Endringer

Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly.

Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte.

Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

[[Fil:Myhre034.jpg|200px|thumb|left|mini|Håkon Myhre]]

[[Fil:Myhre024.jpg|200px|mini|Ukjent, Bror, Tysereid, Håkon, Lokke og Brodin]]

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene.

Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Den 29 desember ble London atter brannbombet av 250 tyske fly som laget noen enorme branner. Det ble sagt i avisene at brannvesenet pøste på så mye vann at Thames ble nesten tørrlagt, og at brannene var så kraftige at vannet for det meste fordampet før det traff flammene. Avisene skrev også at det hadde vært omtrent 1.600 branner samtidig. og at det gikk verst ut over City.

Nyttårsaften ble også feiret på stampuben vår under noe laber stemning. Storparten av året hadde vært en eneste stor og lang ulykke, spesielt for Vest-Europa, men vi satte vår lit til at det kommende år skulle bli bedre, selv om vi visste at mulighetene var mikroskopiske. Riktignok var nyhetene fra kamper mot italienerne i Nord-Afrika oppmuntrende, men det telte liksom ikke da italienerne var lite hjertet til å kjempe for Mussolini og hans bande; og derfor lett lot seg ta til fange. Et eksempel var et slag i Etiopia hvor resultatet hadde blitt 67 falne italienere, 10.000 fanger og en masse krigsmateriell.

Da Italia gikk med i krigen på tysk side, kom det britiske herredømme i Middelhavet og Afrika i en veldig farefull stilling. Churchill betegnet det som den mørkeste periode i Storbritannias historie. De hadde altfor små styrker ved Mersa Matruh til å beskytte Egypt og Suezkanalen, mens Italia hadde store styrker i Libya og Øst-Afrika. De hadde også en kraftig flåte i Middelhavet, til stort hinder for britiske forsyninger som derfor måtte gå via Sør-Afrika. I forsvaret av Egypt og den viktige Suez-kanalen hadde 50.000 briter 200.000 godt utstyrte italienere mot seg. Det italienske flyvåpen var også godt utstyrt og hadde flygere med god trening og kamperfaring fra borgerkrigen i Spania.

GODT NYTT ÅR TIL GJENGEN OG MEG SELV !

== '''1941''' ==

[[Fil:Myhre042.jpg|200px|thumb|left|mini|Brev fra Norwegian Military 6 Naval Mission]]

Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

[[Fil:Attester091.jpg|200px|thumb|left|mini|Tilbud om hyre fra Ministry of Food]]

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

[[Fil:Myhre043.jpg|200px|mini|Regning fra Evesham Hospital]]

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.

Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

'''DEN 16. FEBRUAR:'''

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.

Frankrike har nå mobilisert og trent flere divisjoner og krever større del av fronten. Det kommer godt med for britene klarer ikke lenger å erstatte de tap de har lidt.

SØNDAG DEN 8. OKTOBER:

På grunn av lite flyging en tid, er det lite å gjøre i hangeren. Jeg tok meg derfor en tur rundt for å se hvordan andre hadde innrettet seg. 331 skv., som nå er kommet tilbake, fra England, hadde vært tidlig ute her og skaffet seg bolig i gamle jernbanevogner o.l. som Luftwaffe hadde brukt. Noen hadde til og med funnet brukbare brakker som de hadde pyntet opp, men de hadde ikke fine ferskner like utfor teltet slik som vi og en stor del av Wingens bakkepersonell hadde.

Lokalbefolkningen kunne fortelle at de hadde hørt på radioen at tyskerne samlet fallskjermtropper på nordsiden av Maas eller Meuse som elven heter på fransk. Angrep av slike tropper kan visst ventes her når som helst.

Det er egentlig lille julaften i dag, men dette blir neppe noen jul slik som situasjonen nå er. Vi rigget opp utstyret vårt i en noe medtatt blisterhangar og fikk senere på kvelden tid til å lappe sammen taket på brakka vår. Veggene fikk være som de var til vi fikk bedre tid. Der var ingen ovn i brakka, men sannelig var det ikke en skøyer som kom trekkende med en på en kjerre. Ingen spurte om hvor han hadde funnet den, men vi passet godt på at den ikke ble hentet av noen andre. For å skjære riktig hull gjennom inner- og yttertak for ovnsrøret, skjøt en hull gjennom begge med geværet sitt i loddrett stilling. Det kom et vræl fra taket hvor en annen av laget vårt var i ferd med å løse problemet på sin måte. Heldigvis ble han ikke truffet, men var sur i flere dager på ham som skjøt.

Været i dag har vært klart og fint og flyene har vært i luften storparten av dagen. De har eskortert to-motors bombere som banker løs på tyskerne for å stoppe dem. De tok seg spesielt av jernbaner og veier for å hindre forsyninger til tyske tropper. Wingen vår, sammen med andre taktiske flyavdelinger, hamret løs på tyskerne med bomber og raketter samt oppskyting direkte i frontlinjen.

Det ser ut for at gulsott hersker livlig her. Den ene etter den andre havner på hospital i Blankenberge i Belgia til stor misunnelse for de friske. Jeg håper å holde meg frisk til jeg har hatt min permisjon i England.

DEN 21. MARS:

Det var ganske bra å sove i telt igjen selv om det var litt kalt å tørne ut i morges.