Endringer

Da Tyskland angrep Polen uten krigserklæring og helt uventet den 1. sep. 1939, vedsto England og Frankrike seg sine forpliktelser og erklærte angriperen krig to dager senere, som falt på en søndag . Med sitt moderne utstyr, gode trening og overlegne strategi, tok det ikke mange ukene før det meste av Polen var nedkjempet. Det kom også snart inn meldinger om torpedering av skip uten hensyn til nasjonalitet, hvis de gikk til britiske eller franske havner.

På grunn av de usikre tider til sjøs, førte det til endringer i bemanningen for hvalfangstflåten. Mange hvalfangere hadde et yrke de kunne leve av hjemme og mente det var bedre å bli i land hos familien til krigen var over. Det var også flere som hadde seilt til sjøs forrige krig og hadde fått mere enn nok av denslags. Den gang var de fleste ugifte, nå hadde de familie å ta hensyn til.

Den nye situasjonen førte bl.a. til at en yngre bror, Ivar, og jeg helt uventet fikk tilbud om hyre med Flytende Kokeri “Vestfold”, tilhørende hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi kunne bare møte opp på selskapets kontor snarest mulig og mønstre på der. Vår eldre bror, Knut, hadde vært ute på hvalfangst tidligere som matros på en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”, bisto oss med råd om hva vi trengte av utstyr osv.

[[Fil:Myhre001.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt forside]]

Vi var ikke sene om å møte opp på kontoret i Sandefjord, til legeundersøkelse og ble mønstret på Fl.K. “Vestfold” som dekks-/messegutt, hyre kr. 65,- pr mnd. og 0,75 øre bonus pr. fat, for avreise den 30. september, dvs. om fem dager. Vi fikk også utbetalt kr. 35,- som forskudd og var da så yre av glede at vi tok en flaske pils til middagen i Sandefjord før vi reiste hjem. En uhørt luksus på den tid.

Mine svogere, Håkon Dahl mønstret på Fl.K. “Southern Empress” og Erling Rohve på “Terje Vigen”. Vi begynte å bli en hvalfangerfamilie.

Vel var ikke meldingene fra frontene og sjøen optimistiske sett fra de alliertes side, men vi fant ikke dette så alvorlig at det skulle hindre oss i å nå våre ønskers mål, nemlig å bli hvalfangere. Da Sovjetunionen også hadde angrepet Polen i ryggen den 17. september, ble Polens skjebne hurtig beseglet. Moderne tyske panseravdelinger og et slagkraftig flyvåpen hadde ved den tid tatt storparten av landet. Avisene hadde stadig skrekkmeldinger om hvordan polsk kavaleri og infanteri med gammeldagse våpen bare ble slaktet ned av moderne tyske panservåpen. Hovedstaden, Warszawa, ble nærmest lagt i grus av tyske bombefly samt tungt artilleri og inntatt den 28. september.

Vi skiftet til arbeidstøy og ble vist til mannskapsmessa hvor vi ble presentert for en trillrund fyr som het Nikolaisen, populært kalt Nikken. Han var formann for messene og vår nærmeste sjef. Det var ikke så mye å gjøre i messa vår ennå, så vi ble slått sammen med sjauergjengen resten av dagen for å få de siste rester av proviant etc. stuet bort hvor den hørte hjemme. Det så ut som litt av et kaos på dekket med de siste forsyninger som var kommet ombord. Der var proviant, reservemateriell, maling og mønje samt redningsflåter og jeg ble mektig imponert over den travle virksomhet som pågikk ombord med å få alt på plass. Dampdrevne vinsjer larmet og peste med sine stålkabler via blokker på bommer som svingte lasten til den luke og lasterom den hørte hjemme. Jeg hørte knapt en ordre eller beskjed fra vakthavende styrmann eller båtsmann. Nesten alle syntes å vite hva som skulle gjøres og hvor forsyningene skulle plasseres. Det lå sikkert mange års erfaring bak det hele.

I kveldingen lettet kokeriet anker og seg ut av havnen med tre støt i dampfløyta. De som ikke var kommet ombord ennå, hadde små sjanser til å komme med senere da kokeriets første stopp var i oljehavnen Curaçao, Hollandsk Vestindia, for bunkring.

Noen kom ombord temmelig sent og godt i farta, og hadde nok festet lengst mulig før de rystet fedrelandets støv av sine føtter. Noen skjenket seg litt ennå noen dager inntil medbragt brennevin tok slutt. Det kunne nok være mang en trist avskjed bak slik oppførsel. Formannen deres sørget for at de måtte ta igjen tapt arbeidstid når de ble skikkelig edrue igjen.

Etter hvert som vi gikk vestover opplevde vi noe nytt, vi måtte “pense” klokka hvert døgn så den viste riktig tid i forhold til skipets posisjon.

Da vi ble mer kjent med hverandre i lugaren, viste det seg at alle unntatt én var førstereisgutter. Lugaren var spartansk utstyrt med kun et bord med sitteplasser for åtte man, og et klesskap for hver mann. Alle hadde tatt med seg sengetøy og køygardin hjemmefra og hver køye var utstyrt med leselampe. Vi hadde til og med litt dagslys gjennom to koøyer. Vaskerommene var godt utstyrt med vasker, dusjer og båser hvor vi også kunne vaske vårt tøy. Etter hvert som gled vi inn i rutinene ombord likte vi vårt nye liv bedre og bedre. Arbeidet ble snart delt inn i et dagskift og et nattskift, tolv timer i hvert med to timer for matpauser. Da normal arbeidsdag var på 8 timer, fikk vi 2 timer fast overtid. Midt i sesongen skulle mannskapet på nattskift bli overført til dagskift og dem på dagskift til nattskift. Skipsmannskapet hadde standard vaktsystem.

Seieren over Polen vakte visstnok liten begeistring blant folk flest i Tyskland, men nazistene jublet.

Endelig åpnet “slappen” som hadde diverse nødvendighetsartikler til salgs. Det var først og fremst røykesaker, arbeidsklær, undertøy, toalettartikler, sjokolade etc. Det var mest rift etter hårvann da det besto av en høy andel sprit som i nød kunne brukes på en tørstig strupe. Dette ble som regel utsolgt i løpet av de første kveldene til dem som trengte det mest.

Alt var skattefritt og kunne bare føres opp og betales ved avmønstring etter hjemkomst. Det var jo greit da de færreste hadde med penger ombord. “Slappen” ble drevet av Hvoslev fra Tønsberg ved siden av jobben som sekretær.

Den 17. oktober meldte Pressa at det engelske hangarskipet HMS “Courageous” var blitt senket av en tysk ubåt den 17. september under innseiling til England.

Den 18. oktober lå “Koka” stille utenfor Azorene og bunkret noen av sine hvalbåter.

Da vi nå var kommet inn i varmere farvann, begynte det å bli vel varmt i lugaren, men spesielle vindfang satt inn i hvert koøye ga en behagelig lufting.

Omkring i kokeriet var det på turen ned til feltet hektisk virksomhet for å gjøre alt utstyr klart for kommende fangst. På plan eller dekket ble det spleiset forløpere for hvalbåtenes harpuner og forarbeidet vaier- og taustropper til ymse bruk. Til og med seilmakeren hadde full jobb.

Den 25. oktober kom vi til Curaçao i hollandsk Vest-India, rett nord for Venezuela, hvor vi skulle bunkre, ta inn mer proviant og få anledning til å sende post hjem. Det var en artig opplevelse å sette fot på fremmed jord så langt borte fra Norge, selv om området omkring oljeterminalen oste av petrolium i vel 30 graders varme og besto mest av varme lavaklipper med noe kaktus og busker og så ikke særlig innbydende ut. Noen vakre blomster hist og pist bedret noe på inntrykket.. Det var visst veldig mange ulike nasjonaliteter på Curaçao, men de fleste snakket engelsk. Jeg husker en kjempe av en negerpolitimann som sto vakt ved landgangen stadig bommet mat, mest kjøtt. Før vi kom inn i tropiske farvann hadde vi i god tid fått lime juice for å få tynnere blod og bedre kropsavkjøling og kinin mot malaria før ankomst Curaçao.

I tillegg til spesiell proviant ble det også tatt ombord en større ladning sjenever og rum pakket i kasser. En av sjauerne blant mannskapet var litt uheldig og slapp en kasse på dekket så flere flasker gikk i stykker. Det merkelige var at det sto flere der og hang akkurat da og at det like ved lå det en haug tomme hermetikkbokser, selv om de vanligvis ble kastet overbord straks de var tømt for sitt innhold. Deretter så alt ut til å skje som om det var vel planlagt: Sjaueren tok straks kassen opp på ryggen igjen og gikk sakte mot lageret mens de som fikk en sjanse fulgte etter med hver sin hermetikkboks og samlet den edle eliksir som rant ut fra kassa. Da sjaueren kom frem til lageret, tok han av seg skjorta og vred den over en tom pøs som tilfeldigvis sto der. Hans bonus av “uhellet” var nok blandet med en viss prosent svette, men hans blide åsyn tydet på at han hadde fått sin del ut av hendelsen. Det samme hendte hvert år brummet en oldtimer som sto og så på. Det var forbudt å ta med seg privat brennevin ombord, og kontrollen var streng. På kvelden ble flere av oss invitert av sjømannspresten til byen, Willemstad, hvor vi tilbragte noen hyggelige timer.

Dagen etter lå vi og badet sammen med tyskere som vi forsto enda mindre da våre kunnskaper i tysk var minimale, men noen av dem snakket litt engelsk. Etter hva vi forsto, hadde de tilbrakt lang tid der. En tørst kar fra “Koka” hadde drukket seg i søvn inne på land og våknet ved at det krislet innenfor klærne og ble vettskremt. Han remjet og ropte på hjelp mot giftige slanger, men det viste seg å være bare diverse uskyldige krypdyr som hadde krabbet under tøyet hans.

Da vi krysset ekvator skulle vi som var førstereisgutter døpes av Kong Neptun, men det var så mange som ikke hadde krysset “linjen” før at Neptun måtte gjennomføre det hele med en enkel felles seremoni. Ved samme anledning ble det arrangert ulike tevlinger og den aller gjeveste var ølstafetten. Den gikk ut på at de seks tykkeste og de seks tynneste stilte på hvert sitt lag med en halv flaske deilig, avkjølet pils. På kommando startet hvert lag samtidig og det var om å gjøre å bli først ferdig. Det var mange misunnelige øyne som fulgte deltagerne da de tømte i seg det deilige, kjølige ølet, og det merkelige var at det var laget med de tynne som vant, selv om mange i laget for de tykke syntes å bare åpne svelget og la ølet renne ned uten å måtte svelge det etter hvert.

Mye av tilstelningen, bl.a. putekrig, foregikk på dekket hvor det var rigget opp et stort basseng ved hjelp av seilduk spent opp mellom redningsflåter. Putekrigen foregikk på en tykk stokk lagt over bassenget og vel innsmørt med fett. Det var stort sett de tykkeste som deltok i putekrigen så det ut for, og det ble et formidabelt plask når de falt ned fra stokken over badebassenget. Bakærn med sin trinne corpus laget det største plasket. Forøvrig ble det satt opp badmington-spill på dekket, men svak vind eller bris gjorde det vanskelig å bruke det.

Om kvelden var det trekkspill- og grammofonmusikk med dans på planen, eller dekket som det heter på vanlige skip, med flere menn som hadde kledt seg i kvinneklær.

Fra kokeriet kunne vi også se store stim av “springær”, en liten hvalart av delfinfamilien, som nærmest så ut til bare å leke seg, men de sørger også for å trekke luft under sine lange elegante byks opp av sjøen.

Under turen mot fangstfeltet fikk jeg tid til å bli bedre kjent ombord. Kokeriet var på 20.000 tonn, hadde et mannskap på ca. 300 mann inkl. fangstpersonellet ombord, og kunne gjøre en fart på 15 knop. I tillegg hadde ekspedisjonen 10 hvalbåter som fanget hval for kokeriet til utkoking der.

Den 18. november kom vi til den britiske øya Syd-Georgia og fikk se 2.- 3.000 m høye, hvite fjelltopper som reiste seg brått fra det blåsvarte havet. Mektige isbreer som veltet seg nedover fjellsidene var litt av et syn da vi seilte inn Cumberland Bay. Kokeriet la til i det velkjente Grytvika, et navn jeg hadde hørt mange ganger før i forbindelse med hvalfangsthistorier. “Øya” , eller Øya ved verdens ende som noen kalte den ligger på omtrent samme breddegrad syd som Skottland i nord og ca. 1.500 km øst for Falklandsøyene. Siden vi nå var kommet langt ut i november på den sydlige halvkule, var det vårlig og lange lyse dager, men temmelig kjølig.

Det var riktig et goldt landskap vi møtte, uten vegetasjon bortsett fra noen planter og tussocgras, men det fantes et rikt dyreliv der. Det vrimlet av sel, sjøløver, sjøelefanter og store flokker pingviner, skuamåker og kappduer.

Dyrene lå i sanden og dovnet seg mellom hver gang de var ute i sjøen og fylte seg med mat. Iblant var det slagsmål mellom hannene hvis noen følte sitt harem truet av en konkurrent. De fleste hannene var av eldre årgang og hadde mange sår etter drabelige kamper. Under parring holdt hannen hunnen kjærlig inntil seg med en av luffene og så ut til å kose seg både vel og lenge. Selungene var de artigste og de skrattet så livlig når vi klappet dem på den bløte, fine pelsen.

Bakærn tinget fremdeles på drammer mot napoleonskake, og flere av oss vasket også klærne hans mot slik belønning, men flere begynte å gå lei klesvask, og siste gang jeg tok jobben hadde jeg smurt klærne hans godt inn med sterk hvalsåpe, stukket et fresende steamrør ned i balja og overlot til damp under høytrykk å gjøre resten. Dessverre glemte jeg hele vasken i flere timer og da jeg omsider husket den og skulle skylle den, var det bare knapper, linninger og tekstilstrimler igjen. Etter dette ble jeg aldri mer spurt om jeg ville vaske hans tøy, og bra var det.

En eller to ganger i løpet av sesongen fikk vi anledning til å sende hilsner hjem over Bergen Radio, som sørget for å få dem trykket i Vestfolds aviser. Så vidt jeg husker kunne vi også sende og motta post hjemmefra to ganger i løpet av sesongen. Slik postgang var mulig fra Curaçao og med forskjellig skipsleilighet til og fra Øya eller noen havn underveis hjemover. Da vi fikk post hjemmefra første gang, fikk Ivar og jeg rede på at to eldre brødre, Hans og Håkon, også hadde reist ut . De var med Fl.K. “Ulysses” og Knut med en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”. Med svoger Erling Rohve og Håkon Dahl med henholdsvis Fl.K. “Terje Vigen” og “Southern Empress”, var vi faktisk syv fra samme hus nede i SydIshavet samtidig. Tenk at vi omsider var blitt en virkelig hvalfangerfamilie.

Det var godt fiske, og pr. den 1. mars hadde vi skutt 1.421 hval, kokt ut full kvote på 113.000 fat hvalolje og kunne sette kursen hjemover. Temperaturen hadde sunket betydelig den senere tid så det var tydelig at vinteren nærmet seg.

Grisebestanden til Andersen hadde minket jevnt på nyåret til stor glede for oss som fikk fersk mat, men Andersen så det ikke slik.

=== PÅ HJEMVEI ===

Den 12. mars fortsatte vi nordover med kurs for New York hvor vi skulle ankomme den 20. april. For å hale ut tiden gikk vi en tid med 5 knops fart slik at vi skulle kunne holde full fart senere gjennom krigssonen hvor det måtte utbetales krigstillegg til oss. Det var den gang kr. 30,00. pr døgn, dvs. ca. en halv månedslønn for mange av oss.

At vi lå der og nærmest drev så nok mystisk ut for et britisk Catalina fly som patruljerte området. Det passerte over oss et par ganger, og det tok ikke lang tid før en destroyer fra Royal Navy bordet oss ved å sette ut en stor livbåt full av bevæpnede marinegaster. Noen holdt vakt i båten og ved leideren, mens en offiser sammen med sin adjutant gikk opp på broen for å sjekke skipets papirer, som selvsagt var i den skjønneste orden. Engelskmannen var blitt mistenksom fordi der var flere tyske fartøyer som lå ute i Atlanterhavet som forsyningsskip for tyske ubåter.