Endringer

Hele den norske hvalfangerflåten, med 6.300 mann på 11 kokerier, med sin kostbare last på 152.000 tonn hvalolje samt 105 hvalbåter, stilte seg til rådighet for England.

Fra nå av kunne man vente tyske luftangrep over London når som helst, så Ivar, Knut og jeg brøt opp for å bo på hvert vårt sted for å hindre at vi alle tre skulle bli drept i tilfelle en fulltreffer. Jeg bodde en tid på Tolido Private Hotel, 53 Coram Street, også i Russell Square. Ivar og jeg deltok på et kurs i engelsk i den norske sjømannskirken og iblant i den svenske sjømannskirken, som begge lå i distriktet Rotherhithe. Jeg hadde pugget en del engelsk tidligere og stavet meg gjennom Londonaviser hver dag ved hjelp av en liten dansk - engelsk ordbok, så det gikk merkverdig fort å lære noe av språket, slik at jeg kunne føre en enkel samtale. På kurset brukte vi bl.a. boken om de engelske fangene på “Graf von Spee” og deres videre ferd med “Altmark” til Jøssingfjord. Det var jo greit å kunne snakke litt med folk og ikke minst å kunne lese en meny. Det var ikke ende på alt det rare vi fikk å spise den tiden vi bare kunne peke på menyen uten å ane hva vi bestilte. For mange av hvalfangerne gikk det mest på ham and eggs til alle måltider. En kar likte så godt fish and chips, men iblant ville han ha bare chips og da bestilte han fish and chips, no fish.

Jeg husker vel hvor stolte Ivar og jeg var da vi ble tiltalt med “Sir” på stamkaféen vår.