Anna-Irene Valstad

_

_

Bygging av Vestre Andebu Bedehus, ved Anna-Irene Valstad

Vestre Andebu Indremisjon ble stiftet på Torp skole den 22. mars 1924, med 18 innskrevne medlemmer stiftelsesdagen. Ettersom årene gikk følte de troende vennene et stort savn ved at de ikke hadde noe forsamlingshus, hvor de forskjellige foreninger med kristelig formål kunne ha sine møter og fester. Indremisjonsforeningen påtok seg derfor arbeidet vedrørende reisningen av et bedehus her i Vestbygda. På foreningens årsmøte den 26. januar 1935 ble følgende valgt til byggekomite: Henrik Torp, Nic. A. Slettingdalen, Astrid Ellefsrød og Berte Mailund, Thorleif Aspelund ble byggekomiteens formann og Abraham Ljosnæs kasserer og regnskapsfører. Komiteen fikk en travel tid. De nødvendige tegninger og bygningsmaterialer av forskjellige slag skulle bringes tilveie, og ikke minst en tomt som huset skulle oppføres på. Komiteen tok kontakt med byggmester Ole Bøen fra Høyjord, og han var som bygningskyndig til meget stor hjelp. Bøen utarbreidet omkosningsoverslag og tegninger, oppstikking av tomten, og det ble også Ole Bøen som påtok seg alt tømmermannsarbeidet. Tomtespørsmålet løstes ved at Agnes og Th. Aspelund skjenket gratis tomt i «Roa» på Ellefsrødhagen. Tomten har en meget fin beliggenhet. Tønsbergs Blads gamle gård i Sverres gate 3 ble brannherjet i juni i 1935. Men det viste seg at i det gamle tømmer var det solide materialer. Ved besiktigelse av den nevnte gård i Tønsberg, fant komiteen med Ole Bøen at tømmeret med fordel kunne benyttes i det påtenkte bedehus. K. Kristoffersen, Nøklegård, hadde bygningen til salgs for nedrivning, og indremisjonsforeningen mottok tilbudet for kr. 400,00 på årsmøtet den 5. mars 1936. Likeledes ble tegninger og tomt godkjent. Årsmøtet besluttet enstemmig at bedehuset skulle kalles Vestre Andebu Bedehus. De første arbeider på tomten ble igangsatt i august 1936 med utgraving for grunnmuren. Støpingen ble gjort noe senere på høsten av Abraham og Alf Ellefsrød, Erling og Eivind Mailund. Det må ha vært en meget aktiv høst for byggmesteren og hans hjelpere. Allerede 4.juledag i 1936 kunne Bedehuset for første gang tas i bruk i det indremisjonsforeningen avholdt sin juletrefest der. Det manglet jo adskillig på at arbeidet var fullført, men innredningen var ferdig i store og lillesal samt garderobe. Utover våren og sommeren 1937 avsluttes det resterende arbeidet. Foruten de nødvendige lokaler i første etasje, var det innredet pedell-leilighet i annen, på tre værelser og kjøkken, med egen oppgang. En uthusbygning ble oppført ved siden av for å inneholde diverse skjulplass og nødvendige avtreder. Den 17. oktober 1937 hadde foreningen den lykke å kunne innvie huset i nærvær av 250 gjester. Fra Det norske lutherske indremisjonsselskap ble det skjenket en bibel, overlevert av generalsekretæren. Innvielsestalen ble holdt av Joh. M. Wisløff i tilknytning til Efeserne 1.3-6. I sin omtale av besøket i «For Fattig og Rik» sier Wisløff at de gamle husoppbyggelser bør fortsatt holdes i hevd. Det må bli et både-og, ikke et enten-eller. Bak talerstolen i storesalen henger Det norske flagget med korstegnet. I dekorasjonen over, som etter eget initiativ av Ole Bøen, er inngravert 2. Tim. 2.-8: «Kom Jesus Kristus i hug». Dette må sies å være et motto for Bedehusets gjerning i Vestre Andebu. I de grunnleggende statutter står det at Bedehuset skal tjene som forsamlingshus for kristelig virksomhet på Guds ords og vår Lutherske kirkes grunn. Forkynnelsen av Ordet og arbeidet skal være til fremme av det kristelige liv og Guds rikes vekst og utbredelse hjemme og ute. Bedehuset tilhører Vestre Andebu Indremisjon. Høsten 1937 flyttet Hilda og Anton Brudal inn i den nye pedell-leiligheten og bodde her i 17 år.

En juletrefest i gamle dager, ved Anna-Irene Valstad

Når var gamledager? Jeg husker godt de voksne snakket om dette og synes det måtte være et eller annet i ei fjern fortid, som det ikke var noe å tenke på. Nå har jeg begynt å bruke uttrykket sjøl om min barndom.

Når vi ungene om høsten diskuterte hvor stort juletreet på Bedehuset skulle være, så vi oss ut ei stor tømmergran. Stakkars Bedehus. Halve taket måtte vel da fjernes hvis den skulle inn. Men vi syntes treet var sååå stort.

Forventningene var også store til tredje-dagsfesten. Dørene var slått opp til storsalen, ovnene hadde vært fyrt i lenge. Fluer som var gått i hi for vinteren, dukket opp med varmen og gjorde oss selskap. I gangen ble det etter hvert et hvirvar av frakker, kåper, votter, luer og skjerf, samt en blanding av støvler, kalosjer og botforer. Dette var i foldeskjørtenes tid med seler og hvit bluse, eller matroskjole/dress med fløyte, kanskje nikkers. Alle hadde pyntet seg. Hvite strømper og lakksko. Etter hvert som kvelden gikk på ble det mer og mer trekkspellstrømper. Det var høytid og det var jul.

Etter velkomst og åpning var det gang om treet. Det rakk nesten til taket, med lys, glitter og flagg. Ringene kunne være mange. De minste innerst, trykt forankret i ei mammahand. Så var det ringer utover etter alder. Det ble jo en liten prestisje etter hvert å komme i de ytre ringer. På det meste måtte en ring utom gangen og inn igjen. Så var det også kanskje en/ei spesiell som skulle leies---.

Det var som regel en tilreisende gjest og mest populær var tante Ingrid fra Strand leirsted. Hun stilte opp sin flanellograf og anskueligjorde juleevangeliet så det gikk inn hos alle. Det var natthimmel over Betlehem, med stjerner, engler, hyrder og De vise menn. I stallen var Maria, Josef og Jesusbarnet. Guds egen sønn var kommet til verden, vi tvilte aldri på det. Etter at noen hadde lest en julefortelling kom det godlukt fra kjøkkenet, kaffe og kakao. Matesker og skrin kom fram. Egg med ansjos og julesylte til pålegg. Litt julegodter var tatt med og etter hvert bydd fram til naboer og kjente. Benkene besto av klappseter og bak på stolryggene var det et langt hengslet bord til kopper og krus. Begge deler var av en slik art at både små og store ulykker absolutt kunne inntreffe.

Ved aftentrekningen var loddene nøyaktig lagt utover for intens overvåkning. Hadde ei lita jente da et vidt skjørt og svingte seg rundt, kom loddene i fritt svev og landet slett ikke der de skulle. I lillesalen kunne karfolka samle seg, der vinterens hugst og tømmerpriser ble diskutert. Men alt hørte liksom med. Til og med det gamle orgelet som spilte litt på egen hånd, bare det fikk litt luft, men alt skapte stor høytid med de kjente og kjære julens toner. Da vi atter etter pausen dannet ringer, grep hverandre i hendene unge som eldre, alle gikk og sang, det glemmer jeg aldri. «Her står vi nu i flokk og rad om deg vårt skjønne hjerteblad.» Det kom ingen nisse til Bedehuset, men den store pappesken med pakker ventet vi på. Tenk ei heil appelsin og annet småtterigodt til hver. Duverden!

Ute i gangen kunne det bli en kamp for å finne de rette plagg til rett eier. Det gikk som regel bra. Den gang var det mange sparker og nesten alltid sparkeføre. Ned gjennom Torpeenga kunne det gå «ei kule varmt», men heldigvis ingen alvorlige uhell.

Årene gikk. Etter hvert ble jeg sjøl med i det som angikk Bedehuset, også det å stelle til juletrefester. Vi brukte mye av den gamle tradisjon, men et eller annet skjedde. Juletreet virket ikke like høyt. Ringene rundt treet ble færre. Bemerkningene uteble heller ikke: «Det er altfor lange prekner - Dere har ikke noe opplegg for de minste.» Appelsinpakke med litt godt var ikke det helt store lenger. Alt var godt ment, men vi hadde skjønt det for sent. Vi hadde gått helt ut på dato. Men for meg sitter gode minner igjen om en tid da kravene var mindre og gledene var større. Atter går vi mot årets mest spesielle kveld med den gamle juleteksten: «Og det skjedde i de dage.»

Litt fra julehandelen i den gamle landhandel, ved Anna-Irene Valstad.

Det er nesten utrolig, men i vår kommune var det drøye 20 landhandlerier før i tiden, lenge før Meny, Spar og Kiwi. Ofte var det en butikk drevet av nær familie med litt hjelp. De levde av det og de fleste kjørte varer. Handlingen før jul foregikk en av de siste dagene i advent. Fjøset ble gjort unna i god tid den kvelden. Mor og far med hver sin spark, ryggesekk og jeg med. Vi kjente en god eim av varene da vi kom inn i butikken. En stor kraftig vedovn holdt lunken. Like innenfor var det ei stor kasse som vi kunne sitte på, såkalt mjølbøle. Det var ingen som gikk rundt og tok varer sjøl. Den gang var det handling og ekspedering over disk. Innenfor var disken forsynt med massevis av skuffer til salt, mel, gryn, farin, raffinade, osv. Nesten alle kjøpte heil kaffe og malte sjøl. For enden av disken var det et stativ med forskjellige ruller innpakningspapir. Smørpapir øverst. Ellers gråpapir, men til jul var det også julepapir. Ved siden av hang grå og hvite papirposer samt kremmerhus til drops og gjær. Alt av mel, gryn og lignende ble veid opp i poser, enten med posestrikk rundt eller hyssing. Hyssingen ble ikke klippet, men elegant slitt av rundt tommelen med et rykk. På langveggen bak var det hyllemeter på hyllemeter med saker og ting. I taket var det masse skruer hvor noe kunne henge. Stor vekt midt på disken, «lovelig ved kjøp og salg», sto det. Spekesild var i sildedunke. Skulle det kjøpes sirup hadde du med deg glass og så ble det øst opp av sirupsspannet. Gjaldt det parafin hadde du med deg kanne. En mindre glassdisk var det også med litt finere utstilling.

Den gamle landhandelen var meget assortert. Der kunne du finne alt fra matvarer, steintøy, klær, tøyer som metervare, beintøy, mjøl til folk og dyr, kunstgjødsel, maling og spiker. Flere av kjøpmennene skar glass, kittet og la inn nye ruter.

En sånn førejulshandel om kvelden var veldig sosial. Lukningsvedtektene var ikke i virksomhet. Det ble selvfølgelig handlet de nødvendige ting men det skulle jo være litt ekstra til jul: appelsiner, nøtter, nøttekrem, kokesjokolade og litt hermetisk frukt. Juleansjosen var viktig. Kålhode og karve til surkålen. For sikkerhets skyld måtte vi ha en eske globoid og ei flaske kamferdråper. Far skulle ha Tidemanns Gul nummer 2. Mor skulle ha Programbladet. Så var det et julehefte som het: «Jul i bygda» med gode fortellinger, et hefte jeg savner fremdeles. Noe av juletrepynten måtte fornyes og sprakeræne måtte ikke glemmes, eller stjerneskuddene som de kanskje het. Et årvisst innkjøp var den nye voksduken som skulle på kjøkkenbordet. For ei godlukt, ja da luktet det mistenkelig jul.

Når handelen var ferdig og bøker gjort opp sto kveldsbordet dekket, eller rettere sagt nattmaten. Gjestfriheten var stor. Du verden så gode minner.