4 691
redigeringer
Endringer
'''Matrikulerte bruk.'''
*1838: 1. *1888: 1.*1904: 13. *1950: 35.
'''Antall personer.''' På selve prestegården:
*1801: 10; *1865: 13; *1875: 12; *1891: 13.
På husmannsplassene:
*1801: 39; *1865: 60; *1875: 53; *1891: 48.
'''Andre opplysninger.'''
*1869: Har 884 mål åker og eng [heri innbefattet alle husmannsplassene], mest av god og middels beskaffenhet; endel myr kan oppdyrkes. Noe tungdrevet. Tilstrekkelig havn. Nok skog til husbruk, og årlig kan av skogsprodukter av gran, furu og bok selges for 45 spd.
__TOC__
Eiendomsretten til prestegårdene er et vanskelig spørsmål, som kjente rettslærde og historikere har ført en livlig diskusjon om siden midten av forrige århundre. Tilhører prestegårdene staten, kirken eller presteembetene? Meningene har vært delte. Den siste større historiske undersøkelse over dette er gjort av professor Gudmund Sandvik i hans bok «Prestegard og prestelønn» fra 1965; han konkluderer med at det er staten som eier prestegårdene. Kirkedepartementet ønsket også en utredning av spørsmålet på juridisk grunnlag, og i 1968 ble professor Knut Robberstad oppnevnt til å foreta dette utredningsarbeid. (Se nærmere St.meld. nr. 25 (1969—70)). Noe resultat av utredningen foreligger ennå ikke (1980), og avgjørende innvendinger mot Sandviks konklusjon er visstnok hittil ikke fremkommet.
[[Fil:Flyfoto_Andebu_presteg%C3%A5rd.jpg|mini|400px|Andebu prestegård. I bakgrunnen Ødegården og Ø. Flåtten. Foto Widerøe's Flyveselskap.]]
Andebu prestegård ble drevet av sogneprestene selv til ca. 1890; siden da har eiendommen vært forpaktet bort. (Se ndfr. avsnittet om forpaktere.)
Om de enkelte prester og deres familier, se Kulturbindet, s. 352—69.
I 1600-åra og først på 1700-tallet var det helt alminnelig at prestene var store jordegodseiere. For Andebu gjelder dette særlig prestene Jens Skabo (1655—64), Peder Christianstad (1664—1703) og Jens Pedersen (1703—15). Foruten at de hadde inntektene av selve prestegården med underbruk og landskylden av eiendommene under prestebordet (se ndfr.), eide de en rekke gårder, helt eller delvis, både i Andebu og i nabobygdene. Om dette, se L. Berg, «Andebu», s. 120—21. Foruten de der nevnte eiendommer kan nevnes at i siste halvdel av 1600-tallet eide prestefamilien i kortere og lengere tid følgende gårder i ''Sandar'': Namløs, Lille Førstad, Bjørnumrød, Lasken og ca. halvdelen i Hafallen, i ''Tjølling '' hadde de: Nordre Skalberg, Øvre Klåstad og ca. halvdelen i Østre Lingum. Bare av disse gårdene i Sandar og Tjølling var landskylden henved 30 bpd. smør, svarende til seks store fullgårder. Dertil så et betydelig antall gårder og gårdparter i Andebu, Sem o.a.st. Til prestens underhold (prestebordet, eller prestebolet) var fra eldgammel tid i hver bygd utlagt, foruten selve prestegården, inntektene av en del spredt jordegods, som vel for det meste var skjenket prestebordet som gaver. L. Berg gir i sin bok «Andebu», s. 281—84 en oversikt over dette jordegods og inntektene av det ca. 1400, i 1575 og i 1664. I sistnevnte år omfattet disse prestebordet «tilliggende og nådigst medforlente gårder og jorder», i hovedsognet parter i følgende gårder: Gran, Granerød, Gravdal, Kirkerød, Kvansrød (u. Rød), Gusland, Bakke (u. Ø. Hallensvedt), samt Bergan (u. V. Hotvedt) og Berganfossen og halve Gåserød; i Høyjord sogn: Prestegården, Klosteret, Honerød og part i Valmestadrød; i Kodal sogn: Prestbyen, Sti, Verpedal (u. Ø. Hasås), samt parter i Svartsrød, Kleiven (u. Skorge) og Burvall (u. Skorge); i Sandar: Skjeggerød (u. Torrestad) og part i fossen; i Vivestad: halve Øvre Lønn; i Arnadal: Stubsrød (u. Vennerød); i Skjee: part i Gjein. En stor del av dette prestebord-godset sto uforandret i lang tid.
Til prestens underhold (''prestebordet'', eller ''prestebolet'') var fra eldgammel tid i hver bygd utlagt, foruten selve prestegården, inntektene av en del spredt jordegods, som vel for det meste var skjenket prestebordet som gaver. L. Berg gir i sin bok «Andebu», s. 281—84 en oversikt over dette jordegods og inntektene av det ca. 1400, i 1575 og i 1664. I sistnevnte år omfattet disse prestebordet «tilliggende og nådigst medforlente gårder og jorder», i ''hovedsognet'' parter i følgende gårder: Gran, Granerød, Gravdal, Kirkerød, Kvansrød (u. Rød), Gusland, Bakke (u. Ø. Hallensvedt), samt Bergan (u. V. Hotvedt) og Berganfossen og halve Gåserød; i ''Høyjord'' sogn: Prestegården, Klosteret, Honerød og part i Valmestadrød; i ''Kodal'' sogn: Prestbyen, Sti, Verpedal (u. Ø. Hasås), samt parter i Svartsrød, Kleiven (u. Skorge) og Burvall (u. Skorge); i ''Sandar'': Skjeggerød (u. Torrestad) og part i fossen; i ''Vivestad'': halve Øvre Lønn; i Arnadal: Stubsrød (u. Vennerød); i ''Skjee'': part i Gjein. En stor del av dette prestebord-godset sto uforandret i lang tid.
Den samlede landskyld av disse eiendommer utgjorde, omregnet til smørskyld, bortimot 20 bpd. smør, eller svarende til 3—4 fullgårder. I 1821 kom lov om salg av dette «benefiserte» godset, og hovedmengden av det var solgt før 1850, som regel til oppsitteren. Salgssummene gikk til Opplysningsvesenets fond. Til vederlag for landskylden m.v. skulle presten ha en årlig jordavgift av gården.
Som L. Berg påpeker, stammer det nok da ikke helt når presten Christianstad i 1664 beklager seg over de små inntekter og skriver at prestegården «i seg selv er helt liten og ringe», og «enhver vet at dette sogns innbyggere er et forarmet folk». L. Berg påviser at bygdefolkets kår i Andebu jevnt over på denne tid må ha vært bedre enn f.eks. i Sandar og Hedrum, og at Andebu prestekalls faste inntekter lå omtrent på gjennomsnittsnivået for de øvrige bygder i Vestfold.
En ikke ubetydelig del av prestenes inntekt utgjorde deres andel i ''tienden'', i Vestfold tredjeparten. I 1600-åra var den gjennomsnittlig på 50—55 tønner havre og noen skjepper bygg og hommelkorn (rug og hvete); havreprisen var for det meste 3 ort tønna. Av andre, uvisse inntekter kan nevnes høytidsoffer, en «utferdsku» etter hver avdød bonde og bondekone o.a. Tiendeinntekten holdt seg lenge nokså stabil. I 1775 oppgir presten den til vel 60 tønner havre, 2 ½ tønner blandkorn og 8 ¾ rdl. i rede penger. Landskylden av prestebordets eiendommer var på samme tid 23 rdl. Dessuten hadde presten en fast «gave» av hver gård, i gjennomsnitt 1 ort.
Sogneprest Peder Crøger gir i 1775 følgende «selvangivelse»:
Tiende og landskyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 rdl.
Offer på de 3 høytider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 »
Derfra fragår:
Ordinær presteskatt . . . . . . . . . . . . . 13 rdl.
Kapellanens lønn . . . . . . . . . . . . . . 80 » 100 rdl.
I 1896 beregnet sognepresten sine årlige inntekter av embetet til kr. 3400; nettoutbyttet av prestegården satte han til kr. 1000. I skatter og avgifter fragikk ca. kr. 1000.
23/8 1730 var det deleoppgang mellom Moland-skogen u. Andebu prestegård og Skjeau-skogen. (Se pb. 4, fol. 34, S. Jarlsbergs sorenskr.)
Retten bega seg til et sted som Erik Jørgensen klokker påviste. Man fant rester av et gjerde som var nevnt i delebrevet. Man gikk så vestover og over den vei som ligger utenfor det nå stående gjerde til man fant Kløvne(?)-steinen. Videre nevnes noen steiner og en bekk med en gammel fiskeslede. Man gikk så tilbake og blinket. Deretter gikk man østover fra gjerdet, satte opp staker i åker og eng og blinket i skogen, inntil elven ved Kulerødengen, hvor man fant en bratt bergnabbe 4 skritt nordenfor. Delesteiner skal ordnes iflg. loven.
Man bega seg så til et gjerde ved en myr. Der finnes en rygg som går ned i en bekk som deler mellom Flåtten og Sukke. Man skal ordne med dele også her. Løytnanten og presten ble forlikte.
I en oppgave samtidig i anledning «ildstedsskatten» oppgir han å ha 14 ildsteder: 6 kakkelovner, en skorstein i kjøkkenet, en i studiekammeret, en i drengestuen, en bryggekjele, en bakerovn, en kjone, en smie og et ildsted hvorpå varmes vann til kreaturene.
Som et kuriosum kan nevnes at presten Michael Crøger i 1739 har fanget 4 ulveunger i en av ham oppsatt ulvestue.
I 1801 hadde presten Faye 2 tjenestedrenger og 5 tjenestepiker.