Endringer

Vi fikk i dag den gode nyhet bekreftet at vi skal tjenestegjøre ved 332 skvadron på North Weald. Det var en slitsom reise hit opp da vi måtte drasse med oss hele vår oppakning i varmen på undergrunnen og toget til Epping. På stasjonene så vi svære plakater som viste militære slepe med seg stor oppakning og under sto det: “Travel light because he can´t !” Vi følte det som en unnskyldning for at vi uroet andre passasjerer med all vår bagasje. Fra Epping fikk vi lastebil til våre forlegninger. Jeg ble forlagt i “Site” No. 8 sammen med hangarpersonell fra 332 skvadron. Hver site besto av en liten leir med fire brakker med sengeplass for 20 mann i hver og med ett felles vaskerom og ett tørke / strykerom for hele leiren. Ved inngangen var det et lite bygg for vakthavende. I tillegg var det støpte dammer for vannforsyning med henblikk på brannslukning. Det var flere “sites” som tilhørte stasjonen, alle med spredt beliggenhet og innen rimelig avstand fra flyplassen. Erfaringer fra The Battle of Britain hadde vist at det var viktig å spre personellets forlegninger for å unngå store tap under luftangrep.

Flystasjonen North Weald ble tatt i bruk under 1. verdenskrig. Da tyskerne i 1916 satte inn de første angrep på London med luftskip, kalt Zeppelinere, konstruert av tyskeren Graf Zeppelin, ble tre av dem i løpet av kort tid skutt ned av fly herfra.

I mellomkrigsårene var det bare fredsaktiviteter på stasjonen, men den våknet til full aktivitet under mobiliseringen i 1939. Skvadronene på North Weald hadde deltatt med heder i luftpatruljene over Dunkerque under evakueringen fra den del av Kontinentet, senere også i Slaget om Storbritannia. Stasjonen hadde selv flere ganger vært mål for Luftwaffes bombeangrep, og den 24. august 1940, ble det droppet 200 bomber, hvorav en traff et beskyttelsesrom. Mange ble drept eller såret og flere bygninger ble ødelagt. Operasjonssentralen fikk en fulltreffer, men motsto eksplosjonen.

Til London tok det en knapp time med tog, og langs hele veien lå det hyggelige tettsteder med alle fasiliteter. Jo, dette var nok det fineste sted vi kunne ha kommet til.

De to norske skvadronene hadde tilsammen ca. 36 fly av typen Spitfire VB, storparten av dem noe brukt, men det var ikke vanskelig å holde hver skvadron med standard oppsetning på 12 kampdyktige fly til enhver tid. Flyene var spredt utenfor flyplassens perimeter, og mange av dem beskyttet i splintsikker bås med rom hvor personell kunne søke beskyttelse under luftangrep. Stasjonen var blitt bygget helt opp igjen etter The Battle of Britain, og hangaren på stasjonen bar fremdeles merker etter bombesplinter og kulehull. I tillegg til de to norske skvadronene på stasjonen, var det to RAF-skvadroner, No. 222 og 403, samt 121 “Eagle Squadron” med amerikanske frivillige flygere, som i alt utgjorde “The North Weald Wing”. På grunn av det store norske innslaget, gikk den etter hvert over til å bli kalt “The Norwegian Wing.”

Jeg husker min første dag på Flighten da Lunder ba meg å ta en D.I. (daglig inspeksjon) på Spitfire, AH-M og jeg måtte svare at jeg knapt hadde sett en Spitfire siden de gamle Spitfire II vi hadde på Orknøyene. Han ble overrasket over at jeg ikke hadde lært dette på mekanikerskolen. Men da jeg forklarte ham hvordan de engelske skolene var bygd opp med generell opplæring på mange ulike flytyper, iblant også utgåtte typer, fikk jeg med et skjema for Daily Inspection og en kjentmann på Spitfire VB og da gikk det greit. Systemet var slik at flyet skulle underkastes B.F.I. (Between Flight Inspection), ettersyn mellom hver flytur, D.I. hver 24 timer og W.I. (Weekly Inspection) en mer omfattende inspeksjon hver uke. Etter 30 flytimer måtte flyet inn til Maintenance (vedlikeholdshangaren) for grundigere vedlikehold og kontroll, utskifting og justering av komponenter, eventuelt motorskift samt funksjonsprøver.

Wing Commander Scott-Malden, som fikk sin ilddåp som kampflyger under Battle of Britain, hadde hatt ledelsen av de to norske skvadronene fra første stund på North Weald og lærte dem disiplin og kampteknikk.

Det var jo spennende dager når vi sendte flyene ut på tokt over tyskokkuperte områder, mest over Frankrike. Åpningen foran skytset i vingene var dekket med en spesielt tape, og hadde flyet vært i kamp var teipen flerret opp så vi kunne se det på lang avstand når flyet kom taksende inn. Våre fly hadde en 20 m m Hispano kanon i hver ving og de river godt med seg med 10 skudd pr. sek. Dessverre var det bare plass for 60 skudd i magasinet til hver kanon. Fly med kanoner hadde også 2 stk. M.G. kal..303” med 300 skudd hver og hadde en skuddtakt på 15 skudd pr. sek. Iblant ble skytset også brukt på tysk skipstrafikk i Kanalen og med gode resultater.

Når flyene takset inn mot sin bås, var det vår jobb å vinke dem på plass og hjelpe flygeren å snu det i båsen. Vi fikk gjerne en kort rapport fra flygeren om hvordan flyet hadde oppført seg, og deretter satte mekanikerlaget i gang med å gjøre flyet klart for nytt tokt hurtigst mulig, uansett når det skulle opp igjen. Laget for hvert fly besto av én flymekaniker, og én motormekaniker, samt spesialister for våpen, instrument, elektro og radio. Spesialistene hadde som regel mindre å gjøre på hvert enkelt fly og arbeidet på flere fly etter behov. Alle hadde sine bestemte oppdrag med å sørge for å fylle bensin, olje, glykol, oxygen, sjekke skrog, dekk og understell, ammunisjon, våpen, instrumenter, radio og elektriske anlegg. Etter en tids øvelse , klarte vi å gjøre flyet klart for ny tur i løpet av 9 min. når ingen større feil måtte rettes.

'''DEN 26. JUNI:'''

Nå har jeg vært på vakt siden i går og likevel måtte jeg arbeide til kl. 8 i kveld. Flyet mitt ,AH-M, er ofte på tokt over Frankrike, iblant to eller flere ganger om dagen, men det kommer som oftest tilbake uten skader.

Jeg fikk riktig en støkk i livet i ettermiddag. Ut fra klar himmel stuper en Messersmith 109, én Me110, én Heinkel 111 og én Junkers 88. Jeg har øvet meg i flykjenning og så straks at det var tyske fly, men ingen varslet og ingen åpnet ild mot dem. Det var også helt urealistisk å tro at tyskerne ville angripe med en slik samling ulike flytyper. Mange var nok litt spente inntil flyene la seg i landingsrunde og tok understellet ut for å lande. Det viste seg å være tyske fly som var kapret og ble nu fløyet av engelske piloter for kamptrening etc.. Det var riktig interessant å få se nærmere på noen av Luftwaffe sine flytyper.