'''Matrikulerte bruk.'''
*1838: 12
*1888: 24
'''Antall personer.'''
*1711: 6
*1801: 12
'''Andre opplysninger.'''
*1661: Skog til brenneved og gjerdefang.
*1667: Skog til noe hustømmer og annen smålast. Noe rydningsland til engens forbedring, som leilendingen er pålagt å opprydde. Humlehage has.
''Sagnet om trollhornet''.
Ved Andreas Næss.
På veien fra Høyjord til Tønsberg måtte en i gamle dager forbi to troll, først Tveitan-trollet, som holdt til i Tveitan-åsen, og så Kjelloll-trollet, som bodde i fjellet ved Kjellolla utenfor Tønsberg. Disse to trollene var arge fiender. Så var det en julekveld Asgeir Høyjord var på veien hjem fra Tønsberg. Det var blitt sent da han kom forbi Kjellolla, men modig som han er etter en lystig kveld i byen, rir han like bort til fjellveggen, banker på med ridepisken sin og roper: «Kom ut nå, Kjell-troll, og la meg kjenne på julebrygget ditt!» Så hørte han trollet si til datter sin: «Du får ta det store hornet bak døren og gå ut og skjenke Asgeir Høyjord, for i kveld hører jeg han er tørst.» Straks etter åpnet fjellveggen seg med et brak, og trolldatteren kom ut i full puss, så fin at det lyste lang vei. Trolldatteren rakte Asgeir et stort drikkehorn, som var rikt beslått med gull og fylt med mjød. Han lot som han ville drikke, men slengte isteden innholdet ut. En dråpe falt likevel på hestens lend, og den var så sterk at den svidde av både hud og hår. Asgeir sporet hesten sin og red avsted så fort han kunne. Men da han var kommet så langt som bortover mot Tveitan, hørte han at Kjelloll-trollet kom settende etter for å få igjen drikkehornet sitt. Men da sto Tveitan-trollet klar og ropte til Asgeir: «Ri alæ vend og tværæ teig, søk kresten jord, du ærme mann!» geir så gjorde, han red over pløyd mark og på tvers av teigene. Han hørte hvordan trollet kom etter, men Asgeir var raskere, og snart tumlet han inn over kirkegårdsmuren ved Arendal-sogns kirke og var berget. Trollet torde ikke komme der, men det lyste den forbannelse over Asgeir at hans ætt skulle menes (lide skade) i tredje ledd. Slik gikk det også, gården gikk ut av ætten i tredje ledd. Nye folk flyttet inn på Høyjord, og troll-hornet gikk fortsatt videre fra far til sønn i flere hundre år, men så kom det en annen slekt på gården, og hornet ble borte. Men etter sagnet skal det fremdeles være på Høyjord, og engang skal det finnes igjen.''
(Lignende sagn finnes flere steder i Norge og også i Sverige og Danmark. Se f. eks. Andreas Faye, Norsk Folke-Sagn. Oslo 1948, s. 27-29. Red.)