Endringer

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

[[Fil:Myhre043.jpg|200px|mini|Regning fra Evesham Hospital]]

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

'''DEN 16. FEBRUAR:'''

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.