangster, med bl.a. brasme som far tok i garn spent ut i flomvannet ute på jordene Når fangstene ble riktig store, sendte far fisk vel nedpakket i friskt gress med bussen til gode kunder i Tønsberg.

Jeg tror det var den høsten vi hadde dårlig høstvær i skuronna. Det var særs ille på de vestre jordene, som vi kalte “Myræne”. Det var så bløtt på jordene at slåmaskinen med meieutsyr sank temmelig dypt, så mye av kornet måtte taes med ljå, men vi fikk da slått havren og bundet kornet i band. Under så vanskelige værforhold var tørking i rauk eller på staur umulig da staur ikke ville stå oppreist i den bløte jorda. Vi måtte derfor sette opp en solid hesje og hengte kornet på den. Regnet fortsatte, kornet begynte å spire og hesjene seg overende. Siste utvei ble å slå ned staur i kanten av jordveien, spenne på ståltråd, bære kornet dit og henge det opp. Det tørket omsider, men ble av svært dårlig kvalitet. Å stelle med jord og avlinger kunne gi mange gleder, men sannelig kunne det tære på tålmodigheten når værgudene ikke ville spille på lag.

På vårparten hadde Jørgensen på Myhre fristet Gabriel med høyere lønn, hvis han ville arbeide hos ham, og far lot ham skifte jobb da vi nå var godt hjulpet uten ham, og kunne han tjene litt mer penger var jo det bra. Da alt høstarbeidet var over, ble Gabriel sagt opp og hadde ikke noe sted å gjøre av seg. Dette var jo dårlig oppførsel overfor Gabriel, men ingen var overrasket. Det var ikke lett å få nytt arbeid da de fleste gårdbrukere ikke ønsket overflødig arbeidskraft om vinteren, når det var lite å gjøre på en gård. Far syntes det hele var leit og lot Gabriel flytte inn hos oss, og han viste sin takknemlighet ved å utføre høstpløyingen så lenge marken var ufrosset og det var sent den høsten. Gabriel var snill og arbeidsom og også til god hjelp for mor i fjøset.

BLIKKENSLAGEREN

Jeg tror det var den vinteren Alehnius kom til oss. Han var blikkenslager, og jeg vet ikke hvordan far fikk tak i ham. Kanskje gjennom bekjentskap eller om han bare kom ruslende. Han var svensk født og snakket nesten rent svensk og ville ha arbeid, og det var det nok av hos oss da både uthus og framhus manglet takrenner med tilbehør. Alehnius innrettet verksted i bryggerhuset og satte opp sin bestilling på materialer. Jeg tror far hadde gode anbefalinger på ham, for han kjøpte inn et stort parti plater, men det måtte kun være Apollo plater med merket på, Alehnius nektet å bruke noe annet merke, og dermed satte blikkenslageren igang. Det var en fryd å se hvor dyktig han var, og hvor godt han hadde planlagt det hele. Etter å ha produsert seksjoner av renner, rør og haker, begynte han montering når været var bra. Vi var mektig imponert når vi så hvordan han tok bort de to nedre rader taksten på det høye uthustaket og klatret som en apekatt langs takskjegget, og når han spikret fast stålkroker og la renner. Han hadde med blåselampe eller primus samt loddebolt, tinn og loddeveske opp på taket og loddet renneskjøtene sammen. Stort sett gikk dette greit, men det forekom at det var litt vind som blåste ut flammen på primusen, slik at han ikke fikk varmet loddebolten. Etter meget strev fikk han som regel fyr på primusen igjen, men vinden blåste flammene bort fra loddebolten, så den ikke ble varm nok. Da foldet Alehnius hendene, så på flammene og messet: “Satan, Satan!” flere ganger. Han var antakelig en satanist og noe forut for sin tid, men han fikk i alle fall gjort arbeidet på en fagmessig måte. Alehnius var glad i å prate og fortalte mangt om sitt liv. En gang hadde han ligget på et sykehus, og der lå også en villstyrig pojke som en dag kasta en vannmugge i hodet på en sjukskjøterska. “Det skal han inte gjøra en gong till” sa legen, och det stemte nog for dagen etter dog pojken. Nee då, skal man leva lenge, måste man inte gå til lekare var hans faste overbevisning. En kveld fortalte han om at han på sin vandring kom i prat med en tant som frågade honom om hva han gjorde, och då han svarade att han var blikkenslagare, sa tanten: “Men du er då ingen tater du, då”. “Oh, den dumme kjæringi,” sa Alehnius,” hon trodde man måste vara tater for att vara blikkenslagar”.

Alehnius hadde sin seng i den nordre stua, og en natt var det noen av oss som spøkte for ham. Jeg tror det var Håkon som ledet det. De tok hetta av sigarettennere og dro dem langs sengekanten hans, så det gnistret noe rent forferdelig i mørket. Først satte han seg opp i sengen og stirret med vid åpne øyne, og så utbrøt han: ”Onda andar?” Neste morgen fortalte han ved frokostbordet at han hadde hatt besøk av onde ånder, som rev stormstikker og forstyrret søvnen hans. Jeg tror han hadde sin egen åndeverden. Han besøkte oss fra tid til annen etter han hadde gjort ferdig jobben, og den siste gangen vi så ham, var han nok en meget syk mann. Han spiste sammen med oss, men hadde store vansker med å svelge litt av kveldsgrøten.

Den samme høsten fylte jeg 13 år, uten særlig feiring, og begynte i 5. kl. hos lærer Brattestå og hang med sånn passelig, uten å vise de store interesser. Det var langt artigere å lese lånte bøker fra skolebiblioteket og drømme seg bort i en annen verden. Fortellingene om indianeren Hjortefot og annet liv i Amerika sto høyt i kurs. Mikjel Fønhus sine bøker om villmark og dyreliv var også særs interessante. Biblioteket var godt utstyrt, men det var stort sett jentene som leste. Det hørte liksom ikke guttene til.

Vi gikk fremdeles på skole annen hver dag og måtte som vanlig hjelpe til i fjøs og stall, samt ta del i skogsarbeid, som rydding av kvist, tørrgraner og vindfall og lignende. All litteratur om flyging ble selvfølgelig lest, men på den tiden var det ikke mye å finne om denslags, og noe av det var romantiske fantasier som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Serien “ Willies Eventyr” i ukebladet Allers gikk for god fisk. Noen måneder tidligere hadde verdens største luftskip Akron styrtet i havet utenfor USA. Noen ble reddet, men 70 personer omkom.

Jeg kan ikke huske at det hendte noe spesielt fremover mot jul, bortsett fra mye slakting på Myhre og noe omkring på gårdene. Julaften og julen ble feiret på vanlig vis, med massevis av forberedelser og julaften som høydepunkt. Storparten av fritiden ble tilbragt på Ilestadvannet, som nesten alltid hadde fin skøyteis på den tiden av året. Skøyteisen på de to såkalte Hesteskoene var også brukbar en del av årstiden. Hesteskoene var gamle elveløp som var blitt rettet ut noen tid tilbake. Det var to av dem på vår eiendom, vest for myrjordene og to mellom Furuheim og Sønsetbrua. En gang i løpet av året flyttet Aslaug og Erling med Else og Hjørdis til Solvang ved Gran skole, hvor de bodde ca. 6 mnd., og flyttet deretter til Eik ved Sukke, hvor onkel Charles hadde bodd tidligere. Han hadde da kjøpt hus ved Farmannsveien i Tønsberg.

Forsvaret ble i løpet av året skåret ned til ca. 500 faste befal. Militære i uniform ble ofte mobbet og hånet av sosialister og kommunister, mens de priste militæret i Sovjet i høye toner. Vår egen Marine var da ubrukbar mht. utstyr, våpen og trening. En norsk marinekaptein ble stilt for retten, fordi han nektet å ville gå i kamp med så mindreverdige skip. Arbeiderpartiet og Quislings parti gikk vel frem under Stortingsvalget, men fikk ingen representanter på Tinget. I løpet av året ble det også dannet et nytt politisk parti, nemlig Kristelig Folkeparti.

I Tyskland er det ikke bra. Det bygges nå konsentrasjonleire, og folk arresteres for bagateller, særlig jøder. Nazibøller brenner store bål av bøker de ikke liker og øver hærverk mot synagoger og forretninger tilhørende jøder. Alle andre politiske partier er blitt forbudt. Mange begynner nå å forlate Tyskland. I den protestantiske kirke i Tyskland protesteres det mot NS-nyordningen. Presten Martin Niemøller gjør seg til talsmann for opposisjonen

I november stemte 92,1 % for NSDAP, dvs. Hitler.

ÅRET 1934

Inngangen til det nye året ble feiret med litt skyting og en rakett hist og pist. NRK hadde nå kommet bedre igang og laget bl.a. litt stas av nyttårsaften og starten på det nye året. Juletreet fikk stå til langt ut i januar og drysset nåler noe rent forferdelig, men vi ville jo ha det lengst mulig før vi høstet det med en del stas ved å tømme julekurvene. I februar det året ble Aslaug og Erlings familie utvidet ved at Irene ble født den 21.februar. De har visst kommet ut i en jentestim.

SLØYD

Like etterpå begynte skolen, og alt gled tilbake i sin gamle gjenge. I klassene hos læreren hadde vi tresløyd noen uker, og det var riktig stas, ikke minst det at vi fikk våre første lange bukser og følte oss nesten som voksne, men finklærne var fremdeles kortbukser.

For gutter var det noen uker tresløyd og skomakersløyd, og jentene hadde tilsvarende sløyd i diverse syarbeider og matlaging.. Lærer Brattestå hadde oss i tresløyd, og det var både interessant og nyttig. Vi lærte å stille inn høvler og annet verktøy og bruke det på en fornuftig måte. Etter noen dager med å lage enkle gjenstander, fikk vi prøve oss på å bruke arbeidstegninger for nyttegjenstander. Jeg laget bl.a. en avismappe som jeg har fremdeles, men har aldri brukt den. Med dagens tilgang på aviser, tidsskrifter o.l., ville den neppe være stor nok for én dag. I skomakersløyd hadde vi Albert Honerød som lærer, og det var også interessant, men ikke fullt så trivelig, for Albert var en meget streng herre som begynte skoledagen med salmer og andakt. I timene fikk det ikke være noe fleiping eller skøy. Han var imidlertid en dyktig skomaker og flink til å bibringe oss noe av sine kunnskaper. Han lærte oss først å lage bekkatråd og feste grisebust til den som nål, og bruke den til søm på skotøy og seletøy for hester. De fleste av oss plundret en tid med å få taket på dette med å lage bekkatråd, men etter litt øvelse gikk det fint. Det var litt verre med å halvsåle og flikke hæler på skotøy som vi hadde med hjemmefra. Var det noen som hadde med skotøy som ikke var holdt i bra stand med skosverte eller støvlefett, fikk vedkommende en streng irettesettelse for dårlig vedlikehold av skotøyet, det skulle ikke være inntørket og se ut som brune rever. Albert lærte oss også å behandle og forme såler, feste det midlertidig og skjære spor for bekksøm, og så overvåket han kvaliteten på sømmen. Tilslutt ble flensen etter sømsporet banket over sømmen til beskyttelse, og da ble den nesten helt usynlig. En annen måte å feste sålen på var med treplugging. Den metoden ble brukt på grovere skotøy, mens søm ble brukt på stasskoene. Tilslutt ble sålekantene slipt, svertet og blanket med et spesielt jern. Stort sett var Albert tålmodig når det gjaldt våre arbeider, men det hendte at han sprakk og kastet mislykte reparasjoner i veggen så det smalt.

Skoledagen ble alltid avsluttet med noe som nærmest lignet en andakt. De fleste av oss fikk god nytte av skomakersløyden da mange husstander den gang hadde diverse skomakerverktøy, som jernlest med tre størrelser, et utvalg i løse trelester samt lær, skinn og bekkatråd og foretok enklere reparasjoner hjemme. Jernlest med tre størrelser på tror jeg fantes hos alle, ikke minst for å beslå støvler med såkalte skobesparere, for å beskytte hel og såler. Så vidt jeg husker var det nesten alltid knirkelyder i finskotøyet den gang, kanskje det gikk for lang tid mellom hver gang det ble brukt, så sålene tørket for mye.

RELIGIØSE AKTIVITETER

Far og mor var så lenge jeg kan huske personlig kristne, far noe fanatisk og mor på sin milde, overbærende måte. Vi barn måtte derfor tidlig være med til kirken for gudstjeneste og søndagsskole som fant sted hver tredje søndag. Søndagsskolen ble som regel ledet av lærer Tveita, som også var klokker, eller Albert Honerød. Det hendte nok at en eller annen av kirkegjengerne duppet av litt under prekenen, etter en hard uke med tungt arbeid kunne de kanskje hatt bedre av litt eksta søvn hjemme på søndagen. Med yttertøyet på og en rimelig lunk i kirken, samt iblant prestens monotone stemme var det nok lett å falle i søvn. I svenske kirker hadde man tatt konsekvensen av dette, og hadde en Petare, dvs. en mann med en lang kjepp, slik at han kunne vekke dem som tok seg en lur.

Far leste ofte høyt fra bibelen søndagskveldene, og var det fremmede tilstede, måtte de sitte og høre på. Det hendte sågar at noen av ungene fra Blåsopp ble kapret og måtte høre på. Da jeg var liten, forsto jeg svært lite av det som ble lest. Det var nærmest en dansk, gammelmodig språkform, så jeg ga meg til å telle spikerhodene i taket. Nesten alle religionsbøker på den tid var skrevet med gotiske bokstaver, og tilsvarende vanskelig å lese. Vi syntes synd på mor som satt og småsov etter en lang arbeidsdag og måtte høre på at far leste. Han skjønte visst aldri at mor også trengte hvile og søvn.

Om vinteren ble det gjerne holdt en rekke religiøse møter i hjemmene. Det var Oppbyggelse, Indremisjon, Hedningemisjon og Sjømannsmisjon. Oppbyggelse ble gjerne holdt hos dem som var lesere eller personlig religiøse, bl.a. hjemme, og før møtet ble stua fylt opp med stoler og lange sittebenker. Når større innrykk ble ventet, lånte vi stoler og en kjempestor kaffekjel, og iblant også ekstra kaffekopper og asjetter på skolen, og på kjøkkenet ble det smørt smørrebrød i store mengder, noen ganger med innleid hjelp som også hjalp til med å servere i pausen.

Jeg husker fra mine tidligste år en predikant som het Langeland. Han sto på og preket og var nok veldig engasjert, for han ble så varm at han kastet jakka. Etter en tid ble det pause med smørrebrød og kruttsterk kaffe, ikke noe tynt skvip som til daglig passet ved en slik anledning. Derav uttrykket misjonskaffe for kruttsterk kaffe. Etter pausen forsatte møtet igjen, og de av tilhørerne som følte seg manet til det, kom med noen ord i samme retning. Noen var flinke, andre ikke.

Det ble nok en del svovel, ild og helvete prekener, med alle skremsler mot dem som ikke vandret den smale vei og omvendte seg til den hellige og sanne tro.

Professor Hallesby fra Østfold/Oslo ledet an i den slags. Diskusjonene gikk flittig. For barnesjeler hørtes jo alt dette forferdelig, og vi diskuterte oss i mellom om det virkelig kunne være sant. Ingen Gud kunne være så grusom at han som hevn for ulydighet, straffet med evig lidelse i ild og svovel. Mor snakket aldri slik, og da kunne det ikke være helt sant, ble vi enige om. Det er forståelig at svake, ensomme barn som hørte for mye svovelprekener kunne få nerveproblemer. Misjonsmøtene, enten det var Indremisjonen, Hedningemisjonen, Samemisjonen eller Sjømannsmisjonen, var det gjerne kvinner som stelte med, og på disse møtene hersket det nok litt mer fred og fordraglighet, ja, riktig hygge. Noen ganger deltok presten, omreisende misjonsarbeidere, emissærer o.l. med andakt, fortelling fra misjonsarbeidet ute og “ De sorte i Afrika”, eller det var opplesning av en fra menigheten. Møtene i Sjømannsmisjonen var alltid godt besøkt da de fleste i området hadde en eller annen forbindelse med sjøfolk. I forbindelse med slike møter var det iblant også utlodninger eller andre tiltak for å skaffe penger til misjonens formål. Jeg tror det var den vinteren far hadde kjøpt orgel, og Alfhild Norby spilte for menigheten. Da ble det stemning!

Iblant var det større tilstelninger på skolen med foredrag og lysbilder fra den store verden. Dette med lysbilder var jo en ekstra attraksjon og samlet alltid fulle hus. Litt senere ble det også vist levende film, og da ble det jo riktig storveis, selv om det stort sett bare var stumfilm fra misjonsmarkene. Av tidsskrifter husker jeg at vi hjemme holdt “Samenes Venn” samt “ For Fattig og Rik”.

På senvinteren kjøpte far ny bil. Det var en Ford det også, men av langt nyere dato. Den var håndsjaltet, dvs. gearstang med tre gear forover og revers, samt clutch og den kunne ta 1,5 tonn. Den hadde også fastbygget førerhus, lengre lasteplan enn gamleforden, samt kraftige hjul med brede dekk og utstyrt med kjettinger for vinterføre. Forden ble kjøpt brukt fra et firma i Pilestredet, Oslo, og hadde fremdeles firmaets navn på sidene av lasteplanet. Jeg tror ikke at far var sjekket ut på bil med handsjaltet gear, så det var Hans og Knut som sto for kjøringen. Gamleforden ble satt bort foreløpig og skulle selges. Vi gutter hadde lært å kjøre den, og vi hadde mye moro med den både i skog og mark. Den nye bilen ble etter hvert utstyrt med høye sidelemmer og sittebenker og godkjent for transport av passasjerer, så det ble en del kjøring til fest, stevner o.l..

Vår og sommer gikk stort sett etter tidligere opplegg og metoder. Hva rotfrukter angår, sådde far nå også sukkerroer, som var veldig næringsrike og skulle brukes til dyrefor i likhet med kålrot og turnips. Sukkerroene ble sådd på jordet ved postkassa, hvor det også var blitt plantet hagejordbær og bringebær året før

Far plantet ofte nye frukttrær, noen trivdes, andre døde bort etter hvert. Det var mye leirholdig, grunn jord på Myhre, og den var lite skikket for dyrking av frukt, særlig nyere, foredlede eplesorter. Sur- og søtapalen samt Säfstaholm trivdes bra. Vårt store savn var at moreller og kirsebærtrær ikke ville slå rot hos oss, så hagen hos Jørgensen Myhre ble ofte redningen. Vårt eneste morelltre var et som vokste litt innen vår side av gjerdet på Furuåsen, men det var ikke store treet. Heldigvis hadde vi god forbindelse med Svinsholt, og der var det overflod av moreller. Den gang gikk det bra skogsvei fra Svendsrød til Svinsholt, og det var en del forbindelse året rundt med folket derfra. Jeg husker spesielt Ola, Lars, Hanna, Else og Anders .

Den sommeren fikk far solgt gamleforden for kr. 150,- . Riktig nok var det ikke store beløpet, men kona til kjøperen var riktig arg og fiket til mannen sin med en soplime da far og Einar kom for å levere den. Bilen var i veldig god stand og tjente den ivrige kjøper i mange år, etter hva vi senere fikk høre. Hvis den fremdeles kan trille på veien er den nok verd mange hundre ganger nevnte pris.

TATERE

Med sommeren kom også dette året diverse fremmede gjennom vårt område på sin ferd. De mest farverike var kanskje de som ble benevnt tatere. De kom med firehjulsvogn og hest, en eller to familier i følge. De slo seg gjerne til litt opp for Ilestadsaga, slapp hesten til beite like ved og satte teltet opp på en liten slette, litt fra veien mot oss. Vi unger var nysgjerrige og måtte ned og se på dem. De var mørkere i huden og hadde mørkt, stritt hår og hadde litt mer fargerike klær enn hva de fastboende brukte. De snakket nok litt anderledes også. Noen hadde barn og de lekte omkring som alle andre barn. Han far sjøl i følget hadde fyr på primusen med kaffekjelen over, det duftet deilig av sterk kaffe. De fant seg i vår nygjerrighet og å bli forstyrret i måltidet, men vi trakk oss da tilbake etter en tid og måtte dra hjem og fortelle om våre nye gjester. Jeg vet ikke om tatrene spurte om lov til å campe på fremmed eiendom, og jeg tror ikke at eierne hadde noe imot det heller, bare de ryddet opp etter seg, - og det tror jeg de var flinke til.

Det tok ikke lang tid før flere av følget kom gårdimellom med diverse selvlagede nyttegjenstander de ville selge. Det var kaffekjeler, kakeformer, visper, lampetter etc., men det mest populære var store flisekurver for vasketøy, og det var en treffer som alle husmødre hadde bruk for. Mannfolka var dyktige med blikksaks og loddebolt og laget blikkvarer, samt påtok seg å reparere kaffekjeler o.l. når de ble bedt om det. Kvinnene kunne være dyktige i prydsøm og omsatte sine produkter i klingende mynt.

Jeg husker spesielt to par, et eldre og et yngre, som satt i bryggerhuset og bød frem sine produkter, kona til den eldste hadde kløvd ett-øres karameller i to og solgte dem med 100% fortjeneste, ikke særlig hygienisk. Gamlefar klaget over at han hadde hatt vondt i brystet i mange herrens år, og så holdt han jakka tett inntil brystet med venstre hånd og banket løs mot brystet med den høyre hånd, og mente at det gjorde ham godt.

De fleste ga dem noe å spise som skikken var på landet den gang, og iblant fikk de også et hjemmebakt brød med på veien. Det gikk rykter om at tatrene brukte kniv i slagsmål, men bare blant sine egne. Den gang var det vanlig å henge spekeskinken til tørk på skyggesiden av huset, og det ble sagt at tatrene bandt kniv på en lang stang og skar dem ned om natten, men det var visst bare rykter. Det kunne være andre også som for eksempel av ren nød forsynte seg med en fristende spekeskinke. Taterbarna så som regel sunne og friske ut, uten å være plaget av overdreven renslighet, det var nesten så vi misunte dem. De lekte sammen på samme vis som fastboende barn og så ut til å trives med leirlivet. Tatrene hadde visst gårder eller bare hus i området Skedsmo og Enebakk og var fastboende om vinteren.

LOFFERE

Av andre omstreifere var lofferne. Noen holdt seg innenfor bestemte områder og ble gjenkjent iblant, mens andre fartet viden om og var nærmest riksloffere. Den sistnevnte gruppe var nok de mest interessante blant oss barn da de hadde mangt å fortelle fra sine ferder. Kanskje var det mange røverhistorier og skrøner, men mesteparten gikk for god fisk da vi var veldig nyfikne på opplysninger fra steder utenfor vår egen lille verden. De fikk også mat iblant, og noen ganger fikk de overnatte i løa etter å ha levert fra seg tobakk og fyrstikker. Lofferne var stort sett på farten bare sommerstider, hvor de holdt til om vinteren, vet jeg ikke.

KRAMKARER

Kramkarer var en mer helårlig gruppe, og de dro omkring med en koffert med varer tilsalgs. Utvalget var som regel trådsneller, knapper, synåler, lisser og bånd, såpe og andre toalettartikler, skokrem, forklær, luer, seler, votter og andre bekledningsgjenstander som stort sett var lette varer å omsette med en brukbar fortjeneste. Det vanket gjerne et måltid mat på dem også og overnatting når nødvendig. De var nok stort sett hederlige karer som søkte dette som en levevei i de vanskelige 30-åra med stor arbeidsledighet. Kramkarene var også iblant lystige og fortellerglade, og de fant som oftest lydhøre barneskarer for sine historier. Omstreifere kom nok ofte til tomme ulåste hus da ingen låste dørene når de dro ut i skog og mark i nærområdet, men jeg kan ikke huske et eneste tilfelle av tyveri, begått av fremmede i vårt område. Innrudd forekom svært sjelden, og de bar mer preg av å være profesjonelt utført, som f. eks. innbruddet vinterstid hos Kristian Flaatten på Gravdal, hvor de brukte lastebil til å frakte bort tyvegodset. De hadde hatt sokker utenpå fottøyet for å gå stille og ikke lage spor som kunne måles. De ble visst aldri tatt.

SUKKE MØLLE

På høsten dette året skadet eieren av Mølla, Lars Skjelbred, seg og ble lam fra korsryggen og ned. Han var gift med et av våre søskenbarn, Sofie, født Sjuve. Lars ble sittende i rullestol resten av livet. Han fikk hjelp av Arthur Gabriel Mikalsen fra oss, da far med så mange gutter hjemme, kunne avse ham. Sukkemøllæ, som vi sa, var blitt bygget opp på nytt i 1890 åra på gammel møllegrunn. Den ble til å begynne med drevet med et svært vasshjul nærmere to etasjer høyt. Frost om vinteren skapte problemer ved at hjulet måtte hugges løs av isen. I 1927 bygget daværende eier om til turbindrift, og i 1928 kjøpte Lars Skjelbred mølla og moderniserte den til delvis elektrisk drift og sikret derved mer helårlig drift.

Gabriel lærte etter hvert mølleryrket, og med årene vokste barna Trygve, Leif og Ragnar til og sørget for full bemanning i mølla. Trygve brøt tidlig ut og ble designer ved gullsmed Marthinsens bedrift i Tønsberg. Da Norge ble okkupert i 1940 og Gabriel ikke hadde noen respekt for norske nazimyndigheter, forsatte han å skaffe bygdefolket mel. Etter noen tid havnet han i fengsel for dette. Der fikk han så mange besøk av takknemlige sambygdinger som bragte ham mat, at han ble både trinn og fyldig innen han slapp ut igjen. De samme borgere bygde en flott helårshytte til ham etter krigen, og der hadde han sitt hjem resten av livet. Han hadde noen lykkelige år der inntil nervene begynte å svikte, og etter problemer med synet, tok han seg selv av dage. Else og jeg arbeidet for Fred. Olsens Flyselskap i Wien da jeg fikk den triste nyheten i et brev fra far og mor. Det var som å miste et kjært familiemedlem. Aslaug tok forbindelse med to av hans søstre i Mjøndalen og fikk da også rede på litt av hans tidligere liv. Det viste seg at han av en eller annen grunn hadde tatt 30 kroner fra sin far og blitt jagd hjemmefra. Dette måtte ha hendt tidlig i 20-årene. Det kan idag synes brutalt å bli sparket ut av hjemmet som 14-åring og leve resten av sitt liv blant fremmede for lusne 30,- kroners skyld. Det er merkelig at familien aldri etterlyste ham. Gabriel hviler nå på kirkegården i Høyjord.

GAMLE VEIER

Mølla og Kjærka var nok et viktig senter for alle de gamle veiene syntes å stråle ut derfra. Før riksveien Hof -Tønsberg kom i 1886 og ble markert med Kong Oscars II kronemerke hugget inn i en del av berget som sto igjen like syd for Heimdal, gikk det en hovedvei fra Mølla over Sukketoppen, Sukke Ysteri og Landhandel, Sukkeskauen og til vårt Myhre, hvor den fordelte seg til alle gårdene rundt omkring og over til Mørken, Skjeggerød samt Svinsholdt og Gunnerød i Ramnes. Fra oss gikk veien opp gjennom Tønna, over Myhrehaugen, gjennom Myhregårdene, sydover forbi Dimle og gjennom alle Gransgårdene og sydover til Stulen og Skatvedt med avstikkere til Ødegårdene. Videre gikk veien gjennom Gravdal og området med Borgen Mølle og gårdene omkring og til Sem. Derfra gikk det vei til Tønsberg. Det gikk forøvrig en vei til fra Myhrehaugen som førte til Blåsopp og begge Bånegunnerud- gårdene. Det gikk også en vei fra Mølla og gjennom alle Sønset gårdene, Håsken, Sukke og frem til Andebu Kirke, med avstikkere til Fjellenga, Ødegårdene og alle Haugangårdene. Det gikk også en vei fra Mølla til Høyjord Kirke og gjennom vestre Høyjord til Andebu senter med avstikkere til Dalsroa. Fra det som idag er Andebu Senter, gikk det vei gjennom Kodal til Sandefjord. En annen vei fra Mølla gikk forbi Herre-Skjelbred, Bønsagene og opp gjennom Vivestad. En gren gikk over Sjuvetoppen og gjennom alle Sjuvegårdene og til Ramnes over Kjønnerødhedde.

SØLVBRYLLUP

Ellers forløp sommer og høst 1934 stort sett som tidligere år, bortsett fra at det var en uvanlig regnfull høst, hvilket medførte at gårdsplassen fløt i søle. Vi la bordganger mellom framhuset og uthuset og ekstra godt med friskt granbar foran trammen, så en kunne tørke av seg den verste søla.

Men den 16. november feiret mor og far sølvbryllup, og det med storveis selskap med gjester fra familiene på begge sider. Det hadde vært elendig vær hele høsten, og det var det også på den store dag. Jeg husker Konnie til Karsten fra Grette gled og falt på bord som var lagt over den verste søla ute på gårdsplassen. To gjester hjalp henne opp igjen. Kokka, Kristiane fra Gravdal, hadde ankommet i god tid og tilberedt den deiligste middag med tilbehør. Dagen ble feiret i alle tre stuene og gaver samt telegrammer strømmet inn. Jeg kan ikke huske at det ble holdt noen taler. Det var visst ikke vanlig den gang.

Samme år flyttet Aslaug og Erling med barna til Olufine Sjue sitt hus på Sjue. Olufine selv bodde i annen etasje sammen med Mary, en slektning som hun hadde tatt til seg. Det var koselig i Sjuestua, og vi besøkte ofte vår søster og hennes gjestfrie hjem.

JULEN 1934

Opptakten til julefeiringen ble travel som alltid. På mannesiden ble det mye slakting av storfe, kalver og griser for oppstykking og salg på torvet i Tønsberg. I tillegg gikk noen av oss litt gård imellom og slaktet griser til eierens eget konsum eller salg, særlig hos Anton Myhre. Det hørte med til dette at vi fikk slaktedram og et måltid mat av det nye slakt, som regel stekt svinelever. Når vi stakk og tappet blodet av grisen, var det alltid en eller annen kvinne på gården som måtte røre i blodet for at det ikke skulle levre seg og bli uskikket til bruk. Noen ganger fikk vi nystekt blodpannekake til middag.

Inne ble det laget til julemat av slakt og bakt til den store gullmedalje. Birgit Furuheim var en sikker hjelp til å bake flatbrød, potetlompe og lefse. Jeg var med far til Tønsberg en gang før jul med slaktelass på nyforden, som var langt behagligere vinterstid enn gamleforden. Hans kjørte, da far ikke hadde førerkort for håndsjaltet gearing. Jeg var også denne gang veldig imponert over hvor fint byen var pyntet til jul og alle de fine juleutstillingene i forretningsvinduene, skjønt det var jo for nærmest intet å regne mot det en ser idag, men hver ting til sin tid.

Julaften og julen forøvrig ble feiret på en høytidelig og fin måte med far som leste juleevangeliet, god mat, frukt og nyttige gaver og det hele. Første dag jul var så hellig at vi fikk ikke gå noe sted, bortsett fra til Ilestadvannet for å sparke eller gå på skøyter. Været hadde forøvrig bedret seg de senere dager, med frost som hadde gitt oss den fineste skøyteis.

Året som gikk hadde vært urolig omkring i Europa. I Frankrike har det vært generalstreiker og kamper i Paris. Kong Alexander av Yugoslavia, på besøk i Frankrike, ble sammen med den franske utenriksministeren, skutt og drept i Marseille. I Spania har det vært separatist-opprør i Catalonia, Barcelona og Madrid med blodige kamper. Adolf Hitler driver på med sin gjeng bøller. De har slaktet ned Ernst Røhm og mye av hans Sturm Abteilung, da de var blitt noe for mektige. Ellers utropte han seg til president etter at Hindenburg døde.Han besøkte også Sognefjorden med panserskipet Deutschland og bygger Autobahn for å avhjelpe arbeidsledigheten. I Østerrike har det vært kuppforsøk som ble slått ned, men kansleren Dollfuss og en av hans menn ble drept. Fra USA meldes at Japan har sagt opp flåteavtalen med dem og begynt å ruste opp marinen. En mistenkt i Lindberg-saken er arrestert.

Året her hjemme begynte med den grusomme Tafjord-katastrofen, hvor 41 mennesker ble drept og 76 hus ødelagt av de 40 m høye bølgene. I september begynte også arbeidet på Fornebu Flyplass.

Under kommunevalget i oktober hadde Arbeiderpartiet stor framgang, og Quisling og Nasjonal Samling truet AP med våpen, hvis de ble for sterke. I en revy i Kristiansand på slutten av året, hadde Einar Rose drevet gjøn med det tyske hakekorsflagget. Noen nazivennlige tilhørere demonstrerte kraftig mot dette. De måtte få beskyttelse av politiet for å komme hjem.

“House party” er visst ikke noe nytt. I oktober d.å. hadde Oxfordbevegelsen, på initiativ av stortingspresident Hambro, holdt sitt første “house party” på Høsbjør med ca. 100 deltagere, derav 30 utlendinger.

KLÆR OG UTSTYR I 1920-1930-ÅRENE Da jeg ble født, ble jeg vasket og reivet, dvs lagt i bleier og tullet inn med et langt, ca. 10 cm., bredt bånd av tøy. Dess strammere, dess bedre, mente fars søster Lovise. Dette skulle sikre rette ben, - stakkars kryp, godt jeg ikke husker noe av det. Heldigvis ble det mer og mer slutt på denne barbariske skikken mot slutten av 20-årene, slik at barn kunne sprelle og utvikle seg naturlig.

Hjemmefødsler var helt vanlig, og én jordmor dekket et stort område. Hun var tidt og ofte å se med sin jordmorveske i Myhrekroken. En eller annen kyndig hjelp var som regel budsendt i god tid. Etter reiven ble barnet kledt med et slags undertøy, kjole og strømper eller sokker, veldig praktisk. Da barnet lærte å gå, fikk det nye eller brukte sko. Jeg husker godt at jeg gikk i kjole til jeg ble 4 - 5 år, og det gjorde mine yngre søsken også.

Da vi ble større, fikk vi kneppeliv med gummistropper til å holde strømpene oppe. Så lenge fottøyet var brukbart, gikk det fra barn til barn. Kortbukser og genser eller bluse ble etter hvert daglig antrekk for gutter. Jenter hadde kjole eller bluse og skjørt. Gensere og jumpere var populært hos både gutter og jenter. De aller fleste hadde et sett søndagsklær. Hjemmestrikkede strømper, votter og vanter var vanlig.

Yttertøy mot regn og kulde var enkelt, og svært lite å velge blant. Man måtte bruke det man hadde år etter år så lenge det kunne anvendes, og ble det for smått, så vandret det videre til de yngre. Klær var dyre, og penger var det lite av hos de aller fleste. Brukbare klær sirkulerte i hjemmet eller nærmeste familie eller venner. Det ble sett på som en uskikk å kaste klær som ikke var utslitt, så de havnet heller i butikker for brukte saker. Tidlig i 30 - årene ble vindjakker populære, med fire lommer og belte, og de var dyre. Far kjøpte stoff, mor fikk tak i hjelp, og etter noen uker mønstret de fleste av oss brødre i fine, stilige vindjakker. Noe lignende skjedde da slalombluser ble moderne.

Om vinteren var det vanlig med lærstøvler og lette sko eller seilduksko om sommeren, men aller helst gikk vi barbent. I 30 - årene kunne en kjøpe japanske gummisko for 3 kr. pr. par, men de var klamme og ubehagelige. Noe senere kom også langstøvler av gummi på markedet, og det var stas for de få som fikk denslags.

I forbindelse med konfirmasjon ble det stor forandring i garderoben for oss. Vi ble utstyrt med blådress, mansjettskjorte med slips, hatt, frakk, kappe samt sko med kalosjer. Det var stor stas å få mønstre i langbukser, selv om vi hadde brukt arbeidsbukser som var lange. Rundt midten av 30-åra kom også Oxfordbuksa, grålig av farve og laget av lett stoff. Med mørkeblå jakke følte vi oss riktig dresset opp til å gå på fest. Da jeg ble tatt opp som elev ved Vestfold Landbruksskole, fikk min garderobe riktig et puff i form av sportsklær, med langbukse og skibukse.

Etter å ha vokst opp under slike forhold og idag se de berg av klær bli styrtet både her og der, samt klesbergene av nytt og litt brukt på loppemarkedene, må jeg lure på om jeg er i den samme verden som i 1920 -30-åra.

ÅRET 1935

Vår fetter Kilmar fra Amerika var kommet til Norge før jul, og da far og mor skulle feire nyttår på Sem, ble det buden til ungdomsselskap hos oss. Gjestene var Anton, Else og Marthine Ellefsen og Kilmar. De danset i bestestua til musikk fra sveivegrammofon. Kilmar snakket lite norsk,var en stillfaren person og deltok lite i samtalene. Annen dag nyttår 1935 skulle selskapet til Haugar på fest med Forden. Kilmar skulle sitte bakpå, men falt av en gang eller to før de kom seg avsted. Dagene gikk fort og snart måtte vi begynne på skolen igjen. Jeg gikk nå i siste året og så frem til å ta avsluttende eksamen til våren. Jeg var nå vel fornøyd med skolearbeidet, men syntes skolen grep forstyrrende inn i arbeid og lek.

I januar tegnet far kontrakt med Johan Gran om salg av tømmer fra vår egen skog, Furuåsen og den vestre skogteigen. Salget var for barskog ned til 16 fot og 7 tommer etter en pris av kr. 45.00 pr. tylvt trær. Erling påtok seg å hugge, og der gikk det unna, 3 tylvter pr dag, dvs 36 trær pr. dag. De måtte felles, kvistes og kappes i 3, rot-, mellom- og toppstokk. Det ble Hans, Håkon og jeg som fikk jobben med å lunne, dvs. bruke hest til å trekke stokkene frem til veien hvor de kunne hentes med lastebil. Knut var ute med “Hauklifjell”, og Einar gikk på snekkerkurs på Andebu yrkesskole. Far hadde en del erfaring i skogsarbeid fra sine yngre dager og lærte oss mange grep, for å gjøre arbeidet lett og enkelt. Noe av tømmeret ble kjørt på donning, dvs. bukk og geit, frem til passende plass for lastebil. Begge hestene våre, Svarten og Svartæ, slet hardt og måtte fóres ekstra godt for å kunne holde ut. Vi hadde med høisekk i skogen, så de kunne stå og gomle høi ved enhver sjanse. Det var hardt arbeid for alle, men etter kort tid likte vi jobben godt, selv om vi iblant gikk våte hele dagen. Det var alltid kalde vintre dengang, og jeg husker at vår brødniste frøs steinhard, slik at vi tente et lite bål for å tine den. Termosflasken med drikke, tynn kaffe, holdt seg bra. Erling sto på i bare skjorta, selv i lav temperatur, og imponerte stort da han fikk besøk av en slektning fra California. Han trodde knapt hva han så. Jeg husker han fortalte at bilbensinen i USA kostet 3 øre literen. Vi syntes det var storveies da prisen i Norge var 30 øre literen på den tid.

Forøvrig gikk skogsarbeidet nå mye lettere da far hadde lært oss å bruke handspiker, dvs en ca. 2 meter lang kraftig stav, til å bikke tømmeret til ønsket plass, samt å løfte tømmer i den ene enden med tømmersaks når det var nødvendig under lunning eller lasting. Håkon og jeg jobbet mye sammen og var krye når vi fikk skryt for å kunne ta tunge løft, kanskje tok vi i mer enn vi burde. Vi trivdes stort med skogsarbeidet selv om vi måtte stå opp veldig tidlig for å fóre hestene med havre og høy og var både slitne og ofte gjennomvåte når kvelden kom. Vi hadde nok avansert fra barn til de voksnes rekker i løpet av kort tid.

En gang fikk jeg meg en sabla blåveis da jeg red på hesteryggen på en skogsti og skulle bøye meg ned for noen grener som lå lavt over stien, og så traff jeg toppen av seletreet med hodet rett over øyet. Det ble mange vitser på skolen dagen etter om blåveisen min, og de ga seg ikke før jeg innrømmet at jeg hadde vært i slagsmål, først da var alle tilfredse.

For å transportere tømmeret videre ordnet Hans med å få tak i tilhenger og utstyre bilen vår med tilhengerfeste samt feste for stag på begge sider av lasteplanet. Dette var spennende, og i begynnelsen gikk det fint, men vi ble visst for dristige med større og større last, og det endte med at fjærene på den ene siden sviktet. Far ble styggsint. Såvidt jeg husker var det Ola Ford på Gravdal som ble redningen, han satte inn sterkere fjærer, og dermed gikk det fint resten av transporten. Da alt tømmeret var blitt ekspedert, gjensto det å rydde opp i skogen som nå så alt annet enn fin ut. Vi rensket grener og topper med kvistekniv og øks og la det i hauger for tørking. Grankvist ble steinhard når den tørket og ble da det fineste brensel med høy brennverdi.

Våren 1935 gikk jeg ut av skolen og med ganske bra resultater. Jeg husker Jakop Sønset var en av sensorene i regning, hvor jeg fikk en blank ener. Å være ferdig med folkeskolen ga en fantastisk følelse av frihet, men nye plikter ventet da jeg samme våren måtte skrive meg inn for konfirmant-undervisning i Andebu Herredshus for sogneprest Gunnar Hafstad. Det var forsåvidt artig, for alle avgangsklassene fra Andebu, Høyjord og Kodal skulle gå sammen så der var det mange nye bekjentskaper å gjøre. Jeg husker ikke hvem sin sykkel jeg fikk bruke, men veien gikk via Haugangårdene eller via Gravdal opp Boronnebakken og til Herredshuset. Vi måtte møte en dag i uka storparten av sommeren og det var jo riktig stas, ikke minst da jeg fikk “Leserdress” med med lange bukser. Det ble forøvrig tatt som en selvfølge at vi møtte opp i alle gudstjenestene i kirken vår i løpet av sommeren. Det var visst vanlig den gang at de blivende konfirmanter skulle smugrøyke på hjemveien, og slik også med oss, selv om ingen av oss syntes det var noe godt. Jeg husker Trygve Gran og Arne Berg var med. Vi på Myhre hadde forresten røkt tidligere hjemme når vi gutter lagde trepiper og røkte granskjegg og frørusk fra høy. Heller ikke det var godt, men karslig, syntes vi det var.

Hafstad geleidet oss gjennom et bibelpensum på et noe høyere nivå enn folkeskolens, og midt på sommeren hadde vi noen uker fri fra undervisningen. Men en gang i løpet av sommeren kom biskop Johan Lunde fra Oslo på besøk til Høyjord Stavkirke, og han ville gjerne ha samtale med konfirmantene. Vi var kjempenervøse, når presten kunne være så streng, hvor streng ville da ikke en biskop være? Vi ble stilt opp på kirkegulvet, og foreldrene satt vel og svettet og håpet at deres håpefulle pode skulle kunne svare biskopen på de vanskelige spørsmål han sikkert ville stille. Men det viste seg at biskopen var en vennlig gammel kar som pratet hyggelig sammen med oss og sang om “ Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn” og kom med noen enkle spørsmål som vi kunne svare på, men vi sukket likevel lettet da det hele var over. Jeg husker Hafstad hadde med sin datter, Elfi, til gudstjenesten.

Forøvrig gikk sommeren etter gammel oppskrift med gårdsarbeid, slaktevirksomhet og badeliv Jeg hadde også lært meg å kjøre nyforden, - og fikk lov til å kjøre den litt iblant.