Endringer

Den nye situasjonen førte bl.a. til at en yngre bror, Ivar, og jeg helt uventet fikk tilbud om hyre med Flytende Kokeri “Vestfold”, tilhørende hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi kunne bare møte opp på selskapets kontor snarest mulig og mønstre på der. Vår eldre bror, Knut, hadde vært ute på hvalfangst tidligere som matros på en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”, bisto oss med råd om hva vi trengte av utstyr osv.

[[Fil:Myhre001.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt forside]]

Vi var ikke sene om å møte opp på kontoret i Sandefjord, til legeundersøkelse og ble mønstret på Fl.K. “Vestfold” som dekks-/messegutt, hyre kr. 65,- pr mnd. og 0,75 øre bonus pr. fat, for avreise den 30. september, dvs. om fem dager. Vi fikk også utbetalt kr. 35,- som forskudd og var da så yre av glede at vi tok en flaske pils til middagen i Sandefjord før vi reiste hjem. En uhørt luksus på den tid.

Den 17. oktober meldte Pressa at det engelske hangarskipet HMS “Courageous” var blitt senket av en tysk ubåt den 17. september under innseiling til England.

Den 18. oktober lå “Koka” stille utenfor Azorene og bunkret noen av sine hvalbåter.

Da vi nå var kommet inn i varmere farvann, begynte det å bli vel varmt i lugaren, men spesielle vindfang satt inn i hvert koøye ga en behagelig lufting.

Omkring i kokeriet var det på turen ned til feltet hektisk virksomhet for å gjøre alt utstyr klart for kommende fangst. På plan eller dekket ble det spleiset forløpere for hvalbåtenes harpuner og forarbeidet vaier- og taustropper til ymse bruk. Til og med seilmakeren hadde full jobb.

Den 25. oktober kom vi til Curaçao i hollandsk Vest-India, rett nord for Venezuela, hvor vi skulle bunkre, ta inn mer proviant og få anledning til å sende post hjem. Det var en artig opplevelse å sette fot på fremmed jord så langt borte fra Norge, selv om området omkring oljeterminalen oste av petrolium i vel 30 graders varme og besto mest av varme lavaklipper med noe kaktus og busker og så ikke særlig innbydende ut. Noen vakre blomster hist og pist bedret noe på inntrykket.. Det var visst veldig mange ulike nasjonaliteter på Curaçao, men de fleste snakket engelsk. Jeg husker en kjempe av en negerpolitimann som sto vakt ved landgangen stadig bommet mat, mest kjøtt. Før vi kom inn i tropiske farvann hadde vi i god tid fått lime juice for å få tynnere blod og bedre kropsavkjøling og kinin mot malaria før ankomst Curaçao.

I tillegg til spesiell proviant ble det også tatt ombord en større ladning sjenever og rum pakket i kasser. En av sjauerne blant mannskapet var litt uheldig og slapp en kasse på dekket så flere flasker gikk i stykker. Det merkelige var at det sto flere der og hang akkurat da og at det like ved lå det en haug tomme hermetikkbokser, selv om de vanligvis ble kastet overbord straks de var tømt for sitt innhold. Deretter så alt ut til å skje som om det var vel planlagt: Sjaueren tok straks kassen opp på ryggen igjen og gikk sakte mot lageret mens de som fikk en sjanse fulgte etter med hver sin hermetikkboks og samlet den edle eliksir som rant ut fra kassa. Da sjaueren kom frem til lageret, tok han av seg skjorta og vred den over en tom pøs som tilfeldigvis sto der. Hans bonus av “uhellet” var nok blandet med en viss prosent svette, men hans blide åsyn tydet på at han hadde fått sin del ut av hendelsen. Det samme hendte hvert år brummet en oldtimer som sto og så på. Det var forbudt å ta med seg privat brennevin ombord, og kontrollen var streng. På kvelden ble flere av oss invitert av sjømannspresten til byen, Willemstad, hvor vi tilbragte noen hyggelige timer.

Dagen etter lå vi og badet sammen med tyskere som vi forsto enda mindre da våre kunnskaper i tysk var minimale, men noen av dem snakket litt engelsk. Etter hva vi forsto, hadde de tilbrakt lang tid der. En tørst kar fra “Koka” hadde drukket seg i søvn inne på land og våknet ved at det krislet innenfor klærne og ble vettskremt. Han remjet og ropte på hjelp mot giftige slanger, men det viste seg å være bare diverse uskyldige krypdyr som hadde krabbet under tøyet hans.

Fra kokeriet kunne vi også se store stim av “springær”, en liten hvalart av delfinfamilien, som nærmest så ut til bare å leke seg, men de sørger også for å trekke luft under sine lange elegante byks opp av sjøen.

Under turen mot fangstfeltet fikk jeg tid til å bli bedre kjent ombord. Kokeriet var på 20.000 tonn, hadde et mannskap på ca. 300 mann inkl. fangstpersonellet ombord, og kunne gjøre en fart på 15 knop. I tillegg hadde ekspedisjonen 10 hvalbåter som fanget hval for kokeriet til utkoking der.