Endringer

Etter noen dager, det må ha vært ca. den 20. juni, fikk jeg beskjed om å møte i

St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.

Vi ble kjørt i en liten bussdrosje til Paddington Station hvorfra vi reiste med G.W.R. til Honeybourne Station i Worcestershire. Der ble vi møtt av mr. Onions som var eier av det området hvor vi skulle arbeide. Han hadde i sine unge dager vært sjømann og kjente godt til nordmenn, og det var kanskje derfor at han tok så vel imot oss og geleidet oss inn på stasjonsbaren hvor det ble rikelig med velkomstbegere, og mange nye bekjentskaper ble stiftet. Det var blitt kjent at det skulle komme utlendinger til den lille landsbyen, så det var mange som hadde møtt frem for å se på. Senere på kvelden ble vi kjørt ned til Poden Farm hvor vi også møtte mr. Cox som forpaktet stedet av mr. Onions. Vi skulle bo i telt, fire mann i det ene og fem i det andre. Så vidt jeg husker var det Johan Jysereid , Camein Carlsen, Brynjar Løkke og jeg som bodde i det ene. I det andre var det Olsen, Bror, Henry Brodin, Paul og Petter Olsen. Sistnevnte døde av kreft på det norske sykehuset ved Holland Park i London senere på høsten. Paul, som var god i engelsk og til stor nytte, sluttet etter kort tid og reiste tilbake til London, landlivet var visst ikke noe for ham.

Vi kom omsider til ro i våre telt og våknet neste morgen etter en kald natt, til lystig sang utenfor. Det var formannen, Charlie Mayho, som kom for å overta gjengen sin. Han hadde vært soldat i forrige krig på Vestfronten og var nå nygift for annen gang, riktig en fin kar. Vi møtte også Frank Selby som var reserveformann, riktig en kjærnekar, også frontsoldat fra forrige krig.

Arbeidet var greitt og besto mest av reparasjon av gårdsveier, broer samt rydding og drenering for å bedre avlingene for landet. Landbruket hadde ligget nede for en stor del i 20- 30-årene da farmerne ikke hadde kunnet konkurere med billige matvarer fra koloniene, Argentina og USA. Den tiden ble 60% av behovet dekket med import, men krigen hadde endret disse forholdene totalt. I tillegg til intensivt jordbruk ble alle oppfordret til å dyrke maksimalt på sine hageflekker og tildelte jordstykker. “Dig for Victory”, sto det på store skilt. Arbeidet på landet ble ansett som så viktig at det var blitt opprettet en egen Women´s Land Army, WLA,. Den besto av kvinner i alle aldre og var kledt i grå ridebukse og standard grønn genser. Det var blitt veldig viktig å frigjøre mest mulig plass på skipene for frakt av krigsmateriell.

Iblant tok vi også del i å sette opp sperringer på de større jorder mot eventuelle tyske invasjonsfly. Som hinder ble det brukt biler og traktorer fra skrapdumpene, stolper etter veiskilt som ble fjernet, store tønner fylt med sand og grove trestammer godt festet i bakken. Det hele ble administrert og lønnet av Worcester County Council. Ingen var i tvil om at tyskerne ville invadere, så hele landet fra Orknøyene og Shetland i nord til Kanalen i syd var satt i den høyeste beredskap. Som varsel skulle kirkeklokkene ringe i tilfelle angrep, all annen ringing var strengt forbudt.

Forpakteren på Poden Farm var mr. Cox, riktig en surpomp, men vi hadde nesten

ikke noe med ham å gjøre, heldigvis. Kona hans var veldig omgjengelig og inviterte oss iblant til å høre nyheter fra Norge på deres radio da vi ikke hadde noen selv. Familien hadde to barn som var lette å forstå og ofte rettet på vår engelsk. De lurte iblant på hvorfor vi som voksne snakket babyspråk.

Mister Onions var fabrikkeier i Birmingham og bodde der, men kom ofte sammen med sin frue og hilste på i helgene. De tok oss iblant med på pubrunder i distriktet og spanderte hele gildet. Stampuben deres lå i en nabolandsby som het Weston. Det ble forøvrig bygget en stor flyplass der for bombefly senere under krigen.

Vi tilbragte St. Hans kvelden i nærmeste by som het Evesham og var skjønt enige om at en tristere St. Hans hadde vi aldri opplevd. Vi var alle veldig nedtrykte og nesten syke av hjemlengsel. De som hadde egen familie hjemme hadde det nok verst, men Johan Jysereid og jeg som begge var ungkarer, hadde det heller ikke bra. St. Hans ble forøvrig ikke markert slik i England som hjemme i Norge, krig eller ikke krig.

En lørdagskveld fant vi på å gå til Mickelton på dans, en liten, koselig landsby like ved. Vi hadde ladet opp på en pub på forhånd og var godt i farta som det heter og danset Hopsa Daisy, Bomsi Daisi og babla på norsk. Bror ropte tjo hei og slo seg på hælene og en slik merkelig oppførsel vakte selvfølgelig oppsikt. Det var jo en nervøs stemning over alt i landet på grunn av invasjonsfaren, og alle var blitt pålagt å være på vakt og å melde fra om alt som virket “uengelsk”. Det varte derfor ikke lenge før områdets politikonstabel innfant seg og presenterte seg som Ernest John Price of Evesham Police Department. Han var veldig høflig og sa det var hans plikt å undersøke våre papirer og få se om vi hadde våre pass etc. i orden. Alt dette var ukjente saker for Konstablen så han låste oss inne på et rom mens han gikk for å ringe sine overordnede.

Mens han var borte, krabbet vi ut av et vindu og fortsatte dansen. Da Constable Price kom tilbake måtte han bare riste på hodet. Han spurte om vi hadde noe imot at han kjørte oss hjem til teltene våre slik at vi kunne snakke i ro og fred om oppholdet som utlendinger i England, og det gikk vi så gjerne med på.

Hjemme ved teltene bød vi på kaffe og hadde det riktig hyggelig mens konstabelen orienterte om situasjonen og stemningen i landet for tiden. Tyske fallskjermtropper kunne ventes når som helst, som et ledd i invasjonen, og alle var blitt informert om å være på vakt mot alt som kunne være mistenkelig. Dessuten var det portforbud for utlendinger etter kl 10.30 P.M. (Past Meridien) dvs etter kl. 22.30. Han viste også til de hindere som skulle ødelegge tyske fly hvis de prøvde å lande med tropper. Et annet tiltak, sa han, var at alle skilter med navn på veier, stasjoner, byer etc. var fjernet for å villede eventuelle invasjonstropper. Salg av radiomateriell, karter, reisebrosjyrer etc. var strengt forbudt.

Constable Price tvilte ikke på at vi var patrioter, men vi orienterte ham likevel om vår situasjon. At vi som noen av flere tusen hvalfangere var strandet i England fordi Norge var blitt okkupert av Tyskland. Vi viste ham våre pass som var stemplet for godkjent opphold i Storbritannia og at vi burde ta krigsviktig arbeid i påvente av forhyring på norske eller allierte skip, eventuelt skrives inn i norske eller allierte styrker. Men med så mange ledige hvalfangere i England, var det nærmest håpløst å få hyre på den tiden.

Det ble sent før vår nye venn tok farvel og lovte å sette oss i forbindelse med nyttige kontakter. Det var min første og hyggelige kontakt med Det engelske politi, og det skulle bli flere i løpet av krigen.

Det var ikke tomme fraser fra mr. Price sin side, for kort tid etter fikk vi besøk av en engelskmann med sin kone som begge snakket bra norsk og var til stor nytte for oss. Mannen hadde tidligere vært engelsk konsul i Bergen. Noe senere fikk vi også kontakt med en norsk dame som var gift med en offiser i Den britiske armé, Royal Army. Det ble også kontakt med en norsk krigskorrespondent som arbeidet for NRK. og BBC.. Han het Rasmussen og var riktig en lystig herre som sang og spilte gitar. Noen år senere gjorde han radioopptak under invasjonen av Sicilia og Italia. Jeg hørte flere program om det i BBC og etter krigen fra NRK, Oslo.

Vi fikk også brev fra en dame i Hove som sendte oss en stor pakke med klær som hun tillbød oss. Dette var jo noe overraskende og unødvendig og ble gjenstand for diskusjoner da vi nødig ville såre den glade giver. Vi forfattet med felles anstrengelser et brev hvori vi takket hjertelig for hennes omtanke og opplyste om vår status og at vi som avmønstrede hvalfangere hadde alt vårt personlige utstyr med oss og ingen økonomiske problemer. Vi foreslo også å overlate tilsendt utstyr til en engelsk arbeidskamerat som ikke hadde det helt bra med sin økonomi. Damen takket for svaret og var enig i vår fornuftige disponering av de tilsendte klær. Vi ga klærne til “Broder Snufs”, en tilbakestående kar med konstant snue. Han var visstnok i familie med Charlie, men svært dårlig stilt .

Etter hvert fikk vi også kontakt med andre hvalfangere i Midlands og besøkte hverandre i ny og ne, så vi følte oss aldri ensomme, men hadde hjemlengsel.

Fra min bror i Dumfries fikk jeg også høre litt om livet i Den norske Hæren der. Den første tiden hadde vært noe kaotisk og svært slitsom for yrkesmilitære hjemmefra, som prøvde å lage soldater av så mange hvalfangere, veldig ulike i alder og bakgrunn. De fleste hadde flust med penger og levde tilsvarende. Noen kjøpte bil og var riktig storkarer så lenge det var bensin å få tak i. Det fantes ikke våpen for dem så de måtte trene med kosteskafter den første tiden. Kanskje ikke så rart at mange av hvalfangerne hadde vanskelig for å ta militærlivet særlig alvorlig, og noen tok da også hyre og reiste ut igjen, eller søkte seg inn i Marinen så snart dette ble mulig.

Arbeidet omkring på Poden Farm gikk veldig greit og vi sto iblant på så hardt at formannen, Charlie, måtte be oss ta det easy. Han Bror i laget var riktig en skøyer og engelsk lærte han svært lite av. En gang felte han en stor buske over Charlie, og da han omsider fikk krabbet seg fram, sa jeg til Bror at han måtte si at han var sorry, og det sa han. Til det smilte Charlie og sa at everything was quite all right. Bror smilte stort og sa at nå hadde han lært verdens nyttigste ord.

En lørdag var noen av oss i Stratford on Avon for å handle. Bror ville kjøpe et ullteppe og prøvde å forklare dette for ekspeditrisen. Han tok seg om skuldrene som om han frøys, så ekspeditrisen lurte på om han var ute etter frakk og spurte: “Overcoat” ? Bror moret seg kostelig over dette og satte i en gapskratt og sa til oss: “Tenk dere karer, jeg spurte etter ullteppe og så spurte dama om jeg var overkåt.” Ja, han Bror var riktig en skøyer og ga oss mang en god latter.

Da det var tid for høyonn, ble vi spurt av mr. Cox om å delta og det var jo en artig avveksling, særlig da vi fikk se at Farmeren hadde kjørt et stort fat cider ut på jordet. Vi jobbet og slukket tørsten iblant med deilig, kjølig cider, og etter en tid ble vi litt påseilet og slet hardt med å holde følge med de andre. Cider var nok en sterkere drikk enn vi ante. Mr.Cox hadde nok merket seg vår dårlige kontroll med tørstedrikken for dagen etter var det bare noen få flasker cider til vår rådighet, og da gikk høyarbeidet også bedre.

Det var merkbart at vi var ute på landet hvor folk var mer isolerte og lite kjent med livet til sjøs og i andre land, så det ble mange merkelige spørsmål å svare på.

== '''LUFTKRIGEN''' ==