Endringer

Det var ikke lås i utgangsdøren for huset, men den kunne stenges ved hjelp av en bom som ble lagt i stålhaker. Den ble meget sjelden brukt.

I dagligstua ved sydveggen sto fars og mors dobbeltseng og en skrivepult ved vinduet. På samme veggen var telefonen festet, og like ved hang vår Waterbury Clock og en brodert avismappe. Midt på gulvet sto et stort firkantet bord. Mot østveggen sto sitte- og sovebenken. Mot nordveggen sto pidestallen med “Adam og Eva,” helfigur i glass, og en utstoppet grågås samt et stort portrett av Kong Oskar II og Dronning Sofie, eller kanskje det var Kong Haakon og Dronning Maud. Jeg er ikke sikker. I den øvre skuffen lå fars finere verktøy og andre saker. I skaprommets nedre skuff var det finklær etc. Ved siden av, mellom pidestallen og utgangsdøra, sto en dragkiste med diverse klær etc. i fire skuffer. Over denne hang medisinskapet med sårsalve, jodflaske, Linament, Dr. Sloans vann etc.

Nordveggen hadde en dør mot gutterommet, en høy etasjeovn og dør mot kjøkkenet.

Var det for mye snø, fikk Forden stå i garasjen.

Jeg husker vel at jeg grudde meg litt for skolen ut fra hva mine eldre brødre fortalte om den. Kvelden før jeg skulle innskrives var jeg nede ved gåsedammen. litt ned for gårdsplassen, hvor det var et sabla liv av våryre frosker. Jeg sendte dem misunnelige tanker, - de slapp å begynne på skole og kunne bare leke seg i dammen. Forøvrig konkurrerte vi med gjessene om gåsedammen og brukte den til å leke med båter som vi tæljet til selv. Vi hadde også egen båt i form av en stor blikkbalje til å seile i, men veltet ofte i den grunne dammen. En annen lek var å bake sølekaker og med mye mygg omkring måtte vi opp i håret med sølete fingre i blant, hvilket førte til hyl og skrik når noen måtte gre håret vårt.

Våren 1928 opprant den alvorlige dag da jeg noe motvillig skulle innskrives på Gran skole. Mor fulgte meg, og jeg måtte hilse på frøkna eller lærerinnen som det het den gang, og møtte samtidig de andre barna jeg skulle være i

klasse med.

Oslos første undergrunnsbane, bygget mellom Nasjonaltheateret og Majorstua, ble åpnet av Kongen samme sommer.

Det er ikke så mye jeg husker av sommeren 1928 bortsett fra at det ble mye bading i kulpen ved den gamle “Luka” i sydenden av Ilestadvannet, der elven renner ut mot Hålan og ut i Merkedamselva. Jeg hadde ikke lært å svømme ennå, og jeg husker far og eldre brødre laget band av tørket siv vi la under brystet til å flyte på, og slik kunne vi flyte på noe vis. Når far en sjelden gang hadde tid å avse i den travle sommertiden, hjalp han oss med å bli fortrolig med vann og viste oss hvordan vi skulle ta svømmetak. Noen av mine eldre søsken hadde allerede lært å svømme og koste seg stort. Det var dårlig bunn i kulpen så vannet ble noe grått etterhvert som mudderet ble hvirvlet opp, men det la ingen demper på vår badeglede. Vi aller yngste badet nakne, men de større hadde sorte badedrakter på, og de dekket hele kroppen unntatt armer og ben. Noen av de voksne, som arbeidet på jordene i nærheten, lot seg friste til å ta en dukkert i varmen, og de tok som regel bare av seg arbeidsklærne og badet med undertøyet på eller tok av seg alle klær og holdt seg foran med en eller begge hender, for å skjule sin skam, som en eldre frøken uttrykte det.. Ved siden av dammen gikk det en stor grav som som opptok mye av vår tid da det var meget småfisk der, som vi kalte hønsesild. De var ikke mer enn 4 - 6 cm. lange, men ble likevel gjenstand for mye av vår oppmerksomhet. De mer tilårskomne barna eller ongæne som vi ble benevnt, måtte ofte hjelpe til med gårdsarbeidet, så det mest livlige av badelivet fant sted om kvelden.

Kronprins Olav tar OL-gull under sommer OL i Amsterdam.

Ut på høsten, jeg tror det var i slutten av august, kom dagen da jeg måtte begynne på skolen, og jeg fikk følge av søsteren min, Solveig, som gikk i en høyere klasse for lærer Jens Brattestå samme dager som jeg. Skoleveien vår gikk forbi den gamle smia, opp gjennom Tønna, over Myhre-hauene, gjennom gården til Hans Myhre og Anton Myhre og rett ned til skolen.

Vår skoledag i 1.kl. var på fem timer annenhver dag, med frikvarter mellom hver klassetime og spisepause mellom 3. og 4. time. Alle hadde påsmørt mat med seg og til drikke hadde vi med melk, kakao eller tynn kaffe blandet med melk. En gang nevnte jeg for mor at Edvart Ødegård noen ganger hadde med seg kjeks i skolematen, men da sa mor at slikt var ikke mat for gutter, og dermed var det spørsmålet ute av verden. I frikvarterene spaserte læreren og lærerinnen sammen på veien utenfor skolen. Jentene lekte som oftest med ball, guttene slo ball, lekte sisten eller gjorde skøyerstreker.

Knut hadde siden han gikk ut fra folkeskolen våren 1928 gått for presten som det het, dvs. bibellesning, morallære etc. inntil høsten, og skulle nå stå til konfirmasjon. Dette var en selvfølge og helt vanlig den gang for alle som ikke tilhørte en eller annen religiøs sekt som ikke la noen vekt på denslags.

Sent på høsten var det en ekstra helgedag den gang. Det var Bots- og Bededag som falt på fredagen før Allehelgensdag, dvs. 1. november. Ellers var det ingen avbrekk i skolen før jul. Da vi kom litt ut i desember, begynte lærerinnen å øve julesanger med oss, og det var riktig en hyggelig avveksling. Det gjæveste av alt var at hun spilte til på et orgel som sto i skolestua. For noen var det første gang de hørte orgel, jeg hadde hørt det som sto i Høyjord Kirke, men det lød ikke så fint.

PS.: Den gang gikk klokken bare til 12, ikke 24.00 som noen år senere.

Tiden til julaften sneglet seg avsted med store forventninger. Det ble arrangert stor basar på skolen til inntekt for trengende, som det het. Det var alltid noen som hadde det vanskelig økonomisk, enten det nå kom av sykdom, arbeidsledighet og iblant av dårlig styring av sin økonomi. Og de var sjeleglade over å få litt hjelp. Riktignok eksisterte en sosialhjelp som het Fattigkassa, men det var ikke stort den kunne gi til trengende. Julebasarene var derfor veldig populære og en hyggelig anledning til å treffe bygdefolk, samtidig som det var en god sak å støtte. Iblant var det litt underholdning på basarene, gjerne av skolens sangkor. Loddene kostet 10 øre stykket og gevinstene varierte mye. En riking satte opp en femtilapp som gevinst, og Håkon, Ivar og jeg spleiset på mange lodd. Vi regnet ut at gevinsten ville bli på nesten 17 kr. på hver av oss, en eventyrlig sum. Men akk o ve, det var Erling Andersen i Fjellenga som vant, stor skuffelse.

Jeg kan ikke huske at inngangen til det nye året ble markert spesielt på den tid. Det var nok noen som laget sprengstoffladninger som smalt lystig, men raketter kan jeg ikke huske at noen brukte. Jeg tror året 1929 hos oss fikk sin start uten de store markeringer.

Litt ut på nyåret var det tid for å høste juletreet som da begynte å bli temmelig tørt og drysset barnåler. Lysene hadde blitt tent i blant i julen, men under veldig streng bevoktning pga. brannfaren. Den gang ble julen feiret langt inn i nyåret, noen mente julen gikk ut 13. dag jul, og noen mente den gikk ut 20. dag jul, dvs. den 13. januar. Alle barn håpet selvsagt at juletreet måtte få stå lengst mulig, og det var neppe mange barnålene igjen på det da det omsider måtte “høstes” og taes ut. Det var jo litt vemodig å avkle treet sin stas og å sette det ut i snøen, men det var et plaster på såret at vi fikk kaker, rosiner o.l. som lå i de hjemmelagde kurvene som hadde hengt på treet.

Den 11. oktober gikk luftskipet L.Z. “Graf Zeppelin” fra Tyskland med kurs Lakehurst, USA, hvor det ankom 111,5 timer senere.

Litt inn på nyåret kom livet vanligvis etter hvert inn i sine vanlige folder. Mor, Aslaug og Solveig hadde hele tiden hatt nok å gjøre med hus- og matstell, selskaper etc., og karfolka hadde passet fjøs og stall som ellers, men nå var var det så mangt som måtte gjøres i uthuset og skogen. Men skolen krevde sitt, og for barn i skolepliktig alder var det å begynne på skolen igjen, selv om vi satte svært liten pris på det.

På en av de siste påskedagene hendte det en ulykke ved at Lars Blåsopp gled og falt ned fra låvebroa i Bånegunnerød og skadet seg. Han kom hinkende hjem og hadde blod i urinen, så dr. Hognestad ble tilkalt, og dermed ble Lars ble sendt til sykehuset i Tønsberg for operasjon. Der måtte de fjerne den ene nyren, og da han noen tid senere kom hjem igjen, lurte noen av oss svært på om han fremdeles kunne snakke. Sykehus og operasjoner var noe farlig og skremmende for oss den gang. Lars ble midtpunktet blant oss lenge og måtte stadig fortelle om hvordan det hadde vært på sykehuset.

På søndager og andre helger var det ikke levering av melk til meieriet. Følgelig ble den separert hjemme og fløten satt bort for senere å bli kjærnet til smør. Mor holdt alltid av noen liter melk som ikke ble separert, og så ble noen av oss barn bedt om å gå til Magnus Dimle og hans datter Olava med melk. De bodde på en tidligere husmannsplass under Myhregårdene i en liten “stue” ute på jordet, ved den gamle hovedveien mellom Myhre-gårdene og Grans-gårdene, et stykke til venstre for den nåværende veien, syd for Solvang og skolen.

Magnus var født i Sverige og hadde vært en dyktig gråsteinmurer i sin tid, men var nå en gammel mann, arbeidsufør og satt trangt i det økonomisk. Han hadde aldri tatt ut norsk statsborgerskap og fikk liten eller ingen hjelp fra Kommunen. Jeg husker far en gang stakk til ham en femkroning, og da var han nesten på gråten og sa: “Jeg er glad du ikke vet hvor vanskelig jeg iblant har hatt det”. Datteren Olava tok småjobber når det bød seg en anledning og bidro til livets opphold for sin far og seg selv. Folk flest hadde nemlig mer æresfølelse den tid og skjemtes dypt for å måtte be om det mest nødvendige til livets opphold.

Jeg husker best en gang Håkon og jeg gikk til Dimle med melk og litt kjøtt far hadde funnet frem. Vi ble hjertelig mottatt og plassert ved ovnen hvor det brant lystig av tørr grankvist. Olava serverte kaffe med kjeks og mente at vi snart ville få Amerikabrev på Myhre, fordi det fløt litt av et kaffekorn oppå kaffen. Vel var hjemmet lite og trangt, men den hjertelige godhet og hygge som strålte ut fra dem begge, ga en fin harmonisk atmosfære som jeg minnes med takknemlighet den dag i dag. Da vi brøt opp for å gå hjem, ble vi takket ennå en gang og fikk med takk og tusen gode ønsker hjem til far og mor. Jeg tror knapt vårt såkalte velferdssamfunn har frembragt noen så edle mennesker som disse to.

Våren kom med varme, snøsmelting og iblant mye søle. Helgene på Myhre begynte gjerne med gulvvask på lørdag, og dette var noe slitsomt på nedslitte furubord hvor gjenstridig kvist stakk opp. Med tanke på søndagsmiddagen, fylte mor en hel bøtte med poteter og satte i gang å skrelle, for intet skulle forstyrre søndagsfreden. Guttene måtte sørge for å hente granbar i skogen og legge det foran trammen til å tørke av seg på føttene. Sent på kveld kom far hjem fra en travel lørdag på torvet. Han trengte hjelp til å laste av bilen og ta seg av eventuelt kjøtt som var blitt til overs. Som regel ble det svært lite kjøtt igjen, da far på hjemveien hadde kunder fra husmennene på Jarlsberg Hovedgård og helt hjem. Enkelte lørdager ble svært sene pga slik handel. Hans var som regel med som sjåfør og hjelper.

Ut på sommeren når været var fint, fikk vi ha skole i Myhreskauen, like opp for hovedveien. Der var det satt opp bord og benker mellom lauvtrærene, riktig idyllisk og koselig. Frøken Flåtten lærte oss sangen “ No livnar det i lundar,” men glemte visst å forklare oss teksten som var på landsmål eller nynorsk, som det senere ble hetende. Timene i den hyggelige lunden er et av mine fineste minner.

Med det varme været fulgte også ønsket om å få gå barbent ute. Mor holdt på at vi fikk ikke gå barbent før gjøken gol, men det ordnet vi lett ved at en av oss gikk ut i skogen og apte etter gjøken, og så fikk vi lov. Jeg tror knapt at mor noen gang lot seg lure, og været ble det avgjørende for hver gang.

St. Hans ble feiret på en hyggelig måte ved at mor med Aslaugs og Solveigs hjelp laget smørrebrød med deilig pålegg, hvorav eggehakk med gressløk samt kokte egg med ansjos var det jeg husker best. Kaffekjelen og melk for barna samt maten ble tatt med til Knatten, nord for husene, og der tente vi bål som gjorde det ekstra hyggelig.

Den tiden vi ikke var pålagt plikter av noen art, tilbragte vi i “Luka”. Der var det et yrende badeliv enten været var godt eller dårlig, men da høyonna tok til, måtte vi ta del i den.

Opptakten til den onna var å ta ut slåmaskinen fra låven og få slipt alle bladene som satt på den lange stanga. Slipesteinen sto borte ved låvebrua og var montert på et stativ av stålstenger, med aksel og sveiv og hadde sete for den som slipte. Det var alltid jobben for oss barn å skaffe vann og dra slipesteinen som det het, og for en jobb det var! Jeg syntes alltid det tok en evighet før kniven var blitt skarp nok. De voksne hadde jobben med å slå høyet med slåmaskinen trukket av to hester, og det foregikk iblant om natten eller veldig tidlig om morgenen for å unngå den verste klegg- og flueplagen.

vi måtte passe på dyrene så de ikke forgrep seg. En gang hadde noen av kyrne lurt seg opp gjennom Tønna og gått løs på grønnsakene til fru Jørgensen, særlig sukkerertene. Far ble sint og mor var veldig lei seg, for hun syntes at hun måtte gi sine egne sukkererter til Jørgensens oppe på Myhre. Jeg tror det var Einar som var den skyldige, og han fikk grundig ris av far oppe ved den gamle smia, som allerede den gang var i forfall og er nå forlengst grodd ned. Vi andre som så på, syntes det var stygt gjort av far å gi en guttunge så mye bank med kvister og påker for en bagatell, men far var nå engang bråsint av natur og stilte store krav til alle. Vi savnet i alle fall våre egne sukkererter og var veldig lei oss på mors vegne. Hun var godheten selv og burde ha vært spart for slike ubehageligheter. Hennes spesielle måte å reagere på skjerpet vår påpasselighet som gjetere, mer enn fars reaksjon. Pryl såret vår selvfølelse og skapte nesten bare sinne og trass, men litt pryl av en eller annen art var ikke uvanlig på den tiden.

Etter en trivelig sommer var det rundt midten av august slutt på sommerferien og tilbake til skolen. Jeg skulle nå opp i 2. klasse og gå sammen med en klasse som lå et år foran oss; vi hadde såkalt fire-delt skole.

Akkurat nå kan jeg ikke komme på hvem jeg gikk sammen med i tillegg, men jeg tror noen av dem var:

Gokstadskipet ble fraktet til Bygdøy, Otto von Porat var Norges boksehelt, 40 mennesker omkom da hurtigruta grunnstøtte senhøstes utenfor Florø. Det nye tyske passasjerskipet “Bremen” vant Atlanterhavets “ Blå Bånd” da det seilte fra Cherbourg til New York på 4 og et halvt døgn, og det tyske 10-motorsflyet DO X , bygget av Dornier-fabrikken, er blitt prøvefløyet.

Dagligstua var det vanlige oppholds- og arbeidsrommet om vinteren. Jeg husker far tok inn emner i stua, og på gulvet teljet og formet han til skjæker for plog, harver o.l., mens mor satt trofast ved symaskinen. Det var jo alltid arbeidstøy som skulle repareres, og så sydde hun jo alt til alle ti barna, samt strikket sokker, votter o.l. Min eldste søster, Aslaug, tok tidlig del i syarbeidet og ble med tiden ganske dyktig i søm. I forbindelse med større syprosjekter fikk mor leid Inga Blåsopp til å delta.

En gang hadde far kjøpt inn mye stoff til å sy vinterundertøy av, og stoffet var noe hardt og stivt. Inga Blåsopp som hjalp til, lurte på om vi barn ville bli såre i baken og mente at det kanskje ville bli nødvendig å smøre baken med potetsmel, som visstnok var talkum for sår hud den tiden.

Utover mot våren ble det hektisk virksomhet på Myhre. Det hadde lenge vært klart at både kjeller og boligetasjen var blitt for liten og lite hensiktsmessig, så det var nødvendig å bygge om huset. Far mente at han ville bruke en byggmester som da var arbeidsledig og hadde mange å forsørge. Det ble lange diskusjoner om hvordan det nye huset skulle bli, og omsider ble det oppnådd enighet om planløsninger, stil på 2. etg. og kjeller under hele huset.

Sankt Hans ble gjerne markert ved en utflukt til Knatten, litt nord for låvebrua. Far og mor hadde med kaffe og smørrebrød. Barna hadde gjerne et eller flere små bål.

Fra barnsben av husker jeg kosten hjemme som veldig enkel. Frokost besto av mors hjemmebakte rugbrød påsmørt margarin. Pålegget besto av sukker, hjemmelaget syltetøy eller prim, sirup, mysost, nøkkelost, goudaost, pultost, selvlaget hvit karveost eller sildesalat. Kokt kujur ble også brukt til pålegg.Til høytider vanket det også hodesylte, lammerull, servelat- eller hestepølse. Det vanket sjelden mer enn én eller to sorter samtidig. Mor nevnte iblant at i hjemmet hennes var det høytid når de fikk ha sukker på brødet, selv om hennes familie var godt situert og bodde på en bra gård som Nedre Grette på Sem.

Til drikke var det skummet melk og senere tynn kaffe, veldig tynn, og det var jo bra for oss barn. Brødet ble ikke ofte dagsferskt da mor bakte 30 - 40 brød i slengen. Når bakingen måtte utsettes en dag eller to, var det stas, for da fikk vi Stomp som var kjøpebrød, også av rug. Tidlig i 30-åra ble grovbrødet lansert og ble veldig populært.

Skolematen var brødskiver med enkelt pålegg og kald kaffe eller melk til. Jeg husker jeg en gang fant et stykke vørterkake mor hadde lagt med. Jeg syntes jeg hadde den beste mamma i verden!

Det var nok ikke mye far og mor så til oss på fine badesøndager. Så fort vi hadde stelt dyra og fått bølingen ut på beite, tok vi avsted til Vannet for å bade, dvs. når det ikke var gudstjeneste med søndagsskole i Høyjord Kirke. Det inntraff bare hver 3. søndag og av 10 barn, måtte vi ikke gå alle på en gang. Ved 12-tiden måtte vi hjem til middag og så bar det avsted til Vannet igjen. Far og mor hadde vært oppe tidlig og tok gjerne en lur på ettermiddagen. Ved 5-tiden var det økt eller kaffe, og da var det alltid noe godt å få, enten det nå var vafler med syltetøy eller brød med eggehakk tilsatt gressløk. Hadde vi venner med oss, var det en selvfølge at de også ble budt til å spise sammen med oss. Sommerstid var det som regel fremmede barn som sommergjester på flere av nabogårdene, og det var jo et artig innslag, men vi misunte dem deres lange sommerferie uten plikter.

Etter kaffe var det gjerne flere plikter med stell av dyr, og var det en fin dag, tok vi badeomgang nr.3 før vi hadde fått nok av det våte element for dagen. Ikke å undres over at vi gikk ned i vekt hver sommer, selv om vi hadde glupende appetitt, nok mat og spiste godt.

En dag kom Knut syklende hjem fra Gravdal med noe de kalte for Radio. Det var en enkel liten finérboks med glidespole og en krystalldetektor, som likeretter, med kobling for antenne og øretelefoner. Han hadde kjøpt settet for kr. 4,- fra urmaker Lauritsen, populært kalt urmaker Skade. Vi hadde tidligere hørt om noe de kalte for radio uten å forbinde det med noe spesielt. Etter en lang tids eksperimentering i flere land, begynte man regulære sendinger i U.S.A. allerede i 1921, og etter prøver og forsøk

en tid begynte man sendinger fra Oslo i 1925 med noen programposter hver kveld.

Jeg husker ikke når far kjøpte vår første høytaler-radio, men jeg tror det må ha vært i 1932/33.

Jeg hadde omsider spart mine første 5 kroner, og det var fristende å bruke noe av beløpet til å kjøpe lommelykt og batterier, men først skulle jeg kjøpe skøyter, og det samme mente Håkon for han hadde spart et lignende beløp. Da julen nærmet seg, ble jeg betrodd pengene og fikk i oppdrag å handle for oss begge to. Jeg fikk kjøre med far i Gamleforden og tok meg god tid til å velge skøyter som passet oss, og det ble til at jeg kjøpte fine forniklede kromskøyter med remmer til kr. 4,50 pr. par, jeg var mer enn stolt over min innsats, og Håkon var fornøyd. Riktignok var det allerede is på Vannet, men nei, skøytene skulle først være julegave, så vi måtte nok vente noen dager med å ta dem i bruk.

Julen kom og de nye, fine skøytene ble innviet på behørig vis. Det føltes fint å ha sine egne skøyter.

All innhøsting gikk etter gammel oppskrift og ble ferdig før snø, frost og tele satte inn.

En kveld Lars, Trygve og Astrid Blåsopp hadde vært hos oss og skulle gå hjem, kom de løpende skrekkslagne til bake igjen. De hadde sett noen kraftige lys feie over himmelen og åsene omkring og var naturligvis noe oppskremte. Far kom ut og så fenomenet som han sa var lyskastere på tollfartøy ute i Oslofjorden som søkte etter smuglere, en ny virksomhet som var oppstått fra 1919 da det ble forbudt å omsette alkoholholdig drikke i Norge. Det var nok mange luringer og eventyrere som fant at det var penger å tjene på å kjøpe brennevin fra utenlandske båter som kom med sine varer opp til norskekysten og selge det til høy pris til kontakter på land.

Tollvesenet var stadig på jakt etter smuglerne og tok noen av dem, men stort sett gikk handelen nokså fritt, inntil myndighetene fant ut at forbudet hadde så mange ulemper at det i 1927 ble opphevet. Det hadde vist seg at da Norge sluttet å importere vin og brennevin, hadde visse land ingen mulighet til å kjøpe visse norske varer, bl.a. våre fiskeprodukter, dessuten gikk Staten glipp av store avgifter ved salg på lovlig måte, og tollovervåkningen kostet store beløp.

Det sirkulerte i flere år mange gode røverhistorier om smugling, og de smarteste og heldigste smuglerne slo seg godt opp økonomisk. Det var heller ikke uvanlig at man så de typiske firkantige, sortlakkerte smuglerkannene ligge både her og der. Selv etter forbudet var blitt opphevet, var fortjenesten ved smugling god nok til at noen fortsatte med det.

Far økte på med slakting og torvhandel utover høsten, og mot jul ble det virkelig travelt. Tilbudet på dyr, klare for slakting, økte alltid om høsten etter at bølingen hadde gått på beite hele sommeren og var i godt hold, og så var det behov for kontanter hos de fleste. Alle trengte til vinterutstyr, og “Hypoteken” skulle ha sine renter og avdrag for lånet på gården. De måtte betales før forfall, for å unngå å komme i miskredit hos banken. Etter samtalene mellom voksne å dømme, var nok hypoteken en evig svøpe alle var bekymret for.

Ja, så var vi inne i et nytt år igjen og fikk en masse snø, men heldigvis var det noen som drev trening med travhester på Ilestadvannet, så de brøytet opp travbane på den fine skøyteisen vi hadde hatt før jul. Dette ga oss en brukbar skøyteis igjen, men nå fristet også skiene, særlig for dem som hadde fine hoppski. De med hoppski, som hadde tre renner under, hadde spesiell status i vår beundring og stilte nærmest i særklasse.

Jeg tror det var den vinteren Alehnius kom til oss. Han var blikkenslager, og jeg vet ikke hvordan far fikk tak i ham. Kanskje gjennom bekjentskap eller om han bare kom ruslende. Han var svensk født og snakket nesten rent svensk og ville ha arbeid, og det var det nok av hos oss da både uthus og framhus manglet takrenner med tilbehør.

Alehnius innrettet verksted i bryggerhuset og satte opp sin bestilling på materialer. Jeg tror far hadde gode anbefalinger på ham, for han kjøpte inn et stort parti plater, men det måtte kun være Apollo plater med merket på, Alehnius nektet å bruke noe annet merke, og dermed satte blikkenslageren igang.

Inngangen til det nye året ble feiret med litt skyting og en rakett hist og pist. NRK hadde nå kommet bedre igang og laget bl.a. litt stas av nyttårsaften og starten på det nye året.

Like etterpå begynte skolen, og alt gled tilbake i sin gamle gjenge. I klassene hos læreren hadde vi tresløyd noen uker, og det var riktig stas, ikke minst det at vi fikk våre første lange bukser og følte oss nesten som voksne, men finklærne var fremdeles kortbukser.

Far og mor var så lenge jeg kan huske personlig kristne, far noe fanatisk og mor på sin milde, overbærende måte. Vi barn måtte derfor tidlig være med til kirken for gudstjeneste og søndagsskole som fant sted hver tredje søndag. Søndagsskolen ble som regel ledet av lærer Tveita, som også var klokker, eller Albert Honerød. Det hendte nok at en eller annen av kirkegjengerne duppet av litt under prekenen, etter en hard uke med tungt arbeid kunne de kanskje hatt bedre av litt eksta søvn hjemme på søndagen. Med yttertøyet på og en rimelig lunk i kirken, samt iblant prestens monotone stemme var det nok lett å falle i søvn. I svenske kirker hadde man tatt konsekvensen av dette, og hadde en Petare, dvs. en mann med en lang kjepp, slik at han kunne vekke dem som tok seg en lur.

Med sommeren kom også dette året diverse fremmede gjennom vårt område på sin ferd. De mest farverike var kanskje de som ble benevnt tatere. De kom med firehjulsvogn og hest, en eller to familier i følge. De slo seg gjerne til litt opp for Ilestadsaga, slapp hesten til beite like ved og satte teltet opp på en liten slette, litt fra veien mot oss. Vi unger var nysgjerrige og måtte ned og se på dem. De var mørkere i huden og hadde mørkt, stritt hår og hadde litt mer fargerike klær enn hva de fastboende brukte. De snakket nok litt anderledes også. Noen hadde barn og de lekte omkring som alle andre barn. Han far sjøl i følget hadde fyr på primusen med kaffekjelen over, det duftet deilig av sterk kaffe. De fant seg i vår nygjerrighet og å bli forstyrret i måltidet, men vi trakk oss da tilbake etter en tid og måtte dra hjem og fortelle om våre nye gjester. Jeg vet ikke om tatrene spurte

om lov til å campe på fremmed eiendom, og jeg tror ikke at eierne hadde noe imot det heller, bare de ryddet opp etter seg, - og det tror jeg de var flinke til.

Av andre omstreifere var lofferne. Noen holdt seg innenfor bestemte områder og ble gjenkjent iblant, mens andre fartet viden om og var nærmest riksloffere. Den sistnevnte gruppe var nok de mest interessante blant oss barn da de hadde mangt å fortelle fra sine ferder. Kanskje var det mange røverhistorier og skrøner, men mesteparten gikk for god fisk da vi var veldig nyfikne på opplysninger fra steder utenfor vår egen lille verden. De fikk også mat iblant, og noen ganger fikk de overnatte i løa etter å ha levert fra seg tobakk og fyrstikker. Lofferne var stort sett på farten bare sommerstider, hvor de holdt til om vinteren, vet jeg ikke.

Kramkarer var en mer helårlig gruppe, og de dro omkring med en koffert med varer tilsalgs. Utvalget var som regel trådsneller, knapper, synåler, lisser og bånd, såpe og andre toalettartikler, skokrem, forklær, luer, seler, votter og andre bekledningsgjenstander som stort sett var lette varer å omsette med en brukbar fortjeneste.

Det vanket gjerne et måltid mat på dem også og overnatting når nødvendig. De var nok stort sett hederlige karer som søkte dette som en levevei i de vanskelige 30-åra med stor arbeidsledighet. Kramkarene var også iblant lystige og fortellerglade, og de fant som oftest lydhøre barneskarer for sine historier.

På høsten dette året skadet eieren av Mølla, Lars Skjelbred, seg og ble lam fra korsryggen og ned. Han var gift med et av våre søskenbarn, Sofie, født Sjuve. Lars ble sittende i rullestol resten av livet. Han fikk hjelp av Arthur Gabriel Mikalsen fra oss, da far med så mange gutter hjemme, kunne avse ham.

Sukkemøllæ, som vi sa, var blitt bygget opp på nytt i 1890 åra på gammel møllegrunn. Den ble til å begynne med drevet med et svært vasshjul nærmere to etasjer høyt. Frost om vinteren skapte problemer ved at hjulet måtte hugges løs av isen. I 1927 bygget daværende eier om til turbindrift, og i 1928 kjøpte Lars Skjelbred mølla og moderniserte den til delvis elektrisk drift og sikret derved mer helårlig drift.

Mølla og Kjærka var nok et viktig senter for alle de gamle veiene syntes å stråle ut derfra. Før riksveien Hof -Tønsberg kom i 1886 og ble markert med Kong Oscars II kronemerke hugget inn i en del av berget som sto igjen like syd for Heimdal, gikk det en hovedvei fra Mølla over Sukketoppen, Sukke Ysteri og Landhandel, Sukkeskauen og til vårt Myhre, hvor den fordelte seg til alle gårdene rundt omkring og over til Mørken, Skjeggerød samt Svinsholdt og Gunnerød i Ramnes.

Fra oss gikk veien opp gjennom Tønna, over Myhrehaugen, gjennom Myhregårdene, sydover forbi Dimle og gjennom alle Gransgårdene og sydover til Stulen og Skatvedt med avstikkere til Ødegårdene. Videre gikk veien gjennom Gravdal og området med Borgen Mølle og gårdene omkring og til Sem. Derfra gikk det vei til Tønsberg. Det gikk forøvrig en vei til fra Myhrehaugen som førte til Blåsopp og begge Bånegunnerud- gårdene.

Ellers forløp sommer og høst 1934 stort sett som tidligere år, bortsett fra at det var en uvanlig regnfull høst, hvilket medførte at gårdsplassen fløt i søle. Vi la bordganger mellom framhuset og uthuset og ekstra godt med friskt granbar foran trammen, så en kunne tørke av seg den verste søla.

Opptakten til julefeiringen ble travel som alltid. På mannesiden ble det mye slakting av storfe, kalver og griser for oppstykking og salg på torvet i Tønsberg. I tillegg gikk noen av oss litt gård imellom og slaktet griser til eierens eget konsum eller salg, særlig hos Anton Myhre. Det hørte med til dette at vi fikk slaktedram og et måltid mat av det nye slakt, som regel stekt svinelever. Når vi stakk og tappet blodet av grisen, var det alltid en eller annen kvinne på gården som måtte røre i blodet for at det ikke skulle levre seg og bli uskikket til bruk. Noen ganger fikk vi nystekt blodpannekake til middag.

Vår fetter Kilmar fra Amerika var kommet til Norge før jul, og da far og mor skulle feire nyttår på Sem, ble det buden til ungdomsselskap hos oss. Gjestene var Anton, Else og Marthine Ellefsen og Kilmar. De danset i bestestua til musikk fra sveivegrammofon. Kilmar snakket lite norsk,var en stillfaren person og deltok lite i samtalene.