9 144
redigeringer
Endringer
SLUTT.
(Lagt inn i Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt).
===='''VEDLEGG 1: Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig.'''====
VEDLEGG 1: Hvalfangst i Antarktis før
andre verdenskrig.
1.1 Før Første Verdenskrig.
Norsk hvalfangst er av meget gammel dato. Det er funnet bevis på at kystfolket i Norge allerede i oldtiden hentet næring fra de mindre hvalartene. Fangsten foregikk med de mest primitive metoder. I robåter dro man ute etter kjempene for å stikke dem ihjel med håndharpun eller spyd.I seilskutenes glanstid, fra 1600 til ca.1850, deltok ikke Norge i utbredt grad i hvalfangsten, så nederlendere, briter og amerikanere hadde verdenshavene for seg selv.
At Norge i hvalfangstens neste periode kom til å være den ledene nasjon, skyldes utelukkende Tønsbergmannen Svend Foyn. Han forsto at det måtte bli en omlegning av fangstteknikken. Hvalfangsten måtte gå over fra håndverk til industri. Han eksperimenterte med fangstmetoder, og i 1863 konstruerte han den første harpunkanon. Før ble harpunen kastet mot hvalen, men han monterte den i en kanon i baugen på fangstbåten, slik at skytteren bare hadde å trykke på avtrekkeren når hvalen var på skuddhold. Harpunkanonen monterte han på en dampdrevet båt som drev fangst fra en landstasjon i Finnmark. Det var Spes & Fides, Foyns og verdens første hvalbåt, som gikk av stabelen på Nylands verksted i Oslo i 1864. Den var 94 fot lang og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin på 20 hestekrefter som gav den en fart av 7 knop, på den tid var det en anseelig fart. Svend Foyn hadde suksess med sine metoder, og de ble kopiert verden over.
Takket være Foyns suksess fikk hvalfangsten en veldig oppsving, og på Finnmarkskysten ble det anlagt 19 hvalstasjoner. Men hvalfangsten ble for intens, og det ble lagt ned en lov i 1904 som sa at all fangst av hval på kysten av Nord-Norge var ulovlig. Alt før loven ble drevet igjennom ble Vestfolds hvalredere klar over at hvalfangst utenfor norskekysten ikke hadde noen fremtid, og man begynte å søke etter nye fangstfelter.
Eventyret i Antarktis begynte med at Sandefjord-mannen, verftseier Chr. Christensen sendte ekspedisjoner til Sydishavet i 1892 og 1893 under ledelse av den kjente ishavsskipperen C A Larsen. Der var hvalbestanden ubeskattet og man kunne rapportere om store forekomster hval av forskjellige typer. Disse lyse fremtidsutsiktene førte til at Larsen i 1904 stiftet et hvalfangstselskap i Buenos Aires; Compania Argentina de Pesca, som startet fangst fra landstasjonen Grytvika på Syd-Georgia, utelukkende med nordmenn både i hvalbåtene og på stasjonen. I Grytvika fisket de hval med hvalbåten The Fortuna. Hvalbåten var liten i forhold til senere båter og bare på 180 tonn.Andre landstasjoner ble åpnet på Syd Georgia: Leith, Strømness og Husvik. Hvalen ble skutt rett utenfor kysten, da det var mengder av dem bare noen få kilometer fra land.
Samtidig med at selskapet ble opprettet, bygget Chr. Christensen om et gammelt lasteskip til verdens første moderne flytende kokeri. På dette kokeriet ble hvalen flenset ved skipssiden og spekket tatt ombord for å lage tran. (Dette var fremgansmåten brukt på Ørn 2, som Olav var med fra 1928 til 1930). Man utnyttet kun spekket, kjøttet ble overlatt til haier og spekkhoggere, grunnen var at man ikke hadde noen metoder for oppbevaring av kjøttet.
Kokeriet ble først satt inn i fangst ved Svalbard, men noen år etter sendte Christensen, P Bogen og Johan Bryde hvalkokerier til Sydishavet. At de nye fangstmetodene var lønnsomme viser statistikkene. Fra 1904/05 til 1915/16 steg fangsten fra 5.302 fat til 558.806 fat olje.
Fangst fra landstasjoner var avhengig av lisens fra det land innen hvis territorialfarvann fangsten fant sted. På kysten av Afrika ble det utstedt altfor mange lisenser. I 1909 eksisterte kun to selskaper, men i 1913 var man kommet opp i 26 selskaper. Det gikk som det måtte gå. Afrikafeltet tålte ikke belastningen, og i 1913 måtte fangsten nedlegges i det område som inntil da hadde vært det mest lønnsomme i hvalfangstens historie. Selskapene ble reddet fra ruin ved at kokeriene under første verdenskrig ble satt i fraktfart til eventyrlige rater.
1.2 Mellomkrigsårene.
I tiden etter den første verdenskrig hadde norsk hvalfangst en veldig oppsving, noe som skyltes nye oppfinnelser. Før hadde de flytende kokeriene vært oppankret ved land, men nå forlot de ankringsplassene for å oppta fangst langs iskanten av sydpolkalotten i fritt internasjonalt farvann. Her var det en fin bestand av jevn, stor blåhval, hvalbåtene slapp å vende helt tilbake til land, og man var uavhengig av konsesjonsloven.
En annen ting som også revolusjonerte hvalfangsten var hvalskytter Peter Sørlies oppfinnelse, opphalingsslippen. Flensingen av hvalen langs skipssiden var tungt og avhengig av værforholdene, og slett ikke ufarlig for flensene. Nå monterte Sørlie en opphalingslipp på kokeriet Lancing. Denne oppfinnelse gjorde en så og si uavhengig av værforholdene, man slepte hvalen ombord på dekket og man kunne bearbeide hvalen mens kokeriet var i fart.
De første kokeriene var ikke bygd for hvalfangst, men var blitt omgjordte passasjerbåter eller oljetankere. (Thorshammer, som Olav var med flere ganger, var et typisk tilfelle) Først i 1929 begynte det å bli gjordt skip som var spesielt bygd for hvalfangst. (En av de første og største av disse var Kosmos, som Olav også var med på flere sesonger)
De nye oppfinnelsene førte til fri pelagisk fangst, man var uavhengig av landstasjoner og konsesjon. Nye hvalfangstselskaper ble dannet, og så startet hvalfangsten for alvor. I rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og 160 hvalbåter.
Den fantastiske oljeproduksjonen førte til at oljemarkedet brøt sammen, hvaloljeprisen sank så meget at det til sine tider var lettere å selge et lass sand enn et lass hvalolje. Selskapene lå med store lagre av olje, og samtlige norske og en del utenlandske selskaper ble enige om å avholde seg fra fangst i sesongen 1931/32. Den kraftige beskatningen som hadde funnet sted i 1930/31 og de foregående sesongene gjorde at hvalbestanden minket betraktelig, og for å holde produksjonen nede og spare hvalbestanden inngikk de norske og de fleste utenlandske selskapene en produksjonsavtale for 1932/33. Man ble tildelt hvalkvote og oljekvote. To år senere ble tidsrommet for hvalfangsten ved en norsk lov begrenset til 4 mnd. I 1937 ble det innført en internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for den hval som kunne skytes.
1.3 Spesialutstyr.
1.3.1 HARPUNKANONEN.
Harpunen ble skutt ut av en kanon, og var utstyrt med fire mot-haker som foldet seg ut når hvalen strammet linen. I spissen av harpunen satte Foyn inn et sprenglegemet som eksploderte inne i hvalkroppen, og som oftes drepte hvalen. Harpunen hadde en avlangs åpning langs skaftet som den ene enden av ei trosse var festet til. Den andre enden av trossen var festet til en vinsj ombord hvalbåten. Selve kanonen var montert over baugen på hvalbåten.
En Harpunkanon
1.3.2 TRYKKLUFT. I begynnelsen var det umulig å jakte på de største hvalene, for de sank bare når de ble drept. Trykkluft løste dette problemet. Ved å pumpe luft inn i hvalen holdt den seg flytende. Etter at hvalen hadde blitt “blåst opp”, ble ei flaggstang med firmaflagget satt fast i hvalen, slik at den var lett å finne igjen senere. Ofte hadde ekspedisjonen spesiellfartøyer til å hale inn markerte hvaler.
1.3.3 HVALBÅTEN. Et kokeri hadde som regel mellom 8 og 12 hvalbåter med på ekspedisjonen. Etter første verdenskrig ble de aller fleste bygd av Smiths Dock Company i Middlesbrough, England. Noen ble også bygd i Norge, ved Framnes Mekaniske Verksted i Sandefjord og Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. De fleste hvalbåtene var dampdrevne da de var mye stillere enn diselmotorer og skremte ikke bort hvalen.
Disse båtene var spesialfartøyer med veldig spesielt utseende. De hadde en høy, bred platform over baugen, hvor hvalkanonen var montert, og en gangbro direkte fra broen ned til platformen. Gangbroa gjorde det mulig for hvalskytteren (som også var hvalbåtkapteinen) å komme seg hurtig ned fra broen til kanonen for å skyte hvalen.
Formasten hadde to formål:
1. Holde ei utsikstønne hvor en av sjømennene kunne speide etter hval, og gi retning til rormannen. Mannen i tønna kunne også hjelpe hvalskytteren når og hvor hvalen kom opp etter luft, for å få skutt den.
2. Holde de øvre og nedre blokkene. Hvaltrossa gikk gjennom den nedre blokka til en spesialvinsj, som ble kjørt av en av mannskapene. Vinsjmannen ville så kjøre inn og slakke av på trossa etter som vinkelen til den nedre blokken varierte.
1.3.4 HVALKLOA: For å dra den enorme tunge hvalen opp slippen på kokeriet, ble en spesiell gripeklo oppfunnet. Ideen kom fra konstruksjonen av ei tømmersaks, som griper hardere dess tyngre stokken er. Kloa ble plaset rundt halen på hvalen, slik at denne kunne bli dratt opp med en stor vinch på bakplanet.
Hvalkloa.
1.3.5 BAKPLANET.
På bakplanet ble spekket fjernet av flensene. Planet var belagt med et bordlag, og der arbeidet flensene i piggstøvler med en skarp, buet kniv på et langt skaft. Flensene skar lange kutt i spekket, og små visjer dro spekket av skrotten, akkurat som å skrelle ei stor banan. Spekket ble så skjært opp i mindre biter som ble lempet ned i toppen på flere store koker.
1.3.6 FORPLANET.
Resten av hvalen ble så dratt videre med vinsjer til forplanet, hvor lemmerene skjærte opp resten av hvalen. En damdreven sag med et fem meters langt blad ble brukt til å skjære opp ryggeraden i passe langder. Alt ble lempet ned i kokene under dekk. Det eneste som ikke ble brukt var innmaten. Den ble hivd over bord som mat til spekk-huggerene.
Bakplanet på Kosmos .
1.3.7 DAMPKOKENE.
Alle delene av hvalen som ble lempet ned i kokene, ble kokt under damptrykk til olje og andre væsker skilte seg ut. Alt flytende ble pumpet inn i separatorene for utskilling. Det faste som var igjen ble bevart og ble senere brukt til dyrefor.
1.3.8 SEPARATORENE.
I seperatoren ble hvaloljen eller spermoljen renset for vann og andre urenheter. Kvaliteten ble sjekket, og oljen ble så pumpet inn på store tanker for lagring. Hjelpefartøyer kom fra tid til annen å hentet denne oljen, samtidig som de leverte brenselsolje til kokeriet.
1.3.9 PRODUKTER.
Hvalen ble utnyttet til mange forskjellige produkter. Hvaloljen ble brukt til fremstilling av såpe, margarin og salver. Knoklene blir til gjørsel, senene til kirurgisk suturtråd og til tennisrackerter. Det ble utvinnet gelatin som bruktes til lim, film, gele og søtsaker, og dessuten ga hvalen råstoff til så vidt forskjellige ting som buljongterninger, kosmetikk, skokrem, fargeblyanter, børstebust, ridepisker og knapper. Fra kjertlene kom hormoner som bruktes i medisinen. Hvalkjøtt ble også et ettertraktet kjøttslag med sin egen spesiell smak.
1.4 Typisk Bemanningsantall.
1.4.1. KOKERIETs SKIPSMANNSKAP:
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Kaptein
1
Stuert & Kokker
4
Pumpemenn
1-2
Bestyrer
1
Baker
1
Maskingutt
1-2
Styrmenn
4
Pølsemaker
1
Reparatør
1
Sekretær
1
Tømmermenn
2-4
Smed
1-2
Inspektører
2
Matroser & Lettmatroser
15-25
Donkeymenn
2-3
Telegrafist
2
Elektriker
1
Pumpemenn
1-2
Læge
1
Maskinister
4
Fyrbøtere
11-13
TOTALT. ca.
75
1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP:
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Vinsjmenn
2
Flensere & Lemmere
10-14
Kokere
14
Oppslager
2
Skjærere
16
Kjeletømmere
6-8
Planformenn
3
Arbeidere
48
Separatører
4
TOTALT ca
110
1.4.2. HVALBÅTMANNSKAP:
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Stilling
Antall
Kaptein og Skytter
1
Byssegutt
1
Maskinister
2
Styrmann
1
Telegrafist & Matros
1
Fyrbøtere
3
Stuert
1
Matros
4
TOTALT
14