9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
[[Medium:042.003.169.jpg|Epleblomst med gårdsbygninger i bakgrunnen.]]
==='''Kapitel 13: Port Washington Yacht Club. ===
13.1 I en ny leilighet i Brooklyn, and til Doktorundersøkelse.
Da Olav kom tilbake til Brooklyn måtte han få seg et nytt sted å bo. Det fant han i 428 81st Street.
Den 22. juni dro Olav på lægekontroll hos doktoren i Moore Street. Mens konsulatets kontrollkortet sier at han er “Varig syk”, sier lægekortet, undertegnet av en Doktor Hansen (?) at han var “Teknisk friskemeldt” Disse mot-stridende utsagn kan nok forklares med at han kunne arbeide, men bare på land.
Olavs kontrollkort (Foran).
Olavs kontrollkort (Baksiden).
Dette betydde at Sosialkomiteen ikke lenger var ansvarlig for å finne Olav lett arbeide, da han nå var frisk nok til å se etter seg selv. Fra nå av kunne han ta en jobb hvor han ville i USA.
13.2 Den Norske Sjømannskirken.
Olav hadde bodd rett ved sjømannskirken da han først kom til Brooklyn. Det var et møtested for nordmenn, og han hadde dratt dit mange ganger mens han bodde i Katonah.
Sjømannskirken i New York hadde blitt grunnlagt i 1878, og i 1927 kjøpt de Westminster Presbytaner-kirke i 33 First Place, Brooklyn. Denne fine bygningen fikk fort navnet “Sjømannsmisjonens Katedral”.
I tillegg til vanlig kirke-aktiviteter, var det mange andre sosiale arrangementer der. Leserommet med kaffe og vafler var særlig populært. Der møtte Olav en gammel kjenning fra hvalfangsten, Arthur Evensen, fra Torød på Nøtterøy. Arthur hadde følge med en ung dame fra Kristiansandskanten, som het Sigrid. Hun arbeidet i kirken, og de ble senere gifte.
Da krigen brøt ut ble sjømannskirken innlemmet i Kirke og Undervisnings-departementet. Både åndelig og praktisk hjelp var i stort behov blandt de norske sjøfolkene, og dette er en liste over hva de drev med i Brooklyn under krigen:
Arthur og Sigrid Evensen
på Torød, Nøtterøy i 1962.
Andakt på norsk hver søndag klokken 11. Hovedprest var Leif Toftner Gulbrandsen, som hadde vært der siden 1935. Assistentprest var Arthur Torbjørnsen, som hadde begynt i februar 1941.
Utflukter til steder i New York hver søndag klokken 2.
Kosekvelder hver søndag og torsdag kveld på lesesalen klokken 8.
Fungerte som bank for sjøfolkene. Tok vare på lønninger og sparepenger.
Oppsporte sjøfolk for familie og venner (1.600 oppsporinger pr. år).
Besøke sjøfolk på sykehus (4.000 besøk i året).
Utdeling av Røde Kors pakker til norske sjøfolk ombord i båt eller i land (totalt ble 290.000 pakker sent derfra under krigen)
Sortering og videresending av brever (mer enn 100.000 brev/år).
Sjømannskirken hadde 18 ansatte, noen på heltid andre på deltid. I post-rommet, arbeidet Dorothy Holst og hun var ansvarlig for posten og Røde Kors pakkene. Anna Dorthea Holst var født og oppvokst i Horten, og ved krigens utbrudd befant hun seg i New York (Født 6.8.1899 av foreldre Oscar Olsen og Thora Holst). For amerikanerene kalte hun seg “Dorothy”, et navn alle brukte. I slutten av 1941 begynte hun på sjømannskirken i Brooklyn for å hjelpe til med alt ekstraarbidet på grunn av krigen. Hun ble derved godt kjent med mange norske sjøfolk, blandt annet Olav. Han slo ofte av en prat med henne når han besøkte kirken, og var med på flere turer hun arrangerte rundt i New York.
13.3 Flytting til Port Washington.
I slutten av juni fant Olav en ny jobb i Port Washington, på nordkysten av Long Island. Arbeidet var for Port Washington Yacht Club, og med jobben fulgte husly.
I begynnelsen av juli 1944 forlot Olav 428-81st Street og tok subwayen til Penn Station. Der skiftet han tog, og reiste så med Long Island Rail Road Company toget østover. Toget gikk i tunnell under East River, en tunnell som var en fortsettelse av den tunnellen Olav hadde kjørt gjennom da han først kom til New York.
Olav kom fram til Port Washington jernbanestasjon etter en times kjøring. Stedet var ettertraktet av foretningsfolk på grunn av at det var så lett å komme seg inn til senteret av Manhatten, og mange hadde slått seg ned der med familien sin.
13.3 Port Washington.
I 1643 solgte Matinecock-indianerene land på østsiden av Manhasset-bukten til 18 engelske nybyggere fra Stamford, Connecticut, for noen kjeler, wampum perlekjeder, bly, krutt, tøy og klær. Nybyggerene brukte først område til beitemark, men etter hvert vokste der opp en liten landsby. På midten av 1800 tallet begynte de å eksportere sand til all byggevirksomheten i New York, og mang en skyskraper der har betong med Port Washington sand i dem.
I 1937 lettet et Pan-Am båtfly fra Manhasset-bukten på den første slik flytur over Atlanterhavet. I 1939 begynte Yankee Clipper postruten over Atlanteren mellom Port Washington, USA og Marseilles i Frankrike, og en måned senere begynte Dixie Clipper passasjerfarten på samme ruten. Etter at USA ble med i krigen i 1941, hadde de militære myndighetene overtatt all båtflytraffikk fra Port Washington. Det var også herfra båtflyet Ingrid hadde fløyet på turen ned til Balboa i november 1941.
13.4 Port Washington Yacht Club.
"Port Washington Yacht Club." var en av to seilklubber i bukten, den andre klubben het “Manhasset Bay Yacht Club”. Port Washington Yacht Club ble grunnlagt i 1905, og hadde klubbhus med svømmebasseng og åtte tennisbaner.
Olavs arbeide for Yachtklubben var som Assisterende Barkassekaptein. Jobben besto av å frakte medlemmer fra Yachtklubbens kai til der hvor båtene deres var forankret ute i bukten. Klubbens Barkassekaptein var Charlie Thorsen, en annen-generasjon norsk-amerikaner. Han viste Olav hva jobben besto i, og de skiftet deretter med å kjøre barkassen.
Det første Charlie måtte vise Olav var hvordan barkassen styrtes. Istedet for en horisontal rorpinne bak, hadde barkassen en vertikal styrepinne ved ripa midt i båten. Pinnen var ved siden av Kapteinens sete, og var tilknyttet båtens ror. Ved siden av sete var også motorkontrollene, så alt var innen rekkevidde. Dette gjorde barkassen meget lett å manøvrere.
Olav likte seg på Yachtklubben. Han arbeidet lange dager og gjorde alt han kunne for å hjelpe klubb-medlemmene på og av båtene sine med alt utstyret de hadde med seg. De faste lønningene fra klubben var ikke mye, men han fikk mye drikkepenger av de han ferget. Olav ble fort godt likt, og snart fikk han mye mer dusør enn Charlie. Dette likte Charlie dårlig, og misunnelsen hans ble godt kjent av klubbstyret. Ett av problemene var at Charlie begynte å dra opp i årene, og var ikke istand til å hjelpe medlemmene så mye som det Olav kunne.
Yachtklubbens Kommandør, Mr Fred W Voges, hadde planer om å pensjonere av Charlie, og var derfor på utkikk etter en ny barkassekaptein. Olav passet akkurat, og Kommandør Voges foreslo til Olav at han skulle ta over. Mr Voges var grunnlegger og sjef for Voges Manufacturing Company som produserte deler til flyindustrien, og han hadde de rette kontaktene. Han ville stå som garantør slik at Olav kunne bli amerikansk statsborger, og derved bli i stand til å arbeide i USA etter krigen. Det var et meget fristende tilbud, og Olav tenkte alvorlig på det.
Port Washington var et pent sted, men det var lite å foreta seg i fritiden for Olav. Han reiste derfor ofte inn til Brooklyn for å møte vennene sine der, eller være med på de forskjellige aktivitetene som var arrangert av sjømannskirken. En helg i begynnelsen av september 1944 dro han inn og tilbrakte sammen med Dorothy Holst. Noen dager etter sendte Dorothy en Røde Kors pakke til Olav, sammen med et takkebrev.
13.5 1944-orkanen.
Det hadde vært en orkan i 1938 som hadde berørte Long Island. Skadene på Yachtklubben hadde vært minimal, og det som var, hadde fort blitt reparert.
Lørdag 9. september 1944 ble det rapportert at en storm nordøst for Leeward-øyene i Det Karibiske Hav beveget seg nordover. Stormen økte til styrke 4 den 12. september og forble den styrken da den passerte Cape Hatteras i North Carolina dagen etter. Stormen økte i styrke og da den kom til Long Islnd fredag 15. september 1944, var det full orkan. Skadene ble store.
De to Yacktklubbene i Manhasset Bay hadde mer enn 100 båter drevet på land, og resten sank ved fortøyningene med bare toppen av masten synlig over havoverflaten. Mange av båtene til Port Washington Yacht Club hadde blitt kastet opp på stranden foran klubbhuset, og både klubbhuset og kaianlegget hadde fått store skader. Denne orkanen ble senere kjent som “Den Store Atlanterhavsorkanen av 1944”. Totalt krevde orkanen 390 liv, og av disse ble 340 borte på havet. Orkanen ble godt varslet på forhånd, noe som hjalp til at dødstallet ikke ble enda høyere.
Det ble anslått at det ville ta et helt år å reparere skadene til klubbhus og kaianlegg. Olav ble fortalt at han, dessverre, ikke lengre hadde en jobb. Orkanen hadde ødelagt alle planene han hadde hatt for å slå seg ned der.
I slutten av september 1944 sa han farvell til Port Washington Yacht Club, og dro så med subwayen tilbake til Brooklyn.
