Endringer

=== THE BATTLE OF BRITAIN ===

Stats- og Forsvarsminister Churchill hadde imidlertid en annen oppfatning av situasjonen. I denne for vår sivilisasjons skjebnesvangre tid, holdt han en alvorlig tale til folket, hvori han bl.a. sa: “Slaget om Frankrike er tapt og vi må regne med at slaget om Storbritannia snart begynner. Det betyr at vi vil bli mål for nazistenes formidable og ubseirede militære styrker. Hitler vet at han må beseire oss på de britiske øyer eller tape krigen, men vi vil forsvare oss med alle midler i luften, på havene, på strendene, på markene, i byene og i fjellene. Vi skal aldri overgi oss, selv om vi blir tvunget til å kjempe fra den andre siden av Havet. Men hvis vi svikter, vil vår verden, inkludert USA, og alt det vi verdsetter, synke ned i et evig mørke. La oss derfor oppføre oss slik at verden senere kan si om oss at dette var deres fineste time.”

Dette var klar beskjed til Hitler og han fant det derfor nødvendig å fortsette med sine planer, meget motvillig, om å invadere England for å kue de gjenstridige briter. Men fra Admiral- og Generalstaben ble det stilt som betingelse at Royal Air Force måtte nedkjempes først.

Tyskland hadde da sin Luftflotte 2 i Holland og Belgia med Generalfeldmarschall Kesselring som sjef, Luftflotte 3 i Frankrike med Feldmarschall Hugo Sperrle som sjef og Luftflotte 5 i Danmark og Norge med General Stumpff som sjef.

Luftwaffes styrke i kampfly juli 1940 var på :

Hitler var meget fortørnet over at England ikke hadde bedt om fredsforhandlinger, og han trodde at de bare bløffet. Men tvert imot, mr.Churchill var i kamphumør og gikk offensivt til verks. Som bevis angrep han tyske flyplasser, jernbaner, stasjoner, havner og rustningsindustri med middelstore bombefly av typen Hampden, Blenheim, Wellington og Whitley. Han beordret også angrep på og ødela en stor del av Den franske flåte for å forhindre at den skulle falle i tyske eller italienske hender. Sistnevnte angrep skjedde allerede den 3. juli i Mers-el-Kebir, Oran. Hitler ga derfor ordre i juli til at Luftwaffe skulle overbevise England om at han også mente alvor. I hele juni hadde det ikke falt en eneste bombe på selve England, men fra juli av ble det satt inn voldsomme angrep fra Luftwaffes nye baser i Frankrike og Belgia, på shipping og havner som også ble minelagt i sine innseilinger, langs hele Kanalen. Angrepene varte fra den 10. juli til den 11.august og kostet Luftwaffe 364 fly. RAF tapte på samme tid 203 jagerfly, ca en ukes produksjon.

Den tyske Kriegsmarine mente at det ville bli veldig kostbart å krysse Kanalen med tropper og materiell så lenge RAF og Royal Navy fremdeles hadde stor slagkraft. I alle fall, mente de, måtte RAF nedkjempes først, og at dette var absolutt avgjørende for at invasjonen skulle kunne lykkes.

Göring hadde ved den tid allerede samlet ca. 2.700 fly for angrepet og ville svært gjerne vise hvor overlegent Luftwaffe var i forhold til RAF. Riktignok hadde tyskerne flere bombe- og stupbombefly enn britene, men i antall jagerfly var de nesten jevnbyrdige. Bortsett fra jagerfly var de engelske fly ikke så moderne som de tyske. Med sitt vanlige Großsprecherei mente Göring at han skulle slå ut RAF på 4 - 5 dager. Tyske admiraler og armé generaler trodde lite på slikt skryt, men sukket lettet over å få en utsettelse med invasjonen.

Da angrepene satte inn mot RAF, hadde Fighter Command 36 skvadroner Hurricane og 19 skvadroner Spitfire. Hver skvadron stilte med 12 fly i lufta og skulle ha ca.10 flygere og fly i reserve, men sistnevnte ble ikke alltid mulig etter større tap.

Det ble stort sett No. 11 Group i Fighter Command som måtte ta den hardeste støyten.

Air Vice Marshal Keith Park var sjef for Gruppen og hadde ansvar for forsvaret av Sørøst-England, inkludert London. Park var fra New Zealand, 48 år, og hadde vært jagerflyger på Vestfronten under første verdenskrig.

Det hadde vært spredte luftangrep tidligere på sommeren, men det virkelige “Slaget om Storbritannia” begynte for alvor den 13. august da tyskerne lanserte sin “Adler Tag” (Ørnedag), og det var det kraftigste angrep opp til den tid. Tyskerne sendte 1.400 fly for å bombe engelske baser for jagerfly og radaranlegg sørøst for London. Flyplassene Hawkinge, Biggin Hill, Manston, Kenley, og Lympne ble sterkest skadet. Radarstasjonen Ventnor på Isle of Wight ble slått ut for to dager.

Luftwaffe tapte 56 fly og RAF 13 , men mange av deres piloter hoppet ut og var fremdeles kampdyktige. Overlevende tyske mannskaper ble tatt til fange, og var tapt for Luftwaffe.

Den 15. august satte Luftwaffe inn et kjempeangrep fra baser i Norge, Danmark, Holland, Belgia og Frankrike mot havnelagre, flyfabrikker og flyplasser fra Yorkshire til Sør-England. De satte inn ca. 400 fly, mange med flere turer i løpet av dagen, og anrettet store skader. RAF Station Lympne ble slått ut for to dager. Angrepet varte hele dagen og kostet Luftwaffe 75 fly av bombere og jagere og RAF 39 jagerfly.

Den 18. august satte Luftwaffe inn et nytt, kraftig angrep som gikk verst ut over flyplassene Henley og Biggin Hill, men også Tangmere og Martlesham Heath ble sterkt skadd. Luftwaffes tap var på 72 og RAF 27 fly. Fighter Command hadde opp til den tid tapt 94 piloter, 60 sårede og 175 fly, derav 80 nedskutte og 30 ødelagte på bakken samt 65 skadet i kamp.

Den 24. august var det ypperlig vær for Luftwaffe da de angrep Thameshafen, Rochester og Portsmouth Dockyards samt flyplassene North Weald, Hornchurch

og Manston. Under angrep på Thameshafen og Rochester, kom et tysk fly på avveie og slapp sin bombelast over Croydon flyplass som var grensen for London. Hitler ble rasende og Göring truet med at han ville stille Staffel lederen, Hauptmann Rubensdörffer, for krigsrett, men det ble ikke mulig da Lederen ble skutt ned av en Spitfire på hjemveien. Noen netter senere svarte RAF med å bombe Berlin med sine tomotors Vickers Whitley fly. Hitler ble rasende igjen, men forbød fremdeles angrep på London.

Angrepene fortsatte ut hele august, nå også på Liverpool og Merseyside fire netter i trekk. Flyplasser og radarstasjoner var viktige mål og fikk så store skader at det ble vurdert å flytte jagerskvadronene lenger inn i landet. Manston var slått ut i flere dager og måtte evakueres etter tap av personell og store skader. På Kenley ble tre hangarer lagt i grus og fikk flere fulltreffere på lagere, kontorer og brakker.

Ved utgangen av august hadde RAF Fighter Command tapt 338 Hurricanes og Spitfires, 104 skadd, derav mange på bakken. Luftwaffe tapte 255 bombere og jagere.

Jagerflystasjonene arbeidet ofte hele natten med å fylle igjen de verste bombekraterne, og stasjonssjefen kunne som regel morgenen etter melde at stasjonen igjen var operativ.

En typisk britisk jagerskvadron fløy 2 - 3 turer pr. dag og var i ildlinjen én måned før de ble trukket bakover til mindre hektisk område for “hvile”. Noen skvadroner opererte i ildlinjen under hele Battle of Britain.

I løpet av tiden 13. august - 6. september hadde flyplasser og radarstasjoner vært tyskernes hovedmål. Det hadde kostet dem 629 fly av ulike kategorier. England mistet i samme tidsrom 385, stort sett jagerfly.

Tidlig i september begynte mangel på flygere å gjøre seg gjeldende i Fighter Command. De senere måneder hadde 500 falt og 400 blitt hardt såret, og måtte erstattes. Det ble derfor lånt piloter fra Bomber Command og Fleet Air Arm, Royal Navy sitt flyvåpen. De fikk en kort trening med jagerfly, før de ble satt inn i kamp. Forøvrig hadde Fighter Command etter hvert fått hjelp av to polske og to tsjekkoslovakiske skvadroner samt hollandske, belgiske og franske piloter.

Tyskerne fikk litt av et sjokk da de ble angrepet av polske flygere fra No. 303 Squadron stasjonert på Northholt. De var uvanlige aggressive og hadde så mye å hevne. Det ble sagt at de visstnok skjøt ned ca.15 % av nedskutte tyske fly høsten 1940, men jeg tror ikke dette ble bevist. Mange polakker fløy også i andre RAF skvadroner. Det kom forøvrig mange nye piloter fra the Dominions etter hvert, og fra USA var det mange frivillige flygere som deltok i RAF. Mange norske flygere som hadde flyktet hjemmefra var fullt utdannet og krevde å få delta, men fikk ikke anledning til å være med foreløpig da de allerede holdt på med å bygge opp norske skvadroner i Canada for senere innsats i England.

Den 7. september hadde Hitler, etter gjentatte RAF bombeangrep på Tyskland, omsider approbert bombing av London, så Luftwaffe angrep med 400 fly på Woolwich Arsenal, East End Docks, Limehouse og Rotherhithe samt andre viktige mål flere dager i trekk. Luftwaffe hadde store tap, men de forårsaket også enorme branner på mange kilometers omkrets. Londons brannvesen gjorde en heltemodig innsats i bomberegnet. Slike angrep varte inntil midten av september, og fra da av la tyskerne om sin taktikk til å fordele angrepene også på mange andre mål. Da Luftwaffe konsentrerte sine angrep mere på London, var RAF Fighter Command langt nede etter store tap og ødeleggelser, så tyskernes nye taktikk ga RAF en gylden anledning til å reparere noe av de verste skadene på sine fly- og radarstasjoner, samt erstatte noe av tapt luft- og bakkepersonell, og ikke minst gi dem litt hvile om natten.

Den 13. september angrep Bomber Command Oostende og ødela ca. 80 tyske landgangsfartøyer. Den tiden gikk det ut invasjonsvarsel i flere områder av Sør-England.

Göring mente ved den tid at RAF var blitt så svekket at Luftwaffe kunne sette i gang med å bombe marinestasjoner og havner for handelsflåten i Kanalen ytterligere, som en forberedelse til invasjonen. Tyskerne lanserte stadig nye angrep, men engelske teknikere hadde allerede reparert de fleste radaranlegg, været var bra og ga RAF flygerne tid til å gå opp og møte tyskerne slik at de forstyrret deres angrep. I løpet av en ettermiddagen hadde tyskerne bare skadet to av sine mål, og det hadde kostet dem 45 fly. RAF tapte 13 fly, ytterligere en skuffende dag for Luftwaffe.

Biggin Hill sør for London hadde noen av de beste jagerskvadronene i den perioden og skjøt også ned flest fly, men stasjonen ble også angrepet flest ganger, opp til tre ganger om dagen.

Tyskerne angrep mest med Ju 87, Ju 88, He 111, Do 17, Me 109 og Me 110. RAF forsvarte seg med Hurricane, Spitfire og Defiant. Man regnet senere med at Hurricane skjøt ned 85% og Spitfire 15% av de tyske flyene. Noen ble også offer for luftskyts og sperreballonger. Ballongene kunne nå opp til 5.000 fots høyde og vernet noe mot lavangrep. Defiant egnet seg ikke som dagjager og ble satt inn som nattjager.

Også tyske fly stasjonert i Danmark og Norge tok del i angrepene på Nord- og Øst-England. Mange av dem ble vedlikeholdt av såkalte “nordmenn” på Kjeller Flyfabrikk.

De tyske flyene hadde kraftigere skyts og selvtettende bensintanker. Engelske fly hadde svakere skyts og ikke selvtettende bensintanker, en veldig stor ulempe.

De tyske dagangrepene ble ganske kostbare for Luftwaffe og dabbet av etter hvert, og snart gikk de mest over til nattbombing. Den 19. - 22. september ble industrisenteret Birmingham bombet om natten. I mørket kunne Luftwaffe tillate seg å fly litt lavere og med mindre hastighet, og det var derved mulig for dem å laste opp til ett tonn bomber pr. fly for bombing på slike avstander.

Man regner at the Battle of Britain varte til litt ut i oktober 1940. Luftwaffes tap opp til den tid var ca. 1.735 fly med mannskaper. RAF mistet 734 piloter og 915 jagerfly. RAF hadde hatt nok fly hele tiden , men hadde måttet låne piloter fra andre kommandoer og trent dem opp til jagerflygere.

Tyskland hadde satt som mål å knekke RAF, men ikke klart det. Tvert imot, England var nå sterkere i luften enn tidligere, og hadde således vunnet denne meget kritiske fase av luftkrigen, men det hadde vært på hengende håret. Churchill uttrykte det så fint allerede den 20. august da han reiste seg i Parlamentet og sa: “Takknemligheten fra alle hjem på vår øy, i vårt imperium, ja, i virkeligheten hele verden, går til de britiske og allierte flygere som til tross for alle odds og i dødlig fare, med sin nidkjærhet har snudd verdenskrigen.” Han avsluttet med å si: “Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few”. ( Aldri i menneskehetens krigshistorie har så mange skyldt så meget til så få).

Dette var en fin æresbevisning til Fighter Command og dens flygere, men “De få” kunne ikke ha lykkes uten hele RAF-organisasjonen og støtte fra millioner av vanlige borgere som besluttsomt kjempet for å bevare sin frihet og uavhengihet, også for dem som allerede hadde mistet sin.

Under den mest kritiske tiden, lå det skip klare for, om nødvendig, å kunne ta stats- og regjeringsoverhoder og andre VIP´s over til Canada. Blant dem var også H.M. Kong Haakon og H.K.H. Kronprins Olav.

RAF hadde med nød og neppe slått tyskerne i luften og reddet Englands våpenære. De hadde også bevist at tyskerne ikke var uslåelige, men det hadde kostet 30.000 sivile livet og 50.000 var hardt skadet. Ca. 700.000 hus var skadet, derav en tredjepart totalskadd.

RAF Bomber- og Coastal Command hadde bombet tyske landgangsfartøyer i kanalhavner samt skip i kanaltrafikk ved enhver anledning, hvilket hadde påført RAF ytterligere tap på 998 mann, men omsider var det kommet så langt ut på høsten at Hitler måtte utsette invasjonen til neste vår.

I London overnattet mange i i undergrunnstasjonene, som lå dypt under gatenivå, men sikkert var det ikke. Under et angrep den 14. oktober slo en bombe gjennom gatelegemet og eksploderte i Balham undergrunnstasjon, sprengte hovedledninger som sendte strømmer av vann, kloakk, jord og stein ned på platformene og drepte 64 av de 680 som var der. Ellers gikk livet mye sin vante gang, arbeidet måtte passes.

I løpet av høsten ble flere flyfabrikker bombet, bl. a. Felton nær Bristol ble alvorlig skadet, Spitfire fabrikkene i Southampton ble midlertig slått ut og Westland Aircraft ved Yeovil ble skadet. Det ble også stadig utført flere og flere raids av Luftwaffe med jagerfly påmontert bomber.

Ved utgangen av oktober meldte britene at de siden 1. august hadde skutt ned 2.698 tyske fly, men senere korrigerte tall var 1.733. Tyskerne var ikke stort bedre. De meldte å ha skutt ned 3.058 engelske fly, men korrigerte tall viste 915. Etter de tyske tall å dømme, skulle det ikke ha vært et eneste jagerfly igjen i England ved den tid. Ikke rart at Luftwaffe flygerne ble noe motløse da de opplevde at RAF fremdeles bet fra seg like kraftig og målbevist.

Vi som bodde ute på landet slapp lett fra Blitz-bombingen, men alarmer gikk det veldig ofte, og iblant var det angrep på flyplasser og jernbanestasjoner i området.

== '''HØST OG VINTER I HONEYBOURNE''' ==