9 144
redigeringer
Endringer
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
10.1. Med Empire Builder toget på Great Northern Railway
fra Seattle til Chicago.
Olav, og resten av fabrikkmannskapet fra Thorshammer, satte nå ut på en stor eventyrreise. For noen av dem var det andre gangen de hadde kjørt med tog tvers over et kontinent. Den firste etappen var med The Great Northern Railway (Den store nordre jernbane). Jernbaneselskapet, en sammenslåing av flere små firmaer fra Minnesota, hadde opprinnelig fått hjelp av noen Blackfeetindianere til å finne et pass i Rocky Mountains som gjorde det mulig å få jernbane fram til Stillehavet. Jernbanen hadde åpnet i 1893, og knyttet Seattle til systemet i resten av landet. Firmaet hadde blitt grunnlagt av James J. Hill (med klengenavnet “Empire Builder” som betyr “Samveldebyggeren”), og toget de skulle kjøre med hadde fått dette navnet.
Great Northern Railways jenbanelinje.
Eventyret begynte da nordmennene kom til King Street jernbanestasjon i Seattle. Denne stasjonen ble brukt av flere jernbanefirmaer, så den ble kalt en “Union Station”. Bygningen var fra 1906, og hadde et imponerende 242 fot høyt tårn som var et kopi av Campanile di San Marco i Venezia i Italia. Det var den høyeste bygning i Seattle, da den ble ferdig.
Empire Builder toget ble dratt av et “4-8-4” damplokomotiv, med følgende vogner:
1 No bagasje/ postvogn
1 No. sovevogn
2 No. førsteklasse vogner
3 No. turistklasse sovevogner
1 No. spisevogn
1 No. 12 enmanns soverom + 1 salongvogn.
1 No. 6 doble soverom + 1 salongvogn.
3 No. 8 rom & soverom + 1 salongvogner.
1 No salong/observasjonsvogn med barbersalong.
Empire Builder toget forlot Seattle sent på ettermiddagen den 8. desember 1942, og kjørte nordover langs Pugetsundet. Første stasjonen var Everett, en liten treindustiby som eksporterte tømmer til China. Toget tok deretter kursen østover mot den første fjellkjeden: Cascadefjellene.
Cascadefjellene hadde vært den største hindringen for konstruksjonen av jernbanen. Over årene hadde det vært mange forbedringer på linjen, men den viktigste var nok konstruksjonen av den 12,5 km lange Cascade-tunnellen.
Midt på natten kom de fram til Spokane. Byen var den største innlansbyen i nordvest USA, med et stort oppland bestående av øst-Washington, nord-Idaho og vest-Montana. Spokane hadde grodd opp på grunn av jernbanen, for her kom sidesporet opp langs Colombia elven fra Portland, Oregon.
Etter Spokane kjørte Empire Builder nordover inn i Idaho. Sporet gikk hele tiden oppover i dalen og på et sted var de bare et par kilometer fra grensen til Canada. De nådde snart det kontinentale vannskille, og Glacier nasjonalpark.
Bilder fra en brosjyre Olav fikk på reisen i 1942.
Glacier nasjonalpark grenset mot de kanediske provinsene Alberta og British Colombia i nord, mens jernbanelinjen dannet den sydlige grensen. Great Northern Railway hadde bygd flere hoteller og hytter i parken fra 1910 til 1920 for å fremme turismen. Alle hadde blitt bygd i sveitserstilen.
Etter at de hadde krysset Rocky Mountainfjellkjedet kjørte de igjennom Montana. Etter hvert som toget kom lengre østover forandret terrenget seg og de kom ut på Northern Plains slettene, med undulerende prærie og isolerte åser. Dette var rancheområde, og lite folk å se. Det var visstnok også et Blackfeet indianerreservat i området, men nordmennene så ikke noe til dem. Det de la merke til var at det var veldig kaldt ute, og de var glad for at de satt inne i et oppvarmet tog.
De kom nå inn i Dakota statene. Her var det mange norske bønder som hadde slått seg ned, og Olav visste at bror til naboen i Andebu (bror til Lars Berg på Berg) hadde en farm i området. Toget rullet imidlertid videre, og mange av passasjerene begynte nå å bli lei av det ensformige terrenget. En ting som livnet litt opp var da de fikk øye på ei varevogn med ekstra store hjul som kjempet seg gjennom snøfonnene. Det var en iskrembil som solgte varene sine midt på kaldeste vinteren!
I nordvest Nord Dakota kom de til Minot. Byen hadde vokst opp i 1886, da det var hit rallerene hadde kommet med jernbanebygginga før det ble vinter. En teltby vokste opp i løpet av natta, og over vinteren ble det til by med 5.000 innbyggere. Området hadde tilhørt nybrottsmannen Erik Ramstad fra Sigdal. Erik ble en av byens ledere etter han solgte gården sin til jernbaneselskapet. Nesten 40% av byens befolkning var av norsk avstamning, og det norsk språket var fremdeles mye i bruk.
Empire Builder-toget rullet videre, og terrenget forandret seg igjen. De kom nå inn i Minnesota med gode fruktbare beitemarker og lite skog. De krysset over Mississippielva, første ved Little Falls, og igjen mellom Minneapolis og St. Paul.
På jernbanestasjonen i Minneapolis fylte lokomotivet opp med vann og brensel, og nord-mennene fikk anledning til å gå ut på perongen og strekke på beina. Der kjøpte Olav noen postkort fra byen. Et av dem var av en betongbro over Mississippielva som de kunne se fra toget,. Broen hadde blitt bygd i 1918 og knyttet byen Minneapolis til nabobyen St. Paul på den andre siden av elva.
Third Avenue broen, sett fra toget. (Olavs postkort fra 1942)
Toget rullet nå gjennom fine jordbruksdistrikter og store byer. Ved La Crosse krysset Empire Builder igjen Mississipp-elva, og de kom inn i Wisconsin. Neste byen var Milwakee, og etter det fikk de se den store innsjøen Lake Michigan. Toget kjørte nå sydover langs innsjøen, og kom til slutt til endestasjonen i storbyen Chicago.
10.2 Chicago.
Empire Builder dro inn på unionstasjonen, mellom Adams Street og Jackson Street, i Chicago. Dette var så langt toget deres gikk, og de måtte nå bytte tog. Stasjonen var en “Union Station”, da den ble brukt av flere jernbaneselskaper. Nordmennene måtte nå ta et nytt tog videre som tilhørte et annet selskap.
Stasjonsbygningen hadde blitt bygd i 1925, og hadde et imponerende venterom. Der måtte de sitte og vente til toget deres skulle gå. De kunne jo ikke gå og se seg omkring i byen, for bagasjen måtte voktes, og de hadde hørt mye om gangsterne i Chicago. Det var en travel sted, og mer enn 100.000 passasjerer brukte stasjonen daglig. Mens de ventet, kjøpte Olav noen prospektkort til minne om byen. Her er noen av stedene han kunne ha sett i Chicago:
Navy Pier: Ble bygd i 1916 for 4.5 millioner dollar som en laste- og losseplass for fraktebåter på innsjøen. Pieren ble imidlertid snart mere populær som under-holdningssted. På slutten av trettitallet, hadde pieren rasteplasser, spisesteder, en dansehall og lekeplass for ungene.
Soldier Field var til minne om alle amerikanske soldater som hadde falt i krig. Stadiet ble offisielt åpnet i 1924, og hadde arkitektonisk blitt bygd i en gresk-romersk stil. Det var Chicago Bears (Amerikansk fotballlag) som hadde det som hjemmestadium, og den hadde en kapasitet på 66.000 tilskuere.
10.3. Pennsylvania Railroad og Broadway Limited.
Etter flere timers venting kunne de 114 nordmennene endelig komme seg ombord i toget til New York. De skulle nå reise med Pennsylvania RailRoad (RRR), som hadde hovedkvarteret sitt i Philadelphia i Pennesylvania. Det var det største jernbaneselskapet i statene, med mer enn 16.000 kilometer jernbanelinjer. Rutetoget de gikk ombord i ble kalt Broadway Limited, og var firmaets prestisjeservice.
Broadway Limited toget ble dratt av et K4 “4-6-4” damplokomotiv, med følgende vogner:
3 No. bagasje-/ postvogner.
1 No. sovevogn (18 køyerom).
4 No. sovevogner (dobbeltrom og salong)
1 No. spisevogn.
1 No. sovevogn (2 soverom og salong)
De kjørte nå østover inn i det amerikanske industibelte. Her ble det produsert alt det landet trengte for sitt eget behov og for krigens formål. De reiste gjennom Toledo (Glass), Sandusky (Kulleksport) og Cleveland (Industri). Toget tok så retningen sydover inn i “Rustbeltet”, til Pennsylvania.
Reiseruten til Broadway Limited
Pennsylvania ble betraktet som en “kronstein”- stat (Keystone State) i USA på grunn av sin rolle i dannelsen av de orginale 13 forenede statene (frihetsærkleringen hadde blitt undertegnet her). Staten hadde også utviklet seg til å bli en nøkkelstat økonomisk, med stål og kull som hovedaktører. Befolkningen var av tysk, irsk, italiensk og polsk avstamming, og var konsentrert i en korridor mellom Pittsburg og Philadelphia. Nordmennene fikk nå se tungindustri på nærhold:
Toget stoppet i Pittsburgh. Byen ligger i en trang dal, hvor Allegheny og Monongahela elvene kommer sammen for å danne Ohio-elva. Byen blir ofte kalt “Stålbyen”, for det er det de gjør der. Det var stålverker over alt!
Byen hadde blitt døpt av General John Forbes i 1758 etter den britiske statsministeren Sir William Pitt. Siden Forbes var skotte, var det nok meningen at navnet skulle utttales "Pittsbørra", slik en skotte ville uttale det. Men folk flest uttalte bynavnet “Pittsbørg”, til stor ergelse for skottene.
Pittsburgh var den byen Andrew Carnegie vokste opp i. Han hadde kommet hit som gutt fra ei lita vevestue i Dumfermline i Skottland. Han bygde opp Carnegie Steel Company, som ble slått sammen med mange småbedrifter til å danne US Steel. Det var disse stålverkene Olav og de andre så fra toget. (Olav besøkte senere i livet det lille huset Carnegie hadde kommet fra i Skottland).
Olav var imponert over hva han så. Han sa senere at han kunne føle “energien av den amerikanske nasjon i krig”. “Hele lufta skalv”, sa han. Det hadde nok også noe å gjøre med damphammerene i stålverkene, og forurensningen derfra. Lokalbefolkningen sa ofte at dalsøkket var et “helvete med lokk på”!
Broadway Limited toget rullet videre østover igjennom et industrilandskap med den ene tungindustribyen etter den andre. De kom til Philadelphia, den største byen i Pennsylvania. Byen hadd på et tidspunkt vært den nest største i det britiske kolonivelde etter London. William Penn hadde gitt byen sitt navn, fra gresk: “philos” som betyr kjærlighet, og “adelphos” som er bror, som blir til “broderlig kjærlighet”. Toget gikk på utkanten av Philadelphia, og kjørte så nord-østover mot New York.
Broadway Limited crysset inn i New Jersey, med hovedstaden Trenton. I Trenton hadde George Washington, i 1776, sin første seier over britene, da han uventet klarte å krysse Delaware elva midt på vinteren (26. desember).
I New Jersey kjørte de også gjennom byen Elizabeth, hvor Singer symaskiner kom fra. Magnhild hadde jo en slik maskin hjemme på Lerskall.
Før 1900 sluttet Pennsylvania Railway linjen på vestsiden av Hudson-elva, i New Jersey. Passesjerer som skulle til Manhatten måtte så ta ferge over elva den siste biten av reisen. Jernbanelinja til konkurrenten, New York Central Railroad, derimot, kom hele veien ned Manhatten i tunnel og endte opp i Grand Central terminalen, midt i byen.
Pennsylvania Railroad kunne ikke tolerere denne situasjonen. De overveide å bygge bro over Hudson-elva, men det ville bli for dyrt. De gransket også muligheten for en tunnel, men med damptog ville den være for lang til å ventilere. Løsningen kom på århundreskiftet ved oppfinnelsen av elektriske lokomotiver som ikke produserte hverken damp eller røyk.
Den 12. desember 1901 kunn-gjorde RRR presidenten Alexander Cassatt planen jernbaneselskapet hadde for å konstruere en tunnel under Hudson-elva og bygge en storslagen jernbane-stasjon på vestsiden av Manhatten, syd for Thirty-Fourth Street. En dobbeltunnel, 1860 meter lang, ble ferdig 18. september 1910. Ingeniør for projektet var Charles M. Jacobs, og tunnelene fikk navnet “North River Tunnels”.
10.4. Penn Stasjonen i New York.
Broadway Limited toget med Olav ombord hadde nå omsider kommet fram til New York. Fra de forlot Seattle hadde de reist i 5 dager og hadde kjørt over 5.000 kilometer. De hadde sett mange fine syn, og Olav snakket mye om denne turen senere i livet.
De hadde vært imponert over jernbanestasjonen i Chicago, men det de så i New York var på en helt annen skala. De hadde nå kommet fram til Penn-stasjonen. Platformene der lå under gatenivået, og da nordmenne kom opp trappa, kom de opp i en imponerende forsamlingshall. Det var den travleste jernbanestasjonen i USA, med over 1 millioner togpassasjerer hver dag. De som hadde tid til å se litt oppover i hallen, fikk et imponerende syn av den enorme takhvelvingen. De var i New York, der alt er større!
( Denne gamle, fine stasjonsbygningen ble dessverre revet i 1963).