9 144
redigeringer
Endringer
ingen redigeringsforklaring
av
Torbjørn Hallenstvedt
[[Fil:042.003.181.jpg|200px|mini|venstre|I.d. kort Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
[[Fil:042.003.101.jpg|200px|mini|venstre|I.d. foto Olav]]
Noen av Olav Hallenstvedt’s identitetsbilder fra krigens dager.
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]]
[[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
Bilde på forsiden: Durban, august 1940 (til høyre).
__TOC__
==='''Forord'''===
Første utgave.
Torbjørn Hallenstvedt, Chelmsford, England. desember 2014.
==='''Kilder'''===
Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840. Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. september.
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sine, og etter at de hadde fylt opp med brenselsolje, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos II, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bull. (I Vedlegg 2 er det en delvis liste over mannskapet som var med på Kosmosekspedisjonen denne sesongen)
Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
{| class="wikitable"
|-
! style="background:#ffdead;" | Kosmos-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Kosmos II-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Pelagos-hvalbåter
|-
! Kos II (248 GT)|| Kos I (248 GT)|| Gos I
|-
! Kos IV (248 GT)|| Kos XIII (258 GT) || Gos VIII
|-
! Kos V (248 GT) || Kos XIV (258 GT) || Gos IX
|-
! Kos VI (248 GT)|| Kos XV (258 GT) ||
|-
! Kos XVII (258 GT) || Kos XVI (258 GT) ||
|-
! Kos XVIII (258 GT)|| ||
|-
! Kos XX (356 GT)|| ||
|-
! H J Bull (573 GT)|| ||
|}
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap.
De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.
5.1 Fra Walvis Bay til Brasil.
Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap, nå om bord på HJ Bull. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann. Det var langt til Halifax, så det var nødvendig med ekstra hjelp. (Mannskapsliste finnes i Vedlegg 2)
HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på dekk, og enda varmere for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet.
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløya, den beryktede franske bygningene fangekolonien, og de kunne skimte fengselsbygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så og si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet.
Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.
Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned
Overtidslønn: 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje
Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt
Dimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.
Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1.006 1006 NHk.
Fart: 10.0 Knop
Kjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrte
Damptrykk: 220 PSI.
Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer.
I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør), og sersjant Johannes Storlid (mekaniker). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, og forlot endelig Port Washington 8. november. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gang.
Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''===
Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) . Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør.
Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned
Overtidlønn : 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane jernbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
- Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]
Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.
[[Fil:042.003.152.jpg|200px|mini|Utendørsbassenget på Eidsvold.]] [[Fil:042.003.159.jpg|200px|venstre|mini|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.
[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''
11.7 Livet på Eidsvold.
[[Fil:042.003.160.jpg|200px|venstre|mini|Olav og bikkja “Pepper”.]]
Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.
[[Fil:042.003.162.jpg|200px|venstre|mini|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:
[[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]]
[[Fil:042.003.163.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.
Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.
[[Fil:042.003.161.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og i slutten svart/hvit bildene her er tatt av avsnittet er noen bilder:han.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.
[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,.
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
[[Fil:042.003.214.jpg|200px|mini|venstre|Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]]
[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og høysvansen kjøres inn på låven.]]
16.3 Faste Inntekter.
[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]]
Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.
[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]
Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).
[[Fil:042.003.210.jpg|200px|mini|Torbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]]
Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.
Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
[[Fil:042.003.211.jpg|200px|mini|Magnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]][[Fil:042.003.213.jpg|200px|mini|venstre|Olav ved klippene i Dover, Kent.]]
16.4 Bryllup og Begravelse.
Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.
De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.
I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale i Tønsberg.
Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.
[[MediumFil:042.003.213215.jpg|Olav ved klippene i Dover, Kent.]] [[Medium:042.003.214.jpg800px|mini|Gravstøtten over Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapetand Magnhild Hallenstvedt, 13. juni 1980Andebu Kirkegård.]]
SLUTT.
(Lagt inn i Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Kolkinn 2015 med tillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt).
1.4 Typisk Bemanningsantall.
{| class="wikitable"|+ 1.4.1. KOKERIETs SKIPSMANNSKAP:Tot. ca. 75 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein || 1 || Stuert & Kokker || 4 ||Pumpemenn || 1 - 2 |-! Bestyrer || 1 || Baker || 1 || Maskingutt || 1 - 2 |-! Styrmenn || 4 || Pølsemaker || 1 || Reperatør || 1 |-! Sekretær || 1 || Tømmermenn || 2 - 4 || Smed || 1 - 2 |-! Inspektører || 2 || Matroser og Lettmatroser || 15 - 25 ||Donkeymenn || 2 - 3 |-! Telegrafist || 2 || Elektriker || 1 || Pumpemenn || 1 - 2 |-! Læge || 1 || Maskinister || 4 || Fyrbøtere || 11 - 13 |}
{| class="wikitable"|+ 1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: Tot. ca. 110 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | AntallKaptein|-1Stuert ! Vinsjmenn || 2 || Flensere & KokkerLemmere || 10 - 14 ||Kokere || 14 4|-Pumpemenn! Oppslagere || 2 || Skjærere || 16 || Kjeletømmere || 6 - 8 1|-2Bestyrer! Planformenn || 4 || Arbeidere || 48 || Seperatører || 41|-Baker|}1 Maskingutt{| class="wikitable"|+ 1-2Styrmenn.4.3. HVALBÅTMANNSKAP: Tot. 14 Pølsemaker|- 1! style="background:#ffdead;" | Stilling Reparatør! style="background:#ffdead;" | Antall1! style="background:#ffdead;" | Stilling Sekretær! style="background:#ffdead;" | Antall1! style="background:#ffdead;" | Stilling Tømmermenn! style="background:#ffdead;" | Antall2|-4Smed! Kaptein og Skytter|| 1 || Byssegutt || 1-2Inspektører ||Maskinister || 2Matroser & Lettmatroser15|-25Donkeymenn2-3! Styrmann || 1 || Telegrafist2Elektriker& Matros || 1 || Fyrbøtere || 3 Pumpemenn|-! Stuert || 1 || Matroser || 4 || - || -2Læge|-1Maskinister4|}
===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister.====
Thor ble sjøsatt i Hamburg i 1938, som bananbåten Santa Cruz. Skipet var bare på 3.144 tonn, men da den var bygd for å transportere bananer, var den mye hurtigere enn vanlige handelsfartøyer. Den hadde også en meget lav profil, noe som var en stor fordel i rollen som raider. Thor var en av de minste skipene tyskerne gjorde om til dette formålet.
Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i maskinrommet. Det var den 22,000 tonns postbåten Alcantara som Thor hadde truffet. Takket være skaden Alcantara hadde fått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble drept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner.
I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst. 3.2 Kosmos’ siste reise. Kosmos ankom Table Bay i Cape Town den 7. august 1940. Dette var ansett som en trygg havn, vekk fra tyske raidere og unnvannsbåter. Etter trefningen mellom Alcantara og en ukjent tysk raider den 28. juli hadde det vært stille. I begynnelsen av september anså NORTRASHIP og det Britiske Marinedepartementet at det var trygt for Kosmos å seile til det Karribiske Hav hvor den verdigfulle lasten kunne losses. Kosmos flyttet fra Table Bay til Simonstown den 5. september, for å fylle brenselsolje og få provianter ombord. Kokeriet dro tilbake til Table Bay den 8. september, hvor de var innom etter noe utstyr, og satte så kursen for Walvis Bay samme dagen. Kosmos ankom Walvis Bay den 12. september 1940, men var der bare 4 timer. De fylte opp med brennstoff igjen, of satte så avgårde mot Curacao, etter en kurs utstukket av det Britiske Admiralitetet. Det ble en lang og sen reise. Kosmos var nå skikkelig grodd til og maskinen måtte arbeide hardt for å få noe skikkelig fart på kokeriet. Den 26. September 1940 befant Kosmos seg i posisjon 0° 26' sydlig bredde og 32° 1' vestlig lengde, eller 475 natiske mil (880 km) nord-nordøst for Penambuco (Hvor Olav da befant seg). Ved 10-tiden om morgenen nærmet en liten uskyldig jugoslavisk båt som het Vir seg Kosmos, og plutselig skøyt et varselskudd mot dem som tegn til at de måtte stoppe. Det var Thor de hadde møtt! Kosmos var ubevæpnet, og overrumplet, så de hadde ingen sjanse til å sende ut noe nødsignal på radioen. Det tyske prisemannskapet kom i en liten motorbåt langsmed Kosmos. og deretter over rekken med revolvere og håndgranater i hånd. Hele mannskapet ble beordret opp på fordekket og måtte stå der med hendene over hodet. Etter endel parlamentering, ga priseoffiseren ordre til nordmennene: ”Dere har 20 minutter til å gå i livbåtene. Skipet skal senkes!” Mannskapet gikk i båtene, som for anledningen ble utstyrt med ekstra vann, proviant osv. og forberedet seg på en seiltur i passaten til Syd Amerika. Men slikt skulle det ikke gå. Tyskerne ombestemte seg og livbåtene ble stoppet. Mannskapet på 79 ble så slept bort til den tysk raideren og tatt ombord. Her ble de jaget ned under dekk og fratatt alle private eiendeler. Der fant de fort ut at de ikke var alene ombord. Det viste seg at det allerede var over 250 fanger der fra før, som hadde hatt samme skjebne som mannskapet på Kosmos. Det ble meget trangt om plassen! Den tyske raiderkapteinen Kähler ville gjerne ha fått en slik verdifull fangst til en fransk havn, men det var etter hans bedømmelse for mange vanskeligheter. Kosmos hadde nå lite brenselsolje igjen, og var veldig sakte. Hun hadde også to store skorsteiner akterut, som gjorde skipet lett tilkjennelig. Kähler bestemte seg for å senke Kosmos, noe han senere fikk hard kritikk for av sjefene i Berlin. De syntes at han i alle fall skulle ha prøvd å få Kosmos hjem. Kokeriet ble forlatt av nordmennene ca. kl. 12.-, men før dette skjedde, la nordmennene merke til at tyskerne brakte ombord beholdere og elektriske ledninger, samtidig som dekkslast og ting som kunne flyte ble kastet ned i maskinrommet. Ingen av Kosmos' mannskap så eller hørte at skipet ble senket, men kl. 20.- fortalte en av de tyske offiserer at kokeriet var blitt sendt til bunns, og senere beskrev raiderens mannskap svært gjerne hvorledes deres største kupp hadde foregått. Tidsinnstilte bomber hadde blitt plasert i maskinrummet, og med sin last på 106.000 fat hvalolje sank Kosmos stille og rolig med akterenden først, på 2,000 favners dyp. (Se posisjon 8 kartet). Den eneste som omkom, var skipets lille apekatt, hele mannskapets venn. I all ståheien ved oppbringelsen hadde en eller annen sluppet den løs, og siden var det umulig å fange den inn igjen. Mannskapet tok dette tapet hardt. Den tyske raideren krysset i farvannet et par dager, for å fjerne alle spor etter senkningen. Deretter satte den full fart, for hurtigst mulig å komme seg vekk fra åstedet, før ettersøkningen satte inn. Allierte skip og fly søkte etter Kosmos i flere dager, men da man ikke fant spor etter hverken fartøy eller mannskap, ble det meldt savnet. Kosmos var forsikret av NORTRASHIP for £542.373, men de ombord følte heller tapet personelig. En av mannskapet på Kosmos fortalte senere hva han og mange andre følte, da de forlot sitt skip: ”De fleste av mannskapet hadde vært med Kosmos siden dens første tur, og det var mangen en tåre som ble felt, da de gikk fra borde for siste gang. Det var også et godt skip. Bra arbeidsforhold og bra leveforhold. En skipsånd som dessverre ikke har vært å gjenfinne etter krigen. At skipet også i fangst hadde sine gode sider, er unødig å fortelle, og konkurrentene talte med respekt om dets bragder på fangstfeltet” .......”Mesteparten av mannskapene som var med Kosmos på dens siste tur, dro atter sydover med Kosmos IV i 1946. På veien fra Curacao til Cape Town passerte kokeriet temmelig nær stedet, hvor gamle Kosmos var senket, og alle tenkte med vemod på det gode skip og på den gode tid det gamle kjære skip var flaggbærer for.” 3.3 Fanger ombord Thor. Etter at de hadde forlatt området der Kosmos sank, fikk Thor en annen kjele-rengjøring. De lå nå å drev i Atlanterhavsdønningene i 12 dager. Den 8. oktober ble et skip på vei fra Europa til Syd-Amerika observert. Thor åpnet ild, men skipet begynte å sende ut alarmsignal på radioen sin. Først etter 212 kanonskudd og en torpedo ble skipet senket. Det var det britiske fryseriskipet Natia 9 med et mannskap på 85 (hvorav en ble drept), som var på vei til Buenos Aires for å hente kjøtt. Det ble nå 368 fanger ombord Thor. Det tyske forsyningsskipet Belgrano (ex. Rio Grande) møtte Thor den 15. november 1940. Endelig kunne Thor bli kvitt alle fangene ombord, inkludert 79 sjøfolk fra Kosmos. Fangene var også glade for at de kunne komme seg vekk fra Thor, som helt sikkert ville ha blitt senket hadde et britiske krigsskip fått anledning til det. De var jo også nå på vei til lands, og forhåpentligvis, på vei hjemmover. 3.3 I tysk fangeleir. Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de holdt til 10. januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på nordøstkanten av Paris. Her forble de til 10. april.[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og suksesser (Kosmos er nummer 8).]]De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland, mellom Bremen og Hamburg. Her fikk de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Ole Wegger, Solglimt and Pelagos. Disse mannskapene hadde blitt tatt av den tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i fangeleiren. Etter en stund ble alle sent med tog til Stettin, på nordkysten av Tyskland, hvor de gikk ombord D/S Donau. De ankom Oslo 3. mai 1941. I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de igjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, og etter det var de frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem. Etter at mannskapet hadde kommet hjem, ble Kosmos’ skjebne kjent av de norske myndighetene i London. Olav og vennene hans i Nova Scotia fikk, imidlertid, ikke greie på før etter krigen hvor nær de hadde vært til å blitt tatt av tyskerne, og sendt hjem til Norge som “æresgjester”. 3.5 Raideren Thor etter 15 november 1940.Etter at Kosmos-mannskapet hadde forlatt Thor, fortsatte raideren sitt oppdrag. I slutten av april 1941 kom Thor omsiders tilbake i Hamburg, og slik sluttet den første, meget vellykket, krysstokten. De hadde vært til sjøss 329 dager, hadde seilt 57,532 natiske mil (106,550 km) og sunket 12 skip på totalt 76,547 tonn. ===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''==== 4.1. I Durban. I august 1940 ble Kos XXIII seilt fra Walvis Bay til Durban i Syd Afrika, for å bli utlånt til den britiske marine. Olav var ekstra fyrbøter ombord på denne reisen, og de seilte sammen med Kos XXI og Kos XXII. Senere kom også Kos XIX fra Walvis Bay, og Syvern fra Montevideo, Uruguay, til Durban. De fire Kos-båtene hadde vært en del av Kosmos II ekspedisjonen, mens Syvern var fra Thor Dahls rederi. Alle båtene ble satt inn på veksted i Durban til reparasjon, og ble der utstyrt ferdige for å jakte på tyske ubåter. De fem norske hvalbåtene dannet den “16. Anti-ubåtgruppe”, og skulle baseres i Alexandria, østre Middelshavet. Royal Navy trang fartøyer spesiellt i dette området, etter at Italia hadde erklært Storbritannia krig i juni 1940, og den franske flåten hadde blitt “nøytralisert “ i juli 1940. Den britiske marine måtte flytte flåten sin fra Malta til Alexandria, siden Malta lå bare en kort flyreise fra Sicilia og kunne lett bombes. Mussolini prøvde nå å kopiere tyskerne ved å angripe Egypt i september 1940 (fra sin koloni i Libya), og Hellas i oktober 1940. Det gikk dårlig for dem på begge fronter. De Allierte styrker kastet dem fort ut av Egypt, og grekerene slo dem tilbake inn i Albania. På slutten av 1940 ankom marinemannskapene til hvalbåtene i Durban for å bli kjent med båtene. Hver båt fikk en besetning på 25 mann, og kapteinen for Kos XXIII var Kommandørløyntnant J J Reid, RNVR (RNVR står for Royal Navy Voluntary Reserves, som var frivillig reserve mannskap i den britiske marine). Mot slutten av januar 1941, seilte gruppen fra Durban opp langs kysten av Afrika til Alexandria, via Suezkanalen. Her tilsluttet de seg Admiral Sir Andrew B Cunningham’s middelhavsflåte. 4.2. Begynnelsen av 1941. Da Italia overfalt Hellas i oktober 1940, minnet den Greske Regjeringen britene hva statsminister Neville Chamberlain hadde lovet dem i april 1939: “Hvis Grekenland noengang blir angrepet, ville Storbritannia gi militær hjelp”. En britiske ekspedisjonsstyrke ble sendt til Hellas, men den var heller liten. De britiske generalene i Egypt måtte dele på resursene, da de nå måtte kjempe på to fronter: forsvare Egypt og hjelpe grekerne. [[Fil:042.003.220.jpg|400px|mini|Østre Middelhavet, tidlig 1941. (Blå skrift = Allierte områder, Rød skrift = Italienske områder)]]For Admiral Cunningham, imidlertid, ga denne utviklingen Royal Navy en viktig strategisk premie som kunne bruke ovenfor den italienske flåte. Kreta, med sin fine naturhavn i Suda Bay, var en idiell base for den britiske marinen midten i Middelhavet. Etter invitasjon fra den greske regjering kom britiske marinefartøyer til Suda Bay bare tre dager etter det italienske overfallet på Hellas. Tidlig på morgen den 29. oktober 1940 kom en gruppe britisk militære til Kreta for å rekognosere, og allerede sent samme dagen seilte en liten britisk flåtestyrke ut fra Alexandria med kurs for Suda Bay. Flåtestyrken bestod av to forskyningsskip, to bevæpnede landingsfartøyer og nettleggeren Protector. Samtidig ankom krysseren HMS Ajax med 2. bataljon Yorkshire og Lancaster Regiment. Den eneste reaksjonen fra italienerne var et par ufarlig luftangrep. 4.3. Kreta, april og mai 1941. Transporten av den britiske hovedstyrken til Hellas med alt utstyr og forsyninger begynte 4. mars og tok syv uker. Den 11. April ble Kos XXIII og Syvern eskortert fra Alexandria til Suda Bay av den britiske jageren HMS Greyhound. MannskapslisterKos XXI og Kos XXII fulgte snart etter. I de syv ukene det tok å få alle britiske troppene over til Hellas, forværret situasjonen i området seg betraktelig. Som svar på den britiske styrken, nå etablert i Hellas, og for å hjelpe sine italienske allierte, innvaderte Tyskland Jugoslavia, og angrep deretter Hellas i April 1941. Mens grekerne hadde greid å kaste italienerne ut av landet sitt, så var den tyske krigsmaskin noe helt annet. Tyskerne puffet hurtig både den greske hæren og de britiske ekspedisjonsstyrkene sydover. Transporten av britiske styrker ble satt i revers, og dermed begynte en annet sørgelig britisk tilbaketrekning. Første etappe av tilbaketrekningen var å redde troppene over til Kreta, hvor de kunne forsvare øya med hjelp av den britiske marine. Dessverre hadde det britiske luftforsvaret så få fly igjen i dette området, at det tyske Luftwaffe hadde total kontroll i lufta. Evakueringen kom til å bli kostbart for Royal Navy både i store og små skip. Etter flere dagers luftangrep, slo Luftwaffe ordentlig til tidlig om morgenen den 20. mai 1941. Tyske fallskjermsoldater begynte å hoppe ut av transportfly vest for Suda Bay, samtidig som jagerfly angrep og bombet skipene i Suda Bay. Tyskerne hadde begynt et av historiens stort luftangrep. Planene var at 23.000 tropper skulle landes på Kreta i løpet av fire dager. Etter at fallskjermjegerene hadde tatt flyplassen ved Maleme, skulle hovedstyrken lande i Ju 52 troppefly som hver holdt 500 soldater. Jagerflyangrepet ble ledet av en fanatisk nazist, General Wolfram Freiherr von Richthoven, som ledet Fliegerkorps VIII. Han disponerte en stor styrke av bombefly, jagerfly og rekonniseringsfly, i alt 716 flymaskiner. Flesteparten av disse angrepet Royal Navys Middelshavsflåte. Etter at de tyske flyene hadde gjordt seg ferdig i Suda Bay den dagen, så var mange av skipene der i en sørgelig forfatning. Flere store skip var i full brann, og en av de midre båtene som ble truffet var Kos XXIII. Ingen av mannskapet ble såret, men tre dager senere ble båten bedømt et totalt vrak. Den 23. mai 1940 ble bunnventilen på Kos XXIII åpnet, og den lille båten som Olav hadde seilt med fra Walvis Bay til Durban, sank ned til bunn av Suda Bay. 4.4 Resten av den “16. Antiubåtgruppe”, Den 22. mai 1940 var det Syverns tur. Båten ble litt skadet under et luftangrep i Suda Bay, og en av mannskapet ble drept. Fem dager senere (27. mai 1940) ble Syvern igjen truffet av tyske bomber, rett etter at de hadde satt ut på seilasen tilbake til Alexandria. To av mannskapet ble såret, og båten sank. Resten av mannskapet kom seg i livbåten, og rodde i land i Kreta. De måtte deretter gå tvers over øya og alle unntatt to mann bli evakuert derfra den 30. mai. Den samme dagen som Syvern sank, ble Kos XXI truffet av en bombe på veien tilbake til Alexandria. To marinegaster ble drept, men båten klarte å komme seg tilbake til Egypt. Resten av båtene i Suda Bay ble nå angrepet av Luftwaffe hele tiden, så de ble alle beordret tilbake til Alexandria. På veien dit ble Kos XXII senket den 2 juni 1941, men heldigvis uten tap eller skader til besetningen. Innen juni 1941 var det ikke mye igjen av den “16. Antiubåtgruppen”, da bare en båt kom tilbake til Alexandria fra Kreta, og den var skadet. Kos XIX, imidlertid, var i god stand og hadde patruljert havområdet nord for Libya. Etter reparasjon, så begynte også Kos XXI å patruljere i dette området. I september 1941 ble Kos XIX omdøpt til HMS Cocker, og Kos XXI fikk navnet HMS Whippet. HMS Whippet (Kos XXI) ble bombet og sank nord-nordøst for Bardia, Libya den 4. oktober 1941, med tap av en mann. HMS Cocker (Kos XIX) ble torpedert og sank nær Tobruk den 3. juni 1942. Uheldigvis mistet 15 mann livet i denne episoden. 4.5 Kos XXIII “står opp fra de døde”. Det var slutten de fem små hvalbåtene som hadde dannet den “16. Anti-Ubåt Gruppen”. De hadde nå alle sunket og lå på bunnen av Middelhavet. Det var i alle fall det de i Royal Navy trodde. Kos XXIII, som hadde blitt sunket i Suda Bay, lå grunnt og ble hevet og reparert av Tyskerne i løpet av 1941. I februar ble den omdøpt Antiubåtjager UJ2104 Darvik.[[Fil:042.003.221.jpg|400px|mini|De siste hvilestedene for båtene i den “16. Antiubåtgruppe”.]]Darvik tjenestegjorde i den tyske marine utenfor Kreta inntil 18. september 1943, da den ble skutt i filler av de britiske torpedojagerene Eclipse, Faulknor og Vasilissa Olga. Igjen ble bunnventilen åpnet, og igjen sank Kos XXIII til bunnen av Middelshavet, denne gangen for godt. 4.6 Oppsummering. Den “16. Antiubåtgruppe” hadde forsvunnet ned i Middelhavet innen juni 1942. Med et tap av 5 ut av de 5 båtene i gruppen, hadde den britiske marine lidd et 100% tap. Det var ikke mange andre enheter innen Royal Navy som hadde lidd så mye. Hvis en tenker litt over det, ved hevningen av Kos XXIII, og deretter senkning, så hadde gruppen hatt et 120% tap! ===='''VEDLEGG 5: Pinguins fangst, og Thorshammers flukt.'''==== 5.1 Den Norske Hvalfangstflåten, 1940-41 Sesongen.[[Fil:042.003.222.jpg|400px|mini|Posisjonene til de norske hvalkokeriene og forsyningsskipet, 14. januar1941.]]De tre norske hvalkokeriene, Thorshammer, Pelagos og Ole Wegger, hver med sine syv hvalbåter, hadde dratt fra Halifax, Nova Scotia tidlig i oktober 1940. De kom til feltet, via Curacao og Monevideo, i midten av november og satte i gang med å fiske hval. Radiotafikken mellom hvalbåter og kokerier begynte da, og kunne høres så langt unna som i Nova Scotia! Hvalkokeriet Solglimt ble denne sesongen brukt som transportskip, og forlot New York i november med forsyninger for hvalflåtene. De hadde også med seg kanoner til kokeriene, selv om ingen hadde noe tro på at det var nødvendig så langt syd. 5.2 Pinguins store fangst. Den 14. januar var hvalkokeriene og hvalbåtene spredt ut fra øst til vest med Pelagos på 0°Vest, Ole Wegger med forsyningsskipet Solglimt på 5°Vest and Thorshammer på 15°Vest. Tidlig på morgenen var hvalbåten Globe VIII på vei tilbake til kokeriet sitt, Ole Wegger, med 2 hvaler. Kaptein Kjellstrøm ble litt mistenksom da han hørte ordren fra kokeriet at Globe VIII, Pol VII og Thorarinn nå måtte komme å levere hvalene sine. Stemmen til han som ga ordren var ukjent, og hadde en rar aksent. Og ikke nokk med det, Kjellstrøm visste at Pol VII ikke hadde fått noe hval. Da hvalbåten kom nær nokk til at kapteinen kunne se Ole Wegger og Solglimt i kikkerten så han også at et annet, væpnet, skip lå ved siden av dem.Kaptein Kjellstrøm meldte så tilbake til kokeriet at han hadde jag på en blåhval, og trakk seg så tilbake. De gjemte seg bak et isfjell og rapporterte at de hadde fast i en blåhval. Deretter ba Kjellstrøm Thorarinn om assistanse, på grunn av at de hadde fått en wire i propellen og trengte hjelp. Så snart Thorarinn kom bort til dem, forklarte Kjellstrøm hva han hadde sett. Isammen gikk de vestover så fort de kunne for å advare Thorshammer. (PolVII klarte også å rømme unna, og kjørte i full fart samme retning)Det var den tyske raideren Pinguin Kjellstrøm hadde sett i kikkerten. Før dette hadde Pinguin hatt en meget vellykket sesong i Stillehavet, der de hadde tatt eller senket 11 allierte skip. Nå var det turen til den norske hvalfangstflåten. Med ett slag hadde Pinguin tatt to store hvalkokerier (Ole Wegger og Solglimt) og 4 av deres 7 hvalbåter. Sent samme dagen tok Pinguin også Pelagos og 6 av dennes 7 hvalbåter. Den tyske raiderkapteinen Krüder hadde gode grunner til å være fornøyd. 5.3 Thorshammers flukt. På Thorshammer fikk kaptein Einar Torp seg en ordentlig skrekk. Alle hvalene utenfor skuten ble forlatt, og det kjøttet som lå på planen ble bare liggendes. Kokeriet satte full fart sydover samtidig som de varslet de 5 hvalbåtene som var vekk fra skuten på radioen ved bruk av et spesielt kodeord. I hui og hast ble alle livbåtene på hvalkokeriet svunget ut og gjordt ferdig til nødsbruk. All bruk av privat radio ble forbudt, bare mottageren i radiorommet sto på. De var bekymret for Pelagos som anropte Solglimt, uten å få svar, og som sa at de var på vei vestover for å fylle opp med brenselsolje. Det var ikke noe de på Thorshammer kunne gjøre: Pelagos lå på den andre siden av raideren, og de torde ikke å bruke radioen i tilfelle Tyskerne peilet dem inn. Ut på dagen hadde alle Thorshammers hvalbåter, unntatt to, kommet fram til kokeriet, og alle sammen fortsatte sydover til de kom ned til isen. De satte så kursen vestover mot Syd-Georgia. En av hvalbåtene ble sendt i forveien med beskjed om hva som hadde skjedd. Denne hvalbåten kom til Syd-Georgia den 19. januar. Beskjeden ble gitt til lensmannen der, som sendte den videre til Port Stanley på Falklandsøyene, og så videre. Thorshammer kom fram til Grytvika 20. januar, og et par dager etter var hele flåten samlet. Thorshammer tok opp fangsten igjen den 1. mars, men denne gangen fikk de beskyttelse av den store britiske handelskrysseren Queen of Bermuda. Fangsten sluttet 9. april 1941, og 11. april ankom de Montivideo i Uruguay. Hvalkokeri og hvalbåtene Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, Globe VIII, Globe IX og Pol VII seilte så opp til Trinidad. Deretter seilte de til Curacao, hvor hvaloljen ble losset, og 6 gutter fra Aruba ble hyret. De lå der fra 29. april til 4.mai. Alle seilte så til New Orleans, hvor hvalbåtene ble etterlatt for reparasjon og vedlikehold. Etter en uke, seilte Thorshammer med kurs for New York. Hvalkokeriet kom dit 23. juni, og all spermoljen ble losset. Reisen gikk så videre til Halifax, hvor Olav senere mønstret på. 5.4 Pinguins uskyldige ofre. I motsetning til Kosmos, fikk alle tre hvalkokeriene og hvalbåtene prisemannskaper ombord, og ble seilt til Bordeaux i tyskkontrollert Frankrike. Den verdigfulle lasten tok selvfølgelig Tyskerne. Alle kom fram, unntatt to hvalbåter som ble senket av den britiske marinen i Biskayabukta. De norske hvalfangerene ble først internert i en fransk fangeleir, og så sendt til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland. Der møtte de til sin store overaskelse mannskapet fra Kosmos. (For deres videre skjebne, se Vedlegg 3, kapittel 3.4). ===='''VEDLEGG 6: En liten Historie om Eidsvold, Katonah.'''==== Artikkel av Christina Rae, Historiker, Bedford, Westchester, New York Stat.(Oversatt og omarbeidet av Torbjørn Hallenstvedt) 6.1. Eidsvold. Eiendommen Eidsvold i Katonah var et feriehjem for norske sjøfolk under andre verdenskrig. Noen av husene som ble brukt av sjøfolkene og de ansatte, eksisterer fremdeles. Bygningene har forlengst blitt oppdelt i leiligheter, og ligger langs nådagens Cedar Road. Svømmebasenget og tennisbanen som en gang var der har forlengst forsvunnet, og hele det gamle parklandskapet har forlengst blitt oppdelt i individuelle eiendommer. De norske sjøfolkene bodde i huser som hadde blitt bygd av de forrige eierene. Disse bygningene ligger på toppen av et høydedrag, og det er fremdeles et lite skogholt bak dem. Dette gir eiendommene en privat, rolig, beliggenhet selv om de ikke ligger langt unna en travel motorvei og tettstedet Katonah. På begynnelsen av 1900-tallet, da området var et jordbruksdistrikt og mer åpent, måtte utsikten derfra ha vært praktfullt. 6.2. Brookwood Arbeiderskole. Eiendommen hadde vært skole før den ble kjøpt av nordmennene, og var ingen alminnelig skole. Før første verdenskrig hadde William Mann Fincke, en sosialistisk presbyterianerprest, kjøpt den 200-måls gården i Katonah. Fincke var da pastor i Presbyterianerkirken i Greenwich i New York. I 1917 holdt han en meget pasifistisk preken, som i følge hans nekrolog, “førte til at han måtte forlate sitt embed” (New York Times, 1. juni 1927). I første verdenskrig tjenestegjorde han i den Presbyterianske Sykehusetaten i Frankrike, og etter han kom tilbake, grunnla han, sammen med hustruen Helen Hamlin Fincke, en skole i framhuset på gården sin. Skolens formål var å undervise freds- og arbeider-studier til 16-19 år gamle arbeiderklassegutter. Denne under-visningen var en del av den Internationale Fredsbevegelsen, dannet i Storbritannia i 1914. I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag. I 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i murstein og flere småbygninger. Førtito eldre ungedommer var innmeldt i et to-års studie, og i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste akademiske år.Sommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger. 6.3. Brookwood’s Nedgang. Skolens problemer begynte i august 1928 da Den Amerikanske Arbeiderforening reagerte på at rektor Muste forsøkte å knytte skolen til det nyetablerte radikale Konferansen for Progressive Arbeideraksjoner. Arbeiderforeningen fordømte Brookwoodskolen offentlig og anbefalte alle andre arbeiderorganisasjoner til ikke ha noe med stedet å gjøre. Muste måtte forsvare skolen mot anklagen at Sovietvennlige demonstrasjoner hadde blitt arrangert der og at antireligiøs propaganda var en del av undervisningen. Lærerene hadde forskjellige meninger om Mustes ideer, men innen 1930 var det studenter fra Tysklend, Costa Rica, Guatamala, Storbritannia og selvfølgelig fra USA der. I 1931 feiret skolen tiårsjubileum, og Muste erklærte at “vi har våget å stå for frihet i vår undervisning” (25. januar 1931, New York Times). Uenigheten med Den Amerikanske Arbeiderforening fortsatte imidlertid og i 1933 avgikk Muste fra Brookwood, og ble medlem av det Komunistiske Arbeiderpartiet. Som ny rektor ble Tucker P. Smith, sekretæren i den Internationale Fredsbevegelsen, utnevnt. Studentnummeret begynte imidlertid å minke. Sener på trettitallet led skolen av idiologiske og finansielle problemer. Etter at skolen ikke hadde betalt skatt i to år, måtte den avvikles i 1938. I august samme året ble den 200-måls eiendommen med alle bygningene solgt av E. P. Barrett, auksjonarius. Kjøperen, Barbara Silver, solgte eiendommen rett etter til Rosedale Engineering, som hadde stedet i to år, før de solgte det til Stanroy Estates i New York i 1940. Ved dette salget besto eiendommen av: “en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på omtrent 200 mål, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møblerte. 2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møblerte. 1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møblert.2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møblerte.Tilsynsmannsbolig.... møblert.Garasje for 6 biler i stein og betong.(National Real Estate Clearing House, Westchester News Letter, November, 1940) I 1942 kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Company, et NORTRASHIP frontfirma, skoleeiendommen og Eidsvold feriested ble grunnlagt. 6.4. Deerbrook Norwegian Holding Corporation. I følge Peter Simondsen, advokat i NORTRASHIP og rådgiver til Skipsfartsdirektør Øvind Lorentzen, kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Corporation eiendommen for å “skape et rekovaliseringshjem for norske sjøfolk”. Videre sa pressemeldingen at mange pasienter som hadde vært på White Plains Hospital nå kunne sendes direkte til Eidsvold (Northern Westchester Times, 13. august 1942). I en avisartikkel en måned senere ble Eidsvolds formålet beskrevet litt mer detaljert: “NORTRASHIP har undertegnet kontrakt for kjøp av eiendommen for sjøfolk fra den Norske Marine og handelsflåte mens deres båter er til reparasjon i New York området” (New York Times, 1. September 1942). Feriesenteret ble offisielt åpnet torsdag 11. februar 1943. Kronprins Olav møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og formelt døpte stedet “Eidsvold”. Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerer hva nordmenn kjemper for og strever for å bevare”. (New York Times, 12. February, 1943). Eidsvold i Norge var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den amerikanske konstitusjon og britisk parlimentarisme. (Navnet Eidsvold passet fint for stedet: “Eid” betyr egentlig vei rundt en foss, mens “vold” er et opphøyet jordstykke. Stedet hadde en stor plen som lå fint til på toppen av et høydedrag og de to bekkene der hadde vel kanskje noen småfosser). Det er ikke helt på det rene om stedet ble brukt som et rekonvaliseringshjem eller som feriested for sjøfolk som ventet på hyre, eller til begge formål. I 1943 sto det i en avisartikkel at “125 friske sjøfolk ventet der på å tjenestegjøre ombord skip”, og at mange av disse “hadde vært torpedert flere ganger. Frank Olsen, 35 år gammel, sa han hadde måtte forlate tre skip som hadde blitt senket”. Etter mai 1945 var behovet for å gi norske sjøfolk et hjem ikke lenger der, og stedet åpnet døren til andre gjester. Et 1946 avertissement i New York Times tilbød “200 mål med skogkledd park, tennisbane, sportsbaner, svømmebasseng, skandinavisk mat med smørbrød, enkle eller doble rom. Hendvendelse til Eidsvold, Katonah, New York” (New York Times, 19. july 1946). Det norske frontfirma eide fremdeles stedet, men rekonvaliseringshjemmet for sjøfolk hadde nå blitt feriested som spesialiserte seg på utendørssport og kulinariske gleder. Dette var nok i stor etterspørsel etter krigens mangler. På mange måter liknet dette på rehabilitetsprogrammet de norske sjøfolkene hadde fått under krigen. Fire år senere skjedde en tragedie på Eidsvold som minnet om de skjebnene mange norske sjøfolk hadde møtte under krigen. En notis i New York Times i 1950 nevner at “James A. Anderson Jr., 8 år gammel, druknet i dag alene i et svømmebasseng på Eidsvold, et gods som den Norske Regjering hadde benyttet som feriehjem for norske handelssjøfolk under annen verdenskrig, og som nå ble brukt til feriehytter om sommerene” (New York Times, 22 juli 1950). 6.5. Etter Deerbrook Norwegian Holding Corporation. Neste året solgte Deerbrook Norwegian Holding Corporation Eidsvold til Albert Stone, et eiendomsfirma. Godset, takstet til $110,000, besto av 200 mål med “to administrasjonsbygninger, flere småbygninger med fem til ti rom hver,flere andre små-bygninger......en garasje for seks biler og andre uthuser” (New York Times, 16 november 1951). Hvis en sammenlikner denne eiendomsbeskrivelsen med den i 1940, så er det veldig lite forskjell. Noen av småbygningene hadde muligens blitt bygd etter at Eidsvold ble feriested i 1945, og disse solgt Albert Stone som egne bosteder en kort tid etter. De større bygningene delte han opp i leiligheter, og solgt disse til private eiere. Christina Rae,April 2008. ====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''==== 7.1. Før Krigen. Ellen Stub ble født i Oslo 14. oktober 1903, og var datter av Otto Stub og Ragnhild Jensen. Ellen giftet seg med Peter Theodor Broch i 1929. Theodor var født i 1904 og var sønn av oberst Ole Jacob Broch og Henny Salvesen. Etter at han var ferdig på gymnaset i Oslo i 1922, flyttet Theodor til Rjukan hvor han arbeidet som journalist. Han var en ivrig tilhenger av “Mot Dag” bevegelsen, og grunnla Rjukan Arbeiderblad. Han studerte jus i fritiden sin, og i 1928 tok juridisk embeds-eksamen (Cand.jur.) ved Universitetet i Oslo. Etter at Ellen og Theodor giftet seg, praktiserte Theodor et år som sakfører i Oslo, mens Ellen var husmor. I juni 1930 flyttet Ellen og Theodor opp til Narvik, som var nær hvor Theodors far var stasjonert. Theodor fortsatte sakfører-karriæren sin, først som assistent til en reisende dommer. Snart etter startet han sin egen sakførerpraksis i Narvik med Ellen som kontordame og sekretær. De kjøpte et hus i Narvik i 1932, og Ellen fikk en datter, Siri, 12. august 1937. Theodor fortsatte i politikken. Han ble først medlem av kommune-styret, og så valgt til rådmann i Narvik i 1934. 7.2. Krig kommer til Norge. Den 9. april 1940 kom krigen til Norge. Hele befolkningen i Narvik ble vekket tidlig på morgenen av ekslosjonene da de to norske panserskipene, Norge og Eidsvoll, ble sunket av tyskerne. Tyske tropper okkuperte byen, men lot siviladministrasjonen fungere uberørt. Som rådmann arbeidet Theodor utrettelig med å organisere byens tjenester til tross for alt kaoset. Ellen og Siri måtte forlate hjemmet deres, da dette lå nær havnen og utsatt til. De måtte overnatte hos forskjellige venner, ofte sove på gulvet og greie seg så godt de kunne. Befolkningen begynte etter hvert å forlate byen, men tyskerne snart stoppet denne flukten. Mens Theodor hjalp folk så godt han kunne, prøvde han også å hindre de tyske okkupasjonsmaktene. Han ble arrestert etter en mindre overtredelse, funnet skyldig i sabotasje og dømt til døden. Bystyret appellerte, og Theodor ble løslatt.[[Fil:042.003.223.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]] Etter flere sjøslag i området sank den Britiske Marine alle de tyske marinefartøyene der, og de tyske troppene var avskåret. Churchill ga ordre til at Narvik skulle gjentaes, og angrepet begynte 28. mai 1940. Theodor sto på taket av sykehuset å så på det britiske skips-bombardementet av byen. Til sin store forskrekkelse så han at nedslagene kom nærmere og nærmere rektorboligen der Ellen og Siri oppholdt seg. Han sprang gjennom gatene til huset for å få dem ut, og de hadde akkurat klart å komme seg unna da huset fikk en fulltreffer. Et par timer senere flyktet tyskerne, og byen ble frigjordt av britiske, franske, polske og norske tropper. Dette var den første tilbakegang tyskerne hadde opplevd siden krigens begynnelse. Dagen etter ble det bestemt at alle kvinner og barn skulle evakueres fra byen. Ellen og Siri dro så nordover til Tromsø, hvor Theodors far beskyttet kongen og regjeringen. [[Fil:042.003.224.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]] Etter en uke med tyske flyangrep, ble det nødvendig å evakuere resten av sivilbefolkningen fra Narvik. På flere netter ble folk transportert nordover i små fiske-skøyter, og Theodor og byens arkiver var ombord den siste båten. På grunn av at situasjonen i Frankrike nå forværret seg, bestemte de britiske og norske myndighetene å trekke sine styrker ut av Norge, og for Norge å fortsette krigen basert i Storbritannia. 7.3. Flukten til USA. Fiskebåten med Theodor seilte nordover, først til Harstad, og så videre til Tromsø. Kongen og regjeringen hadde imidlertid reist derfra, og det hadde også Ellen, Siri og Theodors far. Faren hadde imidlertid lagt igjen en beskjed hvor Ellen og Siri oppholdt seg. Etter at de hadde funnet hverandre, reiste de tilbake til Harstad. Tyskerne hadde enda ikke nådd så langt nordover. En venn lånte dem ei hytte hvor Ellen og Siri kunne oppholde seg, mens Theodor prøvde å hjelpe alle de som hadde flyktet til Harstad.
Etter et par dager kom tyskerne til Harstad. Theodor ble gjenkjent av en offiser, og ble igjen arrestert som britisk spion. Han klarte å rømme (i ei drosje!), hentet Ellen og Siri i hytta, og de kom seg unna i en liten fiskeskøyte.
Som kone til en etterlyst “spion”, ble Ellen nå holdt under oppsyn av Gestapo. Situasjonen ble etter hvert værre, og i februar 1941 fikk de hjelp til å flykte over til Sverige. Fra Sverige tok de den samme veien som Theodor hadde tatt til USA, og møtte han i Chicago i slutten av mars 1941.
7.5. Tilbake til Norge, og en tidlig død.
Etter at de hadde kommet tilbake til Norge, dro familien tilbake til hjemmet sitt i Narvik. Theodor fortsatte som sakfører og byens Rådmann opp til 1949. Han ble valgt til Stortinget i 1945 (Representant for Kjøpstedene i Nordland, Troms og Finnmark), men ble ikke gjenvalgt i 1949. Theodor ble tildelt “Deltagermedaljen” i 1945, og Frankrikes “Légion d'honneur” i 1946.
I 1949 ble Theodor valgt til Rådmann i Tønsberg, en stilling han hadde inntil 1973. Ellen døde 21. mai 1950, 47 år gammel. Datteren Siri hadde da ennu ikke fyllt 13 år.
7.6. Theodor og Mathilde.
[[Fil:042.003.226.jpg|200px|mini|“Bikkja til Broch” i Haugarparken, Tønsberg, 2009.]]
Etter Ellens død giftet Theodor seg igjen samme året med Mathilde Oftedal. Mathilde hadde ikke vært gift før, men hadde en gutt, Lars, født 1. januar 1939.
Mathilde var født i Stavanger i 1909, og hadde vært journalist i Stavanger Aftenblad før krigen. Brødrene hennes hadde blitt alvorlig harselert av tyskerne under krigen, noe som gjorde et varig inntrykk på Mathilde. Etter krigen arbeidet hun derfor utrettelig for å hjelpe jøder som hadde overlevd fangeleierene i Tyskland.
I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han skrev flere bøker om byens historie, og visste akkurat hva byen trengte. På en tur til Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og Remus, Romas grunnleggere. Da han kom hjem til Tønsberg, presenterte han regningen til bystyret, men de ville ikke betale for ulven. Det ble et forferdelig spetakkel, med mye avisskrivning. Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!
Theodor forble aktiv i politikken selv etter at han sluttet som rådmann i 1973. Familien flyttet til Frogner i Oslo hvor han kampanjerte for immigrantenes rettigheter i Oslo. Han ble medlem av Bydelsutvalget for Gamle Oslo og formann i Norsk Pakistansk Forening, som han stiftet i 1978.
Mathilde hadde en sommerbolig i Sandvika i Viksfjorden nær Larvik, og ekteparet tilbrakte mye av sin tid der. Mathilde døde i april 1998, og Theodor døde bare et par dager etter.
I 2004 overdro Ellens datter, Siri, sin del av boligen ved Larvik til barna til Lars. Hun bodde da i Arendal, rett ved sjøen.
7.7. Noen Familiehemmiligheter.
Jens Christian Hauge var da gift og hadde to barn. Jens plasserte kona si på en liten spartansk sæter i Vestre Slidre, mens han innkvarterte Mathilde i en Milorg dekkleilighet i Oslo.
Rett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med en nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. Denne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 2004. Jens Christian. Hauge døde i 2006.
7.8. Hvem stjal Romulus og Remus?