Endringer

Jeg vokste opp i Høyjord som ligger innenfor hvalfangerdistriktet Tønsberg, Sandefjord og Larvik og hadde i noen år gjort mitt beste for å få hyre på hvalfangst i SydIshavet, men uten å lykkes. Hvalfangerlivet for meg var ensbetydende med jobb om vinteren og en herlig, lang sommerferie med flust av penger og gjerne en flott bil.

På grunn av de usikre tider til sjøs, førte det til endringer i bemanningen for hvalfangstflåten. Mange hvalfangere hadde et yrke de kunne leve av hjemme og mente det var bedre å bli i land hos familien til krigen var over. Det var også flere som hadde seilt til sjøs forrige krig og hadde fått mere enn nok av denslags. Den gang var de fleste ugifte, nå hadde de familie å ta hensyn til.

Den nye situasjonen førte bl.a. til at en yngre bror, Ivar, og jeg helt uventet fikk tilbud om hyre med Flytende Kokeri “Vestfold”, tilhørende hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi kunne bare møte opp på selskapets kontor snarest mulig og mønstre på der. Vår eldre bror, Knut, hadde vært ute på hvalfangst tidligere som matros på en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”, bisto oss med råd om hva vi trengte av utstyr osv.

Vi var ikke sene om å møte opp på kontoret i Sandefjord, til legeundersøkelse og ble mønstret på Fl.K. “Vestfold” som dekks-/messegutt, hyre kr. 65,- pr mnd. og 0,75 øre bonus pr. fat, for avreise den 30. september, dvs. om fem dager. Vi fikk også utbetalt kr. 35,- som forskudd og var da så yre av glede at vi tok en flaske pils til middagen i Sandefjord før vi reiste hjem. En uhørt luksus på den tid.

Mine svogere, Håkon Dahl mønstret på Fl.K. “Southern Empress” og Erling Rohve på “Terje Vigen”. Vi begynte å bli en hvalfangerfamilie.

Vel var ikke meldingene fra frontene og sjøen optimistiske sett fra de alliertes side, men vi fant ikke dette så alvorlig at det skulle hindre oss i å nå våre ønskers mål, nemlig å bli hvalfangere. Da Sovjetunionen også hadde angrepet Polen i ryggen den 17. september, ble Polens skjebne hurtig beseglet. Moderne tyske panseravdelinger og et slagkraftig flyvåpen hadde ved den tid tatt storparten av landet. Avisene hadde stadig skrekkmeldinger om hvordan polsk kavaleri og infanteri med gammeldagse våpen bare ble slaktet ned av moderne tyske panservåpen. Hovedstaden, Warszawa, ble nærmest lagt i grus av tyske bombefly samt tungt artilleri og inntatt den 28. september.

Den tyske krigsflåte hadde allerede senket ca. 30 skip tilhørende krigførende eller nøytrale land, bl.a. det engelske passasjerskipet “Athenia”, som ble torpedert og senket uten varsel vest av Irland. Det var 1.400 passasjerer ombord, 112 mistet livet, men ikke skulle noen kriger omkring i Europa eller farer på sjøen, hindre oss i å komme ut som hvalfangere.

Så langt jeg kunne huske tilbake, var det vanlig at mange i distriktet vårt pakket skipssekken og dro på hvalfangst i SydIshavet hver høst og kom hjem neste vår solbrune og med en fet lommebok. Hvalfangerne var våre økonomiske helter og veldig populære som medspillere når vi skulle kaste på stikka. Vi kastet med énører, de med kronestykker. Tenk at vi skulle få bli en av dem !

Riktignok ble det snakket en del om krigsfaren og at kokeriene skulle ligge over i Syd-Amerika slik at vi måtte regne med å være ute i fire år som var en antatt tid for krigens varighet. Vår optimisme lot seg ikke affisere av slike bagateller, tvert i mot. Vårt fravær skulle imidlertid bli på nesten 6 år.

Kokeriet skulle legge ut den 30. september, så tiden til avreise var kort med tanke på nødvendige forberedelser, ikke minst å ordne med pass og kjøpe inn det nødvendige utstyr. Far og mor var med oss til firmaet Magnus Larsen i Tønsberg og kjøpte alt i klær som skulle til, litt av en storhandel dengang. Forretningen hadde lang erfaring i å utstyre hvalfangere og sørget for at intet ble glemt. Så var det å ta farvel med familie, kjærester og venner. Farvel med Harda som jeg hadde vært mye sammen med den senere tid, ble noe mer beveget enn de andre. Før vi riktig visste av det, var Ivar og jeg på vei til Sandefjord for å gå ombord, far og mor fulgte oss. Det var forresten en fredag morgen. Husker jeg ikke feil, tok vi buss til Sem og tog derfra til Sandefjord med skipssekk og en liten koffert hver. Eller kanskje ble vi kjørt med Forden av en eldre bror. På havna var det et yrende liv da det var flere kokerier som ble gjort klare for kommende sesong nede i SydIshavet.

Far fikk tak i en motorbåt som tok oss ut til “Vestfold”, men da vi kom dit ut, var skipet allerede i ferd med å lette anker. Hadde vi virkelig kommet for sent? Men vi fikk opplyst fra andre båter, som også hadde passasjerer som ikke hadde fått komme ombord , at kokeriet bare skulle lenger ut for å korrigere kompasset. Vi, som så mange andre, måtte gjøre vendereis og klage på Selskapets kontor. De beklaget at de ikke hadde fått informert alle om nytt klokkeslett for fremmøte. Far fikk sine utgifter for båt kr. 15.00 dekket, Ivar og jeg ble ønsket velkommen ombord neste dag.

Dermed ble det litt ekstra farvel før vi kunne komme avsted på nytt dagen etter. Men vår avskjed var ikke så alvorsfylt som mange av de rørende scener vi så i Sandefjord før vi kom avsted ut til kokeriet. Tanken på at vi endelig skulle komme ut i den store verden, var så opphissende at vi glemte nesten alt annet.

Denne gang gikk det greit å få komme ombord og å få de nødvendige opplysninger om lugar, arbeidssted o.l.. Ivar og jeg ble installert i en lugar helt forut på styrbord side hvor det var 14 mann totalt, fordelt i over- og underkøyer. Mye tydet på at de fleste var førstereisgutter.

Vi skiftet til arbeidstøy og ble vist til mannskapsmessa hvor vi ble presentert for en trillrund fyr som het Nikolaisen, populært kalt Nikken. Han var formann for messene og vår nærmeste sjef. Det var ikke så mye å gjøre i messa vår ennå, så vi ble slått sammen med sjauergjengen resten av dagen for å få de siste rester av proviant etc. stuet bort hvor den hørte hjemme. Det så ut som litt av et kaos på dekket med de siste forsyninger som var kommet ombord. Der var proviant, reservemateriell, maling og mønje samt redningsflåter og jeg ble mektig imponert over den travle virksomhet som pågikk ombord med å få alt på plass. Dampdrevne vinsjer larmet og peste med sine stålkabler via blokker på bommer som svingte lasten til den luke og lasterom den hørte hjemme. Jeg hørte knapt en ordre eller beskjed fra vakthavende styrmann eller båtsmann. Nesten alle syntes å vite hva som skulle gjøres og hvor forsyningene skulle plasseres. Det lå sikkert mange års erfaring bak det hele.

I kveldingen lettet kokeriet anker og seg ut av havnen med tre støt i dampfløyta. De som ikke var kommet ombord ennå, hadde små sjanser til å komme med senere da kokeriets første stopp var i oljehavnen Curaçao, Hollandsk Vestindia, for bunkring.

Noen kom ombord temmelig sent og godt i farta, og hadde nok festet lengst mulig før de rystet fedrelandets støv av sine føtter. Noen skjenket seg litt ennå noen dager inntil medbragt brennevin tok slutt. Det kunne nok være mang en trist avskjed bak slik oppførsel. Formannen deres sørget for at de måtte ta igjen tapt arbeidstid når de ble skikkelig edrue igjen.

Noe senere passerte vi Færder fyr, litt vemodig. Kokeriet fulgte kysten helt til Stadtlandet før det satte kursen vestover og nord om Orknøyene for å gå mest mulig klar farvann med ubåter og miner. Da sjøen begynte å bli urolig, ble de fleste av oss førstereisgutter sjøsyke og led de kvaler som fulgte denslags. Det gikk greit ute på dekk, men i matos i bysse og messe samt den spesielle lukten ombord i et kokeri,var det verre. Ute i Nordsjøen kom vi ut i kraftig storm som skadet livbåter og redningsflåter, men da var jeg ikke sjøsyk lenger. Jeg var ikke lite kry da jeg hørte en av de eldre hvalfangerne si at maken til styggvær hadde han ikke opplevd på mange år.

Stormen varte i tre døgn før den løyet av. Hvalbåtene hadde hatt det verre enn oss på “Koka” og de kom inn med livbåter og annet utstyr som hadde tatt skade under stormen og trengte til reparasjon.

Etter hvert som vi gikk vestover opplevde vi noe nytt, vi måtte “pense” klokka hvert døgn så den viste riktig tid i forhold til skipets posisjon.

Da vi ble mer kjent med hverandre i lugaren, viste det seg at alle unntatt én var førstereisgutter. Lugaren var spartansk utstyrt med kun et bord med sitteplasser for åtte man, og et klesskap for hver mann. Alle hadde tatt med seg sengetøy og køygardin hjemmefra og hver køye var utstyrt med leselampe. Vi hadde til og med litt dagslys gjennom to koøyer. Vaskerommene var godt utstyrt med vasker, dusjer og båser hvor vi også kunne vaske vårt tøy. Etter hvert som gled vi inn i rutinene ombord likte vi vårt nye liv bedre og bedre. Arbeidet ble snart delt inn i et dagskift og et nattskift, tolv timer i hvert med to timer for matpauser. Da normal arbeidsdag var på 8 timer, fikk vi 2 timer fast overtid. Midt i sesongen skulle mannskapet på nattskift bli overført til dagskift og dem på dagskift til nattskift. Skipsmannskapet hadde standard vaktsystem.

Vi fant søndagsmiddagene ombord så utmerket at mange av oss tørnet ut og spiste også middag på motsatte skift. Kostholdet generelt var så bra at de færreste av oss hadde vel neppe hatt noe lignende i land. Riktignok hadde Ivar og jeg hatt bra kost hjemme og utmerket kost den tiden vi var på “Vestfold Landbruksskole”, hvor vi begge tidligere hadde gått på ett-årig kurs, men den vi nå fikk, lå nok mange hakk høyere. Det var ikke uvanlig at vi spiste 4-5 egg med tilbehør, som gaffelbiter eller annet krydret snadder, til frokost. Iblant var det også stekt blodpudding til frokost og da la jeg merke til at noen av oldtimerne dekket blodpuddingen med 4 - 5 spiseskjeer sukker. Dertil kom 6 - 8 sorter pålegg og 3 sorter nybakt brød samt kaffe, te og sjokolade etter valg.

Middagene besto vanligvis av 2 - 3 retter av første klasses vare, og 1. kokk Samuelsen med sitt mannskap sørget for at alt var vellaget. Tirsdagene var det erter, kjøtt og flesk. De øvrige dagene varierte det med kjøttkaker, kjøttpudding, koteletter, biff med løk, kjøttpølser, fiskeboller i karri eller annen form for fisk, ja til og med bacalao. Hvalkjøtt var forbudt som middagsmat. Det var stort fryseri ombord så det ble sjelden brukt hermetikk til middagsmat. Likevel var det flere som etter en tid klaget på middagsmaten.

Rikelig med oppvaskmaskiner samt varmt vann og steam sørget for at oppvasken kunne gjøres unna i en fei.

Hver messegutt var ansvarlig for at alt utstyr tilhørende sitt bord var riktig plassert i sine spesielle skap, så det ikke skulle ta skade under urolig vær.

Nikken huserte verre, han var riktig en kjeftesmelle, men ingen tok ham særlig alvorlig. Nikken var bare slik. Da han ble sengeliggende en tid, stelte vi godt med ham så han var riktig godt fornøyd med gjengen sin. Ivar og han ble forresten riktige perlevenner etter en tid.

Organisasjonen, Sjømannsforbundet, hadde stor makt ombord. De av oss som var ute for første gang ble lokket og nærmest truet til å gå inn i Forbundet. Det var også flere møter med mye bla,bla. Jeg fikk nesten inntrykk av at rederen og offiserene ombord var deres motstandere.

Den 5. oktober ble det meldt i radiopressa, populært kalt “Pressa”, at regulære kamper i Polen nå var helt opphørt. Warszawa lå i ruiner, men polakkene ga seg ikke så lett. Geriljastyrker sloss fremdeles i øde områder og tusenvis flyktet til Frankrike for å kjempe videre mot tyskerne på Vestfronten. Flere enheter av Den polske marine var flyktet og kjempet allerede sammen med allierte sjøstridskrefter.

Det kom senere frem at Frankrike hadde lovet Polen 35 - 38 divisjoner 16 dager etter krigsutbruddet, men løftet ble ikke holdt. De hadde selv visstnok110 divisjoner å ta av. Tyskland hadde ved den tid 40 kampdivisjoner og 120 under klargjøring.

Seieren over Polen vakte visstnok liten begeistring blant folk flest i Tyskland, men nazistene jublet.

I midten av oktober meldte Pressa at en tysk ubåt hadde trengt helt inn i den britiske flåtebasen, Scapa Flow på Orknøyene, og torpedert i senk det engelske slagskipet HMS “Royal Oak”. Stor ståhei og kritikk i Det engelske Parlament.

Det var den tyske ubåtsjefen løytnant Prien som utførte “dåden”. Han selv med hele sitt mannskap i ubåten “U-47”, ble forøvrig senket av den engelske destroyeren HMS “Wolverine” noe senere under krigen.

Den 17. oktober meldte Pressa at det engelske hangarskipet HMS “Courageous” var blitt senket av en tysk ubåt den 17. september under innseiling til England.

Den 18. oktober lå “Koka” stille utenfor Azorene og bunkret noen av sine hvalbåter.

Den 25. oktober kom vi til Curaçao i hollandsk Vest-India, rett nord for Venezuela, hvor vi skulle bunkre, ta inn mer proviant og få anledning til å sende post hjem. Det var en artig opplevelse å sette fot på fremmed jord så langt borte fra Norge, selv om området omkring oljeterminalen oste av petrolium i vel 30 graders varme og besto mest av varme lavaklipper med noe kaktus og busker og så ikke særlig innbydende ut. Noen vakre blomster hist og pist bedret noe på inntrykket.. Det var visst veldig mange ulike nasjonaliteter på Curaçao, men de fleste snakket engelsk. Jeg husker en kjempe av en negerpolitimann som sto vakt ved landgangen stadig bommet mat, mest kjøtt. Før vi kom inn i tropiske farvann hadde vi i god tid fått lime juice for å få tynnere blod og bedre kropsavkjøling og kinin mot malaria før ankomst Curaçao.

Vi fikk vekslet om norske penger til gylden og kjøpte litt klær og souvenirer. En prøvde å bruke lodd fra norske pengelotteri som betaling, men det gikk ikke.

I tillegg til spesiell proviant ble det også tatt ombord en større ladning sjenever og rum pakket i kasser. En av sjauerne blant mannskapet var litt uheldig og slapp en kasse på dekket så flere flasker gikk i stykker. Det merkelige var at det sto flere der og hang akkurat da og at det like ved lå det en haug tomme hermetikkbokser, selv om de vanligvis ble kastet overbord straks de var tømt for sitt innhold. Deretter så alt ut til å skje som om det var vel planlagt: Sjaueren tok straks kassen opp på ryggen igjen og gikk sakte mot lageret mens de som fikk en sjanse fulgte etter med hver sin hermetikkboks og samlet den edle eliksir som rant ut fra kassa. Da sjaueren kom frem til lageret, tok han av seg skjorta og vred den over en tom pøs som tilfeldigvis sto der. Hans bonus av “uhellet” var nok blandet med en viss prosent svette, men hans blide åsyn tydet på at han hadde fått sin del ut av hendelsen. Det samme hendte hvert år brummet en oldtimer som sto og så på. Det var forbudt å ta med seg privat brennevin ombord, og kontrollen var streng. På kvelden ble flere av oss invitert av sjømannspresten til byen, Willemstad, hvor vi tilbragte noen hyggelige timer.

Dagen etter lå vi og badet sammen med tyskere som vi forsto enda mindre da våre kunnskaper i tysk var minimale, men noen av dem snakket litt engelsk. Etter hva vi forsto, hadde de tilbrakt lang tid der. En tørst kar fra “Koka” hadde drukket seg i søvn inne på land og våknet ved at det krislet innenfor klærne og ble vettskremt. Han remjet og ropte på hjelp mot giftige slanger, men det viste seg å være bare diverse uskyldige krypdyr som hadde krabbet under tøyet hans.

Selv om Kokeriet hadde mange tanker som skulle fylles med olje, dessuten dekke hvalbåtenes behov for fangstsesongen, var det klart til å gå ut om kvelden den 26. oktober. I mørkningen da det gikk ut, prøvde to tyske skip å snike seg etter i skyggen av det svære skroget til “Koka” og det gikk bra en tid, men så satte engelske krigsskip som lå vakt utenfor territorial grensen, kraftige lyskastere på oss alle sammen og dermed måtte tyskerne snu for atter å søke beskyttelse innenfor nøytralitetsgrensen.

Da vi krysset ekvator skulle vi som var førstereisgutter døpes av Kong Neptun, men det var så mange som ikke hadde krysset “linjen” før at Neptun måtte gjennomføre det hele med en enkel felles seremoni. Ved samme anledning ble det arrangert ulike tevlinger og den aller gjeveste var ølstafetten. Den gikk ut på at de seks tykkeste og de seks tynneste stilte på hvert sitt lag med en halv flaske deilig, avkjølet pils. På kommando startet hvert lag samtidig og det var om å gjøre å bli først ferdig. Det var mange misunnelige øyne som fulgte deltagerne da de tømte i seg det deilige, kjølige ølet, og det merkelige var at det var laget med de tynne som vant, selv om mange i laget for de tykke syntes å bare åpne svelget og la ølet renne ned uten å måtte svelge det etter hvert.

Mye av tilstelningen, bl.a. putekrig, foregikk på dekket hvor det var rigget opp et stort basseng ved hjelp av seilduk spent opp mellom redningsflåter. Putekrigen foregikk på en tykk stokk lagt over bassenget og vel innsmørt med fett. Det var stort sett de tykkeste som deltok i putekrigen så det ut for, og det ble et formidabelt plask når de falt ned fra stokken over badebassenget. Bakærn med sin trinne corpus laget det største plasket. Forøvrig ble det satt opp badmington-spill på dekket, men svak vind eller bris gjorde det vanskelig å bruke det.

Om kvelden var det trekkspill- og grammofonmusikk med dans på planen, eller dekket som det heter på vanlige skip, med flere menn som hadde kledt seg i kvinneklær.

Ellers var bassenget til stor glede ved at vi kunne ta oss en dukkert både titt og ofte i tropevarmen.

Da slappen ble åpnet igjen, viste det seg at alle sjokoladevarene var nesten helt ødelagte. Sekretæren hadde glemt å legge dem inn på kjølerommet under tiden i tropene.

Ved en anledning laget smeden ombord en stor fiskekrok til å fange hai med. Han fikk et kjøttstykke av Slagtærn og festet det til kroken i en solid wire fra en vinsj og så kastet han åtet ut i sjøen.

Det varte ikke lenge før han fikk napp og halte inn et beist av en hai på nær to meter. Haien sprellet og hugg i alt som var i nærheten, men etter noen kraftige slag med storslegga roet den seg slik at vi kunne se nærmere på den. Haien hadde noen nifse tenner, men jeg kan ikke huske at noen tok dem ut før den ble kastet overbord.

Da vi kom lenger sydover fikk vi se en masse flyvefisk. De hadde godt utviklede brystfinner og de tjente som vinger så fisken kunne holde seg i luften 30 - 40 m, noen mente at de kunne klare opp til 100 m. Flyvefisken er en sildefisk, men litt mindre.

Fra kokeriet kunne vi også se store stim av “springær”, en liten hvalart av delfinfamilien, som nærmest så ut til bare å leke seg, men de sørger også for å trekke luft under sine lange elegante byks opp av sjøen.

Under turen mot fangstfeltet fikk jeg tid til å bli bedre kjent ombord. Kokeriet var på 20.000 tonn, hadde et mannskap på ca. 300 mann inkl. fangstpersonellet ombord, og kunne gjøre en fart på 15 knop. I tillegg hadde ekspedisjonen 10 hvalbåter som fanget hval for kokeriet til utkoking der.

Kokeriet som moderskip for hele ekspedisjonen var faktisk utstyrt for enhver situasjon. Det hadde til og med en reservepropeller lagret på en ledig plass på kokedekket. Der

var også sykerom ombord med lege og sykepasser.

Personellet ombord var en fargerik forsamling og jeg tror samtlige oldtimerne jeg kom i kontakt med svor på at dette skulle absolutt være den siste turen på hvalfangst. “Det säger dom varje år”, sa gamle Svenson og han hadde nok rett. Jeg husker hjemmefra hvordan hvalfangerne begynte å bli urolige utover sommeren og spurte hverandre om de hadde hørt noe om ny forhyring, selv om de hadde lovet aldri så mange ganger at de aldri skulle reise ut igjen.

Tømmermannen ombord var en kjempe og brukte snus i munnen hele tiden. Han kunne ikke skjønne at noen jente ville kysses med sånne som ikke brukte snus. En kunne da like godt slikke på en kalvemule, mente han.

Kokeriet hadde tatt ombord 40 grisunger, ca. 7 uker gamle før avreise og de levde herskapelig på matrester fra bysse og messer. En kar fra Sandefjord var grisepasser. Han hadde tidligere vært sjef i en stor konfeksjonsforretning, men det hadde ikke gått så bra da han hadde vært litt for glad i flaska. Men han tjente sikkert like godt på å stelle med vår fremtidige mat, selv om jobben hadde en noe lavere status. Han var en sympatisk kar og alltid vår hjelp når vi skulle kle oss skikkelig for en eller annen sjelden anledning. Han kunne dette med klær og ble riktig i godt humør når han fikk hjelpe oss i klesveien.

Tre mann var offiserer i Hæren og hadde søkt seg permisjon uten lønn for å tjene penger. På den tid var offiserer så dårlig betalt at de hadde vanskeligheter med å leve opp til sin sosiale status. En annen utvei var å gifte seg til penger. Ellers ombord var det sakførere, skolelærere, bønder, småbrukere, byggmestere, elektrikere, håndverkere, mekanikere, og mange andre yrker.

En koker ombord, Didrichsen, hadde tjenestegjort i Den franske fremmedlegionen én og en halv periode før han klarte å rømme, noe som forøvrig skulle være helt umulig.

Her må jeg hoppe noen år frem i tiden og fortelle at en av mine nærmeste naboer på Billingstad var fetter til Didrichsen. Han visste å fortelle at min skipskamerat sammen med en venn i sine slyngelår hadde rappet whisky fra sin egen far og anmeldt det som tyveri. Saken ble imidlertid oppklart og løsningen på problembarn den gang var ofte å sende dem til sjøs. Slik også med ham, men det gikk ikke likere til enn at han ble shanghaiet og vervet til Fremmedlegionen under en kjemperangel i Marseilles.

Han hadde holdt ut der vel 7 år, og hadde mye å fortelle om den tiden. Det var både interessant og lærerikt selv om vi den gang ikke ante at vi selv skulle komme med i krig i nær fremtid.

Som erfaren kriger kom vår venn tidlig med i Den norske Hæren i Skottland sommeren 1940, og var veldig aktiv på mer enn en måte. Min svoger, Erling, ble godt kjent med ham da de begge en tid var innkvartert i Troqueer Mills, et nedlagt bomullspinneri, populært kalt “Mølla”, ved Dumfries, og hadde mang en historie å fortelle fra den tiden. Siste gang jeg traff Didrichsen var han ordonnans ved Den norske krigsskolen i London, og hadde vært i Hambros Bank ved Norway House for å hente lønning for elevene. Noe senere under krigen døde han av forgiftning. Alle som kjente ham minnes ham som en interessant kar og god kamerat.

Vi fikk også lov å stå til rors, men det tok litt tid før vi fikk taket på det. Det hendte nok at vakthavende matros mente at vi skrev signaturen vår med kjølvannet, men med den feil at vi glemte å sette punktum etter og håpet at vi lot være å gå tilbake for å ordne dette. Men vi lærte snart å holde styr på Koka og jeg var ikke lite stolt over å være overlatt den svære drusa på 20.000 tonn i mine hender, og det var jo et stort skip dengang. Jeg fikk også anledning til å bli kjent i maskinrommet og med flere av maskinistene og smørerne, en fin gjeng. Skipet hadde oljefyrt steamanlegg to kjempestore dampmaskiner som drev hver sin propeller. Et kjempestort kjøle- og fryseanlegg ble også drevet av en dampmaskin. Forøvrig var maskinrommet utstyrt med verkstedmaskiner for de fleste reparasjoner som kunne bli aktuelle.

Ellers hadde kokeriet et velassortert bibliotek ombord, så jeg rakk å pløye gjennom mange bøker og samtidig lære litt engelsk på frivaktene i løpet av turen. Hjemme hadde jeg hatt en dansk lærebok som het Nøglen til 50 timer i engelsk, uten at jeg fikk særlig tak på språket, men her gikk det bedre. Det var alltid noen ombord som kunne rettlede meg med uttalen.

Som vanlig ville vel noen holde litt ap med førstereisgutter. Jeg husker jeg ble spurt av en skøyer om hvor jeg kom fra, og jeg svarte stolt at jeg kom fra Høyjord, som jeg nærmest betraktet som verdens navle. Han smakte litt på navnet og så lysnet han opp og sa: ”Ja, nå husker jeg navnet, vi sendte forresten noen misjonærer dit for noen år siden og det siste vi hørte om dem var at de var blitt satt til å trekke plogen”. Jeg måtte jo bare le av det hele og ble ikke utsatt for flere forsøk. En annen førstereisgutt ble spurt om han kjente datteren til havnefogden i Kongsberg. Gutten bare sukket tungt og sa: ” Første gang bestefar hørte den vitsen, lo han så han falt ut av vogga.” Dette forsøk falt pladask. Vi som arbeidet i messene unngikk selvfølgelig ikke spørsmålet om å skaffe pensler til å smøre på brødet med i tropene, men den tror jeg ingen av oss bet på. Stort sett var de fleste bare hyggelige og hjelpsomme. Dette å fleipe med hverandre var litt av stilen ombord, særlig når det var lite hval, men ingen torde å spøke med smedens oppslager, litt av en kjempe som svingte den tunge slegga med den letteste eleganse.

Bortsett fra stuerten , Enge, var det ikke mange av offiserene ombord vi kom i kontakt med. I anledning et eller annet ærend, var jeg oppom kontoret til kaptein Haga, som også var bestyrer og en riktig sympatisk offiser.

Etter hvert som vi kom sydover ble det kjøligere i været og snart kom vi inn i ” the rolling fourtiees” . Førtigradene gjorde ikke skam på sitt navn, men nå var vi vant med urolig sjø og klarte oss bra mot sjøsyken. Men jeg husker en morgen jeg gikk akterut over plan for å purre noen og ble nesten slått overende av en ubetydelig sjø som kom inn fra “brekken” eller opphalingsslippen. Da blodet vårt var blitt noe tynnere under tropene ved bruk av lime juice, ble vi lett “frosne” etter hvert som vi kom sydover, så det var flere som fant det nødvendig å trekke i vinterundertøy.

Iblant så vi en og annen albatross som seilte elegant omkring på sine 3 - 4 m lange vinger.

Den 18. november kom vi til den britiske øya Syd-Georgia og fikk se 2.- 3.000 m høye, hvite fjelltopper som reiste seg brått fra det blåsvarte havet. Mektige isbreer som veltet seg nedover fjellsidene var litt av et syn da vi seilte inn Cumberland Bay. Kokeriet la til i det velkjente Grytvika, et navn jeg hadde hørt mange ganger før i forbindelse med hvalfangsthistorier. “Øya” , eller Øya ved verdens ende som noen kalte den ligger på omtrent samme breddegrad syd som Skottland i nord og ca. 1.500 km øst for Falklandsøyene. Siden vi nå var kommet langt ut i november på den sydlige halvkule, var det vårlig og lange lyse dager, men temmelig kjølig.

Det var riktig et goldt landskap vi møtte, uten vegetasjon bortsett fra noen planter og tussocgras, men det fantes et rikt dyreliv der. Det vrimlet av sel, sjøløver, sjøelefanter og store flokker pingviner, skuamåker og kappduer.

Dyrene lå i sanden og dovnet seg mellom hver gang de var ute i sjøen og fylte seg med mat. Iblant var det slagsmål mellom hannene hvis noen følte sitt harem truet av en konkurrent. De fleste hannene var av eldre årgang og hadde mange sår etter drabelige kamper. Under parring holdt hannen hunnen kjærlig inntil seg med en av luffene og så ut til å kose seg både vel og lenge. Selungene var de artigste og de skrattet så livlig når vi klappet dem på den bløte, fine pelsen.

Alt dyreliv var fredet der bortsett fra litt selfangst og en liten kvote reinsdyr.

En styrmann fra en av hvalbåtene utfordret en av sjøelefantene og kom ille ut da den fikk tak i den ene hånden hans og bet til så det knaste , men han hadde flaks og falt ned en skråningen da dyret skulle hugge nytt tak. Ingen av oss syntes noe synd på ham da han hadde prøvd å kaste sten inn i gapet på sjøelefanten. Han hadde frivakt og hadde skjenket seg, hvis det kan tjene som noen unnskyldning.

Norsk hvalfangst er et besynderlig fenomen i det hele tatt. Vårt lille folk langt mot nord, særlig Vestfold fylke, fikk patent på slik fangst på den andre siden av jordkloden. Det var andre land med de samme eller bedre betingelser som geografisk skulle være nærmere til det. Men nei, det ble Tønsberg og Sandefjord som tok opp den fangst- næringen og gjorde en levevei ut av den, og en god levevei ---.

Det faller naturlig å nevne Svend Foyn fra Tønsberg , 1809 - 1894, i samme forbindelse. Han vokste opp i trange kår, tok styrmannseksamen allerede 19 år gammel, og i 24-års alderen fikk han skip å føre. Foyn var foregangsmann i sel- og hvalfangst, bl.a. på Finnmarkkysten fra 1864 med fangststasjon i Varangerfjord, samt fangst i nærområder som Svalbard, Barentshavet, Island og Canada. Han var også litt av en oppfinner, harpunen med sprenggranat i spissen for å gjøre hvalens pine kort og kutte ned på tiden med å hale den inn er hans verk. Han hadde også tidlig vyer om hvalfangst i områdene omkring Falkland, Syd-Shetland og Sydishavet.

Fangstbåter med kraftig motor gjorde det etter hvert mulig å fange større hval enn tidligere.

Hvalfangeryrket på Syd-Georgia var en tøff arbeidsplass under barskt klima og folk omkom iblant ved ulykker eller av sykdom. Etter hvert ble det derfor kirkegård på alle tre stasjonene, men det var bare Grytvika som fikk sin egen kirke. Den første var nærmest et skur med tak av bølgeblikk som under uvær med nedbør og stormkast kunne overdøve presten fullstendig. Presten, Kristen Løken, som Sjømannsmisjonen sendte dit ned, ville ha en ny kirke og fikk støtte av C. A. Larsen. Han sørget for å få en prefabrikert kirke laget ved Strømmen Trevarefabrikk for levering Grytvika. Noen måneder senere kom D/S “Ocean” av Larvik med kirken som ble reist på rekordtid.

Senere prester hadde visst mer problemer med sin menighet. En av dem skrev til biskopen i Kristiania: “ En stor del av dem, for ikke å si de fleste, er havarerte individer såvel åndelig som legemlig nedbrutt. De er løsslupne forbrytere og rømte sjøfolk som er kommet på kant med tilværelsen og har neppe vært hjemme på de siste 15 - 20 år. En stor del av dem er, ser det ut til, nedsunket i drikk og usedelighet. Deres åndelig nød er så stor at kun få av dem er det seg selv bevisst. De har liten eller ingen åndsinteresse, enn si kristelige interesser.”

Sannheten kunne vel ligge et sted midt imellom. Jeg har kjent mange personlig av dem som arbeidet der under den første og harde tiden, og de var hedersmenn som kunne måle seg med de fleste. Kirken hadde vanligvis ukentlige tilbud. Sjømannsprest, Sverre Eika, som langt senere hadde vært prest der en tid, var vel fornøyd med sin menighet. Eika ble forøvrig vår feltprest ved 132 (N) Wing under felttoget Normandie - Tyskland 1944 - 45, og vel likt. Wingen hadde en høy prosent forhenværende hvalfangere og sjøfolk, hvilket allerede i begynnelsen av hans tjeneste førte til en veldig fin kontakt med høy og lav.

En del av Stasjonen virket noe medtatt og lignet litt på en “Dead City”. Riktignok ble vi mottatt av pingviner i kjole og hvitt, men blant forblåste, forfalne bygninger lå rustne plater og utstyr etter tidligere fangstvirksomhet. I fjæra lå det flere skuter og rustet bort. Det sto også en kinobrakke der hvor det hadde vært vist film 5 - 6 ganger i året, og da var brakka proppfull. Det hele var nok mest av interesse for dem som overvintret der mellom to sesonger.

Flere tusen nordmenn har i årenes løp hatt sin virksomhet på Øya. Sommerstid kunne det være opp til 400 på stasjonen, men det var bare 80 - 90 mann som passet den om vinteren.

Det svære plankedekket hvor hvalen ble flenset, eller flådd og stykket opp for kokekjelene, var på ca. 3 mål. Opprinnelig hadde det visstnok vært ca. 200.000 blåhval i området og mange mener at kun 10 % er tilbake etter mange års fangst. En regner med at ca. 175.250 store blåhval har møtt sitt endeligt her. Den gang var en hval på 30 meter ikke noen sjeldenhet. Selv med internasjonale kontrollører på landstasjoner og kokerier, ble det nærmest drevet rovdrift på hval. I 1930-31 ble det f.eks. tatt over 40.000 hval. I løpet av den tiden deltok 232 fangsbåter fra ulike landstasjoner og kokerier. Sammen med ekspedisjoner fra England, Holland, Sovjet, Japan og Tyskland, deltok over 10.000 nordmenn og produserte i løpet av samme tid 3.6 millioner fat hvalolje. Et fat olje er lik 42 U.S. gallon eller 159 l. Det går 6 fat på et tonn. Dette resulterte i overproduksjon og lediggang, hvilket medførte internasjonale avtaler om bestemte fangstkvoter for hver ekspedisjon og landstasjon.

De første årene var det mye av sortene blåhval, finnhval, knølhval og spermhval i farvannene omkring Syd-Georgia, men etter hvert måtte man søke lenger avsted for å finne gode jaktmarker. Blåhvalen kunne bli opp til 30 m lang og veie opp til 150 tonn og var den mest verdifulle og ettersøkte. Dette kjempedyret livnærte seg av krill, en 4 - 5 cm. lang nesten glassklar reke, som den jafset i seg i store mengder og brukte bardene som sil når den presset ut sjøvannet. Finnhval kunne bli opp til 25 m og veie 80 -100 tonn og knølhval 16 m, men sistnevnte var lite populær som fangst. Spermen

kunne bli opp til 18 m lang.

Blåhvalen var den største og en blåhvalhunn på 27 m kunne gi ca. 1000 l. olje pr. meter, dvs. 27.000 l. Oljen var verdifull og ble brukt som spesiell smøreolje, kosmetikk, margarin, såpe, sprengstoff, lim og diverse andre produkter. Noen kokerier produserte også buljong, kjøttmel og saltet lever. Noe av kjøttet ble saltet og røkt til pålegg som hvalfangerne privat tok med seg hjem. Bardene ble før i tiden brukt som råstoff for korsettspiler, kammer etc. inntil plastikk overtok. Den beste fangstsesongen på Syd-Georgia var 1925 - 26, da det ble fanget 7.825 hval. Opp til 1939 var det visstnok fanget nærmere 1,5 millioner hval i Antarktis, derav ca. 12 % i området omkring Syd-Georgia.

Adéliepingvinene hadde mye rart for seg. Selv om de så noe ubehjelpelige ut der de vraltet omkring på land, laget de renner i sneen og gled elegant og hurtig ned til sjøen og der var de i sitt rette element. De svømte som en pil og det ble påstått at de kunne holde følge med hvalbåter i opp til 30 km / t. Keiser- og kongepingvinene var de største og mest elegane i kjole og hvitt, og de kunne være riktig arge og slå løs med sine kraftige stubbvinger hvis noen irriterte dem.

Selv om det var nær midtsommers der, var det lenger inne fra stranden rikelig med sne som vi måtte prøve ut. Vi fikk et stort eikefat av Bakærn og laget ski av tønnestavene. Til bindinger brukte vi gamle sko eller kalosjer. Det gikk riktig fint nedover de lange hellningene. Vi prøvde oss også med en liten hoppbakke, men det gikk heller dårlig. Tønnestaver var ikke noe for hoppsport og det visste forøvrig flere av oss etter erfaring hjemmefra.

Når det var mørkt svermet det av kappduer omkring lanternene på Koka og det gikk greit å fange dem med hendene, men vi hadde jo ikke bruk for dem så vi slapp dem løs igjen. Ellers fantes skuamåker og kritthvite isryper med kullsort nebb.

Vi så også diverse fremmedartede fisker i sjøen, men jeg kan ikke huske at noen av oss prøvde fiskelykken.

På grunn av krigsfaren var det blitt bygget flere flåter av tomfat. De var merket med panamaflagg, hadde det nødvendige utstyr og proviant ombord og var ikke fortøyd slik at de skulle flyte opp hvis skipet sank uten at det ble tid til å få ut livbåter. Som forberedelse til fangsten ble disse nå stuet bort slik at dekket eller “plan” ble klar. Det viste seg forresten senere under krigen at slike flåter reddet veldig mange liv.

En tid lå kokeriet stille for bunkring og forsyning av hvalbåtene og da fikk jeg se hval for første gang. Det var en spermhval og den hadde et kjempehode, bredt som en låvedør. Den spermen vi så lå like ved og så gled den langs skutesiden og nærmest flørtet med skipet. Etter en tid gled den under kokeriet og kom opp på den andre siden og fortsatte sin flørt der uten å være sky i det hele tatt.

Spermhvalen hadde et noe spesielt utseende med sitt store butte hode som på undersiden hadde en spydformet kjeve utstyrt med en mengde fine tenner og tilsvarende hull i overkjeven. Tennene var veldig populære som materiale for prydgjennstander, men det var et slit å få hugget dem løs. De fleste av oss førstereisgutter laget pingviner som var enkle å få til, men senere da det ble fanget blåhval, fikk vi se et rikholdig utvalg til både pynt og nytte. Toppen av dette var bordlampe med et hvaløye som skjærm og en rekke små tenner som ornament på stangen laget av tenner. Øyet på en blåhval kunne være 10 -15 cm. i diameter og fikk spesiell behandling og tørking før det kunne taes i bruk.

En annen populær gjenstand var ørebenet på blåhvalen. Når det var rengjort og sett fra siden var det presis som ansiktprofilen på et menneske. Malt og dekorert som diverse kjente personer og plassert på en fot var det en artig prydgjenstand. Det så ut som at Stalin og Hitler ble etterlignet oftest. Jeg hadde et sett hvalører og noen pingviner og et penneholdersett samt noen tenner i skipssekken min som senere ble lagret på Flyvåpnets lager, Olney, ved Grange i London, men storparten av dette ble stjålet av ham som bestyrte lageret.

Hodet på spermen var nesten fullt av verdifull olje og tjente visst også som støtdemper når den sloss mot kjempestore blekkspruter og drepte dem ved å støte dem mot havbunnen. Det var ikke sjelden å se skader på hodet etter kamper, og i magen ble det iblant funnet store sugeskåler og andre benrester.

Det hendte iblant at fangstbåtene kom inn i områder hvor der var mye hval og da fanget de maksimalt. Det var livlig radiokontakt mellom kokeriet og hvalbåtene om værforhold og fangst, og mye av det foregikk i koder. Språket som ble brukt var farverikt og ikke alltid helt anstendig.

Man regnet fangsten også i blåhvalenheter, dvs. 2 finnhval eller 2,5 knøl pr. enhet.

Når det mørknet eller båten hadde fullt hus, samlet hvalbåten opp sin fangst og satte kurs for Koka hvor det iblant kunne bli noe tett trafikk før alle fikk fortøyd fangsten sin akterut og eventuelt tatt ombord bunkers og proviant.

Praktisk talt ble alt på hvalen utnyttet i den grad det kunne kokes olje ut av det. Ryggben, sideben etc. ble skåret opp med en grovtannet sag 2 - 3 m lang drevet av steamsylinder, i stykker som kunne styrtes ned i en koke. Deretter ble det malt opp i en kvern til benmel. Steam, eller damp under trykk, ble brukt til utkoking og hver koke ble tappet for olje etter ca. to timer og ført i rør til et separatoranlegg, som sørget for å fjerne vann og limvann fra oljen før den ble pumpet inn på lagertank. Avfallet ble blåst ut i sjøen. Hele prosessen krevde opp til 350 tonn ferskvann pr. døgn, og dette var sjøvann produsert av anlegg for evapurering ombord.

Vi var nå inne i parringsmåneden, dvs. desember, da blåhval og finnhval fra all verdens hav holder stevnemøtei Antarktis.

Hvalbåtene var 30 - 40 m lange med motor på ca.1400 hk og kunne gjøre opp til 15 knops fart. Båtene hadde et mannskap på 12 - 13 mann med skytteren som sjef. De hadde 4-timers vakter, 4 timer på og 4 timer av, men når det ble meldt “hval i sikte” måtte alle mann tørne ut. Med sin høye hastighet kunne hvalbåtene jage hvalen til de kom på skuddhold, ca. 30 m, og skyte en harpun inn i den. På spissen av harpunen satt en granat som eksploderte inne i hvalen og sørget for hurtig avlivning. Ved at granaten eksploderte utløste den også fire mothaker som ga harpunen et solid feste i hvalen. Hele jakten ble ledet av en mann som sto i utkikkstønna. Erfarne hvalfangere kunne kjenne hvalsorten ut fra den måten de blåste ut på når de kom opp for å uttrekke inn ny luft. Blåhvalen blåste rett opp, finnhvalen litt til siden og spermhvalen noe fremover. Blåsten var viktig for å holde øye med hvalen under jakten. Det var en sur og kald jobb som krevde godt syn og årvåkenhet for “skyttærn” som sto klar med kanonen på “lemmæne” så vel som øvrig mannskap på dekk. Verst var det sikkert for utkikken i tønna høyt oppe på masten i bitende ishavsvind på en dansende hvalbåt. Det var ikke alltid at skytterne var like gode eller forholdene like gunstige, så det hendte iblant at det ble bom og da var det om å gjøre å få kanonen ladet med reserveharpunen og komme på skuddhold igjen og fyre av på nytt. Det hendte også at en dårlig treffer løsnet og da var det bare å komme på skuddhold og skyte igjen hurtigst mulig. En harpun med ferdig granat og forløper festet til en kveilet trosse lå ved siden av kanonen som reserve for slike tilfeller.

Når alt gikk bra, satt harpunen godt slik at granaten eksploderte med en nesten drepende virkning, og da ble det et samspill mellom matrosene og et sindig fjæringssystem da hvalen som oftest hadde litt krefter igjen. Trossa som satt fast i hvalen gikk via kraftige spiralfjærer på masta og rundt en vinsjsnelle to - tre ganger hvor matroser sørget for at det hele tiden var nok slakk til at trossen ikke sviktet. Maskinfolkene spilte her en viktig rolle og ble dirigert fra broen. Var det fast fisk på en riktig gjenstridig hval, måtte maskinen slåes i full fart akterover for å bremse ned båten og hvalen.

Som regel ble kampen veldig kort før hvalen døde og kunne hales opp til skutesiden, merkes med båtens kode og pumpes opp med komprimert luft slik at den ikke sank, men fløt høyt i sjøen og ble godt synlig . Et rør festet til slange fra kompressor ble stukket inn i vomma på hvalen for oppumping. Posisjonen ble notert i lengde - og breddegrader og så gikk fangsten videre til det ble fullt hus eller tid for å returnere til Koka, hvoretter båten samlet sin fangst og tauet den inn til kokeriet. Noen ekspedisjoner brukte spesielle slepebåter til dette for å gi hvalbåtene mer tid til å fange hval.

Riktig et unntak i opplæringen var en skytter ved et annet selskap var en som gikk under navnet “Lars Faan”.

Han ble skytter ved at han som matros ombord ikke hadde tålmodighet til å vente på at skytteren kom seg på plass ved kanonen da de hadde hval på skuddhold, så han grep kanonen og skrek at her skulle det Fanden danse meg bli hval, og det ble det. Han gikk fra da av under navnet Lars Faan og hvalskytter ble han.

En av våre skyttere hadde et bomskudd, matrosen ladet kanonen med en ny harpun og skytteren hoppet tilside og skjøt på nytt fra en annen vinkel. Derved satte han det ene benet i forløperkveilen da harpunen ble skutt ut. Leggen brakk og det første han ba om var en sabla dram. Han ble bragt ombord på kokeriet hvor legen vår spleiset benet hans. Da vi kom til Montevideo i Uruguai på vei hjemover, ble han lagt inn på sykehus der for kontroll. Røntgen viste at benet var grodd feil så bruddet måtte taes opp igjen og gipses på nytt. Han ble igjen på sykehus der da vi andre seilte videre hjemover.

Flenserne, lemmerne og skjærerne pleiet sin spesielle kniv med største omhu. Den ble slipt og brynt med nidkjærhet ved enhver anledning og gud nåde den som skadet kniven til en annen. Kniven var buet 120 grader med eggen ut og laget av et 12 tommer langt og 3 tommer bred blad, montert på 1,5 m langt skaft. Den var laget av førsteklasses knivstål og skarp som en barberkniv. Skulle taket i skaftet glippe, kunne stygge ulykker skje. Spekk, fett, blod og kjøtt gjorde skaftene såpeglatte. En kasse med grov sand sto til rådighet for å dyppe hendene i. Planen var som en eneste sklie så de som arbeidet der, måtte også ha pigger under sine solide langstøvler av lær for å kunne holde seg på bena.

En kar fra Ramnes falt ned i en av kjelene på et kokeri noen år tidligere, døde i løpet av sekunder og ble tatt opp fra kjelen i små stykker.

Etter hvert lærte jeg rangen blant hvalfangerne. I kokeriet var kokere og separatører øverst i rang og tilhørte nærmest aristokratiet. De var inndelt i 1. og 2. koker og 1. og 2. separatør. På dekket var følgen: Planformann,1. og 2. flenser, 1. og 2 lemmer, 1. og 2 .skjærer, krokgutter, vinsjgutter og arbeidere. Kokeriet som skip var bedre bemannet enn vanlige skip med hensyn til bestyrer, dekkoffiserer, maskinister, håndverkere etc.. “Vestfold” hadde f.eks. fem maskinister og fem styrmenn.

Fangsten gikk bra og innen jul hadde vi 28.000 fat utkokt olje.

Julen ble feiret på en hyggelig måte med fri fra kl 17.00 til 24.00. Kokken bød på diverse godsaker og velsmakende tre retters middag samt en dram pr. hode. Noen mer fremsynte hadde sørget for å tinge på drammen fra dem som ikke brydde seg om denslags. Bakærn hadde napoleonskake som godt byttemiddel og klarte å få et anseelig antall drammer på den måten. Noen fikk en flaske som hans kone eller kjæreste hadde sendt med en skipskamerat, og det førte jo til en ekstra livlig feiring for noen av dem som gikk inn i frivakt.

Jeg husker to kamphaner som prøvde å gjøre opp et mellomværende ute på planen, men det var fort overstått da begge gikk overende i en grøt av blod og fett i findressen sin, og dermed gikk kampgløden ut av dem.

Det var visst ikke ofte at gaveflaske sendt med kamerat varte helt til jul, for mistanken til vennen gnog, og presset ble hardere og hardere etter hvert som tiden gikk. Til slutt ga offeret etter og fikk være med på å nyte buteljen sammen med adressaten.

Det ble også delt ut julegaver fra rederiet, gjerne 2 - 3 stykker på hver. Jeg fikk bl. a. en bra slirekniv som jeg har fremdeles, selv om den nå ser temmelig medtatt ut.

Julaften falt sammen med den lyse årstid og midtsommer på stedet, så vi feiret faktisk julaften og St. Hans på samme tid.

Vi befinner oss fremdeles på fangstfeltet i Sydishavet sammen med 10 andre norske kokerier, og det nye året gikk inn omtrent som det gamle gikk ut, med hardt arbeid søndag som mandag i to tolv-timers skift i døgnet.

Ved hvert 10.000 fat produsert hvalolje ble det en dram på hver enkelt ombord og hver gang var det en flittig byttehandel med dem som ikke syntes at sjenever eller rom var godt i det hele tatt. Grisepasseren, Andersen, fikk iblant drammen av oss førstereisgutter. Han hadde liten kontakt med de øvrige ombord og følte seg noe ensom, men vi i Messa likte å ha kontakt med ham. Han var ofte innom Messa og slo av en kameratslig prat med oss og hadde mye interessant å fortelle.

Bakærn tinget fremdeles på drammer mot napoleonskake, og flere av oss vasket også klærne hans mot slik belønning, men flere begynte å gå lei klesvask, og siste gang jeg tok jobben hadde jeg smurt klærne hans godt inn med sterk hvalsåpe, stukket et fresende steamrør ned i balja og overlot til damp under høytrykk å gjøre resten. Dessverre glemte jeg hele vasken i flere timer og da jeg omsider husket den og skulle skylle den, var det bare knapper, linninger og tekstilstrimler igjen. Etter dette ble jeg aldri mer spurt om jeg ville vaske hans tøy, og bra var det.

En sørlending ombord fikk blindtarmbetennelse tidlig under sesongen, men legen ombord klarte å holde den i sjakk ved hjelp av ispose på magen og havrevelling som hovednæring. Han ble etter hvert veldig tynn, men klarte seg bra inntil han på hjemturen ble send i land for behandling på sykehus. I nødsfall er operasjoner ombord på skip visstnok blitt utført etter anvisning over radio fra land med tilfredsstillende resultat, men det var jo en lettelse at det ikke ble nødvendig hos oss.

En dag spurte Bakærn meg om jeg ville hente et telegram til ham hos “gnisten”. Der ble jeg fortalt at det var en trist beskjed hjemmefra om at bakerens mor var død, og at han helst burde ha kommet selv, men jeg fikk det med.

Noe senere kom det ennå et trist telegram til en nygift kar i lugaren vår. Hans kone hadde fått et dødfødt barn. Han ble veldig nedtrykt, og det var leit at det var bare unggutter med liten livserfaring i lugaren vår. Vi var neppe det rette selskap for ham under slike forhold.

Den 16. februar ble det ville diskusjoner ombord da Pressa meldte at Den engelske marine, Royal Navy, hadde bordet det tyske transportskipet “Altmark” i Jøssingfjorden med HMS “Cossac”. Etter en kort skuddveksling, hvorved seks tyskere ble drept og én såret., kunne engelskmennene uten falne befri sine 299 fanger. “Altmark” hadde vært i Syd-Atlantern og bunkret tyske krigsskip, bl.a. “Admiral Graf Spee” og hadde med seg fanger fra senkede allierte skip i retur.

Det ble et rabalder i Stortinget og heftige utfall mot England som hadde brutt vår nøytralitetsgrense. Utenriksminister Koht sa han ikke visste at det var krigsfanger ombord i “Altmark”, selv om hele verden ellers syntes å vite det. Vi mente at Marinen hadde vært noen sinker som hadde latt et tysk skip med krigsfanger ombord slippe inn i vårt territorialfarvann. En matros kunne ikke forstå at tollkontrollører, som vanligvis med letthet kunne finne en flaske brennevin eller en kartong sigaretter for meget i skip, ikke en gang klarte å oppdage ca. 300 ulovlige krigsfanger i “Altmark”. England hadde all grunn til å være sterkt irritert over norske myndigheter.

Fangsten gikk bra, og snart måtte brenselolje pumpes på sjøen for å gi ledig tankplass for hvalolje. Disse tankene måtte først gjøres grundig rene, og det var litt av en grisejobb og noe risikabel på grunn av gasser i 10 m dype tanker, men det var ekstra godt betalt så det var ikke noe problem å få mannskap til disse jobbene. Miljøvern var ikke “oppfunnet” dengang så ingen hadde noen betenkeligheter med å pumpe noen hundre tonn bunkers ut i sjøen.

Det var godt fiske, og pr. den 1. mars hadde vi skutt 1.421 hval, kokt ut full kvote på 113.000 fat hvalolje og kunne sette kursen hjemover. Temperaturen hadde sunket betydelig den senere tid så det var tydelig at vinteren nærmet seg.

Grisebestanden til Andersen hadde minket jevnt på nyåret til stor glede for oss som fikk fersk mat, men Andersen så det ikke slik.

Da vi kom opp mot Syd-Amerika, ble det opplyst på oppslagstavla at mannskapet som hørte til fangstarbeidet skulle reise hjem med “Bergensfjord” fra New York til Oslo. Stor glede ombord, unntatt blant skipsmannskapet som foreløpig ikke visste når de ville komme hjem.

Den 9. mars seilte vi opp Rio de la Plata, Uruguay,og ankret opp ute på havna for bunkring. Der fikk vi også post hjemmefra med aviser som bl.a. beskrev sjøslaget som hadde funnet sted her den 13. desember året før mellom den tyske tunge krysseren “Admiral Graf Spee” og de 3 engelske krysserne, HMS “Ajax”, “Exeter” og “Achilles”. Det tyske lommeslagskipet, som det også kaltes, ble så skadet at det måtte trekke seg inn i nøytralt farvann utenfor Montevideo, hvor sjefen, kommandør Langsdorff, etter tillatelse fra Hitler, ga ordre til å åpne bunnventilene for å senke skipet. Men det var så grunt der at broen og kanontårnene ble synlig over vannet. Det var jo noe artig å lese om dette i Tønsbergs Blad og samtidig se over til det skip som tapte slaget.

Mannskapet fra det tyske skipet hadde sluppet internering mot å avlegge æresord på at de ikke skulle flykte, men det hadde visst ikke tatt mange ukene før de fleste var tilbake i Tyskland igjen, hvilket vel også hadde vært meningen til de nazivennlige myndighetene i Uruguay. Langsdorff hadde begått selvmord ved å skyte seg selv tre dager etter at han hadde måttet senke sitt eget skip.

Det var litt av at sammentreff at den tyske krysseren ”Scharnhorst“ med eskadresjefen, Admiral Graf von Spee ombord, gikk ned med mann og mus under et kjempeslag mot Royal Navy i samme område den 8.12. 1914, eller ca. 25 år tidligere.

Vi fikk ikke landlov til vår store skuffelse, men her som ellers var det alltid noen båter som kom ut med diverse som de ville selge. Det var jo også et pluss at stuerten fikk ferske grønnsaker, frukt, kjøtt og annen proviant ombord, bl.a. også nye egg. De som hadde ligget på kjølelager siden september året før smakte ikke bra lenger.

Den 12. mars fortsatte vi nordover med kurs for New York hvor vi skulle ankomme den 20. april. For å hale ut tiden gikk vi en tid med 5 knops fart slik at vi skulle kunne holde full fart senere gjennom krigssonen hvor det måtte utbetales krigstillegg til oss. Det var den gang kr. 30,00. pr døgn, dvs. ca. en halv månedslønn for mange av oss.

At vi lå der og nærmest drev så nok mystisk ut for et britisk Catalina fly som patruljerte området. Det passerte over oss et par ganger, og det tok ikke lang tid før en destroyer fra Royal Navy bordet oss ved å sette ut en stor livbåt full av bevæpnede marinegaster. Noen holdt vakt i båten og ved leideren, mens en offiser sammen med sin adjutant gikk opp på broen for å sjekke skipets papirer, som selvsagt var i den skjønneste orden. Engelskmannen var blitt mistenksom fordi der var flere tyske fartøyer som lå ute i Atlanterhavet som forsyningsskip for tyske ubåter.

Da vi kom mot tropiske farvann, måtte vi sette ut vindfang i ventilen eller koøyet samt stille luftventilen på dekk i riktig vindretning for å få maksimal lufting til lugaren. De som hadde lugar under et “skylight” eller skeilet som det ble kalt, kunne få både dagslys og bedre lufting. Da Koka kom riktig opp i tropene fikk jeg soleksem på leppene, og jeg grudde meg fælt for å gå til legen med mitt problem. Legen ombord brukte nemlig jod som medisin for nesten alt. Da leppene mine var blitt så tykke at jeg kunne konkurere med hvilken som helst neger, ble det så ille at jeg måtte søke lege og helt riktig, han brukte jod, og det sved så jeg holdt på å gå gjennom taket. Men etter noen dager var jeg helt bra igjen.

Den 13. mars opplyste Pressa at det var slutt på krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men det hadde kostet russerne veldig mange soldater og mye materiell. Hele verden beundret finnene for deres kampmot og dyktighet, men det var klart at den lille nasjonen ikke kunne stå seg i det lange løp mot en stormakt som Sovjetunionen. Finland tapte mange gode menn, 35.000 kvadrat-kilometer av landets viktigste økonomiske område med mer enn 10 % av Finlands dyrkede jord og industri, og mange tusen måtte forlate sine hjem.

Mange danske, norske og svenske hadde deltatt som frivillige sammen med finnene.

Kokeriet gikk på oppturen innom Curaçao igjen for bunkring den 5. april, og det ble litt handling denne gang også. Det ble til og med tid til en dukkert innenfor hainettet sammen med tyskere som fremdeles var innestengt der. Som vanlig tok bunkringen ikke lang tid, og så gikk vi videre neste dag mot New York.

Hvalbåtene ble pga. krigsfaren lagt igjen i sydlige farvann og storparten av mannskapene overført til Koka.