Endringer

Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:

Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!

Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap.

De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.

5.1 Fra Walvis Bay til Brasil.

HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban.

Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på dekk, og enda varmere for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet.

Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.

Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til:

Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned

Overtidslønn: 1,50 kroner/ time

Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag

Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje

Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt

Dimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.

Fart: 10.0 Knop

Kjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrte

Damptrykk: 220 PSI.

I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)

Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.

Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.

==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''===

Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.

Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:

Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned

Overtidlønn : 1,50 kroner/ time

Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag

Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje

Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.

Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.

Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.

9.7 I Seattle.

Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:

Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.

Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.

==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===

[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]

Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.

Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.

Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.

[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]

Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:

'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships

Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''

11.7 Livet på Eidsvold.

Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.

I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:

[[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]]

Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.

Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.

Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.

Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”

Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.

Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:

2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00

1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00

Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.

==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.===

[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]

14.4 Tankrengjøring i New York havn.

Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.

==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===

Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.

[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og høysvansen kjøres inn på låven.]]

16.3 Faste Inntekter.

Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.

[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]

Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).

[[Fil:042.003.210.jpg|200px|mini|Torbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]]

Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.

Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.

16.4 Bryllup og Begravelse.

Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.

De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.

Olav ble alvorlig syk i desember 1984. Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttår. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 år.

Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.

SLUTT.

1.4 Typisk Bemanningsantall.

===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister.====

===='''VEDLEGG 3: Thor og Kosmos Skjebne.====

3.1 Den Tyske Raideren Thor før 26. september 1940.

Otto Kähler ble utnevnt kaptein i oktober 1939. Han var da 45 år gammel, og hadde vært i den Tyske Marinen siden 1914. Thor seilte fra Kiel den 6. juni 1940, kamuflert som det russiske dampskipet Orsk. Etter å ha vært innom Bergen, klarte de å komme seg ut i Nord-Atlanteren uten å bli sett, takket være lav sikt i tåke og snøbyger.

På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32.500, og hadde tatt 192 sjøfolk til fange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Denne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel.

I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst.

Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de holdt til 10. januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på nordøstkanten av Paris. Her forble de til 10. april.

I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de igjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, og etter det var de frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem.

3.5 Raideren Thor etter 15 november 1940.

===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''====

I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag.

6.3. Brookwood’s Nedgang.

Christina Rae,

April 2008.

====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====

I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han skrev flere bøker om byens historie, og visste akkurat hva byen trengte. På en tur til Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og Remus, Romas grunnleggere. Da han kom hjem til Tønsberg, presenterte han regningen til bystyret, men de ville ikke betale for ulven. Det ble et forferdelig spetakkel, med mye avisskrivning. Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!