9 144
redigeringer
Endringer
( Denne gamle, fine stasjonsbygningen ble dessverre revet i 1963).
==='''Kapittel 11 Togreise tvers over America.===
Kapittel 11: På Eidsvold.
11.1 Velkommen til New York.
De langveisfarende sjøfolkene ble møtt på Pennstasjonen av en representant fra NORTRASHIP, det norske statsrederiet.
Mannen ga hver av dem en liten veiledningsbok som var gitt ut av Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika. Den lille boken var på norsk, og hadde alle viktige addresser og telefon-nummer de kunne trenge i New York. Guiden inneholdt også en omfattene beskrivelse av de forskjellige bydelene. Boken hadde blitt skrevet og redigert av den norsk journalisten Lise Lindbæk på vegne av Nordiske Tidene, den største norske avisen i byen.
NORTRASHIP-representanten tok Olav, og resten av sjøfolkene til undergrunnstasjonen og så med den til Brooklyn, en bydel i New York. Der fikk alle midlertidig losji på Sjømannsmisjonens Hjem i 440 Clinton Street. Sjømanns-hjemmet var en del av sosial-omsorgen for norske sjøfolk som kom innom denne viktige havnebyen. Bestyrern der var Bernt Kollevold.
Sjømannshjemmet hadde senge-rom for 120 gjester, i 69 rom. Der var det også spisesal, leserom og store opp-bevaringsmuligheter for sjøfolkenes bagasje. Hjemmet lå hendig til, rett ved siden av Den Norske Sjømannskirken i 33 First Place var en av de stedene de norske sjøfolkene møttes i Brooklyn.
Olavs reisekamerater begynte nå å dra i forskjellige retninger. Noen mønstret på norske skip, andre fant seg et amerikansk fartøy å seile med (mye bedre betalt), mens mange yngre gikk inn i den Norske Marine, Hær eller Flyvåpen.
11.2 Norske Offentlige Kontorer i New York.
Innen Olav kom til New York, hadde den norske eksilregjeringen ordnet seg, og alle tjenester som de norske borgerne trang under disse krigsforholdenene, hadde blitt etablert og lagt til rette. Sammen med offisielle instutisjoner kommer tjenestefolk, og med tjenestefolk
kommer prosedyrer, systemer og byråkrati. Olav kom snart til å møte alle sammen.
Til høyre er en liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Han viste fram brevet han hadde tatt med fra Seattle for å få behandling. “Dessverre du er på feil kontor” var svaret, “du må til kontoret til Sosialkomiteen i 80 Broad Street, rett opp i gata”. 80 Broad Street var en moderne skyskraper, bygd i 1935, og Olav fant lett kontoret i rom 907. Olav tok fram brevet,og igjen kom refrenget: “Feil kontor, du må gå til Det Norske Helsekontoret i 15 Moore Street, rett bortenfor”.
Det Norske Helsekontoret hadde åpnet i februar, og i rom 1508 fant Olav endelig de rette folkene. Han så en norsk doktor, som henviste han til en amerikansk spesialist. Hos den amerikanske doktoren fikk Olav time for den første behandlingen, men da det var så nær jul, måtte han vente til etter nyttår. Lidelsen måtte vare litt lengre.
11.3 Julefeiring i Brooklyn, og Olav får behandling.
Olav feiret jul på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Det var en ordentlig feiring arrangert av hjemmet og sjømannskirken, med juletre og tradisjonelle norske retter. Det var kjøttkaker, ribbe og lutefisk på menyen, med riskrem og bringebær-saft til dessert.
Etter nyttår begynte Olav med behandlingen. Senere i livet ville han aldri si hva denne behandlingen gikk ut på, men vanlig prosedyre var at spesialisten med gummihansker masserte blærehalsen via rektum! Det var en ubehaglig og intensivt behandling som varte hele januar 1943.
Innen slutten av januar hadde den amerikanske spesialisten gjordt alt han kunne for Olav. Doktor Hansen i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, skrev ut en erklæring den 2. februar 1943 at Olav (Pasient Nr 6486) “Er teknisk syk. Kan arbeide bare på land”.
Det så nå ut til at hvalfangstkarrieren hans var slutt. Ikke lenge etter ble Olav underrettet at en passende jobb hadde blitt funnet for han på et sted som het “Eidsvold” i Katonah, en times reise nord for New York by. Olav hadde også fornyet passet sitt 23. januar 1943, og forberedte seg nå til å dra ut på landet.
11.4 Reisen til Eidsvold, Katonah.
I begynnelsen av februar 1943 tok Olav subwayen til Grand Central Station. Da han kom opp trappene fra undergrunnen til selve jernbanestasjonen, fikk han se en imponerende syn. Han sa senere i livet hvor fint og stor hallen var. Stasjonen hadde først blitt kalt “Grand Central Terminal”, da den var den siste stasjonen på linja, men folk flest kalte den “Grand Central Station” eller bare “Grand Central”.
Det var hit alle pendlerene fra Westchester, Putnam og Duchess fylkene utenfor New York kom, sammen med de fra Fairfield og New Haven fylkene i Connecticut. Stasjonen hadde 33 spor på det øverste nivået, og 26 spor på lavnivået.
Hovedhallen var senteret på Grand Central stasjonen, og det enorme rommet var fullt av folk på vei fra eller til togene. Her var også billettlukene, hvor Olav kjøpte biletten sin til Katonah. En spesielt servedighet var den store klokka som hang midten i hallen. Den hadde fire tallskiver av opal, og ble ofte brukt som møtested for folk. Den hadde til og med vært en viktig del av historien i en film.
Olav skulle reise med “New York og Harlem” toget. Denne jernbanen var en av de første jernbanene i Statene, og var allerede i drift i 1832. I 1844 hadde den kommet opp til Katonah, og da Olav reiste med den i 1943 kunne en reise hele veien til Chatham nær Albany.
Toget Olav kjørte med hadde et disellokomotiv, da elektrifiseringen enda ikke hadde kommet fram til Katonah. Det var imidlertid dobbetspor dit de 65 kilometer fra Grand Central. Olav måtte ned på det lavere nivået på Grand Central for å finne toget sitt. Det ble lite å se i begynnelsen, da toget kjørte i tunnell under gatene. Linja kom først opp i dagen rett nord for 97. Street i Manhatten. Etter det, var det bybebyggelse hele veien igjennom bydelen Bronx. Det ble fort mer landlig etter at toget krysset bygrensen og kom inn i Westchester fylke. Her ble det mye penere med fine hus og små stasjons-bygninger. Endelig, etter en times kjøring, kom Olav fram til Katonah jernbanestasjon.
11.5 Litt om Katonah.
Tettstedet Katonah lå innen grensen til Bedford by, og hadde en interessant historie. Navnet hadde stedet fått etter indianerhøvdingen Katonah som solgte litt land til noen engelske kolonister i 1680. Kolonistene hadde først slått seg ned i Bedford, men i 1812 flyttet noen av innbyggerene ned til der Cross River møter Croton River, og hvor Wood & Whitlock hadde bygd ei mølle. Dette tettstedet ble kalt Whitlock, og lå midt i et fint gårdsdistrikt. I 1847 kom jernbanelinja rett øst for Whitlock, og bøndene fikk plutselig anledning til å selge varer direkte til storstaden. Meieriprodukter og slaktedyr ble sendt inn til New York, og stedets økonomi blomstret. Stedsnavnet ble også forandret til Katonah, til minne om indianehøvdingen.
Plutelig ble idyllen ødelagt! I 1892 ble innbyggerene i Katonah meddelt at et nytt vannreservoar for New York skulle bygges, og hele stedet kom til å forsvinne under vann. Det ble et forferdelig oppstyr, og etter mange møter og diskusjoner bestemte befolkningen seg for å flytte hele stedet. To gårder ble kjøpt, og 65 bygninger ble kjørt opp til nye tomter. Stedsnavenet fulgte med dem, og reservoaret ble kalt Croton Reservoir, etter elva.
Jernbanelinja måtte også flyttes høyere opp, og den nye stasjonen sammen med det nye tettstedet ble offisielt “åpnet” 5. april 1897, da det første toget fra New York stoppet med post. Stasjonsbygningen Olav så da han kom dit, var en av de bygningene som hadde blitt dratt opp bakken.
Etter flyttingen forandret stedets sin karakter. Melkeproduksjonen minket etter som flere og flere småbruk ble solgt til byfolk som sommersteder. I tillegg flyttet mange ut fra New York for å bo permanent i dette idylliske landsområde. Med togforbindelsen var Katonah bare en kort reise fra storbyen. Etter hvert ble Katonah en av de mest ettertraktede boligområder på østkysten av USA. Dette var et fint sted for Olav å bo på.
11.6 Eidsvold.
Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.
Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.
Inntil august 1938 hadde eiendommen vært hjem for en skole. Godset ble så solgt flere ganger inntil Deerbrook Norwegian Holding Company, et NORTRASHIP skyggefirma, kjøpte det i 1942. Ved dette salget besto eiendommen av: en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på omtrent 50 acres, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:
Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.
Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møbelerte.
2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møbelerte.
1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møbelert.
2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møbelerte.
Tilsynsmannsbolig.... møbelert.
Garasje for 6 biler i stein og betong.
Da Olav kom dit var oppussningsarbeidet akkurat ferdig. Alle forberdte nå stedet til den offisielle åpningen.
For en fullstendig beskrivels av eiendommens historie, før og etter krigen, les lokalhisorikeren Christina Rae’s beskrivelse i Vedlegg 6.
Utendørsbassenget på Eidsvold
Feriesenteret ble offisielt åpnet av Kronprins Olav torsdag 11. februar 1943. Han møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og formelt døpte stedet “Eidsvold”. Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerte hva nordmenn hadde kjempet for og strevet for å bevare”. Eidsvold var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den amerikanske konstitusjonen og britisk parlimentarisme.
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES.
February 12, 1943, Friday
KATONAH, N.Y., Feb. 11 -- The Norwegian Government in Exile opened today a fifty-one-acre vacation center for Norwegian seamen, utilizing the grounds and nine buildings formerly occupied by the Brookwood Labor College in the wooded hills a mile north of this village……………”
Bilder av to av bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag.
Bygningen til venstre ble bygd på slutten av 1800, mens den hvite bygningen til høyre
ble oppført som en soveromsblokk av Brookwood Labor College på 20-tallet.
(Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter)
(Fotografiene ble tatt av Christina Rae, våren 2008).
11.7 Livet på Eidsvold.
Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.
I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:
Forsiden av registreringsdokumentet.
Baksiden av registreringsdokumentet.
Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.
Ikke lenge etter fikk Olav sitt amerikanske Social Security nummer, slik at han nå kunne arbeide i USA.
Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.
Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.
Olav’s Sertifikat i USA.
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og her er et par bilder:
Olav arbeider ved utendørsbassenget.
Olav og bikkja “Pepper”.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Olav omtalte alltid Ellen Broch som “Fru Rådmann Broch” og hun og Siri er på noen av bildene fra Eidsvold. Bildene ble troligens tatt sent på høsten 1943.
En liten biografi om Theodor og Ellen Broch kan finnes i Vedlegg 7.
Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.
Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav,
Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.
Olav, Ellen Broch og en kjælegris!
Noen hadde en ulykke med bilen sin
nær Katonah (ikke Olav).
Olav brukte som regel Studebakeren sin ned til Katonah, Det var en god bil, men motoren hadde en fillevane at den stoppet uten varsel. Etter et par forsøk startet den igjen, og alt gikk fint ei stund. I Katonah går veien til Eidsvold over jernbanelinja, og der stoppet studebakeren med Olav bak rattet. Plutselig rang klokkene som varslet om at et tog var i farta. Olav prøvde og prøvde å få bilen til å starte, men midt på overgangen satt den. Jernbanebetjenten kom farenes ut av hytten sin, of fektet med armene for å få Olav til å komme seg ut av bilen. Toget kom nærmere og nærmere og blåste luren som varsel. Plutselig startet Studebakeren, og den skøyt framover uten å bli truffet av toget.
Olav sa bestandig etterpå at han kunne ikke skjønne hvorfor oppsynsmannen var så engstelig: “Jeg hadde jo døra på gløtt og var klar til å hoppe ut!”
De norske styresmaktene likte å vite hvor borgerne deres oppholdt seg i utlandet, og særlig de som arbeidet for en offentlige instutisjon. Alle etatene i utlandet hadde et register som besto av blå kartotekkort med persolig informasjoner. Disse informasjonene ble selvfølgelig meddelt Trekk-Kontoret i 115 Broad Street, slik at skattefuten kunne ta sin del av lønninger! For Olav så kortet slikt ut:
Forsiden av Navn-Kortet.
Baksiden av Navn-Kortet.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav solgte andelen i Studebakeren til medeieren, og 1. april tok han subway-toget tilbake til Brooklyn.
I Brooklyn måtte Olav finne seg et sted å bo. Det var mange folk som hadde ledige rom, og Olav fant seg husly i 259-54th Street. Det var en fin enebolig i et godt nabolag, og Olav likte seg der.
Mens Olav bodde der måtte han melde adresseforandring til de norske myndighetene, noe han gjorde 26. april 1944.
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.