Endringer

[[Fil:Myhre167.jpg|200px|mini|Far, Solveig, Aslaug, Hans, Knut, mor og Einar. Ca 1918.]]

Min morfar var Hans Kristian Hanssen, f. 1840 - d. 1908, gift med Karen Sofie Sørensdatter, f. 1845 - d. 1934.

Det er selvsagt ikke så mye jeg husker av mine første år, men ett minne står klart for meg. Jeg sitter på fanget til en gammel mann med skjegg og ser på et pyntet tre med fargerike dekorasjoner og mange fine, levende lys i ulike farver - et imponerende syn for et barn den gang. Farfar bodde hos sin datter Elen Lovise og hennes mann på Sjuve “kår”, som var vanlig på gårder før i tiden. Det var en plikt som hvilte på den som overtok foreldrenes gård på odel. Han døde den 09.09. i 1924, så jeg var nok bare vel 3 år da jeg fikk mitt første minne. Farmor gikk bort allerede den 10.03.1908, begge hviler på Høyjord Kirkegård.

Våren 1928 opprant den alvorlige dag da jeg noe motvillig skulle innskrives på Gran skole. Mor fulgte meg, og jeg måtte hilse på frøkna eller lærerinnen som det het den gang, og møtte samtidig de andre barna jeg skulle være i

Edvart Ødegården

Sverre Kjærås Magnhild Ødegården

Hans Gislerød Johanne Medhammer

Den 18. juni forsvant Roald Amundsen under leting med flybåten “Latham” etter Umberto Nobile med luftskipet “Italia” som var savnet i nærheten av Svalbard. Flybåten havarerte i nærheten av Bjørnøya og Amundsen omkom. Noen tid senere ble det holdt minnestund på skolene, også vår skole hvor vi alle deltok .

Oslos første undergrunnsbane, bygget mellom Nasjonaltheateret og Majorstua, ble åpnet av Kongen samme sommer.

=== BADELIV ===

Knut hadde siden han gikk ut fra folkeskolen våren 1928 gått for presten som det het, dvs. bibellesning, morallære etc. inntil høsten, og skulle nå stå til konfirmasjon. Dette var en selvfølge og helt vanlig den gang for alle som ikke tilhørte en eller annen religiøs sekt som ikke la noen vekt på denslags.

I løpet av gudstjenesten ble konfirmanten avhørt av presten som stilte en rekke spørsmål ut fra bibelen, mens nervøse foreldre hørte på og håpet at deres “håpefulle” kunne svare riktig.

Jeg husker det var riskrem med rød saus til dessert ved middagen i Knuts konfirmasjon. Men før den ble servert, måtte jeg på do eller dass som det het i dagligspråket. Navnet kommer fra det tyske “Das Hauschen, Det lille hus. Da jeg omsider kom inn igjen, var middagen over og kjøkkenhjelpen i ferd med å rydde av bordene, men jeg kom meg ikke til å be om riskrem som jeg likte så godt. Barn var ikke så fremmelige den tid, og jeg var kanskje for blyg til å be om dessert fordi jeg hadde vært ute. Jeg fattet litt håp da en av hjelperne sa at de måtte ta av riskrem til Ingvald. Jeg gikk den gang under navnet Ingi da Ragnvald var for tungvint å uttale, og håpet at det var meg det angikk, men det var det nok ikke.

===VINTEREN 1928-29 ===

Akkurat nå kan jeg ikke komme på hvem jeg gikk sammen med i tillegg, men jeg tror noen av dem var:

Slik deling skapte litt problemer i forbindelse med pensumet for to klasser med et års forskyvning, men jeg tror ikke noen av oss gjorde oss noen tanker om dette, bortsett fra at jeg syntes det var noe bakvendt at vi begynte med Nytestamentet før Gammeltestamentet. Barn den gang var visst oppdratt til å godta tingenes orden, uten å reflektere nærmere om noe burde være anderledes enn hva de voksne bestemte.

Forøvrig hadde det hendt litt av hvert i året som gikk: Norge hadde annektert Jan Mayen, som var blitt oppdaget tidlig på 1600-tallet under leting etter hval.

=== ÅRET 1930 ===

en tid begynte man sendinger fra Oslo i 1925 med noen programposter hver kveld.

Far var fanatisk religiøs og hadde flere ganger betegnet Radio som djevelens verk, så vi måtte gå forsiktig til verks med å rigge opp en antenne mer eller mindre i all hemmelighet inne på låven. Og en dag far ikke var hjemme, skulle vidunderet prøves - stor spenning.

Hans og Knut holdt hver sin mikrofon mot øret, og så søkte Knut med metallnålen mot krystallen som var bygget inn i et lite glassrør. Til å begynne med kom det mest bare skrapelyder, men etter å ha prøvd flere punkter på krystallen kom det plutselig klar lyd, - det var pausesignalet fra senderen i Oslo. Det var så tydelig at vi andre også kunne høre det når vi la øret nær opp til mikrofonen. Dette var storveis, - tenk å høre lyd helt fra Oslo uten ledninger. Da kvelden kom, fikk vi høre nyheter og værmelding samt noe sang og musikk, vi var storligen imponert. Det ble noe anstrengende med bare et hodesett, så vi måtte spleise på et til, og da kunne fire av oss høre samtidig.

Programmene ble stadig bedre og utvidet med skøyerne Lyktemannen og Petra, barne- og guttetime med eventyr og fortellinger, reklame og mye annet. Snart kom det også en sped begynnelse på skoleprogram, og jeg husker Brattestå rigget opp radioen i skolestua for å høre et program fra Røros. Det var så levende og godt fortalt at vi hutret og frøys bare ved å høre om hvor kaldt det var der.

Jeg husker ikke når far kjøpte vår første høytaler-radio, men jeg tror det må ha vært i 1932/33.

=== MINE FØRSTE SKØYTER ===

Jeg husker vel skolebarna fra Skatvedt og Fossheim var helt hvitrimet når de kom på skolen om morgenen, etter å ha gått ca. 4 km. i sprengkulde. I dårlig oppvarmede skolestuer tok det lang tid å tine opp. Lærer Brattestå viste ikke så moderlig omsorg til å tine oss opp som frk. Flåtten, og det var heller ikke nødvendig.

Det var alltid en lettelse når det skyet over for snevær for da steg temperaturen som oftest til et mer behagelig nivå.

Det var ikke lett å få nytt arbeid da de fleste gårdbrukere ikke ønsket overflødig arbeidskraft om vinteren, når det var lite å gjøre på en gård.

Far syntes det hele var leit og lot Gabriel flytte inn hos oss, og han viste sin takknemlighet ved å utføre høstpløyingen så lenge marken var ufrosset og det var sent den høsten. Gabriel var snill og arbeidsom og også til god hjelp for mor i fjøset.

=== BLIKKENSLAGEREN ===