Endringer

Den 8. april kom det foruroligende nyheter i Pressa om kamp mellom engelske

Fire dager senere ankret vi opp i Halifax og grunnstøtte under bukseringen inne på havna, men det var så svakt at tankene var uskadd. En hvalbåtmaskinist som hadde skadet rygg, ble lagt inn på sykehus der. Det ble sagt at han hadde falt ned i maskinens veivhus og at han var så tynn at han kom ut igjen nesten like hel. Han var virkelig tynn som en strek og kastet vel knapt skygge.

Inne på havna lå det noen dusin skip klare og ventet på å gå til England i konvoi. Det var den konvoien vi skulle være med i.

Flere forberedelser for seiling i konvoi ble gjort unna, og noen dager senere fant vi vår plass i konvoien, 36 skip i alt med to destroyere som beskyttelse. Farten skulle være 6 knop da det var flere eldre skip i konvoien. Det var ikke rare forsvaret med bare to destroyere, men noe var vel bedre enn ingenting. Etter noen dager i tåke og disig vær, “mistet” Fl.K. “Vestfold” konvoien, og da ble det slått full fart som var 15 knop, nesten tre ganger så hurtig som konvoien. Vi kom da også til Liverpool ca. to uker før de andre skipene. Så vidt jeg husker var det på pinseaften den 11 mai.

Det første vi så da vi seilte inn mot havnen til Liverpool, var en masse sperrebalonger som skulle hindre lavangrep med fly, men det vi ikke visste var at Tyskland hadde tatt i bruk magnetiske miner som eksploderte når et skip av metall kom i nærheten. Denne sort miner ble senere gjort ufarlige ved å montere strømførende kabler rundt skipet slik at det magnetiske feltet ble nøytralisert. Eldre skip med svak generator ombord hadde problemer. Det ble senere sagt at Fl.K. “Hektoria”, ble sprengt i luften av en magnetisk mine, da det ved et mistak stoppet generatoren etter å ha ankret opp på havna. Ryktene påsto at en av de svære kjelene fra kokeriet ble funnet langt oppe i byen, enten det nå var Liverpool eller Cardiff. Dette ble forøvrig avsannet senere, krig og et virvar av rykter hørte sammen.

Den magnetiske mine ble oppfunnet på slutten av forrige krig, men aldri tatt i bruk den gang. Det ble sagt at Polen hadde oppfunnet den, solgt patenten til Tyskland og ideen med strømførende kabel til England.

På havna i Liverpool var det livlig virksomhet, spesielt over til Birkenhead siden. På ferjene mellom de to stedene var det lystig sang og musikk blant passasjerene, og de

fleste av oss var noe imponerte over at det i et land som var i krig kunne finnes så lystig humør. Vi skulle forøvrig få rikelig anledning til å beundre det ukuelige humøret hos britene under de mange nederlag i tiden som fulgte, spesielt de tre første årene av krigen.

Sent på ettermiddagen kom toget inn til Paddington Station, og derfra reiste vi med bestilte busser til Russell Square hvor mange av oss tok inn på Royal Hotel, Woburn Place, W.C.1. Det hadde 777 rom og var et av de bedre i den delen av London, men kostet bare kr.7,50 pr natt med frokost. Jeg husker Ivar og jeg nøt den første natten i en skikkelig seng ekstra godt.

Men ved nærmere ettertanke våknet den britiske løve. Stats- og forsvarsminister Churchill og visestatsminister Attlee, ville i samråd med den øvrige regjering, kjempe med alle mulige midler på alle mulige fronter inntil Hitlers forbannelse ble fjernet fra menneskeheten. Riktig nok var slaget om Frankrike tapt, men nå skulle slaget om Storbritannia ta til. Modige ord fra en nasjon som hadde lidt et drabelig, for ikke å si historiens største nederlag. Koloniene (The Dominions) var enige i den beslutning Churchill hadde fattet og gikk med på å kjempe videre. Churchill betegnet den tiden som Englands mørkeste time, men det tok ikke motet fra ham.

Hitler var overbevist om at England nå ville be om våpenstillstand samt fredsforhandlinger og ga ordre om å demobilisere flere divisjoner, men satte likevel stort i gang med forberedelser til invasjon av England under kodenavnet ”Seelöve” (Sjøløve). Det var imidlertid nødvendig å knekke Det engelske flyvåpenet ,Royal Air Force (RAF), først.

Tyskland gjorde klar 10 divisjoner og en stor avdeling luftbårne tropper med 17 divisjoner som reserver samt hundrevis av tanks. Invasjonen skulle starte den 15. august samme år, men ble senere utsatt gang på gang. Generaloberst Milch fra Luftwaffe ville sette i gang invasjonen straks, men den tyske Wehrmacht var ennå ikke klar for en så stor oppgave, mest av hensyn til mangel på forsyninger i havnene for utskipning av invasjonsstyrker.

Etter noen dager, det må ha vært ca. den 20. juni, fikk jeg beskjed om å møte i

St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.