Endringer

Den 30. september, 1939, reiste jeg ut på hvalfangst med Flk.“ Vestfold” til Sydishavet. Da vi var på veien hjem etter avsluttet fangst, ble Norge den 9. april,1940 invadert av Tyskland, og alle norske skip ble derfor anmodet om å gå til nøytral, britisk eller fransk havn. Etter å ha vært innom New York og Halifax, gikk Kokeriet i konvoi til Liverpool. Der ble alle hvalfangerne avmønstret og sendt til London for registrering hos norske myndigheter. Da vi hadde gått uvirksomme der noen uker, tok flere av oss med glede imot tilbud om arbeid ute på landet.

Jeg vokste opp i Høyjord som ligger innenfor hvalfangerdistriktet Tønsberg, Sandefjord og Larvik og hadde i noen år gjort mitt beste for å få hyre på hvalfangst i SydIshavet, men uten å lykkes. Hvalfangerlivet for meg var ensbetydende med jobb om vinteren og en herlig, lang sommerferie med flust av penger og gjerne en flott bil.

Iblant så vi en og annen albatross som seilte elegant omkring på sine 3 - 4 m lange vinger.

Den 18. november kom vi til den britiske øya Syd-Georgia og fikk se 2.- 3.000 m høye, hvite fjelltopper som reiste seg brått fra det blåsvarte havet. Mektige isbreer som veltet seg nedover fjellsidene var litt av et syn da vi seilte inn Cumberland Bay. Kokeriet la til i det velkjente Grytvika, et navn jeg hadde hørt mange ganger før i forbindelse med hvalfangsthistorier. “Øya” , eller Øya ved verdens ende som noen kalte den ligger på omtrent samme breddegrad syd som Skottland i nord og ca. 1.500 km øst for Falklandsøyene. Siden vi nå var kommet langt ut i november på den sydlige halvkule, var det vårlig og lange lyse dager, men temmelig kjølig.

Det var riktig et goldt landskap vi møtte, uten vegetasjon bortsett fra noen planter og tussocgras, men det fantes et rikt dyreliv der. Det vrimlet av sel, sjøløver, sjøelefanter og store flokker pingviner, skuamåker og kappduer.

Fra Øya fikk vi sende post med første båt til fastlandet.

Morgenen den 21. november gikk “Vestfold” ut fra Syd-Georgia og syd-østover mot fangstfeltet, og snart kom vi inn i pakkisen. Vi som bodde i lugar helt forut , våknet første natten med litt av et rabalder, men veteranen i lugaren mente at nå fikk vi ta det med ro, dette var ikke noe å uroe seg over. Kokeriet gikk nå med noe lavere fart og skjøv svære isflak tilside. Ellers gikk vi gjennom skodde og snøvær og så iblant et isfjell hist og pist, men bare ét kjempestort på noen hundre meters lengde og ca. 20 m høyt, et imponerende syn. Sollyset som spilte på de ulike isformasjoner ga de merkligste lysnyanser. Isfjellene seilte faktisk sin egen sjø, dvs iblant i motvind da storparten ligger under vann og ledes av havstrømmene.

Vi befinner oss fremdeles på fangstfeltet i Sydishavet sammen med 10 andre norske kokerier, og det nye året gikk inn omtrent som det gamle gikk ut, med hardt arbeid søndag som mandag i to tolv-timers skift i døgnet.

Grisebestanden til Andersen hadde minket jevnt på nyåret til stor glede for oss som fikk fersk mat, men Andersen så det ikke slik.

Da fangsten var slutt, ble det en noe mer avslappet stemning ombord og flere hvalfangst historier å høre. Ved det bordet jeg vartet opp, satt det en eldre svensk hvalfanger, Svensson, som bare gikk under navnet Kalle. Han fortalte om en av sine landsmenn som het Anderson og hadde overvintret på Øya flere sesonger og tjent masse penger, men så fikk han kreft mens han var der. Legen sa til ham at han kom ikke til å leve til han kom hjem, men da gråt Anderson sårt og sa:”Ska jag ligge här och dø utan att få anledning supa up mina slantar?”