Endringer

Da Tyskland angrep Polen uten krigserklæring og helt uventet den 1. sep. 1939, vedsto England og Frankrike seg sine forpliktelser og erklærte angriperen krig to dager senere, som falt på en søndag . Med sitt moderne utstyr, gode trening og overlegne strategi, tok det ikke mange ukene før det meste av Polen var nedkjempet. Det kom også snart inn meldinger om torpedering av skip uten hensyn til nasjonalitet, hvis de gikk til britiske eller franske havner.

På grunn av de usikre tider til sjøs, førte det til endringer i bemanningen for hvalfangstflåten. Mange hvalfangere hadde et yrke de kunne leve av hjemme og mente det var bedre å bli i land hos familien til krigen var over. Det var også flere som hadde seilt til sjøs forrige krig og hadde fått mere enn nok av denslags. Den gang var de fleste ugifte, nå hadde de familie å ta hensyn til.

Den nye situasjonen førte bl.a. til at en yngre bror, Ivar, og jeg helt uventet fikk tilbud om hyre med Flytende Kokeri “Vestfold”, tilhørende hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi kunne bare møte opp på selskapets kontor snarest mulig og mønstre på der. Vår eldre bror, Knut, hadde vært ute på hvalfangst tidligere som matros på en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”, bisto oss med råd om hva vi trengte av utstyr osv.

[[Fil:Myhre001.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt forside]]

[[Fil:Myhre002.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt]]

Vi var ikke sene om å møte opp på kontoret i Sandefjord, til legeundersøkelse og ble mønstret på Fl.K. “Vestfold” som dekks-/messegutt, hyre kr. 65,- pr mnd. og 0,75 øre bonus pr. fat, for avreise den 30. september, dvs. om fem dager. Vi fikk også utbetalt kr. 35,- som forskudd og var da så yre av glede at vi tok en flaske pils til middagen i Sandefjord før vi reiste hjem. En uhørt luksus på den tid.

Bakærn tinget fremdeles på drammer mot napoleonskake, og flere av oss vasket også klærne hans mot slik belønning, men flere begynte å gå lei klesvask, og siste gang jeg tok jobben hadde jeg smurt klærne hans godt inn med sterk hvalsåpe, stukket et fresende steamrør ned i balja og overlot til damp under høytrykk å gjøre resten. Dessverre glemte jeg hele vasken i flere timer og da jeg omsider husket den og skulle skylle den, var det bare knapper, linninger og tekstilstrimler igjen. Etter dette ble jeg aldri mer spurt om jeg ville vaske hans tøy, og bra var det.

En eller to ganger i løpet av sesongen fikk vi anledning til å sende hilsner hjem over Bergen Radio, som sørget for å få dem trykket i Vestfolds aviser. Så vidt jeg husker kunne vi også sende og motta post hjemmefra to ganger i løpet av sesongen. Slik postgang var mulig fra Curaçao og med forskjellig skipsleilighet til og fra Øya eller noen havn underveis hjemover. Da vi fikk post hjemmefra første gang, fikk Ivar og jeg rede på at to eldre brødre, Hans og Håkon, også hadde reist ut . De var med Fl.K. “Ulysses” og Knut med en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”. Med svoger Erling Rohve og Håkon Dahl med henholdsvis Fl.K. “Terje Vigen” og “Southern Empress”, var vi faktisk syv fra samme hus nede i SydIshavet samtidig. Tenk at vi omsider var blitt en virkelig hvalfangerfamilie.

Det var godt fiske, og pr. den 1. mars hadde vi skutt 1.421 hval, kokt ut full kvote på 113.000 fat hvalolje og kunne sette kursen hjemover. Temperaturen hadde sunket betydelig den senere tid så det var tydelig at vinteren nærmet seg.

Grisebestanden til Andersen hadde minket jevnt på nyåret til stor glede for oss som fikk fersk mat, men Andersen så det ikke slik.

=== PÅ HJEMVEI ===