Endringer

Kosten i messa var ikke helt bra. Iblant fikk vi villkaniner, kokt sammen med skinnbiter, tarmer og lort, det hele riktig uappetittlig. Etter endel styr fikk vi tak i saltsild fra et havnelager og det var jo rene delikatessen mot dårlig tilberedte kaniner. Engelsk personell korset seg og ytret noe om Norwegian cannibals, eating raw fish. Kantinen ble iblant redningen når maten i messa var mindre bra.

Det var litt underholdning i leiren iblant, som dans, konserter, film, bingo etc., men på dansetilstelningene var det ikke mange kvinner, så der var det aldri noen veggpryd. Selv vel modne kvinner, sivile eller i ATS, (kvinnesoldater på hjemmestasjoner) opplevde sin ungdom nr. to og hygget seg stort. Bussen som avleverte dem måtte kjøre helt inntil inngangsdøra for å hindre at regn og vindkast skulle forstyrre damenes gevanter og frisyre. Visning av film fant sted i en lang brakke og de aller fleste røkte, så det var ikke mye å se for dem som satt på de bakerste benkene.

Blanding av hvalfangere og sjøfolk samt militært og sivilt personell som kom hjemmefra, skapte et miljø av friskusser hvor det aldri var kjedelig.

Noen syntes at det tok evigheter før vi kom i kamp og søkte seg derfor ut for å seile igjen, men Flyvåpnet ga ikke så lett slipp på personell som var utdannet på fly.

Blant engelsk personell forekom det visstnok selvmord iblant, men jeg kan ikke huske at slikt forekom blant nordmenn i Flyvåpnet. Det hendte riktignok at noen begynte å gruble, men da var vi på vakt. En ordentlig heisatur på byen med piker ,vin og sang fikk dem som oftest på rett kjøl igjen. Problemet med selvmord var visstnok noe mer aktuelt i Handelsflåten, men så levde de også under langt hardere forhold enn hva vi gjorde.

Mange av oss førte en flittig korrespondanse med engelske bekjentskaper og bedret derved våre kunnskaper i engelsk, hvilket vi mente sikkert ville komme godt med i fremtiden. Ja, til dagligdags også, for en kveld i uken som gikk var Ugland og jeg på matfrieri i Stromness, og ble vi invitert på “hjemme alene moro” av to lassis vi ble kjent med. Huset var for det meste bygget av sten, men med mye bruk av tepper og en ovn fyrt med tørket torv, var det lunt og trivelig. Pikene hadde lest om vikingenes tid på Orknøyene og var veldig interessert i å høre om livet i Norge. En riktig hyggelig kveld selv om vi holdt på å bli blåst i filler på veien hjem.

Søndag den 18. januar: Mildvær og bart igjen. I dag begynte jeg rekruttskole nr. 4. På grunn av tjenesten og værforholdene var det nesten umulig å få fullført en skikkelig infanteri trening.

Samme dag somlet en mekaniker i cockpit slik at han kom bort i avtrekkerknappen så åtte maskingeværer sendte en salve gjennom hangartaket. Heldigvis sto det ingen i skuddlinjen. Ellers tok jeg i går en handletur til Dounby sammen med to av gjengen, hvor vi kjøpte kaffe, kjeks og annet snadder. Leste noe i boken “All Quiet on the Western Front” av Erich Maria Remarque. Nifs bok om livet, eller døden rettere sagt, på Vestfronten under forrige verdenskrig.

En dag oppsto det brann i dispersel hut B-Flight. Et “kløktig hode” hadde vasket gulvet med flybensin og kastet filla inn i ovnen etter bruk og dermed slo flammene utover hele gulvet en kort stund. Noen fikk brannskader så vi kalte på legehjelp, men det tok en halv time før en gebrekkelig ambulansebil viste seg.

Forleden dag ble det holdt krigsrett mot mekaniker, korporal og sersjant i forbindelse med flyet kaptein Hvinden havarerte med for ca. 2 måneder siden. En kopling på bensinmåleren var ikke blitt låst og forårsaket derved lekkasje og motorstopp.

Så en film på stasjonen som het: “Arise my Love”

Flere av gjengen er blitt postet til Catterich i Yorkshire for å være med på å bygge opp jagerving nr. 2 . Den ble opprettet den 15. januar 1942, og i Royal Air Force registrert som No.332 (N) Squadron. Major Bull er blitt frabeordret 331 skv. og blir nå sjef for den nye skvadronen. Kaptein Mehre overtar som sjef for 331 skvadron med løytnantene Nordmo og Birksted som Flight-sjefer som før.

At mange av våre kamerater skulle reise var en kjærkommen anledning til en riktig avskjedsfest. Vi hadde rukket å bli gode venner den korte tiden vi hadde vært sammen, og det var jo så uvisst om når, hvis i det heletatt, vi ville treffes igjen. Det var særlig en gjeng fra Møre, populært kalt “Ålesundsgjengen”, jeg satte stor pris på. De hadde flyktet over Nordsjøen med fiskeskøyter og var fulle av fighting spirit og patriotisme. En sjelden fin gjeng å være sammen med i krigstid.

Rryktene sier at 331 skvadron skal flytte til en flystasjon i nærheten av Manchester, men de fleste vil helst til Sør-England hvor det er mer aktivitet mot tyskerne.

Da vi våknet dagen etter i en noe forkommen tilstand, fikk elevgruppen ordre om å mønstre ved hovedporten, klare for avreise kl.10.00. Full panikk, ut av køya, frokost og pakking i flygende fart, og alle vi 12 som skulle avsted, klarte å møte i god tid ved Guard Room. Det var nok ingen som tok sjansen på å komme forsent til en slik avreise. Så bar det avsted med lastebil til Stromness for å ta båt til Thurso. Det ble lenge å ventet i snøslaps og vi ble gjennomvåte på føttene. Det engelske fottøyet vi fikk utlevert i RAF dugde ikke under våte forhold.

Endelig kom båten og da var det good bye Orkney Island og ingen av oss var leie for det. Vi hadde i grunnen hatt en interessant og lærerik tid der, men de fleste av oss hadde lopper i blodet og så frem til å komme til et mer befolket sted og få lære mer teori om fly.

Ryktene om at skvadronen skulle flytte til en flyplass nær Manchester holder seg, men rykter går stadig, kanskje for å peppe opp stemningen litt.

Det var noe urolig sjø på veien over til Thurso, men ikke nok til å gjøre oss sjøsyke. Hele reisen er beskrevet i dagboken etter ankomst til St. Athan.

TECHNICAL SCHOOL OF TRAINING