9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
Kosmos II, derimot, ble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyene.
==='''Kapittel 3: Krig i Europa.'''===
Kapittel 3: 9. april 1940, og flukten fra Dakar.
Dakar var den beste havnebyen på vestkysten av Afrika mellom Cape Town og Casablanca. Mot nord og vest var havnen beskyttet av Kapp Verde-halvøya, og byen lå fint til på en skråning, med et lite platå bakenfor. Byen hadde breie gater med prydtrær, fine offisielle bygninger, en stor katedral og mange militærbrakker.
Kart av Dakar by og havn, 1940.
Kosmos, med Olav ombord, ankom Dakar den 7. april 1940. På innseilingen passerte skipet Gorée-øya. På avstand så de grå, røde og gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de at husene var ganske forfalne. Menn med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i blant husene. Halve øya var fangeøy, mens den andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen til havnen. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnen, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinen, og forsvaret var deretter.
Ved ankomsten ble Kosmos anvist en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av andre utenlandske skip. Et lite marinefartøy møtte dem, og til stor forbauselse for alle ombord Kosmos, stormet svære, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværer. Alle om bord var nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare fulgte ordrer fra Paris, og at det ikke nyttet å protestere. Ryktene fløy, og mange trodde at denne velkomsten var på grunn av Altmark-affæren.
Altmark var en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra Graf Spee. Skipet ble oppdaget av den britiske marinen og jaget inn i norske farvann. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre ganger, men fant ingenting (!), og lot den seile videre langs norskekysten. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark i Jøssingfjorden og befridde alle fangene. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig var.
Tidlig den 9. april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. De hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. Alle samles på dekk, og ville reise hjem med en gang for å kjempe for konge og fedreland. En mann fikk se at han hadde en tysk lommekniv. Den ble straks hivd til sjøs. Tankene streifet så inn på de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge. Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos omsider kom hjem?
Alle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9. april var mer enn ett tusen av disse i havner og farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv.
De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i gjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke av.
Dakar var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrika. Området var delt opp i syv kolonier: Mauritania, Senegal, Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey, Fransk Sudan og Niger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
Cayla var en erfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer. De franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, så Kosmos måtte være der den var. Ombord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men alle var lut lei av å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekk, og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambia.
Dakar ligger på 15 grader nord, og har tropeklima. Da Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader i skyggen. Etter hvert som tiden gikk, ble det varmere og varmere, og det begynte å bli ubehagelig om bord på Kosmos. Det begynte også å minke på maten, og det som skipsagenten kunne få tak i på land, var dårlige saker.
Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for ett nytt rederi, kalt NORTRASHIP, til hjelp for de allierte, til krigen hadde blitt vunnet. Sendingen ble selvfølgelig hørt av de franske myndighetene, og forholdene begynte å forbedre seg om bord på Kosmos. De senegalesiske vaktene forsvant, og mannskapet kunne endelig få lov til å gå i land!
Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. Offiserer kunne gå i land hver dag, og mannskapet annenhver dag. De måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Alle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og det hjalp på humøret.
Nyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligere. Mens danskene hadde liten sjanse til å forsvare seg, så tok nordmennene opp kampen, så snart de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBC, og krigen gikk ikke bra.
Etter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP, spurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” i London om å få en ny seilingsordre. NORTRASHIP hadde med ett strøk blitt verdens største rederi, og kontoret i London slet med å løse problemer til over ett tusen skip. Kosmos fikk vente!
Den norske konsulen i Dakar var en dansk forretningsmann som het Jacobsen. Han var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” og i tillegg også dansk konsul, så han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakar. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende:
“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er i besittelse av
flytende kokeri Kosmos, registrert i Sandefjord, på vegne av den Norske Regjering
i følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjering
ved det Norske Konsulatet i Dakar.
H Andresen (sign.) Kaptein f/f Kosmos.
Olav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc fra slappen, og gikk i land. Det første han la merke til, var at på kaia var det store hauger med peanøtter til eksport. Disse kom fra de indre områdene av Senegal. Byen var en hivende mengde av innfødte og europeere. I 1940 var befolkningen 70.000 negere og 7.000 hvite. De innfødte bodde på øst- og nordkanten av byen, i primitive skur av bordbiter, med bølgeblikksplater som tak. Det var elendige saker, i forhold til det nordmennene var vant med.
De fleste negerne i Dakar var muslimer, og dypt religiøse. Olav, og de andre nordmennene, opplevde at mens de spaserte i byen, så ville alle plutselig knele ned på gaten med ansiktet i støvet og baken i været, i bønn med retning mot Mecca. Nordmennene sto bare der og glante.
Senere i livet fortalte Olav også en historie om en av karene som hadde vært i land og kom for sent til skyssa tilbake til Kosmos. Da han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattet. “Hotel Peanøtt” var svaret. Han hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, hatt noe mer øl og sov der.
Peanøtter var det lett å få tak i, og alle snasket på dem. Olav hadde aldri sett så mange fete folk. Peanøtter smaker godt, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av dem.
Ukene gikk, og den 10. mai var det franskmennenes tur til å få seg en ubehagelig overraskelse. Tyskerne hadde begynt angrepet på Frankrike, Nederland og Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verre, og 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerque.
I slutten av mai og begynnelsen av juni kom flere og flere norske skip inn til Dakar. D/S Rutenfjell, M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og ble liggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettet.
Den franske administrasjonen i Dakar begynte igjen å legge vansker i veien for de norske skipene. Flere av kapteinene spurte om tillatelse til å seile videre, men de ble bare møtt med svake løfter og unnskyldninger. Kaptein Andresen begynte å bli bekymret. NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de skulle seile tilbake til Walvis Bay, men fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som representerte Norge, var heller ikke særlig hjelpsom. Norge var jo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og de norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om de hadde vært representert av en nordmann. Danskene hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene hadde gjort, og britene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), og tatt alle danske skip i allierte farvann.
Nyhetene fra Europa forverret seg. Kampene i Norge var tapt 10. juni, og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” fra Paris, og der hadde de andre prioriteter. I tillegg begynte Kosmos å få for lite brenselsolje til den lange reisen til Walvis Bay. Det var ingen hjelp å få, hverken fra franskmennene eller fra konsulen. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå der, å komme seg ved siden av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Den 13. juni falt Paris til Tyskerne, så nå hastet det med å komme seg vekk!
I disse dagene arbeidet Olav på dekk med en liten malerjobb. Det var over 30 grader i skyggen, men han kunne følge med på hva som foregikk. Han så kaptein Andresen og andre offiserer gå i land, dag etter dag, for å møte de franske myndighetene. De hadde, imidlertid, ingen suksess med å få Kosmos løslatt.
Den 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom på dekk sammen med skipets sekretær, Roald Jahre. Sekretæren hadde med seg en liten koffert (med penger?), og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han måtte få opp stim, og gjøre seg klar til å reise. Kaptein og sekretær var ikke i land lenge, og da de kom tilbake hadde de ikke lenger kofferten. “Opp med ankeret” beordret kapteinen, og så “sakte fart forover”. U-båtnettet ble tauet til side av navigation de police (havnepolitiet), og Kosmos tok kursen for åpent hav.
Etter de hadde kommet seg vekk fra havneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardt. Hele skipet skalv. Farten var imidlertid skuffende, for bunnen av skipet hadde grodd helt til. Kosmos seilte rett vestover i 24 timer, slik at de var vel utenfor skipsleia. Kursen ble så satt mot syd, for Walvis Bay. De hadde kommet seg unna!
ETTERSKRIFT:
To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25. juni med fly. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var med i bagasjen. Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i Kongo, Pierre Francois Boisson, over. Boisson, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styre.
M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett år senere, en dåd som ble både til bok og film.
