Bygdekjempen Christian Berg Skrevet av Odd H. Kolkinn Særoppgave til eksamen artium.
Innledning
Christian Christofersen Berg ble født i 1836 på gården Berg i Andebu og utviklet seg etter hvert til å bli den rene kjempen. At han i dag blir husket av mange, skyldes ikke at han hadde et like lyst hode som han var stor til, men de mange rent ut utrolige prestasjoner han kom til å stå for.
Fra ungdommen
Alt under oppveksten, da han nesten var bare for guttungen å regne, fikk Christian vise at han rådde over krefter som slett ikke var til å spøke med. På den tiden var det vanlig at bøndene rundt om i bygdene drev med spirkjøring. Det bestod i å felle noen forferdelig store furuer som egnet seg til master i seilskutene for deretter å frakte dem til byen med hest. En kan lett forestille seg at det måtte bli noen uhåndterlige store stokker som var leie å få lirket opp på sleden. Mens de holdt på med en slik last, skal Christian ikke ha vært snauere enn at han i en håndvending alene behendig la en på lasset. Kanskje er det ikke noe sensasjonelt i og for seg, men han var i hvert fall alene om den prestasjonen.
En annen hending fra ungdommen som peker i retning av at en som ikke så lenge skulle få høre om en som var kar for større fysiske prestasjoner enn folk flest, er denne. Hjemme på gården var de travelt opptatt med å grave lukkegraver på et jorde, men om ikke lenge, gikk arbeidet i stå. Årsaken var at de hadde gravd seg innpå en kampestein som lå og blokkerte veien for dem. Etter å ha slitt og balt med den en god stund, hadde ikke «gubben sjøl» (far til Christian) lenger tid til å være med, men han sa så da han gikk: «Jæ sender guttungen jæ». Graverne mumlet noe om at dette ikke var noe guttungearbeide, men om senn kom nå Christian ned. Han jumpet ned i graven og tok tak med begge hendene om steinen og greidd virkelig å få steinen opp. Forundringen ble selvfølgelig stor, og det er ikke godt å si om den ikke var litt blandet med misunnelse.
Omsider kom da dagen da han skulle trekke i «kongens klær» - men det skulle vise seg problematisk. På hele moen, Tuftenmoen som den het, fantes det ikke klær som var å få denne kjempen i. Følgen var at han temmelig lenge ble gående i sivile klær. Kanskje var det denne omstendigheten som har gitt han oppnavnet «Store Christian». Denne Tuftenmoen lå et stykke nordafor Hvittingfoss, og i nærheten lå det en gård som het Gravdal hvor der var gjestgiveri. På gårdstunet (her), som for øvrig var svært bratt, lå det fra gammelt av en stor rund stein som med tiden var blitt ganske vidt kjent. Det knytter seg mange historier til den. Den første gangen steinen gav etter for påvirkning av menneskelige krefter, var da den ble løsnet fra tunet og rullet utfor skråningen slik at den ble liggende på et jorde. Lenge etterpå kom det en nummedøling til stedet som var «hissen» på å prøve krefter med den. Den samme dølen var i det brede kjent for å være litt av en kraftkar, og det beviste han i og med at han greidde å få steinen opp i et slags favntak og deretter bære den opp på tunet igjen. Siden var det ikke så få losjerende som prøvde å gjøre etter et liknende karstykke, men meg bekjent har det ikke lykkes noen – uten en. Christian hadde fått høre om denne steinen av noen der oppe på moen og hadde fått lyst til å prøve hva han var god for. Mens folk stod rundt og så på, greip han fatt om steinen og fikk med et kjemperykk løftet den over hodet, hvorfra han sendte den med enorm kraft over en skigard som stod i nærheten. Steinen havnet igjen på et jorde, og den nye eieren var ikke særlig begeistret som rimelig kan verre, og følge var at han rapporterte ugjerningen til kapteinen Christian hørte inn under. Enden på visa var at Christian fikk som straff å bære steinen til et mer passende sted.
Livet på moen artet seg noe annerledes på den tiden enn det en er vant med i dag. Mange var svært ivrig etter å vinne seg ry som uovervinnelige slåsskjemper, og på dimitteringsdagen hadde nummedølingene stelt til kalas med den baktanke at nå skulle de ihvertfall få has på «Store Christian». Det hadde hittil ingen greidd av den grunn at Christian hele tiden hadde veket tilbake for å bli implisert i slagsmål. På moen hadde Christian for øvrig en trofast følgesvenn som kommer denne historien ved. Edvard het han og var Christians rake motsetning angående størrelse og kroppsbygning, men de gikk svært godt sammen disse to. Da det led mot slutten av festen, begynte noen av nummedølingene å bli aggressive, og til slutt hadde de fått drevet Christian opp i et hjørne i det han bare hadde brukt passiv motstand. Det var hans natur tro i det lengste å unngå bruduljer, men nå hadde han ikke noe valg. Han favnet den første som stod i brådden, løftet han opp og slengte han inn i hopen og dengte og slo rundt seg til det ikke fantes andre igjen enn slike som bare kunne krype og gå. Resten hadde tatt til beins så fort de hadde orket. Rolig og fattet hadde Christian ropt etter basketaket noe slikt som dette; «Nå kan du kommæ fram Edvard, fær nå ske vi gå !». Det var et par historier fra den tiden han var i militæret. Det var nok ikke de eneste gagene han gjorde seg bemerket, men den menneskelige hukommelse er ufullkommen og dermed har folk glemt dem.
Etter at han hadde fått tilnavnet Store-Christian
For om lag 20 år siden døde det en mann i Vivestad som hadde vært anfører i et tremannsangrep på Christian. Bataljen fant sted ved bygrensen på en plass som kalles Kjell-olla. Der lå de tre og ventet på at Christian skulle vende tilbake fra byen. Da Christian endelig kom, forstod han med en gang at her kunne han ikke komme forbi uten å ty til neveretten. Det er et spørsmål om en kan kalle det noe skikkelig slagsmål, for på et øyeblikk havnet en av dem på hodet oppi olla så vannet stod til alle kanter. Anføreren fikk en enda kraftigere medfart, for Christian løftet han over hodet og delget han tvers igjennom ei vogn som stod der slik at han ble sittende på skrevs over vognsliren, (Forbindelse-staget mellom for- og bak- vogn). Hvordan det gikk med den tredje få en ikke høre noe om av de kilder som er tilgjengelige i dag, men det sannsynlige er vel derfor at han simpelthen dro sin kos da han så hvordan det gikk de to andre. Anføreren skulle sannelig få merke at han hadde prøvd seg på «Store-Christian». Han ble rett og slett krøpling for resten av livet. Hofter og hele «bakstussen» så å si ble etter denne stygge medfarten helt deformerte. For øvrig kan de som har snakket med Christian fortelle at han beklaget denne hendelsen på det sterkeste. Det kom tydelig fram ved at han nødig ville snakke om denne episoden.
Mens vi er i nærheten av Tønsberg, kan jeg nevne en annen episode som trolig har funnet sted på Orvåldgården eller Larsgården. På disse spisestedene var det nemlig vanlig at bøndene tok inn for å få noe «biteti» eller varmt i koppen når de var i byen. Christian forlangte den gangen ertesuppe og kløvninger. Kløvninger var alminnelig og bestod av vørtekake eller hvetekake som var delt i fire deler, først på langs og så på tvers og dessuten et tykt lag med bondesmør på. På samme sted befant det seg en kar som var kjent for å være litt av en luring. Han synts nok at Christian så noe godmodig og enfoldig ut og kunne være et passende objekt og more seg litt med. Følgen var at også han forlangte ertesuppe og kløvninger, plasserte seg på langbenken ved siden av Christian og ga seg til å fortelle historier. Han berettet den ene fantastiske og utrolige fortellingen etter den andre mens Christian godmodig og tilsynelatende svært interessert satt og vagget på hodet og sa: «Nei og nei», når det var riktig mye overdrevet. Hver gang Christian vagget på hodet og sa: «Nei og nei», så skøyeren sitt snitt til å få lirket skjea si opp i suppa til Christian, samtidig med at han så Christian inn i øynene. Det var trolig ikke første gangen han utførte trikset, for nesten umerkelig foregikk det. Dette gjentok seg gang på gang, men han regnet skammelig feil dersom han antok at Christian ikke hadde merket hva han foretok seg. Da Christian var ferdig å spise og hadde gjort seg klar til å dra, ruslet han bort til spøkefuglen, rakte han fram labben idet han sa; «Det hærre har vært ei snodig stønn, fær nå har vi pratæ i hopes og eti i hopes så nå tysj jæ vi får be pent farvæl med hinæ au». «Kameraten» rakte fram handa med et fult smil, men etter at han hadde lagt handa si i Christians kjempeneve, begynte smilet å forsvinne på mannens ansikt for i stedet å gå over i en smertens grimase. Han gav ikke lyd fra seg, men da grepet løsnet, stakk han raskt handa i lomma. Christians siste ord til mannen var; «Nå får du helse him au da». Da mannen, etter at Christian hadde gått, dro handa forsiktig opp av lomma, fikk han et sørgelig syn. På fire fingrer var neglene blodsprengte, og på et par av dem var endog huden sprukket. For øvrig hadde de antatt de merkeligste fasonger så det ble nok vanskelig for den karen «å helse him». Det var ikke ofte Christian spøkte, men han spøkte gjerne igjen når andre spøkte med han. Distriktslegen var kommet på besøk og hadde satt seg på en stol ved siden av sengen. Etter endt undersøkelse konkluderte legen: «De er ikke rare karen nå, Christian». For å bevise at distriktslegen ikke hadde helt rett, greip han med den ene handa rundt et av stolbeina, og med mannen sittende på, løftet han stolen i været i det han sa: «å jæ er itte så klein hæller».
En kan lett komme i skade for ubevisst å danne seg det inntrykk at det her gjelder en person som riktignok var ulenkelig stor og godmodig, men også tilforlatelig dum og lett å lure. At det siste ikke innebærer riktighet, kan en best belyse ved å trekke fram en kjent historie fra hans nesten 82-årige lange liv. I den tiden da en robust legemlig utrustning var av større betydning for å hevde seg enn den er i dag, var det helt naturlig at mange kom til å beundre de musklene og kjempekreftene han rådde over. En av disse beundrerne sa en gang til Christian: «Jeg skulle ønske jeg var så sterk som du». Christians kommentar til dette var: «Ja, da burde du hatt det vettet jæ har au». For øvrig vitner hele hans livsførsel om at han var i besittelse av god forstand og mye sunt bondevett. Hadde han ikke hatt disse egenskapene ved siden av, er det liten grunn til å tro at folk ville ha næret den samme respekt for og tiltro til han som de faktisk gjorde. Han foretok seg aldri noe overilet, men tenkte bestandig før han handlet. Det er ikke dermed sagt at han var snartenkt, men at det var fornuftig det han kom fram til, er en kjensgjerning. Hvor vidt folk er godt mentalt utrustet eller ikke, kommer ofte fram i måten de ordlegger seg på, og folk som har hørt Christian berette historier og fortelle eventyr, sier at det var litt av en opplevelse å høre på, enten de var selvopplevde eller ikke. Språket han anvendte til fortellingene, var selvfølgelig det breie og særmerkte andebumålet, og han gjorde så menn ikke skam på det. Han flettet inn saftige og uttrykksfulle gloser som dialekten var så vel overrislet med, men som i dag dessverre dør ut p.g.a. byens innflytelse på bygdelivet.
Mange ganger ble historiene hans så livaktige og spennende at tilhørernes ører «stod stive» og mange ikke torde gå de gjennom de tjukke skogene hjem. Til det pleide Christian å si: «De har inte no å væræ rædde fær, Jæ ske følje dikkan him», og så ble det. Mange vet å fortelle om hvor inderligglad han var i barn. Ungene kunne krype og herje rundt i stua hans å lage et forferdelig lurveleven mens Christian satt på en kubbestol og så på småkrypet med et smil lekende om munnen. Kanskje følte han en viss omsorg for disse som var så små og skjøre i forhold til han, eller kanskje skyldtes det at han aldri ble gift og fikk noen selv. Også som nabo og granne var Christian noe utenom det vanlige. Var det noen som trang hjelp rundt om i gårdene var han på pletten og lot egne gjøremål komme i annen rekke. Dersom en eller annen i nabolaget hadde vært utsatt for sørgelige hendelser, var Christian der med noen trøstende ord og viste sin deltakelse. Som et bevis på det kan nevnes følgende. Dersom Christian ble kjent med at noen i bygda hadde avgått ved døden, og hvis likferd skulle gå forbi hans veiskille, gjorde han i stand en hekk av granbusker i ca. 20 meters lengde på hver side av veien og strødde opphakket granbar imellom. Med denne æres-alleen viste han sin respekt for den avdøde, og han gjorde ikke noen forskjell i arrangementet om det var for en husmann eller en velsituert han satte det opp. Dette unnlot han aldri å gjøre så lenge han levde.
I motsetning til i dag da det nesten ikke finnes hester igjen foregikk det på Christians tid en livlig hestehandel rundt om på «marknadene». En kunne se dølene komme drivende med sine hester på en lang rekke ned igjennom bygdene. For å lette driften hadde de bunnet hestene sammen ved av hesterumpene. En kan tenke seg at det må ha vært litt av et syn. Det finnes et ordtak som sier at der det er hjerterom, er det også husrom, og det må ha vært godt hjerterom hos Christian, for det var ikke uvanlig å se store hestefølger på tunet der i gården. Hjertegod som han må ha vært, fant han ikke husrom bare for heste-handlere, men også for tatere og andre omstreifere som bad om husly. Foruten at huset lå så laglig til da landeveien gikk tett forbi husveggen, så var det ikke så mange andre som var særlig lystne på å ta imot tatre. Det var for den saks skyld ikke Christian heller, for han visste risiko det innebar med brannfare, tyveri og de hele, men takket være de mange ungene taterne gjerne hadde, så kunne han likevel ikke få seg til å nekte dem rom. Han visste også at selv om han gav dem både mat og husly og foret hestene deres, kunne han ikke være sikker på at om streiferne var tilfredse med det. For å unngå noe tull fra deres side, satte han i gang med å fortelle nifse spøkelseshistorier som visstnok skulle ha hendt i nærheten. Han fortalte godt, med livlig fantasi og god innlevelsesevne, og denne underholdningen førte til at noen ble litt «frysne på ryggen». Da han forstod det, trøstet han dem med å si; «De er ingen som ensær dikkan». Selv om de fleste av taterne ikke er så skvetne, så førte det til at de kom til å holde tett sammen, og på den måten hadde han forhindret at noen av dem begav seg ut på nattlige tokter. Det er tydelig at «Store-Christian» kjente seg selv, og visste hva han gjorde. Christian Berg betraktet jord, skog og husdyr som hellige ting og behandlet det med dypeste respekt. Spesielt var han varsom med hestene sine. Det stod alltid to av dem på stallen, og spreke hester var det han hadde. Han var svært nøye med foringen, og noen historier vil gi inntrykk av hvor uhyre forsiktig han virkelig behandlet dem. Enkelte ganger kunne folk kom langs veien bli stående å måpe når de fikk se Christian og hesten arbeidet på jordet. En kan ikke si noe på det for de kunne oppleve å se at han kom trillende med høyvogna i ene handa over jordet bort til hesten i stedet for å hente hesten bort til høyvogna. Noen vil kanskje hevde at han var lite praktisk anlagt og kanskje si at måtte være litt rar i hodet, men han gjorde dette ene og alene kjærlighet til hesten. Han betraktet det vel som likeverdig å hente vogna til hesten som omvendt, og i alle fall skulle hesten spares mest mulig. Lassene skulle være små og det skulle gå i skrittgang. Brukte han annen fart på hesten var det helst for å komme helskinnet hjem etter det kunne være doktor – eller jordmorhenting om å gjøre. Det forekom nemlig en god del fyll og fanteri blant bøndene, og mange var det etter veien en sen lørdagskveld. Da kunne ingen kjenne seg trygge for ikke å bli antastet av disse «rabagastene», som ofte var svært kranglete og innpåslitne. En gang måte han gjøre som han forteller selv: «Jæ bare smikkæ te hesten som bestandig forstod meningæ, og dermed var jæ ræddæ dæn gongen æu»
Bøndene var det på den tiden som utførte arbeidet vegvesenet har til oppgave å gjøre i dag. De tok seg av vedlikeholdet av vegen om sommeren og holdt den kjørbar om vinteren. En vegstump som le kalt «krappgata», lå slik til at det kom lite snø der som dessuten gikk fort igjen. Den ligger for øvrig forøvrig rett nedenfor gården Berg. En mann kom kjørende ned denne «gata» med tungt grus-lass, og det var uomgjengelig nødvendig å kjøre utpå en flekk som var snøbar. Han kjørte ut på den og ble sittende bom fast. Hesten som dro, var ikke i sprekeste laget akkurat, men noen slaktehest var det heller ikke. Hjelpsom som Chrisian var, kom han straks til for å ta et tak. Han hjalp til med å løfte sleden av med en stokk for å lette byrden for hesten, men den rikket seg ikke av flekken. Christian var ikke vant til at et problem som det gikk an å bruke krefter på stod uløst, så derforsa han: «Jæ trur vi gjør det bedre uten mæræ, hvis du og guttlungen (Hj. Berg) løftær i handspiker`n men jæ tar tak i drågæ». «Store-Christian» tok nå hestens plass, men med den forskjellen at han stod omvendt i draget, og det skulle ikke mer enn 4-5 slike krafttak til før slede igjen stod på farbar vei. Etter at gruskjøreren var dratt av-gårde og Christian og Hjalmar var blitt alene, skal han ha sagt: «Det var lett moro au». Det kunne han med rette si for han var da ikke mindre enn 64-65 år.
Dersom en etter å ha lest det som hittil er skrevet, ikke har fått dannet seg noe klart bilde av hvor stor og sterk Christian egentlig var, vil en vel kanskje se han tydeligere for seg om en får høre at han var godt og vel 2 meter høy. Så høy og brei som en okse over skuldrene, må han ha fortonet seg som litt av en trollgubbe med sin ruvende skikkelse. En vadmelsjakke som har tilhørt Christian henger nå på Tønsberg fylkesmuseum nærmere bestemt i Hynnestua som også er fra Andebu. Den taler sitt eget tydelige språk. En skulle uten ringeste vanskelighet få den rund to middels kraftige mannfolk. De følgene episoder er ment på ytterligere å kaste lys over hans skikkelse. Om den påfølgende historien er sann eller ikke, rår det en del delte meninger. Ikke desto mindre vil jeg ta den med fordi den har sin verdi som sagn og lever på folkemunne den dag i dag som en av de beste historiene om Christian Berg.
Det var mens Christian holdt på med å pløye på jordet sitt at en bymann som kom forbi, stoppet og spurte etter veien og svar fikk han om enn på noe uventet måte. I følge sagnet skal Christian ha løftet plogen opp av jorda med nevene om håndtaket og pekt ut veiretningen med den. Tatt i betraktning at Christian sjelden eller aldri viste kreftene sine hvis det ikke var noe spesielt om å gjøre, er det lite sannsynlig at sagnet taler sant. Derimot hvis denne bymannen har opptrådt noe nedlatende overfor Christian, er det en viss mulighet tilstede for at det kan ha hendt. I stedet for å ta noe standpunkt til dette, vil jeg gå over til å fortelle om den, etter de flestes mening, Store-Christians største prestasjon. På tollboden i Tønsberg var det blitt foretatt atskillige tunge løft, og den som var innehaveren av rekordløftet, var en utlending som drev med den slags. Etter at rekorden var satt, var de svært ivrig der nede på tollbryggen etter å se om Christian var god for det samme. Christian kom nå dit ned, og de gjorde i stand til et like stort løft. En kan nesten forestille seg stemningen der nede etter at Christian fullstendig hadde gjort utlendingens løft til skamme. Christian syntes sikkert også at det var litt moro, og han sa i hvert fall: «De kan a lægge på lett tel» . Han stoppet med å løfte to knipper med lodder, ett i hver hånd, som til sammen utgjorde sju skippund. Som bekjent tilsvarer det ikke mindre 1120 kg. Det er kanskje ikke så rart om en stiller seg litt skeptisk til et slikt tall, men ikke desto mindre er det en kjensgjerning at det virkelig ble foretatt. Det sies for øvrig av gamle folk til oss «skeptikere» at dersom dere hadde fått oppleve å se han, ville dere ikke tvilt et øyeblikk. Etter som historiene om Christian Berg og hans liv blir fortalt fra generasjon til generasjon, vil det uvegerlig føre til at noe blir glemt og utelatt, mens annet som kanskje bare er oppspinn blir knyttet til hans navn. På den måten kan de senere slektsledd lett komme til å få et noe skjevt bilde av denne i ett og alt snille kjempen. Når folk får høre bare om episoden ved Kjellolla, danner de seg ubevisst kanskje, i tankene et bilde av en svær brutal og brautende fyr som lemlestet alle som stod i veien for seg. Andre igjen kommer kanskje til å betrakte han som en lavpannet stor rise, og når disse forteller historiene videre, er det klart at framstillingen til en viss grad nødvendigvis må ta farge av deres subjektive oppfatning. Tvert imot var Christian hjertegod og forstandig og på samme tid sær og unseelig, et menneske av det slag vi dessverre finner altfor få av i dag. At det er med en viss stolthet Andebusokningene nevner bygdepatrioten Christian Bergs navn, er jeg viss på, og hva folk ellers mener om han, har kommet til uttrykk ved at man har gått i gang med å reise et verdig minnesmerke på gården Berg hvor han var født og levde alle sine 82 år, og hvor han døde 15. november 1917.
Kildeanvisninger Arbeidet med å gi et mest mulig pålitelig og nøkternt bilde av Christian Berg og hans liv har støtt på en del vanskeligheter da jeg har vært tvunget til å hente omtrent halvparten av opplysningene jeg har fått fra muntlige kilder. Ikke desto mindre må jeg få lov til å bringe en særlig takk til Otmar Berg som i ungdommen var nærmeste nabo til Christian. Han har gitt meg det meste av stoffet ved å berette med sin fine fortellersans. Foruten det har jeg lyttet til samtaler mellom folk som har fortalt hverandre historier de kjente om Christian, og om episoder de selv hadde vært vitner til. Av skriftlige kilder bygger jeg hovedsakelig på et fyldig innlegg Hjalmar Berg hadde i Vestfold Blad 24.januar 1947. Dessuten kan jeg nevne at årstallene er hentet fra Andebu kirkebok, som for øvrig er eldste i landet. Av dette er det jeg har laget den komposisjon som foreligger.
Odd Henrik Kolkinn Andebu 1965