Olav Hallenstvedt

“Under krigen…”

EN BIOGRAFI OM MIN FAR, OLAV HALLENSTVEDT.

av Torbjørn Hallenstvedt

Alternativ tekst

Olav i Durban

Noen av Olav Hallenstvedt’s identitetsbilder fra krigens dager. ID foto, ID kort USA

Tredje utgave, desember 2014.

Bilde på forsiden: Durban, august 1940 (til høyre).

  INNHOLD               Side 

Forord.4

Kilder.5

Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag. 7

Kapittel 2 Krig i Europa. 12

Kapittel 3 9.. april 1940, og flukten fra Dakar. 16

Kapittel 4 Fram og tilbake til Durban. 20

Kapittel 5 Reisen til Halifax. 30

Kapittel 6 Nova Scotia, 1940-41.33

Kapittel 7 Første sesongen utenfor Peru. 47

Kapittel 8 Lousiana, USA. 52

Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru. 57

Kapittel 10Togreise tvers over America. 63

Kapittel 11På Eidsvold. 69

Kapittel12Gårdsarbeide i USA.78

Kapittel 13Port Washington Yacht Club. 80

Kapittel 14Bonde i Brooklyn.84

Kapittel 15Forberedelser og reise hjem til Norge.95

Kapittel 16Etterkrigsårene, et sammendrag.102

Vedlegg 1 Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig 110

Vedlegg 2 Mannskapslister. 115

Vedlegg 3 Thor og Kosmos’ skjebne. 130

Vedlegg 4 Hva som skjedde med Kos XXIII. 135

Vedlegg 5 Pinguins fangst, og Thorshammers flukt. 139

Vedlegg 6 En liten historie om Eidsvold, Katonah. 141

Vedlegg 7 Ellen Brochs verden. 144

Bakside 150

Forord

Forord.

Første utgave.

Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og gjorde et stort inntrykk på meg.

Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til å gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram.

Jeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!). Far kastet ikke gamle papirer, og disse var til stor hjelp.

I ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse av.

Far vokste opp i en annerledes verden, og hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen.

Andre utgave.

Den første utgaven av denne biografien ble publisert i mai 2010, og var på engelsk. Denne utgaven er en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettet, og mange nye informasjoner har blitt tatt med.

Bildene i biografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.

Forfatteren fant at mye av det norske skriftspråket hans hadde gått i ”glømmeboka”. Ord og uttrykk, preposisjoner og staving av ord manglet for mye av det han ville si, og forfatteren må derfor takke de som rettet på de verste feilene.

Tredje utgave.

Dette er en elektronisk utgave av biografien. Den har samme tekst som andre utgave, men mange av bildene har blitt fjernet på grunnen av ”Copyright Issues”. De bildene som er igjen, er familiebilder, som alle kan se på!

Torbjørn Hallenstvedt, Chelmsford, England. desember 2014.

Kilder

Kilder.

Mange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist. Takk går til: 1. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien i Brooklyn. 2. Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg. 3. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia. 4. Siri Broch, Arendal, som bekreftet hvem som var på gamle bilder fra Katonah. 5. Randi Cervone, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken. 6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdal, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst. 7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene. 8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer. 9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og forslag til endringer.

De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp: 1. Theodor Broch: “The Mountains Wait”. 2. Jostein A. Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”. 3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest. 4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”. 5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”. 6. Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”. 7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis og spredte krigsminner fra 2. verdenskrig 1940-1945”. 8. Orlogskaptein E. A. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”. 9. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”. 10. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:

Angående: Kilder (RA/........) Kosmos S-2125/Dg89/01 Kosmos hvalbåter, Walvis Bay - Durban S-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02 HJ Bull S-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013 Thorshammer: Peru 1 S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056 Thorshammer: i New Orleans S-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01 Thorshammer: Peru 2 S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16

11.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912-1944” (side 168-170), og hans bidrag i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26).

Følgende internettsider var uunnværlige, og mye brukt:

Siri Holm Lawson: http://www.warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www.ahoy.tk-jk.net Guðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.net Wikipedia: http://en.wikipedia.org Søketjenesten til Google http://google.co.uk/ Google Maps: http://maps.google.co.uk/maps

Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag

Olav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 i Andebu, Vestfold, og var tredje sønnen til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Han vokste opp på gården Hallenstvedt, sammen med fire brødre og seks søstre.

Hallenstvedt er en relativt stor gård, og Olavs far hadde tålig god råd. Det var farens håp at når tiden kom, han ville ha nok til å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårder. Men det gikk ikke etter planen.

I 1928 ble Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde lånt penger for å spekulere i aksjer, og hadde mistet alt de eide. Banken ville ha pengene sine, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk som kommunen eide i utkanten av bygda, og der ble de forpaktere.

Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925.

På den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i Norge. I alt var det 10.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av å se etter en av seperatorene som rensket hvaloljen, og sjekke om kvaliteten på ferdigproduktet var opp til standard.

Hallenstvedt-familien ca. 1927: ca. 1927:Bakerst: Edvard, Aslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, OlavForan: Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, Inga. Helt foran: Annie

Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)

Olav (foran til høyre), og arbeids-kamerater på Pontos , vinteren 1929-30.

Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!

Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)

Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!

I 1932 la Olav merke til ei ung jente som hadde flyttet fra østbygda for å tjene i landhandelen på Tolsrød. Hun het Magnhild Skjelland, født 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebu. Far hennes var Kristoffer Skjelland, og mor hennes, Mina, var datter til landhandleren på Tolsrød. Mina hadde dødd i 1924, og Magnhilds far hadde giftet seg igjen.

Olav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følge.

olt, ca 1923: Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo-i-Rana. Magnhild står foran Åshild.

I 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd Gleditsch, en forretningsmann fra Sandefjord, og Hallenstvedt-familien hadde en ny grunneier. Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange i Sandefjord. Han hjalp således Olav til å få jobb på et av kokeriene til Anders Jahre.

I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmos. Han fikk imidlertid ikke stilling som ”separatør”, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”.

Kosmos var verdens største hvalkokeri, og hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet av Workman Clark Ltd., Belfast, Nord-Ireland. Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30. mai 1929, og hadde en tonnasje på 24.120 DWT (dødvekttonn), var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire-sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knop.

Hvalfangstselskapet Kosmos A/S ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118.750 fat pluss 1 prosent. Ekspedisjonen bestod av Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-VIII og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5. mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin i Tyskland og kom tilbake til Sandefjord 24. april 1935.

Olavs lønn ble bra. Han følte at nå var han igjen var på det rette sporet, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var til salgs, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 for 13.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik:

Overtok gjeld fra Henrik Torp.........kr 8.433

Lån fra vennen Odd Gleditsch .......kr 2.567

Betalte kontant................................kr 2.000

Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland og Olav Hallenstvedt, september 1936.

Gården Lerskall, senvinters 1945.

På høsten 1936 dro Olav igjen ut på hvalfangst med Kosmos. For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om en fangsttid på 90 dager, løpende fra 8. desember til 7. mars. Antallet hvalbåter ble satt til syv for Kosmos, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgitt. Kosmos-ekspedisjonen besto i sesongen 1936-37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IV, VII, IX og XVII-XX. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet for denne sesongen 115.605 fat hvalolje og 1.747 fat spermolje som ble losset i Hemixen, nær Antwerpen i Belgia, på veien hjemover.

I Andebu tjente Magnhild sin siste vinter i butikken på Tolsrød, mens Lerskall sto tom.

Olav kom tilbake til Sandefjord den 22. april 1937, og med hjelp fra sin yngre bror, Jørgen, satte i gang med å pusse på husene på Lerskall både innvendig og utvendig. Magnhild og Olav ble gift den 23. juni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og flyttet inn på Lerskall som nygifte.

Bryllupsbilde. Fra venstre Olavs søster Astrid og ektemannen Jørgen Sommerstad. Magnhild og Olav Hallenstvedt. Magnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdis.

Tidlig i oktober 1937 dro Olav ut på hvalfangst igjen. På grunn av de lave prisene på hvalolje, seilte Kosmos som tankskip denne vinteren, men Olav fikk jobb på Thorshammer som ”arbeider”. Kaptein var Hjalmar Braavold.

Etter at 1937-38 sesongen var over, var Thorshammer innom Cape Town. Kokeriet og to hvalbåter seilte så vestover til verdens mest ensomme øy, Tristan da Cunha.

De kom dit sent på kvelden, 29. mars 1938, for å hente hjem en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere måneder. Bagasjen og alt utstyret deres ble hentet nær land av hvalbåtene, og så heist om bord i kokeriet. Ingen båter kunne komme seg nærmere land på grunn av grunnene. Tristianittene fikk deretter lov til å komme om bord kokeriet for å bytte til seg ting de trengte.

Frimerker som markerte den norske ekspedisjonen og Thorshammers besøk.

Det var ingen penger på øya, og all handel der var bytting. Etter at øyboerne hadde forlatt skipet, og hvalbåtene hadde fått brensel fra kokeriet, satte Thorshammer kursen hjemover.

Thorshammer ankom Sandefjord 23. april 1938. Olav arbeidet deretter på gården over sommeren.

Høsten 1938 reiste Olav igjen ut på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, som ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra 8. desember til 7. mars og med fredning av knølhval. Fangstresultatet for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var preget både av fredningsbestemmelsen for knølhval og innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere hadde blitt fristet til å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”). Produksjonen ble ”bare” 91.041 fat hvalolje og 3.266 fat spermolje, så økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske og japanske hvalfangst-ekspedisjoner.

Olav kom tilbake med Kosmos til Sandefjord den 6. april 1939, og tibrakte enda en sommer på Lerskall med kona si.

Kapittel 2: Krig i Europa.

Som nordmenn flest, fulgte Olav med på hva som skjedde i resten av verden. Det så truende ut til krig i Europa. Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrig, selv om landet hadde tapt halve handelsflåten sin. Denne gangen, stolte de fleste nordmennene på at de igjen kunne være nøytrale, og innstilte seg deretter.

I slutten av 30-årene var utsikten for hvalfangsten ikke lys. Høykonjunkturen var forbi, og konkurransen fra vegetabilske oljer var skarp. Under den tiltagende politiske spenningen i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stige, men hadde den andre verdenskrigen ikke brutt ut i september 1939, ville neppe Kosmos-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner til Sydishavet. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfart.

Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939. Da Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september, førte det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemme. Dette økte sjansene for å få solgt produksjonen av norsk hvalolje for sesongen 1939-40 til gode priser. Kosmos ble derfor sent til Sydhavsfeltet, sammen med søsterskipene Kosmos II og Ulysses. Fangsttiden for denne sesongen ble satt til tre måneder.

Olav fikk denne sesongen jobb på Kosmos som “arbeider/stuer”, på følgende hyre: Lønn: 200 kroner/ måned Overtid: 1,00 kroner/ time Part: 1,59 øre/ fat

Kosmos dro fra Sandefjord 5. oktober 1939. Om bord var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og hvalbåtmannskapene, til sammen over 300 mann. Det ble en skummel sjøreise. Tyske ubåter hadde allerede begynt å herje, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D/S Jern og D/S Takstaas). Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale land, og hvis de mistenkte dem for å støtte britisk krigsformål, ble de sendt til bunns. Britene, på den andre siden, hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og nøytrale båter med kurs for Tyskland.

På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalen. Nær Shetlandsøyene ble Kosmos stoppet av to britiske krigsskip. På dette tidspunktet var det seks britiske torpedojagere som patruljerte området i par; HMS Dragon & HMS Dunedin, HMS Calypso & HMS Caledon, og HMS Cardiff & HMS Delhi. Det var to av disse fartøyene som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirer, lot de kokeriet fortsette sin ferd. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpere, til fordel for de allierte.

Den første havna de var innom på veien nedover, var øya Curacao i Karibien. Cuacao var en del av De nederlandske Antillene, og hovedindustrien der var å raffinere olje fra Venezuela. Kosmos fylte opp med brenselsolje i Schottegat havn, rett nord for hovedstaden Willemstad. Innseilinga til havna var gjennom en smal kanal, med hollandske hus på hver side. Pent og fint var det, men ingen tid til å gå i land. De var snart på vei igjen sydover.

Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i Walvis Bay i 1931, og hadde brukt den til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltet. På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til Norge. Verkstedet hadde blitt utbygget av ingeniør E. O. Bull, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom. Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, maling og annet vedlikeholdsarbeide.

Det var her Kosmos kom innom sent i oktober 1939, uten å ha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåter.

Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840. Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. september.

I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sine, og etter at de hadde fylt opp med brenselsolje, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos II, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bull. (I Vedlegg 2 er det en delvis liste over mannskapet som var med på Kosmosekspedisjonen denne sesongen)

Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)

Førkrigsbilde av planen og porten på Kosmos.

Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig til å ha to av de beste hvalskytterene i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, og fangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propell. En hval hadde kommet for nær hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonen. Mens båten var i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til denne hvalbåtens store fordel!

I Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet for Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var et godt resultat, og alle om bord Kosmos var fornøyde. Olavs andel av fangsten var verdt 1.678 kroner. Med lønn og overtid tjente han i alt 3.478 kroner denne sesongen. Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!

Hvalfangerene i Antarktis hadde få tanker om krigen i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den britiske marinen nord for dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnen. De, og resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.

Den 7. mars var siste dagen på fangstsesongen, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller i opplag, og mannskapene kom om bord i kokeriet. Dagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. Stemningen om bord var på topp, for alle lengtet hjem til kjente og kjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet......

Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2. april 1940. Dette var en portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, og der fylte de opp med brenselsolje for resten av hjemreisen. Da Kosmos II og Ulyssus ankom den 5. april, så overførte de noe av utstyr fra disse skipene. Kosmos pumpet også 1.450 tonn spermolje over på Kosmos II.

Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret i Sandefjord om å gå innom Dakar, i Fransk Vestafrika. Der skulle skipet bli kontrollert av de franske myndighetene for å få alle papirene i orden, før de kom inn i de europeiske krigsområdene.

Kosmos II, derimot, ble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyene.