9 144
redigeringer
Endringer
M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett år senere, en dåd som ble både til bok og film.
==='''Kapittel 4: Fram og tilbake til Durban'''===
4.1 Walvis Bay.
Kosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise. Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde mått arbeide hardt for å holde en noenlunde fart. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, og var glade for at de endelig var framme.
Da de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”
En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”
Ute å si ett ord, snudde han på land seg, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida. Nå skjønte de om bord Kosmos hva han hadde ment. Igjen hadde de hatt flaks.
Kaptein Andresen kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP i London, og få instrukser om hva han skulle gjøre med den verdifulle lasten han hadde om bord.
Kosmos lå for anker i Walvis Bay, med lite å gjøre for mannskapet. Olav tok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund), og gikk i land for å se seg om. Walvis Bay var et elendig sted, med ørkensanda helt innpå bebyggelsen. Det var varmt og støvete, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedet.
Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som alle betydde “Hvalbukta”. Bukta var et viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havn, beskyttet av sandbanken Pelican Point. Havet utenfor var rik på plankton, som i gamle dager hadde tiltrukket seg mye hval, som igjen hadde dratt til seg hvalfangere. Olav så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byen.
Mens Kosmos var i Dakar, hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i noen hvalbåter og bruke dem som patruljefartøyer. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåter. Dette ble så diskutert av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940. Den norske eksilregjeringen i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i Walvis Bay, å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og bemannes i Canada. Kosmos selv skulle brukes som tankbåt.
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
Kosmos-hvalbåter
Kosmos II-hvalbåter
Pelagos-hvalbåter
Kos II (248 GT)
Kos IV (248 GT)
Kos V (248 GT)
Kos VI (248 GT)
Kos XVII (258 GT)
Kos XVIII (258 GT)
Kos XX (356 GT)
H J Bull (573 GT)
Kos I (248 GT)
Kos XIII (258 GT)
Kos XIV (258 GT)
Kos XV (258 GT)
Kos XVI (258 GT)
Gos I
Gos VIII
Gos IX
Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
Underskriften til ingeniør Bull på Olavs avregning.
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap.
(For mannskapsliste, se Vedlegg 2, Liste 2.4)
De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.
Mannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban. Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i arbeidet. Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37.590, og demontering av hvalfangstutstyr (kanon, gangvei med rekkverk osv.) kostet kr 8.000.00. Alt ble senere betalt av Royal Navy!
Den 28. juli var det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna. Det som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var løs i Sydatlanteren. Både Den britisk marinen og NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for at Kosmos lå heller ubeskyttet til. Havnen i Walvis Bay hadde bare en sandtange mellom skipene og det åpne havet, og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town).
Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene. Skipsverftarbeiderene i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte.
Kosmos-kokeriet dro samme veien 3. august, for å søke sikker havn i Table Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva som skjedde videre med Kosmos i Vedlegg 3).
4.2 Durban.
De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).
Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt han.
Durban Havn, ca 1940
På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor
Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) i 1940. Rådhuset i Durban, til høyre.
Durbans hovedpostkontor, 1940.
(General Post Office)
En av de første tingene Olav måtte gjøre i Durban, var å få passet sitt i orden. Den norske konsulen forlenget passet den 15. august 1940, med gyldighet fram til 24. september 1942.
De var nå på ferie, og ville se seg om i byen. Durban, med sine halv millioner innbyggere, var en pen, rein by med mange fine parker. I en av parkene var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg fram. Denne parken het Mitchell Park, og lå i nordkanten av Durban, i et område som het Morningside. Parken hadde også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarm, men da dette ikke hadde lønt seg, så fikk de i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem fram.
Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet.
Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.
Nellie med vokteren på ryggen.
Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje.
I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som var søndre delen av “The Golden Mile”. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havs. Selv om det var senvinter i Syd-Afrika, så var temperaturen behagelige 21 varmegrader. Det var et populært sted, med masse folk og mye å se. En kar hadde et fotografiapparat, og som ekte turister tok de bilder av seg selv på stranda og i en rickshaw dratt av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall):
Olav Hallenstvedt (fyrbøter).
Kristen Dammen (matros).
(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)
To strandponnier og badestranda.
Benker med solskjerm, South Beach.
Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Skjee), to lokale “venninner” og Georg Abrahamsen (byssegutt)
(Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal)
Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, og gift med Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen).
Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Skjee)
Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.
I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negre, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegiene. Den beste delen av stranda var reservert for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaans. Raseskillet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. Olav, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte det lite
Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tiden. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte på, og da pausen var over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var et fantastisk syn.
I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de også, og flere karer vant fine duker og andre gevinster.
4.3 Med Tog fra Durban til Walvis Bay
Litt over en uke etter at de kom til Durban, fikk transport-mannskapene beskjed om at nå var ferien over. Det var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bay.
Jernbanestasjonen i Durban var en gammel, fin bygning. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i London da tegningene ble sendt ut. De tegningene som skulle til Durban, havnet i Toronto, og de for Toronto ble sendt til Durban. Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag!
Olav, og resten av gjengen, begynte nå på en reise tvers over Afrika. Det kom til å ta nesten fem døgn, og var over 330 norske mil lang.
Kart over Olavs reise tvers over Afrika, fra Durban til Walvis Bay.
Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga.
Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav synes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å ta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Mennene var sjef også blant negrene. Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen. Kjerringa fløy rundt og hogg ved, skura og gjorde andre jobber rundt huset deres. Der i huset var i allefall han sjef!
Den første store byen de kom til på reisa, var Pietermaritzburg. Byen var administrasjonssete for Natal-provinsen. Den neste byen de kjørte igjennom var Ladysmith. Under boerkrigen, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der i nesten fire måneder. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent for The Morning Post i London.
Etter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydene, og de kjørte nå over fjellkjedet Drakensberg. På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskillet, og de var oppe på det indre høyfjellsplatået, kalt Hoogveld. Der rant de få elvene som var vestover, og ut i Atlanterhavet.
Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis.
Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduet.
Etter at de hadde kommet ut av Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var Kimberley. Byen hadde verdens største diamantgruver. Fem svære hull hadde blitt gravd ned i jorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var over 170 mål i areal, og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn med diamanter før det ble slutt i 1914. De første diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i byen, men ingen av nordmennene hadde råd til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin vei.
Toget hadde nå kommet inn i “Karoo”-området. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”, og det var gjennom det landskapet toget kjørte.
De fleste av nordmennene på toget var småbønder, og de kunne nå se ut på enorme vidder med store sauegårder. De ble fortalt at før europeerne kom på 1880 tallet, så beitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdene. Etter hvert som sauen kom, greide ikke villdyrene å konkurrere om grasset. Både vegetasjonen og klimaet forandret seg etter hvert. Olav, og resten av følget, så derfor ikke noen ville dyr på denne strekningen av reisen.
I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene. Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, og så de innfødte. (Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var for dårlig til fedrift).
Toget krysset over Orange-elva, og nordmennene kom til De Aar. Navnet betyr “åra”, som henviser til olla som kommer opp der. Stedet var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika. Derfra gikk det linjer i fire forskjellige retninger: til Cape Town, til Port Elizabeth, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var i den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn på.
Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjen. De var nå i Upington, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler. Jorda var fruktbar, og området var berømt for dyrking av vinranker, og produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gående.
Etter Upington, begynte toget å gå langs kanten av Kalahariørkenen. Til tross for at området var veldig tørt, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde i kanten av ørkenen. Dyra som holdt til der var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloper.
Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn i den forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrig, og da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939.
Nordmennene på toget la fort merke til at de var i ett nytt land. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) til tysk. Det var en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og Mariental, for de var jo nå i krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. De ble fortalt at på slutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var visstnok økende.
Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden i Sydvest Afrika. Stasjonsbygningen var en svært, fin bygning i typisk tysk stil. Den samme storslagne byggverket så de også når de kom til stasjonen i Swakopmund. De hadde nå kommet fram til Atlanterhavskysten, og hadde krysset hele det afrikanske kontinentet.
Etter at de forlot Swakopmund begynte toget å gå sydover langs kysten. Etter vel en halvtimes tid var de endelig framme i Walvis Bay. De hadde vært på toget i nesten fem dager, og var glade for å komme seg av.
4.4 Swakopmund.
Det første Olav og reisekameratene så da de kom fram til Walvis Bay, var at Kosmos og de fleste av hvalbåtene hadde dratt. Før de begynte på rundreisa si, hadde Pelagos-båtene Gos VIII og Gos IX dratt til Halifax i Canada. Mens de hadde vært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotia.
De ble nå underrettet at desverre var ikke båtene deres klare til å seile, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. Så var det tilbake på toget, opp til denne byen, og bo på hotell. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark!
Swakopmund var en ferieby, med typiske tyske bygninger. Byen hadde blitt grunnlagt i 1892, som hovedhavneby for den tyske kolonien. Da byen lå på kysten, var det ikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de norske båtmannskapene.
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen.
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav og resten av gjengen. De koste seg ordentlig, men etter noen dager var ferien slutt.