Endringer

* Ragnvald Myhre.

___TOC___

Vi fikk også høre at kystvernet på Oscarsborg og på landsiden i Oslofjorden, hadde senket den tyske krysseren “Blücher”, men hørte ingenting om kystforsvaret ellers i landet.

Alle norske skip fikk nå ordre om å gå til fransk, britisk eller nøytral havn.

Tidlig en kjølig, disig lørdags morgen den 12. april 1940, seg vi inn på havnen i New York og ankret opp utenfor Pier 113. Det tok ikke lang tid før det kom amerikanske aviser ombord, og de hadde svært lite pent å si om nordmenn. Det var visst bare landsforrædere, dårlige soldater og udugelige politikere i hele landet. Det siste var de aller fleste helt enige i. Avisene var visst bare ute etter sensasjonelle nyheter som bragte salget opp. Men avisene kjente heller ikke til at nordmenn kjempet alene mot verdens største, best trente og utrustede hær, mens norske soldater, nesten uten skikkelig trening og med dårlig utstyr, kjempet tappert mot inntrengende fiender, og det skulle det mot til.

På havna i Liverpool var det livlig virksomhet, spesielt over til Birkenhead siden. På ferjene mellom de to stedene var det lystig sang og musikk blant passasjerene, og de

fleste av oss var noe imponerte over at det i et land som var i krig kunne finnes så lystig humør. Vi skulle forøvrig få rikelig anledning til å beundre det ukuelige humøret hos britene under de mange nederlag i tiden som fulgte, spesielt de tre første årene av krigen.

Jeg husker et Walrus amfibiefly som klarte å lande i virvaret på havna, takse inn til en brygge, motta en dokumentmappe og ta av igjen. Jeg var helt betatt - tenk å være så nær et fly. Det skulle forresten bli rikelig med fly å se senere under oppholdet i England. Det kom også inn en destroyer som hadde vært ute i kamp og hadde behov for mere ammunisjon av ymse dimensjoner. Etter noen timer hadde den fått sitt behov dekket og forsvant ut igjen.

Dagen etter, dvs. 2. dag pinse som er vanlig arbeidsdag i England, fikk vi utbetalt noen pund av den norske konsulen, og deretter skulle vi ta igjen tapt tid på byen. Etter råd fra noen oldtimere tok flere av oss inn på American Bar i Lime Street. Der ble det litt ståhei da jeg prøvde å betale med en 5-punds seddel for en pint øl, ca 7 pence. Så store penger kunne ikke baren veksle og måtte derfor sende den med bud til sin bank og da fikk jeg 5 én-pundsedler tilbake, som var mer gangbart. Dette var mitt første besøk i en av de meget omtalte engelske pubene, og jeg følte meg som millionær.

Etter en livlig kveld, ville vi ha noe å spise og ble geleidet av en eldre hvalfanger til en enkel kiosk hvor vi spiste “fish and chips” for første gang. Det duftet herlig på lang avstand og folk strømte til og stilte seg i kø. Retten besto av frityrstekt fisk og potetfingre, tatt direkte opp fra matolje i en sydende gryte, lagt i avispapir og krydret med salt og eddik. Vi spiste det direkte fra avispapiret ute på gata, som skikken så ut til å være, og fant at det smakte riktig godt. Jeg tror prisen var six pence pr. porsjon.

Vel fornøyd med vår første virkelige kveld i England, forsøkte vi å få båt ut til Koka, men det var vanskelig så sent på kvelden, så vi overnattet like godt på et transittsenter. Det var noe kjølig så det ble ikke rare søvnen, men så var det også helt gratis. Morgenen etter spiste vi “ham and eggs with toast” til frokost på et fint hotell. Jeg merket meg at gaflen min ikke var ren, og at det var fremdeles rester av egg på den etter forrige bruker. De som hadde vært i England tidligere mente at hygienen der var av lavere standard enn i Norge. Vi rakk så vidt å komme oss ombord i tide for jobben.

Etter noen interessante dager i Liverpool, ble vi som tilhørte hvalfangstgjengen avmønstret fordi vi skulle reise til London for registrering hos norske myndigheter. Det egentlige skipsmannskapet ble stående ombord da ”Vestfold” visstnok skulle losse og settes inn i tankfart. Jeg tror vi feiret en slags 17. mai i Sjømannskirken.

Dagen etter var alt klart, og så bar det til jernbanestasjonen hvor all bagasjen vår ble lastet i en vogn for seg og for oss var det reservert spesielle vogner. Det var en behagelig reise som tok ca. fire timer, men før vi kom fram, satte reiselederen vår i gang innsamling som skulle være tips til togbetjeningen, og maken til tips hadde vel betjeningen aldri fått. Det ble kastet store mynter og pund-noter i samlebøssa. Det var tydelig at her var det rike hvalfangere ute og reiste. Med så mye drikkepenger kunne nok togbetjeningen hygge seg på pub i lange tider fremover.

=== LONDON ===

Sent på ettermiddagen kom toget inn til Paddington Station, og derfra reiste vi med bestilte busser til Russell Square hvor mange av oss tok inn på Royal Hotel, Woburn Place, W.C.1. Det hadde 777 rom og var et av de bedre i den delen av London, men kostet bare kr.7,50 pr natt med frokost. Jeg husker Ivar og jeg nøt den første natten i en skikkelig seng ekstra godt.

Det kom på den tiden tusenvis av flyktninger fra land som Tyskland hadde nedkjempet , og det var viktig for England å holde oversikt og orden på dem. For norske myndigheter gjaldt det å få oversikt over nordmenn som kunne bemanne handelsflåten eller tjenestegjøre i norske eller britiske militære avdelinger.

Krigen i Norge gikk dårlig, og annet var vel heller ikke å vente. Forsvaret hadde vært sulteforet i mange år med hensyn til personell, materiell og trening. Det mest alvorlige var den nedrakking venstresiden i politikken hadde utsatt militært personell for i 30-åra og nå ble det krevd at de skulle sette livet inn for dem som hadde hånet dem i årevis. Vi fikk også høre at noen av offiserene og underoffiserene sviktet fullstendig, og noen var rett og slett udugelige, noen var sågar nærmest landsforrædere. Det ble sagt at en av dem var kommandanten i Narvik, som visstnok hadde overgitt seg uten kamp. Han hadde gladelig sluppet tyske styrker inn til Narvik uten å åpne ild. Det forekom også at folk sto med hendene godt nede i bukselommene og gliste av norske soldater som ba om litt hjelp da de slet på harde livet på stasjoner med å lempe ammunisjon og utstyr fra tog og over på sine lastebiler. Noen ombord minnet om at A.P. hadde i lang tid gjort sitt beste for å indoktrinere folk med at Forsvaret var til for kapitalistene for å underkue arbeiderklassen.

Til tross for alle disse odds, meldte norsk ungdom seg frivillig og kjempet under sine tilfeldige ledere, forbausende bra, med utilstrekkelige våpen mot en suverén angriper. Som forholdene var, ble det ikke mulig for oss å komme hjem for å ta del i kampene, men noen av dem i vernepliktige årganger meldte seg inn i Marinen eller Royal Navy. Senere ble visse årganger kalt inn til Den norske hær som ble opprettet i Dumfries, Skottland.

En dag dukket Knut også opp etter å ha reist gjennom Frankrike etter avmønstring i Marseilles, og svoger Erling noe senere, så nå var vi iallfall fire sammen fra samme “hus”. Det ble litt dyrt i det lange løp å bo på Royal Hotel så Ivar, Knut og jeg leide et firemannsrom i et lite halvpensjonat, Newlands Hotels i Bernard Street 46, like ved. Vi utnyttet dagene godt til å bli kjent i London og reiste mest med undergrunnsbanen som var både hurtig og billig. Knut hadde vært i London før og lærte oss systemet med busser og undergrunnen. Det ble besøk i Hyde Park, Albert Hall, Buckingham Palace, Houses of Parlament, Westminster Abbey, Big Ben, Lord Nelson statuen og Norway House på Trafalgar Square, Senotaph på Whitehall, The Zoological Garden, Greenwich Observatory, Pettycoat Lane, Piccadilly Circus, forretningsstrøkene i Oxford- og Regent Street og vokskabinettet , Madame Tussaud. Jeg tok til og med en hel dag i British Museum som ligger like ved Russell Square. Det var intereressant å farte omkring i verdensbyen, og vi ville få med oss mest mulig, for vi regnet med at vår ferd ville gå videre til et eller annet sted i nær fremtid.

Siden krigen ble erklært av England og Frankrike mot Tyskland den 3. september året før, hadde det faktisk ikke hendt noe på Vestfronten, og media betegnet tilstanden som Sitz-krieg, Drole de Guerre eller The Phoney War ( liksom krig). Tyskerne holdt seg bak sin forsvarslinje Siegfried-linjen og de allierte bak Maginotlinjen, og det var i den tiden soldatene kunne synge:

“ We´re goin´a hang out our washing on the Siegfried Line, got any dirty washing, mother dear” og den siste strofen lød: “If the Siegfried Line´s still there “. Men dette endret seg fort den 8. - 9. april 1940, da Tyskland invaderte Danmark og Norge, og den 10. mai da tyske styrker brøt seg vestover gjennom Holland og Belgia på en rå og brutal måte, uten å ta hensyn til at begge land var nøytrale.

Det hadde vært Hitlers plan å starte offensiven mot Frankrike allerede i november 1939, men en liaisonoffiser med angrepsplanen fløy seg vill og måtte nødlande i Holland. Der ble han tatt til fange og måtte gi fra seg alle papirer som bl.a. inneholdt angrepsplanen, så en ny plan måtte utarbeides, og det tok tid. Dessuten hadde Hitler en krise med offiserene den samme høsten.

Da Tyskland gikk til angrep på Vestfronten, hadde Frankrike 110 divisjoner og England 5 , dvs. 115 divisjoner i alt, mot Tysklands 40 - 50 divisjoner oppsatt for strid, og 113 under oppbygging. Vestmaktene hadde mer tanks og kanoner, men færre kampfly enn Tyskland, og brukte visst ingen av delene fornuftig.

Etter bitre erfaringer med tyske angrep i 1870 - 71 og 1914 - 18, ville Frankrike stenge Tyskland militært ute for godt. I begynnelsen av 30-åra hadde de derfor bygget en solid forsvarslinje fra Basel i Sveits og til Longwy ved Luxembourgs grense. Festningsanleggene ble bygget på initiativ av krigsminister André Maginot og bar hans navn. Noen år før siste verdenskrig brøt ut, ble linjen forlenget langs den belgiske grense, men med langt svakere forsvarsanlegg.

For å slippe å bryte seg gjennom Maginotlinjen, angrep Tyskland gjennom Holland med terrorbombing, bakkestyrker og 4.000 fallskjermsoldater. Deres oppgave var å innta broer, trafikknutepunkter, flyplasser etc. og å skape panikk - en helt ny form for krigføring. Den var blitt prøvd i Norge, men bare i liten skala. Holland forsvarte seg tappert, men måtte gi opp etter fem dager.

Tyskland angrep også Belgia etter noenlunde de samme retningslinjer. Den kraftige festning “Eben - Emaël” ble nedkjempet ved at tyske soldater i fallskjerm landet på toppen av den og slapp røykgranater ned i ventilasjonssystemet. Et andet angrep gikk gjennom Ardennene hvor de også hadde kjempet seg gjennom under forrige verdenskrig. Fransk og engelsk hjelp ble ført over til disse områder, men den kom for sent frem til å kunne stoppe de tyske stormangrep. Allerede etter noen dager måtte Belgias styrker trekke seg vestover. Så fort tyskerne hadde kjempet seg gjennom forsvarslinjene, satte de sine panserstyrker inn, ledet av pansereksperten general Guderian, og nå ble det virkelig blitzkrieg som i Polen året før. Innen den 20. mai nådde general Guderian Kanalen ved Boulogne - Calais og omringet derved britiske, belgiske og franske styrker. Det ble gitt ordre den 25. mai om full evakuering ut fra Dunkerque, “Operation Dynamo”. Denne ble gjennomført med skip og båter av alle størrelser, 900 ialt, og den 2. juni hadde de fått ut 224.000 briter, 95.000 franskmenn, 20.000 polakker samt en mindre styrke belgisere - litt av en bragd under bombing fra luften og artilleriild. Det var et tungt slag å måtte sette igjen praktisk talt alt av våpen og annet utstyr. Krigen hadde nå virkelig tatt en tragisk vending.

Den norske jageren, “Draug,” som tidligere hadde kommet til England med 67 tyske fanger, deltok i evakueringen, men to norske torpedobåter, nylig overtatt fra England, fikk ikke delta. Den såkalte norske regjering i London hadde visst ennå ikke klart å løsrive seg fra ideologien med Det brukne gevær og nektet å gi sin tillatelse. “Draug” deltok visstnok helt på eget initiativ.

Den 25. mai ville utenriksminister lord Halifax og Neville Chamberlain, som da nylig var gått av, men fremdeles var medlem av regjeringen, sende ut fredsfølere via Mussolini. Man regnet med å ha et bedre utgangspunkt så lenge det ble kjempet i Frankrike, og at britiske flyfabrikker ennå ikke var blitt bombet, men forslaget ble tilbakevist av Churchill og Attlee. Clement Attlee var da formann i Labour partiet og medlem av Churchills regjering, senere visestatsminister.

Den 10. juni gikk Italia også med i krigen på tysk side og angrep Frankrike fra sine grenser - et dolkestøt i ryggen på en fredelig nabo som forsvarte seg mot tyske horder på andre fronter. En nedrig oppførsel av Mussolini, noe som Frankrike ikke glemte så lett. De franske grenser mot Italia var nærmest ubemannet.

Paris falt den 14. juni, den franske regjeringen gikk av den16. juni og et nytt kabinett ble dannet under general Pétain, - helten fra Verdun under forrige verdenskrig. Kampene i hele landet opphørte den 25. juni, dvs. etter kun seks ukers strid.

Etter avtale med tyskerne fikk det nye kabinettet beholde det sørlige Frankrike med hovedstad i Vichy. Hitler ydmyget Frankrike maksimalt ved å arrangere undertegning av kapitulasjonsdokumentene i samme jernbanevogn som ble brukt etter forrige verdenskrig da Tyskland måtte undertegne sin kapitulasjon.

Storparten av Den franske flåte gikk til Vichy-Frankrike, og svikefulle admiral Darland

lot ikke England overta noe av den, den var faktisk under tysk kontroll. Kapitulasjonen medførte også at 25 norske skip med 720 mann ble internert . Av disse døde 20 i fangenskap, men 10 skip klarte å flykte og slutte seg til de allierte.

Det må ha vært ca. den 17. juni at Ivar og jeg var i Sjømannskirken i London på spesiell gudstjeneste. Kongen og Kronprinsen med mange fra regjerings- og styringsverk, samt militære og øvrige sivile som nylig hadde kommet fra Norge, dessuten hadde mange andre også møtt frem. Gudstjenesten ved pastor Ursin ble under de daværende forhold veldig rørende og spesiell, bl.a. med at “ Ja,vi elsker ” og kongesangen ble sunget, og da var det neppe et tørt øye i forsamlingen. Da gudstjenesten var slutt, fikk Ivar og jeg se Kongen og Kronprinsen for første gang da de gikk ut av kirken først. Kongen foran høy og rank, virket trett og sliten, Olav like etter, tydelig merket av feltlivet, begge i sine norske uniformer for Hæren. De øvrige deltagerne bar også tydelige merker av den senere tids påkjenninger og stundens alvor.

Ved samme tid ble det kjent at troppeskipet “Lancastria” med 5.000 britiske soldater og flyktninger ombord ut fra St. Nazaire, var blitt bombet i senk, 3.000 omkom i sjøen i brennende olje. Det samme skipet hadde nylig evakuert 3.000 mann fraNorge uten uhell.

Sverige, som naboland og broderfolk, hadde oppført seg smålig og feigt siden Norge ble angrepet. De nektet å slippe inn svenskfødte Kronprinsesse Märtha da hun søkte tilflukt i Sverige med sine barn. Etter en tids parlamentering som ikke førte til noe, truet adjutanten, major Østgaard, med å kjøre ned porten for å komme inn, og først da fikk Kronprinsessen slippe gjennom for midlertidig opphold i Sverige, men hun måtte ikke vise seg offentlig.

Hun fikk foreløpig bo på Sälen Hotell, men noen meldte fra til tyskerne, og de truet med å bombe hotellet. Kronprinsessen ble derfor sammen med sine tre barn gjemt bort hos noen av sin familie på et gods i nærheten av Uppsala.

Da de tyske styrkene var hardt trengt ved Narvik , lot kong Gustav den 5. av Sverige, da 82 år gammel og visstnok noe senil, tyske tropper reise gjennom landet, og derved kunne de angripe våre tropper i ryggen. Den svenske Kongen truet med å abdisere hvis regjeringen ikke ga ham lov. Kong Qscar den II hadde alltid vært sur på Norge for unionsoppløsningen i 1905, og den daværende kronprins Gustav hadde skrevet til keiser Wilhelm av Tyskland at han måtte gripe inn og forhindre at Norge skulle bli en selvstendig nasjon. Kong Gustav tilbød nå Churchill å stille seg som megler mellom ham og Hitler, men Churchill ville ikke ha noe med en så ynkelig, svikefull stakkar å gjøre. Han hadde sviktet Finland og Norge, og dessuten var han nazistvennlig og helt i tyskernes hender.

Vestmaktene hadde ikke tatt lærdom av blitzkrigen i Polen og måtte nå betale dyrt for dette. Operasjoner kombinert med panser og fly hadde vist seg også på Vestfronten å være all annen form for krigføring overlegen. Det viste seg også at fallskjermstyrker hadde gjordt “god” nytte for seg. Av de 4.000 som deltok falt bare 180, et lavt antall tatt i betraktning den skade de gjorde i motpartens stillinger.

Den dagen Frankrike falt var det en veldig matt stemning i London for å si det mildt. Nå sto England igjen alene og med en liten armé nesten helt ribbet for utstyr mot verdens sterkeste militærmakt, som syntes å være uovervinnelig. Store engelske tap på 400 fly i Frankrike, mesteparten av typen Hawkers Hurricane jagerfly og Fairey Battle bombefly, gjorde ikke saken bedre. Det hadde faktisk tatt tyskerne kun 9 uker å nedkjempe og okkupere Danmark, Norge, Holland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Norge var det land som hadde holdt ut lengst, nesten to måneder, ikke minst takket være vanskelige forhold fra naturens side. Tyske seire i vest hittil hadde kostet dem bare 27.000 mann mot de alliertes tap på 135.000 mann i falne, sårede og fanger, samt en masse utstyr.

Vi norske i Russell Square sto i grupper og diskuterte elendigheten, men patruljerende politi kom og ba oss gå videre, maksimalt tre fikk stå i en gruppe ble vi fortalt. Man fryktet visst uroligheter på grunn av den alvorlige situasjonen landet var kommet ut i.

villig til å la England ha sitt imperium mot at Tyskland fikk frie hender på Kontinentet. Fortsatt herredømmet over Gibraltar var også et moment som ble vurdert som krav fra Krigskabinettet ved eventuell fredsslutning med Tyskland.

Men ved nærmere ettertanke våknet den britiske løve. Stats- og forsvarsminister Churchill og visestatsminister Attlee, ville i samråd med den øvrige regjering, kjempe med alle mulige midler på alle mulige fronter inntil Hitlers forbannelse ble fjernet fra menneskeheten. Riktig nok var slaget om Frankrike tapt, men nå skulle slaget om Storbritannia ta til. Modige ord fra en nasjon som hadde lidt et drabelig, for ikke å si historiens største nederlag. Koloniene (The Dominions) var enige i den beslutning Churchill hadde fattet og gikk med på å kjempe videre. Churchill betegnet den tiden som Englands mørkeste time, men det tok ikke motet fra ham.

=== TYSKE INVASJONSPLANER ===

Hitler var overbevist om at England nå ville be om våpenstillstand samt fredsforhandlinger og ga ordre om å demobilisere flere divisjoner, men satte likevel stort i gang med forberedelser til invasjon av England under kodenavnet ”Seelöve” (Sjøløve). Det var imidlertid nødvendig å knekke Det engelske flyvåpenet ,Royal Air Force (RAF), først.

Tyskland gjorde klar 10 divisjoner og en stor avdeling luftbårne tropper med 17 divisjoner som reserver samt hundrevis av tanks. Invasjonen skulle starte den 15. august samme år, men ble senere utsatt gang på gang. Generaloberst Milch fra Luftwaffe ville sette i gang invasjonen straks, men den tyske Wehrmacht var ennå ikke klar for en så stor oppgave, mest av hensyn til mangel på forsyninger i havnene for utskipning av invasjonsstyrker.

Samlingen av invasjonsfartøyer i havnene på den andre siden av Kanalen ble bombet av RAF Bomber Command ved enhver anledning med Hampden- og Wellingtonfly. Mens tyskerne bygget spesialfartøyer og trente på frakting av tropper og utstyr, drev England på med å bygge opp alle typer forsvar mot en invasjon. De hadde ennå bra med soldater, men hadde tapt storparten av sine våpen ved Dunkerque og andre havner på franskekysten. Churchill klarte ved hjelp av personlige kontakter å skaffe forsyninger fra USA med den høyeste prioritet, hvilket bedret litt på situasjonen. Tyskland kastet ut en mengde flygeblader over England med oppfordring til å kapitulere, men disse ble ignorert fullstendig.

Hele den norske hvalfangerflåten, med 6.300 mann på 11 kokerier, med sin kostbare last på 152.000 tonn hvalolje samt 105 hvalbåter, stilte seg til rådighet for England.

Fra nå av kunne man vente tyske luftangrep over London når som helst, så Ivar, Knut og jeg brøt opp for å bo på hvert vårt sted for å hindre at vi alle tre skulle bli drept i tilfelle en fulltreffer. Jeg bodde en tid på Tolido Private Hotel, 53 Coram Street, også i Russell Square. Ivar og jeg deltok på et kurs i engelsk i den norske sjømannskirken og iblant i den svenske sjømannskirken, som begge lå i distriktet Rotherhithe. Jeg hadde pugget en del engelsk tidligere og stavet meg gjennom Londonaviser hver dag ved hjelp av en liten dansk - engelsk ordbok, så det gikk merkverdig fort å lære noe av språket, slik at jeg kunne føre en enkel samtale. På kurset brukte vi bl.a. boken om de engelske fangene på “Graf von Spee” og deres videre ferd med “Altmark” til Jøssingfjord. Det var jo greit å kunne snakke litt med folk og ikke minst å kunne lese en meny. Det var ikke ende på alt det rare vi fikk å spise den tiden vi bare kunne peke på menyen uten å ane hva vi bestilte. For mange av hvalfangerne gikk det mest på ham and eggs til alle måltider. En kar likte så godt fish and chips, men iblant ville han ha bare chips og da bestilte han fish and chips, no fish.

Jeg husker vel hvor stolte Ivar og jeg var da vi ble tiltalt med “Sir” på stamkaféen vår.

Stampuben vår lå ved et gatekryss i Handelstreet rett ned for Royal Hotel, og stedet ble snart hetende Norway Corner. Reaksjonen på at vi var blitt dratt med i krigen og ute av stand til å få gjort noen som helst innsats i kaoset som nå eksisterte, var svært forskjellig. Det ble til at flere skjenket seg grundig hver dag for å drukne sine bekymringer og hjemlengsel, samt bruke opp sine penger før de skulle ut i krigen og kanskje bli drept. Jeg husker en hvalbåtstyrman som var vernepliktig løytnant i Marinen og nå innkalt, slet fælt med å kvitte seg med sine 2.000 pund (40.000 kr.) Jeg vet ikke om han klarte det, eller overlevde, men jeg husker godt at han spanderte på alle som kom i nærheten av ham og at mang en dårlig kledt kvinne mønstret i de flotteste gevanter, til og med pelskåpe.

Pengene satt svært løst hos de fleste den første tiden. Jeg husker en morgen vi hang rundt om på Norway Corner og ventet på at puben skulle åpne, noe tørste var vel de fleste av oss. Da kom en melkemann trillende med sin velfyldte vogn. En riking spanderte melk på hele gjengen, og etter en tid ville melkemannen dra videre, men da ble det protester som endte med at den rause hvalfanger kjøpte hele vogna. Da vi dro videre, ble vogna stående tilbake, og noen mente at de hadde sett den i bruk igjen av den tidligere eier noe senere på dagen, og da var jo alt bra.

Jeg ser på mitt første rasjoneringskort at det ble stemplet Holborn den 27. mai 1940 og at jeg da bodde i 46 Bernard Street, Russell Square. Ved samme tid ble vi også tildelt sivile gassmasker.

På grunn av mange foruroligende meldinger om angrep på Norge, hadde stortingspresident Hambro kalt inn Regjeringen i Utenriksdepartementet i løpet av natten til den 9. april. Kl 04.30 på morgenen samme dag hadde den tyske sendemannen, Curt Bräuer, meldt seg for utenriksminister Koht og forelagt ham et ultimatum om å godta vennlig tysk okkupasjon av Norge eller bli utsatt for “Blitzkrieg”. Koht svarte, etter å ha konferert med Regjeringen, at han kunne ikke gå med på de tyske krav og at Norge ville forsvare seg. “Da blir det krig”, sa Bräuer. “Det er allerede krig”, sa Koht. Tyske angrep på Norge hadde i realiteten pågått siden kvelden før. Koht unnlot imidlertid å varsle Kommanderende General om at Norge nå var i krig.

Forsinkelsen gjorde det mulig å redde Kongehuset og Norges gullbeholdning ut av Oslo. Stortingspresident Hambro viste seg være en handlingens mann, mens storparten av politikerne som var skyld i hele elendigheten, nærmest var handlingslammet. Quisling hadde avtale med Hitler på forhånd og utropte seg over radioen som ny regjeringssjef for Norge og forbød all motstand. Det ville bli betraktet som en forbrytelse å kjempe mot tyskerne, sa han.

Kongen, Kronprinsen, Regjeringen og Stortinget hadde foreløpig reist til Elverum, hvilket Koht også hadde opplyst under et intervju på Østbanestasjonen før avreise. Det tok da heller ikke lang tid før tyske fly bombet dem og tyske soldater ble sent avsted for å ta dem til fange. Tilfeldige norske tropper tok kampen opp med lette våpen og de klarte å stoppe tyskerne ved Midtskogen, og derved reddet de Kongen, Kronprinsen og Regjeringen fra å bli tatt til fange av tyske angripere.

Elverum ble ettertrykkelig bombet av 19 tyske fly og i ruinene lå det igjen 41 drepte, sivile og militære. Elverum ble den mest bombede by på Østlandet. En løsmunnet Koht var skyld i mye elendighet den dagen. Regjeringen var visst helt tafatt, noen snufset, Statsministeren spiste tabletter og de kunne visst ikke skjønne at tyskerne hadde kommet inn “dørene” de selv hadde latt stå åpne ved å la Forsvaret forfalle. Statsminister Nygaardsvold ville både gå av og flykte til Sverige. Stortingspresident Hambro forhindret dette. Kaoset var stort nok fra før.

Øvrige tropper tok også kampen opp til tross for lite trening og bare lette våpen. Rot med mobilisering, uklare ordre fra høyere hold og iblant dårlige ledere gjorde ikke saken bedre. Det kom senere frem at det var blitt beordret stille mobilisering, dvs. pr. post, for ikke å provosere Tyskland, selv om tyske styrker hadde trengt seg inn i landet med stor råskap og allerede besatt de mest strategiske havnebyer og flyplasser. På toppen av det hele hadde Koht begått den megatabbe ikke å informere Kommanderende General om at Norge nå var i krig og skulle forsvare seg. Hvor mange udugelige menn hadde Norge i den øverste ledelse? Der var visst ingen grenser for dumheter som ble begått de første dagene av krigen.

Norske “landssvikere”, eller skal jeg bare skrive at de var nyttige idioter, hjalp tyskerne med å bygge landingsbaner av trelemmer på Værnes, slik at deres fly kunne operere derfra og drepe våre egne soldater samt bombe bl.a. Bodø og Narvik. Ca. 2.600 naive, tankeløse “nordmenn” deltok i denne motbydelige “dåd.” De spikret trelemmer så flisene føyk, her gjaldt det å hjelpe fienden. Det var forøvrig en entreprenør i Trondheim som foreslo løsningen med trelemmer for tyskerne. Det var ikke bare tyskere som kjempet mot våre soldater.

Arbeidere på Sola flyplass lå heller ikke langt etter i frivillig bistand til fienden. Hundrevis av dem meldte seg frivillig for å kamuflere bygninger og anlegg for å beskytte dem mot engelsk bombing. LO., sin aversjon mot Forsvaret tro, hjalp tyskerne med arbeidskraft. Tyskerne hadde lett spill med så mange nyttige fjols til rådighet. Vi håpet at ikke alle opplysningene som sirkulerte blant norske i London var sanne, men de lå neppe langt unna sannheten da den tyske administrator Dellbrügge hos Terboven senere kunne si: “In Norwegen hatte ich keinen Gegenspieler”. De fantes visst ikke i det sjiktet man med rimelighet hadde kunnet forvente å finne dem.

Vi fikk også høre at norske soldater hadde kjempet tappert og slått bl.a. tyske fallskjermsoldater, selv om de iblant hadde benyttet seg av de mest sjofle knep. Marinen og Flyvåpnet gjorde en prisverdig innsats med sitt mindreverdige utstyr, mye av det burde ha vært på museum forlengst. Kaos, rykter og mange løsmunnede mennesker gjorde det lett for tyskerne å innhente ønskede informasjoner.

Da Syd-Norge måtte oppgis, flyttet Kongen og Regjeringen til Tromsø. Norske tropper under general Fleischer sammen med engelske, polske og franske avdelinger, hadde kjempet tappert og gjenerobret bl.a. Narvik den 25 mai. General Fleischer var, siden krigen begynte, den eneste general som hadde slått tyskerne i regelrette slag.

Men da de allierte avdelinger på ca. 24.000 mann ble trukket ut for innsats i Frankrike, måtte Norge gi opp og avbryte kampene. Stor bitterhet. Da Norge nå sto alene, ble det sluttet våpenstillstand med Tyskland. General Ruge påtok seg å styre avviklingen og gikk selv i tysk krigsfangenskap.

Den 7. juni hadde Kongen med Regjeringen og rester av de militære styrkene ombord reist ut av landet på krysseren HMS “Devonshire”. Hangarskipet HMS “Glorious” og to britiske destroyere, “Ardent” og “Acasta”, ble senket i nærheten av “Devonshire” med tap av 1.474 mann fra Royal Navy og 41 fra Royal Air Force, men alle på “Devonshire” kom vel frem til Storbritannia. Det var de tyske slagkrysserne “Scharnhorst” og “Gneisenau” og krysseren “Hipper” samt fire torpedojagere som angrep den allierte flåten. De to polske skipene “Soubriewski” og “Batory” deltok også i evakueringen. Samtidig fulgte 15 skip fra Marinen og 600 mann med Kongen for å fortsette kampen for Norge utenfor landets grenser. Mange norske dro også over med egne fartøy eller fly. Et av Marinens MF-11 fly med tre mann ombord ble skutt ned av engelsk luftvern da de fløy inn mot Skottland. Alle tre omkom.

Koht var fremdeles like naiv og løsmunnet og røpet for den tvilsomme svenske utenriksminister, Günther, at Kongen og Regjeringen skulle reise over til England med krysseren HMS “Devonshire”. Kong Haakon ble sjokkert over slik naiv oppførsel.

Kort tid etter at Koht var kommet til London, hadde han flyttet han ut til Brecknell, ca. 50 km utenfor London, sammen med sin “sekretær” og overlot Norway Foreign Office til legasjonsråd Colban, som måtte ordne alle utenriks affærer i denne vanskelige tiden. Litt av en utenriksminister Norge hadde. Han forlot visstnok Regjeringen i London for å komme vekk fra den “fælslege bombinga”.

Ja, dette var altså resultatet av Arbeiderpartiets spesielle “forutseende politikk” i 30-åra som skulle gjøre et sterkt forsvar overflødig. Det hadde ikke manglet på advarsler om at en tysk invasjon kunne ventes, men udugelige politikere sov like godt. Hvem ville vel angripe oss, vi som var så snille. Norge lot seg til og med før krigen diktere av Tyskland hvilke filmer vi fikk lov til å vise. Jeg husker at den amerikanske filmen “Diktatoren” med Chaplin i hovedrollen forbudt av Utenriksdepartementet etter påtrykk fra Tyskland. Charlie Chaplin drev i filmen gjøn med diktatorene Hitler og Mussolini.

Selv da det tyske skipet “Rio de Janerio” den 8. april på formiddagen ble senket utenfor Lillesand av den polske ubåten, “Orzel”, og det ble klart at skipet hadde vært var lastet med soldater og krigsmateriell på vei til Bergen, hadde det vært liten reaksjon fra ansvarlige hold. Soldatene hadde sågar sagt at de skulle til Bergen for å hjelpe Norge mot England. Danmark hadde meldt om en tysk krigsflåte på vei nordover, og foruroligende meldinger fra andre kontakter i Europa burde ha vært en vekker. Nei, vår naive regjering, med mange politiske sinker, var mer opptatt med å kritisere England som prøvde å stoppe de tyske flåteavdelinger.

Etter at Italia hadde gått med i krigen på Tysklands side og storparten av Europa var blitt slått ned, syntes vår fremtid helsvart ut, men viljen til å komme i virksomhet og gjøre noe fornuftig var nå der likevel. Det tok heller ikke lang tid før vi ble riktig lei det dagdriverlivet vi førte i London og følte at vi burde foreta oss noe mer nyttig. Hvis det var slik å ha penger og fritid nok, så fy og fy, dette var ikke til å holde ut, særlig under så triste forhold. Knut og Erling hadde reist sammen med andre ledige hvalfangere til Dumfries i Skottland for å gå inn i Hæren, så det var bare Ivar og jeg igjen. Mine tanker gikk til Flyvåpnet, men det var visst bare 150 mann igjen av det og de var stort sett sammen med Hæren i Dumfries. Vi søkte hyre, men der var det lang ventetid. Derimot var det tilbud på arbeid ute på landet i stedet, og da kunne vi reise nesten på dagen. Vi tegnet oss på, pakket og begynte å feire avskjeden i påvente av avreise. Ivar reiste til et gartneri nede i Surrey og jeg forventet å reise noen dager senere.

=== KOMMUNEARBEIDER I WORCESTERSHIRE: ===

Etter noen dager, det må ha vært ca. den 20. juni, fikk jeg beskjed om å møte i

St. George´s Hall og der traff jeg de øvrige av laget som skulle arbeide på samme sted. Det besto av tre hvalbåtstyrmenn, én kokk, én separatør, én skjærer og to planarbeidere.

Vi ble kjørt i en liten bussdrosje til Paddington Station hvorfra vi reiste med G.W.R. til Honeybourne Station i Worcestershire. Der ble vi møtt av mr. Onions som var eier av det området hvor vi skulle arbeide. Han hadde i sine unge dager vært sjømann og kjente godt til nordmenn, og det var kanskje derfor at han tok så vel imot oss og geleidet oss inn på stasjonsbaren hvor det ble rikelig med velkomstbegere, og mange nye bekjentskaper ble stiftet. Det var blitt kjent at det skulle komme utlendinger til den lille landsbyen, så det var mange som hadde møtt frem for å se på. Senere på kvelden ble vi kjørt ned til Poden Farm hvor vi også møtte mr. Cox som forpaktet stedet av mr. Onions. Vi skulle bo i telt, fire mann i det ene og fem i det andre. Så vidt jeg husker var det Johan Jysereid , Camein Carlsen, Brynjar Løkke og jeg som bodde i det ene. I det andre var det Olsen, Bror, Henry Brodin, Paul og Petter Olsen. Sistnevnte døde av kreft på det norske sykehuset ved Holland Park i London senere på høsten. Paul, som var god i engelsk og til stor nytte, sluttet etter kort tid og reiste tilbake til London, landlivet var visst ikke noe for ham.

Vi kom omsider til ro i våre telt og våknet neste morgen etter en kald natt, til lystig sang utenfor. Det var formannen, Charlie Mayho, som kom for å overta gjengen sin. Han hadde vært soldat i forrige krig på Vestfronten og var nå nygift for annen gang, riktig en fin kar. Vi møtte også Frank Selby som var reserveformann, riktig en kjærnekar, også frontsoldat fra forrige krig.

Arbeidet var greitt og besto mest av reparasjon av gårdsveier, broer samt rydding og drenering for å bedre avlingene for landet. Landbruket hadde ligget nede for en stor del i 20- 30-årene da farmerne ikke hadde kunnet konkurere med billige matvarer fra koloniene, Argentina og USA. Den tiden ble 60% av behovet dekket med import, men krigen hadde endret disse forholdene totalt. I tillegg til intensivt jordbruk ble alle oppfordret til å dyrke maksimalt på sine hageflekker og tildelte jordstykker. “Dig for Victory”, sto det på store skilt. Arbeidet på landet ble ansett som så viktig at det var blitt opprettet en egen Women´s Land Army, WLA,. Den besto av kvinner i alle aldre og var kledt i grå ridebukse og standard grønn genser. Det var blitt veldig viktig å frigjøre mest mulig plass på skipene for frakt av krigsmateriell.

Iblant tok vi også del i å sette opp sperringer på de større jorder mot eventuelle tyske invasjonsfly. Som hinder ble det brukt biler og traktorer fra skrapdumpene, stolper etter veiskilt som ble fjernet, store tønner fylt med sand og grove trestammer godt festet i bakken. Det hele ble administrert og lønnet av Worcester County Council. Ingen var i tvil om at tyskerne ville invadere, så hele landet fra Orknøyene og Shetland i nord til Kanalen i syd var satt i den høyeste beredskap. Som varsel skulle kirkeklokkene ringe i tilfelle angrep, all annen ringing var strengt forbudt.

Forpakteren på Poden Farm var mr. Cox, riktig en surpomp, men vi hadde nesten

ikke noe med ham å gjøre, heldigvis. Kona hans var veldig omgjengelig og inviterte oss iblant til å høre nyheter fra Norge på deres radio da vi ikke hadde noen selv. Familien hadde to barn som var lette å forstå og ofte rettet på vår engelsk. De lurte iblant på hvorfor vi som voksne snakket babyspråk.

Mister Onions var fabrikkeier i Birmingham og bodde der, men kom ofte sammen med sin frue og hilste på i helgene. De tok oss iblant med på pubrunder i distriktet og spanderte hele gildet. Stampuben deres lå i en nabolandsby som het Weston. Det ble forøvrig bygget en stor flyplass der for bombefly senere under krigen.

Vi tilbragte St. Hans kvelden i nærmeste by som het Evesham og var skjønt enige om at en tristere St. Hans hadde vi aldri opplevd. Vi var alle veldig nedtrykte og nesten syke av hjemlengsel. De som hadde egen familie hjemme hadde det nok verst, men Johan Jysereid og jeg som begge var ungkarer, hadde det heller ikke bra. St. Hans ble forøvrig ikke markert slik i England som hjemme i Norge, krig eller ikke krig.

En lørdagskveld fant vi på å gå til Mickelton på dans, en liten, koselig landsby like ved. Vi hadde ladet opp på en pub på forhånd og var godt i farta som det heter og danset Hopsa Daisy, Bomsi Daisi og babla på norsk. Bror ropte tjo hei og slo seg på hælene og en slik merkelig oppførsel vakte selvfølgelig oppsikt. Det var jo en nervøs stemning over alt i landet på grunn av invasjonsfaren, og alle var blitt pålagt å være på vakt og å melde fra om alt som virket “uengelsk”. Det varte derfor ikke lenge før områdets politikonstabel innfant seg og presenterte seg som Ernest John Price of Evesham Police Department. Han var veldig høflig og sa det var hans plikt å undersøke våre papirer og få se om vi hadde våre pass etc. i orden. Alt dette var ukjente saker for Konstablen så han låste oss inne på et rom mens han gikk for å ringe sine overordnede.

Mens han var borte, krabbet vi ut av et vindu og fortsatte dansen. Da Constable Price kom tilbake måtte han bare riste på hodet. Han spurte om vi hadde noe imot at han kjørte oss hjem til teltene våre slik at vi kunne snakke i ro og fred om oppholdet som utlendinger i England, og det gikk vi så gjerne med på.

Hjemme ved teltene bød vi på kaffe og hadde det riktig hyggelig mens konstabelen orienterte om situasjonen og stemningen i landet for tiden. Tyske fallskjermtropper kunne ventes når som helst, som et ledd i invasjonen, og alle var blitt informert om å være på vakt mot alt som kunne være mistenkelig. Dessuten var det portforbud for utlendinger etter kl 10.30 P.M. (Past Meridien) dvs etter kl. 22.30. Han viste også til de hindere som skulle ødelegge tyske fly hvis de prøvde å lande med tropper. Et annet tiltak, sa han, var at alle skilter med navn på veier, stasjoner, byer etc. var fjernet for å villede eventuelle invasjonstropper. Salg av radiomateriell, karter, reisebrosjyrer etc. var strengt forbudt.

Constable Price tvilte ikke på at vi var patrioter, men vi orienterte ham likevel om vår situasjon. At vi som noen av flere tusen hvalfangere var strandet i England fordi Norge var blitt okkupert av Tyskland. Vi viste ham våre pass som var stemplet for godkjent opphold i Storbritannia og at vi burde ta krigsviktig arbeid i påvente av forhyring på norske eller allierte skip, eventuelt skrives inn i norske eller allierte styrker. Men med så mange ledige hvalfangere i England, var det nærmest håpløst å få hyre på den tiden.

Det ble sent før vår nye venn tok farvel og lovte å sette oss i forbindelse med nyttige kontakter. Det var min første og hyggelige kontakt med Det engelske politi, og det skulle bli flere i løpet av krigen.

Det var ikke tomme fraser fra mr. Price sin side, for kort tid etter fikk vi besøk av en engelskmann med sin kone som begge snakket bra norsk og var til stor nytte for oss. Mannen hadde tidligere vært engelsk konsul i Bergen. Noe senere fikk vi også kontakt med en norsk dame som var gift med en offiser i Den britiske armé, Royal Army. Det ble også kontakt med en norsk krigskorrespondent som arbeidet for NRK. og BBC.. Han het Rasmussen og var riktig en lystig herre som sang og spilte gitar. Noen år senere gjorde han radioopptak under invasjonen av Sicilia og Italia. Jeg hørte flere program om det i BBC og etter krigen fra NRK, Oslo.

Vi fikk også brev fra en dame i Hove som sendte oss en stor pakke med klær som hun tillbød oss. Dette var jo noe overraskende og unødvendig og ble gjenstand for diskusjoner da vi nødig ville såre den glade giver. Vi forfattet med felles anstrengelser et brev hvori vi takket hjertelig for hennes omtanke og opplyste om vår status og at vi som avmønstrede hvalfangere hadde alt vårt personlige utstyr med oss og ingen økonomiske problemer. Vi foreslo også å overlate tilsendt utstyr til en engelsk arbeidskamerat som ikke hadde det helt bra med sin økonomi. Damen takket for svaret og var enig i vår fornuftige disponering av de tilsendte klær. Vi ga klærne til “Broder Snufs”, en tilbakestående kar med konstant snue. Han var visstnok i familie med Charlie, men svært dårlig stilt .

Etter hvert fikk vi også kontakt med andre hvalfangere i Midlands og besøkte hverandre i ny og ne, så vi følte oss aldri ensomme, men hadde hjemlengsel.

Fra min bror i Dumfries fikk jeg også høre litt om livet i Den norske Hæren der. Den første tiden hadde vært noe kaotisk og svært slitsom for yrkesmilitære hjemmefra, som prøvde å lage soldater av så mange hvalfangere, veldig ulike i alder og bakgrunn. De fleste hadde flust med penger og levde tilsvarende. Noen kjøpte bil og var riktig storkarer så lenge det var bensin å få tak i. Det fantes ikke våpen for dem så de måtte trene med kosteskafter den første tiden. Kanskje ikke så rart at mange av hvalfangerne hadde vanskelig for å ta militærlivet særlig alvorlig, og noen tok da også hyre og reiste ut igjen, eller søkte seg inn i Marinen så snart dette ble mulig.

Arbeidet omkring på Poden Farm gikk veldig greit og vi sto iblant på så hardt at formannen, Charlie, måtte be oss ta det easy. Han Bror i laget var riktig en skøyer og engelsk lærte han svært lite av. En gang felte han en stor buske over Charlie, og da han omsider fikk krabbet seg fram, sa jeg til Bror at han måtte si at han var sorry, og det sa han. Til det smilte Charlie og sa at everything was quite all right. Bror smilte stort og sa at nå hadde han lært verdens nyttigste ord.

En lørdag var noen av oss i Stratford on Avon for å handle. Bror ville kjøpe et ullteppe og prøvde å forklare dette for ekspeditrisen. Han tok seg om skuldrene som om han frøys, så ekspeditrisen lurte på om han var ute etter frakk og spurte: “Overcoat” ? Bror moret seg kostelig over dette og satte i en gapskratt og sa til oss: “Tenk dere karer, jeg spurte etter ullteppe og så spurte dama om jeg var overkåt.” Ja, han Bror var riktig en skøyer og ga oss mang en god latter.

Da det var tid for høyonn, ble vi spurt av mr. Cox om å delta og det var jo en artig avveksling, særlig da vi fikk se at Farmeren hadde kjørt et stort fat cider ut på jordet. Vi jobbet og slukket tørsten iblant med deilig, kjølig cider, og etter en tid ble vi litt påseilet og slet hardt med å holde følge med de andre. Cider var nok en sterkere drikk enn vi ante. Mr.Cox hadde nok merket seg vår dårlige kontroll med tørstedrikken for dagen etter var det bare noen få flasker cider til vår rådighet, og da gikk høyarbeidet også bedre.

Olsen, vår første kokk, var heller noe ustadig og sterkt plaget av hjemlengsel, dessuten likte han ikke det campinglivet vi levde, så han reiste tilbake til London for å søke hyre. Landarbeid var visst ikke noe for ham heller. Neste mann som forsøkte seg som kokk var Henry Brodin fra Nøtterøy, og han viste seg å være en ypperlig kokk, særlig når vi skaffet ham villkaniner som han tilberedte med deilig viltsaus. Det var rikelig med kaniner i tornekratthekkene, og Charlie lærte oss en grei måte å fange dem på. Med en bringbærkvist full av tagger vridd om i kaninhulen og trukket ut, fant vi ut om det var kaniner der, hvis det var hår på den. Derpå kunne vi grave ut kanin . Engelskmennene var ofte utstyrt med en tam ilder som de slapp inn i kaninhulen, og da tok det ikke lang tid før kaninen kom ut i flygende fart og rett inn i sekken som ble holdt utenfor hullet. Brodin holdt også orden på rasjoneringskortene våre og foretok alle innkjøp som ikke alltid var så enkelt på grunn av rasjoneringen. Den hadde vært lett inntil alt gikk galt i Frankrike, men fra da av ble den mye strengere. Han hadde også god kontakt med Sjømannskirken i London og skaffet oss bl.a. et Lingvafonkurs i engelsk, og det ble flittig brukt. Han var en fin kar og veldig nyttig i laget vårt.

Det var merkbart at vi var ute på landet hvor folk var mer isolerte og lite kjent med livet til sjøs og i andre land, så det ble mange merkelige spørsmål å svare på.

== '''LUFTKRIGEN''' ==

=== THE BATTLE OF BRITAIN ===

Stats- og Forsvarsminister Churchill hadde imidlertid en annen oppfatning av situasjonen. I denne for vår sivilisasjons skjebnesvangre tid, holdt han en alvorlig tale til folket, hvori han bl.a. sa: “Slaget om Frankrike er tapt og vi må regne med at slaget om Storbritannia snart begynner. Det betyr at vi vil bli mål for nazistenes formidable og ubseirede militære styrker. Hitler vet at han må beseire oss på de britiske øyer eller tape krigen, men vi vil forsvare oss med alle midler i luften, på havene, på strendene, på markene, i byene og i fjellene. Vi skal aldri overgi oss, selv om vi blir tvunget til å kjempe fra den andre siden av Havet. Men hvis vi svikter, vil vår verden, inkludert USA, og alt det vi verdsetter, synke ned i et evig mørke. La oss derfor oppføre oss slik at verden senere kan si om oss at dette var deres fineste time.”

Dette var klar beskjed til Hitler og han fant det derfor nødvendig å fortsette med sine planer, meget motvillig, om å invadere England for å kue de gjenstridige briter. Men fra Admiral- og Generalstaben ble det stilt som betingelse at Royal Air Force måtte nedkjempes først.

Tyskland hadde da sin Luftflotte 2 i Holland og Belgia med Generalfeldmarschall Kesselring som sjef, Luftflotte 3 i Frankrike med Feldmarschall Hugo Sperrle som sjef og Luftflotte 5 i Danmark og Norge med General Stumpff som sjef.

Luftwaffes styrke i kampfly juli 1940 var på :

Hitler var meget fortørnet over at England ikke hadde bedt om fredsforhandlinger, og han trodde at de bare bløffet. Men tvert imot, mr.Churchill var i kamphumør og gikk offensivt til verks. Som bevis angrep han tyske flyplasser, jernbaner, stasjoner, havner og rustningsindustri med middelstore bombefly av typen Hampden, Blenheim, Wellington og Whitley. Han beordret også angrep på og ødela en stor del av Den franske flåte for å forhindre at den skulle falle i tyske eller italienske hender. Sistnevnte angrep skjedde allerede den 3. juli i Mers-el-Kebir, Oran. Hitler ga derfor ordre i juli til at Luftwaffe skulle overbevise England om at han også mente alvor. I hele juni hadde det ikke falt en eneste bombe på selve England, men fra juli av ble det satt inn voldsomme angrep fra Luftwaffes nye baser i Frankrike og Belgia, på shipping og havner som også ble minelagt i sine innseilinger, langs hele Kanalen. Angrepene varte fra den 10. juli til den 11.august og kostet Luftwaffe 364 fly. RAF tapte på samme tid 203 jagerfly, ca en ukes produksjon.

Den tyske Kriegsmarine mente at det ville bli veldig kostbart å krysse Kanalen med tropper og materiell så lenge RAF og Royal Navy fremdeles hadde stor slagkraft. I alle fall, mente de, måtte RAF nedkjempes først, og at dette var absolutt avgjørende for at invasjonen skulle kunne lykkes.

Göring hadde ved den tid allerede samlet ca. 2.700 fly for angrepet og ville svært gjerne vise hvor overlegent Luftwaffe var i forhold til RAF. Riktignok hadde tyskerne flere bombe- og stupbombefly enn britene, men i antall jagerfly var de nesten jevnbyrdige. Bortsett fra jagerfly var de engelske fly ikke så moderne som de tyske. Med sitt vanlige Großsprecherei mente Göring at han skulle slå ut RAF på 4 - 5 dager. Tyske admiraler og armé generaler trodde lite på slikt skryt, men sukket lettet over å få en utsettelse med invasjonen.

Da angrepene satte inn mot RAF, hadde Fighter Command 36 skvadroner Hurricane og 19 skvadroner Spitfire. Hver skvadron stilte med 12 fly i lufta og skulle ha ca.10 flygere og fly i reserve, men sistnevnte ble ikke alltid mulig etter større tap.

Det ble stort sett No. 11 Group i Fighter Command som måtte ta den hardeste støyten.

Air Vice Marshal Keith Park var sjef for Gruppen og hadde ansvar for forsvaret av Sørøst-England, inkludert London. Park var fra New Zealand, 48 år, og hadde vært jagerflyger på Vestfronten under første verdenskrig.

Det hadde vært spredte luftangrep tidligere på sommeren, men det virkelige “Slaget om Storbritannia” begynte for alvor den 13. august da tyskerne lanserte sin “Adler Tag” (Ørnedag), og det var det kraftigste angrep opp til den tid. Tyskerne sendte 1.400 fly for å bombe engelske baser for jagerfly og radaranlegg sørøst for London. Flyplassene Hawkinge, Biggin Hill, Manston, Kenley, og Lympne ble sterkest skadet. Radarstasjonen Ventnor på Isle of Wight ble slått ut for to dager.

Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly.

Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp.

Den 24. august var det ypperlig vær for Luftwaffe da de angrep Thameshafen, Rochester og Portsmouth Dockyards samt flyplassene North Weald, Hornchurch

og Manston. Under angrep på Thameshafen og Rochester, kom et tysk fly på avveie og slapp sin bombelast over Croydon flyplass som var grensen for London. Hitler ble rasende og Göring truet med at han ville stille Staffel lederen, Hauptmann Rubensdörffer, for krigsrett, men det ble ikke mulig da Lederen ble skutt ned av en Spitfire på hjemveien. Noen netter senere svarte RAF med å bombe Berlin med sine tomotors Vickers Whitley fly. Hitler ble rasende igjen, men forbød fremdeles angrep på London.

Angrepene fortsatte ut hele august, nå også på Liverpool og Merseyside fire netter i trekk. Flyplasser og radarstasjoner var viktige mål og fikk så store skader at det ble vurdert å flytte jagerskvadronene lenger inn i landet. Manston var slått ut i flere dager og måtte evakueres etter tap av personell og store skader. På Kenley ble tre hangarer lagt i grus og fikk flere fulltreffere på lagere, kontorer og brakker.

Ved utgangen av august hadde RAF Fighter Command tapt 338 Hurricanes og Spitfires, 104 skadd, derav mange på bakken. Luftwaffe tapte 255 bombere og jagere.

Jagerflystasjonene arbeidet ofte hele natten med å fylle igjen de verste bombekraterne, og stasjonssjefen kunne som regel morgenen etter melde at stasjonen igjen var operativ.

En typisk britisk jagerskvadron fløy 2 - 3 turer pr. dag og var i ildlinjen én måned før de ble trukket bakover til mindre hektisk område for “hvile”. Noen skvadroner opererte i ildlinjen under hele Battle of Britain.

I løpet av tiden 13. august - 6. september hadde flyplasser og radarstasjoner vært tyskernes hovedmål. Det hadde kostet dem 629 fly av ulike kategorier. England mistet i samme tidsrom 385, stort sett jagerfly.

Tidlig i september begynte mangel på flygere å gjøre seg gjeldende i Fighter Command. De senere måneder hadde 500 falt og 400 blitt hardt såret, og måtte erstattes. Det ble derfor lånt piloter fra Bomber Command og Fleet Air Arm, Royal Navy sitt flyvåpen. De fikk en kort trening med jagerfly, før de ble satt inn i kamp. Forøvrig hadde Fighter Command etter hvert fått hjelp av to polske og to tsjekkoslovakiske skvadroner samt hollandske, belgiske og franske piloter.

Tyskerne fikk litt av et sjokk da de ble angrepet av polske flygere fra No. 303 Squadron stasjonert på Northholt. De var uvanlige aggressive og hadde så mye å hevne. Det ble sagt at de visstnok skjøt ned ca.15 % av nedskutte tyske fly høsten 1940, men jeg tror ikke dette ble bevist. Mange polakker fløy også i andre RAF skvadroner. Det kom forøvrig mange nye piloter fra the Dominions etter hvert, og fra USA var det mange frivillige flygere som deltok i RAF. Mange norske flygere som hadde flyktet hjemmefra var fullt utdannet og krevde å få delta, men fikk ikke anledning til å være med foreløpig da de allerede holdt på med å bygge opp norske skvadroner i Canada for senere innsats i England.

Den 7. september hadde Hitler, etter gjentatte RAF bombeangrep på Tyskland, omsider approbert bombing av London, så Luftwaffe angrep med 400 fly på Woolwich Arsenal, East End Docks, Limehouse og Rotherhithe samt andre viktige mål flere dager i trekk. Luftwaffe hadde store tap, men de forårsaket også enorme branner på mange kilometers omkrets. Londons brannvesen gjorde en heltemodig innsats i bomberegnet. Slike angrep varte inntil midten av september, og fra da av la tyskerne om sin taktikk til å fordele angrepene også på mange andre mål. Da Luftwaffe konsentrerte sine angrep mere på London, var RAF Fighter Command langt nede etter store tap og ødeleggelser, så tyskernes nye taktikk ga RAF en gylden anledning til å reparere noe av de verste skadene på sine fly- og radarstasjoner, samt erstatte noe av tapt luft- og bakkepersonell, og ikke minst gi dem litt hvile om natten.

Den 13. september angrep Bomber Command Oostende og ødela ca. 80 tyske landgangsfartøyer. Den tiden gikk det ut invasjonsvarsel i flere områder av Sør-England.

Göring mente ved den tid at RAF var blitt så svekket at Luftwaffe kunne sette i gang med å bombe marinestasjoner og havner for handelsflåten i Kanalen ytterligere, som en forberedelse til invasjonen. Tyskerne lanserte stadig nye angrep, men engelske teknikere hadde allerede reparert de fleste radaranlegg, været var bra og ga RAF flygerne tid til å gå opp og møte tyskerne slik at de forstyrret deres angrep. I løpet av en ettermiddagen hadde tyskerne bare skadet to av sine mål, og det hadde kostet dem 45 fly. RAF tapte 13 fly, ytterligere en skuffende dag for Luftwaffe.

Biggin Hill sør for London hadde noen av de beste jagerskvadronene i den perioden og skjøt også ned flest fly, men stasjonen ble også angrepet flest ganger, opp til tre ganger om dagen.

Tyskerne angrep mest med Ju 87, Ju 88, He 111, Do 17, Me 109 og Me 110. RAF forsvarte seg med Hurricane, Spitfire og Defiant. Man regnet senere med at Hurricane skjøt ned 85% og Spitfire 15% av de tyske flyene. Noen ble også offer for luftskyts og sperreballonger. Ballongene kunne nå opp til 5.000 fots høyde og vernet noe mot lavangrep. Defiant egnet seg ikke som dagjager og ble satt inn som nattjager.

Også tyske fly stasjonert i Danmark og Norge tok del i angrepene på Nord- og Øst-England. Mange av dem ble vedlikeholdt av såkalte “nordmenn” på Kjeller Flyfabrikk.

De tyske flyene hadde kraftigere skyts og selvtettende bensintanker. Engelske fly hadde svakere skyts og ikke selvtettende bensintanker, en veldig stor ulempe.

De tyske dagangrepene ble ganske kostbare for Luftwaffe og dabbet av etter hvert, og snart gikk de mest over til nattbombing. Den 19. - 22. september ble industrisenteret Birmingham bombet om natten. I mørket kunne Luftwaffe tillate seg å fly litt lavere og med mindre hastighet, og det var derved mulig for dem å laste opp til ett tonn bomber pr. fly for bombing på slike avstander.

Man regner at the Battle of Britain varte til litt ut i oktober 1940. Luftwaffes tap opp til den tid var ca. 1.735 fly med mannskaper. RAF mistet 734 piloter og 915 jagerfly. RAF hadde hatt nok fly hele tiden , men hadde måttet låne piloter fra andre kommandoer og trent dem opp til jagerflygere.

Tyskland hadde satt som mål å knekke RAF, men ikke klart det. Tvert imot, England var nå sterkere i luften enn tidligere, og hadde således vunnet denne meget kritiske fase av luftkrigen, men det hadde vært på hengende håret. Churchill uttrykte det så fint allerede den 20. august da han reiste seg i Parlamentet og sa: “Takknemligheten fra alle hjem på vår øy, i vårt imperium, ja, i virkeligheten hele verden, går til de britiske og allierte flygere som til tross for alle odds og i dødlig fare, med sin nidkjærhet har snudd verdenskrigen.” Han avsluttet med å si: “Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few”. ( Aldri i menneskehetens krigshistorie har så mange skyldt så meget til så få).

Dette var en fin æresbevisning til Fighter Command og dens flygere, men “De få” kunne ikke ha lykkes uten hele RAF-organisasjonen og støtte fra millioner av vanlige borgere som besluttsomt kjempet for å bevare sin frihet og uavhengihet, også for dem som allerede hadde mistet sin.

Under den mest kritiske tiden, lå det skip klare for, om nødvendig, å kunne ta stats- og regjeringsoverhoder og andre VIP´s over til Canada. Blant dem var også H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav.

RAF hadde med nød og neppe slått tyskerne i luften og reddet Englands våpenære. De hadde også bevist at tyskerne ikke var uslåelige, men det hadde kostet 30.000 sivile livet og 50.000 var hardt skadet. Ca. 700.000 hus var skadet, derav en tredjepart totalskadd.

RAF Bomber- og Coastal Command hadde bombet tyske landgangsfartøyer i kanalhavner samt skip i kanaltrafikk ved enhver anledning, hvilket hadde påført RAF ytterligere tap på 998 mann, men omsider var det kommet så langt ut på høsten at Hitler måtte utsette invasjonen til neste vår.

I London overnattet mange i i undergrunnstasjonene, som lå dypt under gatenivå, men sikkert var det ikke. Under et angrep den 14. oktober slo en bombe gjennom gatelegemet og eksploderte i Balham undergrunnstasjon, sprengte hovedledninger som sendte strømmer av vann, kloakk, jord og stein ned på platformene og drepte 64 av de 680 som var der. Ellers gikk livet mye sin vante gang, arbeidet måtte passes.

I løpet av høsten ble flere flyfabrikker bombet, bl. a. Felton nær Bristol ble alvorlig skadet, Spitfire fabrikkene i Southampton ble midlertig slått ut og Westland Aircraft ved Yeovil ble skadet. Det ble også stadig utført flere og flere raids av Luftwaffe med jagerfly påmontert bomber.

Ved utgangen av oktober meldte britene at de siden 1. august hadde skutt ned 2.698 tyske fly, men senere korrigerte tall var 1.733. Tyskerne var ikke stort bedre. De meldte å ha skutt ned 3.058 engelske fly, men korrigerte tall viste 915. Etter de tyske tall å dømme, skulle det ikke ha vært et eneste jagerfly igjen i England ved den tid. Ikke rart at Luftwaffe flygerne ble noe motløse da de opplevde at RAF fremdeles bet fra seg like kraftig og målbevist.

Vi som bodde ute på landet slapp lett fra Blitz-bombingen, men alarmer gikk det veldig ofte, og iblant var det angrep på flyplasser og jernbanestasjoner i området.

== '''HØST OG VINTER I HONEYBOURNE''' ==

=== EN TRIST TID ===

Hjemme i Norge hadde det vært mye rot hele sommeren. Våre ynkelige politikere som hadde ført oss ut i krig og okkupasjon var nærmest handlingslammet den første tiden, men i september klarte 2 / 3 deler av Stortinget å avsette Kong Haakon, visstnok mot å få beholde taburetten sin, hvilken “dåd”. Noe senere på året ble alle politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal Samling ledet av Quisling.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte.

Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

En kveld var hele den norske gjengen invitert til aftens hos sognepresten, og det var jo en hyggelig avveksling. Vi følte at dette forpliktet og møtte senere til gudstjenete i kirken hans en gang eller to.

England kjempet virkelig med ryggen mot veggen, og som øynasjon var de nesten helt avhengig av forsyninger utenfra. Befolkningen ble derfor oppfordret til å levere inn alt som kunne nyttegjøres, som gamle aluminiumskjeler, stål- og jernskrap, ja, selv de mest kunstferdige smijernsporter og gjerder ble ofret. Gamle klær, skotøy, papir, kartonger, aviser, til og med gamle kjærlighetsbrever ble folk oppfordret til å samle inn. Skolebarn deltok med iver og lyst i innsamling av som kunne komme til nytte.

Iblant fór det en Spitfire på lavflyging over hodet på oss - hvilket prektig syn. Det inspirerte oss i den grad at vi samlet sammen en haug pund og sendte til Spitfire-fondet som var blitt startet blant norske i London. Lite ante jeg at jeg vel et år senere skulle være mekaniker på dette beundringsverdige flyet.

Den 17. august fikk jeg brevkort fra Det norske registreringskontoret hvor jeg ble beordret til - uten opphold - å melde meg personlig på Registreringskontoret,

St. George´s Hall, Westminster Bridge Road, London, for å registrere for militærtjeneste. Dagen etter fikk jeg brev om å glemme det hele og forbli hvor jeg var, og melde fra hvis jeg flyttet eller tok annet arbeid. Da jeg noe senere fikk tilbud om hyre med kokeriet “Southern Empress”, sa jeg fra til Charlie at jeg måtte til London for å ordne diverse papirer, så han ga meg fri noen dager.

Reisen med toget gikk greit og selvfølgelig tok jeg inn på Royal Hotel i Russell Square hvor det alltid bodde noen norske. Det var jo artig å oppleve London igjen, men hvordan verdensmetropolen hadde forandret seg. Der var satt opp lette bunkers som invasjonsforsvar i mange av de større gatekryss og gater og “Shelter” både her og der, slik at folk hadde noe å gå inn i for å beskytte seg mot splinter under luftangrep. På ledig plass var det bygget store vannreservoar for brannbilene.

Noen dager senere var jeg tilbake i Honeybourne hvor det lå brev til meg med beskjed om å vente på ordre om noe senere fremmøte i Liverpool for hvalfangsthyre. Registrering for militærtjeneste ble utsatt inntil videre.

Senere fikk jeg bekreftelse på at jeg var hyret på som leder for beinkverna. Jeg stusset litt over det da dette var en jobb jeg visste lite om, men reiste likevel ned til Liverpool den 24. september, som anmodet om pr. telegram. Jeg hadde adressen til min svoger Håkon Dahl, som bodde på Woodside Hotel, Birkenhead, så jeg tok inn der foreløpig. Det så ille ut mange steder i Liverpool og Birkenhead. Tyskerne hadde bombet fra det ble mørkt om kvelden til dagslys neste morgen den senere tid.

Noen steder hadde Luftwaffe sluppet ned luftminer i fallskjerm, et stort utyske på 2 ganger 8 fot , som blåste i stykker mesteparten av alt innenfor en radius på én km.

Dagen etter dro jeg ut til hvalkokeriet som lå i Bromborough Dock i Birkenhead for diverse reparasjoner. Det viste seg der at min mistanke var riktig. Det var visst en Ragnvald Myhre som var godt til års og hadde vært med som sjef for “beinkverna” i flere år som skulle ha jobben. Jeg spurte samtidig om der var andre jobber ledige for sesongen, men de beklaget, mannskapet var fulltallig. På samme tid ble et tysk fly utsatt for luftvernild så granatsplinter slo ned på dekket. Jeg var nysgjerrig og tok én opp, men slapp den fort, den var glovarm.

Jeg traff flere hyggelige karer ombord og spiste middag i messa der, deilig saltkjøtt og erter. På veien ut traff jeg på en type som spurte på en veldig frekk måte om jeg hadde betalt kontingenten til Sjømannsforbundet, hvis ikke, måtte jeg se til å dra meg i land. Man måtte visst bære medlemsmerket på jakkeslaget hele tiden for å bli godtatt av sånne ekle typer.

Derpå reiste jeg innom familien Adams, som jeg var blitt kjent med i Birkenhead i mai, og mens jeg var der gikk det flyalarm. Like etterpå begynte bombingen, og det var det verste jeg hadde opplevd inntil da. Noe så ubehagelig som å høre bombene hvine nærmere og nærmere, men også lettelsen ved å høre eller kjenne dem eksplodere i rimelig avstand.

Da det gikk “All Clear” et par timer senere, benyttet jeg anledningen til å hoppe på en trikk som gikk dit Håkon bodde. Vi måtte ta et beger på gjensynet, men så satte bombelevnet igang på nytt og så var det å finne seg et brukbart Air Raid Shelter, dvs. vern mot bomber. Det vi fant var ikke rare greiene, men bedre vern mot glass og andre splinter enn ingenting. I min naive nysjerrighet måtte jeg ut iblant for å se og opplevde å få se at et fly ble fanget opp av lyskastere, men luftvernet traff det ikke.

Det var et svare til bråk storparten av natta, og da det omsider gikk “All Clear”, gikk vi ut av Shelteret, og da var det så mange branner i byen at det var lyst som dagen. Det ble henimot kl 04.00 før vi krabbet til køys. Like etter ble vi vekket av at to soldater med gevær påplantet 18 toms bajonett, som ramlet inn og befalte oss å sjekke vår “Black out” (mørklegning). Håkon ble temmelig arg og sa at det måtte være overflødig da det var lyst som dagen ute med alle de kraftige branner som raste, men ordre var ordre. Vi fikk gardinene på plass etter å ha sverget litt over urimeligheten.

Samme natt ble et sukkerlager i Gourock, i nærheten av Glascow, truffet av bomber og tok fyr. Sukkeret smeltet og rant inn i et shelter og brente ihjel mange av dem som hadde søkt tilflukt der.

Dagen etter fikk jeg bekreftet at det var ikke jeg som hadde fått hyra, men en identisk navnbror. Jeg ble likevel i Liverpool et par dager og konstaterte bl.a. at de store ørner på toppen av tollbygget fremdeles sto der. Göring, sjefen for Luftwaffe, hadde nemlig sagt at de hadde riktignok aldri fløyet, men det skulle han sørge for. De sto fremdeles på sin plass da krigen var over.

Det ble sagt blant norske i Liverpool at Fl.K. “Salvestria” var blitt torpedert og senket den 27. juli. De fleste kokeriene var blitt satt i tankfart og kunne også ta stor dekkslast.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

En kveld vi lå og slappet av, gikk det flyalarm, men det gjorde det så ofte uten at vi ble bombet så ingen av oss enset det. Men denne gang ble det anderledes, for plutselig haglet det med brannbomber så det ble lyst som dagen. Jeg, sammen med noen andre i gjengen, løp opp gjennom frukthaven hvor det var en åpen grav vi kunne søke dekning i, men så langt kom vi ikke før vi hørte hylet fra flere sprengbomber som slo ned ca. 30 m fra oss på baksiden av gårdsbygningene. Det var så sølete der at jeg sto bare på føttene og med hendene mot bakken for ikke å skitne til mine fritidsklær, men da bombene kom riktig nær, la jeg meg pladask ned i søla. Det haglet med småstein og søle omkring oss da bombene eksploderte. Målet for angrepet var jernbanen G.W.R., mellom hovedbanen til London og industribyene lenger vest. Det ble nokså folksomt like etterpå . Stedets Air Raid Warden ,luftvernvakt, oppsøkte oss for å se om alt sto bra til. Det var riktig uhyggelig å se kyr og hester, noen sterkt skadet og andre som løp skrekkslagne omkring i blafringen av lyset fra brannbombene. Sett fra tyskernes side var det et godt resultat med fire bomber. To av dem sprengte jernbanen på hvert sitt sted, og to skadet banelegemet sterkt på to steder. Det fantes ikke luftvernskyts i området så den tyske flygeren hadde hatt god tid på seg til å gå lavt ned og slippe sine bomber i ro og fred. Reparasjonslag kom snart på plass og det tok ikke lange tiden før banen var i bruk igjen. Noen brannbomber var nesten like hele da de hadde gått dypt ned i søla. Riktignok hadde det vært luftangrep på en flyplass ved Camden Town, noe øst for oss noen ganger, men vi hadde ansett oss temmelig sikre i Honeybourne som ikke hadde spesielt viktige mål for bombing.

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Den 25. oktober angrep Italia England for første gang da de sendte 16 Fiat BR. 20 bombefly for å angripe Harwich, men engelsk vintervær kostet dem 3 fly og liten skade ble gjort. Fire dager senere gjorde de et kort angrep på Ramsgate med 15 bombefly eskortert av 73 Fiat CR. 42 jagere, uten at RAF fikk angrepet dem, men mange av bomberne ble skadet av luftvernild.

Atter en gang satte tyskerne London i brann med tusenvis av brannbomber. Brannvesenet kjempet bittert mot flammene, mens sprengbomber gjorde jobben ekstra ubehagelig og farefull. Sprengte vannledninger økte deres problemer ytterligere. Det frivillige brannvern gjorde også en beundringsverdig innsats med å bekjempe flammene. Noen branner kom helt ut av kontroll. Göring var yr av glede og ringte sin kone og skrøt av at nå står hele London i brann.

Etter krigen kom det frem at det tyske kodesystemet allerede hadde vært kjent på høyeste hold, og at Churchill samt flere i ledelsen visste at Coventry skulle bombes, men kunne ikke informere byen og derved gjøre det kjent for Tyskland at deres koder kunne tydes .

En kveld i midten av november, da jeg var på kino i Evesham sammen med budeia på Poden Farm, fikk jeg se på nyhetsfilmen at Flyvåpnet hadde åpnet treningsleir i Canada den 10. november med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef. Jeg ble veldig imponert - tenk at Flyvåpnet hadde klart å reise seg igjen etter nederlaget i Norge. Riiser-Larsen var polarflygeren og helten for alle som var bitt av flybasillen, dette var noe for meg. Samme kveld satte jeg meg ned og skrev søknad til Den Norske Militærmisjonen i London om å bli opptatt i Flyvåpnet. Jeg hadde i tidligere dager håpet å få tjenestegjøre i Flyvåpnet, men med bare folkeskole og et på landbruksskole som utdannelse hadde jeg små forhåpninger. Kanskje de kunne bruke meg i krig?

Det ble en lang og spennende ventetid, men jeg smurte meg med tålmodighet med tanke på at kontorene i London sikkert hadde mange saker å ta seg av. Bombing med branner og ødelagte kommunikasjoner kunne også ha ødelagt eller forsinket posten.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene.

Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Da jeg oppsøkte tannlege Anderson i Evesham for å få fikset på tennene mine, ble jeg kjent med at Mrs. Anderson underviste i en rekke instrumenter så jeg benyttet anledningen til å ta timer hos henne for å lære å spille litt på trekkspillet jeg hadde tatt med hjemmefra. Hun hadde også en elev som tilbød seg å oppbevare trekkspillet mitt i byen og la meg øve hjemme hos henne slik at jeg slapp å ta det med på sykkelen hver gang jeg tok timer. Jeg takket ja, men det ble forresten ikke så mye øving, fordi jentas far, soldat under forrige krig, var så pratesyk at det ble liten nytte av den tid jeg hadde avsatt til øving. Jeg hadde anskaffet meg en tråsykkel som jeg hadde mye nytte av og brukte den ofte i stedet for toget. Som vanlig i England på den tiden, hadde lykten min blitt rappet, og så ble jeg en kveld tatt på veien hjem for å sykle uten lys. Det var så klart månelys så jeg så ingen behov for lykt på sykkelen, men vår politivenn, mr. Price, på patrulje stoppet meg, og han var av en annen mening. Det resulterte i at han noen dager senere oppsøkte meg og overleverte følgende skriv som var holdt i en meget høytidelig form:

at the Parish of Badsey in the

You are therefore hereby summoned to appear before the Court of

Det er nå blitt kjent at Air Chief Marshal, Sir Dowding, som førte RAF frem til seier under Battle of Britain, den 24. november ble fratatt stillingen som sjef for Fighter Command. Han fikk vite det via en telefonbeskjed. Frabeordringen skjedde på en unødvendig sårende måte, uten æresbevisninger av noen art.

I dag står det en fin statue av ham foran THE ROYAL AIR FORCE CHURCH OF ST. CLEMENT DANES i Holborn, London, men den heder fikk han aldri oppleve. Utakk er verdens lønn.

Nevnte kirke er blitt besøkt flere ganger av veteranforeningen vår, RAFA, og er meget spesiell. Den viser tydelig at det er en RAF kirke. Gulvet er dekket med alle de skvadronemblemer som tok del i siste verdenskrig, deriblant de norske skvadronene Nos. 330, 331, 332 og 333. Jeg fant også min gamle kjenning 66 Sqd. der. Det er også mange fine gaver der fra de land som deltok sammen med RAF, bl.a. et imponerende pipeorgel fra USA og en vakker døpefont fra Norge.

På den tiden fikk vi rede på at Det norske senteret i London, St. George´s Hall hadde blitt truffet av bomber og ødelagt. En del av Ivars saker som var blitt lagret der gikk tapt, men bibelen han hadde fått med hjemmefra fikk han tilbake uskadet.

I midten av desember ble County Hotel, Upper Woburn Place, og Tavistock House like ved, åpnet som sjømanns- og legesenter for norske sjøfolk.

=== JUL I HONEYBOURNE ===

Den 29 desember ble London atter brannbombet av 250 tyske fly som laget noen enorme branner. Det ble sagt i avisene at brannvesenet pøste på så mye vann at Thames ble nesten tørrlagt, og at brannene var så kraftige at vannet for det meste fordampet før det traff flammene. Avisene skrev også at det hadde vært omtrent 1.600 branner samtidig. og at det gikk verst ut over City.

Nyttårsaften ble også feiret på stampuben vår under noe laber stemning. Storparten av året hadde vært en eneste stor og lang ulykke, spesielt for Vest-Europa, men vi satte vår lit til at det kommende år skulle bli bedre, selv om vi visste at mulighetene var mikroskopiske. Riktignok var nyhetene fra kamper mot italienerne i Nord-Afrika oppmuntrende, men det telte liksom ikke da italienerne var lite hjertet til å kjempe for Mussolini og hans bande; og derfor lett lot seg ta til fange. Et eksempel var et slag i Etiopia hvor resultatet hadde blitt 67 falne italienere, 10.000 fanger og en masse krigsmateriell.

Da Italia gikk med i krigen på tysk side, kom det britiske herredømme i Middelhavet og Afrika i en veldig farefull stilling. Churchill betegnet det som den mørkeste periode i Storbritannias historie. De hadde altfor små styrker ved Mersa Matruh til å beskytte Egypt og Suezkanalen, mens Italia hadde store styrker i Libya og Øst-Afrika. De hadde også en kraftig flåte i Middelhavet, til stort hinder for britiske forsyninger som derfor måtte gå via Sør-Afrika. I forsvaret av Egypt og den viktige Suez-kanalen hadde 50.000 briter 200.000 godt utstyrte italienere mot seg. Det italienske flyvåpen var også godt utstyrt og hadde flygere med god trening og kamperfaring fra borgerkrigen i Spania.

GODT NYTT ÅR TIL GJENGEN OG MEG SELV !

== '''1941''' ==

En avis nevnte at i året som gikk var tapene pr. luftangrep på England i gjennomsnitt ca. 1.000 mennesker, 6.000 skadde og 10.000 husløse. Samme avis skrev om en pike som var blitt gravd frem av ruinene 108 timer etter angrepet på London den 29. desember.

Den 6. januar tok jeg toget til Evesham for å møte i retten for mine lovbrudd, og der ble jeg bedt om å sitte ned i rettsalen inntil min sak kom opp. Det var noe merkelig at alle de anklagede fikk være tilstede under de øvrige rettsaker, men du verden for en underholdning. Her passerte klager for ekteskapsbrudd, oppsetsighet mot arbeidsgiver, tyverier, svindel med rasjoner, foul language in front of ladies, etc.. Tiden gikk fort inntil jeg ble ropt opp, fikk anklagen lest opp og spurt om hva jeg hadde å si til mitt forsvar. Jeg kunne bare opplyse at sykkelturen fant sted en veldig månelys kveld og at de dempede lykter, som nå var påbudt, neppe ville vært synlige under slike forhold. Dommeren var forsåvidt enig i det, men det var likevel brudd på gjeldende paragrafer, og at han derfor måtte ilegge meg en bot på 15 sh. for dette. Dommeren ga meg også noen faderlige formaninger om faren ved å sykle uten lykter og uttrykte håp om ikke å se meg igjen i rettssalen. Jeg betalte min bot, men etter dette fikk jeg ikke være tilhører under resten av sakene som skulle opp for retten.

Det var nå blitt kaldere i været og iblant litt snø, men Charlie sørget alltid for å holde et bål gående slik at vi kunne varme oss i spisepausen. Under ryddearbeidet ble det mye småkvist og annet rusk som måtte fjernes, og da var det jo enklest å brenne det opp. Grovere stammer og grener gikk til peisved et eller annet sted.

Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

I mørkningen samme dag gikk det flyalarm, men jeg har aldri følt meg mer likeglad i fare som da. Alle sykesøstrene tok på seg stålhjelm og hjalp dem som kunne gå, ned i kjelleren, men vi sengeliggende fikk bli der vi var. Sykehuset var på to etasjer med en sal for menn i 1. etasje og en sal for kvinner i 2. etasje. Pleierskene ville endelig vite hvor jeg kom fra da jeg snakket et fremmed språk mens de maste på meg at jeg skulle våkne opp etter narkosen. Jeg fortalte dem det og ble deres favorittpasient fra da av ifølge mrs. Onions. Den synlige del av såret var mye større enn jeg hadde sett dem i Norge og utenpå ble det holdt sammen med små stålklips.

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.

Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.

Den tok seg imidlertid opp igjen to dager senere da det kom melding at enheter fra Royal Navy hadde senket Tysklands stolthet, slagskipet “Bismarck”. Storparten av mannskapet gikk med til bunns, kun 110 mann overlevde. Tyske u-båter som nærmet seg kampsonen, gjorde det for risikabelt å redde flere. Hele sjøslaget kostet 3.500 britiske og tyske liv. Under slaget deltok 48 britiske skip, deriblant slagskip, kryssere og destroyere samt et hangarskipet HMS “Arc Royal” med Swordfish torpedofly ombord, sammen med Catalina observasjonsfly. Et Swordfish fly hadde truffet roret på “Bismarck” med én torpedo og beseglet dets skjebne. Uten kontroll over rorene ble skipet utsatt for en drepende ild fra Royal Navy.

== '''I FLYVÅPNET''' ==

Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

103 mann foran meg. Vi hadde en hyggelig prat om mangt og meget og da jeg gikk ut fra kontoret med rekvisisjon for uniform med tilbehør, samt en ukelønn på 5 pund, følte jeg meg som verdens viktigste og heldigste person. Hvis Flyvåpnet var bemannet med sånne karer, kunne jeg se fremtiden rolig i møte, selv om nyhetene om dagen var aldri så dårlige. Tenk at mine drømmer om å få komme inn i Flyvåpnet skulle få gå i oppfyllelse så kvikt.

Jeg fikk senere høre at Løytnanten ga alle nye rekrutter en hjertelig velkomst og at han gikk under navnet “Shanghai-Olsen”, og jeg må si han bar sitt tilleggsnavn med rette i en veldig positiv betydning. Han døde dessverre av kreft senere under krigen.

Det første jeg gjorde var å gå ned til Horn & Brothers i City med rekvisisjon for diverse effekter for Flyvåpnets uniform, som sko, strømper, undertøy, skjorter og slips samt mansjettknapper etc., og så var alt klart for å kunne kle meg i “Kongens klær”. Jeg var sammen med Terjesen, en kar fra Narvik, som var ute i samme ærend.

Vi gikk stolte ut fra Norway House i våre nye uniformer, men skrekk og gru, der sto general Fleischer og kommandørkaptein Riiser-Larsen, og vi som ikke engang hadde lært å hilse på militært vis. Til tross våre noe famlende måte å hilse på, fikk vi en hyggelig prat med de to hedersmenn. Fleischer, tidligere sjef for 6.Divisjon og helten fra Narvik, var nå sjef for Den norske Hær under oppbygging i Skottland. Riiser-Larsen var min store helt fra før krigen, som flyger, luftskipsfører, polfarer og pioner i norsk luftfart, og nå var han sjef for Hærens og Marinens flyvåpen. Etter møtet med de to offiserene glemte jeg alt jeg hadde hørt om barske,sinte, bjeffende befal offiserer.

Kaptein Hertzberg ved Militærmisjonen, som hadde observert vår mangel på militær oppførsel, ba oss være med inn på sitt kontor og der fikk vi en kort innføring i hilseplikten og hvordan den skulle utføres. Det var sikkert den korteste norske rekruttskole noen har fått. Kapteinen fløy senere i RAF og falt dessverre i luftkamp den 2. januar 1942. I løpet av krigen falt også hans far og en bror.

Med beskjed om å melde meg hver uke for eventuelle nye ordre, slo jeg meg ned i Russell Square hvor jeg var godt kjent fra tidligere opphold i London. Da det ennå ikke var gått i orden med samlingssted for personellet, kunne vi bo hvor som helst i rimelig nærhet , bare vi holdt Rekrutteringskontoret informert om vår adresse. Jeg traff flere nye rekrutter og hadde en hyggelig og interessant tid sammen med dem. Storparten av oss bodde i området Russell Square og med 5 pund i uken kunne man leve romslig, særlig de av oss som var godt kjent i London.

Med det norske sjømannshotellet, County Hotel, samt andre mer eller mindre fastboende omkring, var det blitt litt av et norskt miljø i området. Det ble god tid til å besøke British Museum igjen samt mange nye steder i verdensmetropolen. Da jeg nå var blitt en del kjent i London og klarte meg bedre i engelsk, var jeg iblant guide for mange av nykommerne. Noen ganger kjørte vi bare rundt med buss og trikker på måfå og ble etter hvert godt kjent i flere deler av London.

Jeg nøt livet stort de første ukene i Flyvåpnet, men regnet med at dette kunne det bli en forandring på når som helst. Jeg fikk tak i bedre lærebøker i engelsk og leste flittig samt fulgte godt med i flere av Londons aviser.

Som frivillig soldat i Flyvåpnet underlagt RAF, var jeg nå i tropper under både Det norske og Det britiske flagg, Union Jack, så fra nå av ville jeg nok ha svært liten innflydelse på min egen fremtid.

Da jeg hadde fartet omkring noen uker, fikk jeg ordre om å møte på Flyvåpnenes Felleskommando, FFK, i Kingston House, Princes Gate ved Hyde Park. Der fikk jeg ordre om å møte på The Grange, Grange Road, i distriktet Highgate, nord i London. Løytnant Mathisen og fenrik Furøy, henholdsvis sjef og nestsjef, ledet virksomheten på The Grange. En hvalbåtstuert med to hjelpegutter bestyrte kjøkkenet. Eiendommen besto av en stor villa med tilsvarende have som i fredstid hadde tilhørt en rumensk oljekonge, riktig et herskapelig sted å bo. Villaen var rekvirert av Den engelske stat og leiet ut til Norge. Her fikk vi en lettere rekruttskole drevet av begge sjefene og noe senere også en sersjant som het Bolstad og hadde sin bakgrunn i Hæren hjemmefra. Han falt forøvrig under kampene på Svalbard året etter.

Begge sjefene var navigatører, ble senere utdannet til flygere og begge overlevde krigen. Det ble ganske snart utarbeidet vaktsystem for the Grange og Olney like ved, hvor Flyvåpnet hadde kleslager og lagret våre private effekter. Etter en tid uten våpen, fikk vi tildelt nye Winchester-rifler. Mye av tiden ble brukt til rekruttskole og undervisning i militære fag samt engelsk og noe havearbeid for å holde den fine haven i orden. Når vi hadde frivakt måtte vi være i hus innen kl.22.30, men det var lett å få perm så vi hadde det greit.

Det kom stadig nye rekrutter til, storparten av dem hjemmefra etter å ha flyktet over Nordsjøen, og de hadde mye interessant å fortelle om forholdene i Norge. Noen hadde også reist nesten hele verden rundt via Sverige, Russland og India hvor de fortsatte med båt til Canada eller England. De var en veldig uensartet samling m.h.t. alder, bakgrunn etc., men alle hadde en felles tanke, de ville kjempe for et fritt Norge.

Den 22. juni 1941, gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Felttoget var kodet “Barbarossa” og hadde vært planlagt satt den 17 mai, men krigene på Balkan hadde forsinket det hele fem uker. Da det plutselig braket løs, var russerne helt uforberedt til tross for alle advarsler fra mange ulike hold, noe som Stalin fullstendig ignorerte og sa det var en kapitalistisk sammensvergelse for i dra USSR inn i krigen.

Riktig nok hadde Stalin kvelden før angrepet advart troppene i Vest-Russland at de sto foran en umiddelbar aggresjon og deretter var han gått til sengs, men meldingen ble forsinket i deres omstendige kommunikasjonssystem, og nådde ikke frem i tide.

Tyskerne angrep kl. 03.15 den 3.500 km lange fronten med full styrke, dvs. 3,6 millioner soldater med sitt krigsmaskineri, men selv brølet fra varmkjøring av et par tusen tanks og fly skapte ingen uro på den russiske siden. Luftwaffe hadde tapt 20 % av sine fly i året før, men var nå bygget opp igjen til full styrke. I tillegg fikk tyskerne litt senere hjelp av 37 divisjoner fra Finland, Italia, Spania, Romania, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Hitler regnet med at Tyskland ville beseire USSR på tre uker. De russiske flyene var parkert i rekke og rad på flyplassene like bak fronten, og ble lette offer for tyske fly som ødela 1.811 fly på bakken eller i luften den første dagen. Et av de tyske flygeressene,Johannes Steinhoff med 176 luftseire, sa det hadde vært som å skyte ender. Med store knipetang angrep lyktes det tyskerne å ta enorme mengder russiske fanger og forsyninger. SS Sonderkommando og Gestapo fulgte etter og myrdet ned for fote politiske kommisærer, partisaner og jøder.

Finland ønsket revansje mot russerne for Vinterkrigen og allierte seg med Tyskland.

Min første reaksjon var: Fine greier, den røde diktator hadde jo gratulert Hitler så hjertelig med vellykket felttog i Norge, dette var tilpass for ham. Men etter noen ukers krig med kjempetap på russisk side, ble Roosevelt og Churchill bekymret for at Sovjet kanskje måtte kapitulere og derved gjøre aksemaktene ennå sterkere. Hovedmålet var jo å slå Nazi-Tyskland, så både USA og England begynte å sende våpenhjelp til Sovjet . Til og med den kritiske kommunistavisen “Daily Worker” som ble stengt i januar fikk komme ut igjen. Da det tyske angrepet ble kjent i Moskva, falt Stalin helt sammen. Han hadde hatt møte med Beria og Molotov for å slutte fred med Hitler ved å avstå mye av Ukraina, Hvite-Russland og de Baltiske Stater. De andre to sa tvert nei!

Det tok Stalin 12 dager å komme såpass til hektene at han kunne tale til sitt folk.

Da jeg hadde vært på The Grange tre uker , fikk jeg beskjed om å melde meg på Forsvarsdepartementets Etterretningskontor, FD/E, hvor jeg skulle vikariere for en som var på “ferie”. Det het gjerne det når noen var på oppdrag hjemme i Norge.

Arbeidet besto bl.a. i å rette spionrapporter som var mangfoldiggjort og iblant som ordonans mellom FD/E og Admirality hvor Royal Navy hadde sitt hovedkvarter. Marinens hovedkvarter holdt også til i det samme bygget. Jeg fikk de strengeste ordre om forsiktighet. Det var ganske spennende å lære litt om hvordan spioner opererte hjemme i Norge, men slike ting måtte jeg ikke snakke om dengang. På trikker, busser, tog etc. ble folk med hjelp av plakater minnet om ikke å snakke om tjenestesaker, det kunne være spioner over alt og uforsiktig snakk kunne koste liv.

Ved FD/E fikk jeg høre mye nytt om det som foregikk i England, og det viktigste for meg var alt det som hadde med fly å gjøre. Noe av det mest interessante var nyhetene om at Den første norske Sjøflyvingen, fra Marinens Flyvåpen, var kommet over fra Canada og hadde vært under oppbygging på Island siden den 25. april 1941. Vingen var blitt registrert i Royal Air Force som No.330 (Norwegian) Squadron og skulle høre inn under Coastal Command (Kystkommandoen). Skvadronen skulle deles inn i 3 Flights, en på hver av Fossvogur ved Reykjavik, Akureyri og Budareyri. De skulle bruke enmotors flottørfly av typen Northrop, som tidligere var blitt bestilt for bruk i Norge, men hadde nå blitt levert til Little Norway i Canada og senere skipet til Island. Fly og tilhørende materiell var kommet vel frem, og etter montering, prøveflyging og trening, ble skvadronen operativ den 23. juni. Det var nok et slit å drive med fly under de barske værforhold som hersker på Island.

Tidlig på sommeren kom også personell for Den første norske jagerving fra Hærens Flyvåpen over fra Canada til England og ble etter hvert samlet på Catterick RAF Station i Yorkshire. Der var den blitt registrert i Royal Air Force den 21. juli som No. 331 (N) Squadron med skvadronbokstavene FN.

Kort tid etter at jeg var ferdig ved FD/E, ble flere av oss gjort klare for tjeneste ved flyskvadron, da Jagervingen trengte mer personell. Den jeg husker best, av dem som holdt timer med oss, var dr. Larsen som var utdannet i Quebec og hadde tjenestegjort i Frankrike under krigen 1939 - 40. Han beskrev krig som det helvete de er, og han snakket av erfaring, en av tilhørerne besvimte. Så måtte vi få identifikasjons-brikke på oss. Den var laget av asbest og hadde opplysninger om nummer,navn og nasjonalitet samt blodtype. De var festet rundt halsen med snor og dobbelt, slik at nedre del kunne brytes av og sendes Det Røde Kors. Den andre delen skulle følge den falne. Neste steg i forberedelsene var å få injeksjon mot stivkrampe eller granatsjokk, tyfus etc., og det var litt av en tortur da hele kroppen ble øm og sår etter slike sprøyter.

Da det var overskudd på flygere, ble noen postet til engelske skvadroner. Enkelte av dem ved skvadronen hadde allerede tjenestegjort en tid i RAF og fått en del operativ erfaring.

Major Odd Bull var skvadronens sjef og ble opplært i engelsk skvadronledelse av den engelske Squadron Leader Cole. Løytnant Barkald var teknisk sjef, assistert av 5 tekniske offiserer, samt sersjanter av de ulike fagkategorier. Bakkepersonellet ble også tildelt noen rådgivere fra RAF for å bistå skvadronen med å lære RAF metoder og rutiner.

Tiden på Catterick gikk veldig fort . Bare det å få være i nærheten av fly var en opplevelse, selv om vi for det meste ble satt til å vaske dem. Den tekniske tjenesten gikk ikke så bra, og ved nærmere sjekk av loggpapirer, viste det seg at polske flygere hadd brukt flyene under Battle of Britain året før. De var temmelig nedkjørte og fra teknisk hold satte de tommelen ned og ba pent om å få bedre fly. Flyverne hadde allerede hatt et havari pga. lekkasje i kjølesystemet og var helt enige. De fremla saken for sjefene, Squadron Leader Cole og major Bull, som sendte saken videre til rette instans. Det tok ikke lang tid før det kom nye Hurricane Mk. II B fly, og fra da av gikk den tekniske tjenesten og flygingen mye bedre.

Den nye flytypen hadde forøvrig Rolls Royce Merlin XX motor på 1460 hk og med toppfart på 550 km / t. Bevæpningen var 12 Browning maskingeværer kaliber .303”, 6 i hver ving..

Det ble anledning til et par turer til Darlington som var en pen liten by hvor vi vakte en viss oppmerksomhet, da vi var de første nordmenn de så i flyvåpnets uniform. De var overrasket over at de kunne snakke med oss på engelsk. De hadde møtt polakker tidligere og da hadde det vært store språkproblemer.

Som et velferdstiltak fikk vi en tur til Richmond hvor vi ble orientert om flere av de minnesmerker og ruiner som var å se der. Norske vikinger hadde også hatt sin tid i denne del av England. Ellers husker jeg svært lite om den korte tiden på Catterich, bortsett fra at vi etter hvert fant kostholdet i RAF ganske brukbart. En nordmann som skulle være høflig og rose den fine tea han fikk til frokost, fikk til svar: ” It is coffee you fool !” (det er kaffe, din tulling.) Kaffen ble visstnok laget av kaffeekstrakt blandet med kokende vann og varm melk og minnet lite om kaffe vi var vant med.

Det hendte forøvrig et uhell da noen av sersjantene øvde seg i pistolskyting i en skog like ved. Det smalt lystelig inntil noe tungt ramlet i bakken. Det viste seg at de hadde truffet en av de store “bryggerigampene” som gikk på beite der. Karene fikk tak i spader og grov hesten ned og dekket over med torv og løvkvister. Personell fra332 skvadronen som kom dit 5 mnd. senere, fortalte at bonden visstnok gikk og lette etter hesten sin fremdeles.

Det var tidt og ofte oppstillinger, og det gikk ikke alltid så greit. Jeg husker krølltoppen Bård Borge som alltid hadde båtlua litt for mye på snei. Major Bull skulle rette på dette og trykte lua vel ned på hodet hans, men lua spratt opp igjen og Bullærn, som vi kalte sjefen vår, ble rød i fjeset, temmelig irritert og måtte gi opp forsøket. Etter nesten to uker på stedet skulle skvadronen flyttes nordover for videre trening og settes inn i mer aktiv tjeneste. Så var det å pakke igjen og gjøre seg klar for et par døgns togreise.

=== RAF STATION CASTLETOWN ===

CAITHNESS

Den 22. august marsjerte vi i samlet tropp med full oppakning til jernbanestasjonen Catterick. Jeg husker jeg hadde fylt feltflaska med brus for å kunne stille tørsten underveis, men det gikk ikke etter hensikten. Feltflaska ble ristet under marsen og med kullsyre i brusen kom storparten ut gjennom korken og nedover høyre ben som ble klissvått. Avreisen gikk greit da ingen av oss hadde rukket å stifte noen bekjentskaper under den korte tiden på stedet, og det tok ikke lang tid før vi var plassert på toget som tøffet i vei med lokomotiv drevet med gammeldags kullfyring. Toget stoppet ved noen stasjoner, og iblant dukket det opp damer med te og gode smørbrød, så reiselederen hadde dårlig avsetning på reiseprovianten. Vi klarte å finne oss et brukbart sted for å sove og var rimelig uthvilt neste morgen. Det ble en slags frokost, men atter hadde toget lange opphold ved noen stasjoner og skottene viste seg særs spandable med tea and sandwiches. Vi var enige om at nå hadde historiene om gjerrige skotter fått en alvorlig knekk. I løpet av reisen kjørte toget over The Forth Bridge, en prektig jernbanebro på ca. 2,5 kilometer. Ca. 7.000 mann hadde arbeidet døgnet rundt i 7 år for å bygge den. Broen spenner over Firth of Forth, en stor bukt på Skottlands østkyst hvor elven Forth munner ut, og den ble åpnet i mars1890.

Jeg burde nok ha meldt meg inn i Marinen med norske mannskaper og høy standard i bysse og messe. Dette ville nok bli en lang krig uansett om den bare varte noen måneder. Vi så alle frem til å flytte videre snarest mulig i håp om å få det bedre.

Stasjonens kantine og landsbyens kafé ble vår redning når det var for ille i messa.

Etter en rekke klager bedret forholdene seg litt da dr. Larsen hadde ristet opp i noe av elendigheten, eller kanskje var vår kvalitetssans allerede svekket? Det var forøvrig en messe til på stasjonen. Den lå oppe i et skogholt og var av langt bedre kvalitet og åpen nesten hele døgnet. Den ble brukt for nattvakter etc., så vi fikk iblant spise der.

Da jeg ved den tid klarte meg relativt bra i engelsk, ble jeg satt til å betjene telefonen på Flight Dispersal hvor flygerne holdt til om dagen. En gang satt jeg storparten av dagen uten å få avløsning til å spise så jeg beklaget meg til løytnant Brakald som var vår sjef og da ble det orden på sakene. Han ga meg et pund av sine egne penger og sa jeg kunne ta fri resten av dagen, reise til Thurso og spise meg en god middag. Nevnte løytnant, senere major, var et særs fint menneske hvilket jeg merket meg flere ganger senere under krigen.

På veien til Thurso møtte jeg Knut som uventet kom opp fra Dumfries for å besøke meg, og det passet jo bra. Vi hadde ikke sett hverandre på over et år og hadde en fin kveld i byen for min uventede kapital. På samme tid var oberstløytnant Øen på besøk, og dagen etter kom han innom kontoret hvor jeg hadde vakt. Han var veldig interessert i å høre om forholdene i Hæren, så han og Knut hadde en riktig lang prat om emnet. Jeg husker Knut var så forundret over at en såvidt høy offiser slo av en hyggelig prat med en menig soldat.

Nå var Bjarne Øen noe spesielt. Han hadde kommet hjemmefra som kaptein og vært mye av drivkraften til å starte et norsk flyvåpen utenfor Norge. Først hadde han prøvd i Frankrike, men det hele falt i fisk da landet ble overrent av tyskerne . Så hadde han prøvd i England, men de hadde på den tid så altfor god bruk for egne flystasjoner og fly, men Øen ga ikke opp for det. Han skulle gi norsk flypersonell en mulighet til å delta i kampen mot Nazi-Tyskland.

I Canada fikk han napp og fikk bruke en flyplass ved Toronto. Stasjonen ble bygget opp i en fart og åpnet formelt med stor parade den 10. november 1940, som “Little Norway,” av kommandørkaptein Riiser-Larsen og major Øen med en rekke norske og canadiske gjester tilstede. Senere kom kaptein Ole Reistad fra Norge via Sovjet og overtok som sjef for utdanning. Vi som var tilknyttet Flyvåpnet under krigen, er Canada evig takknemlig for at de ga vår våpengren et hjem da det røynet på.

BBC meldte den 15. september at alle italienske kolonier i Sentral-Afrika nå var blitt erobret av de allierte. Sjøfolka var lettet over at shippingleden gjennom Det indiske hav, Adengulfen og Rødehavet var blitt mindre farefull. Italienerne var ikke særlig motiverte for Mussolinis stormannsgalskap og krig, og de kjemper tilsvarende dårlig. For oss var det, etter nesten bare nederlag, likevel oppmuntrende nyheter, og mengdene av fanger og krigsmateriell skulle være enorme. Mussolini håpet visst nå på alliert seier da det var den eneste måten han kunne få igjen sine kolonier, trodde han. Italienske krigsfanger ble vurdert å være så ufarlige at de gikk løse i England, bare merket med en brun rute foran og bak på uniformen. De virket blide og fornøyde og gjorde en bra innsats i det engelske jordbruket. Senere jobbet en gruppe også på Orknøyene, hvor de som gode katolikker bygget et vakkert lite kapell.

=== RAF STATION SKEABRAE ===

Skvadronen hadde fremdeles våre nye Hurricanes Mk.II B som vi ble tildelt på Catterick, men her var det et svare til styr å holde orden på dem utendørs når det blåste som verst. Det kom ofte stormvarsel over høytaleren, så flyene måtte være vel fortøyd til marken nesten til enhver tid. Det kunne enkelte ganger ta 10 - 15 mann for å flytte et fly under slike forhold. Dette ble noe mindre problematisk senere da skvadronen gradvis skiftet ut Hurricane med Spitfire Mk.II som var noe mindre, men også tyngere i forhold til størelsen. Vi ble advart at at det kunne forekomme stormer på opptil 260 km / t, vind på 60 km / t var ikke uvanlig.

Første tiden var jeg telefonvakt på A Flight og lærte etter hvert inndelingen av RAF som besto av Fighter-, Bomber-, Coastal- og Training Command samt Army Cooperation. Fighter Command var delt inn i No. 10, 11, 12, 13 and 14 Group regnet fra Cornwall i sør til Skottland med Orknøyene i nord. Catterick tilhørte No. 12 Group, Castletown og Skeabrae No. 14 Group.

En komplett skvadron skal til enhver tid kunne stille 12 fly i luften og ha inntil 24 fly totalt med 24 piloter samt 180 offiserer, befal og menige. En skvadron er delt i A- og B Flight samt vedlikeholdslag som holder til i hangar.

Etter litt mas lot fenrik Unhammer meg ta del i arbeid på flyene ute på A Flight, og det var jo mer enn interessant. Jeg ble dermed klassifisert som ACH. dvs. Aircraft Hand. I håp om å få komme på engelsk skole for flymekanikere, pugget jeg engelsk og flylitteratur ved enhver anledning.

Det var forøvrig en flystasjon til på Orknøyene, RAF Station Hatston, men vi hadde liten kontakt med den. Royal Navy brukte den visst for sine fly, bl.a. Swordfish, Skua, Barakuda, Bristol Baufort og Lockheed Hudson. Det gikk rute med fly av typen D.H. 84, Dragon, mellom Orknøyene og Wick i Nord-Skottland, men regulariteten var ikke helt bra pga. barske værforhold.

Stasjonen satte også i gang kurs i engelsk og tysk og jeg tok del i begge to.

Det ryktes at den norske destroyeren “Bath” gikk ned i august i kamp med ubåter i Atlanterhavet, og at tre norske kokerier og mange hvalbåter ble kapret av en tysk hjelpekrysser i Antarktis sist januar.

Det var bare én landsby i nærheten av oss, den het Dounby og hadde pub. Det tok ikke lang tid før noen av oss sporet den opp, og kom i kontakt med noen fra den lokale befolkning og det var jo interessant. De fortalte bl.a. at det var et stort innslag av fremmede i øyriket i anledning en rekke byggeprosjekter.

Iblant spleiset vi på et fat øl, trillet det hjem fra Dounby i mørket og skjulte det under bordet, ullteppet som hang ned fra bordet dekket det hele. Dette var en bedre løsning enn at alle mann fra brakka måtte slite seg gjennom regn- og snøstorm til puben. Slike brakkelag førte også til at vi ble bedre kjent med hverandre i en hyggeligere stemning rent generelt. Noen hadde den merkelige vanen at de tømte “brannbøtta”, tappet ølet i den og varmet det opp med ildrakeren rødgløende rett ut fra ovnen. Noen droppet sågar sigarettaske opp i ølet, visstnok for å bedre styrken på det.

Vi måtte være på vakt mot inspeksjon av daghavende offiser, vanligvis norsk, og som tok sine runder en gang iblant, men jeg tror de fleste av dem ville ha unt oss denne lille glede i ødemarken hvis de hadde tatt oss på fersk gjerning.

Vi knyttet mange hyggelige bekjentskaper på puben i Dounby. En av dem var George, som snakket noe norsk, og iblant besøkte oss på brakka. Noen hevdet at de nedstammet fra vikingene og de var veldig gjestfrie. Vi ble også fortalt at Øyriket produserte en utsøkt maltwhisky med navn “Highland Park”. Det fantes visstnok også en bevegelse på Orknøyene som arbeidet for å føre øyene tilbake til Norge. Vi fikk virkelig følelsen av at vi hadde truffet frendefolk i vest.

Det ble også utfart til Kirkwall iblant, men i forbindelse med flåtebasen krydde det av marinegaster i byen, så konkurransen om damene ble ganske hard. Byen hadde jo bare vel 5.000 innbyggere, men da nordmenn var et nytt innslag i byen, ble vi etter hvert nokså populære og klarte oss bra. Men jeg kan ikke huske at noen av gjengen stiftet noe varig bekjentskap der.

Arthur Ugland og jeg tok opp jogging, eller løping som det het den gang, om kveldene som ekstra trening, men de hardeste haglskurene tvang oss iblant til å søke ly i en eller annen veigrøft til det verste var over. Noen ganger dro vi til Stromness på sykkel, og der ble vi iblant invitert til å ta del i religiøse møter eller lignende, som vi takket ja til. Jeg må tilstå at det var tea and sandwhiches som fristet mest, og iblant kunne vi også bli kjent med en eller annen fager ungmø der.

Den 22. september ble skvadronen vår både dag- og nattoperativ. Litt av en merkedag, nå er vi virkelig med i krigen sammen med RAF. Norge hadde nå to operative skvadroner i krigstjeneste under ett år etter at treningsleiren i Toronto ble åpnet. Det var ikke dårlig ut fra en kjerne på 60 flygere, 9 mekanikere, 16 våpenspesialister og 4 sivilingeniører som hadde kommet hjemmefra forrige sommer. Noe mer teknisk personell hadde kommet ut av Norge etter hvert, men majoriteten var blitt utdannet i Canada og noen ved RAF-skoler i England.

Den 26. hadde vi generalprøve på å få hele skvadronen på 12 fly i luften på kortest mulig tid. Maksimaltiden for å bestå prøven var 3 min., vi klarte det på 1 min og 3 sek. “A damned good show,” sa den engelske kontrolløren. RAF fulgte godt med oss og ga råd når de fant det nødvendig. OTU (Operational Training Unit) var også vel fornøyd med våre piloter under finpussing for flyging i RAF. Treningen i Canada var nok av høy klasse. Da det stadig kom flere nye flygere fra Canada, hadde skvadronen så mange piloter at noen ble lånt ut til engelske skvadroner.

På oppstilling den 4. oktober ble jeg oppmerksom på datoen og kom til at jeg hadde glemt min 21. bursdag. Den ble feiret på etterskudd.

Fra den 7. november og fremover fikk vi tidelt noen Spitfirefly av typen II A, bevæpnet med 8 stk. Browning maskingeværer. De hadde Rolls-Royce bygget motor Merlin III og en max. hastighet på 568 km / t . Flyene hadde deltatt i The Battle of Britain året før og så veldig nedkjørte ut, men det kunne ikke dempe vår stolthet over å få tildelt dette berømte jagerflyet. Den første puljen var på 4 fly og i begynnelsen slet vi hardt med å holde dem i flydyktig stand. Vi manglet faktisk alt, spesialverktøy, utstyr og reservedeler. Det mest alvorlige var mangel på jekker til å heve flyet klar av marken for å kunne ta funksjonsprøve på understellet.

Den 10. oktober hadde kapt Hvinden fått motorstopp med sin Hurricane under avgang, krasjlandet og ødela flyet.. Piloten ble sittende igjen i den solide senterseksjonen, uten nevneverdige skader. Det hadde som vanlig blitt nedsatt en havarikommisjon, og for første gang fikk jeg anledning til å følge litt med i hvordan en slik kommisjon arbeidet, og hadde liten tro på at det ville være mulig å finne noen årsak til motorsvikt ut av den skrothaugen som var igjen av flyet, men der tok jeg feil.

En av RAF teknikerne fant etter endel leting trykkmåleren i bensinsystemet med løs kopling uten skade på gjengene. Dette var bevis på at mekanikeren som hadde skiftet instrumentet noen uker tidligere, hadde glemt å låse koplingen på foreskrevet vis med låsetråd. Kraftige viberasjoner hadde ført til at koplingsmutteren hadde løsnet og forårsaket svikt i trykket for bensintilførselen og dermed motorstopp.

Det ble stor ståhei med krigsrett i samsvar med King´s Regulations, og mekanikeren, samt hans foresatte, dvs. korporalen og sersjanten, fikk en hard tørn med å forsvare seg. England kjempet fremdeles med ryggen mot veggen og tap av et fly pga. slendrian var en meget alvorlig sak. Jeg fikk aldri rede på resultatet av krigsretten da jeg flyttet fra Orknøyene vel et par måneder senere.

Sersjant Grüner fikk også motorstopp en gang over sjøen, men klarte å gli inn over land og foreta en vellykket buklanding.

Den 27. november: Notert følgende i dagboken min: Måtte stå tidlig opp og melde meg på Flighten for å hjelpe til på fly på alarmberedskap. Lang og kjedelig vakt - intet hendte - hjem kl 13.00 for lunsj. Resten av dagen tok jeg del i undervisning på Spitfire IIA i hangaren. Overgangen til Spitfire er nå nesten helt gjennomført.

Den 29.november: På readiness fra kl 13.00 i går til 08.00 i dag. Måtte ut og kjøre flymotorene varme annen hver time. Fri til kl 12.00 idag.

Noen av flyene har Coughmann starter, som består av et magasin med seks patroner, hvorav én skyter brennbar gass inn i sylinderne ved hvert startforsøk. Motoren starter ikke alltid med den første patronen og hver patron etter den første, koster mekanikeren half a crown eller to og en halv shilling i bot. Pengene går til kassa for innkjøp av kaffe på Flighten.

Den 4. desember: Fint vær for første gang på lang tid. Første jobb etter oppstilling var å ta D.I. (Daily Inspection) på tildelt fly. Det er ganske mange punkter som skal sjekkes på et jagerfly før det kan godkjennes for å gå i luften.

Om en uke får jeg 9 dagers permisjon og akter å reise til Glasgow for å møte mine to brødre ,Knut og Ivar. Knut tjenestegjør fremdeles i Den norske brigade i Skottland, og Ivar er ombord på en norsk båt som ligger i dokk i Clydeside. Jeg har satt meg på liste for lift med fly over til Wick i Skottland for å spare et par reisedager, men ventelisten er lang og prioriteten lav for permitenter, så sjansen til å få komme med er ikke stor.

Det er ikke nok hangarplass her så mye av arbeidet på flyene må gjøres ute, virkelig surt og kaldt. Noen har en pøs med varmt vann til å tine opp fingrene iblant. De kan bli både stive og følelsesløse når en har holdt på en tid i kulde og vind. Skvadronen har nå fått 13 Spitfires til, men vi måtte gi fra oss de nesten nye Hurricanes.

Den 8. desember: Hørte på nyhetene fra BBC at Japan i går,søndag morgen, hadde angrepet den amerikanske fly- og flåtebasen, Pearl Harbor, på Hawaii, uten krigserklæring og forårsaket store skader. Angrepet kom helt uventet da japanske utsendinger fremdeles forhandlet med amerikanerne i Washington, om visse tvistespørsmål i forbindese med Kina og Japans aggressive politikk. Flere større krigsskip skal være senket. USA er dermed i krig med Japan. Senere kom det frem at Japan angrep med 6 hangarskip med 360 fly, derav 104 bombefly, 135 stupbombefly og 40 torpedofly.

Senere viste det seg at hele US Navy´s Stillehavsflåte unntatt 4 hangarskip lå i havn da angrepet satte inn. Japanerne kom med fly fra hangarskip og angrep havneområdet med bomber og torpedoer, og av åtte slagskip senket de følgende: “Arizona”, “Oklahoma”, “California” og “West Virginia”, samt påførte de følgene sterke skader: “Maryland”, “Nevada”, “Pennsylvania” og “Tennessee”. De senket også tre destroyere samt fire mindre fartøyer, og tre lette kryssere ble sterkt skadet. Amerikanernes flyvåpen, US Army Air Force, ble også slått ut ved at 250 fly ble ødelagt eller sterkt skadet. Ca. 3.500 mann ble drept eller såret, og det hele var gjort på 30 min. og kostet Japan kun 9 fly. Heldigvis ble det ingen skade på de fire hangarskip og basens oljeinstallasjoner.

Kort tid senere erklærte Tyskland Amerika krig, hvilket ga oss USA som en verdifull alliert i Europa, Midtøsten og Stillehavet, selv om det kan ta tid for dem å komme til krefter igjen etter nederlaget i Stillehavet.

Luzon flybase på Philipinene ble også slått ut. Flyene sto i rad og rekke og utgjore et ønskemål for en angriper. Nå kunne man, dessverre, med rette kalle krigen en verdenskrig, men hvilken megakatastrofe Pearl Harbor hadde vært for USA.

På kvelden gikk vi til Ritz for en drink og der traff vi tilfeldigvis Knut. Stor glede over gjensynet og flere drinker. Det fantes til og med whisky der. I England hadde den allerede tørket ut mange steder. I passende humør dro vi til Astoria Dancing, men fant det noe stivt der, så neste kveld gikk vi til Play House hvor det var mer folkelig og passet bedre for soldater. Dagen derpå var søndag og da var, etter gjeldende lover, alle puber stengt i Skottland så vi tilbragte en del tid på kino.

Mandag gikk vi til Paisky Ice Skating, og det var riktig artig selv om det var vel to år siden vi sist hadde gått på skøyter, så det tok noen runder før vi fikk riktig tak på det. Det var mange smukke, friske lassis på isen, og vi med Norway-merke på skulderen følte at dette forpliktet i alt som hadde med vintersport å gjøre. Jeg tror vi kom bra ut av det selv om vi var helt ute av trening.

Vi gikk til dans på Locarno en kveld og kom bort i et riktig artig selskap som ikke hadde truffet nordmenn før. De var veldig imponert over at vi kunne samtale med dem på engelsk, for det kunne ikke utenlandske soldater de hadde truffet tidligere.

Den engelske slagkrysseren HMS “Repulse” og slagskipet “Prince of Wales” var blitt bombet i senk den 10. des. 2.000 mann av 3.000 ble reddet. Sistnevnte skip hadde 175 luftvernkanoner ombord og kunne pumpe ut 60.000 granater pr. min., men ble likevel bombet i senk. Dette kostet Japan kun 3 bombefly.

Den 18. des. falt også Hong Kong og der tok japsene 12.000 fanger. Japan var godt forberedt da de hadde rustet opp med en kraftig flåte, et stort, moderne flyvåpen samt en slagkraftig og fanatisk armé mens verden forøvrig sov. Både England og USA hadde kraftig undervurdert Japan, og nå måtte den menige mann betale med liv og helse for politikernes udugelighet.

=== JULEN PÅ ORKNØYENE: ===

Japanerne erobret Rangoon den 20. d.m. og den tyske general Rommel har en “vellykket” offensiv gående i Nord-Afrika med Egypt og Suez kanalen som mål. Britiske nederlag og betydelige tap.

Den 24. januar fikk jeg brev fra Håkon Dahl. Han sendte meg et brev hjemmefra som var skrevet til meg den 24. august ifjor før, men for meg var det jo kjærkomne og ferske nyheter. Jeg fikk også brev fra min bror Håkon som hadde hatt et et lengre opphold på hospital i Canada. Han hadde fått blindtarmbetennelse som var gått i bukhinnen i åpen sjø. Da han omsider kom på hospital måtte han ligge med åpent sår i tre måneder før han ble bra. Kort tid senere hadde han gjennomført et kurs for skyttere til Handelsflåten, sammen med andre sjøfolk og hvalfangere. Skolen holdt til i Camp Norway, Lunenburg, ved Halifax. Da han var ferdig utdannet, ble han valgt ut til instruktør, men etter en tid lengtet han ut for å seile igjen. Sjefen for skolen trodde visst at han måtte være litt sprø som foretrakk det farefulle livet til sjøs fremfor en bra jobb på land, men snart var Håkon på sjøen igjen.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

'''DEN 16. FEBRUAR:'''

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.

I dag var jeg hos tannlegen og fikk plombert fem hull, men fremdeles er det noen igjen som jeg får ta senere. Tannlegen her har bedre utstyr enn han jeg var hos på Orknøyene. Nå er vi ferdige med fasen “duk og dope”, og neste uke går vi over til trematerialer og reparasjoner. Dans inne på stasjonen i kveld.

'''SØNDAG DEN 29. MARS:'''

I går kveld var jeg i Cardiff på storfest sammen med norske sjøfolk. Det ble skammelig sent før jeg kom hjem, men hadde ingen problemer med å komme gjennom porten.

Eksamensfesten ble feiret på puben “Four Bells” i lansbyen hvor vi traff en hollender som snakket norsk. Han hadde arbeidet innen trafikkflyging i KLM før krigen.

'''LONDON, DEN 13. JUNI, COUNTY HOTEL:'''

For to dager siden tok jeg farvel med Joan og andre venner og kjente ved St. Athan, pakket sekken og tok bussen til Cardiff hvor vi entret G.W.R. toget til London. Togreisen tok vel tre timer, og vi hadde riktig hyggelig reisefølge med en engelsk familie i kupeen vår. Vi fikk adressen deres og måtte love å oppsøke dem hvis vi noen gang kom på deres kanter. Fra Paddington Station leide vi en lastebil som tok bagasjen til County Hotel hvor vi skulle bo. Jeg måtte være med sjåføren fordi hun ikke visste veien. Jeg fant det litt vittig at en nordmann skulle vise en engelsk sjåfør veien i London. Vi hadde ikke kjørt langt før damen bak rattet kolliderte, men det ble heldigvis ikke så store skadene på bilen vår. Det var verre med den andre bilen.

Vi fikk i dag den gode nyhet bekreftet at vi skal tjenestegjøre ved 332 skvadron på North Weald. Det var en slitsom reise hit opp da vi måtte drasse med oss hele vår oppakning i varmen på undergrunnen og toget til Epping. På stasjonene så vi svære plakater som viste militære slepe med seg stor oppakning og under sto det: “Travel light because he can´t !” Vi følte det som en unnskyldning for at vi uroet andre passasjerer med all vår bagasje. Fra Epping fikk vi lastebil til våre forlegninger. Jeg ble forlagt i “Site” No. 8 sammen med hangarpersonell fra 332 skvadron. Hver site besto av en liten leir med fire brakker med sengeplass for 20 mann i hver og med ett felles vaskerom og ett tørke / strykerom for hele leiren. Ved inngangen var det et lite bygg for vakthavende. I tillegg var det støpte dammer for vannforsyning med henblikk på brannslukning. Det var flere “sites” som tilhørte stasjonen, alle med spredt beliggenhet og innen rimelig avstand fra flyplassen. Erfaringer fra The Battle of Britain hadde vist at det var viktig å spre personellets forlegninger for å unngå store tap under luftangrep.

Flystasjonen North Weald ble tatt i bruk under 1. verdenskrig. Da tyskerne i 1916 satte inn de første angrep på London med luftskip, kalt Zeppelinere, konstruert av tyskeren Graf Zeppelin, ble tre av dem i løpet av kort tid skutt ned av fly herfra.

I mellomkrigsårene var det bare fredsaktiviteter på stasjonen, men den våknet til full aktivitet under mobiliseringen i 1939. Skvadronene på North Weald hadde deltatt med heder i luftpatruljene over Dunkerque under evakueringen fra den del av Kontinentet, senere også i Slaget om Storbritannia. Stasjonen hadde selv flere ganger vært mål for Luftwaffes bombeangrep, og den 24. august 1940, ble det droppet 200 bomber, hvorav en traff et beskyttelsesrom. Mange ble drept eller såret og flere bygninger ble ødelagt. Operasjonssentralen fikk en fulltreffer, men motsto eksplosjonen.

Til London tok det en knapp time med tog, og langs hele veien lå det hyggelige tettsteder med alle fasiliteter. Jo, dette var nok det fineste sted vi kunne ha kommet til.

De to norske skvadronene hadde tilsammen ca. 36 fly av typen Spitfire VB, storparten av dem noe brukt, men det var ikke vanskelig å holde hver skvadron med standard oppsetning på 12 kampdyktige fly til enhver tid. Flyene var spredt utenfor flyplassens perimeter, og mange av dem beskyttet i splintsikker bås med rom hvor personell kunne søke beskyttelse under luftangrep. Stasjonen var blitt bygget helt opp igjen etter The Battle of Britain, og hangaren på stasjonen bar fremdeles merker etter bombesplinter og kulehull. I tillegg til de to norske skvadronene på stasjonen, var det to RAF-skvadroner, No. 222 og 403, samt 121 “Eagle Squadron” med amerikanske frivillige flygere, som i alt utgjorde “The North Weald Wing”. På grunn av det store norske innslaget, gikk den etter hvert over til å bli kalt “The Norwegian Wing.”

Jeg husker min første dag på Flighten da Lunder ba meg å ta en D.I. (daglig inspeksjon) på Spitfire, AH-M og jeg måtte svare at jeg knapt hadde sett en Spitfire siden de gamle Spitfire II vi hadde på Orknøyene. Han ble overrasket over at jeg ikke hadde lært dette på mekanikerskolen. Men da jeg forklarte ham hvordan de engelske skolene var bygd opp med generell opplæring på mange ulike flytyper, iblant også utgåtte typer, fikk jeg med et skjema for Daily Inspection og en kjentmann på Spitfire VB og da gikk det greit. Systemet var slik at flyet skulle underkastes B.F.I. (Between Flight Inspection), ettersyn mellom hver flytur, D.I. hver 24 timer og W.I. (Weekly Inspection) en mer omfattende inspeksjon hver uke. Etter 30 flytimer måtte flyet inn til Maintenance (vedlikeholdshangaren) for grundigere vedlikehold og kontroll, utskifting og justering av komponenter, eventuelt motorskift samt funksjonsprøver.

Wing Commander Scott-Malden, som fikk sin ilddåp som kampflyger under Battle of Britain, hadde hatt ledelsen av de to norske skvadronene fra første stund på North Weald og lærte dem disiplin og kampteknikk.

Det var jo spennende dager når vi sendte flyene ut på tokt over tyskokkuperte områder, mest over Frankrike. Åpningen foran skytset i vingene var dekket med en spesielt tape, og hadde flyet vært i kamp var teipen flerret opp så vi kunne se det på lang avstand når flyet kom taksende inn. Våre fly hadde en 20 m m Hispano kanon i hver ving og de river godt med seg med 10 skudd pr. sek. Dessverre var det bare plass for 60 skudd i magasinet til hver kanon. Fly med kanoner hadde også 2 stk. M.G. kal..303” med 300 skudd hver og hadde en skuddtakt på 15 skudd pr. sek. Iblant ble skytset også brukt på tysk skipstrafikk i Kanalen og med gode resultater.

Når flyene takset inn mot sin bås, var det vår jobb å vinke dem på plass og hjelpe flygeren å snu det i båsen. Vi fikk gjerne en kort rapport fra flygeren om hvordan flyet hadde oppført seg, og deretter satte mekanikerlaget i gang med å gjøre flyet klart for nytt tokt hurtigst mulig, uansett når det skulle opp igjen. Laget for hvert fly besto av én flymekaniker, og én motormekaniker, samt spesialister for våpen, instrument, elektro og radio. Spesialistene hadde som regel mindre å gjøre på hvert enkelt fly og arbeidet på flere fly etter behov. Alle hadde sine bestemte oppdrag med å sørge for å fylle bensin, olje, glykol, oxygen, sjekke skrog, dekk og understell, ammunisjon, våpen, instrumenter, radio og elektriske anlegg. Etter en tids øvelse , klarte vi å gjøre flyet klart for ny tur i løpet av 9 min. når ingen større feil måtte rettes.

'''DEN 26. JUNI:'''

Nå har jeg vært på vakt siden i går og likevel måtte jeg arbeide til kl. 8 i kveld. Flyet mitt ,AH-M, er ofte på tokt over Frankrike, iblant to eller flere ganger om dagen, men det kommer som oftest tilbake uten skader.

Jeg fikk riktig en støkk i livet i ettermiddag. Ut fra klar himmel stuper en Messersmith 109, én Me110, én Heinkel 111 og én Junkers 88. Jeg har øvet meg i flykjenning og så straks at det var tyske fly, men ingen varslet og ingen åpnet ild mot dem. Det var også helt urealistisk å tro at tyskerne ville angripe med en slik samling ulike flytyper. Mange var nok litt spente inntil flyene la seg i landingsrunde og tok understellet ut for å lande. Det viste seg å være tyske fly som var kapret og ble nu fløyet av engelske piloter for kamptrening etc.. Det var riktig interessant å få se nærmere på noen av Luftwaffe sine flytyper.

Putevaret på hodeputen min ser forferdelig ut, så jeg måtte dekke det med mitt eget håndkle, håper vi ikke blir lenge her.

I går var det lite å gjøre her, så jeg var fri kl.18.00. Gikk på stasjonens kino og så bl. a. “It´s a Date” med Deanna Durbin i hovedrollen. Bra film og mye god sang.

I går var det tropevarme her, men i dag er det surt og kaldt så jeg sitter i cockpiten på flyet mitt og skriver. Der er det i alle fall lunt og varmt, men ikke særlig trygt i tilfelle angrep på flyplassen. Det gikk minst 10 flyalarmer her igår, men innen våre fly kom opp var tyskerne forsvunnet.

Slaget om Atlanterhavet går sin gang med store tap og er avgjørende for krigens utfall. Großadmiral Dönitz har øket sin ubåtflåte og bygget om skip til kaperskip.Han bruker også de store firemotors flyene, Focke-Wulf 200, Condor, til å bombe eller lokalisere konvoiene og dirigere ubåtene i flokk for å vente på skipene, så de ligger klare som en ulveflokk når konvoien kommer. Bare i juni 1942 senket tyskerne 144 skip.

Coastal Command utvikler stadig mer langtrekkende fly til å overvåke konvoiene, men det er ennå ikke mulig å følge dem hele veien. De blir også overvåket av krigsskip som følger konvoiene, men det er ikke mange som kan avsees til slik tjeneste.

Det er fint at de to norske skvadronene, 330 og 333, flyr for Coastal Command og hjelper til med å verne konvoiene. Våre to jagerskvadroner deltar også i noen grad med eskortering av kysttrafikken utenfor Sørøst-England. Tidligere også i områdene omkring Shetland, Orknøyene og østkysten helt ned til Sør-England.

Jeg tenker ofte på Hans, Håkon, Ivar og Erling som seiler i Handelsflåten og krysser fingrene for dem.

Malta blir fremdeles bombet døgnet rundt, men holder ut tross harde påkjenninger. Hitler ville vel helst tatt Øya, men lar det være da han høstet så bitre erfaringer da han tok Kreta. Gøring skrøt at Luftwaffe skulle bombe Malta til kapitulasjon, men har ikke klart det hittil. Nylig gikk det en konvoi fra Gibraltar til Malta med bl.a. et hangarskip med jagerfly samt 14 handelsfartøy, forsvart av kryssere og jagere. Underveis ble det flere sjøslag og luftangrep med tap av 9 lasteskip, men hangarskipet med sin last av jagerfly kom vel frem.

=== RAF STATION MANSTON ===

Nyhetene fra Nord-Afrika er riktig gode. Det ser ut til at briter, amerikanere og deres allierte begynner å jage tyskerne og italienerne ut fra denne del av verden etter flere års harde kamper.

'''DEN 17. NOVEMBER:'''

Sist fredag fikk jeg telegram fra mine brødre, Hans og Knut. De var kommet til Liverpool, og ville at jeg skulle komme dit ned for å treffe dem. Det var vanskelig for meg å få så lang perm , så jeg sendte telegram tilbake og spurte om de kunne komme til London. Jeg fikk perm fra lørdag middag og tok inn på County Hotel hvor jeg traff begge to. Det var jo artig å treffes igjen. Knut traff jeg for vel et år siden, men Hans hadde jeg ikke sett siden vi reiste fra Norge høsten 1939, vel tre år siden.

Kåre Flø og jeg fikk 24 timers fri og tok toget til London for å se hvordan julen ble feiret i Verdensbyen, og om mulig feire noe av den sammen med norske om kvelden. Vi var først nede på Leicester Square og Piccadilly Cirkus og så på all stasen der. Tross krig og mørklegning, var London pyntet til julefest.

Vi dro tidlig hjem til Royal Hotel hvor vi hadde bestilt rom for natten. Der traff vi mange kjente så det ble noe sent før vi krabbet til sengs. Blant norske fikk vi høre at Kong Haakon samme dag hadde holdt tale over BBC, synd vi gikk glipp av den.

Neste dag dro vi rundt om i fattigkvarterene i East End for å se hvordan de feiret julen der. Eldre menn og kvinner med dårlige tenner, noe dårlig kledd, hang rundt på pubene, skålte, røkte og hadde det gildt mens barna maste og ville ha dem med hjem. Det var deprimerende å se så mye fattigdom i den samme byen hvor det var så mye velstand, glitter og stas.

TAKK FOR ÅRET SOM GIKK OG VEL MØTT I DET NYE

=='''1943''' ==

LØRDAG DEN 1. JANUAR, FORTSATT PÅ NORTH WEALD:

En nordmann var oppe for krigsrett for tyveri i dag og fikk 120 dagers fengsel.

Tirsdag: Carlton Hotel, RAF Station Rockford, Southend on Sea:

Tok toget til Southend og ankom noen timer senere. Det ble svarte natta før vi hadde fått flyene klare for morgendagens flyging. Det går rykter om at hele 132 (N) Airfield skal flytte videre herfra neste uke - undres på hvor. Mye av området her er evakuert så vi får bo i ledige hus. Det er en uvant fornøyelse å bo skikkelig med peis og fint bad dekket med hvite stenfliser. Var sammen med gjengen på Palais de Dance og hadde det hyggelig.

De fleste flyene har nå fått innmontert nytt og forbedret gyrosikte for luft til luft skyting.

UKEN 2. - 8. APRIL, SLOUGH, BUCKINGHAMSHIRE:

Søndag, 12 Carlton Road, Slough: Reiste fra North Weald 13.00 og kom hit 16.00. Det var noe tungt å reise fra North Weald som har vært vårt hjem i nesten to år.

Helt siden Dunkerque hadde all den ekspertise og kloke hjerner de allierte disponerte vært i virksomhet med å planlegge og bygge opp det som måtte til for å ha en sjanse til å lykkes, men var det godt nok? Ingen torde å tenke på følgene hvis invasjonen ble mislykket. I så fall ville det neppe bli en sjanse til på evigheter.

alt etter planen, men det var ennå for tidlig å si om invasjonen ville lykkes.

Det var en spennende dag og alle mann hadde fått portforbud inntil videre.

=== ANGREP FRA LUFTEN. ===

Det som nå følger er bare noen enkelte trekk ved invasjonen fra sjøen.

SWORD BEACH

Kl. 07.25

Mange landsbyer ble befridd uten at noen satte livet til. Madame Gengets dagbok gjengir den enorme glede de følte ved å bli frie mennesker igjen. De fleste minnes at sjøen var svart av båter.

Tapene på Gold var moderate og mye lavere enn regnet med. Totalt mistet de britiske styrker 3.000 mann den første dagen.

=== AMERIKANSK SEKTOR ===

Oberst Helge Mehre , sjefen vår, var blitt tildelt utvidet fullmakt for det tilfellet at vi skulle bli avskåret fra å kommunisere med Overkommandoen i London.

DEN 19 . AUGUST, OMBORD PÅ LANDGANGSFARTØYET:

Bilene våre ble rygget ombord av spesielle sjåfører slik at de kunne kjøres ut i flygende fart på den andre siden av Kanalen. Mye ble dirigert fra høytalere. Alt rullende materiell ble festet med kjettinger til dørk og dekk. Vi gikk ombord i den orden som pålagt, lastingen gikk kvikt, og deretter lettet båten anker og gikk ut til Isle of Wight for å bli anvist konvoi. Det var absolutt røykeforbud ombord. Vi fant en plass et eller annet sted og noen, blant dem jeg, ble beordret til potetskrelling i byssa. Spiste et solid måltid ombord, forøvrig bedrev vi tiden med med tullprat av klasse galgenhumor og tok en dusj underveis. Det kunne bli lenge til neste bad. Vi fant en eller annen plass til å sove, bortskjemt var vi ikke etter flere års liv i militær tjeneste.

Avdelingssjefer fikk en liste om HVEM , HVA OG HVOR man skulle få bensin, ammo, proviant, hvor vi skulle etc. Alt var stemplet Topp Hemmelig.

CALVADOS, NORMANDIE

Den amerikanske kunstige havn var av en noe annen konstruksjon og led langt mer alvorlige skader, men med iherdig innsats ble også deres problemer løst på en tilfredsstillende måte.

Det er vel unødvendig å skrive at det så forferdelig ut over alt etter så mange lange og bitre slag som hadde funnet sted her. Noen landsbyer var rett og slett feid bort og stanken etter lik, buskap og branner var særs ubehagelig i den stekende varmen. Etter noen km i en enorm trafikk på støvete vei gjennom et mistrøstig landskap, så vi ut som en gjeng gulsotpasienter. Jeg hadde mange ganger før krigen drømt om å få komme til Frankrike, men ikke på den måten.

Det så litt bedre ut i vår landsby, Villons-les-Buissons, selv om kanadierne hadde kjempet her i ukevis og kalte vår side av byen for Hells Corner (Helvetets Hjørne).

Hittil har noen av oss spedd på kosten med grønne epler fra haven og det som er igjen av feltpakningen, og klart oss bra. Hele Normandie har eplehaver som skaffer små grønne epler til produksjon av Cider som også blir destillert til Calvados, en brukbar brandy som normannerne er veldig stolte av. Noen av gjengen mener den smaker rottegift, men ingen tør å si det til en normanner. Det ville være like fornærmende som å klage til en nordmann på hans hjemmebrent.

DEN 25. AUGUST:

Bare noen småreparasjoner i dag. Sist natt fartet jeg omkring i en lastebil. Rart vi ikke rotet oss helt inn i frontlinjen i mørket. I kveld har jeg vært ute på en tidligere slagmark og rotet i saker og ting. Noen hadde vært der før meg og tatt uniformer av tyskerne og kastet dem igjen. De var gjennomhullet av kuler og splinter. Like ved lå fire tyskere halvveis begravd.

RAF 616. skvadron med den nye tomotors jetjageren, Meteor, stasjonert på Manston, har i løpet av tre uker skutt ned 13 stk. V-1 mellom Kanalen og London.

DEN 31. AUGUST:

Fikk fri og hiket sammen med Paul Gabrielsen, populært kalt Gabriel, gjennom Caen, Falaise og helt frem til St. Lambert-sur-Dives, litt øst for Falaise, hvor den verste nedslaktningen av tyskere hadde funnet sted. Her hadde tyskerne klart å kjempe seg gjennom en korridor over elven Dives og blitt utsatt for nedslakting fra artilleri, beskytning med kanoner og raketter fra fly samt vanlige infanteristvåpen. Hvordan det så ut der var en ting, men stanken av sønderrevne tyskere og dyr var nesten ikke til å holde ut. De soldatene som var noenlunde hele var lagt i rekker, men deler av istykkersprengte soldater og hester lå der de hadde møtt døden. Bulldosere hadde måket seg vei gjennom det hele for å komme frem med tropper og utstyr. Dette måtte kunne kalles krigens sanne ansikt i all sin gru, eller Dantes Inferno som én uttrykte det. Resultatet av 10.000 falne soldater, tusenvis av døde hester og kyr samt eimen av enorme mengder ødelagt krigsmateriell innen et lite område, kan bare ikke beskrives.

Soldatene har blitt rasende og skutt tilbake og jublet når noen ble skutt ned av dem selv. Tyskerne jublet også..

Det har vært mange diskusjoner om de allierte våpen var gode nok mot tyskerne. Det er nok et bedrøvelig faktum at nærsagt alle de tyske våpen var overlegne, bortsett fra allierte fly- og marinestyrker i antall. Det tyske jagerflyet FW 190 var et av verdens beste, men de hadde problemer med trening av flygere og måtte spare på brennstoff. Den amerikanske Sherman tanksen, den engelske Cromwell og Churchill tanksen var alle underlegne den tyske Tiger og Panther tanksen. Tyskerne kalte ofte de alliertes tanks for “Tommy Broilers”, og det var ikke få allierte tankmannskaper som ble stekt i sin tank.

Den tyske granaten Panzerfaust mot tanks var langt bedre enn de alliertes PIAT og Bazooka.

De allierte i Sør-Frankrike har nå frigjort Nice.

DEN 6. SEPTEMBER, NÆR ROUEN:

Etter en drøy tur gjennom sønderskutte byer og landsbyer kom vi hit ved 20-tiden. Den verste av de større byer, var Lisieux, som visstnok er 80 - 90 % ødelagt. Langs veien var det mange utbrente kjøretøyer, motorsykler, tanks, drepte hester og annet krigsmateriell, storparten av tysk opphav. Det vakte en viss oppsikt å se barnevogner liggende i veigrøftene, fulle av tysk utstyr. Wehrmacht har nok ikke så rikelig med transportmateriell lenger.

A-partiet reiste herfra i dag, men de skulle ikke til St. Omer da troppene har rykket så fort frem at vi må lenger østover for å være nærmere fronten. Ryktene sier at vi skal til en flyplass i nærheten av Lille, nesten for godt til å være sant.

De senere dager har de tyske batteriene ved Calais beskutt Dover opp til 10 timer uten stans, ren terror. Jeg håper kanadierne inntar Calais snart og får en slutt på skytingen som har plaget befolkningen i Dover helt siden tyskerne okkuperte Frankrike.

DEN 11. SEPTEMBER:

Ryktene sirkulerer om at troppene som gikk i land i Sør-Frankrike har jaget tyskerne opp Rhône-dalen og møtt Pattons 3rd Army ved Dijon. Det betyr at store tyske styrker er omringet i Sør- og Vest Frankrike, selv om mange unnslapp. Hitler nektet dem å trekke seg tilbake før de ble omringet. Atter en av Hitlers mange dumheter som kommer de allierte tilgode. Nå er Luxembourg også frigjort for tyskere.

LILLE - NORD, LILLE

DEN 12. SEPTEMBER:

Derpå så vi på byen og slo oss til på La Frégate hvor vi fikk en hjertelig mottagelse og hadde en alle tiders kveld. Dette folkelivet er så himmelvidt forskjellig fra Normandie at en skulle ikke tro vi var i samme land, men så hadde jo Normandie måttet tåle voldsomme kamper og store ødeleggelser i ca. to og en halv måned, hvilket kom hele Frankrike tilgode. Det blir sagt at 200.000 bygninger i Normandie ble ødelagt under kampene fra D-Dagen til ut august. Det blir også nevnt at det under hele krigen 1814 - 18 ble ødelagt 900.000 bygninger der. Normannerne har måttet betale en høy pris for friheten.

DEN 13. SEPTEMBER:

Vi er nå kommet til en riktig flyplass fra før krigen med faste baner, perimeter og andre taxeveier, og tyskerne hadde utvidet den noe under okkupasjonen. Flere av hangarene er brukbare etter litt flikking og reparasjoner, og det er jo et kjærkommet moment. Det er også fint å slippe å sette opp felthangaren med sine tunge løft av strukturer og seilduk.

Wingens aktivitet er ganske intens om dagen og det er tilfredsstillende å erfare at alt virker som det skal. All vår felttrening har svart til hensikten.

DEN 22. SEPTEMBER:

Av en eller annen grunn ble Gabriell og jeg tatt ut til å overvære den utgraving som finner sted i festningen like ved byen. Gestapo hadde brukt festningen som fengsel og tortursted og nå ble de som var blitt myrdet der gravd opp. Det var en hard påkjenning å se de patriotene som var gravd opp da vi kom dit og som vanlig var det en forferdelig stank i området. Noen av de pårørende var tilstede og de mest hjerteskjærende scener utspant seg når de identifiserte sine egne. En ung gutt lå i en kasse fult påkledd med hatten over ansiktet , et grufult syn. Det vanket mange arge utbrudd der om “ces sales Boches” ( disse skitne tyskerne). Jeg kommer til å hate og forakte tyskere resten av mitt liv.

Tok farvel med Madame, Nicole og Madeleine sent på ettemiddagen og takket for en god lunsj og en hyggelig ettermiddag . Derpå gikk vi til La Frégate hvor vi traff gjengen og feiret stort resten av kvelden. En liten boks Lyons Coffie finansierte hele festen.

DEN 29. SEPTEMBER:

Fikk to nye fly i dag hvorav det ene skal merkes for the Wing Commander. Det er vanlig at Wingsjefens fly merkes med hans initialer. Propellspinneren skulle også ha spesiell merking.

Den 5.okt.: A-partiet reiste i dag tidlig og vi har gjort alt klart for å reise i morgen. Har vært i Lille og tatt farvel med venner og kjente. De er leie seg for at vi flytter videre, men det er nå lite å gjøre med det. Laksevåg ubåthavn ble bombet den 4.d.m.

B-60

DEN 6. OKTOBER:

Frankrike har nå mobilisert og trent flere divisjoner og krever større del av fronten. Det kommer godt med for britene klarer ikke lenger å erstatte de tap de har lidt.

SØNDAG DEN 8. OKTOBER:

På grunn av lite flyging en tid, er det lite å gjøre i hangeren. Jeg tok meg derfor en tur rundt for å se hvordan andre hadde innrettet seg. 331 skv., som nå er kommet tilbake, fra England, hadde vært tidlig ute her og skaffet seg bolig i gamle jernbanevogner o.l. som Luftwaffe hadde brukt. Noen hadde til og med funnet brukbare brakker som de hadde pyntet opp, men de hadde ikke fine ferskner like utfor teltet slik som vi og en stor del av Wingens bakkepersonell hadde.

Brev fra Ivar, Joan og Esme.

DEN 19. OKTOBER:

En hektisk dag for Wingen. Den fløy 154 individuelle tokter og angrep diverse mål ved Sluis for å sperre veien for tysk retrett. Det siste angrepet av 331 skv. var stupbombing av 3 kanonstillinger. Det ble også gjort store skader på lastebiler og andre kjøretøyer bl.a. tre stabsbiler samt flakkstillinger og observasjonsposter. Tapet var 3 fly, men pilotene landet på andre flyplasser og klarte seg.

Til tross for den spente situasjonen, er det gitt flytteordre for avreise med resten av Wingen i morgen til en flyplass i Holland.

B-79

DEN 23. DESEMBER:

Lokalbefolkningen kunne fortelle at de hadde hørt på radioen at tyskerne samlet fallskjermtropper på nordsiden av Maas eller Meuse som elven heter på fransk. Angrep av slike tropper kan visst ventes her når som helst.

Det er egentlig lille julaften i dag, men dette blir neppe noen jul slik som situasjonen nå er. Vi rigget opp utstyret vårt i en noe medtatt blisterhangar og fikk senere på kvelden tid til å lappe sammen taket på brakka vår. Veggene fikk være som de var til vi fikk bedre tid. Der var ingen ovn i brakka, men sannelig var det ikke en skøyer som kom trekkende med en på en kjerre. Ingen spurte om hvor han hadde funnet den, men vi passet godt på at den ikke ble hentet av noen andre. For å skjære riktig hull gjennom inner- og yttertak for ovnsrøret, skjøt en hull gjennom begge med geværet sitt i loddrett stilling. Det kom et vræl fra taket hvor en annen av laget vårt var i ferd med å løse problemet på sin måte. Heldigvis ble han ikke truffet, men var sur i flere dager på ham som skjøt.

Været i dag har vært klart og fint og flyene har vært i luften storparten av dagen. De har eskortert to-motors bombere som banker løs på tyskerne for å stoppe dem. De tok seg spesielt av jernbaner og veier for å hindre forsyninger til tyske tropper. Wingen vår, sammen med andre taktiske flyavdelinger, hamret løs på tyskerne med bomber og raketter samt oppskyting direkte i frontlinjen.

Selv om det tar på å slå ned den tyske motoffensiven som ble startet med 250.000 mann, går alliert oppladning for fullt med å samle materiell for den planlagte kryssing av Rhinen og det må skje så skjult som mulig.

DEN 28. DESEMBER:

Ryktene sier at beleiringen av Bastogne ble brudt for et par dager siden. Good old blood and guts Patton did it again. General Patton er helten i Den amerikanske armé og beviser det her også.

“ Jeg sender mine beste lykkeønskninger og en hjertelig takk til de norske flygere for deres strålende seiere på vestfronten.

Den 66. skv.har i dag bombet tyske landgangsbåter som skulle brukes over Maas under offensiven deres.

En Gelukkig Niewjaar

Det er fremdeles snikskyttere her i området så vi må stadig være på vakt. Det finnes jo alltid quslinger og sabotører i befridde land som håper på seier for tyskerne og da må de i mellomtiden gjøre maksimal skade. Skal ha geværvakt til natten og det blir en kald fornøyelse, men med en god tod rom i teen går det sikkert fint..

DEN 26. JANUAR, HOTEL FAMILIAL, RUE DU MARCHÉ 37, BRUSSEL:

Fikk fridøgn og lift med en lastebil til Antwerpen og tok tog derfra til Brussel. Det var en god del ødeleggelser i Antwerpen etter alle V-våpnene. Oppsøkte RAF kontoret i Brussel og fikk vekslet om mine Guilders til belgiske Frank. Ordnet opp med hotell for natten, handlet litt og oppsøkte La Frégate. Det var deilig å være på et sivilisert sted igjen. Vi lever nok i ødemarken der oppe i Holland. Traff flere av gjengen som også hadde 24 timers perm. Festkveld på La Frégate.

Spiste frokost på en RAF kantine og reiste ut til Meysse for å hilse på familien Doms. Det ble hjertelig gjensyn med alle, og vi hadde en riktig hyggelig ettermiddag sammen med gode kaker pluss kaffe avec etc.. Gikk på kino med Rina og så Leslie Howard i “Pimpernell Smith”. Litt av en film. Trist å ta farvel.

SØNDAG DEN 28. JANUAR, WOENSDRECHT, HOLLAND:

Tok 10.30 toget fra Brussel til Antwerpen. Måtte vente en stund på trikken til Putte i Holland og det var lang ventetid. En V-2 hadde gjort mye skade i stasjonsområdet og en V-1 raste inn i ny og ne. En falt i ubehagelig nærhet til trikken på vei til Putte.

DEN 30. JANUAR:

Snestorm og lite flyging. For to dager siden var det litt liv da 66 og 322 skvadron med 20 fly angrep en sabotørskole nær Dorn med 500 og 250 lbs. bomber. Bygget ble sprengt i stykker, men 322 skv. mistet et fly med pilot.

Hitler holdt tale i kveld, men han var ikke så stor i kjeften lenger.

I dag ble Flying Officer van Eijks fly fra 322 skv. truffet av Flak. Hans toer så det og ropte over radioen at van Eijk måtte hoppe ut, men fikk til svar at han var truffet i bena og ikke klarte å hoppe ut. Han prøvde imidlertid å nødlande, men klarte det ikke og ble drept .

Det ble også fløyet støtte for troppene under angrepet på Cleve i Tyskland.

DEN 15. FEBRUAR:

Et nytt fly inn for overhaling i dag. Ble tildelt Cockpit for sjekk.

Lest “A Yank at Oxford” og begynt på “Question of Proof”.

B-85

SØNDAG DEN 25. FEBRUAR:

På veien hjem stanset bilen flere av oss hiket med i Sint Odenrode og der var det dans så vi som hadde hoppet av fikk en riktig artig kveld.

DEN 2. MARS:

Det er en fryktelig vind her i dag så nå kan vel hollenderne få fart på vindmøllene sine, men de har neppe noe korn til å male i dem. Mange av møllene er også skadd da de har vært brukt som obervasjonsposter for artilleriet og ble som oftest skutt i stykker snarest mulig av motparten. Vanligvis bruker de allierte lette fly som Auster eller Piper Cub for å dirigere artilleriet pr. radio. De er også et yndet mål for fiendens kanoner.

Vi diskuterte litt om vi skulle overnatte i kjelleren eller oppe i 2. etg. Det var fristende å ligge i hver vår seng i et fint rom så vi bestemte oss for pikerommet, men først måtte vi skifte på sengene. I en komode fant vi rene fine laken og putevar og så veltet vi oss opp i hver vår seng i full utrustning med støvlene på og temmelig skitne og fulle av støv. Vi satte bajonetten på geværet, sjekket at det hadde fullt magasin, at sikringen var slått av i tilfelle hurtig aksjon og la det ved siden av oss i sengen. Det pågikk litt skyting utenfor byen, men vi sovnet snart etter en noe slitsom dag.

DEN 9. MARS: SCHIJNDEL, HOLLAND:

Vi våknet i Kevelaer i dag tidlig etter en god hvile i deilig seng. Synd at vi ikke kunne kle av oss for å få nyte det helt ut, men det var jo ikke godt å vite hvem som ville være herrer i byen neste morgen så vi hadde måttet være klare for hva som helst.

Vi hadde en interessant dag omkring i frontlinjen, men så nesten ingen tyskere.

Etter å ha rommestert omkring i tomme hus i byen en tid, hiket vi videre til Goch hvor vi fant litt av hvert bl.a. fotos fra Norge og bilder av mange Fritzer i uniform. Tydligvis tre brødre som hørte huset til. Den ene av dem var falt “ Für Volk und Vaterland”. Jeg tok med meg dødsbudskapet etter ham. Undres på om de to andre overlevde krigen. I et annet hus støtte vi på noen tyske kvinner med Røde Kors bind på armen og i farten hilste jeg “Guten Tag” som forøvrig var strengt forbudt av allierte soldater. Kvinnene så bare iskaldt på oss uten å besvare min hilsen. I et hus fant vi noen tyske pengesedler fra forrige krig, bl.a. en 20 million mark seddel. Ut på ettermiddagen bega vi oss på vei hjemover, og i Kleve måtte bytte bil. Ventetiden på neste ble lang for tysk artilleri var hissige på å ødelegge veien, men vi fikk da en bil omsider og videre bar det uten å ha tatt skade av ventetiden.

Bilen stoppet i nærheten av den store broen ved Nijmegen hvor vi inntok noe av vår niste. Neste bil vi hiked med tok oss helt frem til St. Odenrode og derfra gikk det greit å få lift hjem.

På veien gjennom Holland lå det stabler på stabler med tusenvis av granater langs veien som forberedelse til våroffensiven. Det minnet meg om vedlagene i Norge som kjøres fem til veien om vinteren. Det var imidlertid den forskjell at de jeg så i Holland kostet noen hundre millioner pund og skulle rasere Tyskland og ta med seg noen Fritzesoldater i samme slengen..

Den første Wing fra the 2nd.TAF er flyttet inn i Tyskland near Rheine.

SØNDAG DEN 11. MARS:

Malte i klubben i dag også, den skal visstnok åpnes i morgen.

Det ser ut for at gulsott hersker livlig her. Den ene etter den andre havner på hospital i Blankenberge i Belgia til stor misunnelse for de friske. Jeg håper å holde meg frisk til jeg har hatt min permisjon i England.

DEN 21. MARS:

Det var ganske bra å sove i telt igjen selv om det var litt kalt å tørne ut i morges.

V-2 raketten traff London den første gang 8. september, 1944. Det falt én her igår og den ble også den siste, altså den 27. mars 1945. I løpet av den tiden var det 1.115 som traff London, drepte 2.724 og skadet alvorlig 6.467 mennesker. I løpet av hele krigen ble det drept ca. 60.000 i U.K. pga angrep fra luften. Alt tyder på at det er blitt satt et endelig punktum tyske luftangrep på de britiske øyer.

DEN 29. MARS:

Var på lønningskontoret i Olney i High Gate og hentet 20 pund og med de 75 jeg hadde med fra Holland burde det være nok for en permisjon her.

DEN 7. APRIL:

På vei til Belgia og Holland. Gikk ombord på “Biaritz” i morges og kom til Calais halvannen time senere etter en fin tur over. Under ventetiden før toget skulle gå, var vi rundt i byen og så oss om og der var det mye ødelagt. Spiste sen middag og gikk ombord i toget kl 17.00. Det var et gammelt rusletog med ukomfortable trebenker, men vi ble servert te ved Tournai og det var jo noe.

=== SCHIJNDEL VED EINDHOVEN, HOLLAND: ===

=== B 106, TWENTE, ENSCHEDE, N. HOLLAND. ===

Det hadde stått harde kamper i området. Skyttergraver og bygninger jevnet med jorden var vanlig syn på de fleste steder. Folk jublet og ønsket oss velkommen da vi kjørte inn i Holland. Det varmet.

Leipzig og Beyreut er nå inntatt . U.S. 9. Armé er nå helt oppe ved grensen til Tsjekkoslovakia. Britene har krysset Elben og går mot Hamburg

Den 18 - 19. d.m. bombet RAF Berlin for siste gang.

DEN 21. APRIL:

Regn og kaldt her i dag og ingen bading. De tar en tysker tilfange her i ny og ne og hollederne hater dem så inderlig at det er ikke lett for Fritzsene å lure seg bort. Det har virkelig vært harde tider i Holland under okkupasjonen og mange har lidt sultedøden.

A-partiet var reist i morges og B-partiet reiser i morgen. Jeg skal kjøre en truck og vil ta det litt rolig i kveld for å være i form til i morgen. Etter at vi hadde gått rastløse omkring en tid, fant en av gjengen ut at siden tyskerne hadde lagt igjen et stort lager med våpen, ammo og sprengstoff, kunne vi dra nytte av dette og saluttere litt. Vi satte i gang og brukte både det ene og det andre av sprengstoffet så det smalt lystig. Det var helt sinnsvakt å gjøre dette da vi hadde liten kjennskap til tysk sprengstoff, men det løste ut noe av den spenningen vi gikk og bar på. Jeg tror ikke mange av oss sov mye den natten. Den tyske kapitulasjonen er nok den største i verdenshistorien, og ca. 10 millioner tyskere og medløpere må tilbringe en tid fremover i fangenskap.

=== HJEMOVER ===

DEN 8. MAI, ANTWERPEN:

B-partiet startet fra Twente kl. 06.00, jeg og Arne Strøm med vår Thorneycraft. Ned gjennom Holland artet det seg som rene triumfferden. Blomster, flagg, smil, slengkyss og glade ansikter hilste oss over alt. Dette var jo Victory Day ( Seiersdagen ) og feiringen pågikk hele dagen og natten med da vi parkerte konvoien i en park i Antwepen hvor vi skulle overnatte.

Her i Blankenberge er det riktig liv i kveld da belgisere som har vært i tysk fangenskap er kommet hjem og tar oppgjør med nazistene. Ut fra quislinghusene kastes møbler og annet innventar som settes fyr på ute i gata. Kvinner sloss og rev hverandre i håret. Vi syntes det virket noe motbydelig hvilket vel måtte bety at nesten seks års krig ikke hadde forrået oss helt. Storparten av oss hadde jo heller ikke levd under nazistyre og var derfor ikke så fulle av hat mot svikerne.

Det er stor fest på pieren utenfor Continental Palace hvor vi bor, men det var ikke mange av oss som var særlig opplagte for slik moro etter en dag bak rattet i en støyende lastebil.

DEN 10. MAI, OMBORD PÅ LANDGANGSBÅTEN MOT ENGLAND:

Kjørte til Oostende på formiddagen og ombord på landgansfartøyet tidlig på

ettermiddagen. Skal være i Tilbury Dock i morgen tidlig. Vi hadde det riktig hyggelig ombord og diskuterte hvordan det vil være å komme tilbake til North Weald. Det var visst ikke mange som hadde begynt å tenke på Norge ennå. Det virket som om de fleste ikke torde tenke på at en 5 - 6 års dagdrøm skulle bli til virkelighet. Det hadde vært nok av skuffelser underveis.

Sendte mesteparten av bagasjen med bil og tog og hadde bare lett oppakning med da vi bordet toget i Epping ved 9 tiden. Det var stort fremmøte av byens borgere og kjærester fra distriktet som hadde møtt frem for å takke for samværet, samt ta farvel og ønske oss hell og lykke på reisen og i fremtiden. Vi hadde jo vært stasjonert der i ca. to år og hadde ikke oppført oss så aller verst så vi hadde mange gode venner og hyggelige bekjentskaper på stedet.

Vi får ekstratog helt frem til Edinburgh så vi kan bare ta det med ro helt frem uten å skifte underveis. Det var noe trist å reise fra North Weald som hadde vært vårt hjem så lenge og tatt så vel imot oss. Det så ennå mørkt ut da vi kom hit våren 1942 og folk på stedet hadde sikkert sine problemer og bekymringer, men de ga oss av sitt overskudd.

=== RAF STATION TURNHOUSE, VED EDINBURGH ===

De allierte styrker var fremdeles på krigsfot og vi måtte ha full feltrustning med under reiser.

Jeg kunne vel ha tatt en drosje, men hadde ikke penger nok og ville ikke komme hjem som boms etter nesten seks år ute. Krigen hadde ikke vært særlig innbringende for meg. Det var Odmund Sommerstad som var sjåfør på bussen og han sørget for å få ringt hjem slik at Harry hentet meg ved Sjuve-veiskillet.

Den lange reisen gjennom mange deler av verden og ulike farkoster i luften, til vanns og til lands, ble altså avsluttet i vår gamle 2-hjulskjærre og med noen stopp underveis for å hilse på kjente.

Det ble riktig stas å komme hjem og finne alle friske og sunne, men alt virket så smått og rart. Det var også hyggelig for meg å kunne fortelle at jeg for kort tid siden hadde vært sammen med Ivar, Knut og Hans. Min bror Håkon visste jeg ikke noe om. Jeg visste at Håkon Dahl var på hvalfangst i Syd-Ishavet, men Erling var et ukjent blad. Storparten av ungfolket i familien var i Oslo for å ønske Kongen velkommen hjem.

Lensmannen på hjemstedet mitt var visst av samme oppfatning. Jeg hadde ikke vært hjemme mange dager før han ringte for å få rede på mine skatteforhold. Etter å ha gjort rede for min korte tid på hvalfangst og menig grad som flyteknikker under storparten av krigen, ble det spørsmål om skatt på kost og losji. En nærmere beskrivelse av feltlivet fra Normandie til Tyskland satte ham visst på andre tanker for jeg hørte aldri mere fra ham.

Etter seks hektiske dager hjemme var permisjonen slutt og jeg ble så rastløs at det var nesten en lettelse å pakke militærsekken og returnere til Kjevik Flyplass som skulle være mitt foreløpige tjenestested. Bussjåføren som skulle ta meg til Sem for toget videre, var i tvil om han kunne ta meg med uten reisebevis. Etter en kort orientering om at militære avdelinger fremdeles var på krigsfot og at ulovlig fravær kunne medføre krigsrett, samt at jeg mer enn gjerne ville bli hjemme hvis han tok ansvaret for å nekte meg plass på bussen. Han tok meg med.

Det var en lettelse å treffe mine krigskamerater igjen, nå følte jeg meg riktig hjemme. De karene jeg hadde bodd så nære innpå og delt godt og vont med i en tid så rik på opplevelser i så mange år, var nesten blitt som brødre. Ikke alle mine kampfeller hadde funnet familie og venner i ordnede forhold under sin permisjon. Noen av krigens mange forbannelser var oppsplitting av familier pga. landsvik, økonomisk utbytting,utroskap eller annen unasjonal holdning.

== '''EPILOG''' ==

Etter noen hærlige uker med fint vær og deilig badeliv i hyggelig sørlandsmiljø, syntes vi at vi hadde hatt en velfortjent ferie og begynte å ta over Stasjonens fungsjoner. Der var en engelsk skvadron med Spitfires stasjonert på Kjevik den tiden og vi ydet den litt maintenance service når påkrevet, men de hadde stort sett eget personell til slike oppgaver så vår jobb ble mest å ta over Stasjonens tekniske utstyr. Etter gjeldende bestemmelser var storparten av det som fantes på Stasjonen “Enemy Propperty” og tilhørte England. Da vi kom under været med at mye av utstyret skulle ødelegges eller destrueres som det så fint het, var vi ikke sene om å gjemme bort både det ene og det andre. Førsteklasses verktøy, fint måleverktøy etc. var det ingen problem å gjemme bort, men nyttige, effektive testrigger, som vi forøvrig kjente fra felttoget på Kontinentet, var mer problematisk så vi slepte dem bort i skogen like ved og dekket vel over dem. Alle verkstedmaskiner fikk stå i fred. Da komiteen for destruering var ferdig med sitt skadeverk, tok vi vår “loot” frem etter hvert som behov meldte seg.

Den ville fredsfeiringen, mer eller mindre ufortjent da majoriteten hadde latt krig være krig og latt andre kjempe for seg, ga seg etter hvert, men det var ikke ende hvilken dåd mange hadde utført i Hjemmefronten, etter hva de selv fortalte. Vi var noe informert fra før av flyktninger som kom hjemmefra under krigen og tok det hele med en klype salt, og ettertiden viste at vi hadde grunn til det. De virkelige karene som hadde vært aktive i Hjemmefronten snakket svært lite om det før lang tid var gått. Vi var trett og lei krig og var heller ikke interessert i å snakke om det. Dessuten fikk vi i blant høre om alle de feil de allierte hadde gjort i sin strategi og hvordan krigen burde ha vært ført. Selvfølgelig ble det gjort feil iblant, men det var jo synd at sånne lysende strateger ikke var tilgjengelige i kampens hete, men først kom frem når det ikke luktet krutt lenger.

For middelmådigheter er visst alle som har deltatt i en krig enten helter eller skrythalser, intet kunne være mer feil. De er som regel helt vanlige mennesker som under visse forhold finner det nødvendig å risikere liv og lemmer for å bekjempe vold og urett og opplever ting de helst vil glemme. Når vi ble bedt om å fortelle og svarte at det var lite å fortelle om, ja, da ble det sagt at vi var høye på pæra

De aller feigeste som aldri hadde kunnet ta standpunkt hverken for eller imot Quisling og hans bande, våknet riktig til dåd da det ikke luktet krutt lenger. For å vise sitt nye nasjonale sinnelag, mobbet de nazistenes barn og tyskerbarn, utviste kvinner som hadde vært i lag med tyskere og tok fra dem deres nasjonalitet uten lov og dom og deporterte dem til et land som lå i ruiner. Værst ble det for dem som havnet i den russiskokkuperte Tyskland, de ble slaver for både russere og sjalue tyske kvinner.

Avisene tok etter hvert opp spørsmålet om London-regjeringen Nygaardsvold sin virksomhet før og under krigen. Dette vedkom oss svært lite da vi ikke hadde sett noe til dem. H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav hadde besøkt oss flere ganger ute, Kronprinsen sågar Wingen vår på Vestfronten i Belgia, 16 - 17 oktober, 1944. En av de få som hadde tjenestegjort i Forsvaret før krigen, fant det helt naturlig at A.P. ikke viste noen interesse for Flyvåpnet. Sosialistene hadde alltid sett på de militære som hår i suppa, og det var stort sett den samme gjengen som nå satt i London og visstnok fremdeles holdt en knapp på Det brukne geværs politikk, selv om det hadde ført oss ut i krig og okkupasjon.

Ryktene hadde svirret blant oss om Regjeringens ondskapsfulle intriger, bakvaskelser og annen smålighet hadde mobbet general Fleischer inn i døden. Generalen hadde vært sjef for Den 6. divisjon dvs. N. Norge, mobilisert sin divisjon og som leder for norske, franske og polske styrker, slått de tyske styrker ved Narvik og inntatt byen. Han fulgte med Kongen til England og ble sjef for den norske hæren under oppbygning der. Han nøt stor anseelse blant de allierte som den første general til å slå tyskerne i åpent slag, men ble likevel avsatt som sjef for H.O.K. av London-Regjeringen og ytterligere ydmyget over til en ubetydelig stilling i Canada. Etter å ha blitt tråkket på i den grad av en så ynkelig regjering, fant den ærekjære, gamle hedersmann ingen annen utvei enn å ta farvel med denne verden ved hjelp av sin tjeneste pistol, eller som en av mine kampfeller sa, forsvarsminister Torp kunne like godt ha trukket av pistolen selv.

Først da noen av våre driftige tekniske offiserer med krigserfaring fikk i oppdrag å sette i gang flyteknisk skole på Kjeller, ble det fart på tingene. De av oss som var kvalifiserte og villig til å fortsette i Flyvåpnet, ble tilbudt sersjants grad og interessant stilling som instruktør med rimelig god lønn. Jeg var en av dem som slo til og ble senere belønnet med ingeniørutdannelse og forfremmelse til offiser. Stort sett en HAPPY ENDING.