Slåmaskinen blei smørt og gjort i stand. Så en kveld var tida inne til å begynne med høyna. Det ble slått om kvelden da hadde kleggen roa seg. Kleggen var ei plage for hestene. Du veit kanskje ikke hva en klegg er? Jo, det er et innsekt som helst legger egg på dyr. Den stikker også. Dette var så ubehagelig for dyra, at de blei urolige. Vi kunne få kjøpt kleggolje. Noe svart, seigt oljelignende greier som luktet pyton. Dette blei hatt på hestene for å skremme bort kleggen. Pappa slo med maskinen og bestefar slo hakkeslått med ljåen på alle de stedene maskinen ikke kom til. Dagen etter var det til å hesje. Pappa staura og hang opp ståtråd. Så var det å henge det opp. Jeg husker vi fikk slepe- rive. Hesten dro den, men det var ikke bare bare og få grasstustene fra hverandre og opp på hesja-tråden. Der hang grasset ei veke eller to ettersom hvor god tørk det var. Hvis det tegna til godvær, blei grasset tørka på bakken. Var været godt så var det tørka etter fire–fem dager. Da jeg var jentunge kjørte vi høy mest med hest og høyslede. Men etter hvert kom det traktor og høysvans. Dette letta arbeidet, men det var tungt å få høyet opp i laet når det begynte å bli fullt. Når høyet var i hus, var tida inne for å ligge i laet. Det var alltid spennende. Vi fant gamle tepper og gravde oss ei grop i høyet og der lå vi. Det var mange spennende lyder, og masse som klødde. Og så var det så mørkt…..
En gang var det styr. Jeger, harebikkja, ramla ned på langs veggen på låven. Der lå den og peip og var redd. Heldigvis hadde den halsbånd på. Bestefar fant en lang krok og fikk tak i halsbåndet og dro den opp. Jeg veit ikke hvem som var mest glad- Jeger eller meg?
Da høyet var i hus, var det vinterveden sin tur. Kålrabi og poteters skulle lukes igjen. Det skulle masse ved til, for det ble ikke brukt strøm- eller oljeoppvarming den gangen. Vi hadde 500 kilowatt watt fast strøm. Hvis vi brukte mer, så blunka” vippa- lyset”. 500 kw w var ikke mye, men så var det jo bare til lys. Nå var tiden inne for å ta ferie. August var den roligste måneden.
På Skjelland var det mye musikk. Ingen kunne ei note, men spille kunne de. Onkel Kristoffer spilte både piano og trekkspill, og onkel Ole og Bestefar spilte fiolin. Tante Magnhild (den yngste av søstera til Mamma) var flink til å synge. I sin ungdom sang hun inn grammofonplate, var på turne og var med i revy i Tønsberg. Helt til sin død sang hun i begravelser og underholdt på eldresenter og sykehjem. Mannen hennes Sigurd, en bror av Pappa. Han spilte trekkspill. I ungdommen spilte han til dans på lokalet.
Dattera (Inga Lisbeth/Betten) er sangpedagog, korsanger og dirigent.
== Butikker==
Butikker var det mange av i bygda. Bare i Andebu var det åtte-ti stykker. De solgte nesten alt. Fra kunstgjødsel og kraftfor til sysaker, mat og sko. Nesten alt hadde de å selge, og de kjøpte egg og smør fra gårdene og noen var postkontor. Butikkene var midtpunktene i bygda. Der møttes folk for å høre nytt og for å fortelle nytt. Nå er det to butikker igjen i Andebu.
Hvis det var kaldt kunne vi ikke vaske i gangen, for da blei det skøyteis. Julaften var vi alltid hjemme. Før onkel Sigurd gifta seg var han alltid hos oss julaften. Vi hadde ribbe, surkål og riskrem. Jeg kan aldri huske at vi hadde noen annen julemiddag.
Juletreet og fuglebuska henta vi i skauen om lillejulaften. Fuglebuska var et langt, tynt grantre med kvister bare i toppen. I det blei et kornbånd festa og treet satt fast ved låvebrua. Om julaften var fjøsstellet gjerne litt tidligere. En av de voksne var julenisse. Julenissen var jeg livredd. Det var mer enn nok med bare maska. Det var bare to ting jeg var redd for da jeg var lita, sa mamma. Det var julenissen og feieren.
Det var knapt med julepapir. Kunne ikke kjøpe ruller som nå. Mamma tok ofte papiret etter hvert som vi pakka opp og for uti ”trappehuset” (et lite rom under trappa med hyller) og pakka inn ei ny pakke. Det blei vel så som så med bånd og merkelapper. Julepresangene var som regel nytteting.
Første juledag var det alltid juleselskap i Ødegården hos tante Agnes og onkel Kristian. Der var nesten hele slekta. Vi kjørte med hest og slede, godt nedpakka for ikke å fryse. Det knirka bestandig så fint i snøen. For kaldt var det og bjella på hesten hadde så fin klang, syntes jeg.
Utviklingen går så rivende fort at det kanskje kan lønne seg å stoppe opp en gang i blant - for å se tilbake – og for å se hvor en befinner seg i terrenget og i sitt eget liv.
Jeg håper mine små og store minner kan bidra til et slikt lite stopp.
Nedtegnet av '''Frank Ertesvåg'''
[[Category:Personer]]