9 144
redigeringer
Endringer
ingen redigeringsforklaring
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane jernbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
- Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]
Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og i slutten svart/hvit bildene her er tatt av avsnittet er noen bilder:han.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.
==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.===
[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,.
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32.500, og hadde tatt 192 sjøfolk til fange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Denne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel.
Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i maskinrommet. Det var den 22,000 tonns postbåten Alcantara 8 om som Thor hadde truffet. Takket være skaden Alcantara hadde fått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble drept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner.
I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst.
I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag.
I 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i murstein og flere småbygninger. Førtito eldre ungedommer var innmeldt i et to-års studie, og i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste akademiske år. Sommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger.
6.3. Brookwood’s Nedgang.
Christina Rae,
April 2008.
====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====
Forfatteren hadde i begynnelsen vanskeligheter for å forstå de offentlige informasjonene om Theodor Broch. Men etter hvert begynte gamle hemmeligheter å komme fram i dagen. Her er en liten oppsummering av de flokete forholdene Brochfamilien nok helst vil holde hemmelig:
Mathilde Oftedal var Theodor Broch elskerinne i 1938. Han var da gift med Ellen og hadde et ett-års gammelt barn, Siri.
Theodor og Mathilde fikk et barn sammen, og barnet var Lars Oftedal Broch. Isteden for å være ste-søsken, er Siri og Lars halv-søsken!
Mathilde tok en annen elsker i 1944, mens Theodor var i Storbritannia, og det var Jens Christian Hauge, lederen av Milorg.
Jens Christian Hauge var da gift og hadde to barn. Jens plasserte kona si på en liten spartansk sæter i Vestre Slidre, mens han innkvarterte Mathilde i en Milorg dekkleilighet i Oslo.
Jens Christian Hauge fikk ei ny elskerinne i slutten av 1945, mens han var da først Forsvarsminister i Arbeiderpartiregjeringen.
Jens Christian Hauge skiftet igjen elskerinne i 1955 mens han var i Tyskland. Den nye kvinnen het Renee-Marie Hausenstein, og forholdet varte i to år. I 1958 skilte han seg fra den stakkars kona si, og da hadde Arbeiderpartiet hatt nokk. Etter press fra Werna Gerhardsen mistet Jens ministerstillingen sin.
Rett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med en nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. Denne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 2004. Jens Christian. Hauge døde i 2006.
(Kilde Dagbladet 14.10.2008).
Det ble mye avisskrivning i Tønsberg Blad, men ulvens skjellenavn ble aldri nevnt. Enten hadde folkeminne glemt det, eller så torde ikke journalistene nevne det. Avisen er jo egentlig eid av Norsk Arbeiderpresse, og ingen slenger spydigheter mot dem de arbeider for. Pressefriheten har kanskje sine grenser, selv i Norge?
Torbjørn Hallenstvedt.
[[Category:Personer]]