9 144
redigeringer
Endringer
=Den forhistoriske tid og bygdas oldtidsminner =
== Fra den eldre steinalder==, som rekker ned til ca. år 2500 f. Kr. eller noe lenger, er det i Sande gjort funn etter et primitivt veidefolk (Nøstvet-kulturen). I Vestfold forøvrig er det hittil ikke funnet spor fra denne fjerne tid.
Men fra den følgende epoke, yngre steinalder (ca. 2500—ca. 1500 f. Kr.) er det gjort mange hundre funn i vårt fylke, særlig hyppige i Sande og i de søndre kystherreder. Andebus andel både i disse funn og i funnene fra de senere forhistoriske perioder er beskjeden. Fra vår bygd har vi således, ifølge de opplysninger A. W. Brøgger gir i sin bok «Vestfolds oldtidsminner» (som dette avsnitt i det hele stort sett bygger på), fra yngre steinalder 19 funn, de fleste økser, av flint eller av lokale steinarter; 4 av dem er til skjefting i skaft, mens 8 har skafthull. Dessuten er funnet 5 skafthulløkser av stein som egentlig synes å stamme fra den følgende periode, bronsealderen; redskaper av stein ble nemlig også brukt ved siden av den innførte bronse.
Funnene fra den yngre steinalder fordeler seg slik:
Sammenbøyd sverd og spydspiss fra eldre jernalder, funnet på Vesle-Hotvedt. Fot. Oldsaksamlingen.
== Fra den eldre jernalder == (ca. 500 f. Kr.—ca. 500 e. Kr.) er fra dennes eldste periode, La Téne-tiden, på Øde Hotvedt funnet et sammenbøyd og sterkt rustet sverd (det eneste sverd av denne type funnet i Norge) og en liten spydspiss av jern, samt på Bjørndal noen småstykker av leirkar. Dessuten er på Nomme gjort et gravfunn fra denne tid, omfattende 2 små ornerte beinfragmenter, stykker av bronsebeslag, en mosaikkperle, 2 jernfragmenter og et par flintstein, samt noen brente bein og kullbiter. Til slutningen av dette tidsrom (folkevandringstiden) må imidlertid henføres de primitive forsvarsverker vi kaller bygdeborger. Vi vet om 3 slike i Andebu. De er beskrevet av Arne Gallis i 1929 i en artikkel som gjengis nedenfor.*
*Opprinnelig trykt i «Vestfold-Minne» II (1927-31), s. 372-79. Gjengis her noe forkortet med redaksjonens tillatelse.
I 1921 kom et alminnelig økonomisk sammenbrudd, med sterkt prisfall. De bønder som i den foregående inflasjonsperiode hadde overtatt gårder til høy pris og i den anledning lånt penger til høy rente, skulle nå betale renter og avdrag på gjelden med langt «hardere» kroner. Mange kom i økonomiske vanskeligheter og måtte gå fra gårdene. Dette ble særlig markert etter 1928, da krona ble gullfestet til pari verdi. Åra 1930—34 ble en virkelig krisetid. Det ble nå for mange enda vanskeligere å greie renter og avdrag, tvangsauksjoner hørte til dagens orden, og ikke bare i byene, men også i ei bygd som Andebu var det atskillig arbeidsløshet, som ble forsøkt avhjulpet med dårlig betalt «nødsarbeide». En bevegelse som «Bygdefolkets Krisehjelp» hadde en tid atskillig vind i seilene. Et lyspunkt den gang, både i Andebu og i de andre bygdene i søndre Vestfold var hvalfangsten, som i en årrekke ga mange bygdefolk et god betalt, om enn slitsomt og ufjelgt arbeid. Og nå som før hadde handelsflåten en god del mannskaper fra Andebu.
Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.
= Krig og tysk invasjon Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu =