Litt fra julehandel i den gamle landhandelen

Litt fra julehandelen i den gamle landhandel, ved Anna-Irene Valstad.

Det er nesten utrolig, men i vår kommune var det drøye 20 landhandlerier før i tiden, lenge før Meny, Spar og Kiwi. Ofte var det en butikk drevet av nær familie med litt hjelp. De levde av det og de fleste kjørte varer. Handlingen før jul foregikk en av de siste dagene i advent. Fjøset ble gjort unna i god tid den kvelden. Mor og far med hver sin spark, ryggesekk og jeg med. Vi kjente en god eim av varene da vi kom inn i butikken. En stor kraftig vedovn holdt lunken. Like innenfor var det ei stor kasse som vi kunne sitte på, såkalt mjølbøle. Det var ingen som gikk rundt og tok varer sjøl. Den gang var det handling og ekspedering over disk. Innenfor var disken forsynt med massevis av skuffer til salt, mel, gryn, farin, raffinade, osv. Nesten alle kjøpte heil kaffe og malte sjøl. For enden av disken var det et stativ med forskjellige ruller innpakningspapir. Smørpapir øverst. Ellers gråpapir, men til jul var det også julepapir. Ved siden av hang grå og hvite papirposer samt kremmerhus til drops og gjær. Alt av mel, gryn og lignende ble veid opp i poser, enten med posestrikk rundt eller hyssing. Hyssingen ble ikke klippet, men elegant slitt av rundt tommelen med et rykk. På langveggen bak var det hyllemeter på hyllemeter med saker og ting. I taket var det masse skruer hvor noe kunne henge. Stor vekt midt på disken, «lovelig ved kjøp og salg», sto det. Spekesild var i sildedunke. Skulle det kjøpes sirup hadde du med deg glass og så ble det øst opp av sirupsspannet. Gjaldt det parafin hadde du med deg kanne. En mindre glassdisk var det også med litt finere utstilling.

Den gamle landhandelen var meget assortert. Der kunne du finne alt fra matvarer, steintøy, klær, tøyer som metervare, beintøy, mjøl til folk og dyr, kunstgjødsel, maling og spiker. Flere av kjøpmennene skar glass, kittet og la inn nye ruter.

En sånn førejulshandel om kvelden var veldig sosial. Lukningsvedtektene var ikke i virksomhet. Det ble selvfølgelig handlet de nødvendige ting men det skulle jo være litt ekstra til jul: appelsiner, nøtter, nøttekrem, kokesjokolade og litt hermetisk frukt. Juleansjosen var viktig. Kålhode og karve til surkålen. For sikkerhets skyld måtte vi ha en eske globoid og ei flaske kamferdråper. Far skulle ha Tidemanns Gul nummer 2. Mor skulle ha Programbladet. Så var det et julehefte som het: «Jul i bygda» med gode fortellinger, et hefte jeg savner fremdeles. Noe av juletrepynten måtte fornyes og sprakeræne måtte ikke glemmes, eller stjerneskuddene som de kanskje het. Et årvisst innkjøp var den nye voksduken som skulle på kjøkkenbordet. For ei godlukt, ja da luktet det mistenkelig jul.

Når handelen var ferdig og bøker gjort opp sto kveldsbordet dekket, eller rettere sagt nattmaten. Gjestfriheten var stor. Du verden så gode minner.