Endringer

* Ragnvald Myhre.

___TOC___

Vi fikk også høre at kystvernet på Oscarsborg og på landsiden i Oslofjorden, hadde senket den tyske krysseren “Blücher”, men hørte ingenting om kystforsvaret ellers i landet.

Alle norske skip fikk nå ordre om å gå til fransk, britisk eller nøytral havn.

Tidlig en kjølig, disig lørdags morgen den 12. april 1940, seg vi inn på havnen i New York og ankret opp utenfor Pier 113. Det tok ikke lang tid før det kom amerikanske aviser ombord, og de hadde svært lite pent å si om nordmenn. Det var visst bare landsforrædere, dårlige soldater og udugelige politikere i hele landet. Det siste var de aller fleste helt enige i. Avisene var visst bare ute etter sensasjonelle nyheter som bragte salget opp. Men avisene kjente heller ikke til at nordmenn kjempet alene mot verdens største, best trente og utrustede hær, mens norske soldater, nesten uten skikkelig trening og med dårlig utstyr, kjempet tappert mot inntrengende fiender, og det skulle det mot til.

Sent på ettermiddagen kom toget inn til Paddington Station, og derfra reiste vi med bestilte busser til Russell Square hvor mange av oss tok inn på Royal Hotel, Woburn Place, W.C.1. Det hadde 777 rom og var et av de bedre i den delen av London, men kostet bare kr.7,50 pr natt med frokost. Jeg husker Ivar og jeg nøt den første natten i en skikkelig seng ekstra godt.

Det første vi måtte gjøre dagen etter var å registrere oss og få passene stemplet for midlertidig opphold i Storbritannia. Dette ble foretatt i en bygning som het St. George´s Hall, 5 - 7 Westminster Bridge Road, S.E.1.. Norske myndigheter hadde etablert seg der for å registrere alle nordmenn som kom til England. Det gikk ganske kvikt, og han som skrev inn Ivar og meg var forøvrig en venn av vår nabo Mathias Svendsrød. Senere måtte nykommere fra tyskokkuperte land gå gjennom en veldig omfattende kontroll ved Patriotic School i London eller Isle of Man, for å sile ut eventuelle spioner eller andre suspekte personer. Det var også viktig for å samle opplysninger om forholdene i de okkuperte land.

Til tross for alle disse odds, meldte norsk ungdom seg frivillig og kjempet under sine tilfeldige ledere, forbausende bra, med utilstrekkelige våpen mot en suverén angriper. Som forholdene var, ble det ikke mulig for oss å komme hjem for å ta del i kampene, men noen av dem i vernepliktige årganger meldte seg inn i Marinen eller Royal Navy. Senere ble visse årganger kalt inn til Den norske hær som ble opprettet i Dumfries, Skottland.

En dag dukket Knut også opp etter å ha reist gjennom Frankrike etter avmønstring i Marseilles, og svoger Erling noe senere, så nå var vi iallfall fire sammen fra samme “hus”. Det ble litt dyrt i det lange løp å bo på Royal Hotel så Ivar, Knut og jeg leide et firemannsrom i et lite halvpensjonat, Newlands Hotels i Bernard Street 46, like ved. Vi utnyttet dagene godt til å bli kjent i London og reiste mest med undergrunnsbanen som var både hurtig og billig. Knut hadde vært i London før og lærte oss systemet med busser og undergrunnen. Det ble besøk i Hyde Park, Albert Hall, Buckingham Palace, Houses of Parlament, Westminster Abbey, Big Ben, Lord Nelson statuen og Norway House på Trafalgar Square, Senotaph på Whitehall, The Zoological Garden, Greenwich Observatory, Pettycoat Lane, Piccadilly Circus, forretningsstrøkene i Oxford- og Regent Street og vokskabinettet , Madame Tussaud. Jeg tok til og med en hel dag i British Museum som ligger like ved Russell Square. Det var intereressant å farte omkring i verdensbyen, og vi ville få med oss mest mulig, for vi regnet med at vår ferd ville gå videre til et eller annet sted i nær fremtid.

Hele den norske hvalfangerflåten, med 6.300 mann på 11 kokerier, med sin kostbare last på 152.000 tonn hvalolje samt 105 hvalbåter, stilte seg til rådighet for England.

Fra nå av kunne man vente tyske luftangrep over London når som helst, så Ivar, Knut og jeg brøt opp for å bo på hvert vårt sted for å hindre at vi alle tre skulle bli drept i tilfelle en fulltreffer. Jeg bodde en tid på Tolido Private Hotel, 53 Coram Street, også i Russell Square. Ivar og jeg deltok på et kurs i engelsk i den norske sjømannskirken og iblant i den svenske sjømannskirken, som begge lå i distriktet Rotherhithe. Jeg hadde pugget en del engelsk tidligere og stavet meg gjennom Londonaviser hver dag ved hjelp av en liten dansk - engelsk ordbok, så det gikk merkverdig fort å lære noe av språket, slik at jeg kunne føre en enkel samtale. På kurset brukte vi bl.a. boken om de engelske fangene på “Graf von Spee” og deres videre ferd med “Altmark” til Jøssingfjord. Det var jo greit å kunne snakke litt med folk og ikke minst å kunne lese en meny. Det var ikke ende på alt det rare vi fikk å spise den tiden vi bare kunne peke på menyen uten å ane hva vi bestilte. For mange av hvalfangerne gikk det mest på ham and eggs til alle måltider. En kar likte så godt fish and chips, men iblant ville han ha bare chips og da bestilte han fish and chips, no fish.

Jeg husker vel hvor stolte Ivar og jeg var da vi ble tiltalt med “Sir” på stamkaféen vår.

St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.

Vi ble kjørt i en liten bussdrosje til Paddington Station hvorfra vi reiste med G.W.R. til Honeybourne Station i Worcestershire. Der ble vi møtt av mr. Onions som var eier av det området hvor vi skulle arbeide. Han hadde i sine unge dager vært sjømann og kjente godt til nordmenn, og det var kanskje derfor at han tok så vel imot oss og geleidet oss inn på stasjonsbaren hvor det ble rikelig med velkomstbegere, og mange nye bekjentskaper ble stiftet. Det var blitt kjent at det skulle komme utlendinger til den lille landsbyen, så det var mange som hadde møtt frem for å se på. Senere på kvelden ble vi kjørt ned til Poden Farm hvor vi også møtte mr. Cox som forpaktet stedet av mr. Onions. Vi skulle bo i telt, fire mann i det ene og fem i det andre. Så vidt jeg husker var det Johan Jysereid , Camein Carlsen, Brynjar Løkke og jeg som bodde i det ene. I det andre var det Olsen, Bror, Henry Brodin, Paul og Petter Olsen. Sistnevnte døde av kreft på det norske sykehuset ved Holland Park i London senere på høsten. Paul, som var god i engelsk og til stor nytte, sluttet etter kort tid og reiste tilbake til London, landlivet var visst ikke noe for ham.

Da det var tid for høyonn, ble vi spurt av mr. Cox om å delta og det var jo en artig avveksling, særlig da vi fikk se at Farmeren hadde kjørt et stort fat cider ut på jordet. Vi jobbet og slukket tørsten iblant med deilig, kjølig cider, og etter en tid ble vi litt påseilet og slet hardt med å holde følge med de andre. Cider var nok en sterkere drikk enn vi ante. Mr.Cox hadde nok merket seg vår dårlige kontroll med tørstedrikken for dagen etter var det bare noen få flasker cider til vår rådighet, og da gikk høyarbeidet også bedre.

Olsen, vår første kokk, var heller noe ustadig og sterkt plaget av hjemlengsel, dessuten likte han ikke det campinglivet vi levde, så han reiste tilbake til London for å søke hyre. Landarbeid var visst ikke noe for ham heller. Neste mann som forsøkte seg som kokk var Henry Brodin fra Nøtterøy, og han viste seg å være en ypperlig kokk, særlig når vi skaffet ham villkaniner som han tilberedte med deilig viltsaus. Det var rikelig med kaniner i tornekratthekkene, og Charlie lærte oss en grei måte å fange dem på. Med en bringbærkvist full av tagger vridd om i kaninhulen og trukket ut, fant vi ut om det var kaniner der, hvis det var hår på den. Derpå kunne vi grave ut kanin . Engelskmennene var ofte utstyrt med en tam ilder som de slapp inn i kaninhulen, og da tok det ikke lang tid før kaninen kom ut i flygende fart og rett inn i sekken som ble holdt utenfor hullet. Brodin holdt også orden på rasjoneringskortene våre og foretok alle innkjøp som ikke alltid var så enkelt på grunn av rasjoneringen. Den hadde vært lett inntil alt gikk galt i Frankrike, men fra da av ble den mye strengere. Han hadde også god kontakt med Sjømannskirken i London og skaffet oss bl.a. et Lingvafonkurs i engelsk, og det ble flittig brukt. Han var en fin kar og veldig nyttig i laget vårt.

Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly.

Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp.

=== EN TRIST TID ===

Hjemme i Norge hadde det vært mye rot hele sommeren. Våre ynkelige politikere som hadde ført oss ut i krig og okkupasjon var nærmest handlingslammet den første tiden, men i september klarte 2 / 3 deler av Stortinget å avsette Kong Haakon, visstnok mot å få beholde taburetten sin, hvilken “dåd”. Noe senere på året ble alle politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal Samling ledet av Quisling.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte.

Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

Noen dager senere var jeg tilbake i Honeybourne hvor det lå brev til meg med beskjed om å vente på ordre om noe senere fremmøte i Liverpool for hvalfangsthyre. Registrering for militærtjeneste ble utsatt inntil videre.

Senere fikk jeg bekreftelse på at jeg var hyret på som leder for beinkverna. Jeg stusset litt over det da dette var en jobb jeg visste lite om, men reiste likevel ned til Liverpool den 24. september, som anmodet om pr. telegram. Jeg hadde adressen til min svoger Håkon Dahl, som bodde på Woodside Hotel, Birkenhead, så jeg tok inn der foreløpig. Det så ille ut mange steder i Liverpool og Birkenhead. Tyskerne hadde bombet fra det ble mørkt om kvelden til dagslys neste morgen den senere tid.

Noen steder hadde Luftwaffe sluppet ned luftminer i fallskjerm, et stort utyske på 2 ganger 8 fot , som blåste i stykker mesteparten av alt innenfor en radius på én km.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

En kveld vi lå og slappet av, gikk det flyalarm, men det gjorde det så ofte uten at vi ble bombet så ingen av oss enset det. Men denne gang ble det anderledes, for plutselig haglet det med brannbomber så det ble lyst som dagen. Jeg, sammen med noen andre i gjengen, løp opp gjennom frukthaven hvor det var en åpen grav vi kunne søke dekning i, men så langt kom vi ikke før vi hørte hylet fra flere sprengbomber som slo ned ca. 30 m fra oss på baksiden av gårdsbygningene. Det var så sølete der at jeg sto bare på føttene og med hendene mot bakken for ikke å skitne til mine fritidsklær, men da bombene kom riktig nær, la jeg meg pladask ned i søla. Det haglet med småstein og søle omkring oss da bombene eksploderte. Målet for angrepet var jernbanen G.W.R., mellom hovedbanen til London og industribyene lenger vest. Det ble nokså folksomt like etterpå . Stedets Air Raid Warden ,luftvernvakt, oppsøkte oss for å se om alt sto bra til. Det var riktig uhyggelig å se kyr og hester, noen sterkt skadet og andre som løp skrekkslagne omkring i blafringen av lyset fra brannbombene. Sett fra tyskernes side var det et godt resultat med fire bomber. To av dem sprengte jernbanen på hvert sitt sted, og to skadet banelegemet sterkt på to steder. Det fantes ikke luftvernskyts i området så den tyske flygeren hadde hatt god tid på seg til å gå lavt ned og slippe sine bomber i ro og fred. Reparasjonslag kom snart på plass og det tok ikke lange tiden før banen var i bruk igjen. Noen brannbomber var nesten like hele da de hadde gått dypt ned i søla. Riktignok hadde det vært luftangrep på en flyplass ved Camden Town, noe øst for oss noen ganger, men vi hadde ansett oss temmelig sikre i Honeybourne som ikke hadde spesielt viktige mål for bombing.

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Etter krigen kom det frem at det tyske kodesystemet allerede hadde vært kjent på høyeste hold, og at Churchill samt flere i ledelsen visste at Coventry skulle bombes, men kunne ikke informere byen og derved gjøre det kjent for Tyskland at deres koder kunne tydes .

En kveld i midten av november, da jeg var på kino i Evesham sammen med budeia på Poden Farm, fikk jeg se på nyhetsfilmen at Flyvåpnet hadde åpnet treningsleir i Canada den 10. november med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef. Jeg ble veldig imponert - tenk at Flyvåpnet hadde klart å reise seg igjen etter nederlaget i Norge. Riiser-Larsen var polarflygeren og helten for alle som var bitt av flybasillen, dette var noe for meg. Samme kveld satte jeg meg ned og skrev søknad til Den Norske Militærmisjonen i London om å bli opptatt i Flyvåpnet. Jeg hadde i tidligere dager håpet å få tjenestegjøre i Flyvåpnet, men med bare folkeskole og et på landbruksskole som utdannelse hadde jeg små forhåpninger. Kanskje de kunne bruke meg i krig?

Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene.

Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Den 29 desember ble London atter brannbombet av 250 tyske fly som laget noen enorme branner. Det ble sagt i avisene at brannvesenet pøste på så mye vann at Thames ble nesten tørrlagt, og at brannene var så kraftige at vannet for det meste fordampet før det traff flammene. Avisene skrev også at det hadde vært omtrent 1.600 branner samtidig. og at det gikk verst ut over City.

Nyttårsaften ble også feiret på stampuben vår under noe laber stemning. Storparten av året hadde vært en eneste stor og lang ulykke, spesielt for Vest-Europa, men vi satte vår lit til at det kommende år skulle bli bedre, selv om vi visste at mulighetene var mikroskopiske. Riktignok var nyhetene fra kamper mot italienerne i Nord-Afrika oppmuntrende, men det telte liksom ikke da italienerne var lite hjertet til å kjempe for Mussolini og hans bande; og derfor lett lot seg ta til fange. Et eksempel var et slag i Etiopia hvor resultatet hadde blitt 67 falne italienere, 10.000 fanger og en masse krigsmateriell.

Da Italia gikk med i krigen på tysk side, kom det britiske herredømme i Middelhavet og Afrika i en veldig farefull stilling. Churchill betegnet det som den mørkeste periode i Storbritannias historie. De hadde altfor små styrker ved Mersa Matruh til å beskytte Egypt og Suezkanalen, mens Italia hadde store styrker i Libya og Øst-Afrika. De hadde også en kraftig flåte i Middelhavet, til stort hinder for britiske forsyninger som derfor måtte gå via Sør-Afrika. I forsvaret av Egypt og den viktige Suez-kanalen hadde 50.000 briter 200.000 godt utstyrte italienere mot seg. Det italienske flyvåpen var også godt utstyrt og hadde flygere med god trening og kamperfaring fra borgerkrigen i Spania.

GODT NYTT ÅR TIL GJENGEN OG MEG SELV !

== '''1941''' ==

En avis nevnte at i året som gikk var tapene pr. luftangrep på England i gjennomsnitt ca. 1.000 mennesker, 6.000 skadde og 10.000 husløse. Samme avis skrev om en pike som var blitt gravd frem av ruinene 108 timer etter angrepet på London den 29. desember.

Den 6. januar tok jeg toget til Evesham for å møte i retten for mine lovbrudd, og der ble jeg bedt om å sitte ned i rettsalen inntil min sak kom opp. Det var noe merkelig at alle de anklagede fikk være tilstede under de øvrige rettsaker, men du verden for en underholdning. Her passerte klager for ekteskapsbrudd, oppsetsighet mot arbeidsgiver, tyverier, svindel med rasjoner, foul language in front of ladies, etc.. Tiden gikk fort inntil jeg ble ropt opp, fikk anklagen lest opp og spurt om hva jeg hadde å si til mitt forsvar. Jeg kunne bare opplyse at sykkelturen fant sted en veldig månelys kveld og at de dempede lykter, som nå var påbudt, neppe ville vært synlige under slike forhold. Dommeren var forsåvidt enig i det, men det var likevel brudd på gjeldende paragrafer, og at han derfor måtte ilegge meg en bot på 15 sh. for dette. Dommeren ga meg også noen faderlige formaninger om faren ved å sykle uten lykter og uttrykte håp om ikke å se meg igjen i rettssalen. Jeg betalte min bot, men etter dette fikk jeg ikke være tilhører under resten av sakene som skulle opp for retten.

Det var nå blitt kaldere i været og iblant litt snø, men Charlie sørget alltid for å holde et bål gående slik at vi kunne varme oss i spisepausen. Under ryddearbeidet ble det mye småkvist og annet rusk som måtte fjernes, og da var det jo enklest å brenne det opp. Grovere stammer og grener gikk til peisved et eller annet sted.

Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

I mørkningen samme dag gikk det flyalarm, men jeg har aldri følt meg mer likeglad i fare som da. Alle sykesøstrene tok på seg stålhjelm og hjalp dem som kunne gå, ned i kjelleren, men vi sengeliggende fikk bli der vi var. Sykehuset var på to etasjer med en sal for menn i 1. etasje og en sal for kvinner i 2. etasje. Pleierskene ville endelig vite hvor jeg kom fra da jeg snakket et fremmed språk mens de maste på meg at jeg skulle våkne opp etter narkosen. Jeg fortalte dem det og ble deres favorittpasient fra da av ifølge mrs. Onions. Den synlige del av såret var mye større enn jeg hadde sett dem i Norge og utenpå ble det holdt sammen med små stålklips.

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.

Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.

Den tok seg imidlertid opp igjen to dager senere da det kom melding at enheter fra Royal Navy hadde senket Tysklands stolthet, slagskipet “Bismarck”. Storparten av mannskapet gikk med til bunns, kun 110 mann overlevde. Tyske u-båter som nærmet seg kampsonen, gjorde det for risikabelt å redde flere. Hele sjøslaget kostet 3.500 britiske og tyske liv. Under slaget deltok 48 britiske skip, deriblant slagskip, kryssere og destroyere samt et hangarskipet HMS “Arc Royal” med Swordfish torpedofly ombord, sammen med Catalina observasjonsfly. Et Swordfish fly hadde truffet roret på “Bismarck” med én torpedo og beseglet dets skjebne. Uten kontroll over rorene ble skipet utsatt for en drepende ild fra Royal Navy.

== '''I FLYVÅPNET''' ==

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

Kaptein Hertzberg ved Militærmisjonen, som hadde observert vår mangel på militær oppførsel, ba oss være med inn på sitt kontor og der fikk vi en kort innføring i hilseplikten og hvordan den skulle utføres. Det var sikkert den korteste norske rekruttskole noen har fått. Kapteinen fløy senere i RAF og falt dessverre i luftkamp den 2. januar 1942. I løpet av krigen falt også hans far og en bror.

Med beskjed om å melde meg hver uke for eventuelle nye ordre, slo jeg meg ned i Russell Square hvor jeg var godt kjent fra tidligere opphold i London. Da det ennå ikke var gått i orden med samlingssted for personellet, kunne vi bo hvor som helst i rimelig nærhet , bare vi holdt Rekrutteringskontoret informert om vår adresse. Jeg traff flere nye rekrutter og hadde en hyggelig og interessant tid sammen med dem. Storparten av oss bodde i området Russell Square og med 5 pund i uken kunne man leve romslig, særlig de av oss som var godt kjent i London.

Med det norske sjømannshotellet, County Hotel, samt andre mer eller mindre fastboende omkring, var det blitt litt av et norskt miljø i området. Det ble god tid til å besøke British Museum igjen samt mange nye steder i verdensmetropolen. Da jeg nå var blitt en del kjent i London og klarte meg bedre i engelsk, var jeg iblant guide for mange av nykommerne. Noen ganger kjørte vi bare rundt med buss og trikker på måfå og ble etter hvert godt kjent i flere deler av London.

Da jeg hadde vært på The Grange tre uker , fikk jeg beskjed om å melde meg på Forsvarsdepartementets Etterretningskontor, FD/E, hvor jeg skulle vikariere for en som var på “ferie”. Det het gjerne det når noen var på oppdrag hjemme i Norge.

Arbeidet besto bl.a. i å rette spionrapporter som var mangfoldiggjort og iblant som ordonans mellom FD/E og Admirality hvor Royal Navy hadde sitt hovedkvarter. Marinens hovedkvarter holdt også til i det samme bygget. Jeg fikk de strengeste ordre om forsiktighet. Det var ganske spennende å lære litt om hvordan spioner opererte hjemme i Norge, men slike ting måtte jeg ikke snakke om dengang. På trikker, busser, tog etc. ble folk med hjelp av plakater minnet om ikke å snakke om tjenestesaker, det kunne være spioner over alt og uforsiktig snakk kunne koste liv.

Ved FD/E fikk jeg høre mye nytt om det som foregikk i England, og det viktigste for meg var alt det som hadde med fly å gjøre. Noe av det mest interessante var nyhetene om at Den første norske Sjøflyvingen, fra Marinens Flyvåpen, var kommet over fra Canada og hadde vært under oppbygging på Island siden den 25. april 1941. Vingen var blitt registrert i Royal Air Force som No.330 (Norwegian) Squadron og skulle høre inn under Coastal Command (Kystkommandoen). Skvadronen skulle deles inn i 3 Flights, en på hver av Fossvogur ved Reykjavik, Akureyri og Budareyri. De skulle bruke enmotors flottørfly av typen Northrop, som tidligere var blitt bestilt for bruk i Norge, men hadde nå blitt levert til Little Norway i Canada og senere skipet til Island. Fly og tilhørende materiell var kommet vel frem, og etter montering, prøveflyging og trening, ble skvadronen operativ den 23. juni. Det var nok et slit å drive med fly under de barske værforhold som hersker på Island.

Major Odd Bull var skvadronens sjef og ble opplært i engelsk skvadronledelse av den engelske Squadron Leader Cole. Løytnant Barkald var teknisk sjef, assistert av 5 tekniske offiserer, samt sersjanter av de ulike fagkategorier. Bakkepersonellet ble også tildelt noen rådgivere fra RAF for å bistå skvadronen med å lære RAF metoder og rutiner.

Tiden på Catterick gikk veldig fort . Bare det å få være i nærheten av fly var en opplevelse, selv om vi for det meste ble satt til å vaske dem. Den tekniske tjenesten gikk ikke så bra, og ved nærmere sjekk av loggpapirer, viste det seg at polske flygere hadd brukt flyene under Battle of Britain året før. De var temmelig nedkjørte og fra teknisk hold satte de tommelen ned og ba pent om å få bedre fly. Flyverne hadde allerede hatt et havari pga. lekkasje i kjølesystemet og var helt enige. De fremla saken for sjefene, Squadron Leader Cole og major Bull, som sendte saken videre til rette instans. Det tok ikke lang tid før det kom nye Hurricane Mk. II B fly, og fra da av gikk den tekniske tjenesten og flygingen mye bedre.

Den nye flytypen hadde forøvrig Rolls Royce Merlin XX motor på 1460 hk og med toppfart på 550 km / t. Bevæpningen var 12 Browning maskingeværer kaliber .303”, 6 i hver ving..

Det var tidt og ofte oppstillinger, og det gikk ikke alltid så greit. Jeg husker krølltoppen Bård Borge som alltid hadde båtlua litt for mye på snei. Major Bull skulle rette på dette og trykte lua vel ned på hodet hans, men lua spratt opp igjen og Bullærn, som vi kalte sjefen vår, ble rød i fjeset, temmelig irritert og måtte gi opp forsøket. Etter nesten to uker på stedet skulle skvadronen flyttes nordover for videre trening og settes inn i mer aktiv tjeneste. Så var det å pakke igjen og gjøre seg klar for et par døgns togreise.

=== RAF STATION CASTLETOWN ===

CAITHNESS

Den 22. august marsjerte vi i samlet tropp med full oppakning til jernbanestasjonen Catterick. Jeg husker jeg hadde fylt feltflaska med brus for å kunne stille tørsten underveis, men det gikk ikke etter hensikten. Feltflaska ble ristet under marsen og med kullsyre i brusen kom storparten ut gjennom korken og nedover høyre ben som ble klissvått. Avreisen gikk greit da ingen av oss hadde rukket å stifte noen bekjentskaper under den korte tiden på stedet, og det tok ikke lang tid før vi var plassert på toget som tøffet i vei med lokomotiv drevet med gammeldags kullfyring. Toget stoppet ved noen stasjoner, og iblant dukket det opp damer med te og gode smørbrød, så reiselederen hadde dårlig avsetning på reiseprovianten. Vi klarte å finne oss et brukbart sted for å sove og var rimelig uthvilt neste morgen. Det ble en slags frokost, men atter hadde toget lange opphold ved noen stasjoner og skottene viste seg særs spandable med tea and sandwiches. Vi var enige om at nå hadde historiene om gjerrige skotter fått en alvorlig knekk. I løpet av reisen kjørte toget over The Forth Bridge, en prektig jernbanebro på ca. 2,5 kilometer. Ca. 7.000 mann hadde arbeidet døgnet rundt i 7 år for å bygge den. Broen spenner over Firth of Forth, en stor bukt på Skottlands østkyst hvor elven Forth munner ut, og den ble åpnet i mars1890.

Da jeg ved den tid klarte meg relativt bra i engelsk, ble jeg satt til å betjene telefonen på Flight Dispersal hvor flygerne holdt til om dagen. En gang satt jeg storparten av dagen uten å få avløsning til å spise så jeg beklaget meg til løytnant Brakald som var vår sjef og da ble det orden på sakene. Han ga meg et pund av sine egne penger og sa jeg kunne ta fri resten av dagen, reise til Thurso og spise meg en god middag. Nevnte løytnant, senere major, var et særs fint menneske hvilket jeg merket meg flere ganger senere under krigen.

På veien til Thurso møtte jeg Knut som uventet kom opp fra Dumfries for å besøke meg, og det passet jo bra. Vi hadde ikke sett hverandre på over et år og hadde en fin kveld i byen for min uventede kapital. På samme tid var oberstløytnant Øen på besøk, og dagen etter kom han innom kontoret hvor jeg hadde vakt. Han var veldig interessert i å høre om forholdene i Hæren, så han og Knut hadde en riktig lang prat om emnet. Jeg husker Knut var så forundret over at en såvidt høy offiser slo av en hyggelig prat med en menig soldat.

BBC meldte den 15. september at alle italienske kolonier i Sentral-Afrika nå var blitt erobret av de allierte. Sjøfolka var lettet over at shippingleden gjennom Det indiske hav, Adengulfen og Rødehavet var blitt mindre farefull. Italienerne var ikke særlig motiverte for Mussolinis stormannsgalskap og krig, og de kjemper tilsvarende dårlig. For oss var det, etter nesten bare nederlag, likevel oppmuntrende nyheter, og mengdene av fanger og krigsmateriell skulle være enorme. Mussolini håpet visst nå på alliert seier da det var den eneste måten han kunne få igjen sine kolonier, trodde han. Italienske krigsfanger ble vurdert å være så ufarlige at de gikk løse i England, bare merket med en brun rute foran og bak på uniformen. De virket blide og fornøyde og gjorde en bra innsats i det engelske jordbruket. Senere jobbet en gruppe også på Orknøyene, hvor de som gode katolikker bygget et vakkert lite kapell.

=== RAF STATION SKEABRAE ===

På kvelden gikk vi til Ritz for en drink og der traff vi tilfeldigvis Knut. Stor glede over gjensynet og flere drinker. Det fantes til og med whisky der. I England hadde den allerede tørket ut mange steder. I passende humør dro vi til Astoria Dancing, men fant det noe stivt der, så neste kveld gikk vi til Play House hvor det var mer folkelig og passet bedre for soldater. Dagen derpå var søndag og da var, etter gjeldende lover, alle puber stengt i Skottland så vi tilbragte en del tid på kino.

Mandag gikk vi til Paisky Ice Skating, og det var riktig artig selv om det var vel to år siden vi sist hadde gått på skøyter, så det tok noen runder før vi fikk riktig tak på det. Det var mange smukke, friske lassis på isen, og vi med Norway-merke på skulderen følte at dette forpliktet i alt som hadde med vintersport å gjøre. Jeg tror vi kom bra ut av det selv om vi var helt ute av trening.

Vi gikk til dans på Locarno en kveld og kom bort i et riktig artig selskap som ikke hadde truffet nordmenn før. De var veldig imponert over at vi kunne samtale med dem på engelsk, for det kunne ikke utenlandske soldater de hadde truffet tidligere.

Den engelske slagkrysseren HMS “Repulse” og slagskipet “Prince of Wales” var blitt bombet i senk den 10. des. 2.000 mann av 3.000 ble reddet. Sistnevnte skip hadde 175 luftvernkanoner ombord og kunne pumpe ut 60.000 granater pr. min., men ble likevel bombet i senk. Dette kostet Japan kun 3 bombefly.

Den 18. des. falt også Hong Kong og der tok japsene 12.000 fanger. Japan var godt forberedt da de hadde rustet opp med en kraftig flåte, et stort, moderne flyvåpen samt en slagkraftig og fanatisk armé mens verden forøvrig sov. Både England og USA hadde kraftig undervurdert Japan, og nå måtte den menige mann betale med liv og helse for politikernes udugelighet.

=== JULEN PÅ ORKNØYENE: ===

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

'''DEN 16. FEBRUAR:'''

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.

I dag var jeg hos tannlegen og fikk plombert fem hull, men fremdeles er det noen igjen som jeg får ta senere. Tannlegen her har bedre utstyr enn han jeg var hos på Orknøyene. Nå er vi ferdige med fasen “duk og dope”, og neste uke går vi over til trematerialer og reparasjoner. Dans inne på stasjonen i kveld.

'''SØNDAG DEN 29. MARS:'''

I går kveld var jeg i Cardiff på storfest sammen med norske sjøfolk. Det ble skammelig sent før jeg kom hjem, men hadde ingen problemer med å komme gjennom porten.

Eksamensfesten ble feiret på puben “Four Bells” i lansbyen hvor vi traff en hollender som snakket norsk. Han hadde arbeidet innen trafikkflyging i KLM før krigen.

'''LONDON, DEN 13. JUNI, COUNTY HOTEL:'''

For to dager siden tok jeg farvel med Joan og andre venner og kjente ved St. Athan, pakket sekken og tok bussen til Cardiff hvor vi entret G.W.R. toget til London. Togreisen tok vel tre timer, og vi hadde riktig hyggelig reisefølge med en engelsk familie i kupeen vår. Vi fikk adressen deres og måtte love å oppsøke dem hvis vi noen gang kom på deres kanter. Fra Paddington Station leide vi en lastebil som tok bagasjen til County Hotel hvor vi skulle bo. Jeg måtte være med sjåføren fordi hun ikke visste veien. Jeg fant det litt vittig at en nordmann skulle vise en engelsk sjåfør veien i London. Vi hadde ikke kjørt langt før damen bak rattet kolliderte, men det ble heldigvis ikke så store skadene på bilen vår. Det var verre med den andre bilen.

Vi fikk i dag den gode nyhet bekreftet at vi skal tjenestegjøre ved 332 skvadron på North Weald. Det var en slitsom reise hit opp da vi måtte drasse med oss hele vår oppakning i varmen på undergrunnen og toget til Epping. På stasjonene så vi svære plakater som viste militære slepe med seg stor oppakning og under sto det: “Travel light because he can´t !” Vi følte det som en unnskyldning for at vi uroet andre passasjerer med all vår bagasje. Fra Epping fikk vi lastebil til våre forlegninger. Jeg ble forlagt i “Site” No. 8 sammen med hangarpersonell fra 332 skvadron. Hver site besto av en liten leir med fire brakker med sengeplass for 20 mann i hver og med ett felles vaskerom og ett tørke / strykerom for hele leiren. Ved inngangen var det et lite bygg for vakthavende. I tillegg var det støpte dammer for vannforsyning med henblikk på brannslukning. Det var flere “sites” som tilhørte stasjonen, alle med spredt beliggenhet og innen rimelig avstand fra flyplassen. Erfaringer fra The Battle of Britain hadde vist at det var viktig å spre personellets forlegninger for å unngå store tap under luftangrep.

Flystasjonen North Weald ble tatt i bruk under 1. verdenskrig. Da tyskerne i 1916 satte inn de første angrep på London med luftskip, kalt Zeppelinere, konstruert av tyskeren Graf Zeppelin, ble tre av dem i løpet av kort tid skutt ned av fly herfra.

I mellomkrigsårene var det bare fredsaktiviteter på stasjonen, men den våknet til full aktivitet under mobiliseringen i 1939. Skvadronene på North Weald hadde deltatt med heder i luftpatruljene over Dunkerque under evakueringen fra den del av Kontinentet, senere også i Slaget om Storbritannia. Stasjonen hadde selv flere ganger vært mål for Luftwaffes bombeangrep, og den 24. august 1940, ble det droppet 200 bomber, hvorav en traff et beskyttelsesrom. Mange ble drept eller såret og flere bygninger ble ødelagt. Operasjonssentralen fikk en fulltreffer, men motsto eksplosjonen.

Til London tok det en knapp time med tog, og langs hele veien lå det hyggelige tettsteder med alle fasiliteter. Jo, dette var nok det fineste sted vi kunne ha kommet til.

De to norske skvadronene hadde tilsammen ca. 36 fly av typen Spitfire VB, storparten av dem noe brukt, men det var ikke vanskelig å holde hver skvadron med standard oppsetning på 12 kampdyktige fly til enhver tid. Flyene var spredt utenfor flyplassens perimeter, og mange av dem beskyttet i splintsikker bås med rom hvor personell kunne søke beskyttelse under luftangrep. Stasjonen var blitt bygget helt opp igjen etter The Battle of Britain, og hangaren på stasjonen bar fremdeles merker etter bombesplinter og kulehull. I tillegg til de to norske skvadronene på stasjonen, var det to RAF-skvadroner, No. 222 og 403, samt 121 “Eagle Squadron” med amerikanske frivillige flygere, som i alt utgjorde “The North Weald Wing”. På grunn av det store norske innslaget, gikk den etter hvert over til å bli kalt “The Norwegian Wing.”

Jeg husker min første dag på Flighten da Lunder ba meg å ta en D.I. (daglig inspeksjon) på Spitfire, AH-M og jeg måtte svare at jeg knapt hadde sett en Spitfire siden de gamle Spitfire II vi hadde på Orknøyene. Han ble overrasket over at jeg ikke hadde lært dette på mekanikerskolen. Men da jeg forklarte ham hvordan de engelske skolene var bygd opp med generell opplæring på mange ulike flytyper, iblant også utgåtte typer, fikk jeg med et skjema for Daily Inspection og en kjentmann på Spitfire VB og da gikk det greit. Systemet var slik at flyet skulle underkastes B.F.I. (Between Flight Inspection), ettersyn mellom hver flytur, D.I. hver 24 timer og W.I. (Weekly Inspection) en mer omfattende inspeksjon hver uke. Etter 30 flytimer måtte flyet inn til Maintenance (vedlikeholdshangaren) for grundigere vedlikehold og kontroll, utskifting og justering av komponenter, eventuelt motorskift samt funksjonsprøver.

Wing Commander Scott-Malden, som fikk sin ilddåp som kampflyger under Battle of Britain, hadde hatt ledelsen av de to norske skvadronene fra første stund på North Weald og lærte dem disiplin og kampteknikk.

Det var jo spennende dager når vi sendte flyene ut på tokt over tyskokkuperte områder, mest over Frankrike. Åpningen foran skytset i vingene var dekket med en spesielt tape, og hadde flyet vært i kamp var teipen flerret opp så vi kunne se det på lang avstand når flyet kom taksende inn. Våre fly hadde en 20 m m Hispano kanon i hver ving og de river godt med seg med 10 skudd pr. sek. Dessverre var det bare plass for 60 skudd i magasinet til hver kanon. Fly med kanoner hadde også 2 stk. M.G. kal..303” med 300 skudd hver og hadde en skuddtakt på 15 skudd pr. sek. Iblant ble skytset også brukt på tysk skipstrafikk i Kanalen og med gode resultater.

Når flyene takset inn mot sin bås, var det vår jobb å vinke dem på plass og hjelpe flygeren å snu det i båsen. Vi fikk gjerne en kort rapport fra flygeren om hvordan flyet hadde oppført seg, og deretter satte mekanikerlaget i gang med å gjøre flyet klart for nytt tokt hurtigst mulig, uansett når det skulle opp igjen. Laget for hvert fly besto av én flymekaniker, og én motormekaniker, samt spesialister for våpen, instrument, elektro og radio. Spesialistene hadde som regel mindre å gjøre på hvert enkelt fly og arbeidet på flere fly etter behov. Alle hadde sine bestemte oppdrag med å sørge for å fylle bensin, olje, glykol, oxygen, sjekke skrog, dekk og understell, ammunisjon, våpen, instrumenter, radio og elektriske anlegg. Etter en tids øvelse , klarte vi å gjøre flyet klart for ny tur i løpet av 9 min. når ingen større feil måtte rettes.

'''DEN 26. JUNI:'''

Nå har jeg vært på vakt siden i går og likevel måtte jeg arbeide til kl. 8 i kveld. Flyet mitt ,AH-M, er ofte på tokt over Frankrike, iblant to eller flere ganger om dagen, men det kommer som oftest tilbake uten skader.

Jeg fikk riktig en støkk i livet i ettermiddag. Ut fra klar himmel stuper en Messersmith 109, én Me110, én Heinkel 111 og én Junkers 88. Jeg har øvet meg i flykjenning og så straks at det var tyske fly, men ingen varslet og ingen åpnet ild mot dem. Det var også helt urealistisk å tro at tyskerne ville angripe med en slik samling ulike flytyper. Mange var nok litt spente inntil flyene la seg i landingsrunde og tok understellet ut for å lande. Det viste seg å være tyske fly som var kapret og ble nu fløyet av engelske piloter for kamptrening etc.. Det var riktig interessant å få se nærmere på noen av Luftwaffe sine flytyper.

Putevaret på hodeputen min ser forferdelig ut, så jeg måtte dekke det med mitt eget håndkle, håper vi ikke blir lenge her.

I går var det lite å gjøre her, så jeg var fri kl.18.00. Gikk på stasjonens kino og så bl. a. “It´s a Date” med Deanna Durbin i hovedrollen. Bra film og mye god sang.

I går var det tropevarme her, men i dag er det surt og kaldt så jeg sitter i cockpiten på flyet mitt og skriver. Der er det i alle fall lunt og varmt, men ikke særlig trygt i tilfelle angrep på flyplassen. Det gikk minst 10 flyalarmer her igår, men innen våre fly kom opp var tyskerne forsvunnet.

Slaget om Atlanterhavet går sin gang med store tap og er avgjørende for krigens utfall. Großadmiral Dönitz har øket sin ubåtflåte og bygget om skip til kaperskip.Han bruker også de store firemotors flyene, Focke-Wulf 200, Condor, til å bombe eller lokalisere konvoiene og dirigere ubåtene i flokk for å vente på skipene, så de ligger klare som en ulveflokk når konvoien kommer. Bare i juni 1942 senket tyskerne 144 skip.

Coastal Command utvikler stadig mer langtrekkende fly til å overvåke konvoiene, men det er ennå ikke mulig å følge dem hele veien. De blir også overvåket av krigsskip som følger konvoiene, men det er ikke mange som kan avsees til slik tjeneste.

Det er fint at de to norske skvadronene, 330 og 333, flyr for Coastal Command og hjelper til med å verne konvoiene. Våre to jagerskvadroner deltar også i noen grad med eskortering av kysttrafikken utenfor Sørøst-England. Tidligere også i områdene omkring Shetland, Orknøyene og østkysten helt ned til Sør-England.

Jeg tenker ofte på Hans, Håkon, Ivar og Erling som seiler i Handelsflåten og krysser fingrene for dem.

Malta blir fremdeles bombet døgnet rundt, men holder ut tross harde påkjenninger. Hitler ville vel helst tatt Øya, men lar det være da han høstet så bitre erfaringer da han tok Kreta. Gøring skrøt at Luftwaffe skulle bombe Malta til kapitulasjon, men har ikke klart det hittil. Nylig gikk det en konvoi fra Gibraltar til Malta med bl.a. et hangarskip med jagerfly samt 14 handelsfartøy, forsvart av kryssere og jagere. Underveis ble det flere sjøslag og luftangrep med tap av 9 lasteskip, men hangarskipet med sin last av jagerfly kom vel frem.

=== RAF STATION MANSTON ===

Nyhetene fra Nord-Afrika er riktig gode. Det ser ut til at briter, amerikanere og deres allierte begynner å jage tyskerne og italienerne ut fra denne del av verden etter flere års harde kamper.

'''DEN 17. NOVEMBER:'''

Sist fredag fikk jeg telegram fra mine brødre, Hans og Knut. De var kommet til Liverpool, og ville at jeg skulle komme dit ned for å treffe dem. Det var vanskelig for meg å få så lang perm , så jeg sendte telegram tilbake og spurte om de kunne komme til London. Jeg fikk perm fra lørdag middag og tok inn på County Hotel hvor jeg traff begge to. Det var jo artig å treffes igjen. Knut traff jeg for vel et år siden, men Hans hadde jeg ikke sett siden vi reiste fra Norge høsten 1939, vel tre år siden.

Kåre Flø og jeg fikk 24 timers fri og tok toget til London for å se hvordan julen ble feiret i Verdensbyen, og om mulig feire noe av den sammen med norske om kvelden. Vi var først nede på Leicester Square og Piccadilly Cirkus og så på all stasen der. Tross krig og mørklegning, var London pyntet til julefest.

Vi dro tidlig hjem til Royal Hotel hvor vi hadde bestilt rom for natten. Der traff vi mange kjente så det ble noe sent før vi krabbet til sengs. Blant norske fikk vi høre at Kong Haakon samme dag hadde holdt tale over BBC, synd vi gikk glipp av den.

Neste dag dro vi rundt om i fattigkvarterene i East End for å se hvordan de feiret julen der. Eldre menn og kvinner med dårlige tenner, noe dårlig kledd, hang rundt på pubene, skålte, røkte og hadde det gildt mens barna maste og ville ha dem med hjem. Det var deprimerende å se så mye fattigdom i den samme byen hvor det var så mye velstand, glitter og stas.

TAKK FOR ÅRET SOM GIKK OG VEL MØTT I DET NYE

=='''1943''' ==

LØRDAG DEN 1. JANUAR, FORTSATT PÅ NORTH WEALD:

En nordmann var oppe for krigsrett for tyveri i dag og fikk 120 dagers fengsel.

Tirsdag: Carlton Hotel, RAF Station Rockford, Southend on Sea:

Tok toget til Southend og ankom noen timer senere. Det ble svarte natta før vi hadde fått flyene klare for morgendagens flyging. Det går rykter om at hele 132 (N) Airfield skal flytte videre herfra neste uke - undres på hvor. Mye av området her er evakuert så vi får bo i ledige hus. Det er en uvant fornøyelse å bo skikkelig med peis og fint bad dekket med hvite stenfliser. Var sammen med gjengen på Palais de Dance og hadde det hyggelig.

De fleste flyene har nå fått innmontert nytt og forbedret gyrosikte for luft til luft skyting.

UKEN 2. - 8. APRIL, SLOUGH, BUCKINGHAMSHIRE:

Søndag, 12 Carlton Road, Slough: Reiste fra North Weald 13.00 og kom hit 16.00. Det var noe tungt å reise fra North Weald som har vært vårt hjem i nesten to år.

Helt siden Dunkerque hadde all den ekspertise og kloke hjerner de allierte disponerte vært i virksomhet med å planlegge og bygge opp det som måtte til for å ha en sjanse til å lykkes, men var det godt nok? Ingen torde å tenke på følgene hvis invasjonen ble mislykket. I så fall ville det neppe bli en sjanse til på evigheter.

alt etter planen, men det var ennå for tidlig å si om invasjonen ville lykkes.

Det var en spennende dag og alle mann hadde fått portforbud inntil videre.

=== ANGREP FRA LUFTEN. ===

Det som nå følger er bare noen enkelte trekk ved invasjonen fra sjøen.

SWORD BEACH

Kl. 07.25

Mange landsbyer ble befridd uten at noen satte livet til. Madame Gengets dagbok gjengir den enorme glede de følte ved å bli frie mennesker igjen. De fleste minnes at sjøen var svart av båter.

Tapene på Gold var moderate og mye lavere enn regnet med. Totalt mistet de britiske styrker 3.000 mann den første dagen.

=== AMERIKANSK SEKTOR ===

Oberst Helge Mehre , sjefen vår, var blitt tildelt utvidet fullmakt for det tilfellet at vi skulle bli avskåret fra å kommunisere med Overkommandoen i London.

DEN 19 . AUGUST, OMBORD PÅ LANDGANGSFARTØYET:

Bilene våre ble rygget ombord av spesielle sjåfører slik at de kunne kjøres ut i flygende fart på den andre siden av Kanalen. Mye ble dirigert fra høytalere. Alt rullende materiell ble festet med kjettinger til dørk og dekk. Vi gikk ombord i den orden som pålagt, lastingen gikk kvikt, og deretter lettet båten anker og gikk ut til Isle of Wight for å bli anvist konvoi. Det var absolutt røykeforbud ombord. Vi fant en plass et eller annet sted og noen, blant dem jeg, ble beordret til potetskrelling i byssa. Spiste et solid måltid ombord, forøvrig bedrev vi tiden med med tullprat av klasse galgenhumor og tok en dusj underveis. Det kunne bli lenge til neste bad. Vi fant en eller annen plass til å sove, bortskjemt var vi ikke etter flere års liv i militær tjeneste.

Avdelingssjefer fikk en liste om HVEM , HVA OG HVOR man skulle få bensin, ammo, proviant, hvor vi skulle etc. Alt var stemplet Topp Hemmelig.

CALVADOS, NORMANDIE

Den amerikanske kunstige havn var av en noe annen konstruksjon og led langt mer alvorlige skader, men med iherdig innsats ble også deres problemer løst på en tilfredsstillende måte.

Det er vel unødvendig å skrive at det så forferdelig ut over alt etter så mange lange og bitre slag som hadde funnet sted her. Noen landsbyer var rett og slett feid bort og stanken etter lik, buskap og branner var særs ubehagelig i den stekende varmen. Etter noen km i en enorm trafikk på støvete vei gjennom et mistrøstig landskap, så vi ut som en gjeng gulsotpasienter. Jeg hadde mange ganger før krigen drømt om å få komme til Frankrike, men ikke på den måten.

Det så litt bedre ut i vår landsby, Villons-les-Buissons, selv om kanadierne hadde kjempet her i ukevis og kalte vår side av byen for Hells Corner (Helvetets Hjørne).

Hittil har noen av oss spedd på kosten med grønne epler fra haven og det som er igjen av feltpakningen, og klart oss bra. Hele Normandie har eplehaver som skaffer små grønne epler til produksjon av Cider som også blir destillert til Calvados, en brukbar brandy som normannerne er veldig stolte av. Noen av gjengen mener den smaker rottegift, men ingen tør å si det til en normanner. Det ville være like fornærmende som å klage til en nordmann på hans hjemmebrent.

DEN 25. AUGUST:

Bare noen småreparasjoner i dag. Sist natt fartet jeg omkring i en lastebil. Rart vi ikke rotet oss helt inn i frontlinjen i mørket. I kveld har jeg vært ute på en tidligere slagmark og rotet i saker og ting. Noen hadde vært der før meg og tatt uniformer av tyskerne og kastet dem igjen. De var gjennomhullet av kuler og splinter. Like ved lå fire tyskere halvveis begravd.

RAF 616. skvadron med den nye tomotors jetjageren, Meteor, stasjonert på Manston, har i løpet av tre uker skutt ned 13 stk. V-1 mellom Kanalen og London.

DEN 31. AUGUST:

Fikk fri og hiket sammen med Paul Gabrielsen, populært kalt Gabriel, gjennom Caen, Falaise og helt frem til St. Lambert-sur-Dives, litt øst for Falaise, hvor den verste nedslaktningen av tyskere hadde funnet sted. Her hadde tyskerne klart å kjempe seg gjennom en korridor over elven Dives og blitt utsatt for nedslakting fra artilleri, beskytning med kanoner og raketter fra fly samt vanlige infanteristvåpen. Hvordan det så ut der var en ting, men stanken av sønderrevne tyskere og dyr var nesten ikke til å holde ut. De soldatene som var noenlunde hele var lagt i rekker, men deler av istykkersprengte soldater og hester lå der de hadde møtt døden. Bulldosere hadde måket seg vei gjennom det hele for å komme frem med tropper og utstyr. Dette måtte kunne kalles krigens sanne ansikt i all sin gru, eller Dantes Inferno som én uttrykte det. Resultatet av 10.000 falne soldater, tusenvis av døde hester og kyr samt eimen av enorme mengder ødelagt krigsmateriell innen et lite område, kan bare ikke beskrives.

Soldatene har blitt rasende og skutt tilbake og jublet når noen ble skutt ned av dem selv. Tyskerne jublet også..

Det har vært mange diskusjoner om de allierte våpen var gode nok mot tyskerne. Det er nok et bedrøvelig faktum at nærsagt alle de tyske våpen var overlegne, bortsett fra allierte fly- og marinestyrker i antall. Det tyske jagerflyet FW 190 var et av verdens beste, men de hadde problemer med trening av flygere og måtte spare på brennstoff. Den amerikanske Sherman tanksen, den engelske Cromwell og Churchill tanksen var alle underlegne den tyske Tiger og Panther tanksen. Tyskerne kalte ofte de alliertes tanks for “Tommy Broilers”, og det var ikke få allierte tankmannskaper som ble stekt i sin tank.

Den tyske granaten Panzerfaust mot tanks var langt bedre enn de alliertes PIAT og Bazooka.

De allierte i Sør-Frankrike har nå frigjort Nice.

DEN 6. SEPTEMBER, NÆR ROUEN:

Etter en drøy tur gjennom sønderskutte byer og landsbyer kom vi hit ved 20-tiden. Den verste av de større byer, var Lisieux, som visstnok er 80 - 90 % ødelagt. Langs veien var det mange utbrente kjøretøyer, motorsykler, tanks, drepte hester og annet krigsmateriell, storparten av tysk opphav. Det vakte en viss oppsikt å se barnevogner liggende i veigrøftene, fulle av tysk utstyr. Wehrmacht har nok ikke så rikelig med transportmateriell lenger.

A-partiet reiste herfra i dag, men de skulle ikke til St. Omer da troppene har rykket så fort frem at vi må lenger østover for å være nærmere fronten. Ryktene sier at vi skal til en flyplass i nærheten av Lille, nesten for godt til å være sant.

De senere dager har de tyske batteriene ved Calais beskutt Dover opp til 10 timer uten stans, ren terror. Jeg håper kanadierne inntar Calais snart og får en slutt på skytingen som har plaget befolkningen i Dover helt siden tyskerne okkuperte Frankrike.

DEN 11. SEPTEMBER:

Ryktene sirkulerer om at troppene som gikk i land i Sør-Frankrike har jaget tyskerne opp Rhône-dalen og møtt Pattons 3rd Army ved Dijon. Det betyr at store tyske styrker er omringet i Sør- og Vest Frankrike, selv om mange unnslapp. Hitler nektet dem å trekke seg tilbake før de ble omringet. Atter en av Hitlers mange dumheter som kommer de allierte tilgode. Nå er Luxembourg også frigjort for tyskere.

LILLE - NORD, LILLE

DEN 12. SEPTEMBER:

Derpå så vi på byen og slo oss til på La Frégate hvor vi fikk en hjertelig mottagelse og hadde en alle tiders kveld. Dette folkelivet er så himmelvidt forskjellig fra Normandie at en skulle ikke tro vi var i samme land, men så hadde jo Normandie måttet tåle voldsomme kamper og store ødeleggelser i ca. to og en halv måned, hvilket kom hele Frankrike tilgode. Det blir sagt at 200.000 bygninger i Normandie ble ødelagt under kampene fra D-Dagen til ut august. Det blir også nevnt at det under hele krigen 1814 - 18 ble ødelagt 900.000 bygninger der. Normannerne har måttet betale en høy pris for friheten.

DEN 13. SEPTEMBER:

Vi er nå kommet til en riktig flyplass fra før krigen med faste baner, perimeter og andre taxeveier, og tyskerne hadde utvidet den noe under okkupasjonen. Flere av hangarene er brukbare etter litt flikking og reparasjoner, og det er jo et kjærkommet moment. Det er også fint å slippe å sette opp felthangaren med sine tunge løft av strukturer og seilduk.

Wingens aktivitet er ganske intens om dagen og det er tilfredsstillende å erfare at alt virker som det skal. All vår felttrening har svart til hensikten.

DEN 22. SEPTEMBER:

Av en eller annen grunn ble Gabriell og jeg tatt ut til å overvære den utgraving som finner sted i festningen like ved byen. Gestapo hadde brukt festningen som fengsel og tortursted og nå ble de som var blitt myrdet der gravd opp. Det var en hard påkjenning å se de patriotene som var gravd opp da vi kom dit og som vanlig var det en forferdelig stank i området. Noen av de pårørende var tilstede og de mest hjerteskjærende scener utspant seg når de identifiserte sine egne. En ung gutt lå i en kasse fult påkledd med hatten over ansiktet , et grufult syn. Det vanket mange arge utbrudd der om “ces sales Boches” ( disse skitne tyskerne). Jeg kommer til å hate og forakte tyskere resten av mitt liv.

Tok farvel med Madame, Nicole og Madeleine sent på ettemiddagen og takket for en god lunsj og en hyggelig ettermiddag . Derpå gikk vi til La Frégate hvor vi traff gjengen og feiret stort resten av kvelden. En liten boks Lyons Coffie finansierte hele festen.

DEN 29. SEPTEMBER:

Fikk to nye fly i dag hvorav det ene skal merkes for the Wing Commander. Det er vanlig at Wingsjefens fly merkes med hans initialer. Propellspinneren skulle også ha spesiell merking.

Den 5.okt.: A-partiet reiste i dag tidlig og vi har gjort alt klart for å reise i morgen. Har vært i Lille og tatt farvel med venner og kjente. De er leie seg for at vi flytter videre, men det er nå lite å gjøre med det. Laksevåg ubåthavn ble bombet den 4.d.m.

B-60

DEN 6. OKTOBER:

Frankrike har nå mobilisert og trent flere divisjoner og krever større del av fronten. Det kommer godt med for britene klarer ikke lenger å erstatte de tap de har lidt.

SØNDAG DEN 8. OKTOBER:

På grunn av lite flyging en tid, er det lite å gjøre i hangeren. Jeg tok meg derfor en tur rundt for å se hvordan andre hadde innrettet seg. 331 skv., som nå er kommet tilbake, fra England, hadde vært tidlig ute her og skaffet seg bolig i gamle jernbanevogner o.l. som Luftwaffe hadde brukt. Noen hadde til og med funnet brukbare brakker som de hadde pyntet opp, men de hadde ikke fine ferskner like utfor teltet slik som vi og en stor del av Wingens bakkepersonell hadde.

Brev fra Ivar, Joan og Esme.

DEN 19. OKTOBER:

En hektisk dag for Wingen. Den fløy 154 individuelle tokter og angrep diverse mål ved Sluis for å sperre veien for tysk retrett. Det siste angrepet av 331 skv. var stupbombing av 3 kanonstillinger. Det ble også gjort store skader på lastebiler og andre kjøretøyer bl.a. tre stabsbiler samt flakkstillinger og observasjonsposter. Tapet var 3 fly, men pilotene landet på andre flyplasser og klarte seg.

Til tross for den spente situasjonen, er det gitt flytteordre for avreise med resten av Wingen i morgen til en flyplass i Holland.

B-79

DEN 23. DESEMBER:

Lokalbefolkningen kunne fortelle at de hadde hørt på radioen at tyskerne samlet fallskjermtropper på nordsiden av Maas eller Meuse som elven heter på fransk. Angrep av slike tropper kan visst ventes her når som helst.

Det er egentlig lille julaften i dag, men dette blir neppe noen jul slik som situasjonen nå er. Vi rigget opp utstyret vårt i en noe medtatt blisterhangar og fikk senere på kvelden tid til å lappe sammen taket på brakka vår. Veggene fikk være som de var til vi fikk bedre tid. Der var ingen ovn i brakka, men sannelig var det ikke en skøyer som kom trekkende med en på en kjerre. Ingen spurte om hvor han hadde funnet den, men vi passet godt på at den ikke ble hentet av noen andre. For å skjære riktig hull gjennom inner- og yttertak for ovnsrøret, skjøt en hull gjennom begge med geværet sitt i loddrett stilling. Det kom et vræl fra taket hvor en annen av laget vårt var i ferd med å løse problemet på sin måte. Heldigvis ble han ikke truffet, men var sur i flere dager på ham som skjøt.

Været i dag har vært klart og fint og flyene har vært i luften storparten av dagen. De har eskortert to-motors bombere som banker løs på tyskerne for å stoppe dem. De tok seg spesielt av jernbaner og veier for å hindre forsyninger til tyske tropper. Wingen vår, sammen med andre taktiske flyavdelinger, hamret løs på tyskerne med bomber og raketter samt oppskyting direkte i frontlinjen.

Selv om det tar på å slå ned den tyske motoffensiven som ble startet med 250.000 mann, går alliert oppladning for fullt med å samle materiell for den planlagte kryssing av Rhinen og det må skje så skjult som mulig.

DEN 28. DESEMBER:

Ryktene sier at beleiringen av Bastogne ble brudt for et par dager siden. Good old blood and guts Patton did it again. General Patton er helten i Den amerikanske armé og beviser det her også.

“ Jeg sender mine beste lykkeønskninger og en hjertelig takk til de norske flygere for deres strålende seiere på vestfronten.

Den 66. skv.har i dag bombet tyske landgangsbåter som skulle brukes over Maas under offensiven deres.

En Gelukkig Niewjaar

Det er fremdeles snikskyttere her i området så vi må stadig være på vakt. Det finnes jo alltid quslinger og sabotører i befridde land som håper på seier for tyskerne og da må de i mellomtiden gjøre maksimal skade. Skal ha geværvakt til natten og det blir en kald fornøyelse, men med en god tod rom i teen går det sikkert fint..

DEN 26. JANUAR, HOTEL FAMILIAL, RUE DU MARCHÉ 37, BRUSSEL:

Fikk fridøgn og lift med en lastebil til Antwerpen og tok tog derfra til Brussel. Det var en god del ødeleggelser i Antwerpen etter alle V-våpnene. Oppsøkte RAF kontoret i Brussel og fikk vekslet om mine Guilders til belgiske Frank. Ordnet opp med hotell for natten, handlet litt og oppsøkte La Frégate. Det var deilig å være på et sivilisert sted igjen. Vi lever nok i ødemarken der oppe i Holland. Traff flere av gjengen som også hadde 24 timers perm. Festkveld på La Frégate.

Spiste frokost på en RAF kantine og reiste ut til Meysse for å hilse på familien Doms. Det ble hjertelig gjensyn med alle, og vi hadde en riktig hyggelig ettermiddag sammen med gode kaker pluss kaffe avec etc.. Gikk på kino med Rina og så Leslie Howard i “Pimpernell Smith”. Litt av en film. Trist å ta farvel.

SØNDAG DEN 28. JANUAR, WOENSDRECHT, HOLLAND:

Tok 10.30 toget fra Brussel til Antwerpen. Måtte vente en stund på trikken til Putte i Holland og det var lang ventetid. En V-2 hadde gjort mye skade i stasjonsområdet og en V-1 raste inn i ny og ne. En falt i ubehagelig nærhet til trikken på vei til Putte.

DEN 30. JANUAR:

Snestorm og lite flyging. For to dager siden var det litt liv da 66 og 322 skvadron med 20 fly angrep en sabotørskole nær Dorn med 500 og 250 lbs. bomber. Bygget ble sprengt i stykker, men 322 skv. mistet et fly med pilot.

Hitler holdt tale i kveld, men han var ikke så stor i kjeften lenger.

I dag ble Flying Officer van Eijks fly fra 322 skv. truffet av Flak. Hans toer så det og ropte over radioen at van Eijk måtte hoppe ut, men fikk til svar at han var truffet i bena og ikke klarte å hoppe ut. Han prøvde imidlertid å nødlande, men klarte det ikke og ble drept .

Det ble også fløyet støtte for troppene under angrepet på Cleve i Tyskland.

DEN 15. FEBRUAR:

Et nytt fly inn for overhaling i dag. Ble tildelt Cockpit for sjekk.

Lest “A Yank at Oxford” og begynt på “Question of Proof”.

B-85

SØNDAG DEN 25. FEBRUAR:

På veien hjem stanset bilen flere av oss hiket med i Sint Odenrode og der var det dans så vi som hadde hoppet av fikk en riktig artig kveld.

DEN 2. MARS:

Det er en fryktelig vind her i dag så nå kan vel hollenderne få fart på vindmøllene sine, men de har neppe noe korn til å male i dem. Mange av møllene er også skadd da de har vært brukt som obervasjonsposter for artilleriet og ble som oftest skutt i stykker snarest mulig av motparten. Vanligvis bruker de allierte lette fly som Auster eller Piper Cub for å dirigere artilleriet pr. radio. De er også et yndet mål for fiendens kanoner.

Vi diskuterte litt om vi skulle overnatte i kjelleren eller oppe i 2. etg. Det var fristende å ligge i hver vår seng i et fint rom så vi bestemte oss for pikerommet, men først måtte vi skifte på sengene. I en komode fant vi rene fine laken og putevar og så veltet vi oss opp i hver vår seng i full utrustning med støvlene på og temmelig skitne og fulle av støv. Vi satte bajonetten på geværet, sjekket at det hadde fullt magasin, at sikringen var slått av i tilfelle hurtig aksjon og la det ved siden av oss i sengen. Det pågikk litt skyting utenfor byen, men vi sovnet snart etter en noe slitsom dag.

DEN 9. MARS: SCHIJNDEL, HOLLAND:

Vi våknet i Kevelaer i dag tidlig etter en god hvile i deilig seng. Synd at vi ikke kunne kle av oss for å få nyte det helt ut, men det var jo ikke godt å vite hvem som ville være herrer i byen neste morgen så vi hadde måttet være klare for hva som helst.

Vi hadde en interessant dag omkring i frontlinjen, men så nesten ingen tyskere.

Etter å ha rommestert omkring i tomme hus i byen en tid, hiket vi videre til Goch hvor vi fant litt av hvert bl.a. fotos fra Norge og bilder av mange Fritzer i uniform. Tydligvis tre brødre som hørte huset til. Den ene av dem var falt “ Für Volk und Vaterland”. Jeg tok med meg dødsbudskapet etter ham. Undres på om de to andre overlevde krigen. I et annet hus støtte vi på noen tyske kvinner med Røde Kors bind på armen og i farten hilste jeg “Guten Tag” som forøvrig var strengt forbudt av allierte soldater. Kvinnene så bare iskaldt på oss uten å besvare min hilsen. I et hus fant vi noen tyske pengesedler fra forrige krig, bl.a. en 20 million mark seddel. Ut på ettermiddagen bega vi oss på vei hjemover, og i Kleve måtte bytte bil. Ventetiden på neste ble lang for tysk artilleri var hissige på å ødelegge veien, men vi fikk da en bil omsider og videre bar det uten å ha tatt skade av ventetiden.

Bilen stoppet i nærheten av den store broen ved Nijmegen hvor vi inntok noe av vår niste. Neste bil vi hiked med tok oss helt frem til St. Odenrode og derfra gikk det greit å få lift hjem.

På veien gjennom Holland lå det stabler på stabler med tusenvis av granater langs veien som forberedelse til våroffensiven. Det minnet meg om vedlagene i Norge som kjøres fem til veien om vinteren. Det var imidlertid den forskjell at de jeg så i Holland kostet noen hundre millioner pund og skulle rasere Tyskland og ta med seg noen Fritzesoldater i samme slengen..

Den første Wing fra the 2nd.TAF er flyttet inn i Tyskland near Rheine.

SØNDAG DEN 11. MARS:

Malte i klubben i dag også, den skal visstnok åpnes i morgen.

Det ser ut for at gulsott hersker livlig her. Den ene etter den andre havner på hospital i Blankenberge i Belgia til stor misunnelse for de friske. Jeg håper å holde meg frisk til jeg har hatt min permisjon i England.

DEN 21. MARS:

Det var ganske bra å sove i telt igjen selv om det var litt kalt å tørne ut i morges.

V-2 raketten traff London den første gang 8. september, 1944. Det falt én her igår og den ble også den siste, altså den 27. mars 1945. I løpet av den tiden var det 1.115 som traff London, drepte 2.724 og skadet alvorlig 6.467 mennesker. I løpet av hele krigen ble det drept ca. 60.000 i U.K. pga angrep fra luften. Alt tyder på at det er blitt satt et endelig punktum tyske luftangrep på de britiske øyer.

DEN 29. MARS:

Var på lønningskontoret i Olney i High Gate og hentet 20 pund og med de 75 jeg hadde med fra Holland burde det være nok for en permisjon her.

DEN 7. APRIL:

På vei til Belgia og Holland. Gikk ombord på “Biaritz” i morges og kom til Calais halvannen time senere etter en fin tur over. Under ventetiden før toget skulle gå, var vi rundt i byen og så oss om og der var det mye ødelagt. Spiste sen middag og gikk ombord i toget kl 17.00. Det var et gammelt rusletog med ukomfortable trebenker, men vi ble servert te ved Tournai og det var jo noe.

=== SCHIJNDEL VED EINDHOVEN, HOLLAND: ===

=== B 106, TWENTE, ENSCHEDE, N. HOLLAND. ===

Det hadde stått harde kamper i området. Skyttergraver og bygninger jevnet med jorden var vanlig syn på de fleste steder. Folk jublet og ønsket oss velkommen da vi kjørte inn i Holland. Det varmet.

Leipzig og Beyreut er nå inntatt . U.S. 9. Armé er nå helt oppe ved grensen til Tsjekkoslovakia. Britene har krysset Elben og går mot Hamburg

Den 18 - 19. d.m. bombet RAF Berlin for siste gang.

DEN 21. APRIL:

Regn og kaldt her i dag og ingen bading. De tar en tysker tilfange her i ny og ne og hollederne hater dem så inderlig at det er ikke lett for Fritzsene å lure seg bort. Det har virkelig vært harde tider i Holland under okkupasjonen og mange har lidt sultedøden.

A-partiet var reist i morges og B-partiet reiser i morgen. Jeg skal kjøre en truck og vil ta det litt rolig i kveld for å være i form til i morgen. Etter at vi hadde gått rastløse omkring en tid, fant en av gjengen ut at siden tyskerne hadde lagt igjen et stort lager med våpen, ammo og sprengstoff, kunne vi dra nytte av dette og saluttere litt. Vi satte i gang og brukte både det ene og det andre av sprengstoffet så det smalt lystig. Det var helt sinnsvakt å gjøre dette da vi hadde liten kjennskap til tysk sprengstoff, men det løste ut noe av den spenningen vi gikk og bar på. Jeg tror ikke mange av oss sov mye den natten. Den tyske kapitulasjonen er nok den største i verdenshistorien, og ca. 10 millioner tyskere og medløpere må tilbringe en tid fremover i fangenskap.

=== HJEMOVER ===

DEN 8. MAI, ANTWERPEN:

B-partiet startet fra Twente kl. 06.00, jeg og Arne Strøm med vår Thorneycraft. Ned gjennom Holland artet det seg som rene triumfferden. Blomster, flagg, smil, slengkyss og glade ansikter hilste oss over alt. Dette var jo Victory Day ( Seiersdagen ) og feiringen pågikk hele dagen og natten med da vi parkerte konvoien i en park i Antwepen hvor vi skulle overnatte.

Her i Blankenberge er det riktig liv i kveld da belgisere som har vært i tysk fangenskap er kommet hjem og tar oppgjør med nazistene. Ut fra quislinghusene kastes møbler og annet innventar som settes fyr på ute i gata. Kvinner sloss og rev hverandre i håret. Vi syntes det virket noe motbydelig hvilket vel måtte bety at nesten seks års krig ikke hadde forrået oss helt. Storparten av oss hadde jo heller ikke levd under nazistyre og var derfor ikke så fulle av hat mot svikerne.

Det er stor fest på pieren utenfor Continental Palace hvor vi bor, men det var ikke mange av oss som var særlig opplagte for slik moro etter en dag bak rattet i en støyende lastebil.

DEN 10. MAI, OMBORD PÅ LANDGANGSBÅTEN MOT ENGLAND:

Kjørte til Oostende på formiddagen og ombord på landgansfartøyet tidlig på

ettermiddagen. Skal være i Tilbury Dock i morgen tidlig. Vi hadde det riktig hyggelig ombord og diskuterte hvordan det vil være å komme tilbake til North Weald. Det var visst ikke mange som hadde begynt å tenke på Norge ennå. Det virket som om de fleste ikke torde tenke på at en 5 - 6 års dagdrøm skulle bli til virkelighet. Det hadde vært nok av skuffelser underveis.

Sendte mesteparten av bagasjen med bil og tog og hadde bare lett oppakning med da vi bordet toget i Epping ved 9 tiden. Det var stort fremmøte av byens borgere og kjærester fra distriktet som hadde møtt frem for å takke for samværet, samt ta farvel og ønske oss hell og lykke på reisen og i fremtiden. Vi hadde jo vært stasjonert der i ca. to år og hadde ikke oppført oss så aller verst så vi hadde mange gode venner og hyggelige bekjentskaper på stedet.

Vi får ekstratog helt frem til Edinburgh så vi kan bare ta det med ro helt frem uten å skifte underveis. Det var noe trist å reise fra North Weald som hadde vært vårt hjem så lenge og tatt så vel imot oss. Det så ennå mørkt ut da vi kom hit våren 1942 og folk på stedet hadde sikkert sine problemer og bekymringer, men de ga oss av sitt overskudd.

=== RAF STATION TURNHOUSE, VED EDINBURGH ===

De allierte styrker var fremdeles på krigsfot og vi måtte ha full feltrustning med under reiser.

Jeg kunne vel ha tatt en drosje, men hadde ikke penger nok og ville ikke komme hjem som boms etter nesten seks år ute. Krigen hadde ikke vært særlig innbringende for meg. Det var Odmund Sommerstad som var sjåfør på bussen og han sørget for å få ringt hjem slik at Harry hentet meg ved Sjuve-veiskillet.

Den lange reisen gjennom mange deler av verden og ulike farkoster i luften, til vanns og til lands, ble altså avsluttet i vår gamle 2-hjulskjærre og med noen stopp underveis for å hilse på kjente.

Det ble riktig stas å komme hjem og finne alle friske og sunne, men alt virket så smått og rart. Det var også hyggelig for meg å kunne fortelle at jeg for kort tid siden hadde vært sammen med Ivar, Knut og Hans. Min bror Håkon visste jeg ikke noe om. Jeg visste at Håkon Dahl var på hvalfangst i Syd-Ishavet, men Erling var et ukjent blad. Storparten av ungfolket i familien var i Oslo for å ønske Kongen velkommen hjem.

Lensmannen på hjemstedet mitt var visst av samme oppfatning. Jeg hadde ikke vært hjemme mange dager før han ringte for å få rede på mine skatteforhold. Etter å ha gjort rede for min korte tid på hvalfangst og menig grad som flyteknikker under storparten av krigen, ble det spørsmål om skatt på kost og losji. En nærmere beskrivelse av feltlivet fra Normandie til Tyskland satte ham visst på andre tanker for jeg hørte aldri mere fra ham.

Etter seks hektiske dager hjemme var permisjonen slutt og jeg ble så rastløs at det var nesten en lettelse å pakke militærsekken og returnere til Kjevik Flyplass som skulle være mitt foreløpige tjenestested. Bussjåføren som skulle ta meg til Sem for toget videre, var i tvil om han kunne ta meg med uten reisebevis. Etter en kort orientering om at militære avdelinger fremdeles var på krigsfot og at ulovlig fravær kunne medføre krigsrett, samt at jeg mer enn gjerne ville bli hjemme hvis han tok ansvaret for å nekte meg plass på bussen. Han tok meg med.

Det var en lettelse å treffe mine krigskamerater igjen, nå følte jeg meg riktig hjemme. De karene jeg hadde bodd så nære innpå og delt godt og vont med i en tid så rik på opplevelser i så mange år, var nesten blitt som brødre. Ikke alle mine kampfeller hadde funnet familie og venner i ordnede forhold under sin permisjon. Noen av krigens mange forbannelser var oppsplitting av familier pga. landsvik, økonomisk utbytting,utroskap eller annen unasjonal holdning.

== '''EPILOG''' ==

Etter noen hærlige uker med fint vær og deilig badeliv i hyggelig sørlandsmiljø, syntes vi at vi hadde hatt en velfortjent ferie og begynte å ta over Stasjonens fungsjoner. Der var en engelsk skvadron med Spitfires stasjonert på Kjevik den tiden og vi ydet den litt maintenance service når påkrevet, men de hadde stort sett eget personell til slike oppgaver så vår jobb ble mest å ta over Stasjonens tekniske utstyr. Etter gjeldende bestemmelser var storparten av det som fantes på Stasjonen “Enemy Propperty” og tilhørte England. Da vi kom under været med at mye av utstyret skulle ødelegges eller destrueres som det så fint het, var vi ikke sene om å gjemme bort både det ene og det andre. Førsteklasses verktøy, fint måleverktøy etc. var det ingen problem å gjemme bort, men nyttige, effektive testrigger, som vi forøvrig kjente fra felttoget på Kontinentet, var mer problematisk så vi slepte dem bort i skogen like ved og dekket vel over dem. Alle verkstedmaskiner fikk stå i fred. Da komiteen for destruering var ferdig med sitt skadeverk, tok vi vår “loot” frem etter hvert som behov meldte seg.

Den ville fredsfeiringen, mer eller mindre ufortjent da majoriteten hadde latt krig være krig og latt andre kjempe for seg, ga seg etter hvert, men det var ikke ende hvilken dåd mange hadde utført i Hjemmefronten, etter hva de selv fortalte. Vi var noe informert fra før av flyktninger som kom hjemmefra under krigen og tok det hele med en klype salt, og ettertiden viste at vi hadde grunn til det. De virkelige karene som hadde vært aktive i Hjemmefronten snakket svært lite om det før lang tid var gått. Vi var trett og lei krig og var heller ikke interessert i å snakke om det. Dessuten fikk vi i blant høre om alle de feil de allierte hadde gjort i sin strategi og hvordan krigen burde ha vært ført. Selvfølgelig ble det gjort feil iblant, men det var jo synd at sånne lysende strateger ikke var tilgjengelige i kampens hete, men først kom frem når det ikke luktet krutt lenger.

For middelmådigheter er visst alle som har deltatt i en krig enten helter eller skrythalser, intet kunne være mer feil. De er som regel helt vanlige mennesker som under visse forhold finner det nødvendig å risikere liv og lemmer for å bekjempe vold og urett og opplever ting de helst vil glemme. Når vi ble bedt om å fortelle og svarte at det var lite å fortelle om, ja, da ble det sagt at vi var høye på pæra

De aller feigeste som aldri hadde kunnet ta standpunkt hverken for eller imot Quisling og hans bande, våknet riktig til dåd da det ikke luktet krutt lenger. For å vise sitt nye nasjonale sinnelag, mobbet de nazistenes barn og tyskerbarn, utviste kvinner som hadde vært i lag med tyskere og tok fra dem deres nasjonalitet uten lov og dom og deporterte dem til et land som lå i ruiner. Værst ble det for dem som havnet i den russiskokkuperte Tyskland, de ble slaver for både russere og sjalue tyske kvinner.

Avisene tok etter hvert opp spørsmålet om London-regjeringen Nygaardsvold sin virksomhet før og under krigen. Dette vedkom oss svært lite da vi ikke hadde sett noe til dem. H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav hadde besøkt oss flere ganger ute, Kronprinsen sågar Wingen vår på Vestfronten i Belgia, 16 - 17 oktober, 1944. En av de få som hadde tjenestegjort i Forsvaret før krigen, fant det helt naturlig at A.P. ikke viste noen interesse for Flyvåpnet. Sosialistene hadde alltid sett på de militære som hår i suppa, og det var stort sett den samme gjengen som nå satt i London og visstnok fremdeles holdt en knapp på Det brukne geværs politikk, selv om det hadde ført oss ut i krig og okkupasjon.

Ryktene hadde svirret blant oss om Regjeringens ondskapsfulle intriger, bakvaskelser og annen smålighet hadde mobbet general Fleischer inn i døden. Generalen hadde vært sjef for Den 6. divisjon dvs. N. Norge, mobilisert sin divisjon og som leder for norske, franske og polske styrker, slått de tyske styrker ved Narvik og inntatt byen. Han fulgte med Kongen til England og ble sjef for den norske hæren under oppbygning der. Han nøt stor anseelse blant de allierte som den første general til å slå tyskerne i åpent slag, men ble likevel avsatt som sjef for H.O.K. av London-Regjeringen og ytterligere ydmyget over til en ubetydelig stilling i Canada. Etter å ha blitt tråkket på i den grad av en så ynkelig regjering, fant den ærekjære, gamle hedersmann ingen annen utvei enn å ta farvel med denne verden ved hjelp av sin tjeneste pistol, eller som en av mine kampfeller sa, forsvarsminister Torp kunne like godt ha trukket av pistolen selv.

Først da noen av våre driftige tekniske offiserer med krigserfaring fikk i oppdrag å sette i gang flyteknisk skole på Kjeller, ble det fart på tingene. De av oss som var kvalifiserte og villig til å fortsette i Flyvåpnet, ble tilbudt sersjants grad og interessant stilling som instruktør med rimelig god lønn. Jeg var en av dem som slo til og ble senere belønnet med ingeniørutdannelse og forfremmelse til offiser. Stort sett en HAPPY ENDING.