9 144
redigeringer
Endringer
Da Thorshammer kom tilbake til Halifax 1. oktober 1941, kom Olav endelig ombord.
==='''Kapittel 7: Nova Scotia, 1940-41. '''===
Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.
7.1 Thorshammer.
Olav var fornøyd for å være tilbake på Thorshammer. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet i 1937/38. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”, da alle andre kokerier ble bedømt i forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”, var det vanlig refrenget.
Thorshammer hadde blitt bygd av W. Doxford & Sons Ltd., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, og døpt San Nazario den 9. juni 1914. Skipet ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 av U-53, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32.
Her er de tekniske detaljene for Thorshammer:
Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt
Dimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.
Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion,
4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54",
1.006 NHk.
Fart: 10.0 Knop
Kjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrte
Damptrykk: 220 PSI.
Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer.
7.2 Reisen til Stillehavet.
Den 3. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med kurs for Stillehavet.
Beechcraft-flyet ble ikke med på veien nedover. Det hadde hjulunderstell, og flotører måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tid. Planen var opprinnelig å fly ned til New Orleans, for å bli tatt ombord i en hvalbåt. På grunn av alle forsinkelsene, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til Panama, og der bli tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalen. Selv denne planen gikk i styr.
Thorshammer’s første stoppested var New York, hvor de ankom 6. oktober. De losset mere provianter, og de fleste av hvalbåtmannskapene gikk i land for å reise med tog ned til båtene sine i New Orleans. Bagasjen til tre menn ble også sendt tilbake til Halifax med tog. To av karene hadde blitt akteutseilt, mens en avmønstret hvalbåtkaptein hadde etterlatt kufferten sine ombord, og ikke hatt sjans til å hente den før båten forlot Halifax. Thorshammer seilte fra New York 8. oktober, med få muligheter for mannskapet til å komme seg i land.
Thorshammer seilte sydover, inn i det Karibiske Hav, til øya Aruba. Det var ingen krigsfare i området på dette tidspunktet, da det lå godt innenfor Den panamerikanske nøytralitetssonen.
De kom trygt fram til i Aruba den 15. oktober 1941. Før krigen hadde Aruba vært tilknyttet Nederland, men etter krigsutbruddet tok Storbritannia øya, sammen med Curacao, som protektorat. Grunnen var at de to øyene var hovedleverandører av olje til Storbritannia. Raffeneriene der var verdens største, og britene ville sikre denne krigsviktige ressursen.
Thorshammer tok inn nok bunkers i Aruba til hele hvalfangstsesongen, samt ca. 60 tonn flybensin til Beechcraft-flyet. De fylte opp i Cimba, nær oljeraffeneriet i Sint Nicolas bukta. Havnen lå på syd-vestre hjørnet av øya, og hadde blitt fordypet slik at små tankbåter fra Maracaibisjøen i Venezuela kunne losse der. Oljen ble lagret i store tanker, enten for videretransport eller for raffinering og så videre-forsendelse til Storbritannia.
Olav så ikke mye av Aruba, da det bare ble et kort opphold der. Dagen etter seilte Thorshammer med kurs for Panama.
Den 19. oktober kom Thorshammer til Cristóbal, havnebyen på Atlanterhavsiden av Panama-kanalen. De ankom samtidig som hvalbåtene som hadde forlatt New Orleans 16. oktober (alle unntatt Pol VII, som hadde blitt litt forsinket). Resten av hvalbåt-mannskapene forlot så kokeriet og gikk ombord båtene sine.
Tidlig på morgenen 22. oktober slepet små, sterke taubåter Thorshammer bort til kanalmunningen. Kokeriet ble lagt med baugen mot sluse-porten, og tykke wirer ble gjordt fast til små lokomotiver på tannhjulbanene, en på hver side foran, en på hver side bak.
For mannskapet ombord Thorshammer var det et imponerende syn å se det store 12.000 tonn kokeriet gå gjennom sluseanlegget. De som kunne, kom opp på dekk for å så på skuespillet.
Konstruksjonen av kanalen hadde blitt begynt i 1881 av franskmennene, men foretaget mislykkes. Ingeniøren deres, Ferdinand de Lesseps, hadde fått det inn i hodet sitt at kanalen måtte konstueres på havnivået, slikt han hadde gjordt med Suezkanalen. I Panama ville det ha blitt ei 80 meter dyp “grøft”, 82 kilometer lang, tvers over landet, en umulig oppgave. Firma gikk konkurs, og amerikanerne tok over. De konstruerte sluser i hver ende av kanalen, etter at de først hadde utryddet malariamyggen.
Da franskmennene begynte på kanalen var Panama en del av Colombia. Colomierne likte ikke at amerikanerne tok over, og prøvde å hive dem ut. Den amerikanske presidenten, Theodor Roosevelt, ga støtte til en lokal opprørsgruppe, som lykkes i å danne det uavhengige staten Panama i 1903. Som takk for hjelpa, fikk USA en 10 mile sone på hver side av kanalen, i all evighet!
Etter at Thorshammer hadde gått gjennom slusene i Cristóbal, sto Olav og noen andre ved rekka og beundret utsikten etter som de seilte langs kanalen. Olav kommenterte at han syntes det var så mange trestumper som fløyt i vannet. Uten et ord så tok en av de andre en jernbite som lå på dekk og kastet ned i vannet. Plutselig ble det liv i “trestumpene”! Det var alligatorer som lå der i vannskorpa!
I kveldingen kom de fram til den andre enden av kanalen, og samme prosedyren med å gå gjennom slusene ble gjentatt, denne gangen for å få koka ned til havnivået.
Ved slusene lå havnebyen Balboa, som hadde blitt anlagt av amerikanerne. Der lå administrasjonsbygningene for Panamakanalen, og andre offisielle og militære institusjoner.
Her ble det mange ting å gjøre for Kaptein Torp og hans offiserer. Thorshammer bunkret opp, og det gjorde også hvalbåtene etter hvert som de kom fram. Denne sesongen benyttes fem av Thorshammers egne hvalbåter: Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut og Thoris), i tillegg til tre av båtene som hadde sluppet unna Tyskerne i januar: Pol VII, Globe IX og Globe VIII.
Kaptein Torp måtte også melde seg til US Marines Distriktkommandant, hvor han inngikk avtalter om radiotjenester og generelle ordninger med de amerikanske militærmyndighetene.
Flyet som skulle ha vært der for å bli lastet ombord, hadde ikke kommet. Kaptein Torp fikk et brev fra NORTRASHIP med forespørsel om å etterlate en av hvalbåtene i Balboa for å vente på flyet. Dette avslo han da det ville berøve ekspedisjonen en hvalbåt, og være upraktisk. Det var alt for lite dekkplass på en hvalbåt til å frakte en flymaskin.
Thorshammer forlot Balboa isammen med hvalbåtene sine, 24. oktober 1941. Fangsten begynte 27. oktober utenfor Peru, mellom 6 og 15 grader syd, og 10 til 60 nautiske mil fra land. Spermhvalen ble prioritert, og blåhval helt ned til 65 fot ble tillatt. Knøl ble også fanget.
Det var meningen at leveren til spermhvalene skulle saltes i tønner og bevares. Dette mislykkes. Leveren begynte straks å gjære da det var for varmt i tropelufta. Da kokeriet ikke hadde kjølerum, ble dette foretagende fort gitt opp.
Den generelle instuksen til Kaptein Torp var: “Da ekspedisjonen foregår under meget vanskelige forehold og usikre tider for landet vårt, vil vi be Dem og hele besetningen om å være behjelpelig med å overvinne vansker, og at alle som een må gjøre sitt til for å sikre et så gott resultat som det på noen måte er mulig å oppnå”.
I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, og forlot endelig Port Washington 8. november. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gang.
Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.
På feltet var det varme arbeidsforhold, og noen uvanlige farer og problemer. Det var en masse hai der, og etter at hvalen hadde blitt skutt, så begynte haien å forsyne seg av hvalskrotten. Konsul Christensen hadde imidlertid forutsett dette problemet, og hver hvalbåt hadde med seg et gevær. Disse ble ladet med blyspiss-skudd og brukt mot haien. Resten av haiene fór så på kameraten sin, og spiste han istedet for hvalen!
Kaptain Einar Torp på dekk.
Olav’s arbeidskamerater ombord Thorshammer.
Den 7. desember 1941 bombet Japan Pearl Harbor, og USA var nå med i krigen. Thorshammer var et godt stykke unna der de hadde angrepet, men NORTRASHIP fikk likevel panikk. Den 10. desember fikk Kaptein Torp følgende telegram: “EKSPEDISJONEN DERES BEORDRES AV NORTRASHIP STRAKS TIL NÆRMESTE SØRAMERIKANSKE HAVN FOR ORDRE. VED ADKOMST SKAL DU TELEGRAFERE LEGASJONEN. UNDERTEGNET BULL.”
Etter panikken hadde lagt seg, fortsatte imidlertid hvalfangsten, men det ble ikke arbeidet på planet fra mørkets frambrudd til grålysningen dagen etter. Skiftordningen ble forandret slik at første skift ble fra ca. 05.00 til 12.00, og andre skiftet fra 12.00 til 19.00. Grunnen til dette var at om natten syntes det sterke lyset benyttet på planet natterstid over 20 nautiske mil. Det ville således ha vært lett for et japanske skip å finne dem i mørket. Flyet ble nå savnet, da dette kunne ha speidet rundt før mørkets frambrudd, og kokeriet kunne ha arbeidet med hvalen om natten.
Den 20. desember fikk hvalbåten Ottern viberasjonsproblemer. Båten måtte avbryte fangsten og gå til nærmeste havn, Callao i Peru (nær Lima). Der ble det funnet at propellen hadde løsnet. Etter reparasjon, var Ottern tilbake i fangst igjen 26. desember.
Den 23. desember meldte Globe 8 at 2. maskinisten, Magnus Trulsen fra Tjølling, hadde blitt syk og var nesten bevisstløs. Doktoren kom over fra kokeriet og han beordret at pasienten bli tatt ombord Thorshammer. Han ble værre, og døde den 27. desember av hjerneblødning, 65 år gammel. Bisettelsen i sjøen tok sted dagen etter, på 8 grader 28 minutter syd, 79 grader 38 minutter vest.......... Hvil i Fred.
I januar begynte situasjonen i Stillehavet å forværre seg. Japsene hadde stor framgang i Malaysia, Phillipinene og Indonesia. NORTRASHIP, etter konferanse med de amerikanske flåtemyndighetene, beordret at fangsten skulle avbrytes og vende tilbake til USA. Kokeriet skulle seile til New York, og hvalbåtene tilbake til New Orleans.
Da fangsten stoppet 11. januar 1942 var resultatet denne sesongen 1.914 hval, som hadde gitt 41.359 tønner hvalolje. En gjennomsnitt på bare 21,6 tønner per hval indikerte at mye små. ung hval hadde blitt fanget, men dette var krigstider. På grunn av den tidlige avslutningen, tapte NORTRASHIP store penger denne sesongen. NORTRASHIP hadde imidlertid allerede planer om en ny sesong senere på året.
7.4 Reise til USA.
Thorshammer ankom Balboa sent på kvelden 16. januar 1942. Før kokeriet og hvalbåtene gikk inn i Panamakanalen dagen etter, fikk Kaptein Torp følgende telegram fra NORTRASHIP i New York: “TORP. ISTEDET FOR NEW YORK SEIL SAMMEN STEDET SOM HVALBÅTENE ANVIST VÅRT BREV AV 13 JANUAR. ANDRE ORDRER UFORANDRET.”
Etter at de hadde kommet igjennom Panamakanalen, lå de to dager i Cristobal og bunkret og tok ombord forsyninger. Ombord kom også de tre norske flymannskapene. Flyet ble liggene igjen i US Coast Guard flybåthavnen i Coco-Solo.
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.