9 144
redigeringer
Endringer
I slutten av september 1944 sa han farvell til Port Washington Yacht Club, og dro så med subwayen tilbake til Brooklyn.
==='''Kapitel 14: Port Washington Yacht Club. ===
Kapittel 14: Bonde i Brooklyn.
14.1 Et nytt sted å bo.
I Brooklyn fikk Olav rom i 568 54th Street. Det var i et “Brunsteinshus”, en hustype som som er vanlig i mange deler av Brooklyn. Han kom til å bli boenes der nesten et helt år.
Huset hadde blitt bygd ved århundreskiftet, og hadde 6 store soverom og en stor hage på baksiden. Eiendommen lå i Sunset Park området av Brooklyn, og ikke langt fra subwaystasjonen på hjørnet av Fourth Avenue og 54th Street (BMT Linjen).
Hver gang Olav fikk et nytt sted å bo i USA, mått han fortelle de amerikanske myndighetene. Han hadde først registrert seg i Katonah, så det var til det kontoret han måtte melde fra hver gang han flyttet. Dette er kortet hans fra slutten av 1944:
Olavs klassifisering som “4A” er litt overraskende. Denne klassifiseringen er for “menn som har ferdiggjordt sin militærtjeneste”. Myndighetene i Katonah visste vel ikke klassifiseringen de skulle gi en 39 år gammel nordmann, så de tok det de syntes passet best.
Olav måtte også underette Utlendingsregisteret i Washington DC. Dette er dokumentet han fikk tilbake fra dem:
Forside.
Bakside.
Etter en kort stund fikk Olav jobb for et firma som het “Oceanic Tank Processing Corp.” i 480 Hamilton Avenue, Brooklyn. Før han kunne begynne å arbeide for dem måtte han søke om å få et Havne-identitetskort (Port ID). Mens han ventet på dette beviset, vandret han rundt i Brooklyn for å bli litt bedre kjent.
14.2 Brooklyn.
Hollenderne var de første europeere som slo seg ned på vestenden av Long Island, mens indianerene bodde på resten av øya. Landsbyen Breuckelen, oppkalt etter en del av Holland, ble etablert der i 1646, og derfra fikk Brooklyn sitt navn. Stedet ble ikke hollandsk lenge da britene tok kolonien Ny Amsterdam i 1664 og innlemmet den i New York, en av de 13 koloniene de hadde i Amerika.
På første halvdelen av 1800-tallet begynte en fenomenal vekt øst for East River, langs havnene der. Befolkningen tredoblet fra 1800 til 1820, fordoblet seg fra 1820 til 1830, og fordoblet seg igjen fra 1830 til 1840.
I 1883 ble den 1.825 meter lange Brooklyn Bro åpnet. Det var verdens første kabel hengebro, og mesterverket til John Augustus Roebling, hans sønn Washington og hustru Emily. Etter broens fullførelse var det ikke lenger nødvendig for reisende til Manhatten å ta ferge. Dette ble en ekstra tiltrekning for folk til å bo i Brooklyn.
I 1896 kom jernbane-forbindelsen til Manhatten, noe som igjen tiltrakk mange innbyggere.
Ikke lenge etter århundreskiftet var Brooklyn full, da det ikke var rom til flere huser! I 1940 var Brooklyn Fylke den største bydelen innen New York by, med 2.6 millioner innbyggere (Norge hadde på den tiden litt over 3 millioner innbyggere).
14.3 “Lapskaus Boulevard”.
I Brooklyn dominerte visse nasjonaliteter forskjellige bydeler. Disse gruppene flyttet hele tiden på seg, etter hvert som nye innvandere kom til byen.
De første norske immigrantene kom på 1600-tallet og hadde slått seg ned nær dokkene i Manhatten. De hollandske kolonister brukte mange norske skipsbyggere, og det største skipet de bygd der, Ny Nederland, ble bygd av nordmenn.
Den første organiserte immigrasjonen fra Norge begynte i 1825, ved ankomsten av den 39 tonn sluppen Restauration. Sluppen hadde satt ut fra Stavanger med 52 kvekere, og da de kom til New York ble de møtt av den berømte utvandringspioneren, Cleng Peerson. Disse pionerene dro videre, men mange senere inn-vandrere, som sjøfolk og skips-byggere, slo seg ned i Brooklyn.
Sluppen Restauration minnes på et frimerke..
Etter hvert som byen vokste flyttet nordmennene i Manhatten over elva til Carrolls Garden og Red Hook, rundt Hamilton Avenue. På slutten av 1900-årstallet hadde den norske handelsflåte vokst betraktelig, og mange norske sjøfolk rømte fra skipene sine når de kom til New York. Her kunne de enten få hyre på et amerikansk fartøy, eller arbeid i de mange skipsverftene der. Lønningene i begge tilfelle var mye høyere enn på norske båter, og med muligheter til et bedre liv.
Ved århundreskiftet hadde også italienske immigranter begynt å komme inn i Carrolls Garden og Red Hook distriktene. Nordmennene flyttet igjen, denne gangen sydover i Brooklyn. Den offisielle veilederen Olav fikk da han kom til New York begrunnen flyttingen med at “Nordmennene ikke likte å ha Italienere som naboer”!
Et foretningskort Olav fikk
av en norsk skredder i Brooklyn.
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
Den 14. desember fikk Olav endelig identitetskortet han trang for å arbeide innen havneområdet. Etter at USA hadde kommet med i krigen hadde flere og flere Atlanterhavskonvoier satt ut fra New York havn. Dokkene i Brooklyn lastet en enorm mengde krigsmateriell, og på grunn av dette var vaktholdet meget strengt. Væpnede marinegaster passet på at ingen kunne sabotere eller fotografere virksomheten der. Alle som arbeidet i havneområdet måtte ha med seg et identitetskort, og her er beviset Olav hadde:
“Oceanic Tank Processing Corp.” hadde virksomheten sin ved en dokk i sydøstre hjørnet av Red Hook distriktet. Firmaets leder var Thomas Sorrentino, og han var en oppfinnsom ingeniør. Tidlig i 1944 hadde han tatt ut patent på en ny type sandblåsningsdyse for rust-fjerning, og han hadde også utviklet en spesiell vakuum-pumpe for fjerning av olje-gjørme og andre væsker fra tanker ombord i båter. Rengjøring var nødvendig før båter kunne fylle tankene opp igjen.
Pumpeanlegget var montert på en motorisert lekter som kunne legge til oppunder en hver båt i havneområdet. Olavs jobb var å seile lekteren til det skipet som trang tankrengjøring, og så hjelpe til med å pumpe gjørmen ut. Dette var nytt arbeide for Olav, men han lærte fort, å fikk snart sving på det. Det var også en gisejobb, men godt betalt, og bidro i en liten grad til krigsføringen.
Olav ble etter hvert flink til å bruke rengjøringsapparatet. Mr. Sorrentino fulgte godt med hvordan apparatet virket, og kom ofte ombord for å justere og forbedre ting. Mens Olav var der, fikk Mr Sorrentino patent på opplegget for rengjøring av skipstanker (US Patent 2,404,869, søknad av 10. mai 1945).
Olavs formann ombord var neger og var en grei kar. Han hadde to sønner som han hjalp til å gå på universitet. Olav kunne senere ikke huske navnet hans, men husket at formannen ikke likte president Roosevelt. Dette syntes Olav var merkelig, og noe han aldri fikk noe forklaring på.
14.5 Løfte om Amerikansk Julemiddag.
Olav leide rommet sitt fra Jenny Enggren, som akkurat hadde blitt enke. Hun var født Jennie McBride, og var trolig av skotsk avstamming, mens mannen familie var svensker fra Gøteborgdistriktet. Jennys ektemann, Arthur, hadde arbeidet for S.M News Company og hadde dødd plutselig noen måneder tidligere på en foretningsreise til Binghamton NY. Han var da bare 52 år gammel.
Dette var ikke den eneste tragedien Jenny hadde hatt i sitt liv. Arthur og Jenny hadde to sønner: Edmund født 1914 og Charles August født 1922. Edmund døde tragisk av lungebetennelse da han var 18 år gammel.
Jennys eneste gjenlevende sønn, Charels, hadde gått inn i hæren som frivillig i 1941, og tjenestegjorde “et eller annet sted i Europa”. Jenny hadde derfor et stort hus for seg selv, og tok inn losjerende for å hjelpe med finansene.
Mens Olav ventet på å få havne-identitetskortet, ble han godt kjent med vertinnen sin. Hun var koselig og snill, og inviterte snart Olav og de andre losjerende til ordentlig amerikansk julemiddag. Det skulle bli kalkunsteik og alt tilbehårende, noe Olav ikke hadde hatt før.
Rett før jul fikk Jenny et telegram om at sønnen Charles hadde blitt rapportert “Savnet, trolig død”! Jenny tok selvfølgelig dette svært tungt, og julemiddagen ble avlyst. Olav måtte vente mange år før han fikk kalkun til jul.
Men sorg ble snart til glede for Jenny. Et nytt telegram kom i januar, som meddelte at sønnen hadde kommet til rette, og var bare lettere skadet. Han ville snart komme hjem på perm!
14.6 Medlem av Fagforeningen.
Rett før jul kom den lokale fagforenings-representanten for Union of Marine and Ship-building Workers of America til Olav på jobben. Han “spørte” Olav om han ville melde seg inn i foreningen, og det måtte Olav være med på. Den 30. desember betalte Olav $2.- innmeldingsgebyr, og var derved fullt medlen av fagforeningen.
Norske bønder liker som regel ikke å være medlem av fagforeninger, og hvis Olav hadde fullt ut forstått formålet med foreningen, hadde han nok vært enda mindre villig til å melde seg inn. Olav trang en jobb, så han som 250,000 andre arbeidere, sluttet seg til IUMSWA.
Olavs IUMSWA medlemsbok.
14.7 En Amerikansk Soldats Opplevelse.
Ut på senvinteren 1945 kom hybelvertinnens sønn, Charles, hjem på permisjon og rekonvalisering. Olav ble da fortalt hva som hadde skjedd:
Charles tjenestegjorde i den amerikanske hær, og i desember 1944 befant han seg ved fronten “et sted i Europa”. Alt var stille og rolig, og soldatene så fram til jul, kanskje med litt ekstra mat og hygge.
I midten av desember angrep Tyskerne plutelig med store styrker. Det kom helt uventet på de allierte, og Charles fant seg snart avskåret fra sin enhet, og bak tyske linjer. Han var helt alene, og i dagevis måtte han gjømme seg i skogholt og utebygninger for å unngå å bli tatt til fange eller drept. Det var kaldt og ufyselig, med snø på bakken og lite mat å finne.
Charles prøvde å komme seg tilbake til sin egen side, men fronten beveget seg bare vestover. Plutselig ble situasjonen enda verre, da amerikanerene begynte motangrepet sitt. Artillerinedslagene kom nærmere og nærmere Charles, og han måtte springe for livet. I flere dager sprang han så fort han kunne.
Charles nesten sprengte seg, og fikk ødelagt både føtter og bein. Til slutt roet det seg, og Charles greide å snike seg tilbake til den amerikanske siden.
Han hadde skadet beina, både av løpinga og av forfrysning. Det gikk rett på sykehus, og så en stund hjem til Statene for å komme seg.
Forfatteren tror det er mest sannsynlig at hybervertinnens sønn tjenestegjorde på fronten i Belgia, og at han hadde blitt avskåret under det tyske Ardenneroffensiven som begynte 16. desember 1944.
14.8 På Subwayen.
Olav reiste mye med subwayen, da han jo ikke lenger hadde bil. Han tok den til og fra jobben sin, til sjømannskirken og når han dro opp til Manhatten. Han bodde ikke langt fra stasjonen på hjørnet av 53rd Street og Fourth Avenue.
Olav nevne ofte en episode han så på en jernbanestasjon. Det var en travel dag og folk ventet på at toget skulle komme. Plutselig fikk han øye på noe hvitt som datt ned på perrongen. Det var et par undebukser som datt ned rundt føttene til en meget velkledd dame. Det var nok strikken som hadde gått. Damen skrittet ut av undertøyet, bøyde seg ned og stakk underbuksa ned i veska si. Hun hveken rødmet eller syntes å bry seg særlig om det og dro med neste toget, med trusa i veska!
14.9 Severdigheter i Manhatten.
Når Olav hadde tid og anledning, dro han opp til Manhatten for å møte venner og kjente. I samme bygningen som Helsekontoret i Moore Street, var den “Norske Restauranten”. Den hadde åpnet under Verdensutstillingen i 1939, og i tillegg til servering av god norsk mat, var den også samlingssted for mange nordmenn. Olav gikk ofte dit, og det var bestandig fullt av folk der.
Olav husket godt alle Woolworth-foretningene som var spredt rundt over hele byen. Slike forretninger hadde han aldri sett før, og bruke de mye. Hovedkvarteret til Woolworth-konsernet lå litt nord for Moore Street, på hjørnet av Broadway og Barclay Street, og da skyskraperen var ferdig i 1913 var den verdens høyeste bygning. Olav vkom aldri inn i skyskraperen, men beundret den fra utsiden.
En annen bygning Olav beundret var Empire State Bygningen som hadde blitt verdens høyeste da den ble ferdig i 1931. Navnet hadde den fått av kjælenavnet til New York Staten: “Samveldestaten”. 3,400 anleggsarbeidere hadde bygd den 102 etasjes skyskraperen og mange av disse arbeiderene var immigranter fra Europa. De hadde også benyttet hundrevis av Mohawk indianere fra Montreal i Canada til å sette opp stålkonstruksjonen. Disse indianerne lider visst nok ikke av høydesvimmel!
Olav betalte inngangsbilletten til Empire State Bygningen, og tok så en av de 73 heisene opp til 86. etage. Derfra fikk han en fin utsikt over hele byen, og kunne til og med se dokkene der han arbeidet med tankrengjøringen!
Olav nevnte flere ganger hvor rare brannbilene i New York var. De var så store som tre rutebiler, og smatt fram og tilbake i trafikken. Det greide de ved å ha ratt både foran og bak. Sjåføren bakerst satt på et høyt sete og dingla med beina mens han styrte!
14.10 Rockefeller Center og Center Theatre.
En av de store opplevelsene Olav snakket mye om senere i livet, var besøket til Rockefeller Center. Han dro dit med en gruppe andre nordmenn for en omvisning rundt komplekset.
Rockefeller Center var oppkalt etter John D. Rockefeller, Junior. Han var sønn til grunnleggeren av Standard Oil, som bygde opp området fra 1930 til 1939. Centeret lå midt på Manhatten og var et av de største private byggprosjektene noengang utført i USA, Alle 14 bygningene hadde blitt bygd i Art Deco stilen, inkludert den berømte Radio City Music Hall.
Omviseren fortalte Olav at over 25.000 mennesker arbeidet i Centeret, mange av disse for store amerikanske firmaer.
Lysreklamene utenfor bygningene hadde blitt slått av på grunn av krigen, men stedet var fremdeles et imponerende syn når alle kontorvinduene var opplyst om kvelden. For å holde hele Centret gående, var det direkte adgang til kjelleretasjene slik at store lastebiler kunne kjøre inn om natten med forsyninger.
Etter at omvisningen var ferdig, vandret nord-mennene til Center Theatre for å se på et show. Center Theatre var også en del av Rockerfeller Centeret, og lå på hjørnet av Sixth Avenue og 49. Street. Teatret holdt 3,500 tilskuere og over orkesteret hang en kjempestor lysekrone. Den hadde 400 pærer med et stømforbruk på 104 kilowatt. Den var 25 fot i diameter og veide over seks tonn!
Scenen i teateret hadde blitt gjordt om til en stor isbane som dekket en flate på 650 kvadratmeter. Olav, og resten av gjengen, hadde kommet dit for å se et meget spesielt show.
De hadde kommet for å se på den norske kunstløper og filmskuespillerinne Sonja Henie. Hun hadde vært Olympia-mester tre ganger (1928, 1932, & 1936), verdens-mester ti ganger (1927-36) og Europamester seks ganger (1931-1936). Hun var også en av Hollywoods best betalte filmstjerner.
Sonja Henie var stjernen i et skøyteshow som het “Hats Off to Ice”, som hun hadde produsert sammen med Arthur Wirtz. Det var hun som hadde utviklet kunstløp til underholdning på slutten av 30-tallet etter at hun hadde blitt berømt som filmstjerne. Det var et flott show Olav i Center Theatre.
Det var mange eksil-nordmenner som hadde blandede følelser for Sonia Henie. Det var mistanke om at hun hadde nazist-sympatier. Rabaldret begynte i 1936, da Sonia hilste på Adolf Hitler under sommerolympiaden i Berlin med en Nazi-salutt. Bedre mottatt i Norge ble heller ikke nyheten at hun hadde aksepterte en invitasjon til lunsj med Hitler etter vinter-olympiaden i Garmisch-Partenkirchen senere samme året. Sonia Henie ble amerikansk statsborger i 1941, og som andre Hollywoodstjerner sluttet hun seg opp om den amerikanske krigsstriden. Hun ga imidlertid aldri noe støtte til eksil-nordmennene, eller sa noe imot nazister eller quislinger. Hun var derfor dårlig likt av Den Norske Eksilregjering og av mange norsk-amerikanere.
14.11 En tur til Stranda.
En fin, varm sommerdag i 1945 dro Olav og noen av vennene hans med subwayen til Coney Island, en halvøy som stakk ut fra Long Island. Dette var på syd-spissen av Brooklyn, og stedet hadde en fin sandstrand og mange andre slags under-holdninger. Navnet hadde stedet fått av hollenderene som hadde kalt halvøya “Conyne Eylandt”. Ordet betyr “kaninøya”, da det hadde svermet av kaniner der!
Coney Island hadde blitt turiststed rett etter at borgerkrigen sluttet, særlig etter at turer med tog og dampskip ble arrangert dit. Med adgang til sandstrand, travbane, underholdninger, parker og noen mindre respektable etablissementer, vokste stedet fort.
Olav og venner konsentrerte seg om å besøke underholdningsområdene. Coney Island hadde de største Tivoliene i Statene, som ble oppsøkt av over en million besøkende hvert år. Det var tre konkurerende områder: Luna Park, Dreamland og Steeplechase Park, og mye mer å se på.
Olav husket aldri hvilke underholdningssteder han hadde besøkt, men sa bestandig at det hadde vært mye “juggel” å kjøpe der, og at han hadde hatt det morro.
14.12 Seiersparaden.
Freden kom til Europa 8. mai 1945. Alle nordmennene i Brooklyn feirt en slik begivenhet “på tradisjonell måte”. De kunne nå lettere komme i kontakt med venner og familie hjemme i Norge, og begynne å tenke på turen tilbake til fedrelandet.
Olav og noen andre nordmenn ville gjerne se hvordan amerikanerene feiret seieren. Søndag 10. juni dro de opp til Manhatten for å se på “Ticker-tape” paraden for hjemkomsten til General Eisenhower.
Olav sto og så på opptoget i Broadway gaten mens kontorfolk i skyskraperene hivde en mengde ticker-tape ut av vinduene. (Ticker-tape var papirstrimler som kom ut av fjern-skriverene på børskontorene). Papirstrimelene dalte ned som en snøstorm. Olav glemte det aldri.
14.13 Noen “Offentlige Saker”.
I april 1945 fikk Olav brev fra det amerikanske Justisdepartementet i San Pedro med krav om $8.00. Som utlending måtte han betale en “Utlendings-skatt”! Dette gjorde Olav, og kvitteringen kom i juni:
Olav fikk også påminnelse om at hvis han forble i landet etter 31. juli 1945, måtte han søke om forlengelse av oppholdstillatelsen i USA. Dette var noe som ble nødvendig da det ble klart at han måtte vente på hjemreisen:
Etter at Olav hadde sluttet for Port Washington Yacht Club, tenkte han ofte på hva han hadde gått glipp av ved ikke å ha fått amerikansk papirer. Han nevnte det til noen norske venner, og de satte han i kontakt med en organisasjon som het “Common Council for American Unity”. Organisasjonen var halv-offisiell og formålet deres var å hjelpe immigranter og flyktninger med søknad for å bli statsborgere. På en eller annen grunn ble det aldri noe av med søknaden, men kontaktdetaljene tok han vare på:
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.