9 144
redigeringer
Endringer
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''===
Kapittel 8: Lousiana, USA.
8.1 Opp Mississippi-elva.
Thorshammer og hvalbåtene kom til Mississippidelta 25. januar 1942.
Nå var de i Amerika!
Det første de så av Mississippi var et fyrtårn og en losbåt som kom for å møte dem. Etter at losbåten hadde lagt seg til ved siden av Thorshammer, klatret losen opp leideren for å ta over ansvaret for skipet. Losen het T.W. Craig, og var en “Bar Pilot Association” los. Han var ansvarlig for å lose det store skipet fra munningen av elva til Pilottown, 35 kilometer opp i deltaet. Gebyret for Thorshammer var $112.-.
Thorshammer seilte nå opp den brede Mississippi-elva. Lavt-liggende sumpland lå på begge sider, uten noe som helst bebyggelse. Elva er den nest lengste i USA, og over 3.700 kilometer lang fra kilden i Itasca-vannet, Minnesota, til den munner ut i Mexico-golfen. Mange ombord (inkludert Olav) hadde jo seilt forbi Amazonfloden, som var mye større, men dette var heller ikke noe småelv!
Det første bebyggelsen de kom til var los-stasjonen i Pilottown (los-byen). Bygningene satt på pæler i sumpen på østbredden av Mississippi, og var midlertidig hjem til losene (De arbeidet 2 ukers skift der). Stedet lå et par kilometer opp fra “Head of Passes” som var ansett som den virkelige munningen av elva. Nedenfor, delte elva seg i flere grener som skapte et typisk elvedelta. Ved Pilottown fikk mannskapet på Thorshammer se hvordan et los-skifte foregikk: En liten losbåt kom ut fra Pilittown, og mens Thorshammer gikk med full fart, la båten seg inntil kokeriet og en ny los klatret opp leideren. Han tok over styringa av skipet og Mr. Craig klatret så ned til losbåten og ble tatt i land. Den nye losen tilhørte en annen losorganisasjon, “Crescent River Port Pilot Association”, og skulle lose dem fra Pilottown til utkanten av New Orleans. Kaptein Torp måtte betale $61.- for denne strekningen.
Etter hvert som de seilte oppover Mississippi, så de flere og flere småsteder langs elvebredden. Så plutselig var de der. Thorshammer ankom New Orleans 26. januar 1942.
8.2 New Orleans.
Thorshammer skiftet los igjen! Denne gangen kom en “New Orleans-Baton Rouge“ los ombord, og tok skipet et lite stykke opp i elva, nord for “Huey P Long broen. Der losset de hvaloljen og ble liggende til 30. januar. Den samme losen tok dem deretter litt ned elva til verkstedet i Algiers, New Orleans, for reparasjon og vedlikehold. Los-regninga for alt dette ble høy: $3.000 for hver bevegelse pluss $500 for losens opphold ombord. Hvalbåtene ble også satt inn på verft i Algiers.
Olav ble avmønstret 9. februar 1942, og papirene viser at han ble betalt $405.47 (1,800 Norske Kroner) for sesongen, etter avdrag. Han betalte fremdeles trekk til Magnhild på Lerskall, selv om det var umulig å vite om hun fikk noen av disse pengene!
Olav, og flesteparten av mannskapet, fikk nå jobb ombord med å forberede skibet til neste hvalfangstsesong. En forbedring var å gi kokeriet bevæpning. To 0.3” maskingevær ble montert, og skyttere utdannet til å bemanne disse. Det var mange diskusjoner i Washington mellom NORTRASHIP og de amerikanske forsvarsmyndighetene om hvem som skulle betale for dette, men til slutt måtte amerikanerene gi seg, og ta regninga.
Olav og mannskapet hadde gode anledninger til å se seg om i byen. De besøkte den “franske” bydelen og likte seg spesielt i Bourbon Street og Royal Street, hvor det var mange barer og andre “underholdningssteder”.
Mens skipsmannskapet arbeidet på kokeriet, reparerte skipsverftene hvalbåtene. De rettet på plater, fjernet rust og drev med maskinvedlikehold. Da Pol 7 ble tauet til verftet, 25. februar, ble det ett forferdelig tordenvær og lynet slo ned i båten. Det ble da nødvendig å skifte to ekstra stålplater og reparere to spant på grunn av lynnedslaget!
Før Thorshammer kom til New Orleans, hadde NORTRASHIP sent Ingeniør Fred Heyerdal nedover. Han ordnet nå med all administrasjonen og forberedelser til den neste eksedisjonen. Han leide et kontor hos “Texas Transport & Terminal Company” i New Orleans, og det ble en travel tid for han.
Flyet som hadde blitt fløyet ned til Balboa, lå fremdeles på US marinebasen i Cristobal i Kanalsonen. Etter at kokeriet kom fram til New Orleans avla både Løytnant Swenson, flyveren, og Kaptein Torp, fra Thorshammer, hver sin raport. Raportene sente de til Den kongelige norske legasjonen i Washington. Begge raportene konkluderte at denne typen fly var helt uegnet for opgaven. Dønninger og høy sjø gjorde det umulig å stasjonere et sjøfly i disse farvannene. Det eneste alternativet var å bruke et tomotors fly med større aksjonsradius fra landsbaser langs vestkysten av Syd-Amerika. De amerikanske militær-myndighetene ble spurt om de hadde et fly som de kunne sette til disposisjon, men de hadde det travelt andre steder. De var imidlertid interesserte i å kjøpe det norske Beechcraft flyet i Panama. Flyet ble derfor solgt til US Navy i juni 1942. Det norske flymannskapet fant sin veg tilbake til Marinens Flygervåpens base i Toronto, Canada.
I New Orleans dro mange av mannskapet en tur på Den norske sjømannskirken i 1772 Prytania Street. Der fikk de selvfølgelig kaffe og vafler, og møtte andre norske sjøfolk.
I tillegg til å være kirke, fungerte sjømannskirken også som bank. Da krigen brøt ut i april 1940 tok Den norske eksilregjeringens Kirke og undervisningsdepartementet over administrasjonen av de norske sjømannskirkene. For å hjelpe sjøfolk ble mange andre tjenester lagt til, og en av dem var å se etter deres penger. Olav benyttet seg av dette da han den 27. mars 1942 sente en konvelutt med penger fra New Orleans til sjømannskirken i New York.
For å komme seg fra Thorshammer inn til senteret av New Orleans, tok nordmennene rutebilen. En kveld Olav og flere andre nordmenn skulle hjem fra byen, gikk de på bussen som vanlig. Olav var sistemann ombord, og rutebilen var nesten full. Det eneste ledige sete var ved siden av ei stor negerkjærring, og der satte Olav seg. Hun smilte til Olav, og syntes nok at det var stor stas å sitte ved siden av en pen nordmann. Rutebilsøføren var imidlertid ikke så fornøyd at Olav satt der, og ville at han skulle flytte. Olav skjønte ikke hva han ville, og satt der han var. Da ville sjåføren kaste Olav av rutebilen, men det ville jo ikke Olav. Sjåføren fløy ut av bussen, og gikk bort til en trafikkpolitmann som var parkert i nærheten. Da politet kom inn i rutebilen, skjønte nordmenne at dette var alvor. En av karene som kunne litt engelsk kom fram og forklarte til politimannen at de var nordmenn på vei tilbake til skipet sitt og som ikke skjønte hva sjåføren ville. Da han hørte dette, beordret han busssjåføren å slutte med tullet sitt, og kjøre videre. Han sa til nordmenne at han ville følge etter bussen og forsikre seg om at de kom trygt tilbake til båten sin.
Først senere fikk Olav greie på at i Lousiana hadde ikke hvite folk lov til å sitte ved siden av negre. Tankene deres gikk tilbake til hva de hadde opplevd i Syd-Afrika.
Mens Thorshammer lå i New Orleans, forhandlet NORTRASHIP i New York med en avdeling av den amerikanerene regjering (Commodity Credit Corporation) om neste års fangstkontrakt. Etter at USA hadde kommet med i krigen, hadde hvaloljen blitt enda viktigere for amerikanerne. Under forhandlinger i mars og tidlig april 1942, gikk de med på å leie den neste ekspedisjon til Peru på følgende betingelser:
De amerikanske styresmaktene ville ta all risiko og dekke alle utgifter
Betale en månedlig godtgjørelse for leie av skipet,
Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør.
Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned
Overtidlønn : 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje
Dette var en stor forbedring i forhold til forrige sesongen. Grunnen var prisøkningen på hvalolje og fordi amerikanske penger garanterte en lønnsom tur.
En liten overraskelse var at Kaptein Torp ble avløst av Kaptein Hjalmar Braavold. Hjalmar var opprinnelig fra Bråvold i Andebu (Gnr. 48, Bnr 1), og Olav hadde seilt for han i 1937-38 sesongen. Hjalmar hadde vært kaptein ombord Thorshammer helt siden skipet ble kjøpt av Thor Dahl i 1928 og fram til da Einar Torp hadde tatt over i oktober 1940.
Et spesiellt vanskelig problem var å finne bunkers for neste reise til Peru. Amerika hadde jo nettopp kommet med i krigen, og det var et enormt behov for brenselsolje fra de militære. Krigsutbruddet hadde også forværret oljetilførselen til USA (se neste Kapittel), og den amerikanske regjering hadde påbudt oljeselskapene i Golfen å slå sammen hva de hadde av brensel.
Hvalfangstekspedisjonen trengte totalt 9.800 tonn brenselsolje (Type C), men NORTRASHIP kunne bare få tak i 800 tonn for hvalbåtene i New Orleans. Etter mye strev fant de ut at Standard Oil Company i Baton Rouge, lenger opp i Mississippi-elva, kunne gi dem 4.000 tonn bunkers, så dit måtte kokeriet dra.
8.3 Fram og tilbake til Baton Rouge.
Den 18. april begynte Thorshammer turen oppover Mississipppi-elva under kontroll av en “New Orleans-Baton Rouge” los. På den brede elva så de mange fartøyer: lange lektere, store skip og selvfølgelig noen typiske, gamle hjuldampere.
Den dypeste renna hadde blitt merket med store røde og grønne bøyer, noe som det amerikanske ingeniørvåpenet hadde lagt ut. De var ansvarlig for all navigering i Mississippi, og hadde også bygd store diker som stakk ut i elva for å styre på elvestrømmen.
De kom fram til Baton Rouge dagen etter, og Thorshammer hadde da seilt 380 kilometer opp elva fra New Orleans. Dette var det lengste store sjøfartøyer kunne komme opp Mississippi.
Det var ikke hele mannskapet som ble med Thorshammer opp til Baton Rouge. Ti mann hadde blitt akteutseilt i New Orleans, og måtte ta drosje til Baton Rouge. I første omgang måtte kokeriet betale regningen på $41.-, men senere ble et beløpet trukket fra oppgjøret til hver av syndebukkene!
Baton Rouge hadde fått navnet sitt av franske oppdagelsreisende da de kom opp elva og så en rød påle i bakken med blodige dyreofre på. Det var et merke som Houma og Bayou Goula indianerene hadde satt opp for å markere grense til jaktmarkene sine. “Baton Rouge” er jo fransk for “rød påle”, og byen hadde etter hvert blitt hovedstaden og administrasjonsenteret for staten Lousiana.
I 1942 var Baton Rouge et tungindustri- og raffineri-senter, og den niende største havnebyen i USA. Byens befolkning var på 50.000, halvparten hvite, halvparten negre. I 1909 hadde Standard Oil bygget et stort oljeraffineri her, og det var dit Thorshammer skulle.
Fra dekket på Thorshammer kunne Olav se en stor oransjefarvet jernbro over Mississippielva, rett ovenfor der de var fortøyd. Broen hadde opprinnelig vært blå da den ble ferdig i 1940, men støvet fra Kaiser aluminiumsverk ved siden av hadde forandret farven. Han ble fortalt at dette var Huey P Long broen, og som også var navnet som den broen de hadde seilt under i New Orleans. Hvem var nå denne “Huey P Long”? Olav ville snart få svaret på dette spørsmålet.
Mannskapet på Thorshammer kunne også se en stor hvit skyskraper syd for dem. De ble fortalt at det var Capitol bygningen for Lousiana staten, en slags stortingsbygning. Olav, og mange andre ombord, tok en busstur dit for å se, og det var vel verdt besøket.
Louisiana State Capitol bygningen lå i et 130 mål parkanlegg, og var 34 etasjer høy, den høyeste Capitol bygningen i USA (Hver stat har en Capitol-bygning som er administrasjon- og lovgivningssenter for staten). I 1928 hadde Huey Pierce Long blitt valgt til guvernør for Lousiana, og det var han som drevet fram konstruksjonen av denne imponerende bygningen. Kontruksjonen startet i 1930, og arbeidet tok bare 14 måneder og kostet cirka 5 millioner dollars. Bygningen var i Art Deco stilen, omtrent 140 meter høy, og bedekt med hvit Alabama sandstein. Foran inngangen var det ei steintrapp med 48 trinn, ett for hver stat i USA. Hvert trinn hadde navnet på en stat og datoen den ble innlemmet i De Forenede Stater.
Olav ble med på en omvisning og fikk se stedet der Huey P Long hadde blitt skutt 8. september 1935. Det var bare 6½ år siden, og en kunne fremdeles se merker i veggen etter kulene! Det var en ung Baton Rouge doktor, Carl Austin Weiss, som hadde skutt senatoren mens han var på vei til Senatkammeret. Senator Long ble tatt til “Our Lady of the Lake” sykehuset, men døde der to dager senere.
Hva gjerningsmannens motiv var, ble aldri oppklart. Han døde i en storm av kuler fra politivaktene, og det var nok merker etter disse som Olav så.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen.
De seilte fra Baton Rouge 21. april 1942, og selvfølgelig ble noen karer akterutseilt. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los i New Orleans,. Enda ei drosjeregning, som de senere selv måtte betale (Totalt $20,40). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, og losen L.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elva, ut til Mexico Golfen.
Askebegeret Olav kjøpte i
Capitol bygningen, påskrevet:
“LOUISIANA STATE CAPITAL”