Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
{| class="wikitable"
|-
! style="background:#ffdead;" | Kosmos-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Kosmos II-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Pelagos-hvalbåter
|-
! Kos II (248 GT)|| Kos I (248 GT)|| Gos I
|-
! Kos IV (248 GT)|| Kos XIII (258 GT) || Gos VIII
|-
! Kos V (248 GT) || Kos XIV (258 GT) || Gos IX
|-
! Kos VI (248 GT)|| Kos XV (258 GT) ||
|-
! Kos XVII (258 GT) || Kos XVI (258 GT) ||
|-
! Kos XVIII (258 GT)|| ||
|-
! Kos XX (356 GT)|| ||
|-
! H J Bull (573 GT)|| ||
|}
KosmosTi andre Kos-hvalbåterKosmos II-hvalbåterPelagos-hvalbåterKos II (248 GT)Kos IV (248 GT)Kos V (248 GT)Kos VI (248 GT)Kos XVII (258 GT)Kos XVIII (258 GT)Kos XX (356 GT)H J Bull (573 GT)Kos I (248 GT)Kos XIII (258 GT)Kos XIV (258 GT)Kos XV (258 GT)Kos XVI (258 GT)som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Gos I
Gos VIII
Gos IX
Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap.
(For mannskapsliste, se Vedlegg 2, Liste 2.4)
De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.
5.1 Fra Walvis Bay til Brasil.
Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap, nå om bord på HJ Bull. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann. Det var langt til Halifax, så det var nødvendig med ekstra hjelp. (Mannskapsliste finnes i Vedlegg 2)
HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på dekk, og enda varmere for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet.
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløya, den beryktede franske bygningene fangekolonien, og de kunne skimte fengselsbygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så og si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet.
Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.
Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned
Overtidslønn: 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje
Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt
Dimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.
Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1.006 1006 NHk.
Fart: 10.0 Knop
Kjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrte
Damptrykk: 220 PSI.
Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer.
I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør), og sersjant Johannes Storlid (mekaniker). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, og forlot endelig Port Washington 8. november. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gang.
Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''===
Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) . Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør.
Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned
Overtidlønn : 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane jernbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
- Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]
Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.
[[Fil:042.003.152.jpg|200px|mini|Utendørsbassenget på Eidsvold.]] [[Fil:042.003.159.jpg|200px|venstre|mini|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.
[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''
11.7 Livet på Eidsvold.
[[Fil:042.003.160.jpg|200px|venstre|mini|Olav og bikkja “Pepper”.]]
Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.
[[Fil:042.003.162.jpg|200px|venstre|mini|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:
[[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]]
[[Fil:042.003.163.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.
Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.
[[Fil:042.003.161.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og i slutten svart/hvit bildene her er tatt av avsnittet er noen bilder:han.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.
[[Medium:042.003.159.jpg|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
[[Medium:042.003.160.jpg|Olav og bikkja “Pepper”.]]
[[Medium:042.003.161.jpg||Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
[[Medium:042.003.162.jpg|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav,
Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
[[Medium:042.003.163.jpg|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
[[Medium:042.003.164.jpg|Noen hadde en ulykke med bilen sin nær Katonah (ikke Olav).]]
==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.===
[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,.
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
[[Fil:042.003.214.jpg|200px|mini|venstre|Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]]
[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og høysvansen kjøres inn på låven.]]
16.3 Faste Inntekter.
[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]]
Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.
[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]
Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).
[[Fil:042.003.210.jpg|200px|mini|Torbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]]
Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.
Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
[[Fil:042.003.211.jpg|200px|mini|Magnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]][[Fil:042.003.213.jpg|200px|mini|venstre|Olav ved klippene i Dover, Kent.]]
16.4 Bryllup og Begravelse.
[[Fil:042.003.211.jpg|200px|mini|Magnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]]
Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.
De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.
[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]] I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale i Tønsberg.
Olav ble alvorlig syk i desember 1984. Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttår. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 år.
Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.
[[MediumFil:042.003.213215.jpg|800px|mini|Gravstøtten over Olav ved klippene i Doverand Magnhild Hallenstvedt, KentAndebu Kirkegård.]]
[[Medium:042.003.214.jpg|Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]]
[[Medium:042.003.215.jpg|Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Andebu Kirkegård.]]
SLUTT.
(Lagt inn i Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Kolkinn 2015 med tillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt).
1.4 Typisk Bemanningsantall.
{| class="wikitable"|+ 1.4.1. KOKERIETs SKIPSMANNSKAP:Tot. ca. 75 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein|| 1 || Stuert & Kokker|| 4 ||Pumpemenn|| 1-2|-! Bestyrer|| 1 || Baker|| 1 || Maskingutt || 1-2|-! Styrmenn|| 4 || Pølsemaker || 1 || Reperatør || 1Reparatør1|-! Sekretær|| 1 || Tømmermenn|| 2-4 || Smed || 1-2|-! Inspektører|| 2 || Matroser & og Lettmatroser || 15- 25 ||Donkeymenn|| 2-3|-! Telegrafist|| 2 || Elektriker|| 1|| Pumpemenn || 1- 2 |-! Læge|| 1 || Maskinister || 4 || Fyrbøtere|| 11 - 13 TOTALT. ca. 75 1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: StillingAntallStillingAntallStillingAntallVinsjmenn2Flensere & Lemmere10-14Kokere14Oppslager2Skjærere16Kjeletømmere6-8Planformenn3Arbeidere48Separatører4 TOTALT ca 110 1.4.2. HVALBÅTMANNSKAP: StillingAntallStillingAntallStillingAntallKaptein og Skytter1Byssegutt1Maskinister2Styrmann1Telegrafist & Matros1Fyrbøtere3Stuert1Matros4TOTALT14|}
{| class="wikitable"
|+ 1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: Tot. ca. 110
|-
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
|-
! Vinsjmenn || 2 || Flensere & Lemmere || 10 - 14 ||Kokere || 14
|-
! Oppslagere || 2 || Skjærere || 16 || Kjeletømmere || 6 - 8
|-
! Planformenn || 4 || Arbeidere || 48 || Seperatører || 4
|-
|}
{| class="wikitable"
|+ 1.4.3. HVALBÅTMANNSKAP: Tot. 14
|-
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
|-
! Kaptein og Skytter|| 1 || Byssegutt || 1 ||Maskinister || 2
|-
! Styrmann || 1 || Telegrafist & Matros || 1 || Fyrbøtere || 3
|-
! Stuert || 1 || Matroser || 4 || - || -
|-
|}
===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister.====
===='''VEDLEGG 3: Thor og Kosmos Skjebne.====
VEDLEGG 3: Thor og Kosmos Skjebne.
3.1 Den Tyske Raideren Thor før 26. september 1940.
Otto Kähler ble utnevnt kaptein i oktober 1939. Han var da 45 år gammel, og hadde vært i den Tyske Marinen siden 1914. Thor seilte fra Kiel den 6. juni 1940, kamuflert som det russiske dampskipet Orsk. Etter å ha vært innom Bergen, klarte de å komme seg ut i Nord-Atlanteren uten å bli sett, takket være lav sikt i tåke og snøbyger.
Den 23. juni var Thor syd for Azorene, og forandret der utseende til Vir fra Split i Jugoslavia. På kort tid fant og stoppet Thor en rekke skip. (se tabellen nedenfor og kartet på slutten av Vedlegget) NoSkipets NavnBåt typeNasjonDatoTonnSkjebne1KertosonoLastebåtHolland1-07-409,289Seilt til Frankrike.2DelambreLastebåtStorbritannia7-07-407,032Bunnventilen åpnet.3BrugesLastebåtBelgia9-07-404,983Bunnventilen åpnet.4GracefieldLastebåtStorbritannia14-07-404,631Sunket med kanonild5WendoverLastebåtStorbritannia16-07-405,489Sunket med kanonild6TelaLastebåtHolland17-07-403,777Sunket med sprengstoff
På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32.500, og hadde tatt 192 sjøfolk til fange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Denne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel.
Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i maskinrommet. Det var den 22,000 tonns postbåten Alcantara 8 om som Thor hadde truffet. Takket være skaden Alcantara hadde fått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble drept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner.
I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst.
Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de holdt til 10. januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på nordøstkanten av Paris. Her forble de til 10. april.
[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og suksesser (Kosmos er nummer 8).]]
De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland, mellom Bremen og Hamburg. Her fikk de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Ole Wegger, Solglimt and Pelagos. Disse mannskapene hadde blitt tatt av den tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i fangeleiren. Etter en stund ble alle sent med tog til Stettin, på nordkysten av Tyskland, hvor de gikk ombord D/S Donau. De ankom Oslo 3. mai 1941.
De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland, mellom Bremen og Hamburg. Her fikk de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Ole Wegger, Solglimt and Pelagos. Disse mannskapene hadde blitt tatt av den tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i fangeleiren. Etter en stund ble alle sent med tog til Stettin, på nordkysten av Tyskland, hvor de gikk ombord D/S Donau. De ankom Oslo 3. mai 1941.
[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og suksesser (Kosmos er nummer 8).]]
I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de igjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, og etter det var de frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem.
Etter at mannskapet hadde kommet hjem, ble Kosmos’ skjebne kjent av de norske myndighetene i London. Olav og vennene hans i Nova Scotia fikk, imidlertid, ikke greie på før etter krigen hvor nær de hadde vært til å blitt tatt av tyskerne, og sendt hjem til Norge som “æresgjester”. (For liste over båtmannskapet fra Kosmos som ble fanget, se Vedlegg 2)
3.5 Raideren Thor etter 15 november 1940.
Etter at Kosmos-mannskapet hadde forlatt Thor, fortsatte raideren sitt oppdrag. I slutten av april 1941 kom Thor omsiders tilbake i Hamburg, og slik sluttet den første, meget vellykket, krysstokten. De hadde vært til sjøss 329 dager, hadde seilt 57,532 natiske mil (106,550 km) og sunket 12 skip på totalt 76,547 tonn. Thors suksesser, etter Kosmos, kan oppsummeres slikt: NoSkipets NavnBåt typeNasjonDatoTonnSkjebne8KosmosFlytende KokeriNorge26-09-4017.800Sunket med sprengstoff.9NatiaLastebåtStorbritannia09-10-408.715Sunket med torpedo.10HMS Carnarvon CastleBevæpnet HandelskrysserStorbritannia01-12-4020,122Alvorlig Skadet11 TrolleholmLastebåtSverige25-03-415.045Sunket med sprengstoff12BritanniaPassasjerskipStorbritannia25-03-418.800Sunket med kanonild.13HMS VoltaireBevæpnet HandelskrysserStorbritannia04-04-4113.245Sunket med kanonild.14Sir Ernest CasselLastebåtSverige16-04-417.740Sunket med sprengstoff.
===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''====
I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag.
I 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i murstein og flere småbygninger. Førtito eldre ungedommer var innmeldt i et to-års studie, og i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste akademiske år. Sommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger.
6.3. Brookwood’s Nedgang.
Christina Rae,
April 2008.
====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====
I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han skrev flere bøker om byens historie, og visste akkurat hva byen trengte. På en tur til Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og Remus, Romas grunnleggere. Da han kom hjem til Tønsberg, presenterte han regningen til bystyret, men de ville ikke betale for ulven. Det ble et forferdelig spetakkel, med mye avisskrivning. Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!
Heldigvis kom Tønsberg Træplantningselskap til unnsetning og tok regningen. Skulpturen ble satt opp foran biblioteket i Haugarparken, og avduket i 1952.
Theodor forble aktiv i politikken selv etter at han sluttet som rådmann i 1973. Familien flyttet til Frogner i Oslo hvor han kampanjerte for immigrantenes rettigheter i Oslo. Han ble medlem av Bydelsutvalget for Gamle Oslo og formann i Norsk Pakistansk Forening, som han stiftet i 1978.
Mathilde hadde en sommerbolig i Sandvika i Viksfjorden nær Larvik, og ekteparet tilbrakte mye av sin tid der. Mathilde døde i april 1998, og Theodor døde bare et par dager etter.
I 2004 overdro Ellens datter, Siri, sin del av boligen ved Larvik til barna til Lars. Hun bodde da i Arendal, rett ved sjøen.
Mathildes sønn, Lars Oftedal Broch, ble Høyesterettsdommer i 1996, og var det frem til han gikk av i 2008. Han var da bosatt på Jahr i Oslo, og familien har fremdeles eiendommen ved Larvik.
7.7. Noen Familiehemmiligheter.
Forfatteren hadde i begynnelsen vanskeligheter for å forstå de offentlige informasjonene om Theodor Broch. Men etter hvert begynte gamle hemmeligheter å komme fram i dagen. Her er en liten oppsummering av de flokete forholdene Brochfamilien nok helst vil holde hemmelig:
Mathilde Oftedal var Theodor Broch elskerinne i 1938. Han var da gift med Ellen og hadde et ett-års gammelt barn, Siri.
Theodor og Mathilde fikk et barn sammen, og barnet var Lars Oftedal Broch. Isteden for å være ste-søsken, er Siri og Lars halv-søsken!
Mathilde tok en annen elsker i 1944, mens Theodor var i Storbritannia, og det var Jens Christian Hauge, lederen av Milorg.
Jens Christian Hauge var da gift og hadde to barn. Jens plasserte kona si på en liten spartansk sæter i Vestre Slidre, mens han innkvarterte Mathilde i en Milorg dekkleilighet i Oslo.
Jens Christian Hauge fikk ei ny elskerinne i slutten av 1945, mens han var da først Forsvarsminister i Arbeiderpartiregjeringen.
Jens Christian Hauge skiftet igjen elskerinne i 1955 mens han var i Tyskland. Den nye kvinnen het Renee-Marie Hausenstein, og forholdet varte i to år. I 1958 skilte han seg fra den stakkars kona si, og da hadde Arbeiderpartiet hatt nokk. Etter press fra Werna Gerhardsen mistet Jens ministerstillingen sin.
Rett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med en nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. Denne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 2004. Jens Christian. Hauge døde i 2006.
(Kilde Dagbladet 14.10.2008).
7.8. Hvem stjal Romulus og Remus?
I slutten av mars 2012 forsvant en av tvillingene til “Bikkja til Broch”. Et par dager senere forsvant den andre tvillingen. Om det var Romulus som ble tatt først og deretter Remus, eller om det var motsatt, var ingen sikre på. Guttene hadde jo ingen navnlapp, så det ble bare gjettet. Heldigvis gjettet politiet riktig på hvem som hadde tatt dem, og de ble funnet kort tid etter. Stenhugger Levi Karlsen reparerte sokkelen, og satte guttungene på plass igjen, men denne gangen med spesialfeste. Om guttene får nå være i fred, vil tiden vise.
Det ble mye avisskrivning i Tønsberg Blad, men ulvens skjellenavn ble aldri nevnt. Enten hadde folkeminne glemt det, eller så torde ikke journalistene nevne det. Avisen er jo egentlig eid av Norsk Arbeiderpresse, og ingen slenger spydigheter mot dem de arbeider for. Pressefriheten har kanskje sine grenser, selv i Norge?
Torbjørn Hallenstvedt.
[[Category:Personer]]