Del 2 : Krig

HVALFANGST OG KRIG

Av

Ragnvald Myhre.

_

Innhold

TYSKLAND ANGRIPER NORGE

Den 8. april kom det foruroligende nyheter i Pressa om kamp mellom engelske og tyske krigsskip, og at britiske fartøy la ut miner i norske farvann. Det ble også meldt at en polsk ubåt hadde senket det tyske skipet, “Rio de Janerio” utenfor Lillesand, og at det hadde vært fullt av tyske soldater og krigsmateriell. Om morgenen den 9. april fikk vi rede på at telegrafisten hadde hørt over norsk radio og flere utenlandske radiostasjoner at tyskerne hadde invadert Danmark og Norge.

Før frokost kom 2. telegrafisten ned med Pressa som bekreftet hele elendigheten. På skjemt sa han: “Heil Hitler !”, men anledningen passet ikke for denslags spøk, så han fikk en drabelig upper cut av en som sto nærmest. Senere fikk jeg rede på at han ikke var tyskvennlig i det hele tatt, men seilte i den norske handelsflåten under krigen. Nyheten slo ned som et lyn ombord, og det ble en trist, ekkel stemning med de villeste diskusjoner de nærmeste dager. Det bitreste av det hele syntes vi var at en middelmådig politiker som het Quisling, hadde sammen med en gjeng andre landsforrædere, utropt seg selv til ny regjering og til støtte for tyskerne. At noen kunne synke så lavt !

Det ble mange heftige diskusjoner blant mannskapet og mye kritikk av sosialistene i Norge som hadde rakket ned på Forsvaret i alle år og stadig skåret ned på bevilgningene til et bedre forsvar. Arbeiderpartiet hadde hele tiden hevdet at de tok avstand fra enhver form for krig, noen selv forsvar av sitt eget land hørtes det ut for. Bare vi var snille nok, ville ingen røre oss. Dessuten skulle Regjeringen føre en forutseende utenrikspolitikk. Hæroffiserene ombord fortalte skrekkhistorier om hvordan de rødeste og forsvarsfiendtlige hadde mobbet norske soldater i 30- åra. Det var så ille at militært personell ofte fikk portforbud den 1. mai for å unngå opptøyer. Det var litt av et paradoks at venstrekreftene samtidig hyldet og beundret Den Røde Armé. Russerne måtte så gjerne ha en stor armé, men lille Norge skulle ikke få ha et forsvar i det hele tatt. Arbeiderpartiet hadde flokket seg under det “brukne gevær” som symbol. Selv Quislings politiske parti, Nasjonal Samling, hadde avstand fra slik blåøyet idioti.

Vi fikk også høre at kystvernet på Oscarsborg og på landsiden i Oslofjorden, hadde senket den tyske krysseren “Blücher”, men hørte ingenting om kystforsvaret ellers i landet. Sjøslaget i Narvikfjorden, hvor Royal Navy angrep tyskerne og senket syv destroyere, ble også referert i Pressa. Vi fulgte med så godt vi kunne og fikk også høre mere om krigens gang fra dem som var språkkyndige og hadde gode radioapparater. Noen hevdet i diskusjoner at det hele skyldtes England som brøt våre grenser for å redde noen av sine landsmenn som var fanger ombord i det tyske handelsfartøyet, “Altmark”. Men andre sa at det hadde ikke latt seg gjøre eller blitt nødvendig hvis Norge hadde hatt Marine sterk nok til å holde orden på trafikken i våre farvann og kontrollere det tyske skipet som hele verden visste hadde krigsfanger ombord. Atter flere poeng mot A.P. sin unkelige politikk. Det kom senere frem at kapteinen på “Altmark hadde nektet Marinen å inspisere skipet i norske farvann og at Marinen hadde gitt etter og sågar eskortert det tyske skipet innenfor territorialgrensen. Det ble verre og verre etter hvert som vi fikk mer informasjon om hva som foregikk hjemme.

Alle norske skip fikk nå ordre om å gå til fransk, britisk eller nøytral havn. Kongen svarte NEI ! for annen gang til et tysk ultimatum den 10. april om å overgi landet til dem. General Ruge fikk ordre om å forsvare landet med alle midler.

Tidlig en kjølig, disig lørdags morgen den 12. april 1940, seg vi inn på havnen i New York og ankret opp utenfor Pier 113. Det tok ikke lang tid før det kom amerikanske aviser ombord, og de hadde svært lite pent å si om nordmenn. Det var visst bare landsforrædere, dårlige soldater og udugelige politikere i hele landet. Det siste var de aller fleste helt enige i. Avisene var visst bare ute etter sensasjonelle nyheter som bragte salget opp. Men avisene kjente heller ikke til at nordmenn kjempet alene mot verdens største, best trente og utrustede hær, mens norske soldater, nesten uten skikkelig trening og med dårlig utstyr, kjempet tappert mot inntrengende fiender, og det skulle det mot til.

Vi fikk ikke landlov, men via kaptein Haga meldte vi oss kollektivt for den norske konsulen i New York og ba om å få komme hjem hurtigst mulig for å delta i å kaste tyskerpakket ut av landet vårt. Konsulen rådet oss imidlertid til å stå ombord og seile kokeriet med sin kostbare last videre, foreløpig til England. Å få komme i land og bli internert var et alternativ som ble tilbudt oss, men det tror jeg ikke noen ombord vurderte i det hele tatt.

Det tok ikke lang tid før jøden Max kom ombord med en stor del av butikken sin som han spredte ut på dekket, og handelen gikk riktig livlig. I folkemylderet la jeg merke til at enkelte lurte med seg både skinnjakker og annet bort i lugaren sin uten at Max merket det. Han tjente sikkert godt likevel. Når gjengen prutet som verst, kalte han dem for “Tjømling”, for det var visst det verste han visste. Jeg kjøpte noen suvernirer og litt klær, men storparten av dette forsvant også fra skipssekken min under senere lagring i London. Noe av det gjeveste Ivar og jeg fikk tak i, var frisk melk i pappkartonger på én pint (0.47 l). Som det smakte !

Lysten til å komme i land var stor, og en sen kveld fikk jeg plutselig anledning. Annenstyrmann hadde vakt og var riktig i godlune så han blåste i dampfløyta på båt, og det kom en ganske raskt. Jeg klarte å komme med de fem som entret båten hurtigst mulig før noen fikk anledning til å endre mening, og kort tid senere kom vi i land et sted ute på Long Island. Jeg vet ikke hva som gikk hurtigst, pengene eller tiden, men etter å ha besøkt diverse barer og spisesteder, som var en artig opplevelse, etter å ha vært ombord så lenge, var det på tide å komme oss tilbake igjen. Det gikk greit å få tak i båt ut til Koka igjen, uten nesevise spørsmål fra vakthavende matros da vi entret leideren og klatret ombord. Nå hadde jeg vært i U.S.A., riktignok på ulovlig vis, men jeg var en av de veldig få som hadde klart det. Tanken på at Norge hadde kommet i krig la selvfølgelig en demper på opplevelsen.

Noen fikk tak i slektninger de hadde i området, men de aller færreste fikk komme ombord. Ivar og jeg prøvde ikke engang på å få kontakt med noen av våre tre fettere som bodde ute på Long Island. Vi hadde hverken adresse eller telefonnummer til noen av dem, og humøret var på bunnivå. Den 22. april lettet vi anker og seilte videre med kurs for Halifax i Canada, hvor vi skulle losse en del av hvaloljen. Norge var nå i krig, og det ble satt i verk en rekke tiltak på Koka mht. gråmaling av skrog, mørklegging, demping av lanterner etc.. Flere ombord hadde erfaring fra forrige krig og sydde sine fartspapirer, verdisaker, penger etc. inn i vanntett pose som kunne henges rundt halsen.

Underveis fikk vi rede på at engelske tropper var kommet inn til Åndalsnes for å hjelpe Norge. Fire dager senere ankret vi opp i Halifax og grunnstøtte under bukseringen inne på havna, men det var så svakt at tankene var uskadd. En hvalbåtmaskinist som hadde skadet rygg, ble lagt inn på sykehus der. Det ble sagt at han hadde falt ned i maskinens veivhus og at han var så tynn at han kom ut igjen nesten like hel. Han var virkelig tynn som en strek og kastet vel knapt skygge.

KONVOI TIL ENGLAND

Inne på havna lå det noen dusin skip klare og ventet på å gå til England i konvoi. Det var den konvoien vi skulle være med i. Flere forberedelser for seiling i konvoi ble gjort unna, og noen dager senere fant vi vår plass i konvoien, 36 skip i alt med to destroyere som beskyttelse. Farten skulle være 6 knop da det var flere eldre skip i konvoien. Det var ikke rare forsvaret med bare to destroyere, men noe var vel bedre enn ingenting. Etter noen dager i tåke og disig vær, “mistet” Fl.K. “Vestfold” konvoien, og da ble det slått full fart som var 15 knop, nesten tre ganger så hurtig som konvoien. Vi kom da også til Liverpool ca. to uker før de andre skipene. Så vidt jeg husker var det på pinseaften den 11 mai. Både vi og konvoien kom fredelig frem. Tyskland hadde ikke noe stort antall ubåter ute på tokt den tiden, visstnok 42 stk. kampklare. Kokeriet med sin dyrebare last ville nok ha vært et fristende mål for tyske ubåter.

I ENGLAND

Det første vi så da vi seilte inn mot havnen til Liverpool, var en masse sperrebalonger som skulle hindre lavangrep med fly, men det vi ikke visste var at Tyskland hadde tatt i bruk magnetiske miner som eksploderte når et skip av metall kom i nærheten. Denne sort miner ble senere gjort ufarlige ved å montere strømførende kabler rundt skipet slik at det magnetiske feltet ble nøytralisert. Eldre skip med svak generator ombord hadde problemer. Det ble senere sagt at Fl.K. “Hektoria”, ble sprengt i luften av en magnetisk mine, da det ved et mistak stoppet generatoren etter å ha ankret opp på havna. Ryktene påsto at en av de svære kjelene fra kokeriet ble funnet langt oppe i byen, enten det nå var Liverpool eller Cardiff. Dette ble forøvrig avsannet senere, krig og et virvar av rykter hørte sammen. Den magnetiske mine ble oppfunnet på slutten av forrige krig, men aldri tatt i bruk den gang. Det ble sagt at Polen hadde oppfunnet den, solgt patenten til Tyskland og ideen med strømførende kabel til England.

LIVERPOOL

På havna i Liverpool var det livlig virksomhet, spesielt over til Birkenhead siden. På ferjene mellom de to stedene var det lystig sang og musikk blant passasjerene, og de fleste av oss var noe imponerte over at det i et land som var i krig kunne finnes så lystig humør. Vi skulle forøvrig få rikelig anledning til å beundre det ukuelige humøret hos britene under de mange nederlag i tiden som fulgte, spesielt de tre første årene av krigen.

Jeg husker et Walrus amfibiefly som klarte å lande i virvaret på havna, takse inn til en brygge, motta en dokumentmappe og ta av igjen. Jeg var helt betatt - tenk å være så nær et fly. Det skulle forresten bli rikelig med fly å se senere under oppholdet i England. Det kom også inn en destroyer som hadde vært ute i kamp og hadde behov for mere ammunisjon av ymse dimensjoner. Etter noen timer hadde den fått sitt behov dekket og forsvant ut igjen.

Dagen etter var 1.dag pinse, og siden de færreste av oss hadde penger, ble sjømannskirken temmelig full. Presten, van der Hagen, tok pent imot oss og pratet med flere av oss etter prekenen. Vi ble også invitert til kaffeselskap om kvelden samme dag. Jeg husker vi så mye fattigdom i strøket hvor kirken lå, og det krydde av barn som tagg oss for penger. Presten sa vi måtte ikke gi dem noe for da ble de ennå mer vanskelige og pågående. Det ble riktig en hyggelig kveld med diverse underholdning, bl.a. av sangeren Valdemar Johannesen som under en turné var strandet i England.

Dagen etter, dvs. 2. dag pinse som er vanlig arbeidsdag i England, fikk vi utbetalt noen pund av den norske konsulen, og deretter skulle vi ta igjen tapt tid på byen. Etter råd fra noen oldtimere tok flere av oss inn på American Bar i Lime Street. Der ble det litt ståhei da jeg prøvde å betale med en 5-punds seddel for en pint øl, ca 7 pence. Så store penger kunne ikke baren veksle og måtte derfor sende den med bud til sin bank og da fikk jeg 5 én-pundsedler tilbake, som var mer gangbart. Dette var mitt første besøk i en av de meget omtalte engelske pubene, og jeg følte meg som millionær.

Etter en livlig kveld, ville vi ha noe å spise og ble geleidet av en eldre hvalfanger til en enkel kiosk hvor vi spiste “fish and chips” for første gang. Det duftet herlig på lang avstand og folk strømte til og stilte seg i kø. Retten besto av frityrstekt fisk og potetfingre, tatt direkte opp fra matolje i en sydende gryte, lagt i avispapir og krydret med salt og eddik. Vi spiste det direkte fra avispapiret ute på gata, som skikken så ut til å være, og fant at det smakte riktig godt. Jeg tror prisen var six pence pr. porsjon.

Vel fornøyd med vår første virkelige kveld i England, forsøkte vi å få båt ut til Koka, men det var vanskelig så sent på kvelden, så vi overnattet like godt på et transittsenter. Det var noe kjølig så det ble ikke rare søvnen, men så var det også helt gratis. Morgenen etter spiste vi “ham and eggs with toast” til frokost på et fint hotell. Jeg merket meg at gaflen min ikke var ren, og at det var fremdeles rester av egg på den etter forrige bruker. De som hadde vært i England tidligere mente at hygienen der var av lavere standard enn i Norge. Vi rakk så vidt å komme oss ombord i tide for jobben.

Etter noen interessante dager i Liverpool, ble vi som tilhørte hvalfangstgjengen avmønstret fordi vi skulle reise til London for registrering hos norske myndigheter. Det egentlige skipsmannskapet ble stående ombord da ”Vestfold” visstnok skulle losse og settes inn i tankfart. Jeg tror vi feiret en slags 17. mai i Sjømannskirken.

Dagen etter var alt klart, og så bar det til jernbanestasjonen hvor all bagasjen vår ble lastet i en vogn for seg og for oss var det reservert spesielle vogner. Det var en behagelig reise som tok ca. fire timer, men før vi kom fram, satte reiselederen vår i gang innsamling som skulle være tips til togbetjeningen, og maken til tips hadde vel betjeningen aldri fått. Det ble kastet store mynter og pund-noter i samlebøssa. Det var tydelig at her var det rike hvalfangere ute og reiste. Med så mye drikkepenger kunne nok togbetjeningen hygge seg på pub i lange tider fremover.

LONDON

Sent på ettermiddagen kom toget inn til Paddington Station, og derfra reiste vi med bestilte busser til Russell Square hvor mange av oss tok inn på Royal Hotel, Woburn Place, W.C.1. Det hadde 777 rom og var et av de bedre i den delen av London, men kostet bare kr.7,50 pr natt med frokost. Jeg husker Ivar og jeg nøt den første natten i en skikkelig seng ekstra godt. Det første vi måtte gjøre dagen etter var å registrere oss og få passene stemplet for midlertidig opphold i Storbritannia. Dette ble foretatt i en bygning som het St. George´s Hall, 5 - 7 Westminster Bridge Road, S.E.1.. Norske myndigheter hadde etablert seg der for å registrere alle nordmenn som kom til England. Det gikk ganske kvikt, og han som skrev inn Ivar og meg var forøvrig en venn av vår nabo Mathias Svendsrød. Senere måtte nykommere fra tyskokkuperte land gå gjennom en veldig omfattende kontroll ved Patriotic School i London eller Isle of Man, for å sile ut eventuelle spioner eller andre suspekte personer. Det var også viktig for å samle opplysninger om forholdene i de okkuperte land.

Det kom på den tiden tusenvis av flyktninger fra land som Tyskland hadde nedkjempet , og det var viktig for England å holde oversikt og orden på dem. For norske myndigheter gjaldt det å få oversikt over nordmenn som kunne bemanne handelsflåten eller tjenestegjøre i norske eller britiske militære avdelinger.

Den 10. mai hadde det vært rabaldermøte i Parlamentet over krigens gang og alle tilbakeslag hittil. Statsminister Neville Chamberlain måtte gå av, og marineministeren, Winston Spencer Churchill, ble ny stats- og forsvarsminister. Han hadde holdt en alvorlig tale i Parlamentet til folket hvori han bl.a. sa: ”Jeg har intet å by dere, annet enn blod, slit, tårer og svette.” Men så fortsatte han: “ Vi skal seire, koste hva det koste vil, seier uansett hva slags terror vi måtte møte, seier, hvor lang og hvor hard enn vår vei må bli; for uten seier kan vi ikke overleve.” Det ble rikelig av alt dette, unntatt seier, i de første årene som fulgte. Churchill var da 66 år gammel og full av kampmot. Opp gjennom 30-årene hadde han ivret for at England måtte ruste opp for å møte den krigsfare som Hitler bygde opp i Europa, men for døve ører. Han ble tvert imot, hånet og skjelt ut som krigshisser.

Krigen i Norge gikk dårlig, og annet var vel heller ikke å vente. Forsvaret hadde vært sulteforet i mange år med hensyn til personell, materiell og trening. Det mest alvorlige var den nedrakking venstresiden i politikken hadde utsatt militært personell for i 30-åra og nå ble det krevd at de skulle sette livet inn for dem som hadde hånet dem i årevis. Vi fikk også høre at noen av offiserene og underoffiserene sviktet fullstendig, og noen var rett og slett udugelige, noen var sågar nærmest landsforrædere. Det ble sagt at en av dem var kommandanten i Narvik, som visstnok hadde overgitt seg uten kamp. Han hadde gladelig sluppet tyske styrker inn til Narvik uten å åpne ild. Det forekom også at folk sto med hendene godt nede i bukselommene og gliste av norske soldater som ba om litt hjelp da de slet på harde livet på stasjoner med å lempe ammunisjon og utstyr fra tog og over på sine lastebiler. Noen ombord minnet om at A.P. hadde i lang tid gjort sitt beste for å indoktrinere folk med at Forsvaret var til for kapitalistene for å underkue arbeiderklassen.

Til tross for alle disse odds, meldte norsk ungdom seg frivillig og kjempet under sine tilfeldige ledere, forbausende bra, med utilstrekkelige våpen mot en suverén angriper. Som forholdene var, ble det ikke mulig for oss å komme hjem for å ta del i kampene, men noen av dem i vernepliktige årganger meldte seg inn i Marinen eller Royal Navy. Senere ble visse årganger kalt inn til Den norske hær som ble opprettet i Dumfries, Skottland.

En dag dukket Knut også opp etter å ha reist gjennom Frankrike etter avmønstring i Marseilles, og svoger Erling noe senere, så nå var vi iallfall fire sammen fra samme “hus”. Det ble litt dyrt i det lange løp å bo på Royal Hotel så Ivar, Knut og jeg leide et firemannsrom i et lite halvpensjonat, Newlands Hotels i Bernard Street 46, like ved. Vi utnyttet dagene godt til å bli kjent i London og reiste mest med undergrunnsbanen som var både hurtig og billig. Knut hadde vært i London før og lærte oss systemet med busser og undergrunnen. Det ble besøk i Hyde Park, Albert Hall, Buckingham Palace, Houses of Parlament, Westminster Abbey, Big Ben, Lord Nelson statuen og Norway House på Trafalgar Square, Senotaph på Whitehall, The Zoological Garden, Greenwich Observatory, Pettycoat Lane, Piccadilly Circus, forretningsstrøkene i Oxford- og Regent Street og vokskabinettet , Madame Tussaud. Jeg tok til og med en hel dag i British Museum som ligger like ved Russell Square. Det var intereressant å farte omkring i verdensbyen, og vi ville få med oss mest mulig, for vi regnet med at vår ferd ville gå videre til et eller annet sted i nær fremtid.

Siden krigen ble erklært av England og Frankrike mot Tyskland den 3. september året før, hadde det faktisk ikke hendt noe på Vestfronten, og media betegnet tilstanden som Sitz-krieg, Drole de Guerre eller The Phoney War ( liksom krig). Tyskerne holdt seg bak sin forsvarslinje Siegfried-linjen og de allierte bak Maginotlinjen, og det var i den tiden soldatene kunne synge: “ We´re goin´a hang out our washing on the Siegfried Line, got any dirty washing, mother dear” og den siste strofen lød: “If the Siegfried Line´s still there “. Men dette endret seg fort den 8. - 9. april 1940, da Tyskland invaderte Danmark og Norge, og den 10. mai da tyske styrker brøt seg vestover gjennom Holland og Belgia på en rå og brutal måte, uten å ta hensyn til at begge land var nøytrale.

Det hadde vært Hitlers plan å starte offensiven mot Frankrike allerede i november 1939, men en liaisonoffiser med angrepsplanen fløy seg vill og måtte nødlande i Holland. Der ble han tatt til fange og måtte gi fra seg alle papirer som bl.a. inneholdt angrepsplanen, så en ny plan måtte utarbeides, og det tok tid. Dessuten hadde Hitler en krise med offiserene den samme høsten. Da Tyskland gikk til angrep på Vestfronten, hadde Frankrike 110 divisjoner og England 5 , dvs. 115 divisjoner i alt, mot Tysklands 40 - 50 divisjoner oppsatt for strid, og 113 under oppbygging. Vestmaktene hadde mer tanks og kanoner, men færre kampfly enn Tyskland, og brukte visst ingen av delene fornuftig.

Etter bitre erfaringer med tyske angrep i 1870 - 71 og 1914 - 18, ville Frankrike stenge Tyskland militært ute for godt. I begynnelsen av 30-åra hadde de derfor bygget en solid forsvarslinje fra Basel i Sveits og til Longwy ved Luxembourgs grense. Festningsanleggene ble bygget på initiativ av krigsminister André Maginot og bar hans navn. Noen år før siste verdenskrig brøt ut, ble linjen forlenget langs den belgiske grense, men med langt svakere forsvarsanlegg. For å slippe å bryte seg gjennom Maginotlinjen, angrep Tyskland gjennom Holland med terrorbombing, bakkestyrker og 4.000 fallskjermsoldater. Deres oppgave var å innta broer, trafikknutepunkter, flyplasser etc. og å skape panikk - en helt ny form for krigføring. Den var blitt prøvd i Norge, men bare i liten skala. Holland forsvarte seg tappert, men måtte gi opp etter fem dager.

Tyskland angrep også Belgia etter noenlunde de samme retningslinjer. Den kraftige festning “Eben - Emaël” ble nedkjempet ved at tyske soldater i fallskjerm landet på toppen av den og slapp røykgranater ned i ventilasjonssystemet. Et andet angrep gikk gjennom Ardennene hvor de også hadde kjempet seg gjennom under forrige verdenskrig. Fransk og engelsk hjelp ble ført over til disse områder, men den kom for sent frem til å kunne stoppe de tyske stormangrep. Allerede etter noen dager måtte Belgias styrker trekke seg vestover. Så fort tyskerne hadde kjempet seg gjennom forsvarslinjene, satte de sine panserstyrker inn, ledet av pansereksperten general Guderian, og nå ble det virkelig blitzkrieg som i Polen året før. Innen den 20. mai nådde general Guderian Kanalen ved Boulogne - Calais og omringet derved britiske, belgiske og franske styrker. Det ble gitt ordre den 25. mai om full evakuering ut fra Dunkerque, “Operation Dynamo”. Denne ble gjennomført med skip og båter av alle størrelser, 900 ialt, og den 2. juni hadde de fått ut 224.000 briter, 95.000 franskmenn, 20.000 polakker samt en mindre styrke belgisere - litt av en bragd under bombing fra luften og artilleriild. Det var et tungt slag å måtte sette igjen praktisk talt alt av våpen og annet utstyr. Krigen hadde nå virkelig tatt en tragisk vending.

Den norske jageren, “Draug,” som tidligere hadde kommet til England med 67 tyske fanger, deltok i evakueringen, men to norske torpedobåter, nylig overtatt fra England, fikk ikke delta. Den såkalte norske regjering i London hadde visst ennå ikke klart å løsrive seg fra ideologien med Det brukne gevær og nektet å gi sin tillatelse. “Draug” deltok visstnok helt på eget initiativ. Den 25. mai ville utenriksminister lord Halifax og Neville Chamberlain, som da nylig var gått av, men fremdeles var medlem av regjeringen, sende ut fredsfølere via Mussolini. Man regnet med å ha et bedre utgangspunkt så lenge det ble kjempet i Frankrike, og at britiske flyfabrikker ennå ikke var blitt bombet, men forslaget ble tilbakevist av Churchill og Attlee. Clement Attlee var da formann i Labour partiet og medlem av Churchills regjering, senere visestatsminister.

Den 8. juni fikk fikk vi rede på at Kong Haakon og Kronprins Olav med sin regjering hadde ankommet England. Ivar og jeg fikk høre den triste nyheten da vi spiste frokost på stamkafeen vår. Den neste dårlige nyhet var at De norske troppene måtte kapitulere den 10. juni. Det var et hardt slag i tillegg til alle de andre vi allerede hadde hørt om. Avisene skrev at det hadde vært nødvendig å trekke allierte styrker ut av Norge for å bruke dem i Frankrike.

Den 10. juni gikk Italia også med i krigen på tysk side og angrep Frankrike fra sine grenser - et dolkestøt i ryggen på en fredelig nabo som forsvarte seg mot tyske horder på andre fronter. En nedrig oppførsel av Mussolini, noe som Frankrike ikke glemte så lett. De franske grenser mot Italia var nærmest ubemannet.

Paris falt den 14. juni, den franske regjeringen gikk av den16. juni og et nytt kabinett ble dannet under general Pétain, - helten fra Verdun under forrige verdenskrig. Kampene i hele landet opphørte den 25. juni, dvs. etter kun seks ukers strid. Etter avtale med tyskerne fikk det nye kabinettet beholde det sørlige Frankrike med hovedstad i Vichy. Hitler ydmyget Frankrike maksimalt ved å arrangere undertegning av kapitulasjonsdokumentene i samme jernbanevogn som ble brukt etter forrige verdenskrig da Tyskland måtte undertegne sin kapitulasjon.

Storparten av Den franske flåte gikk til Vichy-Frankrike, og svikefulle admiral Darland lot ikke England overta noe av den, den var faktisk under tysk kontroll. Kapitulasjonen medførte også at 25 norske skip med 720 mann ble internert . Av disse døde 20 i fangenskap, men 10 skip klarte å flykte og slutte seg til de allierte. Det må ha vært ca. den 17. juni at Ivar og jeg var i Sjømannskirken i London på spesiell gudstjeneste. Kongen og Kronprinsen med mange fra regjerings- og styringsverk, samt militære og øvrige sivile som nylig hadde kommet fra Norge, dessuten hadde mange andre også møtt frem. Gudstjenesten ved pastor Ursin ble under de daværende forhold veldig rørende og spesiell, bl.a. med at “ Ja,vi elsker ” og kongesangen ble sunget, og da var det neppe et tørt øye i forsamlingen. Da gudstjenesten var slutt, fikk Ivar og jeg se Kongen og Kronprinsen for første gang da de gikk ut av kirken først. Kongen foran høy og rank, virket trett og sliten, Olav like etter, tydelig merket av feltlivet, begge i sine norske uniformer for Hæren. De øvrige deltagerne bar også tydelige merker av den senere tids påkjenninger og stundens alvor.

Ved samme tid ble det kjent at troppeskipet “Lancastria” med 5.000 britiske soldater og flyktninger ombord ut fra St. Nazaire, var blitt bombet i senk, 3.000 omkom i sjøen i brennende olje. Det samme skipet hadde nylig evakuert 3.000 mann fraNorge uten uhell.

Sverige, som naboland og broderfolk, hadde oppført seg smålig og feigt siden Norge ble angrepet. De nektet å slippe inn svenskfødte Kronprinsesse Märtha da hun søkte tilflukt i Sverige med sine barn. Etter en tids parlamentering som ikke førte til noe, truet adjutanten, major Østgaard, med å kjøre ned porten for å komme inn, og først da fikk Kronprinsessen slippe gjennom for midlertidig opphold i Sverige, men hun måtte ikke vise seg offentlig.

Hun fikk foreløpig bo på Sälen Hotell, men noen meldte fra til tyskerne, og de truet med å bombe hotellet. Kronprinsessen ble derfor sammen med sine tre barn gjemt bort hos noen av sin familie på et gods i nærheten av Uppsala. Da de tyske styrkene var hardt trengt ved Narvik , lot kong Gustav den 5. av Sverige, da 82 år gammel og visstnok noe senil, tyske tropper reise gjennom landet, og derved kunne de angripe våre tropper i ryggen. Den svenske Kongen truet med å abdisere hvis regjeringen ikke ga ham lov. Kong Qscar den II hadde alltid vært sur på Norge for unionsoppløsningen i 1905, og den daværende kronprins Gustav hadde skrevet til keiser Wilhelm av Tyskland at han måtte gripe inn og forhindre at Norge skulle bli en selvstendig nasjon. Kong Gustav tilbød nå Churchill å stille seg som megler mellom ham og Hitler, men Churchill ville ikke ha noe med en så ynkelig, svikefull stakkar å gjøre. Han hadde sviktet Finland og Norge, og dessuten var han nazistvennlig og helt i tyskernes hender.

Vestmaktene hadde ikke tatt lærdom av blitzkrigen i Polen og måtte nå betale dyrt for dette. Operasjoner kombinert med panser og fly hadde vist seg også på Vestfronten å være all annen form for krigføring overlegen. Det viste seg også at fallskjermstyrker hadde gjordt “god” nytte for seg. Av de 4.000 som deltok falt bare 180, et lavt antall tatt i betraktning den skade de gjorde i motpartens stillinger.

Den dagen Frankrike falt var det en veldig matt stemning i London for å si det mildt. Nå sto England igjen alene og med en liten armé nesten helt ribbet for utstyr mot verdens sterkeste militærmakt, som syntes å være uovervinnelig. Store engelske tap på 400 fly i Frankrike, mesteparten av typen Hawkers Hurricane jagerfly og Fairey Battle bombefly, gjorde ikke saken bedre. Det hadde faktisk tatt tyskerne kun 9 uker å nedkjempe og okkupere Danmark, Norge, Holland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Norge var det land som hadde holdt ut lengst, nesten to måneder, ikke minst takket være vanskelige forhold fra naturens side. Tyske seire i vest hittil hadde kostet dem bare 27.000 mann mot de alliertes tap på 135.000 mann i falne, sårede og fanger, samt en masse utstyr.

Vi norske i Russell Square sto i grupper og diskuterte elendigheten, men patruljerende politi kom og ba oss gå videre, maksimalt tre fikk stå i en gruppe ble vi fortalt. Man fryktet visst uroligheter på grunn av den alvorlige situasjonen landet var kommet ut i.

Utenriksministeren, Lord Halifax, vurderte våpenstillstand med tyskerne, for Hitler var villig til å la England ha sitt imperium mot at Tyskland fikk frie hender på Kontinentet. Fortsatt herredømmet over Gibraltar var også et moment som ble vurdert som krav fra Krigskabinettet ved eventuell fredsslutning med Tyskland. Men ved nærmere ettertanke våknet den britiske løve. Stats- og forsvarsminister Churchill og visestatsminister Attlee, ville i samråd med den øvrige regjering, kjempe med alle mulige midler på alle mulige fronter inntil Hitlers forbannelse ble fjernet fra menneskeheten. Riktig nok var slaget om Frankrike tapt, men nå skulle slaget om Storbritannia ta til. Modige ord fra en nasjon som hadde lidt et drabelig, for ikke å si historiens største nederlag. Koloniene (The Dominions) var enige i den beslutning Churchill hadde fattet og gikk med på å kjempe videre. Churchill betegnet den tiden som Englands mørkeste time, men det tok ikke motet fra ham.

TYSKE INVASJONSPLANER

Hitler var overbevist om at England nå ville be om våpenstillstand samt fredsforhandlinger og ga ordre om å demobilisere flere divisjoner, men satte likevel stort i gang med forberedelser til invasjon av England under kodenavnet ”Seelöve” (Sjøløve). Det var imidlertid nødvendig å knekke Det engelske flyvåpenet ,Royal Air Force (RAF), først. Tyskland gjorde klar 10 divisjoner og en stor avdeling luftbårne tropper med 17 divisjoner som reserver samt hundrevis av tanks. Invasjonen skulle starte den 15. august samme år, men ble senere utsatt gang på gang. Generaloberst Milch fra Luftwaffe ville sette i gang invasjonen straks, men den tyske Wehrmacht var ennå ikke klar for en så stor oppgave, mest av hensyn til mangel på forsyninger i havnene for utskipning av invasjonsstyrker.

Samlingen av invasjonsfartøyer i havnene på den andre siden av Kanalen ble bombet av RAF Bomber Command ved enhver anledning med Hampden- og Wellingtonfly. Mens tyskerne bygget spesialfartøyer og trente på frakting av tropper og utstyr, drev England på med å bygge opp alle typer forsvar mot en invasjon. De hadde ennå bra med soldater, men hadde tapt storparten av sine våpen ved Dunkerque og andre havner på franskekysten. Churchill klarte ved hjelp av personlige kontakter å skaffe forsyninger fra USA med den høyeste prioritet, hvilket bedret litt på situasjonen. Tyskland kastet ut en mengde flygeblader over England med oppfordring til å kapitulere, men disse ble ignorert fullstendig.

Det kom mange flyktninger til England fra alle de okkuperte land, men vertslandet klarte å ta hånd om dem alle sammen. Marinens skip som var kommet til England, hadde straks gått igang med forsvaret av Storbritannia, sammen med restene av andre lands flåte, uten å vente på tillatelse fra den regjering Norge hadde i London. Dette ble sterkt kritisert av Nygaardsvold & Co. som burde ha vært stolte over at Marinen viste kampmot som en god alliert. Den del av Den norske handelsflåte som ikke var under tysk kontroll, stilte seg lojalt til rådighet for England i samsvar med kgl. resolusjon av 22. april 1940. Handelsflåten var på den tid den fjerde største i verden og meget moderne. Det var kun England, USA og Japan som hadde større handelsflåte enn Norge. Pr. 9. april var det allerede blitt senket 55 norske handelsfartøy. Hele den norske hvalfangerflåten, med 6.300 mann på 11 kokerier, med sin kostbare last på 152.000 tonn hvalolje samt 105 hvalbåter, stilte seg til rådighet for England.

Fra nå av kunne man vente tyske luftangrep over London når som helst, så Ivar, Knut og jeg brøt opp for å bo på hvert vårt sted for å hindre at vi alle tre skulle bli drept i tilfelle en fulltreffer. Jeg bodde en tid på Tolido Private Hotel, 53 Coram Street, også i Russell Square. Ivar og jeg deltok på et kurs i engelsk i den norske sjømannskirken og iblant i den svenske sjømannskirken, som begge lå i distriktet Rotherhithe. Jeg hadde pugget en del engelsk tidligere og stavet meg gjennom Londonaviser hver dag ved hjelp av en liten dansk - engelsk ordbok, så det gikk merkverdig fort å lære noe av språket, slik at jeg kunne føre en enkel samtale. På kurset brukte vi bl.a. boken om de engelske fangene på “Graf von Spee” og deres videre ferd med “Altmark” til Jøssingfjord. Det var jo greit å kunne snakke litt med folk og ikke minst å kunne lese en meny. Det var ikke ende på alt det rare vi fikk å spise den tiden vi bare kunne peke på menyen uten å ane hva vi bestilte. For mange av hvalfangerne gikk det mest på ham and eggs til alle måltider. En kar likte så godt fish and chips, men iblant ville han ha bare chips og da bestilte han fish and chips, no fish. Jeg husker vel hvor stolte Ivar og jeg var da vi ble tiltalt med “Sir” på stamkaféen vår.

Stampuben vår lå ved et gatekryss i Handelstreet rett ned for Royal Hotel, og stedet ble snart hetende Norway Corner. Reaksjonen på at vi var blitt dratt med i krigen og ute av stand til å få gjort noen som helst innsats i kaoset som nå eksisterte, var svært forskjellig. Det ble til at flere skjenket seg grundig hver dag for å drukne sine bekymringer og hjemlengsel, samt bruke opp sine penger før de skulle ut i krigen og kanskje bli drept. Jeg husker en hvalbåtstyrman som var vernepliktig løytnant i Marinen og nå innkalt, slet fælt med å kvitte seg med sine 2.000 pund (40.000 kr.) Jeg vet ikke om han klarte det, eller overlevde, men jeg husker godt at han spanderte på alle som kom i nærheten av ham og at mang en dårlig kledt kvinne mønstret i de flotteste gevanter, til og med pelskåpe.

Pengene satt svært løst hos de fleste den første tiden. Jeg husker en morgen vi hang rundt om på Norway Corner og ventet på at puben skulle åpne, noe tørste var vel de fleste av oss. Da kom en melkemann trillende med sin velfyldte vogn. En riking spanderte melk på hele gjengen, og etter en tid ville melkemannen dra videre, men da ble det protester som endte med at den rause hvalfanger kjøpte hele vogna. Da vi dro videre, ble vogna stående tilbake, og noen mente at de hadde sett den i bruk igjen av den tidligere eier noe senere på dagen, og da var jo alt bra. Jeg ser på mitt første rasjoneringskort at det ble stemplet Holborn den 27. mai 1940 og at jeg da bodde i 46 Bernard Street, Russell Square. Ved samme tid ble vi også tildelt sivile gassmasker.

Vi fikk etter hvert rede på mer om krigen i Norge. Tyskerne ville gjerne ha kontrollen over den norske kysten, ikke minst for å sikre transporten av svensk jernmalm som ble fraktet ut fra Narvik når Østersjøen var frosset til. Det var også viktig å hindre at England stengte dem fra å komme ut i Nordsjøen og Atlanterhavet. England var også interessert i den norske kysten for å kunne stenge den tyske flåten inne. Hitler var ikke særlig hjertet på felttog i Norge, men Großadmiral Raeder mente at det var meget fordelaktig å ha kontroll over norskekysten og at de måtte skynde seg før England kom dem i forkjøpet. Den 20. februar 1940 hadde Hitler gitt etter og satt Generaloberst Falkenhorst på prosjektet. Han fikk knapp tid på seg da Hitler maste på for å komme i gang med offensiven mot Frankrike så tidlig som mulig på vårparten.

Den 9. april kl. 04.00 invaderte tyske styrker Danmark og sikret seg baser for utfallet mot Norge. Danmark fant motstand nytteløst, og kl. 07.00 samme dag overga Kong Christian den X seg på vegne av sitt land. På grunn av mange foruroligende meldinger om angrep på Norge, hadde stortingspresident Hambro kalt inn Regjeringen i Utenriksdepartementet i løpet av natten til den 9. april. Kl 04.30 på morgenen samme dag hadde den tyske sendemannen, Curt Bräuer, meldt seg for utenriksminister Koht og forelagt ham et ultimatum om å godta vennlig tysk okkupasjon av Norge eller bli utsatt for “Blitzkrieg”. Koht svarte, etter å ha konferert med Regjeringen, at han kunne ikke gå med på de tyske krav og at Norge ville forsvare seg. “Da blir det krig”, sa Bräuer. “Det er allerede krig”, sa Koht. Tyske angrep på Norge hadde i realiteten pågått siden kvelden før. Koht unnlot imidlertid å varsle Kommanderende General om at Norge nå var i krig.

Kaptein Leif Welding Olsen med sitt vaktfartøy Pol III som patruljerte mellom Færder og Torbjørnskjær, praiet ved 23.00 tiden den 8. april to store mørklagte fartøy som trengte seg inn i Oslofjorden i mørket. Han skjøt varselskudd og ble møtt med drepende ild. Kapteinen med noen av sine menn ble drept, og var de første som falt - Norge var i krig for første gang på 126 år. Den tyske krysseren, “Blücher”, som trengte seg inn Oslofjorden med spesialtropper ombord for å ta konge og regjering til fange, samt å okkupere Oslo, ble senket av kystfestningen Oscarsborg . Skipet gikk ned tidlig på morgenen og tok med seg vel 1.000 soldater og sjøfolk i dypet, 1.400 reddet seg i land. Planen om å skulle overta Kongehuset og Administrasjonen i Oslo var foreløpig avverget. Kopås batteriet skjøt også treffere på “Blücher” samt på det tyske artilleriskipet “Brummer”, som sank lenger ute i fjorden.

Forsinkelsen gjorde det mulig å redde Kongehuset og Norges gullbeholdning ut av Oslo. Stortingspresident Hambro viste seg være en handlingens mann, mens storparten av politikerne som var skyld i hele elendigheten, nærmest var handlingslammet. Quisling hadde avtale med Hitler på forhånd og utropte seg over radioen som ny regjeringssjef for Norge og forbød all motstand. Det ville bli betraktet som en forbrytelse å kjempe mot tyskerne, sa han.

Tyskland angrep også Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik i de tidlige morgentimer. Panserskipene “Eidsvold” og “Norge” hadde ankret opp utenfor Narvik havn, og ble ved hjelp av simpel tysk krigslist torpedert og senket før de fikk åpnet effektiv ild. ”Eidsvold” gikk ned med 175 mann, bare 6 ble reddet. “Norge” gikk ned med 101 mann mens 90 ble reddet. Det ble sagt at Obersten som var sjef for forsvaret i området var nazist og hadde latt sine tyske “venner” komme inn fjorden uten å gjøre motstand eller melde fra. Den 9. og 10. april hadde Royal Navy kommet inn fjorden og ødelagt storparten av de tyske skipene, derav 8 destroyere.

Kongen, Kronprinsen, Regjeringen og Stortinget hadde foreløpig reist til Elverum, hvilket Koht også hadde opplyst under et intervju på Østbanestasjonen før avreise. Det tok da heller ikke lang tid før tyske fly bombet dem og tyske soldater ble sent avsted for å ta dem til fange. Tilfeldige norske tropper tok kampen opp med lette våpen og de klarte å stoppe tyskerne ved Midtskogen, og derved reddet de Kongen, Kronprinsen og Regjeringen fra å bli tatt til fange av tyske angripere. Elverum ble ettertrykkelig bombet av 19 tyske fly og i ruinene lå det igjen 41 drepte, sivile og militære. Elverum ble den mest bombede by på Østlandet. En løsmunnet Koht var skyld i mye elendighet den dagen. Regjeringen var visst helt tafatt, noen snufset, Statsministeren spiste tabletter og de kunne visst ikke skjønne at tyskerne hadde kommet inn “dørene” de selv hadde latt stå åpne ved å la Forsvaret forfalle. Statsminister Nygaardsvold ville både gå av og flykte til Sverige. Stortingspresident Hambro forhindret dette. Kaoset var stort nok fra før.

Øvrige tropper tok også kampen opp til tross for lite trening og bare lette våpen. Rot med mobilisering, uklare ordre fra høyere hold og iblant dårlige ledere gjorde ikke saken bedre. Det kom senere frem at det var blitt beordret stille mobilisering, dvs. pr. post, for ikke å provosere Tyskland, selv om tyske styrker hadde trengt seg inn i landet med stor råskap og allerede besatt de mest strategiske havnebyer og flyplasser. På toppen av det hele hadde Koht begått den megatabbe ikke å informere Kommanderende General om at Norge nå var i krig og skulle forsvare seg. Hvor mange udugelige menn hadde Norge i den øverste ledelse? Der var visst ingen grenser for dumheter som ble begått de første dagene av krigen.

Først to dager etter invasjonen begynte fikk general Ruge lov av vår “fredsæle” regjering til å sende ut klar ordre om at angrepet skulle stoppes med alle midler. Engelske styrker ble sendt Norge som hjelp, men de var hverken trent eller utstyrt for kamp under norske vinterforhold. Dessuten hadde skipet deres med artilleri og luftvernskyts blitt senket i Nordsjøen. Styrkene ble satt inn på Åndalsnes, flere steder i Gudbrandsdalen, Dombås, senere også Bodø og Namsos. Av 2.000 mann satt inn i Syd-Norge var det bare 163 mann igjen da de ble trukket ut. En polsk brigade og franske alpejegere samt fremmedlegionærer ble satt i land ved Narvik og kjempet som dyktige og modige krigere.

Norske “landssvikere”, eller skal jeg bare skrive at de var nyttige idioter, hjalp tyskerne med å bygge landingsbaner av trelemmer på Værnes, slik at deres fly kunne operere derfra og drepe våre egne soldater samt bombe bl.a. Bodø og Narvik. Ca. 2.600 naive, tankeløse “nordmenn” deltok i denne motbydelige “dåd.” De spikret trelemmer så flisene føyk, her gjaldt det å hjelpe fienden. Det var forøvrig en entreprenør i Trondheim som foreslo løsningen med trelemmer for tyskerne. Det var ikke bare tyskere som kjempet mot våre soldater.

Arbeidere på Sola flyplass lå heller ikke langt etter i frivillig bistand til fienden. Hundrevis av dem meldte seg frivillig for å kamuflere bygninger og anlegg for å beskytte dem mot engelsk bombing. LO., sin aversjon mot Forsvaret tro, hjalp tyskerne med arbeidskraft. Tyskerne hadde lett spill med så mange nyttige fjols til rådighet. Vi håpet at ikke alle opplysningene som sirkulerte blant norske i London var sanne, men de lå neppe langt unna sannheten da den tyske administrator Dellbrügge hos Terboven senere kunne si: “In Norwegen hatte ich keinen Gegenspieler”. De fantes visst ikke i det sjiktet man med rimelighet hadde kunnet forvente å finne dem.

Vi fikk også høre at norske soldater hadde kjempet tappert og slått bl.a. tyske fallskjermsoldater, selv om de iblant hadde benyttet seg av de mest sjofle knep. Marinen og Flyvåpnet gjorde en prisverdig innsats med sitt mindreverdige utstyr, mye av det burde ha vært på museum forlengst. Kaos, rykter og mange løsmunnede mennesker gjorde det lett for tyskerne å innhente ønskede informasjoner.

Da Syd-Norge måtte oppgis, flyttet Kongen og Regjeringen til Tromsø. Norske tropper under general Fleischer sammen med engelske, polske og franske avdelinger, hadde kjempet tappert og gjenerobret bl.a. Narvik den 25 mai. General Fleischer var, siden krigen begynte, den eneste general som hadde slått tyskerne i regelrette slag. Men da de allierte avdelinger på ca. 24.000 mann ble trukket ut for innsats i Frankrike, måtte Norge gi opp og avbryte kampene. Stor bitterhet. Da Norge nå sto alene, ble det sluttet våpenstillstand med Tyskland. General Ruge påtok seg å styre avviklingen og gikk selv i tysk krigsfangenskap.

Den 7. juni hadde Kongen med Regjeringen og rester av de militære styrkene ombord reist ut av landet på krysseren HMS “Devonshire”. Hangarskipet HMS “Glorious” og to britiske destroyere, “Ardent” og “Acasta”, ble senket i nærheten av “Devonshire” med tap av 1.474 mann fra Royal Navy og 41 fra Royal Air Force, men alle på “Devonshire” kom vel frem til Storbritannia. Det var de tyske slagkrysserne “Scharnhorst” og “Gneisenau” og krysseren “Hipper” samt fire torpedojagere som angrep den allierte flåten. De to polske skipene “Soubriewski” og “Batory” deltok også i evakueringen. Samtidig fulgte 15 skip fra Marinen og 600 mann med Kongen for å fortsette kampen for Norge utenfor landets grenser. Mange norske dro også over med egne fartøy eller fly. Et av Marinens MF-11 fly med tre mann ombord ble skutt ned av engelsk luftvern da de fløy inn mot Skottland. Alle tre omkom.

Koht var fremdeles like naiv og løsmunnet og røpet for den tvilsomme svenske utenriksminister, Günther, at Kongen og Regjeringen skulle reise over til England med krysseren HMS “Devonshire”. Kong Haakon ble sjokkert over slik naiv oppførsel. Kort tid etter at Koht var kommet til London, hadde han flyttet han ut til Brecknell, ca. 50 km utenfor London, sammen med sin “sekretær” og overlot Norway Foreign Office til legasjonsråd Colban, som måtte ordne alle utenriks affærer i denne vanskelige tiden. Litt av en utenriksminister Norge hadde. Han forlot visstnok Regjeringen i London for å komme vekk fra den “fælslege bombinga”.

Ja, dette var altså resultatet av Arbeiderpartiets spesielle “forutseende politikk” i 30-åra som skulle gjøre et sterkt forsvar overflødig. Det hadde ikke manglet på advarsler om at en tysk invasjon kunne ventes, men udugelige politikere sov like godt. Hvem ville vel angripe oss, vi som var så snille. Norge lot seg til og med før krigen diktere av Tyskland hvilke filmer vi fikk lov til å vise. Jeg husker at den amerikanske filmen “Diktatoren” med Chaplin i hovedrollen forbudt av Utenriksdepartementet etter påtrykk fra Tyskland. Charlie Chaplin drev i filmen gjøn med diktatorene Hitler og Mussolini.

Selv da det tyske skipet “Rio de Janerio” den 8. april på formiddagen ble senket utenfor Lillesand av den polske ubåten, “Orzel”, og det ble klart at skipet hadde vært var lastet med soldater og krigsmateriell på vei til Bergen, hadde det vært liten reaksjon fra ansvarlige hold. Soldatene hadde sågar sagt at de skulle til Bergen for å hjelpe Norge mot England. Danmark hadde meldt om en tysk krigsflåte på vei nordover, og foruroligende meldinger fra andre kontakter i Europa burde ha vært en vekker. Nei, vår naive regjering, med mange politiske sinker, var mer opptatt med å kritisere England som prøvde å stoppe de tyske flåteavdelinger.

Etter at Italia hadde gått med i krigen på Tysklands side og storparten av Europa var blitt slått ned, syntes vår fremtid helsvart ut, men viljen til å komme i virksomhet og gjøre noe fornuftig var nå der likevel. Det tok heller ikke lang tid før vi ble riktig lei det dagdriverlivet vi førte i London og følte at vi burde foreta oss noe mer nyttig. Hvis det var slik å ha penger og fritid nok, så fy og fy, dette var ikke til å holde ut, særlig under så triste forhold. Knut og Erling hadde reist sammen med andre ledige hvalfangere til Dumfries i Skottland for å gå inn i Hæren, så det var bare Ivar og jeg igjen. Mine tanker gikk til Flyvåpnet, men det var visst bare 150 mann igjen av det og de var stort sett sammen med Hæren i Dumfries. Vi søkte hyre, men der var det lang ventetid. Derimot var det tilbud på arbeid ute på landet i stedet, og da kunne vi reise nesten på dagen. Vi tegnet oss på, pakket og begynte å feire avskjeden i påvente av avreise. Ivar reiste til et gartneri nede i Surrey og jeg forventet å reise noen dager senere.

KOMMUNEARBEIDER I WORCESTERSHIRE:

Etter noen dager, det må ha vært ca. den 20. juni, fikk jeg beskjed om å møte i St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.

Vi ble kjørt i en liten bussdrosje til Paddington Station hvorfra vi reiste med G.W.R. til Honeybourne Station i Worcestershire. Der ble vi møtt av mr. Onions som var eier av det området hvor vi skulle arbeide. Han hadde i sine unge dager vært sjømann og kjente godt til nordmenn, og det var kanskje derfor at han tok så vel imot oss og geleidet oss inn på stasjonsbaren hvor det ble rikelig med velkomstbegere, og mange nye bekjentskaper ble stiftet. Det var blitt kjent at det skulle komme utlendinger til den lille landsbyen, så det var mange som hadde møtt frem for å se på. Senere på kvelden ble vi kjørt ned til Poden Farm hvor vi også møtte mr. Cox som forpaktet stedet av mr. Onions. Vi skulle bo i telt, fire mann i det ene og fem i det andre. Så vidt jeg husker var det Johan Jysereid , Camein Carlsen, Brynjar Løkke og jeg som bodde i det ene. I det andre var det Olsen, Bror, Henry Brodin, Paul og Petter Olsen. Sistnevnte døde av kreft på det norske sykehuset ved Holland Park i London senere på høsten. Paul, som var god i engelsk og til stor nytte, sluttet etter kort tid og reiste tilbake til London, landlivet var visst ikke noe for ham.

Vi kom omsider til ro i våre telt og våknet neste morgen etter en kald natt, til lystig sang utenfor. Det var formannen, Charlie Mayho, som kom for å overta gjengen sin. Han hadde vært soldat i forrige krig på Vestfronten og var nå nygift for annen gang, riktig en fin kar. Vi møtte også Frank Selby som var reserveformann, riktig en kjærnekar, også frontsoldat fra forrige krig. Arbeidet var greitt og besto mest av reparasjon av gårdsveier, broer samt rydding og drenering for å bedre avlingene for landet. Landbruket hadde ligget nede for en stor del i 20- 30-årene da farmerne ikke hadde kunnet konkurere med billige matvarer fra koloniene, Argentina og USA. Den tiden ble 60% av behovet dekket med import, men krigen hadde endret disse forholdene totalt. I tillegg til intensivt jordbruk ble alle oppfordret til å dyrke maksimalt på sine hageflekker og tildelte jordstykker. “Dig for Victory”, sto det på store skilt. Arbeidet på landet ble ansett som så viktig at det var blitt opprettet en egen Women´s Land Army, WLA,. Den besto av kvinner i alle aldre og var kledt i grå ridebukse og standard grønn genser. Det var blitt veldig viktig å frigjøre mest mulig plass på skipene for frakt av krigsmateriell.

Iblant tok vi også del i å sette opp sperringer på de større jorder mot eventuelle tyske invasjonsfly. Som hinder ble det brukt biler og traktorer fra skrapdumpene, stolper etter veiskilt som ble fjernet, store tønner fylt med sand og grove trestammer godt festet i bakken. Det hele ble administrert og lønnet av Worcester County Council. Ingen var i tvil om at tyskerne ville invadere, så hele landet fra Orknøyene og Shetland i nord til Kanalen i syd var satt i den høyeste beredskap. Som varsel skulle kirkeklokkene ringe i tilfelle angrep, all annen ringing var strengt forbudt.

Forpakteren på Poden Farm var mr. Cox, riktig en surpomp, men vi hadde nesten ikke noe med ham å gjøre, heldigvis. Kona hans var veldig omgjengelig og inviterte oss iblant til å høre nyheter fra Norge på deres radio da vi ikke hadde noen selv. Familien hadde to barn som var lette å forstå og ofte rettet på vår engelsk. De lurte iblant på hvorfor vi som voksne snakket babyspråk.

Mister Onions var fabrikkeier i Birmingham og bodde der, men kom ofte sammen med sin frue og hilste på i helgene. De tok oss iblant med på pubrunder i distriktet og spanderte hele gildet. Stampuben deres lå i en nabolandsby som het Weston. Det ble forøvrig bygget en stor flyplass der for bombefly senere under krigen. Vi tilbragte St. Hans kvelden i nærmeste by som het Evesham og var skjønt enige om at en tristere St. Hans hadde vi aldri opplevd. Vi var alle veldig nedtrykte og nesten syke av hjemlengsel. De som hadde egen familie hjemme hadde det nok verst, men Johan Jysereid og jeg som begge var ungkarer, hadde det heller ikke bra. St. Hans ble forøvrig ikke markert slik i England som hjemme i Norge, krig eller ikke krig.

En lørdagskveld fant vi på å gå til Mickelton på dans, en liten, koselig landsby like ved. Vi hadde ladet opp på en pub på forhånd og var godt i farta som det heter og danset Hopsa Daisy, Bomsi Daisi og babla på norsk. Bror ropte tjo hei og slo seg på hælene og en slik merkelig oppførsel vakte selvfølgelig oppsikt. Det var jo en nervøs stemning over alt i landet på grunn av invasjonsfaren, og alle var blitt pålagt å være på vakt og å melde fra om alt som virket “uengelsk”. Det varte derfor ikke lenge før områdets politikonstabel innfant seg og presenterte seg som Ernest John Price of Evesham Police Department. Han var veldig høflig og sa det var hans plikt å undersøke våre papirer og få se om vi hadde våre pass etc. i orden. Alt dette var ukjente saker for Konstablen så han låste oss inne på et rom mens han gikk for å ringe sine overordnede. Mens han var borte, krabbet vi ut av et vindu og fortsatte dansen. Da Constable Price kom tilbake måtte han bare riste på hodet. Han spurte om vi hadde noe imot at han kjørte oss hjem til teltene våre slik at vi kunne snakke i ro og fred om oppholdet som utlendinger i England, og det gikk vi så gjerne med på.

Hjemme ved teltene bød vi på kaffe og hadde det riktig hyggelig mens konstabelen orienterte om situasjonen og stemningen i landet for tiden. Tyske fallskjermtropper kunne ventes når som helst, som et ledd i invasjonen, og alle var blitt informert om å være på vakt mot alt som kunne være mistenkelig. Dessuten var det portforbud for utlendinger etter kl 10.30 P.M. (Past Meridien) dvs etter kl. 22.30. Han viste også til de hindere som skulle ødelegge tyske fly hvis de prøvde å lande med tropper. Et annet tiltak, sa han, var at alle skilter med navn på veier, stasjoner, byer etc. var fjernet for å villede eventuelle invasjonstropper. Salg av radiomateriell, karter, reisebrosjyrer etc. var strengt forbudt.

Constable Price tvilte ikke på at vi var patrioter, men vi orienterte ham likevel om vår situasjon. At vi som noen av flere tusen hvalfangere var strandet i England fordi Norge var blitt okkupert av Tyskland. Vi viste ham våre pass som var stemplet for godkjent opphold i Storbritannia og at vi burde ta krigsviktig arbeid i påvente av forhyring på norske eller allierte skip, eventuelt skrives inn i norske eller allierte styrker. Men med så mange ledige hvalfangere i England, var det nærmest håpløst å få hyre på den tiden. Det ble sent før vår nye venn tok farvel og lovte å sette oss i forbindelse med nyttige kontakter. Det var min første og hyggelige kontakt med Det engelske politi, og det skulle bli flere i løpet av krigen.

Det var ikke tomme fraser fra mr. Price sin side, for kort tid etter fikk vi besøk av en engelskmann med sin kone som begge snakket bra norsk og var til stor nytte for oss. Mannen hadde tidligere vært engelsk konsul i Bergen. Noe senere fikk vi også kontakt med en norsk dame som var gift med en offiser i Den britiske armé, Royal Army. Det ble også kontakt med en norsk krigskorrespondent som arbeidet for NRK. og BBC.. Han het Rasmussen og var riktig en lystig herre som sang og spilte gitar. Noen år senere gjorde han radioopptak under invasjonen av Sicilia og Italia. Jeg hørte flere program om det i BBC og etter krigen fra NRK, Oslo.

Vi fikk også brev fra en dame i Hove som sendte oss en stor pakke med klær som hun tillbød oss. Dette var jo noe overraskende og unødvendig og ble gjenstand for diskusjoner da vi nødig ville såre den glade giver. Vi forfattet med felles anstrengelser et brev hvori vi takket hjertelig for hennes omtanke og opplyste om vår status og at vi som avmønstrede hvalfangere hadde alt vårt personlige utstyr med oss og ingen økonomiske problemer. Vi foreslo også å overlate tilsendt utstyr til en engelsk arbeidskamerat som ikke hadde det helt bra med sin økonomi. Damen takket for svaret og var enig i vår fornuftige disponering av de tilsendte klær. Vi ga klærne til “Broder Snufs”, en tilbakestående kar med konstant snue. Han var visstnok i familie med Charlie, men svært dårlig stilt . Etter hvert fikk vi også kontakt med andre hvalfangere i Midlands og besøkte hverandre i ny og ne, så vi følte oss aldri ensomme, men hadde hjemlengsel.

Fra min bror i Dumfries fikk jeg også høre litt om livet i Den norske Hæren der. Den første tiden hadde vært noe kaotisk og svært slitsom for yrkesmilitære hjemmefra, som prøvde å lage soldater av så mange hvalfangere, veldig ulike i alder og bakgrunn. De fleste hadde flust med penger og levde tilsvarende. Noen kjøpte bil og var riktig storkarer så lenge det var bensin å få tak i. Det fantes ikke våpen for dem så de måtte trene med kosteskafter den første tiden. Kanskje ikke så rart at mange av hvalfangerne hadde vanskelig for å ta militærlivet særlig alvorlig, og noen tok da også hyre og reiste ut igjen, eller søkte seg inn i Marinen så snart dette ble mulig.

Arbeidet omkring på Poden Farm gikk veldig greit og vi sto iblant på så hardt at formannen, Charlie, måtte be oss ta det easy. Han Bror i laget var riktig en skøyer og engelsk lærte han svært lite av. En gang felte han en stor buske over Charlie, og da han omsider fikk krabbet seg fram, sa jeg til Bror at han måtte si at han var sorry, og det sa han. Til det smilte Charlie og sa at everything was quite all right. Bror smilte stort og sa at nå hadde han lært verdens nyttigste ord. En lørdag var noen av oss i Stratford on Avon for å handle. Bror ville kjøpe et ullteppe og prøvde å forklare dette for ekspeditrisen. Han tok seg om skuldrene som om han frøys, så ekspeditrisen lurte på om han var ute etter frakk og spurte: “Overcoat” ? Bror moret seg kostelig over dette og satte i en gapskratt og sa til oss: “Tenk dere karer, jeg spurte etter ullteppe og så spurte dama om jeg var overkåt.” Ja, han Bror var riktig en skøyer og ga oss mang en god latter.

Da det var tid for høyonn, ble vi spurt av mr. Cox om å delta og det var jo en artig avveksling, særlig da vi fikk se at Farmeren hadde kjørt et stort fat cider ut på jordet. Vi jobbet og slukket tørsten iblant med deilig, kjølig cider, og etter en tid ble vi litt påseilet og slet hardt med å holde følge med de andre. Cider var nok en sterkere drikk enn vi ante. Mr.Cox hadde nok merket seg vår dårlige kontroll med tørstedrikken for dagen etter var det bare noen få flasker cider til vår rådighet, og da gikk høyarbeidet også bedre.

Olsen, vår første kokk, var heller noe ustadig og sterkt plaget av hjemlengsel, dessuten likte han ikke det campinglivet vi levde, så han reiste tilbake til London for å søke hyre. Landarbeid var visst ikke noe for ham heller. Neste mann som forsøkte seg som kokk var Henry Brodin fra Nøtterøy, og han viste seg å være en ypperlig kokk, særlig når vi skaffet ham villkaniner som han tilberedte med deilig viltsaus. Det var rikelig med kaniner i tornekratthekkene, og Charlie lærte oss en grei måte å fange dem på. Med en bringbærkvist full av tagger vridd om i kaninhulen og trukket ut, fant vi ut om det var kaniner der, hvis det var hår på den. Derpå kunne vi grave ut kanin . Engelskmennene var ofte utstyrt med en tam ilder som de slapp inn i kaninhulen, og da tok det ikke lang tid før kaninen kom ut i flygende fart og rett inn i sekken som ble holdt utenfor hullet. Brodin holdt også orden på rasjoneringskortene våre og foretok alle innkjøp som ikke alltid var så enkelt på grunn av rasjoneringen. Den hadde vært lett inntil alt gikk galt i Frankrike, men fra da av ble den mye strengere. Han hadde også god kontakt med Sjømannskirken i London og skaffet oss bl.a. et Lingvafonkurs i engelsk, og det ble flittig brukt. Han var en fin kar og veldig nyttig i laget vårt.

Landsbyen Honeybourne hadde tre puber og postkontor samt diverse små forretninger og mange hyggelige mennesker. Det gikk etter hvert bedre med det engelske språk og dermed også kontakten med lokalbefolkningen. Det var litt anderledes på landet, bl.a. ved at kvinner vanligvis ikke gikk på pub slik som i byene, men vi stiftet da diverse bekjentskaper i butikker etc.. Noen puber hadde Ladies Lounge hvor kvinner kunne holde til i mindre støyfulle lokaler. Det var merkbart at vi var ute på landet hvor folk var mer isolerte og lite kjent med livet til sjøs og i andre land, så det ble mange merkelige spørsmål å svare på.

En dag nødlandet et tomotors Bristol Blenheim bombefly på et jorde like ved pga. motorstopp, og det var jo litt av en sensasjon. Jeg sprintet bort til flyet og hjalp flygeren ut. Dette var min første kontakt med et fly og flyger. Han var alene og hadde bare fått noen småskader, sa han og spurte etter doktor, og det fantes jo i landsbyen, så en mann med bil tok ham dit.. Det var kjempeartig å titte inn i cockpiten på et moderne fly og se alle de forskjellige instrumenter, brytere, rorkontroller og andre håndtak. Bare å kjenne lukten fra cockpiten var en opplevelse. Etter dette økte min interesse for fly ytterligere noen hakk.

LUFTKRIGEN

THE BATTLE OF BRITAIN

Etter å ha beseiret og okkupert storparten av Europa, tok Hitler det som en selvfølge at England ville be om fred. Sjefen for Det tyske flyvåpen, Luftwaffe, Reichsmarschall Herman Göring, fikk derfor ordre om å bløtgjøre britene litt i mellomtiden. Göring var en vel dekorert jagerflyger fra Den første verdenskrig, hadde nylig fått “Order dem Großkreuz” og var alle tyske flygeres forbilde. Ved å øke luftangrepene på konvoier i Kanalen og noen grad bombe havnebyer langs Kanalen samt Østkysten, ville nok England bli klar over sin håpløse stilling, mente Hitler. Men da dette ikke hjalp, økte luftangrepene ytterligere i antall og styrke.

Stats- og Forsvarsminister Churchill hadde imidlertid en annen oppfatning av situasjonen. I denne for vår sivilisasjons skjebnesvangre tid, holdt han en alvorlig tale til folket, hvori han bl.a. sa: “Slaget om Frankrike er tapt og vi må regne med at slaget om Storbritannia snart begynner. Det betyr at vi vil bli mål for nazistenes formidable og ubseirede militære styrker. Hitler vet at han må beseire oss på de britiske øyer eller tape krigen, men vi vil forsvare oss med alle midler i luften, på havene, på strendene, på markene, i byene og i fjellene. Vi skal aldri overgi oss, selv om vi blir tvunget til å kjempe fra den andre siden av Havet. Men hvis vi svikter, vil vår verden, inkludert USA, og alt det vi verdsetter, synke ned i et evig mørke. La oss derfor oppføre oss slik at verden senere kan si om oss at dette var deres fineste time.” Dette var klar beskjed til Hitler og han fant det derfor nødvendig å fortsette med sine planer, meget motvillig, om å invadere England for å kue de gjenstridige briter. Men fra Admiral- og Generalstaben ble det stilt som betingelse at Royal Air Force måtte nedkjempes først.

Tyskland hadde da sin Luftflotte 2 i Holland og Belgia med Generalfeldmarschall Kesselring som sjef, Luftflotte 3 i Frankrike med Feldmarschall Hugo Sperrle som sjef og Luftflotte 5 i Danmark og Norge med General Stumpff som sjef. Luftwaffes styrke i kampfly juli 1940 var på :

1.330                 Bombefly, mest Heinkel  111, Junkers 88 og Dornier 17
  844                 Jagerfly, mest Messerschmitt 109E
  280                 Stupbombefly, Junkers 87, Stuka, (SturzKampfflugzeug)
  250                 Zerstörer (Destroyer), tomotors jagerfly, Messerschmitt 110
   80                 Diverse andre typer

Totalt 2,784 fly, derav 1.094 jagerfly.

Sjefen for Fighter Command, (Jagerkommandoen), i Royal Air Force (RAF), var Air Chief Marshal Sir Hugh Dowding, 58 år. Han var litt av en oppfinner og teknokrat som i 30-åra hadde ivret for et sterkt luftforsvar, spesielt med moderne jagerfly og radaranlegg. Han skulle ha gått av med pensjon høsten 1939, men fortsatte i tjenesten pga. den spente situasjonen i Europa. Da Slaget om Storbritannia tok til i juli 1940, hadde RAF følgende jagerfly:

286            Supermarine Spitfire  Mk. I og II
463            Hawker Hurricane Mk. I
 37            Boulton Paul Defiant
114            Blenheim, tomotors jager / bomber

Totalt 900 jagerfly.

Da kampene i Frankrike var på det kraftigste, hadde RAF 12 skvadroner Hurricanes der, men trakk ut 6 skvadroner til forsvar av England da det var blitt tydelig at de allierte ikke kunne stoppe tyskerne. RAF hadde i løpet av kampene på Kontinentet og under evakueringen av Dunkerque tapt 944 fly og 915 flymannskaper inkludert 425 piloter. Men de hadde fremdeles, totalt sett av alle typer, flere fly enn Tyskland, men mange av dem var håpløst foreldet og nærmest ubrukelige mot Luftwaffe. De tyske jagerflyene var tildels hurtigere og hadde kraftigere skyts. Antallet av øvrige engelske flytyper er ikke tatt med her da de ikke spilte noen fremtredende rolle i luftslagene.

Hitler var meget fortørnet over at England ikke hadde bedt om fredsforhandlinger, og han trodde at de bare bløffet. Men tvert imot, mr.Churchill var i kamphumør og gikk offensivt til verks. Som bevis angrep han tyske flyplasser, jernbaner, stasjoner, havner og rustningsindustri med middelstore bombefly av typen Hampden, Blenheim, Wellington og Whitley. Han beordret også angrep på og ødela en stor del av Den franske flåte for å forhindre at den skulle falle i tyske eller italienske hender. Sistnevnte angrep skjedde allerede den 3. juli i Mers-el-Kebir, Oran. Hitler ga derfor ordre i juli til at Luftwaffe skulle overbevise England om at han også mente alvor. I hele juni hadde det ikke falt en eneste bombe på selve England, men fra juli av ble det satt inn voldsomme angrep fra Luftwaffes nye baser i Frankrike og Belgia, på shipping og havner som også ble minelagt i sine innseilinger, langs hele Kanalen. Angrepene varte fra den 10. juli til den 11.august og kostet Luftwaffe 364 fly. RAF tapte på samme tid 203 jagerfly, ca en ukes produksjon.

Den 16. juli godkjente Hitler planene for invasjon av England, under kodenavnet “Seelöve”. Etter press fra bl.a. ledelsen i Luftwaffe, som mente at de hadde ingen tid å miste og ville sette i gang straks, lot han seg presse til å planlegge med start allerede den15. august, senest 15. september samme år. Landgangen skulle finne sted mellom Ramsgate, Margate og Lyme Bay. Luftbårne tropper skulle angripe Folkstone - Dover og sjøtransporterte tropper Folkstone - Brighton. Feldmarschall von Rundtstedt ble pålagt å forestå planleggingen. Den tyske Kriegsmarine mente at det ville bli veldig kostbart å krysse Kanalen med tropper og materiell så lenge RAF og Royal Navy fremdeles hadde stor slagkraft. I alle fall, mente de, måtte RAF nedkjempes først, og at dette var absolutt avgjørende for at invasjonen skulle kunne lykkes.

Göring hadde ved den tid allerede samlet ca. 2.700 fly for angrepet og ville svært gjerne vise hvor overlegent Luftwaffe var i forhold til RAF. Riktignok hadde tyskerne flere bombe- og stupbombefly enn britene, men i antall jagerfly var de nesten jevnbyrdige. Bortsett fra jagerfly var de engelske fly ikke så moderne som de tyske. Med sitt vanlige Großsprecherei mente Göring at han skulle slå ut RAF på 4 - 5 dager. Tyske admiraler og armé generaler trodde lite på slikt skryt, men sukket lettet over å få en utsettelse med invasjonen.

Da angrepene satte inn mot RAF, hadde Fighter Command 36 skvadroner Hurricane og 19 skvadroner Spitfire. Hver skvadron stilte med 12 fly i lufta og skulle ha ca.10 flygere og fly i reserve, men sistnevnte ble ikke alltid mulig etter større tap. Det ble stort sett No. 11 Group i Fighter Command som måtte ta den hardeste støyten.

Air Vice Marshal Keith Park var sjef for Gruppen og hadde ansvar for forsvaret av Sørøst-England, inkludert London. Park var fra New Zealand, 48 år, og hadde vært jagerflyger på Vestfronten under første verdenskrig. Det hadde vært spredte luftangrep tidligere på sommeren, men det virkelige “Slaget om Storbritannia” begynte for alvor den 13. august da tyskerne lanserte sin “Adler Tag” (Ørnedag), og det var det kraftigste angrep opp til den tid. Tyskerne sendte 1.400 fly for å bombe engelske baser for jagerfly og radaranlegg sørøst for London. Flyplassene Hawkinge, Biggin Hill, Manston, Kenley, og Lympne ble sterkest skadet. Radarstasjonen Ventnor på Isle of Wight ble slått ut for to dager. Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly. Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp. Den 24. august var det ypperlig vær for Luftwaffe da de angrep Thameshafen, Rochester og Portsmouth Dockyards samt flyplassene North Weald, Hornchurch

og Manston. Under angrep på Thameshafen og Rochester, kom et tysk fly på avveie og slapp sin bombelast over Croydon flyplass som var grensen for London. Hitler ble rasende og Göring truet med at han ville stille Staffel lederen, Hauptmann Rubensdörffer, for krigsrett, men det ble ikke mulig da Lederen ble skutt ned av en Spitfire på hjemveien. Noen netter senere svarte RAF med å bombe Berlin med sine tomotors Vickers Whitley fly. Hitler ble rasende igjen, men forbød fremdeles angrep på London. Angrepene fortsatte ut hele august, nå også på Liverpool og Merseyside fire netter i trekk. Flyplasser og radarstasjoner var viktige mål og fikk så store skader at det ble vurdert å flytte jagerskvadronene lenger inn i landet. Manston var slått ut i flere dager og måtte evakueres etter tap av personell og store skader. På Kenley ble tre hangarer lagt i grus og fikk flere fulltreffere på lagere, kontorer og brakker. Ved utgangen av august hadde RAF Fighter Command tapt 338 Hurricanes og Spitfires, 104 skadd, derav mange på bakken. Luftwaffe tapte 255 bombere og jagere.

Jagerflystasjonene arbeidet ofte hele natten med å fylle igjen de verste bombekraterne, og stasjonssjefen kunne som regel morgenen etter melde at stasjonen igjen var operativ. En typisk britisk jagerskvadron fløy 2 - 3 turer pr. dag og var i ildlinjen én måned før de ble trukket bakover til mindre hektisk område for “hvile”. Noen skvadroner opererte i ildlinjen under hele Battle of Britain. Luftkamper var noe rent spesielt. Fra å vrimle av engelske og tyske fly om hverandre, til enkelte flygere plutselig kunne befinne seg helt alene. Til tross for radioforbud ble følgende hørt fra en tysk jagerpilot som skrek ut i panikk: “Ich bin allein, bin ganz allein !” ( Jeg er alene, er helt alene!) “Sei ruhig, du dummer Hund”, ropte en av hans staffelkamerater: “Du bist nicht allein. Eine Spitfire hängt an deinen Arsch!” ( Vær stille din dumme hund, du er ikke alene. En Spitfire henger på ræva di !”

I løpet av tiden 13. august - 6. september hadde flyplasser og radarstasjoner vært tyskernes hovedmål. Det hadde kostet dem 629 fly av ulike kategorier. England mistet i samme tidsrom 385, stort sett jagerfly. Tidlig i september begynte mangel på flygere å gjøre seg gjeldende i Fighter Command. De senere måneder hadde 500 falt og 400 blitt hardt såret, og måtte erstattes. Det ble derfor lånt piloter fra Bomber Command og Fleet Air Arm, Royal Navy sitt flyvåpen. De fikk en kort trening med jagerfly, før de ble satt inn i kamp. Forøvrig hadde Fighter Command etter hvert fått hjelp av to polske og to tsjekkoslovakiske skvadroner samt hollandske, belgiske og franske piloter.

Tyskerne fikk litt av et sjokk da de ble angrepet av polske flygere fra No. 303 Squadron stasjonert på Northholt. De var uvanlige aggressive og hadde så mye å hevne. Det ble sagt at de visstnok skjøt ned ca.15 % av nedskutte tyske fly høsten 1940, men jeg tror ikke dette ble bevist. Mange polakker fløy også i andre RAF skvadroner. Det kom forøvrig mange nye piloter fra the Dominions etter hvert, og fra USA var det mange frivillige flygere som deltok i RAF. Mange norske flygere som hadde flyktet hjemmefra var fullt utdannet og krevde å få delta, men fikk ikke anledning til å være med foreløpig da de allerede holdt på med å bygge opp norske skvadroner i Canada for senere innsats i England.

Den 7. september hadde Hitler, etter gjentatte RAF bombeangrep på Tyskland, omsider approbert bombing av London, så Luftwaffe angrep med 400 fly på Woolwich Arsenal, East End Docks, Limehouse og Rotherhithe samt andre viktige mål flere dager i trekk. Luftwaffe hadde store tap, men de forårsaket også enorme branner på mange kilometers omkrets. Londons brannvesen gjorde en heltemodig innsats i bomberegnet. Slike angrep varte inntil midten av september, og fra da av la tyskerne om sin taktikk til å fordele angrepene også på mange andre mål. Da Luftwaffe konsentrerte sine angrep mere på London, var RAF Fighter Command langt nede etter store tap og ødeleggelser, så tyskernes nye taktikk ga RAF en gylden anledning til å reparere noe av de verste skadene på sine fly- og radarstasjoner, samt erstatte noe av tapt luft- og bakkepersonell, og ikke minst gi dem litt hvile om natten.

Den 13. september angrep Bomber Command Oostende og ødela ca. 80 tyske landgangsfartøyer. Den tiden gikk det ut invasjonsvarsel i flere områder av Sør-England.

Tyske angrep fortsatte daglig som før og søndag den 15. september angrep de i løpet av dagen med 1.000 fly, men tapte 175. RAF tapte 30 og den dagen ble hetende “Battle of Britain Day”. De tall som ble oppgitt for nedskutte fly ble senere korrigert til 60 tyske og 26 britiske fly. Men mandag den 16. september meldte Londonavisen, Daily Express, at RAF hadde skutt ned 175 tyske fly mot egne tap på 30 hvorav 10 flygere kom fra det med livet. Det var jo helt andre resultater, men slik var det ofte under hele den mørke perioden, det gjaldt å holde moralen oppe.

Under dette raidet hadde en sersjant i RAF angrepet en skadet Dornier 17 med sin Hurricane rett forfra til han gikk tom for ammunisjon. Han fortsatte angrepet ved å treffe med sin venstre ving mot tyskerens venstre sideror så hele halen falt av, og flyet gikk i spinn. To av mannskapet hadde allerede hoppet ut pga. skadene etter det første angrepet og blitt tatt til fange. Den siste tyskeren som hoppet ut var ikke så heldig. Han landet ved Oval undergrunnstasjon i Kennington, og ble så skamslått av sivilister før soldater reddet ham, at han døde av skadene kort tid etter. Det engelske flyet ble så sterkt skadet at piloten måtte hoppe ut og reddet seg i fallskjerm. Flyet styrtet ned i Pimlico og flygeren tok bakken i samme distrikt. Han kom seg ut av bomberegnet og tilbake til sin stasjon. Da det tyske flyet gikk i spinn, hadde bombelasten slitt seg løs og spredt brann- og sprengbomber på og omkring Buckingham Palace. En bombe gikk gjennom to etasjer og stoppet i et bad i den kongelige residens, men ingen av bombene eksploderte da sikringen satt på, og brannbomber ble hurtig ble slukket. uten å gjøre større skade. Det tyske flyet traff bakken ved Victoria Station. Innen Blitzen var over hadde Buckingham Palace blitt truffet tre ganger, men kongefamilien fortsatte å bo der.

Dette var noen korte trekk fra den mest kritiske fasen av Slaget om Storbritania. I årene etter krigen har den 15. september blitt markert også i Norge som Battle of Britain Day sammen med krigsveteraner fra Flyvåpnet, samt representanter fra flere av de alliertes ambassader som samles til en minnestund på Den allierte krigskirkegård på Vestre Gravlund i Oslo.

Göring mente ved den tid at RAF var blitt så svekket at Luftwaffe kunne sette i gang med å bombe marinestasjoner og havner for handelsflåten i Kanalen ytterligere, som en forberedelse til invasjonen. Tyskerne lanserte stadig nye angrep, men engelske teknikere hadde allerede reparert de fleste radaranlegg, været var bra og ga RAF flygerne tid til å gå opp og møte tyskerne slik at de forstyrret deres angrep. I løpet av en ettermiddagen hadde tyskerne bare skadet to av sine mål, og det hadde kostet dem 45 fly. RAF tapte 13 fly, ytterligere en skuffende dag for Luftwaffe.

Biggin Hill sør for London hadde noen av de beste jagerskvadronene i den perioden og skjøt også ned flest fly, men stasjonen ble også angrepet flest ganger, opp til tre ganger om dagen. Tyskerne angrep mest med Ju 87, Ju 88, He 111, Do 17, Me 109 og Me 110. RAF forsvarte seg med Hurricane, Spitfire og Defiant. Man regnet senere med at Hurricane skjøt ned 85% og Spitfire 15% av de tyske flyene. Noen ble også offer for luftskyts og sperreballonger. Ballongene kunne nå opp til 5.000 fots høyde og vernet noe mot lavangrep. Defiant egnet seg ikke som dagjager og ble satt inn som nattjager.

Også tyske fly stasjonert i Danmark og Norge tok del i angrepene på Nord- og Øst-England. Mange av dem ble vedlikeholdt av såkalte “nordmenn” på Kjeller Flyfabrikk. De tyske flyene hadde kraftigere skyts og selvtettende bensintanker. Engelske fly hadde svakere skyts og ikke selvtettende bensintanker, en veldig stor ulempe. Radaren hadde ytet et viktig bidrag til mange luftseire. I den forbindelse kan nevnes at det tok en Spitfire 22 min. å stige til 25.000 fot for å angripe inntrengende fly, men melding fra radaranleggene gjorde det mulig for RAF å være på rett plass i rett tid. Frankrike, som alliert, hadde av England blitt innviet i hemmelighetene om radar og svikefullt gitt det hele til Tyskland etter at de selv hadde kapitulert. Men tyskerne hadde utviklet sin egen radar uten å vise særlig interesse for oppfinnelsen på den tid. Frankrike “spanderte” også 400 tyske flygere til Luftwaffe ved kapitulasjonen. Flygerne hadde vært fanger etter engelske og franske luftkamper.

De tyske dagangrepene ble ganske kostbare for Luftwaffe og dabbet av etter hvert, og snart gikk de mest over til nattbombing. Den 19. - 22. september ble industrisenteret Birmingham bombet om natten. I mørket kunne Luftwaffe tillate seg å fly litt lavere og med mindre hastighet, og det var derved mulig for dem å laste opp til ett tonn bomber pr. fly for bombing på slike avstander.

Man regner at the Battle of Britain varte til litt ut i oktober 1940. Luftwaffes tap opp til den tid var ca. 1.735 fly med mannskaper. RAF mistet 734 piloter og 915 jagerfly. RAF hadde hatt nok fly hele tiden , men hadde måttet låne piloter fra andre kommandoer og trent dem opp til jagerflygere.

Tyskland hadde satt som mål å knekke RAF, men ikke klart det. Tvert imot, England var nå sterkere i luften enn tidligere, og hadde således vunnet denne meget kritiske fase av luftkrigen, men det hadde vært på hengende håret. Churchill uttrykte det så fint allerede den 20. august da han reiste seg i Parlamentet og sa: “Takknemligheten fra alle hjem på vår øy, i vårt imperium, ja, i virkeligheten hele verden, går til de britiske og allierte flygere som til tross for alle odds og i dødlig fare, med sin nidkjærhet har snudd verdenskrigen.” Han avsluttet med å si: “Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few”. ( Aldri i menneskehetens krigshistorie har så mange skyldt så meget til så få).

Dette var en fin æresbevisning til Fighter Command og dens flygere, men “De få” kunne ikke ha lykkes uten hele RAF-organisasjonen og støtte fra millioner av vanlige borgere som besluttsomt kjempet for å bevare sin frihet og uavhengihet, også for dem som allerede hadde mistet sin.

Under den mest kritiske tiden, lå det skip klare for, om nødvendig, å kunne ta stats- og regjeringsoverhoder og andre VIP´s over til Canada. Blant dem var også H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav. RAF hadde med nød og neppe slått tyskerne i luften og reddet Englands våpenære. De hadde også bevist at tyskerne ikke var uslåelige, men det hadde kostet 30.000 sivile livet og 50.000 var hardt skadet. Ca. 700.000 hus var skadet, derav en tredjepart totalskadd.

RAF Bomber- og Coastal Command hadde bombet tyske landgangsfartøyer i kanalhavner samt skip i kanaltrafikk ved enhver anledning, hvilket hadde påført RAF ytterligere tap på 998 mann, men omsider var det kommet så langt ut på høsten at Hitler måtte utsette invasjonen til neste vår. I London overnattet mange i i undergrunnstasjonene, som lå dypt under gatenivå, men sikkert var det ikke. Under et angrep den 14. oktober slo en bombe gjennom gatelegemet og eksploderte i Balham undergrunnstasjon, sprengte hovedledninger som sendte strømmer av vann, kloakk, jord og stein ned på platformene og drepte 64 av de 680 som var der. Ellers gikk livet mye sin vante gang, arbeidet måtte passes.

Blitz-bombingen fortsatte i flere måneder, spesielt over London hvor de hadde operert med opp til 375 fly pr. dag, storparten jagerfly, og forårsaket store skader og mange drepte og skadede. I løpet av kort tid hadde luftvernet for London blitt øket fra ca. 265 kanoner til ca. 500. Tyskerne angrep London i tiden 7. september - 3. november hver natt med gjennomsnittlig 200 fly. Kraftig luftskyts tvang tyske fly til å holde seg over 16.000 fot og derved bombe mindre treffsikkert. En rapport oppga at i løpet av september var det blitt skutt ut 250.000 granater som ødela kun 35 tyske fly. Enkelte angrep, bl.a. den 15. oktober, ble gjennomført med storparten brannbomber og laget noen enorme branner. Det var spesielt byer som London, Birmingham, Bristol, Liverpool, South Hampton, Glasgow, Leeds, Manchester, Hull, Plymouth, og Sheffield som ble angrepet utover høsten. Great Yarmouth med sine 50.000 innbyggere fikk en hard medfart ved at 11.500 hus ble ødelagt

I løpet av høsten ble flere flyfabrikker bombet, bl. a. Felton nær Bristol ble alvorlig skadet, Spitfire fabrikkene i Southampton ble midlertig slått ut og Westland Aircraft ved Yeovil ble skadet. Det ble også stadig utført flere og flere raids av Luftwaffe med jagerfly påmontert bomber.

Ved utgangen av oktober meldte britene at de siden 1. august hadde skutt ned 2.698 tyske fly, men senere korrigerte tall var 1.733. Tyskerne var ikke stort bedre. De meldte å ha skutt ned 3.058 engelske fly, men korrigerte tall viste 915. Etter de tyske tall å dømme, skulle det ikke ha vært et eneste jagerfly igjen i England ved den tid. Ikke rart at Luftwaffe flygerne ble noe motløse da de opplevde at RAF fremdeles bet fra seg like kraftig og målbevist. Vi som bodde ute på landet slapp lett fra Blitz-bombingen, men alarmer gikk det veldig ofte, og iblant var det angrep på flyplasser og jernbanestasjoner i området.

HØST OG VINTER I HONEYBOURNE

EN TRIST TID

Vår rakryggede Konge hadde den 3. juli atter gjentatt sitt “ NEI ! “ til å godta kravene fra Hitler og Quisling. Dette ble kringkastet over BBC samme dag. Vi nordmenn hadde all grunn til å være stolte av Kongen vår. Da mange sviktet, hadde han grepet roret for Kongeriket Norge i faren stund og levd opp til sitt valgspråk: “ALT FOR NORGE !”. Han var en klok mann som hadde funnet det nødvendig i 30-årene, i all stillhet, å gjøre ledende politikere oppmerksom på den fare som truet og nødvendigheten av å bygge opp et sterkere forsvar, men han hadde talt for døve ører.

Hjemme i Norge hadde det vært mye rot hele sommeren. Våre ynkelige politikere som hadde ført oss ut i krig og okkupasjon var nærmest handlingslammet den første tiden, men i september klarte 2 / 3 deler av Stortinget å avsette Kong Haakon, visstnok mot å få beholde taburetten sin, hvilken “dåd”. Noe senere på året ble alle politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal Samling ledet av Quisling.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte. Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

En kveld var hele den norske gjengen invitert til aftens hos sognepresten, og det var jo en hyggelig avveksling. Vi følte at dette forpliktet og møtte senere til gudstjenete i kirken hans en gang eller to. England kjempet virkelig med ryggen mot veggen, og som øynasjon var de nesten helt avhengig av forsyninger utenfra. Befolkningen ble derfor oppfordret til å levere inn alt som kunne nyttegjøres, som gamle aluminiumskjeler, stål- og jernskrap, ja, selv de mest kunstferdige smijernsporter og gjerder ble ofret. Gamle klær, skotøy, papir, kartonger, aviser, til og med gamle kjærlighetsbrever ble folk oppfordret til å samle inn. Skolebarn deltok med iver og lyst i innsamling av som kunne komme til nytte.

Iblant fór det en Spitfire på lavflyging over hodet på oss - hvilket prektig syn. Det inspirerte oss i den grad at vi samlet sammen en haug pund og sendte til Spitfire-fondet som var blitt startet blant norske i London. Lite ante jeg at jeg vel et år senere skulle være mekaniker på dette beundringsverdige flyet.

Den 17. august fikk jeg brevkort fra Det norske registreringskontoret hvor jeg ble beordret til - uten opphold - å melde meg personlig på Registreringskontoret, St. George´s Hall, Westminster Bridge Road, London, for å registrere for militærtjeneste. Dagen etter fikk jeg brev om å glemme det hele og forbli hvor jeg var, og melde fra hvis jeg flyttet eller tok annet arbeid. Da jeg noe senere fikk tilbud om hyre med kokeriet “Southern Empress”, sa jeg fra til Charlie at jeg måtte til London for å ordne diverse papirer, så han ga meg fri noen dager.

Reisen med toget gikk greit og selvfølgelig tok jeg inn på Royal Hotel i Russell Square hvor det alltid bodde noen norske. Det var jo artig å oppleve London igjen, men hvordan verdensmetropolen hadde forandret seg. Der var satt opp lette bunkers som invasjonsforsvar i mange av de større gatekryss og gater og “Shelter” både her og der, slik at folk hadde noe å gå inn i for å beskytte seg mot splinter under luftangrep. På ledig plass var det bygget store vannreservoar for brannbilene. “Gjengen” hadde stort sett forsvunnet fra “Norway Corner”, og det var sjelden å høre norske stemmer i distriktet. Mine affærer var fort ordnet, og jeg fikk bare beskjed om å vente på nærmere beskjed om forhyring. Hva luftangrep angikk var det nokså rolig i de områder jeg oppholdt meg, og dessuten var London 30 - 40 km i diameter på den tid, så det var en stor blink å bombe på. Undergrunnstasjonene var fulle av folk som overnattet der for å få fred for flyalarm, bombing og luftvernild.

Noen var også utbombet og hadde ikke noe annet sted å overnatte. Dette var jo et veldig trekkfullt og usunt sted å holde til for barn og eldre, såvel som slitne arbeidere, men ga bedre mulighter for søvn og hvile enn urolige netter over jorden. En natt vi ble vekket og bedt om å gå ned i hotellets kjeller, kom jeg i snakk med en kar fra Vivestad. Han hadde veldig hjemlengsel og angret så på at han hadde reist ut. Noen dager senere var jeg tilbake i Honeybourne hvor det lå brev til meg med beskjed om å vente på ordre om noe senere fremmøte i Liverpool for hvalfangsthyre. Registrering for militærtjeneste ble utsatt inntil videre.

Senere fikk jeg bekreftelse på at jeg var hyret på som leder for beinkverna. Jeg stusset litt over det da dette var en jobb jeg visste lite om, men reiste likevel ned til Liverpool den 24. september, som anmodet om pr. telegram. Jeg hadde adressen til min svoger Håkon Dahl, som bodde på Woodside Hotel, Birkenhead, så jeg tok inn der foreløpig. Det så ille ut mange steder i Liverpool og Birkenhead. Tyskerne hadde bombet fra det ble mørkt om kvelden til dagslys neste morgen den senere tid. Noen steder hadde Luftwaffe sluppet ned luftminer i fallskjerm, et stort utyske på 2 ganger 8 fot , som blåste i stykker mesteparten av alt innenfor en radius på én km.

Dagen etter dro jeg ut til hvalkokeriet som lå i Bromborough Dock i Birkenhead for diverse reparasjoner. Det viste seg der at min mistanke var riktig. Det var visst en Ragnvald Myhre som var godt til års og hadde vært med som sjef for “beinkverna” i flere år som skulle ha jobben. Jeg spurte samtidig om der var andre jobber ledige for sesongen, men de beklaget, mannskapet var fulltallig. På samme tid ble et tysk fly utsatt for luftvernild så granatsplinter slo ned på dekket. Jeg var nysgjerrig og tok én opp, men slapp den fort, den var glovarm.

Jeg traff flere hyggelige karer ombord og spiste middag i messa der, deilig saltkjøtt og erter. På veien ut traff jeg på en type som spurte på en veldig frekk måte om jeg hadde betalt kontingenten til Sjømannsforbundet, hvis ikke, måtte jeg se til å dra meg i land. Man måtte visst bære medlemsmerket på jakkeslaget hele tiden for å bli godtatt av sånne ekle typer.

Derpå reiste jeg innom familien Adams, som jeg var blitt kjent med i Birkenhead i mai, og mens jeg var der gikk det flyalarm. Like etterpå begynte bombingen, og det var det verste jeg hadde opplevd inntil da. Noe så ubehagelig som å høre bombene hvine nærmere og nærmere, men også lettelsen ved å høre eller kjenne dem eksplodere i rimelig avstand. Da det gikk “All Clear” et par timer senere, benyttet jeg anledningen til å hoppe på en trikk som gikk dit Håkon bodde. Vi måtte ta et beger på gjensynet, men så satte bombelevnet igang på nytt og så var det å finne seg et brukbart Air Raid Shelter, dvs. vern mot bomber. Det vi fant var ikke rare greiene, men bedre vern mot glass og andre splinter enn ingenting. I min naive nysjerrighet måtte jeg ut iblant for å se og opplevde å få se at et fly ble fanget opp av lyskastere, men luftvernet traff det ikke.

Det var et svare til bråk storparten av natta, og da det omsider gikk “All Clear”, gikk vi ut av Shelteret, og da var det så mange branner i byen at det var lyst som dagen. Det ble henimot kl 04.00 før vi krabbet til køys. Like etter ble vi vekket av at to soldater med gevær påplantet 18 toms bajonett, som ramlet inn og befalte oss å sjekke vår “Black out” (mørklegning). Håkon ble temmelig arg og sa at det måtte være overflødig da det var lyst som dagen ute med alle de kraftige branner som raste, men ordre var ordre. Vi fikk gardinene på plass etter å ha sverget litt over urimeligheten. Samme natt ble et sukkerlager i Gourock, i nærheten av Glascow, truffet av bomber og tok fyr. Sukkeret smeltet og rant inn i et shelter og brente ihjel mange av dem som hadde søkt tilflukt der.

Dagen etter fikk jeg bekreftet at det var ikke jeg som hadde fått hyra, men en identisk navnbror. Jeg ble likevel i Liverpool et par dager og konstaterte bl.a. at de store ørner på toppen av tollbygget fremdeles sto der. Göring, sjefen for Luftwaffe, hadde nemlig sagt at de hadde riktignok aldri fløyet, men det skulle han sørge for. De sto fremdeles på sin plass da krigen var over. Det ble sagt blant norske i Liverpool at Fl.K. “Salvestria” var blitt torpedert og senket den 27. juli. De fleste kokeriene var blitt satt i tankfart og kunne også ta stor dekkslast.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

En kveld vi lå og slappet av, gikk det flyalarm, men det gjorde det så ofte uten at vi ble bombet så ingen av oss enset det. Men denne gang ble det anderledes, for plutselig haglet det med brannbomber så det ble lyst som dagen. Jeg, sammen med noen andre i gjengen, løp opp gjennom frukthaven hvor det var en åpen grav vi kunne søke dekning i, men så langt kom vi ikke før vi hørte hylet fra flere sprengbomber som slo ned ca. 30 m fra oss på baksiden av gårdsbygningene. Det var så sølete der at jeg sto bare på føttene og med hendene mot bakken for ikke å skitne til mine fritidsklær, men da bombene kom riktig nær, la jeg meg pladask ned i søla. Det haglet med småstein og søle omkring oss da bombene eksploderte. Målet for angrepet var jernbanen G.W.R., mellom hovedbanen til London og industribyene lenger vest. Det ble nokså folksomt like etterpå . Stedets Air Raid Warden ,luftvernvakt, oppsøkte oss for å se om alt sto bra til. Det var riktig uhyggelig å se kyr og hester, noen sterkt skadet og andre som løp skrekkslagne omkring i blafringen av lyset fra brannbombene. Sett fra tyskernes side var det et godt resultat med fire bomber. To av dem sprengte jernbanen på hvert sitt sted, og to skadet banelegemet sterkt på to steder. Det fantes ikke luftvernskyts i området så den tyske flygeren hadde hatt god tid på seg til å gå lavt ned og slippe sine bomber i ro og fred. Reparasjonslag kom snart på plass og det tok ikke lange tiden før banen var i bruk igjen. Noen brannbomber var nesten like hele da de hadde gått dypt ned i søla. Riktignok hadde det vært luftangrep på en flyplass ved Camden Town, noe øst for oss noen ganger, men vi hadde ansett oss temmelig sikre i Honeybourne som ikke hadde spesielt viktige mål for bombing.

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Den 25. oktober angrep Italia England for første gang da de sendte 16 Fiat BR. 20 bombefly for å angripe Harwich, men engelsk vintervær kostet dem 3 fly og liten skade ble gjort. Fire dager senere gjorde de et kort angrep på Ramsgate med 15 bombefly eskortert av 73 Fiat CR. 42 jagere, uten at RAF fikk angrepet dem, men mange av bomberne ble skadet av luftvernild. Atter en gang satte tyskerne London i brann med tusenvis av brannbomber. Brannvesenet kjempet bittert mot flammene, mens sprengbomber gjorde jobben ekstra ubehagelig og farefull. Sprengte vannledninger økte deres problemer ytterligere. Det frivillige brannvern gjorde også en beundringsverdig innsats med å bekjempe flammene. Noen branner kom helt ut av kontroll. Göring var yr av glede og ringte sin kone og skrøt av at nå står hele London i brann.

Den 14. november ble industribyen Coventry, noe øst for oss, bombet ettertrykkelig av 450 He 111 fly som droppet 450 tonn bomber. Dette var en fredelig liten by, men med viktig krigsproduksjon. Resultatet ble 400 drepte og 865 skadde, 50.000 hus ødelagt, 12 fabrikker truffet og 20 % reduksjon i produksjonen. Byen hadde bl.a. Dunlop fabrikker som også produserte mye av utstyret til Spitfire og flere andre flytyper. De døde ble begravd i massegrav. Etter krigen kom det frem at det tyske kodesystemet allerede hadde vært kjent på høyeste hold, og at Churchill samt flere i ledelsen visste at Coventry skulle bombes, men kunne ikke informere byen og derved gjøre det kjent for Tyskland at deres koder kunne tydes .

En kveld i midten av november, da jeg var på kino i Evesham sammen med budeia på Poden Farm, fikk jeg se på nyhetsfilmen at Flyvåpnet hadde åpnet treningsleir i Canada den 10. november med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef. Jeg ble veldig imponert - tenk at Flyvåpnet hadde klart å reise seg igjen etter nederlaget i Norge. Riiser-Larsen var polarflygeren og helten for alle som var bitt av flybasillen, dette var noe for meg. Samme kveld satte jeg meg ned og skrev søknad til Den Norske Militærmisjonen i London om å bli opptatt i Flyvåpnet. Jeg hadde i tidligere dager håpet å få tjenestegjøre i Flyvåpnet, men med bare folkeskole og et på landbruksskole som utdannelse hadde jeg små forhåpninger. Kanskje de kunne bruke meg i krig? Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene. Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Da jeg oppsøkte tannlege Anderson i Evesham for å få fikset på tennene mine, ble jeg kjent med at Mrs. Anderson underviste i en rekke instrumenter så jeg benyttet anledningen til å ta timer hos henne for å lære å spille litt på trekkspillet jeg hadde tatt med hjemmefra. Hun hadde også en elev som tilbød seg å oppbevare trekkspillet mitt i byen og la meg øve hjemme hos henne slik at jeg slapp å ta det med på sykkelen hver gang jeg tok timer. Jeg takket ja, men det ble forresten ikke så mye øving, fordi jentas far, soldat under forrige krig, var så pratesyk at det ble liten nytte av den tid jeg hadde avsatt til øving. Jeg hadde anskaffet meg en tråsykkel som jeg hadde mye nytte av og brukte den ofte i stedet for toget. Som vanlig i England på den tiden, hadde lykten min blitt rappet, og så ble jeg en kveld tatt på veien hjem for å sykle uten lys. Det var så klart månelys så jeg så ingen behov for lykt på sykkelen, men vår politivenn, mr. Price, på patrulje stoppet meg, og han var av en annen mening. Det resulterte i at han noen dager senere oppsøkte meg og overleverte følgende skriv som var holdt i en meget høytidelig form:

The County of Worcester

PETTY SESSIONAL DIVISION OF EVESHAM.

To Ragnvald Myhre of “Poden Farm”, Honeybourne, in the county of Worcester, Farm Hand.

Information ----------------------- has been laid this day by

Mr. Ernst John Price of Evesham, Police Superintendent ,

for that you, on the 9th day of December 1940,

at the Parish of Badsey in the

County first aforesaid during the hours of darkness at 9.20 p.m., unlawfully did permit a bicycle to be on a certain road called Bretforton Road, without the said bicycle displaying a front light required by and under the Road Transport Lighting Act 1927 from an authorised bicycle lamp as defined by paragraph 19 of the Lighting ( Restrictions) Order 1940, and a red rear light from an authorised rear lamp as defined by paragraph 15 of the said Order, contrary to paragraph 31 of said Order, and contrary to the form of the Statute in such case made and provided.

You are therefore hereby summoned to appear before the Court of

Summary Jurisdiction sitting at the Police Court, Evesham, in the County , first aforesaid, on Monday, on the 6th day of January 1941, at the hour of Eleven in the forenoon, to answer to the said Information.

Dated the 31st. day of December 1940. Signed by J. Edwards, Justice of the Peace for County first aforesaid.

Altså var jeg innkalt til retten i Evesham for å svare for min brøde eller som det sto: “i mørket kl. 9.20 p.m. ulovlig tillot en sykkel å være på Bretforton Road , uten at nevnte sykkel hadde lys i samsvar med veitransportlov av 1927,” osv. . Constable Price sa det var ikke noe å grue seg for, og at boten ville bli 10 sh. for hovedlykt og 5 sh. for baklykt. Han sa også, at det hadde kommet en lov som forbød Aliens (utlendinger) å eie sykkel på grunn av situasjonen, og at han allerede hadde søkt om tillatelse for meg. I november hadde Royal Navy angrepet den italienske flåtebasen ved Taranto med 21 torpedo- og bombefly fra hangarskip og senket bl.a. 3 slagskip og skadet hele basen. Noe ironisk at samme dag angrep italienske fly allierte konvoier og at RAF skjøt ned 8 bombefly og 5 jagerfly. De burde holdt seg hjemme og forsvart Taranto.

Det er nå blitt kjent at Air Chief Marshal, Sir Dowding, som førte RAF frem til seier under Battle of Britain, den 24. november ble fratatt stillingen som sjef for Fighter Command. Han fikk vite det via en telefonbeskjed. Frabeordringen skjedde på en unødvendig sårende måte, uten æresbevisninger av noen art. I dag står det en fin statue av ham foran THE ROYAL AIR FORCE CHURCH OF ST. CLEMENT DANES i Holborn, London, men den heder fikk han aldri oppleve. Utakk er verdens lønn.

Nevnte kirke er blitt besøkt flere ganger av veteranforeningen vår, RAFA, og er meget spesiell. Den viser tydelig at det er en RAF kirke. Gulvet er dekket med alle de skvadronemblemer som tok del i siste verdenskrig, deriblant de norske skvadronene Nos. 330, 331, 332 og 333. Jeg fant også min gamle kjenning 66 Sqd. der. Det er også mange fine gaver der fra de land som deltok sammen med RAF, bl.a. et imponerende pipeorgel fra USA og en vakker døpefont fra Norge.

Under den britiske offensiven mot italienerne i Nord-Afrika den 7. - 11. desember, hadde det ved Sidi Barani blitt tatt 4.000 fanger og mye krigsmateriell. Senere inntok britene Bardia, Tobruk og Bengahzi med 63.000 fanger og en mengde krigsmateriell.

På den tiden fikk vi rede på at Det norske senteret i London, St. George´s Hall hadde blitt truffet av bomber og ødelagt. En del av Ivars saker som var blitt lagret der gikk tapt, men bibelen han hadde fått med hjemmefra fikk han tilbake uskadet. I midten av desember ble County Hotel, Upper Woburn Place, og Tavistock House like ved, åpnet som sjømanns- og legesenter for norske sjøfolk.

JUL I HONEYBOURNE

Til jul fikk hver av oss en hilsen fra H.M Kong Haakon, skrevet på Kongens brevpapir, riktig en oppmuntring i en nokså trøstesløs tid. Julaften ble feiret på stampuben vår, men stemningen var ikke helt på topp. I England er det vanlig å feire julaften utenfor hjemmet, men første dag jul har de stormiddag hjemme sammen med familien , og mannfolkene ladet gjerne opp litt på sin favoritt pub før julemiddagen. Noen beklaget at rasjonene var så knappe at de ikke torde be oss hjem til middag, men vi takket for deres omtanke og sa at for storparten av oss var ensomhet og julefeiring ikke noe problem da vi vanligvis feiret jul bare noen timer under fangstsesongene i Antarktis. Første dag jul var vi fri, men dagen etter var det full fart på jobben igjen og det var jo bedre enn å gå ledig og gruble over vår triste situasjon. I romjula kom det flere gode nyheter fra Nord-Afrika, da det ble bekreftet at tropper fra England, New-Zealand, Australia og India atter hadde slått italienerne i flere slag og tatt 40.000 fanger og mye krigsmateriell. Det synes kanskje noe søkt å ta med nyheter fra så fjerne strøk, men det var jo litt av en oppmuntring etter så mange tilbakeslag i løpet av året. Den 29 desember ble London atter brannbombet av 250 tyske fly som laget noen enorme branner. Det ble sagt i avisene at brannvesenet pøste på så mye vann at Thames ble nesten tørrlagt, og at brannene var så kraftige at vannet for det meste fordampet før det traff flammene. Avisene skrev også at det hadde vært omtrent 1.600 branner samtidig. og at det gikk verst ut over City.

Nyttårsaften ble også feiret på stampuben vår under noe laber stemning. Storparten av året hadde vært en eneste stor og lang ulykke, spesielt for Vest-Europa, men vi satte vår lit til at det kommende år skulle bli bedre, selv om vi visste at mulighetene var mikroskopiske. Riktignok var nyhetene fra kamper mot italienerne i Nord-Afrika oppmuntrende, men det telte liksom ikke da italienerne var lite hjertet til å kjempe for Mussolini og hans bande; og derfor lett lot seg ta til fange. Et eksempel var et slag i Etiopia hvor resultatet hadde blitt 67 falne italienere, 10.000 fanger og en masse krigsmateriell. Da Italia gikk med i krigen på tysk side, kom det britiske herredømme i Middelhavet og Afrika i en veldig farefull stilling. Churchill betegnet det som den mørkeste periode i Storbritannias historie. De hadde altfor små styrker ved Mersa Matruh til å beskytte Egypt og Suezkanalen, mens Italia hadde store styrker i Libya og Øst-Afrika. De hadde også en kraftig flåte i Middelhavet, til stort hinder for britiske forsyninger som derfor måtte gå via Sør-Afrika. I forsvaret av Egypt og den viktige Suez-kanalen hadde 50.000 briter 200.000 godt utstyrte italienere mot seg. Det italienske flyvåpen var også godt utstyrt og hadde flygere med god trening og kamperfaring fra borgerkrigen i Spania. Den engelske øverstkommanderende i området, general Sir Archibald Wavell, var likevel gått til angrep mot marsjall Grazianis styrker og presset dem bakover helt til Beda Fomm etter å ha tatt 100.000 til fange og erobret en masse krigsmateriell. Endelig noen gode nyheter.

Vel hadde nærsagt alt gått galt storparten av året, men England hadde kommet seg av det verste sjokket etter alle tilbakeslag. De hadde på beundringsverdig kort tid klart å forbedre sitt luftforsvar og å bygge ut et landforsvar mot tysk invasjon, med det lille de hadde igjen av våpen etter evakuering fra Kontinentet, samt våpensendinger med høy prioritet fra USA. Churchill skrev faktisk daglig til President Roosevelt og orienterte om de mest presserende behov og fikk den hjelp det var mulig for USA å gi under gjeldende lover. Men invasjonsfaren hang fremdeles over landet som en forferdelig trussel og det pågikk stadig forbedringer av forsvar mot den invasjon som alle var overbevist om ville komme. Utbedring av minefelter, bygging av bunkers, sperring av sensitive områder samt trening og utrustning av The Home Guard, navnet på sivilister som trakk i uniform og ble trent på fritiden, styrket troen på at befolkningen ville forsvare hver tomme jord. The Home Guard ble stort sett drevet av pensjonerte offiserer, sersjantbefal og soldater fra forrige verdenskrig. I tillegg kom menn fra sivile yrker viktige for samfunnet, samt de som ikke var skikket for regulære kampstyrker. De tilhørte alle aldersgrupper, hadde i begynnelsen nesten ikke uniformer eller våpen, men kampmotet var på topp. Alle sivile som hadde våpen av en eller annen art sørget for å holde dem rede til bruk. I tillegg til vanlige brannvern deltok mange frivillige som assistenter på sin fritid og ydet verdifull hjelp. Churchills ruvende skikkelse med sine mange historiske taler hadde en magisk evne til å inngyde ikke bare håp, men også overbevisning om at vi med tiden skulle seire. Det faktum at kongehuset nektet å flytte ut av London og at både de og Churchill ofte var å se når de besøkte de verste utbombede områder under Blitzen, ga folk en følelse av at alle var med i kampen for å overleve, høy som lav. Kvelden før The Battle of Britain tok til, hadde Churchill inspisert sitt nye underjordiske Kommando Hovedkvarter under hjørnet av Saint James Park og Storey´s Gate og sagt: ”Dette forlater jeg igjen kun som seierherre, eller hvis Hitler skulle vinne, med føttene først.” Han ga deretter instruks om at barforsyningene skulle økes. Personen som i silke slåbrokk måtte lede landet til undergang eller seier hadde ordet i sin makt.

Mye av året som gikk hadde vært en hard tid for alle på øyriket. Påkjenningene under Blitzen hadde mange følger, spesielt for dem som overnattet eller delvis også bodde i undergrunnsstasjonene. Den råe, støvfulle gjennomtrekken og andre fuktige bomberom under marken , førte til at ca. 10% av befolkningen i de mest bombede områder fikk lungesykdommer. Statistisk sett var dette en større belastning enn selve Blitzen. En stor andel av billige likkister som hadde blitt laget i all fart av plastikk med tanke på større antall offere for luftkrigen, ble bruk for å bisette et langt større antall offere for tuberkulose enn bombingen. De aller fleste familier hadde en eller flere av sine i tjeneste på en eller annen kant av verden, i luften, på land, eller til sjøs, og fra alle kanter hadde det kommet inn meldinger om tap ute så vel som hjemme. Engstelse og usikkerhet plaget nok mange uten at de viste det utad. På Kontinentet og i Norge gikk seiersberuste tyskere og brølte: “Wir fahren gegen Engeland.” Det så stygt ut til at det kunne bli virkelighet.

I løpet av året hadde RAF mistet 723 jagerflygere, 718 bombeflygere og 280 i Coastal Command. Luftwaffe hadde hatt hatt en overvekt mot RAF på 1,8 til 1, men hittil har hver RAF flyger falt eller hårdt såret, kostet Luftwaffe vel 4 flymannskaper, derav også navigatører, telegrafister og luftskyttere. Etter innstendig bønn fra Mussolini, fikk Italia delta i bombing av England, men har hittil gjort en ynkelig innsats. Under Blitzen hadde tyskerne begynt å beskyte Dover med 40 cm granater fra Calais uten å gjøre særlig skade. Skyting i ny og ne har fortsatt og er en slitsom terror mot befolkningen i området.

Men hva med Norges innsats i den nåværende situasjon ? Handelsflåten med sitt trofaste mannskap til å transportere våpen, olje og mat dit hvor behovet er størst, er Norges viktigste innsats for de allierte, men tapene har vært store i både sjøfolk og skip. Marinen hadde allerede kommet godt i gang og deltar i forsvaret av England i kanalområdene så vel som eskortering av konvoier. Det som er bygget opp av ny norsk hær i Skottland er allerede blitt tildelt oppgaver i invasjonsforsvaret lenger nord i landet. Flyvåpnet har åpnet treningsleir i Canada og planlegger å sende de første kampklare avdelinger til Storbritannia kommende år, og jeg venter på svar fra Militærmisjonen i London.

GODT NYTT ÅR TIL GJENGEN OG MEG SELV !

1941

Den 1. januar begynte tysk / italienske luftangrep på Malta som forsvarte seg tappert med sitt høyst mangelfulle forsvar. Det var særlig hovedstaden Valetta med Grand Harbour og flyplasser det gikk hardest utover. Italia hadde begynt luftangrepene allerede dagen etter de erklærte England og Frankrike krig den 10. juni 1940, og fikk nå hjelp av Luftwaffe fra baser på Sicilia, kun 90 km fra Malta. En avis nevnte at i året som gikk var tapene pr. luftangrep på England i gjennomsnitt ca. 1.000 mennesker, 6.000 skadde og 10.000 husløse. Samme avis skrev om en pike som var blitt gravd frem av ruinene 108 timer etter angrepet på London den 29. desember.

Den 6. januar tok jeg toget til Evesham for å møte i retten for mine lovbrudd, og der ble jeg bedt om å sitte ned i rettsalen inntil min sak kom opp. Det var noe merkelig at alle de anklagede fikk være tilstede under de øvrige rettsaker, men du verden for en underholdning. Her passerte klager for ekteskapsbrudd, oppsetsighet mot arbeidsgiver, tyverier, svindel med rasjoner, foul language in front of ladies, etc.. Tiden gikk fort inntil jeg ble ropt opp, fikk anklagen lest opp og spurt om hva jeg hadde å si til mitt forsvar. Jeg kunne bare opplyse at sykkelturen fant sted en veldig månelys kveld og at de dempede lykter, som nå var påbudt, neppe ville vært synlige under slike forhold. Dommeren var forsåvidt enig i det, men det var likevel brudd på gjeldende paragrafer, og at han derfor måtte ilegge meg en bot på 15 sh. for dette. Dommeren ga meg også noen faderlige formaninger om faren ved å sykle uten lykter og uttrykte håp om ikke å se meg igjen i rettssalen. Jeg betalte min bot, men etter dette fikk jeg ikke være tilhører under resten av sakene som skulle opp for retten.

Det var nå blitt kaldere i været og iblant litt snø, men Charlie sørget alltid for å holde et bål gående slik at vi kunne varme oss i spisepausen. Under ryddearbeidet ble det mye småkvist og annet rusk som måtte fjernes, og da var det jo enklest å brenne det opp. Grovere stammer og grener gikk til peisved et eller annet sted. Etter en lang ventetid for svar på min søknad om å bli opptatt i Flyvåpnet, og purring den 9. januar, fikk jeg svar datert den 15. samme måned. I skriv fra Norwegian Military and Naval Mission, undertegnet av major Bjarne Øen, ble jeg bedt om diverse opplysninger mht. alder, utdannelse, praksis, spesielt fra mekanisk verksted og hvor lenge jeg hadde vært i England. Jeg fortet meg å svare, og ventet igjen i håp om at mitt brev ikke forsvant blant brann- og sprengbomber. Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

I løpet av første del av januar inntok britene Bardia og Beda Fomm, og tok 85.000 til fange, ca. 1.000 kanoner og 400 tanks samt mange tusen tonn verdifulle forsyninger. Slike gode nyheter gjør seg, selv om kampene foregår fjernt fra Nord-Europa. Ved samme tid fikk vi rede på at natten til den 11. januar hadde en bombe truffet billetthallen for Bank undergrunnstasjon. Resultatet ble et blodbad det tok dager å rydde opp i og 111 offere ble funnet. Rykter sa at mange aldri ble funnet, før stasjonen og gaten ble midlertidig reparert for fortsatt trafikk. Den 4. mars angrep briter og nordmenn Lofoten, hvor de saboterte diverse anlegg og senket flere tyske skip, før de trakk seg ut med 300 patrioter som ville ut og kjempe for Norge. En bunt norske nazister og 213 tyskere ble også tatt med som fanger. På grunn av mye dårlig vær, var det bare spredte tyske luftangrep i årets første måneder, men i mars ble været bedre og Luftwaffe mer aktiv, særlig over London og Clydeside. Tyske bombefly ble grundig lurt forleden natt. Da de var på vei for å bombe industribyer i Nord-England, ble det tent kraftige bål på bakken som villedet dem helt. De trodde det var byen som brant etter første angrepspulje og slapp sine bomber der. Oppløyde jorder og et par drepte kuer ble resultatet.

En kveld i slutten av mars fikk jeg et fryktelig mageknip, og morgenen etter var jeg i halsvime etter å ha svelget flere aspiriner i løpet av natten, så doktor ble budsendt. Han konstaterte betennelse i appendix (blindtarmen) og beordret innleggelse på sykehus straks. Legen på hospitalet i Evesham beordret operasjon øyeblikkelig, og dermed ble jeg trillet inn på operasjonsstua og bedøvet. Jeg fikk en maske over ansiktet og bedt om å telle fra én og oppover. Jeg følte at jeg este opp og ble større og større og husket ikke mer før jeg våknet opp igjen etter operasjonen. I mørkningen samme dag gikk det flyalarm, men jeg har aldri følt meg mer likeglad i fare som da. Alle sykesøstrene tok på seg stålhjelm og hjalp dem som kunne gå, ned i kjelleren, men vi sengeliggende fikk bli der vi var. Sykehuset var på to etasjer med en sal for menn i 1. etasje og en sal for kvinner i 2. etasje. Pleierskene ville endelig vite hvor jeg kom fra da jeg snakket et fremmed språk mens de maste på meg at jeg skulle våkne opp etter narkosen. Jeg fortalte dem det og ble deres favorittpasient fra da av ifølge mrs. Onions. Den synlige del av såret var mye større enn jeg hadde sett dem i Norge og utenpå ble det holdt sammen med små stålklips.

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv. Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg. Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.

Våren kom, og med den en lang serie med dårlige nyheter. Hitler hadde i februar sendt en av sine dyktige generaler, Rommel, til Nord-Afrika med to lette, motoriserte panserdivisjoner og flystyrker for å hjelpe Italia. Rommel hadde angrepet i mars, og innen midten av april hadde de presset britene bakover, forbigått festningen Tobruk, men blitt stoppet ved den egyptiske grense. Det hele skjedde med bløff, dristighet og dyktighet. Tyskerne beseiret også Jugoslavia den 17. april og angrep deretter Hellas. Italia hadde invadert landet i oktober året før, men blitt slått ettertrykkelig av grekerne, så Hitler sendte store styrker dit for å hjelpe sin partner, Mussolini. Britene hadde også sendt styrker til hjelp, men både de og grekerne ble nedkjempet og påført store tap. Det ble et nytt Dunkerque den 28. april med tap av 10 - 12.000 soldater, 12 flyskvadroner og mye materiell samt skip av sivil og militær art. Alt dette foregikk i løpet av én måned. Men én god nyhet på den tiden var at USA hadde inngått en låne- og leieavtale med Storbritannia. Dette medførte bl.a. at England fikk låne 50 destroyere, hvorav Norge fikk overta 2 stykker. USA erklærte også at de ville angripe tyske ubåter hvis de angrep deres skip som gikk på England. De avlastet også England ved å overta vaktholdet av Island som England hadde okkupert for å forhindre at Tyskland bygget baser der. Det var også en oppmuntring at Etiopia, som Italia hadde erobret 1935 - 36, ble frigjort av britene den 5. mai. De hadde til tross for underlegenhet i soldater og utstyr, gått til offensiv mot italienske kolonier i Afrika og tatt grådig for seg av Mussolinis imperium. Den 10. mai var det angrep på London igjen med 507 fly, og 708 tonn spreng- og brannbomber som forårsaket 2.200 branner, drepte 1.436 og såret 1.800 alvorlig.

Den 11. mai ble det riktig oppstyr i England, da Rudolf Heß, Hitlers stedfortreder og nr. 3 i arverekkefølgen av nazitoppene, dvs.nest etter Göring, hadde kommet til Skottland alene med et Me110 tomotors jagerfly. Han hadde hoppet ut i fallskjerm i nærheten av godset til, hertug Hamilton, som han kjente litt fra før. Hva han skulle gjøre der var det sikkert veldig få som visste, hvis noen i det hele tatt. Hitler erklærte at Heß var blitt sinnsyk. Senere var det mange som mente at han kom med fredstilbud til England før Tyskland angrep Sovjetunionen. Heß var nemlig begeistret for England, men hatet russerne. En av Londons aviser hadde en vittig tegning som viste Hitler dele ut kun en 20 l kanne bensin til Göring. Heß hadde fått skader under landingen og ble liggende på sykehus en tid og forble fange i England og Tyskland resten av sitt liv.

De lysnet noe da det etter flere luftangrep på vårparten, ble sterkt redusert aktivitet av Luftwaffe over England fra den16. mai.. Alle sukket lettet og undret seg på hva som nå kunne komme til å skje, og svaret kon den 22. juni. Det ble senere kjent at opp til denne tid hadde det falt 37.000 høyeksplosive bomber samt noen hundre tusen brannbomber over London. I løpet av samme tid hadde 45.000 innbyggere mistet livet., flere enn ved noen front på sammetid, venn eller fiende. Det hadde også gått hardt ut over mange av de prektige byggverk i verdensmetropolen, og det ble betraktet som et mirakel at den flotte St. Paul´s Cathedral fremdeles sto der, nesten uskadd. Tyskland angrep Kreta den 20. mai med 3.000 fallskjermtropper. Øya ble forsvart av 42.000 briter og grekere som måtte trekke seg ut i slutten av mai. Kreta kostet tyskerne 6.000 falne og sårede, men de allierte tapte 12.000 mann, samt 3 kryssere og 6 destroyere med 2.000 mann - et smertelig tap. Dessuten ble 2 slagskip og et hangarskip sterkt skadet. 16.500 briter og grekere ble reddet ut fra Kreta. Tyskland hadde nå tatt praktisk talt hele Balkan med et tap på bare 5.000 mann, Kreta ble noe dyrere. Totalt tok tyskerne ca. 260.000 fanger, derav 13.000 briter. Dette tegnet til å bli en svart vår, men det skulle bli verre. Mai måned fortsatte med tilbakeslag. Den 24. kom det melding om at Englands største slagskip, HMS “Hood”, var blitt senket av det tyske slagskipet “Bismarck” ute i Atlanterhavet. Det ble truffet av flere salver hvorav en traff ammunisjonsmagasinet med en voldsom eksplosjon. “Hood” sank i løpet av et minutt og tok med seg 1.400 mann i dypet, kun 3 mann ble reddet. Dette var en nasjonal megakatastrofe. Aldri hadde jeg opplevd så matt stemning på pubene i Evesham og Honeybourne som da.

Den tok seg imidlertid opp igjen to dager senere da det kom melding at enheter fra Royal Navy hadde senket Tysklands stolthet, slagskipet “Bismarck”. Storparten av mannskapet gikk med til bunns, kun 110 mann overlevde. Tyske u-båter som nærmet seg kampsonen, gjorde det for risikabelt å redde flere. Hele sjøslaget kostet 3.500 britiske og tyske liv. Under slaget deltok 48 britiske skip, deriblant slagskip, kryssere og destroyere samt et hangarskipet HMS “Arc Royal” med Swordfish torpedofly ombord, sammen med Catalina observasjonsfly. Et Swordfish fly hadde truffet roret på “Bismarck” med én torpedo og beseglet dets skjebne. Uten kontroll over rorene ble skipet utsatt for en drepende ild fra Royal Navy.

I FLYVÅPNET

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele. Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨ 103 mann foran meg. Vi hadde en hyggelig prat om mangt og meget og da jeg gikk ut fra kontoret med rekvisisjon for uniform med tilbehør, samt en ukelønn på 5 pund, følte jeg meg som verdens viktigste og heldigste person. Hvis Flyvåpnet var bemannet med sånne karer, kunne jeg se fremtiden rolig i møte, selv om nyhetene om dagen var aldri så dårlige. Tenk at mine drømmer om å få komme inn i Flyvåpnet skulle få gå i oppfyllelse så kvikt.

Jeg fikk senere høre at Løytnanten ga alle nye rekrutter en hjertelig velkomst og at han gikk under navnet “Shanghai-Olsen”, og jeg må si han bar sitt tilleggsnavn med rette i en veldig positiv betydning. Han døde dessverre av kreft senere under krigen. Det første jeg gjorde var å gå ned til Horn & Brothers i City med rekvisisjon for diverse effekter for Flyvåpnets uniform, som sko, strømper, undertøy, skjorter og slips samt mansjettknapper etc., og så var alt klart for å kunne kle meg i “Kongens klær”. Jeg var sammen med Terjesen, en kar fra Narvik, som var ute i samme ærend.

Vi gikk stolte ut fra Norway House i våre nye uniformer, men skrekk og gru, der sto general Fleischer og kommandørkaptein Riiser-Larsen, og vi som ikke engang hadde lært å hilse på militært vis. Til tross våre noe famlende måte å hilse på, fikk vi en hyggelig prat med de to hedersmenn. Fleischer, tidligere sjef for 6.Divisjon og helten fra Narvik, var nå sjef for Den norske Hær under oppbygging i Skottland. Riiser-Larsen var min store helt fra før krigen, som flyger, luftskipsfører, polfarer og pioner i norsk luftfart, og nå var han sjef for Hærens og Marinens flyvåpen. Etter møtet med de to offiserene glemte jeg alt jeg hadde hørt om barske,sinte, bjeffende befal offiserer.

Kaptein Hertzberg ved Militærmisjonen, som hadde observert vår mangel på militær oppførsel, ba oss være med inn på sitt kontor og der fikk vi en kort innføring i hilseplikten og hvordan den skulle utføres. Det var sikkert den korteste norske rekruttskole noen har fått. Kapteinen fløy senere i RAF og falt dessverre i luftkamp den 2. januar 1942. I løpet av krigen falt også hans far og en bror.

Med beskjed om å melde meg hver uke for eventuelle nye ordre, slo jeg meg ned i Russell Square hvor jeg var godt kjent fra tidligere opphold i London. Da det ennå ikke var gått i orden med samlingssted for personellet, kunne vi bo hvor som helst i rimelig nærhet , bare vi holdt Rekrutteringskontoret informert om vår adresse. Jeg traff flere nye rekrutter og hadde en hyggelig og interessant tid sammen med dem. Storparten av oss bodde i området Russell Square og med 5 pund i uken kunne man leve romslig, særlig de av oss som var godt kjent i London.

Med det norske sjømannshotellet, County Hotel, samt andre mer eller mindre fastboende omkring, var det blitt litt av et norskt miljø i området. Det ble god tid til å besøke British Museum igjen samt mange nye steder i verdensmetropolen. Da jeg nå var blitt en del kjent i London og klarte meg bedre i engelsk, var jeg iblant guide for mange av nykommerne. Noen ganger kjørte vi bare rundt med buss og trikker på måfå og ble etter hvert godt kjent i flere deler av London.

Jeg nøt livet stort de første ukene i Flyvåpnet, men regnet med at dette kunne det bli en forandring på når som helst. Jeg fikk tak i bedre lærebøker i engelsk og leste flittig samt fulgte godt med i flere av Londons aviser. Som frivillig soldat i Flyvåpnet underlagt RAF, var jeg nå i tropper under både Det norske og Det britiske flagg, Union Jack, så fra nå av ville jeg nok ha svært liten innflydelse på min egen fremtid. I midten av juni satte general Wavell i gang en kraftig motoffensiv mot tyske og italienske styrker i Nord-Afrika, men hadde store tap og uten fremgang.

Da jeg hadde fartet omkring noen uker, fikk jeg ordre om å møte på Flyvåpnenes Felleskommando, FFK, i Kingston House, Princes Gate ved Hyde Park. Der fikk jeg ordre om å møte på The Grange, Grange Road, i distriktet Highgate, nord i London. Løytnant Mathisen og fenrik Furøy, henholdsvis sjef og nestsjef, ledet virksomheten på The Grange. En hvalbåtstuert med to hjelpegutter bestyrte kjøkkenet. Eiendommen besto av en stor villa med tilsvarende have som i fredstid hadde tilhørt en rumensk oljekonge, riktig et herskapelig sted å bo. Villaen var rekvirert av Den engelske stat og leiet ut til Norge. Her fikk vi en lettere rekruttskole drevet av begge sjefene og noe senere også en sersjant som het Bolstad og hadde sin bakgrunn i Hæren hjemmefra. Han falt forøvrig under kampene på Svalbard året etter.

Begge sjefene var navigatører, ble senere utdannet til flygere og begge overlevde krigen. Det ble ganske snart utarbeidet vaktsystem for the Grange og Olney like ved, hvor Flyvåpnet hadde kleslager og lagret våre private effekter. Etter en tid uten våpen, fikk vi tildelt nye Winchester-rifler. Mye av tiden ble brukt til rekruttskole og undervisning i militære fag samt engelsk og noe havearbeid for å holde den fine haven i orden. Når vi hadde frivakt måtte vi være i hus innen kl.22.30, men det var lett å få perm så vi hadde det greit.

Det kom stadig nye rekrutter til, storparten av dem hjemmefra etter å ha flyktet over Nordsjøen, og de hadde mye interessant å fortelle om forholdene i Norge. Noen hadde også reist nesten hele verden rundt via Sverige, Russland og India hvor de fortsatte med båt til Canada eller England. De var en veldig uensartet samling m.h.t. alder, bakgrunn etc., men alle hadde en felles tanke, de ville kjempe for et fritt Norge.

Den 22. juni 1941, gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Felttoget var kodet “Barbarossa” og hadde vært planlagt satt den 17 mai, men krigene på Balkan hadde forsinket det hele fem uker. Da det plutselig braket løs, var russerne helt uforberedt til tross for alle advarsler fra mange ulike hold, noe som Stalin fullstendig ignorerte og sa det var en kapitalistisk sammensvergelse for i dra USSR inn i krigen.

Det merkeligste av alt var at Sovjet ikke fattet den minste mistanke til den enorme tyske virksomhet som hadde pågått i månedsvis, tett inntil deres egne grenser. Man skulle ikke tro at intensiv aktivitet med bygging av ekstra landingstriper med startkapasitet for opp til 2.000 fly, daglig spionflyging, oppmarsj av 7.184 kanoner, 2.580 tanks, 17.000 transport biler, og annet utstyr samt 153 divisjoner med sitt utstyr, og ikke minst forflytning av 3. Luftflotten, med ca.1.800 fly, fra vest til øst, kunne ha foregått ubemerket. Nei, den politiske ledelsen var helt ubesværet av dette selv om offiserer ved grensen rapporterte om hva som foregikk på tysk side. Det var visst bare politiske kommissærer som hadde lov til å mene noe, og de hadde blitt pålagt ikke å provosere Tyskland. USSR leverte trofast forsyninger til Tyskland inntil to timer før angrepet da det siste tog med korn passerte grensen Brest - Litowsk.

Riktig nok hadde Stalin kvelden før angrepet advart troppene i Vest-Russland at de sto foran en umiddelbar aggresjon og deretter var han gått til sengs, men meldingen ble forsinket i deres omstendige kommunikasjonssystem, og nådde ikke frem i tide.

Tyskerne angrep kl. 03.15 den 3.500 km lange fronten med full styrke, dvs. 3,6 millioner soldater med sitt krigsmaskineri, men selv brølet fra varmkjøring av et par tusen tanks og fly skapte ingen uro på den russiske siden. Luftwaffe hadde tapt 20 % av sine fly i året før, men var nå bygget opp igjen til full styrke. I tillegg fikk tyskerne litt senere hjelp av 37 divisjoner fra Finland, Italia, Spania, Romania, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Hitler regnet med at Tyskland ville beseire USSR på tre uker. De russiske flyene var parkert i rekke og rad på flyplassene like bak fronten, og ble lette offer for tyske fly som ødela 1.811 fly på bakken eller i luften den første dagen. Et av de tyske flygeressene,Johannes Steinhoff med 176 luftseire, sa det hadde vært som å skyte ender. Med store knipetang angrep lyktes det tyskerne å ta enorme mengder russiske fanger og forsyninger. SS Sonderkommando og Gestapo fulgte etter og myrdet ned for fote politiske kommisærer, partisaner og jøder.

Finland ønsket revansje mot russerne for Vinterkrigen og allierte seg med Tyskland. Den umiddelbare reaksjonen i verden på det tyske angrepet var veldig blandet. Noen frydet seg over at den ene diktatorbøllen angrep den andre, de var jo like blodtørstige og brutale begge to, nå kunne de bare slakte hverandre, men begge to betraktet dessverre mennesker som forbruksvare.

Min første reaksjon var: Fine greier, den røde diktator hadde jo gratulert Hitler så hjertelig med vellykket felttog i Norge, dette var tilpass for ham. Men etter noen ukers krig med kjempetap på russisk side, ble Roosevelt og Churchill bekymret for at Sovjet kanskje måtte kapitulere og derved gjøre aksemaktene ennå sterkere. Hovedmålet var jo å slå Nazi-Tyskland, så både USA og England begynte å sende våpenhjelp til Sovjet . Til og med den kritiske kommunistavisen “Daily Worker” som ble stengt i januar fikk komme ut igjen. Da det tyske angrepet ble kjent i Moskva, falt Stalin helt sammen. Han hadde hatt møte med Beria og Molotov for å slutte fred med Hitler ved å avstå mye av Ukraina, Hvite-Russland og de Baltiske Stater. De andre to sa tvert nei! Det tok Stalin 12 dager å komme såpass til hektene at han kunne tale til sitt folk.

Da jeg hadde vært på The Grange tre uker , fikk jeg beskjed om å melde meg på Forsvarsdepartementets Etterretningskontor, FD/E, hvor jeg skulle vikariere for en som var på “ferie”. Det het gjerne det når noen var på oppdrag hjemme i Norge. Arbeidet besto bl.a. i å rette spionrapporter som var mangfoldiggjort og iblant som ordonans mellom FD/E og Admirality hvor Royal Navy hadde sitt hovedkvarter. Marinens hovedkvarter holdt også til i det samme bygget. Jeg fikk de strengeste ordre om forsiktighet. Det var ganske spennende å lære litt om hvordan spioner opererte hjemme i Norge, men slike ting måtte jeg ikke snakke om dengang. På trikker, busser, tog etc. ble folk med hjelp av plakater minnet om ikke å snakke om tjenestesaker, det kunne være spioner over alt og uforsiktig snakk kunne koste liv.

Ved FD/E fikk jeg høre mye nytt om det som foregikk i England, og det viktigste for meg var alt det som hadde med fly å gjøre. Noe av det mest interessante var nyhetene om at Den første norske Sjøflyvingen, fra Marinens Flyvåpen, var kommet over fra Canada og hadde vært under oppbygging på Island siden den 25. april 1941. Vingen var blitt registrert i Royal Air Force som No.330 (Norwegian) Squadron og skulle høre inn under Coastal Command (Kystkommandoen). Skvadronen skulle deles inn i 3 Flights, en på hver av Fossvogur ved Reykjavik, Akureyri og Budareyri. De skulle bruke enmotors flottørfly av typen Northrop, som tidligere var blitt bestilt for bruk i Norge, men hadde nå blitt levert til Little Norway i Canada og senere skipet til Island. Fly og tilhørende materiell var kommet vel frem, og etter montering, prøveflyging og trening, ble skvadronen operativ den 23. juni. Det var nok et slit å drive med fly under de barske værforhold som hersker på Island.

Tidlig på sommeren kom også personell for Den første norske jagerving fra Hærens Flyvåpen over fra Canada til England og ble etter hvert samlet på Catterick RAF Station i Yorkshire. Der var den blitt registrert i Royal Air Force den 21. juli som No. 331 (N) Squadron med skvadronbokstavene FN.

Kort tid etter at jeg var ferdig ved FD/E, ble flere av oss gjort klare for tjeneste ved flyskvadron, da Jagervingen trengte mer personell. Den jeg husker best, av dem som holdt timer med oss, var dr. Larsen som var utdannet i Quebec og hadde tjenestegjort i Frankrike under krigen 1939 - 40. Han beskrev krig som det helvete de er, og han snakket av erfaring, en av tilhørerne besvimte. Så måtte vi få identifikasjons-brikke på oss. Den var laget av asbest og hadde opplysninger om nummer,navn og nasjonalitet samt blodtype. De var festet rundt halsen med snor og dobbelt, slik at nedre del kunne brytes av og sendes Det Røde Kors. Den andre delen skulle følge den falne. Neste steg i forberedelsene var å få injeksjon mot stivkrampe eller granatsjokk, tyfus etc., og det var litt av en tortur da hele kroppen ble øm og sår etter slike sprøyter.

Den 28. juli droppet Luftwaffe én 1000 kg sjømine i fallskjerm på Poplar i East End av London. Den blåste bort storparten av et helt kvartal.

RAF STATION CATTERICK

YORKSHIRE

Mandag den 12. august reiste jeg sammen med 20 andre rekrutter fra Grange med full oppakning til King´s Cross Station, hvor vi gikk ombord i LMS (London, Midland,Scotland) toget nordover. Etter fire timers reise kom vi til Darlington hvor vi skulle gå av toget for å kjøre buss til RAF Station Catterick. Her ble vi mottatt av en barsk sersjant med sjekk av nummer og navn, og så marsjerte vi i geledd to og to til den brakka vi skulle bo i. Den var bygget i fredstid og av ganske god standard. Etter å ha slappet av litt, fulgte vi “Canadagjengen” til messa for tea. De hadde kommet hit med Jagervingen for noen uker siden og rukket å bli kjent med forholdene. Tea var et solid måltid og som oftest det siste for dagen i RAF. Maten smakte ikke så verst, men den te jeg tappet i kruset mitt smakte ikke særlig bra. Det var ikke fritt for annet enn at mange av oss mente at RAF- kosten kunne bli et problem i fremtiden.

De fleste av oss var trette etter reisen og krabbet til køys tidlig, men kl.22.30 kom det en sersjant på inspeksjon og han brølte fælt på dem som ennå ikke hadde køyet. En av de nyankomne lå på køya og kom med spørsmål om frokosttid neste morgen, hvilket førte til et nytt brøl og følgende utbrudd: “Reis deg opp, stå rett, og meld deg med nummer og navn når du snakker til meg!” Den ulykkelige sa han ikke kunne stå rett pga. alle sprøytene han nylig hadde fått hvilket sersjanten brummende godtok. Jeg syntes det hele virket noe merkelig. Her hadde jeg snakket med én general og én kommandørkaptein og flere andre offiserer i London på den mest kameratslige måte, og så kom en skarve sersjant og brukte seg slik. Det viste seg da også at noen måtte ha spilt oss et puss for de fleste sersjantene viste seg å være gode arbeidsledere og ellers greie karer i sin oppførsel. Skvadronen vi var blitt postet til hadde ikke nok teknisk personell etter engelsk krigsskala. Det var jo fint for oss nybegynnere som derfor fikk ta mer del i arbeid på flyene. Vi ble etter RAF systemet klassifisert ACH II, eller Aircraft Hand Class 2, dvs. læregutter.

Avdelingen hadde da 19 fly, 19 piloter samt 173 befal og menige. Flyene var av type Hawker Hurricane Mk I, med 12 sylindret, væskekjølt Rolls Royce Merlin III motor på 1030 hk, max. fart 521 km / t og utstyrt med 8 maskingeværer, 4 i hver ving. Da det var overskudd på flygere, ble noen postet til engelske skvadroner. Enkelte av dem ved skvadronen hadde allerede tjenestegjort en tid i RAF og fått en del operativ erfaring. Major Odd Bull var skvadronens sjef og ble opplært i engelsk skvadronledelse av den engelske Squadron Leader Cole. Løytnant Barkald var teknisk sjef, assistert av 5 tekniske offiserer, samt sersjanter av de ulike fagkategorier. Bakkepersonellet ble også tildelt noen rådgivere fra RAF for å bistå skvadronen med å lære RAF metoder og rutiner.

Tiden på Catterick gikk veldig fort . Bare det å få være i nærheten av fly var en opplevelse, selv om vi for det meste ble satt til å vaske dem. Den tekniske tjenesten gikk ikke så bra, og ved nærmere sjekk av loggpapirer, viste det seg at polske flygere hadd brukt flyene under Battle of Britain året før. De var temmelig nedkjørte og fra teknisk hold satte de tommelen ned og ba pent om å få bedre fly. Flyverne hadde allerede hatt et havari pga. lekkasje i kjølesystemet og var helt enige. De fremla saken for sjefene, Squadron Leader Cole og major Bull, som sendte saken videre til rette instans. Det tok ikke lang tid før det kom nye Hurricane Mk. II B fly, og fra da av gikk den tekniske tjenesten og flygingen mye bedre. Den nye flytypen hadde forøvrig Rolls Royce Merlin XX motor på 1460 hk og med toppfart på 550 km / t. Bevæpningen var 12 Browning maskingeværer kaliber .303”, 6 i hver ving..

Det går rykter om at hvalkokeriet “Skyttern” ble torpedert og senket den 8. juli. En av nykomlingene hjemmefra fortalte at av Norges 5.000 offiserer hjemme, har 1.500 meldt seg inn i Quislingpartiet Nasjonal Samling. Skal se vi får borgerkrig i Norge om noen år.

Det ble anledning til et par turer til Darlington som var en pen liten by hvor vi vakte en viss oppmerksomhet, da vi var de første nordmenn de så i flyvåpnets uniform. De var overrasket over at de kunne snakke med oss på engelsk. De hadde møtt polakker tidligere og da hadde det vært store språkproblemer. Som et velferdstiltak fikk vi en tur til Richmond hvor vi ble orientert om flere av de minnesmerker og ruiner som var å se der. Norske vikinger hadde også hatt sin tid i denne del av England. Ellers husker jeg svært lite om den korte tiden på Catterich, bortsett fra at vi etter hvert fant kostholdet i RAF ganske brukbart. En nordmann som skulle være høflig og rose den fine tea han fikk til frokost, fikk til svar: ” It is coffee you fool !” (det er kaffe, din tulling.) Kaffen ble visstnok laget av kaffeekstrakt blandet med kokende vann og varm melk og minnet lite om kaffe vi var vant med.

Det hendte forøvrig et uhell da noen av sersjantene øvde seg i pistolskyting i en skog like ved. Det smalt lystelig inntil noe tungt ramlet i bakken. Det viste seg at de hadde truffet en av de store “bryggerigampene” som gikk på beite der. Karene fikk tak i spader og grov hesten ned og dekket over med torv og løvkvister. Personell fra332 skvadronen som kom dit 5 mnd. senere, fortalte at bonden visstnok gikk og lette etter hesten sin fremdeles.

Det var tidt og ofte oppstillinger, og det gikk ikke alltid så greit. Jeg husker krølltoppen Bård Borge som alltid hadde båtlua litt for mye på snei. Major Bull skulle rette på dette og trykte lua vel ned på hodet hans, men lua spratt opp igjen og Bullærn, som vi kalte sjefen vår, ble rød i fjeset, temmelig irritert og måtte gi opp forsøket. Etter nesten to uker på stedet skulle skvadronen flyttes nordover for videre trening og settes inn i mer aktiv tjeneste. Så var det å pakke igjen og gjøre seg klar for et par døgns togreise.

RAF STATION CASTLETOWN

CAITHNESS

Den 22. august marsjerte vi i samlet tropp med full oppakning til jernbanestasjonen Catterick. Jeg husker jeg hadde fylt feltflaska med brus for å kunne stille tørsten underveis, men det gikk ikke etter hensikten. Feltflaska ble ristet under marsen og med kullsyre i brusen kom storparten ut gjennom korken og nedover høyre ben som ble klissvått. Avreisen gikk greit da ingen av oss hadde rukket å stifte noen bekjentskaper under den korte tiden på stedet, og det tok ikke lang tid før vi var plassert på toget som tøffet i vei med lokomotiv drevet med gammeldags kullfyring. Toget stoppet ved noen stasjoner, og iblant dukket det opp damer med te og gode smørbrød, så reiselederen hadde dårlig avsetning på reiseprovianten. Vi klarte å finne oss et brukbart sted for å sove og var rimelig uthvilt neste morgen. Det ble en slags frokost, men atter hadde toget lange opphold ved noen stasjoner og skottene viste seg særs spandable med tea and sandwiches. Vi var enige om at nå hadde historiene om gjerrige skotter fått en alvorlig knekk. I løpet av reisen kjørte toget over The Forth Bridge, en prektig jernbanebro på ca. 2,5 kilometer. Ca. 7.000 mann hadde arbeidet døgnet rundt i 7 år for å bygge den. Broen spenner over Firth of Forth, en stor bukt på Skottlands østkyst hvor elven Forth munner ut, og den ble åpnet i mars1890.

Så vidt jeg husker kom vi frem til Thurso ut på dagen. Det er den nordligste byen i Nord-Skottland og ligger i grevskapet Caithness som vikingene i sin tid kalte Kataness. Thurso, ved munningen av elven Thurso, kalte de Torså. Reisen gikk videre med buss til Castletown RAF Station, som ikke så særlig innbydene ut. Brakkene vi ble henvist til sto på en betongplatting og var laget av et stålskjelett kledd med tomme asfaltfat som var klippet opp og rettet ut. Midt på gulvet sto en liten ovn, vegger og tak var ikke isolert. Det var ennå tidlig på høsten så vi mente at vi skulle holde ut en tid fremover, men grudde oss litt med tanke vinteropphold. Trette etter reisen var det noen som slengte seg ned på ledige køyer for en kort strekk, men fy for elendighet. Det krabbet og spratt av både lopper og lus som etter en hungersperiode plutselig hadde funnet nye offere for sitt levesett. Vi plukket mange av krypene opp i en fyrstikkeske og gikk inn på kontoret til Squadron Leader Cole som fremdeles var attasjert skvadronen. Den største og barskede av oss fikk i oppdrag å fremme vår klage om lus i sengklærne. Han fikk til svar: “Shake your blankets please and everything will be all right.” Da var det at vår talsmann som ved et uhell, slapp lusesamlingen i fanget til Cole. Han spratt opp, børstet styggedommen av seg og lovte å ta seg av saken så snart som mulig. Før dagen var omme fikk vi flytte inn i en ny leir i et lite skogholdt, ikke langt fra flystasjonen. Brakkene var nye, bygget av sementblokker og fremdeles noe råe, men rene og frie for lopper og lus, og alle mann ble tildelt nye ulltepper.

Messa var litt av et sjokk. Den var for det meste dekket av måkeskitt utenpå og inne var det alt annet enn rent. Matstellet var tilsvarende uappetittlig. Hver mann var utstyrt med sitt eget kokekar og skaffetøy, og det skulle etter bruk vaskes i et langt trau hvor det fløt matrester av ulike sorter. Vannet var heller ikke særlig varmt så det fløt et tykt lag fett ovenpå. På en snor like ved hang det diverse undertøy som skulle brukes til å tørke med, men det dryppet en noe ubestemmelig veske av dem så vi brukte heller lommtørkleet vårt som tørkehåndkle. En motbydelig stank gjorde stedet ekstra utrivelig. Jeg burde nok ha meldt meg inn i Marinen med norske mannskaper og høy standard i bysse og messe. Dette ville nok bli en lang krig uansett om den bare varte noen måneder. Vi så alle frem til å flytte videre snarest mulig i håp om å få det bedre. Stasjonens kantine og landsbyens kafé ble vår redning når det var for ille i messa.

Etter en rekke klager bedret forholdene seg litt da dr. Larsen hadde ristet opp i noe av elendigheten, eller kanskje var vår kvalitetssans allerede svekket? Det var forøvrig en messe til på stasjonen. Den lå oppe i et skogholt og var av langt bedre kvalitet og åpen nesten hele døgnet. Den ble brukt for nattvakter etc., så vi fikk iblant spise der. Da jeg ved den tid klarte meg relativt bra i engelsk, ble jeg satt til å betjene telefonen på Flight Dispersal hvor flygerne holdt til om dagen. En gang satt jeg storparten av dagen uten å få avløsning til å spise så jeg beklaget meg til løytnant Brakald som var vår sjef og da ble det orden på sakene. Han ga meg et pund av sine egne penger og sa jeg kunne ta fri resten av dagen, reise til Thurso og spise meg en god middag. Nevnte løytnant, senere major, var et særs fint menneske hvilket jeg merket meg flere ganger senere under krigen.

På veien til Thurso møtte jeg Knut som uventet kom opp fra Dumfries for å besøke meg, og det passet jo bra. Vi hadde ikke sett hverandre på over et år og hadde en fin kveld i byen for min uventede kapital. På samme tid var oberstløytnant Øen på besøk, og dagen etter kom han innom kontoret hvor jeg hadde vakt. Han var veldig interessert i å høre om forholdene i Hæren, så han og Knut hadde en riktig lang prat om emnet. Jeg husker Knut var så forundret over at en såvidt høy offiser slo av en hyggelig prat med en menig soldat.

Nå var Bjarne Øen noe spesielt. Han hadde kommet hjemmefra som kaptein og vært mye av drivkraften til å starte et norsk flyvåpen utenfor Norge. Først hadde han prøvd i Frankrike, men det hele falt i fisk da landet ble overrent av tyskerne . Så hadde han prøvd i England, men de hadde på den tid så altfor god bruk for egne flystasjoner og fly, men Øen ga ikke opp for det. Han skulle gi norsk flypersonell en mulighet til å delta i kampen mot Nazi-Tyskland. I Canada fikk han napp og fikk bruke en flyplass ved Toronto. Stasjonen ble bygget opp i en fart og åpnet formelt med stor parade den 10. november 1940, som “Little Norway,” av kommandørkaptein Riiser-Larsen og major Øen med en rekke norske og canadiske gjester tilstede. Senere kom kaptein Ole Reistad fra Norge via Sovjet og overtok som sjef for utdanning. Vi som var tilknyttet Flyvåpnet under krigen, er Canada evig takknemlig for at de ga vår våpengren et hjem da det røynet på.

Bjarne Øen var noe vannsiret i ansiktet etter en ulykke før krigen med et Fokkerfly som fikk brann i motoren i 1.000 m høyde. Han hadde to flysoldater ombord som passasjerer og de hadde ikke fallskjerm. Øen kunne ha hoppet i sin skjerm, men sideslippet heller flyet maksimalt i håp om å komme ned med sine passasjerer før flyet eksploderte. Han klarte det og reddet livet på soldatene med stor risiko for sitt eget, men ble selv veldig forbrent i ansiktet. Begge soldatene som satt bak ham var nesten uskadd. Øen ble liggende 9 måneder på sykehus og fikk senere Kongens fortjenestemedalje for sin bragd. Han hadde forøvrig på seg et par spesielle briller til utprøving på denne turen, og dette reddet synet hans. Det hører med til historien at Flyvåpnet likevel ikke fikk kjøpe inn slike briller etter uhellet.

Det ble drevet ganske intens treningsflyging på Castletown og det var vel ikke til å unngå at der forekom ulykker. Jeg husker at Jens Müller, som lå toer til Lundsten, kom for nære flyet foran og ødela propellen sin i halen på det. Uten propeller kom motoren i brann, så Müller måtte hoppe ut og han landet i god behold. Lundsten satte flyet sitt ned uten høyde- og sideror, men kjørte inn i et annet fly på bakken og skadet det. Selv var han uskadd, men tre fly var satt ut av tjeneste. Opp til da hadde Skvadronen hatt fire havarier totalt. Begge de nevnte flygerne ble skutt ned senere under krigen. Müller den 9.6.42, hoppet ut og ble tatt tll fange, men klarte senere å rømme og returnere til England via Sverige. Lundsten ble som sjef for 331 skvadronen skutt ned og drept av US Navy den tredje invasjonsdagen 1944.

Mot slutten av august okkuperte England og Sovjet Iran med hjelp av lette styrker fra Royal Army og RAF, for å bygge forsyningslinjer for materiell til Russland, samt hindre at tyskerne fikk kontroll over de rike oljekildene. Det tyskvennlige styret i Irak ble avsatt og overtatt av en ny og engelskvennlig leder. Selv om tjenesten var både lang og krevende ble det tid til litt småflørting og moro med lokale “Lassis” som skottene kaller jentene. Iblant var det danseaften, men da var konkurransen om damene veldig hard. Vi fikk ofte en følelse av slektskap mellom oss og skottene, og forholdene mellom dem og oss var riktig bra. Det kunne være litt av en opplevelse å se en avdeling skotter i kilt, av sin spesielle tartan, komme marsjerende til musikk fra sekkepiper, ja, selv musikken lød bra i våre ører. Ryktene om flytting begynte å vandre og ikke lenge etter fikk skvadronen ordre om å flytte til en stasjon på Orknøyene. Den 13. september var litt av en merkedag for oss alle da skvadronen nå var blitt operativ, og løytnant. Birksted sammen med fenrik Hagen satt på beredskap. To dager senere eskorterte 331 skvadron sin første konvoi.

BBC meldte den 15. september at alle italienske kolonier i Sentral-Afrika nå var blitt erobret av de allierte. Sjøfolka var lettet over at shippingleden gjennom Det indiske hav, Adengulfen og Rødehavet var blitt mindre farefull. Italienerne var ikke særlig motiverte for Mussolinis stormannsgalskap og krig, og de kjemper tilsvarende dårlig. For oss var det, etter nesten bare nederlag, likevel oppmuntrende nyheter, og mengdene av fanger og krigsmateriell skulle være enorme. Mussolini håpet visst nå på alliert seier da det var den eneste måten han kunne få igjen sine kolonier, trodde han. Italienske krigsfanger ble vurdert å være så ufarlige at de gikk løse i England, bare merket med en brun rute foran og bak på uniformen. De virket blide og fornøyde og gjorde en bra innsats i det engelske jordbruket. Senere jobbet en gruppe også på Orknøyene, hvor de som gode katolikker bygget et vakkert lite kapell.

RAF STATION SKEABRAE

ORKNØYENE

Den 21. september flyttet hele skvadronen til RAF Station Skeabrae, på Orknøyene, og det var sikkert ingen av gjengen lei seg for. For oss sto Castletown som et svært utrivelig sted - ingen stasjon kunne være dårligere. Vi ble kjørt i lastebiler til Thurso hvor vi gikk ombord i en liten båt som fraktet skvadronens personell og utstyr til Stromness. Det var relativt rolig sjø under overfarten, men den engelske Flight Sergeant og hans hjelpere som bestyrte provianten under reisen, ble likevel sjøsyke og mistet kontrollen med utdeling av mat. De norske ombord var stort sett noe sjøvante og benyttet anledningen til å spise seg gode og mette. Reiseprovianten besto nemlig av bedre mat enn den vi hadde fått til daglig i messa på Castletown.

Dessverre varte ikke sjøsyken lenge etter at båten var blitt fortøyd, og dermed var den engelske reiseleder atter den barske NCO (Non Commisioned Officer) dvs. sersjant som skulle styre reisen videre, og han tok sin svikt ombord igjen med godt monn. Han sørget for orden med innlasting i lastebiler, og så bar det i vei innover et noe mistrøstig, treløst landskap som ikke tegnet særlig bra for mange av oss. Men i en så stor og blandet forsamling nordmenn var det selvfølgelig noen som følte seg hjemme der også. Vi stoppet omsider i en stor leir hvor det lå lange brakker på rekke og rad og der ble vi innkvartert, 22 mann i hver. Brakka jeg ble innkvartert i var merket Hut 1 og bygget av trematerialer. Den hadde støpt gulv dekket med linoleum, en liten ovn midt på gulvet og et bord i den ene enden med ullteppe som bordduk. Køyene sto side om side med et lite mellomrom, en rad langs hver langvegg. Hver køy hadde madrass delt i tre, de såkalte biscuits, 4 blankets og hodepute som alt måtte legges i en viss orden før man forlot brakka om morgenen. Vi fant kostholdet og den generelle hygiene i leiren brukbar, eller kanskje begynte vår kvalitetssans virkelig å bli skadet ?

Skvadronen hadde fremdeles våre nye Hurricanes Mk.II B som vi ble tildelt på Catterick, men her var det et svare til styr å holde orden på dem utendørs når det blåste som verst. Det kom ofte stormvarsel over høytaleren, så flyene måtte være vel fortøyd til marken nesten til enhver tid. Det kunne enkelte ganger ta 10 - 15 mann for å flytte et fly under slike forhold. Dette ble noe mindre problematisk senere da skvadronen gradvis skiftet ut Hurricane med Spitfire Mk.II som var noe mindre, men også tyngere i forhold til størelsen. Vi ble advart at at det kunne forekomme stormer på opptil 260 km / t, vind på 60 km / t var ikke uvanlig.

Første tiden var jeg telefonvakt på A Flight og lærte etter hvert inndelingen av RAF som besto av Fighter-, Bomber-, Coastal- og Training Command samt Army Cooperation. Fighter Command var delt inn i No. 10, 11, 12, 13 and 14 Group regnet fra Cornwall i sør til Skottland med Orknøyene i nord. Catterick tilhørte No. 12 Group, Castletown og Skeabrae No. 14 Group. En komplett skvadron skal til enhver tid kunne stille 12 fly i luften og ha inntil 24 fly totalt med 24 piloter samt 180 offiserer, befal og menige. En skvadron er delt i A- og B Flight samt vedlikeholdslag som holder til i hangar. Kaptein Helge Mehre var nå blitt NK. dvs. nestkommanderende ved skvadronen , og løytnantene Nordmo og Birksted sjef hhv. A og B Flight. Birksted var dansk statsborger og ville kjempe for et fritt Danmark sammen med de norske flygerne, siden Danmark ikke hadde eget flyvåpen i England.

Etter litt mas lot fenrik Unhammer meg ta del i arbeid på flyene ute på A Flight, og det var jo mer enn interessant. Jeg ble dermed klassifisert som ACH. dvs. Aircraft Hand. I håp om å få komme på engelsk skole for flymekanikere, pugget jeg engelsk og flylitteratur ved enhver anledning. Det var forøvrig en flystasjon til på Orknøyene, RAF Station Hatston, men vi hadde liten kontakt med den. Royal Navy brukte den visst for sine fly, bl.a. Swordfish, Skua, Barakuda, Bristol Baufort og Lockheed Hudson. Det gikk rute med fly av typen D.H. 84, Dragon, mellom Orknøyene og Wick i Nord-Skottland, men regulariteten var ikke helt bra pga. barske værforhold.

Nå kunne jeg engelsk nok til å føre en vanlig samtale, men ble på et kontor tiltalt på et merkelig engelsk av en engelskmann. Han åpnet samtalen med; ”You plenty English yes, no? “ Jeg så helt uforstående på ham og skjønte ikke hva han mente. En skotte jeg var sammen med, svarte ham at nordmennene kunne engelsk like godt som ham selv, ja noen kanskje bedre så det var ikke nødvendig å bruke “pidgin English”. Men han ga seg ikke, han visste hvordan en skulle snakke med utlendinger. Vår påståelig venn hadde visst bare hatt kontakt med polakker tidligere, og de hadde iblant tyngre for å lære engelsk enn nordmenn. Det er jo et stort sprang mellom germanske og slaviske språk. Stasjonen satte også i gang kurs i engelsk og tysk og jeg tok del i begge to.

I slutten av september overtok canadiske tropper Svalbard, ødela kullgruver med installasjoner og evakuerte øygruppen for norsk personell. Det ryktes at den norske destroyeren “Bath” gikk ned i august i kamp med ubåter i Atlanterhavet, og at tre norske kokerier og mange hvalbåter ble kapret av en tysk hjelpekrysser i Antarktis sist januar. Det var bare én landsby i nærheten av oss, den het Dounby og hadde pub. Det tok ikke lang tid før noen av oss sporet den opp, og kom i kontakt med noen fra den lokale befolkning og det var jo interessant. De fortalte bl.a. at det var et stort innslag av fremmede i øyriket i anledning en rekke byggeprosjekter.

Iblant spleiset vi på et fat øl, trillet det hjem fra Dounby i mørket og skjulte det under bordet, ullteppet som hang ned fra bordet dekket det hele. Dette var en bedre løsning enn at alle mann fra brakka måtte slite seg gjennom regn- og snøstorm til puben. Slike brakkelag førte også til at vi ble bedre kjent med hverandre i en hyggeligere stemning rent generelt. Noen hadde den merkelige vanen at de tømte “brannbøtta”, tappet ølet i den og varmet det opp med ildrakeren rødgløende rett ut fra ovnen. Noen droppet sågar sigarettaske opp i ølet, visstnok for å bedre styrken på det. Vi måtte være på vakt mot inspeksjon av daghavende offiser, vanligvis norsk, og som tok sine runder en gang iblant, men jeg tror de fleste av dem ville ha unt oss denne lille glede i ødemarken hvis de hadde tatt oss på fersk gjerning.

Det var ikke så mye de fleste av oss visste om Orknøyene den første tiden, men noe fant vi jo ut etter hvert, og noe har jeg funnet ut senere. Den vanlige brite visste visst heller ikke mye om øyene. Det ble fortalt at en forsendelse merket “Stromness” hadde blitt sendt til Island. Ekspeditøren hadde vært sikker på at et slikt navn ikke hørte hjemme i Storbritannia. Hele øyriket består av 20 småøyer på ca. 900 kv. km med Pomona som hovedland og Kirkwall som hovedstad. Der lå også Scapa Flow hvor Royal Navy hadde hovedbase for the Home Fleet. Orknøyene hadde på vår tid der omtrent 16.000 innbyggere, samt et relativt stort innrykk av sivile kontraktarbeidere og militære. Øyene er skilt fra Skottland med Pentland Firth og har typisk kystklima med gjennomgående mildt vær, men med kraftige storm- og haglbyger om vinteren. Jordbruk, fiske og fedrift er de viktigste næringsveiene. Der er ingen skog på noen av øyene, bare et lite tre her og der hvor de kunne vokse i ly for været. Store trerøtter funnet i myrer tydet på at det en gang i svundne tider hadde vokst skog der. I begynnelsen av år 1900 var all jord på 33 eiere med leilendinger. Etter første verdenskrig ble alle selveiere med små gårder på 30 mål. Den senere tid er disse slått sammen til større bruk på 400 mål som er lettere å drive økonomisk.

Norske vikinger hadde i lange tider vært aktive i områdene omkring Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og fant etter hvert at Orknøyene, Orkneyjar på norrønt, var vel egnet som base. Orknøyene var opprinnelig befolket med keltere (piktere) i tiden før år 800, men ble fra da av fortrengt av norske vikinger. Fra år 900 ble øyene styrt av uavhengige jarler og lagt under den norske krone av Magnus Berrføtt. Vår egen jarl Rognvald, bygget den vakre domkirken, St. Magnus katedralen, i rød sandsten i år 1137 til ære for den myrdede jarl Magnus. Begge jarlene ligger forøvrig begravet i kirken. Senere ble trykket utenfra større og større, særlig fra skottene, men det norrøne språk på Orknøyene er kjent fra runeinnskrifter fra før år 1200; det ligner mer på språket i Norge enn det på Island. Kong Håkon 4 Håkonsson døde i Kirkwall i år 1263. Den skotske kongen James III fikk ved sitt ekteskap i 1468 med prinsesse Margrete, datter av Christian den I. av Danmark-Norge; pant for medgiften de norske områdene Orknøyene og Shetlandsøyene. Ettersom Kong Christian I aldri kunne betale, forble øyene skotsk eiendom. I skrift fra år 1584 klages det over innvandring av skotter, engelskmenn og hollendere som trenger seg inn i samfunnet og “i sannhet ei ere landet til nytte.” Mange navn og ord med norrøn bakgrunn lever fremdeles i dialekten på Orknøyene.

Valgspråk: Boreas Domus, Mare Amicus. (Norden Vårt Hjem, Havet Vår Venn ). Tidligere navn: Eynhallow - Eyin Helga - Den Hellige Øy. Hrossøy ( Hestøya) Meginland - Mainland. Kirkkjuvagr - Kirkevåg - Kirkwall, oppkalt etter Olavskirken og hadde ca. 900 innbyggere. God havn fra tidligere tider og har den best bevarte middelalderby. Hafmanvager - Havnevågen - Stromness.

Flyplassen vår lå på Mainland nær Vestkysten, skjermet av en vel 100 m høy ås som het Vesta Fjold (Vestrefjell). I nærheten lå også Skara Brae, en landsby fra steinalderen. Den hadde ligget usynlig under sand i ca. 5.000 år inntil den i 1850 under en kraftig storm, dukket frem som troll av eske. Skara Brae ble bygget av pikterne som har etterlatt seg Vest-Europas best bevarte gravkammer. Landsbyen gir et godt bilde av hvordan folket levde i steinalderen og blir iblant kalt “Scara Brae Pompei.” En severdighet var Maes Howe, en gravhaug fra omlag år 2700 f. Kr. og den best bevarte gravhaug fra steinalderen. En annen severdighet var Ring of Brogar hvor der fremdeles står 27 steiner av en ring på opprinnelig 60 stykker. Steinsirkelen ble trolig reist ca. år 2500 f. Kr. og brukt i forbindelse med ritualer.

Vi knyttet mange hyggelige bekjentskaper på puben i Dounby. En av dem var George, som snakket noe norsk, og iblant besøkte oss på brakka. Noen hevdet at de nedstammet fra vikingene og de var veldig gjestfrie. Vi ble også fortalt at Øyriket produserte en utsøkt maltwhisky med navn “Highland Park”. Det fantes visstnok også en bevegelse på Orknøyene som arbeidet for å føre øyene tilbake til Norge. Vi fikk virkelig følelsen av at vi hadde truffet frendefolk i vest.

Det ble også utfart til Kirkwall iblant, men i forbindelse med flåtebasen krydde det av marinegaster i byen, så konkurransen om damene ble ganske hard. Byen hadde jo bare vel 5.000 innbyggere, men da nordmenn var et nytt innslag i byen, ble vi etter hvert nokså populære og klarte oss bra. Men jeg kan ikke huske at noen av gjengen stiftet noe varig bekjentskap der. Arthur Ugland og jeg tok opp jogging, eller løping som det het den gang, om kveldene som ekstra trening, men de hardeste haglskurene tvang oss iblant til å søke ly i en eller annen veigrøft til det verste var over. Noen ganger dro vi til Stromness på sykkel, og der ble vi iblant invitert til å ta del i religiøse møter eller lignende, som vi takket ja til. Jeg må tilstå at det var tea and sandwhiches som fristet mest, og iblant kunne vi også bli kjent med en eller annen fager ungmø der.

Den 22. september ble skvadronen vår både dag- og nattoperativ. Litt av en merkedag, nå er vi virkelig med i krigen sammen med RAF. Norge hadde nå to operative skvadroner i krigstjeneste under ett år etter at treningsleiren i Toronto ble åpnet. Det var ikke dårlig ut fra en kjerne på 60 flygere, 9 mekanikere, 16 våpenspesialister og 4 sivilingeniører som hadde kommet hjemmefra forrige sommer. Noe mer teknisk personell hadde kommet ut av Norge etter hvert, men majoriteten var blitt utdannet i Canada og noen ved RAF-skoler i England.

Den 26. hadde vi generalprøve på å få hele skvadronen på 12 fly i luften på kortest mulig tid. Maksimaltiden for å bestå prøven var 3 min., vi klarte det på 1 min og 3 sek. “A damned good show,” sa den engelske kontrolløren. RAF fulgte godt med oss og ga råd når de fant det nødvendig. OTU (Operational Training Unit) var også vel fornøyd med våre piloter under finpussing for flyging i RAF. Treningen i Canada var nok av høy klasse. Da det stadig kom flere nye flygere fra Canada, hadde skvadronen så mange piloter at noen ble lånt ut til engelske skvadroner. På oppstilling den 4. oktober ble jeg oppmerksom på datoen og kom til at jeg hadde glemt min 21. bursdag. Den ble feiret på etterskudd.

Fra den 7. november og fremover fikk vi tidelt noen Spitfirefly av typen II A, bevæpnet med 8 stk. Browning maskingeværer. De hadde Rolls-Royce bygget motor Merlin III og en max. hastighet på 568 km / t . Flyene hadde deltatt i The Battle of Britain året før og så veldig nedkjørte ut, men det kunne ikke dempe vår stolthet over å få tildelt dette berømte jagerflyet. Den første puljen var på 4 fly og i begynnelsen slet vi hardt med å holde dem i flydyktig stand. Vi manglet faktisk alt, spesialverktøy, utstyr og reservedeler. Det mest alvorlige var mangel på jekker til å heve flyet klar av marken for å kunne ta funksjonsprøve på understellet.

Den 8.november var det storoppstilling i anledning besøk av HKH kronprins Olav og kontreadmiral Riiser-Larsen. H.M. Kong Haakon skulle også ha vært med, men ble pga. værforholdene frarådet å reise. Gjestene ankom med en destroyer og fikk husket seg til gangs. Skvadronsjefen, major Bull, gjorde sitt beste for å presentere en flott avdeling, men værgudene var i dårlig lune den dagen så vi ble temmelig forblåste alle mann innen vi kom på plass for inspeksjon. Etter å ha trasket gjennom søle, vind og regn, var ikke skotøyet særlig velpusset lenger.

Gjestene besøkte også, bl.a. ,den vel 800 årige St. Magnus Cathedral i Kirkwall, men de likte visst heller ikke været for de kom snart tilbake igjen. Uværet fortsatte og var så kraftig at flere sperreballonger slet seg og drev til havs. Returreisen for de besøkende skulle foregå med fly og ble noen dager forsinket pga. uværet. Da jeg hilste på H.M. Kong Olav i Veteranrommet i offisersmessa på Rygge Flystasjon under et skvadronjubileum noen tiår senere, spurte jeg ham om han husket sitt besøk på Orknøyene under krigen. Han svarte at det husket han meget vel og at flyet, en De Havilland Domingo, han reiste med, nesten gikk bakover i den kraftige motvinden. Jeg ble veldig imponert over hans gode hukommelse, til og med navnet på flytypen husket han, den hadde jeg glemt.

Skvadronsjefen var nøye med oppstillinger og inspeksjon av antrekk etc. den første tiden. Han brukte lommelykt i mørket, men etter å ha trasket gjennom regn, illtre vindkast og søle var vi ikke noe særlig oppmuntrende syn, så morgenoppstillinger ble mer og mer sjeldne. Jeg husker en gang vår tekniske sjef holdt oppstilling og benyttet anledningen til å klage på at vi mistet for mye verktøy. Han sa at under tjeneste i Finnmark vinteren 1939 / 40, mistet de kun en skrutrekker. Da lød det en stemme i mørket: “ Var det en russera tok til fange det da?” Det ble et kort: “Rett, tre av!”

Skvadronen vår deltok nå i forsvaret av marinebasen Scapa Flow og overvåket iblant konvoier langs kysten innen flyenes rekkevidde. Det gikk ofte flyalarm, men det resulterte sjelden “kontakt” da tyskerne gjemte seg bort i skyer fremfor å oppta kamp mot våre jagerfly. Luftwaffe brukte som regel Ju 88 til å angripe skip og strategiske mål på land, men Ju 88 gjorde 470 km / t , var godt bevæpnet og en hard motstander for datidens jagerfly. Iblant kom det også tyske firemotors FW 200, Condor, inn i vårt luftområde. De sendte værvarsler og rapporter til Tyskland om allierte konvoier, men de gjemte seg også som regel bort i skyer når våre fly prøvde å få has på dem.

Den 10. oktober hadde kapt Hvinden fått motorstopp med sin Hurricane under avgang, krasjlandet og ødela flyet.. Piloten ble sittende igjen i den solide senterseksjonen, uten nevneverdige skader. Det hadde som vanlig blitt nedsatt en havarikommisjon, og for første gang fikk jeg anledning til å følge litt med i hvordan en slik kommisjon arbeidet, og hadde liten tro på at det ville være mulig å finne noen årsak til motorsvikt ut av den skrothaugen som var igjen av flyet, men der tok jeg feil. En av RAF teknikerne fant etter endel leting trykkmåleren i bensinsystemet med løs kopling uten skade på gjengene. Dette var bevis på at mekanikeren som hadde skiftet instrumentet noen uker tidligere, hadde glemt å låse koplingen på foreskrevet vis med låsetråd. Kraftige viberasjoner hadde ført til at koplingsmutteren hadde løsnet og forårsaket svikt i trykket for bensintilførselen og dermed motorstopp.

Det ble stor ståhei med krigsrett i samsvar med King´s Regulations, og mekanikeren, samt hans foresatte, dvs. korporalen og sersjanten, fikk en hard tørn med å forsvare seg. England kjempet fremdeles med ryggen mot veggen og tap av et fly pga. slendrian var en meget alvorlig sak. Jeg fikk aldri rede på resultatet av krigsretten da jeg flyttet fra Orknøyene vel et par måneder senere. Sersjant Grüner fikk også motorstopp en gang over sjøen, men klarte å gli inn over land og foreta en vellykket buklanding.

Det var fremdeles mangel på mekanikere ved skvadronen, så jeg fikk ta mer og mer del i arbeidet på flyene etter hvert som jeg lærte Hurricane å kjenne. Det tok ikke lang tid før jeg fikk lov til å starte og varmkjøre motorene - et stort øyeblikk. Tenk at jeg fikk sitte i cockpiten på et moderne jagerfly og kjøre en Rolls Royce Merlin motor på 1460 hk. Da flyene ofte skulle stå på beredskap utover vinteren, ble det mye motorkjøring for å holde dem klare med varm motor. Så lenge de sto på slik status , måtte flyger og mekaniker være klare til å få flyet i luften innen 3 min. Når det gikk alarm måtte alt skje i flygene fart: Skru på oxygen, hjelpe piloten på plass og bistå ham med å starte motoren samt kople fra batterivognen, ta bremseklossene bort fra hjulene og markere med militær salutt med hånden til luen når alt var klart til å takse ut. Systemet var slik at hvert fly hadde én flymekaniker og én motormekaniker. Øvrige faggrupper var spesialister i våpen, elektro,instrument og radio. Disse arbeidet på flere fly etter behov.

Noen av de siste nyheter er bl.a. at det engelske hangarskipet HMS “Arc Royal” og slagskipet HMS “Barham” var blitt senket i Middelhavet, og at de allierte regner med at Tyskland nå har 75 ubåter i drift. Det er også blitt meldt at regjeringen for Sovjet hadde flyttet ut fra Moskva som var sterkt truet under harde tyske angrep. Det går hardt utover Luftwaffe på Østfronten. I løpet av de første fire uker mistet de 1284 fly. General Auchinleck hadde gått til ny offensiv i Cyrenaica, N-Afrika. Det snakkes om at M / K “Blia” har gått ned med 41 flyktninger på vei til England. Ryktet sier også at Shaftesbury Hotel i London er blitt åpnet for norske sjøfolk.

Vi hørte iblant “Lord Haw Haw” på en eller annen radiostasjon. Han var en landsforræder som hadde slått seg ned i Tyskland og sendte “skitt” om de allierte over tysk radio, men hans propaganda for Nazi-Tyskland virket mot sin hensikt. Han var irsk, og hans virkelige navn var William Joyce. Han ble forøvrig henrettet etter krigen.

Den 27. november: Notert følgende i dagboken min: Måtte stå tidlig opp og melde meg på Flighten for å hjelpe til på fly på alarmberedskap. Lang og kjedelig vakt - intet hendte - hjem kl 13.00 for lunsj. Resten av dagen tok jeg del i undervisning på Spitfire IIA i hangaren. Overgangen til Spitfire er nå nesten helt gjennomført. Den 29.november: På readiness fra kl 13.00 i går til 08.00 i dag. Måtte ut og kjøre flymotorene varme annen hver time. Fri til kl 12.00 idag.

Noen av flyene har Coughmann starter, som består av et magasin med seks patroner, hvorav én skyter brennbar gass inn i sylinderne ved hvert startforsøk. Motoren starter ikke alltid med den første patronen og hver patron etter den første, koster mekanikeren half a crown eller to og en halv shilling i bot. Pengene går til kassa for innkjøp av kaffe på Flighten. Den 4. desember: Fint vær for første gang på lang tid. Første jobb etter oppstilling var å ta D.I. (Daily Inspection) på tildelt fly. Det er ganske mange punkter som skal sjekkes på et jagerfly før det kan godkjennes for å gå i luften. Om en uke får jeg 9 dagers permisjon og akter å reise til Glasgow for å møte mine to brødre ,Knut og Ivar. Knut tjenestegjør fremdeles i Den norske brigade i Skottland, og Ivar er ombord på en norsk båt som ligger i dokk i Clydeside. Jeg har satt meg på liste for lift med fly over til Wick i Skottland for å spare et par reisedager, men ventelisten er lang og prioriteten lav for permitenter, så sjansen til å få komme med er ikke stor.

Det er ikke nok hangarplass her så mye av arbeidet på flyene må gjøres ute, virkelig surt og kaldt. Noen har en pøs med varmt vann til å tine opp fingrene iblant. De kan bli både stive og følelsesløse når en har holdt på en tid i kulde og vind. Skvadronen har nå fått 13 Spitfires til, men vi måtte gi fra oss de nesten nye Hurricanes.

Søndag den 6. desember: I går tok Leif Moe og jeg bussen til Kirkwall like etter middag og gikk på kino. Vi så: “Go West”, en veldig morsom film. Derpå gikk vi til Royal Hotel og hygget oss med noen drinker i hyggelige omgivelser. Senere gikk vi til Drill Hall på dans, riktig hyggelig. I løpet av natten brøt det ut kraftig snøstorm, så neste morgen måtte alle mann ut for å trille flest mulig fly inn i hangar. Det ser dårlig ut med plass på båt eller fly til for permreise.

Den 8. desember: Hørte på nyhetene fra BBC at Japan i går,søndag morgen, hadde angrepet den amerikanske fly- og flåtebasen, Pearl Harbor, på Hawaii, uten krigserklæring og forårsaket store skader. Angrepet kom helt uventet da japanske utsendinger fremdeles forhandlet med amerikanerne i Washington, om visse tvistespørsmål i forbindese med Kina og Japans aggressive politikk. Flere større krigsskip skal være senket. USA er dermed i krig med Japan. Senere kom det frem at Japan angrep med 6 hangarskip med 360 fly, derav 104 bombefly, 135 stupbombefly og 40 torpedofly.

Senere viste det seg at hele US Navy´s Stillehavsflåte unntatt 4 hangarskip lå i havn da angrepet satte inn. Japanerne kom med fly fra hangarskip og angrep havneområdet med bomber og torpedoer, og av åtte slagskip senket de følgende: “Arizona”, “Oklahoma”, “California” og “West Virginia”, samt påførte de følgene sterke skader: “Maryland”, “Nevada”, “Pennsylvania” og “Tennessee”. De senket også tre destroyere samt fire mindre fartøyer, og tre lette kryssere ble sterkt skadet. Amerikanernes flyvåpen, US Army Air Force, ble også slått ut ved at 250 fly ble ødelagt eller sterkt skadet. Ca. 3.500 mann ble drept eller såret, og det hele var gjort på 30 min. og kostet Japan kun 9 fly. Heldigvis ble det ingen skade på de fire hangarskip og basens oljeinstallasjoner.

Kort tid senere erklærte Tyskland Amerika krig, hvilket ga oss USA som en verdifull alliert i Europa, Midtøsten og Stillehavet, selv om det kan ta tid for dem å komme til krefter igjen etter nederlaget i Stillehavet. Luzon flybase på Philipinene ble også slått ut. Flyene sto i rad og rekke og utgjore et ønskemål for en angriper. Nå kunne man, dessverre, med rette kalle krigen en verdenskrig, men hvilken megakatastrofe Pearl Harbor hadde vært for USA. Fra den 11. d.m. skulle 4 fly med 6 piloter samt teknisk personell operere fra Sumburg Head, Shetland, som før var norsk, men som sammen med Orknøyene ble gitt bort av danskekongen til Skottland i 1469. Noen flygere var også blitt postet til RAF Station Dyce i nærheten av Aberdeen for trening i nattflyging, og noen flere overflødige er blitt postet midlertidig til engelske skvadroner.

PÅ PERMISJON I GLASGOW:

Ifølge dagboken min, reiste Leif Moe og jeg med båten fra Stromness til Thurso den 11.12. på 9 -dagers permisjon. I Thurso lå det en norsk båt, og vi rakk å prate litt med noen av mannskapet. Ventetiden for toget ble tilbrakt i en transittleir, og der fikk brukbar bevertning. Vi gikk på sørgående tog kl. 20.00 og ankom Glasgow kl 08.00 neste morgen etter en slitsom reise. Luksus som sovevogn hadde ikke vært å oppdrive så noen klatret opp i hattehyllene og sov der, andre fant gulvet mer komfortabelt som leie for natten, men de risikerte å bli tråkket på i trengselen. Vi oppsøkte Ivar som bodde hos Mrs. Murray i 141 George Street , og det ble til at Leif og jeg også leide rom der. Det kostet 30 sh. uka for losji med full kost i et vakkert hjem hos hyggelige mennesker. Det var artig å treffe Ivar igjen da jeg ikke hadde sett ham siden vi var sammen i London sommeren 1940. Han hadde seilt i farefullt farvann på Kanalen og østkysten av England etter at han en kort tid hadde jobbet på et gartneri i Surrey. Knut var ikke kommet ennå.

Etter å ha levert våre rasjoneringskort som bidrag til kostholdet og spist, tok vi en tur ut på byen. Vi var imponert over mange av de storslagne bygg vi så. Bortsett fra Clydeside med sine store dokkanlegg, var det ikke bombet så mye her som i London. Glasgow, det kommersielle senter i Skottland, hadde den gang en befolkning på vel 1.000.000 innbyggere så det var ingen småby vi var kommet til. På kvelden gikk vi til Ritz for en drink og der traff vi tilfeldigvis Knut. Stor glede over gjensynet og flere drinker. Det fantes til og med whisky der. I England hadde den allerede tørket ut mange steder. I passende humør dro vi til Astoria Dancing, men fant det noe stivt der, så neste kveld gikk vi til Play House hvor det var mer folkelig og passet bedre for soldater. Dagen derpå var søndag og da var, etter gjeldende lover, alle puber stengt i Skottland så vi tilbragte en del tid på kino.

Mandag gikk vi til Paisky Ice Skating, og det var riktig artig selv om det var vel to år siden vi sist hadde gått på skøyter, så det tok noen runder før vi fikk riktig tak på det. Det var mange smukke, friske lassis på isen, og vi med Norway-merke på skulderen følte at dette forpliktet i alt som hadde med vintersport å gjøre. Jeg tror vi kom bra ut av det selv om vi var helt ute av trening. Vi gikk til dans på Locarno en kveld og kom bort i et riktig artig selskap som ikke hadde truffet nordmenn før. De var veldig imponert over at vi kunne samtale med dem på engelsk, for det kunne ikke utenlandske soldater de hadde truffet tidligere. Ivar fortalte en kveld en merkelig historie fra en båt han gikk med en tid mellom Hull og London. Kokken ombord hadde funnet en kjæreste i Hull og ville gifte seg, men han var gift i Norge. Han skrev derfor brev til seg selv adressert til Hull mens båten lå i London, og fortalte i det at hans kone var avgått med døden. Han viste brevet ombord og sa at nå var han fri til å gifte seg igjen, og det gjorde han. Ivar fortalte også at farten mellom Hull og London hadde vært hard med stadige angrep av tyske fly som bombet og skjøt på dem med maskingeværer. Noen av disse flyene hadde base i Norge og ble vedlikeholdt av “nordmenn” på Kjeller Flyfabrikk. Fredagen kom og nedtelling for avreise begynte. Vi hadde stiftet nye bekjentskaper og hatt det veldig hyggelig så vi gruet oss litt for det traurige livet på Orknøyene. Først besøkte vi National Gallery og deretter gikk vi på kino. Etter å ha tatt farvel med vårt hyggelige vertskap, tok vi avsted til Queen Street Station hvor vi skulle ta toget vårt nordover kl 18.00, men vi kom forsent. Avskjeden med mine to brødre hadde tatt for lang tid. Krigen var jo bare i sin spede begynnelse, og vi regnet med at det var store sjanser for at vi alle tre kanskje aldri ville treffe hverandre igjen. Enhver avskjed i krigstid er tung, den kan så lett bli den siste.

Neste tog gikk kl 05.00 følgende morgen, så vi tok en kveld til på Locarno for å kutte ned på ventetiden. Resten av natten sov vi på diverse benker på stasjonen og denne gang rakk vi toget i god tid. Det var like overfylt på returreisen, men vi fikk tatt igjen litt søvn underveis til Perth hvor vi skulle skifte tog. Der ble det 3 timer å vente for neste tog til Invernes, hvorfra vi fikk tog til Thurso etter ytteligere noen timers ventetid. Vi kom for sent til båten for Stromness den dagen og neste dag var søndag uten båt, så vi tok inn i en transittleir sammen med annet militært personell, som stort sett skulle til Orknøyene. Flere av dem gruet seg fælt for båtreisen over til Stromness, og fortalte at mange under tjeneste på Orknøyene ikke tok perm hjem på grunn av dette.

Leif og jeg ble anvist soveplass i en Nissen Hut og gikk tidlig tilsengs for å ta igjen tapt søvn, men vi holdt på fryse oss fordervet, uansett hvor mange tepper vi la over oss. En Nissen hytte, oppkalt etter konstruktøren, mr. Nissen, består av en betongplatting påmontert et halvrundt deksel av korrugerte stålplater, noen uten isolasjon, i hver ende var det trevegg med vinduer og dør i én endevegg.. Midt på gulvet var det plassert en liten ovn som ikke var særlig effektiv for dem som lå lengst unna. Under vårt tidligere opphold på RAF Castletown hadde vi iblant overnattet i Thurso på brakker drevet av Frelsesarméen, eller Salvation Army som det het der, og de var av bedre kvalitet, men fiskere og andre som overnattet der tørnet ut allerede ved firetiden på morgenen og uroet alle øvrige. Iblant var det noen morgengretne, hissige diskusjoner mellom dem før de gikk ut, så det ble ofte dårlig med søvn.

Vi tenkte å ta søndagstur på byen, men leirsjefen sa nei. Han sa at vår leave (permisjon) var utløpt og at vi var å betrakte som i tjeneste. Men en engelskmann visste råd. Med en avbitertang klippet han et passende hull i gjærdet hvor vi krabbet ut og tilbragte søndagen sammen med bekjentskaper fra tiden på Castletown. Etter en hyggelig dag på byen, kom vi inn i leiren uten vansker, pakket oss godt inn i tepper og sov med klærne på. Vi hørte ikke purringen neste morgen og mistet båten for annen gang. Dette begynte å bli kritisk. Vi var allerede forsent ute og kunne få problemer når vi meldte oss tilbake for tjeneste. Det ble en dag til i Thurso i hyggelig selskap sammen med Cissie og Effie. Vi hadde dårlig samvittighet for å være sent ute, men gruet oss også for ensformigheten på Orknøyene. Vi sørget for å komme med båten neste morgen og fikk husket oss skikkelig for nå var værgudene riktig i dårlig lune. Turen gikk gjennom Scapa Flow og der fikk vi se en mengde krigsskip, blant annet hangarskip, slagskip, kryssere, destroyere, korvetter, torpedobåter, etc. etc. Det lå også en norsk destroyer og et handelsfartøy der. Det ga en god følelse å se at Norge riktig var med, men vi skjemtes over de fjols av politikere som hadde sovet oss inn i en krig som ingen visste utfallet av. Den hadde kostet mange menneskeliv hittil og ville uten tvil komme til å koste mange, mange flere. Kl 13.00 la båten til i Stromness og derfra reiste vi med lastebil til Skeabrae hvor vi meldte oss etter endt permisjon. Duty clark, dvs. vakthavende i porten, fant det helt i orden at vi var 3 dager forsent, kanskje pga. uværet eller fordi han så på styrkelisten over nordmenn og stoppet ved navnet Mehre og spurte om det var meg, og det var jeg for anledningen. Kapt. Mehre var den gang nestkommanderende ved vår skvadron.

Jeg hadde ikke bekymret meg om krigen under permisjonen min, men nå veltet dårlige nyheter frem: Japsene hadde tatt grådig for seg i Østen. Siam, Malaysia, Sumatra etc. var slått ut og okkupert. Den engelske slagkrysseren HMS “Repulse” og slagskipet “Prince of Wales” var blitt bombet i senk den 10. des. 2.000 mann av 3.000 ble reddet. Sistnevnte skip hadde 175 luftvernkanoner ombord og kunne pumpe ut 60.000 granater pr. min., men ble likevel bombet i senk. Dette kostet Japan kun 3 bombefly. Den 18. des. falt også Hong Kong og der tok japsene 12.000 fanger. Japan var godt forberedt da de hadde rustet opp med en kraftig flåte, et stort, moderne flyvåpen samt en slagkraftig og fanatisk armé mens verden forøvrig sov. Både England og USA hadde kraftig undervurdert Japan, og nå måtte den menige mann betale med liv og helse for politikernes udugelighet.

JULEN PÅ ORKNØYENE:

Den 26.12.41. har jeg beskrevet julen slik som vi feiret den på RAF Station, Skeabrae. Det falt så heldig ut at de norske feirer som kjent julaften, engelskmenn 1. dag jul og på Orknøyene var det som i Skottland, nyttårsaften som var den store anledning. Dette forenklet systemet med vakthold som til enhver tid måtte være på topp. Noen var heldige og fikk være med på å feire alle tre anledningene. Julaften ble feiret i “konsertsalen”, stasjonens brakke for underholdning, som var fint pyntet og bordene dekket på norsk vis, til og med grisehode med eple i gapet midt på bordet. Vår meny besto av svinestek med surkål med øl og linjeakevitt til. Som eldste offiser åpnet Skvadronsjefen, major Bull, middagen med Kongens skål. Senere under måltidet holdt han en inspirerende tale om skvadronen vår og stemningen steg. Norske krigere er heldigvis ingen hengehoder selv om det var grunner nok til å være i dårlig humør under de daværende omstendigheter, med krig, nederlag og landflyktighet, uten kontakt med hjem og familie. Legen vår, løytnant Sverre Larsen, holdt også tale og sa bl. a. brutalt at neste jul skulle grisehodet på bordet skiftes ut med Hitlers hode - stor applaus. Skvadronen hadde kjøpt inn et stort fat øl som under stor jubel ble rullet inn i spisesalen. Jeg har fremdeles menyen for denne julaften, likeså den norske sangboken med signaturen til mange av deltagerne. Senere ble det gang rundt juletreet og sunget norske julesanger. Deretter ble det også delt ut gaver fra norske veldedighetsorganisasjoner i USA, England og Canada. Hver enkelt fikk overrakt en skriftlig hilsen fra H. M. Kong Haakon, det varmet godt. Engelsk personell som var spesielt invitert til norsk julemiddag kunne ikke få fullrost den nok. De så derimot med en viss skepsis på vår linjeakevitt som smakte så godt og var så sterk, eller som en sa”: It tastes like lemonades, but kicks like a horse.” ( Den smaker som brus, men sparker som en hest). Ja, dette var min 3. julaften utenfor Norge og mye tyder på at det blir noen flere. Første dag jul var var nærmest fridag for de fleste da været var helt uskikket for flyging. Skvadronsjefen var imidlertid ikke blid da mange hadde funnet det unødvendig å møte til oppstilling i umulig flyvær. De mente vaktene kunne ta seg av nødvendige gjøremål ute på flyplassen. Bullærn hadde en annen oppfatning av situasjnen da han hadde tatt med seg den millitære disiplinen hjemmefra. RAF var anderledes. Skvadronen vår ble invitert til engelsk julemiddag, og tradisjonen tro i RAF var det offiserene som vartet opp for de menige, en sympatisk skikk. Menyen besto av skillpaddesuppe, kalkun med grønnsaker,og Christmas pudding samt øl og sigaretter. Stasjonens RAF Band underholdt med musikk under middagen.

Senere på dagen var det underholdning for de norske av pastor Leirvåg, feltprest for Flyvåpnet og Marinen, med norske filmer etc. Han var vel kjent med livet ute da han hadde seilt til sjøs for å betale for studiene til å bli prest. Vi sendte værgudene en stille takk for at dårlig vær hadde gitt oss fri storparten av dagen. Den 28. desember: Store nyheter; jeg er blitt tatt ut til å gå på flyteknisk skole i Syd Wales. Det skal bli artig å få lære mere om fly og å komme til et mer befolket område med hyggeligere værforhold. Flyet jeg tilhørte havarerte i går kveld så jeg er mer eller mindre fri i dag. Vi som hadde frivakt i dag fikk være med på tur til Scapa Flow for besøk ombord i slagskipet HMS “Rodney”. En buss tok oss til Lineness og da skipet lå et stykke ute på havnen, måtte vi fraktes ut med båt. Vi var ikke lite stolte da vi underveis fikk se destroyeren og handelsfartøyet under norsk flagg som fremdeles lå der. Det var riktig interessant å komme ombord på “Rodney” og å se de svære tårnene med 16 toms kanoner. En kanonér jeg snakket med sa at de hadde vært låst inne i tre dager under slaget mot “Bismarck” som de var med på å senke i mai 1941. I tilfelle brann slapp ikke kanonmannakapet ut da en måtte hindre at luft slapp inn og ga brannen næring, og tårnene kunne bli fylt med vann for å slukke brannen på den mest effektive måte. På et skott akterut var det festet et messigskilt til minne om slaget mot “Bismarck” Lederen vår fortalte at det var her tyskerne hadde senket 72 skip av sin flåte etter at de hadde kapitulert forrige verdenskrig. Han fortalte også at mange sjøfolk har falt her og at havnen har status som krigskirkegård. En veldig interessant dagstur.

Det går iblant byssetelegram om flere angrep med landgang i Norge. Kanskje vår profesjonelle skrønemaker “Hurricane” har vært påferde igjen. Hurricane fikk sitt navn en dag han hadde fortalt at han kunne fly og at han fikk kontakt med general Franco da han lå med båt i Madrid. Generalen hadde kommet ombord for å hyre flygere til flyvåpnet sitt, og som vår venn sa, jeg meldte meg øyeblikkelig. En dag han var på tokt fikk han motorstopp over Madrid, men han klarte å nødlande i en av hovedgatene uten å skade sin Hurricane. En uforsiktig nykomling lurte på hvordan han hadde klart å komme til Madrid med båt, men han fikk en overhøvling for sine manglende kunnskaper i geografi. Jeg utsatte meg også for hans irritasjon da han fortalte at jagerflygerne nede ved Kanalen ikke fant det bryet verdt å ta på seg fallskjerm når de skulle opp i luftkamp. Jeg mente at det var umulig å fly et jagerfly uten fallskjerm som også fylte ut “The Bucket Seat”, slik at flygeren kom høyt nok for stikka og siderorspedalene og ikke minst komme høyt nok til å kunne se ut av cockpiten. Hurricane mente jeg fikk tie når erfarne folk snakket. Gjengen ba meg i stillhet ikke å tvile på de ville historiene hans, da det ville være tap av underholdning om de tørket ut.

Det ble mange fine skrøner i årenes løp. Jeg husker vel en natt i begynnelsen av invasjonen da Hurricane og jeg gikk geværvakt sammen. Han ga meg en orientering i detaljer om krigens gang i Normandie, så jeg tillot meg å spørre om hvordan han fikk tak i slike topphemmelige opplysninger, men der hadde han ingen problemer for hans engelske kone var privatsjåfør for general Eisenhower, øverste sjef for invasjonsstyrkene. Jeg lot det klokeligen gå for god fisk og ble belønnet med interessant underholdning resten av vakten.

Mitt neste møte med Hurricane fant sted noen ti-år senere da jeg arbeidet ved Utdanningsavdelingen i Overkommandoen og fikk besøk av ham i forbindelse med at han skulle på et teknisk kurs i Statene. Han var da overført som tekniker til bakkeutstyr og da vi kom til spørsmål om kunnskaper i engelsk, sa jeg at etter hans lange opphold i engelsktalende land var vel det et punkt vi lett kunne hoppe over. Han var så enig så enig for hans engelskfødte kone hadde forøvrig doktorgrad i engelsk ved Oxford University. Det var tydelig at hans opphold i fedrelandet ikke hadde skadet hans livlige fantasi. Den 29. desember: I dagboken har jeg skrevet om et besøk hos tannlegen på Skeabrae, en løytnant i Royal Army, og det var litt av en erfaring. Utstyret hans besto bl.a. av et tråapparat som drev boret, og jeg hadde følelsen av at boret beveget seg i samme takt som han trådde. Det luktet ikke helt godt av hendene hans heller. Etter å ha boret og skrapet en stund, dyttet han inn en amalganblombe, ferdig med det. Jeg husker at samtalen mellom ham og assistenten hans stort sett dreide seg om hvem var hvem i den engelske adelskalender.

BBC melder at Japan angriper Bataan halvøya på Luzon og har gått til kraftige angrep på øyfestningen Corregidor med fly. Den regnes som Østens Gibraltar og skal være uinntagelig fra sjøsiden, men angrepet var satt inn fra Bataan siden.

Ifølge dagboken den 1.1.42. feiret Leif Moe og jeg litt av en nyttårsfest, som jo er skottenes store høytid. Etter litt oppladning “lånte” vi hver vår RAF-sykkel og la ivei til Stromnes, ca 10 km, og kom vel frem, men alle tilstelninger var for bestilte billetter, selv på den store Town Hall, så vi oppsøkte en rekke puber hvor vi fyrte opp med noen pints øl til fish and chips.

Kontrollørene på de forskjellige steder ble senere på kvelden mer medgjørlige, så vi slapp inn uten problemer. Det ble dans og mye moro til langt på natt til band med sekkepiper og andre instrumenter og kl. 24.00 skulle alle kvinner kysses etter god gammel skotteskikk - en hyggelig avslutning på året enten damene var pene eller mindre pene, unge eller eldre. Senere på natten ble vi invitert på hjemmemoro av to jenter vi var blitt kjent med på dansen, men noen slyngler hadde rappet en ventil på hver av syklene våre så de sto på felgen. Vi fulgte vanlig rutine og rappet nye ventiler på nærmeste sykkel, pumpet opp og la ivei til ny fest.

Vi ble hjertelig mottatt som de første norske gjester i deres hjem. Det ble rikelig traktement av både fast og flytende. En dame på 87 år ledet an i fellesdansen. Hun mente at hun hadde norsk blod i årene og det er jo godt mulig siden norske vikinger hadde styrt øyene her i noen hundre år. Ut på morgenkvisten ga vi oss på hjemvei etter å ha takket vårt gjestfrie vertskap for en meget hyggelig fest og fikk stående invitasjon til å komme igjen når vi hadde lyst. Vi lurte oss usett inn i leiren uten problemer ved 06.00 tiden, vel fornøyd etter en hyggelig nyttårsfest.

Ja, det v ar dette året på godt og vondt, mest vont hva selve krigen angår, men for meg personlig har det har lysnet noe siden jeg kom inn i Flyvåpnet og fikk mange trivelige kampfeller, og ikke minst et interessant arbeid. Generalissimus Stalin maser på England at de skal åpne en “Second Front” på Kontinentet for å avlaste de russiske styrker, men det er jo en absolutt umulighet. England har såvidt klart å bygge seg opp mot invasjonfaren og har samtidig en kostbar krig gående mot Tyskland og Italia i Midtøsten, samt forsvaret av bl.a. Singapore, India og Burma mot japanske angrep. De har forøvrig tapt mange tusen soldater og enormt mye materiell under krigen i Hellas, Kreta, Malaysia, Hong Kong m. fl. De har også kjempet alene helt siden juni 1940, mens russerne gladelig forsynte Englands fiender til siste minutt med alle sorter råvarer viktig for Hitlers krigsførsel. Den eneste måten England for tiden kan avlaste Sovjetunionen på, er å drive en utstrakt luftkrig, og det gjør de etter beste evne med stadige angrep på Luftwaffe om dagen med jagerfly, og om natten ved å bombe havner og industriområder med fly av type Wellington, Hampden, Whitley og Blenheim. Den senere tid også noen av de nye store firemotors bomberne Stirling, Halifax og tomotors Manchester. Man regner med at den luftkrig RAF nå fører mot Tyskland binder 1.500 Luftwaffefly i vest.

Wellington-bomberen ble konstruert av Vickers´ Chief Designer, Mr. Pierson og hans partner Dr. Barnes Wallis. Det fløy første gang 15.6.36, er det beste av førkrigstypene, og er for tiden ryggraden i bomber Command. Flykroppen har geodetisk konstruksjon, dvs. spiralformede skrogspanter som snor seg rundt i motsatte retninger, innbyrdes avstivet i alle krysningspunkter, og det hele dekket med duk. En kostbar konstruksjon, men den tåler mer skader enn noen annen flytype og kommer visst altid hjem så lenge én motor går.

Sist sommer ble ett av dem, i en New Zealansk skvadron, skutt i brann av en nattjager etter et raid på Münster. Det brant ved styrbord motor, og bensinflammene spedte seg. Mannskapet slo hull i duken på siden i skroget for å slukke brannen, men uten å klare det. Annenpiloten ombord, sersjant Ward, ba om minimum fart, tok seg ut via navigatørkuppelen, festet fallskjermen, sparket hull i duken for feste til hender og føtter, klatret ned til vingen og slukket brannen. Flyet med mannskap var reddet. Han ble han dekorert med The Victoria Cross, som meget få opplever å motta i live.

Ifølge meldinger var det et engelsk/norsk raid på måløy og i Lofoten 2. dag jul med 100 tyske fanger,noen quislinger og hirdmenn samt 300 patrioter i retur. RAF bombet samtidig Herdla flyplass for å hindre at tyske fly skulle forstyrre raidet. Vi skulle gjerne hatt noen av landssvikerne her til å være lynavledere for våre frustrasjoner og hjemlengsel. Undres på om det finnes noen nazister i Høyjord. Forøvrig ber jeg vår venn “Hurricane” om unnskyldning - han hadde ikke skrønt om raid på Norge. Det meldes også at den lille øya Malta, på 316 kv. km., ble utsatt for 60 luftangrep av Luftwaffe og Det italienske flyvåpen i løpet av juleuken. Luftwaffe har også baser på Sicilia, kun 90 km fra Malta.

For et år dette har vært. Fra å stå helt alene etter Frankrikes fall, har England i løpet av året fått to av verdens største og mest ressursrike land som allierte. Riktig nok fikk vi en ny fiende i Japan, og begge våre nye allierte ble noe svimeslått i første runde, men utsiktene til seier en gang i fremtiden er i alle fall lysere nå enn tidligere. Foreløpig har våre to nye allierte nok med å forsvare seg selv, men det all grunn til å tro at de vil komme til å gjøre seg gjeldende for fullt innen slutten av året. I Østen kjemper nå USA, Storbritannia, Australia og Holland mot det aggressive Japan, alle, unntatt Japan, like dårlig forberedt.

A HAPPY NEW YEAR TO ALL OF US!

1942

På årets første dag var det hovedoppstilling med opplesing av dagsbefaling fra Forsvarsministeren. Hva vil det nye året bringe? I det som gikk hadde det vært det mange skuffelser med tilbakegang og tap av det ene landet etter det andre, men merkelig nok er det ingen av oss som tviler på at vi skal vinne krigen. Alle synes å tro på seier, som i tross, og vi har ikke noe annet å tro på heller hvis vi skal ha noe håp om å komme hjem til et fritt Norge. Til tross for at krigen går så dårlig, har det i løpet av året som gikk kommet vel 2.400 flyktninger over Nordsjøen fra Norge. Mange har også reist nesten hele verden rundt for å komme ut og delta i frihetskampen. Slikt er en fenomenal oppmuntring for oss som allerede var utenfor Norge da landet ble okkupert. Da en del av Flyvåpnet reiste fra Norge og flere flyktninger kom til, hadde det ca. 150 mann, men pr. i dag har det 200 offiserer samt 1.400 sersjanter og menige, totalt 1.600 mann. Det har allerede to skvadroner i operativ tjeneste og to til under oppbygging, ingen dårlig start på så kort tid i et fremmede land. Det går ikke dårlig i Marinen heller. De kom til England med 400 mann og 13 fartøyer i 1940, og pr. i dag har de 1.063 offiserer, 53 kadetter, 667 kvartermestere og 5.542 menige, totalt 7.325 mann. Det norske flagg vaier nå på vel 70 fartøyer som destroyere, korvetter, ubåter, torpedobåter, motorbarkasser og minesveipere.

På nyåret begynte noen av oss atter på en oppstykket rekruttskole, nr. 3 i rekken tror jeg. Det gikk ofte flyalarm og da fikk vi helt andre ting å gjøre. Noen av oss hadde hatt litt rekruttskole i London, men ingen infanteritrening. På Orknøyene var det bedre muligheter for felttrening i åling, angrep og forsvar. Trening i kamp med bajonett var beinhard. Vi fikk også skyte fem skudd med våre Springfield rifler. Det er visstnok kun én rasjonen på fem skudd pr. år i RAF også. Skvadronens detasjement på Shetland ble skiftet ut med et nytt den 1. januar. 5. jan.: Så “Charlie Chan in the Waxs Museum” på stasjonen. I går var Leif og jeg på konsert i Stromness, kraftig snøstorm og haglbyger på veien hjem.

Språkkursene med Flight Lieutenant Tidmars fra RAF som lærer fortsatte, og jeg fikk fortsatt anledning til å delta i både engelsk og tysk. Brev fra Effie i Thurso. Den 7. jan. ble jeg kalt inn for den endelige prøve for opptak til flyteknisk skole. Jeg klarte meg bra og skal visstnok reise på kurs om tre uker. Samme dag fikk vi besøk av dikteren Nordal Grieg. Foredrag og opplesning - riktig interessant. Han holder nå på med å lage en sang for bakkepersonellet i Flyvåpnet. Min lønn er nå gått opp til 6 sh. pr. dag, men her er det ikke mye å bruke penger på, bortsett fra kantinen hvor vi kunne kjøpe noen merkelige gummilignende boller og te, eller en tur til puben i Dounby fra tid til annen. Forøvrig har vi tatt del i å spille Bingo på kantinen som ren underholdning og iblant finnes det også premier. Kantiner for militære avdelinger drives av en organisasjon som går under betegnelse NAAFI, Navy, Army, Air Force Institute.

Den 8. januar: Det har vært mange sure jobber ute i regn, snø og blåst den senere tid, og vårt utstyr hva klær angår, er ikke særlig skikket under slike forhold. I dag var jeg med på en spesielt sur jobb som gikk ut på å kompangsere flyets kompass. Jobben besto i å svinge og holde flyet i kompassretningene nord, øst, syd og vest på et område, uten forstyrrende magnetisk innvirkning og å sjekke flyets kompass mot et “Master Compass”. En mann satt i cockpit og noterte avvik på en plate ved siden av kompassets. I urolig vær måtte det flere mann til for å holde flyet rolig under lesing av kompassene. Tjenesten går stadig bedre. Den første tiden her lå vår skvadron lavest i No.14 Group i antall flytimer pr. måned, men hadde likevel flest flyuhell. Vi har imidlertid klart å avansere til 1. plass, sjelden lavere enn 2. plass. Skvadronen er nå kommet opp i full styrke etter RAF skala, dvs.15 - 20 mann bak hvert fly i luften, men da det nå er en norsk jagerskvadron til under oppbygging, må vi nok avgi en del personell til dem. Vi har ofte lange og slitsomme dager for for å få tjenesten til å gå, men ingen klager.

Den kvote kull hver brakke fikk var ikke nok til å holde en rimelig temperatur, men det problemet løste vi ved å rappe kull om natten fra en sivil arbeidsleir. Det var ingen grunn til at de skulle ha det bedre enn oss. Det var forsåvidt bra med mat på Orknøyene i forhold til det man fikk inne på fastlandet, så vi fikk tak i mang en godbit, spesielt egg, når vi fór omkring på sykkel til farmene i området. Kaffe var ikke rasjonert i England, så det ble mange kaffekok på brakka, så vel som ute på “Flighten” hvor flyene var parkert. Jeg røkte lite og brukte min rasjon som byttemiddel overfor sivile, og noe sendte jeg til Håkon Dahl som da var i Den norske brigaden i Dumfries. Brev fra Joan Hargrieves i Birmingham.

Kosten i messa var ikke helt bra. Iblant fikk vi villkaniner, kokt sammen med skinnbiter, tarmer og lort, det hele riktig uappetittlig. Etter endel styr fikk vi tak i saltsild fra et havnelager og det var jo rene delikatessen mot dårlig tilberedte kaniner. Engelsk personell korset seg og ytret noe om Norwegian cannibals, eating raw fish. Kantinen ble iblant redningen når maten i messa var mindre bra. Det var litt underholdning i leiren iblant, som dans, konserter, film, bingo etc., men på dansetilstelningene var det ikke mange kvinner, så der var det aldri noen veggpryd. Selv vel modne kvinner, sivile eller i ATS, (kvinnesoldater på hjemmestasjoner) opplevde sin ungdom nr. to og hygget seg stort. Bussen som avleverte dem måtte kjøre helt inntil inngangsdøra for å hindre at regn og vindkast skulle forstyrre damenes gevanter og frisyre. Visning av film fant sted i en lang brakke og de aller fleste røkte, så det var ikke mye å se for dem som satt på de bakerste benkene.

Den 12. jan.: Tiden slepte seg sakte avsted og krigsnyhetene var jevnt over dårlige, slitsomme jobber under barske værforhold, noe fiendlig aktivitet og veldig mye hjemlengsel. Blanding av hvalfangere og sjøfolk samt militært og sivilt personell som kom hjemmefra, skapte et miljø av friskusser hvor det aldri var kjedelig. Noen syntes at det tok evigheter før vi kom i kamp og søkte seg derfor ut for å seile igjen, men Flyvåpnet ga ikke så lett slipp på personell som var utdannet på fly.

Blant engelsk personell forekom det visstnok selvmord iblant, men jeg kan ikke huske at slikt forekom blant nordmenn i Flyvåpnet. Det hendte riktignok at noen begynte å gruble, men da var vi på vakt. En ordentlig heisatur på byen med piker ,vin og sang fikk dem som oftest på rett kjøl igjen. Problemet med selvmord var visstnok noe mer aktuelt i Handelsflåten, men så levde de også under langt hardere forhold enn hva vi gjorde.

Mange av oss førte en flittig korrespondanse med engelske bekjentskaper og bedret derved våre kunnskaper i engelsk, hvilket vi mente sikkert ville komme godt med i fremtiden. Ja, til dagligdags også, for en kveld i uken som gikk var Ugland og jeg på matfrieri i Stromness, og ble vi invitert på “hjemme alene moro” av to lassis vi ble kjent med. Huset var for det meste bygget av sten, men med mye bruk av tepper og en ovn fyrt med tørket torv, var det lunt og trivelig. Pikene hadde lest om vikingenes tid på Orknøyene og var veldig interessert i å høre om livet i Norge. En riktig hyggelig kveld selv om vi holdt på å bli blåst i filler på veien hjem.

Søndag den 18. januar: Mildvær og bart igjen. I dag begynte jeg rekruttskole nr. 4. På grunn av tjenesten og værforholdene var det nesten umulig å få fullført en skikkelig infanteri trening. Samme dag somlet en mekaniker i cockpit slik at han kom bort i avtrekkerknappen så åtte maskingeværer sendte en salve gjennom hangartaket. Heldigvis sto det ingen i skuddlinjen. Ellers tok jeg i går en handletur til Dounby sammen med to av gjengen, hvor vi kjøpte kaffe, kjeks og annet snadder. Leste noe i boken “All Quiet on the Western Front” av Erich Maria Remarque. Nifs bok om livet, eller døden rettere sagt, på Vestfronten under forrige verdenskrig.

En dag oppsto det brann i dispersel hut B-Flight. Et “kløktig hode” hadde vasket gulvet med flybensin og kastet filla inn i ovnen etter bruk og dermed slo flammene utover hele gulvet en kort stund. Noen fikk brannskader så vi kalte på legehjelp, men det tok en halv time før en gebrekkelig ambulansebil viste seg.

Forleden dag ble det holdt krigsrett mot mekaniker, korporal og sersjant i forbindelse med flyet kaptein Hvinden havarerte med for ca. 2 måneder siden. En kopling på bensinmåleren var ikke blitt låst og forårsaket derved lekkasje og motorstopp. Den 22.jan.: I går var det en kraftig snøstorm, så mye av dagen ble brukt til pussvisitasjon på brakka. Jeg fikk til og med ros for at geværet mitt var velstelt. Så en film på stasjonen som het: “Arise my Love”

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Flere av gjengen er blitt postet til Catterich i Yorkshire for å være med på å bygge opp jagerving nr. 2 . Den ble opprettet den 15. januar 1942, og i Royal Air Force registrert som No.332 (N) Squadron. Major Bull er blitt frabeordret 331 skv. og blir nå sjef for den nye skvadronen. Kaptein Mehre overtar som sjef for 331 skvadron med løytnantene Nordmo og Birksted som Flight-sjefer som før.

At mange av våre kamerater skulle reise var en kjærkommen anledning til en riktig avskjedsfest. Vi hadde rukket å bli gode venner den korte tiden vi hadde vært sammen, og det var jo så uvisst om når, hvis i det heletatt, vi ville treffes igjen. Det var særlig en gjeng fra Møre, populært kalt “Ålesundsgjengen”, jeg satte stor pris på. De hadde flyktet over Nordsjøen med fiskeskøyter og var fulle av fighting spirit og patriotisme. En sjelden fin gjeng å være sammen med i krigstid. Rryktene sier at 331 skvadron skal flytte til en flystasjon i nærheten av Manchester, men de fleste vil helst til Sør-England hvor det er mer aktivitet mot tyskerne.

Selv forventer jeg å reise til South Wales på mekanikerskole ganske snart, så vi feiret litt på forhånd for å være sikre siden. Jeg har også tatt farvel med min “innfødte” venn George, da han var innom brakka forleden kveld. Som minne om vårt vennskap tegnet han et norsk flagg i min første dagbok og signerte den. Når han fortalte om smugling og hjemmebrenning som hadde funnet sted på Orknøyene, skjønte jeg at frendefolket måtte være arvelig belastet fra Norge. Lørdag den 31. jan. fikk vi som var blitt tatt ut til skole i RAF, beskjed om at vi skulle reise førstkommende mandag, så da tok vi det siste farvel party med våre nærmeste venner samme kveld. Vi kom også sammen med noen engelske marineoffiserer i Kirkwall og der vanket det både whisky, rom og øl, riktig en rotbløyte.

Da vi våknet dagen etter i en noe forkommen tilstand, fikk elevgruppen ordre om å mønstre ved hovedporten, klare for avreise kl.10.00. Full panikk, ut av køya, frokost og pakking i flygende fart, og alle vi 12 som skulle avsted, klarte å møte i god tid ved Guard Room. Det var nok ingen som tok sjansen på å komme forsent til en slik avreise. Så bar det avsted med lastebil til Stromness for å ta båt til Thurso. Det ble lenge å ventet i snøslaps og vi ble gjennomvåte på føttene. Det engelske fottøyet vi fikk utlevert i RAF dugde ikke under våte forhold. Endelig kom båten og da var det good bye Orkney Island og ingen av oss var leie for det. Vi hadde i grunnen hatt en interessant og lærerik tid der, men de fleste av oss hadde lopper i blodet og så frem til å komme til et mer befolket sted og få lære mer teori om fly.

Ryktene om at skvadronen skulle flytte til en flyplass nær Manchester holder seg, men rykter går stadig, kanskje for å peppe opp stemningen litt. Det var noe urolig sjø på veien over til Thurso, men ikke nok til å gjøre oss sjøsyke. Hele reisen er beskrevet i dagboken etter ankomst til St. Athan.

RAF STATION ST. ATHAN, S. WALES

TECHNICAL SCHOOL OF TRAINING

DEN 4. FEBRUAR 1942. Jeg kom hit i går etter min landsforvisning til Orknøyene. Reisen fra Thurso i Nord-Skottland og til Syd Wales med tog var lang og noe slitsom. I Thurso ble vi kjørt i buss til en transittleir for å vente på toget. Ved seks tiden på kvelden ble vi kjørt til stasjonen, og der vrimlet det av militært personell som skulle sydover. De fylte opp hele toget så vi måtte vente sammen med mange andre på et tog som skulle gå litt senere. Vår klasse tjenestereise hadde bra prioritet, men permitenter hadde ingen. Jeg var allerede så trett, at jeg hadde lyst til å sette meg rett ned i sneen med frakk og full oppakning, som besto av bandolær med feltflaske, sideveske og ryggsekk full av militære effekter bl.a. anti-gassutstyr og førstehjelppakke, samt en pakksekk full av uniformseffekter etc.. Utenpå oppakningen hang gassmaske og stålhjelm. I tillegg hadde vi med en liten koffert for mer personlige ting. Endelig kom neste tog, og der fikk jeg skiftet tørt på bena, og lagt meg vel tilrette for natten. Det var god plass, så vi hadde nesten en benk hver og sov oss lykkelig gjennom natten. Neste morgen kom vi til Crewe i Cheshire, noe sør for Manchester. Der skiftet vi tog for Cardiff. Dit kom vi sent samme kveld, og tok inn på Central Hotel. Vi var så trette, at vi stupte rett til sengs straks etter å ha spist kvelds.

Etter å ha spist frokost neste morgen, brukte vi storparten av dagen til å se på byen, da bussen til St. Athan ikke skulle gå før kl.16.00. Cardiff så ut til å være en trivelig by og ikke mye skadet av bombing. Det gikk greit med bussen til St. Athan, og å få skrevet oss inn i Guard Room for vår nye stasjon, hvoretter vi ble marsjert til en brakke hvor det fra før bodde storparten nordmenn pluss noen engelskmenn og irere. En av de norske var Bjerknes fra Arnadal, eller Arendalsogn som det het dengang. Enkelte ganger er verden svært liten. Han måtte forresten slutte i flyteknisk tjeneste noe senere, da det ble oppdaget at han hadde epilepsi.

Etter å ha gått gjennom en rekke formaliteter for å bli kjent på stasjonen, begynte vi på skolen fredag morgen den 6. februar. Kurset startet med filing, herding og annen varmebehandling av stål. Vi hadde en sivil, hyggelig gammel kar til lærer. Utenom meg var det fem nordmenn og en engelskmann i min klasse. De norske var Kaare Flø, Peder Årseth, Harald Eiken, Arne Dalebø, alle møringer som hadde flyktet over Nordsjøen, og Arthur Ugland fra Grimstad, tidligere sjømann. Det var litt av en stasjon vi hadde kommet til. Den hadde 14.000 mann og 2.000 kvinner eller WAAFs som de kalles i RAF, (Women´s Auxiliary Air Force) storparten elever. Kvinnene ble utdannet i nær sagt alle tekniske yrker og var en verdifull hjelp i RAF. Stasjonen hadde også et stort oppvarmet svømmebasseng og en stor kino med to forestillinger hver kveld. En av de første dagene der ble vi sammen noen titalls andre “airmenn” beordret til en stor hangar for legesjekk. Der ble vi beordret å stille oss i rekke uten klær, og best som vi sto der, kom det en WAAF uforvarende inn i hangaren. Hun rødmet og mennene gliste, men et brøl fra en sersjant fikk alle mann til å tie, og kvinnen spaserte uanfektet gjennom hangaren. SØNDAG DEN 8. FEBRUAR: I går ettermiddag besøkte vi Barry som ikke ligger langt herfra, et sted vel kjent blant norske sjøfolk. Etter å ha sett litt på byen og besøkt noen puber, tok vi bussen hjem til landsbyen Gilestone og gikk på dans i Church Hall. Der var det presten på stedet som sørget for musikken. Han satt ved et bord og spilte lystig på en sveivegrammofon for ungdommen. Ja, det er mye som er forskjellig fra Norge her i Wales. Søndag morgen måtte vi marsjere til kirke, sammen med mange fra RAF, og det gikk greit å marsjere etter engelsk kommandoføring. Ved kirken ble vi inndelt etter religion og det var minst syv forskjellige. Vi norske kom nærmest under Church of England og satt kirken en halv time, og så ble vi marsjert tilbake igjen under den samme NCO.

I dag hadde jeg min første flytur. Jeg gikk bare inn på flyvernes vaktrom og spurte en offiser om jeg kunne få være med opp en tur når det passet, og jeg ble veldig glad da han svarte: “Yes, certainly my dear fellow, I´ll take you up for a spinn. Go over to the parachute shop end get yourself a parachute.” Jeg skyndte meg over til verkstedet for fallskjermer og fikk låne en fallskjerm som så ut til å passe uten justeringer av stroppene. Samtidig ordnet jeg flytur for Ugland også. Piloten ba meg følge med ut til en Miles Magister, et lett skoleffy med åpen cockpit, populært kalt “Maggi” i RAF. Jeg tok på meg fallskjermen, klatret opp i bakre sete, spente på meg sikkerhetsbeltene, dro lua godt nedover ørene og så startet en mekaniker motoren ved å sveive propellen. Da piloten hadde kjørt motoren varm og fått grønt lys fra kontrolltårnet, bar det i vei bortover gressbakken, og jeg syntes at det bråkte og ristet noe rent forferdelig inntil flyet lettet fra bakken. Hvilken herlig følelse å seile opp i luften og stige høyere og høyere, men det ble også kaldere og kaldere med høyden da flyet hadde åpen cockpit. Det var utstyrt med en 130 hk Gipcy motor og hadde en fart på vel 200 km / t, men så nærmest ut til å stå stille i forhold til bakken i et par tusen fots høyde.

Jeg var opptatt med instrumentene en stund, og da jeg tittet ut igjen sto bakken ved siden av meg. Piloten hadde tatt en korrekt sving, og sentrifugalkreftene hadde holdt meg så fint på plass som om flyet hadde ligget vannrett. Det kilte litt i magen når flyet kom inn i vertikale luftstrømmer og plutselig sank eller steg. I flygingens barndom ble slikt kalt luftlommer, men det kan like lite være lommer i luften som lommer i sjøen. Da dette var et skolefly med dobbelt sett instrumenter, kunne jeg følge med hvordan de ulike instrumentene reagerte i samsvar med flygerens manøvrer. Etter en tid gjorde flygeren tegn til meg at han ville gå ned. Det skjedde med en fin glideflukt til innlegg for landingsrunden hvor han fikk grønt lyssignal fra kontrolltårnet, og da foretok han landingen mykt og fint. Da jeg kom ut av flyet, sto Ugland spent og ventet på sin tur og tok av med samme fly like etterpå. Vi var veldig krye da vi kom inn på brakka og kunne fortelle at at vi hadde fått vår første flytur, før gjengen forøvrig. Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

DEN 16. FEBRUAR: Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst. Om kveldene måtte vi oversette mye av den engelske teksten til norsk, og så måtte vi lage en rekke skisser og tegninger. Det var så fint å få gå på skole og lære noe, og det lønner seg nok å stå på slik at det blir mulig å få en jobb innen flyfaget, hvis jeg overlever krigen og har nok lemmer i behold til å kunne gjøre noe. Merkelig at det måtte en krig til før jeg fikk en sjanse til litt utdanning og i det fag jeg var mest interessert i. Det ble lite tid til å gå ut på skolen, bortsett fra på lørdagskveldene, og da oppsøkte vi gjerne Church Hall og presten med grammofonen. Det var mange hyggelige jenter der og danse vil de så gjerne. Det er fint å ha fri i helgene. På 331 skvadron var det langt mellom fridagene, og der fikk vi bare fri når været var riktig brutalt, og da var det ikke mange som hadde lyst til å stikke nesa ut av døra. Intet sted i denne verden kan ha så mye vær som Orknøyene. Nordmenn fra sjøflyvingen på kurs her sier Island er ti ganger verre. Krigen går dårlig fremdeles. Forleden dag ble det meldt over BBC et japanerne har inntatt hele Malaysia, Johore Baru og Singapore. Sistnevnte måtte kapitulere da japsene stengte av drikkevannet fra fastlandet. Den ene øya etter den andre blir tatt fra amerikanerne i Stillehavet, og Corregidor angripes av japanske fly og grovt artilleri. På Østfronten har russerne store tap, men det har tyskerne også.

Ikke skjønner jeg at vi kan se så optimistisk på fremtiden som vi gjør. Forsvaret av England er blitt sikrere, ja, så sikkert at stasjonens Pike Squad er blitt mer eller mindre oppløst, men inndelingen gjelder fremdeles. En Pike Squad er en avdeling utstyrt med kosteskaft påmontert en kniv og skulle brukes i mangel på geværer i tilfelle tysk invasjon. Det høres rart ut at vi skulle kjempe mot tyskerne med et så primitivt våpen, men så lite våpen var det i England under den alvorligste invasjonsfaren, i lang tid etter Frankrikes fall. Det var ikke mye vi hadde å møte tyskerne med den gang, verdens største og best utrustede og trente hær. Tanken på kanskje å måtte selge livet sitt så billig var ikke særlig hyggelig, men vi hadde egentlig ikke noe valg. På 331 skvadronen hadde vi i hvert fall hatt våre egne Springfield rifler med 12 toms bajonett og en del ammunisjon til forsvar. Vi forbannet våre fjollete politikere som ikke ville vite av opprustning og et skikkelig forsvar i 30-årene. Dette førte Norge ut i krig, okkupasjon og annen elendighet. Noen var direkte hatefulle i sin omtale av dem vi hadde i 30-åra, og mente at de burde sperres inne på livstid når vi har vunnet krigen. Ifølge rykter er det mye som tyder på at Hitler har skrinlagt invasjonsplanen, Seeløve for godt, og det er nok mulig så lenge han har hendene fulle på Østfronten.

SØNDAG DEN 22 FEBRUAR: Etter kurset i filing begynte vi på neste fase som omfatter demontering, oppbygging og rigging av flyskrog. Undervisningen foregår ute i en hangar hvor det er styggkaldt. Vi sitter og skriver en god del med vinterfrakk og vanter på, men likevel fryser vi. Været her i Syd-Wales er rått og fuktig og hangarene er ikke oppvarmet. Krigens krav tillater nok ikke slik luksus som noe oppvarming i hangarer. I går kveld var vi på Church Hall og danset til musikk fra presten grammofon. Han er like blid hver gang og setter pris på at vi kommer. En pub like ved, Four Bells, er også et tilholdssted hvor vi kan hygge oss en kveld iblant. I dag var jeg på Station Head Quarter og fikk utlevert spesialpass for RAF, St. Athan.

DEN 24. FEBRUAR: I dag har klassen hatt en interessant oppgave ved at vi ble satt til å demontere et fly og bygge det opp igjen til flybar stand. Det var mange deler som måtte justeres og kontrolleres før instruktøren godkjente flyet som brukbart. Flyet var et gammelt Hawker Heart, dobbeltvinget fly, stort sett bygget opp av rør og linduk. I mellomkrigstiden var det lenge et bra bombe- og jagerfly. Her lærer vi alt på engelsk så når vi engang kommer hjem, må det bli rart å måtte lære uttrykk og navn på deler og utstyret om igjen på norsk. Vi var innom en pub i Gilestone i går kveld og der traff vi en riking som spanderte både det ene og det andre. Han var glad over å treffe nordmenn som var kommet til England for å delta i kampen mot Hitler. På kirkefronten i Norge har det visst hendt litt av hvert den senere tid. Kirken vil ikke godta tilsetting av nazistprester og biskopene har nedlagt sine embeder, godt gjort. Presten her ga oss komplementer for vår gode prestestand i Norge. Det er også blitt kjent blant oss at det tidligere hvalkokeri M / S “Viking” ble torpedert og senket i Atlanterhavet i januar i år på vei til England .

SØNDAG DEN 1. MARS 1942: I går ble vi ferdige med å bygge opp et fly til. På ettermiddagen reiste Ugland og jeg ned til Barry, og på vår vandring omkring i byen traff vi to norske sjømenn og en marinegast. Etter noen drinker gikk vi til Savoy på dans. Der var det “Excuse Me” dans som går ut på at enhver kan bryte inn i en dans og ta partneren fra en annen. Det kan bli kontakt med mange ulike ladies i løpet av en dans, for utlendinger i uniform er som oftest veldig populære. I morges var det gassvernøvelse på stasjonen, men jeg lurte meg unna og leste dagens nyheter på brakka istedet. Der var bl.a. å lese at England hadde sluppet noen fallskjermsoldater over Frankrike for å få kontakt med les Maquis ( Den franske hjemmefront), men alle ble visst tatt til fange av tyskerne. Det er rart å høre nyhetene fra Oslo. Det høres ut for at vi her i landet kan sulte i hjel når som helst, men det er blank løgn. Riktignok får vi i militære bedre rasjoner enn de sivile, men italienske og tyske fanger får de beste for at England skal kunne overholde Genévekonvensjonen for krigsfanger.

Java, Hollandsk Vestindia, Sumatra og mye av Burma samt litt av India er blitt tatt av japanerne, som ofte blir ønsket velkommen av de innfødte. Japan har tatt 13.000 fanger og atter mye krigsmateriell fra de allierte. Australia er bekymret etter at japanerne angrep havnen i Darwin og satte den ut av funksjon. Kan vi nogen gang klare å få overtaket på en slik fiende? Vi får si som den franske politikeren, Clemenceau, sa under den forrige krig: “Hva teller vel de tapte slag på seierens dag?” Men idag er det lite som tyder på at vi noengang vil få en seierens dag og hvor mange av oss får oppleve den?

Det skapte lurveleven i Parlamentet forleden dag etter at de tyske krigsskipene, “Scharnhorst”, “Gneisenau” og “Prinz Eugen”, i midten av februar klarte å ta seg ut fra Brest og gå hjem til Tyskland gjennom Kanalen på høylys dag. Royal Fleet Air Arm gjorde sitt beste for å torpedere dem med sine Swordfish fly, men utrettet liten skade. Disse gamle dobbeltdekkerne av årgang 1934 sto nesten stille i luften og storparten ble derfor lette offere for det tyske luftvernet.

DEN 11. MARS: Sist helg var jeg på week end perm i Honeybourne, Worcestershire, og besøkte gjengen. Det var riktig artig å se dem igjen. De fleste av dem var der fremdeles, men planla å reise til sjøs igjen. Det begynner å bli behov for sjøfolk igjen, da mange er gått med i bombing og torpedering og flere trenger en hvil i land, så det skulle gå greit å få hyre. Charlie og Frank var i toppform som før. Jeg måtte overnatte i et “Bed and Breakfast” hjem underveis, og reisen til og fra tok tid da flere av linjene var bombet, men jeg klarte å komme tilbake igjen før permen utløp. Alle mann i brakka fikk portforbud i dag fordi renhold og orden ikke var helt bra. Vi må nok skjerpe oss.

DEN 14. MARS: Sist torsdag fikk jeg to brev fra Norge, ett fra hver av mine to søstre,Aslaug og Solveig. Det var ikke nettopp nyheter i dem, men det beste av alt var vedlagte fotos av småjentene deres. Jeg hadde ikke adressen til Erling så jeg sendte alle fotoene til Håkon Dahl. Han kunne ikke få takket meg nok. Var en tur i Cowbridge sammen med en gjeng i går før vi gikk til Church Hall, hvor presten holdt dansen gående med sin grammofon. På skolen er vi nå inne i en fase som omhandler flyduk og dope, en spesialmaling for linduk til bruk på fly. Spleising av flyvaier for ror, trimror og andre kontroller i fly er også en del av denne fasen. Ellers farter vi litt omkring i distriktet på lånte sykler. Det er veldig vakkert mange steder og ligner litt på landskaper i Norge. Forøvrig er det begynt å bli vår her nå, og det er mer enn velkomment.

DEN 19. MARS: Var på kino sammen med Joan i Llantvit Major i går kveld. Jeg ble kjent med henne på en av prestens dansekvelder i Church Hall for en tid siden. På en nyhetsfilm fra Østfronten fikk jeg se en fallen norsk soldat fra Regiment Nordland. Jeg unte ham å ligge der i sneen. Jeg kvakk til litt da kommentatoren sa: “And here is one of the Norwegian quislings who served in Regiment Nordland. He has got what he deserved.” Han har fått hva han fortjente. I dag var jeg hos tannlegen og fikk plombert fem hull, men fremdeles er det noen igjen som jeg får ta senere. Tannlegen her har bedre utstyr enn han jeg var hos på Orknøyene. Nå er vi ferdige med fasen “duk og dope”, og neste uke går vi over til trematerialer og reparasjoner. Dans inne på stasjonen i kveld.

SØNDAG DEN 29. MARS: I går kveld var jeg i Cardiff på storfest sammen med norske sjøfolk. Det ble skammelig sent før jeg kom hjem, men hadde ingen problemer med å komme gjennom porten. I dag var det stor øvelse her så vi måtte mønstre med hjelm, bandolær og gasskappe og hette for å gå til beskyttelsesrom. Etter øvelsen var det kirkeparade for engelske, men vi norske unnslår oss med at deres religion ikke passer for oss, så vi slipper. Paddy fra Irland i nabokøya, fikk låne uniformsjakke av meg så han gikk klar. Jeg har lært ham å si hold kjeft til befalet, og det går så greitt. Vi benyttet heller tiden til å pugge litt på siste ukens fag, hydraulikk for flaps, understell og bremser. I dag har jeg også tegnet hydrauliske systemer for et par flytyper, riktig interessant. Norge betaler for de norske elevene som går her, så de engelske befal lar oss slippe unna mange av de plikter som engelsk personell har, og det er jo fint. En gang i mars lastet Royal Navy en gammel destroyer full av sprengstoff med tidsinnstilt tennmekanisme, og kjørte den inn i dokkene i St. Nazaire på franskekysten. Da den eksploderte litt senere, gjore den store skader og drepte hundrevis av tyskere.

Natt til i går ble Lübeck angrepet av RAF med 504 bombefly. På Malta går det fremdeles hardt for seg. Tyskerne og italienerne pøser på med bomber, nesten døgnet rundt. Inntil i dag har Malta blitt bombet dobbelt så mye som det verste år på London, og det har vært en hård belastning på den lille øya, ca en firedel av Londons areal. Det er blitt nevnt at i løpet av en fire ukers periode var det kun én dag og ni netter uten luftangrep. Øya var en torn i Hitlers øyne da den stadig angrep konvoiene som fraktet forsyninger til hans Afrikakorps. Det sies at den som behersker Malta, behersker også Middelhavet og det var nok begge parter klare over.

P.S.

Under et besøk på War Museum på Malta etter krigen, fant jeg informasjon om en konvoi på 4 handelsfartøy som den 20. mars 1942, seilte fra Alexandria mot Malta med hardt tiltrengte forsyninger. Konvoien ble beskyttet av 5 kryssere og 17 destroyere, men kun “Pampas” og den norske “Talabot” kom frem til Grand Harbour i Valletta 3 dager senere. Begge skip ble under lossingen bombet og satt i brann, Talabot fremdeles med 7.000 tonn ammunisjon ombord. For å hindre eksplosjon og ødeleggelse av havnen, ble skipet slept ut av havnen og senket ved å åpne bunnventilene. Skipsklokken fra Talabot henger i dag på museet.. Min eldste bror, Hans, var matros på skipet og overlevde krigen etter å ha blitt torpedert med “Kosmos” II og “Cabon”.

DEN 9. APRIL, 1942: Ja, i dag er det to år siden fanden selv gjorde sitt inntog i Norge. Jeg prøver ofte å forestille meg hvordan livet arter seg for familie, venner og kjente under tysk okkupasjon, men slår det som oftest bort. I en krig har vel de fleste nok med sine egne bekymringer. På utefronten er det flere som har falt allerede, mest i Marinen og Handelsflåten. Det er også leit å tenke på dem som får dødsbudskapet om en av sine kjære, jeg føler med dem. Vi fra Myhre er syv fra samme hus og må regne med at noen av oss går dukken før krigen er omme. “Best ikke å tenke på det”, sa alltid min tante Lovise når vi snakket om noe leit. Det er flere elever her fra 330 skvadron i Marinens flyvåpen så vi får høre mye nytt fra livet på Island. Innkvarteringen der er elendig og værforholdene for drift av fly temmelig barske. Northropflyet, N-2PB, hadde ikke anti-icing system og kun én 1100 hk 9 sylindret luftavkjølt Wright Cyclone motor med sitt 3-manns mannskap, over lange sjøstrekninger. Flyet kan gjøre 240 km / t og være i luften opp til 6 timer. Det ville ha vært ypperlig til bruk i Norge, men til patruljer over store havstrekninger kommer det skammelig til kort. Noen fly er gått tapt sporløst med sitt mannskap. Skvadronen skal visst gå over til å bruke amerikanske tomotors Lockheed Hudson fly senere. Det brukes allerede av RAF, særlig i Kystkommandoen.

Vi norske har fått mange venner her, både mannlige og kvinnelige. Jeg er mest sammen med en kjekk miss som heter Joan Thomas, datter på en farm i nærheten av Cowbridge. Det er i grunnen dumt å binde seg for mye til noen da vi stadig er på flyttefot og vet selvfølgelig ikke om en overlever krigen. Likevel, det faller kanskje altfor lett å skaffe seg gode venner som erstatning for det hjem en savner. På skolen går det greit. Den senere tid har vi lært om hydraulikk og det er et særs interessant emne. Riktignok blir det mye kvelds- og nattarbeid, men det tror jeg de fleste av oss tar som en selvfølge for å kunne erverve nyttige kunnskaper på et fremmed språk. På grunn av det store behovet for flyteknisk personell, er et års pensum skåret ned til fire måneder. Jeg skulle egentlig ha vært i London og byttet uniform, men det går bort for mye tid, tur og retur, så jeg får heller utsette det til etter eksamen. Klokken er nå 02.00 og jeg er nettopp ferdig med hjemmearbeidet så nå skal det bli godt å få krabbe tilkøys. Skal tilbringe helgen i Cardiff sammen med noen fra klassen.

Tirsdag: Vi hadde riktig en fin week end i Cardiff. Ugland og jeg fant et rimelig hotel og så gikk vi på dans og hadde det kjempegøy. Etter antrekkene å dømme hadde vi nok havnet i et finere selskap. Lørdag kom Joan til byen så vi gikk på Welsh Museum og senere på kino og så ” China Seas”, riktig fin. Senere reiste vi sammen hjem til Farmen hvor jeg fikk hilse på familien. Deilig sommervær hele helgen. Mandagen etter gikk vi inn i en praktisk periode, hvor arbeidet mest består i å reparere og kontrollere større bombe- og passasjerfly. Riktig interessant, og det fineste er at det ikke følger noe hjemmearbeid med det. I dag fikk jeg brev fra Norge, og det var bare to måneder gammelt. Det var selvfølgelig sensurert og sa svært lite, men det var i alle fall et livstegn hjemmefra. Ryktene sier at 10 norske skip innestengt i Gøteborg, brøt seg ut for å gå til England, men storparten ble senket av tyskerne som var blitt vel informert av sine spioner. Noen nordmenn senket sine egne skip fremfor at tyskerne skulle få tak i dem og havnet dermed i konsentrasjonsleir. To båter klarte å komme frem til England. I følge Norsk Tidend ble Biskop Berggrav arrestert i påsken.

Den 18. d.m. klarte USAAF å bombe Tokyo, Nagoya og Kobe med 82 Mitchell B-25 bombefly som startet fra hangarskip. De hadde ekstra bensintanker og 2.000 lbs. spreng- og brannbomber hver. De returnerte til Kina etter raidet, men 12 fly kom ikke tilbake. BBC opplyser at King George VI of Great Britain den 15. april tildelte Malta The George Cross for tapperhet under forsvaret av sin øy, en innsats som vil gå inn i historien. Seremonien på Malte vil finne sted senere.

DEN 22. APRIL: Sist lørdag deltok,Ugland, Eiken og jeg i bryllupet til Sneheggen og Joyce som giftet seg i Llantvit Major. Sneheggen går også på skole her. Vi var litt betenkte over å gå dit og treffe en mengde fremmede mennesker, men det viste seg at vi hadde truffet de fleste damene tidligere på en eller dans i Gilestone. Vielsen foregikk i en kirke på stedet og ritualet var noe ulikt det som brukes i Norge. Church of England har tatt flere av skikkene med seg fra den katolske religionen så det ble en del kneling, synd på buksepressen. Etter vielsen ble det tatt en masse fotos av brudeparet sammen med gjestene. Derpå var det middag i brudens hjem med diverse taler. Prestemannen sa i sin tale at han syntes flere valisiske damer burde gifte seg med nordmenn som han hadde fått respekt for etter den tapre motstand de ydet mot nazityranniet. Etter middagen med diverse drikkevarer, reiste brudeparet på bryllupsreise. Vi nordmenn tok med oss de ugifte damene og gikk på dans i landsbyen.

Sist søndag var jeg i sjømannskirken i Cardiff, og der traff jeg to kjente karer fra Fl.K. “Vestfold”. For å komme til kirken måtte vi gå gjennom Bute Street som er forbudt for militært personell pga. sitt dårlige rykte, men vi norske fikk gå der for å besøke “Kjærka” som det heter blant sjøfolk. Det er alltid hyggelig å oppsøke kirkene for sjømenn. Som regel treffer man noen kjente der, og så var det dette med varme vafler og kaffe da. I kirken fikk jeg også rede på at general Hansteen er blitt utnevnt til sjef for det nyopprettede Forsvarets Overkommando eller FOK som det heter i dagligtale.

Den senere tid har vi lært mye om diverse komponenter som brukes i hydrauliske, pneumatisle og elektriske system på nyere flytyper. Vi har også lært mye om bremser og støtdempere i understell for fly, samt arbeidet på Bristol Blenheim som er en nyere klasse lett bombefly. I morgen er det midtterminseksamen, så i kveld må det pugges DEN 26. APRIL: Prøvene gikk fint, alle i min klasse klarte seg bra. For to dager siden begynte vi med platearbeid, klinking og varmebehandling av lettmetallslegeringer. Dette utgjør en stor del av arbeidet på fly da de iblant må lappes for skader etter luftkamper eller fra luftskyts. Om fem uker er vi ferdig med kurset og så blir det 14 dagers perm. Jeg gikk glipp av en tur med Paul Defiant i ettermiddag da jeg kom forsent. Det går ofte flyalarm her, men det har vært lite bombing mot stasjonen. Det er gjerne Barry eller Cardiff tyskerne er ute etter, men brakkene står jo og hopper under kraftig luftvernild uansett hva Luftwaffe angriper i området. Den senere tid har de bombet bl.a. Canterbury, Exeter, Norwich, Bath og York. I går kveld syklet Joan og jeg til Llantvit Major for å gå på kino. Vi så “Strawberry Blond” og “Dial 999”, mye fin musikk i den første. DEN 30. APRIL: Forleden dag hadde jeg en flytur jeg vil huske lenge. Jeg fikk være med i et Bristol Beaufighter jager / bombefly på prøveflyging. Flyet har to motorer og gjør 400 km / t . Det kan utstyres med torpedo, fire 20 mm kanoner, eventuelt bomber eller 8 panserbrytende raketter, og brukes mest mot fientlig skipstrafikk. Før vi tok avsted sa prøveflygeren at nå ville jeg få en tur jeg sent ville glemme, men jeg ville nå prøve likevel og leverte inn passet mitt, eller RAF No. 1250 som det heter. Flygeren sa også at jeg hadde vært heldig, som kom forsent til Paul Defiant jageren forleden, for den hadde havarert under landing. En Beaufighter hadde bare plass for flyger og navigatør så jeg måtte stå like bak flygeren. Reglene påbød fallskjermsele på og skjerm plassert like ved, slik at jeg kunne hekte den på selen over brystet, om det skulle bli nødvendig å hoppe ut. Først fløy vi ut over Bristolkanalen som var et flott syn fra luften. Deretter dro piloten stikka bakover og gikk inn i en kraftig stigning så jeg ble trykket sammen mot bunnen av flyet. Motorlarmen var så øredøvende at det nyttet ikke å samtale med noen i flyet. Snart var vi over skyene i fint solskinn. Litt senere så vi det andre flyet med Ugland ombord som passasjer, og da var vi oppe i 16.500 fot. Flyverne gjorde tegn til hverandre, og så begynte de en lettere luftkamp seg imellom så jeg fikk litt av en jobb med å holde meg fast. Det var uhyggelig kaldt i flyet så høyt oppe og uten oxygenmaske var det litt søvndyssende. Det gikk en varmeledning gjennom flyet for mannskapet, men den hadde svært liten virkning. Da flygerne hadde holdt på et kvarters tid, satte de nesa nedover og det ble litt av et stup gjennom skydekket som føyk forbi cockpiten. Da vi nærmet oss bakken og høyere lufttrykk, fikk jeg et forferdelig trykk i ørene. Flygeren hadde fortalt meg at jeg skulle holde for ørene, holde munnen igjen og blåse. Hvis det ble for ille, kunne jeg klappe ham på skulderen så skulle han stige litt igjen. Smertene ble verre og verre dess lavere vi kom, og det føltes som om hodet skulle sprekke i småbiter hvert øyeblikk, men jeg ville ikke være dårligere enn flygeren så jeg holdt ut - her sto Norges ære på spill. Jeg var glad da flygeren rettet ut flyet og gjorde seg klar for landingsrunden ca. 1.000 fot over bakken. Da det blinket grønt lys fra tårnet, la flygeren flyet inn for landing, trottlet tilbake, tok ut flaps, samt understell og landet mykt på asfaltbanen. Det var deilig å få fast grunn under føttene igjen, men jeg hørte ikke skikkelig på flere timer.

Hørte på BBC hvordan tyskerne behandler lærerne i Norge. De har nå arrestert ca. 7.100 av dem og sendt 500 på slavearbeid i Kirkenes fordi de nekter å undervise etter nazi-system, voksent gjort av lærerne. Det vil sikkert bli flere slike bruduljer før krigen er over. Jeg håper på å få anledning til å behandle noen av quislingpakket som de fortjener. Den 30. forrige måned brente de tyske bøllene ned hele Telavåg etter å ha arrestert alle menn og jaget alle kvinner og barn fra hjemmene sine, som hevnaksjon for to gestapister som ble skutt av norske agenter. En agent ble drept i skuddvekslingen og den andre torturert og myrdet. senere. I tillegg ble 18 menn myrdet selv om de ikke hadde hatt noe med agentene å gjøre. Alle mellom 16 og 60 år ble sendt til Tyskland. Av dem ble ytterligere 31 myrdet innen krigen var over. Ole Midtvet, som jeg senere ble kjent med på 332 skvadron, var en av dem som hadde flyktet før katastrofen. Han mistet familie, venner og naboer.

Aksen Tyskland, Romania, Ungarn, Slovakia og Bulgaria er veldig aktive. Bare Grekenland og Jugoslavia kjempet mot nazistene og kun 5 land i Europa står nå utenfor krigen. Festningen Corregidor falt den 6 - 8. mai etter bitre kamper under en beleiring på 27 dager med 16.000 treffere fra bomber og tungt artilleri. Festningen ble angrepet fra Bataan, men storparten av kanone pekte ut mot sjøen og var til liten nytte. De overlevende fra en besetning på 11.700 amerikanere og filippinere, ble tatt til fange, og noen tusen ble myrdet under marsjen på Bataan til fangeleiren. Fangene fikk ikke vann i tropeheten og vanvittige av tørst prøvde de å slurpe i seg noe ved veien. De gule, fanatiske djevlene hugde straks hodet av dem. Det pågår et voldsomt byggeprogram i USA. Det er visst planlagt med 60.000 fly, 75.000 tanks, 20.000 luftvern kanoner og 8 mill. tonn skip i løpet av året. President Roosevelt har erklært at han vil utvikle landet til våpensmie for demokratiene og Sovjet som også kjemper mot Tyskland og Italia. SØNDAG DEN 10. MAI 1942: Regnvær storparten av dagen så det passer godt til å lese faglitteratur. Det er ikke sjelden at vi må hjelpe engelskmenn med fremmedord de ikke forstår. Det er tydelig at vår bakgrunn er bedre enn deres, skjønt vi har den fordel at vi har gode ordbøker. Sist torsdag var flere av oss i sjømannskirken og så filmen om “Gjest Baardsen”. Den var blitt smuglet ut av Norge og riktig artig. Fikk høre at noen naive, vettløse politikere i Norges regjering i London har vedtatt “Bigamiloven” som gjør det mulig for nordmenn ute å skille seg på grunn av krigstilstanden, med lite kontakt, uten nærmere bevis for utroskap eller unasjonal holdning. Loven fikk senere navnet “Lex Nygaardsvold” og ga grunnlag for mange tragedier da krigen var slutt. I går var flere av oss i Barry og moret oss på tivoliet der. Vi var spesielt interessert i berg og dalbane for å øve oss i å tåle sentrifugalkrefter som en ofte opplever under flyging. Vi var også heldige og traff på norske sjøfolk som var ute og handlet. Vi fungerte som tolker og fikk kleskuponger som takk for hjelpen. Om kvelden var vi på dans i Church Hall hvor presten sørget for musikk.

Våronna er nå på det groveste ferdig på de fleste av farmene. Det kommer rikelig med regn, og bra er det. Vi får bare en tynn skive loff til matporsjonene vi får tildelt i messa og må stå i kø for en halv skive om gangen hvis vi ønsker mere. Det er magre greier for ungdommer, men heldigvis har vi kantinen da. Der får vi kjøpt melk og diverse bakverk samt en liten rasjon sjokolade, og så har vi “fish and chips” sjappa nede i landsbyen. De skreller ikke potetene lenger for å kunne utnytte dem bedre.

DEN 18. MAI: I går var vi norske i Cardiff og feiret den 17. mai på Kjærka og det var riktig hyggelig, men vemodig også. Vi fikk til og med deilige norske smørbrød og kaffe. Om kvelden holdt professor Worm-Müller, fra Regjeringens informasjonstjeneste, dagens tale. Han beskrev forholdene i Norge, så vidt han kjente til dem, og det var jo interessant å høre på. Han kom også inn på Slaget om Atlanterhavet og hvor viktig det var å vinne dette for å kunne vinne krigen. Hvis de allierte taper det, ville de ikke kunne vinne krigen. Det har Churchill også sagt. Etter talen tildelte han Krigsmedaljen til seks av de sjøfolkene som var tilstede, og takket dem for deres prisverdige innsats i kampen for Norges frihet. Fru Hilda Frisk Gran underholdt med sang.

Senere på kvelden kom borgermesteren, Lord Mayor of Cardiff, og besøkte oss. Han holdt en flott tale om det norske folk og roste deres kamp for friheten. Det var også en russisk doktor tilstede, som hadde bodd i Norge siden revolusjonen i hans hjemland etter forrige verdenskrig. Han hadde nylig flyktet til England og fortalte mye nytt hjemmefra, og det var jo interessant. Da klokken var blitt ni, måtte vi trekke oss tilbake for å rekke siste buss til St. Athan. Vi takket for en fin feiring av dagen og ønsket selskapet god fortsettelse. Det ble forøvrig gjort stort nummer av Norge i aviser og radio i anledning uavhengihetsdagen, og det trengs for det er ikke så mange her som synes å kjenne til hvilken innsats Norge relativt gjør med sin store handelsflåte og med Marinen.

De siste to uker har vi hatt mest skrivearbeid på skolen, og det må renskrives på engelsk om kvelden. Også med dette må vi i blant hjelpe våre engelske venner med, ortografi etc. da vi har skaffet oss gode ordbøker på engelsk. Stor overraskelse sist lørdag - jeg fikk brev hjemmefra gjennom Røde Kors. Det var en standard hilsen, men i alle fall et livstegn.

Japanerne tok i fjor Siam, eller Thailand, og har nå også tatt Indo-China, Burma, Filippinene, Singapore og den senere tid også Indonesia. Japanerne tok 80.000 amerikanske og 110.000 filippinere til fange, samt en masse krigsmateriell. Selv mistet de bare 12.000 mann. Tyskerne står nesten ved Suez kanalen, hvilken tilstand.

DEN 26. MAI: Igår kveld var jeg på konsert sammen med Joan og hørte St. Louis Band, riktig fint. Neste uke skal vi opp til eksamen, så nå må jeg henge i slik at karakterene blir best mulige. På mange vis har engelskmennene en fordel , ikke minst ved å forstå de forskjellige dialekter lærerne snakker, men hittil har vi klart oss bra likevel. Nå holder vi på med , Handley Page Hampden, middelstort tomotors bombefly i RAF. Australienerne brukte slike mot tyskerne i Norge. Flytypen er noe gammeldags og er nå på vei ut til fordel for nyere og større typer. Det skulle vært interessant å være med på en operativ tur, men det blir det neppe noe av.

Vi har fått beskjed at vi får bare 7 dagers perm etter eksamen. Det er noe urettferdig for i RAF får de 14 dager, men de to norske skvadronene som nå flytter ned til Sør-England, har stort behov for mer personell, så det er jo en god grunn for å møte til tjeneste igjen snarest mulig.

I dag fikk jeg se en Mosquito for første gang. Det er et tomotors jager / bombefly bygget av finerplater med balsatre i mellom. Det har to Rolls Royce 25 motorer på 1635 hk og kan fly max. 612 km / t. Flyet har fire 20 mm kanoner og fire .303 Browning maskingeværer, eller M.G. som det vanligvis heter. Flyet har også navigatør ombord. Det bygges av de Havilland i England og Canada. BBC melder om kraftige tyske angrep mot Leningrad og Stalingrad. DEN 2. JUNI 1942: I kveld er det stor gassøvelse her så vi får ikke vise oss ute uten gassmaske, hette og kappe på. Vi får god trening i å bruke gassutstyret her, for vi må ha maske på i 20 min. hver tirsdag. Det er mulig å arbeide med utstyret på, men det vil nok sinke arbeidet noe, mye hvis jobben er komplisert. Nå for tiden da begge parter kan nå hverandre med fly tror jeg ikke at fornuftige mennesker vil begynne med gasskrig, men med Hitler vet man jo aldri hva for djevelskap han kan finne på. Denne uke sendte RAF ut vel 1.000 bombefly over Tyskland to ganger. Det ble jo noen tonn bomber og “herrefolket” har bare godt av sin egen medisin, som de så rikelig har strødd over Europa. Tapene under hvert av disse angrep lå på ca. 40 fly og 116 havarier under landing i England etter endt tokt. RAF mistet 470 mann og noen hundre fikk alvorlige skader. Tyskland er spekket med kraftig luftskyts eller Flak som det heter i flyspråket. ( Flug Abwehr Kanone). På disse raidene brukte RAF også de store firemotors Stirling, Halifax og Lancaster bombeflyene samt de mindre tomotors Manchester, Wellington, Hampden, Whitley og Blenheim. De største flyene tar generelt 7 tonn bomber, har 7 manns besetning, 4 skytetårn med totalt. 10 maskingeværer, har fire R.R. XX motorer på 1280 hk og kan gjøre max. 462 km i timen, eller kort og godt, de tar tredobbelte lasten dobbelt så langt som tomotorsflyene. Noen av typene brukte Bristol Hercules stjernemotor. Ca. 600 Wellingtonfly deltok i hvert raid. Å sende ut 1000 bombefly på noen timer krever et nitid forarbeid og organisering. Flyene startet ut fra 52 ulike flyplasser for å møtes til rett tid og sted på vei mot målet. Skoler og treningsstasjoner måtte avstå mange av sine instruktører for at Bomber Command skulle kunne bemanne så mange fly samtidig.

Bare tre dager igjen til eksamen, så gjengen pugger på pensumet hver eneste kveld. De siste dagene av kurset foregår ute på flyplassen hvor vi lærer om flight rutiner som handtering, fortøyning og starting av fly. Starting ved å sveive propellen for hånd krever en spesiell teknikk for å unngå alvorlige skader på hånden. En del av pensumet omfatter også tiltak for sikkerhet, brannslukning og håndtering av diverse bakkeutstyr. Sist søndag var jeg på sykkeltur sammen med Joan til en liten by som het Morgan. Den var i fredstid en vel søkt badeby, men nå var den like trist som krigen selv, skjønt noen av fasilitetene var fremdeles åpne. Vi la ivei hjemover tidlig for å være tilbake innen kl. halv elleve. Det høres kanskje litt rart ut, men her i Wales er det skikken at damer ikke får være ute senere. Det tok oss vel to timer å sykle tilbake. Det var veldig vakkert langs ruten med fjell, daler og fossestryk samt idylliske landsbyer med puber.

LØRDAG DEN 6. JUNI: I går var vi oppe til eksamen og det gikk ganske bra. Jeg fikk karakteren A.C.1. som står for Air Craftsmann First Class og det er det nest beste oppnåelige. To norske fikk L.A.C. som er det beste, men begge hadde realskole hjemmefra og da går det jo noe lettere. En av dem var Ugland fra klassen vår. To engelskmenn i klassen vår fikk A.C.2. som er det laveste for å bestå. Vi norske var ganske stolte over resultatene våre, språkvanskeligheter tatt i betraktning. De andre norske som hadde gått på skole her før oss, hadde fått gode karakterer, og vi lovte at vi skulle ikke være dårligere, hvilket vi klarte. Eksamensfesten ble feiret på puben “Four Bells” i lansbyen hvor vi traff en hollender som snakket norsk. Han hadde arbeidet innen trafikkflyging i KLM før krigen.

LONDON, DEN 13. JUNI, COUNTY HOTEL: For to dager siden tok jeg farvel med Joan og andre venner og kjente ved St. Athan, pakket sekken og tok bussen til Cardiff hvor vi entret G.W.R. toget til London. Togreisen tok vel tre timer, og vi hadde riktig hyggelig reisefølge med en engelsk familie i kupeen vår. Vi fikk adressen deres og måtte love å oppsøke dem hvis vi noen gang kom på deres kanter. Fra Paddington Station leide vi en lastebil som tok bagasjen til County Hotel hvor vi skulle bo. Jeg måtte være med sjåføren fordi hun ikke visste veien. Jeg fant det litt vittig at en nordmann skulle vise en engelsk sjåfør veien i London. Vi hadde ikke kjørt langt før damen bak rattet kolliderte, men det ble heldigvis ikke så store skadene på bilen vår. Det var verre med den andre bilen. Det hadde vært en noe slitsom reise med all oppakningen vår, men det var nå artig å være tilbake i verdensmetropolen igjen, selv om den hadde fått noen flere skader etter bomber siden sist vi var her. Vi hadde alle tatt inn på County Hotel, ikke minst for å få norsk mat. Deretter reiste vi til Flyvåpnets hovedkvarter i Kingston House i Knightsbridge for å melde oss til tjeneste. Offiseren som tok imot oss gratulerte med gode karakterer og vel gjennomført kurs. Vi ble etterbetalt og hver av oss fikk nesten 14 pund , ca. 280 kr. Hadde dette vært i Norge hadde jeg vært styrtrik, men her går pengene fort unna. Neste post på programmet var å ta undergrunnen opp til Highgate og gå til Flyvåpnets lager i Olney for å skifte uniformseffekter. Jeg var heldig og fikk bl. a. helt ny uniform. All flakkingen omkring har nok gått oss i blodet. For tre dager siden holdt vi til i en stille, fredelig landsbygd, og nå er vi i verdens største by uten å finne det som noen stor overgang. Det er også rart at jeg treffer flere kjente her enn i noen by hjemme. I dag falt en nordmann ned i heissjakten og ble stygt skadet. Det skulle ikke kunne hende, men det hendte likevel. I går kveld var noen av oss på Paramount Dance Hall, men der var det ingen prest som sørget for musikken.

DEN 16. JUNI: Sist søndag morgen reiste jeg opp til Broad Marston i Worcestershire og besøkte gamle kjente i Honeybourne og på Poden Farm. Der traff jeg også mrs Oniens, like hyggelig som vanlig. Etter en hyggelig week end sammen med gjengen, sa jeg farvel og tok med siviltøyet mitt tilbake og la det inn på Flyvåpnets lager i Olney. Det har vært mye lufttrafikk over her i kveld, men det kan ikke være tyske fly da sirenene ikke har gitt lyd fra seg. I morgen skal jeg opp til North Weald og besøke 331 skvadron, som nå deltar i forsvaret av Sør-England. Det skal bli artig å treffe gjengen igjen. Brev fra Joan.

DEN 17. JUNI: I dag har jeg, sammen med to kamerater, vært og besøkt 331 skv. som den 4. mai i år var kommet sørover fra Orkney Islands til North Weald og tilsluttet No. 11 Group, Fighter Command. Det er litt av et kompliment til skvadronen å få ta del i forsvaret av det mest utsatte område av England og tilhøre den mest aktive jagergruppe i F. C. Gruppen stiller strenge krav til orden, organisasjon, plikttroskap, lojalitet og disiplin samt et ordnet familieliv. Sjuskethet er en stor skam og blir ikke tålt. Vi tok undergrunnen til Algate og reiste derfra med buss til Epping Town som ligger like ved flyplassen. Allerede i Epping traff vi flere kjente fra skvadronen. Vi gikk fra Epping til hangaren på North Weald og der ble det riktig gjensynsglede. Skvadronen hadde fått skiftet ut de gamle Spitfire IIB med nye Spitfire V B. i mars. De hadde Merlin 45 motor med trebladet propeller som ga 1470 hk. og max hastighet på 602 km / t.. Flyene hadde bedre bevæpning og var utstyrt med 2 stk. 20 mm Hispano kanoner samt 4 M.G. .303”. Skvadronen hadde også fått tidelt en Miles Magister og en Tigermoth som liaisonfly. Senere spiste vi middag i mannskapsmessa, og maten var ganske bra. Dette tegnet godt, men vi visste ikke om det var hit vi ville bli sendt når permisjonen var slutt. Vi håpet at det ikke ble sjøflyvingen på Island. De norske hadde visst festet litt for hardt i området for de har fått portforbud inntil videre. Det var sikkert opplagret energi fra Orkney Islands som fikk sin utløsning da de kom sørover.

Det var trist å høre at tre norske piloter hadde satt livet til på Orknøyene, nemlig sersjant Wormdal, fenrik Svanøe Endresen og Løytnant Nordmo. Sistnevnte hadde blitt tatt av en bølge, da han den 4. april badet utenfor Brough Head, og ble ikke sett igjen. Nordmo hadde god bakgrunn, var dyktig leder og ble sett på som fremtidig skvadronsjef. Wormdal og Svanøe Endresen omkom under flyging. Gjengen fortalte at 331 hadde hatt mange krevende operasjoner under ekstreme værforhold i løpet av vinteren.

Vi reiste tidlig tilbake til London med lokaltog fra Epping til Liverpool Street Station og undergrunnsbanen til Euston, i nærheten av County Hotel. Om kvelden var det et stort møte på hotellet for Det internasjonale sjømannforbund. Det var stort fremmøte av allierte sjøfolk og taler på engelsk, fransk, polsk, kinesisk, hollansk og norsk. Dette ble tatt opp på grammofonplater for kringkasting til deres hjemland over BBC. I kveld snakket jeg med en norsk jente for første gang siden jeg reiste hjemmefra. I går var jeg i den norske sjømannskirken i Rotherhithe. Jeg tok buss til Stepney og videre via tunnelen under Themsen til kirken.

Det er ganske smigrende hvor godt mange husker meg igjen i strøket rundt Russell Square, og det er jo riktig hyggelig å bli ønsket velkommen igjen på kaféer etc.. Strøket rundt Norway Corner har forandret seg noe. Hvalfangerne har stort sett funnet sin plass i Handelsflåten, de militære styrker eller i allierte avdelinger, og noen har slått seg til ute på landet for krigens varighet.

DEN 19. JUNI: I går var vi i Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, på Kingston House for å få nærmere ordre om hvor vi skulle tjenestegjøre etter endt permisjon. Vi fikk beskjed om å bo på County Hotel inntil nærmere ordre. Uoffisielt er det kjent at vi skal gjøre tjeneste på Den andre jagerving, 332 skvadron, som holder på å flytte sørover fra Catterick til North Weald. De har også operert en del fra West Hartlepool med overvåking av konvoier langs kysten. I går var noen av oss i Hyde Park og latet oss. Vi leide båter og rodde omkring og hadde det kos. Senere gikk vi på en skytebane, men der gikk pengene så alt for fort. Kvelden ble tilbragt på Paramount Dance Hall , men der ble det så varmt at vi gikk tidlig hjem.

R.A.F. STATION, NORTH WEALD, ESSEX.

332 (N) SKVADRON

MANDAG DEN 22. JUNI: Vi fikk i dag den gode nyhet bekreftet at vi skal tjenestegjøre ved 332 skvadron på North Weald. Det var en slitsom reise hit opp da vi måtte drasse med oss hele vår oppakning i varmen på undergrunnen og toget til Epping. På stasjonene så vi svære plakater som viste militære slepe med seg stor oppakning og under sto det: “Travel light because he can´t !” Vi følte det som en unnskyldning for at vi uroet andre passasjerer med all vår bagasje. Fra Epping fikk vi lastebil til våre forlegninger. Jeg ble forlagt i “Site” No. 8 sammen med hangarpersonell fra 332 skvadron. Hver site besto av en liten leir med fire brakker med sengeplass for 20 mann i hver og med ett felles vaskerom og ett tørke / strykerom for hele leiren. Ved inngangen var det et lite bygg for vakthavende. I tillegg var det støpte dammer for vannforsyning med henblikk på brannslukning. Det var flere “sites” som tilhørte stasjonen, alle med spredt beliggenhet og innen rimelig avstand fra flyplassen. Erfaringer fra The Battle of Britain hadde vist at det var viktig å spre personellets forlegninger for å unngå store tap under luftangrep.

Flystasjonen North Weald ble tatt i bruk under 1. verdenskrig. Da tyskerne i 1916 satte inn de første angrep på London med luftskip, kalt Zeppelinere, konstruert av tyskeren Graf Zeppelin, ble tre av dem i løpet av kort tid skutt ned av fly herfra. I mellomkrigsårene var det bare fredsaktiviteter på stasjonen, men den våknet til full aktivitet under mobiliseringen i 1939. Skvadronene på North Weald hadde deltatt med heder i luftpatruljene over Dunkerque under evakueringen fra den del av Kontinentet, senere også i Slaget om Storbritannia. Stasjonen hadde selv flere ganger vært mål for Luftwaffes bombeangrep, og den 24. august 1940, ble det droppet 200 bomber, hvorav en traff et beskyttelsesrom. Mange ble drept eller såret og flere bygninger ble ødelagt. Operasjonssentralen fikk en fulltreffer, men motsto eksplosjonen.

Min nye skvadron hadde blitt opprettet den 15. januar1942, med betegnelsen No.332 (N) Squadron i RAF, med kjenningsbokstavene AH- og utstyrt med Spitfire Mk. VB. Skvadronens sjef var kaptein Wilhelm Mohr med løytnant Barkald som teknisk sjef, assistert av 4 tekniske offiserer. Personellet forøvrig besto av norsk personell utdannet i Canada, noen overført fra 331 skvadron og noen som kom fra tekniske skoler i RAF, en fin blanding av sjøfolk, hvalfangere og flyktninger hjemmefra. Der ble jeg også kjent med Klepsvik som sammen med en annen kar, hadde rodd over til Shetland fra Stord. De hadde også kommet inn i et minefelt og en engelsk destroyer var nær ved å åpne ild for å skyte dem i senk da de mistenkte båten for å være en lokkefugl for tyske ubåter. Det var forbundet med dødsstraff å flykte og dødsrisiko ved å seile over Nordsjøen så vel som å falle i kamp senere. Undres på om Norge i fremtiden vil fostre like prektig ungdom.

Skvadronen hadde kommet til North Weald den 18. - 19. juni og blitt operativ tre dager senere. Jeg ble postet til B-Flight, og behørig registrert med hjelp av en sjekkliste ved alle nødvendige kontakter på stasjonen. B Flight hadde sersjant Lunder som sjef. Av øvrige befal husker jeg sersjantene Tor Johannesen, L. Johansen og Anton Wang. Sistnevnte ble senere flymaskinist på Halifax for kapt. J. K.Christie i Bomber Command og overlevde krigen med 49 raids over fientlig område. Løytnant H.B.Knudsen var teknisk sjef, assistert av sersjant Lundell, i 332 sin del av hangaren, hvor de hadde felles kontor. Det var så stort innslag av møringer ved skvadronen at den ofte ble kalt ”Ålesundskvadronen”, og 331 skvadron ble kalt “Hvalfangerskvadronen” da storparten av bakkepersonellet der var tidligere hvalfangere.

North Weald var en en fin stasjon på alle vis, og det første vi som soldater sjekket, var messer, kantine og forlegning. Dernest kom avstanden til nærmeste pub og by. Like utenfor hovedporten lå puben King´s Head og like utenfor mannskap- og sersjantmessa lå Blacksmith´s Arms og Carpenters Arms. I Epping som lå 20 min gange fra stasjonen lå pubene Tatched House, White Heart og Red Lions. Til London tok det en knapp time med tog, og langs hele veien lå det hyggelige tettsteder med alle fasiliteter. Jo, dette var nok det fineste sted vi kunne ha kommet til.

De to norske skvadronene hadde tilsammen ca. 36 fly av typen Spitfire VB, storparten av dem noe brukt, men det var ikke vanskelig å holde hver skvadron med standard oppsetning på 12 kampdyktige fly til enhver tid. Flyene var spredt utenfor flyplassens perimeter, og mange av dem beskyttet i splintsikker bås med rom hvor personell kunne søke beskyttelse under luftangrep. Stasjonen var blitt bygget helt opp igjen etter The Battle of Britain, og hangaren på stasjonen bar fremdeles merker etter bombesplinter og kulehull. I tillegg til de to norske skvadronene på stasjonen, var det to RAF-skvadroner, No. 222 og 403, samt 121 “Eagle Squadron” med amerikanske frivillige flygere, som i alt utgjorde “The North Weald Wing”. På grunn av det store norske innslaget, gikk den etter hvert over til å bli kalt “The Norwegian Wing.” Jeg husker min første dag på Flighten da Lunder ba meg å ta en D.I. (daglig inspeksjon) på Spitfire, AH-M og jeg måtte svare at jeg knapt hadde sett en Spitfire siden de gamle Spitfire II vi hadde på Orknøyene. Han ble overrasket over at jeg ikke hadde lært dette på mekanikerskolen. Men da jeg forklarte ham hvordan de engelske skolene var bygd opp med generell opplæring på mange ulike flytyper, iblant også utgåtte typer, fikk jeg med et skjema for Daily Inspection og en kjentmann på Spitfire VB og da gikk det greit. Systemet var slik at flyet skulle underkastes B.F.I. (Between Flight Inspection), ettersyn mellom hver flytur, D.I. hver 24 timer og W.I. (Weekly Inspection) en mer omfattende inspeksjon hver uke. Etter 30 flytimer måtte flyet inn til Maintenance (vedlikeholdshangaren) for grundigere vedlikehold og kontroll, utskifting og justering av komponenter, eventuelt motorskift samt funksjonsprøver. Alt teknisk arbeid på flyene måtte signeres for i Form 700 av mekanikere og ansvarshavende befal. Skjema 700 måtte også signeres av den flyger som skulle ta flyet opp for prøveflyging eller annen form for flyging.

Skvadron 331 hadde hatt sin første kamp mot tyskerne den 19 juni, sammen med 222 skv. begge ledet av Wing Commander Scott-Malden. No. 222 skvadron var kommet i kamp med tyske fly og ba om hjelp og det fikk de. Den norske skvadronen ilte til og skjøt ned 3, muligens 4 og skadet 1 Me. 109, men mistet 2 piloter, Jacobsen og Müller. Jacobsen ble drept, men Müller klarte å hoppe ut og ble tatt til fange. Han rømte senere fra fangeleiren sammen med 50 andre fanger hvorav 47 ble myrdet av Gestapo. Jens Müller klarte å ta seg frem til Sverige og returnere til England. Wing Commander Scott-Malden, som fikk sin ilddåp som kampflyger under Battle of Britain, hadde hatt ledelsen av de to norske skvadronene fra første stund på North Weald og lærte dem disiplin og kampteknikk.

Det var jo spennende dager når vi sendte flyene ut på tokt over tyskokkuperte områder, mest over Frankrike. Åpningen foran skytset i vingene var dekket med en spesielt tape, og hadde flyet vært i kamp var teipen flerret opp så vi kunne se det på lang avstand når flyet kom taksende inn. Våre fly hadde en 20 m m Hispano kanon i hver ving og de river godt med seg med 10 skudd pr. sek. Dessverre var det bare plass for 60 skudd i magasinet til hver kanon. Fly med kanoner hadde også 2 stk. M.G. kal..303” med 300 skudd hver og hadde en skuddtakt på 15 skudd pr. sek. Iblant ble skytset også brukt på tysk skipstrafikk i Kanalen og med gode resultater. Når flyene takset inn mot sin bås, var det vår jobb å vinke dem på plass og hjelpe flygeren å snu det i båsen. Vi fikk gjerne en kort rapport fra flygeren om hvordan flyet hadde oppført seg, og deretter satte mekanikerlaget i gang med å gjøre flyet klart for nytt tokt hurtigst mulig, uansett når det skulle opp igjen. Laget for hvert fly besto av én flymekaniker, og én motormekaniker, samt spesialister for våpen, instrument, elektro og radio. Spesialistene hadde som regel mindre å gjøre på hvert enkelt fly og arbeidet på flere fly etter behov. Alle hadde sine bestemte oppdrag med å sørge for å fylle bensin, olje, glykol, oxygen, sjekke skrog, dekk og understell, ammunisjon, våpen, instrumenter, radio og elektriske anlegg. Etter en tids øvelse , klarte vi å gjøre flyet klart for ny tur i løpet av 9 min. når ingen større feil måtte rettes.

DEN 22. JUNI: I går ble det kjent at tyskerne hadde inntatt Tobruk i løpet av en dag. Churchill hadde vært sikker på at britene skulle klare å holde byen som var vel beskyttet av tropper i tidligere italienske festningsanlegg. Byen var også blitt et symbol på britisk kampvilje så dette var et bittert slag. Han var da i Washington på viktige forhandlinger og fikk en muggen behandling av pressen hjemme, dobbelt bittert. Riktignok hadde England hatt store tap hittil og bl.a. mistet sitt imperium i Det Fjerne Østen, men det var da ikke hans skyld at så mye gikk galt. Churchill hadde ivret for å styrke forsvaret i 30-åra og blitt skjelt ut for å være krigshisser, men likevel tatt over et konkursbo etter naive politikere, og ikke lovet annet enn “blod, svette og tårer.” Det kom senere frem at tyskerne hadde tatt 35.000 fanger og et hav av forsyninger i Tobruk. Da Rommel fortsatte videre mot Egypt besto 80 % av hans transportmateriell av allierte kjøretøyer, og storparten av de forsyninger han trengte, ikke minst brennstoff, var også krigsbytte. Det er forståelig at Churchill sa i sine memoarer om den tiden at det siste året hadde vært det mørkeste i hans liv.

DEN 26. JUNI: Nå har jeg vært på vakt siden i går og likevel måtte jeg arbeide til kl. 8 i kveld. Flyet mitt ,AH-M, er ofte på tokt over Frankrike, iblant to eller flere ganger om dagen, men det kommer som oftest tilbake uten skader. Jeg fikk riktig en støkk i livet i ettermiddag. Ut fra klar himmel stuper en Messersmith 109, én Me110, én Heinkel 111 og én Junkers 88. Jeg har øvet meg i flykjenning og så straks at det var tyske fly, men ingen varslet og ingen åpnet ild mot dem. Det var også helt urealistisk å tro at tyskerne ville angripe med en slik samling ulike flytyper. Mange var nok litt spente inntil flyene la seg i landingsrunde og tok understellet ut for å lande. Det viste seg å være tyske fly som var kapret og ble nu fløyet av engelske piloter for kamptrening etc.. Det var riktig interessant å få se nærmere på noen av Luftwaffe sine flytyper. Canadagjengen snakket mye om skoleflyene Fairchild Cornell PT- 19 og -26, bombe-speideflyet Douglas 8A 5 med 1200 hk.Wright Cyclone motor samt jagerflyet Curtiss 75 A, Hawk, som ble brukt i Little Norway, Canada. Hawk hadde Pratt & Whitney 1200 hk stjernemotor og kunne gjøre opp til 500 km / t så norske flygere er vel forberedt når de kommer til RAF OTU i England for fintrim i jagerflyging. Det ble ingen feiring av St Hans i år heller.

DEN 29. JUNI: Begge skvadroner eskorterte Boston III bombere til mål i Franrike, og da de lå over St. Omer kom de i kamp med en avdeling FW 190. Kaptein Helge Mehre og fenrik Martin Gran fra 331 skadet 1 hver. Fenrik Fearnly ble truffet flere ganger og måtte buklande på Manston. Løytnant Arve Alexander Brochmann Aas fra 332 ble skutt ned. I kveld ble alle permisjoner inndratt, og endel bakkemannskaper med faste fly fikk ordre om å pakke litt utstyr for noen dager og levere øvrig tøy på depotet. Nødvendig utstyr for flyoperasjoner i noen dager skulle gjøres klart, ingen fikk vite hvor vi skulle. Jeg er blant dem som er tatt ut - undres på hvor det bærer hen denne gang. Noen tipper på et sted på kanalkysten, noen tipper på invasjon i Frankrike. Hvor vi skal må være et travelt sted, for vi fikk beskjed om å la permuniformen ligge igjen her. Noen skal reise med transportfly og noen med lastebiler. Jeg er blant de sistnevnte som kanskje ikke er så galt hvis det fine været fortsetter.

RAF STATION MANSTON,

KENT

DEN 30. JUNI: Nå er vi altså fremme på den nye stasjonen vår. Vi ble purret ut kl 05.30, spiste frokost, lastet opp det vi skulle ha i hver vår bil, og så bar det avsted sørover gjennom London, under Themsen til vestsiden av byen og sørover gjennom det vakre grevskapet, Kent. I Rochester, en liten landsby, stoppet vi for å spise. Det var mang en kvinne fra husene like ved som bød på tea and sandwiches samt moreller som det var rikelig av på stedet. Vi var de første fra Det norske Flyvåpen de hadde møtt og det var et hyggelig møte for begge parter. Reisen gikk videre, og noen timer senere var vi på Manston RAF Station, ca. fem timer etter at vi forlot North Weald. Storparten av oss var trette etter reisen, men her var det om å gjøre å få flyene kampklare i en fart da tyskerne stadig kom på raids langs kanalkysten. Flyplassen lå utsatt til og var en av de mest bombede under Battle of Britain. I en periode måtte den evakueres pga. store ødeleggelser. Det var mange tegn etter luftangrep her, med bombekratere og fundamenter etter brakker etc.. som var blitt blåst i biter.

De som reiste med fly krabbet ombord i gamle Bristol Bombay fly som var bygget av stålrør og dekket med linduk. Det hadde knapt samme fart som toget og ble sågar hengene etter der toglinjen var noenlunde rett. Det var i alle fall et romslig fly som i tillegg til nøkkelpersonell, tok med seg verktøy og utstyr og diverse sykler. Storparten av oss arbeidet inntil kl. 22.00 i kveld før vi hadde flyene klare for tokt. Det har allerede gått flyalarm tre ganger her uten noen angrep. Stasjonen her blir iblant utsatt for såkalte “Tip and Run Raiders”, dvs. tyske jagerbombere som kommer snikende like over havflaten usett av radar, trekker opp, slipper sine bomber og beskyter fly og installasjoner eller kanalbyer før de forsvinner . Det er ikke ofte det kommer noen varsel før det smeller. Jeg har arbeidet i bare sko og shorts og er ikke helt ren lenger, så nå skal det bli godt med en dusj. Stasjonen gir et dårlig inntrykk hva messa angår. I dag så jeg en neger WAAF som gikk oppå bordene og feiet dem med gulvkosten, ikke særlig hygienisk. Putevaret på hodeputen min ser forferdelig ut, så jeg måtte dekke det med mitt eget håndkle, håper vi ikke blir lenge her.

DEN 2. JULI 1942: I går var det lite å gjøre her, så jeg var fri kl.18.00. Gikk på stasjonens kino og så bl. a. “It´s a Date” med Deanna Durbin i hovedrollen. Bra film og mye god sang. I går var det tropevarme her, men i dag er det surt og kaldt så jeg sitter i cockpiten på flyet mitt og skriver. Der er det i alle fall lunt og varmt, men ikke særlig trygt i tilfelle angrep på flyplassen. Det gikk minst 10 flyalarmer her igår, men innen våre fly kom opp var tyskerne forsvunnet. Mange har undervurdert de russiske styrker for nå øker di i størrelse og biter godt fra seg. USA og England gir dem all den hjelp de kan makte, og i løpet av siste år har Sovjet fått 4.000 tanks, tusenvis av fly og 30.000 biler samt strategiske råmaterialer og 1.000.000 tonn bensin. Stalin kaller det bare “drikkepenger”, er sur, frekk og utakknemlig. Det er bittert når en tenker på Murmansk-konvoien PQ 17 som besto av 36 skip, men bare 11 kom frem. De øvrige 25 skip ble senket av tyske ubåter og fly.

DEN 4. JULI: Været her er fremdeles dårlig, så det har vært lite aktivitet her hittil. Alle går spent og venter på at noe skal hende, for noe må det jo bety at begge de norske skvadronene er flyttet hit ned. Den flyging som har foregått her kunne like godt ha funnet sted fra North Weald. Ingen får forlate stasjonen eller snakke med utenforstående. Posten går med vårt eget fly mellom Manston og North Weald, for at det ikke skal bli kjent at vi er her. Når vi skriver brev skal vi datere dem North Weald, ellers vil sensoren bli sur og klippe ut det og mere til. Det er så urent i spisebrakka her at vi har klaget til legen vår, og han er en veldig barsk herre som sikkert får sving på sakene. Heldigvis har vi kantinen å ty til når matsalen blir for uappetittlig, men det sliter hardt på vår lille pengebeholdning.

I dag er det lørdag og nøyaktig en uke siden sist vi var i permuniform. Slikt har ikke hendt siden vi var på Orknøyene hvor det var harde værforhold og lite å foreta seg i fritiden. Det var konsert her i går kveld med gratis adgang for alle norske. Det gikk mange flyalarmer under konserten også, men livet her synes å gå sin vanlige gang, uansett alarmer. Det ville være umulig ellers, da det er alarmer alt i ett uten at det hender noe spesielt, og arbeidet her må jo gjøres i alle fall. DEN 6. JULI: I går ettermiddag fikk alle mann fri for å reise til Kanalen og bade. Det var steikende varmt, så det var en uventet bonus å få fri for å ta en dukkert. Vi fikk bil til Margate som i fredstid var badeby og hadde en fin badestrand. Selv om en stor del av kanalkysten var blitt evakuert og minelagt, var det noen åpne felt og mange badenymfer der til å underholde seg med. Hvilken herlig forandring etter en ukes portforbud. Senere på ettermiddagen var noen av oss en tur rundt i byen for å se oss om, men den var nesten helt evakuert og virket temmelig utdødd.

Det har nesten ikke hendt noe her bortsett fra at vi har merket flyene våre på en spesiell måte. De er nå blitt malt med 6 tommer brede hvite og sorte striper på vingene med vannmaling som senere skal fjernes. Noen hadde ved et mistak brukt vanlig cellulosedope og fikk senere en kjempejobb med å fjerne den . Flyene ligner nå litt på en sebraflokk. På slutten av oppholdet begynte det å bli dårlig med penger, og noen beklaget seg til løytnant Barkald. Han var snill som vanlig og betalte 1 pund fra egen lomme til hver av dem som klaget mest, jeg håper han fikk sine penger tilbake.

RAF STATION NORTH WEALD

DEN 8. JULI: I går ettemiddag fikk vi ordre om å pakke sammen og returnere til North Weald. Transportmåten var den samme som til Manston, noen med bil og noen med fly av type Bristol Bombay. Det var deilig å være tilbake på vår egen trivelige stasjon igjen. Løytnant. S. Barkald er blitt beordret til tjeneste ved “Little Norway” i Canada og fenrik H.B. Knudsen overtar som teknisk sjef for hele skvadronen fra samme dato. Barkald var godt likt og vil bli savnet ved båe 331 og 332 skvadron. Flyvåpnet nå innført graden vingsersjant, tilsvarende flight sergeant i RAF, for å unngå misforståelser i spørsmål om kommandomyndighet. Norske vingsersjanter skal bære et lite våpenskjold under sine tre vinkler på armen. DEN 20. JULI: De fleste farmerne her er nå ferdige med høyonna og har begynt å ta opp poteter, så nå blir det nypoteter å få hver dag. Det har vært mange øvelser her den senere tid, og i dag fikk vi sist ankomne utlevert flotte Springfield geværer som er lettere å bruke enn de engelske .303” riflene. Springfield riflen har 12 toms bajonett mot .303” som har kort bajonett på 6 tommer, fordeler eller ulemper? Det kryr av generaler og høyere flyoffiserer her om dagen. Undres på hva som er i emning. Kommende onsdag skal jeg få 48 timers perm og reise til Cardiff for å treffe Joan. Det er mye en skal ofre for kjærligheta, men det er jo en fin måte å tilbringe en perm på.

Det har vært en del uroligheter blant bakkepersonellet her den senere tid. Det gjelder fagprøver og dagpenger, spesielt for dem som er utdannet i Canada. Jeg er utdannet i Royal Air Force og har ikke de samme problemer mht. fagprøver, men kan bli berørt av at “Regjæringa” vil redusere våre dagpenger med 20%. Da jeg fremdeles har en del hvalfangerpund igjen på konto i London, har jeg en rimerlig god økonomi. Sjefen for “Little Norway” i Canada, oberstløytnant Ole Reistad, har vært her for å se på forholdene og fant at vi var faglig vel ansett i RAF, uansett hvor vi var utdannet.

Den 21. var alle fire skvadronene fra North Weald ute på Rhubarb tokt (oppskyting av bakkemål) mellom Furnes og Dunkerque. Løytnant Leifseths fly ble skutt i brann under angrep på en fabrikk, og stupte i bakken. Løytnant Sem ble truffet i motoren under angrep på en kanonstilling, så det ble brann i motoren. Han klarte å stige til 7.000 fot, hoppet ut, og ble plukket opp i Kanalen av en redningsbåt fra RAF.

Den amerikanske marinen, USN, senket nylig det japanske skipet S.S. “Montevideo Maru“. Senere viste det seg at det hadde amerikanske fanger ombord, 1.050 omkom. En av krigens mange tragedier. DEN 25. JULI: I går kom jeg tilbake etter turen til Cardiff for å besøke Joan. Bodde hjemme på Rectory Farm hvor far hennes forpakter prestegården. Det ble mye farmerprat ,og jeg fant ikke stor forskjell på driften i Wales og Norge, bortsett fra at de kan dra nytte av et bedre klima her. Den korte ferien gikk bare så altfor fort, og i kveld skal jeg gå geværvakt, men det blir nok vanskelig å holde seg våken. Under mitt fravær har H.K.H. Kronprins Olav vært på besøk her, ledsaget av oberstløytnantene Østgaard og Motzfeldt. Det hadde vært stor oppstilling med major Mehre som sjef for 331skvadronen og major Mohr som sjef for 332 skvadronen. BBC melder at det sist natt var et kjempeangrep med bombefly på Hamburg. Store skader og flere tusen drepte og skadede. Nazistene fortjener det alt sammen.

DEN 30. JULI: I dag har flyet mitt vært over Frankrike to ganger. Et av våre fly skadet et tyskt fly, så det måtte bryte av kampen og lande. Det har vært veldig varmt her idag, men vi får lov til å gå i shorts ute på Flighten hvor flyene står parkert, og da kan vi nyte varmen. Det har vært lav aktivitet her en tid, så mye av tiden kan brukes til å lese faglitteratur, aviser og annet lesbart stoff. Sist natt ble jeg vekket av rabalder fra luftvernbatteriene i området. Det vrimlet av tyske fly over her, men de slapp ingen bomber. Køya var god og varm så ingen fant det bryet verd å gå i dekning. Det er ikke mange rom som er sikre mot bomber, men de hjelper jo godt mot splinter fra bomber, vindusglass etc.. Et unntak er de små “Anderson Shelters” som er beregnet til bruk for familier. De består av stålstruktur dekket med korrugerte stålplater og kan graves ned i haven. Avisene viser iblant eksempler på familier som har overlevd nære bombetreffere.

DEN 3. AUGUST 1942: I dag fyller H.M Kong Haakon 70 år og det er stor parade for ham i London. I anledning dagen har han tildelt alle norske i uniform utenfor Norge en medalje, Kong Haakon den Syvendes 70-års Medalje.

DEN 10. AUGUST: På readiness i går kveld, men fikk gå på stasjonens kino og se “Ziegfield Girl.” Sist uke var Kåre Flø og jeg i London for å kjøpe sykkel, men det var ikke så enkelt. Først fór vi rundt i East End, men alle de store forretningene var utsolgte for sykler. Bileiere får en veldig liten rasjon bensin, og derfor er det god avsetning på de få sykler som produseres. Deretter tok vi undergrunnen ned til Euston og sjekket våre mulighter i Euston Road, og der var det sjanser. Vi fikk kjøpt hver vår tohjuling for 8 pund pr. stk., ca. kr. 160, og det var jo ikke så galt.

Vi ga oss ut i Londontrafikken uten kart, men fant omsider frem til Liverpool Street Station hvor vi tenkte å ta syklene på toget til Epping. Det er ikke sikkert at vi overholdt alle trafikkreglene, men det var jo så få biler i gatene at vi fant det ikke alltid nødvendig å vente på grønt lys. Dette gikk fint inntil vi kom til Bishop Street, for der sto en Bobby vi ikke kunne komme forbi, og han ga oss en faderlig påminnelse om faren ved å sykle på rødt lys. Vi sa oss sorry for det som hadde hendt, og at vi var litt forvirret i den engelske trafikken som var så forskjellig fra den vi hadde i Norge. Da han fikk høre at vi var fra Norge, lyste han opp med et bredt smil og sa det var fint at nordmenn hadde kommet til England for å hjelpe til med å ta knekken på Hitler. Det ble en hyggelig prat før han ønsket oss god tur videre og sa som sluttreplikk: ”Don´t you worry Norway, you´ll get your country back.” Det engelske politiet er gentlemenn. Vi syntes det gikk så greit med sykkel, at vi fortsatte ut av London, gjennom forstedene, og videre gjennom Epping Forrest. I eldre tider holdt landeveisrøvere til i skogen, men i nyere tid er den et yndet utfartssted for londonerne. Dagen var varm, men det var et rikelig utvalg av puber underveis, så turen helt frem til North Weald gikk veldig greit.

En av gjengen slo ned en politikonstabel sist uke, men det er ikke klart hvem syndebukken er, så nå har alle norske fått forbud mot å besøke barene i distriktet inntil videre. Det ble triste forhold for barkeeperne som savnet de norske kundene, og mang en lokal kjæreste mistet vennen sin da vi måtte søke langt avsted for å komme utenfor det området hvor forbudet gjaldt, for å få kjøpt oss en øl.

De fleste visste at det var lille Albrekt fra Sandefjord som var syndebukken, han drev forøvrig og bokset litt. Etter en tid ble det moralske presset for stort på ham så han fant det best å melde seg selv. Saken kom opp for retten i Epping og konstabelen det gjaldt, ble spurt av dommeren om han gjenkjente anklagede, og det bekreftet han. Dommeren så på lille tynne Albrekt og den store kraftige vel 6 fot konstablen og syntes visst at dette gikk utover politiets anseelse så han sa: “Are you sure it was he, after all, it was a very dark night, was it not?” Konstabelen forsto hensikten og sa: “Of course Sir, I could have been misstaken. It was a very dark night indeed.” Dommeren hadde reddet politiets ære og sa: ”Case dismissed!” Portforbudet ble opphevet og alle parter var fornøyd, men Albrekt fikk en skarp advarsel fra gjengen for vold mot det hyggelige politiet. Hvis han gjorde noe så dumt en gang til, ville vi selv rydde opp.

DEN 13. AUGUST: I går kveld hadde Misund fra Sykkylven og jeg en lang sykletur. Først tok vi sikte på Ongar, men da vi kom dit syntes vi at turen kunne fortsette så vi syklet videre. Underveis kom vi til et sted hvor de solgte plommer så vi stoppet og kjøpte et pund hver. Som de smakte! Vi syklet videre til vi kom til Brentwood og der var det dans i Town Hall. Vi var visst de første nordmenn som hadde vist seg der og vakte både oppsikt og interesse. Vi ble kjent med en engelskmann som hadde vært i Norge før krigen, og han ville endelig at vi skulle være med ham hjem og hilse på familien. Vi ville heller ha fulgt hjem noen av de vakre missene der, men “Noblesse oblige.” Vi hadde en hyggelig stund i hjemmet hans, og ble bedt om å komme igjen så ofte vi ville. Da vi la i vei hjemover, var det blitt ganske mørkt og vi hadde 25 km tilbake. Klokken var nesten 01.00 innen vi kom hjem, men her er ingen kontroll når en bare mønstrer til jobb i god form og til rett tid om morgenen eller til beordret vakt.

Slaget om Atlanterhavet går sin gang med store tap og er avgjørende for krigens utfall. Großadmiral Dönitz har øket sin ubåtflåte og bygget om skip til kaperskip.Han bruker også de store firemotors flyene, Focke-Wulf 200, Condor, til å bombe eller lokalisere konvoiene og dirigere ubåtene i flokk for å vente på skipene, så de ligger klare som en ulveflokk når konvoien kommer. Bare i juni 1942 senket tyskerne 144 skip.

Coastal Command utvikler stadig mer langtrekkende fly til å overvåke konvoiene, men det er ennå ikke mulig å følge dem hele veien. De blir også overvåket av krigsskip som følger konvoiene, men det er ikke mange som kan avsees til slik tjeneste. Det er fint at de to norske skvadronene, 330 og 333, flyr for Coastal Command og hjelper til med å verne konvoiene. Våre to jagerskvadroner deltar også i noen grad med eskortering av kysttrafikken utenfor Sørøst-England. Tidligere også i områdene omkring Shetland, Orknøyene og østkysten helt ned til Sør-England.

Jeg tenker ofte på Hans, Håkon, Ivar og Erling som seiler i Handelsflåten og krysser fingrene for dem. Malta blir fremdeles bombet døgnet rundt, men holder ut tross harde påkjenninger. Hitler ville vel helst tatt Øya, men lar det være da han høstet så bitre erfaringer da han tok Kreta. Gøring skrøt at Luftwaffe skulle bombe Malta til kapitulasjon, men har ikke klart det hittil. Nylig gikk det en konvoi fra Gibraltar til Malta med bl.a. et hangarskip med jagerfly samt 14 handelsfartøy, forsvart av kryssere og jagere. Underveis ble det flere sjøslag og luftangrep med tap av 9 lasteskip, men hangarskipet med sin last av jagerfly kom vel frem.

RAF STATION MANSTON

DEN 14. AUGUST: I går kveld fikk flere av oss ordre om å stå klare til å reise neste morgen, noen med fly, de øvrige med lastebiler. Denne gang er jeg en av de heldige som får reise med fly. Det var en diger Harrow som skulle frakte oss luftveien. Den lignet mye på Bristol Bombay, var også bygget av stålrør og trukket med linduk og gikk like sakte. To motorer holdt den i lufta. Flyet ble lastet opp med 27 mann, diverse verktøy og utstyr samt sykler og ikke å forglemme geitebukken Mads som er vår maskot. Han begynner å lukte fælt, men fikk være med likevel. Jeg stusset litt over at vi ikke fikk tildelt fallskjermer, men dette ble forklart med at det ville ta opp formye vekt, og at det heller ikke ville ha noen hensikt da vi fløy så lavt at en fallskjerm ikke ville kunne bremse nok fra så liten høyde. Det er neppe noe som er vakrere enn å fly over et engelsk landskap i lav høyde på en solskinnsdag. Kipling sa det så fint i et av sine dikt at “England looks like a well cared for garden.” Ja, det var faktisk som å sitte og se ned på en velstelt have. Over Themsen så det ikke så vakkert ut. Det var ikke langt mellom hvert skipsvrak og bombekratere ved havnene. Jeg var nesten skuffet da flygeren la inn for landing, men jeg burde ha vært glad til, da det stadig var tyske jagerfly i området og vi ville ha vært et ypperlig nesten stillestående mål for dem. Da vi landet på Manston, hoppet Mads ut som førstemann og møtte Station Commander, som kom for å ta imot oss. Stasjonssjefen fikk seg en god latter over å se at vår leder syntes å være en geitebukk. Det tok ikke lang tid å komme i orden med utstyret og være klare til å ta imot flyene som begynte å ankomme. Sirenene varsler luftangrep alt i ett som sist vi var her, men på den måten de tyske flyene opererer med tip and run, er varslingen lite effektiv. Hittil har det ikke vært angrep på oss. Noen tipper at det skal gjennomføres et raid på Franskekysten, og da er det viktig at flyene er stasjonert nærmest mulig angrepsmålet.

DEN 16. -17.AUGUST: I dag har det vært nydelig vær, så vi byttet uniformen ut med shorts. I går kveld hadde noen av oss gjort oss klare for tur til Ramsgate, men da kom det ordre over høytaleren at alle mann skulle mønstre på Flighten. Vi var der til 21.30 da det hele ble avblåst. I morges den 17. ble vi purret ut kl. 03.30 for å gjøre flyene klare for øyeblikkelig avgang (readiness), men etter en tid ble det hele avblåst igjen.

DEN 18. AUGUST: I dag er det svare til liv her. Vi ble atter purret ut skamtidlig da det var satt i gang britisk kommandoraid ved Dieppe på Franskekysten, og de to norske skvadronene tar del i det for å beskytte området hvor raidet finner sted. Kl. 06.00 gikk de norske skvadronene på vingene, under ledelse av Wing Commander Scott-Malden, for å hindre Luftwaffe i å angripe landgangstroppene. Vi ventet spent på at flyene skulle returnere, og å få høre hva som foregikk på den andre siden av Kanalen. De begynte å lande ca. en time etter avgang, men mitt fly var ikke blant dem. Rapportene begynte å strømme inn. Skv. 332 ledet av Winco Scott-Malden: Kaptein R.From og sersjantene Løfsgaard og Marius Eriksen skjøt ned hver sin FW 190. Eriksen fikk også godkjent én sannsynlig nedskutt . Dessuten fikk From og løytnant J. Ryg skadet hver sin FW 190, mens kaptein F.Thorsager skadde to FW-190. Major W. Mohr, som vanligvis ledet skvadronen, men nå fløy som flightsjef, hadde fått skudd gjennom det ene benet og det var mye blod i flystøvelen da han tok den av, men han var så ivrig at han ville avlegge rapport før behandling på sykestua. Han var forøvrig irritert over at legen vår ikke var ute på flighten hvor flyene kom inn. Det var tre kulehull i bunnen av flyet hans. Endelig kom flyet mitt tilbake. Det hadde fått en del skader og landet på en annen stasjon for å fylle bensin. Flyet ble overtatt av et reparasjonslag, og jeg fikk et reservefly. Det var fremdeles tre av våre fly som ikke hadde returnert, men nå kom meldingen om at et av våre fly hadde crashlandet og piloten sendt på sykehus. De to andre var antagelig blitt skutt ned. Skv. 331 ledet av Major H. Mehre kom også i innbitte “dog- fights” over Dieppe. Mehre skjøt ned en FW 190 og skadet en. Kapt. Birksted noterte seg for en og en halv nedskutt FW 190 sammen med vingsersjant Fearnley. Løytnant S. Sem og sersj. Guy Peter Lockwood Owren klarte i fellesskap en FW 190 sannsynligvis nedskutt, løytnant R.A. Berg og sersj. H. Grunt Spang kunne gjøre krav på en FW 190 skadd. Fenrik H. Greiner fikk treff i sitt fly og måtte hoppe ut, såret i venstre legg. Han ble plukke opp av en britisk redningsbåt 10 min senere. Sersjantene J. Staubo og Per Bergsland ble skutt ned av tyske jagerfly, men begge berget seg i fallskjerm og ble tatt til fange. Staubo skjøt ned en FW 190 like før han selv ble skutt ned. Sersjant B. Ræder fikk sitt fly skadd og var selv lettere såret da han til slutt nødlandet i England med fire liter bensin på tanken. Sersjant Einar Sem Olsen fikk også skade på sitt fly.

Våre fly skulle være klare innen kl. 10.00, så vi sto på for å få dem ferdige med å fylle bensin, sjekke, evt. etterfylle, olje, kjøleveske, oxygen og ammunisjon, samt rette på evt. feil eller skader. Spesialister sjekket radio, instrumenter og elektriske systemer. kl. 11.10 tok begge skv. av igjen på nytt tokt. Pilotene meldte at det er en sammenhengende flyskjerm over Dieppe-området hvor kampene pågår. Utenom engelske fly, deltar også canadiske og amerikanske fly. Mange her lurer på om dette er den lenge etterlengtede invasjonen eller bare et raid, tiden vil vise det.

Begge skvadronene tok av igjen litt over kl.11.00, og ved Dieppe angrep 332 skv. seks Dornier 217. Løytnantene J. Ryg, og O. Kristiansen skjøt ned hver sin. Sersjantene M. Eriksen, J. Løfsgaard og Olav Djønne skjøt også ned hver sin. Kapt. Hagerup og fenrik Sognnæs fra 331 skjøt ned nok én Do 217 som styrtet brennende i sjøen. Vingsersjant Fearnley ble kreditert med en Do 217 sannsynlig nedskutt. Løytnantene Weisteen og Sem skadde hver sin. Sem delte sin med løytnant W. Christie. Fenrik Jørstad sitt fly ble skadet, men kom helskinnet tilbake. Sersjant Løfsgaard ble truffet av skudd fra det flyet han skjøt ned, og begynte å ryke. Han satte kurs for en konvoi fra Royal Navy, hoppet ut og ble plukket opp etter noen få minutter..

Nytt tokt kl 14.15. Major Mehre ledet hele Wingen, og kapt. Thorsaker ledet 332 skvadron. Over Dieppe ble wingen angrepet av et stort antall FW 190. Løytnant Morten Ree (331) tømte all sin ammunisjon inn i en Do 217, sersjant H. Grundt Spang skjøt ned én FW 190 og skadet én. Løytnant R.A. Berg og fenrik S. Heglund skjøt ned hver sin FW 190. Berg fikk også en skadd, men måtte selv hoppe ut over Kanalen. Han ble plukket opp etter få minutter. 332 skv. hadde det også travelt. Kapt. Thorsager og fenrik E. Lindseth skadde hver sin FW 190. Sersjant Djønnes´ fly ble truffet og han måtte også hoppe ut over Kanalen, men ble straks reddet av en Air-Sea Rescue båt.

Kl 18.45 tok Wingen av igjen for å dekke skipenes tilbaketrekning fra Dieppe. Løynant S. Sem og sersjant Petersen Fossum fra 331 skvadron skadde en Do 217 sammen, men ellers var toktet rolig. Kl. 21.00 i kveld var flyvningen slutt her på stasjonen etter at de norske skvadronene hadde fløyet fire tokter hver. Foreløpige resultat: 332 skv. skjøt ned 4 Focke-Wulf 190 og 4 Dornier 217. Vi mistet 5 fly, men 3 av pilotene er reddet. 331 skv. skjøt ned 7 fly og mistet 2 fly, men begge pilotene reddet seg i fallskjerm. Tre norske piloter som måtte hoppe ut landet i Kanalen og ble plukket opp av redningsbåter fra Air-Sea Rescue.

Operasjonen JUBILEE, raidet på Dieppe, var et canadisk / engelsk raid, ledet av generalmajor J. H. Roberts, og ble gjennomført med 250 skip, ca. 5.000 canadiere og 1.100 briter som hadde stormet i land kl. 04.00 i morges. Før landgangen fant sted ble tyskernes jagerflystasjon Abbeville bombet av amerikanske Flying Fortresses, eller B-17. Dette var deres første angrep i Europa. Den endelige fintelling viste at 331og 332 skv. hadde skutt ned 15 og 3 antagelige samt skadet 14 fly, fordelt på FW 190 og Do. 217. Norske fly: 6 nedskutt, 1 fikk større skader, 4 mindre skader. “ flygere: Ingen mistet livet, men 2 tatt til fange, 4 reddet seg i fallskjerm, 2 skadet.

Det hadde deltatt 60 jager skvadroner, dvs. 720 fly som stort sett fløy 4 tokt hver. Det gjorde de norske også dvs. 96 flyoperasjoner.

Senere kom det frem at styrkene hadde hatt store tap: 2.110 mann av en styrke på 6.100 mann, 29 Tanks og 5 av 10 landgangsfartøy gikk tapt. Fire av destroyerne ble sterkt skadet av tysk kystartilleri. Tyskerne hadde nærmest ligget og ventet på troppene en god tid før de stormet i land. De ble meiet ned av maskingeværild , mange før de kom i land. Tanksen klarte seg en tid inntil tysk tyngre artilleri ble satt inn, og da ble de sprengt en etter en. Det var en medtatt avdeling som trakk seg tilbake ut på dagen, og en paraply av fly dekket dem inntil det ble mørkt.

JUBILEE hadde vært en veldig kostbar operasjon, men dette var en nyttig prøve for å vinne erfaring på invasjon. Det var tidligere gjort lignende prøver på norskekysten, men i en langt mindre skala og svakere forsvarte områder, så tapene der var ikke på langt nær så store. Da hovedinvasjonen ble satt i verk to år senere, brukte man, i tillegg til omfattende bombing, lett og tungt skipsartilleri i åpningsfasen for å ødelegge eller skade tyske stillinger maksimalt. Man valgte da også å gå iland på strender fremfor havnebyer.

Etter Diepperaidet ble det ofte diskutert hvorfor det var nettopp canadierne som ble brukt til en invasjonsprøve. Dette fikk jeg svar på under et opphold i Epping 12. - 14. juni 1992, da begge skvadronene, With the Compliments of North Weald Basset Parish Council, var invitert for å feire 50-års jubileet for vår ankomst til North Weald. Under samtale med en tilfeldig engelskmann i baren på Forte Posthouse, fikk jeg rede på at det var nesten opprør blant canadiske soldater sommeren 1942, fordi de hadde ved den tid vært i England i to år uten å få delta i kamper i det hele tatt, derfor fikk de prøve seg i Dieppe.

Det hadde vært en hektisk dag på bakken også. I tillegg til vanlig service utførte vi reparasjon av skader fra luftkampene, noen ganske omfattende. Det ble også utført et motorskift, noe som vanligvis bare foretaes i hangar under større overhalinger, og her var det blitt utført på 6 timer under feltforhold. Vi satte forøvrig rekord i RAF med en gjennomsnittlig Turn-around på 9 min. dvs. tid fra landing til klar for neste start. Flyene hadde hatt en hard dag, og vi slet langt utover kvelden for å få dem luftdyktige, og neste morgen kunne begge våre skvadroner stille fulltallige med 12 fly hver pluss noen reservefly for dagens første tokt, men Luftwaffe kom ikke opp for å slåss den dagen. Dette var den første store prøve på en eventuell invasjon, og vi norske hadde bestått prøven med heder i luften så vel som på bakken. Vi var litt krye av oss selv.

Etter dagens slit var det festaften i messa med middag, øl , sigaretter og sjokolade. Spisebordene var sågar vasket rene. Men jeg hadde uflaks og måtte gå vakt på flyplassen straks etter middagen. Det er lettere å gå vakt her med revolver i stedet for gevær, men det blir en lang vakt til kl.04.00 i morgen, 24 timer total nesten uten hvile siden i morges. Dette har vært et spennede og lærerikt opphold, men nå lengter jeg tilbake til North Weald igjen. Jeg har nesten ikke sovet på 36 timer. Tyske fly bombet naboflyplassen sist søndag så snart er det vel vår tur for besøk. Wing Commander Scott-Malden uttalte etter at det hele var over: “Etter min mening, hadde nordmennene et av de beste resultater under raidet, og der er ingen bedre jagergruppe noe sted i Sør-England.” Rosende ord kom også fra sjefen for Group 11, Air Vice Marshal T. Leigh-Mallory.

Under en rundtur i Normandie 50 år senere, sammen med tre andre krigsveteraner, oppsøkte vi Utah Beach Museum hvor vi fikk en helt uvanlig hjertelig velkomst. Vi stusset litt over dette inntil en av damene i resepsjonen pekte på min cap og spurte meg om jeg hadde deltatt i raidet på Dieppe. Jeg fortalte henne da at to norske skvadroner med Spitfire hadde deltatt i raidet med fire tokt pr. skvadron og skutt ned mange tyske fly, med små tap selv. Hun skyndet seg å fortelle betjeningen at nå var det fire nordmenn på besøk og at de hadde deltatt i både raidet på Dieppe og invasjonen i Normandie, ikke rart vi fikk så fin velkomst. Jeg må tilstå at på min cap sto det: “50 th. Anniversary 1942 - 92, No.332 Squadron” og var et kostelig minne om da North Weald laget et festlig samvær med oss i anledning det var 50 år siden våre to skvadroner kom til stasjonen. Tilfeldigvis var det den samme sommer vi tok del i raidet på Dieppe så den “cordialité” vi fikk erfare 50 år senere var en noe uventet bonus.

RAF STATION NORTH WEALD

DEN 20. AUGUST: Vi kom tilbake i kveld med tog fra Westgate til Victoria Station i London og derfra med buss til Liverpool Street Station for å ta tog til Epping. Geitebukken Mads var naturligvis med og mens vi ventet på toget klarte en av gjengen å slå en skrøne for et par damer som spurte om vi hadde deltatt i Diepperaidet. Skøyeren beskrev i detaljer hvordan vi reddet med oss geitebukken fra en beseiret tysk leir i Dieppe. De fleste av oss så noe shabby og slitne ut og kunne vel ha deltatt i raidet, men dette med geitebukken var vel drøyt. Vi hadde to maskoter til utenom Mads og det var kjøteren Ole og schæferen Varg. Ole var så lat at når den ville opp i en køy, la den forlabbene på køyekanten og ventet på at en av oss måtte løfte bakparten opp. Han elsket å ruse seg på carbondioksyd i eksosen fra motorer på bakkeutstyr. Han avgikk forøvrig tidlig ved en stille død et eller annet sted. Varg var en meget kravfull hund som kun ville være sammen med offiserer. De uten stjerner på kragen overså han fullstendig.

DEN 24. AUGUST: Det pågår store slag i området ved Solomonøyene og Guadalcanal mellom amerikanere og japanere. Alvorlige tap på begge sider på land, sjø og i luften, men USA har vunnet seire i Coral-havet og på Midway øya. Det er nå blitt kjent at i en konvoi på 4 skip fra Gibraltar til Malta, ble samtlige skip senket. I en periode hadde Øya vært nede på forsyninger for ca fire uker så man hadde fryktet at det ville bli nødvendig å kapitulere. Det er nå fare for at Italia akter å invadere Malta.

DEN 28. AUGUST: På et sweep i går ble sersjant Halldor Espelids fly truffet av Flak i 14.000 fot. Han kom ned i Frankrike og ble tatt til fange. Løytnant J. Ryg fikk et skudd gjennom vingen fra et britisk kystbatteri og måtte snu. Espelid ble forøvrig myrdet sammen med N. J. Fuglesang 25 mars 1944 av Gestapo, etter et rømningsforsøk fra Stalag Luft III. På ettermiddagen kom Forsvarssjefen, general Hansteen, og sjefen for Flyvåpnene, admiral Riiser-Larsen, og gratulert oss med de gode resultater skvadronene hadde oppnådd under Diepperaidet. Majorene Mehre, Mohr og Birksted ble dekorert med DFC ( Distinguished Flying Cross) av Air Chief Marshal Sir Sholto Douglas, og det var dem vel fortjent. Det kommer stadig flere av den nye Spitfire Mk. IX til skvadronene våre. Den har en Merlin 61 motor på 1660 hk, med to-stegs forkompressor og en ekstra radiator for intercooler, firebladet propeller, max. speed 660 km / t og kraftigere bevæpning. Den kan stige 3.950 fot pr. minutt, maks høyde 42.000 fot. Flygerne er veldig godt fornøyd med den da den lettere kan hamle opp med tyskernes FW 190 som har gjort seg mer og mer gjeldende den senere tid. Den har en kraftig Jumo motor på 2400 hk, kan komme opp i en hastighet på 685 km / t. og med bevæpning på 4 stk. 20 mm kanoner samt to 13 mm maskingeværer, går flyet for å være verdens beste jager. I går kveld var jeg sammen med gjengen i Leytonstone på stampuben vår, The Green Man. I ettermiddag var jeg i Harlow og badet, en hyggelig landsby litt nord for oss hvor en demning gir et brukbart basseng.

DEN 29. AUGUST: I dag var jeg på lønningskontoret og hentet flytillegget mitt. Vi har 9 shilling timen når vi er oppe og flyr, fint at flyet gikk sakte, og synd at vi får fly så sjelden. I går kveld ble jeg tatt av politiet for å sykle uten lykt, men jeg sa som sant var at lykten var blitt stjålet, og at det var forsent på kvelden til å få kjøpt en ny. Politikonstabelen beklaget så meget, men han måtte nok melde meg fordi den unnskyldningen var blitt oppbrukt. Forrige gang jeg ble tatt var i Worcestershire for to år siden og det kostet meg 15 sh., og der kom jeg i den lokale avisen med navn og adresse.

SØNDAG DEN 30. AUGUST: I går kveld var jeg i Harlow og badet igjen. På turen hjemover ble vi stoppet av noen jenter og spurt om vi ville bli med i selskap. Vi syntes det var et hyggelig tilbud og ble med dem til selskapet. Der ble vi presentert for flere damer hvorav en feiret bursdag. Vi hadde det så hyggelig der, at vi ikke kom hjem før ved 3-tiden på morgenen. Nå skal det visst hende noe igjen. Alle permisjoner er inndratt og en del av hver skvadron skal stå reiseklare i morgen tidlig. Jeg er en av dem som skal være med. Det snakkes om at folk i India gjør opprør og ønsker japanske tropper velkommen.

RAF STATION, MARTLESHAM HEATH

SUFFOLK

DEN 2. SEPTEMBER 1942: Bakkepersonellet kom hit i går med tog og ble innkvartert i vanlige bolighus, og det var noe nytt og hyggelig. For de fleste av oss var det 2 - 3 år siden sist vi bodde i hus. Martlesham Heath ble også kraftig angrepet og sterkt skadet under Battle of Britain. I går reiste noen av oss til Ipswitch, en liten by her i nærheten, og der vakte vi oppsikt da det ikke hadde vært norske militære der før. Det var tydelig at de trodde at vi ikke kunne noe engelsk for de innledet samtaler med den merkligste ordstilling hvilket som oftest var vanskelig å forstå noe av. Etter noen barbesøk gikk Kåre Flø og jeg på kino og så: “Broadway og Frisco Lil”. DEN 4. SEPTEMBER : I går var nesten alle mann fri fra kl. 12.00, så mange av oss dro til Ipswitch. Jeg var heldig og fikk tak i to filmer til kameraet mitt. Det er nesten umulig å få tak i film nå. Toppen av overraskelse var da jeg fikk se i et butikkvindu “Oranges for Enyone!” og jeg var ikke sen om å entre butikken og sikre meg noen av dem. Det måtte være evigheter siden jeg smakte denslags sist. Om kvelden var jeg på kino og så: “Queen Elisabeth and Essex´s Private Life.” Den var ganske interessant. DEN 5. SEPTEMBER: Alle flyene er blitt fløyet opp til North Weald for å fly formasjon for H.M. Kong Haakon under Majestetens besøk der. Etter å ha sendt flyene avsted, fikk storparten av oss fri noen timer, så vår tekniske sjef ordnet med bil til en badestrand. Først reiste vi til Woodbridge, men der så det ikke bra ut så vi reiste til Ipswitch i stedet, og der var det et fint badebasseng. Det var riktig nok stengt, men vaktmesteren mente at de norske allierte var velkommen til et bad så han åpnet anlegget til stor glede for oss.

Vi koste oss der helt til kl. 15.00, men da måtte vi til flyplassen for å ta imot flyene som var ventet tilbake fra North Weald ved 17.00 tiden. Vi lever et merkelig liv. Somme tider jobber vi døgnet rundt, og andre tider lever vi et slaraffenliv, slik som nå for eksempel. Når vi sammenligner oss med mange andre og tar livet som det kommer, så har vi det bra. Med tanke på folk i tyskokkuperte land, skjemmes vi litt når vi har det veldig bra.

Under vårt fravær hadde det vært populært besøk på North Weald den 5. september. Det var Kong Haakon, kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ledsaget av admiral Riiser-Larsen og sjef Fighter Command, Air Chief Marshal Sir Sholto Douglas. Kronprinsesse Märtha var i England i anledning Kongens 70-årsdag.

Under en oppstilling inspiserte Hans Majestet de norske skvadronene, gratulerte flygere og bakkemannskap, med innsatsen og dekorerte majorene Mehre, Mohr og Birksted med “Krigskorset Med Sverd.” Det ble fortalt at geitebukken Mads fulgte Kongen som en perfekt adjutant under oppstillingen. Mads endte forøvrig sine dager den 2 desember sammer på 331 skv. En geværvakt hadde hørt noe som taslet rundt i mørket og ropte: “Halt, who goes there?” Taslingen fortsatte og dermed smalt det. Noen savnet Mads, men ingen savnet den ubehagelige lukten som fulgte ham. Det var visstnok Kasper, som i samsvar med vaktinstruksen, avfyrte skuddet som endte Mads sine dager.

RAF STATION NORTH WEALD

DEN 7. SEPTEMBER: Vi kom tllbake til North Weald i går med tog, og de fleste synes det er greit å komme tilbake i gammel gjenge igjen. Nå har jeg fått rapporten fra politiet for sykling uten lykt, og den lyder på 10 sh. i bot og ordre om å møte i retten i Epping Town den 11. september. Det er noen dager siden jeg fikk sprøyte mot stivkrampe, og nå har virkningen slått ut for fullt, så armen er øm og nesten helt stiv. Det var mange tyske fly over oss forrige natt og slapp fallskjermlys over flyplassen som opptakt til bombing, men det kom heldigvis ingen bomber, stikk i mot vanlig fremgangsmåte. BBC melder at britenes 8. Armé i Nord-Afrika har gått til offensiv ved El Alamein under general Montgomery, for å drive Rommel med sine tyske tropper ut av Egypt. Ved Stalingrad pågår harde kamper med store tap på begge sider. Generaloberst Paulus har fått pålegg av Hitler om å ta “Stalins by” for enhver pris.

DEN 14. SEPTEMBER : Sist fredag var jeg samt ca. 10 andre nordmenn i retten i Epping Town for vår brøde, sykling i mørket uten lys. Boten ble 10 sh. pr lykt og noen fikk 5 sh. ekstra for å ha hatt jente på stanga. Jeg protesterte på rapporten om meg og mente den var feilaktig skrevet, og jeg var ikke lite kry da jeg fikk rett, men boten forble uforandret. I går kveld var jeg på kino på stasjonen og så: ”Lousianna Purchase” og etterpå gikk jeg geværvakt i vårt flyområde. Nå går det med raske fjed til jeg skal til Wales og besøke kjæresten igjen. Den 13. d.m. var det stor høytidelighet på Malta da Lord Cort, V.C., overrakte the George Cross til Chief Justice Sir George Borg, som mottok det på vegne av Maltas befolkning. Seremonien var blitt utsatt pga stor fiendtlig aktivitet hele sommeren.

DEN 25. SEPTEMBER: Forrige natt kom jeg tilbake fra Cowbridge i S. Wales. Jeg bodde hjemme hos familien Thomas og ble oppvartet på alle vis. Ved siden av all annen stas, var det deilig å leve på sivil kost som var mer smakfull enn den de militære messer har å by på. Været var fint så det ble mange sykkelturer omkring i walisiske landskap, og om kveldene ble det enten kino eller dans. Dagene gikk bare så altfor fort til permisjonen var slutt, og jeg måtte reise tilbake. Joan fulgte meg til Cardiff hvor jeg sa farvel og tok G.W.R. til London. Det var litt over midnatt før jeg kom tilbake til North Weald.

Den 16. sep. hadde det vært en stor dag for Norge da ubåtjageren Kong Haakon VII ble døpt i USA. Norge ble representert ved HKH Kronprinsesse Märtha. President Roosevelt holdt en fin tale ved anledningen og sa bl.a.: “Hvis noen lurer på om denne krigen kunne ha vært unngått, sier jeg, look to Norway. Hvis noen lurer på hvorfor denne krigen blir utkjempet, sier jeg, look to Norway. Hvis noen tviler på at vi skal vinne denne krigen , sier jeg igjen, look to Norway.” Slike ord fra en stor og klok statsmann varmet våre hjerter. Ubåtjageren var en gave til Norge fra USA under “Lease Lend” avtalen.

DEN 28. SEPTEMBER : I dag fyller jeg 22 år og feiret dagen allerede i går sammen med to kamerater, men vi besluttet å feire dagen en gang til fordi jeg glemte å feire 21 årsdagen da jeg var på Orkenøyene. Jeg tror ikke det var mange av oss som fulgte noe særlig med tiden der. Ved et merkelig sammentreff fikk jeg to Røde Kors brev hjemmefra, og så fikk jeg pakke fra Joan. Nå har jeg begynt på det fjerde året utenfor Norge. Det ble opplyst over NRK at Viktoria Terasse i Oslo ble bombet av engelske fly den 25. d.m., men gjorde liten skade.

Jeg er blitt tatt ut til et 10-dagers kurs i selvforsvar med norske og engelske sersjanter som instruktører. Først lærte vi engelsk eksersis og kommandoføring, og deretter ulike metoder om dreping, med eller uten våpen. Vi lærte mange rå og skumle knep for å drepe tyskere, men det var et stort spørsmål om vi kan la være å bruke dem på våre egne hvis vi noen gang kommer i slagsmål.

Min Love nede i Wales er en flittig brevskriver så jeg klarer ikke å svare på alle brevene jeg får. Jeg tviler ofte på om det er lurt å binde seg til noen i så usikre tider. Jeg har begynt på et kurs i matematikk, men det er vanskelig å få med seg alle timene pga. beordringer etc., og brakka er ikke det beste sted for å trene på matematikk.

RAF STATION MANSTON

DEN 3. OKTOBER 1942: Så er vi på Manston igjen, og forflytningen foregikk på samme vis som tidligere. Vi kom hit i går under et tysk luftangrep. Luftvernet skjøt flittig, men vi så inger treffere fra noen av sidene. Vi undrer oss på hva som skal hende denne gang for her er det samlet en rekke ulike flyskvadroner, mest Spitfires og Hurricanes. Våre fly skjøt ned 2 og skadet flere tyske fly i går, men vi mistet 2 flyvere. Finn Bordal som jeg kjenner fra Fl.K. “Vestfold” og er utdannet pilot, var ute i kollisjon med motorsykkelen sin forleden kveld. Jenta, en WAAF, som satt bakpå ble drept og Finn fikk store skader og ligger på sykehus. Jentas mor besøkte Finn på hospitalet og holdt på å kvele ham i sinne og sorg. Hadde ikke en sykesøster kommet ham til hjelp, hadde han nok endt sine dager der og da.

DEN 7. OKTOBER : Forrige natt da jeg var på vakt, var det litt av et liv her. De store kanonene i Calais-området skjøt på Dover og omegn, og engelskmennene svarte igjen med det de hadde av langtrekkende kanoner. De tyske granatene traff langt herfra, men det lyste og rystet kraftig når de eksploderte. Avstanden over Kanalen der er bare 32 km. Granatene er 405 mm i diameter, og etter krigen viste det seg at det gikk med 21 granater for hvert menneske de klarte å drepe i området omkring Dover,- kostbare mord. Senere på natten da engelske bombefly returnerte etter angrep på Tyskland, var det noen som var så skadd at de måtte nødlande her. Først krasjlandet en Vickers Wellington på buken pga. en stanset motor og skadet understell. Kapteinen hadde beordret hele mannskapet til å hoppe ut i fallskjerm da han var sikker på at flyet ikke ville klare å nå England. Han var nedtrykt og riktig lei seg for det hele, men situasjonen var bare slik. Litt senere braste en firemotors Stirling inn for landing, men den hadde hele mannskapet med seg hjem. Den hadde mest skuddskader og lite bensin igjen. Neste fly som raste inn var en firemotors Halifax med store skader, den også med helt mannskap, noe utslitt etter en nerveslitende tur. Herfra har våre egne fly operert lengre inn over Kontinentet og kunnet eskortere dagbombere lengre på vei til og fra målene, enn vi kunne ha gjort fra North Weald. De to amerikanske hangarskipene, “Saratoga” og “Wasp”, ble senket under slaget ved Guadalcanal i Stillehavet nylig.

RAF STATION NORTH WEALD

SØNDAG DEN 11. OKTOBER.: Vi reiste fra Manston sist fredag, og det var på høy tid for dagen etter angrep tyske fly med bomber og beskjøt flyplassen med grov ammunisjon. Det ble anrettet en del skader på fly, hangarer og personell. Vi hadde riktig flaks som kom oss vekk i tide og slik flaks skulle vi komme til å oppleve flere ganger før krigen var over. Siste kvelden på Manston tok flere av oss et tur til Margate, gikk på kino og så: ”The Man Who Lost Himself.” I går var jeg på kino i Epping og så: ”Excuse My Sarong”. Etterpå gikk jeg på dans holdt av National Fire Service som innbød oss, men det var så overfylt der at vi gikk tidlig hjem. Har nettopp lest en bok som heter: “Bulldog Drummond at Bay.” Den var riktig spennende. I dag kom ikke flyet mitt med skvadronen tilbake etter luftkamp sør for Dunkerque. Jeg håper at flygeren, vingsersjant Jan Egil Løfsgaard, klarte seg i fallskjerm, selv om det betyr å sitte i krigsfangenskap resten av krigen. Løytnant Ullestads fly kom tilbake med to store hull i den ene vingen. Sersjant Samuelsen skadet én FW 190. Det viste seg senere at Løfsgaard var blitt skutt ned, hoppet ut i fallskjerm, men ble drept av tyske soldater da han prøvde å unnslippe, - veldig trist.

DEN 15. OKTOBER: I dag hadde vi besøk av sjefen for 11 Group, Air Marshal, Sir Tafford Leigh-Mallory. Han overrakte majorene Mehre, Mohr og Birksted DFC og vingsersjant Marius Eriksen Distinguished Flying Medal (DFM). Vingsersjant Løfsgaard skulle også ha mottatt DFM, men var på denne tid savnet etter toktet den 11 d.m..

Forleden dag var det gassøvelse her ved at det ble sluppet ut tåregass. Jeg hadde ikke gassmaske med og måtte lide med en strøm av tårer. En av mine kolleger, han Lars, holdt på å skifte tennplugger på flyet sitt, og så gikk det så galt at han mistet en plugg mellom V-blokkene på Merlin motoren og det var som regel en vanskelig jobb å fiske den opp igjen, slik også denne gang. Lars var veteran fra krigen i Finland og kunne iblant være noe bråsint, og da han ble utsatt for tåregass var han allerede fra før på bristepunktet. At sersjanten som kastet gassen var lite likt, siden han hadde den ubehagelige jobben å purre oss om morgenen, gjorde ikke saken bedre. Min iltre kollega gikk øyeblikkelig til angrep på “plageånden” med verktøy, jordklumper og sten eller annet han måtte ha for hånden. Sersjanten fant det best å foreta en hurtig retrett og løp fra åstedet så fort han kunne.

Saken kom selvfølgelig opp for krigsrett, men retten kom til at vår venn hadde handlet i rettferdig harme da han ble forhindret i å gjøre flyet sitt kampklart. Det ble også lagt vekt på at vi på den tiden hadde mottatt et parti dårlige tennplugger som måtte skiftes etter hvert tokt, hvilket var en hard belastning på det tekniske personell. Hele saken ble avblåst med en kameratslig advarsel og en påminnelse til sersjanten om ikke å forstyrre arbeid som var viktig for krigsførselen.

DEN 19. OKTOBER: Jeg har nettopp hatt 24 timers perm til London, men hadde så mye å ordne med at det ble lite tid til hvile eller fornøyelser. Fikk høre at Fl.K “Hektoria” ble torpedert og senket forrige måned. Det var altså ikke noe i ryktet at den ble tatt av en magnetisk mine i en engelsk havn våren 1940. Jeg fikk ordnet med hvalfangerpengene mine som står i Konsulatet, slik at jeg nå får 2.5 % i renter. Det minker jo litt på dem da jeg tar ut noe i ny og ne for å spe på den militære lønnen som ikke alltid rekker til. For å ha noe av disse pengene sikre og lett tilgjengelig, satte jeg noen pund i Post Office Savings Bank. Om kvelden var jeg på Covent Garden på dans og der ble jeg kjent med en amerikansk soldat som hadde norske foreldre, riktig en hyggelig kar.

Kvelden etter var jeg på Carlton Theatre i Haymarket og så: “Holyday Inn.” Det var i den filmen Bing Crosby lanserte “White Cristmas” som med tiden skulle bli en ny julesang. Han spiller i mange amerikanske filmer og er en veldig populær sanger, også her i England, men det er nå den engelske Vera Lynn som har sunget seg inn i våre hjerter, hun er den virkelige “Forces` Favourite.” BBC har mange fine musikkprogram egnet til underholdning på kantiner, fabrikker, vaktstuer brakker etc. og et av dem er “Music While You Work.” “Ivy Bentson And Her Girl´s Band” er et av dem jeg liker best. Mens jeg var i London ringte jeg den norske tannlegen og bestilte time for førstkommende fredag så det blir nok ennå en tur til London denne uken.

DEN 28. OKTOBER: Etter at kampene i Nord-Afrika har pendlet frem og tilbake i et par år under ledelse av ulike britiske generaler, startet general Montgomery den 23 d.m. stor offensiv ved El Alamein. Etter lang tids opplading av den 8. armé hadde han til rådighet 12 divisjoner,1.440 tanks, omtrent like mange kanoner og overlegne flystyrker. Offensiven ble startet med vel 1.000 kanoner som pøste på med granater i 15 min. og derpå sendte Montgomery inn infanteri og tanks i samarbeid med flystyrker, men kjemper hardt for å bryte gjennom de tysk / italienske stillingene. Sist fredag var jeg i London hos den norske tannlegen. Hun plomberte to hull , men jeg har ennå et igjen så jeg bestilte ny time for den 6. november.

Den første kvelden var jeg på Piccadilly Cornerhouse og spiste en bedre middag. Det var kostbart med musikk og det hele, men en må unne seg et fint måltid en gang iblant. Militærkosten er ikke dårlig, men noe ensformig i det lange løp. Jeg kan ikke la være å tenke på kostholdet i Norge når jeg spiser noe godt her. Krigen går nå på det tredje året uten at det synes noen ende på elendigheten.

Nå har jeg meldt meg frivillig til å bemanne en maskingeværpost som inngår i forsvaret av flyplassen. M.G. stillingen står på taket av båsens splintsikre rom like bak flyet mitt, så det blir ikke langt å løpe når det går alarm. I den anledning deltar jeg i kurs hver kveld for å lære om Browning og Vickers maskingevær samt Sten Gun. Det hurtigste maskingeværet spruter ut 1150 skudd pr. min. Likeså har jeg lært om Mills håndgranater som er et veldig effektivt våpen i mange situasjoner, ikke minst i nærkamp.. Den elendige Ap-regjeringen hadde ikke engang skaffet våre soldater håndgranater da de kjempet mot tyskerne våren1940. Forleden dag vant jeg og to kamerater 4 pund og 10 sh. og det rakk til flere fester for alle tre. Dagboken sier ikke noe om hvordan vi vant pengene.

Det er blitt kjent blant oss at RAF den 18 oktober sendte to firemotors bombefly med glidefly på slep med kommando soldater til Norge for sabotasjeoppdrag. De kom ut i vanskelig vær, 1 fly og 2 glidere styrtet. Senere kom det frem at tyskerne myrdet de som overlevde havariene, selv om de var i uniform. Den 25 oktober ble 7- 800 mannlige jøder i Norge arrestert av politi og lensmenn. Det norske politiet er visst temmelig nazifisert og viser stor iver i å løpe tyskernes skitne ærend. Jødene ble stengt inne på Berg konsentrasjonsleir som ble opprettet ved Tønsberg sist sommer.

Senere på året arresterte vårt “brave” nazipoliti også jødiske kvinner og barn for nedslaktning. Quislinggjengen røvet til seg all jødisk eiendom. De arresterte jødene ble sendt til Auschwitz i Polen for utryddelse og etter krigen ble det kjent at kun 32 overlevde. Den 8. november ble også 332 skv. operativ med Spitfire IX. Etter å arbeidet på ulike fly en tid, er jeg nå blitt fast mekaniker på AH-S, som ble brukt mest av Jon Ryg og den senre tid av Nils Ringdal.

DEN 12. NOVEMBER 1942: Offensiven i Midt-Østen fortsetter, og etter harde kamper har britene klart å bryte gjennom de tyske stillingene, gjenerobret Tobruk og presser Rommel vestover. Britene har tatt noen 10.000 fanger og diverse materiell. Dette er virkelig gode nyheter etter at Det tyske Afrika-Korpset hadde vært nære på å kjempe seg frem til Suezkanalen. Hadde de klart det, ville det ha vært en megakatastrofe for de allierte. Polakker som for en tid siden slapp ut fra Stalins fengsler, deltar med egen avdeling i offensiven til den 8. armé. Mer gode nyheter! BBC og avisene melder at anglo - amerikanske styrker har gått i land på tre steder i fransk Nord-Afrika, som styres av Vichyregjeringen ved marsjall Pétain. Han oppfordrer til kamp mot inntrengerne, svikefull tulling! Utenfor Casablanca gikk det greit å storme i land, litt kamper utenfor Oran og hardere kamper i Algerie, men etter en tid med forhandlinger ga sjefen for De Vichyfranske styrker, admiral Darland, den 10 november ordre om å innstille ilden. De allierte hadde hatt relativt små tap under sin vellykkede invasjon av fransk Nord-Afrika. Den 10. d.m. holdt Churchill en tale, og om krigen i Midtøsten sa han: “Dette er ikke slutten, det er ikke engang begynnelsen til slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.”

Sist fredag var jeg hos tannlegen i London igjen og fikk gjort meg nesten ferdig. Jeg var også heldig og fikk to gratisbilletter fra disiplinærkontoret til Globe Theatre hvor jeg fikk en av de beste plassene. Jeg følte meg på topp der jeg ble sittende blant offiserer med striper og stjerner. Det ble spilt et et godt stykke der som het “The Morning Star.” Det handlet stort sett om menneskene i London under Blitzbombingen.

Denne uke har jeg gått gjennom et nytt forsvarskurs så nå er jeg snart mer soldat enn flymekaniker. Kurset omfattet også skyting med Sten Gun som er en grei maskinpistol i nærkamp. Den er enkel og kan produseres for ca. kr. 25,-. Den skyter ca. 500 skudd pr. min. og er fullt brukbar, men må behandles med omtanke da den ikke har sikring. I går kveld var jeg og en kar fra Trondheim på dans i en liten by som heter Hoddesdon. På veien hjem var det så tett tåke at vi måtte ta oss frem etter telegrafstolpene og hekkene og merkelig nok fant vi veien hjem uten å sykle feil. Nyhetene fra Nord-Afrika er riktig gode. Det ser ut til at briter, amerikanere og deres allierte begynner å jage tyskerne og italienerne ut fra denne del av verden etter flere års harde kamper.

DEN 17. NOVEMBER: Sist fredag fikk jeg telegram fra mine brødre, Hans og Knut. De var kommet til Liverpool, og ville at jeg skulle komme dit ned for å treffe dem. Det var vanskelig for meg å få så lang perm , så jeg sendte telegram tilbake og spurte om de kunne komme til London. Jeg fikk perm fra lørdag middag og tok inn på County Hotel hvor jeg traff begge to. Det var jo artig å treffes igjen. Knut traff jeg for vel et år siden, men Hans hadde jeg ikke sett siden vi reiste fra Norge høsten 1939, vel tre år siden. Vi hadde mye å fortelle hverandre siden vi møttes sist, og Hans var den som hadde hatt de verste takene med bombing og torpedering, men han nevnte det knapt. Senere fant jeg ut at han hadde vært ombord på D.S.”Kosmos II” da den ble senket den 28, oktober, dvs. vel to uker tidligere. Skipet hadde blitt torpedert på vei fra New York under innseilingen til Clyde. Etter å ha spist norsk middag på County, gikk vi til Royal Hotel for å ta noen glass sammen for å feire gjensynet. Neste morgen våknet vi til en uvanlig lyd. Det var klokkene i St. Pancras Church like ved som sammen med alle andre kirker ringte lystig. Kirkeklokker hadde ikke vært hørt på de britiske øyer siden invasjonsfaren oppsto sommeren 1940. Fra da av skulle det kun ringes som varsling i tilfelle invasjon, men nå var det anderledes. Etter beskjed fra mister Churchill skulle det ringes med kirkeklokkene over hele England den dagen i anledning seirer i Nord-Afrika, som jo var et veldig kjærkomment vendepunkt i krigen. Det var som vakker musikk i våre ører, nå var vi kanskje på vei mot en sivilisert verden etter lang tids mørke. Ut på dagen gikk Knut og jeg på Tea Dance på Paramount i Tottenham Court Road og hadde det veldig artig. Vi skrev oss også inn som medlemmer der. Neste morgen måtte jeg opp kl. 05.00 for å mønstre på jobb i tide på North Weald. Det ble en hastig og noe bedrøvelig avskjed med begge brødrene mine. Vi hadde ennå en lang krig foran oss og alt var jo så på det uvisse om vi noengang ville treffes igjen. Jeg rakk et tidlig tog fra Euston Square undergrunn til Liverpool Street Station og derfra med tog til Epping hvor jeg hadde sykkelen min stående.

DEN 23. NOVEMBER : I morgen er det begravelse i London etter løytnant Ulf Tandberg som ble drept da han og sersjant Edgar Hansen kolliderte under trening i luftkamp. Tandberg styrtet ned, men Hansens fly gikk i spinn slik han selv ble presset ut av sikkerhetsselene, tvers gjennom cockpithetten, og ut av flyet. Han fikk trukket i utløsersnoren for fallskjermen som løste seg ut, men han var i 35.000 fots høyde og hadde fått diverse forfrysninger før han tok bakken i nærheten av Themsen. Hansen ligger nå på sykehus et sted i Sør-England. Mange av flygerne lever et kort og hektisk liv, men vi søker nesten alle sammen på flygerutdannelse hver gang det er uttak. Men vi får som regel det svar at det tar lengre tid å utdanne en ny mekaniker enn en ny flyger, og derved får vi ingen sjanse. Jeg var på geværvakt sist natt og hørte på de hundrevis av svære firemotors fly med 7 tonn bomber hver på vei til Tyskland og Italia. De har selv startet krigen og må ta følgene.

Tyskerne går hardt på for å ta Stalingrad før vinteren, men russerne har gått til motoffensiv, og har nå omringet Generalløytnant Paulus med den 6. tyske armé på 250.000 mann fra tyske, østerrikske, italienske, ungarske og rumenske styrker.

SØNDAG DEN 29. NOVEMBER : I dag måtte jeg opp til prøve for annen gang for å bli sertifisert som LAC, (Leading Aircraftman) som er den høyeste faggrad innen hvert nivå. Jeg var oppe til prøve for to måneder siden, men papirene var kommet på avveie så det var bare å ta prøvene om igjen. Det gikk fint denne gang også ved jeg besvarte alle spørsmålene og vil bli etterbetalt fra forrige test, så nå får jeg 7 sh. dagen. Det skulle ha vært 8 sh. dagen, men av en eller annen grunn slo “Foreningen for det Brukne Gevær” i London lønnen vår ned med én krone dagen. Ap. var mot Forsvaret før krigen og er det fremdeles - krig eller ikke krig. I går kveld var flere av oss på dans på Majestic i South Woodford og hadde det artig.

I kveld var mange av oss på Drury Lane Theatre og så “One of Our Aircraft Is Missing” (Et av Våre Fly er Savnet). Den var så spennende, at jeg vil se den en gang til. To av flygerne fra 331 skvadron ble skutt ned i dag under tokt over Walcheren. Jeg var i London en dag forrige uke, og der traff jeg Ola Myhre for første gang siden vi reiste hjemmefra. Han skulle reise ut til helvete på sjøen neste dag så vi hadde en riktig rotbløyte, men ikke verre enn at vi klarte å gå på kino og se: “Gone With the Wind” ( Tatt av Vinden). Den var super og varte i tre og en halv time, men jeg tror vi duppet av flere ganger i løpet av forestillingen.

SØNDAG DEN 6. DESEMBER 1942: Det har vært mye dårlig vær den senere tid og svært liten flyaktivitet, men det har også gitt teknisk personell mulighet til å utføre modifikasjoner på fly, som under hardkjør måtte utsettes. I går var jeg hos tannlegen igjen og ble nesten ferdig, men måtte ta røntgen av en vond tann. Derpå gikk jeg på King´s Cross Theatre og så: “The Eyes of the Underworld” og “She is my Lovely.” Reiste tidlig hjemover og gikk på dans i South Woodford. I kveld har jeg vært i Drury Lane og sett “Nazi Agent”. Den var ganske interessant. Vi går ofte på kino og dans, men det er bedre enn å kjede seg på brakka.

SØNDAG DEN 20. DESEMBER.: I dag kom jeg ut av sykehuset på Stasjonen etter en styggsint influensa eller flu som det heter her. Jeg ble kokt og dampet med de merkeligste urter. Det luktet ille, men gjorde godt. Min L.A.C. ble lest opp på dagsordren forleden, så nu kan jeg bære propellermerket på hver arm av uniformen. Den 8. d.m. ble det skifte av Wing Commander da G. Jamieson fra RAF overtok etter W.G.G. Duncan Smith. Jamieson var riktig en oldtimer som hadde deltatt i Nord-Norge og var en av de få som berget livet da hangarskipet “Glorious” ble senket. Den 12. hadde våre skvadroner eskortert 78 B-17 bombere til Frankrike. Kapt. Sem og fen. Malm hadde måttet snu pga. tekniske problemer og ble angrepet på hjemveien. Sem ble skutt ned, og Malms fly så skadet at han måtte hoppe ut. Sem ble ikke funnet, men Malm ble plukket opp i Kanalen.

Det går fort mot jul og dette blir den 4. utenfor Norge. Det går en sang her etter Bing Crosby fra filmen “Hollyday Inn”. Den heter “I´m Dreaming of a White Christmas” eller Jeg Drømmer om en Hvit Jul. Ja, de kan bare drømme om en hvit Jul, men jeg har ennå ikke sett et eneste snøfnugg noen Jul her. Den siste snøjul var nok i SydIshavet 1939 selv om det var midtsommers der. Det blir nok bare med drømmen i år også, men neste jul burde det være en sjanse. Vi lever i håpet selv om det ser aldri så tvilsomt ut. I dag landet det et Autogiro fly her. Det var en merkelig skapning uten vinger, men med en kjempestor rotor på taket som vinge, og vanlig motor med propeller foran. Fikk Røde Korsbrev fra Einar hjemme i Norge, men det er jo lite de kan skrive hjemmefra som vil gå gjennom sensuren. Nå har det regnet nesten en hel uke i trekk, og i kveld er det så elendig vær at jeg hopper over kveldsmat i messa. “Monty” har nå presset tyskerne og italienerne vestover via Sidi Barani,Tobruk og inntok Benghazi den 19. d.m. Offensiven fortsetter med uforminsket styrke i Nord-Afrika.

USA har nå vært med i krigen vel et år, men er lite lærenemme på visse felt. Sjøfolk forteller at Østkysten stort sett er opplyst og uten mørklegning. Det er derfor lett for tyske ubåter å gå langt inn mot kysten og se allierte skip mot lysene på land og torpedere dem. En annen galskap er at lokale radiostasjoner melder om skip som kommer eller går ut. Tyske ubåter avlytter radiostasjonene og finner lett frem for å torpedere eller skyte allierte skip i senk. Russerne holder fremdeles jernringen rundt den 6. armé ved Stalingrad, og Göring skryter at Luftwaffe kan fly inn nok forsyninger til dem. Hitler er raus med løfter om hjelp, og forfremmer samt dekorerer offiserene med medaljer. Generalløytnant Paulus ble forfremmet til Generaloberst og pålagt å holde Stalingrad for enhver pris.

TREDJE DAG JUL 1942: Dette er den fjerde jul jeg feirer utenfor Norge og fremdeles har vi en lang krig foran oss. Jeg undrer meg iblant på hvor mange flere jeg skal feire i utlandet og om jeg får oppleve en jul i Norge i det hele tatt. Nei, dette er unødige og triste tanker som må skyves bort, ellers blir livet lite trivelig. Vi har lite å klage over i forhold til våre sjøfolk som sliter i et helvete med torpedering og bombing i tillegg til belastningen å være skilt fra familie, venner og fedreland. Det skal sterke nerver til for å holde ut med sånt år etter år.

Julaften ble i alle fall feiret på høvelig vis med god mat og på toppen av alt - rikelig med Linje Akevitt som stammet fra et eller annet havnelager eller fra raidene på Spitzbergen. Flyvåpnets sjef, admiral Riiser-Larsen, med frue, deltok og Admiralen holdt en storartet tale for anledningen. Han vet virkelig å ordlegge seg for å holde kamplysten på topp. Han sa også bl.a., at hvis vi ville ha akevitt neste jul måtte det bli i Norge for lagereret i England var nå tomt. Det ble spist og drukket og humøret steg. Riiser-Larsen sa at hvis det var stille i vikinghallen spurte høvdingen: ”Det er stille i salen, er ikke mjøden god!” “Men etter stemningen her å dømme er det nok ikke noe i veien med den mjød dere har fått.” Etter middagen ble det servert kaffe og kaker og delt ut julegaver, brakt tilveie av ulike norske foreninger på begge sider av Atlanterhavet. Det dreide seg mest om nyttige ting som finnlandshette, skjerf, vanter etc..

En yngling hadde visst fått litt for mye å drikke for han hadde fått det for seg at han endelig skulle kysse fru. Riiser-Larsen, men Risærn, som vi kalte ham, tog knekten i en arm og løftet ham opp mot veggen og ba ham være snill gutt og så slapp han karen ned på gulvet. Det moret oss kostelig å se Admiralens kjempekrefter i bruk. En flyger som måtte tjenestegjøre ved FFK staben i London, og ikke deltok i luftkampene, var kommet på besøk, men fikk en ublid behandling av de andre flygerne som daglig måtte kjempe mot Luftwaffe, iblant med tap.

Da festen i messa var slutt, gikk de fleste av oss til stampuben vår, Blacksmith´s Arms , som selvfølgelig var åpen som skikken er i England. Det var til og med dans på de fleste steder på julaften. På puben og omegn gikk det noe villt for seg med diverse kamper mellom nordmenn og engelskmenn så det var noen blå øyne å se her og der dagen etter, og de færreste syntes å ha særlig lyst på frokost, selv om den var av bedre kvalitet enn vanlig.

Første dag jul var den store dagen i England. Da var det stasmiddag i messa hvor vi ble servert av offiserene, en fin gammel skikk i RAF. Det vanket tradisjonell julemiddag med kalkun og Christmas Pudding samt tilbehør, riktig velsmakende. Kåre Flø og jeg fikk 24 timers fri og tok toget til London for å se hvordan julen ble feiret i Verdensbyen, og om mulig feire noe av den sammen med norske om kvelden. Vi var først nede på Leicester Square og Piccadilly Cirkus og så på all stasen der. Tross krig og mørklegning, var London pyntet til julefest.

Vi dro tidlig hjem til Royal Hotel hvor vi hadde bestilt rom for natten. Der traff vi mange kjente så det ble noe sent før vi krabbet til sengs. Blant norske fikk vi høre at Kong Haakon samme dag hadde holdt tale over BBC, synd vi gikk glipp av den. Neste dag dro vi rundt om i fattigkvarterene i East End for å se hvordan de feiret julen der. Eldre menn og kvinner med dårlige tenner, noe dårlig kledd, hang rundt på pubene, skålte, røkte og hadde det gildt mens barna maste og ville ha dem med hjem. Det var deprimerende å se så mye fattigdom i den samme byen hvor det var så mye velstand, glitter og stas.

Mot kveldingen gikk vi på norsk juletrefest i Kingsway Hall i Holborn distriktet og hadde det riktig hyggelig. Da det var slutt der tok vi Undergrunnen og tog til Leytonstone hvor vi gikk på dans i Burghley Hall. Der traff vi mange av gjengen fra North Weald for alle var “Released off Camp” pga. dårlig vær, og at andre stasjoner hadde overtatt vaktholdet. Selvfølgelig hadde mange geværvakt, men ingen behøvde å yte teknisk tjeneste. Denne julen var jeg heldig og unngikk vaktplikter de to dagene julen varte.

Hørte over BBC at den franske “quislingen” admiral Darland var blitt skutt. Vel var han noe svikefull i 1940, men han bidro sterkt til et heldig utfall av amerikanernes invasjon ved å beordre våpenstillstand i de Vichy-franske kolonier i Nord-Afrika. Dette sparte sikkert mange allierte liv, og var begynnelsen til at de franske styrker der gikk over til å kjempe på de alliertes side. I løpet av året er 8 flygere fra 332 skvadron falt. Det er hard trening de går gjennom og det ser ut for at det i et elevkull går nesten like mange tapt under trening som i kamp, sett over lengere tid. De flygerne som klarer seg gjennom den første tiden i kampflyging har sjansen til å leve lenger enn de ferske flygerne. Skvadronene våre tilhører 11. Gruppe og opererer i det mest utsatte og viktigste området i Sør-Øst-England inklusive London, og har hevdet seg bra i RAF i året som gikk mht.:

 1.  Høyest antall tjenestedyktige fly,
 2.    “         “      timer fløyet, både som operasjoner og trening,
 3.   færrest antall flyuhell pr. måned og i forhold til timer fløyet

Mye tyder på at de snart vil ligge blant de beste i antall nedskutte og skadde tyske fly pr. måned. Operasjonene har omfattet jagertokter over fiendtlig område, eskortering av bombefly, lavangrep mot tyske flyplasser, kommunikasjoner, angrep på tysk skipstrafikk i Kanalen og andre militære mål. Iblant har de også beskyttet konvoier langs kysten og i Kanalen. Skvadronene 331og 332 har siden mai / juni i år deltatt i Fighter Command´s offensiv i luften og blitt fortrolig med luftkrigen, hvilket ble bekreftet under raidet på Dieppe.

Bakkepersonellets dager er noe roligere, og dagsrutinene består stort sett i å holde flyene klare for aksjon og i topptrim til enhver tid, samt passe på at de alltid blir utstyrt korrekt i samsvar med behovet under de ulike tokt, bl.a. reservetanker som henges under buken på flyene for å gi dem større aksjonsradius. Det kommer ofte ordre og kontra ordre om slikt utstyr, hvilket tærer på tålmodigheten, da vi ikke har teknisk utstyr for handtering av tunge dropptanker fulle av bensin.

Bortsett fra inspeksjoner, renhold, enklere reparasjoner og utskifting av komponenter pluss en geværvakt iblant, er dagene for mange nokså kjedelige. De mer iherdige benytter tiden til å skrive brev, pugge engelsk eller flyteknisk litteratur. Noen finner også tidsfordriv med erting og fleiping, men det er sjelden at noen reagerer på slikt. Jeg tilhører stort sett dem som leser og pugger samt skriver notater i dagboken min og ikke minst skriver brev til venner og kjente samt noen kjærester.

Etter at flyene er blitt sjekket ut for tokt om morgenen, er der snart tid for kantinevogna med te og boller. De fleste av oss er nå fortrolige med den engelske måten å drikke te på, og Iblant får vi også et spann deilig, avkjølt helmelk ut på Flighten.

Det er jo fint at våre to jagerskvadroner er kommet godt i gang med kampoperasjoner til tross for Den norske regjering i London, tenkte å spare flygerne for kamper i Norge. Da flygerne som da tjenestegjorde på Orknøyene og i Yorkshire fikk rede på dette, sprakk det fullstendig for dem. Først var mange blitt nektet å delta i Battle of Britain da England trengte dem mest, og nå skulle de ikke engang få kamperfaring.

Et noe skarpt skriv fra daværende løytnant Mohr til Forsvarsministeren påviste urimeligheten ved å bli satt inn i frigjøringen av Norge uten kamperfaring. Sjefen for Flyvåpnene var enig og begge skvadronene ble overført til den mest aktive delen av England. Selvfølgelig kostet det flere flygere livet, men som skvadron vant de operativ erfaring og utviklet gode ledere under patruljer og kamper over Frankrike og Belgia. De hevdet seg også veldig bra blant øvrige flygere i Fighter Command.

Bakkepersonellet har også fått omfattende erfaring i å holde kampfly i topptrim, iblant under veldig krevende og vanskelige forhold. I løpet av vel et halvt år har vi arbeidet oss opp i toppskiktet i RAF mht. godt vedlikehold og maksimalt antall tjenestedyktige fly, og ikke minst, den korte tiden vi bruker på klargjøring av flyene etter landing, og det er vi jo litt krye over. Under Dieppe Raidet satte vi RAF-rekord i reparasjoner og service mellom hver flyging på Spitfire. Gjennomsnittstiden vår var på 9 minutter hvilket har resultert i mye ros fra Fighter Command. Dette har vært et veldig aktivt og begivenhetsrikt år, og vi føler at vi gjør god nytte for oss i RAF. Mot slutten av året ble begge skvadronene operative med Spitfire IX, og flygerne er vel fornøyde med den nye flytypen. Den har også har fått større magasin for ammunisjon til kanonene dvs. økning fra 60 til 120 skudd som gir 12 sek. skytetid og har vist seg være en verdig motstander til den tyske FW 190. Vi på bakken liker Spitfire IX og savner ikke våre velbrukte Spitfire V B.

Dette året har vært det verste hittil i sjøkrigen. De allierte har tapt 587 fartøyer i løpet av januar - juli, og antallet fientlige ubåter øker. Kun 14 stykker av dem ble senket i samme tidsrom. I løpet av hele året ble det senket 6,1 million br. reg. tonn, 10% av dette var norsk. Den moderne norske tankflåten har nok en stor del av æren for at England får olje nok til å holde krigen gående. Alt avhenger av om de allierte vinner slaget om Atlanterhavet.

Det er også blitt kjent at den norske fregatten “Montbretia” gikk tapt den 8. november. Bombingen av Tyskland begynner å bli virkningsfull. I året som gikk, slapp RAF ned 41.000 tonn bomber i tillegg til det som USAAF droppet på Tyskland og tyskokkuperte områder. Vi tillater oss å håpe på et enda bedre resultat i året som kommer når de enorme ressursene fra USA og Sovjet kommer med for fullt i offensiven mot aksemaktene. Etter å ha fjernet den overhengede fare ved Suez med en vellykket offensiv og en vel gjennomført invasjon i Nord-Afrika samt russernes imponerende bragd ved Stalingrad, er det god grunn til å se lysere på fremtiden.

Under de nåværende forhold er det noe bekymringsfullt at det slår mange sprekker i Stalins kommunistiske “paradis.” Da Tyskland invaderte landet, var det mange russere som ønsket dem velkommen i den tro at nå var det kanskje slutt på kommunistisk terror. Men tyskerne forsto ikke dette, da de var indoktrinert med at russerne var simple “undermennesker.” General Vlassov i tysk krigsfangenskap var også lei av Stalins regime, han hadde sett alt formange av sine kolleger blitt myrdet i 30-årene. Første tiden i fangenskap var han veldig aktiv i å bistå Wehrmacht med å skrive flygeblad på russisk for spredning i Sovjet. Han prøvde også lenge å påvirke Hitler til å la ham opprette en hær av frivillige russiske fanger til å kjempe mot det kommunistiske regime i Russland, men Hitler ville ikke ha en hær av “Untermenschen” til å hjelpe seg. Den 27. d.m. fikk han av propaganda hensyn, danne “Den russiske frigjøringsarmé” , men som uten selvstendighet ble innlemmet i den tyske hær. Senere ble det kjent at Stalin, etter overtaket ved Stalingrad, følte seg så sterk at han hadde tilbudt Hitler separatfred på sine betingelser.

En gjeng av oss syklet ned til Chingford og feiret utgangen av 1942 og inngangen til 1943, og der var det mange hyggelige, festglade mennesker så vi hadde en særs trivelig fest. Det er tydelig at krig lærer folk å ta med seg de gleder som byr seg.

TIL GJENGEN VIL JEG BARE SI

TAKK FOR ÅRET SOM GIKK OG VEL MØTT I DET NYE

1943

FREDAG DEN 1. JANUAR: Nyttårsfesten i Chingford sist natt varte langt ut i de små timer, men heldigvis er det gråvær i dag og ingen flyging. Skulle ønske jeg var i Norge og kunne ta en skitur i helgen. Lørdag: Var på kino i Epping og så: “The Foreman Went To France” og “About Face.” Flyet mitt var på tokt i dag, men intet hendte. Søndag: I dag den 3. har det vært fint kaldt vær. Flyet mitt var på tokt i dag, men det var ingen tyskere å se. Mandag den 4. januar: Flyet mitt, AH-S, ble tatt inn på Maintenance til 30-timers inspeksjon i dag. I går kveld var jeg på kino i Drury Lane og så: “Mrs. Miniver.” Riktig rørerende film fra Englands mørkeste periode med luftangrep døgnet rundt og faren for tysk invasjon hang som en alvorlig trusel over Storbritannia.

Ja, vi har noen mørke år bak oss, og året som gikk var også svart en tid da tyske styrker var nesten fremme ved Nilen, japanerne banket på den indiske grense og russerne kjempet fortvilet for å overleve. Jeg tør nesten ikke tenke på de enorme skipstapene de allierte har hatt i løpet av siste år. Heldigvis ser det nå ut til å lysne da de allierte nå har tatt offensiven i de fleste krigsområder. Flyvåpnene har pr. i dag 4 operative skvadroner, flere flymannskaper i RAF og utgjør 289 offiserer, 1.646 sersjanter og menige, totalt 1.735 mann.

DEN 5., 6., 7., 8. og 9. JAN. : Den 5.: Flyet mitt er fremdeles på Maintenance for 30 timers inspeksjon. Det er ennå veldig kaldt her, men sneen er forsvunnet. Den 6. : Flyet mitt kom til Flighten i morges og er ikke kommet tilbake etter tokt ennå. Medical Officer skal inspisere brakkene her ikveld. Nyhetene fra Sovjet Unionen er nå bedre. For tiden er det spesielt Stalingrad som går igjen i nyhetene, og det skal være store tap på begge sider. Regnvær og geværvakt. Den 7.: Hadde fri til kl 11.00 idag og fikk sendt flyet mitt ut på tokt. Intet hendte, og alle flyene kom tilbake etter toktet. Tok storvask på AH-S i dag. Den 8.: Var på dans i Leytenstone i går kveld, riktig artig. Ble kjent med Peggy. I dag er jeg ordensmann i brakka og slappet av. Det hendte ikke noe på toktet i dag. Nå er det frossen mark her til en forandring. Den 9.: Fint vær, kaldt, tørt og mye flyging. Skal på kino og dans i Epping i kveld.

SØNDAG DEN 10. JAN.: Så to kinostykker i går kveld. Det var: “ My Heart Belongs To Daddy” og “Queen Elisabeth.” Etterpå var det dans. Det er tele og glatt her i dag så flyene måtte av-ises før vi kunne sende dem opp. Alle mann var fri fra i ettermiddag. Den norske Stockholmsruta som ble opprettet den 18. august 1941, er nå vel innkjørt. Da Sovjet kom med i krigen, var det ikke lenger mulig å sende norske flyktninger den veien. Ruta ble derfor opprettet og opereres i britisk regi som BOAC (British Overseas Airways Corporation), med norske flygere i britiske uniformer. De bruker to Lockheed Lodestar som kan ta 14 - 16 passasjerer og flyr mellom Leuchars i Skottland og Bromma. I tillegg flyr norske besetninger også tre britiske Lockheed Hudson som BOAC eier og har opp til nå fraktet 560 mann til U.K., samt kurerpost begge veier.

DEN 11. og 12. JAN.: Besøkte to kamerater på St. Margarets Hospital ved Epping i går kveld og gikk på kino etterpå. Fint vær hele dagen og alle fly har vært på konvoitjeneste. Den 12. jan.: County Hotel, London. Kom hit i kveld med en uke ferie og tok inn på sjømannshotellet. Var på Carlton og så: ”The Road To Marokko” og “The 39 Steps.” Var på Olney og sjekket siviltøyet i skipssekken og kofferten som lagres der.

DEN 13. JAN.: Kino, dans og mye fest i Londons West End i går kveld. Storparten av kvelden ble tilbragt på Sussex Bar, Leicester Square, og der treffer man nesten alltid interessante allierte nasjonaliteter. Den 14. Cardiff: Er her nede og avslutter forbindelsen med Joan. Vi takket hverandre for den hygge vi hadde hatt sammen, og lovte hverandre å holde en viss kontakt. Ingen av oss er modne for fast forbindelse under krigsforhold, som gir svært få anledninger til å treffes. Så filmen “Bambi” sammen med en norsk marinegast.

Den 15. og 16.: Tilbake i London, dans på Covent Garden. Politiet stengte alle dører og sjekket samtlige I.D. papirer. De søker iblant etter desertører og rømte fanger. En får høre litt av hvert på County. Noen av de tyske ubåtkapteinene er visst noen riktige råskinn og skyter på sjøfolk etter torpedering. Japanerne er ennå verre, de myrder konsekvent alle overlevende etter torpedering, unntatt kapteinen og telegrafisten. Italienerne oppfører seg visst som siviliserte mennesker. Fikk også høre at Marinens oppsynsskip, “Bodø”, er blitt minesprengt og gått ned d. m.

SØNDAG DEN 17. JAN.: I dag har “Wingen”, dvs. 331 og 332 skvadron, vært på tokt mellom Dunkerque og Vlissingen. Løytnantene P. Mollestad og T. Strand skjøt ned en FW 190 sammen, og sersjant R. G. Schwencke Hassel skadde en. Fri i ettermiddag, så jeg reiste sammen med Thorsen og Lien til en skøytebane ute i Richmond og hadde det kjempefint. Etterpå dro vi til Hammersmith Palée på dans med våre nye bekjentskaper. Det gikk flyalarm i løpet av kvelden og litt skyting var det, men ikke nok til å avbryte festen. Luftwaffe var også over oss og laget bråk etter at vi hadde lagt oss senere på natten.

DEN 18. og 19. JAN.: Reiste ut til Surrey for å gå på skøyter igjen så fort jeg var fri for dagen og hadde det riktig artig.. Senere var jeg sammen med noen hollandske offiserer på Universal Brasserie på Piccadilly - alle tiders gjeng. Kvelden etter var jeg på Paramount hvor jeg traff Betty, Knuts forhenværende kjæreste fra Dumfries, og det var jo hyggelig. Hun er nå i ATS og stasjonert i London.

DEN 20. - 23. JAN.: Ble buden på lunsj av forsvarsminister Torp som tok imot oss permitenter på Piccadilly Hotel. Maten smakte godt, selv om tyske bombefly gjorde sitt beste for å forstyrre oss. Tyske fly angrep også Dover - Dungeness, men begge våre skvadroner gikk opp og drev dem tilbake. Lt. Mollestad ble truffet og måtte krasjlande sør for Calais. Han døde av skadene. Urnen ble sendt hjem etter krigen og vi krigsveteraner fra Kjevik deltok i bisettelsen 1946.

Den 21. eskorterte våre fly 12 Lockheed Ventura bombere for angrep på Caen. De jaget bort noen FW 190 fly som prøvde å angripe bomberne. Den 22. eskorterte våre fly 12 Boston bombere for angrep på St. Omer. Fenrik Grundt Spang skjøt ned to tyske fly alene over Walcheren og ble samme dag tilfeldigvis forfremmet til fenrik. Svein Heglunds fly ble skadet, og han krasjlandet med motoren i flammer på Manston, men kom seg ut i en fart uten nevneverdige skader. Luftwaffe er stadig over Syd-England med sine bomber. Den 23. traff de Sandhurst School i Catford, Syd-London, og drepte 38 barn, 6 voksne og 68 ble skadet. BBC melder at Den 8. Britiske Armé har inntatt Tripoli, så nå går det riktig unna i Nord-Afrika. Hadde en rolig geværvakt den 23.

SØNDAG DEN 24. JAN.: I går kveld var jeg på Covent Garden på dans, men det var vanskelig å komme inn. Køen sto helt ned til Leicester Square så det tok tid å komme frem. Innen jeg hadde fulgt hjem en partner, hadde Undergrunnen sluttet å gå, så jeg måtte gå hjem. Kom i lag med en canadisk flyoffiser som skulle samme vei så vi tok det med ro og hadde en riktig hyggelig prat sammen. En engelsk Spitfire fikk motorstopp i dag under avgang på N.W. og havarerte. En mekaniker omkom, flygeren klarte seg bra, men to barn mistet sin far og en kvinne sin mann.

På toget hjemover en kveld så jeg en offiser fra Det russiske flyvåpen. Undres på hva han gjør i England. Sist jeg var i London våknet jeg Kl. 04,00 ved at luftvernet skjøt så hotellet skalv, men sengen var så behagelig at jeg ble der. Det har nå vært flyalarm to netter på rad, uten nevneverdig bombing eller skade. Jeg utnyttet ferien maksimalt og gikk til dans på Paramount, etter å ha vært på kino. Der traff jeg flere kjente og havnet i et lystig lag hvor Betty også deltok. En annen kveld traff jeg en italiensk pike som lød navnet Rosa Rivaldi. Hun spurte meg hva jeg syntes om italienerne, og det var jo ikke mye godt, siden Mussolini hadde tatt over. Heldigvis hadde hun samme mening. Hun hadde to fettere i Den italienske arméen og var veldig engstelig for dem.

DEN 25., 26. og 27. JAN.: Satt inne og skrev brev og studerte diverse flytyper i går kveld. Stor aktivitet med treningsflyging og et sweep over Kontinentet på ettermiddagen. Store nyheter i kveld - den 8. Armé går fremdeles fremover og jager tyskerne foran seg i Nord-Afrika. Den 26. jan.: Polerte flyet mitt i dag. Vingsersjant Samuelsen styrtet i bakken med sitt Spitfire IX fly i dag, ved en låve i nærheten, under prøveflyging. Det ble en kraftig eksplosjon som blåste låven i filler, men boligen fikk bare små skader. Piloten er ennå ikke funnet, men vi fant stykker av motoren 10 ft. nede i bakken. Var på kino i Epping om kvelden. Den 27. jan.: Tåke og lite flyging. Fikk tilsendt lærebok i matematikk fra FFK og har viet den storparten av kvelden. Nyhetene fra Russland og Nord-Afrika er riktig bra, og det varmer godt å høre at krigen går bedre.

DEN 28. - 30. JAN.: Ble sendt til Manor Farm for å grave etter piloten i krateret fra flyhavariet i forgårs, men har opp til nå funnet kun småbiter av flyet. Jeg kjente Samuelsen litt, og synes det hele er en trist sak, men krig er krig. Jeg skal være med og holde vakt her i natt. Begynte å grave etter piloten dagen etter og fant to biter av hodet og litt av magen. Flygeren ble nok sprengt i biter under eksplosjonen. Legen mente det var nok til å kunne skrive ut dødsattest. Samuelsen ble bare 22 år gammel. Etter avløsning vasket jeg meg godt ren etter jobben, gikk på kino og så: “The Adventures of Mister Eden.” Den 30. jan.: Lynet slo visstnok ned i flyet med sersjant Johan Nicolat Eyde som pilot, slik at det brakk i stykker i luften. Hittil er det ikke funnet noe av piloten. Dette var uhell nr. 2 denne uken. På dans i Loughton om kvelden. I januar har Churchill og Roosevelt hatt møte i Casablanca. Begge var bekymret for om Sovjet ville klare å holde ut mot Tyskland. De var enige om fortsatt å yte maksimalt med hjelp i form av våpen og råstoffer, samt engasjere tyskerne sterkt ved å gjøre en invasjon til fra Middelhavet.

SØNDAG DEN 31. JAN.: Fryktelig vær her i dag, så storparten av oss fikk fri fra middag. Har regnet matematikk resten av dagen. Jeg fikk en rift i høyre hånd under gravejobben sist uke, og nå ser det ut til at det har satt seg verk i den. Det er nå funnet en flystøvel med benet i etter Eyde som ble utsatt for lynnedslag.

DEN 1. - 4. FEB. 1943: Den 1. feb.: Legen var redd det kunne være “likforgiftning” i hånden min og sendte meg til et RAF hospital like utenfor London. Den 2. feb.: Ble undersøkt av spesialist i dag, og han mente jeg måtte regne med minst 3 dager med litt behandling og se hvordan betennelsen utviklet seg. Det har jeg ikke noe imot, da dette er et rent, fint sted hvor jeg kan gå omkring som jeg vil, bare jeg møter til behandling morgen og kveld. I en avdeling er det mange flygere med store forbrenninger, og de har det ikke godt hverken her eller andre steder. Den 3. feb.: Har fått utlevert sykeuniform, blå dress, hvit skjorte og rødt slips. Har vært ute og spasert i landsbyen sammen med en kar fra New-Zealand. Det er interessant å omgåes folk fra andre land. Den 4. feb.: I dag har jeg hatt baksttørn i messa og der traff jeg en dansk pike som jobbet på kjøkkenet. Det passerer hundrevis av bombefly over her med kurs for Tyskland i kveld. Den 5. feb.: Var til check hos spesialist i dag og fikk bekreftet at jeg hadde en svak blodforgiftning. Jeg spurte om jeg da kunne reise hjem, men det fikk jeg ikke lov til da de ikke visste hvordan forgiftningen kunne utvikle seg. De er nå så overforsiktige i det engelske militæret. Hadde jeg fått utlevert hansker for gravejobben, kunne alt dette ha vært unngått. Gikk til landsbyen sammen med en kar fra Canada i ettermiddag. Om kvelden leste jeg en bok med tittel: ”The Devil of the Depth.”

Store nyheter, russerne har slått tyskernes 6. Armé ved Stalingrad. De omringet 21 tyske og 2 rumenske divisjoner og tok 90.000 fanger inkludert Paulus, som Hitler nylig hadde forfremmet til Generalfeldmarschall, for at han skulle begå selvmord. Det var nemlig helt uakseptabelt at en tysk feltmarsjall lot seg ta til fange. Det ble også tatt 24 generaler til fange. Alle var utstyrt med giftampulle for selvmord, men ingen av dem brukte den. Den 6. armé hadde klart å innta 90% av Stalingrad, men det hadde kostet nesten en halv milion mann. Av 91.000 fanger var halvparten døde innen våren. Kun 5.000 så sitt hjemland igjen, de siste i oktober 1955. Titusner sultet og frøs ihjæl, og kannibalisme forekom, mens korporal Hitler satt lunt og varmt i Wolfsschanze, Rastenburg, eller i Berghof, Obersalzberg, og forlangte at de skulle kjempe til nest siste patron. I en fangeleir i sonen til den 6. armé hadde storparten av russerne sultet og frosset ihjæl. Ca. 50.000 russere i tysk uniform hadde kjempet i den 6. armé. De som overlevde slagene ble henrettet. Stalins politisjef, Beria, ble syk av hevnlyst da han hadde fått rede på at så mange russere hadde kjempet sammen med tyskerne.

Tross kamper, bombing, sult, tyfus, difteri og frost. overlevde 9.800 sivile i byen. Her må jeg hoppe fram til august 1953 da jeg overnattet i Oldenburg, en liten landsby i nærheten av Bremen, på veien hjem etter tjeneste i Chateauroux, Frankrike. Under oppholdet i kaféen om kvelden, kom jeg i snakk med et nervevrak av en alkoholiker som hadde vært med i Stalingrad. Han var veldig bitter og fortalte noe om det helvete de hadde opplevd. I sne og kulde uten vinterutstyr, på halve rasjoner og dårlig med forsyninger, var det mange som rett og slett frøs og sultet ihjel. Madamen i vertshuset sa at han mer eller mindre bodde i baren hennes. Han spurte hvor jeg kom fra, så jeg fortalte at jeg hadde tjenestegjort i Frankrike og var på veien hjem til Norge. Han var litt spydig og sa at jeg nok kunne være i Frankrike nå da tyskerne ikke var der lenger. Jeg pekte på France - Germany Star ribbon min og sa jeg hadde vært med på å kaste tyskerne ut derfra i 1944. Han reagerte veldig surt på dette så Madamen i kaféen måtte snakke hardt til ham for å roe ham ned. Jeg syntes oppriktig synd på ham.

DEN 6. -11. FEB.: Tiden er gått med lesning, spaserturer, kino og behandling. Blir utskrevet i morgen. Den 7. - 11. feb.: Er tilbake på North Weald igjen. Stoppet noen timer på County på turen hit, gikk på kino og så: “Casablanca.” Veldig interessant og godt spilt av Humphrey Bogart og Ingrid Bergman. Tok toget til Epping og gikk til Site 8. Begynte å arbeide etter å ha rapportert til Medical Officer. Sersjant Reidar Kluge Watne hadde fått motorstopp over Kanalen den 10. og måtte hoppe ut fra flyet sitt, men ble hengene fast i fallskjermen slik at han druknet. Den 11. ble det fløyet to sweep over Frankrike uten kamper. Skvadronen har skutt ned 5 tyske fly mens jeg var borte. I løpet av et par uker har USA tatt tilbake New Guinea og Guadalcanal fra japsene, - store tap på begge sider.

DEN 12. - 13.FEB.: I dag var det fint vær og lite å gjøre utenom daily inspection og mindre reparasjoner. Skal på geværvakt til natten, så da blir det lite søvn å få. Den 13. feb.: Rolig vakt sist natt. To sweep over Frankrike idag, uten at noe spesielt hendte. Dro sammen med gjengen på dans i Leytonstone og hadde det hyggelig.

SØNDAG DEN 14. FEB.: Travel søndag og mange jobber. To sweep over Frankrike på ettermiddagen. Måtte jobbe overtid med å reparere bremsene på flyet mitt. Det var litt av en jobb, da flyet hadde reservetank under buken og den måtte taes av for å komme til med jekken. Demonterte bremsene, slipte segmentene og renset dem med rødsprit, monterte dem, fyllte dropptanken, sjekket systemet og så var er flyet klart for bruk i morgen tidlig.

DEN 15. - 18. FEB. : Bra vær i dag og to tokt over Frankrike med å eskortere Boston III og Liberator B-24 bombefly for bombing i Dunkerque området. På det siste toktet skjøt norske piloter ned 5 og skadet 2 tyske fly, uten tap eller skade på egne fly. Vår nye Wing Commander, Jameson, skjøt ned to som ikke ble kreditert 332 skvadronen. I dag den 16. var det mye flyging på hjemmebane og et sweep over Frankrike. Det sto et stort stykke i flere av Londons aviser i dag om det fine resultatet norske flygere hadde i går. Kvelden tilbragt på kino og kantine. Store nyheter, russerne har gjenerobret Rostow, Kharkov og Kursk og britenes 8. armé har kjempet seg inn i Tunisia. Den 17. ble det fløyet to fredelige sweep. Var på St. Margarets Hospital og besøkte en venn. På dans i Public Hall om kvelden. En norsk flyger ble intervjuet på radiostasjonen BBC i kveld, flott levert. Den 18. hadde jeg storrengjøring på flyet mitt og reparerte bremsene igjen. Skal sove på B-Flight i natt for å gjøre flyene klare så fort det blir lyst i morgen tidlig.

DEN 19. - 20. FEB.: Måtte tørne ut i grålysningen og gjøre flyene klare for tokt. I dag har vi maivær, godt og varmt. Var hos legen og fikk resultatene av tuberkulin- og blodprøvene mine , og de var fine. Det har vært noen tilfeller av pleuritt blant nordmenn her. Det er ikke alle som tåler det råe engelske klima. I dag den 20. var det bare tåke, så stasjonen ble “Released off Camp.” Flere av oss tok toget ned til Leytonstone, gikk på kino først og deretter på dans i Burghley Hall. Møtte igjen Peggy fra South Woodford, trivelig jente.

SØNDAG DEN 21. - 23 FEB . Hurra! i dag var det egg til frokost, og det var første gang i år. Vanligvis er det scrambled eggs laget av eggpulver, og det er ikke så attraktivt og smaker heller ikke så godt. Det er tåke i dag også og ingen flyging, men jeg skal ha geværvakt til natten så jeg kan ikke gå ut i kveld. Den 22. flyttet jeg fra Site 8 og til Site 2 hvor storparten av flightpersonellet til 332 skvadronen er forlagt og det er jo mer praktisk. Tåke igjen og ingen flyging.

Var på Drury Lane på stasjonen og så: “The First of the Few”. Den handlet om Mr. Reginald Mitchell som var sjefkonstruktør hos Supermarine Aviation og konstruerte Spitfire-flyet. Prototypen fløy første gang 5. mars 1936 og kontrakt med Air Ministry for produksjon av 300 fly ble inngått tre mnd. senere. Synd at Mitchell ikke fikk oppleve den suksess flyet hans gjort. Han døde av kreft i juni 1937 bare 42 år gammel.

Produksjonsmodellen var fullt utviklet i 1938, og de første skvadroner var klare til innsats da krigen brøt ut. Skvadronsjefen vår, major Mohr, har nå gjort sine 200 operative tokt og blir foreløpig postet til FFK for hvile som det heter. Vanligvis består “hvilen” av en annen sort flyging, ofte operativ som nattjager. Major Thorsager tar over 332 skvadronen fra samme dato som Mohr avløses. Den 23. var det også tåke og ingen flyging. Møtte Peggy i South Woodford og gikk på Majestic for å se “Orchestra Wives,” artig film og mye fin musikk. Etter forestillingen ble jeg buden hjem til Peggy`s familie for a nice cup of tea.

DEN 24. - 27. FEB.: En del flyging på hjemmebane samt et sweep over Frankrike etter en veldig rolig uke. Tatt ukentlig inspeksjon på flyet mitt. Brukt kvelden på matematikkoppgaver. Den 25. var det tåke og ingen flyging. Fikk fri og dro til Empire i Epping og så: “The Fleet´s In” og “Alais Blackie Boston,” begge veldig artige filmer. Thorsen i gjengen på 332, er blitt tatt ut til flyskolen i Canada. Jeg er grønn av misunnelse. Sånn er det å ha realskole eller mere. Det er nå kommet flere nye flygere til våre skvadroner. De har sersjants grad, ca. 400 flytimer bak seg, og er vel forberedt. I RAF regner man med at 200 flytimer er nok, forutsatt at mye av den tiden har vært trening på høyverdige fly.

På den 26. var det noe treningsflyging og et sweep over Frankrike hvor våre fly ble angrepet av 20 - 30 FW 190. De norske skjøt ned 2 og skadet 2, uten tap selv. Den 27. tok jeg Weekly Inspection på flyet, og i dag er det flyging igjen etter en rolig periode. Tidlig fri og gikk på Rialto i Leytonstone og så: ”In Old California” og “East Side Kids.” Var på dans etterpå og traff Peggy.

SØNDAG DEN 28 .FEB.: I dag er det bra vær og endel flyging samt et sweep over Kontinentet. Rolig dag forøvrig med søndagsstemning og tur til South Woodford, hvor jeg traff Peggy, gikk til Majestic på kino og så et par gode filmer.

DEN 1. - 3. MARS, 43: Endel flyging i dag. Hørte over BBC i dag at 17 nordmenn er blitt myrdet. Forbannet nazistpakk ! Nå begynner matematikken å bli interessant, men det er ikke lett å få med alle timene. I dag, den 2., er det fint vær og mye flyging. Jeg så i britiske aviser at det var gjort sabotasje på Vemork ved Rjukan. Norske sabotører fra England sprengte den delen som produserer tungtvann, visstnok veldig viktig for krigsindustrien. Berlin ble bombet av RAF sist natt, så til natten kan vi vente tyskerne over London, da de bruker å ta igjen på den måten. Siden nyttår har våre fly skutt ned 12 tyske fly. Kvelden den 3. var jeg i South Woodford og møtte Peggy. Vi var på Plaza og så “Happy Go Lucky” og “Love from A Stranger.” Det gikk flyalarm under forestillingen og som vanlig ble det opplyst på filmduken, men ingen tok visst hensyn til det. Jeg måtte senere på kvelden reise hjem med buss da jernbanen var blitt bombet.

Her går de villeste historier om flygeress og antall nedskutte fly. Det er visst ingen av de allierte flygeress som kan måle seg mot flere tyske i antall nedskutte fly. I begynelsen av 1943 hadde tyskerne superess som oberstløytnant Hans Phillip med 206 nedskutte fly, visstnok storparten russiske. Han ble senere skutt ned av en amerikansk jagerflyger. Forøvrig fantes Staffel Kapitän Krumpinski med 197 nedskutte og Hartmann med 148. De fikk premier i rubler for sine resultater. Enkelte tyske flygere hevdet at det i første tiden, var rene leken å skyte ned russiske fly. I de høye skåringene har det nok vært mange fly som burde ha vært på museum forlengst og derfor enkle å skyte ned.

DEN 4. - 6. MARS: Luftangrep igjen på morgenkvisten. Det varte ca.3 timer, men var ikke innen vårt område. Det er godt å ha stålhjelmen på seg når det hagler av glovarme splinter fra luftverngranatene. Et sweep i dag, og etter dette ble flyet mitt sendt inn på hangaren for 120 timers ettersyn. Var i Buckinghamshire den 5. og ordnet med noen legepapirer for Doc. Stoppet i London for å spise middag og tok toget hjem tidlig. Ble kjent med en hyggelig jente fra ATS på hjemveien. Det lir mot vår igjen, og vi har ofte maivær på den tiden, men det kan fort slå om til ufyselig kaldt regnvær. Den 6. hadde jeg vakt i Site 2 fra 07.00 til 07.00 neste morgen. Det var en kjærkommen anledning til å besvare brever, og jeg rakk å svare på ti stk. i alt. Det er viktig å korrespondere med flest mulig for å lære språket skriftlig. Det ble også tid til å regne litt matematikk.

SØNDAG DEN 7. MARS: I dag ble to tyske fly skutt ned over Sør-England av norske flygere på en Scramble. De 6 fly som gikk opp for å angripe tyskerne, møtte dem ved Clacton området og sloss med dem helt til Cap Gris Nez. Nå er det helt slutt med å måtte stå rett ved køya ved purring om morgenen. Det hele var forøvrig noe unødig tøys. Nå er det OK bare vi stiller på jobben kl 08.00 eller tidligere, når vi er beordret til å gjøre flyene klare for tidlig avgang. Gjort W.I. og tatt storvask på flyet mitt. Det blir kjørt hardt og må rengjøres ofte for olje og støv på kroppen for å oppnå lavest mulig luftfriksjone og maksimal hastighet. Var på Empire i Epping og så: “On Special Duty” og “The Law of the Tropics.”

DEN 8. - 9. MARS : Et langt sweep i dag. Var med i et lag som blir trent for en parade i London den 11. mars i anledning “Wings for Victory Week.” Det er et arrangement for å skaffe penger til Royal Air Force. Det inkluderer neppe oss, for Norge betaler for leie av fly og annen service. Vi har mye å takke krigsseilerne for da det er de som seiler inn penger til den norske stat utenfor Norge. Skal ha geværvakt til natten. Den 9.: Bra vær på vakten sist natt , men det var noe kaldt. Det manglet ikke på underholdning storparten av natten da det passerte hundrevis av bombefly over oss på vei til Tyskland. Det har de godt av. Et tokt i dag, en Me 109 skutt ned. En ueksplodert luftverngranat funnet på stasjonen og sprengt av spesielt team. Marinens skip ”Harstad” ble minesprengt og sank den 27. feb. i den engelske kanal.

DEN 10. - 11.MARS: Jeg har fått meg en kraftig forkjølelse igjen. Begge jagerskvadronene var på tokt i dag. 331 skjøt ned 2 og skadet et tysk fly. 332 skjøt ned et og skadet 5 tyske fly. Den 11.: I dag var vi på parade i London, og det var litt av en opplevelse, sammen med personell fra alle de allierte flystyrker. Vi startet ved Waterloo Station ved 12.00 tiden og gikk via County Council Building hvor Lord Mayor of London ble saluttert. Marsjen gikk videre over Westminster Bridge, White Hall og gjennom Trafalgar Square hvor Utenriksminister Anthony Eden ble saluttert. Tusenvis av tilskuere langs ruten hyldet oss, og jeg var innbilsk nok til å synes at folk klappet ekstra godt i hendene da vi norske passerte, det varmet riktig godt. Vi marsjerte like etter den franske avdelingen og hadde litt av et problem med takten i deres marsjmusikk. Det var fint vær og ingen tyske luftangrep under paraden. Det vrimlet av presse- og filmfotografer hele tiden under marsjen. Knut hadde sett meg på nyhetsfilmen, sa han. Sist i paraden kjørte ulike mobile avdelinger som feltkjøkken, tankvogner, luftfyr, landingsfyr, lyskastere og annet flyplassutstyr samt bomber fra de minste opp til Block-Buster størrelse på 12.000 pund (5.445 kg.) , konstruert for å slå gjennom bl.a. tyske ubåtbunkere.

Da vi kom til St. James Park, gjorde vi holdt og ble fraktet til en restaurant i Regent Park. Der ble det servering på militært vis, og uten skaffetøy utspilte det seg de merkeligste scener når de ulike nasjonaliteter satt og bablet hver på sitt språk mens de fortvilet prøvde å få i seg maten med follekniver, sakser, blyanter eller hva de enn fant i sine lommer. En tømte et saltkar og spiste med det, men det måtte ha vært meget salt igjen i det for han fikk det travelt med å sluke et helt glass vann. Noen måtte ha levd lenge i bushen, for de spiste med fingrene med en viss eleganse og som den største selvfølgelighet.

Da det hele var over, dro flere av oss med Undergrunnen til King´s Cross hvorfra vi gikk til County Hotel hvor vi alltid traff noen kjente. Der fikk jeg rede på at hvalkokeriet “VESTFOLD,” som jeg tidligere hadde vært med, var blitt senket med to tyske torpedoer den 17. januar i år. Riktignok seilte det under Panamaflagg, men var på vei til England med olje og dekkslast som fly, tanks etc. Senere gikk flere av oss på kino på Leicester Square og så: ”The Silver Fleet”. Riktig og spennende. Deretter måtte vi reise hjem da flyene skulle stå på scramble i grålysningen neste morgen. Scramble betyr at vi må holde flyene klare med varm motor og få dem i luften under 3 minutter.

DEN 12. - 13. MARS: Det gikk scramble kl. 07.00 i morges da tyskerne sendte 24 FW 190 fly og forsøkte å bombe London med omegn. 331 skvadron skjøt ned 5 og skadet 3 tyske fly. Resten ble jaget tilbake uten at de fikk droppet sine bomber. Senere på dagen skjøt 332 skv. ned 2 tyske fly da de eskorterte B-17 bombere til angrep på Rouen. De norske flygerne hadde ingen tap. For denne dåd fikk Den norske vingen telegram med gratulasjoner fra Kong Haakon, Forsvarsministeren, US Embassy, Det Polske Flyvåpen og Air Ministry, for strålende innsats. Det varmet. Den 13. var avisene i London fulle av ros til de norske flygerne for gårdagens resultat, og I tiden som fulgte fikk vi norske mang en gratis pint øl fra takknemlige borgere som vi traff på pubene i London og omegn. Forøvrig har jeg atter fått en kraftig forkjølelse. Det må sikkert være den 10. i vinter.

SØNDAG DEN 14. MARS : Hurra! egg til frokost igjen. Deilig vær og lite flyging så de fleste av oss har benyttet anledningen til litt solbading ute på Flighten. Det er nå blitt lange lyse kvelder så arbeidsdagen blir ofte lang enten det er søndag eller hverdag. Var på kino i Drury Lane og så: “Moontide,” ikke særlig god.

DEN 15. - 16. MARS: I morges måtte vi ut kl 06.00 og gjøre flyene klare for tokt. En god del flyging i løpet av dagen, men også litt tid for solbading. Stor dag, jeg fikk to Røde Kors brev hjemmefra. Hyggelig å lese at alt står bra til selv om brevene var ganske gamle. County Hotel, den 16. mars: Er her på 48 t. perm. Var på Astoria sammen med noen av gjengen på dans. Senere var noen av oss på et Corner House og spiste et brukbart måltid.

DEN 17. - 20. MARS: I dag var flere av oss først på tea dance på Covent Garden og på kveldsdans etterpå og stiftet mange nye bekjentskaper. Den 18. var jeg på Tivoli i Strand og så Sonja Hennie i “Katina.” Senere på dagen var jeg i National Galleri på Trafalgar Square og så mye fin malerkunst. Det var også maleri av to norske flygere der. Det ene var av Marius Eriksen, en kjent slalomkjører før krigen og nå veldig god kampflyger.

North Weald, den 19. mars.: Kom tilbake sist natt. Flyet mitt har vært på lavflyging og blitt skadd da det traff noen tretopper, så nå er det til reparasjon i hangaren. Er på senvakt i kveld, men det ser ut til å bli lite å gjøre. I dag den 20. var det så mye tåke at skvadronene ble released off camp. For min del betyr det lite da jeg skal ha geværvakt hele natten.

SØNDAG DEN 21. MARS: Ingen flyging i dag pga. tåken. Meldte meg på et kurs for realskole eksamen. Det er flere som prøver, men har dumpet. Det er mange som mener at det ikke er bryet verd da vi ikke vet om vi overlever krigen, og den tanken kan jo ha noe for seg. Fikk et Røde Kors brev hjemmefra i dag, det tredje på kort tid. De skriver at alt er bra, og det må de vel for å bli godtatt av sensuren. Det er nå blitt kjent at D. S “Tromsøysund” ble kapret i Rekefjord av norske sabotører den 1. mars, og at de på vei over til England ble bombet i senk av tyske fly. Den norske ubåten “Uredd” er savnet og må ansees tapt med hele mannskapet. USA gjør kjent at amerikanske flygere som ble skutt ned overTokyo f.å., er henrettet.

DEN 22 - 27. MARS: Tåke igjen og ingen flyging på formiddagen. Hørte Mr. Churchill tale over BBC i går kveld. Han er en fenomenal taler. Det kom også i nyhetene at den britiske 8. Armé er i full gang med å nedkjempe tyskerne og italienerne i Tunisia. Regnet matematikk i kveld, men forholdene i brakka egner seg dårlig for slikt. Den 23. var det så mye å gjøre at de fleste holdt på til sent på kvelden. Har også begynt å male og polere noe på flyet mitt. Er på nattskift i kveld. Den 24. var det stor aktivitet her, men nyhetene fra Nord-Afrika er ikke særlig gode, da tyskerne og italienerne yter kraftig motstand og hindrer fremgang. Regnet matematikk. Regnvær i hele dag, det er første gang på flere uker og det er ikke likt England. I dag den 25. hørte jeg et hirdprogram fra Oslo. Det er nok riktig en åndselite som styrer Norge i dag, skjønner jeg. Et sweep og mye treningsflyging i dag. Var på Empire og så “Sergeant York.” Den handlet om en skarpskytter fra Kentucky, eller Tennessee, forrige krig og var riktig interessant. Flyet mitt gikk inn på 160 timers inspection i dag, og et av våre fly havarerte under landing. Skal være på nattskift i kveld. Var på Majestic i South Woodford og så “Across the Pacific” og “Whisling in Dixie.” Begge bra underholdning.

SØNDAG DEN 28. mars, : Har hatt en travel søndag og skal ha siste vakt i kveld. Berlin ble bombet sist natt, så vi kan vente angrep på London når som helst. Var på kino i Epping etter vakten.

DEN 29. MARS - 3. APRIL, 1943: Det hendte ikke noe spesielt. på mandag. Tirsdag fikk jeg et spesialoppdrag av Doc Larsen, via vingsersjant Lunder, om å reise ned til Romford med noen dokumenter. Stedet ligger ca. en time med buss fra Epping og var en hyggelig avveksling. Mars har vært en veldig travel måned med mye flyging og tilsvarende arbeid på flyene. Flyalarm i kveld uten angrep her. Var på nattskift sist natt. På onsdag var det stor aktivitet her pluss et sweep.Tok Weekly Inspection på flyet mitt. Skrev stil om hjemstedet mitt for kontoret som står for realskoleeksamen. Den 1. april hadde RAF 25-års jubileum, og i den anledning var det storfest i Drury Lane, men jeg hadde vakt. Ingen tør visst å narre “April” her, det kunne få katastrofale følger hvis noen gikk litt for langt. En krig er ikke tid og sted for unødige mistak. Fredag var jeg på RAF Station Hornchurch, nær Romford, og fikk trening i å bruke luftskyts. Det foregikk i en simulator og var riktig naturtro med brølende fly og knatrende maskingevær. Hornchurch var ute i hardt vær under Battle of Britain, men er nå bygget helt opp igjen, men ruiner og diverse skader er fremdeles synlig. Lørdag var jeg ordensmann i brakka vår og fikk ros for at den var den fineste i vår site. På kvelden var flere av oss på Queen Elizabeth Hotel i Chingford og danset. Der traff jeg en kaptein fra the Royal Army som hadde deltatt i Norge 1940. SØNDAG DEN 4. APRIL: Det var stortokt over Frankrike i dag. De to norske skvadronene var med på å eskortere 70 stk. B-17, som skulle bombe fabrikkene til Renault ved Paris. Det oppsto en rekke kamper da 25 tyske fly angrep bomberne. Kampene varte så lenge at de fleste av våre fly måtte lande på fremskutte stasjoner, da de hadde knapt med bensin igjen. De skjøt ned 5 tyske fly ,skadet 4 og lettere skade på 5, uten tap av egne fly. Et av våre fly hadde fått hull i den ene vingen. I dag ble det dobbelt sommertid i England så nå er det lyst helt til kl. 9 om kvelden.

DEN 5. - 10. APRIL: Et tokt på mandag med å eskortere amerikanske Liberator-fly, B-24, som angrep Ford-fabrikkene i Antwerpen. Et stort antall tyske fly angrep bomber-formasjonen over Heemstede. Vår skvadron angrep tyskerne og skjøt ned 3 FW 190 og skadet 1, med tap av et fly. Det var sersjant Larsen som ble skutt ned og spant i sjøen utenfor Vlissingen. Var på dans i Leytonstone og traff Vickie igjen.

Tirsdag var jeg i Romford på kurs om dekk og slanger for fly. Spiste nydelig middag på Dunlops regning. Fikk til og med bløtkake til kaffen. Fra bussen på reisen hjem kunne jeg se at våronna var i full gang. Et fly savnes etter raid over Frankrike. Det var løytnant Strand som ble skutt ned av en FW 190 og tatt tilfange. Han ble senere repatriert til England da han mistet det ene øye under luftkampen.

Onsdag blåste det rene orkanen her så alle fly måtte fortøyes, og et fly havarerte under landing. Har geværvakt kommende natt. I dag kom det et hyggelig brev fra Stasjonssjefen, Group Captain Morris, med takk til bakkepersonellet for å ha gjort en utmerket jobb med å stille kampklare fly. Våre skvadroner var de beste av 56 Spitfire skvadroner innen 11. Gruppe de siste 3 mnd. Vi tillot oss å være litt krye over det.

Den 8. april fikk nesten alle mann tildelt “ribbon” for Kongens 70-års medalje, som ble opprettet i anledning Kongens 70 årsdag i fjor. Båndet for medaljen førte til mange rare bemerkninger og spørsmål om heltedåd o. l. , men gatejentene på Piccadilly reagerte på sin egen måte med “Happy Birthday, Norway!” Jeg var noe heldigere under en dans på Covent Garden hvor mitt nye WREN bekjentskap, Kitty Labozer, spurte meg hvilken medalje jeg hadde fått. Jeg fortalte henne at det ikke var noen tapperhetsmedalje, men mer lik en Campaign Medal, men det godtok hun ikke. Hun sukket tungt og sa: ”Oh, you brave heros, you are so modest”. (åh, dere modige helter, dere er så beskjedne). WRNS står for Women´s Royal Navy Services eller kort og godt, marinelotter.

De norske jagerskvadronene ble også gratulert av Fighter Command for de best vedlikeholdte fly innen 11. Gruppe. Litt av en æresbevisning vurdert mot 56 jagerskvadroner i RAF. Vi tillot oss atter å være litt krye over en slik heder innen flyteknisk tjeneste

Var på kino i Epping og så “Natasha,” interessant film. Fredag var jeg i Romford på øvelser med luftskyts igjen. Om kvelden ble det kino og dans i Leytonstone. På Rialto så jeg “The Social Enemy No. 1.” Ble kjent med Edna. I dag er det 9. april og 3 år siden tyskerne invaderte Norge, forbannet pakk! Lørdag ble vi released off camp fra middag. Sov noen timer og reiste så med gjengen til Leytonstone for å møtes på stampuben vår, The Green Man. Traff igjen Edna på dans senere, og hun ymter allerede frempå om gifting - best å bakke ut i tide.

SØNDAG DEN 11. APRIL: Kom forsent til toget sist natt, så jeg ble tilbudt av en patruljerende konstabel å overnatte på politistasjonen i Leytonstone. Han mente at en stasjonsbenk ikke var noe passende leie for en airman, selv om det begynte å bli varmt i været. Jeg takket for tilbudet og fulgte med ham. Etter en kopp te og en hyggelig prat, fikk jeg sove i en celle med beskjed om at de ville sørge for at jeg kom opp i tide for toget mitt til Epping neste morgen. Jeg hadde en rolig natt og ble vekket neste morgen med en kopp te og kjeks og en prat i god tid før toget. Avskjeden lød: “The best of luck to you Norway, and don´t you worry, you´ll get your country back.” Det finnes neppe noe annet land med et så fint politikorps som England. Jeg må tenke på hva jeg var vidne til i Leytonstone en kveld sist vinter. En av gjengen hadde fått enten for mye øl eller fått i seg skadet mat, han kastet i alle fall opp mens en politikonstabel støttet ham. Etter en drabelig omgang var han ferdig, og jeg hørte konstabelen si meget deltagende: “Do you feel better now, Norway?” Ikke bare det, han hjalp ham også til jernbanestasjonen og så ham vel ombord på toget hans hjem. Var på King´s i Leyton sammen med Edna og så “Underground”, interessant film. Bra nyheter fra Tunisia, de allierte har omringet de tyske og italienske styrker.

DEN 12 - 17. APRIL: Mandag og lite arbeid. Den piloten jeg har flyet for, Nils Ringdal, måtte lande i flammer i dag, men det var heldigvis ikke mitt fly, AH-S eller ho “Signe”, han brukte på den turen. Flygeren ligger på hospital med en del skader. På kino i Drury Lane. Tirsdag var jeg i Romford for trening med anti-luftskyts igjen og nå hjelper det på treffsikkerheten min. Flyene våre var på tokt og eskorterte Lockheed Ventura bombere til angrep på Caen. De angrep tyske jagere og skjøt ned 5 FW 190, men to av våre piloter og 4 fly gikk tapt. Et av våre fly var blitt truffet av flere halvtoms skudd, men kom vel hjem. Onsdag ble jeg beordret til London for blodprøve for å få identifikasjonsbrikke av ny type. Spiste middag på the Grange og var innom Paramount hvor jeg traff en norsk jente. Stoppet i Leytonstone på hjemveien og hadde noen pints sammen med en tsjekker, interessant fyr.

Torsdag måtte jeg skifte sideror på flyet mitt pga. skader. Riktig fint sommervær for solbading. Var på Empire i Epping og så “Arabian Nights,” fin film.

Fredag skjøt våre fly ned 4 tyske FW 190 over Walcheren under eskorte av Lockheed Ventura-fly som bombet kjemiske fabrikker i Oostende. Et av våre fly savnes. Det var sersjant Hegge Koren som ble skutt ned. Tok storvask på flyet mitt i dag. Supervær og solbading, men lang arbeidsdag.

Gode nyheter fra Nord-Afrika. De omringede tysk-italienske styrkene i Tunis bllr nedkjempet etter hvert. De franske kolonistyrkene kjemper nå på alliert side, og den nye Sjahen av Iran er nå gått aktivt med de allierte i krigen. Den forrige var altfor tyskvennlig, og Iran er veldig viktig med sin strategiske beliggenhet og oljerikdom. En tysker landet med sin FW 190 om natten den 17. d.m., på RAF Station West Malling, Kent, i den tro at det var St. Omer i Frankrike. De allierte flygerne er veldig interesserte i å se nærmere på en nyere type av sin motstanders fly. County Hotel, London: Lørdag med 11 dagers perm med 12 sh.- 6 d pr dag samt fribillett til Glascow. Skal reise sammen med Kaare Flø. UKEN 18. - 24. APRIL: På vei til Glasgow: I ettermiddag har jeg vært i Hyde Park og hørt på noe mer eller mindre forskrudde talere. De luftet sine meninger om religion, politikk etc., alle like skrullede, men det er god underholdning. Det gikk flyalarm mens det hele sto på, men det forstyrret ikke hverken talere eller publikum. Flø og jeg tok LMS kveldstoget fra Euston søndag og kom til Enock Station, Glasgow, ved halv åtte tiden neste morgen. Tok inn på Commercial Hotel. Var på Argyle Picturehouse og så: “Wake Island”, en tøff krigsfilm fra Stillehavet. med William Bendix i hovedrollen. Senere spiste vi deilig norsk middag på den norske sjømannsklubben. Traff også kjente der, bl.a. Ola Myhre. Var på Locarno og danset om kvelden.

Tirsdag, Bath Street 245, Glasgow. Flyttet over til privat utleie tirsdag. Det er en god del billigere enn hotel og langt hyggeligere. Var på kino på ettermiddagen og så: “One Night in New Orleans” og “The Highway to Freedom.” Gikk til dans på Locarno om kvelden. Været her duger nesten ikke til annet enn innendørs aktiviteter.

Mye av onsdagen ble tilbragt på Sjømannsklubben, middag, kaffe og lesning. Var senere på et tivoli nede i Argyle Street og på kino om kvelden. Flyalarm uten bomber. Torsdag var vi på tedans og moret oss med diverse lassis. Ble buden hjem på aftens av våre dansepartnere. Fredag spiste vi middag på Sjømannsklubben og pratet med sjøfolk. Var også i Kjærka og hentet et brev. Dans på Locarno om kvelden. Lørdag var vi på Klubben i St. Vincent Street og spiste middag samt traff kjente. Det er rene vinteren her i dag . Jeg lengter sydover til England med sol og sommer.

UKEN DEN 25. - 30. APRIL: Søndag: Stengte puber og miserabelt vær hele dagen. Mrs. Maltby som vi bor hos, serverte oss deilig middag. Etterpå hygget vi oss med a nice cup of tea og litt whisky, som vi kjøpte i går. Barer, danseplasser og kinoer er stengt I Skottland på søndager, så man må ha litt på lager hjemme. Her er kaldt og vått, jeg tror vi tar nattoget til London i morgen. Mandag på vei til London: Mrs. Maltby laget deilig good bye dinner til oss og så oss vel avsted til Klubben hvor vi fikk med oss niste for togreisen. Det kom også to marinegaster fra New Zealand for å bo hos mrs. Maltby. De var som alle andre new-zealendere jeg har møtt, riktig sympatiske karer. På toget ble vi kjent med mange interessante mennesker så tiden ble ikke lang.

Tirsdag: Kom til London i morges og tok inn på County Hotel. Det ble nevnt der at den norske destroyeren “Eskdale” hadde gått tapt i Kanalen den 14. d.m.. Var på Caumount og så Norgesfilmen : ”Commandos Strike at Dawn” og “Norway´s Fate.” Begge var ganske interessante og god reklame for Norge og dets frihetskamp. Var på Covent Garden og hadde det hyggelig sammen med Kitty Labozer, en WREN jeg er blitt kjent med tidligere.

North Weald, onsdag: Var på restaurant og spiste god mat før vi tok toget til Epping. Der regnet det riktig ufyselig så vi spleiset på taxi derfra og hjem til Site 2. Var på pliktig legesjekk etter langperm, ble godkjent, og meldte meg på Flighten. Det var hyggelig å treffe gjengen igjen og å komme i arbeid etter så mye lediggang. Et sweep i dag, og alle flyene kom tilbake selv om et hadde blitt truffet av Flak. Den 20. skjøt sersjant Herfjord og fenrik Eriksen ned en Ju 88 vest for Clacton on Sea i Essex. En av fire tyskere hoppet ut, de øvrige tre omkom. Det var et Sweep igjen den 30. april uten at det hendte noe. spesielt. Tilbragte kvelden i Leytonstone sammen med engelskmenn og noen ATS jenter.

DEN 1. MAI, 1943 : Et Sweep i dag også, og det forløp fredelig. Noen dager vil ikke tyskerne komme opp og slåss. På ettermiddagen tyknet været til, og dermed ble det Released off Camp. Det var ikke til noen nytte for meg da jeg skal ha geværvakt til i morgen tidlig. Det er blitt kjent at man har funnet 1.400 polakker myrdet i Katynskogen i Polen. Tyskerne skylder på russerne og omvendt. Det ble senere bevist at russerne slaktet ned polsk befal allerede i 1939 for å gardere seg mot problemer i fremtiden.

Det liv vi som bakkemannskap fører høres sikkert monotont og kjedelig ut, men det er slik livet arter seg på denne siden av Kanalen. Mye av tiden går også med til venting, trening og beredskap. Det finnes heldigvis mange typer blant nordmenn her som gir avbrekk i ensformigheten, som for eksempel en av kokkene som ble overført til oss fra Sjøflyvingen på Island, la oss kalle ham Kåre. Etter en meget lystig frikveld på vår stampub, Blacksmith´s Arms, og mange ganger “Time, Gentlemenn, Please!, hadde vår venn kommet i et meget amorøst lune, og hva var vel da mer naturlig enn å oppsøke Site 5 hvor the WAAF´s, det kvinnelige innslag i RAF, holdt til.

Vår elskovshungrige venn gikk inn i det første brakkerommet han kom til, men der ble det et svare til oppstyr. Han hadde nemlig kommet inn til en flight sersjant av den riktige barske typen, og hun var absolutt ikke “in the mood for love.” Hun var forøvrig ikke helt smukk og litt av en terror for underlagt personell. Hun rapporterte saken til rette instans på stasjonen, og dermed havnet saken inn for Cort Martial, eller krigsrett, som det heter på norsk. En av offiserene i Retten spurte anklagede om han hadde vært beruset da han tok seg inn til fornærmede og fikk følgende svar: ”Ærede Dommer, jeg betrakter dette som et helt overflødig spørsmål. Et blikk på denne kvinnen må overbevise enhver rett om at jeg var snyden full den natten, og jeg antar at mitt tilbud er det eneste hun noengang vil få.” Jeg husker ikke utfallet av rettsaken, men det ble fortalt at Retten slet hardt med å holde seg alvorlig.

UKEN DEN 2. - 8. MAI: Søndag: Jagervingen skjøt ned 6 tyske fly i dag, men mistet fire flygere. Løytnant Jørstad og fenrik Djønne skjøt ned 2 hver. Senere ble det opplyst at fenrik Marius Eriksen var en av de nedskutte, men han klarte å skyte ned en tysker først og reddet seg i fallskjerm. Ved den tid hadde han skutt ned 6 og skadet en rekke andre tyske fly. Sersjant Eitzen falt, fenrikene Engelsen og Fuglesang hoppet ut og ble tatt tilfange. Fuglesang ble myrdet den 25.3.44 av S.S. ( Hitlers superbøller) etter et fluktforsøk.

I dag er det et år siden 331 skvadron kom til North Weald. De har sannelig utmerket seg vel i løpet av den tiden. Etter avtale kom Kitty til Epping hvor vi tilbragte en hyggelig dag med lunsj på Tatched House Hotel, spaserte i Epping Forrest og gikk på kino i Woodford om kvelden. Mandag: I dag hadde jeg jobben med å holde orden i brakka og fikk sove ut etterpå. Gikk på kino i Drury Lane om kvelden. Tirsdag var jeg i Romford på luftvernskyting. Det går bedre og bedre for hver gang. På kino og dans i Leytonstone. Edna like giftelysten - måtte lure meg ut fra dansen. Onsdag fikk 331 skvadron skutt ned 3 tyske Me 109 fly og mistet 1 fly selv under eskorte av 12 Ventura bombefly til angrep på jernbaneknutepunkt ved Abbeville.

Det er full fart på krigen nede i Midtøsten. Tyskerne og italienerne får juling til gangs. Var på dans i Epping hvor jeg ble kjent med May. Torsdag ble jeg tatt ut til potetsetting, så jeg går nok ikke helt klar gårdsarbeid her heller, men det var en trivelig avveksling. På kvelden tok noen av oss en sykkeltur til Theydon Bois, i utkanten av London. Fredag med storvask på flyet mitt. 332 skv. var på sweep i kveld og skadet 3 tyske fly uten tap eller skade på egen avdeling. Er på nattskift i kveld. I dag fikk vi ferske redikker til te. Det er nå blitt bekreftet at hvalkokeriet “Svend Foyn” ble senket den 21. mars og at den norske destroyeren “Eskdale” gikk ned med storparten av mannskapet under kamp i Kanalen den 14. april, begge d.å.. Lørdag med gode nyheter, Biserta og Tunis er blitt inntatt av de allierte, dvs. bl. a. engelskmenn, australienere, new zealendere, polakker, indere m.fl. .

Flyalarm før frokost da en tysk Ju 88 bomber kom inn i vårt område. Kapt. Lundsten og fen. Bakke ble sendt opp og begge skjøt på flyet samtidig så det styrtet ned i flammer. Litt av et syn. Hele mannskapet på 4 ble drept. Vraket av flyet skal sendes hit. Det er dødsstraff for å flykte fra Norge, men ekte patrioter lar seg ikke stoppe. Flyktninger som blir tatt blir som regel myrdet eller sendt til Tyskland som slavearbeidere. Noen båter med flyktninger forliser og går ned med mann og mus.

UKEN DEN 9. - 15. MAI: Søndag: Riktig uvær her i dag. Det blåser og regner som aldri før og skvadronen ble released fra middag. Storparten av gjengen dro til Leytonstone på dans i Burghley Hall eller stampuben The Green Man, eller begge deler, og nordmennene var populære som vanlig. Ble kjent med Delphy.

Mandag, været er like fælt som i går, så det blir vel neppe noe flyging i dag , men jeg skal på nattskift til det blir lyst og på readiness fra da av, for å holde flyene klare for innsats. Denne uken er det tre år siden jeg kom til England. Fikk fri tirsdag etter langvakt så jeg reiste ned til London for å utføre diverse ærend for meg selv og andre. Ble kjent med flere allierte av begge kjønn. Det er en artig ting med å være i uniform. Vi har mye felles som gjør at vi lett tar kontakt med hverandre, så jeg har aldri følt meg ensom siden jeg trakk i uniform. Særs interessant er det å snakke med folk fra den fjernere del av verden som Australia og New Zealand.

Onsdag var jeg med i æresparaden under begravelsen etter de fire tyskerne som ble skutt ned her sist lørdag. Først lærte vi norske å gå i sørgemarsj, slik som skikken er i det engelske militære, og så ble vi tatt ut til å delta i begravelsen. Hver kiste var dekket med det tyske hakekorsflagget, men seremonien ble holdt på engelsk av en engelsk prest. Vi var utstyrt med gevær og skjøt salutt for de fire. Krig er det glade vanvidd. Her ble de falne hedret med en anstendig begravelse av vilt fremmede - sist lørdag var de fiender og mål for kanonene i våre fly, alt ukjent for deres familie hjemme i Tyskland. Den ene het Alfred Kurk, de andre tre var visst så forbrent at de ikke var identifisert, men jeg går ut fra at deres I.D. brikke var tatt hånd om av Røde Kors som underretter familien gjennom sine kanaler. Sersjant B. Barge 332 skv., styrtet ned og ble drept under øvelse i skyflyging. Var på The Red Lion sammen med Rosie om kvelden.

Torsdag: Hurra! De 12 tyske og italienske divisjonene i Nord-Afrika har pakket sammen. Generaloberst von Arnim og hans italienske kollega kapitulerte den 12. mai. Det var den amerikanske generalen, Omar Bradley, som fikk æren av å lede nådestøtet, eller “coup de grace” som det så smukt heter. De allierte har i løpet av offensiven tatt totalt 250.000 fanger inkl. sjefen, Generaloberst von Arnim, sammen med 8 andre generaler. Totalt krigsbytte var 1.000 tanks og kanoner, 150 skip og befridde 2.000 britiske fanger. Hele Afrika-eventyret har kostet Italia og Tyskland 950.000 drepte og fanger, 8.000 fly, 6.200 kanoner, 2.550 tanks og 70.000 biler. Endelig går det den riktige veien for de allierte. Det er mange glade fjes å se i U.K. nå.

To tokt i dag med eskortering av Mitchell B-25 bombere for angrep på jernbanen ved Boulogne og senere 80 B-17 bombere for angrep langt inne i Frankrike. Major Mehre ledet Wingen under begge tokt og hver gang kom det til luftkamper, som endte med 4 nedskutte og noen skadde FW 190. To av våre flygere savnes. Sersjant T. Berven ble skutt i brann, men reddet livet ved å hoppe ut og ble tatt til fange. Fenrik Ræder ble også skutt ned og fikk senere kontakt med den franske undergrunnsbevegelsen som hjalp ham på flukt tilbake til England. Han fortsatte å fly jagere, men ble skutt ned og drept 29.12.44. Ros og takk fra begge de amerikanske bomberskvadronene og No.11 Group for god hjelp i en kritisk situasjon. Wing Commander P.G. Jameson som er blitt postet bort, sendte i den anledning takk til Overkommandoen i London for tiden sammen med de norske flygerne. Major Mehre overtok som Wing Commander (vingsjef) og er den første nordmann som har en så høy stilling i RAF. Kaptein R.A. Berg ble forfremmet til major og overtok 331 skvadron fra samme tid.

Skvadron 330 flyttet fra Island og til Oban i Skottland tidlig i år og begynte trening på Sunderland sjøfly, som går under betegnelsen “Flying Battleship”. Det er et firemotors monster med 16 maskingeværer samt 2 stk. .50” kaliber kanoner. Flyet har et mannskap på 10 og kan lastes med 8 Torpex synkeminer og veier fullt opplastet 30 tonn. Norge har overtatt 10 fly til den smukke pris á 1,4 millioner pr. stk. Skvadronen ble operativ med Sunderland den 15. april i år, og noen av flyene opereres fra Sullom Voe på Shetland.

Er på nattskift og readiness i kveld, samt geværvakt til natten. Fredag: Kledte meg i sivil og syklet til Harlow og badet i kulpen ved demningen. En herlig følelse å være i sivilt tøy selv om det er forbudt, eller kanskje nettopp derfor. Var på dans i Leytonstone om kvelden, men da i uniform, og traff Violet. Lørdag: Et Sweep i kveld og skvadronen klarte å avskjære en formasjon på 8 FW 190 nord for Amiens. De var på vei til Poix for å angripe allierte bombefly som opererte der. Major H. Mehre og kaptein J. Ryg skjøt ned hver sin FW 190 og kapt. Weisteen skadde en. De norske reddet bomberne fra angrep av tyskere. En av flygerne kom så lavt i innlegget for landing etter toktet at han tok med seg en bit av kirkespiret og gjorde skade på flyet sitt.

På dans i Lopping Hell, Loughton. Ble kjent med Sylvia fra Buckhurst Hill, hyggelig dame. En mekaniker var av en eller annen grunn blitt postet fra 332 skvadronens B-flight til sjøflyvingens B-flight som opererer Mosquito i Nord-Skottland. Han hadde ingen lyst til tjeneste nordpå og forhørte seg hos Adjutanten om grunnen til postingen. Adjutanten var jurist utdannet og en meget talefør bergenser. Han forklarte saken ved å si: “Hvis man haver en kasse med æbler deri og et av dem er råttent, tager man det råtne æblet ut av kassen for at det ikke skal besudle de øvrige æble.“ Mekanikeren: “Hva, kaller De meg et råttent eple?” Adjutanten: ”Oh nei, så ingenlunde min gode mann, det er Deres ord og ikke mine.”

Før avreise ville den samme mekaniker bytte sin gamle og slitte uniform med en ny og møtte hos Adjutanten for godkjenning av dette. Adjutanten: ”Rett, helt om, fremmad bøy!” Vår venn, som forøvrig var noe fyldig, gjorde som kommandert og dermed revnet hele buksesømmen bak og uten truse under var det ikke noe skjønt skue som åpenbarte seg foran Adjutanten. Fra da av ble det visst slutt på rutinen med å måtte få godkjenning hos Adjutanten for skifte av uniform. UKEN DEN 16. - 22. MAI: Søndag: Fint vær og mye å gjøre med å sende flyene på sweep. Motoren på flyet mitt fusket litt så det ene aneroidekammeret måtte renses og deretter gikk den fint. Sto på readiness til kl 9 om kvelden. Så “Seven Sweethearts” på stasjonens kino. Fikk telegram fra Knut at han kommer til London i morgen. Det blir fest på stasjonen, men jeg vil feire dagen i London hvis jeg får fri. Dette blir den fjerde17. mai her i landet. Skvadronene eskorterte Flygende Festninger som bombet Lorient og det kom til kamp like nord for Guernsey. Gran og Bakke skjøt ned hver sin FW 190 og skadet én.

Shaftesbury Hotel, London: Fikk en tur i luften med en Tiger Moth i ettermiddag. Reiste til London og traff Knut og Håkon Dahl. Det ble mange møtebegre sammen med bror og svoger pluss mange australienere, som gjerne ville feire dagen sammen med oss på staspuben i Leicester Square. Det gikk flyalarm iblant, men intet kunne forstyrre feiringen av 17. mai. Vi måtte jo feire for dem hjemme også.

I nyhetene på BBC ble det meldt at fly fra Royal Air Force sprengte flere av de store dammene øverst i Ruhrdalen og forårsaket voldsomme oversvømmelser og skader på kraftstasjoner, industri, veier, jernbaner og boliger. Mange mennesker omkom i vannmassene. Det var visstnok dammene Möhne, Eder og Sorpe som ble sprengt den natten. Litt av en 17. mai gave, men av de 19 firemotors Lancasterfly som deltok, kom bare 11 fly tilbake. Lederen, Group Captain Gibson, fikk The Victoria Cross for sin dåd. Han falt senere under krigen, og jeg fikk se graven hans i Bergen-op-Zoom hvor vi var stasjonert fra julen 1944 til den 25. februar 1945. Med tap av 11 Lancasters til 1,6 millioner kr. pr.stk. og det samme for hvert mannskap, dvs. ca. 35,2 millioner ++, ble det kostbart sprengstoff. Dammene var beskyttet med kraftige nett og kunne bare sprenges med bombe som kunne hoppe over nettet og synke ned på innsiden av dammen før den eksploderte.

Supergeniet, Dr. Barnes Wallis, som konstruerte den spesielle bomben for dammene, traff jeg hos Vickers Aircraft, Weybridge, under et opphold der for Fred. Olsen Flyselskap i 1956. Han gjorde de merkligste ting, men løste mange vansklige problemer for Vickers. Han var noe sprø og ble en gang sett i fabrikken iført shorts og tropehjelm midtvinters.

Sammen med norske i London fikk jeg også høre at en Lodestar på Stockholms-ruta var blitt skutt ned i Skagerak første uken i april på vei til Skottland. Mannskapet på 3 og 5 passasjerer omkom. Det er en tøff rute, uten bruk av radio, over tyskokkupert område og utsatt for tyske nattjagere. På Bromma kryr det av tyskere og visstnok også deres svenske sympatisører, så Luftwaffes nattjagere blir nok vel informert om når våre fly legger ut. De norske fly blir ofte dirigert til å parkere ved siden av de tyske Junkers 52 fly, så det er lett for spioner å følge med.

North Weald, tirsdag den 18. mai: Tok 10 toget hit i formiddag, men vingsersjant Lunder mente det var tilgivelig på en 18. mai å komme litt sent. Flyene våre var ute på Sweep i dag. Kaptein W.Christie skjøt ned en FW 190 som styrtet i flammer, og fenrik Westly skadet én. Tyskerne stakk sin vei etter dette. Det var nok ingen “dagen derpå” blant de norske flygerne. Mange av oss har hatt en hard 18. mai og vil stupe til køys så snart nattskiftet tar over. Iblant måtte vi ta en “sniff” oxygen for å klarne hjernen.

Onsdag: Noen av gutta i brakka fortalte at det hadde gått flere flyalarmer og vært mye skyting i løpet av natta, men de fleste av oss sov det hele over. Et sweep i dag, jeg er på nattskift og har betjent fly for patruljeflyging. Hørte Mr. Churchill tale fra Washington over BBC. Det er godt han har så gode forbindelser i USA og skaffer rikelig med våpen og soldater til England og Midtøsten. Det er nå også blitt kjent at de allierte senket 2.400.000 tonn av tyskernes og italienernes forsyninger til Nord-Afrika så det ble et dyrt Afrika-eventyr for Mussolini og Hitler. Speiderflygere melder om kjempeflommer i Ruhrdalen etter sprengte dammer. Torsdag: Helt fri i dag og supert vær, så flere av oss syklet til Leytonstone for å bade. Svømmebassenget, Whiips Cross, var ganske fint. Det var mange kjente ansikter å se der og nye bekjentskaper ble stiftet.

Fredag: Flyet mitt havarerte i dag og ble vrak. Likedan gikk det med en B-17, Flygende Festning, fra US Army Air Force som nødlandet her uten understell, men det tok ikke fyr så alle mann klarte seg. Syklet til Waltham Cross sammen med flere av gjengen og gikk på dans i Imperial Hall, hvor vi hadde det hyggelig sammen med trivelige dansepartnere. Kjempelummert og en svettende sykletur hjem. Lørdag: En av våre flygere, sersjant Erik Sand, styrtet ned under prøveflyging utenfor Bradwell Bay og ble drept. Hadde jordbrukstjeneste i dag. Reiste etterpå til Leytonstone og gikk på dans i Burghley Hall. Traff igjen Peggy som jeg kjente fra sist vinter. Skal møte henne igjen på onsdag.

UKEN DEN 23. - 29. MAI: Søndag: Måtte tørne ut kvart før fire i morges for å gjøre flyene klare for tokt. Deretter ble det vel en times søvn før regulær arbeidsdag begynte, men jeg har ikke fått mitt eget fly ennå, så jeg benyttet anledningen til diverse studier. Etter arbeidstid var det fremdeles fint vær, så noen av oss syklet til Leytonstone og gikk på dans i Masonic Hall, og der krydde det av smukke dansevillige jenter. Ble kjent med Phyllis. Da jeg syklet hjemover, var jeg innom en nattkafé i South Woodford og spiste.

Hvilken mandag - regn og atter regn og ingen flyging. Benyttet anledningen til å overhale sykkelen min. Var på stasjonens kino og så: ”For Me and My Gal.” Jeg håper det blir lønning snart, jeg er helt blakk. Riktignok har jeg fremdeles noen hvalfangerpund igjen, men de står i bank som reserve for eventuelle viktige kjøp. To sweep på tirsdag uten at noe hendte. Våre fly eskorterte amerikanske Mitchell bombere under et angrep på en flyplass i nærheten av Abbeville.

Er på nattskift og har også geværvakt. Fin musikk fra Oslo Radio i kveld - hjemlengsel. Brev fra Betty og Kitty. I morgen har jeg fridag. Leste “Kilden” av Gabriel Scott. Mye av onsdagen gikk med til å skrive diverse brev. Siden tok jeg ut et pund fra postsparebanken og syklet ned til South Woodford og gikk på kino med Peggy, hvor vi så: “No Time For Love” og “The Saboteur Gang” på Plaza. Torsdag: Et Sweep i kveld og luftkamper over Oostende - Brügge, 2 tyske fly ble skutt ned og 2 skadet uten tap på vår side. Fredag: Et Sweep i kveld, intet hendte. Gjort en snekkerjobb for pilotene i dag.

Fikk beskjed om å holde meg klar til å bli med som mekaniker i et fly i morgen. Er på nattskift i kveld. Lørdag: Skuffet, det ble ikke noe av flyturen i dag. Fikk beskjed om å melde meg for major Weisteen som satte meg til å betjene 3 fly under intensiv flyging, som en prøveordning. Det gikk det også, og det var jo artig å prøve ut om det var mulig for én mekaniker å betjene tre fly i nødsfall. Tok toget til Leytonstone sammen med gjengen og gikk på dans hvor jeg traff Peggy.

Det finnes en og annen som sitter på brakka og sturer og grubler, men vi gjør vårt beste for å rive dem ut av sitt tungsinn, ved å dra dem med oss ut på livet, og som regel virker det, for en tid i alle fall. Alt er så usikkert i en krig at grubling er noe en må unngå. Da vi meldte oss frivillig og trakk i uniform, ga vi avkall på å bestemme over vårt eget liv, så det beste vi kan gjøre er å utføre jobben vår og la humla suse. Mye tyder på at det går bedre i krigen mot fiendens ubåter, tyskerne og italienerne skal ha hatt store tap. Lenge tapte de allierte flere skip enn de klarte å bygge, men nå bygger de flere enn de som blir senket.

UKEN DEN 30. MAI - 5. JUNI: Søndag: Ble permitert fra middag og sov noen timer før Peggy kom og inviterte meg på sykletur. Syklet til Waltham Abbey og så til South Woodford hvor familien bød på aftens eller supper som det heter her. Da jeg syklet hjemover kom den ene militærkonvoien etter den andre. Det pågår nok allerede en viss oppladning for invasjon, men lite tyder på at det kan bli i sommer.

Mandag: Fikk en splitter ny Spitfire IX i dag. Den er merket AH-S som den forrige og blir ofte fløyet av kapt. Christie som er Flight Commander B Flight. Flyene var ute på to tokt i dag, men kom ikke i kamp. På nattskift i kveld og arbeidet til kl. 9. Gikk deretter på stasjonens kino og så: “Somewhere I´ll Find You.” Flyalarm. Tirsdag: Det fløy tyske fly over her i tretopphøyde sist natt, men de hadde ingen tanke for oss, og bra var det. Har fri i dag og tok tur til London, bl.a. for å hente klokken min. Var på kino og så: “Edge of Darkness.” Den handlet om Norge og var godt laget. Reiste tidlig hjem og gikk på dans i Thornwood Army Camp like ved Site 2, hyggelig. Mens jeg var borte hadde flyene vært på tokt over Hazebrouk - Bethune - Le Touquet og blitt angrepet av FW 190 og Me 109. Kapt. Heglund skjøt ned 2 FW 190 som eksploderte i luften så bitene føyk rundt hans eget fly som fikk noen skader. Han ble selv angrepet, men hadde ingen ammunisjon igjen, kom seg så vidt unna og landet på en fremskutt stasjon, nesten tom for bensin. Lt. Jørstad og Gran tok hver sin tysker, men sersj. Roy Nilsen ble skutt ned og tatt til fange. Lt. Westly skjøt ned en Me 109 som var i ferd med å angripe kapt.Christie. Onsdag: Fryktelig vær. Flyet mitt skjøt ned et tysk fly i går og 331 skv. tok 2 tyske fly, et av våre fly kom ikke tilbake. Nils Ringdal , som crashlandet mitt fly for en tid siden, kom ut fra hospitalet i dag. Brev fra Peggy og Hans, skrev til Betty og Kitty.

Torsdag: Dårlig vær igjen og lite flyging. Et tokt i kveld uten kamp. Har lest motorteknikk i ettermiddag og skal ha geværvakt til natten.

Fredag:Tørnet ut kl. 4 i morges for å varmkjøre flyene og gjøre dem klare for tokt. Det regner fremdeles. I dag hadde vi besøk av en ung lektor som hadde vært med på lærerferden til Kirkenes. Det var et interessant foredrag og jeg må si det var voksent gjort av lærerne å holde ut mot slik behandling av undermålere blant norske nazibøller. Et tokt i dag, men nesten alle flyene fikk problem med motoren og måtte snu. Ryg fikk motorstopp og måtte krasjlande ved Rochester. Han ble lettere skadet. Var i Leytonstone på dans og møtte Peggy. Lørdag med storvask på det nye flyet mitt. Ble permitert fra Flighten tidlig på dagen, men hadde fellesoppstilling og fikk skjennepreken av Majoren for at det var kommet klager til stasjonen om nattebråk av nordmenn. Pussvisitasjon på ettermiddagen.

UKEN DEN 6. - 12. JUNI: Søndag: Trett i dag, og har utført uke inspeksjon, eller W.I. som det kalles, på flyet mitt. En slik jobb tar 3 - 4 timer. Var heldig på ettermiddagen og fikk sove en times tid. På Drury Lane og så: ”The Talk of Town,” riktig artig. Så i søndagsavisene at Mr. Churchil var kommet tilbake fra USA etter viktige møter med toppfolk på den andre siden av Atlanterhavet. Mandag: En miserabel dag med dårlig vær. Fikk fri storparten av dagen, tok på meg siviltøy og syklet en tur. Handlet litt i Epping, gikk på Empire og så: ”Atlantic Convoy” og “My Sister Ileene.” I dag er det to år siden jeg gikk inn i Flyvåpnet, interessante, lærerike og gode år. Tirsdag: I dag var det svare til styr her. Et rekrutteringsteam fra Air Ministry kom hit for å verve personell for lufttjeneste i Royal Air Force. Det var spesielt flymaskinister og luftskyttere til å bemanne de svære 4-motors bombeflyene de var ute etter.

Vi var vel kjent med at mannefallene var store i slik tjeneste, men det så nesten ut til at alle mann unntatt én møtte opp for å la seg verve. Det var Rennan fra Tønsberg, en elektriker som etter vår mening var gammel, dvs. ca. 50 år. Alt gikk greit inntil sjefen vår, major Mehre, møtte opp og beordret oss tilbake til våre avdelinger med en liten skjennepreken på kjøpet. Han skjønte godt at vi var ivrige etter å komme i kamp og takket oss for det, men vi måtte ikke rive i stykker de norske skvadronene ved å søke annen tjeneste. Det betydde mye for Norge at vi kunne vise flagget som hele avdelinger ute, så vel som den dagen vi kommer hjem. Dessuten sa han, hvis jeg ikke tar mye feil kommer vi virkelig i kamp i det kommende år, så vis litt tålmodighet. Vi måtte medgi at Majoren hadde rett, men ruslet noe skuffet tilbake. Når jeg i dag ser tilbake på situasjonen og statistikken over falne i lufttjeneste ombord i de store firemotors bombeflyene, ville neppe mange av oss overlevd krigen og Norge ville aldri kunnet vise sine skvadroner med den heder blant de allierte som de gjorde også resten av krigen. De som hadde den verste tjeneste i bombeflyene var akterskytteren som overlevde gjennomsnitlig 3 bombetokt. Godt det gikk som det gikk.

Var på Majestic i South Woodford sammen med Peggy og så: ”Tarzan´s Triumf” og “Submarine Raider.” Onsdag:En særs kjedelig dag, ikke noe flyging eller tekniske jobber. På vakt til natten. Torsdag: Et tokt , Christie skadet en FW 190 ved å få inn noen treffere på babord ving. Resten av tyskerne flyktet. Flyene våre skadet to tyskere i alt. Veldig varmt i dag. Felles invitasjon til dans på Claybury Hospital i Woodford Bridge. Ble kjent med mange sykepleiere som hadde yrket som krigstjeneste. Storbritannia legger stor vekt på at personellet får slappe av med dans og moro, og det er tydelig at det er behov for avveksling fra slit og hjemlengsel. De fleste har noen nære familiemedlemmer ute i krigstjeneste og begge parter er selvfølgelig bekymret for hverandre. Ble kjent med Daphne. Fredag: Sitevakt i dag og i natt. Et tokt i dag. Den italienske øya Linosa utenfor Sicilia har overgitt seg og Pantelleria i Middelhavet ble bombet til overgivelse i dag. Det gikk med 6.200 tonn bomber til disse to seire. Lørdag: Lønning og rik, solgte vakten min for 10 sh. og reiste til Leytonstone på pub og dans. Traff Peggy på Burghley Hall.

UKEN DEN 13. - 19. JUNI: Søndag, 1. dag pinse: Fikk fri i ettermiddag så jeg reiste ned til London for å treffe Bror fra tiden i Honeybourne. Han hadde nettopp mønstret av og var ikke i god stand. Livet til sjøs er et helvete, undres på hvordan det går med Ivar, Håkon, Hans og Erling. Min venn fortalte også at to av gjengen fra Honeybourne, Camein Carlsen og Brynjar Løkke var drept , torpedert eller bombet. Begge hvalbåtstyrmenn fra Larvik og med familie hjemme. Jeg ble noe nedtrykt og reiste tidlig hjem. En god nyhet, den italienske øya Lampedusa i Middelhavet har overgitt seg etter å ha blitt bombet sammenhengende i to døgn. Italienerne er greie fiender da de overgir seg lett. De er visst ikke særlig begeistret for Mussolini og hans fascisme. I løpet av søndagen var det et tokt som gikk ut på å eskortere Beaufightere utstyrt med torpedoer. De fant en konvoi utenfor Holland og torpederte 4 skip mens 331 og 332 beskyttet torpedoflyene. Ingen luftkamper. Mandag: Lite flyging. Var hos tannlegen for oppsjekk samt på Drury Lane og så: ”The Footlight Serenade.” Senere var jeg på dans i Thornwood Army Camp.

I dag fikk skvadronene besøk av Under Secretary of State for Air, Harold Balfour, som ga mye ros til Den norske vingen for å være en veldig aktiv og effektiv avdeling. En hyggelig oppmuntring. Tirsdag: Dårlig vær - lite flyging. Norgesfilmen: “The Moon is Down” ble vist for norsk personell her i dag. Admiral Riiser-Larsen og en rekke andre høyere offiserer var tilstede. Filmen var interessant og beskrev omtrent situasjonen hjemme i Norge. Onsdag: Polert flyet mitt i dag. En vel glattpolert Spitfire kan øke farten med opp til 10 km / t, og det kan være avgjørende i kritiske øyeblikk. På kino sammen med Peggy i South Woodford og så: “Happidrome” og “Hitlers Children.” Spiste kvelds hjemme hos familien Clark. Torsdag: Dårlig vær, men likevel var det to tokt på eskorteoppdrag. Sør for Vlissingen ble våre fly angrepet av 25 tyske fly. 332 skv. skjøt ned 5 og 331 skv. et fly, begge uten tap. Totalt 6 nedskutte, 2 sannsynlige og 6 skadd. Resultatet var så fint at det ble nevnt over BBC Radio.

Fredag: Dårlig vær og released off camp, men jeg har geværvakt til natten. H. M. Kong Haakon og HKH Kronprins Olav kommer hit for å inspisere i morgen, men jeg er fri og ble ikke tatt ut for paraden. Lørdag: De kongelige gjester sammen med Air Vice Marshal H.W. Saunders, sjef No.11 Group, samt admiral Riiser-Larsen ankom ved 3 tiden i ettermiddag. De inspiserte flere avdelinger før de ble invitert med til offisersmessen for bevertning. Kongen holdt en flott tale og roste alle ved avdelingen for gode resultater. Var på Empire i Epping og så: “Youth on Parade” og “Flying Tigers,” begge to artige filmer. Reiste til Leytonstone, gikk på dans i Burghly Hall og traff Peggy.

UKEN DEN 20. - 26. JUNI: Alle mann fri til kl. 10 i dag, så vi fikk noen timer ekstra søvn. Tok W.I. på flyet mitt og så et fint show på stasjonen i kveld. Det har gått på London Theatre, Revaudeville, i lengre tid og er veldig populært. Etterpå syklet noen av oss ned til Wake Arms, tok noen pinter øl og returnerte hjem. Mandag: Et tokt, stille og rolig. Et amerikansk jagerfly, Thunderbolt P-47, krasjlandet like ved vår forlegninger i dag. Piloten klarte seg bra. Var på beredskap i kveld, men ble permitert så jeg gikk på Drury Lane og så: “In This Our Life.”

Tirsdag: To tokt ble fløyet i dag. Det første fra Martlesham for å eskortere 12 Mitchell bombefly til Rotherdam. Etter toktet landet skvadronene på North Weald, ble serviced og var klare for nytt tokt etter 17 min. Etter 30 min. tok flyene av igjen for å eskortere 240 B-17 på veien hjem etter å ha bombet Ruhr. Tyske angripere ble jaget bort. Skvadronene skjøt ned 2 tyske fly og skadet noen. En av våre flygere savnes. Det var løytnant. Helge Sognnæs som ble skutt ned og drept. Han hadde vært med oss helt fra tiden på Orknøyene og hadde opp til i dag skutt ned 5 og 1/2 fly -- trist. Fikk nye poteter til middag i dag. Været er blitt bedre igjen. Var på dans i Thornwood Army Camp i kveld.

Onsdag: Et tokt i dag, intet hendte. I kveld er det St. Hans aften, men jeg er på nattskift for en kamerat. St. Hans blir ikke feiret her i landet, og i alle tilfeller ikke med bål så lenge krigen varer. Brev fra Joan. Torsdag: Tre tokt i løpet av dagen. Totalt ble 3 skutt ned og 6 skadd. Tyskerne var langt overtallige, men de norske klarte seg bra og uten tap eller skader. Var i Waltham Cross og feiret St. Hans dagen. Var sammen med to artige canadiske soldater og en skottelassie som het Christine.

Fredag: Fri i dag så noen av oss syklet ned til Waltham Abbey. Gikk på kino med Chris og så filmen: ”Lady Bodyguard.” Chris måtte på vakt kl 5, så jeg tilbrakte resten av kvelden på dans i Town Hall. Ble kjent med Pamela. Lørdag: Tok storvask på flyet mitt i dag og sendte det ut på tokt som var fredelig. Syklet til Waltham Abbey hvor det var dans i Town Hall. Mange danselystne kvinner, men altfor varmt til å danse. Ble kjent med Murial. Det har vært mange flyalarmer og mye skyting her den senere tid.

Jeg vet helt sikkert om en som ikke tok alarm og skyting alvorlig, selv i London, og det er min kampfelle Leif Lyng, en glad laks fra Mo i Rana. Sist vi var i sammen i London, var det svare til skyting med tyngre kanoner, så jeg ymtet frempå om det kunne være en ide å gå ned i kjelleren, men fikk til svar: ”Oh nei da Myhre, dom prøve bare kanonan igjen.” Han hadde forresten køye ved siden av meg i brakka på North Weald. En natt våknet jeg ved at han sto og spiste av min sjokoladerasjon. Da han merket at jeg våknet sa han: ”Sjokolade er godt Myhre, har du lyst på nokka?” Han var en artig kamerat og en veldig god turner, men krigen hadde tatt for mye på, og han hadde problemer med overgangen til fredstid. Etter å ha fløyet som flymaskinist i SAS i mange år etter krigen, gikk han etter noen tid over i annen tjeneste.

UKEN DEN 27. JUNI - 3. JULI, 1943: Søndag: Tok Weekly på flyet mitt. Jeg har ordnet det slik at disse kan utføres på søndager med mindre flyging. Gikk glipp av en tur i et av verdens største bombefly, en firemotors Stirling. Var hos Doc. og fikk fornyet injeksjonene mot stivkrampe. Solgte vakten min og dro til Waltham Abbey og traff Chris. Mange veier var sperret i natt pga. tyske bomber som ikke hadde eksplodert. Mandag: Var heldig i dag da det var ingen flyging, så jeg fikk anledning til å sove fra 10 til 4, og da var det tea time. Føler meg noe skral etter sprøytene i går. Farmerne er nå i full gang med høyonna. Duften av nytørket høy skaper ekstra hjemlengsel. Tirsdag var det lite flyging. Jeg måtte reparere den hydrauliske pumpa på flyet mitt for den hadde fått en slem lekasje. I dag er det 4 år siden Women´s Auxiliary Air Force, WAAF, ble opprettet og det skal feires med stor fest på stasjonen, men jeg er for trett til å delta. Onsdag var det lite flyging og jeg solgte vakten min for 5 sh. for å sykle ned til Waltham Cross og treffe Chris. Var på Green Man i Leytonstone for avskjedsdrinker da hun skal reise hjem til Skottland på permisjon i morgen.

Torsdag: Var fri i dag så jeg sov lenge. Var i Bishop`s Stortford og handlet litt på ettermiddagen. Spiste rikelig med moreller selv om de var dyre. Det kryr av amerikanske soldater i denne lille landsbyen, og det er jo hyggelig at vi får hjelp av en driftig og dyktig nasjon med rikelig tilgang på krigsmateriell. Major From tok i dag over som sjef for 332 skv. da Thorsager har gjort sine 200 operative turer og skal over på hvileperiode, dvs. annen sort flyging.

Et tokt i dag over Nieuwpoort - Furnes - Courtrai og Lille. 331 skv. angrep 12 - 15 FW 190 og skjøt ned én og skadde flere uten tap eller skade på seg selv. Fredag: Et langt sweep i dag, og det foregikk uten tyske angrep. Kledte meg i sivilt antrekk og syklet til Harlow hvor jeg hadde et deilig bad. Spiste kveldsmat i kantinen etterpå og leste Aviation Mechanics resten av kvelden. Lørdag: Et langt sweep i dag også, så jeg måtte arbeide til kl. 20.00, før jeg ble avløst. Reiste til Leytonstone og skålte litt på The Red Lion før jeg gikk på dans i Burghley Hall hvor jeg traff igjen Phyllis.

Tjenesten i den første halvdel av 1943 har stort sett vært rutinemessig flyteknisk arbeid, geværvakter om natta etc., men også skytetrening med automatvåpen og Browning maskingevær. En stor del av treningen med luftskyts har foregått i simulatorer og vært veldig realistisk. Den har til og med innebygget indikator som viser kvaliteten på skytingen. Noen mindre forflytninger er også blitt foretatt med skvadronen, mest som trening. Den norske Wingen har vært aggressiv og gjort sitt beste for å svekke Luftwaffe. Storparten av flygerne er nå trent i kamp og det gjenspeiler seg i de små tap vi nå er kommet ned i. I løpet av juni har våre skvadroner tatt del i 28 offensive tokt. Forøvrig har nok de fleste nordmenn benyttet fritiden til å kvalifisere seg på ymse felt, men det har nok også blitt en del festing når mulig. Det er vel en naturlig følge av opphold i et fremmed land av ungdom uten hjem og familie om seg. Det hindrer også sturing og tungsinn.

UKEN DEN 4. - 10. JULI: Søndag: Et sweep i dag . Flyet mitt hadde vært i kamp, men skjøt ikke ned noen tysker. Var i Drury Lane og så: “George Washington Slept Here.” Ganske interessant. Lyttet på Oslo Radio i kveld og de sendte mye fin musikk, som ga ekstra hjemlengsel. Mandag: Et sweep i dag, men intet hendte. Syklet ned til Waltham Cross og gikk på dans i Town Hall. Ble kjent med en dame fra Enfield som het Vera. Hun hadde bra med penger og insisterte på å betale for alt, så min slunkne portemoné fikk være i ro hele kvelden. Mange damer i godt betalte stillinger spanderer gjerne på soldater. Tirsdag: Stille og rolig hele dagen, men et sweep på kvelden uten kamp. Er på nattskift og har geværvakt i kveld og bruker tiden til å reparere fjæringssystemet for bakleggen og låsemekanismen for dropptanken på flyet mitt. Brev fra Chris. Onsdag: Regn og ingen flyging i dag. Hadde 24 timer fri fra morgenen av og sov hele dagen. Var på Green Man i Leytonstone om kvelden og traff noen av gjengen, kraftig tordenvær.

Torsdag: Gassøvelse i dag igjen. Fra nå av skal det være trening med gassmaske en og en halv time hver torsdag. Har vakt i Site 2 til i morgen og benytter anledningen til å lese Aviation Mechanics mye av tiden. Fredag: Brev fra Chris som foreslo møte i Waltham Cross. Gikk på dans i Town Hall, og da det ble veldig sent, fikk jeg overnatte i en ledig køy i Gofs Oak Army Camp. Rakk så vidt morgenoppstillingen kl. 08.00.

Lørdag: Store nyheter, de allierte har invadert Sicilia. General Patton angrep med US 7th Army på sydspissen og general Montgomery med British 8th Army ved Agrigento. Nå har de allierte føttene praktisk talt på det europiske kontinent. Avløst fra middag, full fart til Leytonstone og masse moro. Ble kjent med Dorin - artig jente. Mens vi var på Green Man gikk det flyalarm som ingen brydde seg om, inntil det falt en bombe like ved. Noen vinduer i puben sprakk, lyset forsvant og det ble litt oppstyr i lokalene, men da hørte vi stemmen fra Ålesund Jensen som lød: ”Pass på glassene dokker karar, her thruster eg ingen.” Thruster, å stole på, hadde sneket seg inn i vår norsk. Jensen var en artig skrue, og vi jobbet sammen en tid på AH-S. Han hadde tidligere vært maskinist på Lakene, sagt opp jobben og gått inn i Flyvåpnet. Han reiste forøvrig tilbake til The Lakes igjen etter krigen.

Mr. Churchill er blitt utnevnt til æresborger av City of London. Den norske sjøflyving nr. to, 333 skvadron, opererer nå med Catalina og Mosquito fra baser i Skottland. Mange av toktene går over Norge og langs kysten. Det var planen å opprette en tredje norsk jagerskvadron, men det skorter på flygere. Et anseelig antall norske flygere tjenestegjør på engelske skvadroner, bl.a. Halifax og Lancaster bomberskvadron, Ferry Command, mest for overføring av fly fra USA til Midtøsten, England, Liaison Flyging, dag- og nattjagere, og flere har instruktør- og administrative oppdrag i RAF. Samtidig forekommer det tap av flygere som til enhver tid må dekkes.

UKEN DEN 11. - 17. JULI: Søndag: Nyhetene fra Sicilia om invasjonen er riktig gode. De allierte har bitt seg godt fast langt innover øya, og båttransporter fra Nord-Afrika pøser på med soldater og materiell. Motstanden hittil har ikke vært så hard som regnet med, selv om det visstnok er 230.000 tyskere og italienere til å forsvare øya.

Situasjonen en søndag formiddag på North Weald: Flyene var blitt gjort kampklare, tevogna hadde vært innom og vi hadde fått tak i søndagsaviser som vi lå på køyene og leste, alt vidnet om fred og kjedsommelighet. Det var særlig skandaleavisen “News of the World” som var populær, beskrivelse av skandaler ble lest og kommentert. Plutselig utbryter Kåre Dalen fra Ålesund temmelig irritert: ”Horri steikjande, her skriver dom om den eine og den andre at han er overseas, vi er no oversjøisk vi óg.” Krigstjeneste i oversjøiske land hadde nemlig høy status i England. Da er det vår skøyer, nesten profesjonelle ertekrok, Knut Lien, griper denne ypperlige anledning og føyer til: ”Ja, no går ho mor Dalen heime i Ålesund og sier: Ja, han Kåre er no overseas han nó.” Dermed stepper han Kåre opp og banner på at mora hans er like god i engelsk som mora til Knut, og dermed bryter det ut en heftig diskusjon mellom de to karene om hvem sin mor var den beste i engelsk. Vi andre kunne ikke riktig fatte hva det hadde med saken å gjøre, men nøt diskusjonen og var takknemlig for at den kortet ned en kjedelig søndag ute på Flighten. Søndagen forøvrig forløp rolig uten flyging

Mandag: Lite flyging i dag også, dårlig vær og jeg er på nattskift. Forsvarsminister Torp besøkte visstnok her i dag. Kanskje han omsider har funnet ut at vi eksisterer. Den norske “Regjæringa” lever visst i sin egen lille verden, selv om engelske aviser og radio iblant nevner oss og vår krigsinnsats med mange rosende ord. To brev fra Chris og Røde Kors brev hjemmefra. Tirsdag: Spurte Adjutanten om mulighetene for å bli flymaskinist i Bomber Command, men fikk så godt som et blankt nei. Det norske flyvåpen ville ikke avgi personell til andre da de hadde bruk for alle selv. På dans i Drury Lane og ble kjent med Ivy. Flyalarm. Onsdag: Dårlig vær og lite å gjøre - en heltrist dag. Brev fra Knut og Chris. Besvarte Røde Kors brevet som visstnok vil gå via det nøytrale Portugal til Norge.

Torsdag: Et sweep i dag. En av våre piloter, vingsersjant Harold Odman, ble skutt ned av Flak over Boulogne. Er på nattskift i kveld. Nyhetene fra Sicilia er riktig bra. Amerikanerne og engelskmennene tar hver sin side rundt øya og har satt inn luftbårne tropper med 136 glidefly for å ta Catania. Brev fra Peggy og Chris.

Fredag: Norske fly eskorterte 18 Mitchell bombere og ble angrepet over Abbeville. Mehre, Bolstad, Berg , Fearnley og Jørstad skjøt ned hver sin FW 190 uten tap eller skader selv. Flyet mitt er inne på Maintenance for en større reparasjon. Veldig gode nyheter fra Østfronten, russerne gir tyskerne riktig juling. Lørdag: Har ikke fått flyet mitt tilbake ennå så jeg har lite å gjøre. Var sammen med gjengen til fest på Green Man, hvor jeg også traff Peggy sammen med sine foreldrene. Det var hyggelig å treffe dem igjen.

UKEN DEN 18. - 24. JULI: Søndag: Kjedelig dag på Flighten og ble frigitt kl 18.00. Tilbragte kvelden på Blacksmith´s Arms i Thornwood hvor storparten av gjengen var samlet. Har fått fikset opp bestuniformen min, da jeg skal på perm kommende uke sammen med Kåre Flø. County Hotel, London: Mandag: Sov til kl.10 og kom hit på ettermiddagen. Var heldig og møtte Knut og dermed ble det noen velkomst begre og fin middag på Lyons Cornerhouse.

Tirsdag: Sen frokost og handletur i Strand. Spiste middag på County Hotel hvor jeg også traff svoger Dahl. Han er dårlig i nakken etter skader han fikk i Hæren under en øvelse i Skottland. Var på Covent Garden og danset. Ble kjent med Audrey. Norwegian Rest Centre,Broadland, Hereford:

Onsdag: Reiste fra Paddington sammen med Flø til Hereford og kom hit kl 19.00. Det virker stille og rolig her, men det er ikke lang vei inn til byen. Stedet er spesielt for sjøfolk som trenger til hvile etter hard tjeneste på sjøen, men tar også i mot andre når det er ledig plass. Var på en bytur om kvelden og ble kjent med noen jenter I Womens Land Army, WLA. Torsdag: Har ligget og solt meg i dag. Var senere på Odeon og så: ”Army Surgeon” og “Old Mother Riley Detectiv.” Spente storparten av kvelden på The White Swan hvor jeg ble kjent med Phyllis. Fredag: Lå i haven og leste storparten av dagen - fin hvile. Om kvelden var vi på superdans i Town Hall og gjorde mange nye bekjentskaper av bedre klasse. Traff også Mary, en WAAF som jeg kjente fra St. Athan. Ble også kjent med noen amerikanske soldater. De fortalte at det var mange norske i deres armé. Lørdag: Tåke og dårlig vær. Gikk på Ritz og så: ”Keeper of the Flame.” På kvelden var det atter storfest på Town Hall. Ble kjent med en ATS som het Mary.

UKEN DEN 25. - 31. JULI: Søndag: Sov lenge og dro til byen for å treffe den Mary jeg kjente fra St. Athan. Hadde storfest sammen med norske sjøfolk på White Swan. Møtte en WLA girl på hjemveien. Lovte å skrive. Hurra! Storbajasen Benito Mussolini er sparket som diktator i Italia, og marsjall Pietro Badoglio har dannet regjering uten fascister. Kongen, Victor Emanuel, hadde tidligere abdisert. Nå begynner det virkelig å gå den riktige veien. Den sniken Mussolini angrep Frankrike i ryggen våren 1940 da Hitler på det nærmeste hadde knust landet. De italienske styrker ble slått over alt inntil tyskerne kom og ryddet opp for dem i Albania, Hellas og Nord-Afrika. Mussolini er blitt arrestert og fraktet til øya Ponza like ved Napoli. Den amerikanske 7. armé har inntatt Palermo.

Historiens største panserslag pågår nå ved Kursk som tyskerne prøver å erobre for annen gang. Russerne hadde gjenerobret byen i februar, like etter sin overveldende seier ved Stalingrad. Generalfeldmarschall von Manstein satte mye inn på å innta Kursk igjen da byen er et veldig viktig knutepunkt på jernbanen mellom Moskva og tyskernes frontlinje i Ukraina. Innen juli hadde han bygget opp en styrke på 1.000 Porsche og Panther tanks, typer som var de russiske tanks helt overlegne. Russerne sto klare med 2.000 tanks og kunne tåle store tap bedre enn tyskerne. Luftwaffe hadde 1.000 fly å sette inn, russerne hadde 2.000 og rikelig å ta av i forhold til tyskerne. Da slaget var på sitt høydepunkt, braket 3.000 stridsvogner sammen og russerne tapte tanks i forholdet 2 : 1, men tålte det vel. Den 13. juli måtte tyskerne trekke seg tilbake og det var deres siste store offensiv på Østfronten. Så i avisene at 500 allierte bombefly hadde angrepet Roma og at USAAF hadde bombet Nyhavna i Trondheim samt Norsk Hydros anlegg på Herøya. Nylig sto det et stort luft- og sjøslag mellom USA og Japan ved Bougainville-øya.

Mandag: County Hotel, London. Kåre Flø og jeg reiste fra Hereford i formiddag og kom hit ved femtiden. Møtte Knut like etterpå og reiste ut til Hammersmith Palais på dans. Flyalarm, men ingen bomber, tror jeg.

Tirsdag: Var oppe i Hampstead Heath og badet i ettermiddag. Tok farvel med Knut og dro til Liverpool Street Station for å møte Peggy. Gikk på kino og så: ”Hello Frisco”, temmelig romantisk. Etterpå var vi på Lyons Cornerhouse og spiste. Peggy mistet siste tog hjem, så vi måtte sitte på stasjonen og vente til firetoget gikk neste morgen. Onsdag: Sov noen timer og møtte overraskende Knut igjen så vi gikk og badet på Lido i Hamstead Heath, men det var et fryktelig ungeleven der. Etterpå var vi i Den norske sjømannskirken og traff kjente samt spiste vafler og bløtkake. Fulgte Knut til toget hans samme dag da permen hans var slutt.

Torsdag: North Weald. Sov til middag og gikk til Oxford Street for å se på en Army Exhibition, interessant. Traff Peggy i South Woodford på hjemveien og hadde en hyggelig kveld, og så var det var slutt på denne ferien. Flyalarm. Fredag: Fri til middag og fikk jobben med å skifte ut en ventil i bensinsystemet på et fly. Etter 10 dager med svært begrenset aktivitet, var det stortokt med to operasjoner den 27 juli. Den første var eskortering av Boston bombefly som angrep et gassverk nord for Brügge, ingen kamper. Det andre toktet var eskortering av Mitchell bombere som angrep Schiphol flyplass ved Amsterdam. En styrke tyske jagere angrep, og kapt. Christie skjøt ned en Me 109. De norske hadde ingen tap. Et tysk Ju. 88 fly ble skutt ned av våre fly i dag. Skal på nattskift til natten. Den 29. juli bombet amerikanske B-25 Marauder-fly St. Omer flystasjon, eskortert av de to norske skvadronene. De fikk øye på 12 - 15 Me 109 mellom Merville og Ypres og skjøt ned 2 og skadet 2. Dagen etter ble det visstnok fløyet 3 tokt uten at tyske fly viste seg. Den første tiden hadde amerikanerne under dagbombing opp til 30% tap av fly pr.tokt, men det er blitt bedre etter hvert som eskorten med jagerfly er blitt utvidet. De allierte har ennå ikke jagerfly som kan eskortere bombere hele veien på lengre tokt.

Lørdag: Fri i hele dag så Peggy og jeg syklet til Harlow og badet. På hjemveien ble vi overfalt av et kraftig regnvær med torden, så vi søkte inn til en vegg på et hus i Epping, og mens vi sto der, slo lynet ned i pipa og veggen så det drysset murstein rundt oss. Jeg sto med ryggen inntil veggen og ble helt stiv, men det gikk fort over. Innen jeg var hjemme igjen, hadde jeg syklet ca. 50 miles, dvs. 80 km. så det var litt av en tur. I løpet av dagen hadde flyene vært på tokt for å beskytte 12 Mitchell B-25 bombere som angrep St. Omer. Kaptein Christie skjøt ned et av de to FW 190 som kom opp for å angripe bombeflyene. Han gikk også løs på nr.2, men hadde ikke mer ammo igjen.

UKEN DEN 1. - 7. AUGUST,1943: Søndag: Utførte Weekly på flyet mitt, og ved lunsjtid ble vi released off camp. De fleste av oss var noe trette, så det ble en rolig ettermiddag med kino og noen pinter på Blacksmith´s Arms om kvelden. Spiste kvelds på kantinen og stupte tidlig til køys. Skuronna er allerede i full gang her. Mandag: Et sweep på morgenkvisten. Er på vakt i kveld, men flyene ble sendt til en stasjon nærmere angrepsstedet, så vi hadde ikke noe å gjøre etter kl. 9. Det ble litt tid for PT, fysisk trening. To brev fra Chris. Major Mehre ble postet fra som Winco og sjef for 331 skv., og major Birksted overtok skvadronen og vingsjefstillingen. Tirsdag: Nydelig vær og avtaler for kvelden, men jeg fikk beskjed om å pakke de mest nødvendige saker og holde meg i brakka klar for øyeblikkelig avreise. Det måtte holdes hemmelig. Jeg lurer meg grønn på hva som skal hende. Onsdag: Fremdeles ikke noen ordre, men det er bare å vente. Fikk fri noen timer på kvelden så jeg tok en tur til South Woodford. Chris har ringt. Torsdag: Dårlig vær og lite flyging. Går fremdeles og venter, dette ser ut til å trekke ut i langdrag. Kommende natt skal jeg ha geværvakt.

Fredag: Har hatt fri i dag, men må være reiseklar så jeg må holde meg i forlegningen. Besøk til Ugland og meg av våre venninner fra Enfield. Jeg fikk perm til neste morgen så vi dro til Epping og så “The Thief of Bagdad,” riktig morsom. Lørdag: Det er tropetemperatur her nå så flere av oss tok med oss ullteppene og overnattet i høystakkene utenfor Site 2.

UKEN DEN 8. - 14. AUGUST: Søndag: Jeg går fremdeles og venter på ordre og er temmelig utålmodig. Lite flyging i dag, men skvadronen er på beredskap og til natten skal jeg ha jeg geværvakt. Mandag: Hittil i august har det vært nokså rolig, men i dag ble det full fart med Rodeo-operasjon på ettermiddagen. Rodeo er en operasjon hvor bare jagerfly deltar. Over Merville ble Vingen angrepet av ca. 10 Me 109 og FW 190. Kapt Heglund skjøt ned en FW 190 som senere ble sett ligge brennede på stranden nær Dunkerque. Sersjant Dogger skjøt på en tysker, men ble angrepet bakfra og fikk treffere i babord ving. Han kom seg vel hjem. Travel dag på flystasjonen. Tripp til South Woodford og Snaresbrook.

Tirsdag: De hemmelige planer er foreløpig avlyst så nå er jeg en fri mann igjen. Litt av en skuffelse da dagene ellers er nokså ensformige her. Det må ha vært en særs hemmelig sak da selv han som beordret meg ikke visste hva det gikk ut på. 331 skv. skjøt ned en Me109 i dag. Tok storvask på flyet mitt. Onsdag: Lite flyging, stille og rolig. Skvadronen “released off camp” tidlig på dagen. Det er artig å se virkningen av denne beskjeden. Alle som ikke er pålagt spesielle plikter hiver seg på sin sykkel og strømmer hjem til brakkene, får på seg permuniformen og raser videre til sin kjæreste i nærområdet, eller til Epping for å ta toget til London eller noen av forstedene. Noen rusler bedagelig til Blacksmith´s Arms for en pint hvis baren er åpen, og noen stuper til køys for å ta igjen tapt søvn.

Ugland og jeg fikk besøk av Chris og venninnen hennes fra Enfield. Torsdag: Varm dag og liten aktivitet, overnattet ute i høystakken ved Site 2. Fredag: Ensformig dag. På kino med Peggy på Plaza og så: “Forever and a Day.” Lørdag: Skvadronen released tidlig, men jeg skal betjene to fly som står på beredskap. Klokken satt en time tilbake for vintertid. UKEN DEN 15. - 21. AUG.: Søndag: Hadde besøk av en tysk FW 190 fløyet av en engelsk pilot idag. Flott handverk å se til på dette flyet. Det er uten tvil den beste jager/bomber i denne del av verden. Under Dieppe Raidet skjøt den typen ned 97 allierte fly alene. Det har luftavkjølt stjernemotor eller væskeavkjølt rekkemotor, den kraftigste på 2.400 hk og toppfart 685 km.t. Den er bevæpnet med fire 20 mm kanoner samt to 13 mm M.G. og således noe bedre bevæpnet enn våre Spitfire IX, men Spitten er overlegen i snittflyging sier pilotene. Et Ramrod-tokt i kveld, dvs eskortering av Flying Fortress, B-17, som skulle bombe Poix i Nord-Frankrike. Kapt. Christie og den danske sersjant Bøge Langhoff skjøt ned hver sin FW 190. Den første tok fyr, og den andre eksploderte. Bøges fly ble så skadet at han måtte hoppe ut og ble tatt til fange. Syklet ned til South Woodford, traff Peggy og tok bussen til Leytonstone hvor det var dans i Masonic Hall. Mandag: Et tokt i dag, og Heglund skjøt ned en FW 190.

Plutselig har vi fått store sjokoladerasjoner. Det er mistenkelig at vi får så mye godt, men invasjon blir det ikke ennå. Tirsdag: De allierte har nå tatt hele Sicilia. Amerikanerne tok den vestlige siden og britene den østlige. Etter harde kamper har de tatt vel 100.000 fanger og en god del krigsmateriell. Kampene ble avsluttet ved at U.S. 7th Army besatte Messina. Da jeg var på ferie på Sicilia mange tiår etter krigen, ble jeg fortalt at de amerikanske generalene spilte sammen med Mafian som luktet dollars og fremtidig business. De hadde sabotert tyskernes kommunikasjoner og snikmyrdet toppgeneraler, slik at de hjalp amerikanerne på beste vis. Kanskje det er forklaringen på at de avanserte så mye hurtigere enn de britiske styrkene.

I dag angrep US 8 th. Air Force Regensburg og Schweinfurt med 376 B-17 og B-24 uten eskorte. 60 av bombeflyene ble skutt ned, dvs. nesten 16 % tap, hvilket er en bedring. I tillegg ble mange av mannskapene såret, og 100 av flyene fikk store skader. Onsdag: Hadde fri ettermiddagen så jeg reiste til London for å ordne med siviltøyet mitt som er lagret i the Olney. Spiste middag på the Grange.

Flyverne våre skjøt ned 3 tyske fly i går uten egne tap. Det er enormt mye trafikk på veiene sydover hver natt, det er nok oppladning for invasjonen. Torsdag: Flyene våre eskorterte i dag amerikanske bombefly til Brussel. Over Knocke oppsto det heftige luftkamper med noen Me 109. Gran, Jørstad, Bakke og Dogger skjøt ned hver sin uten tap eller skader. Fredag:Rolig, og ingen tokt i dag. Tatt storvask på flyet og reparert utløserventilen for droptanken på flyet mitt. Fikk fri fra nattskift i kveld. Lørdag: Released off camp kl. 14.00, sov litt og reiste med gjengen til våre vanlige feststeder.

Det er meldt fra Norge at norske offiserer er blitt arrestert for å bli sendt til fangenskap i Tyskland. De ble advart av Hjemmefronten i god tid og anmodet om å flykte, men foretrakk å være passive og la andre kjempe alene for Norges frihet. De dekket seg visst under at de hadde avlagt æresord til tyskerne i 1940 på at de ikke skulle kjempe mot dem igjen. Ca. 1.000 av offiserene hadde krigsskole utdanning, men sviktet likevel sitt fedreland. Feige fjols, var ikke Norges frihet mer verd enn et æresord til mordere og røvere.

Tenk at det naziinfiserte regimet i Sverige med kongen sin i spissen, endelig har fattet mot til å stanse transport av soldater og krigsmateriell gjennom landet.

UKEN 22. - 28. AUGUST: Søndag: Stilte kl. 09.00 i dag og utførte W.I. på flyet mitt. Måtte skifte høyre hjul da dekket var slitt. Fest i South Woodford og Leytonstone, flyalarm, skyting og litt bombing. Mandag: Stor øvelse her i dag som skal vare til kl. 24.00. Alle permisjoner for oss er stoppet fra i morges. Undres på hva det skal bety. Et tokt i dag, skal på nattskift. Tirsdag: Har hatt fri i dag og sovet bort mesteparten av tiden da jeg stadig er i underskudd på søvn. På kino i Epping og så “Hit the Headlines” og “Jungle Book.” Spiste på kantinen og gikk på dans i Thornwood Army Camp etterpå. Onsdag: Sitevakt, som til en stor del gikk med til å besvare brev og lese flylitteratur. Fikk avløsning om kvelden så jeg dro til South Woodford og gikk på kino med Peggy og så “Thombstone” og “Light of Heart”. Torsdag: En av mine kolleger er oppe for krigsrett i dag for mangelfull bensinfylling. Jeg tror han er nr. 5 ved jagerfly skvadronene, men noen av dem for saker utenfor tjenesteforhold. Er på nattskift. Fredag: Tok storvask på flyet mitt i dag. To tokt i løpet av dagen, ingen kamper. Fikk Røde Kors brev hjemmefra i dag, alt sto bra til. Lørdag: Lønning og tidlig fri pga. været. Tok storsjekk på flyet mitt først og så bar det til feststedene våre i utkanten av Øst-London.

UKEN 29. AUG.- 4. SEP. 1943: Søndag: Tok ukesjekk på AH-S og reparerte spjellet på den venstre radiatoren. Er på nattskift, men det er ingen flyging. Leste tysk og materiallære. Kong Boris av Bulgaria er blitt skutt, men det gjør neppe noen forskjell fra eller til for utfallet av krigen. Mandag: Lite flyging og tidlig fri for dagen, så en gjeng av oss dro til Leytonstone og hadde det hyggelig. Tirsdag: Nils Ringdal på flyet mitt er blitt forfremmet til kaptein og er nå Flight Commander. Bra nyheter fra Østfronten og russerne driver tyskerne ut av sitt land. Ti nordmenn myrdet av tyskerne. De skal få mye å svare for når krigen er vunnet. Lest tysk og materiallære i kveld også.

Onsdag: Ingen flyging, tok geværvakt til natten for en kar og tjente 10 sh. Torsdag: Lite å gjøre, et tokt i kveld. I går var det 4 år siden Hitler slapp helvete løs ved å angripe Polen. Fredag: Et tokt i dag, intet hendte. På Majestic sammen med Peggy og så “The Life and Death of Colonel Blimp”, både humoristisk og interessant. Lørdag: Wingen eskorterte 24 Boston bombere til Amiens og angrep 15 Me 109. Kapt. Heglund skjøt ned en, muligens 2 tyskere. Den 3. september meldes det at de allierte har invadert selve Italia ved Reggio, “på tåa”, så nå er de endelig på Kontinentet. De møter hard tysk motstand, men alt går etter planen. UKEN 5. - 11. SEP.: Søndag: Fri hele dagen og tilbragte den i London sammen med Chris. Mandag og tirsdag: Vanlig rutine bortsett fra at vi malte flyene med krigsmaling, dvs. sorte og hvite striper, 6” brede på vinger og skrog. Vi brukte en sort vannmaling som lett kan fjernes. Slik maling på flyene er gjerne opptakt til at noe spesielt skal skje. Sov over flyalarm og luftvernild sist natt.

Onsdag: Kjempenyheter, Italia har kapitulert . De har ikke vært de barskeste som fiender, men med tysk pådriv kunne de være en ekstra belastning. Dessuten hadde de flyvåpen og marine som kunne være en hard motstander omkring i Middelhavet, spesielt for handelsfartøy og Malta. Dette er den første av aksemaktene som har pakket sammen, og det ble en god del krigsbytte til de allierte i form av krigsskip og handelskip, hvorav noen ble overlatt til russerne som krigsbytte. En travel dag med tre tokt. Det første var å eskortere 42 Marauder B-26 bombere til Vendeville flystasjon ved Lille. 20 tyske fly ble oppdaget, og Wingen gikk til angrep ledet av major Birksted. Martin Gran skjøt ned 1 FW 190, sersjantene Helland og C. Gran skadet hver sin. Neste tokt gikk til Béthune-området hvor Birksted og Aanjesen skadde hver sin Me 109.

Torsdag: Ble purret ut kl. 04.00 for å gjøre flyene klare for tokt som besto i å beskytte invasjonsflåte under øvelse. Wingen patruljerte stranden utenfor Boulogne og senere Béthune, Lille, Ghent, Eekloo, Ypres og Dunkerque, uten at tyske fly viste seg. Det andre toktet besto i å eskortere amerikanske Ventura bombere til Merville flystasjon. En av 331 skv. pilotene, sersjant Horg, fikk motor throuble og ble skutt ned av Flak over Dunkerque, krasjlandet og ble drept. Fredag: Vasket krigsmalingen av flyene og ble tidlig released off camp. Lite penger igjen og ingen pubrunder.. Lørdag: Tokt, 331og 332 skv. eskorterte USA Marauder bombere til en kraftstasjon ved Grand Queville ved Seinen. Wingen angrep 12 FW 190, Heglund og Thulin skjøt ned hver sin. Flere FW-190 hadde italiensk merking. Ca. 25 Me 109 kom til under kampen slik at det ble ca. 40 tyske fly å kjempe mot. Major From pepret en FW 190 slik at den eksploderte. Fenrik S. Sandvik meldte at hans fly var skutt i brann, hoppet ut og klarte, ved hjelp av Den franske hjemmefronten, å komme tilbake til England via Gibraltar.

Taranto flåtebase i Italia er blitt erobret av amerikanske styrker som kom sjøveien. De utkjemper også harde kamper ved Salerno hvor de nylig stormet i land . Slagskipene “Tirpitz” og “Scharnhorst” samt 9 destroyere har angrepet Svalbard med 900 soldater den 8. d.m.. Den norske garnisonen på 155 mann forsvarte seg tappert, men ble nedkjempet. Garnisonen tapte 9 som falt, 41 ble tatt til fange, men 105 unnslapp i fjellene. Før tyskerne trakk seg tilbake med sine falne og sårede, raserte de alle anlegg og satte fyr på boliger samt kirken i Longyearbyen.

UKEN 12. - 18. SEP.: Søndag, rutinemessig dag. Mandag: Harde kamper i Italia. Tyskerne prøver å ta over landet, men italienske styrker, som forøvrig var helt uforberedt, prøver å hindre dem. Noen italienske avdelinger blir rett og slett myrdet av sine tidligere våpenbrødre. Brindisi erobret av de allierte. Tirsdag og onsdag: Tilbragte dagen på skytebanen og på våpenverkstedet hvor vi fikk instruksjon i Lewis- og Sten Gun. Det er et år siden sist. jeg brukte disse våpnene. Onsdag: Eskorte av bombere til Woensdrecht, dårlig vær, sweep i stedet mellom Blankenberghe og Dixmuide. 331 skv. angrep noen tyskere, hvorav Birksted og Fosse skjøt ned en Me 109 hver. Flyalarm og luftvernild her i kveld.. Torsdag - lørdag: Skarpskyting og øvelse i å kaste Mills 15 håndgranater, ellers bare rutine bortsett fra at Lyng og jeg var på fest lørdag i Ilford og overnattet i Romford. Vi måtte reise neste morgen kl 05.30 for å rekke morgenoppstilling på North Weald, og klarte det fint. Lørdag var Air Vice Marshal Saunders igjen på besøk for å dekorere noen av 331 skvadronens flygere. Ved samme anledning ga han skvadronen mye ros for å ha fløyet 4.500 timer med kun 6 uhell, en utmerket rekord. De jugoslaviske partisanene har visst midlertig besatt Split og angrepet Fiume. Det er meldt at russerne har gjenerobret Poltava i Ukraina, Karl den12.´s skjebneby.

UKEN 19. - 25. SEP.: Rutinearbeid hele søndagen. Våre fly eskorterte 72 Marauder B-26 bombere som bombet Merville flystasjon i N-Frankrike. Kaptein Heglund skadde 1 FW 190. Mandag: Et tokt, 331 skv.skjøt ned en tysker. Jeg deltok i skarpskyting mye av dagen. Kanskje det nærmer seg tiden for invasjon på Kontinentet siden vi har så mye våpentrening for tiden. Tirsdag: Et tokt, 331 skv. skjøt ned 3 tyskere under eskorte av ameikanske bombefly. Det ble en hver på Heglund, Birksted, M. Gran, uten egne tap. Gjennomførte skytetrening med gassmaske på, bra resultat. Resten av uken: Eskortering av USA bombere hver dag uten spesielt harde kamper, men Berg og Bjørnstad skadet hver sin FW 190. Sitevakt, ellers bare rutinearbeid.

Da Mussolini ble avsatt, sendte det nye regimet ham som fange til den lille øya Ponza ved Napoli, hvor hverken tyskerne eller de allierte kunne få tak i ham. Hitler ville redde sin venn og ga oppdraget til sin yndling, SS-Sturmbannführer Skorzeny. Han fikk alle fullmakter, valgte sine beste menn og klarte det nesten umulige. Il Duce, som “Musse” het i sine velmaktsdager, ble reddet og brakt uskadet til Hitler. Det var litt av en dåd. Hitler tok rørt imot sin “medgangster” og hjalp ham til å danne den “Italienske Sosiale Republikk” i Nord-italia.

UKEN 26. SEP. - 2. OKT. 1943: Søndag: Et tokt i dag, Heglund på 331 skjøt ned en Me 109. Sersjant Arild Hellan brøt ut av formasjonen, styrtet ned og omkom. Russerne går stadig frem og har krysset Dnepr, de allierte har kontroll over Sardinia, og Korsika er invadert av franskmenn som kjemper sammen med Les Maquis (Øyas hjemmefront). I dag ble Battle of Britain markert, ellers rutinemessig dag. Mandag: På jordbruksarbeid, grei avveksling. To tokt, 331 skv.skjøt ned en FW 190.

Tirsdag: Mest rutinearbeid. Har bursdag i dag, men skal feire i morgen da jeg har vakt til natten. Onsdag den 29. sep.: Hentet lønn og dro til Leytenstone for å feire min 23-års dag. Kom i slagsmål, kameraten min og jeg ble angrepet av noen engelske marinegaster som ropte Norway! da vi passerte dem i mørket, og da vi svarte ja, smalt det. Det var feigt gjort, men jeg fikk tak i armen på den ene og slengte ham fra meg over skulderen min, men han havnet dessverre ut i gata og i det samme kom det en militær lastebil konvoi, jeg hørte bare et vræl da han ble påkjørt. Jeg løp fra kampplassen som et lyn for ikke å bli tatt og komme for krigsrett, men var også litt tilfreds med at trening i nærkamp uten våpen var så effektivt. Min kampfelle Johannesen fikk et blått øye av angriperne.

Første tiden etter dette tenkte jeg ofte på mitt offer om han ble drept eller invalid, men min unnskyldning overfor meg selv var at jeg hadde gjort det jeg var blitt trent opp til å gjøre. Jeg lovte meg selv at jeg i fremtiden skulle unngå slagsmål. Hvis en er uheldig, kan en lett ta liv uten å ville det. I dag er det 4 år siden jeg forlot Norge. Torsdag: En amerikansk Marauder, middelstort bombefly, kolliderte med en annen under oppstigning og danning av formasjon. Det styrtet brennende ned litt syd for stasjonen med hele besetningen og tok bakken med en voldsom eksplosjon i et flammehav, et fælt syn. Fredag-Lørdag: Foggia med flyplass ble inntatt av USA i går.

UKEN 3. - 9. OKT.: Søndag: To tokt i dag, og på det siste fikk 331 og 332 skv. skutt ned 5 tyske fly tilsammen, samt noen skadde, uten egne tap. Major Birksted tok en Me 109 og skadde en, major Berg og kaptein Heglund skjøt ned en hver, løytnant Fearnley en FW 190, fenrik Larsen og sersjant Solvang en skadd hver og fenrik Aanjesen skjøt ned en FW 190. Operasjonen var en “Ramrod” som var en avledningsmanøvre for flere hundre B-17 på vei til Nordvest-Tyskland. Senere eskorterte begge de norske skvadronene 72 Marauders til Beauvais flyplass like utenfor Paris, som en avledningsmanøver for bombefly på vei hjem fra Tyskland. Kapt. Ræder tok over A Flight 332 skv. etter kapt. Fosse som er ferdig med 1. operative omgang. Skiftet bremsesegmenter og luftslange til jekken til forkompres- soren på flyet mitt. Mandag: Et tokt i dag, tidlig released off camp. Bursdagskort og gave fra Joan. Tirsdag: Fri, så jeg hiket til London for å treffe Håkon Dahl. Onsdag og torsdag var bare rutinesaker. Fredag: US 8. Army Air Force angrep Gdynia og Schweinfurt med Flying Fortresses og Liberators, uten eskorte. 148 av deres fly gikk tapt i luftkampene. Resten av uken var rent rutinearbeid.

UKEN 10. --16. OKT.: Rutinemessig søndag. Mandag: Fri, men ble kalt inn til skvadronsjefen, major From, og fikk kritikk for uvøren sykling på stripa. Derpå ble jeg klarert for anklagen om “careless drive of a bicycle”. Tirsdag: Tåke, ingen flyging. Trening, samt tysk og materiallære. Onsdag: De allierte har fått baser på Azorene av Portugal, en himmelsk gave for bekjemping av tyske ubåter. Torsdag og fredag: USAAF angrep Schweinfurt og Gdynia med 266 B-17, 140 fly gikk tapt. Tåke, ingen flyging hos oss. Pussvisitasjon og lønning. Tilbragte en kveld på Carpenters Arms. Begynt på spanskkurs i regi av kapt. Reppen som har bodd i Argentina. Lørdag: Bedre vær og litt flyging. Flyet mitt tilbake etter 240 timers inspeksjon i hangaren. Tok vakten for en kollega for 10 sh. Italia som kapitulerte den 3. d.m., har nå formelt erklært Tyskland krig.

UKEN 17. - 23. OKT.: Rolig søndag pga. tåke hele dagen. Slappet av på kino i Epping og South Woodford samt lesing. Gikk hjem fra Epping i øsende regnvær. Mandag: Tre tokt i dag, men ingen luftkamper. Flyalarm og luftvernild her sist natt. Tirsdag: Skal ha geværvakt til natten. Flyalarm og skyting sist natt. Får perm fra den 25. oktober til den 3. november. Fryktelig vær - måtte fortøye flyene med solide tau. Onsdag: Mange tyske fly over oss sist natt, ingen bomber. På det siste toktet i dag skjøt 331 skv. ned 3 tyske fly. USAAF B-17 fly har bombet Kjeller flyplass.

Spansk undervisning ved kapt. Reppen, riktig interessant. Torsdag: Rutinemessig dag, svarte på diverse brever. Fredag: 2 tokt , 331 skv. skjøt ned 5 FW 190 og sersjant Johannes Helland 332 skv.1 FW 190. Løytnant Bjørnstad hadde stupt så kraftig at han kom inn i en utvendig “loop,” så han hadde blødd fra nese, ører og munn, men kom vel tilbake. Vingene så ut som vaskebrett. Flyalarm og skyting har allerede begynt for natten, spanskundervisning. Lørdag: Fighter Command er veldig interessert i å studere skadene på Spitten som fikk så slem medfart under et utvendig loop forleden. En rutinemessig dag.

UKEN DEN 24. - 30. OKT.: Søndag: Ordningsmann i brakka og deretter sitevakt. Flyene har vært på tokt i dag og skutt ned 5 tyske fly og skadd 4 uten egne tap. Har vært på skvadronens personellkontor og hentet rasjoneringskort, billetter og penger for permisjonen. Kaare Flø og jeg reiser sammen til Nottingham. Svenske aviser opplyser at hittil er 178 norske henrettet, 2.000 fanger sendt til Tyskland, 700 jøder til Polen og 5.000 fanger holdt i norske kosentrasjonsleirer. Mandag: County Hotel, London.: Bor her foreløpig. De norske flygerne fikk ros i Londons aviser i dag for gårdagens gode resultat. Spaserte i Soho og fikk se to grekere i vilt slagsmål. Den ene ble stukket ned med kniv og drept. Det er visst noen som ikke er klar over at i en krig finnes det viktigere ting å ofre livet for. En som kom fra North Weald i kveld, fortalte at to 331 fly hadde kjørt inn i hverandre under taksing ut for avgang. Begge flyene tok fyr og ble totalvrak. Den påkjørte flygeren ble reddet ut av fenrik Djønne. Franco er lei av å krige for Hitler og har trukket den spanske “Blå Divisjon” hjem. Tirsdag, YMCA, Nottingham:

Tok inn på “Young Men´s Christian Association” for en billig penge. Har gjort oss kjent med byen og festet litt. Onsdag, 79 Longhboro Road: Var heldige og fikk et rom for 3 sh. døgnet så Kåre og jeg flyttet inn der. Torsdag og fredag: Sov, spiste, gikk på kino og oppsøkte puber. Lørdag: Var rundt i byen og fotograferte diverse severdigheter bl.a. puben “Jerusalem Inn” hvor pilegrimene slukket tørsten på vei til De hellige land. Riktig et interessant sted. Var også i Nottingham Forrest hvor Robin Hood holdt til i sin tid, stjal fra de rike og ga til de fattige. Kaare og jeg har truffet mange barske polske flygere her som hater tyskerpakket intens. Ja, de hater russerne nesten like mye og med god grunn. De påstår at nedslakting i Katynskogen, i nærheten av Smolensk, av 4.200 polske offiserer i krigsfangenskap, var russernes verk. Dette ble senere også bevist av Røde Kors.

UKEN DEN 31. OKT. - 6. NOV., 1943: Søndag: Spiste lunsj sammen med familien og tilbrakte storparten av dagen på kino. Det bodde forøvrig også en ungarsk dame som het Maria der, og hun spurte litt formye, men vi fikk da, for sikkerhets skyld, foret henne med en masse villedende opplysninger om fly etc.. Senere forlovet hun seg med en norsk sjømann og flyttet til London. Der kom hun visstnok i vanskeligheter, fortalte vertinnen på et hotell i Russell Square hvor hun hadde bodd en tid. Et julekort jeg fikk med avsenderadresse for hotellet, satte meg på sporet.

Mandag: County Hotel, London: Etter diverse avskjeder kom vi oss med toget og hadde en grei reise til London. Tirsdag: Så litt svensk film på County og handlet litt før vi tok toget til North Weald. Onsdag: Tilbake på jobb. Sendte flyene til en annen stasjon i skumringen. Jeg har geværvakt til natten. Flyalarm og luftvernild. På grunn av dårlig flyvær, har det vært liten aktivitet i løpet av min permisjon. Torsdag: Skiftet hjul på flyet mitt. Spansk om kvelden - ellers bare rutine.

Fredag: Et tokt - 331 skjøt ned 3 fly. Gode nyheter fra Russland. Tyskerne får riktig bank på Østfronten og blir stadig presset lenger tilbake. Brev fra Knut og Ivar. Skrev meg inn på et nytt kurs i matematikk. Lørdag: En rutinemessig dag. Dårlig vær, så jeg fikk anledning til å delta i engelskundervisning. I løpet av oktober har det vært kun 10 dager med brukbart flyvær. Brev fra Lillian og Vera i Nottingham.

DEN NORSKE 132 (N) WING SETTES OPP:

Fighter Command er nå blitt reorganisert for å sette storparten av jagerskvadronene på feltfot. Dette medfører at de to norske jagerskvadronene, 331og 332, pr. den 1. november, ble slått sammen til No.132 (N) Airfield. For å utgjøre en hel feltving, vil 2 eller 3 skvadroner senere bli tilsluttet oss. Wingen skal stå under norsk kommando med norske avdelingssjefer og norsk personell så langt ressursene rekker. Med et så stort innslag av norsk personell, er det naturlig å få en feltprest tilsluttet avdelingen. Det er alt fremmet forslag til FFK om tilbeordring av norsk sjømannsprest.

UKEN 7. - 13. NOV.: Søndag: To havarier i dag så det ble 4 stk. fly ødelagt på bakken i løpet av to uker. Det er ergerlig, selv om vi har skutt ned 20 tyske fly uten tap selv på samme tid. Skiftet et eksosrør og et hjul på flyet mitt. Mandag: En dansehall i London fikk en fulltreffer av en bombe i går kveld, mange drepte og sårede. Det begynner allerede å hende noe for å få oss på feltfot. Vi har fått ordre om å trene oss i bruk av feltutstyr. Det kan bli en kald fornøyelse å trene på teltliv nå på vinteren, men skal vi være klare innen mai kommende år, er det på tide å begynne nå. De fleste eksperter tipper på invasjon må finne sted mai 1944. Tirsdag: To tokt i dag uten luftkamper. Brev fra Lillian om treff i London torsdag. Onsdag: To tokt uten noe spesielt. Kjempejobb med understellet på flyet mitt. Torsdag og fredag: Var på County Hotel og hørte på foredrag av Toralv Øksnevad om den første verdenskrig da han var krigskorrespondent på Vestfronten i Frankrike. Uhyggelig, men interessant. Hadde 48 timers perm i London og en dag sammen med Lillian. Var på King´s Cross Theatre og så: “Victory Through Airpower.”

Wingen vår var den 11. d.m. med på å eskortere 120 Marauderfly som bombet V-1 baser på Cherbourg halvøya. Under eskorten ble de utsatt for kraftig Flak, men ingen tyske fly kom opp for å jage dem vekk. Luftwaffe hadde visst liten lyst til å møte den sterke eskorten på 120 jagerfly fra RAF. Det er visst ikke usannsynlig at Tyskland begynner å spare på sine jagerfly, da de har hatt store tap både i Russland og i vest. De vil vel gjerne ha noen igjen til å møte invasjonen med. V-1 er det nye førerløse flyet tyskerne har lansert for å bombe ned Sør-England. Jeg leste om slike våpen i et hemmelig skriv på flygernes oppholdsrom for ca. et år siden, da jeg var på nattvakt. Lørdag: Gode nyheter fra Østfronten. Den sovjetiske høstoffensiven langs linjen Svartehavet - Vitebsk går bra, og mye dårlig vær er en god alliert for Ivan.

UKEN 14. - 20. NOV.: Søndag: Et fryktelig vær her i dag. Det er nå kommet mer opplysninger om vår feltorganisasjon. Da begge de to norske skvadronene er blitt slått sammen til Field Unit 132 (N), hadde vi i dag fellesoppstilling og omgruppering av personellet. Vi fikk også inn en engelsk skvadron med amerikanske Mustang, P-51, slik at vi skal bli nok kjent med flytypen til å kunne ta enkel service på dem. Mandag: Elendig flyvær så dagen ble nyttet til skolesaker, en time i engelsk og en i spansk. Hadde den beste skriftlige gjenfortelling på engelsk i dag. Geværvakt til natten, og den blir kald. Tirsdag: Rjukan Tungtvannsanlegg og Knaben Gruber bombet av USAAF B-17 fly. Skrevet engelsk stil for realskolen og lest spansk. Onsdag - torsdag: Stor gassøvelse og rekognosering i fullt gassutstyr. Vi har fått nye dropptanker til alle fly. De tar 45 gall. bensin og gir 30 - 40 min ekstra flytid. Med slike tanker skulle våre fly kunne eskortere fly helt til Paris. De går mer i strømlinje med skroget, enn de 30 gall tankene vi hadde tidligere, og gir langt mindre luftmotstand. Begge typer kan utløses og kastes i tilfelle flyene kommer i kamp. Fredag: Et tokt med å eskortere 72 Marauders for bombing av St. André de l´Éure. Kamp mot 10 tyske fly, en Me 109 skutt ned uten egne tap. Var i Epping og så filmen om “Stalingrad” om kvelden, en skremmende film. Stalins og Hitlers terror myrdet visst raust både sine egne så vel som fiendens soldater.Det hørtes ut som om det ble fyrt et skudd etter mig da jeg syklet hjem fra Epping, sikkert bare innbildning. Undervisning i matematikk i ettermiddag. Lørdag: Rutinesaker på Flighten og fuktig party i Leytonstone. Det er bra iblant.

UKEN 21. - 27. NOV. : Søndagen var rolig bortsett Weekly og noen mindre reparasjoner på flyet mitt. Dårlig vær, så skvadronen ble released off camp. Leste litt norsk grammatikk. Mandag: Fikk telefon fra Hans at han var i London, så jeg ordnet med fri og dro dit ned. Hadde fest sammen med ham og vår svoger, Håkon. Vi diskuterte også svikeren, forfatteren Knut Hamsun, som i løpet av året har uttalt til norske aviser “at nå går det strålende for tyskerne. Deres ubåter senker allierte skip dag og natt, samt at tyske stupbombefly, Ju 87, med sine dyktige flygere som sprer død og ødeleggelse på både sjø og land.” Artikkelen var gjengitt i “Norsk Tidend” i London. Det måtte være grusomt for norske krigsseilere å lese om slikt landsforræderi når de kommer til land for en velfortjent hvil fra helvete til sjøs. Hamsun kunne vært ærlig og føyet til at hans idealer på tyske ubåter, i blant også myrdet overlevende allierte sjøfolk etter torpedering og at Tysklands “storartede” allierte, Japan, konsekvent myrdet alle, unntatt kapteinen og telegrafisten, fra hvert skipsmannskap. Tirsdag: Kom tilbake i ettermiddag, og her er det fremdeles ikke flyvær. Pugget engelsk og spansk resten av dagen. På dans i Drury Lane og ble kjent med Hazel. Fikk to Røde Kors brev hjemmefra samt brev fra Lillian og Maria. Onsdag: To tokt i dag, lite hendte. Skal ha geværvakt til natten. Torsdag: To tokt i dag, fenrik Aanjesen skjøt en Me 109 i filler, og en tysker skjøt ned et av sine egne fly ved et mistak. Var på kino i Drury Lane og så: ”Once upon a Honeymoon”. Kort flyalarm i kveld. Fredag: Surt og kaldt, to tokt noe kamp. Sersjant Carl Jacob Stousland skjøt ned en Me 109 som styrtet ned i en skog. Hadde fryktelig hjemlengsel sist natt. Lørdag: Released off camp tidlig og satte i gang felttrening med telt. På kvelden dro en gjeng av oss til Buckhurst Hill hvor vi gikk på pub og derpå til dans i Roebuck Hotel og hygget oss med selskapslystne jenter.

UKEN 28. NOV.- 4. DES.1943: Rolig søndag, men mandag kveld fikk vi beskjed om å montere de nye reservetanker på flyene. De rummer 45 gall og blir nok noen tunge beist å handtere når de fulle av bensin iblant må taes av pga. endrede oppdrag. I mørket tok monteringen lang tid, men vi ble da omsider ferdig og fikk prøvekjørt motorene for å kontrollere at bensinsystemet virket tilfredsstillende. Flyene ble klare for tokt tidlig neste morgen. Tirsdag: Et eskorteoppdrag og trening i å sette opp 8-manns telt som er standard bolig i felten. Har også begynt å lage en sigarettenner av en 20 mm granathylse. Det er lett å få kjøpt de nødvendige deler til dem, og da det er noe mangel på fyrstikker i England, er tennere populære gaver. Resten av uken var rutiner som teknisk trimming av fly, kveldskurs i spansk, matte, engelsk, vakter, puber, kino og to besøk hos tannlegen på stasjonen. Brev fra Joan.

UKEN 5.- 11. DES.: Søndag: Kom fra nattvakt kl. 07.00 i morges, syklet hjem for frokost og morgenstell før jeg meldte meg på jobb igjen kl.10.00. Senere på dagen var det fotballkamp her. Nordmennene vant. 5 - 4. Var på kino i Epping og så: “The Hearts in Springtime”, og “Murder over New York.” Resten av uken var det vanlige rutine, bortsett fra flere timer i matte med lektor Falck.. Det var mye tåkevær og lite flyging. Sendte julekort med norske frimerker til Joan, Hans, Knut, Håkon og meg selv for frimerkets skyld. Sendte også pakke til meg selv i Norge via Portugal. I løpet av d.m. har det vært stormøte mellom Roosevelt, Churchill og Stalin med staber i Teheran. Churchill overrakte Stalin, på vegne av King George VI , “Sverdet fra Stalingrad” til byens borgerne for deres heltemodige kamp og storslagne seier over tyskerne. Lørdag var det klarvær og trening i formasjonsflyging. Tilbragte kvelden i Epping og senere Thornwood Army Camp på dans. Ble kjent med Betty fra Woodford Green. Den amerikanske utenriksministeren oppfordrer Ungarn, Romania og Bulgaria til å trekke seg ut av krigen de fører sammen med aksemaktene.

UKEN 12. - 18. DES.: Slitsom søndag med ordre og kontra ordre om montering av 30 gall. og 45 gall. bensintanker, alt etter planlagte tokt. Var på Sick Quarter for sprøyter mot tyfus og stivkrampe. Det er tydelig at vi nærmer oss tiden for mer aksjon. De to førstkommende dager blir smertefulle pga. sprøytene. Mandag: Stiv og smerter i hele kroppen. Et tokt uten kamp. Timer i engelsk og spansk. Tirsdag: Dårlig vær, ingen flyging, så det ble felttrening i stedet. Timer i matematikk med lektor Falck. Kvelden forøvrig ble tilbrakt på Blacksmith´s Arms. Onsdag - lørdag var ren rutine bortsett fra at en fyr satt og fingret med geværet sitt slik at et skudd gikk av og strøk like forbi hodet mitt. Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt, han eller jeg. Hadde også en 24 timers permisjon i London.

UKEN 19. - 23 DES.: En travel søndag. Reparert flapssystemet og skiftet dets kontrollventil samt tatt Weekly på flyet mitt. Nattarbeid, skrevet norsk stil og regnet mattematikk. Ukens to første dager var også travle: 4 tokt og 3 tyske fly skutt ned, uten egne tap. Tirsdag: Dårlig vær i kveld, alle fly fortøyd. Tre timer matte med lektor Falk, dyktig lærer. Tok vakten for en annen og tjente 10 shilling. Noen uroligheter i luften. Onsdag: To sweep i dag, men ingen luftkamper. Indretjeneste i kveld, er kjempetrett. Vi har raket opp for kull i brakka vår, så alle mann fryser, men noen har søkt tilflukt i en eller annen pub. Det snakkes her om at tre nordmenn hadde klart å komme med en svensk båt som blindpassasjerer fra Sverige til England, og at 1. styrmannen ville kaste dem overbord i rom sjø, eller overlevere dem til tyske myndigheter. Noen svenske kontrolloffiserer foreslo også å gasse skipene for å ta knekken på blindpassasjerer. Det ble også nevnt at flere norske flyktninger hadde blitt sendt tilbake i Gestapos klør. Det er dødsstraff for å rømme landet. Fanden ta sånne tyskvennlige, feige, simple, svensker. Torsdag var det et tokt av den fredelige typen. Fikk julekort fra Knut, Kåkon Dahl, Joan og Ivy. Var på stasjonens kino og så: “The Meanest Man in the World.” Det ble meldt over Oslo Radio at en kraftig eksplosjon hadde funnet fant sted på Fillipstad søndag den 19 d.m.. Det kom senere frem at 1.200 tonn sprengstoff gikk i luften under lossing av ammunisjon. Flere liv gikk tapt, og det ble gjort store ødeleggelser i området. Et norsk Lodestarfly på Svenskeruta styrtet ned i Skottland den 17. d.m.. Alle omkom.

JULAFTEN 1943: Arbeidet til kl 5 og deltok senere i norsk julemiddag i mannskapsmessa. Riktig stilig med norsk mat, pakkeutdeling etc. samt tilhørende hjemlengsel, men det gjæveste av alt var at alle mann fikk en spesiell hilsen undertegnet av Kong Haakon. Julaften er ikke hjemmets fest her i England, så vi fortsatte kvelden på diverse puber i området.

FØRSTE DAG JUL: Deilig engelsk julemiddag med kalkun, Christmas pudding, sweets, beer etc.. Våre skvadroner var fri så det ble besøk og hygge i lokale puber resten av dagen. Møtte Betty i Epping og gikk på Empire og så “Alexander´s Ragtime Band,” mye fin musikk. Det var denne julen - kanskje er vi hjemme neste jul. I ettertid kan jeg si at neste jul ble alt annet enn en fredelig jul i Norge.

ANNEN DAG JUL TIL NYTTÅR 1944: I dag er det søndag og fri til middag. Resten av dagen ble kvadronen released, så de fleste tok igjen tapt søvn og avsluttet dagen med en pint på Blacksmith´s Arms. Var på stasjonens kino og så: “Moon and Sixpence,” ikke særlig bra, hjemlengsel. Leste litt spansk. Tredje dag jul: Heldigvis dårlig vær og lite flyging, og alt er tilbake til det vanlige. Tilbrakte kvelden på Green Man og Burghley Hall i hyggelig selskap.

Det vakte stor jubel da det ble kjent blant oss at det tyske slagskipet “Scharnhorst” var blitt senket av allierte sjøstridskrefter utenfor Nordkapp 2. dag jul. At den norske destroyeren “Stord” med Skule Storheill som sjef hadde deltatt i sjøslaget, gjorde gleden enda større. I en lang artilleriduell hadde “Scharnhorst” brukt opp all sin ammunisjonen, blltt truffet av torpedoer, kantret og sank. “Stord” skjøt flere av torpedoene. Skipet hadde et langt synderegister helt fra invasjonen i Norge, bl.a. senking av hangarskipet “Glorious” ved Jan Mayen på vei ut fra Norge, tok del i angrepet på Svalbard i september og hadde sammen med “Tirpitz” stadig vært en terror mot Murmansk-konvoiene. Av “Scharnhorsts” mannskap på ca. 1850 ble bare 36 reddet. Krigsseilerne sukker nok lettet over å være kvitt den fare “Scharnhorst” representerte. Elses onkel, Edvin Øien, hadde deltatt i slaget ombord på “Stord.” Fjerde dag jul gikk med til våpentrening. Ble også trimmet i lading av kanoner og maskingeværer på Spitfire, slik at vi i nødsfall skal kunne ta over eller hjelpe våpenspesialistene. Vi er også blitt utstyrt med ennå mer feltutstyr. Tok vakten for en kamerat og benyttet anledningen til å lese spansk. Kveldene i resten av julen ble av de fleste tilbrakt på puber, dansesteder og kinoer. Femte dag jul: I dag var det full fart med to langsweep med dropptanker. Ble orientert om det sist tildelte feltutstyr. Den allierte offensiv i Italia har stoppet helt opp. Tyskerne har bitt seg godt fast i terreng som er lett å forsvare, særlig ved Monte Cassino.

Etter en relativt lang periode med lav aktivitet pga. dårlig vær, ble det i dag en større operasjon. Wingen eskorterte amerikanske Marauders til bombing i Pas de Calais-området. Her kom de norske skvadronene i kamp med tre tyske Staffeln FW 190, ca. 27 fly. Oberstløytnent Birksted som ledet Wingen og løytnant Fearnley skjøt ned hvert sitt fly som eksploderte. Fearnlys fly ble noe skadet av stykker fra det tyske flyet. Sersjant Grieg Tidemand tok også en FW 109. Dette ble også årets siste luftkamp. Var på Drury Lane i kveld og så: ”Sing You Sinners,” gøyal film. Det ble også vist en norsk julefilm som laget litt ekstra hjemlengsel.

BBC og avisene opplyser at “Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces, SHAEF, er blitt opprettet, og at den amerikanske generalen, Eisenhower, skal bli øverstkommanderende for invasjonsstyrkene. Han er for tiden sjef for allierte styrker i Midtøsten. Hans nestkommanderende blir den engelske Air Chief Marshal Tedder som leder RAF i Midtøsten.

NYTTÅRSAFTEN DEN 31. JANUAR 1943: To tokt i dag uten luftkamper. Etter at flyene var blitt gjort klare for innsats igjen, ble stasjonen released dvs. fri for resten av dagen. Da Blacksmith´s Arms åpnet, hadde mange av oss et festlig samvær der og siden syklet vi til Drury Lane hvor det var fest resten av kvelden i stasjonens kinohangar. Festen varte til kl.01.00 og det hender bare en gang i året så lenge krigen varer. Ole Midttvet og jeg møtte våre venninner, Dulcie og Betty fra Woodford Green på festen. Ja, det var dette året med godt og vondt, undres på hva det kommende år vil by på. De fleste regner vel med at den planlagte invasjonen vil kreve en kjempeinnsats, og at mange av dem som deltok i årets siste fest, ikke vil overleve det kommende år.

332 skvadron har mistet 8 flygere i løpet av året, men nå er de fleste kamperfarne og klare for felttrening med etterfølgende operasjoner i tiden fremover. 331 skv. lå i året som gikk, på topp av alle 69 skvadroner i 11. Gruppe, med 68 fly nedskutt og 42 skadde, og samtidig færrest tapte fly. 332 skvadronen lå på 6. plass og godt an med 36 nedskutte,10 trolig og 32 skadet. Begge skvadroner lå på topp i service og antall kampklare fly. Også vi på bakken har gjort jobben vår.

DEN NORSKE WINGEN. Det største som hendte i året som gikk, er at den norske 132 (N) Airfield, populært kalt Wingen, ble opprettet på North Weald den 1. november, med tanke på operasjoner i felt. De norske skvadronene tok det som en selvfølge at de skulle delta i invasjonen, selv om kontrakten mellom Norge og United Kingdom (U.K.) sa at vi skulle kun ta del forsvaret av England eller frigjøring av Norge. Begge de norske skvadronene hadde siden sommeren 1942 hevdet seg med glans både flygermessig og teknisk i Group 11, som gikk for å være den viktigste Gruppen i England. Alle ved 331og 332 skvadron mente det ville være høyst urettferdig hvis vi ikke fikk ta del i invasjonen. Det engelske Air Ministry har vist anmodet Regjeringen om å få oss med i 2nd TAF. Mot slutten av året hadde Wingen, som en begynnelse, blitt tildelt en del feltutstyr med tanke på å kunne operere som selvstendig avdeling i felt. Selv om vi hadde mange dyktige tekniske eksperter, måtte vi regne med å gjøre bruk av engelsk personell av visse kategorier som bl.a. hadde grundig kjennskap til RAF administrasjon, komunikasjon, sikkerhetsbestregler, etterretning, regnskap for materiell, brannvern, forpleining og sanitetstjeneste samt nærforsvar. Kort sagt måtte vår Wing være i stand til å ta hånd om de aller fleste funksjoner som finnes på en operativ flystasjon, samt ha transportkapasitet stor nok til å holde Wingen mobil under tildels krevende forhold.

Etter russernes fenomonale seirer ved Stalingrad og Kursk samt gjenerobring av en rekke andre strategisk viktige byer på Østfronten, og de alliertes seirer i Nord-Afrika, og invasjonen i Italia, er det tydelig at krigen i vår del av verden har tatt en veldig gunstig retning. Italia som den første første av aksemaktene har kapitulert, og det lyktes de allierte å få tak i en stor del av deres flåte. I Østen har britene tatt offensiven flere steder, og amerikanernes seirer i sjøslaget ved Midway og gjenerobring av Guadalcanal, viser tydelig at “krigslykken” har snudd seg der også.

Til tross for Luftwaffes harde engasjement på Østfronten, har de vært veldig aktive i vest. De har ikke gjennomført store angrep, men stadig kommet med “nålstikk” med jager / bombere nok til å spre død og ødeleggelse, stort sett blant sivilbefolkningen. Tyske nattjagere blir stadig mer effektive, og er en plage for bombeflyene. RAF har stadig øket sin flåte av store bombefly og banket løs på “nazistene rike” natt etter natt. Angrepene er spesielt blitt rettet mot krigsindustri, veier, jernbaner og kanaler i Tyskland og tyskokkuperte områder. Inntil begynnelsen av 1943 var mye av bombingen lite effektiv, iblant falt så mye som 97% av bombene utenfor de virkelige målområdene. Men med nytt og bedre navigasjonsutstyr samt trening og ny taktikk, har treffsikkerheten bedret seg i høy grad. Men Bomber Command regner med at det gjennomsnitlig koster et firemotors fly med mannskap pr. 80 tonn bomber. Amerikanerne bomber mest om dagen og har i løpet av året øket sin innsats betydelig. I tillegg til vanlige strategiske krigsmål, finnes det nå tyske utskytningsbaser for nye fjernstyrte våpen flere steder i Nord-Europa. Basene er små og kan best ødelegges med dagbombing av USAAF. Fighter Command har vært veldig aktivt dette året tvunget tyskerne til å øke sine flystyrker i vest, hvilket også kommer Sovjet til gode på Østfronten.. Krigen om Atlanterhavet har tatt en vending til det bedre. Forsvaret av konvoiene er blitt mer effektivt og kapasiteten ved skipsverftene er blitt betydelig utvidet.

I ettertid er det blitt kjent at i året som gikk begynte selv fanatiske nazioffiserer å tvile på om deres Führer virkelig var alle tiders største feltherre. Flere høyere offiserer omtalte ham ironisk som GRÖFAZ (Der Größte Feldherr Aller Zeiten). Korporal Hitler begynte å hate og forakte sine generaler når hans ville planer og strategi, samt ofte vettløse disponering av styrkene, medførte enorme tap av mennesker, materiell og erobret land. Etter det katastrofale nederlaget ved Stalingrad, ble organisasjonen “Weiße Rose” veldig aktiv. De hadde senter i München og en rekke andre større byer og delte ut flygeblader mot Hitler og hans forbryterbande. Det unge søskenparet, Hans og Sophie Scholl, m. fl. ble arrestert den 18. februar, dømt til døden den 22. og halshugget samme dag, men “Weiße Rose” levde videre.

THE BEST OG LUCK TO THE WING IN THE COMMING YEAR.

1944

LØRDAG DEN 1. JANUAR, FORTSATT PÅ NORTH WEALD: Ja, dette er den første dag i dette året, og de fleste av oss er sikre på at dette er året for invasjon på Kontinentet eller the Second Front som det kalles. Forberedelsene opp til nå har vært følgende: I løpet av året er det lagt spesiell vekt på å nedkjempe det tyske flyvåpnet, Luftwaffe, som en forberedelse for den kommende invasjon, da det er første betingelse for en vellykket landgang og senere slag at de allierte har best mulig luftherredømme over hele området. En stor del av Fighter Command´s kapasitet er også gått med til eskortering av USAAF bombeskvadroner under strategisk dagbombing av fabrikker, broer, veier, jernbaner, flyplasser, sluser og kanaler. Organisasjonen for operasjoner i felt tok stadig fastere form. De endelige Grupper av luftstyrken ble Nos. 2, 34, 83, 84 og 85 som skilles ut fra Fighter Command til selvstendig kommando som The Second Tactical Air Force (2nd TAF) og underlagt Den allierte ekspedisjonsstyrke. Flere av disse avdelinger deltar fremdeles i den pågående offensiv under kontroll av No.11 Group, samtidig som de ble organiserte i taktiske Grupper. Air Vice Marshal Coningham ble utnevnt til sjef for The 2nd. TAF. USAAF, United States Army 9th. Air Force med Thunderbolt og Mustang jager-bomber avdelinger samt tomotors bombere ble også organisert for taktiske operasjoner. Samtlige Grupper utgjorde The Allied Expedionary Air Force (AEAF), og Air Chief Marshal Sir Trafford Leigh Mallory ble utnevnt til sjef. Gruppe 83 og 84 skulle operere Spitfires, Hurricanes, og Typhones og bestå av følgende Wings: 3 fra RAF, 1 fransk, 1 nederlandsk, 1 norsk og 2 polske. De øvrige Grupper skulle operere lette bombere og rekognoseringsfly. Den britiske armékomponent av Den allierte ekspedisjonsstyrke var 21. Armégruppe, bestående av Den 1. Kanadiske Armé og den Britiske 2. Armé. For det taktiske samarbeide med arméen ble No. 84 Group, hvor Wingen vår hørte til, knyttet til The1st. Canadien Army og 83. Gr. til The 2nd Britiske Army. General Montgomery er blitt utnevnt til sjef for The 2nd British Army. Skulle våre skvadroner få ta del i invasjonen? Det var mange gjetninger, men hvis ikke, hvorfor all denne felttreningen? Den norske regjeringen i London var ikke for at våre jagerskvadroner skulle delta i invasjonen, men 331 og 332 skv. hadde gjort det så bra på alle vis, at RAF ville gjerne ha oss med, og det var jo litt av et kompliment. Saken førte til livlig korrespondanse mellom Air Ministry, Wingen, Flyvåpnenes Felles- kommando og Forsvarsdepartementet. Det var forsåvidt greitt med fly og flygere, for de kunne lett overføres til Norge i tilfelle innsats der, men hva med bakkepersonellet og alt utstyret? Da det var antatt at Wingens personell ikke hadde tid og bakgrunn til å forsvare fremtidige feltflyplasser, blir vi tildelt et RAF Regiment som består av 3 skvadroner.: Geværskvadron med stab, fire geværtropper,16 oppklaringskjøretøyer og fire bombekastere. luftvernskvadron med stab, fire tropper med åtte 40 mm Bofors kanoner og 32 firling eller tvilling mitraljøser kal. 7.92 mm, og Panservogn-skvadron med stab og 16 pansrede kjøretøyer. For samband ville Wingen også bli tildelt to mobile sambandsskvadroner, No.5063 og 5085. De skulle være ansvarlige for alt linje-, ordonans- og trådløst samband samt chiffertjeneste når Wingen begynte å stå på egne ben. Hver RAF skvadron hadde gjennomsnittlig 180 mann. For bakketjenesten ble Wingen utrustet med transportabelt materiell og utstyr tilsvarende det som ble brukt på jagerflystasjoner samt spesialmateriell for den mobile virksomhet, som verkstedvogner, sambandssentral, firehjulsdrevne tankbiler for bensin, olje og vann, kranbiler, redningsbiler, brannbiler, ambulansebiler osv. Personellet ville bli forlagt og forpleid i telt. Personlig utstyr som, kokekar og skaffetøy hadde alle fra før. Offiserer ble utstyrt med foldekøy, sersjantbefal og menige med halmmadrasser og ulltepper. Offiserene skulle bo i 2 - 4 manns telt, befal og menige i større telt, opp til 8 mann i hvert. Avdelingens kontorer ble etablert i spesialinnredede biler og telt. Operasjonsrommet ble innredet ved å koble sammen tre kontorbiler og et stort telt. Feltsykestue ble også etablert i telt, men for tannbehandling ville Wingen bli tildelt en lastebil innredet og utstyrt for slik behandling. Store telt ville huse feltkjøkken, messer og proviantlager. For transport av Wingens utstyr ville den bli tildelt lettere biler og større 3-tonns lastebiler av typene Bedford, Chevrolet og Thornycraft. Sistnevnte var et typisk krigsprodukt, robust, enkel, tung og vanskelig å kjøre. Alle tre-tonnere var regulert for max. 30 MPH, ca. 55 km / t. Wingen ville også få et visst antall motorsykler.

Oppbygningen av No.132 (N) Airfield skulle finne sted mens operasjonene skulle pågå som vanlig, så vi måtte regne med at tiden fremover ville medføre en hardere arbeidsbelastning på alle, men tanken på at vi skulle få ta del i invasjonen på Kontinentet, var en veldig inspirasjon for oss. Vi hadde hevdet oss bra både i luften og på bakken og operert nesten to år i Jagerkommandoens mest krevende gruppe, så vi var helt sikre på at vi skulle klare oss bra under feltoperasjoner også. Tenk å få delta i historiens største amfibie-luft operasjoner. Mot slutten av 1943 var Kronprins Olav blitt utnevnt til Forsvarssjef og Flyvåpnenes sjef, kontreadmiral Riiser-Larsen, forfremmet til viseadmiral. Bakkepersonellet er nå delt inn i A-lag og B-lag. A-laget skal foreta daglig vedlikehold og drift av flyene ute på Flighten, og ledes av kapt. H.B. Knudsen. B-laget skal forestå hangartjenesten med periodisk vedlikehold, reparasjoner, motorskifter etc., under ledelse av kapt. Unhammer. For å kunne holde flygingen i gang under flytting, skal A-laget reise først til den nye flyplassen, mens B-laget sørger for service og vedlikehold inntil A-laget er klare til å motta flyene. Det nye året gikk forøvrig inn omtrent som det gamle gikk ut, men livet var blitt litt mer spennende. Jeg ser i dagboken min at søndag den 2. januar fikk vi ordre om å pakke våre saker og være klare for avreise neste morgen kl. 06.00. Jeg solgte sykkelen min for 5 pund da jag regnet med at den blir for mye å drasse på nå da sigøynerlivet riktig skulle begynne for alvor.

RAF STATION LLANBEDR, N. WALES. MANDAG DEN 3. JAN.: I dag tok vi avsted med tog noe forsinket og kom til Liverpool Street Station på kvelden hvor vi fikk transport til Paddington Station. Der bordet vi toget til Ruabon i N. Wales for å være fremme neste morgen. Det føltes godt å få tatt av seg alt utstyret for vi var temmelig slitne etter å ha slept på vår tunge oppakning hele kvelden i påvente av toget. En del av Wingen ble transportert med lastebiler som også tok med endel utstyr for drift av A- og B-Flight. Tirsdag den 4. jan.: Kom til Ruabon ved middagstider, byttet tog for RAF Station, Llanbedr og måtte marsjere til våre forlegninger. Llanbedr er bare en liten landsby og har kun én pub. Naturen her er mye lik mange steder i Norge med høye fjell og fossedur, riktig vakkert. Folk her snakker en del walisisk som er vanskelig å forstå. Onsdag den 5. jan.: Flygerne våre er kommet hit i dag for å drive skyte- og bombeøvelser. For oss er bombing noe nytt å bruke Spitfire til, men blir sikkert nyttig på den andre siden av Kanalen. Spitten er nå utstyrt med bombebærere for feste av én 500 lbs bombe under skroget og eller én 250 lbs. under hver vinge. Kapt. Bjørnstad og fenrik Fougner Stenstad kolliderte syd for North Weald i går. Bjørnstad hoppet ut, men Fougner Stenstad styrtet ned og omkom. Var heldig og fikk låne sykkel på stasjonen, for bruk inntil jeg skal reise. Var på kaféen i landsbyen om kvelden, og ble kjent med Dilys som arbeider der. Hun var flittig og stoppet vantene mine. Hun lærte meg også noen gloser walisisk. “Bore da” er god dag, “bore då” er god natt og “jacki da” betyr skål. Dobbel l i Llanbedr uttales som sl i slå med tykk l. Torsdag: Riktig en travel dag. Wingens øvelser i skyting og bombing medfører at flyene tar av og lander alt i ett, og vi må da fylle bensin og olje samt ta between flight inspection mellom hver tur. Tok med Dilys på stasjonens kino og så “Girl Trouble”. Fredag: Full fart hele dagen og flere hjulskift pga. så mange avganger og landinger. På kvelden syklet vi til Harlech, besøkte puber og gikk på dans i Memorial Hall. Mange søte “taffies” som de kalles her. Lørdag: Mye flyging og mange hjulskift. Stor dag, feltkjøkkenet vårt kom i bruk og laget deilig norsk mat som besto av bankebiff med løk og kålstuing. Spesielt godt smakte det å få kålstuing igjen. Var i Harlech på dans og ble kjent Norma.

UKEN 9. - 15. JAN.: Søndag: Dårlig vær så alle mann fikk fri fra middag. Stasjonen spanderte transport til Harlech Castle, bygget av Edward I i år 1240. Tok noen fotos. Fikk brev fra Ivar. Mandag: Super middag, kjøttkaker med stuet kål. Sendte flyet mitt til North Weald for hovedettersyn da det hadde 320 flytimer fra forrige gang. Det er sjeldent at et krigsfly blir så gammelt. Syklet til Barmouth og gikk på dans i Church Hall. Tirsdag: Dårlig vær, alle mann fri fra middag. Hadde noen pints på Victoria Hotel. Onsdag: Jeg har ikke fått nytt fly ennå og har derfor lite å gjøre. Supermat fra feltkjøkkenet vårt, stekt kjøtt med løk, grønnsaker og sjokoladepudding, what a dinner! Alle mann fri fra kl.12.00 pga. dårlig vær. Kaffe i Llanbedr og på dans i Harlech. Torsdag: Dårlig vær og ingen flyging, kjedelig. Var på stasjonens kino og så “Dangerous Moonlight”. Så den i Llantvitt Major for 2 år siden. Dilys maser om kino. Fredag: Supert vær og mye flyging. Da jeg ikke har noe fly, dro jeg på jakt etter egg på farmene bortimellom fjellene, men utbyttet ble dårlig. Lørdag: I dag tok jeg over driften av alle startvognene med 12 volts batterier som lades av en liten generator drevet med JAP-motor. Det er 12 stk. i alt og en grei jobb. Var i Barmouth og ble kjent med Irene i ATS. Fikk brev fra Håkon og skrev til Joan.

UKEN 16. - 22. JAN.: Søndag: Stille og rolig da flygerne er ferdige med sitt program, og vi med vår del av øvelsen. Så en artig Air Force film på stasjonen. Mandag: Fikk ordre om å pakke utstyret samt våre egne saker og være klare for avreise i morgen tidlig kl. 07.00.. Den første bilkonvoien gikk herfra kl 13.00 for å gjøre klart for mottak av flyene på North Weald. Storparten av skvadronen reiser herfra i morgen, men jeg er blant dem som skal bli igjen for å sende flyene avsted. Var på dans i Harlech og ble kjent med en ny Norma. Tirsdag: Begynte arbeidet med å sende utstyr med toget kl.07.00. Utførte D.I. på to fly. Avskjedsfest sammen med gjengen på Victoria Hotel om kvelden og avslutning med dans på stasjonen hvor det krydde av WAAFs. Onsdag: Dårlig vær og forsinkelser med å få flyene avsted. Pengene minker så jeg måtte ta ut noen hvalfangerpund fra postbanken. På dans i Harlech og ble kjent med Elinor fra Manchester Torsdag: Bra vær her, men dårlig på North Weald. Avreise utsettes til i morgen. Fredag: Apley Castle Army Camp, Wellington. Bra vær, så vi sendte flyene avsted tidlig og gjorde bilene klare for avreise. Bilkonvoien forlot Llanbedr 13.30 og ankom Wellington 18.30. Det var en artig tur opp mellom fjellene i Wales, men det var kaldt for oss som satt bakpå bilene. Hadde “ork“ nok igjen til å gå på dans i Morris Hall hvor jeg ble kjent med Klara. Lørdag: RAF North Weald: Forlot Wellington 08.30 og kom hit 15.30. Var på White Heart i Epping og traff diverse kjente. Brev fra Hans, Marie, Lillian og Betty Jefferey. Harde kamper ved Anzio hvor US Army nå har kjempet seg i land. Ved Monte Cassino i Italia går det også hardt for seg. Den Polske Brigade II deltar også ved Monte Casino. Brigaden består bl.a. av soldater Sovjet tok til fange høsten 1939, men ble satt fri av Stalin etter påtrykk fra Mr. Churchill. RAF angrep Berlin med 2.300 tonn bomber den 21. d.m., og Luftwaffe svarte med å bombe London natten etter.

UKEN 23. - 29. JAN.: Søndag: Kaldt vær. Måtte arbeide sent da flyene kom sent tilbake fra tokt og i kamp over St. Omer-området. De fikk se 4 FW 190 og skjøt ned alle fire. Det ble et på Birksted, et på Dogger og et på Christie, som sammen med Riung, skjøt ned et til. Lønning, 4 pund og 18 sh. Mandag, London: Måtte tørne ut skamtidlig for å montere 45 gall. dropptanker på flyene for langt tokt. Med slik tank kan man øke flytiden nesten 50% dvs. total flytid på vel 2 timer. Fikk perm for å reise til London og skifte fottøy på Olney.Tok inn på County Hotel, og der var det litt av hvert å høre, bl.a. om de enorme våpensendingene som kommer fra USA. Den amerikanske “Våpensmia” er nok riktig kommet i gang. Senere viste det seg at i januar 1943 planla USA å produsere 100.000 fly, 75.000 tanks, 35.000 kanoner og 10 millioner tonn skip for 225 milliarder dollars. Mye av dette går til Sovjet for å hjelpe dem å holde ut mot tyskerne. Moro på Covent Garden. Brev fra Joan Thomas.

Tirsdag, RAF North Weald: Tok tog fra London ved middagstider og meldte meg på Flighten. Det går litt på halv snei nå under omorganisering av det tekniske personell, så ingen merket at jeg var sent ute. På dans i Thornwood Army Camp. Tok Betty hjem. Onsdag: Fikk nytt verktøysett for job på Wingen. Ny flytting på tapetet, så jeg kan ikke få langpermisjon foreløpig. Geværvakt til natten. Brev fra Peggy. Torsdag: Sendte bort alle våre Spitfire MK.IX H.F (High Flying) og overtok en polsk skvadron av Spitfire MK. IX L.F. (Low Flying) som er litt bedre for lavflyging. Stor dag, jeg ble overflyttet til skvadronsjefens fly AH-Z. Nåværende sjef er major Werner Hosevinkel Christie og en grei kar. Min nærmeste medarbeider er Magne Aasen som står for motoren. Vi arbeider godt sammen. Fredag: Krigen går bedre på de fleste fronter og etter forberedelsene å dømme, er det kanskje ikke så lenge før vi drar over Kanalen. Mye å gjøre med å få de polske flyene fikset opp. Polakkene har nok ikke så høy teknisk standard som den vi har. Vi har sannelig fått en produktiv alliert i USA. Etter de japanske angrepene 1941 - 42 som slo ut storparten av US Navy´s stillehavsflåte, hadde de kun 3 hangarskip igjen, men ved slutten av 1943 hadde de allerede 60 hangarskip i drift. Mussolini har latt sin svigersønn og utenriksminister, grev Ciano, henrette for å ha stemt for avsettelse av ham i “Storrådet”. Hans datter, Stella, tilgav aldri sin far. Lørdag: To tokt i dag uten luftkamper. Lett luftangrep her i kveld med kraftig skyting , litt bombing lengre borte, men en drøss med granatsplinter. Noen slo gjennom taket på dansehallen i Epping, hvor jeg var sammen med Betty. Brev fra Håkon Dahl. Ekstra geværvakt da tyske fallskjermer er funnet i området.

UKEN 30. JAN. - 5. FEB. 1944: Søndag: Et tokt i dag, men ingen kamper. Reparert bremsene på flyet mitt. Mandag: Har ikke hørt mer om de tyske flygerne som ble skutt ned her sist lørdag. I kveld så jeg den norske kapteinen, Skule Storheill, på “Stord” i nyhetsfilmen om senking av slagkrysseren, “Scharnhorst” f. m.,utefor Nordkapp. Var på kino i Drury Lane og så James Cagney i “Yanky Doodle Dandy”, frisk film. Tirsdag,: Dårlig vær og ingen flyging. Tok Betty til kino på Majestic i South Woodford og så “Mutiny on Bounty”, spennende. Spiste på Ted´s bar på hjemveien. Onsdag: Trett etter en veldig slitsom dag. Har fått pakkordre om å reise i morgen tidlig. Undres på hvor turen går denne gang. Stort fremmøte hos Doc. for tyfussprøyte nr. 2. Enda et tegn på forberedelser til noe nytt. Torsdag: Tørnet ut tidlig og pakket resten av utstyret. Konvoien på ca. 80 biler forlot North Weald kl.10.00. og stoppet to timer senere på et lite sted som het Bushy Wood, like ved Chelmsford. Feltkjøkkenet ordnet med middag, kaffe og kjeks. Returnerte til N.W. etter øvelsen. Det er viktig å øve i pakking av verktøy og utstyr samt personlig utstyr, slik at vi kan mønstre med konvoien klar senest 6 timer etter ordre er blitt gitt. Skal ha geværvakt kommende natt. Fredag: Veldig nedtrykt og lei alt sammen. Kanskje det er etter de mange øvelser vi har hatt, men som ikke har ført til noe nytt. Livet begynner å bli temmelig kjedelig, men jeg er ikke alene om det. Hørte en minnetale over Nordahl Grieg av Riiser-Larsen i kveld på BBC. Grieg var med et bombefly som krigskorrespondent og ble skutt ned over Potsdam natten mellom 2. og 3. desember f.å. Skrev til Joan. Lørdag: Fikk kjøpe appelsiner på kantinen i dag, de første på 18 mnd. Et sweep i ettermiddag. Fremdeles veldig nedtrykt uten å vite hvorfor.

UKEN 6. - 12. FEB.: Søndag: Uthvilt for første gang på lenge, men nedtrykt og lei ensformigheten. Flyene på tokt i dag, men måtte lande på en annen stasjon etter retur pga tåke her. Arbeidet litt på en sigarettenner jeg lager. Så filmen om Norge, “Edge of Darkness”, god propaganda for Norge. Mandag: To sweep tidlig i dag, uten at det kom til luftkamper. Vi er nå blitt inndelt i lag på 8 mann med en av hver faggruppe som en prøveordning. Jeg har fått to nye fly å betjene, AH-K og -A på A Flight, som en prøveordning. Tilbrakte kvelden i Buckhurst Hill hvor jeg ble kjent med Kathleen. Tirsdag: Reparerte bremsene på AH-K, hvilket i kulden resulterte i frosne fingre. Onsdag, Norwegian Leave Hostel, London W. 1: Sist natt var det kraftig angrep på de franske fabrikkene i Limoges som lager flymotoren Gnôme-Rhône. RAF brukte Lancasterfly med 5,5 tonn bomber i hvert. Kom hit i går kveld, riktig et godt og billig sted for nordmenn, half a crown eller 2 og en halv sh. pr. natt med frokost. Besøkte Håkon Dahl som fremdeles er telefonvakt for Hæren her i London. Han ser ikke ut til å bli bedre i nakken og burde vært sykemeldt. Fikk en sovepose av ham, og den skal bli god å ha da vi snart skal bo i telt. I dag mistet 331 en flyger. Det var vingsersjant Otto Treider som fikk motorstopp over Kanalen etter et tokt over Frankrike. Han hoppet ut nordvest for Dieppe og kom seg opp i sin gummibåt. En seksjon av skvadronen sirklet over ham inntil den ble avløst av to Air Sea Rescue-fly. Uheldigvis mistet de Treider av syne og han ble aldri funnet. Torsdag, RAF North Weald: Tilbake igjen og har geværvakt i natt. De er heldige i RAF som har spesielt personell til å ta seg av vakttjenesten. Fredag: Wingen eskorterte B-17 fly etter at de hadde bombet et jernbaneknutepunkt ved Amiens og ble angrepet av 12 FW 190. Disse ble drevet bort og ett av dem skutt ned av løytnant Fearnley. En B-17 som var skadet sakket akterut og ble angrepet av en FW 190 som ble jaget bort av fenrik Johan Wilhelm Garben. Lørdag: Skvadronlederen, major Christie, ville ha sine mekanikere tilbake så nå er jeg tilbake på AH-Z igjen. Var på White Heart i Epping og møtte Betty.

UKEN 13. - 19 FEB.: Søndag: Skiftet tennplugger på flyet mitt i dag, 2 i hver sylinder, 24 stk. i alt. Litt av en tålmodighetsjobb. Tilbragte kvelden sammen med Betty i Epping, flyalarm og luftvernild. Mandag: Et sweep i dag, men flyene måtte lande på en annen flyplass pga. tåke her. Pluggskift igjen på alle fly da vi har fått en uegnet type for våre motorer. Var på Drury Lane og så “Three Hearts for Julia”. Mye god musikk. Humøret på topp igjen. Tirsdag: To tokt, eskorterte fly fra USAAF over Frankrike uten å bli angrepet av Luftwaffe. Fikk mat fra feltkjøkkenet i dag. Det var regnvær, men maten smakte fortreffelig. Arbeidet overtid med å skifte tennplugger igjen da vi har fått feil type som som bare tåler 4 - 5 timer gangtid. Onsdag: Tok weekly og skiftet plugger igjen i grisevær. Fikk mat fra feltkjøkkenet og gavepakke med kjeks, sjokolade og sigaretter fra våre kolleger i Canada. Torsdag: Dårlig vær og ingen flyging. Fikk den 3. og siste tyfussprøyte. Perm til London i morgen for tannlegebesøk. Fredag, Mannskapsklubben, Hill Street, London W I.: Slapp avsted tidlig og unngikk gassøvelsen. Tok en tur til Covent Garden hvor jeg hadde det hyggelig. Snøvær. Lørdag: Sist natt hadde vi det kraftigste luftangrep på London siden mai 1941. Det norske tannlegekontoret hadde blitt truffet av en bombe så jeg måtte reise hjem igjen med uforrettet sak. Under treningsflyging i dag kolliderte fenrik Reidar Haave Olsen og vingersjant Odd Knut Roald. Olsen omkom, Roald ble lettere skadet.

UKEN 20. - 26. FEB. : Søndag: Tilbake på N. W. og har nattvakt med flyalarm og luftvernild som underholdning. London ble bombet igjen, men lettere enn natt til lørdag. Mandag: To sweep i dag, surt og kaldt. Fikk flyet mitt ut fra Maintenance i ettermiddag etter periodic inspection. Måtte skifte plugger i kveld igjen. Det er mye nattarbeid her nå så det er mulig at vi blir fritatt for å gå geværvakt i tiden fremover. Var på kino her og så: ”Assignment in Britanny”, riktig morsom. Tirsdag: Alle ved 132 Wing er nektet permisjon, ingen vet hvorfor. To eskortetokt i dag, men uten kamper. Har loddet sammen sigarettenneren jeg har laget. Den ble fin. Onsdag: To tokt , men uten kamp. Det er slitsomt om dagen. Det er å tørne ut så fort det blir lyst og holde på til det blir mørkt, så mange av gjengen føler seg noe utslått av mangel på søvn. Lettere luftangrep på London med omegn igjen sist natt. Var på kino i South Woodford sammen med Betty. Torsdag: To tokt i dag med å eskortere amerikanske bombere. De driver hardt på med dagbombing og har en del tap pga tyske jagerfly og Flak. De satte inn 2.000 fly og droppet 8.000 tonn bomber på strategiske industriområder for produksjon av fly. Luftvernet har allerede åpnet opp for natten. Var i Drury Lane og så: ”Watch on the Rhine”. Norske sabotører har senket ferja på Tinnsjø, lastet med 600 kg tungtvann. Mange norske sivile omkom. Fredag: To tokt , en av våre piloter savnes. Det var løytnant F.A.S. Fearnley som ble skutt ned. Ved den tid hadde han skutt ned 6+1/4 fly + 2 hardt skadd. Han var den 3. flyger 331 skv. mistet i februar. Thulin, Gundersen og Tjensvoll skjøt ned en He 177 under dennes landing på St. Trond flystasjon. De alliertes bombeoffensiv intensiveres. Amerikanske fly bomber om dagen og engelske om natten på tyske flyfabrikker, og de regner med å ha ødelagt 25% av deres flyproduksjon. Det ble imidlertid kjent etter krigen at Tyskland produserte mer enn tidligere. De produserte 20.000 fly i løpet av 1943, og økte ytterligere året etter. Mye tyder på at Luftwaffe vil få problemer med å utdanne og trene nok flygere i tiden fremover. De har hatt store tap og mangler allerede erfarne flygere. Den amerikanske dagbombingen hadde gjennomsnittlig tap på 16 - 18% pr. tokt i 1943. RAF med sin nattbombing hadde i samme periode tap på 9 - 10%. De store angrepene med storparten firemotors fly, koster opp til 30.000 tonn bensin pr. tokt, så det er god bruk for den moderne norske tankflåten. En bomberpilot kan forvente et liv på 30 tokt, en akterskytter ca 3 turer. De mannskaper som overlever 30 tokt får en kort hvileperiode og må fly 20 turer i neste omgang. Jagerflygere får hvil etter 200 timer eller 100 operative tokt. Måtte skifte tennplugger i kveld igjen, og i mørket tar det ekstra lang tid. Lørdag: Pusset opp flyet mitt og fikk tidlig fri helt til kl. 08.00 mandag. Syklet til Epping og traff Betty.

UKEN 27. FEB. - 4. MARS 1944: Søndagen gikk med til å sove og å gå på kino, samt en lang sykkeltur om kvelden. Mandag: To sweep, men ingen kamp. Fikk undervisning på Stengun og Brengun. Pluggskift og nattflyging og i morgen skal vi opp kl. 05.30 igjen. Tirsdag: Tørnet ut tidlig og gjorde flyene klare. Deretter var vi på skytebanen og prøvde våpnene vi ble trimmet på i går. Noe av skytingen ble gjennomført med gassmaske på. Stengun er ikke rare greiene, men Brengun er et supervåpen, veldig godt egnet for skarpskyttere på lang avstand. Stengun ble konstruert spesielt enkel for å dekke et presserende behov og ble senere populær i hjemmefronten i de ulike okkuperte land. Den kunne produseres i de enkleste smier og verksteder i både England og okkuperte land. Var hos legen og fikk en vaksine til, det burde snart være nok. Måtte takke nei til invitasjon fra Betty om skuddårsball, da jeg skal ha geværvakt den kvelden.

Onsdag: Et sweep, men uten kamper. Siden USA den 8. d.m. oppfordret Finland til å avslutte krigen, har landet begynt fredsforhandlinger med Sovjet. Hvis det går i orden, blir vel Norge fylt opp av tyske tropper som må ut fra Nordfronten. Tilbrakte kvelden i Epping. Torsdag: To sweep uten kamper. Måtte gjemme meg under gassøvelsen da jeg ikke har funnet gassmasken min ennå. Lang jobb med å skifte tennplugger i kveld. Fredag: Ingen flyging pga. dårlig vær. Var på legekontoret for sjekk på mandlene, men de var OK - ingen operasjon nødvendig. Fikk lønn og en appelsin i tillegg. Tok bussen til South Woodford sammen med gjengen og gikk på dans i Church Hall. Ble kjent med Jean fra National Fire Service (NFS). Lørdag: Bare rutinesaker. Harde kamper i Italia da tyskerne yter bitter motstand. Tito i Jugoslavia med partisaner er en barsk gjeng og binder mange tyske divisjoner. Det går de villeste rykter om Shetlandsgjengen, nordmenn som opererer med fiskeskøyter og motortorpedobåter på Norskekysten. De smugler agenter og våpen til Hjemmefronten, senker tyske fartøyer og gjør raids i Norge. Det pågår p.t. heftige kamper mellom japsene og britene i Burma, og i Stillehavet har amerikanske styrker gjenerobret Marshalløyene og Salomonøyene, samt landsatt tropper på Admiralitetsøyene.

UKEN 5. - 11. MARS: Søndag: Dagen gikk med til reparasjon av pumpen i det hydrauliske system på et fly. Var på Majestic sammen med Betty om kvelden og så et par bra filmer. Mandag, tirsdag mest rutinesaker. Gasskurs om beskyttelse mot: tåregass, Arsine og Phosgene. USAAF angrep Berlin med 800 Flygende Festninger sist natt. I dag, den 7. mars, ble Wingen forsterket med den britiske No.66 squadron, ledet av av briten, Squadron Leader K. Lofts. Løytnant Jønsberg ble sjef for den tekniske del, 6066 servicing Echelon, med 60% norsk personell. Storparten av det tekniske befalet er også norske. De norske har har begynt å kaste på stikka, men de engelske er visst ikke særlig interessert i å være med på dette. Onsdag: To amerikanske Marauderfly, fulle av bensin og bomber, kolliderte like ved stasjonen vår i dag - et fryktelig syn og 12 mann satte livet til. Flyene holder til på en flystasjon i nærheten av oss og danner formasjon under stigning i vårt område. Slike syn blir kanskje mer vanlige når invasjonen tar til. Var i Epping og så Sonja Henie i filmen “Wintertime”. Filmen var god, viste mye fin vintersport og påførte de fleste av oss en sabla hjemlengsel. Torsdag: Fikk fri for å reise til tannlegen i London. Nå er han i full gang igjen etter reparasjon av bombeskadene på kontoret hans. Handlet litt, hadde en kopp kaffe på den norske klubben og reiste hjem samme dag. Fredag: Jeg får visst aldri noe fitter 2-A kurs ( montør utdanning), så jeg diskuterte med vår tekniske offiser om det var mulig å ta den eksamen ved selvstudium, og det var han interessert i at jeg skulle gjøre. Det er så urettferdig at jeg ikke får kurs, fordi vingsersjanten vår aldri tør avgi personell fra sin flight til å gå på kurs, og så får personell ved A-flight sjansen i stedet for oss på B-flight, hvilket resulterer i at samme flight tar mekanikere fra oss på B-Flight. Fikk utlånt bøker for selvstudium til teknikker. Gasskurs og trening i rekognosering etter gassangrep. Dårlig vær, ingen flyging. Lørdag: Dårlig vær - ingen flyging i dag heller. Fikk 48 timers perm, rotbløyte på en pub og rikelig med søvn.

UKEN 12. - 18. mars: Søndagen forløp rutinemessig på Flighten. Party på Green Man og Masonic Hall sammen med gjengen. Mandag: Et sweep i dag, og lite å gjøre. Har begynt å forberede meg for teknikker eller montørprøven ved å lese om metaller som brukes i fly, mest lettmetallegeringer og varmebehandling av dem. Var på kino og så “Corageous Captains”, riktig god. Hadde lest boken i Norge. Tirsdag: Flyene våre er med i en stor øvelse sammen med Den kanadiske arméen. Alle fly utstyrt for bombing. Boksestevne på stasjonen, nordmenn vant 3 av 4 kamper. Onsdag. Øvelsen fortsetter, så det er mye flyging. Benyttet anledningen mellom flyavganger til å lese om tools and equipment ( verktøy og utstyr). Trening i gymsalen og trimløp i Epping Forrest. Det skal være stor øvelse i morgen også, og alle fly er blitt utstyrt for bombing. Geværvakt hele natten, luftangrep og kraftig luftvernild, to tyske fly ble skutt ned her i nærheten. Mellom flyjobbene har jeg fortsatt å lese forskrifter for platereparasjoner, varmebehandling, forming og klinking. Det er mye å pløye gjennom. Tok hard trening i gymsalen, det gjelder å komme i form til feltlivet riktig begynner. Torsdag: Dårlig vær - all flyging kansellert. Lært meg selv bruken av måleverktøy som mikrometer og skyvelære. Var på Drury Lane og så: Betty Grable i “Conney Island”. Fredag: Tåke fremdeles og ingen flyging, bare rutinesaker på Flighten. Fikk lønn, tok grundig vask på flyet , og fikk tidlig fri for dagen. Derpå trente jeg i løp i Epping Forrest. og tok en omgang i gym. salen. Hadde en livlig kveld sammen med gjengen på Cock Hotel og endte opp på puben White Heart i Epping. Lørdag: Stor parade, 4 av våre piloter ble dekorert av Chief in Command Allied Air Forces. Det ble 3 DFC og en DSO.

UKEN 19. - 25. MARS: Søndag: Rutinemessig arbeid og på kino i South Wooford med Betty om kvelden. Mandag: Mye flyging - øvelsen er slutt. I morgen flytter vi til Southend for trening i bombing med Spitfire. Har pakket og sendt nødvendig verktøy og utstyr dit ned. Heldigvis tilhører jeg rear party og skal ikke avsted så tidlig som de andre. En nordmann var oppe for krigsrett for tyveri i dag og fikk 120 dagers fengsel.

Tirsdag: Carlton Hotel, RAF Station Rockford, Southend on Sea: Tok toget til Southend og ankom noen timer senere. Det ble svarte natta før vi hadde fått flyene klare for morgendagens flyging. Det går rykter om at hele 132 (N) Airfield skal flytte videre herfra neste uke - undres på hvor. Mye av området her er evakuert så vi får bo i ledige hus. Det er en uvant fornøyelse å bo skikkelig med peis og fint bad dekket med hvite stenfliser. Var sammen med gjengen på Palais de Dance og hadde det hyggelig. Onsdag: Kraftig luftvernild her sist natt, to fly skutt ned i nærheten. Vi ligger i ruten for London så det er livlig trafikk her med tyske fly. Det har vært mye flyging her i dag, men vi hadde likevel ork igjen til å gå på byen og ha det artig kvelden. Torsdag: Travel dag - mye flyging og kos i solen mellom hver flygning. Det hele går ut på trening sammen med The 1st Canadian Army. I kveld har vi fyrt i peisen og hatt det riktig hjemmekos. Brev fra Marie, skrev til Joan og Ivar. Fredag: Atter en travel dag med mye flyging og fint vær. Tilbrakte første del av kvelden på Odeon og så “The Cat and the Canary” og “The Miracle of Morgans”. Derpå var jeg på Masonic med dans og hyggelige jenter. Lørdag: Rutinemessig dag, bortsett fra at vi fikk kjøpt appelsiner i kantinen. Det er 3. gang på kort tid - mystisk. Var innom The London Bar på kvelden.

UKEN 26. MARS - 1. APRIL1944 : Søndag: Nesten helt fri etter at jeg sendte flyet mitt til North Weald for periodisk ettersyn. Tilbrakte noe av dagen på strandpromenaden i Southend og gikk på konsert i Palace Hotel om kvelden, hyggelig dag. Det ble kjent i kveld at sersjant Petter Aasebø ved 331 ble drept under øvelse i lavflyging, i det flyet traff et lite høydedrag. Mandag: RAF Station North Weald: Pakket våre saker og sendte flyene fra Rochford Aerodrome og reiste selv like etterpå. Det ble svarte natta før vi fikk klargjort flyene for neste dags operasjoner. Det går fremdeles rykter om at 132 (N) Airfield skal flytte ned til Kanalen for ytterligere felttrening mot slutten av uka. Undres på hvor det blir denne gang. Alle disse flyttingene er slitsomme da vi samtidig må holde flygingen gående som normalt, men det gir fin trening i nedrigging, pakking og opplasting av utstyr på bilene. Tirsdag: Ble kalt inn på kontoret til CTO, Chief Technical Officer, major Barkald, og bedt om å reise til International Chemical Industri (ICI) i Slough, for å delta i et kurs i sprøytelakkering og polering av fly. Dette høres ut som en interessant avveksling. Det er nå bestemt at Wingen skal reise ned til kanalkysten mot slutten av uka for ytterligere felttrening. Det blir kaldt å bo i telt så tidlig på året, men det går sikkert greitt. Mens vi har vært borte, har Wingen fått norsk feltprest. Han heter Sverre Eika og har tidligere vært sjømannsprest og prest for hvalfangere på Syd-Georgia. Forøvrig har han vært fotballspiller på landslaget i sine yngre år. Onsdag: Har løpt fra kontor til kontor for å ordne med kostpenger, rasjoneringskort, billett og reiserute for kurset ved I.C.I. i Buckinghamshire. Flyene har nok ikke hatt godt av stupbombingen for det oppstår sprekker inn mot vingeroten. Problemet ble løst ved å bytte ut vingespissen med et deksel slik at vingen ble kortere, og belastningen av bøymomentet flyttet nærmere vingeroten som er kraftigere. I løpet av tiden februar - mars d.å., har Luftwaffe tapt 800 jagerfly og 1.000 flygere totalt, på alle sine fronter. Oberstløytnant Birksted er blitt postet til Group Headquarter, oberstløytnant R.A. Berg overtar som Wing Commander, dvs. flygende sjef for Wingen, major Austeen på hvileflyging og major Lundsten overtok som sjef 331 skvadron. Avskjedsfest på The Green Man. Torsdag: Var i Epping og ordnet saker i anledning avreise. Hyggelig brev fra Joan. Fredag: Mesteparten av gjengen reiste i dag, så det er blitt ganske stille her. Det var litt av et syn å se hele vår Airfield på hjul i en konvoi på nærmere 300 kjøretøyer. Det skulle bli en lang og opplevelsesrik tid før vi vel et år senere fikk se North Weald igjen. Jeg ble tilbake for å reise direkte til Slough og har nå en hel brakke for meg selv. Sendte storparten av utstyret mitt med konvoien, slik at jeg ikke får så mye å drasse på selv. Kjempejobb hele kvelden med å laste opp bilene og sende flyene avsted til den nye feltflyplassen ved Bognor Regis, men det viste seg at all treningen vi hadde gjennomgått under alle slags værforhold som regn, vind og søle bar frukter. Lørdag: Full nedtelling for avreise i morgen. Det ble dødsstille her etter at Wingen hadde reist. Good Bye Party med Betty i Epping.

I mars var det kun én luftkamp og den fant sted over Holland hvor 332 skvadron ble angrepet av 12 FW 190. Et av våre fly ble skutt ned , flygeren sersjant Høyland hoppet ut og ble tatt til fange. Det har ikke vært så mye flyging i årets første kvartal, men slitsomt nok med all felttreningen. En flyplass på feltfot er en veldig komplisert organisasjon å forflytte. De fleste flyene har nå fått innmontert nytt og forbedret gyrosikte for luft til luft skyting.

UKEN 2. - 8. APRIL, SLOUGH, BUCKINGHAMSHIRE: Søndag, 12 Carlton Road, Slough: Reiste fra North Weald 13.00 og kom hit 16.00. Det var noe tungt å reise fra North Weald som har vært vårt hjem i nesten to år. Ble innkvartert hos en hyggelig familie like ved fabrikken for I.C.I. Mannen i huset er detektiv, så her må jeg nok vokte mine steg som det heter. Mandag: Begynte kurset i dag med en omvisning i fabrikken som produserer flylakk av alle sorter på cellulose- og syntesisk basis. Vi får gratis lunsj og te ved fabrikken, og det er jo kjekt. Ble god venn med en fra Tsjekkoslovakia som heter Michael. Vi kommer til å arbeide i lag og skal lakkere opp en gammel Spitfire. Om kvelden var vi på Crown Hotel, riktig et internasjonelt sted. Jeg holdt lag ved et bord hvor vi var fem ulike nasjonaliteter, flest polakker og amerikanere. Tirsdag: Kurset begynner kl 09.00 og varer til 17.00 med avbrudd for te, lunsj og te. Dagen gikk med til å lære om ymse utstyr for sprøytelakkering. Spesiell vekt ble lagt på sprøytepistoler, bruk, justering og rengjøring. Ble også vist en god instruksjonsfilm som en del av pensumet, interessante saker. Hadde en hyggelig samtale med husets unge frue som er mye alene hjemme og tilsvarende ensom. Onsdag: Kurset går bra, og det er mye nytt å lære. Tok bussen til byen og traff mine venner fra i går. Traff også en svenske som tjenestegjør i US Army. Han sa at det var mange nordmenn i samme avdeling. Det ble atter litt av et party. Traff en fransk pike, Renée, som fortalte at hennes mor ble skutt da de rømte sammen fra en fangeleir i Polen. Torsdag: Ferdig med kamuflasjemaling på flyet vårt med standard farger som sea gray og dark earth i kamuflasje mønster over vinger og kropp, duck egg blue under vinger og kropp, spinner, skv. bokstaver og belte rundt skrog foran finne, sky blue og serie nummer med sorte bokstaver. Neste steg er finpolering. Fredag: Ble tidlig ferdig og reiste sammen med Michael til Winsor Castle og tok endel fotos av slottet. Kvelden ble tilbrakt på Crown Hotel og med en svenske og en rumensk dame, var selskapet oppe i syv nasjonaliteter. Dette blir mer og mer interessant. Tok Renée hjem. Lørdag: Avondale Hotel, Russell Square, London. Sa farvel til vertskap samt nye venner og stoppet i London for helgen på veien til Bognor, som nå blir mitt nye hjem. Møtte Renée senere på dagen og spiste middag på Lyons Corner House.

UKEN 9. - 15. APRIL, RAF BOGNOR REGIS, SUSSEX: Søndag: Etter en hyggelig week end i London, tok jeg toget fra Victoria Station og kom hit i kveldingen. Hadde interessant reisefølge. Etter de nødvendige formaliteter, fikk jeg ordnet en køye i teltet hvor laget mitt holder til og sovnet som en stein. I dag er det fire år siden tyskerne brøt seg inn i Norge. Fanden ta dem. Mandag: Sov godt min første natt i telt. Ordnet diverse papirer i anledning min tilbakekomst og var innom kantinen og dusjet. Har også fikset opp min egen køy, og dermed ser situasjonen straks litt lysere ut. Tok en tur på byen hvor jeg traff en pilot jeg kjenner. Han var i det spandable hjørne og bød på drinker. Han fortalte at Mûller og Bergsland som ble skutt ned sommeren 1942 og tatt til fange, hadde holdt til i Stammlager Luft III ( Stalag Luft III) i Sagan, Schlesien. Sammen med 82 fanger hadde de rømt gjennom en tunnel de hadde gravd fra under en brakke, ut under plassen, under gjerdet og ut i et skogholt. Med falske papirer og dristighet kom de seg med en svensk båt til Sverige. Svenskene er blitt litt mer sympatiske siden det ikke lenger går så bra for Tyskland. Det hører med til historien at tyskerne tok 79 av fangene og myrdet 54 av dem. Desverre var de to norske flygerne, Haldor Espelid og Nils Jørgen Fuglesang, blant dem. Bergsland og Mûller ble senere postet til flyskolen i Canada som instruktører. S.S djevler ville helt sikkert myrdet dem hvis de ble tatt til fange igjen. Tirsdag: Tørnet ut for frokost og fant at maten fra feltkjøkkenet var bra. Feltlivet hjelper vel også på appetitten. Mitt lag og fly har fått en grei plass så det lønner seg nok å ha skvadronsjefens fly. Like ved teltet hvor laget mitt er, finnes det en dyp grøft som kan komme godt med i tilfelle luftangrep. Vår Wing angrep i dag Juvincourt flyplass, nord-øst for Paris. Toktet ble ledet av Wing Commander, oberstløytnant R.A. Berg, og resultatet ble fem FW 190 og en Me 410 ødelagt på bakken, samt en hangar satt i brann - flammene sto 100 fot høyt med svart røyk opp til 2000 fot. Antagelig var det et lager av olje og bensin som var blitt truffet. Utenom sjefen, Berg, deltok Christie, E.Westly, R. Isachsen, Bolstad, O. Gabrielsen, Aanjesen, Bødtker, Aarflot, Grieg Tidemand, F. Bakke og Helland. Major Christie ødela et av de tyske flyene med flyet mitt. Gratulasjonshilsen fra Air Officer Commanding No.84 Group som lød: “Gratulerer 332 skv. med det meget vellykede angrep på Juvincourt.” Er på geværvakt i natt og så nær Kanalen er det styggkaldt, så kaffekjelen ble satt på titt og ofte. Vi varmer den med blåselampe. Skrev til Renée og Joan. Hørte gjøken for første gang i år. Onsdag: Det var nattflyging her sist natt, men tyske fly forstyrret det hele så flygingen måtte avbrytes. Feltlivet er bra i finvær, men i regnvær og vind er det lite hyggelig. Gjengen lager de merkligste apparater for koking og steking, men blåselampa blir som oftest brukt til slike formål. Vi har døpt teltet vårt “Jøssingheimen.”

Torsdag: Sov over frokosten, vi har jo kaffe og litt å spise på i teltet. Vi er 8 mann i teltet og har det ganske hyggelig om kveldene når vi ligger og forteller om våre opplevelser i ulike deler av verden. Jeg er den eneste hvalfanger i laget og forteller om livet i Sydishavet, samt serverer diverse hvalfangerhistorier. Fikk også vært i landsbyen, North Bersted, og klippet håret mitt. Fikk et reklamespeil av barbereren, og det har jeg fremdeles som et suvenir, vel 50 år senere. Fredag: Hadde uflaks i dag og gikk glipp av en flytur til York. Et av våre fly styrtet ned i Kanalen i dag. Piloten, fenrik Torvald Hetland, hoppet ut, men fallskjermen foldet seg ikke ut pga. for liten høyde så han omkom. Han var nylig blitt forfremmet til offiser. Lønning i dag, så i kveld blir det vel liv i Bognor Regis. Lørdag: Rutinemessig, bortsett fra at jeg fikk komme hjem til familien Davis og ta et bad. Jon Eriksen fra Orkanger hjalp meg til den kontakten. Utlendinger blir som oftest godt mottatt i England. Var sammen med noen av gjengen på Masonic.

Det er stort behov for sjåfører da det skal være minst to pr. lastebil, så mange blir sendt til Petelly i Nord-Wales for opplæring. Synd at jeg har førerkort påført rullebladet mitt, så kurs blir det nok ikke på meg da det bare blir gitt en kort innføring i engelske regler og konvoikjøring for dem som har førerkort. Under felttoget i Frankrike i 1940, ble mange biler stående og sperre veien når sjåføren var blitt skutt av tyskerne, derfor minst to pr kjøretøy for det kommende felttog. Ønskemålet var tre sjåfører pr. bil, men det ble visst aldri nådd. Spesialister fra hver faggruppe ble fordelt på flest mulige lag, slik at man ikke skulle risikere å miste for mange spesialister av en sort hvis en bil skulle bli blåst i luften av en landmine, bombe eller granat.

UKEN 16. - 22. APRIL: Søndag: Feltpresten vår, pastor Sverre Eika , holdt en kort gudstjeneste og sa minneord over Hetland som styrtet ned i Kanalen forleden. Det føles litt mindre trist når presten har sagt litt om den falne. Invitert til tea hos familien Davis, hjertegode mennesker, God bless them. Mandag: Dårlig vær, ingen flyging. Laget festmåltid i teltet med egg og bacon. Det er bedre enn frokosten vi får i messeteltet. Party på Pavillion i Bognor, traff to hyggelige kanadiere. Skrev til Betty og Renée. Brev fra Håkon Dahl. Tirsdag: Hadde en tålmodightsjobb med å sjekke en spesiell bolt i halehjulets fjæring. Jeg måtte klatre helt inn i halen på Spitfiren, og der var det virkelig trangt. Fikk kjøpt 18 appelsiner på kantinen, hvilken luksus. Ga bort mange av dem til barn i landsbyen. Bra vær, luftet sovepose og halmmadrass. Det passerer hundrevis av bombefly over her med kurs for Tyskland i kveld. De har sådd vind over halve verden og høster nå storm. Churchill har isolert det nøytrale Eire, da de nekter å utvise aksemaktenes diplomater. Han vil ikke risikere lekasje til spioner under den avgjørende fase av krigen. Onsdag: Fikk en uventet flytur med major Christie i en to-seters Auster til RAF Station Appelton, Chichester. Fikk føre flyet et stykke på veien mens piloten var opptatt med et kart. Traff Michael, tsjekkeren jeg ble kjent med i Slough, og det var jo artig. Vi fløy tilbake en halv time senere og hadde en fin tur langs Kanalen, men det så noe dødt ut da de fleste steder er blitt minelagt og evakuert. Var på Pavillion i Bognor om kvelden. Torsdag: Flyene ble brukt til øvelsesbombing med 500 eller to 250 lbs. bomber storparten av dagen. Fikk kjøpt appelsiner på kantinen igjen og ga dem til noen fruer som velsignet meg på det beste. De ville gi den sjeldne frukt til sine barnebarn. Var på Odeon og så “Junior Army” og “Jane Eyre”, gode filmer. Var senere i St. Mary´s Hall på dans. Sendte telegram til Peggy på 18-årsdagen hennes. Fredag: Flyene på bombetrening storparten av dagen. Har også fått kamuflasjenett til flyene slik at tyskerne ikke finner oss altfor lett under lavangrep. Ltn. H.R. Isachsen 332, fikk motorstopp i luften og måtte hoppe ut, men kom fra det uten skader. Feltflyplassen vi er på nå, er et vanlig jorde dekket med grov netting av stål som sliter hardt på hjulene. Normalt holdt dekkene 22 - 25 landinger, men her holder de bare 12 - 13 landinger, noen ganger bare 3 - 4 på venstre hjul, da propellen roterer mot høyre. Iblant øver vi også i å fylle bensin på flyene med 5 gallon kanner - et gampeslit, men kan bli nyttig å kunne. Har satt opp rigg for kamuflasjenettet til flyet mitt. Lørdag, London: Storfest her sammen med en krigsseiler som trengte tolk. Kanskje den siste fest før det braker løs med invasjon. Jeg tok en tur til London for å møte Betty i morgen da jeg fikk søndagen fri. Det er stille i London for tiden da RAF hele tiden har fly på patrulje for å holde tyske spionfly borte fra Kanalen og Syd-England.

UKEN 23. - 29. APRIL: Søndag, North Bersted, Nær Bognor: Hadde en fin dag sammen med Betty i Woodford Green, og tok så toget fra Victoria Station i London og hit ned søndag kveld. Her foregår det en voldsom oppladning. Hele Sør-England ligner nå en militærleir som er kamuflert på alle vis. Invasjonsfartøyer ligger gjemt bort i elver inne i landet, og tanks, kanoner, kjøretøyer samt annet krigsmateriell er gjemt bort i ethvert skogkratt som kan skjule det. Nå må den store dag nærme seg. Mandag: Tilbake i gammel gjenge, det virker noe grått etter en hyggelig tur til London. Alle mann har nå levert inn sine “Springfield” og fått utlevert engelsk .303” gevær. De har bare 6 tomms bajonett mot 12“ på andre geværer. De gamle Enfield geværene som ble brukt tidligere hadde 18“ bajonett som visstnok hadde lett for å kile seg fast i motstanderen under bajonettkamp, ifølge soldater fra Den første verdenskrig. Pussvisitasjon i teltene i dag da Forsvarssjefen, Kronprins Olav, er ventet på besøk. Tirsdag: Våre Spitfires var på bombetokt over Frankrike for første gang. De angrep en tyskokkupert flyplass og en utskytningsrampe for flygende bomber (V-1) ved Neufchatel med 500 lbs. bomber. Dagen etter angrep 332 skv. et jernbaneknutepunkt ved Maubeuge med bomber som laget store branner. Ob.lt. Berg som ledet dette toktet også, ble truffet av Flak, men kom vel tilbake. Stor parade for vår forsvarssjef, Kronprins Olav, på ettermiddagen. Han holdt en kort tale på engelsk til fordel for engelsk personell ved avdelingen vår. Luftangrep på kvelden, og det falt noen bomber i området så det brant litt her og der. Kronprinsens adjutant, oberst Østgård, ville at han skulle søke ly i en potetkjeller som var avsatt til sånt formål, men Kronprinsen ville være ute og se hva som foregikk. Var det kjent for tyskerne at Kronprins Olav var her? Kronprinsen spurte en norsk vakt om vi hadde det like urolig hver kveld og den skøyeren svarte: “Nei, Deres K.H., vi har det rolig her i kveld.” Olav måtte tro vi hadde det fælt til daglig. Kronprinsen med følge overnattet her i telt og sovepose. Onsdag: Mye flyging idag, flyene våre beskytter en stor konvoi ute i Kanalen. Vi monterte 90 gall. (409 liters) reservetanker under flyene slik at de kunne holde seg i luften vel 2 og en halv time. I tilfelle kamp kan tanken slippes for å bedre flyegenskapene. Steikvarmt så jeg hadde noen pints i landsbyen. Flyalarm og skyting. Torsdag: Sendte flyet mitt inn for reparasjon av skrog og hydraulikk Fikk det tilbake i kveld og sendte det på tokt etter at jeg hadde foretatt den nødvendige sjekk. Brev fra Peggy og hennes mor som lurte på hvor jeg var siden de aldri så meg mere. Av sikkerhetshensyn får vi nå aldri fortelle hvor skvadronen holder til. Fredag: Flyene våre var over Kanalen i dag og bombet en tysk konvoi og lagerbygninger. Før vi sendte flyene avsted, skrev vi de hjerteligste hilsner til Hitler på på bombene med kritt, med takk for sist og: “To hell with you bastards” etc., etc.. Flyene scoret noen treffere og gjorde en god del skade. Det var mye Flak i området så to av våre fly fikk skuddskader. Flyene eskorterte også et sivilt passasjerfly som kom fra Lisboa. Det var nok en VIP, Very Important Person, ombord. Hyggelig aftens hjemme hos en familie i Bognor, flyalarm. Min venn og jeg traff foreldrene med sine to smukke døtre på en pub i Bognor og vi ble så gode venner at vi ble invitert hjem til dem. Lørdag: Sendte flyet mitt avsted for montering av nytt gyrosikte. Fikk jobben å lakkere en del på et fly i telthangaren for vedlikehold. Kvelden ble tilbragt i North-Bersted.

UKEN 30. APRIL - 6. MAI 1944: Søndag: Alle tre skv. på tokt til N.V. Frankrike hvor de bombet V-1 baser med 28 stk. 250 kilos bomber to ganger, og oppnådde gode treffere uten tap. Det kryr av soldater over alt så nå må vi nærme oss tiden for invasjon. Mandag den 1. mai: Arbeiderpartiet. ville ha grått hadde de sett hvor dårlig vi feiret dagen deres. De har selv skaffet oss krigen så de må tåle at vi ikke har tid for deres “hellige dag.” Fikk invitasjon av Violet, en W.R.N.S., til deres dans og hadde en hyggelig kveld i Bognor. Tirsdag: Tørnet ut kl 04.30 og gjorde flyene klare for tokt og deretter gikk det i et kjør hele dagen. Wingen eskorterte 42 Mitchell bombere til Namür hvor de bombet en samling på160 jernbanevogner og 40 panservogner med godt resultat. Jeg laget en ny innretning til motorens “cut out” slik at det ble lettere å stoppe den. Majoren satte pris på det og ga meg sin sjokoladerasjon. Brev fra Renée, Betty samt Joan og besvarte noen. Onsdag: Et sweep og en patrulje i dag. Sendt flyet mitt inn til 200 timers inspeksjon. Fikset forgasseren på motoren for opplading av batterivognen, så nå går den lystig. Torsdag: Litt dårlig vær, men flyene har vært ute på patrulje siden det ble lyst. Det har vært landgangsøvelser ute ved kanalkysten, så det har brummet fly omkring her i hele dag. Det er stor spenning blant høy og lav om når invasjonen settes i gang. Det blir vel historien største blodbad - håper jeg overlever til å se slutten på den og hele felttoget inn i Tyskland. Fredag: Fått flyet tilbake i dag. D.I. , prøvefløyet og funnet O.K. Stormvarsel og kraftig fortøying av fly og telt, etc. Bad hos familien David´s. Reiser til London i morgen. Lørdag: Fikk tidlig fri og tilbrakte resten av dagen i London sammen med Betty. En får høre litt av hvert blant norske i London. Den såkalte norske regjeringen har samlet inn 800.000 $ i USA til hus for flyktninger i Sverige, når de kommer hjem. Vi på utefronten teller ikke i dette sammenheng, typisk Arbeiderpartiet, forakter militære. Landbruksministeren, Ystgård, ville kjøpe melkekyr i USA og frakte dem til Norge etter krigen. Et enkelt overslag på utgiftene for slikt gjorde den idiotiske planen umulig å gjennomføre. Melkekuer kunne kjøpes i Sverige, men det var visst for enkelt. Fra militært hold ble det fremmet forslag om lønnsøkning for menige på 6 pence pr dag, men de “ufyselige militære” fikk bare 3 pence mer pr. dag. For å tekkes de borglige partier hjemme, har de nå planlagt for etterkrigstiden med en hær på 50.000 mann og et års tjenestetid, samt 12 flyskvadroner. Marinen var ikke blitt nevnt, kanskje husket de “Løytnantsopprøret” fra1940. Det hadde visst vært svært mange betenkeligheter med å få et forsvar med for stor makt som kunne true venstresiden.

UKEN 7. - 14. MAI: Hadde en hyggelig søndag sammen med Betty i Hyde Park og tok toget fra Victoria Station sent på ettermiddagen. Jeg er nå bedre kjent i London enn i noen norsk by. Mandag, Bognor: Tilbake til den samme tralten, men nå hender det litt av hvert. Flyene var på flere tokt i går, bl.a. på Moiselles flyplass. Fenrik Gundersen skadde to Me 109 på bakken, mens de andre skjøt i stykker to Flaktårn og noen kanonstillinger samt drepte 6 soldater på stasjonen. Løytnant Knut Bachens fly ble truffet av Flak og sett styrte ned i flammer. Ingen fallskjerm ble sett. Kaptein B. Bjørnstad hadde virkelig flaks under dette angrep da han traff en høyspentkabel i nærheten av flyplassen; tross alvorlige skader på flyet klarte han å fly over Kanalen og hjem. Det er spesielt baser for V -1 bomber som bombes nå for tiden, da flest mulig av dem må ødelegges før de blir operasjonsklare. Det blir mer og mer sjelden at tyskerne kommer opp for å slåss. Kanskje sparer de flyverne sine til å møte invasjonen som alle vet må komme. Natten lang fraktes det soldater og materiell inn i området og gjemmes bort eller kamufleres. Mye flyging, men det ble også tid for noen timer på skytebanen ved Pagham for å bli kjent med våre nye geværer. Oppnådde ganske bra resultater. Vår Airfield mangler fremdeles mange sjåfører så jeg har vært ute og trent med en Chevrolet av krigstype. Senere var det å gjøre flyene klare for tokt i morgen, så det ble temmelig sent før jeg fikk lagt meg. Tirsdag: To bombetokter over Frankrike i dag. Personell fra 66th squadron reiste herfra med transportfly i dag - undres på hvor. Vi har en elektriker i laget, og han klarte på et mystisk vis å skaffe lys i teltet. Det er vanligvis ikke tillatt. Heldigvis er det blitt fint vær igjen, og vi har benyttet anledningen til å grave drensgrav rundt teltet vårt for å hindre regnvann i å trenge inn, da teltet ikke har bunn. Fighter Command, eller 2nd TAF som det også heter, har også stått på hardt den senere tid for å nedkjempe Luftwaffe og sammen med bombefly sørget for å gjøre ødeleggelser på tyske kommunikasjons- og forsyningslinjer, broer, jernbanesystem, flyplasser, radarstasjoner, lastebilkolonner, panserkjøretøyer etc., samt drive øvelser i å støtte hæravdelinger under landgang og fremrykking. De allierte kjemper også hardt for å svekke Den tyske marine mest mulig før invasjonen, og ute i kanalen opererer 200 minesveipere som daglig nærmer seg franskekysten mer og mer. Etter de tap britiske styrker hadde i Midt-Østen, har Royal Army måttet nedlegge to infanteri divisjoner. Forøvrig ble 27.000 mann overført fra RAF til Royal Navy, som nå har ca. 1 million mann. RAF har nå 487 skvadroner, derav 150 fra land med selvstyre innen Det britiske samveldet og fra land okkupert av Tyskland.

Stupbombingen medfører store “g” krefter og stor påkjenning for pilotene som ofte får “black out” når de trekker ut av stup. Det ble derfor eksperimentert med såkalt g-suit som besto av dobbelt gummidrakt med vann oppvarmet til ca. 37 C. Det ble fylt på gjennom en slange over brystet i god tid før tokt med stupbombing skulle starte. Jeg vet ikke hva flygerne lignet mest når de skrevende med Mae West hofter som en rommann krabbet opp i flyet. Nå hendte det i blant at det kom kontraordre for jageroppdrag og da måtte g-drakten av igjen og tømmes for vann, til stor ergelse for flyger og mekaniker. Det ble derfor ventet med å fylle drakten med vann til siste øyeblikk og da måtte det skje i flygende fart. Mange flyvere påsto at det kom mer vann ned ved snippen deres og ned i cockpiten, enn ned i g-drakten, og det er godt mulig at det forekom i farten. Jeg husker ennå et rot av elektriske kabler og beholdere omkring på Flighten for oppvarming av vann som enten var for kaldt eller varmt. Eksperimentene ble imidlertid bedømt som lite vellykket og avsluttet etter kort tid. Alle flyene våre har nå fått innmontert “g”-måler i cockpit.

Onsdag: Hadde geværvakt sist natt, men var heldig og fikk den siste vakten som ble kort da vi begynte arbeidet på flyene kl 4 om morgenen. Vi sliter med lange skift både natt og dag, men Doc. Larsen påstår at sunnhetstilstanden aldri har vært bedre. Vi har rett og slett ikke tid til å være syke. I dag ble vår No.132 (N) Airfield døpt om til No.132 (N) Wing. Noe av min tid er gått med til å reparere JAP-motoren på en batterivogn. Invasjonsfeberen har gitt seg noe, men den herjer fremdeles blant både sivile og militære. Torsdag: To langsweep med reservetanker. Et skadeskutt B-24 Liberatorfly kom over flyplassen og vi så mannskapet på 8 mann hoppe ut og lande på et jorde ved siden av oss. Flyet begynte å brenne og styrtet ned i Chichester, hvor det eksploderte i et vaskeri, som var tomt da det var lunsjtid. Det ble noen drepte og skadede likevel i det fryktelige flammehavet som oppsto. Fredag: Det sto et stykke i avisa i dag om uhellet i går. Det gikk bedre enn jeg trodde. Travel dag og flott vær som gjør feltlivet behagelig. Går i shorts på Flighten, men må ha uniform på når vi går for å spise. Var hos familien Davis og fikk et godt bad i kveld. Lørdag: I dag holdt på å bli min siste dag. Et av flyene mistet en 500 lbs. bombe under avgang, bomben trillet mot oss, og vi var ikke sene om å komme oss ned i grøften. Heldigvis var sikringen fremdeles på bomben så den eksploderte ikke. Det viste seg at flygeren hadde trukket i feil håndtak dvs. at han trakk i håndtaket for å løse ut bomben i stedet for håndtaket til å trekke inn understellet.

UKEN 14. - 20. MAI: Søndag: Tok rengjøringssjau på flyet mitt . Major Christie mente det var et edelt tiltak da han fikk se meg i full sving. Fikk kvelden fri og tilbragte den i Chichester blant et hav av soldater. Flyalarm og skyting. Mandag: Et ground sweep i dag med 90 gall. tanker. Denne type sweep består i å skyte opp mål på bakken, og det var synlig på flyene som hadde adskillige kulehull etter tyskernes firling som består av fire stk. 20 mm kanoner montert sammen og er veldig effektive mot fly i lav høyde. Var på Appelton Aerodrome og så på en fotballkamp mellom tsjekkere og nordmenn. Vi vant 2 - 1. Fikk lift hjem med en konvoi på trening. Den kjørte via Chichester, Arundel, Littlehampton og Bognor. Flyalarm med lett luftvernild mye av kvelden.

Tirsdag: Det ble opplyst på dagsordren at det blir anledning til å ta test for bedret status i sitt fag. Jeg har lest endel for Fitter II A prøven, men dette blir for tidlig for meg. Jeg får stå på den tiden som er igjen til neste anledning. Onsdag: Well, dette er den femte 17. mai i utlandet og forhåpentlig også den siste, i alle fall som kriger. Feltpresten, Sverre Eika, holdt en kort andakt og en tale for dagen på morgenoppstillingen. Presten er veldig populær, og gjengen møter villig opp når han holder andakt og Raknes sørger for musikk med sin torader. Fint at været er dårlig så jeg kan sitte hjemme og pugge istedet for å gå på byen. Har lest metallurgi storparten av kvelden. Diverse tilstellninger i anledning dagen, men det var ikke så mange av oss som fikk anledning til å delta. Gode nyheter i kveld. De allierte har etter lange og seige kamper brutt gjennom de tyske linjene på flere steder i Italia. To polske divisjoner kjemper ved Monte Cassino. Torsdag: Har lest gjennom rigging av fly, vingemontering, flykonstruksjoner, bøying av plater, ventiler, presisjonsinstrumenter og måleinstrumenter, da prøvene skal taes i morgen. Veldig spent, tror jeg er den eneste på Wingen til å gå opp som privatist. Fredag: Så en amerikansk P-47 Thunderbolt styrte ned like i nærheten av oss. Det hadde kolidert med et annet fly og mistet halen, skjønt de mister også halen iblant når de trekker ut fra et kraftig stup. Først så jeg flyet, så halen og høyt oppe piloten i fallskjerm. Det er den 9. flyger som har hoppet ut her på fåtalls dager. Det ble ikke tid for montørprøven her, så jeg skal ta den i London i morgen. Den praktiske del av prøven skal jeg ta her senere, og jeg har fått utlevert tegninger og materialer for å lage den. Lørdag: London, 36 Hill Street. Besto prøven med glans og fikk perm for London week end som belønning. Hvis jeg består den praktiske prøven også, har jeg spart Flyvåpnet for mange tusen pund og tapet av en mekanikers arbeid i 4 - 5 mnd.

UKEN 21. - 27. MAI: Hadde en fin søndag i London og traff mange kjente. Blant norske fikk jeg høre at fenrik C.T Johnsen med sitt mannskap fra 330 skvadronen, hadde senket en tysk ubåt med sitt Sunderlandfly den 16. d.m. Skyts fra ubåten drepte frontskytteren A.J. Johansen og skadet flere av mannskapet, samt skadde flyet alvorlig, men det klarte å hangle seg hjem på 3 motorer ved at mannskapet kastet ut alt overflødig utstyr. Feiret bestått prøve på Covent Garden og Strand Hotel sammen med en argentinsk dame, Jaqueline, som jeg ble kjent med på dansen. Mandag, RAF, Bognor: Flyene våre er over Frankrike og bomber en jernbanestasjon, så det blir nok sen kveld før vi blir ferdige. Det er blitt mange tokt over Frankrike, Belgia og Nederland den senere tid. Det er spesielt V-1 basene det gjelder å slå ut før de blir så ferdige at de kan bombe vår side av Kanalen. Den 8. og 15. US Air Force har også vært veldig aktive den senere tid og har bl.a. bombet industribyer i Oberschlesien samt Wien, Budapest, Bukuresti og oljefeltene ved Ploesti. God beskyttelse med jagerfly gjør slike dagangrep mulige. Alle utenlandske diplomater, unntatt dem fra USA og Sovjet , har fra nå av fått begrenset bevegelsesfrihet. De vestallierte krever at Sverige og Sveits innstiller all eksport til Tyskland. Tirsdag: Hadde ukentlig sjekk på flyet mitt i dag; det begynner å bli noe skrøpelig. Slark, sprekker og løse nagler blir mer og mer fremtredende. Nå har jeg øvd så mye i bilkjøring, at jeg møtte på Transportavdelingen og fikk utlevert midlertidig certificate. Selve kjøringen var fort trimmet inn, men det tok litt tid å lære alle regler for kjøring i RAF, og ikke minst å holde riktig avstand under kjøring i konvoi, særlig i mørket. Onsdag: Ingen flyging pga. dårlig vær. Fikk Røde Kors brev hjemmefra med julehilsen. Bra å høre at alt står bra til, besvarte brevet. Skiftet halehjul på flyet mitt.

Torsdag: Ingen flyging pga. været. Det har vært mange storbesøk den senere tid, men det i dag var noe rent spesielt. Det var Air Vice Marshal Coningham og det var en som kunne ordlegge seg for anledningen. Han kom med fly og opptrådte med oppbrettede armer og hadde mange gode ord til oss om hvordan vi skulle behandle tyskerne. Det siste han sa var: “If you see frau Göring hanging out her laundry, shoot the Bitch.” “Shoot every blasted one, civilian or military of the nazis.” Coningham hadde ledet luftkrigen i Midtøsten under flere av de største slagene der, og er nå sjef for 2nd TAF. Så film i leiren i kveld. Kinoen holdt til i et gammelt fjøs, og på grunn av plassmangel var det noen som satt på eller hang i bjelkene for å se, så noen staselig kino var det ikke. Fredag: Stor dag, lønning og perm pga. dårlig vær. Tok toget til Brighton som i fredstid var en av de mest populære feriebyene. Det ble litt av en avstressing på Regent, og da festen var over la de fleste seg i toget for Bognor, og sov blidelig til vi våknet opp i Bognor i god tid for frokost. Vaktstyrken hadde allerede gjort flyene kampklare. Lørdag: Fint vær og stor flyaktivitet. Den senere tid er det ute i Kanalen blitt fortøyd flere betongkasser av enorm størelse. Det blir sagt at det er nye luftvernbatterier til å skyte ned “Tip and Run” raiders. Ingen visste noe sikkert. Det ble heller ikke snakket særlig om slike ting på pubene, og det hendte at noen som plapret for meget, fikk seg en smekk for uforsiktig prat eller careless talk som det het. Vel to mnd. senere fikk vi se dem igjen i Normandie som kunstig havneanlegg. Besøk av en gruppe fra First Canadien Army og oberstløytnant Bjarne Øen.

En skulle tro at tenkende mennesker ikke kunne finne på å gå til streik nå da England er inne i en kritisk og avgjørende fase av krigen, men den senere tid har det vært 285 streiker. Det begynte i kullindustrien i Wales og Monmouthshire og spredte seg til skipsverftene, 360.000 mann, ca.1,6 millioner arbeidsdager har gått tapt. Arbeiderne streiket ikke bare for høyere lønn og bedre arbeidsforhold, men også som protest mot Churchill´s konservative regjeringsstil. Hvor er respekten for den store lederen som overtok et konkursbo for fire år siden da landet syntes å være i hendene på en sinnsyk, fanatisk diktator. Fremtiden så helsvart ut, og alt Churchill kunne love var blod, svette og tårer og det har det vært, men han har også ledet nasjonen frem til mange seirer og frem til det siste og avgjørende felttog. Det kan neppe være en snev av patriotisme i de streikende, da de setter landets krigsproduksjon i fare og svikter personellet i de millitære styrker, som for en beskjeden lønn må risikere liv og lemmer. Regjeringen var i veldig vanskelig stilling og måtte øke lønnen med 5 pund uka, men satte også strenge regler, 5 års fengsel for agitatorer og bøter på 5.000 pund.

UKEN 28. MAI - 3. JUNI 1944: Søndag: Flyet mitt ,AH-Z, er nå så nedkjørt at det ble sendt inn for heloverhaling; venter på et nytt fly. Det går også hardt utover dekkene her, så det blir mange hjulskift, men vi har utviklet vår egen teknikk som sparer mye tid. Det nye hjulet legges klart, mutteren taes av,7 - 8 mann legger ryggen til under vingen og løfter slik at hjulet kan skiftes på noen sekunder. Det er et tungt løft så den som skifter må skyndte seg for ikke å utsette seg for rasende utbrudd fra de som holder vingen oppe. Det hele ble gjort på 5 - 10 min. Skal man følge instruksen, må dropptanken tømmes, taes av flyet, jekke opp flyet, skifte hjul, henge på tanken igjen, fylle bensin, starte motoren og sjekke at tanken virker, en slitsom jobb på minst to timer. Travel søndag, to bombetokt på jernbaner og V-1 baser. Har også trent i å fylle bensin på fly fra 5 gall. kanner igjen, et kjempeslit. Vant litt penger på å spille Rummy. Mandag: Fint vær og stor flyaktivitet, men jeg har ingen fly. Solbading og kortspill. Tirsdag: Fikk splitter nytt fly, S.No. NH-171. Det hadde bare fløyet tre timer. Tok mottaksinspeksjon og rakk en dukkert i Pagham Lagun etterpå - deilig å bade i friskt saltvann igjen. Svømming er god trening for å holde seg i god form. En øl på King´s Beech etterpå. Onsdag: Dårlig vær, men brukbar temperatur. Nyhetene fra Italia er riktig bra. Kraftig luftvernild her sist natt. Invasjonsfeberen øker dag for dag og bilkonvoier ankommer i massevis hver eneste natt med tanks og annet krigsmateriell. Innen det blir lyst, er alt som vanlig kamuflert eller gjemt bort i skog og lund. I luften er det stadig fly som patruljerer så lenge det er lyst for å holde tyske spionfly vekk fra området. Hadde et deilig bad hos mrs. David. Torsdag, Linton House, Coram Street ,London: Fikk perm tidlig og tok toget hit opp. Siden alle permisjoner ble inndratt, er det veldig stille og rolig her. Har vært rundt omkring på kjente steder og kost meg over å være borte fra teltlivet et par dager. Fredag: Sov lenge som det sømmer seg på perm. Spiste middag på County Hotel og reiste til Woodford for resten av dagen. Nattet over på på Den norske service klubben ved Green Park i London. Litt bombing og luftvernild i løpet av natten. Lørdag den 3. juni, Bognor Regis: På grunn av strøm og tidevann er det bare tre dager i denne måneperiode som egner seg for invasjon. Det vil si den 5., 6. eller 7. juni, men foreløpig er det ingen helt sikre tegn til invasjon. Har vært ute og øvd med en Thornycraft i kveld.

SØNDAG DEN 4. JUNI: Nå må det være det alvor. Vi har merket alle fly med 12 toms brede sorte og hvite striper rundt kropp og vinger samt montert 45 gall dropptank for lengre flytid. Ingen flyging og vi har lagt kamuflasjenett over alle flyene. Det merkes at Invasjonsfeberen stiger - stille før stormen? Store nyheter i kveld - Roma er blitt inntatt av de allierte. Styrker som i hovedsak besto av franske, britisk-indiske og polske divisjoner samt US 5th Army, har etter seige kamper kjempet seg gjennom “Gustavlinjen” og videre mot Roma. Etter dette måtte Generalfeldmarschall Kesselring trekke sine styrker tilbake for ikke å bli omringet. Amerikanske tropper gikk inn i Roma den 4. juni. En stor seier som druknet i enda større nyheter vel et døgn senere. Den allierte våroffensiven i Italia hadde kostet 42.000 mann i falne, sårede og fanger. Forøvrig har russerne erobret Krim og kjempet seg frem til Romanias grenser. Mandag den 5. juni: Fikk utlevert blåkopi og materialer til praktisk oppgave for min montørprøve. Den ser ikke lett ut, men det skal nok gå. Har vært på Pagham og skutt med Brengun og trent med å kaste håndgranater. Nifse saker disse Mills15 granatene og veldig effektive i visse situasjoner. Treningstur med en Chevrolet. Så vidt vi kan skjønne er alt klart for historiens største luft - amfibie operasjoner. Det skjer sikkert i morgen for skvadronsjefen sa til meg i kveld at i morgen må vi stå opp før fanden får sko på bena , Myhre. Da ble jeg helt sikker på at nå braker det løs.

Resten av dagen gikk vi i helspenn og hadde ikke ro på oss til å gjøre noe som helst. Flyene var så klare for innsats som de kunne bli, så nå var det bare å vente. Noen tenkte vel på at vi nå sto foran historien største og vanskeligste militære operasjon, som skulle tenne lysene i et slavebundet Europa. Hele den siviliserte verden ventet i spenning. Tenk at lille Norge skulle spille en rolle i dette. Helt siden Dunkerque hadde all den ekspertise og kloke hjerner de allierte disponerte vært i virksomhet med å planlegge og bygge opp det som måtte til for å ha en sjanse til å lykkes, men var det godt nok? Ingen torde å tenke på følgene hvis invasjonen ble mislykket. I så fall ville det neppe bli en sjanse til på evigheter.

INVASJONEN

KVELDEN DEN 5. JUNI, 1944:

Ved 11-tiden på kvelden, ble vi vár litt av en stjernehimmel som nærmet seg nordfra, og snart kunne vi høre bulderet fra en gigantisk luftfarmada som hadde kurs mot Kanalen, alle med tente posisjonslys på vinger og skrog. Dette måtte være åpningsfasen av invasjonen. Opphisselsen blant oss steg etter hvert som vi kunne skjelne den fantastiske store luftflåten som nå nærmet seg. Jeg tror ikke det lar seg gjøre å beskrive hva vi følte da vi etter hvert kunne kjenne igjen de ulike flytyper. Det var et stort antall C-47, (Dakota), Vickers Wellington, ja selv de gamle tomotors Vickers Whitley med lav nese hang med, alle fulle av tropper og utstyr og med store, fullastede glidefly på slep. Tropper med utstyr skulle droppes i fallskjerm bak fiendens linjer hvor også gliderne med tropper og utstyr skulle lande. Da denne svære luftflåte passerte over oss, opplevde vi et motorbulder så kraftig at alt omkring oss skalv. De samme scener utspant seg over storparten av det sør-vestlige England. Vi var nå vitner til starten på historiens største og mest risikable militære operasjon i luften, til sjøs og på land.

Strømmen av fly med glidere, type Waco, Horsa og Hamilcars fortsatte langt utover natten. Spenningen var på topp, og det ble ikke rart med søvn den natten. Hvem kunne vel krabbe til køys i teltet under slike forhold. Dette hadde vært vår drøm, forhåpning og mål helt siden de alliertes nederlag på Kontinentet sommeren 1940. Det ville ikke ha blitt lange søvnen i noe fall, for kl. 03.00 måtte vi møte på Flighten og fjerne kamuflasjenettene fra flyene, varmkjøre motorene og gjøre flyene klare for å delta i invasjonen. Ved 7-tiden begynte flygerne å møte ved flyene sine etter å ha blitt briefet om det som hadde hendt i løpet av natten, og deres nær forestående oppdrag. Major Christie var noe taknkefull, og fortalte litt om orienteringen de hadde fått hos sjefen, oberst Mehre. Kl 07.30 tok 66, 331 og 332 skvadron av for sine oppdrag i invasjonsområdet. Magne Aasen og jeg sendte Skvadronsjefen avsted med de beste ønsker i en veltrimmet Spitfire. Det var nok veldig viktig å holde tyske fly borte fra området hvor allierte fly bombet og marineartilleri beskjøt tyske festningsverk, mens styrker stormet i land invasjonsområdet. Oppdraget var sikkert vanskelig nok, selv uten innblanding fra Luftwaffe.

Det ble en uvanlig spennede og lang tid å vente, ikke minst fordi flyene var utstyrt med 45 gall dropptanker med bensin, og kunne være i luften vel 2 timer. Hva hendte på den andre siden av Kanalen, og hvordan gikk det med flygerne? Jeg kan ikke huske om noen av oss gikk til frokost. De fleste ville være helt sikre på å være tilstede, uansett når flygeren returnerte. Endelig hørte vi den velkjente duren fra Merlinmotorer, og der kom skvadronene tilbake i formasjon, hvilket vi tolket at det hadde vært et rolig tokt. Vi så spent på flyene da de takset inn og sukket lettet da vi så at teipen over åpningene for våpnene var like hel - altså hadde ikke flyene vært i kamp. Major Christie fortalte at det ble kjempet i sjøen og på strendene, samt at sjøen var svart av båter. Han sa også at Luftwaffe ikke hadde vist seg, og at flyet virket bra. Skvadronsjefen hastet så avsted for å avlegge rapport til Intelligens Officer, Aasen og jeg gjorde straks AH-Z klart for nytt tokt. Litt senere fikk vi tildelt en kopi av:

“ORDER OF THE DAY” Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force

TIL INVASJONSSTYRKENE ! “Dere er i ferd med å legge ut på et mektig “Korstog” og verdens øyne følger dere. Håpene, bønnene og forventningen fra alle verdens frihetselskende folk marsjerer sammen med dere. Sammen med våre tapre allierte og våpenbrødre på andre fronter, er målet å knuse den tyske krigsmakt, fjerne nazityranniet over undertrykket folk i Europa og sikkerhet for oss selv i en fri verden.

Deres oppgave blir ikke lett. Fienden er vel trent, godt utstyrt og krigsherdet. De vill komme til å kjempe rått og brutalt.

Men dette er år 1944! Meget har hendt siden nazitriumfene 1940 - 41. Forenede Nasjoner har påført tyskerne store tilbakeslag, i åpne slag, mann mot mann. Vår luftoffensiv har kraftig redusert deres styrke i luften og deres kapasitet til å føre krig på landjorden. Våre land har skaffet oss en formidabel overlegenhet i våpen og ammunisjon for krigføring, og lar oss disponere mektige reserver av trente soldater. Tidevannet har snudd! Frie menn verden over marsjerer sammen til seier!

Jeg har full tiltro til våre styrkers mot, plikttroskap og kampevne. Vi aksepterer kun total seier !

Lykke til ! Og la oss be om velsignelse fra Den Allmektige Gud for dette mektige og noble foretagende.”

                                                             Dwight Eisenhower

Det var mange som søkte hjelp fra høyere makter da det ble kjent at invasjonen var i gang. Aviser og radio opplyste at folk ba til Gud i kirkene, på gatene, arbeidsplassene og i hjemmene for sine kjære som deltok, og at invasjonen måtte bli vellykket.

Det ble en hektisk aktivitet utover dagen og litt nyheter snappet vi opp etter hvert som flygerne kom tilbake etter tokt, og det som ble opplyst i aviser og på BBC. På ettermiddagen ble vi orientert av Wingens ledelse samt liaison offiser, major Dyker fra Hæren, om “Operation Overlord” som var invasjonens kodenavn. Vi ble i korte trekk fortalt at i løpet av natten hadde luftbårne britiske tropper landet omkring elven Orne ved Caen som var invasjonens østligste grense, og amerikanske luft-tropper i området omkring landsbyen Ste. Mère Église som var landgangens vestligste grense. Britenes brohoder var kodet, Sword, Juno, ( kanadisk) og Gold. De amerikanske brohoder var kodet, Omaha Beach og Utah Beach. Området mellom Le Havre og Cherbourg ble bearbeidet av krigsskip og tomotors bombefly for å svekke og forvirre det tyske forsvaret mest mulig. De første luftbårne tropper hadde landet kl.23.00 kvelden før, og deretter hadde det gått slag i slag utover natten. Store flåtestyrker bestående av slagskip, kryssere, destroyere, minesveipere, korvetter etc., var med på nedkjemping av tyske kystfort og forsvarsstillinger, for å beskytte landgangstyrkene. Kanalen var plugget igjen i begge ender med ubåter og torpedojagere for å holde tyske marinefartøyer vekk. Dyker sa også at Kanalen var så full av båter med soldater, våpen og annet utstyr, at man kunne gå tørrskodd over. Hele området ble beskyttet av en kontinuerlig paraply av jagerfly. Tunge bombefly fra RAF hadde bearbeidet tysk kystvernartilleri og andre forsvarsstillinger med 5.200 tonn bomber natten før og slått 120 tyske radaranlegg i svime med Windows (stanniolstrimler). Ved dagslys hadde RAF og US Airforce tatt over med lette bombefly, jagerbombere og jagerfly. Den totale allierte luftstyrke som sto til rådighet var på 11.000 førstelinje fly.

Slagskip og kryssere hamret løs med sitt grove artilleri samtidig med destroyere og landgangsfartøyer, som med lettere artilleri og rakettbatterier beskjøt tyske forsvarsverker. Slagskipene kunne skyte 18 km med sine 16 toms granater, krysserne 12 km og destroyerne 5 - 7 km med sine noe mindre granater. Armadaen som kom sjøveien besto av 4.000 skip og flere tusen mindre fartøyer, noen med rakettbatterier. Minesveipere og froskemenn hadde den livsfarlige jobben med å fjerne og uskadeliggjøre miner i forsvarsverkene i sjøen og strandkanten. Den franske hjemmefronten Maquis, eller Forces Françaises de l´Interieur (FFI) , hadde fått sin kode for aksjon over radioen kvelden før og satt i gang sabotasje av telefon, telegraf og jernbanelinjer. På grunn av det dårlige været hadde tyskerne ikke regnet med at invasjonen ville komme denne natten, og derfor var motstanden den første tiden, på flere steder, ikke så hard som ventet. Men de kom seg fort av overraskelsen og kjempet bittert for å nedkjempe de allierte og kaste dem tilbake på sjøen. Ifølge et kort kommunike, gikk alt etter planen, men det var ennå for tidlig å si om invasjonen ville lykkes. Det var en spennende dag og alle mann hadde fått portforbud inntil videre. Nå i ettertid kan det være av interesse å se litt mer på hva som som hendte i løpet av natten og morgentimene:

ANGREP FRA LUFTEN.

BRITISK LUFTARME´.

MERVILLE KYSTVERNBATTERI. I Merville var det et kystvernbatteri som i følge franske agenter hadde flere 150 mm kanoner og var derfor til stor fare for invasjonsstyrkene. Kanonene var beskyttet med 2 meter tykke betongvegger og tak, anti-tank grav, et 30 m dypt minefelt og et 15 m dypt belte av piggtråd samt flere maskingeværposter og luftvernskytts. Det hele ble ifølge spioner, forsvart av 200 mann. Det ble tidlig bestemt at batteriet måtte settes ut av funksjon i løpet av natten før angrepet fra sjøsiden. Den britiske 9th Parachute Batalion ble tatt ut for oppdraget og øvde seg i flere dager på en modell av hele anlegget. Batteriet hadde på forhånd blitt bombet av Lancasters, men ved mistak av lyssignaler slapp de sine 4.000 lbs. bomber feil og traff bare en kvegflokk i stedet for kystbatteriet med sitt forsvarsanlegg.

Av de 750 mann som hoppet ut over området kom så mange på avveie at det kun var 120 igjen som kunne angripe kanonstillingene, og de hadde bare lette våpen til rådighet da tyngre våpen og utstyr til å sprenge tykke betongvegger var gått tapt under landingen. Utstyret for å gi lyssignaler til å lede inn glidefly med forsterkninger var også gått tapt. Det som var igjen av bataljonen, som nå knapt var av kompanistyrke, var under sterkt tidspress da ordren gikk ut på at hvis det ikke kom signal fra dem innen kl 05.30 at operasjonen var vellykket, ville kystbatteriet bli lagt under ild fra Royal Navy. Det ble en blodig og bitter kamp med høyst mangelfullt utstyr for britene, men da en tysker identifiserte angrepsstyrken skrek han: “Fallschirmjäger” og dermed sank kamplysten blant dem noe. Innen kl. 05.00 kunne britene sende signal at Merville-batteriet var blitt satt ut av funksjon. I ruinene av fortet var det da bare 75 briter og 20 tyskere som kunne stå på egne ben.

Den britiske 9th Parachute Batalion hadde gjort en fenomenal innsats under nesten håpløse forhold og løst sitt oppdrag på en beundringsverdig måte. Det ble imidlertid litt av en nedtur for Bataljonen da de fant ut at batteriet hadde kun 75 mm kanoner, og disse ville ikke vært til særlig fare for styrkene som skulle ta seg i land i sektor Sword. Besetningen på fortet var på 130 mann, ikke 200 som meldt fra franske agenter. Kampene ved Merville står som et eksempel på hva en liten styrke av målbeviste soldater kan utrette, selv om de hadde nærsagt alle odds mot seg.

BROENE OVER ORNE OG CAEN CANAL. Ved 1- tiden natt til 6. juni, kom det melding til den tyske sjefen for det LXXXIV korps, General Erich Marcks, at fiendtlige fallskjermtropper hadde landet på østsiden av utløpet til elven Orne og Orne kanal som gikk parallelt med elven. Det hadde også landet luftbårne tropper ved hovedområdet, Bréville - Ranville, og nordenden av Bavent Forêt. Det ble mange gjetninger om dette bare var slipp til Den franske hjemmefront eller kun et skremmeskudd da mange som dalte ned bare var “dukker” i uniform, eller et virkelig angrep på “Festung Europa”. Ca. 100 km fra Marcks, på østsiden av Orne, mellom Caen og sjøen , hadde den Britiske 6th Airborne Division´s nesten komplett suksess. En fallskjermbrigade kom inn med glidefly for å ta broene over Orne og svingbroen over Orne kanal til Caen. Dette var meget viktig for å hindre tyske panser divisjoner i å rase inn og angripe den østlige flanke av invasjonsstrendene. Angrepet ble ledet av major Howard og varte kun 3 min. til målene var blitt erobret fra tyskerne. Den offentlige rapporten lød kort:

(a). Glideflyene kom inn nøyaktig på tiden. Vi ble utsatt for bare litt Flak under innflygningen og landingen.

(b). De tre glidere for kanalbroen landet nøyaktig på det planlagte sted. Troppene fra disse glideflyene hadde komplett suksess med angrepene og møtte bare svak motstand fra forsvarsanleggene på østsiden. Fienden trakk seg hurtig tilbake over broen og nordover mellom elven og kanalen. Troppen som var tatt ut til å krysse broen, møtte noe motstand fra maskingeværreder på vestsiden og hadde falne og sårede, inkludert tropssjefen som falt under kryssing av den åpne broen. Tyskerne på vestsiden trakk seg tilbake under det målbeviste angrep som ble utført sprangvis, målrettet og uten pause. Et lokalt brohode ble deretter opprettet på vestsiden av Coup de Main Party, (en avdeling for hurtig og overraskende angrep).

(c). Glideravdelingen på østsiden av broen landet ikke med samme nøyaktighet som dem ved kanalbroen, men til tross for sterk motstand på broen ble den og brohodet på østsiden inntatt og forsterket. Bekreftelse på at broene var inntatt og sikret ble sendt med signalene HAM og JAM.

Ved broen lå det en kafé, eiet av monsieur og madame Condrée, og de gravde opp 100 flasker champagne som de hadde gjemt i haven for nettopp en slik anledning. Broen ble straks døpt Pegasus Bridge etter Divisjonens emblem, en “flygende hest”. En bro ble tatt uten kamp da en fallskjermsoldat plutselig hoppet opp i maskingeværredet ved broen. Tyskerne ble så overrasket at de flyktet uten å sprenge broen som planlagt.

Andre glidere sirklet i luften over Ranville. Sersjantmajor Scriven som var med forteller: “Kort tid etter avgang var vi over Kanalen, og hvilket syn det var! Det så ut som om hele England var på vei for utflukt til strendene i Normandie. Støy fra motorene på slepeflyet gjorde samtale vanskelig, men ingen syntes å ha mer å si enn,”This is it” og det var hele konversasjonen. Snart var vi over Frankrike og ble sluppet løs fra flyet som trakk oss. Det ble en herlig stillhet, og vi hadde følelsen av å være i en ny verden, men nå var vi på vei ned. Det neste jeg husker var landingen, halen på glideflyet falt av og at jeg fant meg selv i et rosebed. Jeg undret på om jeg var i denne verden eller den neste, mens jeg slet meg løs fra diverse vrakrester og seletøy. Plutselig ble jeg klar over vårt oppdrag og søkte til avtalt møtested.” Utover natten droppet 250 fly soldater og materiell til forsterkning i området.

TYSK REAKSJON: Mens kampene pågikk med luftbårne tropper, sendte General Marcks telexer med høy prioritet til Armé Kommando West og Ober Kommando Wehrmacht som bestemte seg for å ta det hele med ro. De tok ikke dette som noe sikkert tegn på invasjon. Feldmarschall von Rundtstedt, sjefen for Armé Gruppe B i Frankrike, mente det hele var en avledning og at hovedangrepet ville komme ved Calais. Derved mistet de kostbar tid til å flytte panserstyrker til Normandie, og da de omsider satte i gang, hadde de allierte ødelagt mange viktige broer over Seine og strategiske jernbaner. Normandie ble dermed nesten isolert fra det øvrige Frankrike.

AMERIKANSK LUFTARME´:

Ved 11- tiden om kvelden den 5. juni gjorde en amerikansk luftarmé, 82nd og 101st Paratroop Divisions, seg klare til å angripe Contentin-halvøya på en rekke strategiske punkter. Hver soldat var lastet maksimalt med våpen og utstyr, for mange ble deres vekt doblet. De måtte regne med å måtte være selvhjulpne mot tysk panser og artilleri inntil de ble avløst av arméen som skulle komme sjøveien.

Soldatene var fullpakket med TNT blokker sprengstoff, Hawkins miner, og Gammonn granater (en klump plastisk sprengstoff i et strømpelignende nett). De var ment til å kastes mot tanks etc. og ville hvis de var riktig kastet, kline seg fast til panseret , eksplodere og blåse et stort hull og drepe mannskapet. Luftbårne tropper var også utstyrt med reserveskjerm, livvest, rifle,.45 cal. autopistol, trensj kniv, jump kniv, jaktkniv, machete, et patronbelte, 2 bandolærer, 2 bokser ammo, 676 stk..033” patroner, 66 skudd .45 pistol ammo., 3 skrin første hjelp, 2 morfinnåler, gassmaske,1 flaske vann, K-rasjon for 3 dager, D-rasjon for 2 dager, 6 splintegranater, en rød og en gul røykgranat,1 oransje panel, 1 blankis, 1 regnkappe, et skift undertøy, sokker og 2 kartonger sigaretter. Hver tropp var forsynt med én mann som hadde Bazooka med samme virkning som en rakett mot panser. Den kunne skytes ut med rifle mot tanks fra lengre hold. En 60 mm bombekaster kunne spennes fast til benet og løsnes slik at den hang i en snor etter at soldaten hadde forlatt flyet. 81 mm bombekastere ble droppet i parapakk. 57 mm kanoner ble sendt med for anti-tank batteri. Slikt utstyr ble fordelt etter en viss skala for hver flylast, dvs. 18 mann. Noen lag hadde også med seg 75 mm Howitzer i 9 deler som var enkle å montere. Deres oppgaver var så viktige at general Eisenhower oppsøkte noen like før avgang. Hans ankomst til Welford var ukjent og skapte en stille sensasjon blant fallskjermtroppene som satt i stillhet og spenning under vingen på sine fly. Han slo av en prat med flere av dem og ønsket dem lykke til med sitt nær forestående oppdrag.

Luftarméen skulle droppes ved Ste. Mère-Église, Insigny, Martin-de-Mareville, Ste. Marie-du-Mont og danne en front på den vestre flanke med elven Vire som tankgrav. Den skulle også tilkjempe seg kontrollen over Route National 13, hovedveien mellom Bayeux - Cherbourg, og holde disse områdene inntil avløst av styrkene som skulle komme inn sjøveien på Utah Beach. Det var av avgjørende betydning å holde disse områdene for å hindre at tyskerne angrep flanken med tungt materiell. Kl 22.15 da natten ség på den 5. juni, begynte opplasting og varmkjøring av lange linjer C-47 fly på flyplassene Welford, Membury, Ramsbury, Greenham Common og Aldermaston samt Devon-flyplassene, Merryfield og Opottery, på Lincolnshire flyplassesene Fulbeck, Barkston Heath, Saltby, North Witham, Folkingham, Cottesmore og Spanhoe. Motorene var varmkjørte, flyene klare for avgang og dermed ble det et brøl av motorbulder som ble hørt over hele distriktet. På Welford salutterte general Eisenhower hvert enkelt fly som tok av hvert 7. sekund, 45 fly i alt . Han visste at alt var gjort ved stabene for at invasjonen skulle lykkes - nå var det opp til troppene å gjennomføre den. Med flyene fra de andre stasjonene, var de en flåte på 500 fly og samtlige med tente lanterner - et imponerende syn.

Det var ikke lett å oppholde seg i et fullpakket fly med så mye oppakning. Noen lå på kne med ryggsekken på setet, noen ba, noen tenkte på familien og noen prøvde å sove. Da de passerte Kanaløyene, åpnet tyske luftvernbatterier ild, men det nådde ikke frem til flyarmadaen. General Ridgway, sjef 82nd Paratroop Division, i et av flyene, satt og så på sine menn. Det var stort sett unge gutter i første del av tyveårene og deres første kamp på liv og død. Ville de duge i kamp og hvor mange ville overleve? General Taylor, sjef 101st Paratroop Division, i et annet fly gjorde seg lignende tanker. Flyene kom inn i skyer, og flyverne gjorde sitt beste for ikke å kollidere med hverandre og nu åpnet tyskerne ild. Da de kom ut av skyene, var det ikke mange som så hverandre, og noen ble truffet og gikk ned som en ildkule. Det var en lettelse da de nærmet seg droppsonen og hopplederen kommanderte: ”Klar, reis dere, kroken på wiren i taket, kontroller utstyret og rop opp nr. på din sidemann!” Det kom nr.16 OK, nr.15 OK osv. og da ordren hopp! endelig kom var flyet tømt på 10 sek.

Alle var ikke like heldige. I en høyde på ca. 700 fot var de et lett bytte for det tyske luftvern, så noen fly styrtet med full last. Noen menn ble truffet og stygt såret. Andre ble tatt med tilbake, og noen ble kastet ut i håp om at de skulle få legebehandling snarest på bakken. Et skudd antente en soldat som var lastet med sprengstoff og måtte kastes ut for å hindre at flyet eksploderte. Noen fly eksploderte av samme årsak. Flyet general Taylor var i, ble truffet i venstre ving og kastet sideveis så soldatene tumlet om hverandre. Noen ble så medtatt at de nektet å hoppe da flyet endelig kom på rett kjøl igjen. Men 13.000 soldater hoppet og landet på mange merkelige steder. Et fly var så lavt at fallskjermen ikke fikk bremset fallet og noen gikk i bakken med en syklig, uhyggelig dump lyd. Noen flygere kom på avveie slik at hopperne falt i sjøen og druknet. Med den tunge oppakningen veide de ca.115 kg og det ga litt av et sjokk idet fallskjermen åpnet seg. I så liten høyde tok kun 40 sek. å nå bakken. Flere falt ned i daler som var blitt satt under vann av tyskerne, noen druknet, andre klarte seg.

STE´ MERE - EGLISE. I månelyset var fallskjermtroppene en grei blink for tyskerne og mange ble drept eller såret i luften. Noen ble hengende fast i trær og skutt eller tatt til fange. En soldat fikk en noe merkelig skjebne og ble kjendis. Han ble hengende fast i tårnet på kirken i Ste. Mère-Église og reddet livet ved å spille død. Senere ut på natten da situasjonen hadde roet seg, ble tyskerne vár ham og at han var i live. Han ble hentet ned av en tysk soldat som forøvrig ble hans venn for livet. Amerikaneren het John Steel og da jeg besøkte stedet i 1992, fant jeg hans navn på flere restauranter, bistroer og kaféer i byen. En katolsk prest landet i oversvømt område, klarte å skjære seg løs fra seler etc. og ga seg ikke før han hadde dykket tre ganger for å få opp sitt utstyr slik at han kunne gi døende eller sårede, trøst eller en anstendig avskjed med denne verden. Like etterpå så han et fly bli truffet og styrte til jorden som en ildkule. Han ba en kort bønn for deres sjeler. For bedre å kunne se soldatene i luften, hadde tyskerne tent på et par hus i tillegg til noen som brant allerede, etter alliert bombing, men som var nesten sluknet. En eller to soldater lastet med sprengstoff og ammo styrtet ned i et brennende hus. Eksplosjonen som fulgte gjorde deres pine kort.

Med så stor spredning var det vanskelig og tok lang tid å samle noen avdeling, men fallskjermsoldater er innøvet for slikt og begynte krigen der de var. Soldatene var utstyrt med en liten klikker som ga en klikkelyd fra seg som identifikasjon i mørket. Som svar fra andre amerikanere, skulle det klikkes to klikk. Tyskerne fant fort ut av systemet og lurte mange i døden eller fangenskap, med klikker de hadde tatt fra fanger eller døde amerikanere. Dessuten var ikke klikkelyden på litt avstand særlig ulik lyden fra sluttstykket på det tyske Mausergeværet når man tok ladegrep. Etter oppstyret i nevnte landsby, gikk tyskerne til køys igjen. Det hadde vært så mye bråk og alarmer den senere tid, og dette var sikkert heller ikke noe å bry seg om. Dessuten har soldater i kampområder det med å sove ved enhver anledning når de ikke har vakt.

Stillheten forundret neste gruppe som dalte ned under ledelse av oberstløytnant Krause som samlet laget sitt i ro og mak. Like etterpå var han så heldig å treffe en franskmann som var godt på snei og trodde vel neppe sine egne øyne da han plutselig møtte amerikanske soldater på sin vei. Men han var ikke mer beruset enn at han svarte greit på alle spørsmål om tyskerne i området og fortalte om hvor de holdt til. Krause beordret soldatene sine, hvis mulig, til å benytte seg av silent killing, dvs. bruke bajonett eller kniv og skjære halsen over på tyskerne. Selv snek han seg inn i byen og kuttet hovedkablen for all forbindelse mellom Cherbourg og det øvrige Frankrike. Soldatene hans tok 30 tyskere til fange da de lå i sin søteste søvn og skjøt ned 11 som prøvde å flykte.

The 2nd Batalion med ob.ltn Vandervoort som sjef hadde mer hell. Av 630 mann fikk han samlet 575 og storparten av sitt utstyr, ikke minst sambandsutstyr. Vandervoort hadde som så mange andre blant eldre befal, brukket et ben da han tok bakken. Med så tung oppakning tok fallskjermhopperne bakken med høy hastighet og var spesielt utsatte når de tok bakken i mørket. Han kommanderte imidlertid noen av sine menn til å frakte ham i en lett håndkjerre til slagmarken. Dermed satt han i den lille vognen som en spansk general under felttog på 1800 tallet. Hans oppgave var å hindre tyske styrker i å komme nordenfra mot Ste. Mère-Église, særlig å sperre veien ved Neuville-au-Plain. Han visste ikke at Ste. Mère-Église var inntatt og kommanderte derfor 40 mann av sin avdeling under løytnant Turnbull til å forsvare Neuville og dro selv med resten av sin avdeling mot Ste. Mère-Église.

Turnbull var cherokee-indianer og vel respektert av sine menn som en god leder og soldat. Han kommanderte joggeløp og kom kvikt til Neuville hvor de rigget til et forsvar bak en hekk som var gammel selv på Wilhelm Erobrerens tid da han dro mot England i år 1066. Kort tid etter fikk de se et kompani tyske infanterister på 190 mann som kom marsjerende mot dem, glade og syngende. Da de kom nær nok, ble de angrepet med maskingevær og rifler. Nå kom også Vandervoort til og det ble litt av et slag. Han sendte en ordonnans til Turnbull og spurte om han trengte hjelp, men han svarte at alt var OK. Vandervoort koblet derfor fra en 57 mm kanon han hadde bak Jeepen og forsterket derved Bazooka laget. Deretter reiste han tilbake til Ste. Mère-Église. Jeep og kanon hadde han fått tak i fra en Waco glider som hadde landet tre timer etter soldatene.

Deretter satte tyskerne i gang med bombekaster og å skyte med en kanon montert på larveføtter. Kanonen traff Bazookalaget og resten trakk seg inn i en løebygning. Etter kort tid kom de ut igjen og tok sin egen kanon ibruk. Med det andre skuddet ødela de den tyske kanonen, men nå hadde det også kommet en tysk tank til, og etter noen skudd ble den også satt ut av funksjon. Tyske infanterister klarte å snike seg bak ryggen på amerikanerne, men Turnbull holdt ut og han hadde rikelig med ammunisjon. Ut på ettermiddagen hadde han 23 mann igjen, 11 sårede og 9 døde, og nå holdt tyskerne på å stenge dem av fra R.N.13 mot Ste.Mère-Église. Da kokte indianerblodet i Turnbull og han ropte: “Vi kan ikke gjøre mer her, la oss trekke oss tilbake og få tak i mer våpen og ammo, dette skal de svina ha igjen.” Sanitetssoldat Killy og én til meldte seg frivillig til å bli igjen med de sårede, men en av dem ble skutt før han rakk frem. Turnbull med sin tropp kom vel frem etter en rask tilbaketrekning. De hadde kjempet vel i åtte timer med lette våpen mot kamperfarne soldater med tyngre våpen i forholdet 1 mot 4. Ikke dårlig gjort av soldater, de fleste uten kamperfaring, etter at de hadde kommet luftveien under luftvernild og hoppet ut fra fly i mørket. Turnbull reddet situasjonen, men ble drept dagen etter.

KYSTFORT FORLEGNINGER, WXYZ. På tross av en rekke mindre suksessfulle operasjoner, var det noen som med eventyrlig flaks og mot løste sitt oppdrag på en utrolig elegant måte, takket være et par mann. Den ene mann var stabsersjant Harrison Summers. Hans bataljonsjef, ob.ltn. Patrick Cassidy, manglet soldater for alle sine oppdrag. Stabsersjanten var derfor blitt pålagt å innta leiren til en tysk kystfestning som var merket WXYZ på kartet, mens han selv satte opp sin kommandopost og med resten av sin tynne bataljon dro nordover for å blokkere Beuzeville og Foucarville. Han ga Summers bare 15 menn og veldig få av dem tilhørte den samme divisjon, og Summers hadde ikke engang tid til å få rede på deres navn. De fulgte ham villig nok fra Cassidy´s kommandopost, men under fordeling for angrep på WXYZ, merket han at de hadde liten tiltro til hans lederevne eller den kommende kamp. Han bestemte seg derfor for den farligste fremgangsmåte en leder kan ta; å rase frem alene og håpe at de øvrige ville følge hans eksempel og komme med.

WXYZ var en samling tykkveggede stenbygninger fra en tidligere gård og strukket ut vel 600 m langs en vei som ledet til utgang 4 mot kysten på hans kart. Det første var gårdens våningshus. Summers sprintet mot døra, sparket den inn og sprutet rommet med sitt Thompson sub-maskingevær. Fire av forsvarerne falt døde om, resten unnslapp gjennom en bakdør til nabohuset. Summers så seg om. Ikke en av hans menn hadde fulgt ham. De hadde søkt beskyttelse i en grav like ved veien. Han angrep neste bygning, men fienden hadde forlatt den før han kom inn og hans eksempel hadde nå sin første virkning. En av hans 15 menn, menig William Burt, kom frem og satte opp sitt maskingevær for å dekke Summers bevegelser. Dette tok ham til den tredje bygning, ca.50 m borte hvor deres forsvarere skjøt gjennom riflehull i en vegg. Under sitt løp merket Summers at en løytnant han kjente, Elmer Brandenberger, hadde kommet med, men offiseren ble stygt såret da de nådde døren så Summers stormet inn alene. Atter en gang sprøytet han rommet med sitt automatvåpen, drepte 6 tyskere og drev resten ut bakdøren.

Summers ble midlertidig overkommet av fysisk og følelsesmessig sjokk av sin egenhendige demonstrasjon. Han satte seg skrevs ned og det tok en halv time før han beveget seg og da fant han en kjent løytnant ved siden av seg. Han var blitt droppet på feil sted, men sa: “Jeg følger deg.” Han ble skutt rett gjennom hjertet mens han sa dette. Da kom Summers til seg selv og atter en gang stormet han inn i en bygning alene. Denne gang drepte han seks og resten flyktet ut for å overgi seg til hans følge som hadde krøpet opp av grøften og var nå innen taleavstand. Menig John Camien spurte Summers hvorfor han kjempet alene.”Det kan jeg ikke si deg” sa Summers. “Hva med de andre?” “De ser ikke ut til å ville slåss, og jeg kan ikke tvinge dem. Så jeg må gjøre det ferdig selv.” “OK” sa Camien, ”Jeg går med deg”. Side om side arbeidet de seg nedover husrekken foran dem, fem i alt. De tok en pause for å hvile litt mellom hver bygning og å bytte våpen, Camien carabine for Summers Tommy gun, og å skiftes på mellom å angripe og gi dekningsild. Bak dem kom Burt med sitt maskingevær for ekstra støtte. De tre drepte seg imellom tredve tyskere til. Fremdeles gjensto det to bygninger. Summers stormet den første, sparket døren inn og fant helt uventet, døve for skyting og bråk omkring dem, femten tyske artillerister spisende sin frokost. Han tok ikke pause for å tenke over medlidenhet i kamp i det hele tatt, kaldt skjøt han dem ned der de satt ved sine plasser.

Den siste bygningen var den største og sterkeste i WXYZ komplekset. Mellom den og den amerikanske troppen, som nå inkluderte etterslengerne som omsider hadde fulgt med, var det en liten flat, åpen mark. På den ene siden sto en høystakk. Burt, Summers eneste maskingeværskytter, skjøt skur og høystakk i brann. Skuret eksploderte og tvang tredve tyskere ut hvor de ble skutt ned. Nå kom det også forsterkninger med bazooka til Summers gruppe. Da bygningen var for solid, skjøt de i taket og satte det i brann. Etter syv skudd brant det lystig, men selv da ilden forplantet seg til overetasjen, fortsatte tyskerne lenge å skyte gjennom riflehull i underetasjen, men ilden deres slaknet av etter hvert som temperaturen økte. Da taket begynte å falle ned, ble de drevet ut til de ventende skytemunningene fra fallskjermsoldatenes våpen. Femti døde i friluft. De overlevende forsvant inn i hekkene, men deres tid under flukt ble kort. Da amerikanerne kom frem med gevær i skytestilling, kom 31 tyskere frem fra hekkene med hendene i været og overga seg.

Da kampstøyen forsvant, var det plutselig flere soldater der og jaget fangene bakover. WXYZ ble derved overtatt av de allierte, og med dette var den siste hindring mellom utgang 4 og de alliertes landingsone mot sjøen fjernet. Summers med skrubbsår og blødende over hele kroppen etter kollisjon med dørkammer og hushjørner, falt sammen utslitt etter hans femtimers kamp. Mens han tente en sigarett, spurte en av de andre som hadde sett hans fenomenale enmannskamp ham: ”Hvordan føler du deg?” ”Ikke særlig bra,” svarte han. “Det hele var nærmest fullstendig vilt.” Summers hadde drept 70 tyskere alene. Andre luftbårne tropper samlet seg etter hvert og nedkjempet tyske tropper og hindret dem i å nå frem til viktige strategiske stillinger, men med sitt lette utstyr hadde de store tap. De fikk forbindelse med tropper fra Utah Beach og så var oppdraget deres løst. Dette var bare noen korte utdrag om noen av de mange små “slag” som fant sted i den villeste uorden da “fiendtlige” soldater plutselig dalte ned midt inne i tyskokkuperte områder. Mange av troppene og deres utstyr ble også fløyet inn med Waco glidefly trukket over med C-47. Det var første gang i historien at en slik enorm luftarmada ble brukt. Noen bataljoner klarte å samles bra etter landing, mens en bataljon på 800 mann kun samlet 117 etter landing. Det kunne være opp til 3.000 falne, skadede eller savnede pr. divisjon, dvs. ca. 25% tap. Jeg har prøvd å få med noen enkeltskjebner og et lite innblikk i hva de tenkte og følte under noen av de hendelser som fant sted. Det var vel 30.000 mann som hoppet ut, og det kunne sikkert skrives bøker på bøker om det som hendte den natten. Mange er da også blitt skrevet, spesielt på engelsk da troppene stort sett var amerikanske, kanadiske og engelske.

ANGREPET FRA SJØEN

Store millitære styrker og enorme mengde materiell som ble satt inn for å bryte seg inn i “Festung Europa”, som tyskerne kalte Kontinentet de hadde lagt under seg og bygget festningsverker som forsvar langs hele kysten. Det ble satt inn ca. 4.000 skip av alle kategorier, fra slagskip til motortorpedobåter og 800 skip til eskorte, dvs. 12 slagskip, 60 kryssere, 80 destroyere, hundrevis av ubåter, torpedojagere, minesveipere, korvetter etc.. Den norske Marine deltok med 50 fartøy fra størrelse destroyer og nedover. I farvannet etter landgangsbåtene fulgte også skip med forsyninger, bl.a. 40 norske. Det var også norske skip blant dem som ble senket til molo for den kunstige havnen.

Tyskerne hadde i tillegg til et kraftig kyst- og sjøforsvar, Luftflotte III med 4.000 førstelinje fly, derav 1.000 i Normandie. Våren 1944 hadde Luftwaffe også 65 “Kamikase” piloter, selvmordsflygere etter japansk mønster, men Hitler hadde liten sans for slik innsats, det var i mot germansk lynne. Den som ivret mest for slike selvmordsflygere, var den berømte testflygern Hanna Reitsch. Hun mente at individet hadde ikke lov til å sette sitt eget liv høyere enn fedrelandets behov. Hun var forøvrig den første pilot som prøvefløy en V-1 og kom fra det med livet. To flygere hadde prøvd før henne og blitt drept. Vi skal nå se litt på hvordan angrepet fra sjøen artet seg. Båter med mannskap var gjemt bort i nær sagt alle viker og elver som finnes i England, Wales og Skottland, klare til å ta ombord utstyr og soldater på kort varsel. Her var spesialfartøyer for frakting av tanks, Landing Craft Tanks eller LCT som de ble kalt, og for soldater, Landing Craft Infantry, LCI. Det var utarbeidet et enormt kart med tidtabell for å få alt til å klaffe når innlasting, eskorte og møtepunkter samt seileled ble tildelt de ulike skip. Det sier litt om sikkerhetstjenesten at det hadde vært mulig å holde tidspunktet og stedet for det hele så hemmelig, at angrepet med denne gigantiske luft- og flåtearmada kom komplett overraskende på tyskerne. Det må også nevnes at værforholdene var så dårlige at tyskerne var nesten helt sikre på at en invasjon ikke kunne finne sted under slike forhold. De aller fleste divisjonssjefer med to regimentsjefer hver, var derfor etter ordre fra Generaloberst Dollmann, sjef den 7. tyske armé, reist til Rennes for å delta i et krigsspill om en eventuell invasjon. Møtet var satt til kl 10.00 den 6. juni. Feldmarschall Rommel, øverstbefalende for invasjonsforsvaret, var reist hjem til Ulm for å feire sin frues fødselsdag, på sin vei til en audiens hos Hitler. Invasjonen sjøveis ble satt i gang den 5. juni, men pga. dårlig vær ble den utsatt 24 timer. Da var en stor del av flåten allerede et stykke på vei, og det ble en formidabel oppgave å informere alle enheter om å returnere, uten at tyskerne fikk rede på at noe var satt i gang. Takket være grundig planlegning med en rekke alternativer innebygget, ble denne starten avlyst uten forstyrrende momenter. Det som nå følger er bare noen enkelte trekk ved invasjonen fra sjøen.

BRITISK SEKTOR SWORD BEACH Kl. 07.25 Denne invasjonssektor strakk seg mellom Colleville, Hermannville og Lion-sur-Mer, en sandstrand ca. 8 km lang. De lange grunnene hvor invasjonen var ventet av tyskerne, var beskyttet med 500.000 solide tanksperringer påsatt miner, kalt dragetenner. Lenger inne var det tankgraver, kystbatterier med kanoner, 1,7 millioner miner og maskingeværreder. Stranden var langgrunn og det tok derfor lang tid å seile inn. Mens de første troppene var underveis til stranden, åpnet krigsskipene lenger ute en formidabel beskytning av de tyske befestningene som også ble beskutt med lettere kanoner og raketter fra mindre skip lenger inne. Forsvarsverkene ble forøvrig bombet samtidig med middelstore bombere. Stanniolstrimler kastet ut fra allierte fly hadde også her sørget også her for å blokkerte tysk Radar. Fra skip ca. 400 m fra land gled froskemenn fra Royal Navy ned i sjøen for å fjerne miner og stålbukker. En veldig farefull jobb under rolige forhold, men med vibrasjoner fra båter og rystelser fra eksplosjoner, kunne man lett bli sprengt i luften, uansett hvor dyktig man var i sitt fag. Da tyskerne omsider kom seg av overraskelsen, brøt helvete løs i grålysningen den 6. juni. Et LCT fartøy med spesialutstyrte tanks til å sprenge åpninger i betongvegger og ødelegge miner, måtte returnere pga. skader som blokkerte fallemmen og gjorde det umulig å få utstyret ut. Murene måtte derfor sprenges på vanlig vis, hvilket kostet mange liv og kostbar tid. En mini ubåt som hadde kommet dagen før, dirigerte landgangsfartøyene mot sine planlagte angrepspunkter, men noen kom også på avveie. Som eksempel kan nevnes en bataljon som vasset i land rett mot en tysk stilling som åpnet opp med lett artilleri, bombekastere, maskingeværer og håndgranater. Bataljonen ble nærmest utslettet. Men etter hvert kom det tropper med tyngre skyts i land og etter en kort kamp overga tyskerne seg med 15 overlevende som ble tatt til fange. Bataljonen opprettet straks en stasjon for førstehjelp i den erobrede bunker. Soldater med tanks og artilleri strømmet i land og kjempet seg gjennom stadig sterkere tysk motstand, men heldigvis var det ingen tyngre tyske tanks der. Den kraftige Panther Mk. IV kunne ha hindret landgangen der. Praktisk talt var hvert eneste hus langs kysten en tysk forsvarsstilling det tok tid og menneskeliv å nedkjempe. De kraftige kystbatteriene ved Le Havre gjorde livet surt for britene som måtte røklegge stranden for å beskytte seg, og derfor måtte tyskerne nøye seg med å beskyte krigsskipene som i alle fall kunne svare med samme mynt. En fransk kommando-bataljon som deltok med stor iver ved Ouistreham ble ønsket varmt velkommen av sine landsmenn på stedet. Den franske hjemmefronten, Les Maquis, hadde på signal fra BBC kvelden før, i løpet av natten sprengt broer, jernbaner, kommunikasjonsnett etc., mot invasjonsområdet og dermed sinket tyske forsterkninger i å komme frem. Modige franske kvinner dro i land døde og sårede soldater og deltok i førstehjelp. Til tross for store tap av tanks og bitre nærkamper i villaene, klarte britene å kjempe seg inn i og gjennom tyske forsvarsstillinger og hjelpe fallskjermstyrkene, som var droppet natten før. Med slik hjelp kunne broene over Orne og Ornekanalen med sluser kunne holdes. Området var strategisk veldig viktig og ble hurtig utvidet og forsterket til tross for harde tyske motangrep.

JUNO BEACH Kl. 07.35 Den delen av invasjonsstranden som lå mellom La Riviere og St. Aubin-sur- Mer, med elven Seulles og byen Courseulles var kodet Juno. En strekning på ca. 5 km. Det var hovedsaklig kanadiske tropper som stormet i land der. De var vel trent og kampmoralen var på topp. De ville nå ta revansje for den nedslaktning de hadde vært utsatt for under raidet på Dieppe to år tidligere, og ikke minst hevne de 3.000 av sine kamerater som falt, ble såret eller tatt til fange der. Feltmarsjall Rommel hadde også der sørget for å bygge sterke kanonstillinger beskyttet av betong i området, og på hver side av munningen til elven Seulles, var det rene reir med den fryktede 88 mm kanonen, kraftige maskingeværer og 14.000 miner som beskyttet området utenfra. En høy betongvegg var bygget for å hindre tanks og infanteri i å avansere videre fra stranden. Bombing fra luften og artilleriild fra tyngre krigsskip hadde skadet de tyske stillinger i noen grad, men der var fremdeles mange operative batterier som la kanadierne under drepende ild og gjorde det ekstra vanskelig for dem å ødelegge sperringer, miner etc,.

Mange landgangsfartøyer ble truffet av miner og granater under innseilingen, og det kunne ha gått riktig galt, men solid og vel lagret hat til tyskerne fra raidet ved Dieppe var en formidabel drivkraft hos kanadierne. Sjøsyke og gjennomvåte gikk de på med dødsforakt, selv om stranden virket svært så lite gjestfri, som en av soldatene uttrykte det. En irsk sersjant, Mc. Quaid, førte troppen sin vassende i land, bannet og svor så det lyste om ham og skjelte ut de råtne nazistene som prøvde å drepe ham før han klarte å komme i land for å slåss mot dem. Den såkalte minedreperen, flail tank, var sent ute og et lag prøvde derfor å storme gjennom minefeltet som hindret fremrykning i deres sektor. Resultatet ble 15 sønderrevne kropper som lå igjen, men det var nesten like farlig ikke å storme på da drepende tysk ild feide over hele området. Det ble store tap før de klarte å kjempe seg gjennom det ytre tyske forsvar. I andre deler av Juno gikk det bedre. Kanadierne klarte å få i land “svømmende tanks”, som tyskerne trodde var bløff og skjøt på dem med bare lette våpen. Men det ble litt av et sjokk for dem da seilduken ble fjernet og tanksen blåste stillingene deres i filler. Sersjant Gariepy fra Quebec kom greit i land og ryddet opp i tyske stillinger med sin tank, men kjørte seg fast blant parkerte biler i Courseulles. Han ba noen franskmenn, som sto der og så på, å fjerne bilene sine slik at han kunne komme gjennom, men de reagerte ikke. Sersjanten var fransk-kanadier og skjelte dem ut på god gammeldags fransk med noen kraftige eder på kjøpet og da ble det fart på gjengen. Bilene ble fjernet i flygende fart slik at angrepet kunne fortsette mot hovedveien mellom Caen og Bayeux som var første mål. Ved Abbey d´Ardenne utenfor Caen myrdet en SS Panzer Division 23 kanadiske fanger. Etter dette tok det visst lang tid før kanadierne tok SS- soldater til fange. Under planleggingen regnet Canada med et tap på ca. 2.000 mann deriblant 600 druknede første dagen, men de slapp med et tap på ca. 1.000 mann, derav 335 falne. Det sto virkelig respekt av den kanadiske innsatsen på D-Dagen. GOLD BEACH Kl. 07.25 Denne sektor som var kodet Gold Beach lå mellom Asnelles og La Ver, en flat sandstrand med solide tanksperringer, miner, MG-reder, kanonstillinger etc., dominert av tungt artilleri plassert på høydene ovenfor Arromanches og mellom Crépon og Ver-sur-Mer. Her stormet britene i land i grålysningen på D-Dagen. Blant dem var det veteraner fra nederlaget og flukten ut fra Dunkerque fire år tidligere, og nå ville de gjøre opp med tyskerne for gammel forsmedlighet. Til tross for at de led av sjøsyke var kamplysten på topp.

Kraftig bombing og ild fra skipsartilleri hadde skadd de tyske stillingene en del, men også kostet mange sivile livet. Madame d´Anselm med sine syv barn hadde fire dager tidligere blitt rådet til å flytte ut av området av en venninne som ante at invasjonen var nær forestående, men hun ville ikke forlate hjemmet da hun mente at det var å svikte sin mann og eldste sønn som deltok i hjemmefronten i Sør-Frankrike. Hennes venninne flyktet imidlertid inn i landet med sine barn dagen før invasjonen og samtlige ble drept der de var, men madame d´Anselm med sine barn overlevde ved å grave seg et solid hull i haven og oppholdt seg der mens de verste kampene sto på. Også en av krigens merklige tilfeldighter.

Det tok litt tid før tyskerne våknet for alvor i dette området, og deres ild var ikke særlig effektiv i åpningsfasen. Til tross for urolig sjø, bestemte britene seg for å ta i land tanks sammen med de første troppene, og unngikk derved katastrofen å bli meid ned som dem på Omaha Beach. Britene hadde lært sin lekse under raidet på Dieppe. Infanterister måtte ha tanks for å nedkjempe solide forsvarsstillinger på stranden under landstigningen.

De første troppene overvant mange forutsette og uforutsette problemer, og som vanlig var det den tyske 88 mm kanonen den hardeste motstanderen og ødela flest landgangsfartøyer og tanks. Minedreperen flailtank, gjorde en fin innsats ved å ødelegge miner foran troppene, og gjorde det bl.a. mulig for en panseravdeling å bryte igjennom ganske tidlig og rase mot Bayeux som var dagens mål. Royal Marine Commandos som stormet mot St. Come-de-Fresne kom inn i kraftig ild under innseilingen. En soldat ropte over til nabobåten: “Perhaps we are intruding. This seems to be a private beach”. (Kanskje vi trenger oss på, dette synes å være en privat strand). Mange landsbyer ble befridd uten at noen satte livet til. Madame Gengets dagbok gjengir den enorme glede de følte ved å bli frie mennesker igjen. De fleste minnes at sjøen var svart av båter. Tapene på Gold var moderate og mye lavere enn regnet med. Totalt mistet de britiske styrker 3.000 mann den første dagen.

AMERIKANSK SEKTOR

UTAH BEACH Kl. 06.30 En strandlengde mellom Varreville og La Madeleine, ca. 5 km., var kodet Utah Beach i invasjonsplanene. Under kraftige luftangrep og heftig ild fra krigsskip, ble amerikanske landgangsbåter lastet med infanteri og tanks, sendt inn mot stranden i 18 knops vind tidlig om morgenen på D-Day. Mange av de små farkostene ble sprengt i biter av miner eller granater fra tyske kystvernbatterier, men U.S. Army kom seg gjennom dette inferno og stormet i land sjøsyke og gjennomvåte. Det viste seg at storparten av de tyske forsvarsverkene hadde overlevd de lite treffsikre angrepene fra bombefly og marineartilleri, og la invasjonstroppene under kraftig ild. Andre farkoster drev av kurs og tok land i områder som ikke var særlig sterkt befestet. Det var da noen som hadde flaks på D-Day også.

Etter harde kamper ble 28 kraftige kystvernbatterier og en rekke bunkere og MG-reder nedkjempet med god hjelp fra marineartilleri som sørget for mange solide fulltreffere. Troppene kjempet seg videre gjennom de tyske forsvarsstillingene og kom fallskjermtroppene lenger inne i landet til unnsetning med kraftigere våpen. Stort sett hadde landgangen i dette avsnittet gått etter planen, og noe lettere enn regnet med. Utah Beach skulle sikre den høyre flanke for invasjonsstyrkene og kjempet tidlig mot mange harde motangrep fra tyskerne, men slo dem tilbake.

OMAHA BEACH Kl.06.30 Ned for et høydedrag som heter Colleville-sur-Mer, lå området som var kodet Omaha Beach, og landgangssted for en annen del av de amerikanske tropper. Landgangen var planlagt å finne sted litt nord for Colleville-sur-Mer, men også der drev landgangsfartøyene av pga. sterk vind, og tok land flere hundre meter fra planlagt sted. Tropper og fartøyer kom under kraftig ild, og mange båter ble også her sprengt av miner festet til bukker laget av stålskinner satt opp som hindere i sjøen og på strandkanten. Storparten av tyngere våpen som tanks, kanoner etc., gikk tapt, og kraftig vind og urolig sjø hadde gjort soldatene sjøsyke og sterkt reduserte deres stridsevne innen de kom på land. Da mye av utstyret som skulle sprenge hindringer inne på land var gått tapt, hopet det seg fort opp store mengder soldater etter hvert som nye tropper ble landsatt. De ble lette offer for tyske våpen og det som nå fant sted kan betegnes som ren nedslaktning. Der hvor soldatene søkte en smule beskyttelse, hopet det seg fort opp store hauger av døde, sårede og friske soldater om hverandre. Overskyet vær hadde hindret presisjonsbombing, da faren var stor for å treffe egne soldater. Resultatet ble at 13.000 bomber falt på åpen mark langt bak de tyske stillinger. En tysk infanteridivisjon som noen dager i forveien var blitt overført fra St. Lô til dette området for trening, gjorde vondt verre. De hadde kamperfaring fra Østfronten, var vel innøvd i invasjonsforsvar, kjempet tappert og påførte amerikanerne store tap. Storparten av de amerikanske ingeniørsoldatene som skulle ta seg av stålsperringer med miner, falt før de fikk utført sine oppdrag.

Av 29 tanks som ble sendt inn, ble 21 satt ut av funksjon av tysk artilleri og urolig sjø. Tapene var så store i soldater og utstyr at ledelsen, som var ombord på krysseren USS “Augusta,” fant mulighetene for å kunne bryte gjennom det tyske forsvaret så små at de for alvor vurderte å trekke seg ut og gå i land på den britiske sektor Gold litt lengre mot øst. Her var det duket for en katastrofe av kjempemessige dimensjoner.

Soldater uten kamperfaring ville sannsynligvis ha gitt opp, men The 1st Infantry Division som kjempet der hadde kamperfaring fra Nord-Afrika og Sicilia og ga seg ikke så lett. Under kraftig ild med alt som kunne skyte, stormet nye bølger infanterister i land og med sprengstoff og bulldosere klarte de å kjempe seg gjennom det ytre forsvarsverk ved St. Laurent. Oberst Taylor som ledet angrepet sa like før: “Det er to slags soldater her, de døde og de som kommer til å bli drept - la oss for helvete komme videre”. Kort tid etterpå sendte de melding til USS “Augusta” at tyskerne begynte å rømme fra noen av stillingene sine, og at noen overga seg. Fra da av bedret situasjonen seg sakte, men sikkert. Et anti-tank kompani klarte å ta seg i land og rydde opp sammen med dem som var igjen av tidligere landsatte avdelinger. De fleste bataljon- og kompanisjefer var falt, og avdelingene ble nå ledet av befal med lavere grad. Mange av de første tyskerne som overga seg ble skutt i ryggen av sine egne. En amerikansk soldat som så at tyskere heiste hvitt flagg, reiste seg og vinket at de skulle komme frem, ble drept av en tysk kule mellom øynene.

LA POINTE-DU-HOC Det var en krise til i området denne triste, kalde,våte og grå morgenen. Åtte km vest for Omaha lå La Pointe-du-Hoc, vel 30 meter høyt og med tyske langtrekkende kanoner som måtte nedkjempes. Til tross for kraftig bombing fra fly og beskytning fra slagskip var batteriene fremdeles kampdyktige og lette å forsvare, men en omgang til med 600 kilos granater fra slagskipene “Texas” og “Arkansas”, sprengte de kjempemessige batteriene til en haug ruiner av stål og betong. Sjøsyke soldater som måtte vasse i land beskutt av tyskerne, klarte å kjempe seg opp til kystbatteriene i taustiger som tyskerne stadig kuttet slik at mange styrtet i døden. Men dette var Rangers, tilsvarende britiske Kommandos, og de ga seg ikke før de kom opp og drepte samtlige tyskere. Deres hund som løp omkring og slikket blod fra døde og sårede, gjorde soldatene så rasende at de drepte den ved å skjære halsen over på den.

I løpet av de første angrepstimene tapte US Army 2.000 mann, dvs. en mann pr. fot strandlinje. Ikke rart at stedet ble døpt “Bloody Omaha”. Den første bølgen besto av 34.000 soldater og 3.300 fartøyer. Den andre av 25.000 soldater og 4.400 fartøyer. I løpet av dagen nedkjempet amerikanerne alle de kraftige kanonstillingene i sitt område. De hadde lagt storparten av invasjonskysten under kraftig ild. Slagskip utenfor deres område sørget for mange solide treffere som var til god hjelp for armèen. De allierte droppet 5.268 tonn bomber under åpningsfasen av invasjonen. I løpet av D-Dagen mistet USA-styrkene 6.000 mann i falne og sårede. Det ble god bruk for de likposene invasjonsflåten hadde brakt med seg. Deutsche Marine våknet etter hvert og snart krydde det av ubåter i overvannstilling og torpedojagere som gjorde hissige angrep på invasjonsflåten. I løpet av noen dager ble flere MTB -er og 12 tyske ubåter senket. Dette var noen få glimt fra første natten og dagen av invasjonen på den andre siden av Kanalen.

Under en inspeksjon av de tyske forsvarsverkene i Normandie noen tid i forveien, hadde Feltmarschall Rommel uttalt om invasjonen: “De første 24 timer vil bli de avgjørende for de allierte, og for oss. Dette vil bli den lengste dagen, den lengste dagen, mine herrer.” For flere tusen mennesker ble det den korteste, og den siste. Stranden hvor invasjonen fant sted, heter i dag “La Plage du Jour le Plus Long.” (Stranden for den Lengste Dagen). Under planleggingen av invasjonen ble det regnet med et tap på 10.000 mann første dagen. Det totale tap ble visst ca. 9.000 mann i falne sårede fanger og savnede.

D-DAGEN PÅ 132 (N) WING.

Som tidligere nevnt ble vi på D-Dagen purret ut kl 03.00 om morgenen for å gjøre flyene klare for dagens første tokt, som hadde forløpt veldig fredelig. Natten før hadde det blitt lite søvn pga. spenningen i forbindelse med den enorme luftaktiviteten, men alle var visst så spente at de ikke merket hvor trette de var. Wingen gjorde fire tokt i alt i løpet av dagen, og flygerne hadde litt av hvert å fortelle hver gang de kom tilbake. De hadde stort sett patruljert over det amerikanske invasjonsområdet ved Insigny nær elven Vire. De siste flyene landet 22.45, og merkelig nok ble ingen tyske fly sett under noen av dagens operasjoner. Det ble en sen kveld, eller natt, før flyene var klare for tokt igjen. I løpet av dagen hadde det vært 171 jagerskvadroner over invasjonsområdet, dvs. 2.052 fly i alt. Hele tiden var det 5 RAF og 5 USAAF jagerskvadroner over invasjonsområdet og 5 over skipstrafikken. Totalt med alle flytyper ble det første dagen fløyet 5.000 tokt i forbindelse med invasjonen.

Jeg ser av dagboken at jeg arbeidet på den praktiske prøven for montøreksamen mellom hvert tokt. Jeg prøvde å gjøre den ferdig snarest mulig da jeg regnet med at vårt rutinemessige liv fra nå av fort kunne bli endret. I følge planene skal vi flytte over til Normandie så snart troppene hadde frigjort og preparert et jorde stort nok til bruk som feltflyplass.

DEN 7. JUNI: Satte tidlig i gang med å gjøre flyene klare for tokt. Flyprogrammet det samme som i går, og de tyske fly er fremdeles ikke med i dagslys. De var over invasjonsområdet sist natt, men allierte nattjagere grep inn og forstyrret dem da de angrep med bomber og la miner i skipsledene. Hvert av våre fly med dropptank er i luften 8 timer om dagen så vi må henge i for å holde dem kampdyktige, og alle gjør det så gladelig, selv om flyene blir litt medtatt etter hvert. Arméen har nå kjempet seg 16 km inn i landet, men møter økende motstand etter hvert som tyskerne får organisert seg. Flygerne forteller om voldsomme panserslag og artillerikamper. Allierte bombefly pøser på med bomber så kampområdet ligner vulkaner med branner, eksplosjoner og røyk. Luftwaffe er ikke så sterkt lenger. På hele Vestfronten kunne de visst ikke stille mer enn 500 kampdyktige fly - av disse 160 dagjagere, 50 nattjagere og 184 bombefly. De valgte stort sett å holde seg på bakken, og deres tap i løpet av dagen var 4 Ju 88 og 1 FW 190. De allierte mistet 113 fly, de aller fleste av dem skutt ned av Flak.

Vingsersjant Olufsen fra 332 skvadron ble truffet av Flak idag - han krasjlandet i Normandie, og flyet eksploderte. Han døde senere av sine skader på et hospital i Syd-England. Han var ikke den første nordmann som falt under invasjonen. Tidlig på morgenen igår, traff en torpedo den norske destroyeren “Svenner” som brakk i to og tok mange mann med seg i dypet utenfor Sword Beach. De to norske destroyerne, “Glaisdale” og “Stord”, deltok også i invasjonen fra første dag.

De fleste tror at tyskerne vil overføre noen av sine flyavdelinger fra Østfronten til Vestfronten og derved lette trykket på russerne. De allierte har opp til nå klart å få i land 250.000 soldater, 900 tanks, 240 feltkanoner og annet nødvendig materiell. Invasjonen er fremdeles inne i en kritisk fase. Har vært ute og øvet med en Chevy i kveld og arbeidet med den praktiske montørprøven som nå er nesten ferdig. Alle gjøremål som kan avlede noe av den voldsomme spenningen er velkomne. I dag er det 3 år siden jeg gikk inn i Flyvåpenet, en interessant tid i et godt miljø. Det er også fire år siden Norge måtte kapitulere på hjemmebane. En fin måte å markere dagen på.

DEN 8. JUNI: Fikk hvile ut i dag da et annet parti tok over. Det går hett for seg på den andre siden av Kanalen. Tyskerne har gått til kraftige motangrep med panseravdelinger og nærmer seg kysten ved Luc-sur-Mer for å splitte invasjonsfronten mellom Juno og Sword. Sersjant Halvor E. Bjørnstad ble truffet av Flak, men kom seg ut i fallskjerm og er allerede på vei tilbake til skvadronen. I dag gjorde jeg prøven ferdig og viste den frem for vår tekniske sjef, og han godkjente den straks så nå er jeg “Fitter II Airframe”. Senere på dagen avla jeg også kjøreprøve på lastebil og motorsykkel og fikk engelsk førerkort for begge deler.

DEN 9. JUNI: Dårlig vær i dag og lite flyging. Vanligvis har vi betraktet dårlig vær som en ønket hvil, men nå tenker vi på dem som trenger flystøtte på invasjonsfronten og da er det nerveslitende ikke å kunne få sendt flyene avsted til hjelp. I dag ble skvadronsjefen på 331, major Lundsten, skutt ned av et amerikansk krigsskip som åpnet ild da han kom for nær skipet. Det siste de andre flygerne hørte fra ham var: ”Faen ta the navy!” og så ga han skvadronen riktig kurs hjem før han ble tyst for alltid. Major Martin Gran overtok skvadronen. Invasjonsstyrkene er lette på avtrekkeren og har skutt ned flere allierte fly. Flere av de flygerne som er blitt skutt ned over Normandie er allerede kommet tilbake, bl.a. sersjant Bjørnstad.

DEN 10. JUNI: Været er bra, og flyverne våre har det veldig travelt. Da Luftwaffe stort sett holder seg borte om dagen, er det mest rolige tokt som går ut på å patruljere over invasjonsområdet. De fleste melder om harde slag, spesielt på bakken, i området for invasjonen. Den første feltflyplassen, B-3 ved St. Croix-sur-Mer, er nå klar til å ta imot fly, men den er fremdeles under noe ild av tyske kanoner, så den brukes mest til mellomlanding for fylling av bensin, olje, ammunisjon etc. Britene har visstnok gjort klar en feltflyplass til, og amerikanerne har også to plasser klare til bruk, samtlige plaget av tyske kanoner. Britene hadde planlagt å innta knutepunktet byen Caen og flyplassen Carpiquet andre dag under invasjonen, men tyskerne organiserte hurtig forsvar av disse strategiske stedene. Carpiquet er den eneste flyplass i området med fast dekke, men der hadde en fanatisk Hitler Jugend eller SS-avdeling bitt seg fast og kjemper fanatisk mot kanadierne.

SØNDAG DEN 11. JUNI: Opp kl. 03.00 i dag igjen og sendte flyene avsted til invasjonsområdet. Etter toktet landet de for første gang på en feltflyplass ved St. Croix-sur-Mer i Normandie, fylte bensin og tok av igjen for et nytt tokt. Det går tregt med å erobre ny grunn for de allierte og det koster mange liv av både mennesker og buskap. Enkelte landsbyer hvor tyskerne har bitt seg fast, blir jevnet med jorden før fienden gir opp, men likevel finnes det i blant snikskyttere i ruinene. Det er Hawker Typhoon Mk. IB med sine fire 20 mm kanoner og åtte 60 lbs raketter, konstruert til å trenge gjennom tykt panser, som gjør grovjobben med å knekke tyske tanks og andre pansrede kjøretøyer. De gjør også en utmerket jobb med å skyte i stykker tyske forsvarsstillinger. Når det var nødvendig, trådte også skipsartilleri til med sine grove skyts og da varte det som regel ikke lenge før de hvite flagg kom frem.

Været blir dårligere igjen. I dag fikk vi bekreftet at den norske destroyeren “Svenner” ble truffet av en torpedo tidlig om morgenen invasjonsdagen. Den brakk på midten og tok 34 mann med seg i dypet. Pettersen fra Andebu, som jeg kjente hjemmefra, var med der, men han reddet livet. Torpedoen som traff dem var eslet til en krysser som lå ved siden av dem, så den norske jageren gjorde sin nytte likevel, selv om mannskapet ombord på “Svenner” ikke følte det slik. Det er helt utrolig at de allierte klarte å holde planene for invasjonen så hemmelig at de lurte tyskerne, men invasjonen er fremdeles inne i en kritisk fase. Den tyske Oberkommando West har ca. 850.000 soldater og flere panserdivisjoner til rådighet. Det går rykter om snarlig flytting av Wingen over til Normandie. Håper det blir med fly - hurtigere og sikrere. Både luft- og bakkepersonellet har bestått alle prøver under felttreningen og ser frem til å bruke sine kunnskaper, også på den andre siden av Kanalen.

DEN 12. JUNI: Været bra igjen så vi har det travlere enn noengang med å gi flyene den nødvendige service. I går var Wingens fly ute på lavpatrulje i invasjonsområdet. Fenrik K.B. Anthonsen og vingsersjant J.P. Rinde ble truffet av eget luftvern og måtte hoppe ut. Rinde klarte seg bra og kommer tilbake i dag, men Anthonsens fallskjerm huket seg fast i flyets haleflate da det spant i bakken så han mistet livet. Fenrik J. Hellands fly ble også truffet, men han klarte å fly hjem igjen. Samtlige tre fly ble skutt ned av egne styrker. De er altfor “ trigger happy”, selv om det nesten ikke finnes tyske fly i området.

Kanadierne har den verste motstander som delvis består av Hitler Jugend og SS, fanatiske djevler som to ganger har myrdet fanger under invasjonen. De kanadiske troppene kjemper også mot tyske kampgrupper bestående av panser og infanteri, men heldigvis var de tyske avdelingene underveis til Caen området, blitt så redusert under stadige luftangrep at kanadierne sammen med skipsartilleri klarte å drive dem tilbake. De har også klart å frigjøre den landsbyen og det jordet hvor vi skal ha feltflyplass, men alt ligger fremdeles under tysk ild fra kanoner og bombekastere, så plassen er ennå ikke gjort klar for oss. Ellers går det veldig tregt over storparten av fronten, men de allierte har nå en sammenhengende front mot tyskerne, og amerikanerne har endel fremgang inn over Contentin-halvøya. Begge parter lader opp for å kunne slå tilbake tysk motoffensiv og selv ta offensiven på gunstige tidspunkter.

Generalfeldmarschall von Rundstedt, sjef Armé Gruppe B, bestående av den 7. og 15. Armé, som forsvarer Frankrike, Belgia og Holland, har 60 divisjoner, derav 10 panserdivisjoner, til rådighet. Han var overbevist om at angrepet ville bli satt inn ved Calais og disponerte sine styrker i henhold til dette. Feldmarschall Rommel som forsvarer invasjonsområdet har 19 av de nevnte divisjoner. Han hadde vært overbevist om at invasjonen ville komme i Normandie og ivret sterkt for å få disponere panserdivisjoner til å slå tilbake angrepet allerede på strendene hvor de var mest sårbare, men Hitler og von Rundstedt sa nei. Fire panserdivisjoner er nå satt inn i kamp og mange er underveis, men ødelagte veier, broer og jernbaner samt angrep fra fly skader og sinker dem sterkt.

Jagerfly, med åtte 60 lbs. raketter og fire 20 mm kanoner, gjør en god jobb med å nedkjempe tyske styrker på vei mot fronten, slik at deres kampverdi er sterkt redusert innen de kommer frem. Dette er veldig nerveslitende på troppene, så det er ikke rart at tyskerne frykter våre jagerbombere, eller “Jabos” som de kaller dem, og forflytter seg helst i mørket.. Monterte ny legg for halehjulet på flyet mitt i kveld.

DEN 13. JUNI: Dårlig vær på formiddagen, men i ettermiddag lysnet det opp og da var det full fart igjen. En nedskutt flyger kom tilbake i går kveld. Han påsto at tyskerne hadde skutt på ham mens han hang i fallskjermen, men luften var vel så full av kuler og splinter, i alle fall, så hvem vet hva som er riktig. Reiselistene kom idag, og jeg er heldig og en av de få som skal fly over for å ta imot skvadronsjefens fly, men det ser ut til å ta tid før vi kommer avsted. Fikk utlevert ekstra med ammunisjon til geværene våre i kveld. Derpå tok vi en liten avskjedsfest i Bognor for sikkerhets skyld da vi får bare 2 timers varsel før avreise. Nå har også “Hawker Tempest MK.V” kommet med i kampen. Det går for å være de alliertes hurtigste propellerfly, max speed 710 km / t. Det er også utstyrt med fire 20 mm kanoner og åtte 60 lbs. raketter. USAAF står hardt på med kraftige luftangrep om dagen, men har også store tap. Forleden dag sendte de ut en styrke på 663 B-17, Flying Fortreses, og mistet 59, nesten 9% direkte tap. Ofte er det noen drepte og sårede ombord på flyene når de returnerer, og noen fly er så skadet at de havarerer under landing.

BBC opplyser at tyskerne nå har begynt å bombe London med selvstyrte fly, og avisene er fulle av nyheter om den siste oppfinnelsen. For oss var det ikke så veldig nytt da allierte fly, hvorav også våre egne, har bombet tyske utskytningsanlegg for fjernstyrte våpen i lengre tid. Flyet, eller V-1 som tyskerne kaller det, står for “Vergeltungs-Waffe Eins” eller gjengjeldelsesvåpen nr.1 Det har visstnok et stridshode på ca. 1000 kilo som blåser rent bord der det styrter ned, da det sjelden går særlig langt ned i bakken. Etter hjemkomst til Norge, fant jeg at vår høyst tvilsomme “landsmann”, Knut Hamsun, skrev følgende om invasjonen i Tønsberg Blad den 13. juni, 1944:

KNUT HAMSUN: EUROPA VIL VELGE LIVET

I forbindelse med den anglo-amerikanske invasjon i Europa har dikterhøvdingen Knut Hamsun gitt følgende uttalelse: Vi ventet i maaneder og vi ventet i aar. -Saa kom den endelig - Landgangen i Europa-. Som det var at forutse kom den med Velde, men Tyskland har tatt imot den. Som Fronten i Øst er ubrutt inntil denne Dag, saa vil Fronten i Vest staa fast inntil Enden. Det er ingen Ønskedrøm. Det er Europas Skjebne til Liv eller Død det her gjelder, og Europa vil velge Livet. I disse Dager da Angelsakserne huserer med Død og Undergang for oss alle sammen, vil Tyskerne, Vakten om Europa, fra første Øieblikk holde Redningen i sin Haand.

DEN 14. JUNI: Fint vær og mye flyging. På et av Wingens tokt med å eskortere Lancaster bombere til Le Havre, fikk fenrikene O. Grieg Tidemand, J. Røsland og Rolf Kolling fra 332 skv. skadd en Me 410 jetjager like før den forsvant skyene. Grieg Tidemands fly ble noe oppskutt, men alle kom trygt tilbake. Det går de villeste rykter om at franske tyskerjenter driver som snikskyttere. Fått ordre om ikke å ta med engelske pund til Frankrike, så lønningen vi fikk idag, må nok brukes kvikt. Har også tømt postbankboken for alle tilfellers skyld. Det går hardt ut over Normandie og alle kommunikasjonsmidler østover. Broene over Seine er blitt sprengt for å sinke tyske forsterkninger til fronten i Normandie. Flere steder er landsbyene jevnet med jorden, og hovedstaden i Normandie, Caen, er blitt bombet gang på gang. Lisieux er visstnok halvveis ødelagt av bomber og grovt artilleri, bl.a. skipsartilleri. Det er visst første gang i historien at panserstyrker på land og skipsartilleri deltar i samme slag.

DEN 15. JUNI: Fint vær, men litt vind. Flyene våre har vært på farten i hele dag. I morges kom de over 15 - 20 FW 190 i veldig lav høyde i nærheten av Evreux. De to norske skvadronene gikk til angrep sammen med 66 skv. Det ble riktig en dog-fight som raste i 10 - 12 min mellom 0 til 15.000 fot, riktig luftkamp for første gang under invasjonen. Wingen skjøt ned 8 FW 190, 1 sannsynlig nedskutt og 12 skadde. Dette fordeler seg med: 331 skv. 2 nedskutt og 1 skadd, 332 skv. 3 nedskutt og 7 skadde og 66 skv. 3 nedskutt og 4 skadde. Major Christie med flyet mitt, AH-Z, skjøt ned 1og skadet 1 Me 109 på hjemveien. Jeg gratulerte ham og var stolt av både flygeren og flyet mitt. Et av våre fly savnes og et måtte lande på en feltflyplass i Normandie. Flere av flyene kom hjem med skuddskader. Den savnede var fenrik Kjell Sandvig som ble truffet av Flak, hadde måttet hoppe ut og ble drept.

Når flyene våre kommer tilbake etter mellomlanding i Normandie, er det ofte skrevet på dem med store bokstaver i kritt: “Please, burn all biscuit factories in England”. (Vennligst brenn alle kjeksfabrikker i England). Den harde skipskjeksen vi var blitt kjent med under feltøvelsene tidligere i år, ga nok mange såre gommer på den andre siden av Kanalen. Hvis flyene hadde mellomlandet på en regnværsdag, brakte de også med seg litt av Frankrikes jord tilbake. Det besto av en særs klebrig, brunaktig leire som det tok tid å fjerne. Stor stas i går da Frankrikes frihetskjemper nr.1 på utefronten, general de Gaulle, gikk i land ved Courseulles-Graye. King George VI av England og Winston Churchill besøkte samme dag general Montgomery´s hovedkvarter i Chateaux Creullet i landsbyen Creully.

Opp til i dag har de allierte klart å sette i land 350.000 mann og kan nå losse 200 skip i døgnet. Også norske transportskip gjør en viktig innsats med å frakte både soldater og forsyninger til Normandie. I begynnelsen av invasjonen var det veldig liten margin mellom katastrofe og suksess, men nå ser det bedre ut selv om tyskerne forsvarer seg innbitt og iblant går til kraftige motangrep.

DEN 16. JUNI: Stor flytrafikk hele dagen . U.S. Army går nå hardt på for å skjære av Contentin og isolere havnebyen Cherbourg. Det blir stadig flere V- bomber over Brighton og London. De kan falle ned hvor som helst og det gjorde én sist natt her i nærheten, men jeg sov for tungt til å merke det. De lyser som en stjerne i mørket og bråker infernalsk inntil motoren stopper, og da er det om å gjøre å søke dekning hurtigst mulig. Vi får også opplyst at det er viktig å holde for nese og ører med munnen lukket for å unngå skader på lunger og trommehinner. Undertrykk som følger trykkbølgen kan være så kraftig at det trekker lungene opp i halsen, så en kan bli kvalt av sine egne lunger. Det er sikkert lange sekunder å vente fra motorstopp til eksplosjonen kommer. Mange begynner å bli engslige for fremtiden, særlig de siste som kom fra Sverige. Hadde de visst det var slik det skulle bli, hadde de nok ikke kommet over til England. Noen hadde vel opplevet for lite av krigen til å tåle litt motgang.

DEN 17. JUNI: Amerikanerne er nå kommet helt frem til havet på den andre siden av halvøya Contentin og utvider fronten til begge sider. For britene går det tregere. De har storparten av Rommels panserdivisjoner mot seg, og de kjemper hardt for å beholde Caen og Carpiquet flyplass som er strategisk veldig viktig. Denne ventingen er til å tørne crazy av. Nå har vi gått på reisestatus en hel uke uten at noe har hendt. Etter planen skulle vi ha flyttet over til Normandie på D-Day + 10, dvs. i går, men det pågår fremdeles harde kamper i det området den norske Wingen er tiltenkt. En kanadisk Wing reiste over til Normandie i dag. RAF har nå 5 feltflyplasser i Normandie og USAAF har også 5. Foreløpig er det kun jager-bombefly med 20 mm kanoner og 60 punds raketter eller bomber som flyttes over. De er veldig effektive mot tysk panser og deres forsvarsstillinger.

SØNDAG DEN 18. JUNI: I dag morges fløy en tysk flygende bombe like over teltene våre i ca. 300 m høyde, og fy for et spetakkel. Den laget et bråk som hundre kraftige motorsykler på fri eksos og spydde røk og ild. Vårt luftvern ga på med alt de hadde, men så ikke ut til å treffe. Det er sikkert ikke lett å ta dem når de flyr så lavt. En falt ned i nærheten av Bognor Regis senere på dagen. Det går flyalarm rett som det er for bombene fra en eller flere utskytningsramper i Frankrike, på vei mot London eller noen av utskipningshavnene. Bombene har veldig liten treffsikkerhet og kan falle ned hvor som helst. Den nye bomben har allerede fått flere klengenavn, bl.a. Buzzbomb og Doodle Bug. Den gjør stor skade ved at den eksploderer ved kontakt, mer eller mindre oppå bakken, og blåser bort alt innen et stort område pga. sin kraftige ladning. Med sin høye hastighet er det ikke lett å skyte den ned, men Tempest og Typhoon kan klare det. Selv Spitfire klarer å ta dem hvis de ligger høyt og kan stupe ned etter dem. Noen kolliderer med sperreballonger og styrter ned. V-1 drives av en enkel impulsmotor som går på oxygen og et spesielt brennstoff. Den styres av en gyroinnretning og går i 300 - 900 meters høyde med en fart på 650 - 750 km. t.. Det er opplyst at den har 2.000 lbs. sprengstoff i nesepartiet. Det er typisk for Hitlers krigsførsel at han bruker bomben til terror mot London i stedet for utskipningshavnene med kjempelagre for invasjonen. Flygingen i dag har gått for fullt med partuljer og støtteangrep i frontområdet. Britene har inntatt og befridd Balleroy og Caumont. Den kunstige havnen, Mulberry, i Arromanches, er nå i drift og har en kapasitet på 22.000 tonn forsyninger i døgnet. Noen finere seksjoner er fremdeles underveis i slep over Kanalen, men en storm som har brutt ut skaper store problemer. Allierte fly angriper stadig viktige kommunikasjoner som veier, broer, jernbaner og kanaler for i sinke tyske troppeforsterkninger på vei mot fronten.

DEN 19. JUNI: Begynte å gjøre flyene klare kl 03.30 i morges for å sette dem på beredskap for nedskyting av flygende bomber. I grålysningen kom en like over hodet på oss, og luftvernet skjøt som besatt, men også den kom seg unna og fortsatte på sin vei mot London. Det er mulig den ble tatt senere eller fløy bort i kabelen til en sperreballong. Det var interessant å se dem på kort hold. Den har en motor montert på ryggen som spyr ild og røyk og lager en infernalsk støy, ellers ser den nesten ut som et vanlig fly. Det tyske rakett og V-1 programmet i Peenemünde-området har vært under oppsikt et års tid og blitt bombet av RAF og USAAF. Wingen har også vært med på å forstyrre byggingen av utskytningsramper og således forsinket den operative siden av det nye våpenet. Skvadronene har vært på vingene over Normandie i hele dag, og alle pilotene rapporterer om fravær av Luftwaffe, men harde kamper på bakken og at Kanalen er tett trafikkert med skip av nær sagt alle kategorier. Det glimter alt i ett fra krigsskipene som beskyter de tyske kystvernbatterier, som ennå gir liv fra seg, til tross av bombing og beskytning. Tyske stillinger lengre inne i landet blir også beskutt av skipsartilleri når dette er praktisk. Fremdeles deltar skipsartilleri av passende kaliber iblant i regelrette panserslag. Storm i Kanalen skaper store problemer under lossing av forsyninger i det kunstige havneanlegget. På hjemveien etter et tokt over Frankrike, fikk løytnant H.R. Isachsen og fenrik Aanjesen fra 332 skv., øye på en V-1 som krysset den engelske kyst. Begge stupte etter den og ga på med kanoner og MG slik at bomben eksploderte. Uheldigvis ble begge flyene noe skadd av splinter fra bomben, men kom vel hjem.

Major Werner Christie, skvadronleder og pilot på flyet mitt, er nå postet til en Mustang skvadron i RAF som Wing Commander, dvs. sjef for 4 -5 skvadroner. Han skal på såkalt hvile etter 200 tokt, eller 300 timer, over fiendtlig territorium. Pilotene går iblant over på ikke operativ flyging en tid, som transportflyging eller lignende, men som regel er de snart over på egen eller engelsk skvadron etter kort tids hvile. Noen søker seg over til nattjager skvadroner når hvilen blir for kjedelig. Christie reiser herfra i morgen og inviterte Aasen, meg og andre som hadde arbeidet på AH-Z, til cocktail party i Bognor hvor vi hadde det riktig hyggelig. Jeg kommer til å savne ham, han har vært en fin kar å arbeide for. Major Jon Ryg overtar som ny skvadronsjef, men på sitt eget fly. Jeg kjenner ham fra North Weald hvor jeg hadde flyet hans en tid da han var Flight Commander, også en fin kar.

DEN 20. JUNI: Flyet mitt ble ødelagt i dag under landing på B-2, en feltflyplass i Frankrike. Etter planen skulle Wingen vår ha landet i Frankrike i dag, men ingeniørtroppene kan ikke komme til da det er altfor mye artilleriild i området vi skal til. General Montgomery sliter hardt og maler i stykker tyske panserstyrker etter hvert som troppene avanserer litt. U.S. Army har inntatt Carteret, Montebourg og Valognes og nærmer seg Cherbourg som har en stor havn, men den vil sikkert bli ødelagt før tyskerne der kapitulerer.

Et av Wingens fly skjøt ned en Doodle Bug i kveld. Eksplosjonen var så kraftig at flyet fikk et ekstra puff oppover, og to fly i samme følge ble skadet av splinter fra bomben. Har hatt jobb med å montere 90 gall. (409 liter) dropptank under flyet mitt i dag. Det skulle øke aksjonsradien på flyet ganske bra og øke flytiden til vel 2:30 - til 3:00 t. Sersjant Veiersted fikk motortrouble og måtte hoppe ut over Kanalen, ble plukket opp av et Walrus-fly og kom tilbake i kveld. 331 skv. skjøt ned sitt 85. fly i dag ved å skyte ned en Me 109G. Denne flytypn har gjennomgått mange forbedringer og kan nå fly med en hastighet på opp til 650 km. t. Bevæpningen er også blitt forbedret med en 20 mm kanon som skyter gjennom propellerbosset. I vingene har den som før halvtoms kanoner, eller caliber 50 som det heter her. FW 190 er også blitt forbedret igjen. En modell har fire 20 mm kanoner i vingene og en 30 mm kanon som skyter gjennom propellerbosset. Fullt lastet veier den 1.000 kg mer enn Spitfire og regnes som verdens beste jager-bomber..

DEN 21. JUNI: Nå blir det atter gitt kortpermisjoner - ingen god nyhet. Kanskje vi ikke får være med over til Frankrike likevel? Fikk ny AH-Z i kveld, men den har adskillige timer i lufta og ser ikke helt bra ut. Alle mann fikk pakkordre i kveld og jeg skal si stemningen blant gjengen steg himmelhøyt - endelig skulle vi få komme over til Normandie. Vår skvadron, dvs 332, eskorterte i dag 100 Lancasterfly til bombing av baser for V-1 og V-2. Sistnevnte er kjemperaketter og foreløpig det siste kommende skudd av Hitlers terrorvåpen. Tyske fly viste seg ikke.

DEN 22. JUNI, RAF TANGMERE, SUSSEX: Vi kom ikke lengre enn til Tangmere og føler oss litt snytt, men det var en fin trening i pakking, opplasting og kjøring i konvoi, samt utlasting og opprigging av telter etc. Pakklisten for et 8-mannslag i en lastebil kunne være: 1 oljefat, flere kanner glycol, noen kanner bensin, 1 startervogn, 8 hovedhjul med dekk for Spittfire, verktøykasser, bremsesko, fortøyningsutstyr, kamuflasjenett, eget telt, våpen og personlig utstyr etc. Så fikk begge sjåførene sitte foran, og de øvrige 6 åle seg på plass. Det var trangt. Flyene kom like etter vår ankomst og da var det å ta daglig inspeksjon og gjøre alt klart for nye tokt. som blir dagens tredje - ikke verst på en flyttedag. Sånne forflytninger var veldig slitsomme da flyoperasjonene måtte gå som normalt samtidig. På samme tid er det oppfriskende med litt forandring. Tangmere ligger nesten helt ute ved Kanalen og spilte en viktig rolle under Battle of Britain. Stasjonen ble sterkt bombet og oppskutt. Her er det faste baner og permanente hangarer som gjør tjenesten mindre slitsom, men vi må fortsatt bo på feltmaner. DEN 23. JUNI: Var en tur til North Bersted i går kveld for å hente noe gjenglemt utstyr der. Mye flyging og plenty å gjøre, men været er fint og resultatene bra, og da er det jo bare en fornøyelse å stå på. 331 skv. skjøt ned 4 Me 109 uten tap selv. To Doodle Bugs over her i løpet av dagen, og etter drønnet å dømme kom de ikke så mye lengre heller. Det er ikke så veldig mange V-1 som farer over oss, men de flyr mot London også fra andre retninger og øker stadig i intensitet. Var på kino i leiren. Invasjonen for å befri Europa fra de råtne og brutale nazistene, har vært , er og vil fremdeles bli en blodig affære. Under denne kamp på liv og død for Europa, skriver vår store dikter, men landssviker, Knut Hamsun, meget vakkert om tyskerne i norske aviser. I den anledning ligger det nær å nevne at SS tropper den 10. denne måned samlet alle 700 innbyggerne i landsbyen Oradour-sur-Glane, nær Limoges, og myrdet alle menn i grupper på 20 mens de øvrige måtte stå og se på. Derpå ble kvinner og barn drevet inn i kirken, dynket med bensin og brent sammen med kirken. 207 barn ble offer for de tyske djevler. En tysk soldat bar også et nyfødt barn inn i kirken. En kvinne klarte å smyge seg ut av et vindu, ség ned langs veggen og besvimte. De som klarte å komme seg ut og prøvde å rømme, ble skutt ned. Det viste seg noe senere at tyskerne hadde tatt feil landsby. Det skulle ha vært Oradour-sur-Vayres. Hele aksjonen var en straffeaksjon for et angrep Les Maquis hadde gjort på tyskere. Slike idealer hadde Knut Hamsun og mange andre vettløse fjols i Norge.

DEN 24. JUNI: Jeg har nå fått klassifisering som “Fitter II A” og postet over til 66th. RAF Squadron for å arbeide i reparasjonshangaren fra i dag. Det hele er en faglig forfremmelse, og jeg er litt stolt over det da jeg visstnok er den eneste ved Wingen som har klart det ved selvstudium. Min nye skvadron ble opprettet under den 1. verdenskrig, den 30. juni 1916, på Felton flystasjon ved Bristol og er en av de eldste i RAF. Etter noen måneders trening var den med på å skyte ned 3 Zeppelin luftskip som bombet London. Senere ble den sendt til Frankrike med jagerflyet Sopwith Pups. I november 1917 ble den overført til Italia for å hjelpe dem mot østerrikerne. Skvadronen kom tilbake til England 1919 og ble nedlagt den 19. oktober. I 1936 ble skvadronen gjenopprettet med skvadronbokstavene LZ- og var en av de første til å få Spitfire da den 2. verdenskrig brøt ut. Etter tjeneste på Vestfronten var den stasjonert på Kenley og Gravesend, hvor den tok del i Battle of Britain. Som før nevnt ble den tilsluttet 132 Wing i mars d.å. Kaptein Jønsberg er teknisk sjef, de fleste befal er norske og norsk bakkepersonell utgjør ca. 60 %. Flygerne kommer fra flere allierte nasjoner. Den tekniske delen og øvrig service apparat betegnes No. 6066 Servicing Echelon og kan brukes ved hvilken som helst Spitfire-skvadron, når hensiktsmessig. I dag ble også RAF 127 Squadron tilsluttet Wingen etter lengre tids tjeneste i Midtøsten. Deres Servicing Echelon har nr. 6127. Var en tur i Chichester på kvelden, men der var det et hav av soldater og kamp om hver pint øl.

SØNDAG DEN 25. JUNI: Her går det hardt for seg. Med så mye flyging er det ikke lenge mellom hver gang flyene må inn til periodisk inspeksjon eller større reparasjoner i hangar. I følge liaisonoffiseren vår fra Hæren har amerikanerne begynt å nedkjempe festningsanleggene for Cherbourg. Britiske tropper sliter hardt med å nedkjempe tyske panserdivisjoner omkring Caen. Et av de store problemene i Normandie er “Bocage”, dvs urgamle hekker som med røtter har, nesten siden tidenes morgen, vokst seg til sterke jordvoller som er nesten ugjennomtrenglige, selv for kraftige tanks. De er ypperlige for tyskerne, men til stor ulempe for de allierte under angrep. Når allierte tanks prøver å kjøre over de høye hekkvollene, kommer den dårlig pansrede undersiden så høyt at de blir lette offer for tyske panserkanoner. En smarting av en “Hillbilly” som het Roberts, foreslo å sveise en slags sagtenner foran på tanksen slik at den kunne skjære- brøyte seg gjennom les bocages. Ideen ble prøvd og virket fint og slike tanks fikk navnet Nesehorn. Rommels sperrebukker på invasjonsstrendene viste seg å være fine materialer til formålet.

Det ble senere kjent at Hitler den 17. juni var kommet til Margival for å diskutere situasjonen med Rommel. Det hele så nå så dårlig ut for tyskernes styrker at Rommel foreslo å slutte fred med Storbritannia og USA. Hitler ble rasende og gikk tilsengs. I løpet av natten falt det ned en V-I bombe like i nærheten. Det var en som var kommet på villspor, men Hitler ble vettskremt og reiste hjem igjen neste morgen. Dette gale, syke mennesket som hadde satt hele verden i brann, var nok en ynkelig, redd pyse når fare truet. Møtet hadde forøvrig funnet sted i en kraftig bunker som hadde blitt bygget i 1940 for staben som skulle lede luftkrigen og invasjonen av Storbritannia.

Stormen ute i kanalen varte helt til den 22. juni og forårsaket så store ødeleggelser og forstyrrelser i frakt og ilandføring av forsyninger, at invasjonen sto i fare for å miste sin offensive karakter, kort sagt - værgudene kunne ødelegge det hele. Kapasiteten på forsyninger sank fra 22.000 tonn til 3.000 tonn i døgnet hvilket medførte alvorlige problemer. Noen seksjoner i slep, bl.a. 300 m pier, sank i Kanalen. Amerikanernes Mulberry på Omaha Beach ble helt vrak og hundrevis av fartøyer havarerte eller ble sterkt skadet. Det engelske anlegget er nå i full drift igjen og det sier litt om de alliertes dyktighet og forutseenhet at de, tross alle problemer, 20 dager etter invasjonen begynte hadde satt iland 902.000 mann og 189.000 kjøretøyer og tanks.

Det kom senere frem at det hadde vært mange som tvilte på at invasjonen lot seg gjennomføre, og da general Eisenhower den 5. juni ga klarsignal om å sette det hele i gang, skrev han ned på kladd et kommunike til bruk i tilfelle operasjonen skulle mislykkes: “ Våre landinger i området mellom Cherbourg - Le Havre har ikke oppnådd å få tilfredsstillende fotfeste, og jeg har trukket troppene tilbake. Min avgjørelse om tid og sted for angrepet var basert på den beste informasjon tilgjengelig. Troppene som deltok i luften, til sjøs og på land kjempet tappert og gjorde alt som kunne forventes av dem. Hvis noen kritikk eller feil kan forbindes med forsøket, er skylden min alene.”

Det engelske Secret Service hadde vært veldig aktivt i lang tid før invasjonen og foret Det tyske etterretningsvesenet med desinformasjon via egne- og dobbeltagenter om hvor og når invasjonen ville finne sted. Bløffen om en kjempearmé som skulle angripe ved Pas de Calais etter Normandie, var meget vellykket. En skjerm av jagerfly hadde holdt tyske spionfly borte fra England i lengere tid, og Churchill uttalte noe senere i forbindelse med invasjonen at i krig er sannheten så kostbar at den må voktes med en livvakt av løgner. En Buzzbomb strøk like over flyplassen i kveld, luftvernet pøste på med smått og stort kaliber, men utysket fortsatte videre. I mørket virker den enda mer uhyggelig med den spøkelsesaktige plaprelyden og med en kjempeflamme etter seg. DEN 26. OG 27. JUNI: Arbeidet på Maintenance går greit, og jeg kjenner de fleste i laget fra før. Med styrtregnet i dag, føltes det fint å få arbeide inne i tørr hangar. Det er imidlertid ekstra ufyselig å bo i telt i sånt vær. RAF holder 5 skvadroner over invasjonsområdet hele tiden, så vi må stå på hardt for å holde dem med kampklare fly. I går ble en nordmann fra Wingen drept av en flygende bombe på Victoria Stasjon i London. Han var ny hos oss, hadde visst ingen fagstatus og veldig få kjente ham. Jeg tror ikke det er mange ved Wingen som finner en V-bombe i ny og ne særlig brysom, noen betrakter det sågar som underholdning, men inne i byer og tettbygde strøk, dreper og skader hver bombe dusinvis av smått og stort. Lite å gjøre i hangaren den 27. Kanskje det er ettervirkning av regnvær og lite flyging i går. Måtte kranke opp kompressoren for sprøytelakkering av en propellspinner. Sånne jobber faller på meg da jeg er den eneste ved skvadronen som har spesialkurs i flylakkering. Hurrah! nå har amerikanerne inntatt Cherbourg i noenlunde hel stand, men havnen er sprengt her og der og besådd med miner og annet kraftig sprengstoff. Eksperter er allerede i gang med å gjøre havnen brukbar, hvilket vil være til stor hjelp med å få inn forsyninger direkte fra USA. Behovet er stadig økende. Det går tregere på den britiske fronten hvor de kjemper mot storparten av de tyske panserdivisjonene, som skal hindre britene i å bryte ut og avansere mot Paris. Var på stasjonens kino og så “King´s Row”. Brev fra Peggy.

DEN 28. JUNI: Har vært ute på flighten og montert støtpute på reflektorsikter. Den vil beskytte pilotens hode under eventuell krasjlanding. Fikk en del filing og klinking å utføre i hangaren etterpå. Da jeg arbeidet ute på Flighten, kunne jeg som oftest slappe av når flyet mitt var på tokt, men i hangaren er det noe å gjøre nesten hele tiden og iblant nattarbeid. Riktignok er det en forfremmelse å arbeide på Maintenance, men jeg får ikke følge så godt med i flygingen som da jeg jobbet ute på Flight Line, så fra nå av har jeg mindre å skrive om hva norske flyoperasjoner angår. Det er sjelden luftkamper lenger, og toktene går stort sett ut på patruljering, eskortering av bombefly samt bombing og oppskyting av bakkemål. De allierte har nå ca.11.500 fly til rådighet i forbindelse med invasjonen. Det er jagerfly, jager- bombefly, lette og tyngre bombefly, transportfly, observasjonsfly, etc. Det siste av USAAF´s jager-bombefly, P-51 Mustang, gjør seg mer og mer gjeldende. Det har også aksjonsradius nok til å eskortere deres dagbombere helt til Berlin, hvilket har redusert tapene av bombefly betraktelig. Tyskerne har visstnok ca. 2.400 fly i vår del av krigsområdet. En regner med at omtrent 60 % av dem er kampklare til enhver tid.

I dag er det 5 år siden Women,s Auxiliary Air Force ble opprettet, og dagen ble markert med stor fest på stasjonen om kvelden. Kvinnekorpset gjør en beundringsverdig innsats innen de fleste yrker i RAF. Jeg deltok i festen og hadde det riktig hyggelig. De fleste WAAFs jeg snakket med var veldig patriotiske, men engstet seg for familiemedlemmer på aktiv millitærtjeneste og lengtet ofte lengtet hjem til familie,slekt og venner.

DEN 29. JUNI: Hadde den glede å få to Røde Kors brev hjemmefra. De sa at alt sto bra til. Fikk beskjed i går at jeg skal reise over med luftpartiet likevel, selv om jeg nå tilhører en ny skvadron, og det var jo gode nyheter. Tett med flyalarmer, men vi så ingen roboter. Bombing av London med V-bomber øker og er nok en verre terror enn hva Blitzen var. Nå kommer det bomber når som helst døgnet rundt, og antallet øker stadig. Noen blir skutt ned av luftvernskyts langs Kanalen, noen blir skutt ned av fly under den videre ferd, og noen havarerer pga. sperrebalonger som er siste forsvarslinje. Det henner også at en og annen styrter underveis pga. motorsvikt. Det gjøres mye for å redusere angrepene, bare Invasjonen har høyere prioritet. Den nye Spitfire XIV med 2050 Hk Griffin motor er veldig rask og effektiv mot V-1. Spitfire XVI med Merlin Packard motor, produsert i USA, gjør også en veldig bra jobb. Sersjant Veiersted måtte hoppe ut over Kanalen igjen, den andre gang på ti dager. Han ble imidlertid tatt opp fra sin gummibåt av et Walrus redningsfly, og kom tilbake til 332 skvadron samme dag. Redningstjenesten i Kanalen er veldig effektiv.

DEN 30. JUNI, MIMOSA HOUSE, BOGNOR: Fikk 24 timers perm og reiste hit for å slappe av litt. Det skal gå riktig vilt for seg i RAF hvis en ikke får fri et døgn i måneden. Tilbrakte kvelden på Pavillion og traff mange kjente. Er fed up og lei meg da det går rykter om at den norske delen av Wingen skal holdes tilbake i England i samsvar med avtale mellom Den norske ligaen for “Det brukne gevær” i London og England. Det går jo så mange usanne rykter og jeg håper at dette også er usant. Hadde brev fra Betty i London og hun klaget svært over bombing døgnet rundt og lite søvn. Det er liten bevegelse på de britiske fronten. Derimot ser det lysere ut på den amerikanske. Etter å ha kjempet seg tvers over Contentin-halvøya og frigjort den nordlige delen med Cherbourg, har de fått mer rom for å kunne bygge opp for offensiv inn i landet. Den kunstige havnen i Arromanches er nå helt reparert etter stormskadene 19. - 22. juni. Den er også utvidet og nå i full drift igjen med øket kapasitet. I dag ble løytnant Hattrems fra 331 truffet av Flak nordøst for Tilly-sur-Seulles, og dropptanken eksploderte. Han forsøkte å buklande på et jorde, men traff noen trær med stor fart og ble drept.

DEN 1. JULI, 1944: En rutinemessig dag i hangaren med ettersyn og reparasjoner av fly. Reiste til Chichester, gikk på Caumont og så: “Heaven is Round the Corner” og “Sherlock Holmes Faces Death”, men det var mange forstyrrelser pga. Doodle Bugs som raste over området på sin vei til London, for å spre død og ødeleggelse der. Hadde en pint sammen med gjengen og fikk lift hjem med en militærbil.

UKEN DEN 2.- 8. JULI: Søndag: Stille og rolig dag med rutinearbeid i hangaren. Regn og søle hele uka. Geværvakt til natten. Brev fra Peggy. Mandag: Rolig vakt bortsett fra en flygende bombe i ny og ne på ærbødig avstand, men én var ubehagelig nær. Litt av et syn i mørket med en lang ildhale etter seg Dårlig vær og lite å gjøre i hangaren i dag. Nyhetene fra Frankrike er ikke særlig bra, bortsett fra den amerikanske fronten som ikke møter så sterk motstand som britene. De har 7 av tyskernes 10 panserdivisjoner mot seg i den mest strategiske del av fronten. Tirsdag: I dag den 4. er det bedre vær og mye flyging til støtte for troppene i Normandie. Svarte på de to Røde Kors brevene hjemmefra jeg fikk forleden. De sendes via det nøytrale Portugal. Det er mye utålmodighet blant gjengen for å komme over til den andre siden av Kanalen, men jordet vårt ligger fremdeles under ild, så vi må gi tål. Stedet som heter Villons-les-Buissons ble inntatt av kanadierne allerede første invasjonsdagen, men det er stadig tyske motangrep med artilleriild mot området. Det pågår fremdeles harde kamper om flyplassen Carpiquet. Den tyske øverstkommanderende på vestfronten, feltmarsjall von Rundstedt, ville trekke seg ut av Caen og rekkevidden for de alliertes marineartilleri, men Hitler ble rasende og avsatte ham på flekken. Under eskorte mistet 332 skv. 2 fly. Fenrik Røsland fikk en granatsplint i hodet, mistet mye blod og fikk hjernerystelse. Det er helt utrolig at han klarte å fly hjem. Fenrik J. Helland ble truffet, måtte hoppe ut og ble tatt til fange.

Onsdag: I dag kom det på dagsordren at jeg er blitt forfremmet til Fitter 2 A. med kl. 1. Det er sjelden at noen hopper opp så mange steg på en gang uten å ha gått på kurs. Fikk bankboken min tilbake og fikk rettet opp finansene mine som var i en sørgelig forfatning. Torsdag: Så mannskapet hoppe ut i fallskjerm fra en B-17 Flying Fortress, 8 mann i alt. De kom seg vel ned og lot flyet fortsette på auto-piloten ut over sjøen hvor det vil ende sine dager når bensinen tar slutt. Flyet var sterk skadet, og da er det billigere å ofre at fly enn å risikere at mannskapet blir drept under landing. Flyene våre eskorterte 30 stk. B-25 Michells bombefly for angrep på Chartres. De ble angrepet av 20 Me109 og FW 190. Flyene våre skjøt ned 9 og skadet flere av de tyske fly, mot tap av et fly med pilot. Den norske Wingen går for å være den beste i The 2nd. Tactical Air Force siden invasjonen begynte, og RAF vil gjerne ha oss med over til Frankrike. Tilbrakte noe av kvelden i Fontwell, før jeg gikk på dans i leiren. Carpiquet er endelig inntatt og vil bli nyttig for tyngre fly da den har baner av betong. Fredag: Bra dag i hangaren og fint vær med stor flyaktivitet. Lønning og festlig kveld i Chichester, selv om det var diverse flygende bomber og annet rart som fór i luften. Lørdagen var rutinemessig. Tilly-sur-Seulles er blitt frigjort av kanadierne etter at byen skiftet eier 23 ganger, og da var hver 10. borger drept og et stort antall tyskere og kanadiere falt.

SØNDAG DEN 9. JULI: En rutinemessig dag i hangaren. Den 10. juli: En del av Caen er blitt frigjort av de allierte etter bitre kamper. Etter noen tusen bomber fra luften og beskytning med grovt marineartilleri, kan det neppe være stort igjen av byen. Området bestemt for oss ligger fremdeles innen kanoners rekkevidde så det blir neppe noen flytting med det første. I går eskorterte Wingen 104 Lancaster og Halifax bombere under angrep på fire V-1 ramper ved Dieppe. Været var ikke bra så Wingens fly landet både her og der etter toktet, men innen kvelden var de alle tilbake på Tangmere. I løpet av mai - juni bombet amerikanske luftstyrker bl.a. tyske fabikker, som produserer syntetisk olje og bensin, så kraftig at produksjonen er blitt halvert. RAF har konsentrert seg om bombing av byer, industri, jernbaner, kanaler, broer og alt som kan hindre eller forsinke tyske forsterkninger og materiell til Vestfronten. En skole i utkanten av London ble truffet av en V-1 bombe forleden. 9 piker ble sterkt skadet og sendt til hospital.

DEN 11. JULI, Roding Lane 349, Woodford Green, Essex: Var på 24 timers perm og besøkte Betty. På reisen dit så jeg enkelte skader etter V-1 bombenes herjinger, men vi tilbragte storparten av dagen i Woodford Green og Epping Forest, som ikke så lett lot seg skade av krigens galskap. Skogen strekker seg fra Epping til London, og har fremdeles mange idylliske steder og er et yndet utfartssted for Londons borgere. Skogen var i tidligere tider en kongelige jaktskog og diligensen mellom Cambridge og London hadde sin rute gjennom den. Epping Forest var den gang veldig tettvokst og et yndet sted å operere for krypskyttere og landeveisrøvere. Nå fortiden er det V-1 bomber som truer, men de skremmer ikke folk fra å hygge seg her på de mange hyggelige vertshus eller stille skogsstier, på sin knappe fritid. Var på Majestic og så film om kvelden.

DEN 12. JULI, RAF Tangmere, Sussex: Var på rundtur i London og så på bombeskadene. Mange steder så det forferdelig ut, og det var tydelig at det tok på befolkningen å ha dette hengende over seg til alle timer i døgnet. Under Blitzen var det opphold iblant mellom flyalarmene, men nå var det nesten aldri opphold, og arbeidet måtte passes. Et sted talte jeg til 24 eneboliger som var skadet av én bombe. Fire av dem var nærmest blåst bort, de øvrige blåst rene for dører, vinduer og tak i varierende grad. Riktig nok er moderne hus i England av svakere konstruksjon enn ellers i Europa, og blåses lettere i stykker av de voldsomme trykkbølgene fra V-1 bomber, så opp til et dusin hus kan bli ubeboelige av én bombe. Det ble sagt i London at den 15. juni hadde det falt 200 V-1 bomber der i løpet av et døgn. Tok toget fra Victoria Station til Bognor og møtte to Doodle Bugs underveis, men de fortsatte videre i retning London for å spre død og fordervelse der.

DEN 13. JULI: En riktig travel dag med reparasjoner, skifting av deler og merking av nye fly. En mann ble drept i dag da han sto like foran vingen på et fly i det et skudd fra en 20 m.m. kanon gikk av ved et uhell. Skuddet var så kraftig at han ble nesten halshugget. Det blir forlite søvn og hvile for mange, så uhell kan lett hende. Bitre kamper i Burma.

DEN 14. og 15.JULI: Atter en veldig travel dag i hangaren. Været er elendig, men flygingen går fint likevel så lenge det er klart over invasjonsområdet. Det er Frankrikes nasjonale frihetsdag i dag den 14., og litt av landet kan feire den i frihet, stort sett i sine ruiner, men det kommer vel bedre dager. Kong George VI med Dronningen og utenriksminister Anthony Eden besøkte stasjonen i dag og slo av en prat med flere av de norske, men vi i hangaren så ikke noe til dem. Tilbragte kvelden i Chichester. Den 15. gikk stort sett med til lakkering og merking av nye fly. Alle tre skvadronene har vært ute på eskorte av Lancaster bombere for angrep på mål litt nord for Paris. En engelsk flyger fra Wingen savnes.

SØNDAG DEN 16. JULI: En rolig søndag med normal arbeidsbelastning. Film på stasjonen om krigen i Nord-Afrika. Den var ganske interessant, men som ventet var det temmelig harde saker. Mandag: Fikk tidlig fri, reiste ned til Pagham Lagoon og badet. Deilig med en dukkert for å få av seg støvet. Spiste kvelds på NAAFI kantinen og fikk lift hjem. Traff en hyggelig familie fra Bognor Regis som jeg kjente fra før. Tirsdag: Var hos Doc for ørene mine som ble fulle av vann igår. Han hadde i olje for å bløte opp voksen og spyle den ut senere. Nesten 2.000 fly angrep frontområdet idag og mange fly som var skadet landet her med døde og sårede ombord - et ekkelt syn. En haleskytter hang i stroppene sine utenfor flyet, ble slept etter flyet under landing og var død da flyet stoppet. Antagelig ble han drept av tyske jagerfly eller Flak. Han tilhørte et polsk flymannskap. Noen av flyene havarerte under landing. RAF har nå 18 feltflyplasser i Normandie, USAAF har 25. Onsdag: Var hos Doc og fikk renset ut ørene mine igjen og hører nå betydelig bedre. Et amerikansk B-26 Marauder, tomotors bombefly med ødelagte bremser, landet her i kveld. Det fór like forbi et fly jeg reparerte og braste opp i en eplehage hvor det omsider stoppet. Noen av mannskapet ble skadet og lagt inn på stasjonenes sykehus. Skrev til Joan, Renée, Knut og Håkon Dahl. Kanskje jeg får langperm neste uke. Torsdag: Tegnet meg på liste for skarpskyting til skyttermerke. Nyhetene fra Frankrike er bedre nå om dagen. US Army angriper St. Lô som er et viktig veikryss. Caen og flyplassen Carpiquet er nå helt på allierte hender. Begge skulle i følge invasjonsplanen ha blitt inntatt den 7. juni, men en samling Hitler Jugend og SS soldater forsvarte flyplassen og kjempet fanatisk nesten til siste mann. Fredag: Har 36 timers perm fra i kveld, men da jeg får langperm til uken, må jeg spare mine dukater til den tid og bli her i området. Det har vært mye å gjøre den senere tid så det skal bli fint med litt fri. Lørdag: Tilbrakte dagen i Bognor og hadde det hyggelig bortsett fra en og annen Buzzbomb som fór over byen. Var på Picturedrome og så “Drams along the Mohawk” Da jeg kom hjem om kvelden, falt en flygende bombe ned på flyplassen så ild og gnister fór himmelhøyt, men gjorde ikke særlig skade.

SØNDAG DEN 23. JULI: Hurra! den 20. juli ble det forøvet attentat mot Hitler i hans hovedkvarter, men han fikk bare lettere skader - Fanden passer på sine. Det er i alle fall oppmuntrende å høre at det finnes noen vettuge offiserer i Tyskland som prøvde å ta livet av ham. Hele attentatet var visst mislykket. Hard arbeidsdag og overtid for reparasjon av en hydraulisk control box for understellet. Skal ha geværvakt til natten. Utenom Spitfire med bomber og kraftige skyts , opererer the Second Tactical Air Force også med Typhoon og Tempest, utstyrt med fire 20 mm kanoner og åtte 60 lbs. raketter. Tempest er hurtigst og gjør 710 km.t. Den kan også ta igjen V-1, men er mest brukt som flygende artilleri mot tyske tanks , armerte kjøretøyer og forsvarsstillinger.

DEN 24 JULI: Den senere tid har det foregått en organisasjonsmessig endring med at alle wings skal ha 4 skvadroner. Dette førte til at vi fikk den engelske RAF No.127 Squadron fra den tsjekkiske 134 Wing, som nå ble overført til Fighter Command i England. Tenk om vår Wing skulle bli oppløst på samme måte. Den 127. skv. ble satt opp på Catterick februar 1918 og oppløst allerede i juli samme år. Den ble satt opp igjen juni 1941i Haditha, Irak, med Hurricanes og Gladiators. Etter en rekke forflytninger i Midt-Østen, ble den overført til Nord-Afrika til støtte for den 8. Armé under offensiven. Mot slutten av 1942 var dens hovedoppgave å beskytte konvoier til Malta, og fra januar 1943 ble den overflyttet til Palestina med oppgave å beskytte konvoier og patruljere. I mai 1944 kom den til North Weald hvor den ble utstyrt med Spitfire IX og tilsluttet den tsjekkiske 134 Wing . Denne wing hadde ikke nok personell til å tåle de tap en måtte regne med under felttoget på Kontinentet og ble derfor oppløst. 127 skv. ble samtidig overført til Den norske 132 Wing. 331 skvadron begynner nå å skifte ut sine Spitfire IX med Spitfire IX B som har to 20 mm kanoner og to 0.5” kaliber MG i hver ving. Dette gir kraftigere skyts og mer rasjonell våpentjeneste. Full fart på jobben for å få maksimalt antall fly ferdige før jeg reiser på permisjon, og da blir det å jobbe til langt på natt. Det ser ut til at det begynner å løsne på den britiske fronten etter at de har stått imot alle tyske motangrep og avansert noe. Dette har avlastet amerikanerne mye, slik at de kom frem til Caumont tidlig og isolerte 4 tyske divisjoner ved Cherbourg som de inntok noen dager senere. Storparten av de tyske soldatene har lang kamperfaring fra Østfronten og er dyktige krigere.

Den kunstige havnen , Mulberry Harbour, ved Arromanches, er nå kompletert slik at den virker utmerket som forsyningshavn og overstiger nå 30.000 tonn forsyninger pr. døgn. Den er et bevis på godt ingeniørarbeid og består av en rekke betongelementer produsert i England og slept over Kanalen hvor de ble montert sammen med molo og flytebrygger. En rekke gamle skip ble også senket for å forsterke moloen, deriblant noen norske. Det er en tidevannforskjell på 8 m i sjøen der, hvilket kompliserte konstruksjonen, men det problemet ble løst på en elegant måte. Mange av betongelementene, 2 - 3 etasjer høye, hadde vært senket og fortøyd utenfor Bognor Regis tidlig på vårparten, og det ble sagt at de hadde anti-luftskyts til bruk mot “tipp and run” raiders langs kysten, men Ingen av oss visste noe sikkert. I tillegg kommer også småhavnene ved Port-au-Besin, Courseulles og Ouistreham som også gjør god nytte for seg. Invasjonshæren trenger nå vel 20.000 tonn forsyninger pr. døgn, pluss bensin, utstyr og proviant. Mye av brennstoffproblemet er blitt løst med PLUTO, Pipe Line Under The Ocean, dvs. slanger under Kanalen. Anlegget ble senere utbygget til en kapasitet på 2 millioner liter i døgnet. Etter iherdig innsats har amerikanerne allerede i løpet av fire uker klart å gjøre havnene i Cherbourg operative.

DEN 25. - 28. JULI, YMCA, MANCHESTER: Reiste tidlig fra Tangmere og så litt på London før jeg dro videre med tog fra Euston og kom hit ved 9 tiden. Har tatt inn på YMCA som er både billig og greit. Kjempefest på “George and Dragon”. Tiden til den 28. for hjemreise gikk som en røyk med skøytebaner, kino, dans, puber etc. , og her fant jeg også flere av gjengen fra Wingen på perm. Det er tydelig at flere enn meg fant London litt for urolig for perm og hvile. Her er det rolig døgnet rundt uten bomber, ulykker og annen elendighet.

DEN 29. JULI : YMCA, WARRINGTON: Tilbrakte en hyggelig dag sammen med et bekjentskap fra oppholdet i Slough i våres. På kvelden tok jeg toget til Cardiff for å hilse på Joan og se igjen kjente steder.

SØNDAG DEN 30. JULI, SANDRINGHAM HOTEL, CARDIFF: Artig å se byen igjen. Den er ikke blitt ødelagt særlig mye siden jeg så den sist. Dagen etter ringte jeg Joan, og hun kom til byen hvor vi møtte hverandre etter long time no see. Det var jo artig å møtes igjen etter to år. Vi dro til Roath Park og badet og hadde en riktig en hyggelig dag. Trist å måtte si farvel da kvelden kom. På hotellet ble det storfest sammen med engelske og amerikanske offiserer til langt på natt - stor alliert forbrødring med en riktig hyggelig gjeng.

DEN 1. AUGUST,1944, RAF TANGMERE, SUSSEX: Reiste fra Cardiff i morges via Bristol, Bath, Salesbury og Southampton til Chichester hvor jeg ankom i kveldingen og tok buss til Tangmere. Det er noe trist å krabbe inn i teltet for natten og sove på bakken etter å ha sovet i seng i lengere tid og, ikke minst, spist ved bord med duk og greier.

DEN 2. AUGUST: Travel dag i hangaren.Skiftet flaps på et fly som var blitt skadd under landing på “sølebane” i Normandie. Hadde også en rekke malejobber på nye fly som er kommet til 66th. Squadron. Det lå brev og ventet på meg fra Joan, Peggy, Renée, Marie og Betty. Det går rykter om at vi skal flytte igjen. Håper det blir til Frankrike denne gang da all denne ventingen er særs ubehagelig og nerveslitende. Den amerikanske generalen, Bradley, har satt inn en kjempeoffensiv mot St. Lö og pøser på max med artilleri og bomber. De satte inn 1.800 B-17 bombere i alt og omdannet mye av fronten til den så ut som et månelandskap. Mange av bombene falt også i deres egne stillinger og forårsaket 600 drepte og sårede amerikanere, deriblant en general. Mange soldater ble helt sinnsforvirret og ubrukelige. En mengde av eget krigsmateriell ble også ødelagt.

DEN 3. AUGUST: Det går bedre i Frankrike. De allierte rykker nå stadig lengre frem og synes å stå foran gjennombrudd av den tyske fronten. Amerikanerne har inntatt knutepunktet St. Lô og St. Perrier, som visstnok kostet dem 10.000 mann. Den 79. Divisjon mistet 2.000 mann alene på 5 dager for å avansere 5 km. U.S. general Patton inntok den 27. juli Coutances etter harde kamper. Det VIII. Korps mistet flere tusen mann i et 12 dagers slag, hvor de gikk frem vel 10 km. Iblant blir det tatt russiske fanger i tyske uniformer. De hadde gladelig tatt imot tilbud fra Tyskland om å slåss mot kommunismen. Det påstås å være ca. 50.000 av dem i Wehrmacht. I anledning Kongens bursdag var det ekstraforpleining med linjeakevitt og andre fine greier, så det ble rene storfesten i teltleiren vår. Group Captain Morris hadde vært med i planleggingen av invasjonen og var nå arbeidsledig. Han ble spurt om han nå ville bli sjef for den norske Wingen igjen, hvilket han ga sitt begeistrede ja til. Han kjente jo nordmennene godt fra tiden på North Weald og satte stor pris på dem, selv om deres oppførsel ikke alltid kunne måle seg med den disiplin som var vanlig i RAF. Morris ble sjef og oberst Mehre ble nestkommanderende for Wingen og sjef for alt norsk personell. Tiden april - juli 1944, har vært en veldig aktiv periode for Wingen som fløy 1306 timer. Av disse fløy 331 skv. 598 flytimer alene, 332. og 66. skvadron fløy sammen de resterende i samme tidsrom. Det går også bra for de allierte i Italia etter lange og oppslitende kamper, og russerne stormer frem som aldri før.

DEN 4. AUGUST: I dag var 331 og 66 skvadron eskorte for B-25, Mitchells medium bombefly, som bombet tyske bensinlagre nær Fontainebleau, moderat, tung upresis Flak sør for Paris. Alle våre fly kom vel tilbake. Et fly måtte returnere da det mistet reservetanken. Fagseksjonen i den 84. Gruppe følger godt med den tekniske tjenesten ved de ulike skvadroner, og der står nordmennene seg godt og får tilsvarende ros fra høyeste hold. I dag ble den første V-1 ødelagt av et engelsk tomotors Meteor jetfly. Da våpnene sviktet, la piloten ene vingen under V-1´s ving og vippet den over så den havarerte. Meteor har fire 20 mm kanoner og visstnok en hastighet på ca. 950 km. t. DEN 5. AUGUST: En anstrengende dag da vi har fått mange nye fly med bedre skyts, og de må gjennomgå arrival inspection (ankomst inspeksjon) og merkes for 66 skvadron, hvilket er en del av min jobb. Her sirkulerer de villeste rykter om flytting igjen, og ut på dagen ble de bekreftet, men vi skulle ikke til Frankrike som tenkt. Vi skulle til Funtington som ikke ligger langt herfra. Det ble opplasting av bilene i flygende fart for avreise i morgen. Det går lettere for hver gang vi gjennomfører rutinen for pakking, så slik trening er ikke bortkastet. Vi ligger godt innenfor grensen som er på 6 timer fra ordre blir gitt til konvoien med A eller B partiet er klar til avgang. Flyttingen er en belastning i bra vær, men i regnvær er det et nesten umenneskelig slit å bale med store, tunge hangartelt og tilhørende utstyr samt egne telt og personlig utstyr i søle og annen elendighet, mens flygingen må pågå som normalt. Dagen hadde vært særs varm og kvelden kalte for en pint øl og atter avskjedslag i Bognor Regis.

SØNDAG DEN 6. AUGUST, RAF STATION FUNTINGTON, SUSSEX: Sendte avsted 66 og 127 skv. og dro deretter avsted med bilkonvoien. Ankom her på ettermiddagen. Satte opp teltene våre i en skogkant like ved feltflyplassen. Et parti hadde reist i forveien for å ta imot de to skvadronene som gikk først fra Tangmere og skulle lande her etter endt tokt over Frankrike. De hadde eskortert Mitchells bombefly som bombet tyske kommunikasjoner og våpendepoter i Frankrike. Neste parti ut var 331 og 332 skv., som tok av fra Tangmere for å eskortere 100 Lancasterfly som skulle bombe depoter ved Oise nær Paris. Værforholdene var dårlige og mye av eskorten kom på avveie, men 331 hang fremdeles på da 25 tyske fly forsøkte å angripe Lancaster formasjonen. 331 skv. tok dem øyeblikkelig under behandling og skjøt ned 2 Me109, 1 FW 190 og 1 Me109 ble skadd, uten egne tap. På tilbakeveien ble 331 vár en Lancaster som sakket etter og 4 tyske fly som gjorde seg klare til å skyte det ned, men 331 sendte en seksjon etter dem og da forsvant de. P.S.: Mange år senere ble det klart at det var en norsk flyger som førte Lancasteren.

DEN 7. AUGUST: Dette er ferieuken i England, og folk strømmer gladelig hit ned til tross for V-bomber og bråk. Denne plassen er blitt truffet av fire V-1 bomber, så det ligger splinter og biter over alt. Har rigget opp diverse elektrisk utstyr i hangaren. General Patton fra US Army inntok Avranches den 1. aug., raste ivei med en panserdivisjon og tok broen over Sélune ved Pontaubault før tyskerne rakk å sprenge den. I løpet av 72 timer hadde Patton klart å få syv divisjoner over til den andre siden av elven og inn i Bretagne. Amerikanerne kjører hardt på og har hittil hatt 20% tap. Som eksempel kan nevnes at Den 90. Divisjon etter 6 ukers kamp har måttet skifte ut 150 % offiserer, 100 % soldater og 10.000 battle fatigues, dvs. soldater på sammenbruddets rand. Men det gikk hardt utover tyskerne også. Den berømte Panzer Lehr divisjonen som generaloberst Guderian tre mnd. tidligere mente kunne kaste de allierte på sjøen alene, fikk en hard medfart under slaget om St. Lô. I kveldingen den 27. juli krabbet sjefen, generalløytnant Bayerlein, ut av en potetåker og trasket til fots sammen med en håndfull menn mot Percy. Undres på hva han tenkte om Guderian og hans vurdering av panserdivisjonen. Tyskerne kjemper tappert fremdeles. En sersjant som ledet sitt kompani på 120 mann, hadde bare 20 mann igjen etter noen dagers slag. DEN 8. AUGUST: Det fløy hundrevis av firemotors bombefly over her i går kveld med kurs mot Tyskland. Travel dag med overhaling av fly. Rigget opp kokeutstyr og vasket mitt tøy. Den 9. aug.:Fikk en fin jobb i dag med å reise opp et telt for offiserene. Etter endt jobb, ble det ekstraforpleining med tea and sandwhiches. Nå er vi inne i “pølsemaskinen” for overføring til Frankrike - endelig. Den 10. aug. kom ordren om overføring av Wingen til RAF Station Ford den 12 aug. Da tok alle fire skv. av fra Funtington for å eskortere 100 Lancasters og Halifaxes som bombet en skiftestasjon for jernbanen øst for Tour. Etter mellomlanding på B 2 og B 3 i Normandie for drivstoff,landet de alle på Ford. Der ble de mottatt av sitt eget personell, som i mellomtiden var blitt overført med fly fra Funtington. Bare 66 skv. fikk kontakt med tyske fly, 10 eller flere, som fløy veldig lavt. Fire fly fikk ordre om å angripe og skjøt ned 2 FW 190. Resten forsvant østover uten å angripe bomberne.

DEN 11. - 12. AUGUST: Travle dager med å få alt klart for oppbrudd og å få gjort ferdig alle flyene, som ble sendt den 11. og 12.. Rigget ned felthangaren og skal pakke resten i morgen.

SØNDAG DEN 13. AUGUST: Pakket resten og gjort alt klart for avreise. Flere avskjedsfester de senere dager og bading i Pagham Lagoon i dag. Vi går spent og venter på å komme avsted, men dette er et stort og komplisert system, og alle må følge det blindt for at alt skal gå knirkefritt. Mandag: Det går ikke fort å komme avsted, men vi må vente på vår tur her for ikke å lage kaos i “pølsemaskinen” og på utskipningshavnen. Vi fikk tidlig fri og kjørte til Pagham Lagoon for å bade. Mange badenymfer her på ferie fra London .Ble kjent med Esme Masters. Tilbragte kvelden i Bognor på Odeon og King´s Beech Hotel.

DEN 15. AUGUST: Mistet siste tog og måtte sove i et shelter, men kom hjem til frokosttid. Stor oppstilling her med orientering om hvordan vi skal forholde oss i Frankrike, alt basert på opplysninger fra kampområdene. Det het: “Sørg for å ha med slepetau og kjettinger i bilen selv om det må stjeles. Se opp for tilsynelatende sivilister. De kan være tyskere som snikmyrder og saboterer. Hvis i tvil, skyt først og spør etterpå!” Hele overflyttingen skulle foregå i 6 faser og alle måtte følge den instruks de hadde fått tildelt. Hver pulje var tildelt et nummer som måtte følges blindt. I en Ordre fra 84. Gruppe, er 132 (N) Wing den første til å dra over i denne puljen.

Opprinnelig skulle vi ha dratt over D-DAY + 10, men den egentlige ble D-DAY+71 dager da det tok lang tid for kanadierne å renske området for tyskere, miner etc.. Alle ble tildelt hver sin orientering som het: INVASION WITHOUT TEARS, (Invasjon Uten Tårer). Den var skrevet i en humoristisk tone uten at alvoret ble dekket over. Kravet og nødvendigheten av å følge enhver ordre blindt for å unngå kaos ble stresset også i denne instruksen.

DEN 16. AUGUST: Sov på stasjonen da jeg kom forsent til siste tog i går kveld. Så en Mosquito skyte ned en flygende bombe - hvilket fyrverkeri. Alle mann har nå portforbud og kl 04.00 i morgen tørner vi ut for avreise. Allierte tropper gjorde i går invasjon i St. Tropez-bukta , Sør-Frankrike. De fikk god hjelp av Den franske Armée du Maquis, eller Forces Françaises de l´Interieur, FFI, og tysk motstand var noe svakere enn regnet med. De frie franske styrker har nå øket sin innsats og har 5 divisjoner i Normandie. En kanadisk divisjon har befridd Falaise som er blitt sterkt skadd under kampene der. Det har i den siste tiden pågått harde slag i Burma og Italia, bllr det opplyst fra BBC. Feldmarschall von Kluge er blitt hentet fra Østfronten og beordret til å overta som sjef for den 7. og 15. Armé etter von Rundtstedt, som Hitler sparket for noen uker siden.

DEN 17. AUGUST: OLD SARUM NEAR SALESBURY: Smørte niste og trillet ut kl 07.00 i morges og ankom her kl 14.00. Alt er godt organisert og går kvikt unna, selv om det synes rotete. Fikk utbetalt franske invasjonspenger, såkalte BAF for British Armed Forces. Vekslet 3 pund i frank så nå har jeg 800 frs. i alt. Det kom en og annen dame langs bilkonvoien og bød på tea and sandwiches, samt ønsket oss hell og lykke på den andre siden av Kanalen. Senere fikk vi middag og anvist køy for overnatting. Så en film i leiren. Den var om Norge og het “First Comes Courage”, eller først kommer mot. Ølfest på kantinen. Det skulle bli lenge til neste gang til vi fikk smake engelsk øl.

DEN 18. AUGUST, CAMP X NEAR GOSPORT: Kom hit i ettermiddag. En av losene på motorsykkel kjørte seg fordervet underveis. Ble inndelt i lag, et for hver landgangsbåt. Fikk tildelt livbelte og 24 timers nødrasjon som inneholdt kuber av tørket havregrynsgrøt, te med sukker og melk, tørket presset kjøtt, kjeks, en blokk høykonsentrert sjokolade, fyrstikker, et lite kokeapparat med varmebrikker og 8 stk. toalettpapir. Med vann skulle man kunne klare seg ett til to døgn. Alle som skulle over ble også sjekket for at personlig feltutrustning var i samsvar med skala. Det vil si fulle patronbelter, gevær med 6 toms bajonett, stålhjelm, gassmaske med kappe og regnslag, etc.etc..Det hele ser ut som et virvar, men virker veldig effektivt. Under de mange kontrollstopp etc., var det også her mang en kvinne som bød på tea and sandwhiches og ønsket oss hell og lykke på vår ferd på den andre siden av Kanalen. God bless them !

Alle bilene ble kontrollert flere ganger, med nye påtegninger med kritt etterhvert som vi trillet frem i køen, gitt spesielle nummer, satt inn med vannfast fett både her og der, samt tappet for bensin før de skulle rygges ombord i landgangsfartøyet. Bensinen ble tappet rett ned i et sluk, og det hjalp ikke om de sivile tilskuerne ba aldri så pent om å få noen gallons - de fikk aldri en dråpe. Oberst Helge Mehre , sjefen vår, var blitt tildelt utvidet fullmakt for det tilfellet at vi skulle bli avskåret fra å kommunisere med Overkommandoen i London.

DEN 19 . AUGUST, OMBORD PÅ LANDGANGSFARTØYET: Bilene våre ble rygget ombord av spesielle sjåfører slik at de kunne kjøres ut i flygende fart på den andre siden av Kanalen. Mye ble dirigert fra høytalere. Alt rullende materiell ble festet med kjettinger til dørk og dekk. Vi gikk ombord i den orden som pålagt, lastingen gikk kvikt, og deretter lettet båten anker og gikk ut til Isle of Wight for å bli anvist konvoi. Det var absolutt røykeforbud ombord. Vi fant en plass et eller annet sted og noen, blant dem jeg, ble beordret til potetskrelling i byssa. Spiste et solid måltid ombord, forøvrig bedrev vi tiden med med tullprat av klasse galgenhumor og tok en dusj underveis. Det kunne bli lenge til neste bad. Vi fant en eller annen plass til å sove, bortskjemt var vi ikke etter flere års liv i militær tjeneste. Avdelingssjefer fikk en liste om HVEM , HVA OG HVOR man skulle få bensin, ammo, proviant, hvor vi skulle etc. Alt var stemplet Topp Hemmelig.

VILLONS LES BUISSONS, CALVADOS, NORMANDIE

SØNDAG DEN 20. AUGUST: Etter en noe urolig natt, skimtet vi kysten av Normandie i grålysningen. Det vrimlet av båter, alle typer og størrelser, som enten var på vei inn eller ut fra dirigerte lossesteder. Da tyske fly var over skipsledene om natten og slapp ned miner, var det en noe spennende innseiling. Vår båt stevnet inn mot Mulburry Harbour, den kunstige havnen som kort tid etter D-Day var blitt tauet over kanalen i seksjoner og montert fiks ferdig med kraner, vinsjer generatorer og annet nødvendig utstyr, ut for Arromanches. Etter kort ventetid, ble det ledig plass for båten vår ved Mulberry. Hele båten var tømt i løpet av en time. Båten med det norske partiet foran oss hadde det ikke fult så fredelig. En 6.000 tonner foran dem gikk på en mine som var droppet i løpet av natten. Eksplosjonen var så kraftig at båten brakk i to og begynte straks å synke. Forparten var i ferd med å dra bakparten med seg i dypet. Bergningsmannskap som kom til, sprengte løs bakparten, slepte den inn på grunt vann og reddet storparten av lasten. Mulberry Harbour var et underverk av ingeniørkunst og så ut til å virke perfekt. Alt ble ledet av en Harbour Master som sjef og ingen kunne klage på den orden som hersket i den yrende trafikken i havnen og på land. Vi kjørte våre biler i land på en kjempelang flytebrygge og ble ledet av loser på motorsykkel på det som engang hadde vært rolige trange veier. Nå hadde bulldosere sørget for å utvide den og trafikken var tettere enn den jeg noengang hadde sett i noen storby, men alt rullet og gikk. Det ble også losset på DUKW´s, Ducks, fra skip som hadde gått helt opp i fjæra. Duck er en kraftig båt med propeller og fire hjul. De gjorde en fantastisk jobb med å frakte materiell med høy prioritet direkte fra skip og kjørte videre på land. Flere eldre skip var senket, og sammen med betongblokker, utgjorde de en brukbar molo. Det ble fortalt at noen deler til havnen sank under overfarten og gikk tapt. Slike uhell var tatt med i beregningen og skapte ikke særlig problemer. En kraftig storm som varte fra den 19 - 22. juni gjorde stor skade på havnen og forsinket forsyningene i høy grad. En tid var det så alvorlig at en viss rasjonering ble innført på granater og annen ammunisjon. Men det tok ikke lang tid før havnen var blitt reparert og i full virksomhet igjen. Den amerikanske kunstige havn var av en noe annen konstruksjon og led langt mer alvorlige skader, men med iherdig innsats ble også deres problemer løst på en tilfredsstillende måte.

Det er vel unødvendig å skrive at det så forferdelig ut over alt etter så mange lange og bitre slag som hadde funnet sted her. Noen landsbyer var rett og slett feid bort og stanken etter lik, buskap og branner var særs ubehagelig i den stekende varmen. Etter noen km i en enorm trafikk på støvete vei gjennom et mistrøstig landskap, så vi ut som en gjeng gulsotpasienter. Jeg hadde mange ganger før krigen drømt om å få komme til Frankrike, men ikke på den måten. Det så litt bedre ut i vår landsby, Villons-les-Buissons, selv om kanadierne hadde kjempet her i ukevis og kalte vår side av byen for Hells Corner (Helvetets Hjørne). eller Le Coin d´ Enfer, som det het på stedet. Landsbyene Villons-les-Buissons og les Buissons, var blitt inntatt og tapt fire ganger før tyskerne måtte gi seg. Vi ble dirigert til eplehaven like ved kirken hvor vi fikk sette opp teltene våre. Det merkligste ved fremkomsten var at Wingens konvoi hadde alle sine biler, selv om konvoien var blitt delt opp og omdirigert mange ganger siden vi forlot Funtington i England. Det hele var godt organisert og vel gjennomført. Kirken i landsbyen var også et sørgelig syn etter at storparten av toppen var blåst av og interiøret med altertavlen sterkt skadet. Kirketårn ble ofte brukt som observasjonspost for artilleriet og ble som regel skutt i stykker av motparten. Den lå forøvrig like ved vannposten som fremdeles var i orden med sin gammeldagse håndpumpe, og var det viktigste senter i byen. Dit kom også landsbyen kvinner for å hente vann samt utveksle nyheter. Våre forsøk på innlede en samtale var ikke særlig vellykket, ikke minst pga språket, men dette endret seg noe etter at vi hjalp dem med å pumpe opp vann til deres bøtter og spann. Innlagt vann var visst ikke vanlig i landsbyen.

En del av området var ryddet for miner og avmerket med hvite bånd, men det var en ekkel stank der. Vi ble anvist plass for teltene våre ved eplehaven, og deretter var første post på programmet å ta hånd om flyene. For oss på reparasjons- og vedlikeholdsavdelingen var den hardeste jobben å sette opp felthangaren samt ta oss av fly med høy prioritet. Da mørket falt på og vi skulle sette opp våre telt, fant vi mang en plass som ikke egnet seg som underlag i et telt. Det kunne være lik eller dyr som var noe mangelfullt dekket over. Kanadierne hadde begravet sine falne skikkelig, men tyskerne hadde ikke hatt tid for slikt. De hadde kastet sine falne i hvilke groper som helst og spadd litt jord over dem. Trette som vi var, kom vi oss omsider til ro og håpet på litt søvn. Det hadde vært dårlig med søvn på båten natten før og det ble ikke stort bedre nå heller. Kanonbulder i det fjerne og diverse flytrafikk over og heftig ild fra luftvernbatteriene våre var ikke det beste selskap for nattero. Tyske fly var vanligvis over om natten og slapp ned miner og bomber.

DEN 21. AUGUST: Etter en natts skral søvn og litt frokost som besto av havregrøt i kuber, steinharde kjeks og te med sukker samt melk i kuber løst opp i vann og varmet opp med tilhørende varmeapparat eller blåselampe, var vi klare for dagens dont. Det første var å rigge opp resten av felthangaren vår og få utstyret på plass. Det var et gampeslit i varmen og etter en stund hadde vi nærmest en kake av svette og støv på kroppen. Ved hjelp av en bøtte vann lot storparten seg fjerne da det ble mørkt og vi måtte avslutte arbeidet. Jeg tok en tur rundt i landsbyen, men det var et trist syn. Det var nesten ikke et helt hus igjen og folk gikk mistrøstige omkring og så på de ruinene som en gang hadde vært deres hjem.

Brukt og ubrukt ammunisjon samt vrakrester av tanks, kjøretøyer og alle tenkelige sorter våpen og en ekkel eim etter døde mennesker og dyr forfulgte meg over alt. Oppbrent materiell av nær sagt alle sorter gjorde heller ikke noe til bedring av luftens kvalitet. Landsbyens administrasjonssenter var noenlunde helt og ble tatt til sykehus. En av legene våre, dr. Larsen, var utdannet i Quebec og snakket fransk, hvilket kom godt med så han kunne hjelpe sivilbefolkningen som hadde hatt det ille den tiden kampene pågikk her. Som gode katolikkere tok de det veldig tungt at kirken deres hadde vært brukt som observasjonpost for artilleri, blitt så sterkt ramponert og nå sto åpen for vær og vind. Det meldes at Fontainebleau og Orléans er blitt befridd for tyskere uten store skader, og at jubelen er stor. Nå er det virkelig blitt fart på tingene. De allierte har på det nærmeste omringet ca. 400.000 tyskerne ved å møtes ved Chambois. Ca. 40 % klarte å kjempe eller snike seg gjennom de allierte linjene, spesielt ved St. Lambret og over elven Dives, men måtte sette igjen storparten av sitt utstyr. Tyskernes område er nå sterkt redusert og et ypperlig mål for alliert panser, artilleri og fly med bomber og raketter og dette blir benyttet fult ut. De blir slaktet ned på trange landeveier og i sammentrengte avdelinger mellom Falaise,Trun, Vimoutier, Coudehard, Cambois og Argentan. Våre fly sammen med andre skvadroner deltar i angrepene så lenge det er lyst, og Den 84. Gruppe, som vi tilhører, foretar opp til 1.200 tokt pr. dag.

DEN 22. AUGUST: Ble helt ferdig med felthangaren vår og ordnet opp i verktøy og utstyr, så nå er vi klare til å ta imot fly som trenger vedlikehold, og dem er det nok av etter at de har vært på tokt nesten som normalt, til tross for overflyttingen. Noen nødreparasjoner med høy prioritet på fly gjorde at det tok lengre tid enn vanlig å rigge alt til. I går var det støvplage og i dag plages vi av regn. Oppkjørte veier ligner renner av sølegrøt, så det tar hardt på transportmateriellet. Enkelte steder brukes perforerte stålplater som kan hektes sammen til å dekke over det verste. Resten av gjengen kom fra England i dag, så vi fikk ferske aviser. Det blir sagt at mange av befolkningen her avskyr oss, og iblant blir allierte i uniform spyttet etter. Kanskje ikke så rart når en ser de enorme ødeleggelsene invasjonen har medført på byer, landsbyer, gårder, veier, jernbaner, broer etc., uten at noe særlig av Frankrike opp til nå er blitt frigjort. Befolkningen i Normandie hadde det på enkelte måter relativt bra under tyskerne, særlig hva mat angikk, og de allierte har hittil påført dem mest ødeleggelser. Det er ikke få tusen hjem som er blitt ødelagt, for ikke å nevne de mange storslagne katedraler, kirker og klostre og andre prektige bygninger som nå ligger i grus. Ryktene sier at franske snikskyttere er aktive, men de kan jo også være tyskere i sivile klær som vil gjøre mest mulig for Hitler før de blir tatt.

Feltflyplassen vår, som er kodet B 16, ligger ca. 10 km nord for Caen på jordene mellom Buissons og Villons. Den består av landingsbane forsterket med kraftig netting og er 2.000 m lang, øst - vest, med tilsvarende perimeter som taksebane. Våre fly er stadig på tokt og banen er brukbar , særlig når været er tørt. Men det gir en enorm støvsky når flyene starter. Alle håper at tyske observatører ikke ser støvskyen og finner at vi er et passende mål for deres fly og artilleri. Tidligere brukte man ballonger over skipene her som vern mot tyske stupbombere, men dette benyttet tyskerne for å skyte seg inn med artilleri, så systemet med ballonger ble fort avviklet. Det som er igjen av kornåkere her er et trist syn, nedkjørte av tanks, kjøretøyer, kanoner, hæravdelinger etc., og mange steder ligner et månelandskap med sine mange kratere etter bomber og granater. Det verste er kanskje alle landminene som er lagt både her og der. Noen gårdbrukere, med sine hester og maskiner, er blitt sprengt og blåst himmelhøyt av anti-tank miner. Masser av personellminer begrenser vår bevegelsesfrihet.

DEN 23. AUGUST: Det hadde vært endel skyting her sist natt, men jeg hadde sovet for dypt til å merke det. Kanskje det var det nye luftvernartilleriet vårt som fikk prøve seg på nysgjerrige tyskere.Har sprøytelakkert sideroret på et fly i kveld da jeg måtte passe på å få det gjort mens det var nesten vindstille. Det er så få steder å gå her pga. landminer som ikke er ryddet bort ennå, så en må holde seg innenfor de oppmerkede områder for å unngå å bli drept eller miste et ben eller to. De allierte bryter nå gjennom for alvor ved at de britiske, kanadiske, polske og franske styrkene som brøt gjennom ved Falaise, og amerikanerne ved Argentan har møtt hverandre ved Chambois. Dermed har de omringet 200.000 mann med alt sitt utstyr i en lomme på vår side av Chambois. Det foregår nå en enorm nedslakting der - utrolig at disse tyske fanatiske soldatene vil satse liv og lemmer for denne apen Hitler. Det påstås at tyskerne er vettskremte for de polske troppene som nå er utstyrt med moderne våpen og kan hevne det råe angrepet og nederlaget i 1939, og tyskernes råtne oppførsel under okkupasjonen av deres hjemland. Polske styrker gjorde seg spesielt bemerket på Mont Ormel da de var med på å omringe tyskerne. De kjempet praktisk talt til siste mann og hadde nesten ikke ammunisjon igjen da kanadierne kom dem til unnsetning. Dagen etter i Chambois, fikk den polske sjefen, general Maczek, et jernkors av representanter for øvrige allierte. Medaljen var blitt tatt fra en tysk fange som hadde blitt dekorert med det i Polen 5 år tidligere. Polakkene har, blant de allierte, vist seg å være veldig aggressive og modige soldater på sjø, land og i luften. Hittil har de kjempet i Polen, Norge, Frankrike, Nord-Afrika, Italia og nå atter i Frankrike. I luften gjorde de seg spesielt bemerket under the Battle of Britain.

General Patton med sin spesielle form for krigføring, raser mot Seine med sine panserstyrker. Han hadde tidligere inntatt Avranches og Pontaubault og stormet over Sélune på den eneste brukbare broen. Han befalte: ” Gå på ,bry dere ikke om flankene, deres mål ligger rett foran dere. Infanteriet kommer etter oss og skal beskytte våre flanker.” Barske offiserer med revolver i hånden sto ved broen og jaget på hans avdelinger fra VIII Korps uten å bry seg om flankene. Litt av et vågestykke som også hadde vært brukt med stort hell av tyskerne i Polen, Holland, Belgia og Frankrike det første krigsåret. Pattons styrker strømmet nå inn i Bretagne og relativt “ubeskyttet” område. I løpet av tre døgn klarte Patton, tross tysk motstand og harde luftangrep, å få over 100.000 mann og 15.000 kjøretøyer fra tanks til Jeeps. Det var en veldig risikabel operasjon som lyktes, takket være dristighet og luftoverlegenhet. General Pattons gjennombrudd med sin 3. armé fra flaskehalsen ved Avranches den 4. august, ble betraktet som det mest avgjørende slaget i Normandie. Etter dette ble han en virkelig krigskjenndis, for å bruke et moderne uttrykk.

P.S. 50 år etter at dette hendte leste jeg i den tyske boken “Sie Kommen” om denne hendelse, og der sto det: Hitler raste og brølte. ”Der kommer denne vanvittige cowboy generalen frem på den eneste veien og den eneste broen med en hel armé, bekymrer seg ikke om risikoen for sine flanker og oppfører seg som om han var alene i verden. Hvem kan forstå slikt? “ Han skulle få mange verre overraskelser før krigen var slutt. General Patton var nemlig pansereksperten, generaloberst Guderian og strategen feltmarsjall Rommel, i en og samme person.

DEN 24. AUGUST: Restene av den tyske normandihæren er nå på flukt østover, nesten uten tyngre utstyr. Siden D-Dagen, ca. 10 uker, har de hatt det dobbelte av tapene ved Stalingrad, dvs. ca. 500.000 soldater i falne, sårede og fanger. I dette tall ligger ca.50.000 falne.

         Ikke særlig mye å gjøre i dag, så jeg hitch hiked til Caen som ligger like ved feltflyplassen vår, men som det så ut der. Byen var blitt ca. 80 % ødelagt og den hadde faktisk kun en farbar gate som var ryddet gjennom byen med kraftige bulldosere. Det luktet ille overalt fra mennesker som ennå ikke var gravd ut fra ruinene. Mange begravde hadde ligget og jamret seg inntil de døde eller ble gravd frem. Her og der gikk det familier omkring og grov mistrøstig i det som engang hadde vært deres hjem. Jeg hadde følelsen av at de kastet hatefulle blikk på oss som gikk i RAF-uniform, selv om artilleriet fra Hæren og Marinen også hadde måttet legge byen under ild for å nedkjempe tyskerne. Vi får ikke bevege oss utenfor vår stasjon uten å være bevæpnet og med rikelig ammunisjon. Snikskyttere er fremdeles aktive.

Synet av de prektige kirker og katedraler samt andre flotte bygg som lå i grus var et trist skue. Det må da ta evigheter å bygge opp igjen denne byen.

Feltkjøkken og messetelt er nå i full drift, men svært lite appetittlig. Det vanker steinharde kjeks, corned beef og te til de fleste måltider. For å variere på det får vi i blant corned beef kald i skiver. Det forekom senere også en slags lapskaus av corned beef og potetmos, populært kalt “togulykke”. Noen kaller den også for “air gunner.” Men teen er opp til god standard, sterk, god og søt.

De eneste som har fest her hver dag, er svermer av store, grønne spyfluer som pendler mellom lik, døde hester og kuer som ligger åpent eller dårlig begravd. Kokkene gjør sitt beste for å dekke over maten, men det var ikke mulig å forhindre at fluene kom til både her og der. En og annen får et dysentrilignende maveonde, uvisst av hvilken grunn. Like ved leiren vår er der gravd latriner på et lite, mineklarert felt, men kapasiteten rekker ikke til, og mange må huke seg ned på de merkeligste steder når det gjelder sekunder. Verst er det for piloter som i blant ikke kommer tidsnok tilbake fra tokt og kommer illeluktende og skrevende vekk fra flyet. Andre som har klart å holde seg, er ikke sene om å komme seg ut av flyet i flygende fart og huke seg ned på første brukbare sted. Hittil har noen av oss spedd på kosten med grønne epler fra haven og det som er igjen av feltpakningen, og klart oss bra. Hele Normandie har eplehaver som skaffer små grønne epler til produksjon av Cider som også blir destillert til Calvados, en brukbar brandy som normannerne er veldig stolte av. Noen av gjengen mener den smaker rottegift, men ingen tør å si det til en normanner. Det ville være like fornærmende som å klage til en nordmann på hans hjemmebrent.

DEN 25. AUGUST: Bare noen småreparasjoner i dag. Sist natt fartet jeg omkring i en lastebil. Rart vi ikke rotet oss helt inn i frontlinjen i mørket. I kveld har jeg vært ute på en tidligere slagmark og rotet i saker og ting. Noen hadde vært der før meg og tatt uniformer av tyskerne og kastet dem igjen. De var gjennomhullet av kuler og splinter. Like ved lå fire tyskere halvveis begravd.

RAF Regimentet fant i dag ueksploderte miner her, innenfor klarert område. Tyskerne har nå gitt opp og kapitulert ved Chambois eller the Falaise Pocket som det heter her. Resultat: 10.000 falne og 50.000 fanger, mange vanvittige av redsel etter det de har gjennomgått, men Ingen har helt sikre begrep ennå om tyskernes virkelige tap. Et større antall hadde vistnok klart å komme seg ut av “lommen”, spesielt mellom Trun, Chambois og St. Lambert hvor elven Dives var temmelig grunn, og er nå på vill flukt mot Rouen og Seine med de allierte i hælene både på bakken og i luften. Likevel klarte 300.000 tyskere med 25.000 kjøretøier å komme seg over Seine i løpet av nettene mellom 20. til 24. august, stort sett mellom Andelys og Quillebeuf, samt en pontongbro ved Pont de l´Arche. Tusenvis som ventet på strendene langs Seine for å komme over, ble nedkjempet av allierte flyskvadroner og bakkestyrker så lenge det var dagslys. Det føles godt å delta i noe som monner for å knekke forsvarerne av nazismen. Det er nå blitt kjent at fly fra 2nd. TAF angrep en polsk armert divisjon ved et mistak den 19 juli og drepte 72 mann. Det har visstnok forekommet lignende mistak og feilbedømmelser i andre frontavsnitt også.

DEN 26. AUGUST: Kun et flyettersyn i dag. Hitch hiked med en militær lastebil til Bayeux sammen med Jakobsen fra Sandefjord. Det var artig å komme til en by i Normandie som var helt uskadd. Jeg ser i dagboken min at vi klarte å tilkjempe oss noen begre vin som smakte herlig og skyllet ned det værste støvet. Det vrimlet av soldater, journalister og flyktninger i den lille byen så det var trangt om plassen over alt. Traff en norsk-kanadier som hadde litt av hvert å fortelle fra de første dager av invasjonen.

Det ble så plutselig mørkt da vi prøvde å komme oss hjem ut på kvelden. Vi fikk kjøre med diverse biler som skulle vår vei, i alle fall trodde vi det. Vi ble satt av i nærheten av det som skulle være Villons-les-Buissons og tok oss frem videre tilfots i retning av vår landsby. Etter å ha gått en tid, så vi antydning til lys og kom snart frem til et felthospital. Vi gikk inn, og der var en rekke leger og sykepleiere i full sving med å ta seg av sårede fra frontlinjen. Vi spurte etter veien til vår landsby og heldigvis var det en kanadier der som kjente til hvor stedet lå og pekte ut retningen. Men en engelsk offiser var ikke helt sikker på oss. Kanskje ikke så rart. Vi var i gråblå uniform med kokarde i blå, hvit og rød på luen slik som tyskernes og snakket engelsk med aksent. Han lurte visst på om vi var tyske sabotører så han sjekket våre RAF pass No. 1250 og andre papirer og stilte en masse spørsmål om steder og forhold i England som vi besvarte tilfredsstillende og fikk etter noen tid gå videre. Etter å ha trasket over en rekke jorder, fikk vi se silhuetten av det som var igjen av kirken i Villons-les- Buissons, men vi fikk også en skrekk i livet da vi fikk se hvite bånd som opplyste at området vi kom fra ikke var sjekket for miner. Lykken hadde vært bedre enn forstanden. Vi skulle selvfølgelig ha tatt ruten gjennom steder som var blitt klarert for miner, men det var ikke så lett å se i mørket.

Flygingen ble nå mer og mer å være artilleri for den 1. kanadiske armé og å angripe tyske støttepunkter med kulespruter og bomber når været var brukbart for slike operasjoner. I dag har flyene vært på tokt og skutt i stykker tyske transportkolonner. Den taktikken de bruker er gjerne å ødelegge det første og siste kjøretøyet slik at kolonnen ble stengt inne, skapte kaos og bli lette mål for bomber og beskytning. Flere av flygerne synes det er fælt å beskyte hestekolonner, men krig er krig. Typhoon MK.B flyet med sine kanoner og raketter er det rene artilleriet mot tyske tanks og stillinger, men dette går også hardt utover fly og flygere. De to første mnd. etter D-Day mistet de allierte 12.000 flygere, mange av dem mannskap i bombefly.

SØNDAG DEN 27. AUGUST: Skvadronen vår fikk tre nye fly i dag så det ble mye tegning og lakkering for meg, i tillegg til de rent tekniske jobbene. Heldigvis er været skikket for sprøytelakkering. Det ser ut til at hele Wingen har fått mageproblemer som går under betegnelsen “Normandiesyken”, men jeg har hittil gått klar av den. Flygingen går bra, og tyskerne får bank. Siden jeg begynte i hangaren får jeg ikke så ferske nyheter som da jeg jobbet ute på Flighten, men jeg får da rede på noe.

Invasjonen av den 7. amerikanske armé og frie franske styrker i Sør-Frankrike mellom Cannes og Toulon den 15. august, går veldig bra. De nevnte styrker kjemper seg frem opp gjennom Rôhnedalen for å møte de allierte troppene som har kjempet seg i land på Normandiekysten. Motstanden i sør var visst ikke så bitter som i Normandie.

DEN 28. AUGUST: Har ligget det meste av dagen da jeg også har fått “Normandiesyken” og har ikke spist noe i dag. En nordmann ved Wingen har fått forstoppelse, av alle ting, mens majoriteten løper til latrinene flere ganger i døgnet. Vi advarte ham at han måtte ikke gå til doktor Larsen med sitt problem da Doc. kunne være en herre med et hissig gemytt som kunne eksplodere hvis en kom med forstoppelse mens hele Wingen måtte på latrinen tidt og ofte hele døgnet. Vår venn måtte til slutt oppsøke Doc og det var mange som fulgte med for å høre hva som hendte, men det gikk visst svært så bra. Larsen var så glad over å få i alle fall én mann med et slikt problem at han holdt på å omfavne ham.

Paris er nå helt befridd for tyskere av US Army og Frie franske styrker under general Leclere, og gode franskmenn er elleville av glede. Hovedstaden ble nesten ikke skadd, da den tyske kommandanten, general Choltitz, etter korte lettere skuddvekslinger og forhandlinger for å redde den tyske våpenære, overga seg til general Leclere. Det var Normandie og de nærmeste departements (fylker) som betalte “prisen” for resten av Frankrike, med enorme skader. Det snakkes om at ca. 200.000 bygninger skal være ødelagt. Etter at de allierte brøt ut derfra, kjemper de seg frem i flygende fart, uten at tyskerne fikk tid til å gjøre nevneverdig motstand og forårsake ødeleggelser. Været er nå fint, men med en temperatur på ca. 33 grader, og det medfører en stank opp fra Falaise området. Flygerne mener det kan kjennes helt opp til 1.500 fot høyde slik at de må bruke surstoffmaske. Den 84. Gruppe har i løpet av de siste fire dager ødelagt 3.000 kjøretøyer. Iblant er det det rene blodbadet, men Det tyske luftvern har skutt ned flere av Gruppens fly. Typhoon og Tempest med sine 8 stk.60 lbs raketter og kanoner gjør en fantastisk jobb med å skyte i stykker tanks, armerte kjøretøyer og tyske forsvarsstillinger. Flere av gjengen har vært oppe i området ved St. Lambert og sett på elendigheten, og noen har også skaffet seg kjøretøy som tyskerne måtte flykte fra. Med litt mekking ble de kjørbare, og noen jerrycans med bensin som hadde klart seg gjennom kampene dekket behovet for bensin.

DEN 29. AUGUST: Litt bedre i dag , men noe spising er det ikke blitt, bare litt høykosentrert sjokolade fra feltpakningen. Jeg har likevel klart å male “våre” merker på nye fly vi har fått. Var nede på en gård og kjøpte melk, og madame holdt på å prate meg overende av bare velvilje. Hun var så glad vi hadde frigjort storparten av Frankrike selv om mye i Normandie var blitt ødelagt. Jeg fikk forklart henne at jeg hadde “tombée malade” og trengte melk for magen og det fikk jeg rikelig av og belønnet henne med sigaretter. Alle mann må nå bytte om til grå/brune armé uniformer for at vi skal bli lettere å skjelne ut fra de tyske uniformer, men vi bærer RAF distingsjoner og emblemer på våre nye uniformer. Mistak har kostet flere allierte i RAF uniform livet. Det snakkes her om noen nonner fra et kloster i Caen under kampene der, ledet 10.000 gamle, senile og syke ut fra ruinene, gjennom de tyske linjer og ut i Ingenmannsland. De var så barske og modige i troen på sin Gud at tyskerne ikke torde å stoppe dem. Å komme gjennom den allierte fronten gikk greit.

Det er tydelig at vi går mot høst. Det blir tidligere mørkt om kvelden og nettene kjøligere. Undres på hvordan vinteren blir i telt. Krigen er neppe over til den tid. Hørte i dag at 6 fly fra 331 skv. for vel en uke siden hadde oppdaget en kolonne på 7 tyske kjøretøyer, hvorav 5 var merket med Røde Kors tegn. Da kolonnen åpnet ild , gikk skvadronen til angrep, og en av de Røde Kors merkede lastebiler eksploderte. Det er visst ikke uvanlig at tyskerne misbruker Røde Kors tegn når de frakter ammunisjon og annen militær last.

I forgårs var en travel dag ute på Flighten da Wingen hadde 12 skv. tokter på væpnet rekognosering nord for Seine, hvilket resulterte i at 27 kjøretøyer ble satt ut av funksjon. I går under et lignende tokt over Beauvais - Gornay- området ble sersjant Aage Westermark truffet av Flak. Flyet hans tok fyr, men han hoppet ut, kom seg gjennom de tyske linjene og klarte å komme tilbake til avdelingen sin dagen etter uhellet. BBC melder at troppene fra sør befridde Toulon og Marseilles den 28. august. I løpet av de første 60 dager etter Invasjonen, klarte de allierte å sette iland 1.703.000 mann og 365.000 tanks og kjøretøyer.

DEN 30. AUGUST: Syk i dag også, men litt bedre mot kvelden og klarte å montere støtpute på reflektorsiktet i et fly. Dette er en modifikasjon som kom i våres og skal beskytte pilotens hode i tilfelle krasjlanding. Hentet meg en vanntett ammunisjonsboks til å ha skrivesaker etc. i for å hindre at skrivepapir og konvolutter blir klamt og limer seg sammen. I kveld var det et kanadisk show her og underholdt oss. Det var en lystig gjeng og underholdningen var knakende god og litt av et lyspunkt i vår noe miserable tilværelse, som blir mindre og mindre miserabel etter hvert som vi blir vant til den.

Hvis jeg får min fridag i morgen, tenker jeg å ta en tur opp i Falaise-området for å se hvordan mange av “herrefolket” endte sine dager i Normandie. 332 skvadron hadde i går sett kanadiske tanks på vei til Dieppe. Her har de noe å hevne fra Dieppe-raidet den 19. august 1942 da tyskerne utsatte dem for en nedverdigende nedslaktning. Den tyske flukt nord- og østover mot Belgia og Tyskland fortsetter med stor fart. Luftwaffe sitt hovedkvarter for Luftflotte III rakk så vidt å flytte fra Paris til Reims og straks deretter til Arlon i Belgia, før de allierte inntok disse områdene . Tyske fanger forteller i avhør at beskytning fra fly er en voldsom påkjenning og at mange mister sans og samling. Fangene beskriver det som det verste , deretter kommer rakettangrep, lav-bombing og høy-bombing. De fleste hevder at bombingen av Caen den 18. juli da 1000 Lancasters og Halifaxes i løpet av 45 min. slapp 3.200 tonn bomber, var det verste de hadde opplevd. I løpet av tiden 25. - 28. august, ødela Det allierte taktiske flyvåpen 3.000 tyske kjøretøyer og tanks. De allierte har nå ca. 2.000.000 soldater i Frankrike, pluss troppene som kommer sørfra. Tyskernes forsvar av Normandie kostet dem 640.000 falne, sårede og fanger hvilket er et betydelig tap, men Hitler er visst optimist og setter sin lit til V-bombene som skal slå ut de allierte. RAF 616. skvadron med den nye tomotors jetjageren, Meteor, stasjonert på Manston, har i løpet av tre uker skutt ned 13 stk. V-1 mellom Kanalen og London.

DEN 31. AUGUST: Fikk fri og hiket sammen med Paul Gabrielsen, populært kalt Gabriel, gjennom Caen, Falaise og helt frem til St. Lambert-sur-Dives, litt øst for Falaise, hvor den verste nedslaktningen av tyskere hadde funnet sted. Her hadde tyskerne klart å kjempe seg gjennom en korridor over elven Dives og blitt utsatt for nedslakting fra artilleri, beskytning med kanoner og raketter fra fly samt vanlige infanteristvåpen. Hvordan det så ut der var en ting, men stanken av sønderrevne tyskere og dyr var nesten ikke til å holde ut. De soldatene som var noenlunde hele var lagt i rekker, men deler av istykkersprengte soldater og hester lå der de hadde møtt døden. Bulldosere hadde måket seg vei gjennom det hele for å komme frem med tropper og utstyr. Dette måtte kunne kalles krigens sanne ansikt i all sin gru, eller Dantes Inferno som én uttrykte det. Resultatet av 10.000 falne soldater, tusenvis av døde hester og kyr samt eimen av enorme mengder ødelagt krigsmateriell innen et lite område, kan bare ikke beskrives. De stakkars hestene lå der i den steikende augustvarmen med oppblåst mage og gapte med store gulnede tenner, vel besøkt av store grønne spyfluer. Et motbydelig syn hva dyrene angikk, men tyskerne var selv skyld i galskapen og hadde ikke fortjent bedre. En madame gikk omkring og klippet stykker av uniformer som var noenlunde hele. Det tyske uniformstoffet var kjent for sin kvalitet.

Vi møtte en engelsk armé offiser som spurte hva vi gjorde der. Han var nybarbert og i ren, flekkfri uniform, et sjeldent syn i Normandie på den tiden, og var antagelig nettopp kommet over, uvisst til hvilken oppgave. Jeg hadde ikke noe fornuftig svar, men Gabriel sa vi var på permisjon og da skrek offiseren opp: “ On leave in this hell!” (På permisjon i dette helvete). Han hadde vel god grunn til å undres. Vi ville gjerne skyte en hest som stampet omkring med et brukket forben og en annen med en svær kjøttflenge i bakpartiet, men det fikk vi ikke lov til. Diskusjonen fikk en brå slutt da det kom noe som hørtes ut som nærgående rifleskudd fra buskene et eller annet sted. Vi skyndtet oss bort i motsatt retning og trasket opp i noe som hadde vært proviantlager eller feltkjøkken. Her fantes norsk knekkebrød, dansk smør og skinke etc., etc., alt i en eneste mølje. Jeg fant også en fotoserie fra Oslo der. Antagelig etter en soldat fra 89. Infanteridivision nylig overført fra Norge.

       Vi var skjønt enige om at det var verst å se de døde, sønderrevne hestene, da vi hjemmefra var vant med et spesielt godt forhold til hester, de hørte nærmest med til familien. Tyskerne hadde fått hva de fortjente, etter å ha begynt en angrepskrig i vår del av verden, så dem syntes vi ikke synd på den gang. Og dessuten, skulle vi kunne komme hjem til et fritt Norge, måtte vi nok være nødt til å vasse over tyske lik, masser av lik, for å nå vårt mål. Det var bare krigens brutale krav sett fra vår side.

Tyskerne kalte senere passasjen over Dives for “Der Korridor des Todes”, og på franske karter etter krigen heter stedet “Couloir de la Mort”. Ja, det var i sannhet en dødens korridor. Av alle de våpen som lå omkring, tok jeg bare med et Mauser gevær og diverse annet som jeg senere tok med hjem til Norge. Noen av gjengen tok med kjøretøy som en tid fikk være med i Wingens konvoi videre under felttoget. De som tok med seg bil, tok også med seg tysk verktøy som var av super kvalitet i forhold til det RAF hadde. Gabriel og jeg fikk kjøre med en fransk lastebil hjemover. Bilen hadde med en familie som hadde flyktet under kampene og var nå på vei hjemover. Vi ble hjertelig mottatt og fikk være med å dele deres reiseniste som besto av en stor kagge rødvin, en liten kagge Calvados og deilig hvitt brød med pølse og ost til. Det smakte himmelsk og drikkevarene virket straks, særlig på meg som ikke hadde spist noe særlig på et par dager. Vi ga selskapet noen pakker sigaretter som vår takk for deres gjestfrihet. Dette var også en fin avstressing etter dagens opplevelser, og den franske nisten var en kjær avveksling fra steinhard kjeks og corned beef. I nærheten av Caen gikk vi av, takket vårt hyggelige vertskap for gjesfriheten og uttrykte vårt håp om at de måtte finne sitt hjem igjen i brukbar stand.

DEN 1. SEPTEMBER, 1944: Folks innstilling her har endret seg fullstendig siden Paris og storparten av Frankrike ble frigjort. De ser mer vennlig på oss og hilser alltid når vi møter dem. Gode nyheter. Vi skal flytte nærmere fronten en av de første dager. Vi har ligget altfor langt unna i lengere tid, og det tar flygerne lang tid å komme til operasjonsområdet. Nyhetene oppe fra fronten er så gode som de kan bli, og i dag så jeg to bilkonvoier med tyske fanger, hvilket miserabelt syn. De visste vel ikke hvor heldige de var som hadde havnet som fanger blant siviliserte mennesker. Skiftet relay-ventil i bremsesystemet på et fly ute på Flighten. Var borte ved N-13, hovedveien mot Paris, og der passerte kolonner med lastebiler med mat til Paris. Det var skrevet på dem med store bokstaver i kritt: “Vivre pour Paris”. Det koster å befri folk, ca. 6.000 tonn forsyninger pr. dag bare til Paris, nok til å forsyne flere divisjoner. Tyskerne ble jaget ut av Amiens i går. Vi har laget oss ypperlige kokeapparater her. De består av to 4 toms granathylser, en med vann og en med spillolje, begge utstyrt med rør som drypper sitt innhold sakte ned i et metallskål dekket med sand. De brenner lystig, men får ikke brukes etter mørkets frembrudd.

DEN 2. SEPTEMBER: En inspeksjon å utføre i dag. Nyhetene er storartede, de allierte står nå ved den belgiske grense etter å ha befridd Rouen og jaget tyskerne over Seine og østover sammen med en lurvete gjeng av franske kollaboratører, nazister og andre medløpere. De allierte hadde regnet med å nå Seine 90 dager etter invasjonen begynte, men var der allerede etter 75 dager. Selv under De allierte flyvåpnenes vaktsomme øyne og uten broer, klarte tyskerne å redde mye av normandiehæren, men de var veldig sårbare under flukt og led store tap. Ved Pont de l Árche hadde tyskerne klart å legge en pontongbro, ellers foregikk all transport med diverse båttyper og flåter. Tusenvis som ventet på vestsiden av Seine for å komme over, ble nedkjempet. I kveld har jeg prøveskutt det tyske geværet mitt og det går ganske bra. Tyskerne holder meg med ammunisjon som ligger spredt over alt. Kanadiske tropper frigjorde Dieppe i går. Det var sikkert litt av en oppreisning etter nederlaget i august 1942.

SØNDAG DEN 3. SEPTEMBER: Har demontert felthangaren og lastet opp bilene for A-partiet som reiser i morgen. Det er ca. 2 dagers reise til vår nye feltflyplass som ligger i nærheten av Dieppe, Abbeville eller sørvest for Amiens. Det er ikke langt dit, men veiene er nedkjørte og elendige. Det er nå blitt kjent at Normandie kostet tyskerne 3.500 kanoner og 1.500 tanks. 43 divisjoner slått ut og 23 generaler drept eller tatt til fange. Sjefen for den 7. Armée, generall feltmarsjall von Rundstedt, ble avsatt for en tid siden og neste sjef, feltmarsjall von Kluge, begikk selvmord med gift på veien hjem, etter å ha blitt kalt til Hitler etter sitt nederlag i Normandie. Ifølge et brev han etterlot seg, døde han i troen på sin Führer. Han hadde visstnok hatt en finger med i attentatet mot Hitler den 20. juli og fryktet for sitt liv. Normandie betalte dyrt for sin frihet. Caen, Lissieux, Coutances, Falaise og Argentan samt en rekke andre mindre byer lå nå i ruiner. I Caen var det haugevis av sprengte bygninger, 9.000 av 15.000 bygninger totalt ødelagt. Da general Patton raste gjennom Vesly i august, mistet 655 av 700 sine hjem. Ved Saintenay ble 151 av 245 hjem ødelagt. En panserkrig er brutal mot alt og alle som står i veien under fremryking.

DEN 4. SEPTEMBER: Ikke større å gjøre i dag, men så har vi nesten ikke fått mat heller. Etter arbeidstid hiket jeg sammen med tre englendere fra laget vårt til en Malcolms Club i Cruelly, ca. 9 km herfra, og der fikk vi kjøpe et kongelig måltid til forandrig fra steinhard kjeks og bully beef. Det var en opplevelse å sitte inne i hus og spise ved bord med hvit duk på. Slike klubber ble startet i Algiers av Lord Tedder, Marshal of RAF og Lady Tedder, i mai, 1943. Klubbserien ble oppkalt etter den første RAF offiser som ble tildelt “Victoria Cross” under felttoget i Nord-Afrika, Wing Commander Hugh Malcolm V.C., som falt i 1942. Det var litt av et regnvær, men vi tok en liten tur rundt i landsbyen som ikke var særlig skadd. Hiket hjem igjen litt senere. Det regnet som om himmelen var åpen og humøret var ikke det beste. Brooman fra Yorkshire bemerket: “The fucking rain is pissing down”. Da kom det melankolsk fra londoneren Lehn Marlow: “You didn´t expect it to piss up, did you”? Gode nyheter i kveld, Brussel og Antwerpen er frigjort for tyskere. Særlig Antwerpen kan bli nyttig som forsyningshavn. Den er praktisk talt uskadd, takket være Den belgiske hjemmefront, men innløpet må renskes for tyske stillinger før den kan taes i bruk. En regner med at de allierte nå har 2.200 tanks og tyngre kanoner på vestfronten. Under de hardeste kampene i Normandie hadde US Army ca. 90 tyske tanks mot seg og britene ca. 645. Det har vært en rekke tilfeller hvor allierte fly ved mistak har angrepet sin egen front. Soldatene har blitt rasende og skutt tilbake og jublet når noen ble skutt ned av dem selv. Tyskerne jublet også..

TYSKE CONTRA ALLIERTE VÅPEN: Det har vært mange diskusjoner om de allierte våpen var gode nok mot tyskerne. Det er nok et bedrøvelig faktum at nærsagt alle de tyske våpen var overlegne, bortsett fra allierte fly- og marinestyrker i antall. Det tyske jagerflyet FW 190 var et av verdens beste, men de hadde problemer med trening av flygere og måtte spare på brennstoff. Den amerikanske Sherman tanksen, den engelske Cromwell og Churchill tanksen var alle underlegne den tyske Tiger og Panther tanksen. Tyskerne kalte ofte de alliertes tanks for “Tommy Broilers”, og det var ikke få allierte tankmannskaper som ble stekt i sin tank. Den tyske granaten Panzerfaust mot tanks var langt bedre enn de alliertes PIAT og Bazooka. De tyske maskingeværer, Spandau MG 34 og 42 var robuste og hadde høy skuddtakt på 1.200 skudd pr. min. De tyske bombekastere, Nebelwerfer, var veldig effektive og sto for 75 % av alliertes tap. De kunne kaste 35 lbs. bomber inntil 500 m lengde, og en annen type på 150 mm og 277 lbs, kastet 400 m langt. Tysk krutt ga mindre røk og flamme slik at mange av deres våpen var vanskeligere å lokalisere. Noen av bombekasterne var nesten lydløse, bortsett fra Wailing Willy som også var litt av en lydterror. Schmeiser maskinpistol var de alliertes Sten-gun langt overlegen. Sten-gun var opprinnelig konstruert av Tyskland som vraket den som lite brukbar, men England fant den så enkel å lage at de produserte den for eget bruk, såvel som til hjemmefronten i okkuperte land. Den tyske skafthåndgranaten kunne kastes mye lengre enn de alliertes eggformede granater. Men av alle våpen var den tyske 88 mm kanonen den beste og farligste. Den kunne brukes som luftvern, panservern og som vanlig artilleri. Geværene var omtrent likeverdige, men i den tidens krig var det bare ca. 15 % som brukte slike våpen. General Eisenhower sendte rapportene om de tyske våpen til sin Chief of staff i USA, men Montgomery underslo rapportene slik at problemet var ukjent hjemme i England. Det allierte artilleri var imidlertid veldig bra, og de hadde rikelig av det. Deres luftoverlegenhet med bl.a. jager-bombere med kanoner og raketter var veldig effektive og var med på å redde situasjonen mang en gang. Det er imidlertid et faktum at vel 50% i en tysk divisjon er kampsoldater, mot ca. 20% i britiske divisjoner og bare 7% i US Army. Tallene synes noe tvilsomme og bygger antagelig på ulike forutsetninger. Tyskerne hadde et grovt handicap med transport. Ved mange divisjoner hadde de så få biler at 90% av trekkbehovet måtte dekkes med hester. Med de alliertes luftoverlegenhet gikk det hardt utover tyske avdelinger, særlig underveis til kampområdene og under tilbaketrekning.

DEN 5. SEPTEMBER: Alt gjøres klart for avreise i morgen. Klargjorde fly ute på Flighten. På kvelden var jeg ute og skjøt med det tyske geværet mitt igjen. Brukte ca. 100 patroner, og her ligger nok å ta av. Mauseren går fint, så den er nok verdt å ta med hjem. Det har vært dårlig med mat i dag også, men heldigvis får vi kjøpe melk hos madame på en gård like ved. Normandie har utmerkede melkekyr, og de som har overlevd kampene her, produserer melk som ikke kan sendes til meieri da disse så vel som melkebiler og veier er for mye ødelagt til at de kan brukes. Skal avsted styggtidlig i morgen. Våre siste fly er sendt avsted på tokt, men skal lande på den nye plassen ved retur. De allierte i Sør-Frankrike har nå frigjort Nice.

DEN 6. SEPTEMBER, NÆR ROUEN: Etter en drøy tur gjennom sønderskutte byer og landsbyer kom vi hit ved 20-tiden. Den verste av de større byer, var Lisieux, som visstnok er 80 - 90 % ødelagt. Langs veien var det mange utbrente kjøretøyer, motorsykler, tanks, drepte hester og annet krigsmateriell, storparten av tysk opphav. Det vakte en viss oppsikt å se barnevogner liggende i veigrøftene, fulle av tysk utstyr. Wehrmacht har nok ikke så rikelig med transportmateriell lenger. Forpleiningen på turen har vært bra, og nå ser vi bare frem til en natts søvn i våre respektive kjøretøyer. Etter å ha sittet ved rattet i vår Thornycraft lastebil i hele dag, hører jeg fremdeles ulet fra gearkassen. DEN 7. SEPTEMBER, B 33, CAMPNEUSVILLE, SOMME: Etter et hardt sengeleie, men brukbar søvn med etterfølgende frokost, kom vi hit i øsende regnvær ved middagstider. Noe av turen gjennom områder uten skader etter krigshandlinger, opplevde vi som rene triumfferden. Folk smilte, vinket og lo og ropte “bien venu”, velkommen. Etter ankomst tok vi av oss klærne, la dem i bilen og fikk rigget opp teltet slik at vi fikk et tørt sted å være. Humøret steg mange grader etter at vi hadde tørket oss, tatt på oss tørre klær og fått oss en varm middag bestående av hermetisk Irish Stew og te. Kanadierne inntok dette området den 31. august, og dagen etter var hærens ingeniør korps i gang med å bygge feltflyplass som ble ferdig i løpet av to dager. Men den ble ikke bra fordi jordet var vasstrukket. Et fly fra 331 skv. punkterte under landing og kjørte bort i andre fly som ble skadd. Antagelig skal vi flytte videre, for det er gitt ordre om å vente med å sette opp felthangarene våre. Plassen er nå så bløt at den ikke egner seg for flyging foreløpig.

Det er mange utskytningsramper her for V-1 som var i drift inntil for noen dager siden da de ble bombet sønder og sammen av allierte fly. En flygende bombe hadde kommet litt ut av kurs og tatt med seg kirketårnet. Vi tok på oss fullt patronbelte, hjelm og rifle med påsatt bajonett for å se nærmere på utskytningsbasen i en skog like ved, og det var jo riktig interessant. Det lå flere stykker V-1 utenfor rampen, hvor de hadde sviktet i starten. Presten her sa at det var stort sett bare 1 av 5 som kom seg ivei mot London. Det hadde hendt flere ulykker under startingen, og mange tyskere var blitt sterkt forbrent. Det påståes at de allierte styrker på Kontinentet nå teller 5.000.000 mann, men jeg tror ryktene overdriver.

DEN 8. SEPTEMBER: Det øsregner i dag også, og jordet vårt blir ikke bedre skikket for fly av det. Det var litt av et oppstyr her sist natt med at det smalt både her og der. Noe hørtes å komme fra stedet hvor messeteltet og feltkjøkkenet var satt opp. Pte. Griffin i teltlaget vårt lurte på om det var tyskere som hadde lurt seg inn for å gjøre sabotasje, men da kom det tørt fra londoneren Lehn Marlow: ”Don´t be daft, the Germans are not that stupid. An akt like that would boost our moral too much”. (“ikke vær dum, tyskerne er ikke så stupide. Slik sabotasje ville bare høyne moralen blant oss”). Ingen likte feltkjøkkenet. Det ble omsider stille igjen, så vi overlot problemet til geværvaktene og sovnet igjen for å ta igjen tapt søvn under reisen hit.

Det regner i dag også, og det var både kaldt og rått ute på Flight Line. Gjort fly klare på Flighten og utført noen enkle reparasjoner. I ettermiddag var jeg borte i nærmeste landsby og fikk varm kaffe blandet med rom, riktig livgivende i dette ufyselige været. Det finnes fremdeles tyskere igjen i området så vi må være bevæpnet uansett hvor vi går og ryktene sier at noen er blitt skutt på. Det blir også fortalt at tre norske flygere tok to tyskere til fange i en låve første dagen her. Tyskerne var livredde og ropte: “Nicht schiessen, nicht schiessen!”. Historien ble aldri bekreftet. Fortroppen reiste i dag til B-39, St. Omer, hvor ingeniørtropper rydder for landminer og gjør klart for å anlegge landings- og taxebaner.

DEN 9. SEPTEMBER: Fikk den vanlige rasjonen, 50 sigaretter og en liten plate sjokolade. Var i en større landsby som heter Senarpont på kvelden og hadde det hyggelig. Det var lite ødelagt der, og kampsoldatene hadde bare fart igjennom stedet, så kaféene er rikelig utstyrt med edle saker. Jeg fikk lift hjem med noen flygere som hadde jeep, men inne i en tykk, mørk skog smalt det om ørene på oss. Han som kjørte slukket øyeblikkelig billysene, ga full gass og raste videre i mørket, og det gikk bra. Vi hadde alle våpen med oss, men var handicappet overfor et ukjent antall tyskere som visste hvor vi var, så det var jo bare å komme seg unna. De franske Maquis driver klappjakt på gjenværende tyskere om dagen og får fangst de fleste dager. De skyter på alt mulig, så vi har fått ordre om å holde oss borte fra skogene, unntatt når vi har noe der å gjøre. I går falt den første rakettbomben, V-2 på London. Den faller med lydens hastighet så bulderet og eksplosjonen høres samtidig. V-2 er visstnok 14 m lang, veier 13 tonn ved start, og 1 tonn sprengstoff. Liege ble frigjort i går. Nedkjemping av tyske styrker i Schelde ved Westkapelle og Walcheren pågår for å kunne benytte innseilingen til havneanleggene i Antwerpen.

SØNDAG DEN 10. SEPTEMBER: Jeg har aldri sett noen flyplass så full av sivile som her i dag, det kryr av dem over alt. De var vel nyskjerrige på å se les anglais fra Royal Air Force og hadde lagt søndagsturen hit fra fjern og nær. Vi måtte nå forklare noen av dem at vi tilhørte l´Armée de l´Air Norvègien, men det hadde de problemer med å fatte. Det var i alle fall mange yndige skjønnheter blant dem. A-partiet reiste herfra i dag, men de skulle ikke til St. Omer da troppene har rykket så fort frem at vi må lenger østover for å være nærmere fronten. Ryktene sier at vi skal til en flyplass i nærheten av Lille, nesten for godt til å være sant. De senere dager har de tyske batteriene ved Calais beskutt Dover opp til 10 timer uten stans, ren terror. Jeg håper kanadierne inntar Calais snart og får en slutt på skytingen som har plaget befolkningen i Dover helt siden tyskerne okkuperte Frankrike.

DEN 11. SEPTEMBER: Det ser ikke ut til å bli noen reise herfra i dag. Vi har stått på hele dagen og noe av natten med for å få flyene avsted og pakke resten av verktøy og utstyr, så alt skulle være klart for å dra i morgen. Var borte på en gård og kjøpte egg, melk og grønnsaker og laget et supermåltid av dette pluss corned beef, smakte herlig. Det knaller og skyter rundt i skogene her fremdeles enten det nå er jakt på dyr eller tyskere. Det har ikke vært operativ flyging her på flere dager pga. været, og det er bra fordi vi har fått 145 oktan bensin som ikke er bra for våre motorer, som skal ha 130 oktan. Ryktene sirkulerer om at troppene som gikk i land i Sør-Frankrike har jaget tyskerne opp Rhône-dalen og møtt Pattons 3rd Army ved Dijon. Det betyr at store tyske styrker er omringet i Sør- og Vest Frankrike, selv om mange unnslapp. Hitler nektet dem å trekke seg tilbake før de ble omringet. Atter en av Hitlers mange dumheter som kommer de allierte tilgode. Nå er Luxembourg også frigjort for tyskere.

B-57, BOUNDUES AÉRODROME, LILLE - NORD, LILLE DEN 12. SEPTEMBER: Kom hit ved 5-tiden etter en grei tur. Det største opplevde vi da vi kjørte gjennom Lille. Folk der hadde knapt sett snurten av allierte tropper da de jaget tyskerne foran seg gjennom byen noen dager i forveien. Vår saktegående konvoi fikk den jubel og velkomst med blomster og slengkyss som de mente passet for “les grandes liberateurs,” de store befriere. Bilen jeg kjørte fikk ekstra oppmerksomhet fra en pressefotograf som så at Devereaux hadde skrevet på baklemmen: “Voulez vous coucher avec moi ce soir”? (Vil De ligge med meg i kveld?) Devereaux var engelsk og den mest franskkyndige i laget vårt. Den storslagne velkomst vi fikk i Lille varmet godt. Da vi kom frem til flyplassen som lå nær byen, skyndtet vi oss å losse utstyret vårt i en tildelt hangar som var nesten hel og å sette opp teltene våre på et lite felt mellom hangaren og hovedveien til Brussel. Vi heldige som ikke hadde vakt, dro til byen med sigaretter eller kaffe som byttemiddel i håp om å få oss et skikkelig måltid mat, og det fikk vi til gangs. Derpå så vi på byen og slo oss til på La Frégate hvor vi fikk en hjertelig mottagelse og hadde en alle tiders kveld. Dette folkelivet er så himmelvidt forskjellig fra Normandie at en skulle ikke tro vi var i samme land, men så hadde jo Normandie måttet tåle voldsomme kamper og store ødeleggelser i ca. to og en halv måned, hvilket kom hele Frankrike tilgode. Det blir sagt at 200.000 bygninger i Normandie ble ødelagt under kampene fra D-Dagen til ut august. Det blir også nevnt at det under hele krigen 1814 - 18 ble ødelagt 900.000 bygninger der. Normannerne har måttet betale en høy pris for friheten.

DEN 13. SEPTEMBER: Vi er nå kommet til en riktig flyplass fra før krigen med faste baner, perimeter og andre taxeveier, og tyskerne hadde utvidet den noe under okkupasjonen. Flere av hangarene er brukbare etter litt flikking og reparasjoner, og det er jo et kjærkommet moment. Det er også fint å slippe å sette opp felthangaren med sine tunge løft av strukturer og seilduk. Bare et ettersyn i dag, og det var tidlig ferdig, så vi dro inn til byen og handlet litt. Det var ikke langt disse “Militære Frankene” rakk så vi måtte skjøte på med litt sigaretter og kaffe, og da rakk det til et supert måltid. Gikk på kino med Rose, men forsto ikke så mye av det, bortsett fra nyhetsfilmen om “Bombes Volantes sur Londre” som jeg selv hadde opplevd. Jeg merket meg at det ikke var tillatt å røyke på franske kinoer slik som på kinoene i England.

Det kom på radioen i kveld at kanadierne inntok Le Havre igår. Slaget begynte den 5. september med voldsom bombing og artilleriild fra både land og den britiske marine. Tyskerne hadde store tap og 11.000 mann ble tatt til fange. Dermed får de allierte en viktig havn til når den blir satt i brukbar stand. Kosten på den nye flyplassen var den samme som i Normandie, bortsett fra et nytt problem. I Normandie var det grønne spyfluer, men her er det store illsinte hvepser. De er svært så påpasselige hvis de ser en kjeks med marmelade på og lander så gjerne på den. Der er den vel kamuflert så det hender nok at noen får et stikk i munnen i et ubevoktet øyeblikk. Under en tur i byen ble jeg spurt av en bebrillet student: ”Are you Royal Air Force?” Jeg svarte at vi var en del av det norske innslaget i RAF. Da rakte han hånden frem og utbrøt: ”I am so appi to see you.” I fransk uttales vanligvis ikke h foran vokaler. Det ble en stotrende samtale på engelsk. Han hadde sett frem til å treffe noen fra de styrker som hadde frigjort landet hans. Etter vår noe tvilsomme status i Normandie, er det deilig å være her hvor nesten alle setter pris på oss. Det er lyspunkter i en krig også. Rykter sier at et norskt kurerfly styrtet ned i Sverige på vei til Skottland forrige måned.

DEN 14. SEPTEMBER: Frokosten var så skral at flere av oss gikk til kafeen og tok en kaffe med cognac, og det gjorde riktig godt. Litt lakkeringsarbeid på formiddagen på nye tildelte fly. Det er greiere å gjøre slike jobber her hvor vi har brukbar hangar å være i. Da det ikke var mer å gjøre på ettermiddagen, dro en gjeng av oss til byen for å se nærmere på den i dagslys. Det ser ut til å være nok av mange ting her unntatt kaffe, te, kjøtt og skotøy etc. Kvelden ble tilbrakt på La Frégate som er blitt gjengens tilholdssted når de har fri. “Lili Marleen” er blitt popmelodien her, selv om den opprinnelige var tysk og deres mest populære soldatsang. Den ble lansert under forrige verdenskrig uten å bli noen schlager. Den er forøvrig blitt like populær i England hvor the 8th. Army hadde adoptert den fra Rommels Afrika-Korps. Vanskelig å få lift hjem sist natt og måtte gå storparten av veien.

Vi har nå skaffet oss kosttilskudd ved å få tak i kål, kålrot og gulrøtter, det er jo høst og rikelig med denslags.. Ved å spare corned beef stykkene våre fra feltkjøkkenet, kokte vi den deiligste suppe i 20 l kjeksbokser eller bensinkanner som var omhyggelig rengjort. Menig Griffin i teltet vårt er også en mester på soppretter og her i området er det rikelig med sopp. Forsyninger til drift av Wingen er et problem. Storparten må fremdeles skaffes fra havner i Normandie, 400 - 500 km borte. Bomber, granater og brennstoff ble ofte fraktet med fly. Reservedeler til flyene ble iblant skaffet ved å ta deler fra sterkt skadde fly som likevel måtte sendes til reparasjon lengre fra fronten. Havnen i Cherbourg, som ligger lengst borte, har vært i bruk siden slutten av august, men brukes mest av U.S. Army. Siden slutten av juli har havnens kapasitet øket fra 12.000 til 20.000 tonn i døgnet.

DEN 15. SEPTEMBER: Masser av jobb i dag etter storinnsats av Wingen i går. Tyskerne får stadig mer luftskyts, og det går ofte hardt utover flyene våre under lavangrep med bomber og beskytning med kanoner og maskingeværer mot mål på bakken. Det knaller og smeller i blant her også, og det tippes på landminer, sabotasje etc. Det siste døgnet har det vært roligere oppe ved fronten, som forøvrig er noe frynsete etter alle tilbaketrekninger tyskerne har måttet gjøre de senere uker. Delig vær om dagen.

Da teltet vårt ligger like ved hovedveien til Brussel, kommer mange belgisere innom for å handle. I dag ble jeg utsatt for en rik madame som viftet med bunter av belgiske franks og ville kjøpe noen kanner bensin. Jeg nektet plent og mente at slikt var très dangereux, men damen ga seg ikke. Her betraktes salg av bensin som alvorlig sabotasje og straffes derfor veldig strengt. For å få en slutt på maset, måtte jeg snu ryggen til henne og gå min vei. Ellers har vi ofte besøk av en liten pike som heter Odette. Hun kommer for å synge og derved tjene seg en plate Cadburry sjokolade. Noen ganger synger hun ekstra mye for å få noen sigaretter pour Mama.

DEN 16. SEPTEMBER: Ikke noe spesielt i dag, bare rutinearbeid. Tilbragte kvelden på Strasbourg og La Frégate hvor friheten fremdeles blir feiret av franskmennene, og de skjenker oss tilsvarende med Calvados og Martell. Les mademoiselles er veldig hyggelige og interesserte i å få kontakt. Noen snakker litt engelsk, men språkproblemer synes ikke i eksistere, vi forstår hverandre så godt. Krigen har da noen lyspunkter. SØNDAG DEN 17. SEPTEMBER: Mye å gjøre i dag så vi måtte arbeide til langt mot natt , men jeg er på geværvakt også så det gjør liten forskjell. Vaktene her er nokså anstrengende da vi må se opp for sabotasje, spionasje og snikskyttere, en nokså risikofylt og nervepirrende tjeneste. Med to britiske skvadroner i Wingen ble det til at britisk skikk ble tatt i bruk. Den gikk ut på at soldater som skulle utføre særlig farefull eller anstrengende tjeneste, skulle få en dugelig porsjon rom. Det vil si at vi får et tekrus halvfullt med Jamaika-rom og te før hver vaktturnus. Det gjør underverker, uten å gå utover årvåkenheten og virker beroligende. Det smeller tidt og ofte her om natten. Noen mener det er trigger happy Maquis, eller Forces Françaises de l´Ínterieur, (FFI ), som er litt for snare med avtrekkeren enten det nå gjelder kollaboratører eller tyskere. Noen føyer til: eller rivaler som de ønsker å rydde av veien.

I dag har Wingen vært ute på stortokt. Den tyske tilbaketrekningen fra fastlandet over Terneuzen til de hollandske øyene var dagens mål. Heftige angrep ble satt inn mot kanaler, sluser, og lektere samt andre fartøyer. 8 skvadrontokter ble gjort med store ødeleggelser. Skvadron 66 og 331 var særlig heldige med sine fulltreffere i sluseanleggene som ble sterkt skadet. Det var usedvanlig intens Flak over området og flere av flyene ble påført skader. Fenrik Rolf I. Isachsen fra332 skvadron ble truffet av Flak og sett spinne i bakken sør for Terneuzen. Den ene vingen brakk av slik at han ikke hadde mulighet til å hoppe ut. Hans bror, Ragnar, tilhører samme skvadron. Foreldrene deres kjøpte Sjue under krigen, og hans urne ble satt ned på Høyjord Kirkegård. Samme dag nødlandet løytnant K. Herfjord nær Gent, på alliert side av fronten, men innen rekkevidde av tyske våpen. Han var blitt truffet av Flak og fått alvorlig lekkasje i kjølesystemet på sitt fly. Flyet måtte avskrives, men han selv var nesten uten skader. Han ble plukket opp av den polske divisjonen i området og bragt til Lille med et lett fly bare 6 timer senere. Det regnes med at de allierte opp til nå har ødelagt 27 tyske divisjoner og vel 2.000 tanks.

DEN 18. SEPTEMBER: Mange lakkeringsjobber i dag så jeg søkte avstressing på Strasbourg sammen med min venn Mattis fra Narvik etter arbeidstid, hvis man kan bruke det uttrykket ved Wingen. Arbeidstiden varte egentlig så lenge det var behov for inspeksjoner og reparasjoner på våre fly, enten det var dag eller natt. Vi hygget oss stort sammen med diverse skjønnheter som feiret og takket oss for friheten. Det var vel egentlig de kanadiske soldatene de skulle takke mest, men de fór så fort gjennom byen i halen på tyskerne at ingen fikk snakket med dem, skjønt det ble jo noen blomster og slengkyss i all fart før de fór videre.

Etter å ha hygget oss hele kvelden og sagt godnatt til Lilyanne og Jeanette, ga vi oss på hjemveien. Det var ikke lett å få lift så vi måtte gå storparten av veien. En gang underveis hørte vi en voldsom eksplosjon så bakken skalv. Vi har hørt om de nye tyske rakettene, V-2, kanskje dette var en av dem. De skiller seg fra andre bomber og granater ved at de faller med lydens hastighet slik at en ikke hører noe hvin eller hyl før eksplosjonen kommer.

Det kom i nyhetene i kveld at nå er hele Frankrike og Belgia frigjort. Antwerpen ble tatt av det belgiske F.F.I. , Free Forces of Interior, ( Hjemmefronten) og hindret ødeleggelser av havnen, men den kan ikke brukes før innløpet er rensket for tyskere. Vår bilavdeling er aldri ledig. Mellom hver flytting må de hente forsyninger helt fra depotene i Normandie. En kort periode måtte de avgi alle sine 3- tonnere til the 2nd. British Army for å kjøre frem bomber, granater og bensinkanner til depotene på den fransk-belgiske grensen. En uhyggelig eksplosiv last som iblant eksploderte, uvisst av hvilken grunn. En del av bensinen til Wingen ble fløyet fra Normandie til Lille i 900 l fat hengt opp i bomberommet på Liberator-fly. Etter rapportene fra fronten å dømme, kunne de allierte ha rast videre uten særlig motstand. Tyskerne har visstnok bare 100 tanks mot de alliertes 2.000 og 570 fly mot de alliertes 14.000, men hva hjelper det når mangel på forsyninger setter arméen på stedet hvil. Seieren var veldig nær, men likevel så fjern.

Flyene våre skaffet mye informasjon om fiendens troppebevegelser ved å speide over de ulike områder som hører inn under Den kanadiske 1. armé. De angrep veier og jernbaner som fraktet tropper i Holland eller eskorterte bombefly ved siden av å bombe eller skyte opp tyske stillinger. Siste nytt sier at de allierte den 17. d.m. har angrepet Nijmegen, Eindhoven og Arnhem med luftbårne styrker for å nedkjempe tyskerne og hjelpe den regulære armeen til hurtig å avansere inn i Tyskland. De luftbårne styrkene skal også redde de store broene i området og samtidig avskjære tyskernes forsynings- og fluktruter. Det snakkes om at 20.000 mann er satt inn som fallskjermsoldater samt Hamilcar glidefly med tropper og utstyr. Hver Hamilcar tar 40 soldater med utstyr. Amerikanske, britiske og polske styrker deltar.

DEN 19. SEPTEMBER: I dag fant vi en mengde tysk materiell. Noe av verktøyet og utstyret er av super kvalitet, mye bedre enn det engelske vi er utstyrt med. Tok med oss det vi hadde bruk for. Regnvær, men vi laget oss et supermåltid av grønnsaker og corned beef. Jeg er nå så sår i gommene etter all kjeksen at jeg knapt kan tygge grøt. 331 skv. skal fly til Fairwood Common i England for trening i skyting og bombing og samtidig hvile. Dårlig vær og lite operativ flyging. Mattis og jeg tilbragte kvelden på Strasbourg sammen med Lilyanne og Jeanette som sliter hardt med å lære engelsk. Etter ryktene å dømme er nok Lille en typisk fransk by med “Maison de Passage”, “Maison de Plaisire”, Les Laches, etc., kort sagt horehus eller gatens løse fugler.

Etter hva vi får høre, var det visst ikke bare patrioter i Frankrike heller. Embedsmenn og politikere kunne visst iblant ha vært villige til å tjene tyskerne og begå hvilken som helst forbrytelse og svik mot sine landsmenn, såvel som sine tidligere allierte. Ved kapitulasjonen overfor Tyskland, beholdt de storparten av sin Flåte, ja, til og med gi tilbake 400 tyske flygere de hadde i fangenskap. Vichy Frankrike og de franske kolonier i Nord-Afrika, stilte seg stort sett på Tysklands side. De satte også villig i gang jødeforfølgelser etter tysk mønster. General de Gaulle med sine frie franske styrker i England og Nord-Afrika samt innsatsen av Les Maquis i okkuperte områder, var hederlige unntak. I Haute Savoie gjorde FFI regelrett opprør, okkuperte småbyer i dagvis og likviderte landssvikere. Under kamper i Grenoble drepte de 700 tyskere, tyske agenter, medløpere etc.. FFI var sterkest i mer øde områder og utgjorde flere hundre tusen ved slutten av den tyske okkupasjonen. Det blir opplyst at ca 1.000 Maquisarder mistet livet i Haute Savoie.

Da landet hadde hatt så mange sympatisører på gal side, var det kanskje ikke så merkelig at det fantes franskmenn som åpenlyst var lite glade for at det nå gikk bra for de allierte. Den “ vive la France” patriotismen og nederlaget i 1940, slo dem helt ut slik at de ble nærmest en troløs kollaboratørstat som langt på vei sympatiserte med nazistene. Noen på en Cafè en kveld, viste tydelig en viss hån overfor oss fra en liten nasjon som nå var med på å frigjøre deres land. Vi skjelte dem ut på engelsk og tysk i håp om at de forsto noe av det. Det snakkes om at noen franske kommunister hadde kastet håndgranater inn i en café hvor polske soldater holdt til. Rettroende kommunister kan begå utrolige idiotiske handlinger for å tekkes sine herrer i Moskva.

DEN 20. SEPTEMBER: Fikk tidlig fri og reiste til byen sammen med Mattis eller Harry Matisen som er hans fulle navn. Dumpet opp i en liten klubb med toppfolk. Vi ble invitert til deres bord og fikk ikke betale for noe av alle de fine drikkevarer som ble budt frem. Etter noen timer takket vi for oss og gikk til Strasbourg hvor vi traff Lilyanne og søsteren hennes, Jeanette. Fikk litt skjenn for å være sent ute. Hørte i nyhetene om Fieldmarshall Montgomery som har satt inn store, allierte luftbårne tropper ved Nijmegen, Arnhem og Eindhoven. Det blir snakket om at hensikten visstnok er å avskjære tyskerne i Nord-Holland og presse på rake veien til Berlin. Det pågår fremdeles harde kamper i området, men hvis planen lykkes er gevinsten stor. Det er i alle fall en uheldig periode da været er så dårlig at det blir neppe særlig støtte å få fra fly. Det pågår blodige kamper i området, særlig ved Arnhem mot en stor tysk overmakt, som bl.a. viste seg å være en panserdivisjon, ukjent for Den allierte overkommando under planlegningen.

DEN 21. SEPTEMBER: Flere malejobber på nye fly. Fikk pakke fra Håkon Dahl med buljongterninger og kaffe. Det siste kommer vel med til å bløte opp den harde kjeksen og spise det som grøt. Kaffe er gull verd i teltet så vel som til byttemiddel. Det er stadig folk her ved teltene våre for å handle. De er ute etter hermetikk, kaffe, sjokolade, sigaretter etc. og har rikelig med penger. Merkelig nok er det engelske pund bare halv kurs her så vi må nok skaffe oss penger ved litt handel iblant. Skvadronen vår er Duty Squadron til i morgen, så alle mann må stå til rådighet hele tiden for å ta seg av tilfeldige besøkende fly. Wingens aktivitet er ganske intens om dagen og det er tilfredsstillende å erfare at alt virker som det skal. All vår felttrening har svart til hensikten.

DEN 22. SEPTEMBER: Av en eller annen grunn ble Gabriell og jeg tatt ut til å overvære den utgraving som finner sted i festningen like ved byen. Gestapo hadde brukt festningen som fengsel og tortursted og nå ble de som var blitt myrdet der gravd opp. Det var en hard påkjenning å se de patriotene som var gravd opp da vi kom dit og som vanlig var det en forferdelig stank i området. Noen av de pårørende var tilstede og de mest hjerteskjærende scener utspant seg når de identifiserte sine egne. En ung gutt lå i en kasse fult påkledd med hatten over ansiktet , et grufult syn. Det vanket mange arge utbrudd der om “ces sales Boches” ( disse skitne tyskerne). Jeg kommer til å hate og forakte tyskere resten av mitt liv. Stresset av på Strasbourg hele kvelden, men det ble en urolig og marerittlignende søvn resten av natten. Opplevelsen fra festningen satt lenge like fast i hukommelsen i tiden som fulgte. Det gikk hardt utover Den franske hjemmefronten i byer og tettbygde strøk, men på andre steder var les Maquis enerådende i store områder hvor de tok imot fly med agenter og våpen de siste årene av krigen. Om natten kunne FFI ta seg inn i landsbyer og henrette nazister og andre landssvikere. Noen steder holdt de landsbyer i flere dager før de trakk seg ut igjen.

DEN 23. SEPTEMBER: En rolig dag i hangaren. Reiste tidlig inn til byen og fikk bl.a. kjøpt en thermosflaske. Den kan bli fin å ha, spesielt under flytting. Fikk en pakke til fra Håkon Dahl så nå kan jeg både handle og kose meg. Under et angrep på kanonstillinger ved Dunkirque i går, ble Flying Officer Beal fra New Zealand, 66. skvadron, truffet av Flak og sett styrte ned i flammer. Den voldsomme eksplosjonen Mattis og jeg hørte på vår vei hjem forleden natt, var en tysk V-2 rakett som var kommet på avveie. Restene av den ble gravd opp og ligger på flyplassen vår. Den har visstnok et tonn sprengstoff i nesen og går temmelig dypt før den eksploderer så skaden er av en annen art enn den en V-1 lager. Basen for utvikling av den ligger i Penemünde som RAF begynte å bombe flere ganger for et år siden. Styrker fra Canada har inntatt Boulogne etter kamper som var like harde som dem i Le Havre. Tilbragte kvelden på Strasbourg sammen med Lilyanne

SØNDAG DEN 24. SEPTEMBER: Lite å gjøre, dårlig vær og blakk så jeg stopper inne, dvs. i teltet. Det er litt småkrig ute i mørket enten det nå er tyskere eller fransknenn eller begge deler. Det forekommer iblant at soldater blir stukket ned av tyskere som vil skaffe seg falske papirer, opplysninger etc. Vi har levd herskaplig på hvitt fint brød en tid da et team av bakere fikk i gang et tysk feltbakeri og fikk tildelt noe av det hvetemel som går til sivilbefolkningen Paris. Det går nokså bra oppe ved Eindhoven og Nijmegen, men ved Arnhem møtte luftstyrkene uventet hard motstand. Dårlig vær og sterke tyske kampenheter på stedet, gjør operasjonene veldig vanskelige.

DEN 25. SEPTEMBER: Hadde en ekstrajobb i kveld. To C-47, Dakota, skulle fly ned til Normandie for å hente dropptanker til flyene våre og ville ha med seg lastemannskap så jeg meldte meg og ble med. Det var nesten lyst på nedturen som gikk over kjente steder vi tidligere hadde tatt oss frem, men snart sovnet jeg godt av den monotone duren fra motorene. Men da flygeren throttlet motorene tilbake for landing, våknet jeg og kort tid etterpå landet flyet på B-6, et alliert depot like ved Caen. Det gikk kvikt å fylle flyene opp med dropptanker og å komme oss i luften igjen. Nå var det også to engelske sykepleiersker med og de så temmelig slitne ut. Etter å ha krabbet inn og funnet oss et brukelig leie sovnet vi alle til flygeren gjorde klart for landing i Lille. Det ble visstnok skutt noe etter oss et sted, men granatene nådde ikke frem til flyene. Det ble 3 flytimer totalt og det var godt å få krabbe til køys i teltet etter en slitsom natt.

DEN 26. SEPTEMBER: Full dag og litt til med inspeksjoner og reparasjoner av skader etter Flak, alt inne i hangaren. Det pågår harde kamper oppe i Holland og fronten blir fjernere etter hvert slik at vi kommer nok snart til å flytte nærmere, kanskje et stykke inn i Belgia . Det er allerede slutt på det hvite brødet så nå er det å gnage på steinhard kjeks igjen. Det blir sagt her at tyske fanger får hvitt brød i henhold til Genèvekonvensjonen, mens allierte fanger i Tyskland nærmest sulter. Det er nå blitt bekreftet at Boulogne ble inntatt av kanadierne den 22. september etter samme oppskrift som de brukte for å innta Le Havre. Mange tyske falne og 8.000 fanger. Det blir flere og flere havner til rådighet, men de ble jo alle ødelagt av tyskerne før de overga seg, og det tar tid å fjerne miner og reparere installasjoner og utstyr før en havn kan åpnes for trafikk.

DEN 27. SEPTEMBER: Vil prøve å få fri i morgen slik at jeg kan feire bursdagen min. Hadde aldri tenkt jeg skulle feire den i Frankrike, kanskje den neste blir i Norge? Mange av de eldste flyene er blitt byttet ut og som eneste maler på skvadronen faller det mye ekstra arbeid på meg. I går ble Flight Lieutenant. Rosser fra Skvadronen vår truffet av Flak og måtte krasjlande bak fiendens linjer. Han ble sett forlate flyet og løpe i skjul.

DEN 28. SEPTEMBER: Fikk fri hele dagen og hadde det riktig fint i Lille. Ble kjent med en familie som hadde to døtre i mangel på praksis i engelsk. Etter noen glass cognac og kaffe, ble Mattis og jeg buden hjem til dem på lunsj og det sa vi jo ikke nei takk til. Det ble spist og pratet engelsk og det var jo litt vittig da Madame spurte om vi hadde mange fisker in La Norvège. Mattis svarte at vi hadde quite a few. Ja, de språkforviklinger. Undres på hvor mange jeg har begått i min tid med fremmede språk. Tok farvel med Madame, Nicole og Madeleine sent på ettemiddagen og takket for en god lunsj og en hyggelig ettermiddag . Derpå gikk vi til La Frégate hvor vi traff gjengen og feiret stort resten av kvelden. En liten boks Lyons Coffie finansierte hele festen.

DEN 29. SEPTEMBER: Fikk to nye fly i dag hvorav det ene skal merkes for the Wing Commander. Det er vanlig at Wingsjefens fly merkes med hans initialer. Propellspinneren skulle også ha spesiell merking. 66. skvadron er Duty Squadron til i morgen og jeg har geværvakt med Jamaica-rom og det hele. Det gjør ekstra godt nå da nettene er blitt kjølige. Hvilket fornuftig innslag i de britiske styrker. To soldater ble stukket ned sist natt under en bro de fleste av oss går under på veien hjem fra byen om natten. Antagelig er det “stay behind” tyskere som er ute etter I.D. papirer.

DEN 30. SEPTEMBER: Hadde en rutinemessig dag i hangaren og tilbragte kvelden på en kafé i Lille. Det har nå lekket ut en del om kampene med luftbårne tropper oppe i Holland. Planene ble noenlunde gjennomført i områdene Eindhoven og Nijmegen, men i Oosterbeek - Arnhem gikk det ikke så bra. Tyske avdelinger inkl. en panseravdeling på hvile i området ved Arnhem ble for sterke. Dårlig vær, mangel på flystøtte og forsyninger gjorde det umulig for de allierte til tross for heltemodig innsats, så de måtte trekke seg tilbake. Av 10.000 mann klarte ca. 2.400 allierte soldater å kjempe seg gjennom tyske linjer, over Rhinen og over til sine egne etter å ha holdt ut i 9 dager mot en overveldende utstyrt motstander. Planen var at Arméen skulle avansere samtidig og avløse luftstyrkene kort tid etter landing, men været og andre uheldige faktorer hindret markstyrkene å nå fram i tide. Til tross for tyskernes hastige retrett i løpet av høsten, hadde de på kort tid klart å bygge opp nye kampdyktige styrker. Hensikten med hele operasjonen var at First Allied Airborne Army skulle rydde veien for The British 2nd Army slik at den kunne rase rett inn i Tyskland og avslutte krigen før jul, men Wehrmacht var en seig fiende som var styrt av en fanatisk diktator, villig til å kjempe til Tyskland lå i ruiner. Hvis Tyskland tapte krigen, hadde det tyske folk sviktet sin Führer og fortjente ikke å leve videre, sa Hitler.

SØNDAG DEN 1. OKTOBER, 1944: I dag måtte jeg til Doc med venstre arm. Den er hovnet opp, stor som en fotball. For å unngå de verste smerter måtta jeg hvile den på sykkelstyret. Doc ga meg en sprøyte og ba meg ikke bruke den for meget. Han var redd jeg hadde fått forgiftning i den etter jobben i Festningen forleden. Jeg hadde hatt et lignende tilløp etter å ha rotet i elendigheten i Falaise, men det gikk over av seg selv. Doc nevnte også at i kampområder kunne myggstikk forårsake lignende hevelser. Ja, nå er vi inne i en riktig høstmåned og det merkes i teltet. Heldigvis har jeg sovepose som jeg kjøpte i fjor av en pokerspiller som trengte penger. Flere av gjengen har solgt noen av sine ulltepper, som her blir til kåpe for en eller annen mademoiselle. De får det kanskje kaldt i vinter. Var tidlig ferdig med arbeidet og liftet til Lille for en kveld på Strasbourg. Det er i alle fall bedre enn å tilbringe kvelden i telt og det synes visst mange av gjengen også for storparten av dem tilbringer frikveldene et eller annet sted i byen. Calais ble inntatt den 30. sep.og den 28. ble den siste granat skutt mot Dover. Enkelte dager den senere tid hadde de skutt i 10 - 14 timer sammenhengene pr. dag.

DEN 2. OKTOBER: Regn og atter regn og lite å gjøre i hangaren. For det meste lå vi i teltet og diskuterte politikk og krig med engelskmennene. De tyske V-1 og V-2 var også et veldig aktuelt emne. Det blir stadig færre V-1 over England etter som så mange utskytningsramper blir erobret eller ødelagt, men det blir imidlertid flere V-2 etter som tiden går, men de går ofte sine egne veier. En falt ned i Sverige tidlig under utprøvingen og den lot de England få til studier. Det kan jo bli en trist vinter hvis de brukes mot London i større antall. Det er antatt at tyskerne vil ta i bruk mobile ramper for utskyting og derved bli vannskeligere å finne for bombefly. Opp til nå har Luftvernet og RAF skutt ned 1.771 V-1 over England. Av disse har Hawker Tempest skutt ned 638 stykker Genaral Pattons 3. Armé er nå kommet frem til Moselle og måtte gjøre holdt der pga. mangel på forsyninger. Selv de mest optimistiske allierte planleggere hadde nok ikke regnet med å kaste tyskerne tilbake så hurtig og derved få så lange forsyningslinjer. Var innom nærmeste café på kvelden hvor vi traff noen hyggelige belgiske damer.

DEN 3. OKTOBER: Dårlig vær, lite flyging og nesten ikke noe å gjøre, dette begynner å bli kjedelig. En soldat ble skutt i den andre enden av flyplassen sist natt. Det går store rykter om at vi i nær fremtid skal flytte til en flyplass som ligger like ved Brussel. Riktignok har vi alle likt oss bra her, men det fremmer ikke mulighetene for å slå tyskerne ved å ha det bra i Frankrike, så la oss komme videre. Kanonstillinger ved innseilingen til Antwerpen ble bombet og beskutt gjentagne ganger av våre fly i går. Våpen folkene skriver kjærlige hilsner til Hitler på bombene når de henges under flyene. Da Wingen ble satt på feltfot med tanke på invasjonen, fikk vi veldig klumpete og tungvint utstyr, men vi skifter noe av det ut etter hvert som vi finner bedre tysk utstyr. Det er som regel lettere og smartere så nå er vi riktig godt utstyrt. Særlig verktøy og batterivogner er av topp kvalitet. Det RAF utstyret vi ikke trenger lenger, avskriver vi som “lost in action”

DEN 4.- 5. OKTOBER: Dårlig vær og lite flyging. Tilbrakte en kjedelig dag ved teltene. Alle mann confined to camp ( portforbud). Det må være like før flytting. Det står visst ikke så bra til i Wehrmacht som de fleste tror. I løpet av januar d.å. til september er det visst blitt henrettet ca. 4.000 soldater for brudd på disiplin, desertering etc.. Til tross for bombing av fabrikker og transportmidler, er visstnok tysk produksjon på topp. Ikke trodde vi at det kunne være sant, men det ble bekreftet etter krigen. Den 5.okt.: A-partiet reiste i dag tidlig og vi har gjort alt klart for å reise i morgen. Har vært i Lille og tatt farvel med venner og kjente. De er leie seg for at vi flytter videre, men det er nå lite å gjøre med det. Laksevåg ubåthavn ble bombet den 4.d.m.

GRIMBERGEN VLIEGVELD, BELGIA B-60 DEN 6. OKTOBER: Startet fra Lille like etter middag med B-partiets konvoi. Været var bra og reisen kort og behagelig. Et sted vi stoppet ble vi budt ferskner og epler av noen småjenter og det var jo et hyggelig innslag på turen. De snakket flamsk og det er ikke så vannskelig å forstå noe av for norsktalende med kjennskap til noe engelsk og tysk. Litt sjokolade og tyggegummi i retur vakte begeistring. Kom frem i mørkningen og tok inn i en hangar hvor vi redet vårt leie for natten. Etter varm mat og kaffe, krabbet vi trette og vel fornøyde til køys. Gode nyheter. Det meldes at tyskerne har begynt å trekke seg ut av Hellas, og at britiske fallskjermtropper har landet på flyplassen Megara. Commandos har også gått inn i landet, og Royal Navy setter tropper i land i Pireus.

DEN 7. OKTOBER: Satte opp teltet vårt i en eplehave, like bak den hangar 66. skv. skal bruke. Hangaren er nok reparert til å være en brukbar arbeidsplass en tid fremover, kanskje hele vinteren. Trikkeren i laget vårt har ordnet med lys i teltet fra nettet så nå kan vi lese om kvelden. Det artigste av alt er at eplehaven med ferskner o.l. som tyskerne har stelt godt med hele sommeren, nå kommer oss tilgode. Det er en kjempestor bombedump her og hver bombe er emballert med fine bord. Ugland og jeg bestemte oss for å ta bord fra 500 kgs bomber som hadde den rette lengde til å lage seng av. Vi åpnet en kasse, veltet styggedommen ut og slo i stykker emballasjen og bar materialene hjem. Med halmmadrassen i ble det den flotteste seng, vel klar av den fuktige marken.

Grimbergen er en mindre flyplass som tyskerne hadde brukt og utvidet noe. Tyskerne hadde også bygget kontrolltårn og noen mindre hangarer, men start- og taksebaner lå på dårlig grunn og etter noen dagers bruk i høstregnet ble Wingen pålagt å legge en paralellbane - med noe hjelp fra Ingeniørvåpenet. Dette gjorde det mulig å la en bane tørke og bli reparert mens den andre var i bruk. Transportavdelingen fikk i oppgave å hente fyll til å forsterke underlaget. Fyllmasse ble tatt fra ødelagte bygninger i nærheten. Også her måtte mye av forsyningene til Wingen hentes fra depoter i Normandie og iblant måtte Wingen låne ut de største lastebilene til Den 2. britiske armé for transport av forsyninger de hadde behov for. Det settes mye inn på å få fri adkomst til Antwerpen da de allierte er avhengig av kortere forsyningslinjer og det er visst også tyskerne klare over siden de har forsterket innløpet i elven Schelde med uthvilte tropper og bedre utstyr. Frankrike har nå mobilisert og trent flere divisjoner og krever større del av fronten. Det kommer godt med for britene klarer ikke lenger å erstatte de tap de har lidt.

SØNDAG DEN 8. OKTOBER: På grunn av lite flyging en tid, er det lite å gjøre i hangeren. Jeg tok meg derfor en tur rundt for å se hvordan andre hadde innrettet seg. 331 skv., som nå er kommet tilbake, fra England, hadde vært tidlig ute her og skaffet seg bolig i gamle jernbanevogner o.l. som Luftwaffe hadde brukt. Noen hadde til og med funnet brukbare brakker som de hadde pyntet opp, men de hadde ikke fine ferskner like utfor teltet slik som vi og en stor del av Wingens bakkepersonell hadde. Pilotene har tatt i bruk et slott i den andre enden av flyplassen som bolig og messe. Luftwaffe hadde også brukt slottet som offisersmesse, og det henger fremdeles et stort bilde der av sjefen for Luftwaffe, Reichsmarschall Hermann Göring.

På ettermiddagen tok noen av oss en tur til Brussel. Det ligger en liten landsby her som kalles Bejgem og derfra kan vi ta trikken til Grimbergen hvor vi skifter over til trikken for Brussel. Vi kom inn til sentrum ved La Gare du Nord etter en grei tur. Vi syntes ikke det var så greit for billettøren som måtte rope ut alt på fransk og flamsk. Stadig lød det:” Billet s´il vous plaît, carte als´t u blieft “ og ved av- og påstigning lød det: ”Fermez la port s´îl vous plaît” og “Sluit de deur als´t u blieft” I Brussel ble vi hjertelig mottatt. Byen var like hel, hadde sikkert også hatt det bra under krigen etter alle de fine, store magasinene og butikkene å dømme. Der så det ikke ut til å mangle noe. Kong Leopold hadde jo mer eller mindre slått seg i lag med tyskerne selv om soldatene hans kjempet tappert i 1940 inntil de måtte overgi seg.

Belgiserne feiret fremdeles den frihet de nylig hadde vunnet og det tok ikke lang tid før vi havnet sammen med en gjeng belgisk Maquis, hjemmefront, i sine spesielle uniformer, på restauranten Maxim. De var fulle av livslyst og så ikke ut til å mangle penger og spanderte villig vekk. Det eneste vi kunne by på var rikelig med sigarettpakker som de satte stor pris på. Etter en lystig kveld nærmet tiden seg for den siste trikk hjem, så vi takket for en hyggelig kveld og skyndtet oss til La Gare du Nord hvor vi fant vår trikk til Grimbergen. Der måtte vi vente en tid før vi fikk trikken til Bejgem. Vi fikk i mellomtiden sitte inne hos billettøren som telte opp dagens inntekt og syntes visst at det var artig å snakke med oss på et blandingsspråk. En kveld spurte han oss: “Noorwegen, is het in England?” Han kunne vel ha god grunn til å spøre da vi hadde engelske uniformer med NORWAY på skulderen og snakket for det meste engelsk. Resten av turen gikk greit og det var lett å finne teltet vårt som lå like bak hangaren. Dette tegner til å bli et trivelig sted.

DEN 9. OKTOBER: Litt lakkering ellers lite å gjøre så jeg benyttet tiden til å vaske mine klær. De så ikke helt bra ut. Alt er fryktelig dyrt her så det blir nok vanskelig å klare seg økonomisk, men i følge avisene skal det visstnok bli bedre. Regjeringen vil foreta innveksling slik at pengeflommen kommer under kontroll. Jeg har i lengere tid hatt en kul i endetarmen som blør litt og plager meg. Tror jeg vil oppsøke Doc i morgen da den ikke ser ut til å gi seg. Noen av bygningene på flyplassen var sterkt bombeskadet så flere av bakkepersonellet har bygget seg de merkeligste boliger av restene, noen til og med med peis. Veien utenfor har de døpt General Ruges Vei. Alt tyder på at de mener vi skal overvintre her og slik blir det vel hvis ikke fronten skyves lengere østover. Den hurtige fremrykningen og dermed lange forsyningslinjer, har skapt en vanskelig forsyningssituasjon. General Patton som raser i vei med sin panserarmè, er satt på en viss rasjon for å kunne tilgodese øvrige avdelinger også.

Toppsjefen vår ved Wingen, Group Captain Morris, hadde fått se gjengens merkelige hus og blitt rasende. Ingen fikk røre materialer etc. etter tyskerne for det var “enemy propperty” som nå var overtatt av de allierte, og kunne ikke taes i bruk av hvem som helst. Vi hadde respekt for Morris som hadde tatt del i Battle of Britain, vært stasjonssjef på North Weald og Wingens øverste sjef i lengere tid. Men det var tydelig at få brydde seg om en slik urimelig ordre for byggingen fortsatte. Vi hadde ikke lyst til å tilbringe vinteren i telt hvis det var til å unngå. Morris kjente visst nordmennene godt for han sa aldri mere om saken. Han skulle bare ha visst om alt det fine utstyr og verktøy vi hadde overtatt etter tyskerne.

DEN 10. OKTOBER., No. 8 RAF General Hospital, Brussel: Var hos Doc og spør om jeg var heldig. Han mente kulen burde fjernes og sendte meg hit for behandling. Dette er himmelrik - godt og varmt, lyst, rent og fint og en deilig seng pluss bra mat. Hospitalet har vært brukt av tyskerne og har all mulig komfort. Det er mange sårede her, men den avdelingen jeg er på har stort sett bare lettere tilfeller og har de fleste av de nasjonaliteter som finnes i de allierte styrker.

DEN 11. - 14. OKTOBER: Var hos M.O. (Medical Officer), i dag og fikk behandling som besto i en merkelig salve for å skrumpe kulen, håper den virker. Traff en engelskmann her som jeg kjente fra Den flytekninke skolen i South Wales. Fikk tak i et bilde av Hitler som jeg vil ta med hjem som souvenir. En selger sørger for at vi får kjøpe vindruer og iskrem - hvilken luksus. Den 12.: Fikk en lett sprøyte for å sette fart på tingene. Doc mente jeg skulle være oppe og i bevegelse storparten av tiden så nå går det i kortspill og diskusjoner. Med så mange nasjonaliteter går vi aldri tom for saker å snakke om og så lærer vi jo litt fransk av sykepleierskene så dagene går fort. Jeg har mine beste dager. Her får vi tak i aviser og i dag kunne jeg lese at noen allierte avdelinger allerede nå kjemper på tysk jord. Det er mange her med brystproblemer. Teltlivet i en rå kald høst er nok ikke helt bra. Den 13. og 14.: Doc mener jeg kan komme ut om et par dager og det er jo bra selv om jeg må ta det rolig i jobben en tid og ikke løfte noe tungt. Tiden går som før og vi får anledning til å delta i klasser for tysk og fransk og en kveld hadde vi til og med en fin film. Vant 200 franks i Ponton, men tapte dem igjen før dagen var omme.

SØNDAG DEN 15. OKTOBER: Utenom de vanlige rutinene har jeg pugget litt tysk. Vi får vel snart bruk for det håper jeg. Nå går det rykter igjen om at Wingen skal sendes tilbake til England. Håper det bare er løst snakk. Har vi vært med så lenge kan vi bætterdø være med resten av felttoget til nazistene er blitt banket sønder og sammen. Nu lengter jeg ut igjen - kanskje jeg ikke lenger er skikket til å bo i hus.

DEN 16. OKTOBER: Er så godt som ferdig med behandlingen så jeg slipper vel ut i morgen. Har pugget språk storparten av dagen. Det går hardt for seg i Nord-Holland og nyhetene derfra er ikke så gode lenger. Det må være et hundeliv å være frontsoldat i dette været da det regner dag og natt. Dårlig vær betyr også at troppene ikke kan få den støtte som jager-bomberne kan gi.

DEN 17. OKTOBER, Grimbergen: Gikk gjennom siste sjekk og ble godkjent til å slippes tilbake på jobb. Sa farvel til mine nye venner og reiste på ettermiddagen. Det var faktisk trivelig å være tilbake igjen selv om boligen var et telt. Gjengen mente det måtte feires og selv om jeg ikke hadde lyst, ville jeg ikke skuffe dem så jeg ble med dem ut. Det ble en rolig kveld på La Frégate sammen med noen kvinner fra A.T.S. De var nylig kommet fra England og meget nysgjerrige etter å få vite hvordan livet hadde vært fra Normandie og hit. Det var fort fortalt og vi var mer opptatt av hvordan det var i England som jo nesten var blitt hjemmet vårt. De fortalte at stemningen var ikke så bra ikke minst pga. V-1 og V-2. som særlig plaget London. På veien hjem kjøpte vi med oss saftige, fine druer.

Forsvarssjefen vår, H.K.H. Kronprins Olav, var på besøk den 16. og 17. oktober og inspiserte flere avdelinger. Han var interessert i å se hva som foregikk, grov og spurte. Han kunne visst ikke skjule et smil da han så hvordan mange av oss var kledt i ymse skinnjakker, toppluer, alpeluer og belgiske tresko på føttene etc., alt veldig praktisk i det ufyselige været, men neppe særlig militært. Fire fly fra hver av de norske skvadronene eskorterte den polske Dakota som Kronprinsenhan fløy tilbake med. Det var elendig vær i England, men det polske mannskapet som fløy Dakotaen klarte å få alle velberget ned. Nå er helvete løs i Hellas. Den greske regjeringen hadde samlet seg i Athen, men ble overrumplet av kommunistene som vil overta landets styre og stell. Tyskerne hadde ødelagt alt av nytte for sivilbefolkningen og det ga god grobunn for den kommunistiske bevegelsen ELAS. Styring av matrasjonering og pengestell var et eneste rot. Britiske tropper gir sivilbefolkningen halvdelen av sine matrasjoner for å hindre at grekerne sulter. Fanden ta kommunistene!

DEN 18. OKTOBER: Fikk noen lettere jobber i hangaren i dag. Var også ute på Flighten og skiftet sikkerhetsstropper i en Spitfire. Forøvrig var det lite å gjøre. Var borte i bombedompa og hentet kassebord og laget fint gulv i teltet. Jeg vet ikke hvor risikabelt det er å velte disse 500 kilos bombene omkring, men det er nå det mange av oss gjør for å bedre på oppholdet i et rått telt. Flere av bombene lakk ut sprengstoff fra fyllepluggen og skulle en eksplodere under gnissing og støt, ville alle våre sorger for et bedre telt være slukket for alltid. Hver enkelt bombe var emballert i kasser av fineste bord. Brev fra Ivar, Joan og Esme.

DEN 19. OKTOBER: En hektisk dag for Wingen. Den fløy 154 individuelle tokter og angrep diverse mål ved Sluis for å sperre veien for tysk retrett. Det siste angrepet av 331 skv. var stupbombing av 3 kanonstillinger. Det ble også gjort store skader på lastebiler og andre kjøretøyer bl.a. tre stabsbiler samt flakkstillinger og observasjonsposter. Tapet var 3 fly, men pilotene landet på andre flyplasser og klarte seg. Forøvrig slapp de også ned flyveblader til tyskerne om å gi opp. Det går noe hardt for seg her, særlig på godværsdager. I løpet av 3 dager fløy Wingen ca. 400 tokt, droppet 30 tonn bomber og skjøt ut hundrevis av meter med ammunisjonsbånd på bakkemål som tropper, kanonstillinger, veier, broer, jernbaner etc.. Slike lavangrep medførte mange skrogskader så platearbeiderne hadde nok å gjøre, særlig på de fly som hadde ledet angrepet. Når neste skvadron gikk på hadde en del av luftvernet blitt slått ut, så da ble det bare lettere Flak. Personellet ute på Flighten hadde den strieste jobben med å gjøre flyene klare på minimum tid for nytt tokt så snart de hadde landet. Olje og bensin måtte fylles, alle ammokammere fylles med 20 mm. og .50 kaliber og kanoner samt mitraljøser rengjøres og sjekkes, gampeslitet med å henge på nye bomber, radio kontrolleres og full oxygenflaske settes inn. Selvsagt var det særs viktig å ta en grundig inspeksjon av skroget for å oppdage eventuelle skader etter skudd eller splinter. Flapsen var også ille utsatt, særlig under landing når banen var bløt og svære søleklyser etter hjulene slo opp i flapsen og skadet den. Den skrale landingsbanen medførte også at hjulene måtte skiftes oftere enn vanlig. Heldigvis bruker ingeniørtroppene nå perforerte stålplater, som kan hukes fast i hverandretil bane, og de er mye bedre enn grov netting som ble brukt den første tiden. Selv under så harde forhold hørte jeg aldri at noen beklaget seg, og legene våre var fornøyd med helsetilstanden.

I går bombet alle fire skvadronene jernbanelinjer og en bro nær Kalden Kirchen. Intens Flak, sersjant Lepsøe fra 332 skv. ble skutt ned og drept. Under fortsettelse av angrepene på ettermiddagen kom ikke kaptein Kopperud tilbake. Senere viste det seg at han var blitt skutt ned og tatt til fange.

DEN 20.- 21. OKTOBER: Har tatt en periodisk inspeksjon og utført en modifikasjon på kanondeksler så det har vært en travel dag. Skyting oppe fra fronten høres iblant. Enten er tyskerne rykket nærmere eller så står vindretningen på derfra så vi hører artilleriet bedre. Det går rykter om sabotasje og aktive kollaboratører så vaktholdet er blitt skjerpet etter at noen en mørk kveld hadde spent en ståltråd tvers over veien i skulderhøyde. En motorsykkellist traff den og holdt på å få halsen skåret over. Den 17 d.m. var forøvrig første gang en norsk jagerskvadron, 331,- angrep mål i selve Tyskland , en jernbanestasjon nær Refeld. Tenk at lille Norge får være med og droppe bomber på de fordømte nazistene med egne, moderne fly. Norske besetninger på fly i Bomber Command har vært med i storangrepene på Tyskland i flere år. To nye fly i dag. Sto ute og utførte den nødvendige merking etc.. Alle mann er av en eller grunn blitt nektet å reise til Brussel, men nesten ingen tar noen notis av det. Byen med sine kabareer, glitter og stas, er for fristene fremfor å tilbringe kvelden i et fuktig, kaldt telt. Den 21 okt.: Dagen som vanlig. Ingen penger for bytur så jeg ligger i teltet og pugger fransk. I morgen har jeg fri, men økonomien min tvinger meg til å bli hjemme.

SØNDAG DEN 22. OKTOBER: Det har falt minst 10 flygende bomber her siste døgnet og blåst noen hus i biter. Noen drepte, og noen skadet, deriblant flere barn. Reiste til Strombeek på dans sammen med gjengen. Rina Doms som jeg ble kjent med der, vant i skjønnhetskonkuranse. Livet på dans her er nesten som på lokalet hjemme i Høyjord. Den livlige V-1 trafikken her er sikkert myntet på London eller Antwerpen, men mange farer vill og noen iser til på rorene slik at de kommer ut av kontroll og faller ned i vårt område. Den tyske byen Achen er erobret av US Army og Belfort er blitt frigjort av franske tropper.

DEN 23. OKTOBER: Rutinemessig dag. Skvadronen vår er Duty Squadron og må ta seg av besøkende fly. Været er ufyselig ute på Flighten, surt og kaldt med litt regn, jeg gruer meg for vinteren. Med V-1 og V-2 blanding blir det visst både en kald og varm vinter. V-1 er ikke så ille om dagen når vi kan holde øye med dem og søke dekning når motoren stopper, men om natten er de litt av en terror, spesielt når vi hører at motoren har stoppet og vet at nå kommer den seilende og kanskje tar livet av noen her. V-2 tar visst ingen så nøye for vi hører dem ikke for det smeller et eller annet sted og da er det hele over. Hvis du hører dem, er du i live.

DEN 24. OKTOBER: Glory be! nå er et bad blitt reparert og stilt til rådighet for de allierte. Varmt vann og badstu, hvilken herlig luksus. Det er blitt så som så med hygienen siden vi forlot England hvor John Eriksen og jeg var velkomne til å bade hjemme hos familien Davis i North-Berstedt. Gode mennesker, God bless them. I blant hadde vi varmet vann og rigget til en dusj ute i det fri, men det var ikke det samme som et skikkelig bad. Flying Bombs, Bombes Volantes, Doodle Bug, Buzz Bombs, Vliegende Bomb eller hva de nå heter, er like ivrige som før for å skade Antwerpen, men i England er det blitt noen færre av dem siden flere og flere av utskytningsbasene er blitt inntatt eller bombet istykker av de allierte. Noen spøker når vi går til sengs med at kanskje våkner vi med vinger på. Hadde ENSA Show her i går kveld. De opptredende damer frøs sikkert i sine lette gevanter i den kalde hangaren, men de var dyktige og fikk oss til å glemme krig og elendighet for en stund. Showet het: “Five Smart Girls” og smarte var de.

DEN 25. OKTOBER: Flygende bomber holder på med spetaklet sitt døgnet rundt, men raketten V-2 faller bare ned i ommrådet i ny og ne. I blant undres jeg på om jeg våkner i ett stykke og takker skjebnen for at vi har klart oss bra hittil. Har rigget opp en slags ovn i teltet, men den ryker fælt. Det tyske Flak som gjør mest skade på våre fly under lavangrep, er den såkalte Firling, dvs. fire 20 m.m. kanoner montert sammen. Ellers har de 37 m.m., 88 m.m. og 105 m.m. kanoner som blir brukt alt etter den høyde flyene våre er. Den tyske 88 m.m. kanonen er brukbar til alt. Det er ikke få allierte tanks den ødelagt opp til nå med sine panserbrytende granater. Jabos, som tyskerne kaller jager-bomberflyene våre, er nok en voldsom påkjenning for dem. Mange fanger var helt fra seg selv etter at jagerfly hadde angrepet dem med raketter, bomber, kanoner og mitraljøser. De sa at disse våpnene var de verste av alle. Avispakke fra Joan. Det er artig å lese om hvordan livet er i England nå for tiden.

DEN 26. OKTOBER: Måtte rigge opp felthangaren vår i dag. Hvilken slavejobb å bale med de tunge presenningene. Er plaget av tungsinn om dagen, men vet ikke hvorfor nå da flygende bomber har tatt en pause. Man gruer seg gjerne til at de begynner igjen. Et lyspunkt, russerne har frigjort Kirkenes. Vel var det nesten bare ruiner igjen, men det er i alle fall en bit av et fritt Norge. Jeg håper at det ikke ser like fælt ut der som i Normandie. Wingen har alle slags oppdrag om dagen. Noen går ut på eskortering av bombefly, allierte kystbåter, skyte og bombe veier jernbaner, konvoier, forsvarsstillinger etc.. mesteparten for Den kanadiske arméen. Kontre admiral Riiser-Larsen, sjefen for Flyvåpnene på besøk. Han forærte hver av skvadronene 331 og 332 et norsk flagg i silke.

DEN 27. OKTOBER: Surt og kaldt hele dagen og natten med. Det pågår fremdeles harde kamper på Schelde, Walcheren, for å rydde veien inn til Antwerpen. Kampene begynte den 22. oktober, men fienden har riktig befestet sine stillinger der. Flyene våre har deltatt i oppmykning av stillingene den senere tid. Det er tydelig at bombingen den senere tid tar på gjengen. De er blitt mer tungsindige og irritable og tar ikke så lett en spøk som før. De mest pesimistiske mener at vi ikke kommer til å overleve vinteren, men det har jo ingen garanti for uansett, krig eller ikke krig. Kamptroppene i frontlinjen har det jo mye verre enn oss på alle måter.

DEN 28. OKTOBER: Fikk lønn i går, men det er ikke så mye vi får utbetalt fordi mange har ordnet seg med trekk i England for å spare litt på konto der. De fleste hadde trodd at det ikke det ville bli mye å bruke penger til på Kontinentet. Valutaen i Belgia er nokså sikker, men øvrige land foretar innveksling rett som det er, så det er uheldig å ha særlig kontanter. Reiste til Strombeek på dans og møtte Rina igjen og hadde en hyggelig kveld. Rina snakker bra engelsk og læret meg en del fransk.

SØNDAG DEN 29. OKTOBER: Mange V-1 bomber over her sist natt og i dag. Reparerte understellet på en Spitfire ute på Flighten, sur jobb. Avsluttet dagen på dans i Strombeek sammen med Rina eller Victorin som er hennes døpenavn. Allierte tropper er gått i land på Westkapelle, men været i området var så dårlig at de fikk ingen flystøtte. Wingen angrep kystbatterier ved Domburg og gjorde en god del skade. Den 24. - 27. oktober ble det utkjempet et stort sjøslag i Leytebukten mellom USA og Japan. Amerikanerne gikk seirende ut av slaget, men hadde også egne tap.

DEN 30. OKTOBER: Hadde fri i dag så jeg reiste til Brussel på ettermiddagen. Ble kjent med en belgisk kar, Vanderschuren, og buden hjem til ham på kaffe. Jeg hadde med sjokolade som barna fikk og det var jo gilde greier for dem, selv om belgiserne har hatt det mye bedre enn noe annet okkupert land i Europa. Etter noen hyggelige timer tok jeg farvel og gikk til Røde Kors Klubben hvor jeg spiste middag, leste aviser og skrev noen brev. Etter å ha sett meg litt om i byen reiste jeg hjem. Under bytte av trikk i Grimbergen, ble jeg invitert hjem til en familie for aftens og hadde det riktig hyggelig inntil jeg måtte ta den siste trikken videre til Beygem. Folk her er virkelig hyggelige og takknemlige for at vi har jaget tyskerne ut av landet deres. Wingen angrep Walcheren i dag i lav høyde med bomber og oppskytning. Kaptein Gunnar Fosse fra 332 skvadron ble skutt ned og drept. Nyhetene tyder på at russerne banker skitten ut av tyskerne på murmanskfronten.

DEN 31. OKTOBER: Siste dag denne måned og fremdels rikelig med flygende bomber i området, men hittil har det gått bra bortsett fra at en og annen har fått seg en skrekk i livet. Regnvær og lite flyging og heller ikke mye å gjøre i hangaren. Det går hardt for seg oppe i Nord-Holland hvor tyskerne riktig har bitt seg fast. De vet hvor viktig Antwerpens havn er for de allierte og setter alt inn på å ødelegge muligheten for å kunne bruke innseilingen. Den allierte luftoffensiven mot Tyskland var visst ikke særlig effektiv i begynnelsen av krigen. I 1942 var den nærmest en ubehagelighet, i 1943 liten innvirkning på produksjon og moral, men i år har den gjort en god del skade på industrien og kommunikasjoner, hvilket hadde stor innflytelse på vellykket gjennomføring av Invasjonen.

DEN 1. NOVEMBER,1944: Fikset opp lakken på flere fly og utførte en rekke småreparasjoner i hangaren. Var hjemme hos familien Dooms og spiste middag. Riktignok corned beef , men fagmessig tilberedt og smakte herlig. I messeteltet avskyr vi den. Til middagen ble det også servert kaffe avec og bløtkake, trodde nesten ikke slikt fantes lenger. Senere ble det cognac og andre godsaker. V-1 bombene var ikke så ubehagelige den kvelden. I går fløy 331 og 332 skv. eskorte for flyet med den engelske Kongen, King George VI ombord, fra Brussel til Eindhoven. Han var ledsaget av Field Marshal Montgomery.

DEN 2. NOVEMBER: Mottok to nye Spitfires i dag og utførte en god del maling for å merke dem med 66. skvadronens emblemer. Nettene i teltet er både rå og kalde. Gruer meg for den virklige vinteren. Kampene oppe ved Bresken-festningen, Walcheren og Zuid-Beveland har vært veldig bitre og tildels med store tap for Den 1. kanadiske armé. Det tyske forsvaret var vel utrustet med Flak hvilket påførte 84. Group store tap. 132. Wing fikk bære sin del av tapene. Hellas er nå frigjort bortsett fra noen mindre øyer, men det blir dårlig med friheten hvis kommunistene klarer å ta makten. Fanden ta disse maktsyke bøllene. De bryr seg ikke om krigen som pågår, men planlegger sitt etterkrigs imperium.

DEN 3. NOVEMBER: Store tap og mange fly med skader i dag så det ble arbeid til langt på natt. Et fly hadde nesten hele høyderoret skutt av. Merkelig at det klarte å komme seg hjem. Et annet hadde fått et skudd i siden på frontglasset og det var et mirakel at flygeren ble så lite såret at han klarte å ta flyet hjem. Wingen fløy 105 individuelle tokt og gjennomførte angrep på bilkolonner, jernbaner Flakstillinger etc. og gjorde store skader til hjelp for arméen. Fenrik E. Sunde og noen engelske piloter gikk tapt. Den senere tid er noen V-2 raketter falt i området. Det er vel feilgjengere ment for Antwerpen eller London, som pga. svikt ender sin flukt her.

DEN 4. NOVEMBER: Gjorde unna reparasjonene sist natt og har en del fri i dag. Gjengen dro til Brussel for å hvile ut etter kjempejobben . Brussel minner mer om fredstider enn noe annet sted jeg har vært under krigen, og svartebørsen har fine dager. Vi reiste tidlig hjem og fikk rapport om dagens tokt. Wingen hadde angrepet en jernbane øst for Roermond. Sersjant Holters fly ble truffet av Flak. Han styrtet ned og ble drept. Under et angrep på et tog mellom Zwolle og Hardewijk, mistet 127. skvadron en flyger.

SØNDAG DEN 5. NOVEMBER: Bare en inspeksjon i dag og var ferdig allerede kl 5. Ble buden hjem til Victorin på middag. Etterpå reiste vi til Brussel og gikk på kino. Så” Notre Dame de Paris” med Charles Laughten. På veien hjem var vi innom Strombeek på dans og der traff vi mange av gjengen. Ble gjennomvåte på veien hjem.

DEN. 6. NOVEMBER: 66. Squadron. fikke 7 nye fly i dag og jeg hadde en kjempejobb med å merke dem med skvadronens bokstaver og farver. Grunnet mangel på plass, måtte jeg stå ute og gjøre mye av jobben. Oppmerking og maling i kaldt, rått vær var en særs vanskelig og tidkrevende jobb, men måtte gjøres. I dag hadde Wingen besøk av grunnleggeren av RAF, Lord Trenchard, men vi så ham selvfølgelig ikke i vårt lille krypinn av en hangar. Men det var en heder til den norske Wingen at han tok seg tid til å besøke oss. Hvis ikke vinteren eller V-bombene tar knekken på oss, går vel turen til Norge kommende vår. Det drønner av bombefly over oss på vei til Tyskland i kveld. Det har de godt av, svina. Jeg ber alle firbente svin om uforbeholden unnskyldning for uttrykket. DEN 7. NOVEMBER: En V-1 var så nærgående i dag at jeg måtte stupe ned i en skyttergrav, men utysket fortsatte noen hundre meter til og falt ned på et jorde uten å gjøre noen skade. En tysk spion ble skutt her i går. Han satte seg til motverge, men skutt ville han ha blitt i alle fall. Dårlig flyvær og nesten ingen flyging. Bra at pilotene får en hvil og bra at vi får tid for større reparasjoner, men kamptroppene savner virkningsfull flystøtte.. De allierte har nå fått i gang et bryggeri i Brussel så nå kan vi få kjøpt brukbart øl for en rimelig penge. Flygerne får iblant ekstraforsyning fra England ved at de fyller en dropptank med øl før de flyr tilbake til Belgia etter en nødvendig tur til England.

DEN 8. NOVEMBER: Mye å gjøre, kaldt og surt med regn og vind. Fikk pakke med aviser fra England. Det er interessant å lese hva de skriver om den krigen som oppleves her. Luftvernet skjøt ned en V-1 her i dag. Køya mi hoppet høyt da den eksploderte like i nærheten. De V-2 som faller ned her i ny og ne er det visst ingen som tar særlig alvorlig da det hele er over når de smeller og da er det jo over. Raketten har en fart på 5.472 km. t., er 14 m lang, veier nesten 13 ton under start og ca. 10 tonn ved nedstyrtning, ikke rart den går veldig dypt ned. Det påståes at mange hull er 15 m dype. Den fører nesten et tonn sprengstoff med seg. V-1 veier vel 2.000 kg ved start, går med av en fart på 644 km./ t. og kan fly inn til 238 km. Den fører 830 kg. sprengstoff som blåser i stykker mye og dreper mange i nedslagsfeltet. Den er vel 7,23 m lang og har et vingespenn på 5,74 m,

DEN 9. - 10. - 11.NOVEMBER: En del maling, reparasjoner og inspeksjoner. Etter arbeidstid reiste vi til Brussel og fant frem til “Saint Sauveur” hvor det var dans. Det høres kanskje rart ut at vi går på dans etc. etter en slitsom dag, men hva ellers kan vi gjøre? Det er de som sitter hjemme og grubler og de er legenes bekymring. Iblant går det galt med noen av dem. Den 10. nov.: Har fått perm og var på Ordely Room og fikk ordnet med 7 dagers tur til Lille i Frankrike. Hvilken flaks, reiser på mandag. Det skal bli artig å se stedet igjen. Har utført noen malejobber på nye biler avdelingen har fått. Hitler har truet med å sende 500 V-1 bomber til London i anledning Armistice Day, våpenstillstandsdagen for 1. verdenskrig. Kanskje vi også blir beæret med noen, men vi får se. Den 11. november: Har arbeidet på frontglasset til en Spitfire som ble truffet av en liten granat forleden. Var på kino i Laeken og måtte gå fra Grimbergen og hjem til Beygem da jeg mistet siste trikk dit. Det ble ikke noe av Hitlers trussel om å sende 500 V-1 bomber for å bade London i blod i anledning dagen. Det ble med den vanlige kvoten. Stor parade i Paris anledning besøk av Winston Churchill og den franske frihetskjemperen, general Charle de Gaulle. Piloter fra 332 skv. på tokt i dag så 2 Me 262, men tyskerne stakk av. Me 262 er drevet av jet- eller strålemotor og kan fly opp til 900 km. / t. og er alle allierte jagerfly langt overlegent, ca. 190 km.t. mer. RAF har også jetjagere, men de er ikke satt inn i operativ tjeneste over fiendlig territorium. Ingen vet hvor lenge krigen vil vare og RAF vil ikke gi Tyskland noen av sine hemmeligheter i tilfelle nedskutte fly.

SØNDAG DEN 12. NOVEMBER: Er ikke ferdig med frontglasset til en Spitfire ennå da jeg venter på deler. Gikk på dans med Rina i Meysse. Regn på veien hjem, men en større skrekk var en flygende bombe som motoren stoppet på i kritisk avstand. Jeg hoppet ned i veigrøften, holdt for ører og nese og ventet. Det var lange sekunder å vente før eksplosjonen kom og den var kraftig, men heldigvis på et jorde og god avstand. Vår store skrekk er det store vakuum som oppstår etter trykkbølgen i en viss avstand fra bomben, slik at lungene kan bli revet i stykker og medføre forblødninger med døden som følge. Det er blitt funnet flere omkomne, bl.a. i London, kvalt av sine egne lunger som hadde fylt luftrør og munn. Derfor er det så viktig å holde munnen lukket og stenge for neseborene samt øregangene. Det ble i dag opplyst at det tyske slagskipet Tirpitz er blitt senket av 32 Lancaster-fly i K- fjorden ved Kvaløya. Det ble truffet av 3 kjempebomber, veltet over og tok med seg 1.204 mann i dypet. Alle allierte sjøfarende sukker sikkert lettet over å være kvitt den trussel Tirpitz utgjore mot konvoiene.

DEN 13. NOVEMBER. Mandagen er kommet, men jeg er fremdeles her da all permisjon på Kontinentet er blitt avlyst, kanskje betyr det flytting igjen. Det hele var litt av en skuffelse, men slikt følger jo med det livet vi lever. Fra den dagen vi meldte oss frivillig til Flyvåpnet, måtte vi regne med å ha svært lite å si om vår livssituasjon så lenge krigen varte. Mottok mine reservedeler for frontglasset jeg reparerer og fikk gjort flyet ferdig. Det var den mest kompliserte jobb jeg har hatt, men så er det også lærerikt å jobbe som montør. Konsert i hangaren, men den var ikke særlig god og det var altfor kaldt i hangaren til å kunne nyte musikk. Ryktene sier at Schelde og Walcheren er inntatt. Store tap på begge sider og mange tyske fanger. Norske Commandos deltok sammen med britene på Walcheren. En av dem var bergenseren Salomon Goldfarb, som kjørte feil og havnet i Middelburgh. Byen var besatt av tyskere , men Goldberg bløffet dem og sa byen var omringet av 2.000 soldater. Tyskerne hadde 2000 så de overga seg. De skulle bare ha visst at den allierte avdelingen var på kun 200 mann og at Goldfarb var jøde. Senere ble han kjent som tegneren Pedro i V.G. En regner med at 165.000 tyskere er innesperret i lommer og større havnebyer etc., som de allierte bare har gått forbi, særlig i Frankrike og Holland.

DEN 14. NOVEMBER: Malte vimpel på flyet for Winco i dag. Dette er litt av en dag. Arthur Ugland og jeg fikk tilbud om å flytte inn i bestestua hos hos en familie i Beygem, hvilket vi selvfølgelig aksepterte med takk. Vi fikk tak i en drakjerre, lastet på vårt habengut og flyttet. Vi ble ønsket velkommen av vertskapet med et glass varm melk - som det smakte. Madame i huset snakker mest fransk, men mannen snakker bare flamsk så vi pratet jo mest med ham. De har en sønn, John, og en datter Agusta, begge tidlig i tenårene. Døra mellom stua og fjøset sto åpen for i få varmen fra dyrene. Så dette var en foreløpig slutt på 8 måneders teltliv.

DEN 15. NOVEMBER: Rart å våkne opp til alle lydene fra fjøset. Golin rautet og ventet på å bli melket og andre dyr ga også lyder fra seg for å minne om at det var tid for foring. Det brakte tankene hjem til fjøset på Myhre. Hadde fri i dag og tok en tur til Brussel for å gjøre litt innkjøp. Sendte nylonstrømper til Joan, slikt er gull verd i England. Møtte Rina ved La Gare du Nord. Hun var overrasket over at jeg ikke var i Frankrike. Tok trikken hjem sammen. Major Tvedte overtok som sjef 332 skv. etter major Ryg i dag. Ryktene sier at en V-2 traff Marinens lager i London i går og at det ble mange drepte og store materielle skader. Det diskuteres iblant her om norske styrker skal delta i krigen mot Japan når Tyskland er blitt slått. Den norske handelsflåten har deltatt i Stillehavskrigen helt siden desember 1941 og japsene har fra da av myrdet og tatt til fange norske sjøfolk, selvsagt er Norge i krig med Japan.

DEN 16. NOVEMBER: Skvadronen vår er Duty Squadron dette døgnet så jeg må sørge for service på besøkende fly. Tok meg av én Auster, én Liberator og én Avero Anson. Flyene er jo litt forskjellige så det gjeller å fylle dem med riktig sort olje, bensin, hydraulisk olje etc. og ta preflight inspection på dem. Fy hvor kaldt det var ute på Flighten. Var på franskkurs senere på kvelden i et telt som også var kaldt. Ugland og jeg merket at John stjal sigaretter fra oss. Vi komponerte et notat på flamsk til ham og la det i sigarettkassa og da ble det slutt på tyveriene, heldigvis. Vi orket ikke å si det til foreldrene som var så hyggelige. Noen kvelder blir vi invitert på kjøkkenet og får spise et eller annet. Madame som er fransktalende handler i Bryssel, men mannen i huset handler i Vilvorde hvor de snakker flamsk. Det er blitt merkelig stille for V-bomber den senere tid. Kanskje visse utskytningsramper er blitt ødelagt eller kursen lagt om for andre mål. Den 15. november ble Hæren og Marinens Flyvåpen slått sammen til ett og heter nå Luftforsvaret. Kontreadmiral Riiser-Larsen er fremdeles sjef.

DEN 17. - 18. NOVEMBER: Har hatt litt av en job i dag med å skifte en skadet radiatorkappe samt utføre diverse andre jobber. Wingen fikk takketelegram fra kanadierne i dag for god hjelp den senere tid. Telegrammet gikk gjennom Group 84 og de var også meget takknemlig for at Wingen hadde beskyttet polakkene da de la bro over en elv i nærheten av Breda. Den 18. nov.: Mye å gjøre på et nytt fly som trengte flere viktige modifikasjoner utført. Tilbragte kvelden på La Frégate sammen med gjengen og tok siste trikk hjem. Offensive operasjoner mot tyskerne har mer eller mindre stoppet opp, særlig på den britisk-kanadiske fronten. De lange forsyningslinjene og dårlige værforhold har skapt en rekke problemer. Frontrapporter lyder på “liten fremgang for høy pris”.

SØNDAG DEN 19. NOVEMBER: Travel dag i hangaren, ikke minst med klargjøring av nye fly da mange av de gamle er noe nedkjørt og må skiftes ut. Gikk på kino i Strombeek sammen med Rina og på dans etterpå. Det brygger opp til politisk uro i Frankrike og Belgia. Det kan sette de allierte styrker i en alvorlig stilling hvis de får bråk i ryggen med opprør, streiker og forstyrrelse av forsyningslinjene. Sneversynte politikere setter gjerne frihetskampen i fare for å fremme sine egne interesser. Kanskje de allierte skulle pakke sammen og slippe tyskerne tilbake hit igjen. Politikerne burde tenke litt på alle de liv det har kostet de allierte å få dem ut. Politikere synes i blant å være noe forbannet, egoistisk pakk.

DEN 20. - 23. NOVEMBER: Urolighetene synes å øke på både her og i la belle France. Som ventet er det blitt mye uenighet mellom regjeringen og hjemmefronten. Det er jo mange av politkerne som løp tyskernes ærend, begikk forbrytelser for å tekkes tyskerne og bør skiftes ut, men de klamrer seg fast til taburettene sine. Den 21.: Det ser nesten ut til at at tyskerne har lagt oss for hat med sine nye våpen. Vi hjemsøkes stadig oftere av deres V-I og V-2 bomber, men vi er ikke så innbilske at vi tror Grimbergen er noe hovedmål, selv om det føles slik når det stadig raser V-1 bomber over oss og vi iblant hører dumpe drønn fra V-2 som eksploderer. Dårlig driftsikkerhet på de nye våpnene gjør at de kan treffe rent tilfeldige steder. Fra eksperthold opplyses at at treffsikkerheten ligger innenfor 30 km. når alt virker som det skal. Tyske spioner blir tatt i ny og ne, iblant skjult av belgisk kjæreste. Skvadronen har igjen mottatt flere nye fly som må merkes. Hørte triste nyheter fra Norge. Tyskerne lever helvete med befolkningen i Nord-Norge under evakueringen og brenner ned rubb og rake. Mange eldre og syke omkommer under strabasene. Hørte på radioen at norske soldater er kommet til Norge og kjemper sammen med russerne. Dårlig flyvær, er trett og lei. Venlo og Geilenkirchen ble inntatt den 20. d.m. etter bitre kamper. US Army utkjemper også harde kamper i Hurtgen Forrest.

DEN 23. - 25. NOVEMBER: Så i en engelsk avis som Joan sendte meg at en prest i England har satt i gang innsamling av komfort til tyske fanger, og at en såret soldat har sendt sigarettrasjonen sin. Jeg har aldri hørt noe så sinnsvakt. Send den gale prestemannen hit så skal han få nok å gjøre med å hjelpe sine egne og andre ofre her i landet. Han kan jo også sende Røde Kors pakker til allierte som er fanger hos tyskerne. Den 24.: Fri i dag så jeg dro til Brussel og tok tyrkisk bad, spiste godt på Malcolm Club og traff gjengen på La Frégate. Vi kom riktig ut på storfest og stoppet i byen til neste morgen. Vaktlaget tar seg av nødvendig oppgaver om natten. Den 25.:Fant en trikk til La Gare du Nord og kom oss hjem til tid frokost. Etter frokost dro jeg sammen med gjengen bort til en forhenværende tysk leir i nærheten av Meysse og demonterte en brakke som vi kjørte hjem. Det var mye rart å finne i leiren, men det ville være vanskelig å få det med seg så det fikk ligge der. Det var også en liten vakker borg der som tyske offiserer hadde bodd i. Det lå også mange interssante dokumenter der, bl.a. opprop til alle militære etter 20. juli attentatet mot Hitler, alle måtte være trofaste mot sin Führer. Ingen av gjengen syntes være inne på tanken å drasse med seg slike ting. Den franske arméen har befridd Strasbourg og nådd Rhinen. Den polske divisjonen er nå opptatt i The 1 st. Canadian Army.

SØNDAG DEN 26. NOVEMBER: Mange fly å gjøre klare i dag, men fikk også litt tid til å arbeide på det som skal bli brakka vår. Den er bygget i seksjoner og grei å sette opp, men det tar jo tid å legge solide tufter den kan monteres på. I går angrep 331 og 127 skv. observasjonspost og kanonstilling ved Arnhem. Det var intens Flak og sersjant Østervoll ble truffet. Han ble funnet død nær Nijmegen.

Ugland og jeg dro til Strobeek på dans og hadde en hyggelig kveld. DEN 27. NOVEMBER: De tyske angrepene med V-1 og V-2 har øket på den senere tid etter en rolig periode som tok slutt for noen dager siden. De er neppe ment for oss, men Antwerpen eller Brussel, eller de kan ha fart vill på sin vei til London. V-I drives av en lite driftsikker impulsmotor og er styrt av en gyro så det er mange ting som kan svikte.De som bor i telt legger hjelmen over ansiktet før de sovner for å beskytte seg noe mot splinter fra luftverngranater. Var i Meysse og hentet resten av det som skal bli vår nye bolig. Har lite kontakt med mekanikere fra Flighten så jeg vet ikke så mye om de operasjoner som foregår om dagen, men skriver ned det jeg får tak i av opplysninger. Det meldes igjen om litt fremgang, men relativt store tap ved noen av frontavsnittene.

DEN 28.-29. NOVEMBER: Arbeidet med å sette opp brakka storparten av dagen, men måtte også reparere et spant i kanonkammeret på en Spitfire. Litt av en tålmodighetsjobb. Er på geværvakt i kveld og har fått den foreskrevne porsjon rom i min te. Heldigvis har vi nå fått en hytte å stikke inn i under frivaktene så forholdene er blitt rent luksuriøse. Det har nesten vært underholdende å ha de tyske V-våpnene her i kveld. Etter en “rolig” vakt , satte jeg i gang med jobben på en Spitfire og fikk den klar for flyging. Resten av dagen gikk med på vår nye bolig som blir ganske romslig. Jeg håper Group Captain Morris ikke får se den før vi er ferdige.

Urolighetene i Brussel fortsetter med demonstrasjoner o. l., send tullingene til fronten. Den 28. angrep 127 skv. mål på Zwolle. Skvadronlederen Smik ( tjsjekisk) og Flying Officer Taymans ble skutt ned av Flak. Samme dag kom den første allierte konvoi inn til havnen Antwerpen, kortere forsyningslinjer - stor glede.

DEN 30. NOVEMBER: En flyvende bombe falt ned i en landsby like ved. Den drepte to barn og tre voksene. Det ene barnet, en liten jente , var flådd over hele kroppen. Det andre ble født under sjokket, både mor og barn døde. Ja den krigen skaper mye elendighet, iblant mest blant sivilbefolkningen. Storparten av dagen er gått med til å sette opp brakka.

En ivrig radiolytter sier at den norske Wingen er blitt nevnt to ganger i BBC. Første gang den 25. november da Wingen snuste opp en tysk panser divisjon og 2.000 mann ved Hilversum og bombet og beskjøt dem under lunsjtiden for å drepe flest mulig. Den andre gang var i går da Wingen vår fant og angrep et tysk hovedkvarter vest for Gouda. Det ble dyktig bearbeidet med bomber og skyts. November har vært en måned med mye dårlig vær og relativt lite operativ flyging. Mange veier er rene jørmen og sinker trafikken, men forberedelsen til våroffensiven pågår for fullt. Stor vannføring i elvene Roer og Meuse. Infanteristene kjemper i rene hengemyra.

DEN 1. og 2. DESEMBER, 1944: Travel dag med å montere en ny sort vingetupper på flyene for å bedre deres prestanda i lav høyde. Var på La Frégate på kvelden i lag med en gjeng fra en frisersalong i Antwerpen og hadde det riktig festlig. Dagen etter hadde jeg fri og tilbragte den sammen med Joycé som også fikset håret mitt før vi gikk på kino. SØNDAG DEN 3. DESEMBER: Mange malejobber i dag. Fikk deilig varm kupjolter fra Madame da jeg kom hjem fra jobben. Ugland og jeg dro til Strombeek på dans og hadde det hyggelig. Gjengen synes å trives stort på bygdedans. Under eskorte av B -25 Mitchell bombere i dag, mistet 127 skv. et fly. Flygeren måtte nødlande og klarte seg visstnok. Luftwaffe er fremdeles lite kamplystne og stikker som oftest av når allierte fly kommer. Av og til sees et Messerschmitt 262 fly på himmelen, men de stikker også som oftest av. Denne type er det nye tyske jetflyet drevet av to turbinmotor og har en overlegen fart. Det gjør visstnok 870 km. t. med letthet og ble prøvefløyet for et par år siden, men Hitler mente at krigen snart var vunnet og ikke trengte flere nye fly. Dessuten ville han ikke ha slike nymotens fly hvis de ikke kunne bære bomber.

DEN 4. DESEMBER:: Fått mange nye fly i dag så det ble mye merking og maling. Ugland og jeg besøker ofte kaféen “Herberge” i landsbyen når det byr seg en anledning. Og så er det Maria “ In de winkel” dvs. i butikken. Der har vi kjøpt våre “Klompe” dvs. tresko. De er deilige og varme mot den råe kalde bakken. Etter hva nyankomne karer fra Sverige forteller, er det visst noen “prektige patrioter” blant norske flyktninger i Sverige. Ca. 500 mann ville ikke møte opp for trening til å bli polititropper for innsats i Norge. Mange vil bare gå på skoler og noen besværer seg veldig over at de ikke kan få norsk geitost i Sverige. Ja, så forferdelig kan noen ha det i denne krigen.

DEN 5. DESEMBER: Tok 80 timers inspeksjon på en Spitfire. Var heldig og fikk tildelt halepartiet som er den enkleste part av skroget. I kveld var det en bra konsert i hangaren, den beste på lang tid. Den ble noe avbrudt da det brøt ut brann i Wingens proviantlager like ved. Mye mat ble ødelagt. Antwerpen og Oostende er nå satt i stand for skipstrafikk og eskortering av skip er nå en ekstra oppgave for Wingen. Sist natt ble en nordmann skutt i låret. Vakten merket at en snek seg omkring og dermed ropte han “Halt ! who goes there”? Den ukjente prøvde å flykte og dermed smalt det. Vi hadde jo ordre til å skyte alt mistenkelig. Den beskutte remjet og snakket norsk. Han viste seg å være ute for å stjele sigaretter til svartebørs handel. Han ble truffet i låret og måtte legges inn på sykehus for pleie av skuddsåret. Han var heldig som bare fikk et enkelt kjøttsår, men også skammen med på kjøpet. Tyveri mellom gjengen hadde opp til da vært et ukjent begrep.

DEN 6. OG 7. DESEMBER.: Reparasjoner og maling. Nesten ingen V-bomber de senere dager. Det tyske jernbanenettet er blitt planmessig bombet den senere tid, og er kanskje årsaken da tyskerne i mangel av bilmateriell må frakte sine V-1 fra fabrikkene med tog. Tilbragte en hyggelig kveld på kino i Brussel sammen med Rina og så: “The Man They Could Not Hang”. Den 7. var det et elendig vær, lite flyging og mer og mer søle over alt. Frontene står fremdeles mer eller mindre stille. Tyskerne har på utrolig kort tid bygd opp nye forsvarslinjer som allierte styrker prøver å slå hull på, uten å lykkes. Med mye dårlig vær og uten flystøtte går det tregt. De kanadiske styrkene rydder opp langs kysten og inntar noen småhavner, iblant med store tap. DEN 8. OG 9. DESEMBER: Ikke særlig mye å gjøre i hangaren. Fikk mitt første julekort fra England i dag. Det var fra Maria, en ungarsk dame som skriver norsk og er forlovet med en norsk sjømann. Ble kjent med henne da Kaare Flø og jeg var på perm i Nottingham i fjor. Møtte Rina i Meysse. Hun var kjempeforkjølet. Sist natt kom jeg forsent til siste trikken og fikk overnatte på Bureau de Police, Brussel, og hadde det riktig fint. Politiet her er visst like hyggelige som i England.

Det blir meldt at kommunistene i Hellas, ELAS, har gjort opprør i Athen og Pireus etter at tyskerne trakk seg ut. De vil ta over styre og stell med makt og kjemper mot britene som nettopp har jaget tyskerne ut. De allierte har måttet overføre tropper fra den italienske fronten for å slå opprøret ned. Fanden ta kommunistene, men Stalin har i alle fall tilsynelatende holdt seg til avtalen og holder fingrene av fatet. Men han gjør heller ikkel noe for å forhindre et kommunistkupp.

SØNDAG DEN 10. DESEMBER. Tilbragte fridagen i Brussel, deilig med en hel fridag med godt vær i det som i dag må være Europas beste by. På kino om kvelden sammen med Elice og så “That Certain Age” Den 8. des. angrep 127 skv. en fabrikk ved Hede og ble angrepet av en enslig Me109 som ble skutt ned.

DEN 11. - 12. DESEMBER: Flyene var ute i hardt vær i går og trenger tilsvarende reparasjoner. Det er særlig flapser det har gått ut over når fly lander med stor fart på sølete bane og treffes av søle som hjulene kaster opp. Noen ganger er naturen mer skadelig enn fienden. 332 skvadron er nå fløyet til Fairwood Common i England for hvile og trening. Den 12. des.: Mange reparasjoner i dag også, samt en del sprøytelakkering. Et forparti reiser til Holland i morgen for å se på Wingens neste flyplass og da følger det vel snart flere etter. Selv om eskortering av båter og bombefly ikke er så farefull som bakkeangrep, blir det mye skade på flyene under avgang og landing, spesielt det siste pga. sølelag på startbanen. Skrev ca. 10 julekort til venner og kjærester.

DEN 13. OG 14. DESEMBER: Ryktene svirrer stadig om snarlig avreise til Holland. Ugland og jeg tok i dag farvel med vårt hyggelige vertskap i Bejgem, takket for deres gjestfrihet og flyttet inn i vår nye bopel . Den ble riktig fin, men det blir nok neste wing som får mest glede av den for alt tyder på at vi må flytte videre snart. Dagen er gått med til reparasjoner av flaps. Hadde fin konsert her sist natt. De het The Squadronaires. Hadde en tripp til Antwerpen og tilbragte kvelden i Brussel. Der traff jeg en dame fra Estland. Hun var blitt sendt hit som slavearbeider og fikk lurt seg bort da tyskerne måtte rømme. Hun hadde også vært i Norge og kunne snakke litt norsk. Ellers var jeg mest sammen med Yvonne som jeg kjente litt fra La Frégate. Den 14. var en roligere dag så vi bygget en slags peis i brakka vår og den virker bra. Men da vi ikke har klart å få tak i en sag, har vi en hel stokk i brakka og skyver den inn i peisen etter hvert som den brenner opp. Det er blitt roligere med V-bomber igjen, men på den nye plassen vi skal til er det visst temmelig livlig.

Det er blitt opplyst offisielt at absolutt hele Frankrike og Belgia nå er frigjort for tyske okkupanter. General Pattons III armé har kjempet seg over elvene Mosel og Saar og står nå foran Siegfried linjen som er Tysklands utbygde forsvarsverker.

DEN 15. OG 16. DESEMBER: Hadde geværvakt sist natt så jeg er fri til kl 10 i dag. Hadde en jobb ute på Flighten i ettermiddag med utløsermekanismen for dropptanken på et fly og så måtte jeg reparere radiohyllen bak i et fly etterpå. Jeg klarte å smyge meg på plass og var kommet godt i gang da jeg fikk høre en V-1 med kurs for oss. Selvfølgelig stoppet motoren i kritisk avstand og da jeg forsøkte å komme meg ut og søke dekning ble jeg hengene fast i radiohyllen. Det ble noen lange sekunder før det smalt, heldigvis på et jorde utenfor flyplassen. Hvis jeg ikke husker feil, tok det gjerne 10 - 12 sekunder fra motorstopp til bomben eksploderte. Det virket noe forvirrende at noen under glideflukt la den ene vingen litt ned og derved endret kursen mot bakken. Jeg reparerte hyllen på rekordtid og kom meg ut i flygende fart. Den trange halen på en Spitfire var intet blivende sted under slike forhold. Reiste til Brussel og møtte Rina da hun kom fra aftenskole. Den 16. demonterte vi felthangaren og lastet den opp på sin spesielle tilhenger. Etter arbeidstid reiste vi til Bussel for avskjedsfest og å ta farvel med venner og kjente på La Frégate. Det har vært godt å ha et sted til å hygge seg på i fritiden og glemme et rått kaldt telt og andre ubehageligheter for noen timer.

SØNDAG DEN 17. DESEMBER: Rykter om tysk motoffensiv og gjennombrudd i fronten oppe i Ardennene som ligger på grensen til Frankrike - Belgia og var en svak front. Det påståes også at de er langt inne i Belgia og har en styrke på flere divisjoner, derav store panserstyrker. Dårlig vær hindrer flyangrep på tyskernes spydspiss av offensiven, dette ser ikke bra ut. Ryktene sier at en kino i Antwerpen ble truffet av en V-2 forigårs - mange drepte og sårede.

DEN 18. DESEMBER: Mange reparasjoner i dag og flere jobber ute på flighten. To polske skvadroner kom hit for å avløse oss når vi flytter. Det ble 24 fly ekstra å ta hånd om da deres eget tekniske personell ikke er kommet hit ennå. Wingen hadde væpnet recco over Køln i dag og ble angrepet av 15 Me 109, men 66 skv. skjøt ned et og skadet 7. Flying Officer Warhurst kom ikke tilbake. Det hadde visstnok vært observert tyske troppesamlinger i Ardennene nogen dager før de slo til, men de allierte fant ingen grunn til å forsterke området. De har nå sendt inn flybårne tropper til å holde to viktige knutepunkter, St. Vith og Bastogne. Det er ikke utstedt ordre om ekstra vakthold, så jeg tok meg en tur til Brussel for å ta en ekstra avskjed.

DEN 19. DESEMBER: Feldmarschall von Rundstedt har visstnok satt inn 10 panserdivisjoner og 14 infanteri divisjoner, som har brudt gjennom fronten på flere steder og trengt 30 km inn i Belgia og Luxenburg. Målet er visst å ta tilbake Antwerpen med sine havneanlegg. Det merkes en viss nervøsitet blant folk her. De er redd tyskerne vil hevne seg forferdelig hvis de kommer tilbake. Von Rundstedt ble sparket av Hitler i Normandie, men er nå blitt tatt til nåde igjen. Fronten nord for oss og til Nijmegen er så tynt besatt at de har lånt vårt nærforsvar for å styrke den langs Maas sammen med polske avdelinger. Tåken er så tett her at det er umulig å sende fly opp til gjennombrudet for å gi støtte for våre tropper. Det ser nesten ut til at været er alliert med Hitler. Deilig farvelmiddag hjemme hos foreldrene til Rina. De er veldig bekymret for at tyskerne skal komme tilbake og hevne seg.

DEN 20. DESEMBER: Tykk tåke fremdeles og nyhetene oppe fra fronten blir dårligere og dårligere. Tyskerne er nå 50 km inne i Belgia og folk flykter unna så godt de kan på isbelagte veier med de kjøretøyer de kan få tak i. Lokalradioen opplyser at dette er den verste snø og isvinter vinter på 50 år. Stadige angrep med V- bomber her øker på uhyggen. Opp til 7 - 8 bomber i timen har jeg notert i dagboka.

DEN 21. DESEMBER: Nyhetene er litt bedre i dag, men tyskerne går fremdeles frem. Det påståes at de har satt inn ca. 1.000 tanks og friske uthvilte infanteri divisjoner. Det meldes også at Hitler bruker engelsktalende soldater i amerikanske uniformer med Jeep og annet utstyr tidligere tatt fra US Army, og at de har bløffet seg til mangt før de ble oppdaget og henrettet. Ryktene sier at tyskerne har nådd frem til Bastogne og omringet byen, men har ikke klart å trenge inn i den. Ellers meldes det om harde kamper ved St. Vith, Bastogne, Dinant, Liege og Louvain. Noen tyske tropper har rykket frem ca. 100 km. Det fløy mange V-bomber over her i løpet av sist natt, men de færreste av oss våkner av dem nå, hvis ikke noen finner på å falle ned i nærheten. Var borte hos Marie “In de Winkel” i Beygem og kjøpte nye tresko.

DEN 22. DESEMBER: Til tross for Ardenner offensiven skal flyttingen til Holland gå som planlagt, så vi sendte flyene avsted i dag og står på for å få resten flyklare. Reparert bombeutløseren på en Spitfire. Vi er alle på tå hev og bevæpnet til enhver tid. Sist natt var det flere eksplosjoner i nærheten hvor de enn måtte komme fra. Situasjonen passer godt for sabotasje etc. av skuffede belgiske nazister. Tyskerne kommer stadig nærmere, men nå har den allierte motoffensiven kommet i gang. Eisenhower har satt inn sine reserve divisjoner og general Patton hugger løs på tyskerne med sine panserdivisjoner for å bryte ringen rundt Bastogne. En liten tysk avdeling kom visst helt frem til Dinant, bare 6 km fra Maas, men der ble de stoppet. Det går rykter om at soldater i Brussel er blitt nedstukket. Det er nok mange nazister som håper på å se sine venner igjen. Dette tegner til å bli en uhyggelig jul. Til tross for den spente situasjonen, er det gitt flytteordre for avreise med resten av Wingen i morgen til en flyplass i Holland.

WOENSDRECHT VLIEGVELD, HOLLAND B-79 DEN 23. DESEMBER: Reiste fra Grimbergen like før middag, kjørte gjennom Machelen, Antwerpen og kom hit noen timer senere. Det ser ikke helt bra ut her med skadde brakker og oppflisete trær i skogen omkring og diverse skader på småhangarer bygget rundt flyplassen. Det hadde også gått hardt utover stedet tyskerne hadde merket “Hermann - Göring Platz” og med med gaten “Kesselring Strasse”, like ved den brakka laget mitt noe senere ble innkvartert i. Lokalbefolkningen kunne fortelle at de hadde hørt på radioen at tyskerne samlet fallskjermtropper på nordsiden av Maas eller Meuse som elven heter på fransk. Angrep av slike tropper kan visst ventes her når som helst.

Det er egentlig lille julaften i dag, men dette blir neppe noen jul slik som situasjonen nå er. Vi rigget opp utstyret vårt i en noe medtatt blisterhangar og fikk senere på kvelden tid til å lappe sammen taket på brakka vår. Veggene fikk være som de var til vi fikk bedre tid. Der var ingen ovn i brakka, men sannelig var det ikke en skøyer som kom trekkende med en på en kjerre. Ingen spurte om hvor han hadde funnet den, men vi passet godt på at den ikke ble hentet av noen andre. For å skjære riktig hull gjennom inner- og yttertak for ovnsrøret, skjøt en hull gjennom begge med geværet sitt i loddrett stilling. Det kom et vræl fra taket hvor en annen av laget vårt var i ferd med å løse problemet på sin måte. Heldigvis ble han ikke truffet, men var sur i flere dager på ham som skjøt. Været i dag har vært klart og fint og flyene har vært i luften storparten av dagen. De har eskortert to-motors bombere som banker løs på tyskerne for å stoppe dem. De tok seg spesielt av jernbaner og veier for å hindre forsyninger til tyske tropper. Wingen vår, sammen med andre taktiske flyavdelinger, hamret løs på tyskerne med bomber og raketter samt oppskyting direkte i frontlinjen. Bastogne er fremdeles omringet og bitre kamper utkjempes i og utenfor byen.

I dag mottok Wingen direktiv “ Vigilance” (årvåkenhet) for juledagene. Det betyr høy beredskap for eventuell evakuering av B-79, gjennon Antwerpen til baser nær Brügge eller Oostende. Nå måtte vi bære våpen og ammo uansett om vi var i spisebarakka eller i våre forlegninger, bad etc.. Hvis ordre ble gitt om tilbaketrekning, skulle vi laste det viktigste på vår bil og fare avsted uten å vente på dannelse av konvoi. Det som gjør situasjonen så alvorlig er at den tyske motoffensiven er rettet mot Antwerpen, de alliertes viktigste forsyningshavn. Hvis tyskerne klarer å ta den, er vi ille ute. Dette skapte en underlig atmosfære, spesielt for dem som skulle forberede julefeiringen. Feltpresten vår, Sverre Eika og hans hjelpere, fikk beskjed om å sette i gang og gjøre det beste ut av situasjonen.

JULAFTEN, 1944: Tyske fallskjermtropper kan ventes her når som helst. Vi er fullt bevæpnet og skulle kunne bite bra fra oss, men jeg skulle ha likt å ha en maskinpistol også, ikke bare en rifle. Etter en strevsom dag og geværvakt, fikk jeg anledning til litt julemat og å gå rundt juletreet som sto pyntet og fint i messebrakka. Julesalmene vi sang var bl.a. “ Deilig er jorden” og “Fred på jord, fryd på jord”, hvilket forekom meg noe malplassert der vi trasket rundt treet i full feltutrustning med våpen og fullt patronbelte, stålhjelm på hodet og bajonett klar på geværet. Som ekstra påminnelse om krig og elendighet, braste det en og annen V-1 over hodet på oss, og noen eksploderte i ubehagelig nærhet så brakka ristet, kanonbulder kunne høres i det fjerne.

Det var nesten som om jeg var lettet da jeg kom ut i åpen mark og tok over vakten min igjen, og kunne sende neste mann inn til julefeiring. Jeg gikk nå sammen med Einar Mørk fra Larvik. Vi diskuterte situasjonen og så på tidligere brukte skyttergraver som så alt annet enn innbydende ut. Vi var skjønt enige om at vi skulle bite fra oss selv om det syntes trist å kanskje måtte ende sine dager i en grav full av snø, is og søle på selveste juleaften, men vi hadde selv meldt oss frivillig til krigen og hadde å ta det som måtte komme. Det var forresten en lettelse å være ute hvor jeg kunne holde øye med de flygende bomber som brølte over hodet på oss med en lang hale av ild etter seg. Det kunne være opp til 80 stk. av dem i døgnet. Det er tradisjon i RAF at de skjenker seg på julaften, men i år ble alt slikt forbudt. Det kunne bli vårt eget gravøl hvis vi brøt forbudet, ble vi fortalt. Jeg tror ikke at noen engang tenkte på å bryte forbudet.

DEN FØRSTE DAG JUL: Hvilken jul. Alle forberedelser er tatt for evakuering da fienden har rykket ytterligere frem. Det er blitt gjort klart for å sprenge bensin- og oljelagere, våpen - og bombelagre og lappe sammen alt som kan fly i tilfelle hurtig tilbaketrekning. Fly som måtte etterlates skulle sprenges, Med V-bomber og den tyske faren, har det vel ikke blitt så rare julen for den sivile befolkningen heller. Etter engelsk skikk er julemiddagen den 1. dag jul. Det var offiserene som vartet opp ved bordene, en god gammel engelsk tradisjon. Middagen besto av kalkun med stuing, svinestek, Christmas pudding, røykestoff, sjokolade etc.. Ellers så vanket det diverse gaver fra norske kvinner i England, Canada og Statene. Fikk også pakke fra Joan med kaffe og andre godsaker . Merkelig at det lot seg gjøre å få i stand markering av julen under slike forhold. All heder til pastor Eika og hans medhjelpere. Tradisjonen med julefeiring stikker nok dypere enn krig og djevelskap. Noe uvanlig var det at feltpresten vår oppførte seg som den barskeste kampsoldat i sin kapteinsuniform utstyrt med kraftig armérevolver, også utenpå sitt ornat når han holdt gudstjeneste.

Det var høymesse i Sjømannskirken i Antwerpen som var full av fastboende nordmenn. Sangkoret fra Wingen fikk fri noen timer for å synge i kirken. En av deltagerne hadde merket seg at Presten ikke sang, men ba hver gang det kom en flygende bombe. Det fine været var som skapt for flyging så Wingen hadde nok å gjøre. 66 og127 skvadron oppdaget 15 - 20 tyske fly i et skogholt vest for Herensberg. Mange av dem var nok dummies eller narrefly av tre, men alle ble tatt under grundig behandling. Angrep på en jernbane samme dag resulterte i 2 ødelagte lokomotiver, 2 skadde og 2 antagelig skadd. Warrant Officer McLeod fra 66 skv. ble skutt ned og drept. Det hendte noe merkelig her i dag da et tysk fly, en FW 190, kom inn i landingsrunde, og inn mot stripa med understell og flaps nede med alt klart for landing. Sjefen for luftvernet trodde at flygeren ville overgi seg og ga ingen ordre om å åpne ild, men plutselig trakk flygeren understellet inn, ga full gass og fór tilværs igjen. Hvis flygeren var ute for å spionere, var vi heldige for det var nesten ikke fly igjen på plassen. Kanskje hadde flygeren tatt feil flyplass, slikt har hendt tidligere. Jeg møtte noen hollandske damer utenfor flyplassen i ettermiddag. De nikket til meg og ønsket PRETTIGE KERSTDAGEN.

DEN ANNEN DAG JUL: Fikk fri i dag så jeg gikk bort i skogen og skjøt med de tyske geværet mitt. Tyskerne holder meg med ammunisjon så her er det bare å skyte. Skogen er ikke ulik furuskogen i Norge bortsett fra at den her er noe oppfliset etter kampene som fant sted her for noen uker siden. Hardfrosset mark gjør V-bombene mer skadelige. Den allierte motoffensiven går hardt til verks mot tyskerne så vi er mer opptimistiske nå. Det lengste tyskerne kom var til Monchau, Malmedy, Stavelot, Marche,Rochefort ,St. Hubert og Libramont. De kom aldri over Meuse med regulære styrker som de satte så meget inn på. Brev fra Ivar, Knut og Marie. Skrev til Joan, Ivar og Knut.

DEN 27. DESEMBER: Var ute på Flighten og skiftet en legg på et fly, riktig en kald og ufyselig jobb. Nyhetene oppe fra fronten er litt bedre. Engelskmenn, kanadiere, polakker og amerikanere peiser løs på Herrefolket og påfører dem store tap i soldater og materiell. Det meldes at noen tyske avdelinger allerede er tomme for drivstoff og må ta bena fatt under retrett og la biler og tanks stå igjen. Selv om det tar på å slå ned den tyske motoffensiven som ble startet med 250.000 mann, går alliert oppladning for fullt med å samle materiell for den planlagte kryssing av Rhinen og det må skje så skjult som mulig.

DEN 28. DESEMBER: Ryktene sier at beleiringen av Bastogne ble brudt for et par dager siden. Good old blood and guts Patton did it again. General Patton er helten i Den amerikanske armé og beviser det her også. Det kom senere frem at under beleiringen sendte den tyske generalen Lüttwitz en delegasjon med hvitt flagg og ba amerikanerne å overgi seg. General McAuliffe fra US Army så på det tyske kravet og skrev over det med store bokstaver NUTS!, og sendte de tyske parlamentærer tilbake. Nuts er en amerikansk slang og betyr nærmest sprøyt, tull og tøys, men Lüttwitz gikk visst lenge og mumlet for seg selv: “ Nuß, Nüsse og lurte fælt på hva nøtter kunne ha med saken å gjøre. Det ble i dag bekreftet at US Army brøt beleiringen den 26. desember. Det er også blitt kjent at S.S. bøllen, oberstløytnant Peiper, leder for en kampgruppe i en S.S Panzer Divisjon mot Huy, skjøt ned og myrdet gruppevis av ubevepnede amerikanske fanger og belgiske sivile. Noen dager senere måtte han flykte til fots da gruppen gikk tom for bensin noen km fra et amerikansk lager på flere millioner liter.

Rimelig med arbeid i dag. Var på harejakt sammen med Gabriel i ettermiddag og fikk skutt en hare. Jeg trodde ikke det var mulig å ta hare med rifle, men det var nok det. Fikk tak i noen grønnsaker og laget den fineste kjøttsuppe i en 5 gall. kjeksboks. Så den første hare jeg skjøt ble i Holland med en Mauserrifle tatt etter tyskernes nederlag i Normandie.

DEN 29. DESEMBER: 66 og 127 skv. tok avsted til Oosterland og Ouwerkerk for å hjelpe kanadierne ved å ødelegge materiell samt skade tyske stillinger. Landsbyen Schouwen ble også bombet og beskutt da alle sivile var blitt evakuert tidligere. I dag har 331 skvadron hatt en rik dag. Da den på dagens første tokt, ledet av Martin Gran, var ute på recco i Enschede-området, skjøt den ned 5 tyske fly. Vingsersjant Haanes som var ute på sin første operative tur, skjøt ned to, fenrik Stousland tok én og Major Gran én FW 190. Fenrikene Stousland og Tilset skjøt ned et fly sammen, men kolliderte. Tilset måtte hoppe ut og ble tatt til fange. Stousland måtte å krasjlande, men bak de tyske linjer. Han klarte senere å komme seg gjennom den tyske fronten og til England via Paris. Sersjant Nicolaisen ble truffet, måtte hoppe ut og ble tatt til fange.

Kaptein Ræder ble truffet av Flak, styrtet ned og ble drept. Ræder ble også skutt ned over Frankrike den 13 mai, 1943, men ble tatt hånd om av den franske undergrunnsbevegelsen og klarte å komme seg tilbake til England og fortsatte jageroperasjoner inntil i dag. På samme tokt ødela Skvadronen to lokomotiver og noe annet materiell nærheten av Osnabrük. Resultatet ble tap av fire fly, tre flygere tatt til fange og en drept. Skvadronen syntes dette var litt forsmedelig, selv om bare én flyger satte livet til. Men de tok sitt monn igjen da de ble sendt ut på tokt igjen ca. 3 timer senere, også da med Martin Gran som leder, men med bare 10 fly. Det var blitt meldt om tyske fly i Arnhem - Enschede området og i 15.000 fots høyde møtte de 25 Me 109. Det utviklet seg til veritabel dogfight av den gamle sorten oppe ved det amerikanske frontavsnittet. Major Gran skjøt ned to Me 109 og skadde en. Kaptein Spang klarte hele 3 nedskutte og løytnant Dogger tok to. Løytnant Woxen tok en og det samme gjorde fenrikene Aanjesen, Ditlef-Simonsen, Roy Watvedt og Tidemand-Johannesen. Sistnevnte skadde også en. Tyskerne hadde vært overlegne i antall, men fikk allikevel 12 av sine fly nedskutt uten at noe norsk fly ble truffet. Dette må vel være rekord i RAF.

Fra sjefen for 84 Group mottok major Gran telegram som lød: “Thank you for doubling the Group score on the Continent in one day.” (takk for at dere doblet Gruppens antall nedskutte på Kontinentet på én dag).

Kong Hakon som alltid fulgte godt med i flygernes bedrifter, sendte følgende telegram:

“ Jeg sender mine beste lykkeønskninger og en hjertelig takk til de norske flygere for deres strålende seiere på vestfronten.

                                                                                                                     Haakon R.”

Den 66. skv.har i dag bombet tyske landgangsbåter som skulle brukes over Maas under offensiven deres. Nyhetene oppe fra den amerikanske fronten er igjen noe bedre. De allierte har nå full kontroll i Hellas etter det kommunistiske opprøret som har kostet mange greske og allierte menneskeliv. Stalin hadde forsynt greske kommunister med våpen via jugoslaviske kommunister, for at grekere skulle skyte sine britisle befriere og at grekere skulle skyte grekere. Fanden ta menneskeslakteren Stalin !

DEN 30. DESEMBER: Kjøpte noen flasker vin og hadde nok en middag på brakka av haren jeg skjøt forleden. En rolig dag, noen reparasjoner, men ikke så mange Doodle Bugs. Den V-1 som falt her forgårs, rev den ene veggen av brakka til 332 skvadron, men skadet ingen. Det nye tyske flyet Me 262 drevet med to reaksjonsmotor blir sett oftere og oftere. Det har uvanlig høy hastighet, men har ikke så vidt vi vet, angrepet noen av Wingens fly. RAF har også reaksjonsdrevne jagerfly, Gloster Meteor, men har ikke satt dem inn i operasjoner over fientlig territorium ennå.

NYTTÅRSAFTEN DEN 31. DESEMBER, 1944 : En travel dag, men den verste faren oppe ved fronten er over så nå behøver vi ikke lenger sove i full feltutrustning med fulladet gevær som sengekamerat. Vi feiret litt nyttårs aften selv om vi kke fikk forlate plassen. Her er flyverne på 331 skv. et unntak. Etter den slitsomme og resultatrike dagen forigårs, fikk de fri til å feire kvelden i Brussel. Vi har fått god kontakt med befolkningen her. De har sandelig hatt det røft under okupasjonen og er tilsvarende glade over å se oss. Storparten av oss klarer å føre en samtale med dem på et slags hollandsk. Tapene våre har øket den senere tid. Som et eksempel kan nevnes at 332 skvadron har mistet 8 ca. piloter hvert år siden 1942 og til invasjonen. Men våre fly, som nå stort sett bare utfører lavangrep med bomber og maskinkanoner, møter et pinnsvin av tysk luftvernskyts og da er det mer et spørsmål om flaks enn flygerdyktighet for å kunne overleve. Jeg antar at den andre norske skvadronen 331, har lignende tall. Dette har vært et begivenhets rikt år, undres hva det kommende år vil by på.

Tyskerne har siden invasjonen overført 4 divisjoner fra Norge til Vestfronten, og det er jo en fordel da det er lettere å slakte dem ned her enn i Norge. Jeg fant rester etter den 89. infanteridivisjonen fra Norge i Normandie i august. I løpet av året har Wehrmacht henrettet ca. 4.000 soldater, 1.600 for desertering og de øvrige for feighet og ulydighet. Godt at de selv hjelper til med å utrydde våre motstandere.

Det minker på soldater hos britene også. Siden april d.å. er 27.000 mann blitt overført fra RAF til arméen og marinen. RAF hadde på sitt sterkeste en personellstyrke på 1.185.833 mann. De slag som den tyske Ardenneroffensiven medførte fra alliert side benevnes nå som “The Battle of the Bulge” og ble en veldig kostbar motoffensiv for Tyskland.

General Eisenhower, Commander for SHAEF, er nå sjef for styrker fra 27 nasjoner.

Dette har jo vært det mest begivenhetsrike år i Europas historie. Aldri er det noen gang blitt satt i verk en så mektig og risikabel militær operasjon i luften, på sjø og land. Tenk at lille Norge fikk være med og yte sitt bidrag til gjennomføring av Invasjonen. Nå da det går mot innspurten av felttoget, er det interessant å se litt tilbake. Under de mest kritiske faser i Normandie, fikk utenforstående inntrykk av at det hele gikk veldig greit, ikke minst pga. propaganda og mange militære opplysninger som ble holdt hemmelig. Ja, mange tok suksess som en selvfølge. De som tok del i planleggingen visste at det hele var et hasardiøst tiltak som krevde all den kløkt og det framsyn som kunne mobiliseres, samt et hav av flaks. Field Marshall, Sir Alan Brooke, generalstabssjef for Imperial Forces, skrev i dagboken den 5. juni: “Føler meg veldig urolig for hele operasjonen - den kan meget sannsynlig bli den mest kostbare katastrofe av krigen”.

General Spatz, sjef for Det amerikanske strategiske flyvåpen i Europa, var ennå mer skeptisk og sa i mars 1944 at invasjonen ikke var gjennomførbar. De allierte hadde gode spioner og mange tyske dobbeltspioner som matet Tyskland med falsk informasjon om bl.a. en alliert armé i England på 90 divisjoner og 7 fallskjerm divisjoner, mens de faktisk hadde hhv. 45 og 4. Dessuten opererte general Patton med en fantasiarmé som skulle settes inn i den virklige invasjonen ved Pas de Calais. Tyskland hadde 16 divisjoner i Danmark og Norge, men bare 7 på plass i Normandie. At korporal Hitler utropte seg til øverstkommandrende for aksemaktenes styrker, var til stor hjelp for de allierte. Hadde de tyske generalene fått styre, kunne nok situasjonen ha blitt en annen og langt alvorligere.

I tillegg til kraftig kystartilleri var hele invasjonskysten dekket med ca 2 millioner miner og 500.000 stålbukker påmontert miner mot landgangsfartøyer og tanks som gjorde stor skade på allierte styrkeri første fase av Invasjonen. Allierte slagskip, kryssere og destroyere med kanoner for granater fra 16 til 4 tommer og skuddlengde fra 18.000 m og nedover var veldig viktig sammen med et stim av mindre fartøyer utstyrt med automatkanoner og raketter for nedkjemping av det ytre tyske forsvar. Senere deltok marineartilleri også i regelrette panserslag på land, noe nytt i krigføring. En paraply av allierte fly sørget for at Flåten fikk operere uforstyrret av tyske fly. Erfaring fra store tap av marinefartøyer under første del av krigen skremte.

D-Dagen kostet mange menneskeliv, men slaget om Arnhem kostet nesten dobbelt så mange liv.

Den senere tid har flygerne sett den nye tyske jageren Me. 262 oftere og oftere. Den har 2 stråle eller jet motorer og har visstnok en hastighet på 860 km. t. dvs. ca. 100 km hurtigere enn allierte jagerfly. Det ble senere kjent at motorene måtte skiftes hver 25. flytimer. RAF sine Hawker Tempest har vært i kamp med dem og klart seg bra. Et annet nytt tysk jet fly, He 178, er visstnok riktig komplisert og har tatt knekken på vel et dusin tyske prøveflygere. Det er i blant blitt observert styrte som en ildkule.

Forøvrig ligger tysk produksjon veldig høyt til tross for at deres industri blir bombet dag og natt av USAAF og RAF.

Det går rykter om en del desertering i amerikanske styrker og høy andel battle fatigue, (sammenbrudd). Det snakkes om 13.000 bare i Paris og det finnes visst dem som foretrekker 5 år bak murene fremfor helvete med eventuell død, lemmelestelse og invaliditet i kamp. Det er forståelig hvis en ser bort fra skammen ved en slik utvei. For oss stiller saken seg helt anderledes da det gjelder vårt eget land. Det kom frem etter krigen at kun én desertør fra U.S. Army skulle trekkes ut og dømmes som eksempel for alle de andre. Rent tilfeldig ble det menig soldat Eddie Slovik som ble dømt til døden med skyting. Han mottok dommen og henrettelsen med stor ro, men de som deltok var nære på sammenbruddets rand. Det var bare en modig mann tilstede der og det var Slovik sa den katolske presten som ga ham den siste olje. Det helt triste var at Eddie var det eneste barn til et polsk emigrantektepar. Han hadde panisk redsel under ild og deserterte under en intens artilleriduell. Også en av krigens grusomme tilfeldigheter.

Det går hardt utover flymannskapene i Bomber Command også. Det er ca. 2,6 % som overlever 30 angrep på fiendens område og de som flyr aktivt i 6 måneder har vanligvis overlevd samlige kullkamerater. Flymannskaper i Bomber Command regner med en gjennomsnitlig levetid på 10 operative tokt.. Det mest vanlige nå er en hvil eller avbrekk etter 30 tokt og en 25 tokt periode derpå.. Flere norske som flyr i RAF Bomber Command har overlevd 2 perioder.

De allierte tap i Italia er hittil 18.000 amerikanere, 14.000 briter og 10.000 franskmenn. Tyskland og Italia mistet 30.000 mann. De alliertes tap på Vestfronten fra invasjonsdagen til september d.å. var på 250.000 mann.

Forøvrig synes jeg mange av engelsk bakkepersonell er noen sutekopper i forhold til de norske. Vel er feltlivet i krigssonen belastet med slit og ubehageligheter, men det hører nå krigen til. Det gjør nok også en viss forskjell at de norske stort sett består av sterkt motiverte patrioter som har meldt seg frivillig i frigjøringskrigen.

Som avslutning på året som gikk vil jeg bare si til gjengen: “Takk for året som gikk, håper vi kan komme hjem til et fritt og fredelig Norge i løpet av kommende år.”

En Gelukkig Niewjaar

1945

FØRSTE DAG NYTTÅR:

Vi befinner oss fremdeles på Woensdrecht i Holland.

Ja, dette var litt av en åpning på det nye året. Dagen begynte nokså rutinemessig med at 66 og 127 skv. var sendt avsted for å eskortere B-25 Mitchells og Boston III bombere til Domburg. 332 skv. og noen fly fra 127 skv. var alarmert og sendt i luften i retning Rotterdam, hvor tyske fly var meldt, men ingen ble sett. Flyverne på 331 skv. var blitt permitert og reist til Brussel dagen før. Ved 9.30 tiden braste pluselig 8 tyske jager/bombefly inn over oss uten at det var gått flyalarm. Det var 2 Me 109 og 6 FW 190 som angrep, men det var ikke mange fly igjen på plassen vår så angriperne droppet sine bomber mot hangarer og verksteder, uten direkte treffere på noen av delene. Stort sett var alle bombene dårlige treffere og gjorde ingen skade av betydning på mennesker, militært eller sivilt materiell. Noen velrettede skudd fra vårt luftvernartilleri sendte 2 av angriperne i bakken, 1 FW 190 og 1 Me 109. Mens dette hendte var jeg på vei ned til en bekk i skogen bak hangaren for å drikke vann. Plutselig fikk jeg høre en fremmed flydur, tittet opp og fikk se en tysk FW 190 rase over hodet på meg. Jeg husker det var skittent av olje under og hadde en stor rødmalt lapp under den venstre vingen. Noen kvikke skudd fra luftvernet vårt sendte det avsted med en røkhale etter seg før det styrtet i bakken. Et fly hadde kommet rett mot hangaren til 332 skvadron og alle som var der tenkte at nu er vi ferdige, men tyskeren fikk ikke løsnet skudd og forsvant og dermed var det hele over i løpet av sekunder. Noen velrettede skuddsalver inn i hangaren som hadde rikelig med olje, bensin og ammo ville ha eksplodert og tatt livet av mange. Etter denne korte forstyrrelse fortsatte arbeidet som før og de fleste tenkte vel at dette hadde vært et “Tipp and Run raid” , men etter hvert som dagen gikk og rykter strømmet inn, fikk vi høre at alle flyplassene i frontområdet var blitt angrepet av ca. 1.000 tyske fly. Pilotene fra 331 som var i Brussel fikk litt av et sjokk da de våknet i bråket og fikk se at vrimlet av tyske fly over byen. De ble fly forbannet og kom seg avsted i flygende fart, noen visstnok bare i pyjamas, men lenge før de kom frem til Woensdrecht var det hele over. Resten av dagen gikk som normalt.

BBC melder at RAF bombet Gestapos hovedkvarter, Victoria Terrasse i Oslo nyttårsaften.

DEN 2. JANUAR: Det var et sabla bråk over her sist natt av V-våpen og luftvernet gjorde sitt beste for å få has på dem. En stupte ganske nær og sprengte diverse vinduer. I dag har jeg utført en rekke malejobber og overhalt utstyret mitt for sprøytelakkering. Informasjon om gårsdagens angrep flyter inn etter hvert. Grimbergen som vi reiste fra lille julaften fikk riktig en omgang av tyske fly, men polakkene som kom hjem med sine fly etter en rolig tur, ble visst riktig arge da de fikk se at tyskerne holdt på med å ødelegge stasjonen deres. De skjøt ned hele 18 fly og da måtte de ned for å fylle bensin og ammunisjon. I mellomtiden vendte resten av angriperne nesen hjemover. Tyskerne trodde visst at Wingen vår fremdeles var der for de nevnte på radioen samme kveld at de også hadde tatt knekken på den norske Wingen og at der var mange drepte og sårede. Atter en gang hadde vi hatt flaks.

En wing i Group 83 mistet alle sine fly unntatt et, og en skvadron i Group 84 mistet alle sine fly, men erstatningene kom inn så fort at wingen var på tokt igjen den samme ettermiddag. En kanadisk Typhoon wing ved Eindhoven fikk visstnok også en hard medfart. De allierte miste totalt 278 fly, over 146 ble skadd samt 46 mann drept, derav 6 piloter, og noen sårede. Hovedangrepet skulle rettes mot flyplassene, Le Culot og Volkel ved Antwerpen, men de ble nesten ikke skadd. Angrepet på frontflyplassene var planlagt som et tidlig ledd i Ardenneroffensiven, men var avhengig av klart vær, hvilket de ikke fikk før den 1. januar. Luftwaffe hadde inntil da skrapet sammen alt de hadde av flyvere for angrepet og de ble pålagt absolutt radiotaushet i luften. Det tyske luftvern var dårlig informert om angrepet og det førte til at 550 Flakbatterier fyrte løs på alt de så av fly, da de var helt sikre på at deres eget flyvåpen ikke hadde så mange fly. Det samme hendte da flyene returnerte hjem via en annen rute, for så mange fly vestfra var Flakbateriene helt sikre på at var fientlige. Dette kostet Luftwaffe 100 nedskutte og mange skadde fly. Med det allierte luftvernartilleriet i tillegg, kan man si at de tyske flyene var under dobbelt ild.Totalt mistet Luftwaffe 304 fly, dvs. 30 % og 167 flygere på fire timer, et tap som ikke kunne erstattes på lang tid. Som eksempel kan nevnes at Jagdgeschwader No.26 mistet 60 % av sine fly. Den tyske operasjonen var kodet “Unternehmen Bodenplatte” og var ment å skulle slå ut 16 flyplasser i The 2nd. TAF, som et ledd i ardenneroffensiven, men kom forsent til å ha særlig betydning for utfallet. For å kunne gjennomføre “Bodenplatte” hadde Luftwaffe skrapet sammen kostbare instruktører fra fly- og navigatørskoler, mange falt og flere skoleuker gikk tapt i påvente av godt vær for å kunne gjennomføre angrepet. For å finne frem til sine mål , ble jagerbomberne loset frem av Ju. 88 fly med erfarne navigatører ombord.

Vi har fortsatt ordre om å holde flest mulig fly i den stand at de kan flyes ut herfra i tilfelle evakuering. Jeg manglet en del for Remote Control, for bensintanken, men fant en brukbar en i et havarert fly borte i skogen like ved flyplassen. Det var bitende kaldt å skru inne i cockpit hvor det ennå lå rester etter den hollandske flygeren. En motbydelig jobb, men jeg fikk reparert flyet for midlertidig bruk i nødsfall.

DEN 3. JANUAR: V-våpnene påvirker søvnen så jeg drømmer om krig og elendighet storparten av natten. Det kan jo være nok med dem vi opplever i våken tilstand. Det raser vel ca.80 V-1 bomber over her i løpet av døgnet, noen mener det er langt flere, men det hele er jo en subjektiv oppfatning, ikke minst mht. retning, avstand, værforhold etc.. Det er greit når en er ute i åpen mark i dagslys, men grusomme 5 - 10 sekunder etter motoren har stoppet når en ikke ser dem. Tiden fra motoren stopper til eksplosjonen kommer varierer en del i forhold til høyde, motvind, ising etc..

Var en tur nede i Bergen-op-Zoom og handlet litt. Det var mest tomme butikker og fillete utsultede mennesker å se. Barna var håpefulle og ba om tyggegummi og sjokolade. Heldigvis hadde jeg litt med og det skapte stor glede. Også der var folk plaget av flygende bomber. De er ment for Antwerpen, men man vet jo aldri hvor de faller ned da mange får motorstopp eller svikt i styreorganene underveis, ofte pga. ising. Luftvernet vårt skyter på dem, men bare når de er kommet forbi flyplassen og landsbyen Hoogerheide for ikke å skade disse hvis noen faller ned. Det blir påstått at det hittil har vært opp til 156 flygende bomber i døgnet. Det er godt mulig, men jeg tror ikke at det er noen av oss som teller slike ting. Bombene kommer når de kommer, uansett mange eller få. Wingen har nå fått sin femte skvadron med at den hollandske 322 skvadron er blitt tilsluttet oss. Den kom fra Biggin Hill med 18 Spitfires Mk. XIV med 2.050 Hk.Griffin motorer og er effektive mot V-1. Den norske Wingen består nå av 15 - 1600 mann, ca. 120 fly, 16 stk 40 mm luftvernkanoner og omtrent 400 kjøretøyer.

DEN 4. JANUAR: I går kveld var jeg tolk for noen engelskmenn fra laget da de endelig ville gå på dans. Vi bevæpnet oss og dro avsted, men det var langt å gå og dansen var trøtte greier. I dag har jeg stort sett utført male- og merkejobber på nye fly. Vi har funnet en gammel tysk eller fransk tank som vi har fått liv i. Vi manglet sveiv til å trekke motoren i gang, men en skiftenøkkel med en bolt som håndtak gjorde nytten. Motoren startet etter noen forsøk så nå subber og går den pensjonerte stridsvognen gjennom skog og mark så det er en fryd. Tyskerne hadde tatt kanonen med seg før de forlot tanken. Faren for fallskjermsoldater er ennå ikke helt over da fienden sannsynligvis vil prøve å sabotere havneanleggene i Antwerpen. Det pågår fremdeles harde kamper ved Maas og Bastogne. I dag har 332 skvadron hatt en travel dag med angrep på jernbaner, tog og stasjoner. Lokomotiver skadet og vogner satt i brann. Løytnant Herfjord ble truffet av Flak og sett crashlande med hell. Senere på dagen under et recco oppdrag ble sgt. Christoffersen truffet og fikk lekasje i kjølesystemet. Han måtte hoppe ut, men var i for lav høyde og ble drept da fallskjermen ikke åpnet seg nok til å bremse fallet. Under et tokt 331 hadde, fikk fenrik Thulin motorproblemer og nødlandet på B-77. Han ble lettere skadet og innlagt på hospital i Tilburg.

DEN 5. JANUAR: Er dødstrett i kveld etter å ha sprøytemalt på 15 fly i løpet av dagen. Det er et nytt mønster på kamuflasjen som måtte utføres på alle skvadronens fly på en dag. Min assistent Gabriel var til god hjelp. I dag fikk vi ordre om å forberede øyeblikkelig evakuering på kort varsel. Ingen grunn ble gitt. Også disse forberedelser gikk over uten ekstra tiltak. Har geværvakt i natt så det blir dårlig med søvn. Vaktene er jo ekstra anstrengene så lenge situasjonen er så spent. En må være i helspenn hele tiden for ikke å risikere å bli stukket ned av en eller annen snikmorder. Vår tilmålte “tod” med rom gjør ekstra godt under slike forhold. I natt er det månelyst, best å stå i skyggen av et bygg, lytte og observere for å kunne slå til først - ikke patruljere og bli tatt først av eventuelle angripere. Hel arbeidsdag etter en slik vakt er slitsomt. Lønningsdag , men neppe verd å hente penger da det er lite å bruke dem til her.

DEN 6. JANUAR: Dårlige nyheter igjen. Det er visstnok en fanatisk Hitler Jugend avdeling som har lurt seg gjennom linjene. Det pågår fremdeles harde kamper ved Meuse og Bastogne. Artilleriild fra slagene kan høres helt til oss.når vinden står på i den retning. Gjorde ferdig flyet til The Group Captain og tatt flere andre etterpå. Det er litt nervepirrende å holde på med slikt arbeid når situasjonen er så spent, men det må jo gjøres. Det skulle være artig å overleve dette og få oppleve hva fred er. Det tyske storangrepet fra luften den 1. januar, tok nok helt kraften ut av Luftwaffe. Da USAAF angrep tyske industriområder med 1.000 B-17 Flygende Festninger forleden, møtte de bare svak motstand og mistet kun16 fly, mens Luftwaffe mistet 27. Amerikanerne hadde visstnok aldri hatt så lav tapsprosent på noen raid av denne art, den var nemlig helt nede på 1,6 %. Det viste seg da også senere under krigen at det var stort sett det tyske luftvernet fra bakken som overtok Luftwaffes rolle.

SØNDAG DEN 7. JANUAR: Sist natt var den verste vi har hatt hittil. Det påståes at det raste hundrevis av V-1 over oss i løpet av døgnet, men det var nok sterkt overdrevet. Noen styrter ned underveis, andre finner målet, Antwerpen med havneanlegg, eller fortsetter forbi målet. V-2 merker vi ikke så mye til før de eksploderer, som oftest i respektabel avstand, men føles som et lite jordskjelv. Det er et interessant skue å se gjengen i kø for frokost når tåka ligger tykk over plassen og V-1 bombene kommer brølende. Noen styrter i dekning, og de øvrige avanserer i køen. De mest matglade og kaldblodige som overser bombene er i flertall.

Masser av arbeid med sprøytelakkering storparten av dagen. Ryktene går at tyskerne har etablert et brohode på vår side av Maas så vi må være på tå hev for evt. evakuering. ”But so far, so good” som det heter blant oss nå. Under de første krigsårene het det iblant “Så far, no good.” Vi har fått sne. Ikke særlig mye, men med det utstyret vi har til å fjerne den, er det mer enn nok. Start banen ble holdt ren for sne med skuffer og koster ved hjelp av bakkemannskap og sivile hollendere. Snevær i isende vind gjør det ekstra ufyselig å mekke på fly under åpen himmel. Stivfrosne fingre og finmekanikk hører dårlig sammen, men heldigvis er det lav flytaktivitet om dagen.

DEN 8. JANUAR: Ganske stille og rolig sist natt. Kanskje Doodel Bug kompaniet er gått konkurs. Mer sne, rene vinteren, kaldt og ufyselig. Heldigvis har vi god ovn i barakka vår og rikelig med ved som vi finner i skogen her. Noe er ferdighugget av granater. Siden den hollandske skvadronen ble tilsluttet Wingen snakkes det minst fire ulike språk her da 66 skv. også har noen belgiske piloter, men det går greit da engelsk er det offisielle språk. Skrevet brev til kontakter i England. Det er en grei måte å lære språket bedre på.

DEN 9. JANUAR: Var ute på Flight Line og fikset kamuflasjen på noen fly, men været var så dårlig at jeg måtte gi opp og ta meg fri resten av dagen. Wingen står fremdeles på 40 min. alarmberedskap for evenfuell evakuering selv om tyskerne nå er drevet tilbake til linjen de startet ut fra for ca. tre uker siden. Kanskje de allierte ikke vil undervurdere fienden en gang til. Dessuten finnes det luftbårne tyske styrker nord for Meuse og Rhinen som visstnok skulle ha vært satt inn mot Antwerpen hvis offensiven gjennom Ardennene hadde gått etter planen. Det lille brohodet fienden hadde tilkjempet seg på vår side av Meuse , er nedkjempet forlengst av britisk infanteri. Det tyske flyangrepet her 1. dag nyttår ble en kostbar tur for Luftwaffe. De har nesten ikke vist seg siden og det er kanskje ikke så rart da de forrige gang ble beskutt av både det tyske og det allierte luftvernet da de krysset frontlinjene. De tyske tap var visstnok 300 fly som de lett kunne erstatte, men det store tap av luftpersonell var en alvorlig smekk for Luftwaffe som de neppe kommer over.

DEN 10. JANUAR: Montert ny bombrack under babord ving på en Spitfire og fikk fri resten av dagen. Wingen har rigget opp et bad her som jeg brukte i dag. Jeg har ikke badet på vel fire uker og var svart som en neger så badet var ekstra deilig. Traff noen forsultne barn som fikk litt sjokolade av oss til stor glede for begge parter. Den 21. armégruppe vil ha oss vekk herfra slik at de kan sette inn tunge luftverngrupper for å ta knekken på flere V-1 bomber. Det kan ikke gjøres så lenge det er godt over 100 fly på stasjonen. Vår neste stasjon B-85, er ikke ferdig ennå. Wingens Spitfire Mk. XIV er mye hurtigere enn de norske Spitfire Mk.IX og brukes i blant til å jakte på V-1 bomber og med stort hell. Den norske flyruta mellom England og Sverige klarte å frakte 962 mann, post og høyprioritert materiell til England i løpet av 1944.

DEN 11. JANUAR: Fri i dag. Hadde samlet litt mat i en ammunisjonskasse på brakka og spiste frokost på køya. Min køye står like ved veggen og iblant får jeg besøk av små mus som lurer seg frem når de lukter mat. I dag fikk de ekstra med mat da det var så rolig etter at alle de andre på rommet var gått på jobb. Skiftet, tok med meg våpen og dro litt omkring for å bli bedre kjent i området. Tok også en tur innom Bergen-op-Zoom hvor jeg gledet noen barn med litt sjokolade. Det ser trist ut her. Folk har sandelig ikke hatt det godt her under okkupasjonen. Tungt vær og svært lite flyging.

DEN 12. JANUAR: V- bombingen har tatt til igjen med fornyet styrke og holder på både natt og dag. Har reparert bensintanker. Det er mildvær igjen så storparten av sneen er forsvunnet. Har begynt å studere flytekniske bøker da jeg akter å gå opp for LAC prøve. Leading Air Craft Mann er den høyeste faggrad innen mitt nivå. US Navy har nå 100 hangarskip i drift. I 1942 hadde de kun 3 tilbake etter heftige japanske angrep. Leste en spennede bok i kveld som het “Murder in the Family”.

DEN 13. JANUAR: Lite å gjøre i dag. Fikk tatt meg et deilig bad. I kveld var det en tank offiser her fra fronten. Han orienterte om situasjonen under Ardenner slaget og forholdene ellers i den britiske del av fronten. Det var veldig interessant, men fy og fy hvor nære vi var på å bli omringet av tyske spydtropper en tid rundt juletider. Godt vi ikke visste det den gang. Nyhetene er bedre. Fronten er nå helt stabilisert og mindre angrep pågår hele tiden for å matte ut tyske etterslengere. Rørsystemet PLUTO som pumper brensel til allierte styrker har nå en kapasitet på 4.5 millioner liter i døgnet. Det var i kveldsnyhetene at amerikanske tropper har kjempet seg iland på Luzor i Stillehavet. Invasjonen ved Luzon på Philippinene går visst bra.

SØNDAG DEN 14. JANUAR: Det er atter stimvis av V- våpen og tilsvarende bråk her. Det er fremdeles nesten vittig å observere gjengen i matkøen utenfor messa, når det kommer en V-1 ubehagelig nær og motoren stopper eller når en bombe foretar utilsiktet aerobatikk pga. ising på rorene. De fleste venter i det lengste med å søke beskyttelse og derved miste sin plass i køen, mens de mer matglade og kaldblodige rykker godt frem i køen. Det verste er at det ligger som oftest tykk tåke eller dis over området så det er nesten umulig å bedømme hvor bomben er eller hvor den sannsynligvis vil ta bakken. Fikk inn en 40 timers inspeksjon i ettermiddag Jeg ble tildelt vingepartiet med utstyr. Bombeholderne skaper problemer. Ble også ferdig med å sjekke kontroll kabler, justere spenningen samt sjekke flapsene. Pugget flyliteratur for LAC prøven.

DEN 15. JANUAR: Ble ferdig med resten av min del på 40 t. inspeksjonen. Mildværet har laget en del is på flyplass og veier. Skal på geværvakt til natten og det er anstrengene greier under de nåværende forhold. Alt vakthold er på topp etter ardennersjokket. I går var det flyvær og livlig aktivitet. 66, 127 og 322 skvadron angrep Zwolle jernbanestasjon og bro med 500 og 250 lbs. bomber. 331 og 332 skvadron var på recco tokt over Rhine - Münster området. Fenrik Lausund fikk motortrubbel og måtte lande nord - øst for Antwerpen. Det gikk bra. På ettermiddagen var 331 og 332 skv. på jagertokt over Rhine - Osnabrück. 4 fly fra 331 måtte returnere på grunn av snags, tekniske feil. De øvrige møtte en sjelden stor sverm av Me 109 og FW 190 samt noen Me 262. En Me 262 ble skutt ned under landing av kaptein Bolstad, 332 skjøt ned 2 FW 190, 331 med sine 8 fly skjøt ned 2 Me 109 og 2 FW 190 og skadet flere andre. Det var en virkelig dog fight etter gammel oppskrift, men da det minket på bensinen og det kom flere tyske fly til, måtte nordmennene trekke seg tilbake. Sgt. Syversen, fenrik Ditlef- Simondsen og løytnant Hassel vendte ikke tilbake. Tilbragte mye av dagen på skytebanen, men skjøt ikke bra.

Pakke fra Joan med engelske aviser, sigaretter, toalettsaker, kaffe og på toppen av alt, en deilig kake .

DEN 16. JANUAR: Rolig dag med passende meget å gjøre. Tok en tur til Bergen-op-Zoom i ettermiddag sammen med Gabriel. Kjøpte en liten dokke til Sterke-Kresjan. Han ble ikke glad. Så en film på stasjonen og den het: “The song of Bernadette”. Ganske interessant. Russerne har inntatt Warszwa så der er det vel en slags glede. Russerne er vel ikke stort meget bedre enn tyskerne i polske øyne. De russiske troppene er nå ca. 22 km fra den tyske grense og er vel de som kommer først til Berlin. En tysk retrettrute ved Houffalize ble stengt og deres avdelinger beskutt og bombet sønder og sammen av amerikanske enheter som tok mange fanger.

DEN 17. 18. og 19. JANUAR: Rutinemessige dager med diverse småjobber. V- våpnene har holdt seg rolig flere dager. Studert A.G.S. (Aircraft General Standard) deler med tanke på kommende prøve. Har også lest materiallære og studert hydrauliske systemer for fly. Var på gassavdelingen og fikk utstyret mitt sjekket. Måtte skifte kappe da min hadde et hull. Det er best å ha det i orden da ingen vet hva Hitler kan finne på som siste utvei for å vinne krigen. Ble buden hjem til en hollender forleden kveld. Det er artig å snakke med dem og hjelpe dem der det er mulig. Med russerne går det bare fremover,og på vestfronten foregår det en del opprydding og oppladning for våroffensiven. Har hatt et par dager med lite V bomber.

DEN 20. JANUAR: Tidlig fri og tur til Bergen-op-Zoom. Hadde sneballkrig og akte kjelke sammen med noen jenter i en park. Var på kaféer og på dans om kvelden. Der var det også kabaré. Den 17. hadde 66, 127 og 322 skvadron vært på tokt og bombet en dvergubåt base i Maassluis. Tyngre Flak og 66 skv. tapte et fly.

SØNDAG DEN 21.JANUAR: Lett arbeidsdag. Har lest gjennom 1.000 spørsmål og svar i flyteknikk samt pneumatikk i dag. Begynner å føle meg ganske sikker i faget nå. Det gjenstår nå stort sett bare flykonstruksjoner og reparasjoner av dem, så skulle jeg være ferdig med det groveste. Spaserte sammen med en kamerat til Bergen-op-Zoom hvor vi gikk på en kafé og spiste krabbe og drakk likør dertil. Hummer, østers, krabbe og annen sjømat er det rikelig av her. Litt sneballkrig og kjelkeaking i parken. Det ble sent og veien hjem var lang så vi leide hotel for natten. Det er greit for hangarpersonell å være borte om natten, men flight-personell får ikke slike privileger.

DEN 22. JANUAR: Det var hardt å forlate sengen kl 06.30 i morges. Det er lenge siden vi sist hadde et så behagelig leie i hvite deilige laken. Herlig å leve som folk iblant. Vi fikk kjøre med en bil nesten helt frem så vi rakk hjem i tide for frokost. Det falt noen V-1 i området i morges. I går så jeg en V-2 rakett gå opp bak fronten. Den forsvant opp gjennom skyene med en lang hale av røyk og ild etter seg. De tar 4 - 5 min på å nå London.Vi har nok virkelig kommet inn i rakettalderen, men til det verre. Har pugget litt flyteknikk i kveld også.

DEN 23. JANUAR: Ble overaskende kalt inn for LAC prøve i dag for kapt. Hoff fra FFK og det gikk strålende. Nu er jeg ferdig med prøvene i Flyvåpnet og ved selvstudium har jeg spart dem for store pengebeløp. Så vidt jeg vet er det ingen andre som har tatt øvre montørgrad ved selvstudium og uten norsk teknisk skole som underlag.. Det øker jo litt på lønnen også og det kommer godt med. Russerne er nå 240 km fra Berlin. Det er gutter som kan kjempe. V- bomber og luftvernild her i kveld. Gabriel og jeg besøkte en av wingens luftvernkanoner i dag og pratet litt med mannskapet. Mens vi var der så vi en V-2 rakett gå opp bak fronten. Imponerende å se slike krefter i sving. Tid og retning ble logget av kanonmannskapet. DEN 24. JANUAR: I dag tidlig så jeg flere V-2 raketter gå opp bak fronten. Utskytningsrampene blir ofte bombet, men tyskerne er raske til å bygge dem opp igjen. Noen er antagelig også mobile og på vel kamuflerte ramper. En gutt som ble drept her forrige uke, ble begravet i Bergen-op-Zoom i dag. Den 22. angrep 66, 127 og 322 skvadron en surstoffabrikk i Albasserdam. 66 skvadron angrep en ekstra omgang og fikk inn gode treffere som antagelig ødela fabrikken, men de mistet et fly. Noen av Wingens fly har i dag bombet og beskutt tyske bilkolonner. Rutine arbeid i hangaren Så filmen “The Adventures of Mark Twain” her i kveld, riktig vittig.

DEN 25. JANUAR: Var med på en 40 t. inspeksjon på LZ-H i dag. Jeg hadde bare cockpit denne gang og det gikk greit. Det er fremdeles snikskyttere her i området så vi må stadig være på vakt. Det finnes jo alltid quslinger og sabotører i befridde land som håper på seier for tyskerne og da må de i mellomtiden gjøre maksimal skade. Skal ha geværvakt til natten og det blir en kald fornøyelse, men med en god tod rom i teen går det sikkert fint..

DEN 26. JANUAR, HOTEL FAMILIAL, RUE DU MARCHÉ 37, BRUSSEL: Fikk fridøgn og lift med en lastebil til Antwerpen og tok tog derfra til Brussel. Det var en god del ødeleggelser i Antwerpen etter alle V-våpnene. Oppsøkte RAF kontoret i Brussel og fikk vekslet om mine Guilders til belgiske Frank. Ordnet opp med hotell for natten, handlet litt og oppsøkte La Frégate. Det var deilig å være på et sivilisert sted igjen. Vi lever nok i ødemarken der oppe i Holland. Traff flere av gjengen som også hadde 24 timers perm. Festkveld på La Frégate.

DEN 27. JANUAR: Ble i sengen lengst mulig da rommet var iskaldt. Det er dårlig med brensel i byen. Spiste frokost på en RAF kantine og reiste ut til Meysse for å hilse på familien Doms. Det ble hjertelig gjensyn med alle, og vi hadde en riktig hyggelig ettermiddag sammen med gode kaker pluss kaffe avec etc.. Gikk på kino med Rina og så Leslie Howard i “Pimpernell Smith”. Litt av en film. Trist å ta farvel.

SØNDAG DEN 28. JANUAR, WOENSDRECHT, HOLLAND: Tok 10.30 toget fra Brussel til Antwerpen. Måtte vente en stund på trikken til Putte i Holland og det var lang ventetid. En V-2 hadde gjort mye skade i stasjonsområdet og en V-1 raste inn i ny og ne. En falt i ubehagelig nærhet til trikken på vei til Putte. Spaserte over grensen og inn i Holland og fikk kjøre med en lastebil helt frem til Woensdrecht. Hadde vært litt forlenge borte, men det er dårlig flyvær om dagen og tilsvareende lite å gjøre.

DEN 29. JANUAR: Mange ville V-1 omkring sist natt. De iser ned og driver med snitt flyging inntil de går i bakken. Noe fri på ettermiddagen så jeg gikk bort i Hoogerheide og hentet vasken min. Det er mange her som tilbyr seg å vaske for oss. Utenom noen gylden vanker det alltid noe vi kan skaffe dem av våre rasjoner. Det er også artig å få litt kontakt med folk her. De er jo alle så hyggelige og nysgjerrige. Også her var det en som lurte på om Norge var i England siden vi var i det engelske flyvåpen og alle snakket engelsk.

DEN 30. JANUAR: Snestorm og lite flyging. For to dager siden var det litt liv da 66 og 322 skvadron med 20 fly angrep en sabotørskole nær Dorn med 500 og 250 lbs. bomber. Bygget ble sprengt i stykker, men 322 skv. mistet et fly med pilot. Amerikanerne og franskmennene har hatt litt fremgang på sin frontdel. Russerne er nå144 km fra Berlin. Hitler holdt tale i kveld, men han var ikke så stor i kjeften lenger.

DEN 31. JANUAR: Det har satt inn med mildvær igjen så nå har vi både sne og is. På grunn av lite flyging er det lite å gjøre i hangaren. En kar i brakka vår har nerveproblemer pga. V- bomber. Han får sprøyter hos legen, men har det ille allikevel. En kveld da det sto på som verst, ville han stikke hodet inn i ovnen enda det var fyr i den. Det tar vel på mange, men de aller fleste bærer påkjenningene bra og sløves kanskje noe etter hvert som tiden går. Vi har det ikke stort verre vi enn mange av de sivile som bor her omkring. Russerne er nå bare 130 km fra Berlin.

DEN 1. FEBRUAR, 1945: Så er det atter en ny måned, men uten den tøffe åpning som den forrige. Ren rutine i hangaren. Været begrenser flyging til det minimale. Var borte i Hoogerheide og hentet vasken min. Satt hjemme hos Nelly og pratet en stund, hyggelig dame. Så filmen “Lady Let´s Dance” Russerne er nå 80 km fra Berlin.

DEN 2. FEBRUAR: Er vakthavende mannskap i dag og betjener alle besøkende fly. Tok imot en hel skvadron Typhoon som landet her. Fylte dem opp med olje og bensin, tok en Between Flight Inspection og sendte dem videre. Det norske ruteflyet, Lockheed Lodestar, kom også inn, men det skal ikke fly tilbake til England før i morgen. Så to flygende bomber bli truffet av luftvernet i dag. Det ble en voldsom eksplosjon hver gang. Det er jo mye brenstoff og oxygen ombord i tillegg til 830 kg. sprengstoff. Det har kommet flere luftvernbatterier hit og det er jo stor jubel hver gang de klarer å skyte ned en Doodle Bug og sparer Antwerpen for død og ødeleggelse, selv om de gjør noe skade lokalt. Til tross for nederlaget og store tap av soldater og utstyr under offensiven gjennom Ardennene, har tyskerne klart å bygge opp en ny forsvarslinje vest for Rhinen. Elven går for tiden over sine bredder og vil bli vanskelig å krysse. Det samme er tilfelle med Maas. Ryktene sier at det nå står 80 divisjoner allierte mot samme antall tyske divisjoner, dvs. ca. 1.600.000 mann mot hverandre. Tilbragte storparten kvelden på “De Hollandsche.”

DEN 3. FEBRUAR: Ble tidlig ferdig med min del av flyet og tok en tur til Bergen-op-Zoom. Hadde en artig kveld på “De Hollandsche”. Det var også kabaret der og det går stadig bedre med det hollanske språket. Det er rene vårværet her nå og all sneen er forsvunnet. 331 og332 skvadron var på jagertokt i Nord-Holland i går. De skadde et tog så mye at toget stanset. De observerte 15 Ju 88 på Marx flyplass, angrep og skadet noen. Det var en intens Flak så angrepet ble avbrudt. V/sgt. Rohde ble truffet og fikk instrumentene ødelagt samt glykol lekasje, men han klarte å ta flyet tilbake bak egne linjer hvor han foretok en vellykket crasj-landing. Samme dag ble en Ju 88, en stabsbil og flere bygninger skutt i brann av 127 skvadron på Soesterberg. Et fly ble truffet og nødlandet nord for Uden. Piloten ble lettere skadet og flyet vrak.

Jeg tar med det tristeste til slutt. Wing Commander (ob.lt) Rolf Arne Berg var ferdig med sin periode og skulle på såkalt hvile, dvs. en annen sort flyging, men ville ta en ekstra tur med gjengen. Under den turen ble han truffet av Flak, gikk i bakken og ble drept ved Eelde flyplass i Nord-Holland. En meget trist start på februar måned. Berg var en uvanlig dyktig flyger, en fremragende leder og veldig godt likt av alle. Han var utdannet flyger på Kjeller før krigen og hadde deltatt i kampene hjemme før han flyktet til England. Major Jon Ryg ble forfremmet til oberstløytnant og overtok som Wing Commander på 132 (N) Wing. Samme dag eksploderte en Spitfire XVI fra 322 skvadron og Flying Officer Koes ble drept. Han ble begravet i Bergen-op-Zoom hvor feltpresten vår, Sverre Eika, forrettet.

SØNDAG DEN 4. FEBRUAR: Fikk være med til Breda for å se fotballaget vårt spille mot et hollandsk lag som vant 2 - 1. Breda er lite skadet , men befolkningen der har hatt det veldig vanskelig. Det lå store granatlagre langs hele veien fra Rosendal og til Breda. Det lagres nok opp til riktig en storoffensiv på vårparten. Wingen fikk i går i oppdrag å angripe en V-2 stilling i utkanten av Den Haag. Den hollandske 322 skvadron påtok seg oppdraget og bombet den godt kamuflerte stillingen uten å skade sivile byggninger. Russerne står nå ved elven Oder. Hoppet av i Bergen-op-Zoom og gikk på dans.

DEN 5. OG 6. FEBRUAR: Rutinearbeid i hangaren begge dager. Luftvernbatteriene er stadig i aktivitet og i dag ble noen gutter skadet av granatsplinter. Russerne er nå 45 miles eller ca. 75 km fra Berlin. Et hollandsk fly brakk den ene vingen under stup og styrtet i bakken like ved flyplassen. Det så fryktelig ut inne i cockpitten. Kjøpt skvadronmerke for 66th. Squadron hos adjutanten. Skvadronen har mottoet: Cavete: Præmonui, hvilket ifølge pastor Eika betyr: Pass Opp: Jeg Hugger!

DEN 7. OG 8. FEBRUAR: General Crerar, sjef 1 st. Canadian Army, angriper fra Nijmegen over mot Rhinen og Maas. Hard tysk motstand og flom sinker fremrykningen. Ble ferdig med reparasjon av bensinsystemet. Var med på en 80 t. inspeksjon på en Spitfire og var tidlig ferdig. Ellers har det stort sett vært bare rutinearbeid. Felte et tre utefor brakka og hugget det opp til småved for ovnen vår. Det er en skam å se de lange stubbene som noen av karene setter igjen når de feller et tre. Tyskerne som har vært her har gjort det samme.

DEN 9. OG 10. FEBRUAR: En lett dag. Alle mann må nå bruke stålhjelm på hodet for å unngå å bli skadet av stålsplinter fra luftverngranater. Det er også særs risikabelt når en V-1 eksploderer over oss. Ordnet med vasken borte i Hoogerheide. Det er så greit å slippe å gjøre det selv og så blir den finere når den hollandske fruen gjør det. Er på geværvakt i kveld. Det er også en måte å tilbringe en lørdagskveld, men Doodle Bugs og tyske fly gjør det livlig. Reparerte noe av utstyret i hangaren og fikk fri resten av dagen. Reiste til Bergen-op- Zoom og hadde noen glass øl på Dragon Hotell. Hollenderne satt for det meste og spilte Domino eller Bridge.

SØNDAG DEN 11. FEBRUAR: Hadde lite å gjøre så jeg gikk til gudstjeneste som pastor Eika holdt. Raknes spillte med sin torader og en merkeligere menighet skulle vel aldri noen ha sett. Selv om vi var en militær avdeling, tror jeg det knapt var to menn som var likt kledt. På ettermiddagen reparerte jeg et fly ute på Flighten i øsende kaldt regnvær. Ingen god søndag. Dro til Bergen-op-Zoom, gikk på “Hollandsche” på dans og nattet over på Doorenboom Hotel. Den 21. Armé Gruppe, bestående av den 1. kanadiske armé og den 2. britiske armé samt den 9. U.S. Army har satt inn offensiv for å ta Rheinland hvor det nå pågår harde kamper med god støtte fra flyavdelinger. Tyngre amerikansk luftvernartilleri som nylig flyttet inn her er veldig effektive. I går skjøt de ned 11 av de 36 V-1 som brølte over oss.

DEN 12. OG 13. FEBRUAR: Sto opp i flygende fart og fikk lift til Woensdrecht i tid for frokost. En rutinedag bortsett fra flaggparade i Bergen-op-Zoom med det norske flagget i teten. Good show !. Var på kabaret eller skuespill. Forsto ganske mye av det som ble sagt. Hørte på radio at de tyske bødlene har skutt 34 patrioter i Norge. De djevlene skal få noe å stå tilrette for når krigen er vunnet. Det er nok tap på utefronten også, men det er i kamp, ikke mord. Russerne ligger fremdeles ved Oder, og U.S. Army har kjempet seg i land på Iwo Jima Den 11. ble fenrik Borgar Knutsen, 332 skv. skutt ned av Flak. Den samme skjebne møtte en offiser fra 322 skv. den 13. da han angrep et tog fult av Flak, under slipp av flyveblad. Samme dag mistet en pilot til fra 322 livet. Det samme hendte Flying Officer Ditmarsch, 322 skv. den 13. da han ble truffet av intens Flak fra et tog. Under slipp av flyveblad samme dag ble F.Sgt. Bary,322 skv., truffet av Flak. Han prøvde en nødlanding, men mislyktes og ble drept. En Spitfire kom inn for overhaling i dag. Den så temmelig medtatt ut og vil holde oss i aktivitet lang tid før den blir brukbar i kamp igjen.

DEN 14. FEBRUAR: Ble tildelt understell, luft- og hydraulikk system for sjekk under overhalingen og var ferdig på ettermiddagen. V-1 bombene herjer verre enn verst, men luftvernet her tar en i ny og ne. Så en bli skutt ned i dag, litt av et fyrverkeri. Den kanadiske og britiske arméen har åpnet en offensiv i sitt frontavsnitt så nå blir det nok mer flyging og reparasjonsarbeid. I dag ble Flying Officer van Eijks fly fra 322 skv. truffet av Flak. Hans toer så det og ropte over radioen at van Eijk måtte hoppe ut, men fikk til svar at han var truffet i bena og ikke klarte å hoppe ut. Han prøvde imidlertid å nødlande, men klarte det ikke og ble drept . Det ble også fløyet støtte for troppene under angrepet på Cleve i Tyskland. DEN 15. FEBRUAR: Et nytt fly inn for overhaling i dag. Ble tildelt Cockpit for sjekk. Hørte i radioen at skottene hadde inntatt Cleve . Det går rykter om at vi skal flytte opp i det området. Det skulle være artig om vi fikk operere i Tyskland. En stasjon i Holland vi skulle til, er fremdeles overflommet av vann. I går var været bra og flyaktiviteten like livlig som på D-dagen. Det ble fløyet 9.000 tokt, strategiske og taktiske. Langtrekkende artilleri holdt Flak batteriene nede lengst mulig inntil angrepet av våre fly satte inn. Det ble meldt at Dresden ble riktig bearbeidet av RAF og USAAF den 13. og 14. d.m. Det engelske flyvåpnet bombet om natten og amerikanerne om dagen. Det har de godt av dette forbaskede herrefolket. Ryktene sier at 300.000 skal være omkommet og 100.000 boligenheter ødelagt. Den voldsomme bombingen forårsaket “ildstorm” som kveler og brenner opp alt levende. På Donaufronten endte det med blodbad i Budapest.

DEN 16. FEBRUAR: Lønning i dag, 22 gylden minus frivillig trekk på 4 sh. dagen som går til konto i England. Forestående flytting forberedes allerede. Har geværvakt i natt og med en kraftig tod rom i teen føler jeg meg vel. Fikk høre i kveld at fenrik Lorentsen traff en sperrebalong i dårlig vær og styrtet ned, muligens drept. Det kommer nå inn 20.000 tonn krigsmateriell til Antwerpen daglig, men V-1 bombene er plagsomme og gjør en del skade. Arméen vil gjerne ha plassen vår for luftvern til å redusere antallet V-1 bombene med kurs for Antwerpen.

DEN 17. FEBRUAR: Har pakket alt malerutstyret mitt og sendt det med en av bilene til neste flyplass som skal ligge i nærheten av Eindhoven. Plassen står fremdeles så mye under vann at det vil ta noen tid før den kan brukes for fly. Ryktene sier at det skal være et trist sted. Den nye offensiven går ikke så bra da været er for dårlig til flystøtte. Hitler har iblant været som alliert. Trip til Bergen-op-Zoom, vroolijk avond.

SØNDAG DEN 18. FEBRUAR: Stedet vårt heter nå” The Bug Alley” - Loppesmuget- på grunn av den jevne trafikk av flygende bomber mot Antwerpen. Det er alt annet enn lopper som flyr over området, men alt skal jo ha et navn. Lite å gjøre - en trist søndag. Var borte i Hoogerheide og drakk litt Knall, en slags hollansk eplevin. Kanadiske og britiske tropper kjemper nå i den tyske byen Goch. Luftvernartilleriet har hatt en travel dag og halt ned en god fangst av V-bomber og sparer derved de tiltenkte mål for drepte og skadde. Amerikanske styrker har nå gått til angrep på Corregidor i Stillehavet.

DEN 19. FEBRUAR: Nå flytter en del av Wingen hver dag. Det er for risikabelt å ha så mange fly her nå da V-1 bomber braser i bakken både titt og ofte, særlig etter at det nye amerikanske artilleriet er kommet hit. Harde kamper i Burma og på den indiske grense. Bra de japanske troppene får litt stryk. Wingens admin sjef, ob.lt. Mohr, deltar i planarbeidet med å gjøre den nye plassen flyklar i samarbeid med ingeniørtropper fra den britiske hær, med tanke på Wingens ønsker og behov. Sørsiden av plassen står fremdeles under vann. Leste “Helene” av Vicky Baum, riktig en god bok.

DEN 20. FEBRUAR: Har vært fri i ettermiddag og fartet rundt i området. Så på vindmøller og meieriet i landsbyen Woensdrecht. Det var artig å se hvordan en vindmølle så ut innvendig. Senere var Paul Gabrielsen og jeg på besøk ved et av de amerikanske luftvernbatteriene og det er karer som har det. Vi er nok i helt feil flyvåpen. I tlllegg til supert utstyr og telt, hadde de all slags godsaker som iskrem, Coca Cola, sjokolade, etc. Vi fikk til og med smultringer og ekte kaffe. Det er visst en del av de vanlige forsyninger selv til feltavdelinger. Artilleristene utgjorde en riktig fin gjeng, synd vi skal reise herfra.

DEN 21. FEBRUAR: Bare småjobber i dag. Besøkte våre amerikanske venner igjen og denne gang fikk vi til og med appelsiner. De har nok en langt høyere levestandard enn oss som er utrustet etter engelsk standard. En av karene ved den hollandske skvadronen mistet livet i dag. Han gikk på en mine som blåste benet av ham og ble liggende og blødde ihæl før noen fant ham. Gå aldri alene i slike områder. Jeg vil styre min nysgjerrighet fra nå av da det ligger en del miner her fremdeles. Den tyske byen Goch er erobret av kanadierne.

DEN 22.FEBRUAR: Det falt to flygende bomber her sist natt. Den første blåste hull i veggen så kokekar, krus etc. fra en hylle falt i hodet på meg. Kameraten i sidekøya fikk verre medfart da han fikk geværet sitt i hodet. En annen brakke fikk den ene veggen blåst ut og deres søvn må ha vært meget tung for de merket det knapt før det slo inn regn på dem. Det er nok på tide å komme vekk herfra for det er to karer ved avdelingen min som er helt nedkjørte og har store nerveproblemer. Den ene går bare og fantaserer om hjemkomst til Norge og den andre må til legen i blant for å få sprøyter. En kveld da det smalt som verst, ville han igjen stikke hode inn i ovnen selv om den brant lystelig.

DEN 23. FEBRUAR: Hadde en veldig urolig natt. Jeg vet ikke hva som bråkte værst, bombene eller luftvernet. Det mest grovkalibrede bjeffer som kraftige tordenskrall og lager små jordskjelv. Det skal bli deilig å komme vekk herfra. Storparten av Wingen har flyttet, men ingeniørtroppene har visst ikke funnet passende plass for felthangaren vår ennå så vi er noe forsinket og fortsetter å reparere fly her. Det er nok et veldig effektivt luftvern amerikanerne har. De skyter ned nesten halvparten av bombene som kommer i kurs over oss så det er ikke lenge mellom hver eksplosjon og flammehav i området.. Det er lite å se til Luftwaffe selv om de fremdeles har ca. 600 fly igjen på vestfronten. Tyskerne har rikelig tilførsel av fly fra sine fabrikker, men mangler erfarne flyvere og bensin sies det. Den farligste motstander våre fly møter er det tyske luftvernartillerieter, Flak, som nå virkelig bekymrer de allierte. Viktige tyske stillinger sender rene hagleskurer av prosjektiler av ymse dimmensjoner mot angripende fly. Tyskland har visstnok ennå ca. 7 millioner mann under våpen, og de kan jo sende storparten av sin mannlige befolkning ut i krig da de har ca. 20 mill. fanger fra okkuperte land til å slave for seg.

DEN 24. FEBRUAR: Hadde en rolig natt. Vi har fått sommervær og nyter det. Tilbrakte noe av dagen i Hoogerheide. Skal flytte i morgen og det er en lettelse å overlate plassen med Doodle Bugs til luftvernet. Synd på de sivile som fortsatt må bo her. Offensiven som begynte den 8. d.m. for å ta Rhinland med store deler av Siegfried linjen og land mellom Maas og Rhinen samt fra Nijmegen til Venlo - Xanten, inkludert den sterkt befestede Reichswald, gikk greit. Mye av dette er nå inntatt av Den 21. Armé Gruppe etter bitre kamper for hver kvadratmeter jord. Tempest- og Typhoonfly med 60 lbs. raketter og ledet med mobil radar, gjorde en god jobb med å skyte opp tyske stillinger og ta knekken på mye av deres rullende materiell. Group Captain Morris er nå blitt beordret til sjef for Operations Group, Staff Group 84 og oberst Helge Mehre har igjen overtatt som øverste sjef 132 Wing fra samme tid. Små jordskjelv iblant forteller oss at V-2 raketter faller ned før sine mål. Lest “A Yank at Oxford” og begynt på “Question of Proof”.

SCHIJNDEL VLIEGVELD, EINDHOVEN. B-85 SØNDAG DEN 25. FEBRUAR: Reiste fra Woensdrecht i morges. En av gjengen fikk ikke start på bilen sin og da dagen ble åpnet med to V-1 treffere i ubehagelig nærhet, fant vi det best å slepe ham med sitt lag helt til Breda hvor det lå en avdeling for bilreparasjoner. Vi spiste middag på en kantine og etter dette var bilen reparert slik at vi fortsatte og kom hit ved tea time. B-85 er lite å skryte av, men de første lagene har rigget opp brakker, telt etc. men vann og sand er det over alt. Noen av Wingens personell er innkvartert i et kloster like ved. Det var ikke lett å finne et sted med rimelig tørr mark for plassering av teltet vårt, men det ordnet seg før natten kom. Nå er det muligheter for å tilbringe permisjon i Sveits eller andre attraktive steder på Kontinentet, men jeg står ikke for tur ennå.

Den hollandske 322 skvadronen gjorde en fin jobb i dag med å blåse til himmels en V-2 base uten å skade sivile bygg like ved. Dette er en livlig stasjon med den franske No. 145 Wing med 4 skvadroner i tillegg til våre 5, så det kan iblant være bare 2 min mellom hver start og landing på godværsdager. Derfor har Wingen fått tilbeordret to ekstra flyledere til å holde orden på trafikken.

DEN 26. FEBRUAR: Rolig natt - ikke som på Woensdrecht. Teltet var rimelig tørt, men det er så lang vei til feltkjøkkenet at vi må fraktes dit med bil. Det er enormt mange fly her og med livlig trafikk nå i finværet. Det er ofte ambulansefly innom her som frakter sårede soldater til England. Noen av dem ser helt likbleke eller gule ut, stakkars karer, håper de kan komme seg igjen etter sin innsats for å frigjøre Europa. En flyger fra 332 skvadron nødlandet flyet sitt på Volkel feltflyplass med så store skader på flyet sitt at ingen ville tro at det kunne kontroleres i luften. Det ble så skadet at det måtte avskrives. En 331 flyger landet med hull i cockpithetten fra et projektil som hadde gått rett forbi hodet hans. En seksjon fra 332 skvadron skjøt ned en FW 190 den 24 februar. Det er ikke ofte tyske fly sees nå til dags. Hard jobb med å ta ut en bensintank for reparasjon av systemet på et fly. Litt av en tålmodighetsjobb.

DEN 27. FEBRUAR: Gledelig nyhet i dag. Jeg vil få permisjon til England i mars. Det flyr ikke så mange V-1 bomber over hodet på oss her, men pga. tidligere kamper i området ligger det flere miner her enn i området ved Bergen-op- Zoom. Både mennesker og dyr er blitt drept og noen skadd. Livlig flytrafikk med mange tokt hver dag og med noen tap pga. Flak. Luftkamper forekommer nesten ikke mer da Luftwaffe er nesten slått ut i denne del av Tyskland, men deres Flak er adskillig verre enn fly. Storjobb med å male opp flyet til The Wing Commander. Nyhetene begynner å bli bedre igjen. Allierte styrker kjemper flere steder i den tyske Siegfried linjen. Den 24. d.m. fløy Wingen 113 tokt dvs, 3 fulle skvadrontokt. Tog og annen trasport ble stoppet og skutt i brann.

DEN 28 FEBRUAR: Var hos Doc. for å få salve mot eksem på overarmene. Hadde samme problem sist sommer. Flybensinen med blytilsetning er hard på huden. Noen vasker uniformen i 100 oktan og får eksem både her og der. Det ligger mange glidefly her siden Market Garden sist september da fallskjermtropper og glidefly med tropper landet her. Noen glidefly blir reparert og slept tilbake til England. De påståes å være av typen Hamilcar, Horsa og Waco. Hamilcar som er det største, tar 41 mann med full utrustning. Den amerikansk Waco C.G.13A er noe mindre, men kan ta 3,6 tonn last og tåle slepehastighet på 193 km. t. En engelsk tekniker skulle vise en læregutt hvordan sprengladningen i IFF virket og pga fingertrouble gikk ladningen av og sprengte i stykker hånden hans. En som sto og så på fikk hjerteattak og døde senere på kvelden. IFF står for ” Identificaton Friend or Foe” dvs. den sender ut signaler som viser at den er et av våre egne fly. Det er et hemmelig apparat med innebygget sprengladning for å ødelegge det før det eventuelt faller i fiendens hender.

332 skvadronen har mistet 4 flygere siden den 24. feb. alle pga. Flak. Det var Godø, skutt ned den 24., Bakke den 25., Aarflott og Waktskjold i dag. Alle tre skvadronene , 331,332 og 322 fikk skade på 4 fly hver av Flak over området Arnhem - Emmerich - Roermond. De store tap 332 hadde gjorde at 4 australske flygere ble tilbeordret skvadronen i mangel av norske. Dette har vært en hard måned, spesielt for 332 skvadron som tapte 6 flygere på 28 dager, 12 totalt i år, dvs. på 2 mnd.. I løpet av de to foregående år lå tapene på 8 flygere i året. Det opplyses over BBC at amerikanerne har inntatt Østens Giberaltar, Corregidor.

DEN 1. MARS 1945: Hadde fri i dag så jeg tok en tur til Einhoven. Det var litt av en by hvor bl.a. Philips fabrikkene holder til. De ble ofte bombet av RAF en tid, men så ikke så verst ut likevel. Den engelske militærklubben, Malcolm Club, holder til i deres kantine og der fikk jeg kjøpt meg et deilig måltid mat. En annen uhørt luksus var et deilig bad med rikelig varmt vann. Tok senere en tur på byen for å se meg om, men butikkene var nærmest helt tomme her som alle andre steder jeg har sett i Holland. På veien hjem stanset bilen flere av oss hiket med i Sint Odenrode og der var det dans så vi som hadde hoppet av fikk en riktig artig kveld.

DEN 2. MARS: Det er en fryktelig vind her i dag så nå kan vel hollenderne få fart på vindmøllene sine, men de har neppe noe korn til å male i dem. Mange av møllene er også skadd da de har vært brukt som obervasjonsposter for artilleriet og ble som oftest skutt i stykker snarest mulig av motparten. Vanligvis bruker de allierte lette fly som Auster eller Piper Cub for å dirigere artilleriet pr. radio. De er også et yndet mål for fiendens kanoner. Vindmølla i Perde like ved er noe skadd i den ene vingen. Ble også overrasket av snestorm ute på Flight Line hvor jeg utførte en malejobb på flyet til The Wing Commander. Holdt på å fryse fingrene av meg. Noen amerikanere underviste oss i sabotasje og antisabotasje i ettermiddag. Det er interessante greier og kan redde oss fra å bli drept eller skadet. Tyskerne er utspekulerte og ondskapsfulle når det gjelder å legge ut booby traps eller selvskudd for allierte soldater. Mange er blitt fristet av en fin pistol eller andre fine saker , men advarslen lyder: Ta det aldri opp da de som oftest er festet til sprengstoff med en nesten usynlig silketråd og dreper ved berøring. Mange er blitt drept eller skadd ved ikke å ta dette i betraktning.

DEN 3. MARS: Glory Be! I dag fikk vi fint, hvitt brød bakt i et tysk feltbakeri, spørr om det smakte. Jeg har ikke så mye å gjøre om dagen da skvadronen vår, 66. Sqd. RAF, er i England for hvile og trening. Det går igjen rykter om at vi skal flytte til England for skifting av fly til Mustang og andre forberedelser til invasjon i Norge. Dette blir dårlig likt da vi gjerne vil være med til slutten og inn i Tyskland. Var i Sint Odenrode på dans i Café de Beer i kveld også. Det er best å benytte tiden så lenge Skvadronen er borte. Kraftig vind her i dag også så Holland gjør ikke skam på seg hva vind angår. Det er litt av et syn å observere noen av munkene med sin omfangsrike corpus i vide flagrende gevanter på sykkel i vinden. En av dem kom litt for nær bak en Spitfire under test av motor for full kraft og havnet i vann like ved. Hans fromme sinn gjorde at han ikke engang kastet arge blikk på teknikeren som kjørte motoren.

Operasjonene som krevde så mange av Wingens fly den senere tid, gikk ut på å ødelegge tyske kommunikasjoner, broer, veier, jernbaner, stasjoner , skiftestasjoner og lignende. Det ble fløyet 6.000 tokt og sluppet 7.000 tonn bomber av allierte fly som innledning til et større slag i og gjennom Siegfried-linjen, riktig vellykket. U.S Army har nådd Rhinen ved Düsseldorf og Geldern er inntatt av kanadierne. Takketelegram fra Den britiske generalstaben for innsatsen av The 2nd.TAF som bidro til suksess.

DEN 4. MARS: Vi har flyttet inn i en brakke og i dag er jeg beordret til å være ordensmann siden Skvadronen er i England. Det er ikke så dumt å bo under tak igjen, men det er fryktelig fullpakket her med to køyer i høyden. Kraftig vind i dag også. Selv om startbaner etc. er dekket med perforerte stålplater, er sanden en fryktelig plage. Den kommer opp i låsemekanismen for understellet så den skjærer seg og forårsaker iblant havari. Sand som suges inn i luftinntaket og skader motoren er også litt av et problem. Det har allerede ført til flere havarier. Etter å ha montert ørkenfilter på luftinntaket ble det noe bedre, og ved å gjøre rent og smøre låsemekaninmen mellom hver tur går det noe bedre med understellet også.

Fikk brev fra Knut i dag. Han kommer kanskje til London på samme tid som jeg skal ha perm der. Det skulle bli artig å treffes igjen. Fryktelig vind og sneføyke her i dag også. Kvelden ble tilbragt i St. Odenrode på Café de Beer hvor der også var dans.

DEN 5. MARS: Bare småjobber i dag. Tok en tur til skredderen i St. Odenrode og fikk fikset på bestuniformen min med tanke på permisjon i England. Uniformene vi får fra lageret virker litt lasete så vi må fikse litt på dem. Bra nyheter fra de fleste frontavsnitt. Køln er inntatt, general Pattons panserarmé raser langs Mosel og general Bradley har kastet tyskerne tilbake over Rhinen mellom Düsseldorf og Koblenz og tatt 53.000 fanger.

DEN 6. MARS: Var på en flyplass som heter Rijden, like ved Tilburg, for å hente en felthangar. Det var en både lang og slitsom tur, men hangaren er fin og vi ser frem til å få en ekstra hangar. Var innom Tilburg på tilbakeveien og spiste bra på den allierte kantinen der. Vi fikk middag, te og kaker og rundet det hele av med en pint godt engelsk øl. Veiene var pakket med tanks og anti-tankkanoner på vei mot fronten, Give the Bastards hell!, they deserve it all !

DEN 7. MARS: Er på geværvakt i kveld, kalt og jævlig, men med en god tod rom i teen hjelper det utrolig godt. Tror jeg vil ta meg en tur opp i fronten sammen med en kamerat for å se på livet eller døden der. Fronten går nå et stykke inn i Tyskland og det kan jo være interessant å se hvordan det arter seg. Nyhetene fra frontene er bra. Den 12. armé gruppe har tatt 49.000 tyske fanger de senere dager. Tyskerne mangler ofte bensin og transport for å komme seg unna når de må trekke seg tilbake og blir derved tatt til fange. Leste en god bok som het “Terminus”.

DEN 8. MARS. HINDENBURG PLATZ, KEVELAER, TYSKLAND: Ugland og jeg fikk 48 timers perm så vi pakket en passende niste med brødskiver og full termos med te og haiket avsted med den første bil vi fant på vei mot fronten. Turen gikk via Breda, over Waal på den store broen ved Nijmegen og inn i Siegfriedlinjen i retning Kleve. Der sto det et skilt som sa: “ This is the Siegfried line” Litt lenger inne sto det et skilt til ved siden av et stativ med militært undertøy og skiltet sa: “And this is the washing”. Det var jo det de sang i England før den tyske offensiven i 1940: ” We´re gonna hanging out our washing in the Siegfried line, got any dirty washing mother dear,” før tyskerne brøt gjennom og slo ned Holland, Belgia og Frankrike. Det var nifst å se hvordan kanadierne med flammekastere hadde brent seg gjennom betongbunkers og stekt tyskere som var inne i dem levende. Noen med en smule vett, hadde sviktet Føreren og overgitt seg for å unngå å bli stekt i bunkerne. Håper de døde i troen på sin Führer. Turen gikk videre med en kanadier som hadde tom Jeep og da vi passerte Kleve fikk vi erfare hvordan tysk artilleri artet seg. Kanadieren satte klampen i bånn og speedet på fordi en av hans menn ble drept og begravd i sin Jeep dagen før ved den samme jordvollen. Granaten hadde truffet vollen ovenfor Jeepen og begravd den. Det var ikke mange granatene som kom og alle var dårlige treffere hva veien angikk, så det gikk fint videre gjennom Goch og til Kevelaer. Det var et gledelig syn over alt på den tyske side av grensen. Alt hadde vært utsatt for effektiv artilleriild og bombing og så ut der etter. Et vakkert syn for oss som hatet them Krauts og alt som har med dem å gjøre. Alliert taktikk var å spare soldater ved å renske ut byene mest mulig for tyskere med artilleri og bomber før infanteriet eller panser gikk til angrep. Det vil være sunt for tyskerne å ha noe å gjøre med å bygge byene opp igjen etter krigen for å minne dem om hvilken idioti det er å føre krig mot nasjoner som bare vil leve i fred, for de kan også slå tilbake når de må, selv om det kan ta tid og mange nederlag før de riktig kommer i gang.

Det var ikke mange soldater å se, men det smallt både her og der.Synd at jeg ikke hadde kamera med til å forevige noe av det vi så. Soldathumor fornekter seg ikke. Det var tydelig ut fra det vi så i noe som en gang hadde vært en større konfeksjonsforretning med utstillingsfigurer, som ved hjelp av kanadiske soldater hadde inntatt noen høyst levende og aktive stillinger. Med tanke på overnatting, fant vi frem til et hus som så ubebodd ut og noenlunde uskadd. Vi benyttet vår lærdom: Gå aldri inn i et hus den veien som tyskerne antagelig er gått ut. Derfor slo vi inn et vindu i kjelleren og krabbet inn der. Vi merket oss at det var rikelig med hjemmelaget hermetikk i kjelleren, nedstøvet og fin, altså ingen honky ponk business. Vi gikk opp i 1. etasje og i 2. etasje fant vi to senger på pikerommet til Fraulein Kaumar etter alt å dømme og der var det også en ovn. Siden det var kjølig fyrte vi opp med det som var for hånden dvs. møbler etc. Det var kunstig kull i kjelleren, men den kunne være ilagt sprengstoff, møbler var sikrere brensel.

Vi spiste av hermetiske plommer og moreller til vår egen niste og hadde riktig et kongelig måltid, delvis på tyskernes regning. Vi diskuterte litt om vi skulle overnatte i kjelleren eller oppe i 2. etg. Det var fristende å ligge i hver vår seng i et fint rom så vi bestemte oss for pikerommet, men først måtte vi skifte på sengene. I en komode fant vi rene fine laken og putevar og så veltet vi oss opp i hver vår seng i full utrustning med støvlene på og temmelig skitne og fulle av støv. Vi satte bajonetten på geværet, sjekket at det hadde fullt magasin, at sikringen var slått av i tilfelle hurtig aksjon og la det ved siden av oss i sengen. Det pågikk litt skyting utenfor byen, men vi sovnet snart etter en noe slitsom dag.

DEN 9. MARS: SCHIJNDEL, HOLLAND: Vi våknet i Kevelaer i dag tidlig etter en god hvile i deilig seng. Synd at vi ikke kunne kle av oss for å få nyte det helt ut, men det var jo ikke godt å vite hvem som ville være herrer i byen neste morgen så vi hadde måttet være klare for hva som helst. Vi inntok frokost som aftens i går og tyskernes hermetikk smakte like deilig så vi tok like godt med oss litt som niste på hjemveien da vi mente at slike saker var alt for godt for tyskere. Rotet litt rundt i det fine hjemmet og tok med oss det vi kunne ha bruk for i teltet vårt. I et hus gikk det noen kjerringer og snufset og gråt. De hadde Røde Kors bind på armen, men like fordømt var de tyskere og hadde fått bare hva de fortjente. Vi hadde en interessant dag omkring i frontlinjen, men så nesten ingen tyskere. Etter å ha rommestert omkring i tomme hus i byen en tid, hiket vi videre til Goch hvor vi fant litt av hvert bl.a. fotos fra Norge og bilder av mange Fritzer i uniform. Tydligvis tre brødre som hørte huset til. Den ene av dem var falt “ Für Volk und Vaterland”. Jeg tok med meg dødsbudskapet etter ham. Undres på om de to andre overlevde krigen. I et annet hus støtte vi på noen tyske kvinner med Røde Kors bind på armen og i farten hilste jeg “Guten Tag” som forøvrig var strengt forbudt av allierte soldater. Kvinnene så bare iskaldt på oss uten å besvare min hilsen. I et hus fant vi noen tyske pengesedler fra forrige krig, bl.a. en 20 million mark seddel. Ut på ettermiddagen bega vi oss på vei hjemover, og i Kleve måtte bytte bil. Ventetiden på neste ble lang for tysk artilleri var hissige på å ødelegge veien, men vi fikk da en bil omsider og videre bar det uten å ha tatt skade av ventetiden. Bilen stoppet i nærheten av den store broen ved Nijmegen hvor vi inntok noe av vår niste. Neste bil vi hiked med tok oss helt frem til St. Odenrode og derfra gikk det greit å få lift hjem. På veien gjennom Holland lå det stabler på stabler med tusenvis av granater langs veien som forberedelse til våroffensiven. Det minnet meg om vedlagene i Norge som kjøres fem til veien om vinteren. Det var imidlertid den forskjell at de jeg så i Holland kostet noen hundre millioner pund og skulle rasere Tyskland og ta med seg noen Fritzesoldater i samme slengen..

Gjengen var riktig nysgjerrige på å få vite hvordan turen hadde vært og det fikk de. Det hadde vært noen norske før oss på slik tur og det ble også flere. Senere kom det klage fra det britiske hovedkvarter at Wingen måtte passe bedre på personellet sitt. Norsk personell var blitt observert i frontområdet, i blant sågar også foran kamptroppene. I en moderne krig er ikke en frontlinje så sammenhengene som i forrige verdenskrig. De byene Ugland og jeg hadde vært i , ble først den 21. mars meldt tatt av de allierte i følge dagboken til Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda, Dr. Goebbels, som jeg leste noen år etter krigen.

DEN 10. MARS: Sov godt sist natt etter en slitsom tur, men den var bryet verd. Det var herlig å se hvordan de tyske svina har fått det. Det er forøvrig gått ut ordre om ikke å fraternisere eller omgåes tyskere, dvs. ikke hilse på eller snakke med dem i annet enn nødvendig kommunikasjon. En bot på 15.- pund (300 kr.) venter den som bryter forbudet. Dette er en hard bot å betale for en menig kriger. Har vært med på å male i den klubben som bygges på stasjonen. Den blir riktig fin. Tilbrakte kvelden i St. Odenrode, riktig artig og i alle tilfelle bedre enn å oppholde seg i en overfylt brakke.

Det meldes over BBC at U.S. Army klarte å komme seg over Remagen Bro over Rhinen i går. De nedkjempet tyskerne så hurtig at de ikke rakk å sprenge broen før de ble jaget på flukt. Amerikanerne fikk tropper over i flygende fart og opprettet et brohode på den andre siden av Rhinen. Fienden gjorde sitt beste for å ødelegge broen med bombeangrep og artilleriild dag etter dag, men det tok flere dager før de fikk gjort broen ubrukelig. I mellomtiden hadde U.S. Army fått over 4 divisjoner og forsterket brohodet samt lagt sine egne broer over Rhinen. Den første Wing fra the 2nd.TAF er flyttet inn i Tyskland near Rheine.

SØNDAG DEN 11. MARS: Malte i klubben i dag også, den skal visstnok åpnes i morgen. Fikk Røde Kors brev hjemmefra i dag. Det er hyggelig å høre at det står bra til hjemme, selv om det vel er det eneste de får lov til å skrive. Hiket ned til St. Odenrode og tilbrakte kvelden på Café de Beer. Den var overfylt som vanlig, men ga en god mulighet til å snakke med hollendere.

Nå er tyskerne drevet ut av Siegfried-linjen og helt frem til Rhinen. Motstanden kostet dem 90.000 drepte, sårede og fanger. Allierte kampsoldatene melder at der er tegn på likegladhet og sviktende kampmoral blant tyske soldater som er blitt tatt til fange. Nord for Rhinen og Maas i Holland, er det fremdeles 200.000 tyske soldater. Den 1. mars mistet 332 skvadron løytnant Henrichsen under et angrep på tysk transport i området Arnhem, Wesel, Enschede og Deventer. Den 5. mars mistet 322 skvadron Flying Officer Vlug. Han ble funnet død i sitt fly etter nødlanding.

DEN 12. MARS: Var med på åpningen av vår Malcolm Club. Det var noen taler av offiserer som foresto bygget og litt ros til oss som hadde gjort den ferdig. Etterpå var det fin bevertning. Merkelig at de allierte har tid og materiell for slike ting, men fint er det slik at soldatene har et sted å være på fritiden utenom triste brakker og telt. Det begynner å bli vår og varmt her nå og bra er det. Det har vært en ufyselig vinter uten oppvarming i felthangarer og telt og mange kalde jobber ute på Flight Line. I følge Doc har sunnhetstilstanden vært bra bortsett fra en del gulsott. Det falt en V-2 i nærheten sist natt. Den laget litt av et jordskjelv. Ellers er dette en fredelig plass, nesten uten Doodle Bugs. Det går rykter om at vi skal flytte til Plantlünne i Tyskland, jeg håper de er sanne.

DEN 13. MARS: Lite å gjøre i dag da 66 sqd. fremdeles er i England. Var på Clubben og spiste da maten feltkjøkkenet har å by på kan være skrale greier. Kosten har imidlertid bedret seg noe den senere tid, ikke minst ved at vi iblant får brød og amerikansk hermetikk, men Bully Beef forfølger oss fremdeles. Flyene fra No. 84. Group, hvor også våre fly deltar, banker løs på tysk trafikk til og fra isolerte tropper . Vi synes litt synd på Den hollandske skvadronen som må være med på å bombe sitt eget land. Den 12. mars fikk de imidlertid det ærefulle oppdrag å eskortere flyet med Dronning Wilhelmina til Brussel i anledning hennes besøk i den del av Holland som er blitt befridd. Den 21. Armé Gruppe. rydder opp mellom Maas- Roer og Rhinen linjen Venlo - Xansen til Jülich - Düsseldorf.

DEN 14. MARS: Fikk en ekstrajobb i dag med å male opp en karavanevogn som skal brukes av Flying Control. Min assistent, Paul Gabrielsen , var med og været var utmerket for en slik jobb. Er nedtrykt og lei meg, men vil alikevel heller fortsette her enn å reise til England slik som 331 skvadron med sitt personell. Det viktigste av Flight personellet ble fløyet over. Det foregår en fenomenal oppladning langs hele fronten for å krysse Rhinen. Det hele minner litt om forberedelsene før D-Day. Alt blir overvåket av patruljerende fly for å hindre at Luftwaffe griper forstyrrende inn i fremføring av materiell. Det går hardt utover veiene med så mye tungtrafikk. Det er stort behov for landgangsfartøyer og pontongbroer i tillegg til alle sorter våpen. Rhinen kan være ganske bred i flomtiden som f.eks. nord for Duisburg kan den være opp til 500 meter bred. Våre fly har fremdeles eskorte oppdrag for middelstore bombefly som Boston III og B-25 Mitchells på bombeangrep over Tyskland. Ltn. Garben forsvant under en scramble mot antatte tyske fly over Nijmegen. Kapt. Nils Ringdal har tatt over som skvadronsjef 332 skv. etter Martin Gran som er ferdig med sine operative turer her og skal over på “hvile” dvs. annen sort flyging.

DEN 15. MARS: I dag kom Sqd. 66 og 127 tilbake fra Fairwood Common med sine echeloner. Solgte en sykkelslange jeg fant i Tyskland for en billig penge til en hollansk familie. Jeg hadde også vanter og handsker med fra Tyskland og de gledet jeg en pike med. Hun ble ekstra takknemlig da jeg fortalte hvor de kom fra. Under landing med bomber etter et kanselert angrep på jernbanen Almelo - Deventer havarerte Flight Sergeant Spry, 322 skvadron, og ble alvorlig skadet. Heldigvis eksploderte ikke bombene han hadde under flyet.

DEN 16. MARS: Lønning, 25 gylden denne gang. Fikk sprøyter mot thyfus og difteri i går og de er i dag smertefulle som bare det med vonde armer og hodepine. En fransk jagerflyger landet her i går med et skudd i maven. Fallskjermen var helt gjennomtrukket av blod. Han døde visst senere på dagen av blodtapet. Hitler har nå beordret den brente jords taktikk. Det vil si at tyske tropper skal ødelegge alt når de må trekke seg tilbake. Han unner ikke den tyske nasjon å leve videre hvis de taper krigen. Da er de ikke verdige til å leve, sa han i en tale forleden.

DEN 17. MARS: Fri i dag. Lå til kl 9 og laget meg selv frokost. Tok et herlig bad, det første på to uker så det var på tide. Spiste tea tidlig og dro til St.Odenrode hvor jeg oppholdt meg på Café de Beer noen timer. Ble kjent med familien van Kaathoven, hyggelige mennesker. USA angrep i går Japan fra hangarskip og Iwo Jima er gjennerobret fra japsene. Hitler har sparket sin ekspert i panserkrig, Generaloberst Guderian. Gunstig for de allierte. Det ser ut for at russiske tropper tar en pause ved Oder for å lade opp før de forsøker å krysse elven.

SØNDAG DEN 18. MARS: Utført en del sprøytelakkering på karavanevognen for flykontrollen. Den blir nok ikke ferdig med det første da jeg må ha fint vær for en slik jobb. Vind og sand kan være litt av et problem her. Atter en flyulykke her da en hollender fikk motorstopp under avgang. Flyet ble vrak, men piloten klarte seg og det er jo det viktigste. Et fly kan jo alltids erstattes, men en pilot tar del vel et år med hard trening å få i full trim for kampflyging. I dag sprengte 66 skvadron en bro nær Amersfort. Flight Lieutenant Stanford-Smith ble truffet av Flak og sett forlate flyet sitt etter nødlanding i fiendtlig område. Under trening i England ble Roy Watvedt fra 331 skvadron alvorlig skadet og ligger på sykehus der. DEN 19. MARS: Har fått ordre om å pakke våre saker og flytte ut i telt og det er jo allright nå da det er blitt vårvær og tørr grunn mange steder. Jeg vet ikke hvem som skal ha brakka vår, men det må vel være noen som skal bli her i lengere tid, vi skal vel snart videre nærmere Fronten. Utførte reparasjon av bremsene på et fly og var fri resten av dagen. Var på et lengere foredrag om forsvar av Wingen når vi kommer inn i Tyskland. Fikk inntrykk av at flytting dit er nær forestående. Flight Sergeant Lazarus, 322 skvadron, var ute for en ulykke under bombeøvelse nær flyplassen.

DEN 20. MARS: Var ute på Flighten og fikset landingsleggen på et fly. Flyttet inn i telt plasert i rimelig nærhet av messe, kantine og felthangar. Det ser ut for at gulsott hersker livlig her. Den ene etter den andre havner på hospital i Blankenberge i Belgia til stor misunnelse for de friske. Jeg håper å holde meg frisk til jeg har hatt min permisjon i England.

DEN 21. MARS: Det var ganske bra å sove i telt igjen selv om det var litt kalt å tørne ut i morges. Atter en ulykke da et fly fikk motor stopp og krøllet seg sammen på startbanen. Vingen traff en kar på traktor, skadet ryggen hans og forårsaket indre blødning. Flygeren klarte seg bra. En regner nå med at tyskerne har ca. 1.000 fly hvorav ca. 80 jetjagere på vestfronten. Det er utrolig hvordan de klarer å produsere så mange pr. måned under slike forhold, men de mangler flygere. De allierte har ca. 10.000 fly, nesten som på D-dagen. U.S. Army har kjempet seg inn i Worms og over Rhinen 25 km sør for Mainz til Frankfurt. Det tyske forsvaret av Siegfriedlinjen er nå brutt helt sammen. Fint vær hele dagen. The Right Honourable Sir Archibald Sinclair, britisk politiker, og tidl. forsvarssjef, general Hansteen, besøkte Wingen i dag.

DEN 22. OG 23. MARS: En ulykke i hangaren, to mann skadet. Slendrian, overarbeidet?. Den 23. fikk vi inn en 40 t inspeksjon med flere malejobber på meg. Offensiven for å krysse Rhinen er visst begynt for nu henger flyene i luften nesten sammenhengene dagen lang. Det går hardt for seg og jeg ser frem til min permisjon selv om jeg gruer meg litt for den lange reisen med diverse tvilsomt materiell og mye venting. Tyske bilkonvoyer som blir skutt opp brenner ikke så godt lenger, mangel på bensin?

DEN 24. MARS: Tre nye fly kom inn i dag, men de må underkastes ankomst inspeksjon før de kan settes inn i tjeneste ved 66 skvadron. Det pågår nå en kjempeoffensiv over Rhinen med kraftig artilleri og fallskjermsoldater så vel som andre luftbårne styrker lengere bak fronten for riktig å lage kaos bak de tyske linjer. Det er ikke fritt for at vi føler litt av den samme D-Day stemningen vi opplevde den 6. juni 1944. 332 skv. dekket lufttropper uten å se tyske fly. Det brummet allierte bombefly over oss sist natt så nå banker de vel skitten ut av tyskerne. De bombet visstnok anlegg som produserer olje og bensin og ga tyskerne det de fortjener. Noen få flygende bomber over her i løpet av dagen. Var innom og hilste på familien van Kaathoven i Sint-Odenrode hvor jeg hadde en hyggelig kveld.

SØNDAG DEN 25. MARS: Det er nok riktig store ting i gang oppe ved Rhinen. Den 21. britiske armé, med Det 2. kanadiske korps under sin kommando, sammen med Den 9. amerikanske armé og to allierte luftbårne divisjoner, oppretter brohode på den andre siden av Rhinen, mellom Emmerich og Orsoy. Etter kraftig angrep med fly og artilleri krysset allierte styrker i grålysningen Rhinen med amfibiestyrker på 10 ulike steder mellom Rheinberg og Rees. De har satt inn én million mann, 2.000 kanoner og totalt 3.300 fly. 440 glidefly for Den britiske 6th. Airborne Division ble tauet med bombefly ut fra 11 flyplasser i Sør-England og landet på østsiden av Rhinen nord for Wesel og 908 glidefly for Den amerikanske 17th. Airborne Division tauet ut fra 15 flyplasser i Nord-Frankrike landet sør for Wesel, totalt 14.000 mann luftbårne tropper og krigsmateriell.

Av 440 britiske glidefly klarte 402 å treffe målet bak den tyske fronten, men kun 85 landet uskadd. 101 piloter ble drept og mange skadet. Mange glidere og fly ble skutt ned under innflygingen og på bakken. Noen kom på avveie pga tåke og røyk fra store branner. Det ble store tap, men de ville visstnok ha blitt større uten luftoperasjonen. Alle pilotene som førte glidefly hadde spesialtrening som kamptropper og deltok i kampene etter landing. De amerikanske styrkene fra luften hadde lignende erfaringer. De luftbårne tropper landet fra kl 10.00 til 11.00 og nedkjempet tyskernei området. Innen kl 15.00 kjempet de sammen med amfibiestyrkene som hadde krysset Rhinen og innen 24 t var brohodet utbygget til full offensiv styrke. Dette til tross for at tyskerne hadde ført inn store forsterkninger til området den senere tid. Det deltok 1.200 allierte jager-bomberfly under hele operasjonen. De bombet og beskjøt tyske flyplasser, luftvern og bakkestyrker med kanoner og raketter samt hindret Luftwaffe i å gripe inn i luften. Churchill var ivrig observatør helt fremme i kampområdene sammen med feltmarsjall Montgomery.

Wingen vår deltok hele tiden og mange av flygerne sa det var så tett av fly at det var ikke engang plass igjen for en flue. Tyskerne ble bare sett i 25.000 fots høyde og i Schwarm, dvs seksjoner på 2 - 3 fly. Den første dagen fløy Wingen 134 tokt . Dagen i går var riktig en rik dag i drepte tyskere og ødelagt materiell, men Warrant Officer Leamon ble skutt ned under angrep på Quakenbruck flyplass. Det ble tid for en tur til St. Odenrode hvor jeg så Moontide, riktig en god film. Det er blitt riktig vårvær her nå så lenge det varer.

DEN 26. MARS: Har vært i kontorteltet og ordnet opp diverse for ferien i England. Skal reise herfra i morgen middag. Hadde storreparasjon på understellet for et fly. All sanden her skaper virkelig problemer for sensitive innretninger. Har pakket og gjort alt klart for avreise i morgen. I går fløy Wingen 150 tokt totalt etter siste opptelling og ga jagerdekning fra kl 06.00. 127 skv. skjøt ned en Me. 109. Det er blitt en sjeldenhet at våre flyvere ser tyske fly og de få som sees vil sjelden gi seg i kamp. Atter en rik dag i drepte tyskere og ødelagt materiell. RAF og USAAF har nå bombet resten av de tyske anleggene som produserer kunstig brennstoff sønder og sammen høres det ut for, men de har sikkert vel kamuflerte anlegg som fremdeles er i virksomhet..

Mer utfyllende opplysninger om angrepet over Rhinen strømmer inn.Tyskerne regnet nok med at Rhinen var en god forsvarslinje, men Montgomery og den amerikanske generalen Ridgeway, hadde planlagt kryssing av Rhinen ned til den minste detalj. Operasjonen var kodet VARCITY og skulle finne sted i dagslys. Riktignok hadde de allierte med sin nå 4.000.000 mann store armé krysset Rhinen på10 steder lengre oppe, men korteste veien til det virkelige sårbare Tyskland var over nedre del av floden. Rhinen var på den tiden flomstor og vel 400 m bred. Etter omfattende bombardemang med artilleri og bombefly samt angrep med jager- bombefly på flyplasser og luftvernstillinger, angrep amfibiske arméavdelinger over Rhinen i grålysningen den 24. mars. Tidlig på formiddagen landet 1.348 glidefly med tropper, lette tanks, tyngre våpen, jeeps, forsyninger, bensin, olje, reserve ammo etc.. 500 transportfly fraktet inn fallskjermtropper samtidig. Hele luftarmadaen var på 3.300 fly og den luftbårne styrken var på 14.000 mann. Alle landet i løpet av en time og skapte stor forvirring for tyskerne som hadde mer enn nok med å forsvare seg mot styrkene som stormet i land fra vestsiden av Rhinen. Innen én time etter at hele styrken hadde landet, var alle tyskere nedkjempet eller tatt tilfange og alle strategiske broer, veier, jernbaner etc. i allierte hender. B-24, Liberatorfly fulgte opp og slapp ned nye forsyninger. Klokken 3 på ettermiddagen hadde marktroppene og lufttroppene møtt hverandre og dannet felles front, og innen neste morgen hadde de sammen dannet et solid brohode på østsiden av Rhinen og var klare til å støte inn i hjertet av Tyskland. En meget vellykket operasjon med relativt lave tap blant arméen, men de luftbårne styrker betalte dyrt for suksessen. Det ble senere hevdet at de totale tap ville ha blitt langt større og seieren tatt meget lengere tid uten bruk av luftbårne styrker. Syv allierte arméer har nå krysset Rhinen. I løpet av mars har de allierte styrker tatt ca 10.000 tyske fanger pr. dag.

DEN 27. MARS, LA GARE DE LILLE, FRANKRIKE: Det siste jeg hørte før jeg reiste , var at det går etter planen på den andre siden av Rhinen selv om været ikke var helt bra. 127 skv. gjorde det helt store da de fant et tysk tog med 20 vogner bensin. Et velrettet angrep satte toget i brann og de 500 tonn bensin laget et prektig bål. Reiste sammen med flere av gjengen med bil til Tilburg i Holland og derfra med tog til Tournhout i Belgia. Derfra gikk det videre via Lier, Malines, Duffel og Gent og over grensen til Frankrike like ved Lille. Vi har hyggelig reisefølge sammen med en kanadisk kaptein med tre av sine soldater som kom fra fronten i Italia. Vi regner med å være fremme i Calais i morgen tidlig. Sammen med Bård Borge, Lars Lyng og Helge Sørflaten, populært kalt Kula, og noen flasker tysk brennevin skal nok natten gå fort.

DEN 28. MARS, IMPERIAL HOTEL,LONDON: Natten gikk fort, men det ble litt bråk da Kula endelig ville sove med begge ben i fanget til Borge. Han likte det ikke og skjøv bena ned, men da steppet Kula opp og ville banke ham opp. Kanadierne ble noe forundret, men Borge roet dem ned med at Kula led av granatsjokk. De nikket og forsto problemet så vel. Kula roet seg etter noen flere drammer og sovnet. Vi ankom Calais i morges og fikk båt derfra til Folkstone i England ved 2-tiden og fikk ekstratog derfra sammen med andre permitenter fra British Liberation Army frem til London hvor vi tok inn på luksushotellet Imperial. Nå ville vi bo standsmessig. Møtte Knut på County Hotel og siden det hadde hendt så mye siden vi så hverandre sist, måtte vi ha et riktig velkomstbeger. Ja, det ble visst flere også, men ikke verre enn at vi kunne ta en tur på byen for å se hvor meget skade V-1 og V-2 bombene hadde gjort. Det var East End og og sydover i Kent og ned til Kanalen som hadde fått det verste. Det var stor glede i England over at Hitlers V-1 og V-2 våpen ikke lenger plaget dem døgnet rundt. Den første V-1 falt på London natten mellom den 12 / 13 juni 1944 og spredte død samt ødeleggelse til mars, 1945. Ca 7.400 ble sendt mot London, halvparten ble skutt ned av luftvernet eller jagerfly og 25 % fikk motorstopp og falt ned underveis. Noen eksploderte under start og drepte noen Fritzer i samme slengen. V-2 raketten traff London den første gang 8. september, 1944. Det falt én her igår og den ble også den siste, altså den 27. mars 1945. I løpet av den tiden var det 1.115 som traff London, drepte 2.724 og skadet alvorlig 6.467 mennesker. I løpet av hele krigen ble det drept ca. 60.000 i U.K. pga angrep fra luften. Alt tyder på at det er blitt satt et endelig punktum tyske luftangrep på de britiske øyer.

DEN 29. MARS: Var på lønningskontoret i Olney i High Gate og hentet 20 pund og med de 75 jeg hadde med fra Holland burde det være nok for en permisjon her. Da jeg kom til County Hotel, møtte jeg Ivar som nettopp hadde kommet ut fra et hospital i London. Det ble riktig en gjensynsglede da vi ikke hadde sett hverandre på ca. fire år. Da Knut senere kom til, ble det riktig et hjerteligt og fuktig møte. Nå visste vi i alle fall at tre av oss fem brødre som var ute hadde overlevd den verste del av krigen. Det var mange triste beretninger å høre blant krigsseilerne på County Hotel. Mange tålte ikke de grusomme påkjenningene, fikk hjerteinfarkt, hjertesvikt og nerver som i blant endte med selvmord. Noen ble reddet til nytt fartøy etter torpedering, men ble torpedert og drept da det reddende fartøyet selv ble torpedert like etterpå.

Det er nå blitt kjent at Den polske undergrunsorganisasjonenn ble invitert til å møte Den russike øverstkommanderende, marsjall Zhukov, men de ble alle fengslet og anklaget for forræderi i ryggen på Den Røde Armé, djevelske mordere !.

DEN 30. MARS: I dag møtte jeg flere som nylig var kommet hjemmefra, bl.a. en av Holtan brødrene fra Dalsroa. Han hadde mye interessant å fortelle om tilstanden i Høyjord og Andebu. Det var noen nazister i begge bygder og det var jo skuffende å høre. Vi feiret gjensynet med å gå på kino i Leicester Square og se Deanna Durbin i “ I can´t help singing”, riktig god. Derpå gikk vi til Covent Garden på te-dans og der traff jeg bl.a. Betty og Dulcy samt mange andre kjente ungmøer som var så pleased over å se at jeg hadde kommet vel gjennom min tid på Vestfronten. Vi var jo like glade over å se at ikke Hitlers V-våpen hadde gjort dem synlig skade.

DEN 31. MARS, RECTORY FARM, LLANDOUGH, COWBRIDGE, Glam., S. WALES: Reiste sammen med Knut til Cardiff hvor jeg møtte Joan. Etter masse prating gikk vi på kino og så “ 30 Seconds over Tokio”. Deretter spiste vi aftens på Carlton. Joan foreslo at jeg skulle tilbringe resten av min permisjon hjemme hos hennes foreldre og det hørtes jo fristende ut så vi tok bussen til Cowbridge og spaserte til Rectory Farm. Det ble et hyggelig gjensyn med Joans foreldre og mye prat om hva jeg hadde opplevd under invasjonen samt de nåværende forhold på Vestfronten så det ble temmelig sent før jeg kom til sengs.

DEN 1. DAG PÅSKE, 1. APRIL, 1945: Joan bragte meg frokost på sengen så det ble sent før jeg sto opp. Spiste deilig middag og tilbragte resten av dagen i sofaen foran peisen. Joans foreldre og familie forøvrig er meget hyggelige folk og siden hennes foreldre forpakter Prestegården, har vi jo mye felles å snakke om, hva jordbruk angår. Det var artig å bo i et hjem igjen og få ro til å høre flere av de gode programmene på BBC. Vera Lynn var The Forces Favourite og uttrykte i sang mye av all den lengsel og ensomhet mange borte fra hjem og familie følte. Hun hadde reist mye og besøkt mange ensomme militærleire og gjort livet litt lysere for troppene. Når hun sang melodien “We´ll Meet Again” var det nærmest en forsikring om at vi alle ville møte våre kjære igjen, og den populære sangen “There ´ll be blue birds over, the white cliffs of Dover” ga løfter om better days to come. Hun var faktisk et betydelig innslag i den psykologiske krigføringen. Nyhetene fra Fronten høres bra ut og så å si alle kamper foregår nå på tysk jord. Serves them right ( til pass for dem). BBC melder at Den tyske armégruppe B nå er omringet i Ruhr området og at Mannheim er blitt inntatt av de allierte.

DEN 2. APRIL: Reiste til Cardiff sammen med Joan for å treffe Knut som bodde på Railway Hotel. Vi spiste lunsj sammen på Central Hotel. Sa senere farvel til Knut som reiser videre til Liverpool på veien hjem til Den norske brigade i Dumfries. Joan og jeg gikk til Tivoli og så “Roxi Heart” som var riktig artig. Inntok tea på en restaurant før vi reiste hjem i godværet.

DEN 3. APRIL: Joan måtte på kontoret i dag så jeg lånte sykkel av hennes bror, John, og fartet rundt til kjente steder, ganske artig. Hadde lunsj sammen i Llantwit Major og etterpå var jeg på gamle tomter i Gilestone og hadde en pint på puben Three Bells. Syklet tilbake til Llantwit Major og møtte Joan da hun var ferdig for dagen. Gikk på kino og så “Bombers Moon”, ganske interessant.

DEN 4. APRIL: Reiste ned til Cardiff for å handle litt. Fikk kjøre med en eldre gentleman helt frem, riktig en hyggelig kar. Handlet litt og spiste middag på en liten café . Fikk presset uniformen min og tok bussen hjem. Da avskjed nærmet seg tok vi fotos av hele familien og etterpå gikk vi en tur i finværet. Dette her styrer mot forlovelse.

DEN 5. APRIL: COUNTY HOTEL, LONDON: Tørnet ut tidlig, spiste frokost og sa farvel og takk for meg til familien som hadde vært så hyggelige mot meg. Joan og jeg reiste sammen til Gilestone Station hvor vi sa farvel. Det var trist, men det var jo ingen bønn, plikten kaller. Da jeg kom til London fikk jeg høre over BBC at all BLA Leaves, dvs. alle permisjoner fra Vestfronten, var forlenget med et døgn, herlige nyheter, et døgn til i England. Jeg tok da inn på County Hotel for et døgn og traff mange kjente der så det ble prating til langt på natt. DEN 6. APRIL, FOLKSTONE NEAR DOVER: Ordnet opp i diverse affærer, skrev til Joan og møtte gjengen på Shaftesbury Hotel. De var der alle sammen unntatt Lyng. Han gjorde sin entré ved at hjelmen og pakksekken kom ramlemde ned trappen og derpå kom han selv god og brisen. Vi tok en taxi til Victoria Station og meldte oss der kl 11.00 i samsvar med ordre. Det var møtt opp en masse mennesker der som ønsket oss hell og lykke i resten av krigen. Der var også noen som ropte hurrah og sang for oss. Det gjorde riktig godt, krigen var jo ikke over ennå og ingen visste hva Hitler kunne sette i gang når det endelig gikk opp for ham at alt var tapt. Kom frem til Folkstone kl 03.00 i natt.

DEN 7. APRIL: På vei til Belgia og Holland. Gikk ombord på “Biaritz” i morges og kom til Calais halvannen time senere etter en fin tur over. Under ventetiden før toget skulle gå, var vi rundt i byen og så oss om og der var det mye ødelagt. Spiste sen middag og gikk ombord i toget kl 17.00. Det var et gammelt rusletog med ukomfortable trebenker, men vi ble servert te ved Tournai og det var jo noe.

SCHIJNDEL VED EINDHOVEN, HOLLAND:

SØNDAG DEN 8. APRIL: Ankom Tilburg i morges etter en hard natt i dobbelt forstand , men ble servert frokost før vi kom frem til siste stasjon og gikk ombord i lastebiler for resten av turen. Her er det kaldt og surt, men heldigvis er det ikke noe å gjøre i dag så jeg får hvile ut etter reisen hit. To brev fra Joan allerede. Det har jo hendt litt av hvert den tiden jeg var borte. Den 27 mars fikk sgt. Biallosterski fra 322 motorvansker og nødlandet i flammer. Heldigvis var det en korporal i nærheten som fikk trukket ham ut med bare lettere skader. Den 30. mars fløy Wingen 135 tokter med god fangst som tanks,biler og vogner, lokomotiver og jernbanevogner, stabsbiler, hovedkvarter, brakker, fabrikker etc. med rikelig drepte tyskere.

322 skvadronen mistet Warrant Officer Gramm og en Spitfire havarerte ved Nijmegen, men flygeren klarte seg. Det ble en del Flak skader på flere fly. Det er svært livlig trafikk her da den franske 145 Wing fremdeles opererer fra samme base som 132 Wing. På riktig travle dager går det i et kjør og det tar på for både fly og personell. Flygerne raporterer om sønderskutte og bensintomme kjøretøyer etter veien. Arméen rykker nå så hurtig frem at flygerne må være veldig varsomme så de ikke skyter på egne tropper. Den 29. mars hadde de allierte lagt 12 nye broer over Rhinen. U.S.Army har inntatt Darmstadt, Frankfurt, Heidelberg og Kassel.

Den 30. mars fikk Wingen telegram fra 84. Gruppe med ros til bakkepersonellet for god innsats under vanskelige forhold med vann, sand og dårlig vær. Dette varmet. for en sliten gjeng Den 31. mars var 332 på tokt Zwolle - Enschede - Osnabrück - Lürgencare.

Den 2. april fikk Wingen telegram fra Field Marshal Sir Bernhard L. Montgomery, sjefen for 21 Army Group, med takk for god hjelp under kampen om Rhinen. Allierte troppene rykker nå hurtig frem iTyskland. Det finnes tegn på sviktende moral i Wehrmacht, men de som er mest trofaste til sin Führer kjemper enda mer fanatisk. DEN 9. APRIL: Skammens dag for stupide og blinde politikere på venstresiden som førte oss ut i krig og fandenskap. Det er et hav av arbeid på de få av oss som er tilbake da der er mange syke, spesielt av gulsott. Krigen sliter ekstra hardt på noen ser det ut for. Det var nærmest trist å begynne på arbeid igjen etter en trivelig permisjon. Det går atter rykter om at vi skal tilbake til England i stedet for Tyskland. Jeg håper vi får dra inn i Tyskland selv om jeg nå er møkka lei feltlivet. I dag ble teltene atter sprøytet mot lus. Det var en plage for soldatene under forrige verdenskrig, men jeg tror vi har unngått slikt hittil, bortsett fra vårt korte møte med lopper og lus på Castletown RAF Station høsten 1941. 331 skvadron kom tilbake fra Fairwood Common den 2. april etter trening og hvile. Samme dag, nøyaktig to måneder etter sin første nødlanding, måtte fenrik H. Rohde igjen nødlande. Hans fly ble truffet av Flak i nærheten av Zwolle, og han måtte lande på fiendtlig område. Det gikk bra hvilket han meldte fra over radioen.

Den vellykkede kryssing over Rhinen satte også i gang kanadiernes armé mot Nord - Holland. Det var flere tyske elitetropper der som gjorde hårdnakket motstand. Kanadiernes første mål var Twente Kanalen mellom Enschede og Zutph og området nord for denne, opp til en linje Zwoll - Meppen. Wingen ble beordret til å stå på for fullt. Til tross for dårlig vær gikk 332 og 322 skvadron opp og gjorde en god del skade på tyskerne. På sin 2. tur mistet den hollandske skvadronen 4 flygere under angrep på tyske stillinger. Den 66. og 127. skvadron tok også avsted, men mistet 4 flygere tilsammen . Været var veldig dårlig og operasjonene ble avbrutt. Et tap på 8 piloter på én dag uten særlige resultater pga. værforholdene er mer enn trist.

DEN 10. APRIL: Ble ferdig med de mest presserende jobbene sent sist natt og har for det meste fri i dag. Etter å ha tatt igjen noe tapt søvn, tilbragte noen av oss storparten av dagen på Macholm Club i Eindhoven. Fikk lift hjem med en lastebil. Det har hendt mere mens jeg var på perm i U.K.og lot krig være krig: Amerikanerne har kjempet seg i land på Okinava. De allierte har gått til offensiv i Italia og russerne er gått til angrep på Wien. De amerikanske styrker i Vest-Europa kjemper langt inne i Tyskland. Særlig General Patton som er Rommel og Guderian i en person, strateg og panserekspert. Da Ruhr ble omringet i begynnelsen av april, tok de allierte 400.000 fanger. Hitler har forbudt all tilbaketrekning. Fint at tyskerne har en korporal til øverstkommandrende. Militært sett har Tyskland tapt denne krigen forlengst, men de fortsetter å kjempe, overbevist om at der Führer vil finne en utvei til å vinne. De som har litt vett vet bedre, men har intet valg.

Det fortelles også om redselsfulle syn da Buchenwald ble frigjort. Det er ikke lett å tro at en nasjon kan ha bygget en leir for fabrikkmessig utrydding av mennesker bare forde de er jøder. Det hele ble filmet og kommer også i avisene. Skvadronleder Bolstad og fenrik Storaas falt. Ola Aanjesen ny skvadronleder 332 og A.E. Aarflot har havarert. De senere dager har det vært dårlig vær som har medført relativt store tap for de allierte. Den 1. kanadiske armé har lagt tre broer over Rhinen ved Emmerich. Siden den 5. april har det ikke vært flere angrep med tyske V-våpen på Kontinentet. De siste rakettene ble sendt mot Brussel, Antwerpen og Liége. DEN 11. APRIL: Den første Wing fra The 2nd. TAF er nå flyttet inn i Tyskland. Håper vi følger etter snart. Vår stasjon der blir ved Plantlünne. En periodisk inspeksjon og reparasjon av et understell i hangaren i dag. Klokken ble vel 10 på kvelden før vi var ferdige, både sultne og dødstrette. Kokte kaffe og fant noe brød i teltet så det ble et råd med kveldsmat. Plassen her er nå ryddet for miner, drenert og flere brakker er blitt satt opp i skvadronområdet. Noen av flygerne er innkvartert i St. Odenrode, en liten by i nærheten. 5 skvadroner fra Wingen eskorterte 60 B-25 Mitchells- bombere som angrep mål for The 2nd. British Army ved Rotenburg og Soltau. Det er nå 2 -3 millioner hollendere i tyskokkupert område som sulter. Svenske skip fra Røde Kors får bringe inn litt mat.

DEN 12. APRIL: En 80 timers inspeksjon og diverse lakkeringsjobber i dag. Flyene er i luften nesten ustanselig og bra er det. Etter så mange tilbakeslag i løpet av krigen, er det godt å kunne ha slik overlegenhet i utstyr og soldater. Britisk og amerikansk offensiv er satt igang i Italia også. Russerne inntok Køningsberg den 9. april og er nå ca. 110 km fra Berlin.

Det ble nylig meldt over BBC at President Franklin Delano Roosevelt er død, trett og utslitt, på sitt landsted, Palm Spring, i Georgia, og at vise president, Harry Truman, har tatt over. Roosevelt har vært en særs dyktig og god president for de allierte, og ikke minst vårt eneste håp i nødens stund i 1940 - 41da alt så helsvart ut. Vi minnes med takknemlighet at han i september 1942 overleverte ubåtjageren “King Haakon XII” til Norge i Washington D.C.. Kronprinsesse Märtha representerte kongehuset ved anledningen. I sin tale sa President Roosevelt bl.a.: “Hvis der er noen som fremdeles lurer på hvorfor denne krigen blir kjempet, look to Norway. Hvis noen lurer på om denne krigen kunne ha vært unngått, look to Norway. Hvis der er noen som lurer på om vi skal vinne denne krigen, sier jeg igjen, look to Norway.” Fine ord fra en stor mann. Roosevelt var i sannhet en god norgesvenn og trakk frem Norge som et eksempel til etterfølgelse i flere av sine taler, bl.a. i sin tale den 13. april, 1940 da han roste Norge for sin motstandskamp og fordømte det tyske angrep på en liten fredelig nasjon. Vi håper at Mr.Truman blir en like bra president.

Har geværvakt til natten så det blir nok dårlig med søvn. Amerikanerne har krysset Elben ved Magdeburg og erobret viktige knutepunkter. Det opplyses at tyskerne fremdeles har 12.000.000 slavearbeidere fra sine okkuperte land. Det har sikkert forlenget krigen en del at de hadde så mye gratis arbeidskraft.

DEN 13. APRIL: Først nå føler jeg meg riktig uthvilt etter reisen fra London og hit. Det tar på å reise med så mange slags transportmidler og gjennom så mange land i krigstid, med mye venting og lite søvn. Utførte flere lakkeringsjobber og tok del i en periodisk inspeksjon. Lønningsdag, men jeg lar det stå på konto i England. To brev fra Joan. Flyene på væpnet recco Meppel - Groningen til Bremerhaven og Bremen. Tenk at våre fly banker løs på Tyskland så langt inne i landet. Det er nesten for godt til å være sant. Sgt. Holwech skutt ned av Flak. Wien er inntatt av russiske styrker som fortsetter mot Linz. Det snakkes mye her om “no fraternization”, dvs. ingen unødvendig samtale eller omgang med tyskere, men de fleste av oss har lært nok tysk til å kunne skjelle dem ut når det byr seg en sjanse, bot eller ikke bot.

DEN 14. APRIL: Lite å gjøre i dag. Reiste ned på farmen til van Kaathoven og leverte grammofonstifter og andre småting jeg hadde kjøpt for dem i England, stor glede. Løytnant Herfjord som ble skutt ned over Holland den 6. januar, er kommet tilbake. Han ble gjemt av Den hollandske undergrunn og bragt tilbake med et fly av polakkene.. En tid fikk vi 145 oktan flybensin som sotet tennpluggene og forårsaket motorsvikt. Det ble mange ekstra pluggskift på oss, men heldigvis er den tid forbi.

SØNDAG DEN 15. APRIL: Nydelig vær og litt solbading. Det svirrer rykter om flytting i nær fremtid, men ikke til Tyskland. President Roosevelts død har gjort et dypt inntrykk i den siviliserte verden. Hitler gledet seg fordi han hadde lest i stjernene at det ville bli hans redning, Tulling. Britene har nå inntatt Arnhem. En by som kostet mye blod under forsøket sist høst. Luftwaffe kjemper nå desperat. Under et amerikansk angrep med B-17 og B-29 Superfortress forleden, var det flere tyske flygere som prøvde å ramme angripende fly. Det kostet tyskerne 130 fly å ta knekken på 23 fra USAAF.

DEN 16. APRIL: Har pakket en del av utstyret til A-partiet da det reiser i morgen , men dessverre ikke til Tyskland som planlagt. Vår neste plass blir på Twente i nærheten av Enschede i Holland, tett inntil den tyske grense. I dag klarte Wingen å fly 111 tokt som stort sett gikk ut på å ødelegge fiendens materiell og transport system. Sgt. Aasberg landet i tysk område. 127 skv. traff en lekter som sprang i luften. 332 skv. mistet et fly. St. Pölten i Østerrike og Danzig er blitt inntatt av russerne. De har også satt igang angrep på Berlin. Den siste rest av tysk motstand i Ruhr en nå nedkjempet. Feldmarschall Model, sjef Armé Gr. B, begikk selvmord etter nederlaget. Det siste brohode US Army opprettet på andre siden av Elben ble smadret av Den 12. tyske armé.

DEN 17. APRIL: A-partiet reiste i morges til det nye stedet som ligger på den hollandsk- tyske grense. Vi på B-partiet skal visstnok reise på torsdag. Hadde noen reparasjoner ute på Flight Line i løpet av dagen. Leste en god bok som het “The Immortal Sergeant” (Den Udødelige Sersjant). Så filmen i Romford for noen år siden. Til tross for flytteprogrammet klarte Wingen å fly 110 tokt i dag. De beskjøt 102 kjøretøyer, 10 lektere, 2 mindre skip samt drepte og såret en god porsjon Krauts. Ros fra Gruppen til teknisk personell for kjempejobb. Fenrik A. Høegh ved 332 skvadron fikk motorstopp under avgang og krasjlandet. Fenrik Kleppa ble samme dag truffet av Flak, men klarte å komme over til vår side av Fronten før han måtte nødlande. Han meldte seg tilbake ved Skvadronen samme dag. DEN 18. APRIL: Lappet en del kulehull på et fly i dag. Har pakket alt utstyret vårt for avreise i morgen. Hadde et avskjedslag med gjengen på Malcolm klubben. Angrepet på Soltar - Hamburg forsinket pga. mange sprengte broer.

B 106, TWENTE, ENSCHEDE, N. HOLLAND.

DEN 19. APRIL: Reiste fra Schijndel kl 10.00, kjørte via Kleve over Rhinen på pontongbro og inn i Emmerich som en gang hadde vært en by. Bulldoserne hadde jevnet ut en gate som lå jevnt med 2. etg. på husene. Spørr om vi følte schadenfreude ved å se hvordan Herrefolket hadde fått det. Det var deilig å se all ødeleggelsen langs veiene i Tyskland. Konvoien kjørte også gjennom Goch og Bocholt og etter noen omkjøringer pga ødelagte veier og andre ødeleggelser, krysset vi grensen inn til Holland igjen, og litt lengere nord sto et skilt som opplyste: “ You are now in Holland. You may fraternize, but not loot” , Dere er nå i Holland og kan omgåes folk, men ikke stjele. Det sa nærmest at i Tyskland var det lov å raske med deg ting du hadde bruk for. Helt riktig. Det hadde stått harde kamper i området. Skyttergraver og bygninger jevnet med jorden var vanlig syn på de fleste steder. Folk jublet og ønsket oss velkommen da vi kjørte inn i Holland. Det varmet. Leipzig og Beyreut er nå inntatt . U.S. 9. Armé er nå helt oppe ved grensen til Tsjekkoslovakia. Britene har krysset Elben og går mot Hamburg

Den nye flyplassen vår er fra før krigen og egentlig bygget for sivil trafikk, og utvidet av tyskerne. Så var det å flytte inn i telt igjen og nå var det ikke så ufyselig da vi hadde fint vårvær. Til tross for flyttingen klarte Wingen å fly 130 tokt. Avstandene er nå så store til kampområdene at flyene må ha 90 gall. dropptanker med bensin festet under buken. 66 skv. mistet et fly, men flygeren klarte seg. Det var mange ødelagte fly å se så vel som annet skadet tysk krigsmateriell på Twente, et vakkert syn. Det er interessant å studere nærmere de tyske flyene, særlig Me 109 og FW 190. Pilotene våre hadde angrepet flyplassen mange ganger og var derfor spesielt interessert i å få se på resultatene av sine angrep

DEN 20. APRIL: Fikk rigget opp telt og gjort det mer beboelig. Sist natt var jeg trett nok til å sove hvor som helst. Det ligger en stor dam like utenfor porten hvor vi tok en dukkert siden været var så fint, men vannet var noe kaldt. Det har vært mange hangarer her, men storparten er sprengt istykker eller skadet. Nyhetene på radioen melder at Nürenberg er inntatt. Hitler fyller 56 år i dag og har det forhåpentlig ikke godt.

Graven til vår tidligere Wing Commander, Rolf Arne Berg, ble funnet ved Eelde Flyplass av Wingens sjef under en rekognosering i dag. Han ville ha rede på Bergs skjebne og traff personer som kjente til saken. Flyet hans hadde blitt truffet av en 37 mm granat i venstre ving under et lavangrep. Vingen brakk av på midten og flyet styrtet ned i en bygning på en bondegård. Bergs gravsted ble funnet på en kirkegård like ved. På gravkorset sto: Unbekannten allierten Flieger aus

                                                        Norwegischer Nationalität

331 skvadron hadde i dag et tokt over Leer - Emden - Wilhelmshafen - Oldenburg og ødela vel 20 tyske panserbiler, tankbiler, stabsbiler hestevogner etc.. Den 18 - 19. d.m. bombet RAF Berlin for siste gang.

DEN 21. APRIL: Regn og kaldt her i dag og ingen bading. De tar en tysker tilfange her i ny og ne og hollederne hater dem så inderlig at det er ikke lett for Fritzsene å lure seg bort. Det har virkelig vært harde tider i Holland under okkupasjonen og mange har lidt sultedøden.

De to norske skvadronene, 331 og 332, var ute på sitt siste tokt i dag. De eskorterte 12 B-25 Mitchells-bombere som ga Cloppenburg en omgang. Liten motstand og store branner. Wingen angrep også fiende transporter i Midt- og N-V Holland. Fra 1. - 21. april har de allierte tatt en million fanger. Wehrmacht er fullstendig i oppløsning. Tyske soldater prøver å unnslippe i sivile klær og kvinneklær. Desertører blir skutt av sine egne på flekken uten rett og dom.

SØNDAG DEN 22. APRIL: Hadde bare en jobb i ettermiddag. 331 og 332 skv. er nå overført fra Group 84 , 2nd. TAF og til Group 11 i Fighter Command i England. Ferden går nok videre til Norge for invasjon der. Vi på 6066 servicing echelon, 66 skvadron, blir her inntil videre. Noen var lei seg over å bli igjen her, men jeg synes det er greit å se slutten på galskapen her. Ble buden inn til en hyggelig familie i kveld.

Den 21. Army Group. rykker raskt frem nordover i Holland og øst over Elben og gjør krav på flystøtte. Russerne når Berlin. Harde kamper på Okinawa. Ennå en tysk dødsleir er tatt ved Landsberg. Grusomhetene beskrevet over BBC. De kvinnelige vokterne var visst de mest grusomme av alle.

DEN 23. APRIL: Noen reparasjoner i dag. Nyhetene blir stadig bedre. Russerne legger Berlin under artilleriild og gjør seg klar til å storme Hitlers hovedstad. Berlin er nå den største haug ruiner verden noengang har sett. Køln ser visst likedan ut, men mye mindre areal. Radioen melder at troppene til general Patton har kjempet seg inn i Tsjekkoslovakia. En amerikansk general fortalte over BBC om sine erfaringer da de befridde Belsen konsentrasjonsleir. De så tusener av lik, døde og døende mennesker. 40.000 var døde pga. sult, sykdom, utmattelse og slit. Belsen ble drevet av S.S. soldater hvorav kvinnelige fangevoktere var de mest grusomme. Noen av vokterne begikk selvmord og mange ble skutt da de forsøkte å flykte. Wehrmacht hadde ingen adgang til leiren, kun S.S. tropper. 5.000 av fangene døde de første dagene etter at leiren ble befridd.

DEN 24. APRIL: I dag kl 11.00 var det avskjedsparade foran sjefen for 2 nd. TAF, Air Chief Marshal Coningham. Han beklaget at de norske skvadronene skulle flytte til England. Han bemerket forøvrig at vi ikke marsjerte særlig bra, men vi var et ypperlig mannskap å ha med i Royal Air Force da vi uten tvil hadde bevist hvordan en Spitfire skulle handteres. Etter paraden reiste storparten av det norske personell fra Stasjonen med destinasjon North Weald. Wingen hadde opp til da ligget i første linje i 545 dager. Det er jo litt av et kompliment til oss norske. Den belgiske 349 og new-zealandske 485 skv. overtok fly og annet materiell etter 331 og 332 skvadron den 22. april. Fly og materiell var i så god stand at skvadronene kunne bruke det på tokt samme dag.

DEN 25. APRIL: Så er vi på 6066 Servicing Echelon og 132 Wing Head Quarter igjen her. I går ble det sendt noen til sykehus for matforgiftning og i dag var det 10 stk. som måtte avsted til sykehus. Det var nok dålig matstell på Twente for jeg har nevnt i dagboken min den 24. april at flere av oss rotet omkring i et tysk våpendepot som visstnok var farlig, men jeg hadde føyd til, sikkert ikke så farlig som kostholdet her. Det har gått hardt for seg en tid, men det ble stille etter at alle de norske reiste. Var borte i dammen og svømte i ettermiddag, men det var kalde saker. I dag ble teltene sprøytet mot lus igjen. Hittil har vi vært heldige og unngått svineriet. Det meldes at amerikanske og russiske tropper møtte hverandre ved Torgau, Elben. ca. 120 km syd for Berlin så nå er Tyskland delt i to. Samme dag tok britene en halv million fanger som flyktet vestover for å unngå et fryktet russisk fangenskap. Hittil i år er 5 tyske divisjoner blitt overført fra Norge til Tyskland, dvs. 9 divisjoner siden i fjor sommer, men Hitler har fremdeles ca. 350.000 mann i Norge mye tyder på at han vil kjempe videre der, selv etter at de er slått på Kontinentet. Polske tropper som kjemper sammen med the British 8th Army har inntatt Bologna.

Det kom også i nyhetene fra BBC at Mussolini med kjæresten, Clara Petacci, prøvde å flykte til Sveits i tyske uniformer, men ble gjenkjent, skutt ned av en gerilja tropp og hengt opp med hodet ned på en bensinstasjon. Der gikk den første diktatoren til Helvete etter å ha forårsaket en masse død og elendighet. I Berlin er alle fra 12 til 80 år innkalt til å forsvare byen, en høgst unødig nedslakting av mennesker, håper de dør i troen på sin Führer. Berlin er nå helt omringet av russerne som gjør seg klare for dødsstøtet på byen. Veiene er fulle av flyktninger av alle kategorier. Der var mange sivile og militære fanger og slavearbeidere som hadde mye å hevne , og mange gjore nettopp det. Ikke minst ved å ta de fine stabsbilene fra høyere arrogante offiserer og tvinge dem til å traske etter. Tyskere visste hva de hadde å svare for og mange ba pent om å bli tatt til fange. Ryktene sier at tyskerne i Italia forhandler om våpenstillstandt med Field Marshal Alexander. Stalin lager allerede bråk mht. strategien i Øst- og Sør-Europa. Helvetes maktsyke kommunister.

DEN 26. APRIL: Det er lenge siden jeg hørte en V-1 eller V-2 og jeg savner dem heller ikke. London er sikkert sjeleglad over å få leve i fred for første gang på nærmere seks år. Siden Tyskland begynte med robot våpner sist sommer og til dags dato, har de sendt ut ca. 9.000 V-1 og ca. 2,600 V-2, stort sett fordelt på London og området rundt Antwerpen. I England ble 8.938 menesker drept, 24.500 skadet og 31.600 bygninger ødelagt. RAF skjøt ned 1.842, luftvernet 1.878 og 232 stupte ned etter kollisjon med kabler hengende fra ballonger. I Belgia i tiden 15. sep. 44 - 30. mars 45, har det falt ned 8.661 V-våpen, 6.448 ble drept og 22.524 skadet. I nyhetene hørte jeg at Bremen er blitt erobret. Undres hva Adolf tenker nå. Det er påtrengene å befri Holland snarest mulig. De får riktignok noe mat skipet inn gjennom Det svenske Røde Kors, men det er på langt nær nok til å unngå sultedøden for noen. Etter avtale med tyskerne får RAF bombefly nå slippe ned mat og klær i noen tyskokkuperte områder.

DEN 27. APRIL: Var hos en familie med vasken, da de kan gjøre det bedre enn jeg kan. Berlin er nå omringet av russike tropper og Göring har søkt om og fått innvilget avskjed. Hitler fikk raserianfall og beordret skutt en luftwaffeoffiser som tilfeldigvis var i Bunkeren. På vel fire mnd. har 332 skvadron mistet 12 flygere. Den tid de var i luftkamp med Luftwaffe, mistet de 8 på et helt år. Selv den beste flyger har ikke særlige sjanser til å klare seg mot Flak. Forholdene er omtrent de samme for 331 skvadron. Amerikanske styrker har inntatt Turin og Titos partisanner har kjempet seg helt frem til Trieste.

DEN 28. APRIL: Fri i dag så jeg sov til middag og reiste deretter til Enschede. Det er, eller har vært en pen liten by. Det var en hyggelig stemning der da ryktene sa at gestaposjefen og fandens bror Himler, hadde kapitulert til de amerikanske og britiske styrkene, men ikke til russerne. Krigen kan vel neppe vare mer enn en uke til. Det fortelles at tyskerne har drevet industriell utrydding av jøder med gasskammere og enorme forbrenningsovner hver med kapasitet på flere hundre lik pr. dag. Gullringer, tannfyllinger etc. ble smeltet om til gullbarrer for den tyske økonomi, visstnok den svenske også. Politiske fanger ble funnet som utsultede beinrangler og lik i store hauger. Leire som Belsen, Ravensbrück og Sachsenhausen er blitt nevnt.

SØNDAG DEN 29. APRIL: I dag er 66 skvadron som jeg tilhører, ferdig med operativ flyging og skal nedlegges. Det er litt trist for personellet da den ble opprettet under første verdenskrig, deretter nedlagt og gjenopprettet en tid før denne krigen brøt ut.. Den har en ærerik tid å se tilbake på. Det er litt av en blanding her nu. Det kryr av engelske, belgiske, hollandske, norske kanadiske, ny- zealandske og franske fra tilsvarende flyvåpen. Jeg er så grusomt trett og har sovet storparten av dagen. Håper jeg ikke får gulsott nå da det hele går mot slutten av krigen.

The 2nd. British Army krysset i dag Elben ved Lauenberg. The 1st. Canadien Army stanset ved elven Eeurn - Greble av hensyn til sivilbefolkningen i området hvor 200.000 tyskere nekter å overgi seg.

Ellers synes Wehrmacht å gå i oppløsning flere steder. Tyske tropper stormer vestover i milelange køer for ikke å bli tatt til fange av russerne. Det fortelles at en general kom traskende med sine motløse kolonner og lette etter noen han kunne overgi seg til. Nå var det slutt på den tyske arrogansen, nå var de krypende, ynkelige stakkarer som smigrer, kryper og sutrer. Det kom også tidligere krigsfanger i samme følge, men nå kjørte de i de fineste biler de hadde tatt mens tyskerne måtte gå. Hevnen er søt, særlig når den går utover så mange av verdens mest avskyelige, råtne kryp. Montgomery´s tropper jagde alle bakover og ut i terrenget omkring for å gjøre slagmarken klar for den endelige og siste kamp mot en syk foraktelig nasjon som gladelig har ofret alt for naziguden. Amerikanske krigsfanger fra en leir ved Sandbostel fortalte at SS vaktene ble verre og verre de siste dagene og myrdet flere amerikanere uten grunn og kastet dem i latrinene. Natten før SS vaktene stakk sin vei, skjøt de ned 150 fanger som ville av sult hadde plyndret et matvarelager. Slike djevler burde tortureres tildøde. I april måned har de allierte tatt ca. 30.000 fanger pr. dag. Ryktene sier at de tyske styrkene i Italia har overgitt seg til de alliertes sjef i området, Field Marshal Sir Harold Alexander.

DEN 30. APRIL: Har rigget ned og rengjort utstyret vårt i dag for overlevering til en annen skvadron. Flyene våre fløy ned til en forsyningsbase i Holland for avlevering der. Det er regn og sne her i dag så det blir nok ingen bading i Dammen. Ryktene sier at det pågår forhandlinger om våpenstillstand og fredsforhandlinger. I følge nyhetene er München samt Insbrück inntatt av amerikanske styrker. Hevngjerrige frie franske tropper har inntatt Stuttgard, Karlsruhe og Brennerpasset. Jeg håper de gir tyskerne noe av deres egen medisin. De beste av alle nyheter er at Hitler og Eva har begått selvmord i Bunkeren i Berlin, etter at de hadde giftet seg. Dr. Goebbels med kone og barn har visst begått kollektivt selvmord. Jeg antar Hitler og Goebbels er de nye sjefene i Helvete. I sitt testamente har Hitler utpekt Großadmiral Dønitz til sin etterkommer, og avsatt Reichsmarschall Göring. Breslau ble visst forsvart av 35.000 soldater og 15.000 Volkssturm, oldinger og voksne barn - 20.000 overlevde. De siste ryktene sier at svenske hvite busser , etter avtale mellom grev Bernadotte og Himler, har hentet ut danske og norske fanger fra tyske konsentrasjonsleire. Det meldes at Den Røde Armé i dag heiste sitt flagg over der Reichstag i Berlin. En vel fortjent ære.

DEN 1. MAI, 1945: Fredsforhandligene førte visst ikke til noe resultat, men jeg kan ikke skjønne at tyskerne har noen muligheter lenger, bortsett fra å ødelegge sitt eget land. Siden vi ble kvitt flyene og har overlevert alt utstyr til depotbaser, har vi ikke noe å gjøre. Alle disse gode nyhetene og ventingen på at tyskerne skal gi opp tar sterkt på nervene. Først i kveld kom det over Hamburg Radio at Hitler var død. Der Führer hadde falt på ærens mark i kampen mot bolsjevikerne til siste åndedrag. Det kom senere frem at liket av ham og Eva ble bragt ut av S.S. menn, tømt bensin på og brent. Slik endte en hensynsløs ærgjerrig drittsekk som etterlot seg et Europa i ruiner. Et løst overslag går ut på 6,5 millioner tyskere og vel 20 millioner i de øvrige land falt. I tillegg kommer millioner sivile drepte og et hav av ødelagte menneske med livsvarige skader og tragiske skjebner i de fleste deler av verden. Hitlers privatliv var en hensynsløs utnytting av andre mennesker, særlig dem som sto ham nær. To kvinner begikk selvmord på grunn av ham. Dette kan synes å være ubetydelighet i relasjon til all den elendihet han skapte, men var likevel dype personlige tragedier. Før sin død ga han ut Führer Befehl til Generalmajor Wolz, sjef forsvaret av Hamburg, at byen og havnen skulle forsvares til siste mann da alle flyktninger og styrker østfra Kurland skulle skipes inn der. Generalen rasket sammen det han fant av styrker og la opp til å forsvare havnebyen fra hus til hus. DEN 2. mai: Fremdeles gode nyheter. Alle luftoperasjoner herfra blir innstilt fra i morgen. Har vært hos herr Fols og hentet vasken i ettermiddag. Hadde en kopp av noe som lignet kaffe og en hyggelig prat. Hele Berlin er nå inntatt av russiske tropper. Det har Fritzene godt av etter å ha gjort sitt beste for å legge storparten av Europa i grus. Lübech er blitt inntatt av britene. Det er nå offisielt at tyskerne i Italia har kapitulert og overgitt seg til Field Marshal Alexander med én million fanger. Großadmiral Dønitz rydder nå opp i den verste nazibermen og innsetter siviliserte personer i ledende stillinger. RAF bombet Kiel og Lübeck og senket flere skip like før Lübech ble inntatt. Det kom senere frem at ét av skipene, “Arcona” gikk ned med 7.000 fanger fra ulike konsentrasjonsleire i Nord-Tyskland, War is Hell ! I kveld hadde vi avskjedsfest for resten av Wingen, litt vemodig. Vi har jo hatt en stri tørn sammen og lært hverandre å kjenne under alle slags forhold, men seieren med et fritt Norge er ennå ikke vunnet så vi møtes kanskje igjen i Norge for den endelige sluttkamp. 132 Wing Bulletin utga sitt siste nummer 1. mai, med denne hilsen til 84. Gruppe fra Wingens sjef:

“ Når 132. (N) Wing i disse dager sier farvel til 84. Gruppe, er det med en underlig blanding av vemod og lykke. Med vemod fordi vi må si farvel til så mange gode venner, og til et spennende og interessant liv. Med lykke fordi vi innser det er et videre skritt mot Norge og mot fred. Personlig ønsker jeg å takke dere alle - dere i wingstaben så vel som dere i attasjerte avdelinger - for alt deres fremragende arbeid, for selvoppofrelse og for godt samarbeid i hele denne tid, som ikke bare har vært fylt med glade dager, men også med hårde, travle dager med tunge krav til deres styrke og tålmodighet. Må alle de vennskap som er vunnet vare lenge, og må vi alle møtes igjen en dag - i Storbritannia, i Norge, på Kontinentet. Jeg takker dere og ønsker dere lykke til og på gjensyn!” Helge Mehre Oberst

DEN 3. MAI: Fremdeles gode nyheter. Det er nå offisielt at alle operasjoner herfra opphører i kveld. Det må bety at forhandlinger om kapitulasjon i Nord-Tyskland er i full gang. Det er visst veldig sannsynlig at nazipakket vil fortsette krigen fra Norge. Undres på hva naziskitten i Norge tenker nå. Nervøs spenning blant gjengen. Den 7. panser divisjon fra The British 2nd Army marsjerte inn i Hamburg etter at Kommandanten der, general Wolz hadde kapitulert.

DEN 4. MAI: Ryktene sier at I går kom sjefen for den tyske flåte, General Admiral von Friedberg, General Kunzel og Kontreadmiral Wagner som tyske parlamentærer til Field- Marshal Montgomery på vegne av Großadmiral Dönitz og General Feldmarschjall Keitel, og anmodet om betingelser for overgivelse. Montgomery tok imot dem på en noe likeglad og arrogant måte, og stilte beinharde betingelser som tyskerne i dag måtte godta for å slippe videre ødeleggende kamper. Von Frideberg, Oberst Pollak og Wagner, bleke, triste og nervøse skrev under på kapitulasjon og fred uten vilkår. Montgomery skrev under tilslutt med navn og dato. Det hele tok 2 min, og så slentret han likgyldig ut av teltet og overlot tyskerne til seg selv. Tilpass for disse hovne, arrogante nazistene. Under pressekonferansen etterpå var Montgomery like god. Han fortalte bl.a. at han hadde hatt kontakt med en fyr som het Blumentritt ( general og Hitlers stabssjef) og at han ville ha fredbetingelser for overgivelse. Det hadde han fått på en elegant, arrogant måte.

Store nyheter i kveld. Alle tyske styrker nord for oss til og med i Danmark vil innstille ilden fra kl 08.00 i morgen og overgi seg til Field- Marshal Montgomery. Reichsmarschall Gøring er blitt tatt tilfange i Tyrol. Nå gjenstår bare Norge i den del av fronten og det er en fryktelig følelse ikke å vite hva det blir til. Det hadde kostet mye i menneskeliv og ødeleggelser å frigjøre de tyskokkuperte land og befri verden for et djevelsk regime. Tanken på mer blod og ødeleggelser i vårt eget land fylte oss med gru. Vi hadde i grunnen sett mer enn nok. Det er ikke store feiringen å få gjort her og uvissheten rår.

DEN 5. MAI: Vi har nå fått bekreftet at Sjefen for 21. Army Group, Field-Marshal Montgomery, har undertegnet tysk kapitulasjon i sitt hovedkvarter på Lüneburger Hede mvf. kl 18.00 den 5. mai, 1945. En tysk Me 109 ble skutt ned 10 min før våpenhvilen trådte i kraft, poor bastard. Hører på radioen at det er vill jubel i Danmark av overlykkelige mennesker. Jeg tok en tur til Enschede for å feire hva som er hendt opp til nå og der var det full fart. Hollenderne var elleville og flagget over alt. Gikk på kino i all stillhet og så “The Merry Monahans.” Senere gikk jeg til en kaffé og feiret sammen med noen kanadiere, men de var lei seg at ikke Norge også var blitt frigjort. Madame viste meg medfølelse og uttrykte de varmeste ønsker om at Norge også måtte få feire frihet og fred innen fåtalls dager.

Fra sjefen for 2nd TAF til sjef 132 (N) Wing kom følgende telegram:

“ Mine varmeste gratulasjoner til Dem og alle offiserer, befal og menig personell i Den 2. taktiske flystyrke i anledning de storartede seiersnyheter i dag. Vi har hatt den viktigste luftfront gjennom de siste uker, og operasjonene har nådd et ganske eksepsjonelt nivå. Hele den taktiske flystyrke deler æren for denne glimrende avslutning på 12 måneders avgjørende luftinnsats. Fred på vår front i dag, 5. mai, er en direkte og passende hyllest for deres innsats, delt med våre RAF - kommandoer og våre flygervenner i Den amerikanske hærs flyvåpen. Tusen ganger lykke til”

Sjefen for 84. Gruppe sendte følgende telegram:

“ Med stans i offensive operasjoner kl. 08.00 denne morgen er den del av det mektige allierte oppdrag som var tildelt oss, fullført. I nær forening med Den 1. kanadiske armé har vi hatt det privilegium å medvirke til fiendens endelige nederlag. Gjennom hele felttoget har dere møtt deres forpliktelser, og tatt vare på forsvarsgrenens stolte tradisjoner. Når vi nå ser fremover, med store håp for fremtiden, skal vi ikke glemme de mange venner som har gitt sitt liv i troen på at ingen pris var for høy å betale for de prinsipper som vi har kjempet for.” Fra sjefen for Den 1. kanadiske armé fikk Wingen følgende telegram:

“ På vegne av alt personell ønsker jeg å gi uttrykk for vår beundring og anerkjennelse for den storartede støtte ydet Den 1. kanadiske armé av 84. Gruppe i RAF gjennom alle operasjoner i Nordvest-Europa, som nå er avsluttet med en strålende seier. Denne hær- fly-forbindelse har måttet møte og løse vanskelige operative problemer, men med det fine samarbeid mellom våre respektive staber og den dyktighet, tapperhet og besluttsomhet som alt personell i 84. Gruppe av RAF konsekvent har vist i handling, har vi alltid nådd de mål vi satte oss.”

Det gjeveste av alt var telegrammet fra statsminister Winston S. Churchill som sendte Den 2. taktiske flystyrke denne hyldest:

“ Nå når Tyskland er blitt lykkelig og sikkert overvunnet, ønsker jeg på vegne av Hans Majestets regjering overfor Dem gi uttrykk for den dype følelse av takknemlighet som hele vårt folk kjenner for den ærefulle rolle som har vært spilt av Den 2. taktiske luftstyrke. Dens herredømme i luften over våre arméer, dens alltid våkne rekognosering, dens hjelp i bakkestriden og dens ødeleggende angrep på fiendens livsviktige kommunikasjoner, konsentrasjonsområder og forsyningsorganisasjon har gjort våre arméers oppgaver langt lettere og langt mindre kostbare i tap av mennesker. Jeg vet at våre arméer er seg dypt bevisst denne innsats, og jeg vet hvor høyt de verdsetter den omhu og dyktighet hvormed operasjonene er blitt planlagt og utført. Den 2. taktiske flystyrkes store bragder gir et veltalende vidnesbyrd om den høye moral som har preget flybesetningene, og om den oppofrelse med hviken de er understøttet av sine kamerater på bakken. Nasjonen vil ikke glemme den avgjørende part som Deres offiserer, befal, flysoldater og kvinner har gjort for seieren.”

SØNDAG DEN 6. MAI: Store nyheter fra London. De melder at hele krigen i Europa vil være over om en dag eller to, for Norge også. BBC meldte også at Dönitz har gitt ordre til Den tyske marine om å innstille alle operasjoner og heller ikke senke sine egne fartøyer. Nervene står på høykant med så mange gode nyheter på en gang. Forøvrig meldes det at russerne nå går løs på Feldmarschall Schörners armégruppe i Tsjekoslovakia. De har også inntatt Breslau. US Fifth Army rykker inn i Østerrike fra sør og general Pattons V korps har inntatt Pilsen. Dönitz avsetter Himler fra alle hans høye stillinger.

DEN 7. MAI: I dag har vi den store dag. Tyskerne har undertegnet betingelsesløs kapitulasjon for alle styrker hvor også Norge er inkludert. Dokumentene ble undertegnet av øverstkommanderende, general D. Eisenhower, og av general H. Jodl, stabssjef ved Dönitz` hovedkvarter, den 7. mai kl. 02.41 i Eisenhowers hovedkvarter i Reims og senere av Chief in Command general Eisenhower og general Suslaparoff for USSR, i Eisenhowers hovedkvarter i Reims. Dette trer i kraft kl 00.01 den 9. mai.

Hvordan reagerer militære på en slik nyhet? Nyhetene bredte seg etter hvert og tidlig på ettermiddagen holdt oberstløytnant Mohr oppstilling og ga oss nyhetene mer utfyllende. Da vi var en blandet gruppe, ble det hele foretatt på engelsk. Det ble noe stille etter at oppstillingen var over og vi hadde tredt av. Ingen spontan glede blant hverken norske eller utenlandske i uniform. Ingen visste likesom hva de skulle si eller gjøre. Stille ruslet hver enkelt bort med sine egne tanker og hadde vondt for å fatte at det hele virkelig var over. Dagen var fin så jeg tok meg et bad i Dammen og solte meg etterpå. Mens jeg lå der ble jeg vár fuglesang og kom til å tenke på at det hadde jeg visst ikke hørt på evigheter, selv om den naturligvis hele tiden hadde vært nesten like livlig som i normale tider. Mest av alt følte jeg meg så inderlig trett og glad for at det hele var over og at de fleste av oss hadde kommet helskinnet gjennom krigen. Jeg sa med vilje helskinnet for mentalt vil vel ingen av oss bli helt den samme etter å ha deltatt i en 5 - 6 års krig med med bare tap og skuffelser de første årene og så gradvis komme over på offensiven med innspurt fra Normandie til Tyskland.

A-partiet var reist i morges og B-partiet reiser i morgen. Jeg skal kjøre en truck og vil ta det litt rolig i kveld for å være i form til i morgen. Etter at vi hadde gått rastløse omkring en tid, fant en av gjengen ut at siden tyskerne hadde lagt igjen et stort lager med våpen, ammo og sprengstoff, kunne vi dra nytte av dette og saluttere litt. Vi satte i gang og brukte både det ene og det andre av sprengstoffet så det smalt lystig. Det var helt sinnsvakt å gjøre dette da vi hadde liten kjennskap til tysk sprengstoff, men det løste ut noe av den spenningen vi gikk og bar på. Jeg tror ikke mange av oss sov mye den natten. Den tyske kapitulasjonen er nok den største i verdenshistorien, og ca. 10 millioner tyskere og medløpere må tilbringe en tid fremover i fangenskap.

HJEMOVER

DEN 8. MAI, ANTWERPEN: B-partiet startet fra Twente kl. 06.00, jeg og Arne Strøm med vår Thorneycraft. Ned gjennom Holland artet det seg som rene triumfferden. Blomster, flagg, smil, slengkyss og glade ansikter hilste oss over alt. Dette var jo Victory Day ( Seiersdagen ) og feiringen pågikk hele dagen og natten med da vi parkerte konvoien i en park i Antwepen hvor vi skulle overnatte. Underveis hadde vi stoppet og rigget opp radio i en av konvoiens Jeeper og hørt Winston Churchill tale over BBC. Det var rene andakten å høre ham. Han hadde ført oss frem til seier til tross for alle nederlag de allierte hadde lidt siden våren 1940 da han tok over som stats- og forsvarsminister. I sin tale den gang sa han at alt han kunne love var slit, blod, svette og tårer. Det har vært rikelig av alt dette under den lange og grusomme krigen. Vi tenkte også på våre amerikanske våpenbrødre som hadde ydet så stor innsats for å befri Europa først og hadde fremdeles en krig å utkjempe i Østen. Flere av oss var ute på byen om kvelden og så på fredsfeiringen i en festlig opplyst by, men mange følte seg uvel i all belysningen der. Dette med mørklegning og luftangrep i så mange år hadde visst gått oss helt i blodet.

DEN 9. MAI, BLANKENBERGE, BELGIA: Det ble ikke rare søvnen sist natt, men i gledesrusen føler jeg meg opplagt og uthvilt nok for noen timer ved rattet. Arne Strøm og jeg kjørte hver vår tørn og ruten gikk via Gent og Brugge i fint vårvær gjennom flaggsmykkede landsbyer med, glade, jublende mennesker, noen ga blomster og takket for vel utført jobb. Alt var fryd og glede og vi følte faktisk at vi hadde vært med på å gjøre noe stort . Veiene i Belgia var riktig bra siden det ikke var større kamper her da tyskerne året før ble jaget på flukt gjennom landet.

Her i Blankenberge er det riktig liv i kveld da belgisere som har vært i tysk fangenskap er kommet hjem og tar oppgjør med nazistene. Ut fra quislinghusene kastes møbler og annet innventar som settes fyr på ute i gata. Kvinner sloss og rev hverandre i håret. Vi syntes det virket noe motbydelig hvilket vel måtte bety at nesten seks års krig ikke hadde forrået oss helt. Storparten av oss hadde jo heller ikke levd under nazistyre og var derfor ikke så fulle av hat mot svikerne. Det er stor fest på pieren utenfor Continental Palace hvor vi bor, men det var ikke mange av oss som var særlig opplagte for slik moro etter en dag bak rattet i en støyende lastebil.

DEN 10. MAI, OMBORD PÅ LANDGANGSBÅTEN MOT ENGLAND: Kjørte til Oostende på formiddagen og ombord på landgansfartøyet tidlig på ettermiddagen. Skal være i Tilbury Dock i morgen tidlig. Vi hadde det riktig hyggelig ombord og diskuterte hvordan det vil være å komme tilbake til North Weald. Det var visst ikke mange som hadde begynt å tenke på Norge ennå. Det virket som om de fleste ikke torde tenke på at en 5 - 6 års dagdrøm skulle bli til virkelighet. Det hadde vært nok av skuffelser underveis.

R.A.F. STATION, NORTH WEALD, ESSEX

DEN 11. MAI: Kom inn til Tilbury Dock utenfor London ved middagstider, kjørte bilene i land og satte kursen mot North Weald. Det var mange underveis som vinket, smilte og ønsket oss velkommen etter vel utført jobb på Kontinentet. Her fikk vi mer følelsen av å være hjemme igjen. Stasjonen hadde gjort sitt beste for at vi fikk en hyggelig velkomst. Rene fine brakker og et velsmakende måltid, Vi var hjemme igjen. Etter å ha gjort unna det rent formelle, tok det ikke lang tid å skifte og dra til våre stampuber og riktig feire freden og seieren. De fleste dro til The Green Man i Leytonstone og stemningen var høy. Noen hadde hørt på Oslo Radio at superfjolset, Knut Hamsun, hadde skrevet en rosende nekrolog om Hitler i Aftenposten den 7. mai.

DEN 12. MAI, ROYAL HOTEL, LONDON: Ringte til Joan og inviterte henne til London. Møtte henne på Paddington Station og tok inn her. Var ute på byen og hadde det kjempeartig sammen. Var innom County Hotel hvor vi møtte Hans. Det var hyggelig å se at også han hadde overlevd krigen til tross for å ha vært bombet og torpedert i senk noen ganger.

SØNDAG DEN 13. MAI: Reiste opp til North Weald sammen for å få status på Wingens stilling. Den var noe avslappet så jeg fikk 48 t. pass til London. Joan og jeg tilbragte dagen omkring på kjente steder i London som viste seg fra sin beste side med sol og vakkert vårvær, selv om Verdensmetropolen i virkeligheten var grå og hadde mange ruiner etter tyske angrep. Vi ønsket å feire litt ekstra om kvelden i West End, men det var ikke mulig å få biletter til noe som helst - alt var opptatt, hele verdensbyen feiret. Det ble til at vi spiste middag på en hyggelig gresk restaurant før vi reiste hjem til Royal Hotel hvor vi feiret sammen med flere jeg kjente fra Wingen.

DEN 14. MAI: Joan og jeg forlovet oss i dag. Det var litt av et problem å få tak i ring til henne, men det ordnet seg da til slutt. Spasserte en lang tur i Green Park og nøt vårsolen i et fredfult London. Om kvelden var vi på et Lyons Corner House og spiste festmiddag. Senere på kvelden gikk vi på Palladium og så en bra film som het “The Fighting Lady”.

DEN 15. MAI: Var ute og fotograferte oss i dag. Joan måtte ta 4.15 P.M.toget hjem for jobben sin i morgen. Tok taxi til Paddington Station hvor det ble en noe trist farvel etter et kort, men hyggelig gjensyn. Tok undergrunnen til Euston og gikk til County hvor jeg traff Hans igjen. Han fortalte litt om sine opplevelser over en pint øl før jeg måtte reise opp til North Weald. Sammenlignet med hva Hans hadde opplevt, hadde mine opplevelser i løpet av krigen vært relativt fredelige. Forsvarssjefen vår, Kronprins Olav, kom til Norge i går med fly.

DEN 16. MAI, NORTH WEALD. De nye flyene som 331 og 332 skvadronen har fått, tok av og fløy opp til RAF Station, Dyce nær Aberdin for noen dager siden. Forøvrig er det ikke noe nytt her bortsett fra mer venting. I morgen er det den første frie og fredelige 17. mai på 6 år, men jeg tror neppe det blir så meget feiring her. Dessuten begynner det å bli smått med penger og jeg må jo kjøpe inn diverse saker for å ta med hjem.

DEN 17. MAI, DOBBELT FRIHETSDAG: Var i Epping og Bishop´s Stortford og handlet kaffe, kakao, lærvarer, sykkeldekk og sytråd. Stort mer får jeg ikke plass til i pakksekken. En av gjengen hadde en god radio så vi hørte mye på Oslo i dag. Der er det visst virkelig fest og glede. Synd vi ikke er der i dag for innen vi kommer hjem er vel fredsrusen over. Noen av oss var på staspuben “Sun and Whalebone” og hadde noen pints øl for å feire dagen litt. Håper det snart blir noe fart på hjemreisen.

DEN 18. MAI: I dag fikk vi ordre om å reise videre til Scotland, men noen i avdelingen er blitt plukket ut til å tjenestegjøre ved Den norske treningsavdelingen, RAF Station,Winkleigh i Sør-England. De flyttet hit sist vinter da Little- Norway i Canada ble nedlagt. Heldigvis ble jeg ikke sendt til Winkleigh. Skal reise til Scotland i morgen. Alt er pakket og klart.

DEN 19. MAI, PÅ TOGET TIL SCOTLAND : Sendte mesteparten av bagasjen med bil og tog og hadde bare lett oppakning med da vi bordet toget i Epping ved 9 tiden. Det var stort fremmøte av byens borgere og kjærester fra distriktet som hadde møtt frem for å takke for samværet, samt ta farvel og ønske oss hell og lykke på reisen og i fremtiden. Vi hadde jo vært stasjonert der i ca. to år og hadde ikke oppført oss så aller verst så vi hadde mange gode venner og hyggelige bekjentskaper på stedet. Vi får ekstratog helt frem til Edinburgh så vi kan bare ta det med ro helt frem uten å skifte underveis. Det var noe trist å reise fra North Weald som hadde vært vårt hjem så lenge og tatt så vel imot oss. Det så ennå mørkt ut da vi kom hit våren 1942 og folk på stedet hadde sikkert sine problemer og bekymringer, men de ga oss av sitt overskudd.

RAF STATION TURNHOUSE, VED EDINBURGH

DEN 20. MAI : Kom hit i morges etter en noe ukomfortabel og urolig natt hva søvn angår. Ble kjørt med ekstra busser til leiren hvor det allerede var satt opp telt for oss. Vi blir visst aldri ferdige med teltlivet. Det er fryktelig kaldt og surt her. Det er også engelsk personell her som skal til Norge. Var på kino i leiren og så” Laura”, riktig god. Undres på hvor Wingens øvrige personell er, de er sikkert i Norge allerede. Vi fra 66 skv. og 132 Wing Headquarter er stort sett samlet her.

DEN 21. MAI: Fikk ordre om å levere inn gassutstyr samt stålhjelm og det lettet jo adskillig på oppakningen. Håper jeg aldri får bruk for slkt utstyr igjen. Har sett meg om i Edinburgh i dag, riktig en flott by. Den er hovedstad i Scotland og det kulturelle sentrum, ligger vakkert til og har mange vakre kirker og imponerende borger og slott. Gikk forbi en stor borg hvor flere tyske høyere generaler ble holdt i fangenskap. De spankulerte hovmodige og arrogante omkring og de britiske vaktene måtte ikke komme dem for nære. Når jeg tenker på hvordan de bøllene håndterte allierte fanger, skulle alle tyskere vært sendt i slaveleire. Håper russerne er litt tøffere mot sine tyske fanger. Var på Norway House og spiste en god middag. Der møtte jeg også Enge som var stuert på Flk.” Vestfold” under fangstsessongen 1939 - 40 - hyggelig gjensyn.

DEN 22. MAI: Kaldt og jævlig. Været i Scotland har aldri vært noe å skryte av, men dette er rett og slett laveste klasse med regn og kald vind. Det er oppstilling med navnopprop rett så ofte, kanskje noen er redd vi skal stikke av. Krabbet til køys i teltet allerede ved sekstiden. Fikk høre litt nytt om Den norske Stockholmsruta. Den ble fløyet mest med Lockheed Lodestar og fraktet frem til 7. mai i år 1.114 passasjerer. Noen fly ble skutt ned eller iset ned i dårlig vær. Løytnant Hjort krasjet og omkom etter 82 turer mellom Scotland og Sverige. Norskamerikaneren, Bernt Balchen, gjorde det riktig stort. Han ledet flytransport med Liberator bombefly og bragte 4.887 norske til England i tiden 1.1. - 7.5.45. I desember 1943 iset en Lodestar ned og styrtet i Nordsjøen på vei til Scotland - 3 flygere og 7 passasjerer omkom. En Mosquito fikk motorproblemer på hjemveien samme år og klarte å komme hjem på én motor, men krasjet under landing. Alle 3 ombord ble drept. Noen fly fraktet også svenske kulelagre med høy prioritet til engelske fabrikker.

DEN 23. OG 24. MAI: Var i byen og handlet bort de siste pund jeg hadde og mer er det ikke plass til i pakk- sekken. Spiste nydelig middag på Norway House. Var på kino og så” The Secrets of Scotland Yard”, riktig interessant. Dagen etter forlot jeg leiren og alle oppstillingene deres og hadde atter flott middag på Norway House. Intet overgår det å sitte ved et bord med hvit duk og spisegod mat. Gikk deretter på kino og så “The Man Who Came to Dinner” med Monty Wooley som alltid spiller godt.

DEN 25. - 26. MAI: Venting, bytur og kino samt besøk på Norway House pluss en sen kinoforestilling. Har hørt mye på Oslo Radio om dagen og begynner å få et begrep om hvor mange “råtne svikere det var i Norge under okkupasjonen. Det skal nok ta tid å gjøre opp med alle landsvikerne. Den 26. fikk vi bytte klær så vi ikke kommer hjem helt som lasaroner. Felttoget Normandie - Tyskland i telt og med dårlig hygiene har nok tatt hardt på vårt personlige utstyr. Aftens på kantinen, kino med “ Follow the Boys”, brevskriving og så til køys.

SØNDAG DEN 27. MAI: Fikk høre i dag at vi ikke skal reise før lørdag, søndag eller mandag den kommende uke. Noen norske reiser i morgen, men jeg er ikke i den heldige gruppen. Det er ergelig å se at engelsmenn reiser før oss, men det er vel størst behov for soldater til å holde styr på tyskerne. Regnvær og elendighet samt venting, venting..

DEN 28. OG 29. MAI: Venting og atter venting. Fikk fem brev og aviser fra Joan og det lysnet jo litt på tilværelsen. Det går fremdeles på oppstillinger og navnopprop. Regn og vind. En rakker har stjålet min store verktøykasse hvor jeg hadde mange ting fra Tyskland og alt verktøyet mitt. Den er etterlyst gjennom RAF, men tror knapt jeg får den tilbake.

DEN 30. OG 31. MAI: Fikk flytte inn i murbygninger i dag. Godt og varmt og ikke minst, varmt vann for vask og dusj. Er blitt beriket med 2 pund fra kassereren så i morgen kan det bli en tur til Edinburgh igjen og handle litt mere. Pussvisitasjon den 31. mai - en måte å holde oss i aktivitet på.

DEN 1. OG 2. JUNI, 1945: Verktøykassen min er ennå ikke kommet til rette. Det betyr også mindre kaffe til familien hjemme. Fanden ta langfingere folk som tok kassen min med mange souvenirer fra min ferd. Den 2. sendte vi alt tyngere utstyr herfra så det kan ikke ta lang tid før vi følger etter. Hørte over BBC radioen at det er opprettet postforbindelse med Norge så jeg skrev hjem for første gang på vel 5 år.

SØNDAG DEN 3. JUNI: Ingen reising i dag heller, men i morgen blir det visst helt sikkert. Har pakket og gjort alt klart. Det er stille og trist i dag da alle puber som vanlig er stengt i Scotland på søn- og helligdager. Gikk på kino og så “ Arms and the Woman” med Edward G. Robinson i hovedrollen og han spiller jo alltid godt.

DEN 4. JUNI, OMBORD PÅ S/S LARGBAY, LEITH HARBOUR: Reiste fra Turnhouse i morges med busser og med en mindre båt ut til troppetransporteren som ligger ute ved Forth Bridge. Vi skal sove i hengekøye nesten i bunnen på skipet så vi er nok ferdige hvis en mine treffer skuta. Det er også flere sivile norske med fra London hva de enn måtte ha bedrevet tiden med der.

DEN 5. JUNI: Skipet la ut sist natt og er nå et godt stykke ut i Nordsjøen. Det ruller nå ganske godt her så noen er allerede blitt sjøsyke. Heldigvis er jeg i god form med matlysten i orden for her får vi ekte sjømannskost. Det er mange som har kastet opp så det lukter ikke helt bra her. Håper å være i Stavanger i morgen middag.

DEN 6. JUNI, OMBORD PÅ S/S LARGBAY, STAVANGER: Vi kom hit ved middagstider. Det var mange av oss som sto tidlig opp for å se Norskekysten tidligst mulig, og det var nok flere som var rørt til tårer da vi så land. Vi fikk opp et norskt flagg under innseilingen og da ble det svare til rop og hilsen med velkommen hjem. Flere kastet sigaretter og sjokolade ned på kaia og det hadde en spontan virkning. Noen av gjengen fikk også vært i land og hilst på familie før vi seilte videre med kurs for Kristiansand hvor vi skulle gå i land for å bli fraktet til Kjevik Flyplass. I dag er det et år siden invasjonen i Normandie tok til. Hvem hadde ant at vi skulle komme hjem presis et år senere. Jeg tror ikke noen av oss torde tenke så langt inn i fremtiden den gang. Det var jo så nære på to ganger at hele invasjonen skulle ha blitt en stor fiasko.

DEN 7. JUNI, KJEVIK FLYPLASS, KRISTIANSAND, NORGE: Kom inn til Kristiansand etter en lang innseiling hvor vi ble møtt av folk i småbåter som ønsket oss velkommen hjem, visstnok i håp om å få sigaretter. Ja, det var visst den eneste velkomsthilsen vi fikk. Da vi gikk i land og entret vår transport til Kjevik, var vi bare en av de mange militæravdelinger som kom til Norge på den tiden. Fredsfeiringen var over. Fint at vi ble takket på sivilisert vis i Holland, Belgia, Frankrike og England. Kanske friheten ikke var så meget verd i Norge? På Kjevik ble det fellesoppstilling for oberstløytnant Mohr som kom med noen varmende ord om vår kamp ute og takket alle for innsatsen. Det hele foregikk riktignok på engelsk, men det varmet likevel. Vi ble innkvartert i rene fine tyskerbrakker og tok en tur ut i terrenget. Jeg kunne ikke få nok av duften fra den fine furuskogen og synet av den vakre fjorden like ved flyplassen. Noen av gjengen kokte kaffe og bød frem til noe bygdefolk, men det var visst ikke særlig vellykket. De kom tidlig tilbake. Prøvde å ringe hjem, men ga opp etter en tid. Telefonsystemet var visst ikke i særlig god stand. Hørte på radioen at Kong Haakon med familie kom til Oslo i dag med krysseren H.M.S. “Norfolk”. Stor jubel fra en overlykkelig befolkning som har fått fred, frihet og sin konge med familie hjem. Jeg håper folk ikke glemmer at det har kostet mange liv og helse. DEN 8. JUNI, PÅ TOGET HJEMOVER: Det er utrolig hvordan Personellkontoret klarte å skaffe oss billetter, rasjoner, norske penger etc. og få storparten av oss avsted med tog, buss, båt eller hva som måtte passe for hjemreise hurtigst mulig. Noen måtte være igjen som vaktmannskap. Jeg ble med puljen som fikk reise med nattoget til Drammen. Toget gikk ikke særlig fort da lokomotivet måtte fyres med ved, men det hadde sikkert gått for sakte uansett hva det enn hadde blitt fyrt med. Det ble ikke mye prat mellom oss i løpet av natten og jeg tror de fleste av oss var noe overspente og hadde nok med sine egne tanker. De fleste av oss hadde reist ut som veldig unge gutter og skulle snart møte foreldre og søsken igjen etter 5 - 6 år turbulent liv. Det var flere av oss som skulle av i Drammen for å skifte tog inn på Vestfoldbanen, og vi var alle mer eller mindre nervøse etterhvert som vi nærmet oss hjemstedet. Toget fikk påfyll av ved noen ganger i løpet av natten.

DEN 9. JUNI, HJEMME PÅ MYHRE: I Drammen ble vi møtt av unge, lyse, fagre lotter som bød på frokost med deilig avkjølet melk. De var rene engler syntes vi og melken smakte himmelsk. Vestfoldbanen skranglet i vei på smalspor og gikk ennå saktere enn Sørlandsbanen. Dette toget stoppet alt i ett da det betjente mange mindre stasjoner. Jeg merket meg også at vognene var utstyrt med kullovner for oppvarming om vinteren og parafinlamper i taket. Jeg gikk av toget på Sem Stasjon, trasket opp til busstoppen med feltoppakning, stålhjelm, pakksekk, to geværer og fikk omsider en buss som tok meg nesten hjem. De allierte styrker var fremdeles på krigsfot og vi måtte ha full feltrustning med under reiser. Jeg kunne vel ha tatt en drosje, men hadde ikke penger nok og ville ikke komme hjem som boms etter nesten seks år ute. Krigen hadde ikke vært særlig innbringende for meg. Det var Odmund Sommerstad som var sjåfør på bussen og han sørget for å få ringt hjem slik at Harry hentet meg ved Sjuve-veiskillet.

Den lange reisen gjennom mange deler av verden og ulike farkoster i luften, til vanns og til lands, ble altså avsluttet i vår gamle 2-hjulskjærre og med noen stopp underveis for å hilse på kjente. Det ble riktig stas å komme hjem og finne alle friske og sunne, men alt virket så smått og rart. Det var også hyggelig for meg å kunne fortelle at jeg for kort tid siden hadde vært sammen med Ivar, Knut og Hans. Min bror Håkon visste jeg ikke noe om. Jeg visste at Håkon Dahl var på hvalfangst i Syd-Ishavet, men Erling var et ukjent blad. Storparten av ungfolket i familien var i Oslo for å ønske Kongen velkommen hjem. Mor var den perfekte vertinne som alltid og disket opp med bl.a. gode kaker og brukbar kaffe, kanskje noe av den jeg kadde med hjem fra England. Det ble pratet og spurt om mangt og meget så det ble sent før jeg krabbet til sengs etter å ha vært ute og snuset på alle de kjære duftene som jeg så ofte hadde tenkt på den lange tiden ute. Men jeg følte meg fremmed i mitt eget hjem til tross for den mest hjertelige mottagelse. Seks år med så mange slags opplevelser i ung alder er en lang tid.

Dagen etter fortsatte vi å utveksle “nyheter” fra nesten seks år tilbake i tiden, men det undret meg noe at jeg i grunnen hadde lite å fortelle etter så langt fravær. Det var derimot mer interessant å høre om hva som hadde hendt hjemme. Av mine tre brødre som hadde vært hjemme hadde den eldste, Einar, vært sterkt engasjert i hjemmefronten og de to yngste, Arne og Harry, hadde “ligget på skaugen” for å unngå å bli innkalt til “Arbeidstjeneste” som var styrt av Quisling og tyskerne med henblikk på tjeneste i Den tyske hær. Av mine sambygdinger var tre blitt nazister, én kjente jeg godt fra før krigen, en kjernekar og ufarlig som nazist. Jeg husker at han hadde pratet varmt for Quislings ideer og med god grunn i 30-åra. De to andre hadde nok vært noe mer aktive nazister.

Det ble noen interessante og uforglemmelige dager hjemme på Myhre. Seks års fravær var jo en lang tid under forhold med krig og den isolasjonen tysk okkupasjon medførte, og det hadde hendt mye på både ute- og hjemmefronten i de årene. Det ble mange spørsmål om venner og kjente som hadde reist ut og det var ikke alltid lett å svare. En uvanlig rå og grusom krig pågikk fremdeles i Østen hvor norsk sjøfolk fremdeles var sterkt engasjerte og japanerne myrdet jo de fleste overlevende fra skip de senket. Av de få som de tok til fange ble mange sultet, torturert og mishandlet på de mest utspekulerte og ondskapsfulle måter. Telegraf- telefon- og postvesnet var ennå ikke komme helt i orden på verdensbasis og mange kommunikasjonssystemer ble fremdeles sensurert hvilket kunne føre til lange forsinkelser. Noen hadde fått beskjed om at en eller flere av deres hadde falt, men det var nok mange ukjente skjebner fremdeles . Vi hjemme på Myhre hadde opp til dags dato vært uvanlig heldige. Fem brødre og to svogre ute, samt tre brødre aktive motstandere hjemme, hadde alle kommet helskinnet fra krigstiden enten det nå var pga. mange bønner for våre liv og lemmer, flaks eller begge deler. Dess hardere var det å treffe familier som hadde mistet en eller flere. Dette fører mine tanker til fru Hogsrød i Arnadal som mistet sin mann like etter forrige krig da skipet hans ble sprengt av en mine. Hun satt igjen med to gutter Torkill og Reiulf som ofte var på besøk hos familie på nabogården Ilestad så vi på Myhre kjente dem godt, riktig noen skøyere begge to. Torkill ble torpedert og drept i 1943 og Reiulf som var med i Hjemmefronten ble skutt av tyskere og norske nazister under skuddveksling ved en hytte i nærheten av Eikeren, to uker før krigens slutt. Det var kanskje ikke så rart at mange som slapp lett fra det følte seg noe skyldbetynget.

Noen naboer, venner og andre kjente kom og ønsket meg velkommen hjem og var svært interessert i å få høre om hvordan jeg og andre kjente hadde hatt det, spesielt de som selv hadde vært ute i den store verden tidligere. Andre, særlig jevnaldringer, stilte seg helt likgyldig til krigen og hva som hadde foregått utenfor Norge og spurte heller ikke etter kjente fra Utefronten, tvert i mot, de pratet i vei om rasjonering av mat, klær, røykesaker, brennevin etc. Noen spurte litt om krigen og betraktet den visst nærmest som en spennende fotballkamp de ikke hadde fått anledning til å være med på. Overfor slike mennesker fant jeg det ikke bryet verd å fortelle noe særlig om krigen da det sikkert ville ble oppfattet som skryt, hvilket jeg fikk bekreftet da jeg overhørte noen som hadde vært på kino i Tønsberg og sett filmen “Invasion Plus 90 Days”, dvs Felttoget fra Normandie til Bryssel. Det ble bl.a. sagt at det måtte være en god del bløff i filmen og at ingen kunne komme levende fra noe slikt. De skulle bare ha visst hvor mange det var som ikke gjorde det.

Bjarne Holtan fra Dalsroa var en av de aller første som kom hjem til Høyjord etter å ha vært i aktiv tjeneste i Marinen hele krigen og møtte på Haugar for å delta i fredsfeiringen. Lederen for festen holdt en svulstig tale om hvordan “vi i Hjemmefronten” hadde reddet Norges frihet, men bygdas første representant fra utefronten godt synlig i marineuniform ble ikke nevnt med et ord. Det hører med til historien at den barske taler var ihuga sosialist og kastet ordren om om mobilisering i april 1940. Han trampet den ned i søla, ingen kapitalistisk krig for ham nei. Det ble sagt at han gikk inn i Hjemmefronten da krigen var slutt. Husker jeg ikke feil, ble Bjarne intervjuet av en bygdeavis noe senere. Heldigvis var det noen patrioter i Høyjord som i alle fall ga den første krigsdeltager fra Utefronten en smule heder.

Mange som hadde vært ute opplevde nok et følelsmessig kaos ved hjemkomst da de møtte kjæresten fra fem - seks år tilbake. De fleste var i den alder da man knytter mer faste forbindelser og hadde vel regnet med at ingen følelser hadde overlevd så mange år uten kontakt og under så turbulente forhold, men der tok i alle fall jeg grundig feil. Harda som jeg hadde vært sammen med vel et års tid før jeg reiste, hadde vært trofast og ventet på meg hele tiden selv om vi aldri hadde lovet hverandre noe som helst og jeg hadde forlovet meg med Joan i S. Wales. Det gjorde vont å møtes igjen og det ble et stort skår i fredsgleden for oss begge. Krigen hadde visst fremdeles mye leit å by på. Noen fikk større problemer ved hjemkomst da de hadde familie med barn hjemme, men hadde sågar stiftet familie ute og kom hjem med kone og barn. Vår regjering i London med “Lex Nygaardsvold” var delvis skyld i tragedien ved at de hadde godkjent skilsmisse pga. langt fravær. Slike skilsmisser og ekteskap forkom visst mest i krigsseilermiljø som også utgjode den største gruppen nordmenn ute.

De fleste av oss hadde brukt våre siste shillinger til å kjøpe med oss fra England ting som ikke fantes hjemme, ikke minst røykesaker. Vi bød bort til venner og kjente som tok imot med den største selvfølgelighet, selv om de hadde godt med penger og jeg var blakk som en kirkerotte. Det var visst gjengs oppfatning at alle som hadde vært ute hadde tjent godt under krigen. Lensmannen på hjemstedet mitt var visst av samme oppfatning. Jeg hadde ikke vært hjemme mange dager før han ringte for å få rede på mine skatteforhold. Etter å ha gjort rede for min korte tid på hvalfangst og menig grad som flyteknikker under storparten av krigen, ble det spørsmål om skatt på kost og losji. En nærmere beskrivelse av feltlivet fra Normandie til Tyskland satte ham visst på andre tanker for jeg hørte aldri mere fra ham.

Etter seks hektiske dager hjemme var permisjonen slutt og jeg ble så rastløs at det var nesten en lettelse å pakke militærsekken og returnere til Kjevik Flyplass som skulle være mitt foreløpige tjenestested. Bussjåføren som skulle ta meg til Sem for toget videre, var i tvil om han kunne ta meg med uten reisebevis. Etter en kort orientering om at militære avdelinger fremdeles var på krigsfot og at ulovlig fravær kunne medføre krigsrett, samt at jeg mer enn gjerne ville bli hjemme hvis han tok ansvaret for å nekte meg plass på bussen. Han tok meg med.

Reisen tilbake tok et døgn og var forøvrig fylt av noe forvirrende tankevirksomhet omkring den hjemkomst jeg hadde drømt om i så mange år og hvordan den hadde artet seg. Det hadde vært noen hektiske uker siden vi forlot Vestfronten så det var vanskelig å samle tankene om hjemkomsten og om den hadde svart til de årelange dag- og nattdrømmer jeg hadde hatt siden Flk. “Vestfold” satte kursen hjemover våren 1940. Det hadde selvfølgelig vært gjævt å treffe alle mine nærmeste igjen sunne og friske, men jeg kunne ikke komme bort fra alle spørsmål om hva jeg skulle gjøre nå da krigen var slutt. Annen ungdom hadde tatt utdannelse av en eller annen art, mens jeg med så mange andre, under infanteritrening hadde lært å drepe med eller uten våpen samt lært nok om fly til å holde dem i drift under krigsforhold. Jeg følte meg noe fortapt og ville ikke tenke på fremtiden.

Det var en lettelse å treffe mine krigskamerater igjen, nå følte jeg meg riktig hjemme. De karene jeg hadde bodd så nære innpå og delt godt og vont med i en tid så rik på opplevelser i så mange år, var nesten blitt som brødre. Ikke alle mine kampfeller hadde funnet familie og venner i ordnede forhold under sin permisjon. Noen av krigens mange forbannelser var oppsplitting av familier pga. landsvik, økonomisk utbytting,utroskap eller annen unasjonal holdning. Krigen var ikke over med at vi hadde seiret og knust vår fiende ettertrykkelig slik at også vårt land hadde fått fred og frihet. Også nå kom det en slags hverdag og jeg tror de fleste av oss begynte å ane at overgangen fra soldat til et mer normalt liv kunne bli en veldig lang og vanskelig prosess.

EPILOG

Kjevik Flyplass hadde vært i full drift helt til den tyske kapitulasjonen og tysk personell under Luftwaffes major Flemming, fortsatte foreløpig sin virksomhet på de ulike avdelinger. Vi var noe forundret over at nordmenn som hadde arbeidet for tyskerne under krigen fremdeles fikk arbeide der. Senere fikk vi rede på at norske som vedlikeholdt tyske fly ved hovedverkstedene på Kjeller Flyfabrikk var fullt ut betraktet som gode nordmenn. Det var flere dusin tyske fly av ulike typer på Kjevik og tyske spesialister holdt fremdeles på i verksteder og hangarer med tilvirking av deler til fly under reparasjon. Kort tid etter ankomst ble jeg beordret til vakt i flyområdet hvor også tyskere gikk vakt, men uten gevær. Det ble litt samtale mellom oss på blandingsspråk og litt tysk hadde jeg lært på språkkurs i England. Det faktum at tyskeren også tilhørte et flyvåpen dannet muligens en bro mellom oss.

Etter noen hærlige uker med fint vær og deilig badeliv i hyggelig sørlandsmiljø, syntes vi at vi hadde hatt en velfortjent ferie og begynte å ta over Stasjonens fungsjoner. Der var en engelsk skvadron med Spitfires stasjonert på Kjevik den tiden og vi ydet den litt maintenance service når påkrevet, men de hadde stort sett eget personell til slike oppgaver så vår jobb ble mest å ta over Stasjonens tekniske utstyr. Etter gjeldende bestemmelser var storparten av det som fantes på Stasjonen “Enemy Propperty” og tilhørte England. Da vi kom under været med at mye av utstyret skulle ødelegges eller destrueres som det så fint het, var vi ikke sene om å gjemme bort både det ene og det andre. Førsteklasses verktøy, fint måleverktøy etc. var det ingen problem å gjemme bort, men nyttige, effektive testrigger, som vi forøvrig kjente fra felttoget på Kontinentet, var mer problematisk så vi slepte dem bort i skogen like ved og dekket vel over dem. Alle verkstedmaskiner fikk stå i fred. Da komiteen for destruering var ferdig med sitt skadeverk, tok vi vår “loot” frem etter hvert som behov meldte seg.

Den ville fredsfeiringen, mer eller mindre ufortjent da majoriteten hadde latt krig være krig og latt andre kjempe for seg, ga seg etter hvert, men det var ikke ende hvilken dåd mange hadde utført i Hjemmefronten, etter hva de selv fortalte. Vi var noe informert fra før av flyktninger som kom hjemmefra under krigen og tok det hele med en klype salt, og ettertiden viste at vi hadde grunn til det. De virkelige karene som hadde vært aktive i Hjemmefronten snakket svært lite om det før lang tid var gått. Vi var trett og lei krig og var heller ikke interessert i å snakke om det. Dessuten fikk vi i blant høre om alle de feil de allierte hadde gjort i sin strategi og hvordan krigen burde ha vært ført. Selvfølgelig ble det gjort feil iblant, men det var jo synd at sånne lysende strateger ikke var tilgjengelige i kampens hete, men først kom frem når det ikke luktet krutt lenger. For middelmådigheter er visst alle som har deltatt i en krig enten helter eller skrythalser, intet kunne være mer feil. De er som regel helt vanlige mennesker som under visse forhold finner det nødvendig å risikere liv og lemmer for å bekjempe vold og urett og opplever ting de helst vil glemme. Når vi ble bedt om å fortelle og svarte at det var lite å fortelle om, ja, da ble det sagt at vi var høye på pæra

De feigeste kverulantene tok sitt monn igjen ved å spre skitt om Utefronten at de bare hadde vært i England og drukket øl, hyggelig å høre for dem som hadde mistet noen av sine. Noen hadde giftet seg med engelske jenter og fikk også høre at sånne jenter ikke var stort bedre enn tyskertøser. Krigsseilerne som hadde ydet den største innsatsen og båret de hardeste tapene, fikk høre at de hadde hatt griseflaks som slapp å være i Norge under okkupasjonen. Den flaksen kostet hver tiende mann livet og ennå flere helsen. En slik innstilling fikk oss til å tenke på et dikt av A, O. Vinje. Et av versene som er sitert nedenfor synes fremdeles å være høyaktuelt :

“Den mann som alltid heime låg, og ikkje livets lagnad såg, han aldri såg det beste han, men vart ein mann som døymde ilt om folk og land.”

Det har nok alltid vært farlig å stikke hodet over skittlukta.

De aller feigeste som aldri hadde kunnet ta standpunkt hverken for eller imot Quisling og hans bande, våknet riktig til dåd da det ikke luktet krutt lenger. For å vise sitt nye nasjonale sinnelag, mobbet de nazistenes barn og tyskerbarn, utviste kvinner som hadde vært i lag med tyskere og tok fra dem deres nasjonalitet uten lov og dom og deporterte dem til et land som lå i ruiner. Værst ble det for dem som havnet i den russiskokkuperte Tyskland, de ble slaver for både russere og sjalue tyske kvinner.

Avisene tok etter hvert opp spørsmålet om London-regjeringen Nygaardsvold sin virksomhet før og under krigen. Dette vedkom oss svært lite da vi ikke hadde sett noe til dem. H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav hadde besøkt oss flere ganger ute, Kronprinsen sågar Wingen vår på Vestfronten i Belgia, 16 - 17 oktober, 1944. En av de få som hadde tjenestegjort i Forsvaret før krigen, fant det helt naturlig at A.P. ikke viste noen interesse for Flyvåpnet. Sosialistene hadde alltid sett på de militære som hår i suppa, og det var stort sett den samme gjengen som nå satt i London og visstnok fremdeles holdt en knapp på Det brukne geværs politikk, selv om det hadde ført oss ut i krig og okkupasjon. Ryktene hadde svirret blant oss om Regjeringens ondskapsfulle intriger, bakvaskelser og annen smålighet hadde mobbet general Fleischer inn i døden. Generalen hadde vært sjef for Den 6. divisjon dvs. N. Norge, mobilisert sin divisjon og som leder for norske, franske og polske styrker, slått de tyske styrker ved Narvik og inntatt byen. Han fulgte med Kongen til England og ble sjef for den norske hæren under oppbygning der. Han nøt stor anseelse blant de allierte som den første general til å slå tyskerne i åpent slag, men ble likevel avsatt som sjef for H.O.K. av London-Regjeringen og ytterligere ydmyget over til en ubetydelig stilling i Canada. Etter å ha blitt tråkket på i den grad av en så ynkelig regjering, fant den ærekjære, gamle hedersmann ingen annen utvei enn å ta farvel med denne verden ved hjelp av sin tjeneste pistol, eller som en av mine kampfeller sa, forsvarsminister Torp kunne like godt ha trukket av pistolen selv. Admiral Riiser-Larsen med sitt ry som polfarer og med internasjonale kontakter på høyere hold, hadde Regjeringen hatt god bruk for i England, men nå da krigen var vunnet gjorde de sitt beste for å knuse ham og nærmest tvang ham til å søke avskjed mens han lå syk.

Det kom også frem i avisene at Regjeringen ikke hadde vært særlig interessert i å bygge opp for sterke militære styrker hverken ute eller hjemme. De skalv vel i sine bukser ved tanken på at flygerne under overfarten til England, juni1940, hadde villet kaste Statsministeren overbord fra H.M.S. Devonshire, eller tanken på det såkalte “Løytnantsbrevet” hvori offiserer i Marinen gikk inn for å avsette Regjeringen, og det samme gjorde offiserer i Hæren under et møte i Dumfries, men resolusjonen om det ble ikke sendt da to mann stemte imot. Det var tydelig at våre fremste krigsmenn hadde veldig liten tro på at Regjeringen kunne være den sivile ledelse for våre styrker i den krig som lå foran oss. Som et bevis på at Regjeringen fortsatte å leve i sin lille fantasiverden må jeg nevne dens oppførsel på Invasjonsdagen. De allierte hadde satset alt på Invasjonen, her var det enten eller og mange i dens øverste ledelse var i tvil om den ville lykkes, folk gikk i kirkene og ba for alle dem som måtte ofre liv og helse og om at det hele måtte gå bra, ja, noen lå sågar i gatene og ba. Men hva mente vår regjering? Under regjeringskonferanse den 6. juni 1944, ble det hele nevnt i en bisetning i regjeringsprotokoll. Med Den norske Marinen, Flyvåpnet og Handelsmarinen deltok nærmere 3.000 mann hvorav ca. 40 falt den første dagen. En slik regjering ledet Norge på Utefronten.

Ved første lønningsdag i Norge ventet det oss en ubehagelig overraskelse. Våre dagpenger var slått ned til kr. 1,50 pr dag som den gang var vanlig for grønne rekrutter. Det faktum at menig personell som etter flere års teknisk utdanning og praksis i Royal Air Force var blitt betalt med kr. 10,- pr dag hadde visst ingen betydning. Ingen ville tigge penger hjemme etter så mange år ute, så mange måtte ty til litt svartebørs for å få penger nok til kunne ta ut sine rasjoner. Vi fikk liksom en slags oppreisning da myndighetene satte i verk “Innveksling” av krigspenger for å få kontroll med økonomien. Men da hadde vi ingen problemer og det haglet med gode tilbud om å veksle for andre som hadde tjent vel under krigen. For min del måtte jeg svare at jeg hadde kun kr.26,- og mere ville jeg ikke veksle inn. Mine kamerater hadde samme innstilling, og følte det som en slags hevn mot dem som hadde tjent penger under krigen mens vi etter 4 - 5 års krigstjeneste var nærmest boms, økonomisk sett.

Da det ikke var noen fare lenger, kom også førekrigs befal frem og ville ha tilbake sine stillinger i Flyvåpnet. Uten å ta tatt i et gevær eller annen aksjon for Norges frigjøring, hadde de opparbeidet ancienitet og forfremmelser. Vi som hadde vært ute ble av dem betraktet som krisebefal og nærmest ubrukbare i fredstid. Vi på vår side stemplet de “brave krigere” som “naftalin befal” da de hadde vært nedlagt under krigen. Under slike forhold var det kanskje ikke så rart at de fleste av oss så liten fremtid i Flyvåpnet, og søkte søkte sivile jobber, men uten å få særlig respons så fremtiden så ikke lys ut. Den så faktisk så grå ut at flere av oss snuste litt på mulighetene for å melde oss frivillig til U,S, Army Air Force for krigen i Østen, men et par atombomber på Japan, som da måtte kaptulere, satte en stopper for slike spekulasjoner.

Først da noen av våre driftige tekniske offiserer med krigserfaring fikk i oppdrag å sette i gang flyteknisk skole på Kjeller, ble det fart på tingene. De av oss som var kvalifiserte og villig til å fortsette i Flyvåpnet, ble tilbudt sersjants grad og interessant stilling som instruktør med rimelig god lønn. Jeg var en av dem som slo til og ble senere belønnet med ingeniørutdannelse og forfremmelse til offiser. Stort sett en HAPPY ENDING.