Barndomsminner fra livet på Gravdal

(Opprettet i 2014 av Odd H. Kolkinn etter tillatelse fra Willy Gravdal.)

BARNDOMSMINNER - Livet på Gravdal

Erindringer skrevet ned av Willy Gravdal 2009

Her kommer et tilbakeblikk, noen spredte glimt, fra vår oppvekst slik vi opplevde det. Dette er lagret i min hukommelse i 70 år og mer enn det. Jeg vil gjerne få det ned på papiret før det går i glemmeboken. Våre besteforeldre på farsiden var Sofie og Edvard Gravdal. De kjøpte Gravdal Gård i 1886 og fikk 6 barn I sin ungdom reiste pappa til Amerika sammen med noen av sine brødre. De var der for å jobbe og tjene penger. Våre besteforeldre på morsiden var Ingebjørg og Halvor Kvale. De var gårdbrukere fra Røn i Valdres og fikk 8 barn. I 1911 flyttet de inn på Solum Gård i Stokke på grensen til Andebu. Bestemor Ingebjørg døde i 1925. Da brøt bestefar opp og dro til Oslo sammen med sine barn, unntatt Syver og Inga.

Gravdal og Kvalefamiliene ble sterkt knyttet til hverandre. De hadde en felles tro og kom med i pinsevekkelsen. Så ble det giftemål mellom noen av barna. Inga Kvale giftet seg med Jacob Gravdal og Syver Kvale giftet seg med Susanne Gravdal. Pinsevekkelsen kom med noe nytt, en glad og frimodig kristendom. Det kunne også være mye som ikke var tillatt, særlig for jentene. For eksempel smykker, sminke, hårfrisyre osv. Vi har latt høre at bestefar Edvard reiste til Oslo for å delta i Barratts møter. Dette hadde bestemor Sofie svært mye imot. Hun ble så sint at hun tømte en bøtte vann i hodet på ham. Senere ble hun en livsglad og frimodig kristen. Det ble holdt sommerstevner på Gravdal med taler, sang og musikk og dåp i elva. Det ble servert lapskaus til alle sammen. Men det var sterk motstand i bygda, for pinsevennene ble regnet som svermere og vranglærere.

Mamma og pappa giftet seg i 1919. Da ble det brudeferd med hestetrille, I løpet av 17 år fikk de 8 barn. De kom som perler på en snor, 4 gutter først og 4 jenter deretter. Det var hjemmefødsler, for det var vanlig på landet den tiden. Da pappa var i Amerika fikk han høre at Mike, Dike og Duke var vanlige guttenavn der. Når han ble far fikk Samuel, Henry og Erling fikk de klengenavnene Dikken, Mikken og Dukken. Det ble altså en fornorsking av navnene fra USA. Noen har sagt at bestemor Sofie kunne gjøre 4 ting samtidig. Hun gikk på jordet og strikket mens hun gjette kuene, og hun passet et av sine barnebarn mens hun sang en sang, - noen bedre? Bestemor fulgte meg til skolen første skoledag. Det var trygt og godt for en liten pjokk. Bestefar Edvard var en flink snekker, han lagde kjelker til oss.

Da vi var smågutter hadde Harry og jeg funnet en fyrstikkeske. Vi tente på noe sagflis inne i bryggerhuset, og røyken veltet ut av døra. Heldigvis var det noen på jordet som kom løpende og fikk slukket brannen. På Gravdal var det verdens kaldeste klaskedass. Det var to hull for store rumper og et lite hull ved siden av. Når nordavinden ulte, og det var sprengkalt fikk en luftet seg. Heldigvis var det potte (nattmøbel) under senga inne til fri avbenyttelse. Som dopapir brukte vi gamle aviser. Vi som vokste opp kunne ikke bare leke men måtte delta i arbeidet på gården etter beste evne. Noen ganger syntes vi nok det ble for mange plikter. Pappa hadde en egen evne til å la arbeidet bli til en lek for oss. På Gravdal drev vi stort med poteter. Om høsten var det liv og røre med alle potetplukkerne, opptil 15 i alt med smått og stort. De kom trampende inn på kjøkkenet med jord på beina. Det var mat å få både til frokost og middag. Vi var ikke selvforsynt med alt vi trengte.

For å skaffe kontanter kjørte vi med hest og vedlass til torvet i Tønsberg. Noen ganger gikk det tregt med salget så vi måtte frakte veden hjem igjen. Det kunne være sprengkalt om vinteren,- da gikk vi hele veien de 15 km for å holde varmen. Senere hadde vi et stort vedskjul til lagringsplass i Tønsberg. - ~- ~ . Det ble en meget vanskelig tid for oss etter pappas sykdom og død i 1936,- han ble bare 46 år gammel. Mamma hadde en stor ungeflokk som trengte mat, klær og omsorg. Heldigvis holdt hun familien samlet. Nå ble hun ansvarlig for gårdsdriften og fikk en svært strevsom tid i de harde 30 åra. Som kjent var det ikke barnetrygd og sosiale ytelser. Samuel var 16 år den gangen og han var veldig arbeidsom. Den første julen etter at pappa døde reiste vi alle sammen til Oslo. For mamma var det nok godt å feire julen sammen med sin far og sine søsken der.

Vi flyttet til Bjure.

I 1925 kjøpte vi en jordeiendom på Bjure som vi kalte Kvemland. Noen år senere bygde vi vårt nye hjem der. I 1939 tok Henry hyre og dro til sjøss. Da krigen begynte gikk han i land i USA og overnattet i sjømannskirken. Senere bodde han en tid hos onkel Ellef. Han fikk seg arbeide hos en vaktmester, men det var problematisk for han kunne ikke språket. Senere dra han til vestkysten og jobbet på et skipsverft. Det ble oppdaget at han ikke hadde oppholdstillatelse og av den grunn ble han fengslet. Den norske konsulen ordnet opp og han måtte deretter delta i konvoifrakten av våpen til Europa og Det fjerne Østen. Da krigen var over reiste han hjem og kom til Bjure. Der traff han Esther som var 10 år. Han spurte om mamma var hjemme og fikk til svar; Ho er' nte hime, ho er på Gravdæl. På Bjure gravde vi en brønn i skogen. Det var ikke rør å få kjøpt under krigen, og derfor ble det boret hull i tømmerstokker. I skjøtene mellom stokkene ble det brukt tjære. Det smakte tjære av vannet lang tid etterpå. . På grunn av mangel på bensin under krigen ble bilene kjørt med generator fyrt med treknotter. Den årlige storvasken ble tatt en solrik dag på sommeren. Masse tøy ble kjørt ned til.elva og vasket der. Så ble det lagt utover gressbakken til tørk. Vi hadde hest, kuer, griset, høner og katt. Det var vår jobb å leie kua til landbruksoksen på Møyland. Fra kuene fikk vi melk. Den ble tømt i store spann og dratt på kjerre til storveien tidlig på morgenen. Derfra kjørte melkeruta til meieriet i Tønsberg. Om høsten var det slakting og kjøttet ble saltet og lagt i en tønne. Det var ikke frysebokser den gangen. Under krigen var det mange som hadde kaniner. Erling ble kalt for Kaninslakteren, for han påtok seg den jobben hos folk.

I den bratte "Ulvebakken" ble det plantet bringebærbusker for alle jordstykker måtte benyttes. Etter at vi hadde lagt på sagflis ble det bra med bær. Vi dyrket også jordbær, mest til eget forbruk men også noe forf salg. Hver sommer gikk vi til Sameiga for å plukke blåbær, det var matauk.

Om høsten måtte vi binde kornband og sette dem i rauk for tørking. Så ble det tresking på låven så støvføyka stod. Kornet kjørte vi til mølla for maling til mel. Når vi skulle halvsåle våre sko og støvler gikk vi til onkel Søren. Det var alltid trivelig å komme inn på hans lille skomakerverksted. Ved veikrysset på Gravdal hadde han et stort, fargerikt steinbed som vakte begeistring. Det sto avbildet på første side i et ukeblad for mange år siden.

Pappas bror, Hans, startet opp Gravdal Skifabrikk.Han var flink teknisk som fikk fabrikken i gang. De hadde noe eksport, også til USA. Det var stas når vi . fikk nye ski av onkel Hans. En spesiell hendelse var da fabrikken brant og gikk opp i et kjempebål. Bedriften som vi var så stolte av ble lagt i grus. Fabrikken ble bygd opp igjen, men noen år senere ble den flammenes rov pånytt. Virksomheten ble lagt ned for det ble ikke solgt treski lengre, - plastskiene overtok. En gang ble det storflom i elva og brua fløt av sted. Da måtte vi gå om Askjem for å komme til Gravdal. For å lage mat måtte vi fyre i ovnen, selv på den varmeste sommertiden. Jeg husker da vi fikk den første elektriske kokeplaten. På bryteren stod det HIGH - LOW. Dette var de første ordene jeg lærte på engelsk. Vi som bodde i utkanten av bygda hadde lang skolevei til Gulli Skole. Noen ganger gikk vi på beina, men det ble mest sykling.Om vinteren brukte vi skiene. Det er rart å tenke på at nå er Gulli blitt et skolemuseum.

Om det var mye lek og moro var det også krangling og lurveleven Da fikk vi klar beskjed av mamma: Gå ut og sloss med hoggestabben. Vi syntes nok selv at vi fikk en streng oppdragelse. Hvis vi hadde gjort noe riktig galt ble det ris på blanke messingen. _ Det er rart å tenke på at vi ikke låste dørene til huset verken natt eller dag. Tidene har forandret seg.

På grunn av svært mye nedbør et år ble det et stort jordras, et rashull, på Fossnes. Veien var borte og vi måtte reise om Ramnes for å komme til Tønsberg. Det var moro å få besøk fra familiene i Oslo. Bjørg Kvale var fast sommergjest hos oss fra hun var 3 til 12 år gammel. Våre søskenbarn i Oslo hadde vi god kontakt med. Vi møtte opp på Sem og fikk kjøre med Aftenpostenbilen. Så fartet vi rundt til Langesgate, kolonihyttene på Sogn og på Lysaker. I vår familie var det mye sang og musikk. Pappa spilte fiolin og mamma gitar, Samuel fiolin og torader. Vi andre prøvde oss på munnspill, trekkspill og mandolin. Noen klunket på gitar, alt på amatørbasis, men vi hadde stor glede av det. Dessuten kunne alle spille på duken og stryke på dør. Det var husmøter hos venner og familier i bygda. Der var det sang, vitnesbyrd og bønn på kne. Vi ville gjerne være med hvis det var mat på møtet. Vi deltok også på Indremisjonens samlinger og juletrefester. Når vi skulle på møte i Betania i Tønsberg syklet vi eller tok bussen. Det hendte også at vi brukte Apostlenes hester. Vi hadde også en fin opplevelse da vi deltok på barneleir på Strand utenfor Sandefjord.

Fisking og gøy på landet.

A røkke gjedde var spennende. Vi lagde en løkke på en tynn messingtråd og tredde den inn på gjedda som stod i vannskorpa. Da gjaldt det å være stø på handa, for hvis en kom bort i siden på fisken så forsvant den. En gang røkket Samuel og Henry en kjempestor gjedde. Tråden gikk i stykker, 'men de prøvde igjen ved å tvinne to tråder sammen. De fikk dratt den inn på land og solgte den til kjøpmann Flåtten. Fisking var vår store hobby. En gang jeg kastet sluk i elva, var jeg svært uheldig. Idet jeg skulle slenge ut snøret festet kroken seg fast i beinet til Esther som stod ved siden av meg. Vi måtte få hjelp av legen for å få ut kroken. Noen kom og fisket med flue snøre og fint utstyr. Hvis vi så en ørret som stod under en stein så tok vi den med bare hendene. Norges nasjonalfugl, Fossekallen, så vi i strykene nedenfor Bjuresaga om vinteren. Den dukket til elvebunnen for å finne småkryp som var dens føde.

Det var stas å komme til Askjemvannet for å bade og fiske. I mangel av båt så lagde vi en flåte av stokker og staket oss nedover elva. Henry prøvde seg som båtbygger. Han brukte en stor blikkplate som ble formet til. Den ble vinglete.og tok inn vann. Vi måtte øse så mye vi orket for å unngå å forlise. Det var alltid trivelig å komme til Rusje (Rivelsrød) til tante Martine og onkel Ådne. Vi hadde mye gøy sammen med Anna Sofie og Arne. Der lekte vi sisten og gjemsel, trillet ball i hatt, kastet hestesko, gikk på stylter, hoppet paradis og kastet på stikka. Vi syntes det var moro å klatre i stupbratte Børjaåsen. At ingen datt ned var et under for bak oss kom småjentene. Når gjøken galte om våren var tiden inne for å gå barbeint. Vi brukte bare en kortbukse og ble svært solbrent. Det gikk noen dager og så flasset vi. Noen ganger overnattet alle sammen i høyet på låven. Det var gøy å hoppe i høyet.

Om våren hengte vi flasker i bjørkegreinene for å få bjørkesaft. Det var også morsomt å bygge barhytter i skogen. I Andebu var det norgesmesterskap på ski en gang. Når 17 km løpet var ferdig ble jeg med noen for å gå den strekningen. Det ble nok for langt for meg den gangen. Jeg var ikke hjemme før det var helt mørkt, helt utslitt. Vi var også for å se på hopprennet i Bjellandbakken ved Sem. Det var en opplevelse å se Birger og Asbjørn Ruud i aksjon.

Det kunne gått verre.

Vi hoppet på ski vi også. En gang var jeg uheldig og brakk beinet. Jeg kom hjem takket være Samuel som bar meg på ryggen helt fra Bakeren og til Bjure. Snakk om broderkjærlighet. Så gikk turen videre til Tønsberg Sykehus. En gang syklet jeg hjem fra skolen. Nederst i en bakke møtte jeg en mann med hest og kjerre. Det var glatt så jeg skled overende og lå der og kavet rett foran hestebeina, helt skrekkslagen. Heldigvis stoppet den så jeg slapp å bli tråkket ned. Jeg hadde englevakt. En sommerdag var jeg på skogen vår og skulle ri på hesten hjemover. Da vi var nede på veien kom det en bil, - hesten ble skremt og galopperte avsted. Jeg datt av hesteryggen og ble slept bortover grusen for jeg hang fast i kjøretauet. Da skrubbet jeg meg kraftig opp. Henry var en liten livlig krabat. Engang vi kjørte med hestevogna hoppet han av og ble overkjørt av det ene hjulet. At det gikk bra, var et Guds under. En gang syklet han hjem fra skolen. Nederst i Grønnmyrbakken veltet han fordi det var noe løsgrus i veien. Styret på sykkelen slo et stort hull i underleppa og han spyttet blod. Da han kom hjem for å spise så rant maten ut igjen. Skaden ble lappet sammen med plaster. Arrene etter den opplevelsen er fremdeles synlig. Om vi hadde mye lek og moro så var det også farer som lurte. En gang Inger Johanne klatret i et tre hoppet hun ned på en skarp ljå og skar seg kraftig opp i beinet. Hun ble kjørt til doktor Skott på Sem og sydd med flere sting. Hos oss var det ikke kjedelig, det hendte noe hele tiden på godt og vondt.

Mor, det ordet ikke tolkes kan i ord, Jo, det er et ord som dekker nå jeg vet, Det ordet heter kjærlighet. Du bar oss under ditt hjerte, Og fødte oss med smerte. Siden bar du oss med takk og bønn Til den velsignede Guds sønn. Du lærte oss det som var edelt og godt, Takk for den ballast som vi har fått. Du samlet oss alle i en stuekrok, Og leste for oss av Bøkenes Bok, Om ikke å bygge sitt hus på sand, Og du lærte oss sanger om himmelens land. Du var rik, men ikke på gods og gull. Allikevel hadde du favnen full. For arbeidslyst og arbeidsglede, Var rikelig hos deg tilstede .

.Mamma måtte jobbe både inne og ute. Hun hjalp oss med skolelekser og sydde klær til oss. Noen ganger duret symaskinen til langt på natt. Pensjonisttiden benyttet hun flittig til å hjelpe barn og barnebarn. Hvis noen ikke hadde flere jobber så dro hun til neste sted. Hun burde vært utnevnt til hverdagshelt mens hun ennå levde. Helsa var god, og hun hadde evnen til å slappe av i alt strevet. Vi hadde et godt hjem tuftet på de kristne grunnverdier. Hun la ned vandringsstaven i 1989, 92 år gammel.

Hvor ble det av oss?

Etterhvert flyttet vi ut av redet for å ta utdannelse, arbeide og stifte familie. Samuel overtok på Gravdal i 1945 Han ble gift med Marit og de fikk to jenter, Tove og Kjersti. Dessverre omkom Kjersti i en trafikkulykke bare 5 år gammel. Samuel likte seg godt i skogen og drev stort med salg av ved. På skogen sin ved Stangevann hadde han en hytte som han kalte Samuelstuen. Ved siden av gårdsdriften hadde de et stort grisefjøs. Samuel var glad i musikk. Han spilte fiolin, munnspill og var dyktig på torader. Han deltok i en musikkgruppe på Titanofestivalen. På slutten av krigen var Samuel med i hjemmefronten.- Gutta på skauen. For oss andre i familien var det helt ukjent at han hadde vært med i denne virksomheten. Samuel ble syk og gikk borti 1991-71 år gammel.

Da Henry kom hjem fra sjøen etter krigen slo han seg ned i Oslo. Han jobbet noen år i budavdelingen i Handelsdepartementet. Så reiste han til Canada og drev der med tømmerhogst i 2 år. Senere var han ansatt som fullmektig i postavdelingen i Vassdragsvesenet i hele 31 år. Henry er nå bosatt på Romsås i Oslo. Erling ble gift med Anna og de har datteren Reidun. Anna og Erling overtok på Bjure i 1953. De bygde drivhus og drev med blomster og plantesalg. Å komme til Bjure en sommerdag er som å spasere inn i Edens Hage. Erling er en dyktig birøkter og driver stort med honningsalg. Han er fingernem, er en flink treskjærer og kan det meste. Willy ble gift med Edle, og hennes foreldre kommer fra Modum. Jeg har jobbet i jernvarebransjen med kalkulasjon, på priskontor og hustrykkeri. Vi har 2 barn, Levi og Lisbeth. I 34 år bodde vi på Bryn i Oslo. Nå har vi vårt hjem i Oppegård.

Ingebjørg ble utdannet som sykepleier ogjordmor, og tok imot 30 bam på Tønsberg Sykehus. Hun valgte å gjøre sin arbeidsinnsats i 30 år på 'laboratoriet i Folkehelsa, og trivdes godt med det. Ingebjørg ble gift med Johan som døde i 1986. Hun har en leilighet på Haugerud med fin utsikt over Oslo. Ruth er gift med Jostein og har to barn, Jan og Solfrid. I flere år hadde de en bondegård på Sperre i Våle. Ruth og Jostein har bygd hus og bor nå på Brekkåsen i Våle. Det må nevnes at Ruth er en dyktig treskjærer og rosemaler. Esther ble gift med Finn. De fikk to barn, Birgit og Arild. Finn døde i 1958 bare 25 år gammel. Esther giftet seg senere med Hans. De-fikk to barn sammen, Jørgen og Eirin. Esther har i flere år vært ansatt på laboratoriet hos Jahres Fabrikker. De har sitt hjem i den trivelige byen Sandefjord. Inger Johanne er gift med Terje og bosatt på Nøtterøy. De har fire barn, Monica, Richard, Fredrik og Desire. Inger Johanne og Terje er aktive i menigheten Betania. Inger Johanne er utdannet som lærer og noen år underviste hun i småskolen.

Det er rart å tenke på at Henry, den eldste av oss, nå er 87 år. Tiden har gått fort siden vi var små. Tilslutt må jeg ta med vår fetter Harry KvaIe som har stått oss så nær i oppveksten. Han flyttet til Oslo i 1945 og hadde sitt virke i jernvarebransjen og i forsikring. Han ble gift med Vera og fikk 5 barn: Freddy, Melvin, May Susann, Dan og Liv Fanny. De bodde både på Økernbråten og på Lørenskog. Senere kjøpte ·de en eiendom på Jessheim. Der var tomten så stor at 4 av barna slo seg ned der med sine familier. Vera døde i 1986. Senere ble Harry gift med Liv og de har nå sin bopel på Tveita i Oslo. Harry er musikalsk. Han kan spille på mange instrumenter, men er en kløpper på mandolin. Det er alltid trivelig å være sammen med denne kjernekaren. Harry har alltid vært aktiv i forskjellige menigheter. Han er nå ledende Eldste i Evangeliesalen Berøa.

Gravdal Gård:

Sofie og Edvard Gravdal fra 1886 til 1922.

Inga og Jacob Gravdal, 1922-1933.

Susanne og Syver Kvale 1933-1945.

Marit og Samuel Gravdal 1945-1991.

Halvor og Tove Gravdal 1991-2003.

Gården ble solgt i 2003 og gikk ut av familiens eie etter 117 år.

Ifølge boken om Ødegårdslekten i Vestfold er Gravdalfamilien en del av denne slekten. Fortegnelsen starter opp i 1760. I boken om Valdres slekten Bugge er Kvalefamilien oppført der. Slektslisten starter opp i Danmark allerede i 1302.

Jeg vil takke Henry som har sett igjennom dette skrivet. Han har korrigert meg og kommet med noen tilføyelser.

Oppegård, mai 2009

Willy Gravdal, Vestre Greverud Terrasse 10 E, 1415 Oppegård Tlf 66992855.

Tillegg til Barndomsminner. (Litt av hvert)

Da Erling var liten fikk han besøk av en rotte da han sov. Den begynte å bite i øret hans så blodet randt. Uff a meg og uff a meg. Noen har fortalt at Harry og jeg fant ei øks og slo bunnen ut av vaskebalja til bestemor. Da var vi ugangskråker. , Det var bare grusveier i gamle dager. Når det kjørte en bil stod støvføyka bak den. Det ble brukt veisalt for å dempe støvplagen. Vi fikk de tomme blikktønnene av Veivesenet ved Jarlsberg. De ble klipt opp og banket flate for å brukes på taket til vedskur og boder. Oppfinnsomheten var stor. Vi fikk mye brukte klær fra familien i Oslo. De ble sydd om til oss. Noen ganger duret symaskinen til langt på natt. F ottøy var det dårlig med under krigen og det var dyrt å kjøpe nytt. Vi humpet av sted med damesko som vi hadde fått fra Oslo. De ble brukt som hverdagssko, også av guttene. Man tager hva man haver. Vi syntes det var moro å klatre i stupbratte Børjaåsen. At ingen datt ned var et linder, for bak oss kom småjentene på høyhelede sko. Da jeg klatret i et tre ytterst på stupet så brakk toppen og jeg datt ned, heldigvis inn mot skogen.

Det var ikke Renholdsverk i tidligere tider-Søpla ble kastet i vei skråninger og i skogen. Børjalia var et slikt sted. Hermetikkboksene eksploderte som børseskudd i solsteiken, og vi kunne kjenne en illeluktende stank. En kveld jeg stod og fisket på Tryteberget i Askjemvannet fikk jeg en fugl på kroken, det var en strandsnipe.

Oppegård, juni 2009- Willy

Tilleggsopplysninger :

Samuel, Henry, Erling og Willy Gravdal er søsken sammen med Ingebjørg ,  Ruth , Esther og  Inger Johanne .

Jacob ( Willy`s far) er bror til Søren, Ellef og Hans og søsken til Susanne Marie og Martine

supplert av Odd H. Kolkinn 2014