Endringer

En kveld vi lå og slappet av, gikk det flyalarm, men det gjorde det så ofte uten at vi ble bombet så ingen av oss enset det. Men denne gang ble det anderledes, for plutselig haglet det med brannbomber så det ble lyst som dagen. Jeg, sammen med noen andre i gjengen, løp opp gjennom frukthaven hvor det var en åpen grav vi kunne søke dekning i, men så langt kom vi ikke før vi hørte hylet fra flere sprengbomber som slo ned ca. 30 m fra oss på baksiden av gårdsbygningene. Det var så sølete der at jeg sto bare på føttene og med hendene mot bakken for ikke å skitne til mine fritidsklær, men da bombene kom riktig nær, la jeg meg pladask ned i søla. Det haglet med småstein og søle omkring oss da bombene eksploderte. Målet for angrepet var jernbanen G.W.R., mellom hovedbanen til London og industribyene lenger vest. Det ble nokså folksomt like etterpå . Stedets Air Raid Warden ,luftvernvakt, oppsøkte oss for å se om alt sto bra til. Det var riktig uhyggelig å se kyr og hester, noen sterkt skadet og andre som løp skrekkslagne omkring i blafringen av lyset fra brannbombene. Sett fra tyskernes side var det et godt resultat med fire bomber. To av dem sprengte jernbanen på hvert sitt sted, og to skadet banelegemet sterkt på to steder. Det fantes ikke luftvernskyts i området så den tyske flygeren hadde hatt god tid på seg til å gå lavt ned og slippe sine bomber i ro og fred. Reparasjonslag kom snart på plass og det tok ikke lange tiden før banen var i bruk igjen. Noen brannbomber var nesten like hele da de hadde gått dypt ned i søla. Riktignok hadde det vært luftangrep på en flyplass ved Camden Town, noe øst for oss noen ganger, men vi hadde ansett oss temmelig sikre i Honeybourne som ikke hadde spesielt viktige mål for bombing.

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Etter krigen kom det frem at det tyske kodesystemet allerede hadde vært kjent på høyeste hold, og at Churchill samt flere i ledelsen visste at Coventry skulle bombes, men kunne ikke informere byen og derved gjøre det kjent for Tyskland at deres koder kunne tydes .

En kveld i midten av november, da jeg var på kino i Evesham sammen med budeia på Poden Farm, fikk jeg se på nyhetsfilmen at Flyvåpnet hadde åpnet treningsleir i Canada den 10. november med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef. Jeg ble veldig imponert - tenk at Flyvåpnet hadde klart å reise seg igjen etter nederlaget i Norge. Riiser-Larsen var polarflygeren og helten for alle som var bitt av flybasillen, dette var noe for meg. Samme kveld satte jeg meg ned og skrev søknad til Den Norske Militærmisjonen i London om å bli opptatt i Flyvåpnet. Jeg hadde i tidligere dager håpet å få tjenestegjøre i Flyvåpnet, men med bare folkeskole og et på landbruksskole som utdannelse hadde jeg små forhåpninger. Kanskje de kunne bruke meg i krig?

Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.