Endringer

En avis nevnte at i året som gikk var tapene pr. luftangrep på England i gjennomsnitt ca. 1.000 mennesker, 6.000 skadde og 10.000 husløse. Samme avis skrev om en pike som var blitt gravd frem av ruinene 108 timer etter angrepet på London den 29. desember.

Den 6. januar tok jeg toget til Evesham for å møte i retten for mine lovbrudd, og der ble jeg bedt om å sitte ned i rettsalen inntil min sak kom opp. Det var noe merkelig at alle de anklagede fikk være tilstede under de øvrige rettsaker, men du verden for en underholdning. Her passerte klager for ekteskapsbrudd, oppsetsighet mot arbeidsgiver, tyverier, svindel med rasjoner, foul language in front of ladies, etc.. Tiden gikk fort inntil jeg ble ropt opp, fikk anklagen lest opp og spurt om hva jeg hadde å si til mitt forsvar. Jeg kunne bare opplyse at sykkelturen fant sted en veldig månelys kveld og at de dempede lykter, som nå var påbudt, neppe ville vært synlige under slike forhold. Dommeren var forsåvidt enig i det, men det var likevel brudd på gjeldende paragrafer, og at han derfor måtte ilegge meg en bot på 15 sh. for dette. Dommeren ga meg også noen faderlige formaninger om faren ved å sykle uten lykter og uttrykte håp om ikke å se meg igjen i rettssalen. Jeg betalte min bot, men etter dette fikk jeg ikke være tilhører under resten av sakene som skulle opp for retten.

Det var nå blitt kaldere i været og iblant litt snø, men Charlie sørget alltid for å holde et bål gående slik at vi kunne varme oss i spisepausen. Under ryddearbeidet ble det mye småkvist og annet rusk som måtte fjernes, og da var det jo enklest å brenne det opp. Grovere stammer og grener gikk til peisved et eller annet sted.

Etter en lang ventetid for svar på min søknad om å bli opptatt i Flyvåpnet, og purring den 9. januar, fikk jeg svar datert den 15. samme måned. I skriv fra Norwegian Military and Naval Mission, undertegnet av major Bjarne Øen, ble jeg bedt om diverse opplysninger mht. alder, utdannelse, praksis, spesielt fra mekanisk verksted og hvor lenge jeg hadde vært i England. Jeg fortet meg å svare, og ventet igjen i håp om at mitt brev ikke forsvant blant brann- og sprengbomber.

Etter å ha ventet på svar noen uker, purret jeg igjen den 22. februar og fikk svar datert den 26. samme måned, undertegnet av fenrik Olsen, hvor de beklaget ikke å ha mottatt mitt brev av den 19. januar og ba vennligst om at jeg besvarte spørsmålene en gang til. Denne gang ble jeg også spurt om jeg kunne følge med på instruksjon og opplæring på engelsk. Jeg besvarte brevet og siste spørsmål med ja, og ventet igjen.

I mørkningen samme dag gikk det flyalarm, men jeg har aldri følt meg mer likeglad i fare som da. Alle sykesøstrene tok på seg stålhjelm og hjalp dem som kunne gå, ned i kjelleren, men vi sengeliggende fikk bli der vi var. Sykehuset var på to etasjer med en sal for menn i 1. etasje og en sal for kvinner i 2. etasje. Pleierskene ville endelig vite hvor jeg kom fra da jeg snakket et fremmed språk mens de maste på meg at jeg skulle våkne opp etter narkosen. Jeg fortalte dem det og ble deres favorittpasient fra da av ifølge mrs. Onions. Den synlige del av såret var mye større enn jeg hadde sett dem i Norge og utenpå ble det holdt sammen med små stålklips.

Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.

Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.

Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.

Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.