Anna-Irene Valstad

«En juletrefest i gamle dager» ved Anna-Irene Valstad

Når var gamledager? Jeg husker godt de voksne snakket om dette og synes det måtte være et eller annet i ei fjern fortid, som det ikke var noe å tenke på. Nå har jeg begynt å bruke uttrykket sjøl om min barndom.

Når vi ungene om høsten diskuterte hvor stort juletreet på Bedehuset skulle være, så vi oss ut ei stor tømmergran. Stakkars Bedehus. Halve taket måtte vel da fjernes hvis den skulle inn. Men vi syntes treet var sååå stort.

Forventningene var også store til tredje-dagsfesten. Dørene var slått opp til storsalen, ovnene hadde vært fyrt i lenge. Fluer som var gått i hi for vinteren, dukket opp med varmen og gjorde oss selskap. I gangen ble det etter hvert et hvirvar av frakker, kåper, votter, luer og skjerf, samt en blanding av støvler, kalosjer og botforer. Dette var i foldeskjørtenes tid med seler og hvit bluse, eller matroskjole/dress med fløyte, kanskje nikkers. Alle hadde pyntet seg. Hvite strømper og lakksko. Etter hvert som kvelden gikk på ble det mer og mer trekkspellstrømper. Det var høytid og det var jul.

Etter velkomst og åpning var det gang om treet. Det rakk nesten til taket, med lys, glitter og flagg. Ringene kunne være mange. De minste innerst, trykt forankret i ei mammahand. Så var det ringer utover etter alder. Det ble jo en liten prestisje etter hvert å komme i de ytre ringer. På det meste måtte en ring utom gangen og inn igjen. Så var det også kanskje en/ei spesiell som skulle leies---.

Det var som regel en tilreisende gjest og mest populær var tante Ingrid fra Strand leirsted. Hun stilte opp sin flanellograf og anskueligjorde juleevangeliet så det gikk inn hos alle. Det var natthimmel over Betlehem, med stjerner, engler, hyrder og De vise menn. I stallen var Maria, Josef og Jesusbarnet. Guds egen sønn var kommet til verden, vi tvilte aldri på det. Etter at noen hadde lest en julefortelling kom det godlukt fra kjøkkenet, kaffe og kakao. Matesker og skrin kom fram. Egg med ansjos og julesylte til pålegg. Litt julegodter var tatt med og etter hvert bydd fram til naboer og kjente. Benkene besto av klappseter og bak på stolryggene var det et langt hengslet bord til kopper og krus. Begge deler var av en slik art at både små og store ulykker absolutt kunne inntreffe.

Ved aftentrekningen var loddene nøyaktig lagt utover for intens overvåkning. Hadde ei lita jente da et vidt skjørt og svingte seg rundt, kom loddene i fritt svev og landet slett ikke der de skulle. I lillesalen kunne karfolka samle seg, der vinterens hugst og tømmerpriser ble diskutert. Men alt hørte liksom med. Til og med det gamle orgelet som spilte litt på egen hånd, bare det fikk litt luft, men alt skapte stor høytid med de kjente og kjære julens toner. Da vi atter etter pausen dannet ringer, grep hverandre i hendene unge som eldre, alle gikk og sang, det glemmer jeg aldri. «Her står vi nu i flokk og rad om deg vårt skjønne hjerteblad.» Det kom ingen nisse til Bedehuset, men den store pappesken med pakker ventet vi på. Tenk ei heil appelsin og annet småtterigodt til hver. Duverden!

Ute i gangen kunne det bli en kamp for å finne de rette plagg til rett eier. Det gikk som regel bra. Den gang var det mange sparker og nesten alltid sparkeføre. Ned gjennom Torpeenga kunne det gå «ei kule varmt», men heldigvis ingen alvorlige uhell.

Årene gikk. Etter hvert ble jeg sjøl med i det som angikk Bedehuset, også det å stelle til juletrefester. Vi brukte mye av den gamle tradisjon, men et eller annet skjedde. Juletreet virket ikke like høyt. Ringene rundt treet ble færre. Bemerkningene uteble heller ikke: «Det er altfor lange prekner - Dere har ikke noe opplegg for de minste.» Appelsinpakke med litt godt var ikke det helt store lenger. Alt var godt ment, men vi hadde skjønt det for sent. Vi hadde gått helt ut på dato. Men for meg sitter gode minner igjen om en tid da kravene var mindre og gledene var større. Atter går vi mot årets mest spesielle kveld med den gamle juleteksten: «Og det skjedde i de dage.»