9 144
redigeringer
Endringer
Ved Stalingrad pågår harde kamper med store tap på begge sider. Generaloberst Paulus har fått pålegg av Hitler om å ta “Stalins by” for enhver pris.
'''DEN 14. SEPTEMBER : '''
Sist fredag var jeg samt ca. 10 andre nordmenn i retten i Epping Town for vår brøde, sykling i mørket uten lys. Boten ble 10 sh. pr lykt og noen fikk 5 sh. ekstra for å ha hatt jente på stanga. Jeg protesterte på rapporten om meg og mente den var feilaktig skrevet, og jeg var ikke lite kry da jeg fikk rett, men boten forble uforandret.
I går kveld var jeg på kino på stasjonen og så: ”Lousianna Purchase” og etterpå gikk jeg geværvakt i vårt flyområde. Nå går det med raske fjed til jeg skal til Wales og besøke kjæresten igjen.
Forrige natt kom jeg tilbake fra Cowbridge i S. Wales. Jeg bodde hjemme hos familien Thomas og ble oppvartet på alle vis. Ved siden av all annen stas, var det deilig å leve på sivil kost som var mer smakfull enn den de militære messer har å by på.
Været var fint så det ble mange sykkelturer omkring i walisiske landskap, og om kveldene ble det enten kino eller dans. Dagene gikk bare så altfor fort til permisjonen var slutt, og jeg måtte reise tilbake. Joan fulgte meg til Cardiff hvor jeg sa farvel og tok G.W.R. til London. Det var litt over midnatt før jeg kom tilbake til North Weald.
Den 16. sep. hadde det vært en stor dag for Norge da ubåtjageren Kong Haakon VII ble døpt i USA. Norge ble representert ved HKH Kronprinsesse Märtha. President Roosevelt holdt en fin tale ved anledningen og sa bl.a.: “Hvis noen lurer på om denne krigen kunne ha vært unngått, sier jeg, look to Norway. Hvis noen lurer på hvorfor denne krigen blir utkjempet, sier jeg, look to Norway. Hvis noen tviler på at vi skal vinne denne krigen , sier jeg igjen, look to Norway.” Slike ord fra en stor og klok statsmann varmet våre hjerter. Ubåtjageren var en gave til Norge fra USA under “Lease Lend” avtalen. '''DEN 28. SEPTEMBER : '''
I dag fyller jeg 22 år og feiret dagen allerede i går sammen med to kamerater, men vi besluttet å feire dagen en gang til fordi jeg glemte å feire 21 årsdagen da jeg var på Orkenøyene. Jeg tror ikke det var mange av oss som fulgte noe særlig med tiden der.
Ved et merkelig sammentreff fikk jeg to Røde Kors brev hjemmefra, og så fikk jeg pakke fra Joan. Nå har jeg begynt på det fjerde året utenfor Norge.
Jeg er blitt tatt ut til et 10-dagers kurs i selvforsvar med norske og engelske sersjanter som instruktører. Først lærte vi engelsk eksersis og kommandoføring, og deretter ulike metoder om dreping, med eller uten våpen. Vi lærte mange rå og skumle knep for å drepe tyskere, men det var et stort spørsmål om vi kan la være å bruke dem på våre egne hvis vi noen gang kommer i slagsmål.
Jeg har begynt på et kurs i matematikk, men det er vanskelig å få med seg alle timene pga. beordringer etc., og brakka er ikke det beste sted for å trene på matematikk.
=== RAF STATION MANSTON === '''DEN 3. OKTOBER 1942:'''
Så er vi på Manston igjen, og forflytningen foregikk på samme vis som tidligere. Vi kom hit i går under et tysk luftangrep. Luftvernet skjøt flittig, men vi så inger treffere fra noen av sidene. Vi undrer oss på hva som skal hende denne gang for her er det samlet en rekke ulike flyskvadroner, mest Spitfires og Hurricanes.
Våre fly skjøt ned 2 og skadet flere tyske fly i går, men vi mistet 2 flyvere.
Finn Bordal som jeg kjenner fra Fl.K. “Vestfold” og er utdannet pilot, var ute i kollisjon med motorsykkelen sin forleden kveld. Jenta, en WAAF, som satt bakpå ble drept og Finn fikk store skader og ligger på sykehus. Jentas mor besøkte Finn på hospitalet og holdt på å kvele ham i sinne og sorg. Hadde ikke en sykesøster kommet ham til hjelp, hadde han nok endt sine dager der og da.
'''DEN 7. OKTOBER : '''
Forrige natt da jeg var på vakt, var det litt av et liv her. De store kanonene i Calais-området skjøt på Dover og omegn, og engelskmennene svarte igjen med det de hadde av langtrekkende kanoner. De tyske granatene traff langt herfra, men det lyste og rystet kraftig når de eksploderte. Avstanden over Kanalen der er bare 32 km. Granatene er 405 mm i diameter, og etter krigen viste det seg at det gikk med 21 granater for hvert menneske de klarte å drepe i området omkring Dover,- kostbare mord. Senere på natten da engelske bombefly returnerte etter angrep på Tyskland, var det noen som var så skadd at de måtte nødlande her. Først krasjlandet en Vickers Wellington på buken pga. en stanset motor og skadet understell. Kapteinen hadde beordret hele mannskapet til å hoppe ut i fallskjerm da han var sikker på at flyet ikke ville klare å nå England. Han var nedtrykt og riktig lei seg for det hele, men situasjonen var bare slik.
Litt senere braste en firemotors Stirling inn for landing, men den hadde hele mannskapet med seg hjem. Den hadde mest skuddskader og lite bensin igjen.
De to amerikanske hangarskipene, “Saratoga” og “Wasp”, ble senket under slaget ved Guadalcanal i Stillehavet nylig.
=== RAF STATION NORTH WEALD === '''SØNDAG DEN 11. OKTOBER.: '''
Vi reiste fra Manston sist fredag, og det var på høy tid for dagen etter angrep tyske fly med bomber og beskjøt flyplassen med grov ammunisjon. Det ble anrettet en del skader på fly, hangarer og personell. Vi hadde riktig flaks som kom oss vekk i tide og slik flaks skulle vi komme til å oppleve flere ganger før krigen var over.
Siste kvelden på Manston tok flere av oss et tur til Margate, gikk på kino og så: ”The Man Who Lost Himself.” I går var jeg på kino i Epping og så: ”Excuse My Sarong”. Etterpå gikk jeg på dans holdt av National Fire Service som innbød oss, men det var så overfylt der at vi gikk tidlig hjem. Har nettopp lest en bok som heter: “Bulldog Drummond at Bay.” Den var riktig spennende.
Det viste seg senere at Løfsgaard var blitt skutt ned, hoppet ut i fallskjerm, men ble drept av tyske soldater da han prøvde å unnslippe, - veldig trist.
'''DEN 15. OKTOBER: ''' I dag hadde vi besøk av sjefen for 11 Group, Air Marshal, Sir Tafford Leigh-Mallory. Han overrakte majorene Mehre, Mohr og Birksted DFC og vingsersjant Marius Eriksen Distinguished Flying Medal (DFM). Vingsersjant Løfsgaard skulle også ha mottatt DFM, men var på denne tid savnet etter toktet den 11 d.m.. Forleden dag var det gassøvelse her ved at det ble sluppet ut tåregass. Jeg hadde ikke gassmaske med og måtte lide med en strøm av tårer. En av mine kolleger, han Lars, holdt på å skifte tennplugger på flyet sitt, og så gikk det så galt at han mistet en plugg mellom V-blokkene på Merlin motoren og det var som regel en vanskelig jobb å fiske den opp igjen, slik også denne gang. Lars var veteran fra krigen i Finland og kunne iblant være noe bråsint, og da han ble utsatt for tåregass var han allerede fra før på bristepunktet. At sersjanten som kastet gassen var lite likt, siden han hadde den ubehagelige jobben å purre oss om morgenen, gjorde ikke saken bedre. Min iltre kollega gikk øyeblikkelig til angrep på “plageånden” med verktøy, jordklumper og sten eller annet han måtte ha for hånden. Sersjanten fant det best å foreta en hurtig retrett og løp fra åstedet så fort han kunne.
Saken kom selvfølgelig opp for krigsrett, men retten kom til at vår venn hadde handlet i rettferdig harme da han ble forhindret i å gjøre flyet sitt kampklart. Det ble også lagt vekt på at vi på den tiden hadde mottatt et parti dårlige tennplugger som måtte skiftes etter hvert tokt, hvilket var en hard belastning på det tekniske personell. Hele saken ble avblåst med en kameratslig advarsel og en påminnelse til sersjanten om ikke å forstyrre arbeid som var viktig for krigsførselen.
'''DEN 19. OKTOBER: '''
Jeg har nettopp hatt 24 timers perm til London, men hadde så mye å ordne med at det ble lite tid til hvile eller fornøyelser. Fikk høre at Fl.K “Hektoria” ble torpedert og senket forrige måned. Det var altså ikke noe i ryktet at den ble tatt av en magnetisk mine i en engelsk havn våren 1940.
Jeg fikk ordnet med hvalfangerpengene mine som står i Konsulatet, slik at jeg nå får 2.5 % i renter. Det minker jo litt på dem da jeg tar ut noe i ny og ne for å spe på den militære lønnen som ikke alltid rekker til. For å ha noe av disse pengene sikre og lett tilgjengelig, satte jeg noen pund i Post Office Savings Bank.
Om kvelden var jeg på Covent Garden på dans og der ble jeg kjent med en amerikansk soldat som hadde norske foreldre, riktig en hyggelig kar.
Kvelden etter var jeg på Carlton Theatre i Haymarket og så: “Holyday Inn.” Det var i den filmen Bing Crosby lanserte “White Cristmas” som med tiden skulle bli en ny julesang. Han spiller i mange amerikanske filmer og er en veldig populær sanger, også her i England, men det er nå den engelske Vera Lynn som har sunget seg inn i våre hjerter, hun er den virkelige “Forces` Favourite.” BBC har mange fine musikkprogram egnet til underholdning på kantiner, fabrikker, vaktstuer brakker etc. og et av dem er “Music While You Work.” “Ivy Bentson And Her Girl´s Band” er et av dem jeg liker best. Mens jeg var i London ringte jeg den norske tannlegen og bestilte time for førstkommende fredag så det blir nok ennå en tur til London denne uken.
'''DEN 28. OKTOBER: '''
Etter at kampene i Nord-Afrika har pendlet frem og tilbake i et par år under ledelse av ulike britiske generaler, startet general Montgomery den 23 d.m. stor offensiv ved El Alamein. Etter lang tids opplading av den 8. armé hadde han til rådighet 12 divisjoner,1.440 tanks, omtrent like mange kanoner og overlegne flystyrker. Offensiven ble startet med vel 1.000 kanoner som pøste på med granater i 15 min. og derpå sendte Montgomery inn infanteri og tanks i samarbeid med flystyrker, men kjemper hardt for å bryte gjennom de tysk / italienske stillingene.
Sist fredag var jeg i London hos den norske tannlegen. Hun plomberte to hull , men jeg har ennå et igjen så jeg bestilte ny time for den 6. november.
Den første kvelden var jeg på Piccadilly Cornerhouse og spiste en bedre middag. Det var kostbart med musikk og det hele, men en må unne seg et fint måltid en gang iblant. Militærkosten er ikke dårlig, men noe ensformig i det lange løp. Jeg kan ikke la være å tenke på kostholdet i Norge når jeg spiser noe godt her. Krigen går nå på det tredje året uten at det synes noen ende på elendigheten.
Nå har jeg meldt meg frivillig til å bemanne en maskingeværpost som inngår i forsvaret av flyplassen. M.G. stillingen står på taket av båsens splintsikre rom like bak flyet mitt, så det blir ikke langt å løpe når det går alarm.
I den anledning deltar jeg i kurs hver kveld for å lære om Browning og Vickers maskingevær samt Sten Gun. Det hurtigste maskingeværet spruter ut 1150 skudd pr. min. Likeså har jeg lært om Mills håndgranater som er et veldig effektivt våpen i mange situasjoner, ikke minst i nærkamp.. Den elendige Ap-regjeringen hadde ikke engang skaffet våre soldater håndgranater da de kjempet mot tyskerne våren1940.
Det er blitt kjent blant oss at RAF den 18 oktober sendte to firemotors bombefly med glidefly på slep med kommando soldater til Norge for sabotasjeoppdrag. De kom ut i vanskelig vær, 1 fly og 2 glidere styrtet. Senere kom det frem at tyskerne myrdet de som overlevde havariene, selv om de var i uniform.
Den 25 oktober ble 7- 800 mannlige jøder i Norge arrestert av politi og lensmenn. Det norske politiet er visst temmelig nazifisert og viser stor iver i å løpe tyskernes skitne ærend. Jødene ble stengt inne på Berg konsentrasjonsleir som ble opprettet ved Tønsberg sist sommer.
Senere på året arresterte vårt “brave” nazipoliti også jødiske kvinner og barn for nedslaktning. Quislinggjengen røvet til seg all jødisk eiendom.
De arresterte jødene ble sendt til Auschwitz i Polen for utryddelse og etter krigen ble det kjent at kun 32 overlevde.
Den 8. november ble også 332 skv. operativ med Spitfire IX. Etter å arbeidet på ulike fly en tid, er jeg nå blitt fast mekaniker på AH-S, som ble brukt mest av Jon Ryg og den senre tid av Nils Ringdal.
'''DEN 12. NOVEMBER 1942: '''
Offensiven i Midt-Østen fortsetter, og etter harde kamper har britene klart å bryte gjennom de tyske stillingene, gjenerobret Tobruk og presser Rommel vestover. Britene har tatt noen 10.000 fanger og diverse materiell. Dette er virkelig gode nyheter etter at Det tyske Afrika-Korpset hadde vært nære på å kjempe seg frem til Suezkanalen. Hadde de klart det, ville det ha vært en megakatastrofe for de allierte.
Polakker som for en tid siden slapp ut fra Stalins fengsler, deltar med egen avdeling i offensiven til den 8. armé.
Utenfor Casablanca gikk det greit å storme i land, litt kamper utenfor Oran og hardere kamper i Algerie, men etter en tid med forhandlinger ga sjefen for De Vichyfranske styrker, admiral Darland, den 10 november ordre om å innstille ilden. De allierte hadde hatt relativt små tap under sin vellykkede invasjon av fransk Nord-Afrika.
Den 10. d.m. holdt Churchill en tale, og om krigen i Midtøsten sa han: “Dette er ikke slutten, det er ikke engang begynnelsen til slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.”
Sist fredag var jeg hos tannlegen i London igjen og fikk gjort meg nesten ferdig. Jeg var også heldig og fikk to gratisbilletter fra disiplinærkontoret til Globe Theatre hvor jeg fikk en av de beste plassene. Jeg følte meg på topp der jeg ble sittende blant offiserer med striper og stjerner. Det ble spilt et et godt stykke der som het “The Morning Star.” Det handlet stort sett om menneskene i London under Blitzbombingen.
Denne uke har jeg gått gjennom et nytt forsvarskurs så nå er jeg snart mer soldat enn flymekaniker. Kurset omfattet også skyting med Sten Gun som er en grei maskinpistol i nærkamp. Den er enkel og kan produseres for ca. kr. 25,-. Den skyter ca. 500 skudd pr. min. og er fullt brukbar, men må behandles med omtanke da den ikke har sikring.
I går kveld var jeg og en kar fra Trondheim på dans i en liten by som heter Hoddesdon. På veien hjem var det så tett tåke at vi måtte ta oss frem etter telegrafstolpene og hekkene og merkelig nok fant vi veien hjem uten å sykle feil.
Nyhetene fra Nord-Afrika er riktig gode. Det ser ut til at briter, amerikanere og deres allierte begynner å jage tyskerne og italienerne ut fra denne del av verden etter flere års harde kamper.
'''DEN 17. NOVEMBER: '''
Sist fredag fikk jeg telegram fra mine brødre, Hans og Knut. De var kommet til Liverpool, og ville at jeg skulle komme dit ned for å treffe dem. Det var vanskelig for meg å få så lang perm , så jeg sendte telegram tilbake og spurte om de kunne komme til London. Jeg fikk perm fra lørdag middag og tok inn på County Hotel hvor jeg traff begge to. Det var jo artig å treffes igjen. Knut traff jeg for vel et år siden, men Hans hadde jeg ikke sett siden vi reiste fra Norge høsten 1939, vel tre år siden.
Vi hadde mye å fortelle hverandre siden vi møttes sist, og Hans var den som hadde hatt de verste takene med bombing og torpedering, men han nevnte det knapt. Senere fant jeg ut at han hadde vært ombord på D.S.”Kosmos II” da den ble senket den 28, oktober, dvs. vel to uker tidligere. Skipet hadde blitt torpedert på vei fra New York under innseilingen til Clyde. Etter å ha spist norsk middag på County, gikk vi til Royal Hotel for å ta noen glass sammen for å feire gjensynet.
Neste morgen måtte jeg opp kl. 05.00 for å mønstre på jobb i tide på North Weald. Det ble en hastig og noe bedrøvelig avskjed med begge brødrene mine. Vi hadde ennå en lang krig foran oss og alt var jo så på det uvisse om vi noengang ville treffes igjen. Jeg rakk et tidlig tog fra Euston Square undergrunn til Liverpool Street Station og derfra med tog til Epping hvor jeg hadde sykkelen min stående.
'''DEN 23. NOVEMBER : '''
I morgen er det begravelse i London etter løytnant Ulf Tandberg som ble drept da han og sersjant Edgar Hansen kolliderte under trening i luftkamp. Tandberg styrtet ned, men Hansens fly gikk i spinn slik han selv ble presset ut av sikkerhetsselene, tvers gjennom cockpithetten, og ut av flyet. Han fikk trukket i utløsersnoren for fallskjermen som løste seg ut, men han var i 35.000 fots høyde og hadde fått diverse forfrysninger før han tok bakken i nærheten av Themsen. Hansen ligger nå på sykehus et sted i Sør-England.
Mange av flygerne lever et kort og hektisk liv, men vi søker nesten alle sammen på flygerutdannelse hver gang det er uttak. Men vi får som regel det svar at det tar lengre tid å utdanne en ny mekaniker enn en ny flyger, og derved får vi ingen sjanse. Jeg var på geværvakt sist natt og hørte på de hundrevis av svære firemotors fly med 7 tonn bomber hver på vei til Tyskland og Italia. De har selv startet krigen og må ta følgene.
Tyskerne går hardt på for å ta Stalingrad før vinteren, men russerne har gått til motoffensiv, og har nå omringet Generalløytnant Paulus med den 6. tyske armé på 250.000 mann fra tyske, østerrikske, italienske, ungarske og rumenske styrker. '''SØNDAG DEN 29. NOVEMBER : '''
I dag måtte jeg opp til prøve for annen gang for å bli sertifisert som LAC, (Leading Aircraftman) som er den høyeste faggrad innen hvert nivå. Jeg var oppe til prøve for to måneder siden, men papirene var kommet på avveie så det var bare å ta prøvene om igjen. Det gikk fint denne gang også ved jeg besvarte alle spørsmålene og vil bli etterbetalt fra forrige test, så nå får jeg 7 sh. dagen. Det skulle ha vært 8 sh. dagen, men av en eller annen grunn slo “Foreningen for det Brukne Gevær” i London lønnen vår ned med én krone dagen. Ap. var mot Forsvaret før krigen og er det fremdeles - krig eller ikke krig.
I går kveld var flere av oss på dans på Majestic i South Woodford og hadde det artig.
I kveld var mange av oss på Drury Lane Theatre og så “One of Our Aircraft Is Missing”
(Et av Våre Fly er Savnet). Den var så spennende, at jeg vil se den en gang til.
Jeg var i London en dag forrige uke, og der traff jeg Ola Myhre for første gang siden vi reiste hjemmefra. Han skulle reise ut til helvete på sjøen neste dag så vi hadde en riktig rotbløyte, men ikke verre enn at vi klarte å gå på kino og se: “Gone With the Wind” ( Tatt av Vinden). Den var super og varte i tre og en halv time, men jeg tror vi duppet av flere ganger i løpet av forestillingen.
'''SØNDAG DEN 6. DESEMBER 1942: '''
Det har vært mye dårlig vær den senere tid og svært liten flyaktivitet, men det har også gitt teknisk personell mulighet til å utføre modifikasjoner på fly, som under hardkjør måtte utsettes.
I går var jeg hos tannlegen igjen og ble nesten ferdig, men måtte ta røntgen av en vond tann. Derpå gikk jeg på King´s Cross Theatre og så: “The Eyes of the Underworld” og “She is my Lovely.” Reiste tidlig hjemover og gikk på dans i South Woodford. I kveld har jeg vært i Drury Lane og sett “Nazi Agent”. Den var ganske interessant. Vi går ofte på kino og dans, men det er bedre enn å kjede seg på brakka.
'''SØNDAG DEN 20. DESEMBER.: '''
I dag kom jeg ut av sykehuset på Stasjonen etter en styggsint influensa eller flu som det heter her. Jeg ble kokt og dampet med de merkeligste urter. Det luktet ille, men gjorde godt. Min L.A.C. ble lest opp på dagsordren forleden, så nu kan jeg bære propellermerket på hver arm av uniformen.
Den 8. d.m. ble det skifte av Wing Commander da G. Jamieson fra RAF overtok etter W.G.G. Duncan Smith. Jamieson var riktig en oldtimer som hadde deltatt i Nord-Norge og var en av de få som berget livet da hangarskipet “Glorious” ble senket.
Den 12. hadde våre skvadroner eskortert 78 B-17 bombere til Frankrike. Kapt. Sem og fen. Malm hadde måttet snu pga. tekniske problemer og ble angrepet på hjemveien. Sem ble skutt ned, og Malms fly så skadet at han måtte hoppe ut. Sem ble ikke funnet, men Malm ble plukket opp i Kanalen.
Det går fort mot jul og dette blir den 4. utenfor Norge. Det går en sang her etter Bing Crosby fra filmen “Hollyday Inn”. Den heter “I´m Dreaming of a White Christmas” eller Jeg Drømmer om en Hvit Jul. Ja, de kan bare drømme om en hvit Jul, men jeg har ennå ikke sett et eneste snøfnugg noen Jul her. Den siste snøjul var nok i SydIshavet 1939 selv om det var midtsommers der. Det blir nok bare med drømmen i år også, men neste jul burde det være en sjanse. Vi lever i håpet selv om det ser aldri så tvilsomt ut.
I dag landet det et Autogiro fly her. Det var en merkelig skapning uten vinger, men med en kjempestor rotor på taket som vinge, og vanlig motor med propeller foran.
Fikk Røde Korsbrev fra Einar hjemme i Norge, men det er jo lite de kan skrive hjemmefra som vil gå gjennom sensuren. Nå har det regnet nesten en hel uke i trekk, og i kveld er det så elendig vær at jeg hopper over kveldsmat i messa.
“Monty” har nå presset tyskerne og italienerne vestover via Sidi Barani,Tobruk og inntok Benghazi den 19. d.m. Offensiven fortsetter med uforminsket styrke i Nord-Afrika.
USA har nå vært med i krigen vel et år, men er lite lærenemme på visse felt. Sjøfolk forteller at Østkysten stort sett er opplyst og uten mørklegning. Det er derfor lett for tyske ubåter å gå langt inn mot kysten og se allierte skip mot lysene på land og torpedere dem. En annen galskap er at lokale radiostasjoner melder om skip som kommer eller går ut. Tyske ubåter avlytter radiostasjonene og finner lett frem for å torpedere eller skyte allierte skip i senk.
Russerne holder fremdeles jernringen rundt den 6. armé ved Stalingrad, og Göring skryter at Luftwaffe kan fly inn nok forsyninger til dem. Hitler er raus med løfter om hjelp, og forfremmer samt dekorerer offiserene med medaljer. Generalløytnant Paulus ble forfremmet til Generaloberst og pålagt å holde Stalingrad for enhver pris.
'''TREDJE DAG JUL 1942: '''
Dette er den fjerde jul jeg feirer utenfor Norge og fremdeles har vi en lang krig foran oss. Jeg undrer meg iblant på hvor mange flere jeg skal feire i utlandet og om jeg får oppleve en jul i Norge i det hele tatt. Nei, dette er unødige og triste tanker som må skyves bort, ellers blir livet lite trivelig. Vi har lite å klage over i forhold til våre sjøfolk som sliter i et helvete med torpedering og bombing i tillegg til belastningen å være skilt fra familie, venner og fedreland. Det skal sterke nerver til for å holde ut med sånt år etter år.
Julaften ble i alle fall feiret på høvelig vis med god mat og på toppen av alt - rikelig med Linje Akevitt som stammet fra et eller annet havnelager eller fra raidene på Spitzbergen. Flyvåpnets sjef, admiral Riiser-Larsen, med frue, deltok og Admiralen holdt en storartet tale for anledningen. Han vet virkelig å ordlegge seg for å holde kamplysten på topp. Han sa også bl.a., at hvis vi ville ha akevitt neste jul måtte det bli i Norge for lagereret i England var nå tomt.
Det ble spist og drukket og humøret steg. Riiser-Larsen sa at hvis det var stille i vikinghallen spurte høvdingen: ”Det er stille i salen, er ikke mjøden god!” “Men etter stemningen her å dømme er det nok ikke noe i veien med den mjød dere har fått.” Etter middagen ble det servert kaffe og kaker og delt ut julegaver, brakt tilveie av ulike norske foreninger på begge sider av Atlanterhavet. Det dreide seg mest om nyttige ting som finnlandshette, skjerf, vanter etc..
En yngling hadde visst fått litt for mye å drikke for han hadde fått det for seg at han endelig skulle kysse fru. Riiser-Larsen, men Risærn, som vi kalte ham, tog knekten i en arm og løftet ham opp mot veggen og ba ham være snill gutt og så slapp han karen ned på gulvet. Det moret oss kostelig å se Admiralens kjempekrefter i bruk.
En flyger som måtte tjenestegjøre ved FFK staben i London, og ikke deltok i luftkampene, var kommet på besøk, men fikk en ublid behandling av de andre flygerne som daglig måtte kjempe mot Luftwaffe, iblant med tap.
Da festen i messa var slutt, gikk de fleste av oss til stampuben vår, Blacksmith´s Arms , som selvfølgelig var åpen som skikken er i England. Det var til og med dans på de fleste steder på julaften. På puben og omegn gikk det noe villt for seg med diverse kamper mellom nordmenn og engelskmenn så det var noen blå øyne å se her og der dagen etter, og de færreste syntes å ha særlig lyst på frokost, selv om den var av bedre kvalitet enn vanlig.
Første dag jul var den store dagen i England. Da var det stasmiddag i messa hvor vi ble servert av offiserene, en fin gammel skikk i RAF. Det vanket tradisjonell julemiddag med kalkun og Christmas Pudding samt tilbehør, riktig velsmakende.
Kåre Flø og jeg fikk 24 timers fri og tok toget til London for å se hvordan julen ble feiret i Verdensbyen, og om mulig feire noe av den sammen med norske om kvelden. Vi var først nede på Leicester Square og Piccadilly Cirkus og så på all stasen der. Tross krig og mørklegning, var London pyntet til julefest.
Vi dro tidlig hjem til Royal Hotel hvor vi hadde bestilt rom for natten. Der traff vi mange kjente så det ble noe sent før vi krabbet til sengs. Blant norske fikk vi høre at Kong Haakon samme dag hadde holdt tale over BBC, synd vi gikk glipp av den.
Neste dag dro vi rundt om i fattigkvarterene i East End for å se hvordan de feiret julen der. Eldre menn og kvinner med dårlige tenner, noe dårlig kledd, hang rundt på pubene, skålte, røkte og hadde det gildt mens barna maste og ville ha dem med hjem. Det var deprimerende å se så mye fattigdom i den samme byen hvor det var så mye velstand, glitter og stas.
Mot kveldingen gikk vi på norsk juletrefest i Kingsway Hall i Holborn distriktet og hadde det riktig hyggelig. Da det var slutt der tok vi Undergrunnen og tog til Leytonstone hvor vi gikk på dans i Burghley Hall. Der traff vi mange av gjengen fra North Weald for alle var “Released off Camp” pga. dårlig vær, og at andre stasjoner hadde overtatt vaktholdet. Selvfølgelig hadde mange geværvakt, men ingen behøvde å yte teknisk tjeneste. Denne julen var jeg heldig og unngikk vaktplikter de to dagene julen varte.
Hørte over BBC at den franske “quislingen” admiral Darland var blitt skutt. Vel var han noe svikefull i 1940, men han bidro sterkt til et heldig utfall av amerikanernes invasjon ved å beordre våpenstillstand i de Vichy-franske kolonier i Nord-Afrika. Dette sparte sikkert mange allierte liv, og var begynnelsen til at de franske styrker der gikk over til å kjempe på de alliertes side.
I løpet av året er 8 flygere fra 332 skvadron falt. Det er hard trening de går gjennom og det ser ut for at det i et elevkull går nesten like mange tapt under trening som i kamp, sett over lengere tid. De flygerne som klarer seg gjennom den første tiden i kampflyging har sjansen til å leve lenger enn de ferske flygerne. Skvadronene våre tilhører 11. Gruppe og opererer i det mest utsatte og viktigste området i Sør-Øst-England inklusive London, og har hevdet seg bra i RAF i året som gikk mht.:
Bakkepersonellets dager er noe roligere, og dagsrutinene består stort sett i å holde flyene klare for aksjon og i topptrim til enhver tid, samt passe på at de alltid blir utstyrt korrekt i samsvar med behovet under de ulike tokt, bl.a. reservetanker som henges under buken på flyene for å gi dem større aksjonsradius. Det kommer ofte ordre og kontra ordre om slikt utstyr, hvilket tærer på tålmodigheten, da vi ikke har teknisk utstyr for handtering av tunge dropptanker fulle av bensin.
Bortsett fra inspeksjoner, renhold, enklere reparasjoner og utskifting av komponenter pluss en geværvakt iblant, er dagene for mange nokså kjedelige. De mer iherdige benytter tiden til å skrive brev, pugge engelsk eller flyteknisk litteratur. Noen finner også tidsfordriv med erting og fleiping, men det er sjelden at noen reagerer på slikt. Jeg tilhører stort sett dem som leser og pugger samt skriver notater i dagboken min og ikke minst skriver brev til venner og kjente samt noen kjærester.
Etter at flyene er blitt sjekket ut for tokt om morgenen, er der snart tid for kantinevogna med te og boller. De fleste av oss er nå fortrolige med den engelske måten å drikke te på, og Iblant får vi også et spann deilig, avkjølt helmelk ut på Flighten.
Det er jo fint at våre to jagerskvadroner er kommet godt i gang med kampoperasjoner til tross for Den norske regjering i London, tenkte å spare flygerne for kamper i Norge. Da flygerne som da tjenestegjorde på Orknøyene og i Yorkshire fikk rede på dette, sprakk det fullstendig for dem. Først var mange blitt nektet å delta i Battle of Britain da England trengte dem mest, og nå skulle de ikke engang få kamperfaring.
Et noe skarpt skriv fra daværende løytnant Mohr til Forsvarsministeren påviste urimeligheten ved å bli satt inn i frigjøringen av Norge uten kamperfaring. Sjefen for Flyvåpnene var enig og begge skvadronene ble overført til den mest aktive delen av England. Selvfølgelig kostet det flere flygere livet, men som skvadron vant de operativ erfaring og utviklet gode ledere under patruljer og kamper over Frankrike og Belgia.
De hevdet seg også veldig bra blant øvrige flygere i Fighter Command.
Dette har vært et veldig aktivt og begivenhetsrikt år, og vi føler at vi gjør god nytte for oss i RAF. Mot slutten av året ble begge skvadronene operative med Spitfire IX, og flygerne er vel fornøyde med den nye flytypen. Den har også har fått større magasin for ammunisjon til kanonene dvs. økning fra 60 til 120 skudd som gir 12 sek. skytetid og har vist seg være en verdig motstander til den tyske FW 190. Vi på bakken liker Spitfire IX og savner ikke våre velbrukte Spitfire V B.
Dette året har vært det verste hittil i sjøkrigen. De allierte har tapt 587 fartøyer i løpet av januar - juli, og antallet fientlige ubåter øker. Kun 14 stykker av dem ble senket i samme tidsrom. I løpet av hele året ble det senket 6,1 million br. reg. tonn, 10% av dette var norsk. Den moderne norske tankflåten har nok en stor del av æren for at England får olje nok til å holde krigen gående. Alt avhenger av om de allierte vinner slaget om Atlanterhavet.
Det er også blitt kjent at den norske fregatten “Montbretia” gikk tapt den 8. november.
Bombingen av Tyskland begynner å bli virkningsfull. I året som gikk, slapp RAF ned 41.000 tonn bomber i tillegg til det som USAAF droppet på Tyskland og tyskokkuperte områder. Vi tillater oss å håpe på et enda bedre resultat i året som kommer når de enorme ressursene fra USA og Sovjet kommer med for fullt i offensiven mot aksemaktene.
Under de nåværende forhold er det noe bekymringsfullt at det slår mange sprekker i Stalins kommunistiske “paradis.” Da Tyskland invaderte landet, var det mange russere som ønsket dem velkommen i den tro at nå var det kanskje slutt på kommunistisk terror. Men tyskerne forsto ikke dette, da de var indoktrinert med at russerne var simple “undermennesker.”
General Vlassov i tysk krigsfangenskap var også lei av Stalins regime, han hadde sett alt formange av sine kolleger blitt myrdet i 30-årene. Første tiden i fangenskap var han veldig aktiv i å bistå Wehrmacht med å skrive flygeblad på russisk for spredning i Sovjet. Han prøvde også lenge å påvirke Hitler til å la ham opprette en hær av frivillige russiske fanger til å kjempe mot det kommunistiske regime i Russland, men Hitler ville ikke ha en hær av “Untermenschen” til å hjelpe seg. Den 27. d.m. fikk han av propaganda hensyn, danne “Den russiske frigjøringsarmé” , men som uten selvstendighet ble innlemmet i den tyske hær.Senere ble det kjent at Stalin, etter overtaket ved Stalingrad, følte seg så sterk at han hadde tilbudt Hitler separatfred på sine betingelser.
En gjeng av oss syklet ned til Chingford og feiret utgangen av 1942 og inngangen til 1943, og der var det mange hyggelige, festglade mennesker så vi hadde en særs trivelig fest. Det er tydelig at krig lærer folk å ta med seg de gleder som byr seg.
=='''1943''' ==
'''FREDAG DEN 1. JANUAR:'''
Nyttårsfesten i Chingford sist natt varte langt ut i de små timer, men heldigvis er det gråvær i dag og ingen flyging. Skulle ønske jeg var i Norge og kunne ta en skitur i helgen.
Lørdag: Var på kino i Epping og så: “The Foreman Went To France” og “About Face.”
Søndag: I dag den 3. har det vært fint kaldt vær. Flyet mitt var på tokt i dag, men det var ingen tyskere å se.
Mandag den 4. januar: Flyet mitt, AH-S, ble tatt inn på Maintenance til 30-timers inspeksjon i dag. I går kveld var jeg på kino i Drury Lane og så: “Mrs. Miniver.” Riktig rørerende film fra Englands mørkeste periode med luftangrep døgnet rundt og faren for tysk invasjon hang som en alvorlig trusel over Storbritannia.
Ja, vi har noen mørke år bak oss, og året som gikk var også svart en tid da tyske styrker var nesten fremme ved Nilen, japanerne banket på den indiske grense og russerne kjempet fortvilet for å overleve. Jeg tør nesten ikke tenke på de enorme skipstapene de allierte har hatt i løpet av siste år. Heldigvis ser det nå ut til å lysne da de allierte nå har tatt offensiven i de fleste krigsområder.
Flyvåpnene har pr. i dag 4 operative skvadroner, flere flymannskaper i RAF og utgjør 289 offiserer, 1.646 sersjanter og menige, totalt 1.735 mann.
'''DEN 5., 6., 7., 8. og 9. JAN. :'''
Den 5.: Flyet mitt er fremdeles på Maintenance for 30 timers inspeksjon. Det er ennå veldig kaldt her, men sneen er forsvunnet.
Den 6. : Flyet mitt kom til Flighten i morges og er ikke kommet tilbake etter tokt ennå. Medical Officer skal inspisere brakkene her ikveld. Nyhetene fra Sovjet Unionen er nå bedre. For tiden er det spesielt Stalingrad som går igjen i nyhetene, og det skal være store tap på begge sider. Regnvær og geværvakt.
Den 9.: Fint vær, kaldt, tørt og mye flyging. Skal på kino og dans i Epping i kveld.
'''SØNDAG DEN 10. JAN.: '''
Så to kinostykker i går kveld. Det var: “ My Heart Belongs To Daddy” og “Queen Elisabeth.” Etterpå var det dans.
Det er tele og glatt her i dag så flyene måtte av-ises før vi kunne sende dem opp. Alle mann var fri fra i ettermiddag.
Den norske Stockholmsruta som ble opprettet den 18. august 1941, er nå vel innkjørt. Da Sovjet kom med i krigen, var det ikke lenger mulig å sende norske flyktninger den veien. Ruta ble derfor opprettet og opereres i britisk regi som BOAC (British Overseas Airways Corporation), med norske flygere i britiske uniformer. De bruker to Lockheed Lodestar som kan ta 14 - 16 passasjerer og flyr mellom Leuchars i Skottland og Bromma. I tillegg flyr norske besetninger også tre britiske Lockheed Hudson som BOAC eier og har opp til nå fraktet 560 mann til U.K., samt kurerpost begge veier.
'''DEN 11. og 12. JAN.:'''
Besøkte to kamerater på St. Margarets Hospital ved Epping i går kveld og gikk på kino etterpå. Fint vær hele dagen og alle fly har vært på konvoitjeneste.
Den 12. jan.: County Hotel, London. Kom hit i kveld med en uke ferie og tok inn på sjømannshotellet. Var på Carlton og så: ”The Road To Marokko” og “The 39 Steps.”
Var på Olney og sjekket siviltøyet i skipssekken og kofferten som lagres der.
'''DEN 13. JAN.: '''
Kino, dans og mye fest i Londons West End i går kveld. Storparten av kvelden ble tilbragt på Sussex Bar, Leicester Square, og der treffer man nesten alltid interessante allierte nasjonaliteter.
Den 14. Cardiff: Er her nede og avslutter forbindelsen med Joan. Vi takket hverandre for den hygge vi hadde hatt sammen, og lovte hverandre å holde en viss kontakt. Ingen av oss er modne for fast forbindelse under krigsforhold, som gir svært få anledninger til å treffes. Så filmen “Bambi” sammen med en norsk marinegast. '''Den 15. og 16.''': Tilbake i London, dans på Covent Garden. Politiet stengte alle dører og sjekket samtlige I.D. papirer. De søker iblant etter desertører og rømte fanger.
En får høre litt av hvert på County. Noen av de tyske ubåtkapteinene er visst noen riktige råskinn og skyter på sjøfolk etter torpedering. Japanerne er ennå verre, de myrder konsekvent alle overlevende etter torpedering, unntatt kapteinen og telegrafisten. Italienerne oppfører seg visst som siviliserte mennesker.
Fikk også høre at Marinens oppsynsskip, “Bodø”, er blitt minesprengt og gått ned d. m.
'''SØNDAG DEN 17. JAN.: '''
I dag har “Wingen”, dvs. 331 og 332 skvadron, vært på tokt mellom Dunkerque og Vlissingen. Løytnantene P. Mollestad og T. Strand skjøt ned en FW 190 sammen, og sersjant R. G. Schwencke Hassel skadde en.
Fri i ettermiddag, så jeg reiste sammen med Thorsen og Lien til en skøytebane ute i Richmond og hadde det kjempefint. Etterpå dro vi til Hammersmith Palée på dans med våre nye bekjentskaper. Det gikk flyalarm i løpet av kvelden og litt skyting var det, men ikke nok til å avbryte festen. Luftwaffe var også over oss og laget bråk etter at vi hadde lagt oss senere på natten.
'''DEN 18. og 19. JAN'''.: Reiste ut til Surrey for å gå på skøyter igjen så fort jeg var fri for dagen og hadde det riktig artig..
Senere var jeg sammen med noen hollandske offiserer på Universal Brasserie på Piccadilly - alle tiders gjeng. Kvelden etter var jeg på Paramount hvor jeg traff Betty, Knuts forhenværende kjæreste fra Dumfries, og det var jo hyggelig. Hun er nå i ATS og stasjonert i London.
'''DEN 20. - 23. JAN.: '''
Ble buden på lunsj av forsvarsminister Torp som tok imot oss permitenter på Piccadilly Hotel. Maten smakte godt, selv om tyske bombefly gjorde sitt beste for å forstyrre oss.
Tyske fly angrep også Dover - Dungeness, men begge våre skvadroner gikk opp og drev dem tilbake. Lt. Mollestad ble truffet og måtte krasjlande sør for Calais. Han døde av skadene. Urnen ble sendt hjem etter krigen og vi krigsveteraner fra Kjevik deltok i bisettelsen 1946.
Den 21. eskorterte våre fly 12 Lockheed Ventura bombere for angrep på Caen. De jaget bort noen FW 190 fly som prøvde å angripe bomberne.
Den 22. eskorterte våre fly 12 Boston bombere for angrep på St. Omer. Fenrik Grundt Spang skjøt ned to tyske fly alene over Walcheren og ble samme dag tilfeldigvis forfremmet til fenrik. Svein Heglunds fly ble skadet, og han krasjlandet med motoren i flammer på Manston, men kom seg ut i en fart uten nevneverdige skader.
BBC melder at Den 8. Britiske Armé har inntatt Tripoli, så nå går det riktig unna i Nord-Afrika. Hadde en rolig geværvakt den 23.
'''SØNDAG DEN 24. JAN.: '''
I går kveld var jeg på Covent Garden på dans, men det var vanskelig å komme inn. Køen sto helt ned til Leicester Square så det tok tid å komme frem. Innen jeg hadde fulgt hjem en partner, hadde Undergrunnen sluttet å gå, så jeg måtte gå hjem. Kom i lag med en canadisk flyoffiser som skulle samme vei så vi tok det med ro og hadde en riktig hyggelig prat sammen.
En engelsk Spitfire fikk motorstopp i dag under avgang på N.W. og havarerte. En mekaniker omkom, flygeren klarte seg bra, men to barn mistet sin far og en kvinne sin mann.
Jeg utnyttet ferien maksimalt og gikk til dans på Paramount, etter å ha vært på kino. Der traff jeg flere kjente og havnet i et lystig lag hvor Betty også deltok. En annen kveld traff jeg en italiensk pike som lød navnet Rosa Rivaldi. Hun spurte meg hva jeg syntes om italienerne, og det var jo ikke mye godt, siden Mussolini hadde tatt over. Heldigvis hadde hun samme mening. Hun hadde to fettere i Den italienske arméen og var veldig engstelig for dem.
'''DEN 25., 26. og 27. JAN.: '''
Satt inne og skrev brev og studerte diverse flytyper i går kveld. Stor aktivitet med treningsflyging og et sweep over Kontinentet på ettermiddagen. Store nyheter i kveld - den 8. Armé går fremdeles fremover og jager tyskerne foran seg i Nord-Afrika.
Den 26. jan.: Polerte flyet mitt i dag. Vingsersjant Samuelsen styrtet i bakken med sitt Spitfire IX fly i dag, ved en låve i nærheten, under prøveflyging. Det ble en kraftig eksplosjon som blåste låven i filler, men boligen fikk bare små skader. Piloten er ennå ikke funnet, men vi fant stykker av motoren 10 ft. nede i bakken.
Den 27. jan.: Tåke og lite flyging. Fikk tilsendt lærebok i matematikk fra FFK og har viet den storparten av kvelden. Nyhetene fra Russland og Nord-Afrika er riktig bra, og det varmer godt å høre at krigen går bedre.
'''DEN 28. - 30. JAN.:'''
Ble sendt til Manor Farm for å grave etter piloten i krateret fra flyhavariet i forgårs, men har opp til nå funnet kun småbiter av flyet. Jeg kjente Samuelsen litt, og synes det hele er en trist sak, men krig er krig. Jeg skal være med og holde vakt her i natt.
Begynte å grave etter piloten dagen etter og fant to biter av hodet og litt av magen. Flygeren ble nok sprengt i biter under eksplosjonen. Legen mente det var nok til å kunne skrive ut dødsattest. Samuelsen ble bare 22 år gammel. Etter avløsning vasket jeg meg godt ren etter jobben, gikk på kino og så: “The Adventures of Mister Eden.”
I januar har Churchill og Roosevelt hatt møte i Casablanca. Begge var bekymret for om Sovjet ville klare å holde ut mot Tyskland. De var enige om fortsatt å yte maksimalt med hjelp i form av våpen og råstoffer, samt engasjere tyskerne sterkt ved å gjøre en invasjon til fra Middelhavet.
'''SØNDAG DEN 31. JAN.: '''
Fryktelig vær her i dag, så storparten av oss fikk fri fra middag. Har regnet matematikk resten av dagen. Jeg fikk en rift i høyre hånd under gravejobben sist uke, og nå ser det ut til at det har satt seg verk i den.
Det er nå funnet en flystøvel med benet i etter Eyde som ble utsatt for lynnedslag.
'''DEN 1. - 4. FEB. 1943:'''
Den 1. feb.: Legen var redd det kunne være “likforgiftning” i hånden min og sendte meg til et RAF hospital like utenfor London.
Den 2. feb.: Ble undersøkt av spesialist i dag, og han mente jeg måtte regne med minst 3 dager med litt behandling og se hvordan betennelsen utviklet seg. Det har jeg ikke noe imot, da dette er et rent, fint sted hvor jeg kan gå omkring som jeg vil, bare jeg møter til behandling morgen og kveld. I en avdeling er det mange flygere med store forbrenninger, og de har det ikke godt hverken her eller andre steder.
Den 5. feb.: Var til check hos spesialist i dag og fikk bekreftet at jeg hadde en svak blodforgiftning. Jeg spurte om jeg da kunne reise hjem, men det fikk jeg ikke lov til da de ikke visste hvordan forgiftningen kunne utvikle seg. De er nå så overforsiktige i det engelske militæret. Hadde jeg fått utlevert hansker for gravejobben, kunne alt dette ha vært unngått. Gikk til landsbyen sammen med en kar fra Canada i ettermiddag. Om kvelden leste jeg en bok med tittel: ”The Devil of the Depth.”
Store nyheter, russerne har slått tyskernes 6. Armé ved Stalingrad. De omringet 21 tyske og 2 rumenske divisjoner og tok 90.000 fanger inkludert Paulus, som Hitler nylig hadde forfremmet til Generalfeldmarschall, for at han skulle begå selvmord. Det var nemlig helt uakseptabelt at en tysk feltmarsjall lot seg ta til fange. Det ble også tatt 24 generaler til fange. Alle var utstyrt med giftampulle for selvmord, men ingen av dem brukte den. Den 6. armé hadde klart å innta 90% av Stalingrad, men det hadde kostet nesten en halv milion mann. Av 91.000 fanger var halvparten døde innen våren. Kun 5.000 så sitt hjemland igjen, de siste i oktober 1955. Titusner sultet og frøs ihjæl, og kannibalisme forekom, mens korporal Hitler satt lunt og varmt i Wolfsschanze, Rastenburg, eller i Berghof, Obersalzberg, og forlangte at de skulle kjempe til nest siste patron. I en fangeleir i sonen til den 6. armé hadde storparten av russerne sultet og frosset ihjæl. Ca. 50.000 russere i tysk uniform hadde kjempet i den 6. armé. De som overlevde slagene ble henrettet. Stalins politisjef, Beria, ble syk av hevnlyst da han hadde fått rede på at så mange russere hadde kjempet sammen med tyskerne.
Tross kamper, bombing, sult, tyfus, difteri og frost. overlevde 9.800 sivile i byen.
Her må jeg hoppe fram til august 1953 da jeg overnattet i Oldenburg, en liten landsby i nærheten av Bremen, på veien hjem etter tjeneste i Chateauroux, Frankrike. Under oppholdet i kaféen om kvelden, kom jeg i snakk med et nervevrak av en alkoholiker som hadde vært med i Stalingrad. Han var veldig bitter og fortalte noe om det helvete de hadde opplevd. I sne og kulde uten vinterutstyr, på halve rasjoner og dårlig med forsyninger, var det mange som rett og slett frøs og sultet ihjel.
Madamen i vertshuset sa at han mer eller mindre bodde i baren hennes. Han spurte hvor jeg kom fra, så jeg fortalte at jeg hadde tjenestegjort i Frankrike og var på veien hjem til Norge. Han var litt spydig og sa at jeg nok kunne være i Frankrike nå da tyskerne ikke var der lenger. Jeg pekte på France - Germany Star ribbon min og sa jeg hadde vært med på å kaste tyskerne ut derfra i 1944. Han reagerte veldig surt på dette så Madamen i kaféen måtte snakke hardt til ham for å roe ham ned. Jeg syntes oppriktig synd på ham.
'''DEN 6. -11. FEB.: '''
Tiden er gått med lesning, spaserturer, kino og behandling. Blir utskrevet i morgen.
Den 7. - 11. feb.: Er tilbake på North Weald igjen. Stoppet noen timer på County på turen hit, gikk på kino og så: “Casablanca.” Veldig interessant og godt spilt av Humphrey Bogart og Ingrid Bergman. Tok toget til Epping og gikk til Site 8.
I løpet av et par uker har USA tatt tilbake New Guinea og Guadalcanal fra japsene, - store tap på begge sider.
'''DEN 12. - 13.FEB.:'''
I dag var det fint vær og lite å gjøre utenom daily inspection og mindre reparasjoner. Skal på geværvakt til natten, så da blir det lite søvn å få.
Den 13. feb.: Rolig vakt sist natt. To sweep over Frankrike idag, uten at noe spesielt hendte. Dro sammen med gjengen på dans i Leytonstone og hadde det hyggelig.
'''SØNDAG DEN 14. FEB.:'''
Travel søndag og mange jobber. To sweep over Frankrike på ettermiddagen. Måtte jobbe overtid med å reparere bremsene på flyet mitt. Det var litt av en jobb, da flyet hadde reservetank under buken og den måtte taes av for å komme til med jekken. Demonterte bremsene, slipte segmentene og renset dem med rødsprit, monterte dem, fyllte dropptanken, sjekket systemet og så var er flyet klart for bruk i morgen tidlig.
'''DEN 15. - 18. FEB. : '''
Bra vær i dag og to tokt over Frankrike med å eskortere Boston III og Liberator B-24 bombefly for bombing i Dunkerque området. På det siste toktet skjøt norske piloter ned 5 og skadet 2 tyske fly, uten tap eller skade på egne fly. Vår nye Wing Commander, Jameson, skjøt ned to som ikke ble kreditert 332 skvadronen. I dag den 16. var det mye flyging på hjemmebane og et sweep over Frankrike. Det sto et stort stykke i flere av Londons aviser i dag om det fine resultatet norske flygere hadde i går. Kvelden tilbragt på kino og kantine.
Store nyheter, russerne har gjenerobret Rostow, Kharkov og Kursk og britenes 8. armé har kjempet seg inn i Tunisia.
Den 18. hadde jeg storrengjøring på flyet mitt og reparerte bremsene igjen. Skal sove på B-Flight i natt for å gjøre flyene klare så fort det blir lyst i morgen tidlig.
'''DEN 19. - 20. FEB.: '''
Måtte tørne ut i grålysningen og gjøre flyene klare for tokt. I dag har vi maivær, godt og varmt. Var hos legen og fikk resultatene av tuberkulin- og blodprøvene mine , og de var fine. Det har vært noen tilfeller av pleuritt blant nordmenn her. Det er ikke alle som tåler det råe engelske klima.
I dag den 20. var det bare tåke, så stasjonen ble “Released off Camp.” Flere av oss tok toget ned til Leytonstone, gikk på kino først og deretter på dans i Burghley Hall.
Møtte igjen Peggy fra South Woodford, trivelig jente.
'''SØNDAG DEN 21. - 23 FEB ''' . Hurra! i dag var det egg til frokost, og det var første gang i år. Vanligvis er det scrambled eggs laget av eggpulver, og det er ikke så attraktivt og smaker heller ikke så godt. Det er tåke i dag også og ingen flyging, men jeg skal ha geværvakt til natten så jeg kan ikke gå ut i kveld.
Den 22. flyttet jeg fra Site 8 og til Site 2 hvor storparten av flightpersonellet til 332 skvadronen er forlagt og det er jo mer praktisk. Tåke igjen og ingen flyging.
Var på Drury Lane på stasjonen og så: “The First of the Few”. Den handlet om Mr. Reginald Mitchell som var sjefkonstruktør hos Supermarine Aviation og konstruerte Spitfire-flyet. Prototypen fløy første gang 5. mars 1936 og kontrakt med Air Ministry for produksjon av 300 fly ble inngått tre mnd. senere. Synd at Mitchell ikke fikk oppleve den suksess flyet hans gjort. Han døde av kreft i juni 1937 bare 42 år gammel.
Produksjonsmodellen var fullt utviklet i 1938, og de første skvadroner var klare til innsats da krigen brøt ut.
Skvadronsjefen vår, major Mohr, har nå gjort sine 200 operative tokt og blir foreløpig postet til FFK for hvile som det heter. Vanligvis består “hvilen” av en annen sort flyging, ofte operativ som nattjager. Major Thorsager tar over 332 skvadronen fra samme dato som Mohr avløses.
Den 23. var det også tåke og ingen flyging. Møtte Peggy i South Woodford og gikk på Majestic for å se “Orchestra Wives,” artig film og mye fin musikk. Etter forestillingen ble jeg buden hjem til Peggy`s familie for a nice cup of tea.
'''DEN 24. - 27. FEB.:'''
En del flyging på hjemmebane samt et sweep over Frankrike etter en veldig rolig uke. Tatt ukentlig inspeksjon på flyet mitt. Brukt kvelden på matematikkoppgaver.
Den 25. var det tåke og ingen flyging. Fikk fri og dro til Empire i Epping og så: “The Fleet´s In” og “Alais Blackie Boston,” begge veldig artige filmer. Thorsen i gjengen på 332, er blitt tatt ut til flyskolen i Canada. Jeg er grønn av misunnelse. Sånn er det å ha realskole eller mere. Det er nå kommet flere nye flygere til våre skvadroner. De har sersjants grad, ca. 400 flytimer bak seg, og er vel forberedt. I RAF regner man med at 200 flytimer er nok, forutsatt at mye av den tiden har vært trening på høyverdige fly.
På den 26. var det noe treningsflyging og et sweep over Frankrike hvor våre fly ble angrepet av 20 - 30 FW 190. De norske skjøt ned 2 og skadet 2, uten tap selv.
Den 27. tok jeg Weekly Inspection på flyet, og i dag er det flyging igjen etter en rolig periode. Tidlig fri og gikk på Rialto i Leytonstone og så: ”In Old California” og “East Side Kids.” Var på dans etterpå og traff Peggy.
'''SØNDAG DEN 28 .FEB.: '''
I dag er det bra vær og endel flyging samt et sweep over Kontinentet.
Rolig dag forøvrig med søndagsstemning og tur til South Woodford, hvor jeg traff Peggy, gikk til Majestic på kino og så et par gode filmer.
'''DEN 1. - 3. MARS, 43: '''
Endel flyging i dag. Hørte over BBC i dag at 17 nordmenn er blitt myrdet. Forbannet nazistpakk !
Nå begynner matematikken å bli interessant, men det er ikke lett å få med alle timene.
Her går de villeste historier om flygeress og antall nedskutte fly. Det er visst ingen av de allierte flygeress som kan måle seg mot flere tyske i antall nedskutte fly. I begynelsen av 1943 hadde tyskerne superess som oberstløytnant Hans Phillip med 206 nedskutte fly, visstnok storparten russiske. Han ble senere skutt ned av en amerikansk jagerflyger. Forøvrig fantes Staffel Kapitän Krumpinski med 197 nedskutte og Hartmann med 148. De fikk premier i rubler for sine resultater. Enkelte tyske flygere hevdet at det i første tiden, var rene leken å skyte ned russiske fly. I de høye skåringene har det nok vært mange fly som burde ha vært på museum forlengst og derfor enkle å skyte ned.
'''DEN 4. - 6. MARS: '''
Luftangrep igjen på morgenkvisten. Det varte ca.3 timer, men var ikke innen vårt område. Det er godt å ha stålhjelmen på seg når det hagler av glovarme splinter fra luftverngranatene. Et sweep i dag, og etter dette ble flyet mitt sendt inn på hangaren for 120 timers ettersyn.
Var i Buckinghamshire den 5. og ordnet med noen legepapirer for Doc. Stoppet i London for å spise middag og tok toget hjem tidlig. Ble kjent med en hyggelig jente fra ATS på hjemveien. Det lir mot vår igjen, og vi har ofte maivær på den tiden, men det kan fort slå om til ufyselig kaldt regnvær.
Den 6. hadde jeg vakt i Site 2 fra 07.00 til 07.00 neste morgen. Det var en kjærkommen anledning til å besvare brever, og jeg rakk å svare på ti stk. i alt. Det er viktig å korrespondere med flest mulig for å lære språket skriftlig. Det ble også tid til å regne litt matematikk.
'''SØNDAG DEN 7. MARS:'''
I dag ble to tyske fly skutt ned over Sør-England av norske flygere på en Scramble. De 6 fly som gikk opp for å angripe tyskerne, møtte dem ved Clacton området og sloss med dem helt til Cap Gris Nez.
Nå er det helt slutt med å måtte stå rett ved køya ved purring om morgenen. Det hele var forøvrig noe unødig tøys. Nå er det OK bare vi stiller på jobben kl 08.00 eller tidligere, når vi er beordret til å gjøre flyene klare for tidlig avgang.
Var på Empire i Epping og så: “On Special Duty” og “The Law of the Tropics.”
'''DEN 8. - 9. MARS : '''
Et langt sweep i dag. Var med i et lag som blir trent for en parade i London den 11. mars i anledning “Wings for Victory Week.” Det er et arrangement for å skaffe penger til Royal Air Force. Det inkluderer neppe oss, for Norge betaler for leie av fly og annen service. Vi har mye å takke krigsseilerne for da det er de som seiler inn penger til den norske stat utenfor Norge. Skal ha geværvakt til natten.
Den 9.: Bra vær på vakten sist natt , men det var noe kaldt. Det manglet ikke på underholdning storparten av natten da det passerte hundrevis av bombefly over oss på vei til Tyskland. Det har de godt av. Et tokt i dag, en Me 109 skutt ned.
En ueksplodert luftverngranat funnet på stasjonen og sprengt av spesielt team. Marinens skip ”Harstad” ble minesprengt og sank den 27. feb. i den engelske kanal.
'''DEN 10. - 11.MARS: '''
Jeg har fått meg en kraftig forkjølelse igjen. Begge jagerskvadronene var på tokt i dag. 331 skjøt ned 2 og skadet et tysk fly. 332 skjøt ned et og skadet 5 tyske fly.
Den 11.: I dag var vi på parade i London, og det var litt av en opplevelse, sammen med personell fra alle de allierte flystyrker. Vi startet ved Waterloo Station ved 12.00 tiden og gikk via County Council Building hvor Lord Mayor of London ble saluttert. Marsjen gikk videre over Westminster Bridge, White Hall og gjennom Trafalgar Square hvor Utenriksminister Anthony Eden ble saluttert. Tusenvis av tilskuere langs ruten hyldet oss, og jeg var innbilsk nok til å synes at folk klappet ekstra godt i hendene da vi norske passerte, det varmet riktig godt. Vi marsjerte like etter den franske avdelingen og hadde litt av et problem med takten i deres marsjmusikk. Det var fint vær og ingen tyske luftangrep under paraden. Det vrimlet av presse- og filmfotografer hele tiden under marsjen. Knut hadde sett meg på nyhetsfilmen, sa han.
Sist i paraden kjørte ulike mobile avdelinger som feltkjøkken, tankvogner, luftfyr, landingsfyr, lyskastere og annet flyplassutstyr samt bomber fra de minste opp til Block-Buster størrelse på 12.000 pund (5.445 kg.) , konstruert for å slå gjennom bl.a. tyske ubåtbunkere.
Da vi kom til St. James Park, gjorde vi holdt og ble fraktet til en restaurant i Regent Park. Der ble det servering på militært vis, og uten skaffetøy utspilte det seg de merkeligste scener når de ulike nasjonaliteter satt og bablet hver på sitt språk mens de fortvilet prøvde å få i seg maten med follekniver, sakser, blyanter eller hva de enn fant i sine lommer. En tømte et saltkar og spiste med det, men det måtte ha vært meget salt igjen i det for han fikk det travelt med å sluke et helt glass vann. Noen måtte ha levd lenge i bushen, for de spiste med fingrene med en viss eleganse og som den største selvfølgelighet.
Da det hele var over, dro flere av oss med Undergrunnen til King´s Cross hvorfra vi gikk til County Hotel hvor vi alltid traff noen kjente. Der fikk jeg rede på at hvalkokeriet “VESTFOLD,” som jeg tidligere hadde vært med, var blitt senket med to tyske torpedoer den 17. januar i år. Riktignok seilte det under Panamaflagg, men var på vei til England med olje og dekkslast som fly, tanks etc. Senere gikk flere av oss på kino på Leicester Square og så: ”The Silver Fleet”. Riktig og spennende. Deretter måtte vi reise hjem da flyene skulle stå på scramble i grålysningen neste morgen. Scramble betyr at vi må holde flyene klare med varm motor og få dem i luften under 3 minutter. '''DEN 12. - 13. MARS: '''
Det gikk scramble kl. 07.00 i morges da tyskerne sendte 24 FW 190 fly og forsøkte å bombe London med omegn. 331 skvadron skjøt ned 5 og skadet 3 tyske fly. Resten ble jaget tilbake uten at de fikk droppet sine bomber. Senere på dagen skjøt 332 skv. ned 2 tyske fly da de eskorterte B-17 bombere til angrep på Rouen. De norske flygerne hadde ingen tap. For denne dåd fikk Den norske vingen telegram med gratulasjoner fra Kong Haakon, Forsvarsministeren, US Embassy, Det Polske Flyvåpen og Air Ministry, for strålende innsats. Det varmet.
Den 13. var avisene i London fulle av ros til de norske flygerne for gårdagens resultat,
Forøvrig har jeg atter fått en kraftig forkjølelse. Det må sikkert være den 10. i vinter.
'''SØNDAG DEN 14. MARS : '''
Hurra! egg til frokost igjen. Deilig vær og lite flyging så de fleste av oss har benyttet anledningen til litt solbading ute på Flighten. Det er nå blitt lange lyse kvelder så arbeidsdagen blir ofte lang enten det er søndag eller hverdag. Var på kino i Drury Lane og så: “Moontide,” ikke særlig god.
'''DEN 15. - 16. MARS: '''
I morges måtte vi ut kl 06.00 og gjøre flyene klare for tokt. En god del flyging i løpet av dagen, men også litt tid for solbading. Stor dag, jeg fikk to Røde Kors brev hjemmefra. Hyggelig å lese at alt står bra til selv om brevene var ganske gamle.
County Hotel, den 16. mars: Er her på 48 t. perm. Var på Astoria sammen med noen av gjengen på dans. Senere var noen av oss på et Corner House og spiste et brukbart måltid.
'''DEN 17. - 20. MARS: '''
I dag var flere av oss først på tea dance på Covent Garden og på kveldsdans etterpå og stiftet mange nye bekjentskaper.
Den 18. var jeg på Tivoli i Strand og så Sonja Hennie i “Katina.” Senere på dagen var jeg i National Galleri på Trafalgar Square og så mye fin malerkunst. Det var også maleri av to norske flygere der. Det ene var av Marius Eriksen, en kjent slalomkjører før krigen og nå veldig god kampflyger.
North Weald, den 19. mars.: Kom tilbake sist natt. Flyet mitt har vært på lavflyging og blitt skadd da det traff noen tretopper, så nå er det til reparasjon i hangaren. Er på senvakt i kveld, men det ser ut til å bli lite å gjøre.
I dag den 20. var det så mye tåke at skvadronene ble released off camp. For min del betyr det lite da jeg skal ha geværvakt hele natten.
'''SØNDAG DEN 21. MARS: '''
Ingen flyging i dag pga. tåken. Meldte meg på et kurs for realskole eksamen. Det er flere som prøver, men har dumpet. Det er mange som mener at det ikke er bryet verd da vi ikke vet om vi overlever krigen, og den tanken kan jo ha noe for seg.
Fikk et Røde Kors brev hjemmefra i dag, det tredje på kort tid. De skriver at alt er bra, og det må de vel for å bli godtatt av sensuren. Det er nå blitt kjent at D. S “Tromsøysund” ble kapret i Rekefjord av norske sabotører den 1. mars, og at de på vei over til England ble bombet i senk av tyske fly.
Den norske ubåten “Uredd” er savnet og må ansees tapt med hele mannskapet.
USA gjør kjent at amerikanske flygere som ble skutt ned overTokyo f.å., er henrettet.
'''DEN 22 - 27. MARS: '''
Tåke igjen og ingen flyging på formiddagen. Hørte Mr. Churchill tale over BBC i går kveld. Han er en fenomenal taler. Det kom også i nyhetene at den britiske 8. Armé er i full gang med å nedkjempe tyskerne og italienerne i Tunisia.
Regnet matematikk i kveld, men forholdene i brakka egner seg dårlig for slikt.
Var på Majestic i South Woodford og så “Across the Pacific” og “Whisling in Dixie.” Begge bra underholdning.
'''SØNDAG DEN 28. mars, ''' :
Har hatt en travel søndag og skal ha siste vakt i kveld. Berlin ble bombet sist natt, så vi kan vente angrep på London når som helst. Var på kino i Epping etter vakten.
'''DEN 29. MARS - 3. APRIL, 1943: '''
Det hendte ikke noe spesielt. på mandag. Tirsdag fikk jeg et spesialoppdrag av Doc Larsen, via vingsersjant Lunder, om å reise ned til Romford med noen dokumenter. Stedet ligger ca. en time med buss fra Epping og var en hyggelig avveksling. Mars har vært en veldig travel måned med mye flyging og tilsvarende arbeid på flyene.
Flyalarm i kveld uten angrep her. Var på nattskift sist natt.
Fredag var jeg på RAF Station Hornchurch, nær Romford, og fikk trening i å bruke luftskyts. Det foregikk i en simulator og var riktig naturtro med brølende fly og knatrende maskingevær. Hornchurch var ute i hardt vær under Battle of Britain, men er nå bygget helt opp igjen, men ruiner og diverse skader er fremdeles synlig.
Lørdag var jeg ordensmann i brakka vår og fikk ros for at den var den fineste i vår site. På kvelden var flere av oss på Queen Elizabeth Hotel i Chingford og danset. Der traff jeg en kaptein fra the Royal Army som hadde deltatt i Norge 1940.
'''SØNDAG DEN 4. APRIL: '''
Det var stortokt over Frankrike i dag. De to norske skvadronene var med på å eskortere 70 stk. B-17, som skulle bombe fabrikkene til Renault ved Paris. Det oppsto en rekke kamper da 25 tyske fly angrep bomberne. Kampene varte så lenge at de fleste av våre fly måtte lande på fremskutte stasjoner, da de hadde knapt med bensin igjen. De skjøt ned 5 tyske fly ,skadet 4 og lettere skade på 5, uten tap av egne fly. Et av våre fly hadde fått hull i den ene vingen.
I dag ble det dobbelt sommertid i England så nå er det lyst helt til kl. 9 om kvelden.
'''DEN 5. - 10. APRIL:'''
Et tokt på mandag med å eskortere amerikanske Liberator-fly, B-24, som angrep Ford-fabrikkene i Antwerpen. Et stort antall tyske fly angrep bomber-formasjonen over Heemstede. Vår skvadron angrep tyskerne og skjøt ned 3 FW 190 og skadet 1, med tap av et fly. Det var sersjant Larsen som ble skutt ned og spant i sjøen utenfor Vlissingen.
Var på dans i Leytonstone og traff Vickie igjen.
Tirsdag var jeg i Romford på kurs om dekk og slanger for fly. Spiste nydelig middag på Dunlops regning. Fikk til og med bløtkake til kaffen. Fra bussen på reisen hjem kunne jeg se at våronna var i full gang.
Et fly savnes etter raid over Frankrike. Det var løytnant Strand som ble skutt ned av en FW 190 og tatt tilfange. Han ble senere repatriert til England da han mistet det ene øye under luftkampen.
Onsdag blåste det rene orkanen her så alle fly måtte fortøyes, og et fly havarerte under landing. Har geværvakt kommende natt. I dag kom det et hyggelig brev fra Stasjonssjefen, Group Captain Morris, med takk til bakkepersonellet for å ha gjort en utmerket jobb med å stille kampklare fly. Våre skvadroner var de beste av 56 Spitfire skvadroner innen 11. Gruppe de siste 3 mnd. Vi tillot oss å være litt krye over det.
Den 8. april fikk nesten alle mann tildelt “ribbon” for Kongens 70-års medalje, som ble opprettet i anledning Kongens 70 årsdag i fjor. Båndet for medaljen førte til mange rare bemerkninger og spørsmål om heltedåd o. l. , men gatejentene på Piccadilly reagerte på sin egen måte med “Happy Birthday, Norway!” Jeg var noe heldigere under en dans på Covent Garden hvor mitt nye WREN bekjentskap, Kitty Labozer, spurte meg hvilken medalje jeg hadde fått. Jeg fortalte henne at det ikke var noen tapperhetsmedalje, men mer lik en Campaign Medal, men det godtok hun ikke. Hun sukket tungt og sa: ”Oh, you brave heros, you are so modest”. (åh, dere modige helter, dere er så beskjedne). WRNS står for Women´s Royal Navy Services eller kort og godt, marinelotter.
De norske jagerskvadronene ble også gratulert av Fighter Command for de best vedlikeholdte fly innen 11. Gruppe. Litt av en æresbevisning vurdert mot 56 jagerskvadroner i RAF. Vi tillot oss atter å være litt krye over en slik heder innen flyteknisk tjeneste
Var på kino i Epping og så “Natasha,” interessant film.
Fredag var jeg i Romford på øvelser med luftskyts igjen. Om kvelden ble det kino og dans i Leytonstone. På Rialto så jeg “The Social Enemy No. 1.” Ble kjent med Edna.
Lørdag ble vi released off camp fra middag. Sov noen timer og reiste så med gjengen til Leytonstone for å møtes på stampuben vår, The Green Man. Traff igjen Edna på dans senere, og hun ymter allerede frempå om gifting - best å bakke ut i tide.
'''SØNDAG DEN 11. APRIL: '''
Kom forsent til toget sist natt, så jeg ble tilbudt av en patruljerende konstabel å overnatte på politistasjonen i Leytonstone. Han mente at en stasjonsbenk ikke var noe passende leie for en airman, selv om det begynte å bli varmt i været. Jeg takket for tilbudet og fulgte med ham. Etter en kopp te og en hyggelig prat, fikk jeg sove i en celle med beskjed om at de ville sørge for at jeg kom opp i tide for toget mitt til Epping neste morgen. Jeg hadde en rolig natt og ble vekket neste morgen med en kopp te og kjeks og en prat i god tid før toget. Avskjeden lød: “The best of luck to you Norway, and don´t you worry, you´ll get your country back.”
Det finnes neppe noe annet land med et så fint politikorps som England. Jeg må tenke på hva jeg var vidne til i Leytonstone en kveld sist vinter. En av gjengen hadde fått enten for mye øl eller fått i seg skadet mat, han kastet i alle fall opp mens en politikonstabel støttet ham. Etter en drabelig omgang var han ferdig, og jeg hørte konstabelen si meget deltagende: “Do you feel better now, Norway?” Ikke bare det, han hjalp ham også til jernbanestasjonen og så ham vel ombord på toget hans hjem.