Endringer

Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly.

Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte.

Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

[[Fil:Myhre034.jpg|200px|thumb|left|mini|Håkon Myhre]]

[[Fil:Myhre024.jpg|200px|mini|Ukjent, Bror, Tysereid, Håkon, Lokke og Brodin]]

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene.

Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Den 29 desember ble London atter brannbombet av 250 tyske fly som laget noen enorme branner. Det ble sagt i avisene at brannvesenet pøste på så mye vann at Thames ble nesten tørrlagt, og at brannene var så kraftige at vannet for det meste fordampet før det traff flammene. Avisene skrev også at det hadde vært omtrent 1.600 branner samtidig. og at det gikk verst ut over City.

Nyttårsaften ble også feiret på stampuben vår under noe laber stemning. Storparten av året hadde vært en eneste stor og lang ulykke, spesielt for Vest-Europa, men vi satte vår lit til at det kommende år skulle bli bedre, selv om vi visste at mulighetene var mikroskopiske. Riktignok var nyhetene fra kamper mot italienerne i Nord-Afrika oppmuntrende, men det telte liksom ikke da italienerne var lite hjertet til å kjempe for Mussolini og hans bande; og derfor lett lot seg ta til fange. Et eksempel var et slag i Etiopia hvor resultatet hadde blitt 67 falne italienere, 10.000 fanger og en masse krigsmateriell.

Da Italia gikk med i krigen på tysk side, kom det britiske herredømme i Middelhavet og Afrika i en veldig farefull stilling. Churchill betegnet det som den mørkeste periode i Storbritannias historie. De hadde altfor små styrker ved Mersa Matruh til å beskytte Egypt og Suezkanalen, mens Italia hadde store styrker i Libya og Øst-Afrika. De hadde også en kraftig flåte i Middelhavet, til stort hinder for britiske forsyninger som derfor måtte gå via Sør-Afrika. I forsvaret av Egypt og den viktige Suez-kanalen hadde 50.000 briter 200.000 godt utstyrte italienere mot seg. Det italienske flyvåpen var også godt utstyrt og hadde flygere med god trening og kamperfaring fra borgerkrigen i Spania.

GODT NYTT ÅR TIL GJENGEN OG MEG SELV !

== '''1941''' ==

[[Fil:Myhre042.jpg|200px|thumb|left|mini|Brev fra Norwegian Military 6 Naval Mission]]

Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

[[Fil:Attester091.jpg|200px|thumb|left|mini|Tilbud om hyre fra Ministry of Food]]

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

[[Fil:Myhre043.jpg|200px|mini|Regning fra Evesham Hospital]]

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.

Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

Da jeg hadde vært på The Grange tre uker , fikk jeg beskjed om å melde meg på Forsvarsdepartementets Etterretningskontor, FD/E, hvor jeg skulle vikariere for en som var på “ferie”. Det het gjerne det når noen var på oppdrag hjemme i Norge.

Arbeidet besto bl.a. i å rette spionrapporter som var mangfoldiggjort og iblant som ordonans mellom FD/E og Admirality hvor Royal Navy hadde sitt hovedkvarter. Marinens hovedkvarter holdt også til i det samme bygget. Jeg fikk de strengeste ordre om forsiktighet. Det var ganske spennende å lære litt om hvordan spioner opererte hjemme i Norge, men slike ting måtte jeg ikke snakke om dengang. På trikker, busser, tog etc. ble folk med hjelp av plakater minnet om ikke å snakke om tjenestesaker, det kunne være spioner over alt og uforsiktig snakk kunne koste liv.

Ved FD/E fikk jeg høre mye nytt om det som foregikk i England, og det viktigste for meg var alt det som hadde med fly å gjøre. Noe av det mest interessante var nyhetene om at Den første norske Sjøflyvingen, fra Marinens Flyvåpen, var kommet over fra Canada og hadde vært under oppbygging på Island siden den 25. april 1941. Vingen var blitt registrert i Royal Air Force som No.330 (Norwegian) Squadron og skulle høre inn under Coastal Command (Kystkommandoen). Skvadronen skulle deles inn i 3 Flights, en på hver av Fossvogur ved Reykjavik, Akureyri og Budareyri. De skulle bruke enmotors flottørfly av typen Northrop, som tidligere var blitt bestilt for bruk i Norge, men hadde nå blitt levert til Little Norway i Canada og senere skipet til Island. Fly og tilhørende materiell var kommet vel frem, og etter montering, prøveflyging og trening, ble skvadronen operativ den 23. juni. Det var nok et slit å drive med fly under de barske værforhold som hersker på Island.

Major Odd Bull var skvadronens sjef og ble opplært i engelsk skvadronledelse av den engelske Squadron Leader Cole. Løytnant Barkald var teknisk sjef, assistert av 5 tekniske offiserer, samt sersjanter av de ulike fagkategorier. Bakkepersonellet ble også tildelt noen rådgivere fra RAF for å bistå skvadronen med å lære RAF metoder og rutiner.

Tiden på Catterick gikk veldig fort . Bare det å få være i nærheten av fly var en opplevelse, selv om vi for det meste ble satt til å vaske dem. Den tekniske tjenesten gikk ikke så bra, og ved nærmere sjekk av loggpapirer, viste det seg at polske flygere hadd brukt flyene under Battle of Britain året før. De var temmelig nedkjørte og fra teknisk hold satte de tommelen ned og ba pent om å få bedre fly. Flyverne hadde allerede hatt et havari pga. lekkasje i kjølesystemet og var helt enige. De fremla saken for sjefene, Squadron Leader Cole og major Bull, som sendte saken videre til rette instans. Det tok ikke lang tid før det kom nye Hurricane Mk. II B fly, og fra da av gikk den tekniske tjenesten og flygingen mye bedre.

Den nye flytypen hadde forøvrig Rolls Royce Merlin XX motor på 1460 hk og med toppfart på 550 km / t. Bevæpningen var 12 Browning maskingeværer kaliber .303”, 6 i hver ving..

Det var tidt og ofte oppstillinger, og det gikk ikke alltid så greit. Jeg husker krølltoppen Bård Borge som alltid hadde båtlua litt for mye på snei. Major Bull skulle rette på dette og trykte lua vel ned på hodet hans, men lua spratt opp igjen og Bullærn, som vi kalte sjefen vår, ble rød i fjeset, temmelig irritert og måtte gi opp forsøket. Etter nesten to uker på stedet skulle skvadronen flyttes nordover for videre trening og settes inn i mer aktiv tjeneste. Så var det å pakke igjen og gjøre seg klar for et par døgns togreise.

=== RAF STATION CASTLETOWN ===

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

'''DEN 16. FEBRUAR:'''

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.

Den amerikanske kunstige havn var av en noe annen konstruksjon og led langt mer alvorlige skader, men med iherdig innsats ble også deres problemer løst på en tilfredsstillende måte.

Det er vel unødvendig å skrive at det så forferdelig ut over alt etter så mange lange og bitre slag som hadde funnet sted her. Noen landsbyer var rett og slett feid bort og stanken etter lik, buskap og branner var særs ubehagelig i den stekende varmen. Etter noen km i en enorm trafikk på støvete vei gjennom et mistrøstig landskap, så vi ut som en gjeng gulsotpasienter. Jeg hadde mange ganger før krigen drømt om å få komme til Frankrike, men ikke på den måten.

Det så litt bedre ut i vår landsby, Villons-les-Buissons, selv om kanadierne hadde kjempet her i ukevis og kalte vår side av byen for Hells Corner (Helvetets Hjørne).

Hittil har noen av oss spedd på kosten med grønne epler fra haven og det som er igjen av feltpakningen, og klart oss bra. Hele Normandie har eplehaver som skaffer små grønne epler til produksjon av Cider som også blir destillert til Calvados, en brukbar brandy som normannerne er veldig stolte av. Noen av gjengen mener den smaker rottegift, men ingen tør å si det til en normanner. Det ville være like fornærmende som å klage til en nordmann på hans hjemmebrent.

DEN 25. AUGUST:

Bare noen småreparasjoner i dag. Sist natt fartet jeg omkring i en lastebil. Rart vi ikke rotet oss helt inn i frontlinjen i mørket. I kveld har jeg vært ute på en tidligere slagmark og rotet i saker og ting. Noen hadde vært der før meg og tatt uniformer av tyskerne og kastet dem igjen. De var gjennomhullet av kuler og splinter. Like ved lå fire tyskere halvveis begravd.

RAF 616. skvadron med den nye tomotors jetjageren, Meteor, stasjonert på Manston, har i løpet av tre uker skutt ned 13 stk. V-1 mellom Kanalen og London.

DEN 31. AUGUST:

Fikk fri og hiket sammen med Paul Gabrielsen, populært kalt Gabriel, gjennom Caen, Falaise og helt frem til St. Lambert-sur-Dives, litt øst for Falaise, hvor den verste nedslaktningen av tyskere hadde funnet sted. Her hadde tyskerne klart å kjempe seg gjennom en korridor over elven Dives og blitt utsatt for nedslakting fra artilleri, beskytning med kanoner og raketter fra fly samt vanlige infanteristvåpen. Hvordan det så ut der var en ting, men stanken av sønderrevne tyskere og dyr var nesten ikke til å holde ut. De soldatene som var noenlunde hele var lagt i rekker, men deler av istykkersprengte soldater og hester lå der de hadde møtt døden. Bulldosere hadde måket seg vei gjennom det hele for å komme frem med tropper og utstyr. Dette måtte kunne kalles krigens sanne ansikt i all sin gru, eller Dantes Inferno som én uttrykte det. Resultatet av 10.000 falne soldater, tusenvis av døde hester og kyr samt eimen av enorme mengder ødelagt krigsmateriell innen et lite område, kan bare ikke beskrives.

De allierte i Sør-Frankrike har nå frigjort Nice.

DEN 6. SEPTEMBER, NÆR ROUEN:

Etter en drøy tur gjennom sønderskutte byer og landsbyer kom vi hit ved 20-tiden. Den verste av de større byer, var Lisieux, som visstnok er 80 - 90 % ødelagt. Langs veien var det mange utbrente kjøretøyer, motorsykler, tanks, drepte hester og annet krigsmateriell, storparten av tysk opphav. Det vakte en viss oppsikt å se barnevogner liggende i veigrøftene, fulle av tysk utstyr. Wehrmacht har nok ikke så rikelig med transportmateriell lenger.

A-partiet reiste herfra i dag, men de skulle ikke til St. Omer da troppene har rykket så fort frem at vi må lenger østover for å være nærmere fronten. Ryktene sier at vi skal til en flyplass i nærheten av Lille, nesten for godt til å være sant.

De senere dager har de tyske batteriene ved Calais beskutt Dover opp til 10 timer uten stans, ren terror. Jeg håper kanadierne inntar Calais snart og får en slutt på skytingen som har plaget befolkningen i Dover helt siden tyskerne okkuperte Frankrike.

DEN 11. SEPTEMBER:

Det har ikke vært operativ flyging her på flere dager pga. været, og det er bra fordi vi har fått 145 oktan bensin som ikke er bra for våre motorer, som skal ha 130 oktan.

Ryktene sirkulerer om at troppene som gikk i land i Sør-Frankrike har jaget tyskerne opp Rhône-dalen og møtt Pattons 3rd Army ved Dijon. Det betyr at store tyske styrker er omringet i Sør- og Vest Frankrike, selv om mange unnslapp. Hitler nektet dem å trekke seg tilbake før de ble omringet. Atter en av Hitlers mange dumheter som kommer de allierte tilgode. Nå er Luxembourg også frigjort for tyskere.

=== B-57, BOUNDUES AÉRODROME, ===

Wingens aktivitet er ganske intens om dagen og det er tilfredsstillende å erfare at alt virker som det skal. All vår felttrening har svart til hensikten.

DEN 22. SEPTEMBER:

Av en eller annen grunn ble Gabriell og jeg tatt ut til å overvære den utgraving som finner sted i festningen like ved byen. Gestapo hadde brukt festningen som fengsel og tortursted og nå ble de som var blitt myrdet der gravd opp. Det var en hard påkjenning å se de patriotene som var gravd opp da vi kom dit og som vanlig var det en forferdelig stank i området. Noen av de pårørende var tilstede og de mest hjerteskjærende scener utspant seg når de identifiserte sine egne. En ung gutt lå i en kasse fult påkledd med hatten over ansiktet , et grufult syn. Det vanket mange arge utbrudd der om “ces sales Boches” ( disse skitne tyskerne). Jeg kommer til å hate og forakte tyskere resten av mitt liv.

Tok farvel med Madame, Nicole og Madeleine sent på ettemiddagen og takket for en god lunsj og en hyggelig ettermiddag . Derpå gikk vi til La Frégate hvor vi traff gjengen og feiret stort resten av kvelden. En liten boks Lyons Coffie finansierte hele festen.

DEN 29. SEPTEMBER:

Fikk to nye fly i dag hvorav det ene skal merkes for the Wing Commander. Det er vanlig at Wingsjefens fly merkes med hans initialer. Propellspinneren skulle også ha spesiell merking.

Frankrike har nå mobilisert og trent flere divisjoner og krever større del av fronten. Det kommer godt med for britene klarer ikke lenger å erstatte de tap de har lidt.

SØNDAG DEN 8. OKTOBER:

På grunn av lite flyging en tid, er det lite å gjøre i hangeren. Jeg tok meg derfor en tur rundt for å se hvordan andre hadde innrettet seg. 331 skv., som nå er kommet tilbake, fra England, hadde vært tidlig ute her og skaffet seg bolig i gamle jernbanevogner o.l. som Luftwaffe hadde brukt. Noen hadde til og med funnet brukbare brakker som de hadde pyntet opp, men de hadde ikke fine ferskner like utfor teltet slik som vi og en stor del av Wingens bakkepersonell hadde.

Brev fra Ivar, Joan og Esme.

DEN 19. OKTOBER:

En hektisk dag for Wingen. Den fløy 154 individuelle tokter og angrep diverse mål ved Sluis for å sperre veien for tysk retrett. Det siste angrepet av 331 skv. var stupbombing av 3 kanonstillinger. Det ble også gjort store skader på lastebiler og andre kjøretøyer bl.a. tre stabsbiler samt flakkstillinger og observasjonsposter. Tapet var 3 fly, men pilotene landet på andre flyplasser og klarte seg.

Det går rykter om at soldater i Brussel er blitt nedstukket. Det er nok mange nazister som håper på å se sine venner igjen. Dette tegner til å bli en uhyggelig jul.

Til tross for den spente situasjonen, er det gitt flytteordre for avreise med resten av Wingen i morgen til en flyplass i Holland.

=== WOENSDRECHT VLIEGVELD, HOLLAND ===

Lokalbefolkningen kunne fortelle at de hadde hørt på radioen at tyskerne samlet fallskjermtropper på nordsiden av Maas eller Meuse som elven heter på fransk. Angrep av slike tropper kan visst ventes her når som helst.

Det er egentlig lille julaften i dag, men dette blir neppe noen jul slik som situasjonen nå er. Vi rigget opp utstyret vårt i en noe medtatt blisterhangar og fikk senere på kvelden tid til å lappe sammen taket på brakka vår. Veggene fikk være som de var til vi fikk bedre tid. Der var ingen ovn i brakka, men sannelig var det ikke en skøyer som kom trekkende med en på en kjerre. Ingen spurte om hvor han hadde funnet den, men vi passet godt på at den ikke ble hentet av noen andre. For å skjære riktig hull gjennom inner- og yttertak for ovnsrøret, skjøt en hull gjennom begge med geværet sitt i loddrett stilling. Det kom et vræl fra taket hvor en annen av laget vårt var i ferd med å løse problemet på sin måte. Heldigvis ble han ikke truffet, men var sur i flere dager på ham som skjøt.

Været i dag har vært klart og fint og flyene har vært i luften storparten av dagen. De har eskortert to-motors bombere som banker løs på tyskerne for å stoppe dem. De tok seg spesielt av jernbaner og veier for å hindre forsyninger til tyske tropper. Wingen vår, sammen med andre taktiske flyavdelinger, hamret løs på tyskerne med bomber og raketter samt oppskyting direkte i frontlinjen.

Selv om det tar på å slå ned den tyske motoffensiven som ble startet med 250.000 mann, går alliert oppladning for fullt med å samle materiell for den planlagte kryssing av Rhinen og det må skje så skjult som mulig.

DEN 28. DESEMBER:

Ryktene sier at beleiringen av Bastogne ble brudt for et par dager siden. Good old blood and guts Patton did it again. General Patton er helten i Den amerikanske armé og beviser det her også.

En Gelukkig Niewjaar

== '''1945''' ==

Det er fremdeles snikskyttere her i området så vi må stadig være på vakt. Det finnes jo alltid quslinger og sabotører i befridde land som håper på seier for tyskerne og da må de i mellomtiden gjøre maksimal skade. Skal ha geværvakt til natten og det blir en kald fornøyelse, men med en god tod rom i teen går det sikkert fint..

DEN 26. JANUAR, HOTEL FAMILIAL, RUE DU MARCHÉ 37, BRUSSEL:

Fikk fridøgn og lift med en lastebil til Antwerpen og tok tog derfra til Brussel. Det var en god del ødeleggelser i Antwerpen etter alle V-våpnene. Oppsøkte RAF kontoret i Brussel og fikk vekslet om mine Guilders til belgiske Frank. Ordnet opp med hotell for natten, handlet litt og oppsøkte La Frégate. Det var deilig å være på et sivilisert sted igjen. Vi lever nok i ødemarken der oppe i Holland. Traff flere av gjengen som også hadde 24 timers perm. Festkveld på La Frégate.

Spiste frokost på en RAF kantine og reiste ut til Meysse for å hilse på familien Doms. Det ble hjertelig gjensyn med alle, og vi hadde en riktig hyggelig ettermiddag sammen med gode kaker pluss kaffe avec etc.. Gikk på kino med Rina og så Leslie Howard i “Pimpernell Smith”. Litt av en film. Trist å ta farvel.

SØNDAG DEN 28. JANUAR, WOENSDRECHT, HOLLAND:

Tok 10.30 toget fra Brussel til Antwerpen. Måtte vente en stund på trikken til Putte i Holland og det var lang ventetid. En V-2 hadde gjort mye skade i stasjonsområdet og en V-1 raste inn i ny og ne. En falt i ubehagelig nærhet til trikken på vei til Putte.

DEN 30. JANUAR:

Snestorm og lite flyging. For to dager siden var det litt liv da 66 og 322 skvadron med 20 fly angrep en sabotørskole nær Dorn med 500 og 250 lbs. bomber. Bygget ble sprengt i stykker, men 322 skv. mistet et fly med pilot.

Hitler holdt tale i kveld, men han var ikke så stor i kjeften lenger.

=== SCHIJNDEL VLIEGVELD, EINDHOVEN. ===

B-85

SØNDAG DEN 25. FEBRUAR:

På veien hjem stanset bilen flere av oss hiket med i Sint Odenrode og der var det dans så vi som hadde hoppet av fikk en riktig artig kveld.

DEN 2. MARS:

Det er en fryktelig vind her i dag så nå kan vel hollenderne få fart på vindmøllene sine, men de har neppe noe korn til å male i dem. Mange av møllene er også skadd da de har vært brukt som obervasjonsposter for artilleriet og ble som oftest skutt i stykker snarest mulig av motparten. Vanligvis bruker de allierte lette fly som Auster eller Piper Cub for å dirigere artilleriet pr. radio. De er også et yndet mål for fiendens kanoner.

Vi diskuterte litt om vi skulle overnatte i kjelleren eller oppe i 2. etg. Det var fristende å ligge i hver vår seng i et fint rom så vi bestemte oss for pikerommet, men først måtte vi skifte på sengene. I en komode fant vi rene fine laken og putevar og så veltet vi oss opp i hver vår seng i full utrustning med støvlene på og temmelig skitne og fulle av støv. Vi satte bajonetten på geværet, sjekket at det hadde fullt magasin, at sikringen var slått av i tilfelle hurtig aksjon og la det ved siden av oss i sengen. Det pågikk litt skyting utenfor byen, men vi sovnet snart etter en noe slitsom dag.

DEN 9. MARS: SCHIJNDEL, HOLLAND:

Vi våknet i Kevelaer i dag tidlig etter en god hvile i deilig seng. Synd at vi ikke kunne kle av oss for å få nyte det helt ut, men det var jo ikke godt å vite hvem som ville være herrer i byen neste morgen så vi hadde måttet være klare for hva som helst.

Det ser ut for at gulsott hersker livlig her. Den ene etter den andre havner på hospital i Blankenberge i Belgia til stor misunnelse for de friske. Jeg håper å holde meg frisk til jeg har hatt min permisjon i England.

DEN 21. MARS:

Det var ganske bra å sove i telt igjen selv om det var litt kalt å tørne ut i morges.

V-2 raketten traff London den første gang 8. september, 1944. Det falt én her igår og den ble også den siste, altså den 27. mars 1945. I løpet av den tiden var det 1.115 som traff London, drepte 2.724 og skadet alvorlig 6.467 mennesker. I løpet av hele krigen ble det drept ca. 60.000 i U.K. pga angrep fra luften. Alt tyder på at det er blitt satt et endelig punktum tyske luftangrep på de britiske øyer.

DEN 29. MARS:

Var på lønningskontoret i Olney i High Gate og hentet 20 pund og med de 75 jeg hadde med fra Holland burde det være nok for en permisjon her.

Den 18 - 19. d.m. bombet RAF Berlin for siste gang.

DEN 21. APRIL:

Regn og kaldt her i dag og ingen bading. De tar en tysker tilfange her i ny og ne og hollederne hater dem så inderlig at det er ikke lett for Fritzsene å lure seg bort. Det har virkelig vært harde tider i Holland under okkupasjonen og mange har lidt sultedøden.

=== HJEMOVER ===

[[Fil:Myhre095.jpg|200px|thumb|left|mini|Over Nijmegen 8. mai 1945]]

[[Fil:Myhre093.jpg|200px|mini|Foran lastebilen]]

[[Fil:Myhre097.jpg|200px|thumb|left|mini|Blankenberghe.]]

DEN 8. MAI, ANTWERPEN:

B-partiet startet fra Twente kl. 06.00, jeg og Arne Strøm med vår Thorneycraft. Ned gjennom Holland artet det seg som rene triumfferden. Blomster, flagg, smil, slengkyss og glade ansikter hilste oss over alt. Dette var jo Victory Day ( Seiersdagen ) og feiringen pågikk hele dagen og natten med da vi parkerte konvoien i en park i Antwepen hvor vi skulle overnatte.

Her i Blankenberge er det riktig liv i kveld da belgisere som har vært i tysk fangenskap er kommet hjem og tar oppgjør med nazistene. Ut fra quislinghusene kastes møbler og annet innventar som settes fyr på ute i gata. Kvinner sloss og rev hverandre i håret. Vi syntes det virket noe motbydelig hvilket vel måtte bety at nesten seks års krig ikke hadde forrået oss helt. Storparten av oss hadde jo heller ikke levd under nazistyre og var derfor ikke så fulle av hat mot svikerne.

Det er stor fest på pieren utenfor Continental Palace hvor vi bor, men det var ikke mange av oss som var særlig opplagte for slik moro etter en dag bak rattet i en støyende lastebil.

DEN 10. MAI, OMBORD PÅ LANDGANGSBÅTEN MOT ENGLAND:

Kjørte til Oostende på formiddagen og ombord på landgansfartøyet tidlig på

ettermiddagen. Skal være i Tilbury Dock i morgen tidlig. Vi hadde det riktig hyggelig ombord og diskuterte hvordan det vil være å komme tilbake til North Weald. Det var visst ikke mange som hadde begynt å tenke på Norge ennå. Det virket som om de fleste ikke torde tenke på at en 5 - 6 års dagdrøm skulle bli til virkelighet. Det hadde vært nok av skuffelser underveis.

=== R.A.F. STATION, NORTH WEALD, ESSEX ===

Sendte mesteparten av bagasjen med bil og tog og hadde bare lett oppakning med da vi bordet toget i Epping ved 9 tiden. Det var stort fremmøte av byens borgere og kjærester fra distriktet som hadde møtt frem for å takke for samværet, samt ta farvel og ønske oss hell og lykke på reisen og i fremtiden. Vi hadde jo vært stasjonert der i ca. to år og hadde ikke oppført oss så aller verst så vi hadde mange gode venner og hyggelige bekjentskaper på stedet.

Vi får ekstratog helt frem til Edinburgh så vi kan bare ta det med ro helt frem uten å skifte underveis. Det var noe trist å reise fra North Weald som hadde vært vårt hjem så lenge og tatt så vel imot oss. Det så ennå mørkt ut da vi kom hit våren 1942 og folk på stedet hadde sikkert sine problemer og bekymringer, men de ga oss av sitt overskudd.

=== RAF STATION TURNHOUSE, VED EDINBURGH ===

De allierte styrker var fremdeles på krigsfot og vi måtte ha full feltrustning med under reiser.

Jeg kunne vel ha tatt en drosje, men hadde ikke penger nok og ville ikke komme hjem som boms etter nesten seks år ute. Krigen hadde ikke vært særlig innbringende for meg. Det var Odmund Sommerstad som var sjåfør på bussen og han sørget for å få ringt hjem slik at Harry hentet meg ved Sjuve-veiskillet.

Den lange reisen gjennom mange deler av verden og ulike farkoster i luften, til vanns og til lands, ble altså avsluttet i vår gamle 2-hjulskjærre og med noen stopp underveis for å hilse på kjente.

Det ble riktig stas å komme hjem og finne alle friske og sunne, men alt virket så smått og rart. Det var også hyggelig for meg å kunne fortelle at jeg for kort tid siden hadde vært sammen med Ivar, Knut og Hans. Min bror Håkon visste jeg ikke noe om. Jeg visste at Håkon Dahl var på hvalfangst i Syd-Ishavet, men Erling var et ukjent blad. Storparten av ungfolket i familien var i Oslo for å ønske Kongen velkommen hjem.

Lensmannen på hjemstedet mitt var visst av samme oppfatning. Jeg hadde ikke vært hjemme mange dager før han ringte for å få rede på mine skatteforhold. Etter å ha gjort rede for min korte tid på hvalfangst og menig grad som flyteknikker under storparten av krigen, ble det spørsmål om skatt på kost og losji. En nærmere beskrivelse av feltlivet fra Normandie til Tyskland satte ham visst på andre tanker for jeg hørte aldri mere fra ham.

Etter seks hektiske dager hjemme var permisjonen slutt og jeg ble så rastløs at det var nesten en lettelse å pakke militærsekken og returnere til Kjevik Flyplass som skulle være mitt foreløpige tjenestested. Bussjåføren som skulle ta meg til Sem for toget videre, var i tvil om han kunne ta meg med uten reisebevis. Etter en kort orientering om at militære avdelinger fremdeles var på krigsfot og at ulovlig fravær kunne medføre krigsrett, samt at jeg mer enn gjerne ville bli hjemme hvis han tok ansvaret for å nekte meg plass på bussen. Han tok meg med.

Etter noen hærlige uker med fint vær og deilig badeliv i hyggelig sørlandsmiljø, syntes vi at vi hadde hatt en velfortjent ferie og begynte å ta over Stasjonens fungsjoner. Der var en engelsk skvadron med Spitfires stasjonert på Kjevik den tiden og vi ydet den litt maintenance service når påkrevet, men de hadde stort sett eget personell til slike oppgaver så vår jobb ble mest å ta over Stasjonens tekniske utstyr. Etter gjeldende bestemmelser var storparten av det som fantes på Stasjonen “Enemy Propperty” og tilhørte England. Da vi kom under været med at mye av utstyret skulle ødelegges eller destrueres som det så fint het, var vi ikke sene om å gjemme bort både det ene og det andre. Førsteklasses verktøy, fint måleverktøy etc. var det ingen problem å gjemme bort, men nyttige, effektive testrigger, som vi forøvrig kjente fra felttoget på Kontinentet, var mer problematisk så vi slepte dem bort i skogen like ved og dekket vel over dem. Alle verkstedmaskiner fikk stå i fred. Da komiteen for destruering var ferdig med sitt skadeverk, tok vi vår “loot” frem etter hvert som behov meldte seg.

Den ville fredsfeiringen, mer eller mindre ufortjent da majoriteten hadde latt krig være krig og latt andre kjempe for seg, ga seg etter hvert, men det var ikke ende hvilken dåd mange hadde utført i Hjemmefronten, etter hva de selv fortalte. Vi var noe informert fra før av flyktninger som kom hjemmefra under krigen og tok det hele med en klype salt, og ettertiden viste at vi hadde grunn til det. De virkelige karene som hadde vært aktive i Hjemmefronten snakket svært lite om det før lang tid var gått. Vi var trett og lei krig og var heller ikke interessert i å snakke om det. Dessuten fikk vi i blant høre om alle de feil de allierte hadde gjort i sin strategi og hvordan krigen burde ha vært ført. Selvfølgelig ble det gjort feil iblant, men det var jo synd at sånne lysende strateger ikke var tilgjengelige i kampens hete, men først kom frem når det ikke luktet krutt lenger.

For middelmådigheter er visst alle som har deltatt i en krig enten helter eller skrythalser, intet kunne være mer feil. De er som regel helt vanlige mennesker som under visse forhold finner det nødvendig å risikere liv og lemmer for å bekjempe vold og urett og opplever ting de helst vil glemme. Når vi ble bedt om å fortelle og svarte at det var lite å fortelle om, ja, da ble det sagt at vi var høye på pæra

De aller feigeste som aldri hadde kunnet ta standpunkt hverken for eller imot Quisling og hans bande, våknet riktig til dåd da det ikke luktet krutt lenger. For å vise sitt nye nasjonale sinnelag, mobbet de nazistenes barn og tyskerbarn, utviste kvinner som hadde vært i lag med tyskere og tok fra dem deres nasjonalitet uten lov og dom og deporterte dem til et land som lå i ruiner. Værst ble det for dem som havnet i den russiskokkuperte Tyskland, de ble slaver for både russere og sjalue tyske kvinner.

Avisene tok etter hvert opp spørsmålet om London-regjeringen Nygaardsvold sin virksomhet før og under krigen. Dette vedkom oss svært lite da vi ikke hadde sett noe til dem. H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav hadde besøkt oss flere ganger ute, Kronprinsen sågar Wingen vår på Vestfronten i Belgia, 16 - 17 oktober, 1944. En av de få som hadde tjenestegjort i Forsvaret før krigen, fant det helt naturlig at A.P. ikke viste noen interesse for Flyvåpnet. Sosialistene hadde alltid sett på de militære som hår i suppa, og det var stort sett den samme gjengen som nå satt i London og visstnok fremdeles holdt en knapp på Det brukne geværs politikk, selv om det hadde ført oss ut i krig og okkupasjon.

Ryktene hadde svirret blant oss om Regjeringens ondskapsfulle intriger, bakvaskelser og annen smålighet hadde mobbet general Fleischer inn i døden. Generalen hadde vært sjef for Den 6. divisjon dvs. N. Norge, mobilisert sin divisjon og som leder for norske, franske og polske styrker, slått de tyske styrker ved Narvik og inntatt byen. Han fulgte med Kongen til England og ble sjef for den norske hæren under oppbygning der. Han nøt stor anseelse blant de allierte som den første general til å slå tyskerne i åpent slag, men ble likevel avsatt som sjef for H.O.K. av London-Regjeringen og ytterligere ydmyget over til en ubetydelig stilling i Canada. Etter å ha blitt tråkket på i den grad av en så ynkelig regjering, fant den ærekjære, gamle hedersmann ingen annen utvei enn å ta farvel med denne verden ved hjelp av sin tjeneste pistol, eller som en av mine kampfeller sa, forsvarsminister Torp kunne like godt ha trukket av pistolen selv.

Egen dagbok 1941 - 1945.