av
Torbjørn Hallenstvedt
[[Fil:042.003.181.jpg|200px|mini|venstre|I.d. kort Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
[[Fil:042.003.101.jpg|200px|mini|venstre|I.d. foto Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
Noen av Olav Hallenstvedt’s identitetsbilder fra krigens dager.
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]], [[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]]
[[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
Bilde på forsiden: Durban, august 1940 (til høyre).
__TOC__
Forord.4
Kilder.5
Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag. 7==='''Forord'''===
Kapittel 2 Krig i Europa. 12
Kapittel 3 9Første utgave.. april 1940, og flukten fra Dakar. 16
Kapittel 4 Fram Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og tilbake til Durbangjorde et stort inntrykk på meg. 20
Kapittel 5 Reisen Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til Halifaxå gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram. 30
Kapittel 6 Nova ScotiaJeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), 1940-41og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!). Far kastet ikke gamle papirer, og disse var til stor hjelp.33
Kapittel 7 Første sesongen utenfor PeruI ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse av. 47
Kapittel 8 LousianaFar vokste opp i en annerledes verden, USAog hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen. 52
Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru. 57
Kapittel 10Togreise tvers over AmericaAndre utgave. 63
Kapittel 11På EidsvoldDen første utgaven av denne biografien ble publisert i mai 2010, og var på engelsk. Denne utgaven er en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettet, og mange nye informasjoner har blitt tatt med. 69
Kapittel12Gårdsarbeide Bildene i USAbiografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.78
Kapittel 13Port Washington Yacht ClubForfatteren fant at mye av det norske skriftspråket hans hadde gått i ”glømmeboka”. Ord og uttrykk, preposisjoner og staving av ord manglet for mye av det han ville si, og forfatteren må derfor takke de som rettet på de verste feilene. 80
Kapittel 14Bonde i Brooklyn.84
Kapittel 15Forberedelser og reise hjem til NorgeTredje utgave.95
Kapittel 16EtterkrigsåreneDette er en elektronisk utgave av biografien. Den har samme tekst som andre utgave, et sammendragmen mange av bildene har blitt fjernet på grunnen av ”Copyright Issues”.102De bildene som er igjen, er familiebilder, som alle kan se på!
Torbjørn Hallenstvedt, Chelmsford, England. desember 2014.
==='''Kilder'''===
Vedlegg 1 Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig 110Kilder.
Vedlegg Mange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist.Takk går til:1. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien i Brooklyn.2 Mannskapslister. 115Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg.3. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.Vedlegg 3 Thor 4. Siri Broch, Arendal, som bekreftet hvem som var på gamle bilder fra Katonah.5. Randi Cervone, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdal, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer.9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og Kosmos’ skjebneforslag til endringer. 130
Vedlegg 4 Hva som skjedde med Kos XXIII. 135
Vedlegg De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp:1. Theodor Broch: “The Mountains Wait”.2. Jostein A. Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest.4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5 Pinguins fangst, . Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6. Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis og Thorshammers fluktspredte krigsminner fra 2. verdenskrig 1940-1945”.8. Orlogskaptein E. A. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”.9. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”.10. 139Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:
Vedlegg 6 En liten historie om EidsvoldAngående:Kilder (RA/........)KosmosS-2125/Dg89/01Kosmos hvalbåter, Katonah. 141Walvis Bay - DurbanS-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02HJ BullS-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013Thorshammer: Peru 1S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056Vedlegg 7 Ellen Brochs verden. 144Thorshammer: i New OrleansBakside 150S-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01Thorshammer: Peru 2==='''Forord'''===S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16
Forord11.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912-1944” (side 168-170), og hans bidrag i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26).
Første utgave.
Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, Følgende internettsider var alle disse beretningene et vindu mot verdenuunnværlige, og gjorde et stort inntrykk på meg.mye brukt:
Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til å gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortaltSiri Holm Lawson: http://www.warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretningahoy. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave framtk-jk.netGuðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!)Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www. Far kastet ikke gamle papirer, og disse var til stor hjelplardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netI ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har Wikipedia: http://en svak tilknytning .wikipedia.orgSøketjenesten til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse avGoogle http://google.co.uk/Google Maps: http://maps.google.co.uk/maps
Far vokste opp i en annerledes verden, og hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen.
==='''Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag'''===
Andre utgaveOlav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 i Andebu, Vestfold, og var tredje sønnen til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Han vokste opp på gården Hallenstvedt, sammen med fire brødre og seks søstre.
Den første utgaven av denne biografien ble publisert i mai 2010Hallenstvedt er en relativt stor gård, og Olavs far hadde tålig god råd. Det var på engelskfarens håp at når tiden kom, han ville ha nok til å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårder. Denne utgaven er en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettet, og mange nye informasjoner har blitt tatt medMen det gikk ikke etter planen.
Bildene i biografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.
Forfatteren fant at mye av det norske skriftspråket hans I 1928 ble Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde gått lånt penger for å spekulere i ”glømmeboka”aksjer, og hadde mistet alt de eide. Ord Banken ville ha pengene sine, og uttrykkOlavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, preposisjoner og staving av ord manglet for mye et småbruk som kommunen eide i utkanten av det han ville sibygda, og forfatteren må derfor takke der ble de som rettet på de verste feileneforpaktere.[[Fil:042.003.103.jpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925.]]
Tredje utgavePå den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i Norge. I alt var det 10.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av å se etter en av seperatorene som rensket hvaloljen, og sjekke om kvaliteten på ferdigproduktet var opp til standard.
Dette er en elektronisk utgave av biografien[[Fil:042. Den har samme tekst som andre utgave003.104.jpg|200px|mini|Hallenstvedt-familien ca. 1927:ca. 1927:Bakerst: Edvard, men mange av bildene har blitt fjernet på grunnen av ”Copyright Issues”. De bildene som er igjenAslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, '''Olav'''Foran:Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, er familiebilderAnton Edvardsen, som alle kan se på!Inga.Helt foran: Annie]]
Torbjørn HallenstvedtHvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, Chelmsfordog kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, Englandmåtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)[[Fil:042.003.105. desember 2014jpg|200px|mini|Olav (foran til høyre), og arbeids-kamerater på Pontos , vinteren 1929-30.]]
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
==='''Kilder'''===Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
KilderOlav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger).Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
Mange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist.Takk går I 1932 la Olav merke til:1. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, ei ung jente som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder hadde flyttet fra østbygda for meg og fant ut om Enggrenfamilien å tjene i Brooklyn.2. Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn landhandelen på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for megTolsrød.3. Sandy PeaksHun het Magnhild Skjelland, Toronto, som også ga meg navn født 25 mars 1915 på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.4gården Mellom-Holt i Andebu. Siri Broch, Arendal, som bekreftet hvem som Far hennes var på gamle bilder fra Katonah.5. Randi CervoneKristoffer Skjelland, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdalmor hennes, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New YorkMina, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp var datter til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammerlandhandleren på Tolsrød.9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (Mina hadde dødd i Andebu)1924, og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og forslag til endringerMagnhilds far hadde giftet seg igjen.
Olav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følge.
De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp[[Fil:1042. Theodor Broch: “The Mountains Wait”003.2106. Jostein A. Kjelsrudjpg|200px|mini|olt, ca 1923: “Somewhere on the East Coast of Canada” Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo-i-Rana.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest Magnhild står foran Åshild.]]4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6. I 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis Gleditsch, en forretningsmann fra Sandefjord, og spredte krigsminner fra 2. verdenskrig 1940Hallenstvedt-1945”familien hadde en ny grunneier.8Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange i Sandefjord. Orlogskaptein E. A. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”.9Han hjalp således Olav til å få jobb på et av kokeriene til Anders Jahre. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”.10. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:
Angående:Kilder (RA/..I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmos.Han fikk imidlertid ikke stilling som ”separatør”, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”. Kosmos var verdens største hvalkokeri, og hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet av Workman Clark Ltd., Belfast, Nord-Ireland.Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30.mai 1929, og hadde en tonnasje på 24.120 DWT (dødvekttonn)KosmosS-2125/Dg89/01Kosmos hvalbåter,Walvis Bay var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire- DurbanS-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02HJ BullS-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013Thorshammer: Peru 1S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056Thorshammer: i New OrleansS-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01Thorshammer: Peru 2S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knop.
11Hvalfangstselskapet Kosmos A/S ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912750 fat pluss 1 prosent. Ekspedisjonen bestod av Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-1944” (side 168-170), VIII og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5. mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og hans bidrag 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin i ”Flyhistorie NrTyskland og kom tilbake til Sandefjord 24. 21” (side 26)april 1935.
Olavs lønn ble bra. Han følte at nå var han igjen var på det rette sporet, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var til salgs, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 for 13.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik:
Følgende internettsider var uunnværlige, og mye brukt:Overtok gjeld fra Henrik Torp.........kr 8.433
Siri Holm Lawson: http://wwwLån fra vennen Odd Gleditsch .warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www.ahoy.tk-jk.netGuðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jon Asmusen: http://wwwkr 2.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netWikipedia: http://en.wikipedia.orgSøketjenesten til Google http://google.co.uk/Google Maps: http://maps.google.co.uk/maps567
Betalte kontant................................kr 2.000
==='''Kapittel 1 Førkrigsårene[[Fil:042.003.107.jpg|200px|mini|Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland og Olav Hallenstvedt, et sammendrag'''===september 1936. ]][[Fil:042.003.108.jpg|200px|mini|Gården Lerskall, senvinters 1945. ]]
Olav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 i Andebu, Vestfold, og var tredje sønnen til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Han vokste opp på gården Hallenstvedt, sammen med fire brødre og seks søstre.
Hallenstvedt er På høsten 1936 dro Olav igjen ut på hvalfangst med Kosmos. For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om en relativt stor gårdfangsttid på 90 dager, og Olavs far hadde tålig god rådløpende fra 8. desember til 7. mars. Det var farens håp Antallet hvalbåter ble satt til syv for Kosmos, samtidig som at når tiden komkvoteprinsippet ble oppgitt. Kosmos-ekspedisjonen besto i sesongen 1936-37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IV, han ville ha nok til å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårderVII, IX og XVII-XX. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet for denne sesongen 115.605 fat hvalolje og 1. Men det gikk ikke etter planen747 fat spermolje som ble losset i Hemixen, nær Antwerpen i Belgia, på veien hjemover.
I Andebu tjente Magnhild sin siste vinter i butikken på Tolsrød, mens Lerskall sto tom.
I 1928 ble Olavs far erklært konkOlav kom tilbake til Sandefjord den 22. april 1937, etter han hadde skrevet under som garantist for og med hjelp fra sin yngre bror , Jørgen, satte i gang med å pusse på husene på Lerskall både innvendig og svigerbrorutvendig. De hadde lånt penger for å spekulere i aksjer, Magnhild og hadde mistet alt de eideOlav ble gift den 23. Banken ville ha pengene sinejuni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk inn på Lerskall som kommunen eide i utkanten av bygda, og der ble de forpaktere.[[Fil:042.003.103.jpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925nygifte.]]
[[Fil:042.003.109.jpg|200px|mini|Bryllupsbilde. Fra venstre Olavs søster Astrid og ektemannen Jørgen Sommerstad. Magnhild og Olav Hallenstvedt. Magnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdis. ]]
På den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i Norge. I alt var det 10.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av å se etter en av seperatorene som rensket hvaloljen, og sjekke om kvaliteten på ferdigproduktet var opp til standard.
[[Fil:042.003.104Tidlig i oktober 1937 dro Olav ut på hvalfangst igjen.jpg|200px|mini|Hallenstvedt-familien ca. 1927:ca. 1927:Bakerst: Edvard, Aslaug, Asbjørn, RagnhildPå grunn av de lave prisene på hvalolje, Kristianseilte Kosmos som tankskip denne vinteren, '''men Olav'''Foran:Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, Ingafikk jobb på Thorshammer som ”arbeider”. Kaptein var Hjalmar Braavold.Helt foran: Annie]]
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren1937-38 sesongen var over, måtte han hjelpe til hjemme på gårdenvar Thorshammer innom Cape Town. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)[[Fil:042.003.105.jpg|200px|mini|Olav (foran Kokeriet og to hvalbåter seilte så vestover til høyre)verdens mest ensomme øy, og arbeids-kamerater på Pontos , vinteren 1929-30Tristan da Cunha.]]
Olav var De kom dit sent på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongenkvelden, på grunn av overproduksjon av hvalolje29. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932mars 1938, klarte Olav ikke for å få den gamle jobben sin tilbakehente hjem en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere måneder. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene Bagasjen og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeidealt utstyret deres ble hentet nær land av hvalbåtene, og betalingen var mye mindre enn så heist om bord i kokeriet. Ingen båter kunne komme seg nærmere land på hvalfangstgrunn av grunnene. Han ville ut Tristianittene fikk deretter lov til sjøs igjen!å komme om bord kokeriet for å bytte til seg ting de trengte.
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger)[[Medium:042. Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje003. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake110. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide jpg|Frimerker som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, markerte den norske ekspedisjonen og betalingen var mye mindre enn på hvalfangstThorshammers besøk. Han ville ut til sjøs igjen!]]
I 1932 la Olav merke til ei ung jente som hadde flyttet fra østbygda for å tjene i landhandelen Det var ingen penger på Tolsrød. Hun het Magnhild Skjelland, født 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebu. Far hennes var Kristoffer Skjellandøya, og mor hennes, Mina, all handel der var datter til landhandleren på Tolsrødbytting. Mina Etter at øyboerne hadde dødd i 1924forlatt skipet, og Magnhilds far hvalbåtene hadde giftet seg igjenfått brensel fra kokeriet, satte Thorshammer kursen hjemover.
Thorshammer ankom Sandefjord 23. april 1938. Olav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følgearbeidet deretter på gården over sommeren.
[[Fil:042Høsten 1938 reiste Olav igjen ut på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, som ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra 8.003desember til 7.106mars og med fredning av knølhval.jpg|200px|mini|olt, ca 1923: Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau Fangstresultatet for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var preget både av fredningsbestemmelsen for knølhval og innhugget i den gamle skyttergarden (eller PetraFlere gode skyttere hadde blitt fristet til å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”) . Produksjonen ble ”bare” 91.041 fat hvalolje og 3.266 fat spermolje, så økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra Motyske og japanske hvalfangst-i-Rana. Magnhild står foran Åshildekspedisjoner.]]
I 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød Olav kom tilbake med Kosmos til Odd Gleditsch, en forretningsmann fra Sandefjordden 6. april 1939, og Hallenstvedt-familien hadde tibrakte enda en ny grunneier. Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange i Sandefjord. Han hjalp således Olav til å få jobb sommer på et av kokeriene til Anders JahreLerskall med kona si.
I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmos. Han fikk imidlertid ikke stilling som ”separatør”, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”==='''Kapittel 2: Krig i Europa.'''===
Kosmos var verdens største hvalkokeriSom nordmenn flest, og hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet fulgte Olav med på hva som skjedde i resten av Workman Clark Ltdverden. Det så truende ut til krig i Europa.Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrig, Belfast, Nord-Ireland. Kokeriet selv om landet hadde blitt sjøsatt 30tapt halve handelsflåten sin. mai 1929Denne gangen, og hadde en tonnasje stolte de fleste nordmennene på 24.120 DWT (dødvekttonn)at de igjen kunne være nøytrale, var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire-sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knopinnstilte seg deretter.
Hvalfangstselskapet Kosmos A/S ble I slutten av 30-årene var utsikten for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118hvalfangsten ikke lys.750 fat pluss 1 prosentHøykonjunkturen var forbi, og konkurransen fra vegetabilske oljer var skarp. Ekspedisjonen bestod av Under den tiltagende politiske spenningen i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stige, men hadde den andre verdenskrigen ikke brutt ut i september 1939, ville neppe Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-VIII og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5selskapene ha sendt sine ekspedisjoner til Sydishavet. mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i Tyskland og kom tilbake til Sandefjord 24. april 1935tankfart.
Olavs lønn ble braTyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939. Da Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. Han følte at nå var han igjen var på det rette sporet, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte førte det til at alle de nyforlovede fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemme. Dette økte sjansene for å se etter et sted å bofå solgt produksjonen av norsk hvalolje for sesongen 1939-40 til gode priser. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var Kosmos ble derfor sent til salgsSydhavsfeltet, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, søsterskipene Kosmos II og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake ditUlysses. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 Fangsttiden for 13denne sesongen ble satt til tre måneder.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik:
Overtok gjeld fra Henrik Torp.........kr 8.433
Lån fra vennen Odd Gleditsch .......kr 2.567Olav fikk denne sesongen jobb på Kosmos som “arbeider/stuer”, på følgende hyre:
Betalte kontant................................kr 2.000 Lønn: 200 kroner/ måned
[[Fil Overtid:042.003.107.jpg|200px|mini|Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland og Olav Hallenstvedt1, september 1936. ]][[Fil:042.003.108.jpg|200px|mini|Gården Lerskall, senvinters 1945. ]]00 kroner/ time
Part: 1,59 øre/ fat
På høsten 1936 Kosmos dro Olav igjen ut på hvalfangst med Kosmosfra Sandefjord 5. oktober 1939. For sesongen 1936/37 hadde Norge Om bord var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og England blitt enige om en fangsttid på 90 dagerhvalbåtmannskapene, løpende fra 8til sammen over 300 mann. desember til 7Det ble en skummel sjøreise. marsTyske ubåter hadde allerede begynt å herje, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D/S Jern og D/S Takstaas). Antallet hvalbåter ble satt til syv Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale land, og hvis de mistenkte dem for Kosmoså støtte britisk krigsformål, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgittde sendt til bunns. Kosmos-ekspedisjonen besto i sesongen 1936-37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IVBritene, VIIpå den andre siden, IX hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og XVII-XX. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet nøytrale båter med kurs for denne sesongen 115.605 fat hvalolje og 1.747 fat spermolje som ble losset i Hemixen, nær Antwerpen i Belgia, på veien hjemoverTyskland.
I Andebu tjente Magnhild På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalen. Nær Shetlandsøyene ble Kosmos stoppet av to britiske krigsskip. På dette tidspunktet var det seks britiske torpedojagere som patruljerte området i par; HMS Dragon & HMS Dunedin, HMS Calypso & HMS Caledon, og HMS Cardiff & HMS Delhi. Det var to av disse fartøyene som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirer, lot de kokeriet fortsette sin siste vinter i butikken på Tolsrødferd. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpere, mens Lerskall sto tomtil fordel for de allierte.
Olav kom tilbake til Sandefjord den 22Den første havna de var innom på veien nedover, var øya Curacao i Karibien. april 1937Cuacao var en del av De nederlandske Antillene, og hovedindustrien der var å raffinere olje fra Venezuela. Kosmos fylte opp med hjelp fra sin yngre brorbrenselsolje i Schottegat havn, Jørgenrett nord for hovedstaden Willemstad. Innseilinga til havna var gjennom en smal kanal, satte i gang med å pusse hollandske hus på husene på Lerskall både innvendig og utvendighver side. Magnhild Pent og Olav ble gift den 23fint var det, men ingen tid til å gå i land. juni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og flyttet inn De var snart på Lerskall som nygiftevei igjen sydover.
[[Fil:042Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i Walvis Bay i 1931, og hadde brukt den til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltet.003På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til Norge.109Verkstedet hadde blitt utbygget av ingeniør E.jpg|200px|mini|BryllupsbildeO. Bull, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom. Fra venstre Olavs søster Astrid april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og ektemannen Jørgen Sommerstad. Magnhild 160 innfødte med å bytte stålplater og Olav Hallenstvedt. Magnhilds bror Arne Skjelland maskindeler, maling og hustruen Hjørdisannet vedlikeholdsarbeide. ]]
Det var her Kosmos kom innom sent i oktober 1939, uten å ha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåter.
Tidlig Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i oktober 1937 dro Olav ut 1840. Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på hvalfangst igjenområdet og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. På grunn I første verdenskrig ble enklaven tatt av de lave prisene på hvaloljetyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, seilte Kosmos som tankskip denne vinterenble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, men Olav fikk jobb på Thorshammer som ”arbeider”så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. Kaptein var Hjalmar Braavoldseptember.
Etter at 1937-38 sesongen var I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene overpå hvalbåtene sine, var Thorshammer innom Cape Town. Kokeriet og to etter at de hadde fylt opp med brenselsolje, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter seilte så vestover til verdens mest ensomme øy: Kos II, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Tristan da CunhaKos XX and HJ Bull.
De Da de kom dit sent på kveldenfram til feltet i Antartis, 29så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. mars 1938På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, for å hente hjem 1800–0600); mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere månederdetaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)[[Fil:042.003.111. Bagasjen jpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen og alt utstyret deres ble hentet nær land porten på Kosmos. ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig til å ha to av hvalbåtenede beste hvalskytterene i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, og så heist om bord i kokerietfangstresultatet ble deretter. Ingen båter kunne komme seg nærmere land I sesongen skjøt Akselsen på grunn HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som utgjorde cirka 20 prosent av grunnene. Tristianittene fikk deretter lov Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å komme om bord kokeriet skifte propell. En hval hadde kommet for å bytte nær hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonen. Mens båten var i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til seg ting de trengte.denne hvalbåtens store fordel!
I Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet for Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var et godt resultat, og alle om bord Kosmos var fornøyde. Olavs andel av fangsten var verdt 1.678 kroner. Med lønn og overtid tjente han i alt 3.478 kroner denne sesongen. Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!
Hvalfangerene i Antarktis hadde få tanker om krigen i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den britiske marinen nord for dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnen. De, og resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.[[MediumFil:042.003.110112.jpg|Frimerker som markerte den norske ekspedisjonen 200px|mini|Havneanløp for Kosmos, mars og Thorshammers besøkapril 1940.]]Den 7. mars var siste dagen på fangstsesongen, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller i opplag, og mannskapene kom om bord i kokeriet. Dagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. Stemningen om bord var på topp, for alle lengtet hjem til kjente og kjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet......
Det Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2. april 1940. Dette var ingen penger på øyaen portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, og all handel der var byttingfylte de opp med brenselsolje for resten av hjemreisen. Da Kosmos II og Ulyssus ankom den 5. Etter at øyboerne hadde forlatt skipetapril, og hvalbåtene hadde fått brensel så overførte de noe av utstyr fra kokeriet, satte Thorshammer kursen hjemoverdisse skipene. Kosmos pumpet også 1.450 tonn spermolje over på Kosmos II.
Thorshammer ankom Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret i Sandefjord 23om å gå innom Dakar, i Fransk Vestafrika. april 1938. Olav arbeidet deretter på gården over sommerenDer skulle skipet bli kontrollert av de franske myndighetene for å få alle papirene i orden, før de kom inn i de europeiske krigsområdene.
Høsten 1938 reiste Olav igjen ut på hvalfangst; denne sesongen med KosmosII, som ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra 8. desember til 7. mars og med fredning av knølhval. Fangstresultatet for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var preget både av fredningsbestemmelsen for knølhval og innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere hadde blitt fristet til derimot, ble beordret å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”). Produksjonen ble ”bare” 91.041 fat hvalolje og 3.266 fat spermolje, så økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske og japanske hvalfangst-ekspedisjonertil Santa Cruz på Kanariøyene.
Olav kom tilbake med Kosmos til Sandefjord den 6==='''Kapittel 3: 9. april 19391940, og tibrakte enda en sommer på Lerskall med kona siflukten fra Dakar.'''===
==='''Kapittel 2: Krig i EuropaDakar var den beste havnebyen på vestkysten av Afrika mellom Cape Town og Casablanca. Mot nord og vest var havnen beskyttet av Kapp Verde-halvøya, og byen lå fint til på en skråning, med et lite platå bakenfor. Byen hadde breie gater med prydtrær, fine offisielle bygninger, en stor katedral og mange militærbrakker.'''===
Som nordmenn flest, fulgte Olav med på hva som skjedde i resten av verden[[Fil:042. Det så truende ut til krig i Europa003. Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrig, selv om landet hadde tapt halve handelsflåten sin113. Denne gangenjpg|400px|mini|Kart av Dakar by og havn, stolte de fleste nordmennene på at de igjen kunne være nøytrale, og innstilte seg deretter1940.]]
I slutten av 30Kosmos, med Olav ombord, ankom Dakar den 7. april 1940. På innseilingen passerte skipet Gorée-årene var utsikten for hvalfangsten ikke lysøya. Høykonjunkturen var forbiPå avstand så de grå, røde og konkurransen fra vegetabilske oljer gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de at husene var skarpganske forfalne. Under den tiltagende politiske spenningen Menn med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stigeblant husene. Halve øya var fangeøy, men hadde mens den andre verdenskrigen ikke brutt halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut i september 1939, ville neppe Kosmosmot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen til havnen. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til Sydishavethavbunnen, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfartHavnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinen, og forsvaret var deretter.
Tyske styrker rykket inn i Polen 1Ved ankomsten ble Kosmos anvist en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av andre utenlandske skip. september 1939. Da Storbritannia Et lite marinefartøy møtte dem, og Frankrike erklærte Tyskland krig 3til stor forbauselse for alle ombord Kosmos, stormet svære, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværer. septemberAlle om bord var nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare fulgte ordrer fra Paris, førte og at det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemme. Dette økte sjansene for ikke nyttet å få solgt produksjonen av norsk hvalolje for sesongen 1939-40 til gode priserprotestere. Kosmos ble derfor sent til SydhavsfeltetRyktene fløy, sammen med søsterskipene Kosmos II og Ulysses. Fangsttiden for mange trodde at denne sesongen ble satt til tre månedervelkomsten var på grunn av Altmark-affæren.
Altmark var en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra Graf Spee. Skipet ble oppdaget av den britiske marinen og jaget inn i norske farvann. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre ganger, men fant ingenting (!), og lot den seile videre langs norskekysten. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark i Jøssingfjorden og befridde alle fangene. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig var.
Olav fikk denne sesongen jobb Tidlig den 9. april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. De hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos som “arbeider/stuer”. Alle samles på dekk, og ville reise hjem med en gang for å kjempe for konge og fedreland. En mann fikk se at han hadde en tysk lommekniv. Den ble straks hivd til sjøs. Tankene streifet så inn på følgende hyre:de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge. Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos omsider kom hjem?
Lønn: 200 kroner/ månedAlle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9. april var mer enn ett tusen av disse i havner og farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv.
Overtid: 1De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i gjære,00 kroner/ timeog ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke av.
PartDakar var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrika. Området var delt opp i syv kolonier: 1Mauritania,59 øre/ fatSenegal, Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey, Fransk Sudan og Niger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
Kosmos dro fra Sandefjord 5. oktober 1939. Om bord Cayla var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og hvalbåtmannskapene, til sammen over 300 mann. Det ble en skummel sjøreiseerfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer. Tyske ubåter hadde allerede begynt å herjeDe franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D/S Jern og D/S Takstaas)så Kosmos måtte være der den var. Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale landOmbord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, og hvis de mistenkte dem for men alle var lut lei av å sitte der uten å støtte britisk krigsformål, ble de sendt til bunnsgjøre noen ting. BriteneAlle ville vekk, på den andre siden, hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og nøytrale båter med kurs for Tysklanden natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambia.
På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen Dakar ligger på 15 grader nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalenog har tropeklima. Nær Shetlandsøyene ble Da Kosmos stoppet kom dit i begynnelsen av to britiske krigsskipapril var temperaturen 27 grader i skyggen. På dette tidspunktet var det seks britiske torpedojagere Etter hvert som patruljerte området i par; HMS Dragon & HMS Dunedintiden gikk, HMS Calypso & HMS Caledonble det varmere og varmere, og HMS Cardiff & HMS Delhidet begynte å bli ubehagelig om bord på Kosmos. Det var to av disse fartøyene begynte også å minke på maten, og det som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirerskipsagenten kunne få tak i på land, lot de kokeriet fortsette sin ferd. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpere, til fordel for de alliertevar dårlige saker.
Den første havna 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for ett nytt rederi, kalt NORTRASHIP, til hjelp for de var innom på veien nedoverallierte, var øya Curacao i Karibientil krigen hadde blitt vunnet. Cuacao var en del Sendingen ble selvfølgelig hørt av De nederlandske Antillenede franske myndighetene, og hovedindustrien der var forholdene begynte å raffinere olje fra Venezuela. forbedre seg om bord på Kosmos fylte opp med brenselsolje i Schottegat havn, rett nord for hovedstaden Willemstad. Innseilinga til havna var gjennom en smal kanalDe senegalesiske vaktene forsvant, med hollandske hus på hver side. Pent og fint var det, men ingen tid mannskapet kunne endelig få lov til å gå i land. De var snart på vei igjen sydover.!
Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i Walvis Bay Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. Offiserer kunne gå i 1931land hver dag, og hadde brukt den til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltetmannskapet annenhver dag. På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til NorgeDe måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Verkstedet hadde blitt utbygget av ingeniør E. O. BullAlle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom. Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, maling og annet vedlikeholdsarbeidehjalp på humøret.
Det var her Nyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligere. Mens danskene hadde liten sjanse til å forsvare seg, så tok nordmennene opp kampen, så snart de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos kom innom sent i oktober 1939hørte på nyhetene fra BBC, uten å ha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåterog krigen gikk ikke bra.
Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840. Grunnen til dette var Etter at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP, mens Walvis Bay ble en del av spurte Kaptein Andresen det nystiftede Syd-Afrika Sambandet nye “rederiet” i 1910London om å få en ny seilingsordre. I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest AfrikaNORTRASHIP hadde med ett strøk blitt verdens største rederi, og da siviladministrasjon ble etablert kontoret i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. septemberLondon slet med å løse problemer til over ett tusen skip.Kosmos fikk vente!
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sine, Den norske konsulen i Dakar var en dansk forretningsmann som het Jacobsen. Han var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” og etter at de hadde fylt opp med brenselsoljei tillegg også dansk konsul, så dro Kosmos sydover med han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakar. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende ni hvalbåter: Kos II“Jeg, Kos IVundertegnede, Kos VHans Andresen, Kos VIerklærer herved at jeg er i besittelse av flytende kokeri Kosmos, Kos VIIregistrert i Sandefjord, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bullpå vegne av den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakar. (I Vedlegg 2 er det en delvis liste over mannskapet som var med på Kosmosekspedisjonen denne sesongen)
Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning H Andresen (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skiftsign. Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)[[Fil:042.003.111.jpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen og porten på Kaptein f/f Kosmos. ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig til å ha to av de beste hvalskytterene i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, og fangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propell. En hval hadde kommet for nær hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonen. Mens båten var i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til denne hvalbåtens store fordel!
I Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier Olav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc fra slappen, og 240 hvalbåtergikk i land. Produksjonsresultatet for Kosmos ble Det første han la merke til, var at på 100kaia var det store hauger med peanøtter til eksport.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermoljeDisse kom fra de indre områdene av Senegal. Dette Byen var et godt resultat, en hivende mengde av innfødte og alle om bord Kosmos europeere. I 1940 var fornøydebefolkningen 70. Olavs andel av fangsten var verdt 1000 negere og 7.678 kroner000 hvite. Med lønn De innfødte bodde på øst- og overtid tjente han nordkanten av byen, i alt 3.478 kroner denne sesongenprimitive skur av bordbiter, med bølgeblikksplater som tak. Det var mer enn en kvart av elendige saker, i forhold til det han hadde betalt for gården sin!nordmennene var vant med.
Hvalfangerene De fleste negerne i Antarktis hadde få tanker om krigen i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den britiske marinen nord for demDakar var muslimer, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnendypt religiøse. DeOlav, og resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.[[Fil:042.003.112.jpg|200px|mini|Havneanløp for Kosmosde andre nordmennene, opplevde at mens de spaserte i byen, mars og april 1940.]]Den 7. mars var siste dagen så ville alle plutselig knele ned på fangstsesongen, gaten med ansiktet i støvet og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller baken i opplagværet, og mannskapene kom om bord i kokeriet. Dagen etter begynte Kosmos bønn med 320 mann reisen hjemoverretning mot Mecca. Stemningen om bord var på topp, for alle lengtet hjem til kjente Nordmennene sto bare der og kjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet.....glante.
Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2. april 1940. Dette var Senere i livet fortalte Olav også en historie om en portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, av karene som hadde vært i land og der fylte de opp med brenselsolje kom for resten av hjemreisensent til skyssa tilbake til Kosmos. Da Kosmos II og Ulyssus ankom den 5han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattet. “Hotel Peanøtt” var svaret. aprilHan hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, så overførte de hatt noe av utstyr fra disse skipene. Kosmos pumpet også 1.450 tonn spermolje over på Kosmos IImer øl og sov der.
Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret Peanøtter var det lett å få tak i Sandefjord om å gå innom Dakar, i Fransk Vestafrikaog alle snasket på dem. Olav hadde aldri sett så mange fete folk. Der skulle skipet bli kontrollert Peanøtter smaker godt, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av de franske myndighetene for å få alle papirene i orden, før de kom inn i de europeiske krigsområdenedem.
Kosmos II, derimot, ble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyene.
==='''Kapittel 3: 9Ukene gikk, og den 10. april 1940mai var det franskmennenes tur til å få seg en ubehagelig overraskelse. Tyskerne hadde begynt angrepet på Frankrike, Nederland og flukten Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verre, og 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra DakarDunkerque.'''===
Dakar var den beste havnebyen på vestkysten I slutten av Afrika mellom Cape Town og Casablanca. Mot nord mai og vest var havnen beskyttet begynnelsen av Kapp Verde-halvøya, juni kom flere og byen lå fint flere norske skip inn til på en skråning, med et lite platå bakenforDakar. Byen hadde breie gater med prydtrærD/S Rutenfjell, fine offisielle bygninger, en stor katedral M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og mange militærbrakkerble liggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettet.
[[Fil:042.003.113.jpg|400px|mini|Kart av Dakar by og havn, 1940.]]
KosmosDen franske administrasjonen i Dakar begynte igjen å legge vansker i veien for de norske skipene. Flere av kapteinene spurte om tillatelse til å seile videre, men de ble bare møtt med Olav ombord, ankom Dakar den 7svake løfter og unnskyldninger. april 1940Kaptein Andresen begynte å bli bekymret. På innseilingen passerte skipet Gorée-øya. På avstand så NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de grå, røde og gule husene helt idylliske utskulle seile tilbake til Walvis Bay, men etter hvert fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som de kom nærmererepresenterte Norge, oppdaget de at husene var ganske forfalneheller ikke særlig hjelpsom. Menn med Norge var jo politisk i en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i blant husene. Halve øya var fangeøyhelt annen posisjon enn Danmark, mens den andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte og de innseilingen til havnen. I tillegg var norske skipperene i Dakar mente at det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingenville ha vært mye bedre om de hadde vært representert av en nordmann. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnenDanskene hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene hadde gjort, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinenbritene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), og forsvaret var derettertatt alle danske skip i allierte farvann.
Ved ankomsten ble Nyhetene fra Europa forverret seg. Kampene i Norge var tapt 10. juni, og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos anvist en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av tillatelse uten “løyve” fra Paris, og der hadde de andre utenlandske skipprioriteter. Et I tillegg begynte Kosmos å få for lite marinefartøy møtte dembrenselsolje til den lange reisen til Walvis Bay. Det var ingen hjelp å få, og til stor forbauselse for alle ombord Kosmoshverken fra franskmennene eller fra konsulen. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, stormet sværesom også lå der, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværerå komme seg ved siden av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Alle om bord var nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare fulgte ordrer fra 13. juni falt Paristil Tyskerne, og at så nå hastet det ikke nyttet med å protestere. Ryktene fløy, og mange trodde at denne velkomsten var på grunn av Altmark-affæren.komme seg vekk!
Altmark I disse dagene arbeidet Olav på dekk med en liten malerjobb. Det var en tysk hjelpeskip som tidlig over 30 grader i 1940 hadde vært skyggen, men han kunne følge med på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra Graf Speehva som foregikk. Skipet ble oppdaget av den britiske marinen Han så kaptein Andresen og jaget inn andre offiserer gå i norske farvannland, dag etter dag, for å møte de franske myndighetene. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre gangerDe hadde, men fant ingenting (!)imidlertid, og lot den seile videre langs norskekysten. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark i Jøssingfjorden og befridde alle fangene. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig varingen suksess med å få Kosmos løslatt.
Tidlig den 9Den 14 juni forandret situasjonen seg. april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. De hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet Kaptein Andresen kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. Alle samles på dekksammen med skipets sekretær, og ville reise hjem Roald Jahre. Sekretæren hadde med seg en gang for å kjempe for konge liten koffert (med penger?), og fedreland. En mann fikk se før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han hadde en tysk lommekniv. Den ble straks hivd måtte få opp stim, og gjøre seg klar til sjøså reise. Tankene streifet så inn på Kaptein og sekretær var ikke i land lenge, og da de kjære kom tilbake hadde de hadde etterlatt seg hjemme i Norgeikke lenger kofferten. “Opp med ankeret” beordret kapteinen, og så “sakte fart forover”. Hvordan ville U-båtnettet ble tauet til side av navigation de greie seg? Ville de være der når police (havnepolitiet), og Kosmos omsider kom hjem?tok kursen for åpent hav.
Alle norske skip hørte Etter de samme nyhetenehadde kommet seg vekk fra havneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig. I 1940 Olav hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9aldri før hørt motoren arbeide så hardt. Hele skipet skalv. april Farten var mer enn ett tusen imidlertid skuffende, for bunnen av disse i havner og farvann utenfor tysk kontrollskipet hadde grodd helt til. Kosmos seilte rett vestover i 24 timer, slik at de var en av demvel utenfor skipsleia. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redereKursen ble så satt mot syd, med kontorer i små byer langs hele den norske kystenfor Walvis Bay. Tysklands angrep De hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter kommet seg selv.unna!
De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i gjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke av.
Dakar var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrika. Området var delt opp i syv kolonier: Mauritania, Senegal, Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey, Fransk Sudan og Niger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
Cayla var en erfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer. De franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, så Kosmos måtte være der den var. Ombord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men alle var lut lei av å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekk, og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambia.
ETTERSKRIFT:To dager etter Kosmos forlot Dakar ligger på 15 grader nordtok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og har tropeklimaGeneralguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25. Da juni med fly. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader med i skyggenbagasjen. Etter hvert som tiden gikkSom ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i Kongo, Pierre Francois Boisson, ble det varmere og varmereover. Boisson, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og det begynte hadde god grunn til å bli ubehagelig om bord på Kosmoshate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Det begynte også å minke på matenVichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det som skipsagenten kunne få tak i på land, var dårlige sakernye tyskvennlige styre.
Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett nytt rederi, kalt NORTRASHIPår senere, en dåd som ble både til hjelp for de allierte, til krigen hadde blitt vunnet. Sendingen ble selvfølgelig hørt av de franske myndighetene, bok og forholdene begynte å forbedre seg om bord på Kosmosfilm. De senegalesiske vaktene forsvant, og mannskapet kunne endelig få lov til å gå i land!
Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. Offiserer kunne gå i land hver dag, og mannskapet annenhver dag. De måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Alle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og det hjalp på humøret.
Nyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligere. Mens danskene hadde liten sjanse ==='''Kapittel 4: Fram og tilbake til å forsvare seg, så tok nordmennene opp kampen, så snart de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBC, og krigen gikk ikke bra.Durban'''===
Etter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP, spurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” i London om å få en ny seilingsordre4. NORTRASHIP hadde med ett strøk blitt verdens største rederi, og kontoret i London slet med å løse problemer til over ett tusen skip1 Walvis Bay. Kosmos fikk vente!
Den norske konsulen i Dakar var Kosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en dansk forretningsmann som het Jacobsensaktegående og begivenhetsfri reise. Han Bunn av båten var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” helt igjengrodd og i tillegg også dansk konsul, så han maskinen hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe mått arbeide hardt for å holde en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakarnoenlunde fart. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende:“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er i besittelse av flytende kokeri Da Kosmos, registrert seilte inn i SandefjordWalvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, på vegne av den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakarog var glade for at de endelig var framme.
H Andresen (signDa de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”Ute å si ett ord, snudde han på land seg, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida.) Kaptein f/f Nå skjønte de om bord Kosmoshva han hadde ment. Igjen hadde de hatt flaks.
Olav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc fra slappenKaptein Andresen kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP i London, og gikk i land. Det første få instrukser om hva han la merke til, var at på kaia var det store hauger med peanøtter til eksport. Disse kom fra de indre områdene av Senegal. Byen var en hivende mengde av innfødte og europeere. I 1940 var befolkningen 70.000 negere og 7.000 hvite. De innfødte bodde på øst- og nordkanten av byen, i primitive skur av bordbiter, med bølgeblikksplater som tak. Det var elendige saker, i forhold til det nordmennene var vant skulle gjøre medden verdifulle lasten han hadde om bord.
De fleste negerne Kosmos lå for anker i Dakar var muslimerWalvis Bay, og dypt religiøsemed lite å gjøre for mannskapet. Olavtok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund), og de andre nordmennene, opplevde at mens de spaserte gikk i byenland for å se seg om. Walvis Bay var et elendig sted, så ville alle plutselig knele ned på gaten med ansiktet i støvet ørkensanda helt innpå bebyggelsen. Det var varmt og baken i væretstøvete, i bønn med retning mot Mecca. Nordmennene sto bare der og glantedet beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedet.
Senere i livet fortalte Olav også en historie om en av karene Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som hadde vært i land og kom for sent til skyssa tilbake til Kosmos. Da han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattetbetydde “Hvalbukta”. “Hotel Peanøtt” Bukta var svaretet viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havn, beskyttet av sandbanken Pelican Point. Han Havet utenfor var rik på plankton, som i gamle dager hadde gravd tiltrukket seg ned i peanøtthaugenmye hval, hatt noe mer øl og sov dersom igjen hadde dratt til seg hvalfangere. Olav så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byen.
Peanøtter Mens Kosmos var det lett i Dakar, hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i, noen hvalbåter og alle snasket på bruke demsom patruljefartøyer. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåter. Olav hadde aldri sett Dette ble så mange fete folkdiskutert av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940. Peanøtter smaker godtDen norske eksilregjeringen i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i Walvis Bay, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av å bruke demsom patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og bemannes i Canada. Kosmos selv skulle brukes som tankbåt.
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
{| class="wikitable"
|-
! style="background:#ffdead;" | Kosmos-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Kosmos II-hvalbåter
! style="background:#ffdead;" | Pelagos-hvalbåter
|-
! Kos II (248 GT)|| Kos I (248 GT)|| Gos I
|-
! Kos IV (248 GT)|| Kos XIII (258 GT) || Gos VIII
|-
! Kos V (248 GT) || Kos XIV (258 GT) || Gos IX
|-
! Kos VI (248 GT)|| Kos XV (258 GT) ||
|-
! Kos XVII (258 GT) || Kos XVI (258 GT) ||
|-
! Kos XVIII (258 GT)|| ||
|-
! Kos XX (356 GT)|| ||
|-
! H J Bull (573 GT)|| ||
|}
Ukene gikk, og den 10. mai var det franskmennenes tur Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til å få seg en ubehagelig overraskelse. Tyskerne hadde begynt angrepet på Frankrike, Nederland og Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verreDen britiske marinen, og 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerquedisse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
I slutten av mai og begynnelsen av juni kom flere og flere norske skip inn til Dakar. D/S Rutenfjell, M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og ble liggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettet.
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
Den franske administrasjonen i Dakar begynte igjen å legge vansker i veien for de norske skipene[[Fil:042. Flere av kapteinene spurte om tillatelse til å seile videre, men de ble bare møtt med svake løfter og unnskyldninger003. Kaptein Andresen begynte å bli bekymret114. NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de skulle seile tilbake jpg|200px|mini|Underskriften til Walvis Bay, men fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som representerte Norge, var heller ikke særlig hjelpsom. Norge var jo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og de norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om de hadde vært representert av en nordmann. Danskene hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene hadde gjort, og britene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), og tatt alle danske skip i allierte farvanningeniør Bull på Olavs avregning.]]
Nyhetene fra Europa forverret segTre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Kampene i Norge Det var tapt 10. juniKos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra Paris, og der hadde de andre prioriteterHJ Bull. I tillegg begynte Kosmos å få Vanlig besetning for lite brenselsolje til disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen til Walvis Bayrundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Det var ingen hjelp Olav ble bedt om å fåvære ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, hverken sammen med fire andre fra franskmennene eller fra konsulenkokeriets fabrikkmannskap. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå der, å komme seg ved siden av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Den 13. juni falt Paris til Tyskerne, så nå hastet det med å komme seg vekk!
I disse dagene arbeidet Olav på dekk med en liten malerjobb. Det var over 30 grader De som ikke skulle til Durban (118 mann i skyggenalt), men han kunne følge ble sendt med på hva som foregikk. Han så kaptein Andresen og andre offiserer gå i land, dag etter dagtog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for å møte Walvis Bay. Der måtte de franske myndighetene. De bo på hotell inntil verftet hadde, imidlertid, ingen suksess med å få Kosmos løslattgjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.
Den 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom på dekk sammen med skipets sekretær, Roald JahreMannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban. Sekretæren hadde med seg en liten koffert (med penger?), Mens verkstedsarbeiderene reparerte og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han måtte få opp stimdemonterte, og gjøre seg klar hjalp båtmannskapet til å reisei arbeidet. Kaptein og sekretær var ikke i land lenge, og da de Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom tilbake hadde de ikke lenger koffertenpå kr 37. “Opp med ankeret” beordret kapteinen590, og så “sakte fart forover”. U-båtnettet ble tauet til side demontering av navigation de police hvalfangstutstyr (havnepolitietkanon, gangvei med rekkverk osv.), og Kosmos tok kursen for åpent havkostet kr 8.000.00.Alt ble senere betalt av Royal Navy!
Etter de hadde kommet seg vekk fra havneområdetDen 28. juli var det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, så mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble motorfarten økt betraktelig. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardtskadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna. Hele skipet skalvDet som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var løs i Sydatlanteren. Farten var imidlertid skuffende, Både Den britisk marinen og NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for bunnen av skipet hadde grodd helt at Kosmos lå heller ubeskyttet til. Kosmos seilte rett vestover Havnen i 24 timerWalvis Bay hadde bare en sandtange mellom skipene og det åpne havet, slik at de var vel utenfor skipsleiaog fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Kursen Det ble så satt mot syd, for Walvis Baybestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town). De hadde kommet seg unna!
Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene. Skipsverftarbeiderene i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte.
Kosmos-kokeriet dro samme veien 3. august, for å søke sikker havn i Table Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva som skjedde videre med Kosmos i Vedlegg 3).
ETTERSKRIFT:To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike4. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25. juni med fly. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var med i bagasjen. Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i Kongo, Pierre Francois Boisson, over. Boisson, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styre2 Durban.
M/S Lidvard klarte De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å snike seg ut ett år senerefå båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).[[Fil:042.003.115.jpg|400px|mini|Durban Havn, ca 1940]]Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en dåd hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble både halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til bok slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og filmOlav fikk ikke møtt han.
[[Fil:042.003.116.jpg|200px|mini|Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) i 1940. Rådhuset i Durban, til høyre.]]
==='''Kapittel 4: Fram og tilbake til Durban'''===
4.1 På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bayvar klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.).Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor
Kosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise. Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde mått arbeide hardt for å holde en noenlunde fart. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, og var glade for at de endelig var framme.
Da de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia[[Fil: ”Har dere sett noe til te’n?”En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”Ute å si ett ord, snudde han på land seg, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida042.003. Nå skjønte de om bord Kosmos hva han hadde ment117. Igjen hadde de hatt flaksjpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]]
Kaptein Andresen kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP i London, og få instrukser om hva han skulle gjøre med den verdifulle lasten han hadde om bord.
Kosmos lå for anker En av de første tingene Olav måtte gjøre i Walvis BayDurban, med lite var å gjøre for mannskapetfå passet sitt i orden. Olav tok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund), og gikk i land for å se seg omDen norske konsulen forlenget passet den 15. Walvis Bay var et elendig stedaugust 1940, med ørkensanda helt innpå bebyggelsengyldighet fram til 24. Det var varmt og støvete, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedetseptember 1942.
Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”De var nå på ferie, og ville se seg om i byen. Durban, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”med sine halv millioner innbyggere, var en pen,rein by med mange fine parker. I en av parkene var det en stor påfugl som alle betydde “Hvalbukta”ruslet rundt og viste seg fram. Bukta var et viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havnDenne parken het Mitchell Park, beskyttet og lå i nordkanten av sandbanken Pelican Point. Havet utenfor var rik på planktonDurban, i et område som i gamle dager het Morningside. Parken hadde også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde tiltrukket seg mye hvalførst vært strutsefarm, som igjen men da dette ikke hadde dratt til lønt seg hvalfangere. Olav , så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byenfikk de i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem fram.
Mens Kosmos var Olav fortalte seinere i Dakar, hadde Den norske marinen livet at han så en mengde slanger som lå i London begynt en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å undersøke mulighetene om blunke, og begynte å få tak i noen hvalbåter løfte dem opp og bruke kveile dem som patruljefartøyerrundt seg. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåterOrmene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Dette ble Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så diskutert av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Den norske eksilregjeringen i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i Walvis BaySå kom hatten hans rundt, å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og bemannes i Canada. Kosmos selv skulle brukes som tankbåttilskuerene ga han lønn for strevet.
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8[[Fil:042. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:003.118.jpg|400px|mini|Nellie med vokteren på ryggen.]]
Kosmos-hvalbåterKosmos II-hvalbåterPelagos-hvalbåterKos II (248 GT)Kos IV (248 GT)Kos V (248 GT)Kos VI (248 GT)Kos XVII (258 GT)Kos XVIII (258 GT)Kos XX (356 GT)H J Bull (573 GT)Kos I (248 GT)Kos XIII (258 GT)Kos XIV (258 GT)Kos XV (258 GT)Kos XVI (258 GT)Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.
Gos I
Gos VIII
Gos IX
Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøreNordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, avmønstret og satt i landbrukte rickshaw. Det var verkstedbestyrer og visekonsulen lett passasjersulky med to store hjul, ingeniør Edratt som regel av en indier i dråga. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og Ellers var det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall)bare negrene, slappen indere og andre småutgifter, hadde han 1de av blandingsrase som brukte rickshaw.075,88 kroner igjenDe hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
[[Fil:042.003.114.jpg|200px|mini|Underskriften til ingeniør Bull på Olavs avregning.]]
Tre I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som var søndre delen av de fire hvalbåtene “The Golden Mile”. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som skulle leveres stakk ut til Durbanhavs. Selv om det var senvinter i Syd-Afrika, skulle reise sammenså var temperaturen behagelige 21 varmegrader. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen)et populært sted, Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen masse folk og mannskapet hans fra HJ Bullmye å se. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mannEn kar hadde et fotografiapparat, men og som ekte turister tok de bilder av seg selv på grunn stranda og i en rickshaw dratt av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på Kos XXIII, sammen med fire andre bildene kom fra gårder ikke langt fra kokeriets fabrikkmannskap. (For mannskapsliste, se Vedlegg 2, Liste 2.4Lerskall):
De som ikke skulle til Durban [[Fil:042.003.120.jpg|200px|mini|Kristen Dammen (118 mann matros).(Født 1919, fra gården Amundrød i altSkjee), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada.]]
Mannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban[[Fil:042. Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i arbeidet003. Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37121.590, jpg|200px|mini|To strandponnier og demontering av hvalfangstutstyr (kanon, gangvei med rekkverk osv.) kostet kr 8.000.00badestranda. Alt ble senere betalt av Royal Navy!]]
Den 28[[Fil:042. juli var det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna003. Det som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var løs i Sydatlanteren122. Både Den britisk marinen og NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for at Kosmos lå heller ubeskyttet til. Havnen i Walvis Bay hadde bare en sandtange mellom skipene og det åpne havetjpg|200px|mini|Benker med solskjerm, og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town)South Beach.]]
Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban[[Fil:042. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt003. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene123. Skipsverftarbeiderene jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fastArendal), to lokale “venninner” og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte.Georg Abrahamsen (byssegutt) (Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal)]]
Kosmos-kokeriet dro I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negre, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegiene. Den beste delen av stranda var reservert for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme veien 3beskjeden under på afrikaans. Raseskillet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. augustOlav, for å søke sikker havn i Table Bayog de andre nordmennene, Kappstadensynes dette var noe rare saker, og ankom 7likte det lite[[Fil:042. august 1940003.124. jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (Du kan lese om hva som skjedde videre født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, og gift med Kosmos Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen). Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Vedlegg 3Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tiden. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte på, og da pausen var over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var et fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de også, og flere karer vant fine duker og andre gevinster.
4.2 3 Med Tog fra Durban.til Walvis Bay
De tre små hvalbåtene Litt over en uke etter at de kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet fikk transport-mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved beskjed om at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa nå var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).[[Fil:042.003.115.jpg|400px|mini|Durban Havn, ca 1940]]Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supperferien over. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn over 70 mann som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt hantogbillett tilbake til Walvis Bay.
[[Fil:042Jernbanestasjonen i Durban var en gammel, fin bygning.003.116.jpg|200px|mini|Smith Street Den var fra 1892 og Waverly Hotel (bak rickshawen) hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i 1940London da tegningene ble sendt ut. Rådhuset De tegningene som skulle til Durban, havnet i DurbanToronto, og de for Toronto ble sendt til høyreDurban.]]Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag!
Olav, og resten av gjengen, begynte nå på en reise tvers over Afrika. Det kom til å ta nesten fem døgn, og var over 330 norske mil lang.
På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn[[Fil:042.003.126.jpg|400px|mini|Kart over Olavs reise tvers over Afrika, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret fra Durban til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor]]
[[Fil:042.003.117.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]]
Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga.
En av de første tingene Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav måtte gjøre i Durbansynes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å få passet sitt i ordenta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Den norske konsulen forlenget passet den 15Mennene var sjef også blant negrene. august 1940, Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med gyldighet fram til 24ei pipe i kveldskumringen. september 1942Kjerringa fløy rundt og hogg ved, skura og gjorde andre jobber rundt huset deres.Der i huset var i allefall han sjef!
De var nå Den første store byen de kom til på feriereisa, og ville se seg om i byenvar Pietermaritzburg. Durban, med sine halv millioner innbyggere, Byen var en pen, rein by med mange fine parkeradministrasjonssete for Natal-provinsen. I en av parkene Den neste byen de kjørte igjennom var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg framLadysmith. Denne parken het Mitchell Park, og lå i nordkanten av DurbanUnder boerkrigen, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der i et område som het Morningsidenesten fire måneder. Parken hadde også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarm, men da Winston Churchill rapporterte om dette ikke hadde lønt seg, så fikk de som ung korrespondent for The Morning Post i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem framLondon.
Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet.
[[Fil:042Etter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydene, og de kjørte nå over fjellkjedet Drakensberg.003På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskillet, og de var oppe på det indre høyfjellsplatået, kalt Hoogveld.118.jpg|400px|mini|Nellie med vokteren på ryggenDer rant de få elvene som var vestover, og ut i Atlanterhavet.]]
Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.
Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis.
Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje.
Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduet.
I østenden Etter at de hadde kommet ut av Smith Street lå badestranda “South Beach”, Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var søndre delen av “The Golden Mile”Kimberley. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havsByen hadde verdens største diamantgruver. Selv om det var senvinter Fem svære hull hadde blitt gravd ned i Syd-Afrika, så var temperaturen behagelige 21 varmegraderjorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var et populært stedover 170 mål i areal, og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn med masse folk og mye å sediamanter før det ble slutt i 1914. En kar De første diamantene i Kimberley hadde et fotografiapparatblitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og som ekte turister tok de bilder av seg selv på stranda innen 1940 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i en rickshaw dratt byen, men ingen av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene hadde råd til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall):sin vei.
[[Fil:042Toget hadde nå kommet inn i “Karoo”-området.003.120.jpg|200px|mini|Kristen Dammen (matros)Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”, og det var gjennom det landskapet toget kjørte.(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)]]
[[Fil:042De fleste av nordmennene på toget var småbønder, og de kunne nå se ut på enorme vidder med store sauegårder. De ble fortalt at før europeerne kom på 1880 tallet, så beitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdene.003Etter hvert som sauen kom, greide ikke villdyrene å konkurrere om grasset.121Både vegetasjonen og klimaet forandret seg etter hvert.jpg|200px|mini|To strandponnier Olav, og badestrandaresten av følget, så derfor ikke noen ville dyr på denne strekningen av reisen.]]
[[Fil:042I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene.003Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, og så de innfødte.122.jpg|200px|mini|Benker med solskjerm(Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, South Beachda beitemarka var for dårlig til fedrift).]]
[[Fil:042.003.123.jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Arendal), to lokale “venninner” og Georg Abrahamsen (byssegutt) (Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal)]]
I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negreToget krysset over Orange-elva, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegienenordmennene kom til De Aar. Den beste delen av stranda var reservert for demNavnet betyr “åra”, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaanshenviser til olla som kommer opp der. Raseskillet Stedet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingsstederdet nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika. Olav, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte Derfra gikk det lite[[Fillinjer i fire forskjellige retninger:042.003.124.jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsentil Cape Town, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadaltil Port Elizabeth, til Johannesburg og gift med Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen)Sydvest Afrika. Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt Det var i Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tiden. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte sistnevnte retningen toget deres ble penset inn på, og da pausen var over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var et fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de også, og flere karer vant fine duker og andre gevinster.
Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjen. De var nå i Upington, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler. Jorda var fruktbar, og området var berømt for dyrking av vinranker, og produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gående.
4Etter Upington, begynte toget å gå langs kanten av Kalahariørkenen.3 Med Tog fra Durban Til tross for at området var veldig tørt, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde i kanten av ørkenen. Dyra som holdt til Walvis Bayder var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloper.
Litt over en uke etter at de kom til Durban, fikk transport-mannskapene beskjed om at nå var ferien over. Det var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bay.
Jernbanestasjonen Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn i Durban var en gammelden forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrig, fin bygning. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i London da tegningene ble sendt andre verdenskrig brøt ut. De tegningene som skulle til Durbani 1939, havnet i Torontoerklærte Sydvest Afrika, og de for Toronto ble sendt til Durban. Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengdensammen med Syd-Afrika, mens taket i Durban står krig mot Tyskland den dag i dag!6. september 1939.
OlavNordmennene på toget la fort merke til at de var i ett nytt land. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) til tysk. Det var en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og resten av gjengenMariental, begynte for de var jo nå i krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. De ble fortalt at på en reise tvers over Afrika. Det kom til å ta nesten fem døgnslutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var over 330 norske mil langvisstnok økende.
[[Fil:042Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden i Sydvest Afrika.003Stasjonsbygningen var en svært, fin bygning i typisk tysk stil.126Den samme storslagne byggverket så de også når de kom til stasjonen i Swakopmund.jpg|400px|mini|Kart over Olavs reise tvers over AfrikaDe hadde nå kommet fram til Atlanterhavskysten, fra Durban til Walvis Bayog hadde krysset hele det afrikanske kontinentet.]]
Etter at de forlot Swakopmund begynte toget å gå sydover langs kysten. Etter vel en halvtimes tid var de endelig framme i Walvis Bay. De hadde vært på toget i nesten fem dager, og var glade for å komme seg av.
Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga.
Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon4. Olav synes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda4 Swakopmund. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å ta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Mennene var sjef også blant negrene. Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen. Kjerringa fløy rundt og hogg ved, skura og gjorde andre jobber rundt huset deres. Der i huset var i allefall han sjef!
Den Det første store byen Olav og reisekameratene så da de kom fram til på reisaWalvis Bay, var Pietermaritzburgat Kosmos og de fleste av hvalbåtene hadde dratt. Byen var administrasjonssete for Natal-provinsen. Den neste byen Før de kjørte igjennom var Ladysmith. Under boerkrigenbegynte på rundreisa si, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der Pelagos-båtene Gos VIII og Gos IX dratt til Halifax i nesten fire månederCanada. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent for The Morning Post i LondonMens de hadde vært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotia.
De ble nå underrettet at desverre var ikke båtene deres klare til å seile, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. Så var det tilbake på toget, opp til denne byen, og bo på hotell. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark!
Etter hvert begynte toget å krabbe oppover Swakopmund var en ferieby, med typiske tyske bygninger. Byen hadde blitt grunnlagt i høydene1892, og de kjørte nå over fjellkjedet Drakensbergsom hovedhavneby for den tyske kolonien. På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskilletDa byen lå på kysten, og de var oppe på det indre høyfjellsplatåetikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), kalt Hoogveldog hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Der rant Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de få elvene som var vestover, og ut i Atlanterhavetnorske båtmannskapene.
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen.
Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis.
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav og resten av gjengen. De koste seg ordentlig, men etter noen dager var ferien slutt.
Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid ==='''Kapittel 5: Reisen til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduetHalifax.'''===
Etter at de hadde kommet ut av Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var Kimberley. Byen hadde verdens største diamantgruver. Fem svære hull hadde blitt gravd ned i jorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var over 170 mål i areal, og nesten 250 meter dypt5. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn med diamanter før det ble slutt i 1914. De første diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 1 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i byen, men ingen av nordmennene hadde råd Fra Walvis Bay til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin veiBrasil.
Toget hadde Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap, nå kommet inn i “Karoo”-områdetom bord på HJ Bull. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen Det var kalt “Store Karoo”langt til Halifax, og så det var gjennom det landskapet toget kjørtenødvendig med ekstra hjelp.
De fleste HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av nordmennene på toget Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var småbønderny, var den verdens største og de kunne nå se ut hurtigste hvalbåt på enorme vidder med store sauegårder573 brutto tonn og 151 fots lengde. De ble fortalt at før europeerne kom på 1880 talletDen hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, så beitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdenesom arbeidet etter wolfsprinsippet. Etter hvert Den ytte 2200 hestekrefter som sauen kom, greide ikke villdyrene å konkurrere om grassetga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Både vegetasjonen og klimaet forandret seg etter hvertDenne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olavvar dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, og resten av følget, så derfor ikke noen ville dyr som han hadde vært med på denne strekningen av reisenfra Walvis Bay til Durban.
I gamle dager begynnelsen av september hadde den forrige puljen på ni hvalbåter kommet seg vel fram til Pernambuco i Brasil, så nå var det buskmenn deres tørn. Den 3. september 1940 satte HJ Bull, Kos I, Kos II, Kos V og hottentotter som jaktet på disse slettene. Da boerne kom Kos VI kursen for Brasil, med sauene sineAksel Akselsen, forsvant først villdyrapå HJ Bull, og så de innfødte. (Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var gruppeleder for dårlig til fedrift)de fem hvalbåtene.
Det ble en lang, kjedelig reise, på nesten to uker. Den siste dagen krysset de inn i den panamerikanske nøytralitetssonen, og med det forsvant faren for torpedering av tyske Ubåter. Innføringen av nøytralitetssonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939. Sonen ble introdusert i oktober 1939, etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet av alle landene i Nord- og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske og nederlandske områder som var i krig med Tyskland, så vel som tyskvennlige vichy-områder, synes ikke å ha bekymret de som skrev under dokumentet. Åtti amerikanske jagere fikk i oppgave å patruljere nøytralitetssonen, og i teorien så det ut til at USA mente alvor. Den tyske marinen, Kriegsmarine, ble derfor beordret av Hitler å unngå krigshandlinger innenfor sonen. De fem hvalbåtene ankom Penambuco, på nord-øst kysten av Brasil, den 16. september 1940.
Toget krysset over Orange-elva, og nordmennene kom til De Aar. Navnet betyr “åra”, som henviser til olla som kommer opp der. Stedet var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika. Derfra gikk det linjer i fire forskjellige retninger: til Cape Town, til Port Elizabeth, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var i den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn på.
Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjen. De var nå i Upington, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler. Jorda var fruktbar, og området var berømt for dyrking av vinranker, og produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gående.
Etter Upington, begynte toget å gå langs kanten av Kalahariørkenen5. Til tross for at området var veldig tørt, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde 2 “Piken i kanten av ørkenen. Dyra som holdt til der var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloperPernambuco”.
Pernambuco var det femte største by-området i Brasil, og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de viktigste havne-byene i landet, og mye brukt av norske sjøfolk. Selv om Brasil var nøytralt, så hadde de i det siste begynt å vise tyske sympatier. Fra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomull, og den nest viktigste kunden for kaffe og kakao. Norske båter hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnen.
Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn skulle ligge i den forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrighavn der en stund, og da andre verdenskrig brøt så Olav tok ut 78 kroners verdt i brasiliansk valuta for å bruke i 1939, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939land.
Nordmennene på toget la fort merke til at de var En dag han besøkte en bar i havneområdet, kom han i ett nytt landprat med ei ung jente. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) Hun snakket godt nok norsk til tyskå fortelle Olav hva som hadde skjedd henne. Det var Hun sa at hun kom fra en rar følelse å lese tyske navn som Karasburgrik familie, Keetmanshoop og Mariental, for de hadde vokst opp i det beste strøket i byen. Hun hadde fått seg en gutt som hun var jo nå svært glad i krig , og ville gifte seg med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder Foreldrene synes ikke gutten var god nok, og småsteder grunnlagt da hun ikke ga seg, kastet de henne ut av tyske misjonærerhus og hjem. De ble fortalt Jenta tok Olav til utenfor hjemmet sitt, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på slutten jenta og ga henne en god del av 1939 de pengene han hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var visstnok økendemed seg.
Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden De ble liggendes i Sydvest Afrika. Stasjonsbygningen var en svært, fin bygning Pernambuco i typisk tysk stilnesten fjorten dager. Den samme storslagne byggverket så 28 september kastet de også når de kom til stasjonen i Swakopmund. De hadde nå kommet fram til Atlanterhavskystenfortøyningene, og hadde krysset hele det afrikanske kontinentetfortsatte reisen nordover.
Etter at de forlot Swakopmund begynte toget å gå sydover langs kysten. Etter vel en halvtimes tid var de endelig framme i Walvis Bay. De hadde vært på toget i nesten fem dager, og var glade for å komme seg av.
5.3 Til Trinidad.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på dekk, og enda varmere for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet.
4Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana.4 SwakopmundDenne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløya, den beryktede franske fangekolonien, og de kunne skimte fengselsbygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så og si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet.
Det første Olav Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og reisekameratene så da omsider nærmet de kom fram seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til Walvis Baydet syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var at Kosmos en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fleste av fem andre hvalbåtene hadde dratt, ankom her 6. Før de begynte på rundreisa sioktober 1940, hadde Pelagosog ankret opp i Port-of-båtene Gos VIII Spain havn.[[Fil:042.003.128.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull i september og Gos IX dratt til Halifax i Canadaoktober 1940,Kosmos’ posisjon 26. Mens de hadde vært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotiaseptember 1940 og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonen.]]
De ble nå underrettet at desverre Olav syntes Trinidad var ikke båtene deres klare til å seileet sjarmerende sted med mange fine trær, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente derpalmer og blomster. Han tok ut kr 18.50 i lokal valuta av slappen for bruk i Port-of-Spain. Så var det tilbake på toget, opp til denne byenDessverre (eller heldigvis?) traff han ingen jenter med pengeproblemer, og bo på hotellmen koste seg gjorde han likevel. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark!
Swakopmund Trinidad var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de trente opp flynavigatører, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var en feriebyviktig britisk base. I bytte mot 50 gamle jagere, med typiske tyske bygningerhadde britene gitt amerikanerne en 99-års leie på flere marinebaser i Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og Trinidad var en av dem. Byen Amerikanerne hadde blitt grunnlagt ikke kommet enda, men de var i farta. Området rundt Port-of-Spain kom til å bli en meget viktig amerikansk base senere i 1892krigen.De dro fra Trinidad den 11. oktober 1940, som hovedhavneby med kurs for den tyske kolonienNova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. Da byen lå på kysten, var det ikke så forferdelige varmt En ung sjømann fra Andebu som het Jørgen Hotvedt omkom der om “sommeren” i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (desember til januargårdsnr. 33, bruksnr. 5), og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de norske båtmannskapenebare 22 år gammel da han døde).
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen.
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav og resten av gjengen. De koste seg ordentlig, men etter noen dager var ferien slutt.
==='''Kapittel 5: Reisen .4 Siste etappe til Halifax.'''===
5Reisen fra Trinidad til Halifax gikk uten problemer, og de ankret der i Bedfordbukta den 20. oktober 1940.1 De hadde seilt over Fra 13.000 kilometer siden de dro fra Walvis Bay til Brasil, syv uker tidligere.
Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap==='''Kapittel 6: Nova Scotia, nå om bord på HJ Bull1940-41. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann. Det var langt til Halifax, så det var nødvendig med ekstra hjelp. (Mannskapsliste finnes i Vedlegg 2)'''===
HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt6. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban1 I et kjøligere klima.
I begynnelsen av september hadde den forrige puljen Det var høst i Nova Scotia, og mannskapet på ni hvalbåter kommet seg vel fram til Pernambuco HJ Bull merket stor forskjell fra tropevarmen i BrasilDet karibiske hav. Men krigsmessig, så nå var det deres tørnglovarmt i Halifax. I de første krigsårene var Halifax en av de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll. Den 3Havnen var startpunktet for alle konvoiene som seilte østover med mat og militært utstyr til Storbritannia. september 1940 Her samlet fartøyer fra hele den vestlige halvkule seg med forsyninger før de satte HJ Bull, Kos Iut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten av Canada, Kos II, Kos V og Kos VI kursen for Brasil, med Aksel Akselsen, på HJ Bulldette ble lastet i båtene i havna. Skipene ble så samlet i grupper avhengig av farten deres, som gruppeleder for de fem hvalbåtenesyv eller ti knop.
Det ble Halifax lå innerst i en langfjord, kjedelig reisebeskyttet fra vær og vind, på nesten to uker. Den siste dagen krysset de inn i den panamerikanske nøytralitetssonen, og med det forsvant faren et stort havnebasseng nord for torpedering av tyske Ubåter. Innføringen av nøytralitetssonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939byen. Sonen ble introdusert i oktober 1939, etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet Området rundt byen besto av alle landene i Nord- og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske og nederlandske områder som var i krig med Tyskland, så vel som tyskvennlige vichy-områder, synes ikke å ha bekymret de som skrev under dokumentet. Åtti amerikanske jagere fikk i oppgave å patruljere nøytralitetssonensmåkupert terreng, og i teorien så det ut til at USA mente alvor. Den tyske marinen, Kriegsmarine, ble derfor beordret ingen åser eller fjell av Hitler å unngå krigshandlinger innenfor sonen. De fem hvalbåtene ankom Penambuco, på nord-øst kysten av Brasil, den 16. september 1940betydning.
HJ Bull og de fire andre hvalbåtene ble anvist forankringsplass ved siden av de hvalbåtene som allerede hadde kommet fra Syd-Afrika. Mannskapet måtte bli om bord, foreløbig.
Olav, og resten av mannskapet, brukte de første dagene i havn til å rydde opp om bord etter den lange reisen, og gjorde båten klar til å bli overført til Den norske marine. Etter fem dager, den 25. oktober 1940, ble Olav avmønstret fra HJ Bull, og avregningen utstedt.
5De fem hvalbåt-mannskapene ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i bukta.2 “Piken Det ble mange kjente å møte om bord, og de fant nå ut hva som foregikk i Pernambuco”Halifax, og siste nytt om andre norske kokerier.
Pernambuco var det femte største by-området i Brasil, og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de viktigste havne-byene i landet, og mye brukt av norske sjøfolk. Selv om Brasil var nøytralt, så hadde de i det siste begynt å vise tyske sympatier. Fra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomull, og den nest viktigste kunden for kaffe og kakao. Norske båter hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnen.
De skulle ligge 6.2 Situasjonen i havn der en stund, så Olav tok ut 78 kroners verdt i brasiliansk valuta for å bruke i landCanada.
En dag han besøkte en bar i havneområdetAkkurat som Kosmos, kom han i prat med ei ung jentevar de andre norske kokeriene på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon den 9. april 1940. Hun snakket godt nok norsk De som var til sjøs dro til nærmeste havn for å fortelle Olav hva som hadde skjedd henneavvente situasjonen. Hun sa at hun kom fra en rik familieThor Dahl's kokerier Ole Wegger, Solglimt og hadde vokst opp i det beste strøket i byenThorshammer dro til Trinidad. Hun hadde fått seg en gutt som hun var svært glad i, Melsom's flytende kokerier Lancing og ville gifte seg medN. T. Foreldrene synes ikke gutten var god nok, og da hun ikke ga seg, kastet Nielsen-Alonso seilte til Rio de henne ut av hus og hjemJaneiro. Jenta tok Olav Sir James Clark Ross seilte også til utenfor hjemmet sittTrinidad, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på jenta og ga henne en god del av de pengene han hadde med segdet samme gjorde Pelagos og Suderøy.
De Det viktigste for de norske styresmaktene på dette tidspunktet var at kokeriene og de verdifulle lastene ikke skulle gå tapt. Sakte om sikkert ble liggendes kokeriene beordret om å seile til Curacao og New Orleans for å losse hvaloljen. Spermoljen ble losset i Pernambuco New York. I løpet av våren og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg i Halifax i nesten fjorten dagerNova Scotia. Den 28 september kastet Her lå de fortøyningene, og fortsatte reisen nordoveri midlertidig opplag i Bedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonen.
I løpet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen hadde forholdene vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, med bekymringer for de hjemme i Norge og restriksjoner kanadierne hadde innført. De fikk forbud mot å mønstre av før de hadde fått hyre på et annet norsk handelsfartøy. I tillegg var de kanadiske myndighetene redd for at det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapene. Denne frykten var basert på en avisrapport fra Leland Stowe, en amerikansk journalist for New York Post. Han hadde vært i Oslo den 9. april, og rapporterte at den norske befolkningen tok i mot tyskerne med åpne armer! Hvilke motiver han hadde for disse uttalelsene, er ukjent, men det gjorde iallefall forholdene for de norske myndighetene i Kanada og USA meget vanskelig. Den Kanediske regjering forbød således norske mannskap å gå i land i Halifax.
5Den 22.3 Til Trinidadjuni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London til Halifax for å ta i mot de 16 hvalbåtene som var på vei fra Walvis Bay. Før han dro fra London ble Hostvedt spurt av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også kunne hjelpe til med å få de ca. 1.300 hvalfangerne som ikke var del av båtmannskapene på kokeriene i land i Halifax. De var om bord skip som enten lå i havn i Halifax, eller på kokerier som var på vei dit.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao RoqueDa den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIP, rekvirerte de både handelsflåten og fulgte hvalkokeriene. Planen var så nord-østkysten av Brasilsnart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøy. Den fjerde dagen krysset de ekvator Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske og munningen av Amasonaselvanorske myndigheter om hvor fornuftig det var å bruke slike spesialfartøyer som tankere. Midt på dagen sto sola rett over dem og Det var også diskusjon om det var varmt på dekkønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongen. Etter mye diskusjon ble det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifax: Pelagos, Ole Wegger og enda varmere for Olav Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i maskinrommetoktober 1940, og Lancing, N. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til sjøssom transportfartøyer. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i maskinrommet kom opp tankfart på dekk for å se på skuespilletNord-Atlanteren.
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmennSammen med Den norske generalkonsulenten i Montreal, men i motsetning til DakarDaniel Steen, fikk kontaktet kaptein Hostvedt de ingen problemer da kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene i land fra kokeriene. I begynnelsen var de seilte forbi. De passerte nær Djeveløyameget uvillige, den beryktede franske bygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit men etter lange diskusjoner kom de farligste forbrytene endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme i Frankrike ble sendtland på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheter. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der fra 1894 til 1899under norsk militær kontroll. Rømming Da Halifax havn var så og si umulig, militært område (på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke stoppet i dette farvannetligge der eller noe sted nær Halifax.
Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det sydDet nyvalgte medlemmet for Queens-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn Lunenburg i golfen fra norddet kanadiske parlamentet, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfartMr. Sydpassasjen James J Kinley ble kalt “Slange-munnen” interessert i saken og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, hjalp til med en trang og grunn passasje i forhandingene med sterke strømningerregjeringen i Ottawa. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull Regjeringen gikk omsider med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.[[Fil:042.003.128.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull på at leiren kunne bygges i september og oktober 1940Lunenburg,Kosmos’ posisjon 26som jo var Mr. september 1940 Kinlys parlamentsdistrikt og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonen.]]hjemby!
Olav syntes Trinidad Den norske marineavdelingen i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs Nova Scotiakysten, og var enige om at den lille byen hadde en fin beliggenhet. Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifax, og hadde et sjarmerende sted godt skipsverft, en fin havn, og jernbaneforbindelse med mange fine trærHalifax og resten av landet. Beslutningen passet alle parter: de norske myndighetene fikk en leirbeliggenhet som var ideell for marineformål, palmer og blomster. Han tok ut kr 18.50 all denne virksomheten ville være til stor hjelp for lokaløkonomien både i lokal valuta av slappen Lunenburg, Chester (rett nord for bruk i Port-of-Spain. Dessverre Lunenburg) og Liverpool (eller heldigvis?litt lengre ned langs kysten) traff han ingen jenter med pengeproblemer, men koste seg gjorde han likevel.
Trinidad Marinekaptein Hostvedt fikk ordre om å etablere denne leiren, for NORTRASHIPs regning. Byggingen begynte så snart forhandlingene med bystyret var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de trente opp flynavigatørerferdige, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var en viktig britisk baseeiendom ervervet. I bytte mot 50 gamle jagere, hadde britene gitt amerikanerne Et pussig krav ble satt av bystyret før de gikk med på at leiren kunne bygges: en 99-års leie obligasjon på flere marinebaser i $5.000 måtte taes ut til forsørging av muligens lausunger etter norske hvalfangere! Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og Trinidad var en av dem. Amerikanerne hadde ikke kommet endafaktisk bare ett slikt tilfelle, men de var i farta. Området rundt Port-of-Spain kom til å bli en meget viktig amerikansk base senere i krigen.De dro fra Trinidad den 11. oktober 1940, med kurs for Nova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. En ung sjømann fra Andebu gjengjelden mengde vennskaper som het Jørgen Hotvedt omkom der resulterte i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (gårdsnr. 33, bruksnr. 5), og var bare 22 år gammel da han døde)gode ekteskap.
Bygging hadde begynt i september 1940, og pågikk fremdeles da Olav ankom Halifax i slutten av oktober. Rett etter at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse til å bruke kokerienes fabrikkmannskaper til å hjelpe den kanadiske byggmesteren. Mesteparten av mannskapet på Sir James Clark Ross og Suderøy hadde derfor forlatt skipene da Olav kom, og det var ledige lugarplasser.
6.3 Olav kom for seint, og andre dårlige nyheter.
5Olav fikk to dårlige nyheter da de kom fram til Halifax. Han hadde håpet å være med på hvalfangst igjen på et av kokeriene som skulle ned i isen, men HJ Bull hadde kommet for seint fram.4 Siste etappe til Pelagos dro fra Halifax10. oktober og Thorshammer dro dagen etter. Olav måtte nå være i Nova Scotia over vinteren.
Reisen Det som var verre, var nyhetene om Kosmos. Kokeriet hadde sporløst forsvunnet på reisen fra Trinidad Walvis Bay til Halifax gikk uten problemerCuracao. Det hadde vært et stort søk, og men de ankret der i Bedfordbukta den 20fant ikke spor etter det store skipet. oktober 1940Dette gikk hardt inn på Olav og resten av mannskapene fra Kosmos. De (Først etter krigen fikk Olav greie på hva som hadde seilt over 13hendt.000 kilometer siden de dro fra Walvis BayFor en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet dens, syv uker tidligerese Vedlegg 3).
==='''Kapittel 6: Nova Scotia, 1940-41. '''===
6.1 I et kjøligere klima4 Hvalbåtene.
Det var høst i Nova Scotia, Totalt ble 107 hvalbåter overført til NORTRASHIP våren og mannskapet på HJ Bull merket stor forskjell fra tropevarmen i Det karibiske havsommeren 1940. Men krigsmessig, så var det glovarmt i Halifax. I de første krigsårene var Halifax en 21 av disse ble beholdt av NORTRASHIP's hvalavdeling for de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll. Havnen var startpunktet for alle konvoiene tre ekspedisjonene som seilte østover med mat og militært utstyr til Storbritannia. Her samlet fartøyer ble sendt sydover fra hele den vestlige halvkule seg med forsyninger før de satte ut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten av Canada, og dette ble lastet i båtene i havna. Skipene ble så samlet i grupper avhengig av farten deres, syv eller ti knopHalifax høsten samme år.
Halifax lå innerst De 16 hvalbåtene fra Syd-Afrika ankom i en fjordfire puljer: 24. august (Gos VIII & IX), beskyttet fra vær 3. oktober (Gos I og vindKos IV, med et stort havnebasseng nord for byenXIII, XIV, XVII & XVIII), 5. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20. Området rundt byen besto av småkupert terrengoktober (Kos I, II, V & VI og ingen åser eller fjell av betydningHJ Bull med Olav om bord).
HJ Bull og de fire andre hvalbåtene ble anvist forankringsplass Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved siden av de hvalbåtene Marinens hovedverft i Horten, kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Horten), som kom til Halifax 23. oktober 1940. Han var en erfaren skipsingeniør, som allerede nettopp hadde kommet fra Syd-Afrikakonstruert og oversett byggingen av skoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Mannskapet måtte bli om bord, foreløbigVerksted i Sandefjord.
OlavBlom fant fort ut at hvalbåtene var i temmelig dårlig forfatning, og resten av mannskapet, brukte de første dagene særlig for maskinenes vedkommende. Omfattende reparasjonsarbeider måtte settes i gang i havn til å rydde opp om bord etter den lange reisen, og gjorde båten klar tillegg til arbeidet med å bli overført ominnrede båtene til Den norske marine. Etter fem dager, den 25. oktober 1940, ble Olav avmønstret fra HJ Bull, og avregningen utstedtpatruljefartøyer.
De fem hvalbåt-mannskapene Arbeidet skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter), og Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool (ni hvalbåter). På grunn av alt ekstraarbeidet ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i buktafort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp. Det Problemet ble mange kjente å møte om bordtatt opp med de kanadiske myndighetene, og de fant nå ut hva som foregikk i Halifaxga tillatelse til å bruke noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 ble hvalbåtene flyttet til verkstedene, og siste nytt om andre norske kokerierarbeidet skulle starte etter jul.
Kaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolk, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk og jordbruk. I tillegg var det en viss uvilje blant de som var erfarne sjøfolk å gå over på marinefartøyer. De så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer med å finne mannskaper til patruljefartøyene.
6.2 Situasjonen i Canada.
Akkurat som Kosmos, var de andre norske kokeriene på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon den 96. april 1940. De som var til sjøs dro til nærmeste havn for å avvente situasjonen. Thor Dahl's kokerier Ole Wegger, Solglimt og Thorshammer dro til Trinidad. Melsom's flytende kokerier Lancing og N. T. Nielsen-Alonso seilte til Rio de Janeiro. Sir James Clark Ross seilte også til Trinidad, og det samme gjorde Pelagos og Suderøy5 Halifax by.
Det viktigste for de norske styresmaktene på dette tidspunktet Halifax var at kokeriene hovedstaden i Nova Scotia, og de verdifulle lastene ikke skulle gå taptden største byen på Canadas østkyst. Sakte om sikkert ble kokeriene beordret om å seile til Curacao og New Orleans Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine byen som base for å losse hvaloljen. Spermoljen ble losset angrep på opprørene i New Yorkde 13 koloniene. I løpet Etter krigen flyktet mange av våren og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritannia, opp til Halifax i Nova Scotia. Her lå de Senere kom immigranter fra Europa, særlig fra Skottland, og slo seg ned i midlertidig opplag i Bedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonenområdet rundt byen.
I løpet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen Under første verdens-krig hadde forholdene Halifax vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, med bekymringer en meget viktig samleplass for skip før de hjemme dro i Norge og restriksjoner kanadierne hadde innførtkonvoi over til Storbritannia. De fikk forbud mot å mønstre Jernbane-forbindelsen med resten av før de hadde fått hyre på et annet norsk handelsfartøy. I tillegg var de kanadiske myndighetene redd Canada og en dyp, trygg havn ble uunnværlig for at det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapeneallierte. Denne frykten var basert All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på en avisrapport fra Leland Stowebyen, en amerikansk journalist men regningen for New York Postdette kom til å bli veldig høy. Den 6. Han hadde vært i Oslo desember 1917 kolliderte den 9franske lastebåten SS The Mont-Blanc, lastet med 2. april500 tonn sprengstoff, og rapporterte at med det norske skipet SS Imo. Eksplosjonen som fulgte var den norske befolkningen tok største eksplosjonen inntil atombomben i mot tyskerne 1945. Nordre del av Halifax ble jevnet med åpne armer! Hvilke motiver han hadde for disse uttalelsenejorden, er ukjentog over 2.000 innbyggere ble drept, men det gjorde iallefall forholdene for de norske myndighetene i Kanada og USA meget vanskelig9.000 såret. Den Kanediske regjering forbød således norske mannskap Ti-tusener mistet hjemmet sitt og hadde ingen steder å gå i land i Halifaxbo.
Den 22. juni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London Byens økonomi fikk et knekk etter første verdenskrig, til Halifax tross for å ta i mot de 16 hvalbåtene som all bygge-virksomheten etter eksplosjonen. Et positivt skritt var på vei fra Walvis Bay. Før han dro fra London ble Hostvedt spurt byggingen av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også Ocean Terminals, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne hjelpe gå direkte fra passasjerbåtene inn på toget til med å få de ca. 1.300 hvalfangerne som ikke var del resten av båtmannskapene på kokeriene i land i Halifax. De var om bord skip som enten lå i havn i Halifax, eller på kokerier som var på vei ditCanada.
Da den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIPVed utbruddet av andre verdenskrig, rekvirerte de både handelsflåten og hvalkokeriene. Planen var så snart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøy. Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske og norske myndigheter om hvor fornuftig det var å bruke slike spesialfartøyer som tankere. Det var også diskusjon om det var ønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongen. Etter mye diskusjon ble det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifax: Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i oktober 1940, og Lancing, N. T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til som transportfartøyer. Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i tankfart på Nord-Atlanterenhadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for konvoitrafikken over Atlanterhavet.
Sammen med Den norske generalkonsulenten Da HJ Bull kom til Halifax, så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i Montrealhavne-bassenget. De forsvant en uke etter, Daniel Steen28. oktober, kontaktet kaptein Hostvedt de kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene kurs for Storbritannia, som “Konvoi HX84”. Av 38 handelsskip i land fra kokerienekonvoien ble fem sunket av det tyske slagskipet Sheer. I begynnelsen var de meget uvilligetillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, men etter lange diskusjoner kom de endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme og gikk ned med mann og mus i land forsøket på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheterå forsvare handelsskipene. Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der under norsk militær kontroll.Da Halifax havn Det var militært område (på grunn fire norske skip med HX84, men ingen av all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke ligge der eller noe sted nær Halifaxdisse gikk tapt.
Det nyvalgte medlemmet for Queens-Lunenburg i det kanadiske parlamentet, Mr. James J Kinley ble interessert i saken og hjalp til med i forhandingene med regjeringen i Ottawa. Regjeringen gikk omsider med på at leiren kunne bygges i Lunenburg, som jo var Mr. Kinlys parlamentsdistrikt og hjemby!
Den norske marineavdelingen i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs Nova Scotiakysten, og var enige om at den lille byen hadde en fin beliggenhet6. Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifax, og hadde et godt skipsverft, en fin havn, og jernbaneforbindelse med Halifax og resten av landet. Beslutningen passet alle parter: de norske myndighetene fikk en leirbeliggenhet som var ideell for marineformål, og all denne virksomheten ville være 6 Farvel til stor hjelp for lokaløkonomien både i Lunenburgvenner, Chester (rett nord for Lunenburg) og Liverpool (litt lengre ned langs kysten)opphold om bord Sir James Clark Ross.
Marinekaptein Hostvedt fikk ordre Etter at hvalbåtmannskapene hadde kommet om å etablere denne leirenbord Sir James Clark Ross, dro mange av dem i forskjellige retninger. De som var unge og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn i Den norske marinen eller Det norske flyvåpnet nær Toronto. Selv om den norske regjeringen i London hadde innført verneplikt for NORTRASHIPs regningalle friske nordmenn mellom 20 og 35 år gamle, kunne dette bare påtvinges i Storbritannia. Byggingen begynte så snart forhandlingene med bystyret (Unntaket var ferdigesjøfolk i handelsflåten, og en eiendom ervervetsom ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Et pussig krav ble satt av bystyret før de gikk med på at leiren Verneplikten kunne bygges: en obligasjon ikke innføres i Canada eller USA, som begge hadde strenge lover mot rekruttering fra fremmede makter på $5deres jord.000 måtte taes ut til forsørging av muligens lausunger etter norske hvalfangere! Det var faktisk I disse to landene kunne bare ett slikt tilfelle, men til gjengjelden mengde vennskaper som resulterte frivillige gå inn i gode ekteskapde norske styrkene.
Bygging hadde begynt i september 1940Da Olav var over 35 år gammel, og pågikk fremdeles da Olav ankom Halifax klassifisert som industriarbeider, ble han tilbudt jobb i land på skipsverft i Liverpool i slutten Nova Scotia. En av oktober. Rett etter at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse til guttene han hadde reist sammen med fra Syd-Afrika, Kristen Dammen fra Skjee (21 år gammel), valgte å bruke kokerienes fabrikkmannskaper til å hjelpe den kanadiske byggmesterengå inn i marinen, og forlot snart skipet. Mesteparten av mannskapet på Sir James Clark Ross Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og Ole Sogn fra Kongsberg-kanten, fikk og Suderøy hadde derfor forlatt skipene da aksepterte samme tilbud som Olav kom, og det var ledige lugarplasserble om bord kokeriet inntil videre.
Til stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel Akselsen, Halifax. Sammen med broren, Hans, dro han ned til New York, og fant der en finsk båt hvor mesteparten av mannskapet hadde rømt i land. Båten tok de til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da hadde på Kolahalvøya. På dette tidspunktet var Finland nøytralt, så de fortsatte reisen over land hjem til Dyrsø. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men dette kom helt uventet på mannskapet hans, og ble ikke særlig godt mottatt.
6Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå i land.3 Olav kom for seintbesøkte Den norske sjømannskirken, lokale barer og NORTRASHIP kontoret. Hos dem satte han inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjon, samtidig som han tok ut 100 kanadiske dollar, og andre dårlige nyheterordnet med et trekk for seg selv på 17 dollar uken inntil han var i fast lønn igjen.
Mens de var om bord Sir James Clark Ross, fikk Olav fikk to dårlige nyheter da de høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i Norge. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra henne, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han var. Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev kom fram til Halifaxokkuperte Norge. Han hadde håpet å Det var strenge regler på hvordan dette skulle gjøres: brevet kunne ikke være med på hvalfangst igjen mer enn to sider, måtte være skrevet på et av kokeriene ulinjert papir og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerke. Brevet ble levert inn til Thomas Cooks kontor i Halifax, som skulle ned sendte det til London med bud (om bord en båt). Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i isenen annen konvolutt addresset til “Post Box 506, men HJ Bull hadde kommet for seint framLisboa, Portugal”. Pelagos dro fra Halifax 10Der tok den lokale Thomas Cook representanten, brevene og satte på portugisisk frimerke og la det i postkassen. oktober og Thorshammer dro dagen etterPortugal var nøytralt, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norge. Dette kostet Olav måtte nå være to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formue!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i Nova Scotia over vinterenalle fall at Olav var frisk og hadde det bra.
Det Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land. Olav fortalte, imidlertid, om en episode som var verregjorde ting litt livligere: “En dag mens vi lå om bord Rossen, kom politi og soldater plutselig over rekka. De leita over heile skuta etter en ulovlig radiosender de trudde var nyhetene om Kosmosbord. Kokeriet Skipsradioen hadde sporløst forsvunnet på reisen fra Walvis Bay til Curacao. Det hadde vært et stort søkjo blitt plombert, men de fant ikke spor etter så den var det store skipetitte, og ingen visste noe verdens ting om en sender. Dette gikk hardt inn på Olav De fant ingen ting, og resten av mannskapene fra Kosmosdro igjen. (Først En par dager etter krigen fikk Olav greie på hva som hadde hendtkom de igjen, og samme huskestua. Ingenting fant de. For en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet dens, se Vedlegg 3)Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”.
De om bord på Sir James Clark Ross fikk aldri noe skikkelig forklaring på hvorfor politiet hadde kommet om bord. Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga hadde kommet fra et hus på land, ikke langt fra der skipet var forankret. To lærere, som var nazistspioner, ble tatt og skutt på stedet!
6I midten av desember fikk Olav og de andre som bodde om bord på kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Halifax for å begynne å gå i tankfart.4 HvalbåteneKokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, i Det karibiske hav, og byer på østkysten av USA. Skipet skulle seile 26. desember, så Olav og resten av gjengen som skulle arbeide på verft, måtte pakke kofferten sin.
Totalt ble 107 hvalbåter overført De dro opp til NORTRASHIP våren jernbanestasjonen i Halifax, og sommeren 1940. 21 av disse ble beholdt av NORTRASHIP's hvalavdeling for de tre ekspedisjonene som ble sendt sydover fra Halifax høsten samme årbegynte så på ei ny togreise.
De 16 hvalbåtene fra Syd-Afrika ankom i fire puljer: 24. august (Gos VIII & IX), 3. oktober (Gos I og Kos IV, XIII, XIV, XVII & XVIII), 5. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20. oktober (Kos I, II, V & VI og HJ Bull med Olav om bord).
Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved Marinens hovedverft i Horten, kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Horten), som kom til Halifax 236. oktober 1940. Han var en erfaren skipsingeniør, som nettopp hadde konstruert og oversett byggingen av skoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord7 “Camp Norway”.
Blom fant fort ut at hvalbåtene Mens Olav var om bord i temmelig dårlig forfatning, særlig Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygd. Det lå syd for maskinenes vedkommendehavna på en åtte mål stor tomt kjøpt på vegne av NORTRASHIP. Omfattende reparasjonsarbeider måtte settes Byggarbeidet begynte tidlig i gang i tillegg oktober, så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt. Bygghastigheten var imponerende. Tomteutgraving startet til arbeidet og med å ominnrede båtene til patruljefartøyerfør byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkene.
Arbeidet skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter)Så snart taket var på, satte de norske arbeiderene et lite grantre på møne, og Thompson Broskrevde en drink fra byggmesteren. Machinery Co. Ltd. i Liverpool (ni hvalbåter). På grunn av alt ekstraarbeidet Denne skikken var helt ukjent for kanadierene, men de var med på moroa! Bygningene ble det fort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp. Problemet ble tatt satt opp med de kanadiske myndighetenepå seks uker, og de ga tillatelse til å bruke uten noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 ble hvalbåtene flyttet til verkstedeneuenigheter mellom byggherre, og arbeidet skulle starte etter julanleggsfirma eller myndigheter.
Kaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene Den 27. november var brakkene ferdig innredd. Med deltagelse av norske og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolkkanadiske militære og sivile myndigheter, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk og jordbrukble Camp Norway offisielt åpnet 29. november 1940. I tillegg var Etter flaggene til begge nasjonene hadde blitt heist over leiren, ble det en viss uvilje blant de som var erfarne sjøfolk å gå over på marinefartøyer. De så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer stor feiring med å finne mannskaper til patruljefartøyeneparade og senere middag og dans.
Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle bygges, men etter at det ble gitt tillatelse for hvalfangerne å arbeide i land, ble bare en boligbrakke og en spisebrakke oppført.
6Senere ble også ei messe, to lagerbygninger og et snekker-verksted bygd i leiren.5 Halifax byEn skole-bygning nær ved ble leid og brukt for de som ble syke. Det var ingen rom for offiserer i leiren, så de bodde privat utenfor leiren.
Halifax var hovedstaden i Nova Scotia, og den største byen på Canadas østkyst. Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine byen som base for angrep på opprørene i de 13 koloniene. Etter krigen flyktet mange av de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritannia, opp til Halifax. Senere kom immigranter fra Europa, særlig fra Skottland, og slo seg ned i området rundt byen.
Under første verdens-krig hadde Halifax vært en meget viktig samleplass for skip før de dro i konvoi over til Storbritannia6. Jernbane-forbindelsen med resten av Canada og en dyp, trygg havn ble uunnværlig for de allierte. All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på byen, men regningen for dette kom 8 Togreise til å bli veldig høy. Den 6. desember 1917 kolliderte den franske lastebåten SS The Mont-Blanc, lastet med 2.500 tonn sprengstoff, med det norske skipet SS Imo. Eksplosjonen som fulgte var den største eksplosjonen inntil atombomben Liverpool i 1945. Nordre del av Halifax ble jevnet med jorden, og over 2.000 innbyggere ble drept, og 9.000 såret. Ti-tusener mistet hjemmet sitt og hadde ingen steder å boNova Scotia.
Byens økonomi fikk Toget til “Halifax and Southwestern Railway” fra Halifax til Liverpool var et knekk etter første verdenskriglite lokaltog som tok dem langs syd-østkysten av provinsen, til tross for all bygge-virksomheten etter eksplosjonenden såkalte “South Shore”. Et positivt skritt Landskapet de reiste igjennom var byggingen av Ocean Terminalssmåkupet med smågårder og skogbiter, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne gå direkte fra passasjerbåtene inn på toget til resten av Canadaakkurat som hjemme i Vestfold. Bare stasjonsnavnene var forskjellige. De følte seg nesten hjemme.
Ved utbruddet På Mahone Bay-stasjonen skiftet en del av andre verdenskrigpassasjerene tog for å ta et lite sidespor ned til Lunenburg. Flere av nordmennene gjorde dette for å komme seg ned til Camp Norway. Olav, og resten av gjengen, ble imidlertid med toget videre til de kom til Liverpool. Jernbane-stasjonen i Liverpool lå på nordkanten av byen og var en forholdsvis stor, fin trebygning, hadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for konvoitrafikken over Atlanterhavetett så lite sted.
Da HJ Bull kom til Halifax, så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i havne-bassenget. De forsvant en uke etter, 28. oktober, med kurs for Storbritannia, som “Konvoi HX84”. Av 38 handelsskip i konvoien ble fem sunket av det tyske slagskipet Sheer. I tillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, og gikk ned med mann og mus i forsøket på å forsvare handelsskipene. Det var fire norske skip med HX84, men ingen av disse gikk tapt.
6.9 I Liverpool i Nova Scotia.
6.6 Farvel til venner, og opphold om bord Sir James Clark Ross.
Etter at hvalbåtmannskapene hadde kommet om bord Sir James Clark RossOlav og seks andre ble innlosjert i Fraser’s Boarding House, dro mange av dem 253 Church Street i forskjellige retningerLiverpool. De som Pensjonatet var unge eid og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn i Den norske marinen eller Det norske flyvåpnet nær Toronto. Selv om den norske regjeringen i London hadde innført verneplikt for alle friske nordmenn mellom 20 og 35 år gamledrevet av en eldre enke, kunne dette bare påtvinges i Storbritanniafru Jessie Fraser. (Unntaket var sjøfolk i handelsflåten, som Nordmennene ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Verneplikten kunne ikke innføres i Canada eller USA, mottatt med åpne armer av fru Fraser og de tre unge jentene som begge hadde strenge lover mot rekruttering fra fremmede makter på deres jord. I disse to landene kunne bare frivillige gå blitt leid inn i de norske styrkenefor å hjelpe til.
Da Olav var over 35 år gammel, og klassifisert som industriarbeider, ble han tilbudt jobb i land på skipsverft i Liverpool i Nova Scotia[[Fil:042.003.129. En jpg|200px|mini|Slik ser forsiden av guttene han hadde reist sammen med fra Syd-Afrika, Kristen Dammen fra Skjee (21 år gammel), valgte å gå inn “Fraser’s Boarding House” ut i marinendag, og forlot snart skipetDet er nå en privatbolig. Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og Ole Sogn fra Kongsberg-kanten(Foto: Kim Ingram, fikk og aksepterte samme tilbud som Olav, og ble om bord kokeriet inntil videre.2009)]]
Til stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel Akselsen, Halifax. Sammen med broren, Hans, dro han ned til New York, og fant der Byen hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved en finsk båt elvemunning hvor mesteparten de kjøpte pelsverk av mannskapet hadde rømt i landMikmaq indianerne. Båten tok de til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da Etter at fransk-mennene hadde på Kolahalvøya. På dette tidspunktet var Finland nøytraltblitt hivd ut av Nova Scotia, så brukte de fortsatte reisen over land hjem til Dyrsøbritiske kolonistene stedet som en liten fiskeby fra 1759. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men dette kom helt uventet på mannskapet hans, og ble ikke særlig godt mottattDen fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i England.
Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå Byen vokste i land. Olav besøkte Den norske sjømannskirken1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, lokale barer og NORTRASHIP kontoretigjen etter som fiskeindustrien ekspanderte. På slutten av 1800-årene hadde byen også fått et skipsverft. Hos dem satte han inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjon, samtidig som han tok ut 100 kanadiske dollarEi papirmølle hadde blitt startet i 1929 i Brooklyn, på den andre siden av elva. Disse ble viktig arbeidsgivere for byen og ordnet med et trekk for seg selv på 17 dollar uken inntil han var i fast lønn igjenomegnen.
Mens de Byen var om bord Sir James Clark Rossliten, fikk Olav høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i Norge. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra henne, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han var. Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev kom fram til okkuperte Norge. Det var strenge regler på hvordan dette skulle gjøres: brevet kunne ikke være på mer enn to sider, måtte være skrevet på ulinjert papir med huser av tre og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerkeegne hager. Brevet ble levert inn Pensjonatet lå hendig til Thomas Cooks kontor i Halifax, som sendte det til London med bud (om bord ; bare en båt). Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i en annen konvolutt addresset kort spasertur til “Post Box 506, Lisboa, Portugal”. Der tok den lokale Thomas Cook representanten, brevene skipsverftet og satte på portugisisk frimerke og la det i postkassen. Portugal var nøytralt, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norge. Dette kostet Olav to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formue!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i Main Street med alle fall at Olav var frisk og hadde det braforretningene.
Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land. Olav fortalteog resten av skipsverftarbeiderene, imidlertidankom rett før jul, om en episode som gjorde ting litt livligere: “En dag mens vi lå om bord Rossen, kom politi og soldater plutselig over rekka. De leita over heile skuta etter en ulovlig radiosender de trudde alle forretningene i byen var om bordpyntet for anledningen. Skipsradioen En av karene på pensjonatet hadde jo blitt plombertfått det inn i hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelga, så den var det itte, og ingen visste noe verdens ting om en senderskulle han gjøre litt ekstra penger ved å selge brennvin til de andre nordmennene. De fant ingen ting, Han kjøpte derfor inn flere kasser med øl og dro igjen. En par dager etter kom de igjenbrennvin ferdig for julefeiringen, og samme huskestua. Ingenting fant de. Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”lagret det på rommet sitt.
De om bord Brennvinshandleren tok seg en tur på Sir James Clark Ross byen sent på ettermiddagen den 24. desember, og fikk aldri noe skikkelig forklaring seg en overraskelse. Han kom farende tilbake på hvorfor politiet hadde kommet om bordpensjonatet og beklaget: “Her er de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og ingen feirer jul! Jeg må ha en dram. Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga hadde kommet fra et hus ” Den ene drammen led til den andre, og tidlig på land, ikke langt fra der skipet var forankretkvelden svimet han av med hode under senga. To lærereUtover kvelden forsvant brennvinet, etter som var nazistspioner, ble tatt og skutt på stedetresten av nordmennene forsynte seg av lageret. Karen under senga tjente ikke ett øre!
I midten av desember fikk Olav og de andre som bodde om bord på kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Halifax for å begynne å gå i tankfart. Kokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, i Det karibiske hav, og byer på østkysten av USA. Skipet skulle seile 26. desember, så Olav og resten av gjengen som skulle arbeide på verft, måtte pakke kofferten sin.
De dro opp [[Fil:042.003.130.jpg|400px|mini|Kart over Liverpool, NS som viser beliggenheten til jernbanestasjonen i Halifax, pensjonatet og begynte så på ei ny togreiseskipsverftet.]]
Rett etter jul (7. januar 1941) registrerte Olav seg offisielt på det lokale postkontoret i Liverpool.
6Mens de ventet på å begynne på skipsverftet, satt de norske hvalfangerene å hørte på radioen.7 “Camp Norway”På kortbølgen kunne de lytte på sendingene til de norske hvalfangerene nede i Antarktis.
Mens Olav var om bord i Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygd[[Fil:042. Det lå syd for havna på en åtte mål stor tomt kjøpt på vegne av NORTRASHIP003. Byggarbeidet begynte tidlig i oktober, så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt131. Bygghastigheten var imponerende. Tomteutgraving startet til og med før byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkenejpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevis. ]]
Så snart taket var påDe tre norske hvalkokeriene Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sine, satte hvor de norske arbeiderene et lite grantre på mønehadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og krevde en drink fra byggmesterenhvor de skulle møtes. Denne skikken Dette var helt ukjent veldig interessant for kanadierenegamle hvalfangere. De i Liverpool hadde kommet for seint fram til å være med på hvalfangst, men de var kunne i alle fall følge med på moroa! Bygningene morroa. Men plutselig ble satt opp det dønn stille. Karene i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på seks ukervenner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, uten noen uenigheter mellom byggherreimidlertid, anleggsfirma eller myndighetersvar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5).
Den 27. november var brakkene ferdig innredd. Med deltagelse I slutten av januar 1941 begynte Olav og de andre norske og kanadiske militære og sivile myndigheter, ble Camp Norway offisielt åpnet 29verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”. november 1940På verftet var det omtrent 20 nordmenn som arbeidet med å sette i stand hvalbåtene. Etter flaggene til begge nasjonene hadde blitt heist over leirenOlav fikk jobb som stilasjebygger, ble det stor feiring med parade og senere middag og danssatte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme til.
Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle bygges, men etter at det ble gitt tillatelse for hvalfangerne å arbeide i land, ble bare en boligbrakke og en spisebrakke oppført[[Fil:042. Senere ble også ei messe, to lagerbygninger og et snekker-verksted bygd i leiren003. En skole-bygning nær ved ble leid og brukt for de som ble syke. Det var ingen rom for offiserer i leiren, så de bodde privat utenfor leiren132.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]]
Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto av:
Reparasjoner og vedlikehold av maskineri.
Reparasjoner av spant og skifting av plater i skroget.
Bygging av barbett og plattform forut for en 10 cm. kanon.
En plattform på hver brunokke for 12,7 mm mitraljøser.
Plattform akterut for en 37 mm kanon.
Slippbaner for synkeminer på hver side.
På noen fartøyer, installasjon av asdic og synkeminekastere.
Innebygging av kommandobrua.
Konstruksjon av ammunisjonsrom.
Innredning av alle lugarer ombord.
6Det ble lange dager for Olav og resten av nordmennene.8 Togreise til Liverpool Det var hardt arbeide og vinteren var sur og kald. Olav klaget senere i livet at han hadde aldri arbeidet i Nova Scotiaså ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det var en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigen, som også plaget han resten av livet.
Toget til “Halifax and Southwestern Railway” En uvanlig ting var at de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå på verftet. Slikt møtte Olav igjen reisekameraten sin fra HJ Bull, Kristian Dammen, og andre unge gutter han kjente fra Halifax til Liverpool før. Kristian var et lite lokaltog som tok dem langs syd-østkysten av provinsennå på Kos XX, den såkalte “South Shore”under Løytnant Voltersvik. Landskapet På dagstid trente marinegastene hvor de reiste igjennom var småkupet med smågårder og skogbiterkunne finne seg et sted, akkurat slikt som hjemme i Vestfoldskoglysninger, langs veikantene og i områdene nær havnen. Bare stasjonsnavnene var forskjellige. De følte seg nesten hjemmeLokalbefolkningen ble fort vant til alle skøyerstrekene og spilloppene til de norske marinegastene.
På Mahone Bay-stasjonen skiftet en del av passasjerene tog for å ta et lite sidespor ned til LunenburgI Liverpool var det vanlig at barn så unge som 4 år gamle kom ombord amerikanske og andre besøkende fartøyer. Flere av nordmennene gjorde dette for å komme seg ned til Camp Norway. Olav, Der fikk de litt mat og resten av gjengennoen godsaker, ble imidlertid med toget videre til de kom til Liverpool. Jernbane-stasjonen i Liverpool lå hvis sjøfolkene synes synd på nordkanten av byen og var en forholdsvis stor, fin trebygning, for ett så lite steddem.
En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken. Faren arbeidet i en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte med. Bill likte å være sammen med nordmennene, og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskott. Flere av de norske var gifte, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sin, det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken!
[[Fil:042.003.133.jpg|200px|mini|Olav og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]
Ikke lenge etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til de norske styrkene i Nova Scotia. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburg, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon i Liverpool, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte han: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar til broren sin, og alle fikk seg en god latter.
6Mange av de norske arbeiderne i Liverpool hadde fagkunnskaper som manglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialister, visste ingen lengre noe om dampmaskiner. Da det nå ble nødvendig å reparere de norske hvalbåtene med slike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.[[Fil:042.003.9 I Liverpool i Nova Scotia134.jpg|200px|mini|De norske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetter.
Søndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen. De arbeidet seks lange dager i uka, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei til en kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.
[[Fil:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for Kongsberg) og Ukjent.]]
De fleste nordmennene i Nova Scotia hadde flust med penger. Hvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av fangstparten. Prisen på hvalolje var høy på grunn av krigen, så det ble en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de yngre kjøpte seg fine biler. De kunne jo ikke sende penger hjem, og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en overflod av biler blandt nordmennene i Liverpool. Kristian Dammen, for eksempel, kjøpte først en Dodge, så en 1939 modell Ford V6!
Olav og seks andre ble innlosjert sa senere at han syntes synn på folkene som bodde der. De var forholdsvis fattige i Fraser’s Boarding House, 253 Church Street i Liverpoolforhold til de norske hvalfangerene. Pensjonatet Det var eid og drevet av en eldre enkeikke uvanlig at han så folk i søndagsklær, fru Jessie Fraser. Nordmennene ble mottatt med åpne armer av fru Fraser og de tre unge jentene som hadde blitt leid inn for å hjelpe tillapp på buksa.
[[Fil:042En søndag ut på vårparten 1941, dro Olav og tre andre nordmenn på fisketur.003En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewater, ved munningen av LaHave elva.129Bridgewater hadde en stor papirmølle og var et viktig jernbaneknutepunkt.jpg|200px|mini|Slik ser forsiden av “Fraser’s Boarding House” ut De så seg litt rundt om i dagbyen, Det er nå en privatbolig. (Foto: Kim IngramOlav kjøpte seg et prospektkort, 2009)]]og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany
Byen Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskested, og snart hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved en elvemunning de mange fine lakser. Olav mimret senere i livet om hvor fint de kjøpte pelsverk hadde hatt det på den fisketuren. En av Mikmaq indianernekarene hadde fotografiapparat med seg, og fangsten ble minnet. Etter at fransk-mennene hadde blitt hivd ut av Det ble nok laks på menyen i pensjonatet dagen etter!Arbeidet med å gjøre om og reparere hvalbåtene gikk framover. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ Bull. Båten forlot Nova Scotia, brukte de britiske kolonistene stedet 5. mars for å tjenestegjøre som en liten fiskeby fra 1759. Den fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i Englandpatruljefartøy utenfor Island.
Byen vokste Ut på våren fikk hvalfangerene i 1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, og igjen etter som fiskeindustrien ekspanderteLiverpool et par gode nyheter. På slutten Det første var at ett av 1800-årene kokeriene som hadde byen også fått et skipsverftforsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjen. Ei papirmølle Thorshammer hadde blitt startet i 1929 i Brooklyn, sluppet unna tyskerne og var på den vei tilbake til Halifax. Den andre siden av elva. Disse ble viktig arbeidsgivere gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for byen og omegnenhvalfangerene i Liverpool å komme på hvalfangst igjen neste sesong.
Byen var liten[[Fil:042.003.136.jpg|400px|mini|Stab og gjester på Fraser’s Pensjonat, september 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Irene Levy, Myrtle Dolliver, Olav Hallenstvedt, Ukjent, Ukjent.]]Arbeidet med huser den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av tre august. Olav, og egne hager20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. Pensjonatet lå hendig til; bare en kort spasertur til skipsverftet september 1941, og Main Street med alle forretningenefikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros..
Olav og resten av skipsverftarbeiderene, ankom rett før jul, og alle forretningene i byen var pyntet for anledningen. En av karene på pensjonatet hadde fått det inn i hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelga, så skulle han gjøre litt ekstra penger ved å selge brennvin til de andre nordmennene. Han kjøpte derfor inn flere kasser med øl og brennvin ferdig for julefeiringen, og lagret det på rommet sitt.
Brennvinshandleren tok seg en tur på byen sent på ettermiddagen den 24. desember, På Fraser’s Boarding House ble det tatt bilder av nordmennene og fikk seg en overraskelse. Han kom farende tilbake på pensjonatet og beklaget: “Her er vertskapet til minne om det fine oppholdet de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og ingen feirer jul! Jeg må ha en dram.” Den ene drammen led til den andre, og tidlig på kvelden svimet han av med hode under senga. Utover kvelden forsvant brennvinet, etter som resten av nordmennene forsynte seg av lagerethadde hatt der. Karen under senga tjente ikke ett øre!
Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var snill med alle. Hun var glad i barn, og når barnebarna til broren hennes kom innom på vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”. Jessie hadde tre unge jenter til å hjepe til med husstellet. En av jentene het Irene Levy, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet der, og senere giftet seg og flyttet til Toronto. Hun husket godt arbeidet på pensjonatet.
Tidlig i september 1941 sa nordmennene farvell til Liverpool og tok toget tilbake til Halifax. [[Fil:042.003.130137.jpg|400px200px|mini|Kart over Liverpool, NS som viser beliggenheten til jernbanestasjonen, pensjonatet og skipsverftet.Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]]
Rett etter jul (7. januar 1941) registrerte Olav seg offisielt på det lokale postkontoret Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum, som ”takk for gjestfriheten som ble vist Den norske marines personell som var i Liverpool1940-41”.(Foto Kim Ingram 2009)
Mens de ventet på å begynne på skipsverftetI Lunenburg er det en liknende støtte, satt de norske hvalfangerene å hørte på radioen. På kortbølgen kunne de lytte på sendingene men den er til de norske hvalfangerene nede i Antarktis.”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG”
[[Fil:042De sjøfolkene som kom til Liverpool og arbeidet på verftet der, har nok blitt glemt.003.131.jpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevis.]]
De tre norske hvalkokeriene Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sine, hvor de hadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og hvor de skulle møtes. Dette var veldig interessant for gamle hvalfangere. De i Liverpool hadde kommet for seint fram til å være med på hvalfangst, men de kunne i alle fall følge med på morroa. Men plutselig Begge minnesmerkene ble det dønn stille. Karene avduket i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på venner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, imidlertid, svar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5)juni 1994.
I slutten av januar 1941 begynte Olav og de andre norske verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”6. På verftet var det omtrent 20 nordmenn som arbeidet med å sette 10 Tilbake i stand hvalbåtene. Olav fikk jobb som stilasjebygger, og satte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme tilHalifax.
[[Fil:042Olav, og de andre hvalfangerene fra Liverpool, tok seg inn på et lite gjestgiveri i Halifax, mens de ventet på å få seg en ny job.003.132.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]]
Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto av:
Reparasjoner og vedlikehold av maskineri.
Reparasjoner av spant og skifting av plater i skroget.
Bygging av barbett og plattform forut for en 10 cm. kanon.
En plattform på hver brunokke for 12,7 mm mitraljøser.
Plattform akterut for en 37 mm kanon.
Slippbaner for synkeminer på hver side.
På noen fartøyer, installasjon av asdic og synkeminekastere.
Innebygging av kommandobrua.
Konstruksjon av ammunisjonsrom.
Innredning av alle lugarer ombord.
Det ble lange dager for Olav og resten av nordmennene[[Fil:042.003. Det var hardt arbeide og vinteren var sur og kald138. jpg|400px|mini|Olav klaget senere utenfor gjestgiveriet i livet at han hadde aldri arbeidet Halifax, sent i så ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det var en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigen, som også plaget han resten av livet1941.]]
En uvanlig ting var at Thorshammer hadde kommet tilbake til Halifax 29. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg 5). På veien nordover hadde de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå på verftet. Slikt møtte Olav igjen reisekameraten seilt sammen med hvalbåtene sine og hadde vært innom Montevideo, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin fra HJ Bull, Kristian Dammender), og andre unge gutter han kjente fra førså til New Orleans (losset resten av hvaloljen). Kristian var nå I New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på Kos XX, under Løytnant Voltersvik. På dagstid trente marinegastene hvor de kunne finne seg et sted, slikt som verksted i skoglysningerAlgiers (en bydel av New Orleans), langs veikantene og hvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i områdene nær havnen. Lokalbefolkningen ble fort vant til alle skøyerstrekene og spilloppene til de norske marinegastenekokeriet.
I Liverpool var Etter det vanlig som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at barn så unge det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-42. Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerne, var vest for Syd-Amerika. Et amerikansk firma som 4 år gamle kom ombord før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIP. De bekreftet også at den amerikanske og andre besøkende fartøyervåpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. Der fikk de litt mat og noen godsakerDe undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktig, hvis sjøfolkene synes synd på dembritene seg. De ville jo mye heller at skipet hadde transportet olje til Storbritannia.
En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken. Faren arbeidet i På senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte avtale med. Bill likte å være sammen med nordmennenedem om beskyttelse: dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskottfartøyer fra Balboa, ved Panamakanalen. Flere av de norske var gifteEtter forslag fra sjefen for hvalkomiteen i NORTRASHIP, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sinkonsul Lars Christensen, skulle det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken![[Fil:042også anskaffes et mindre sjøfly.003.133.jpg|200px|mini|Olav Det skulle stasjoneres ved siden av kokeriet og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]Ikke lenge brukes til å speide etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav hval og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til de norske styrkene fientlige skip i Nova Scotiafangstområdet. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburglitt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon bygget i Liverpool1939, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte han: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar innkjøpt til broren sin, og alle fikk seg en god latter.den norske stats regning
Mange Etter at Thorshammer kom til Halifax i slutten av de norske arbeiderne i Liverpool hadde fagkunnskaper som manglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialisterjuni, visste ingen lengre noe om dampmaskinermønstret over 100 av mannskapet av. Da det nå Kokeriet ble nødvendig å reparere de norske hvalbåtene med slike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.[[Fil:042.003.134.jpg|200px|mini|De norske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, så liggenes i Halifax over sommeren og var der fremdeles da Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetterkom dit i september.
Søndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen. De arbeidet seks lange dager i ukasom ville ut på hvalfangst igjen, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei dro til en kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper8 Prince Street, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.[[Fil:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for Kongsberg) og Ukjent.]]De fleste nordmennene i Nova Scotia Halifax hvor NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde flust med penger. Hvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av fangstpartenleid et kontor. Prisen på hvalolje Der var høy på grunn av krigen, så det ble en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de yngre kjøpte seg fine biler. De kunne jo ikke sende penger hjem, Fred Heyerdal sjef og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en overflod sto for verving av biler blandt nordmennene i Liverpoolmannskapet til neste sesong. Kristian Dammen, for eksempel, kjøpte først en Dodge, så en 1939 modell Ford V6!
Olav sa senere var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han syntes synn på folkene fikk stilling som bodde der2. De var forholdsvis fattige i forhold til de norske hvalfangereneseperatør/arbeider. Det Dette var ikke uvanlig at en jobb han så folk i søndagsklær, likte og trivdes med lapp på buksa.Lønningen for denne sesongen ble satt til:
En søndag ut på vårparten 1941Fast Lønn: 190, dro Olav og tre andre nordmenn på fisketur. En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewater, ved munningen av LaHave elva. Bridgewater hadde en stor papirmølle og var et viktig jernbaneknutepunkt. De så seg litt rundt om i byen, Olav kjøpte seg et prospektkort, og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany00 kroner/ måned
Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskestedOvertidslønn: 1, og snart hadde de mange fine lakser. Olav mimret senere i livet om hvor fint de hadde hatt det på den fisketuren. En av karene hadde fotografiapparat med seg, og fangsten ble minnet. Det ble nok laks på menyen i pensjonatet dagen etter!Arbeidet med å gjøre om og reparere hvalbåtene gikk framover. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ Bull. Båten forlot Nova Scotia 5. mars for å tjenestegjøre som patruljefartøy utenfor Island.50 kroner/ time
Ut på våren fikk hvalfangerene i Liverpool et par gode nyheter. Det første var at ett av kokeriene som hadde forsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjen. Thorshammer hadde sluppet unna tyskerne og var på vei tilbake til Halifax. Den andre gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for hvalfangerene i Liverpool å komme på hvalfangst igjen neste sesong.Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag
[[FilFangstandel:042.003.136.jpg|400px|mini|Stab og gjester på Fraser’s Pensjonat 0, september 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Irene Levy, Myrtle Dolliver, Olav Hallenstvedt, Ukjent, Ukjent.]]Arbeidet med den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av august. Olav, og 20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. september 1941, og fikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros..0274 kroner/ fat olje
Det var mange kjente som mønstret på Thorshammer i Halifax. En av disse var kameraten hans fra Liverpool, Ole Sogn fra Kongsbergkanten. Et par andre Andebu-karer ble også med: Einar Gallis fra Kodal og Lorents Berg fra Høyjord.
På Fraser’s Boarding House Allerede i august hadde det blitt bestemt av NORTRASHIP i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at det ikke var nødvendig med et forsyningskip. Til og med levende griser ble det tatt bilder av nordmennene ombord for å ha ferskt kjøtt. En grisepasser ble ansatt, og vertskapet til minne om det fine oppholdet de hadde hatt derden jobben fikk Peder Odberg fra Hvarnes.
Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var snill med alleThorshammer dro den 17. Hun var glad i barn, og når barnebarna september til broren hennes kom innom på vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”St. Jessie hadde tre unge jenter til å hjepe til med husstellet. En av jentene het Irene LevyJohn, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet derNew Brunswick, uten Olav og senere giftet seg resten av fabrikkmannskapet. Der ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner og flyttet til Torontofor å ta ombord provianter. Hun husket godt arbeidet I mellomtiden måtte Olav en tur på pensjonatetDet norske konsulatet i Halifax for å få passet sitt forlenge for 2 år.
Tidlig i september 1941 sa nordmennene farvell til Liverpool og tok toget Da Thorshammer kom tilbake til Halifax1. [[Fil:042.003.137oktober 1941, kom Olav endelig ombord.jpg|200px|mini|Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]]
Dette er minnesmerket ==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor Perkin’s House museum, som ”takk for gjestfriheten som ble vist Den norske marines personell som var i Liverpool 1940-41”Peru. (Foto Kim Ingram 2009)'''===
I Lunenburg er det en liknende støtte, men den er til ”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG”Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.
De sjøfolkene som kom til Liverpool og arbeidet på verftet der, har nok blitt glemt7.1 Thorshammer.
Begge minnesmerkene Olav var fornøyd for å være tilbake på Thorshammer. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet i 1937/38. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”, da alle andre kokerier ble avduket bedømt i juni 1994forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”, var det vanlig refrenget.
6Thorshammer hadde blitt bygd av W. 10 Tilbake Doxford & Sons Ltd., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, og døpt San Nazario den 9. juni 1914. Skipet ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 av U-53, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i HalifaxRotterdam 1931-32.
Olav, og Her er de andre hvalfangerene fra Liverpool, tok seg inn på et lite gjestgiveri i Halifax, mens de ventet på å få seg en ny job.tekniske detaljene for Thorshammer:
Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt
[[FilDimensjoner Lengde :042.003535'- Bredde: 66.1385' - Max.jpg|400px|mini|Olav utenfor gjestgiveriet i Halifax, sent i 1941Dybde 30'10”.]]
Thorshammer hadde kommet tilbake til Halifax 29Fremdrift: 1 No. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg 5)Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia. På veien nordover hadde de seilt sammen med hvalbåtene sine og hadde vært innom Montevideo: 28, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin der)5"-41"-58"-84", og så til New Orleans (losset resten av hvaloljen). I New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på verksted i Algiers (en bydel av New Orleans)slag: 54", og hvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i kokeriet1006 NHk.
Etter det som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-42. Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerne, var vest for Syd-Amerika. Et amerikansk firma som før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIP. De bekreftet også at den amerikanske våpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. De undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktig, britene seg. De ville jo mye heller at skipet hadde transportet olje til StorbritanniaFart: 10.0 Knop
På senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en avtale med dem om beskyttelse: dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og fartøyer fra Balboa, ved PanamakanalenKjeler. Etter forslag fra sjefen for hvalkomiteen i NORTRASHIP, konsul Lars Christensen, skulle det også anskaffes et mindre sjøfly. Det skulle stasjoneres ved siden av kokeriet og brukes til å speide etter hval og fientlige skip i fangstområdet. Etter litt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly, bygget i 1939 4 x dampkjeler, innkjøpt til den norske stats regningoljefyrte
Etter at Thorshammer kom til Halifax i slutten av juni, mønstret over 100 av mannskapet av. Kokeriet ble så liggenes i Halifax over sommeren og var der fremdeles da Olav kom dit i septemberDamptrykk: 220 PSI.
De som ville ut på hvalfangst igjen, dro til 8 Prince Street, Halifax hvor NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde leid et kontor. Der var Fred Heyerdal sjef og sto for verving av mannskapet til neste sesongFabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer.
Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned
Overtidslønn: 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje
Det var mange kjente som mønstret på Thorshammer i Halifax7. En av disse var kameraten hans fra Liverpool, Ole Sogn fra Kongsbergkanten. Et par andre Andebu-karer ble også med: Einar Gallis fra Kodal og Lorents Berg fra Høyjord2 Reisen til Stillehavet.
Allerede i august hadde det blitt bestemt av NORTRASHIP i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at det ikke var nødvendig med et forsyningskip. Til og med levende griser ble tatt ombord for å ha ferskt kjøtt. En grisepasser ble ansatt, og den jobben fikk Peder Odberg fra Hvarnes. Thorshammer dro den 17. september til St. John, New Brunswick, uten Olav og resten av fabrikkmannskapet. Der ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner og for å ta ombord provianter.I mellomtiden måtte Olav en tur på Det norske konsulatet i Halifax for å få passet sitt forlenge for 2 år. Da Thorshammer kom tilbake til Halifax 1. oktober 1941, kom Olav endelig ombord. ==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.'''=== Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru. 7.1 Thorshammer. Olav var fornøyd for å være tilbake på Thorshammer. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet i 1937/38. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”, da alle andre kokerier ble bedømt i forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”, var det vanlig refrenget. Thorshammer hadde blitt bygd av W. Doxford & Sons Ltd., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, og døpt San Nazario den 9. juni 1914. Skipet ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 av U-53, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32. Her er de tekniske detaljene for Thorshammer: Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrtDimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1.006 NHk.Fart: 10.0 KnopKjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrteDamptrykk: 220 PSI.Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer. 7.2 Reisen til Stillehavet. Den 3. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med kurs for Stillehavet.
Beechcraft-flyet ble ikke med på veien nedover. Det hadde hjulunderstell, og flotører måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tid. Planen var opprinnelig å fly ned til New Orleans, for å bli tatt ombord i en hvalbåt. På grunn av alle forsinkelsene, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til Panama, og der bli tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalen. Selv denne planen gikk i styr.
I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør), og sersjant Johannes Storlid (mekaniker). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, og forlot endelig Port Washington 8. november. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gang.
Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''===
Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) . Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør.
Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned
Overtidlønn : 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane jernbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
- Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]
Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.
[[Fil:042.003.152.jpg|200px|mini|Utendørsbassenget på Eidsvold.]] [[Fil:042.003.159.jpg|200px|venstre|mini|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.
[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''
11.7 Livet på Eidsvold.
[[Fil:042.003.160.jpg|200px|venstre|mini|Olav og bikkja “Pepper”.]]
Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.
[[Fil:042.003.162.jpg|200px|venstre|mini|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:
[[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]]
[[Fil:042.003.163.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.
Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.
[[Fil:042.003.161.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og i slutten svart/hvit bildene her er tatt av avsnittet er noen bilder:han.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.
[[Medium==='''Kapittel 12:042 Gårdsarbeide i USA.003.159.jpg|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]===
[[Medium:042.003.160.jpg|Olav og bikkja “Pepper”.]]
12.1 Konsul Christensen.[[MediumFil:042.003.161166.jpg|200px|mini|OlavTo av hestene på gården.]]Lars Christensen ble født 6. april 1884 på Framnæs ved Sandefjord, som sønn av kommandør Christen Christensen. Han begynte som skipsreder i Sandefjord 1907, bare 23 år gammel, Ukjentog fra 1909 var han aktiv i norsk hvalfangst. Fra 1920 deltok Christensen i ledelsen for A/S Thor Dahl, Ellen Broch med datteren Siriflere andre hvalfangstselskaper og for Framnæs Mek. Værksted.]]
[[Medium:042.003.162.jpg|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]] [[Medium:042.003.163.jpg|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]] [[Medium:042.003.164.jpg|Noen hadde en ulykke med bilen sin nær Katonah (ikke Olav).]] ==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.=== 12.1 Konsul Christensen.[[Fil:042.003.166.jpg|200px|mini|To av hestene på gården.]]Lars Christensen ble født 6. april 1884 på Framnæs ved Sandefjord, som sønn av kommandør Christen Christensen. Han begynte som skipsreder i Sandefjord 1907, bare 23 år gammel, og fra 1909 var han aktiv i norsk hvalfangst. Fra 1920 deltok Christensen i ledelsen for A/S Thor Dahl, flere andre hvalfangstselskaper og for Framnæs Mek. Værksted. Christensen ble Dansk Vise-konsul i Sandefjord i 1909, og full Konsul i 1937. Han ble deretter alltid kalt “Konsul Christensen” blandt hvalfangerene. Da krigen brøt ut var han på foretningsreise i USA, og hans ekspertise ble fort utsøkt av de Norske myndighetene. Han ble finansrådmann ved den Norske Ambassade i Washington, og kjempet for disiplin med statsfinansene. Dette førte til at Den Norske Eksilregjeringen aksepterte all førkrigsgjeld, og betalte alle krigsutgiftene ut av de inntektene handelsflåten innbrakte.[[Fil:042.003.167.jpg|200px|mini|Utsikt over gårdsplassen og landskapet.]]
12.2 Olav får ny Jobb.
[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,.
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
14.13 Noen “Offentlige Saker”.
I april 1945 fikk Olav brev fra det amerikanske Justisdepartementet i San Pedro med krav om $8.00. Som utlending måtte han betale en “Utlendings-skatt”! Dette gjorde Olav, og kvitteringen kom i juni: Olav fikk også påminnelse om at hvis han forble i landet etter 31. juli 1945, måtte han søke om forlengelse av oppholdstillatelsen i USA. Dette var noe som ble nødvendig da det ble klart at han måtte vente på hjemreisen:[[Fil:042.003.190.jpg|200px|mini|“Common Council for American Unity”]] Etter at Olav hadde sluttet for Port Washington Yacht Club, tenkte han ofte på hva han hadde gått glipp av ved ikke å ha fått amerikansk papirer. Han nevnte det til noen norske venner, og de satte han i kontakt med en organisasjon som het “Common Council for American Unity”. Organisasjonen var halv-offisiell og formålet deres var å hjelpe immigranter og flyktninger med søknad for å bli statsborgere. På en eller annen grunn ble det aldri noe av med søknaden, men kontaktdetaljene tok han vare på: Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år. ==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''=== 15.1 Litt Handling. I juni og juli 1945 begynte Olav og andre nordmenn i Brooklyn å spørre når de kunne komme seg hjem til Norge. Først var svaret “Dere får vente litt”, og så ble det “Beklager, men dere har ikke prioritet!” Intrykket mange eksil-nordmenn fikk var at politikere og statsansatte kom først, alminnelige folk fikk vente. Politikerene måtte jo hjem for å vinne valget! Pålitlige nyheter begynte nå å komme ut fra Norge, og Olav hørte at det var dårlige tider med lite å kjøpe i forretningene. Han fikk også høre at det var mulig å få sent varer hjem, så han bestemte seg for å handle litt. Blant de han kjente i New York var en Larviksdame. Hun var like høy og hadde samme kroppsbygning som Magnhild hjemme på Lerskall. Han foreslo for henne: “bli med meg en dag for å handle klær for kona mi, så betaler jeg all den mat og drikke du vil ha!” Hvilke kvinnfolk kan motstå et slikt tilbud? De tok subwayen opp til Manhatten og begynte med å kjøpe noen kjoler og et par tøyruller. Da sa damen: “La oss ta oss en drinks”. Etter litt mere handling, hadde de middag med et par drinkser, og så litt mer handling. Da de var ferdig hadde Olav kjøpt varer for 400 kroner, og en haug med fine kjoler for kona si. Han måtte også ledsage en meget full Larviksdame tilbake til Brooklyn! [[Fil:042.003.191.jpg|200px|mini|Følgebrevet til boksen med alt det rare i.]] Olav fikk tak i en stor trekasse, omtrent 3 fot lang, 2 fot bred og 2 fot høy. I den pakket han alle klærne han hadde kjøpt for Magnhild, noe redskap for seg selv og så mye hermetikk og snadder han kunne få rom til. Han sente boksen av gårde i midten av juli, og håpet at alt ville gå bra. Han var spesielt bekymret for hva som ville skje i Oslo. Hvis dokkearbeiderene der visste hva som var i boksen, så kunne de jo lett “hjelpe seg til rette”. Utrolig nok, gikk det bra, og kassen kom fram til Magnhild 7. august 1945. Hun måtte betale Kr. 25.50 “Efterkrav” til spedisjonsfirmaet, men det var vell verdt det! 15.2 Helseundersøkelse, og Slutt på jobben. Tidlig i august ble Olav fortalt at han kunne få båtreise hjem en gang i september. Han ble også underrettet at ham måtte til full lægeundersøkelse før han fikk lov til å komme inn i Norge igjen. Undersøkelsen fant sted 7. august på Det Norske Helsekontoret i Moore Street, Manhatten. Her ble Olav sjekket for kjønnssykdommer, et røngtenbilde ble tatt og han ble vaksinert mot difteri, tyfus og kopper. Han fikk ekstra vaksiner 31. august og 6. september, og alle undersøkelsene gikk uten noen problemer. [[Fil:042.003.192.jpg|200px|mini|Olav’s Helsekort fra 1945.]] I august ga Olav beskjed til Oceanic Tank Processing Corp. at han ville slutte på jobben i slutten av måneden. Han sa også ifra til Mrs. Enggren at han ville flytte ut i slutten av august. Sønnen hennes, Charlie, hadde da kommet hjem fra militærtjenesten i Europa. [[Fil:042.003.193.jpg|200px|mini|En av Olav’s siste Lønningskvitteringer.]] 15.3 Radio City Music Hall og Atombomben. I slutten av august dro Olav og noen av vennene hans opp til Manhatten for å se på en film i Radio City Music Hall, en del av Rockerfeller Centeret. Kinoen hadde blitt ferdig i 1932, og navnet hadde den fått av radio-stasjonen, National Broadcasting Company (NBC), som var i samme bygningen. Salen hadde plass til 6.200 tilskuere, og var en av de store severdighetene i New York. Der var det pyntet med fine statuetter, og på veggene hang det malerier. Det var et imponerende syn. Før selve filmen begynte, viste de nyhetsfilmer. En nyhetsfilm viste resultatet av en atombombeeksplosjon over Japan (6. eller 9. august), som førte til at krigen sluttet der. Olav sa bestandig senere at etter at folk hadde sett nyhetsfilmen, var alle musestille. Det gjorde et dypt inntrykk på alle som var der. Hvilke hovedfilmen som kom etter, husket Olav aldri, men nyhetsfilmen husket han. 15.4 En av livets lille Tragedier. På en av sine turer opp til Manhatte disse siste dagene, mistet Olav lommeboken sin. Det var varmt , og han hadde tatt av jakken og bar den over armen. Senere da han tok jakken på igjen, oppdaget han at lommeboken var borte. Han hadde ikke mistet noen verdipapirer, men litt penger hadde gått tapt. Værre var det at i lommeboken hadde han addresseboken sin med kontaktdetaljene til mange av de som han hadde blitt venner med. Han hadde lovet å skrive til dem når han kom tilbake til Norge, men dette ville nå bli umulig. Han syntes det var veldig leit, og snakket ofte om dette. Etter dette tapet brukte han alltid en stor sikkerhetsnål over den lomma han hadde lommeboka i! 15.5 En Midlertidig Addresse. Den 1. september 1945 flyttet Olav til 471 54th Street, Brooklyn. Huset lå bare en kort avstand opp i gaten fra der han hadde bodd, og der bodde han de få ukene han hadde igjen i USA. 15.6 Reiseforberedelser. I begynnelsen av september fikk Olav endelig det brevet han hadde ventet på. Han hadde fått en 3. klasse billett med S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norge. Stavangerfjord hadde forlatt Oslo 1. september, og var nå på vei til New York. Skipet skulle begynne en rekke reiser fram og tilbake for å bringe alle de nordmennene som hadde oppholdt seg i USA tilbake til Norge. Selv om skipet teknisk sett fremdeles tilhørte NORTRASHIP, var det Den Norske Amerikalinje som sto for arrangementet. Her er det brevet Olav fikk: [[Fil:042.003.194.jpg|200px|mini|S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norge.]] Olav ble fortalt at hvis han hadde ekstra bagasje, måtte han levere det inn til det Nordiske Sjømannsenteret, 156 Montague Street, Brooklyn. Senteret lå rett nord for Sjømannskirken, og Olav hadde vært der en par ganger før. Han hadde en stor skipssekk full av ting, og den leverte han inn den 11. september. Stavangerfjord hadde anløpet New York tidligere samme dagen, og sekken ble lastet ombord etter å ha blitt gransket av de amerikansk tollmyndighetene. Olav hadde søkt om bidrag til fraktkostnadene for denne ekstrabagasjen, og dette hadde blitt innvilget. Her er kvitteringen for skipssekken han leverte inn: [[Fil:042.003.195.jpg|200px|mini|Kvitteringen for Olavs Ekstrabagasje.]] Dagen etter dro Olav til de norske regjeringskontorene i 80 Broad Street, Manhatten. Det første stedet han oppsøkte var NORTRASHIPkontoret. Der fikk han en skriftelig erklæring at han hadde arbeidet for dem fra 18. april til 15. juni 1944 (tiden han hadde arbeidet på Konsul Christensens farm!). Etter dette besøkte han kontoret til Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika. Her fikk han attest på at han hadde vært på Eidsvold, Katonah fra februar 1943 til 1 april 1944. Mens attesten ble skrevet ut, spurte han hvordan det sto til på Eidsvold. Han ble fortalt at sentert hadde forandret seg betraktelig etter han hadde dratt. I det siste året hadde stedet blitt brukt som rekonvaliseringshjem for norske sjøfolk som hadde fått kjønnssykdommer! Olav fant til og med ut at noen han kjente hadde vært der etter ett for intimt samvær med en amerikansk “dame”. Det viktigste dokumentet Olav måtte få tak i var en “Bekreftelse i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter” (Certificate of Compliance from the US Tax Authorities). For å få dette dro han opp til Manhatten 13. september for å fylle ut en selvangivelse. Selvangivelsen viste den totale lønn han hadde tjent fra Oceanic Tank Processing, og at han måtte betale $149.47 ekstra i skatt. Bare etter at hadde betalt denne skatten fikk han utstedt “Bekreftelsen i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter”, og ville være i stand til å forlate landet: [[Fil:042.003.196.jpg|200px|mini|Olavs “Selvangivelse for utreisende utlendinger”.]] Den samme dagen sente han et telegram til konen Magnhild, med informasjon om hvilke skip han ville bli med og når det dro fra New York:[[Fil:042.003.197.jpg|200px|mini|Telegram til konen Magnhild.]] 15.7 S/S Stavangerfjord. S/S Stavangerfjord hadde blitt bygd av Cammell Laird & Co. Ltd., Birkenhead, England i mai 1917 for Den Norske Amerikalinje A/S (NAL). Hun hadde blitt bygd for å ta passasjerer over Atlanterhavet mellom Norge og USA, og første seilasen var 5. oktober 1918. Skipet hadde rom for 88 Første Klasse, 318 Annen Klasse og 820 Tredje Klasse passasjerer. Stavangerfjord seilte på Atlanteren inntil 1938, da S/S Oslofjord ble brakt inn. Det ble da mulig å ta Stavangerfjord ut av farten slik at den kunne bli modernisert vinteren etter. Da Tyskerne okkuperte Norge våren 1940, lå den fremdeles i havn i Oslo, og den ble beslaglagt av tyskerne. De brukt Stavangerfjord som depot-skip under hele andre verdenskrig. Ved frigjøringen i mai 1945, tok NORTRASHIP over, og etter gjenoppusingen satte Stavangerfjord inn på en rekke repatriasjonseilaser. Olav ville bli med på den første av disse. 15.8 Turen Hjem. Avreisen til S/S Stavangerfjord var klokken 12.00 torsdag 20. september 1945. Olav hadde bare en kort drosjereise fra der han bodde til der båten lå. Stavangerfjord lå ved piren på enden av 31. Street i Brooklyn, og ikke langt fra der Olav hadde arbeidet med tankrengjøringen. [[Fil:042.003.198.jpg|200px|mini|Olavs påstigningskort.]] [[Fil:042.003.199.jpg|200px|mini|Frimerke til minner om S/S Stavangerfjord, og dens rolle i amerikareisene.]] Etter at Olav ga fra seg reise-billetten, fikk han påstigningskortet med lugarnummer og køyeplass (Lugar 401, Køye A). Dette var første gang Olav seilte som passasjer på en båt, og det likte han! Da Stavangerfjord forlot New York var ikke skipet på nært full av passasjerer. Grunnen til dette ble snart klar. Dagen etter kom Stavangerfjord til Halifax i Nova Scotia. Olav husket godt byen hvor de hadde kommet med HJ Bull fem år tidligere. Mye hadde skjedd på den tiden! I Halifax kom mange flere passasjerer ombord, og Stavangerfjord satte nå kursen østover over Atlanterhavet. Den 29. september kom enda flere passasjerer ombord, denne gangen i Kirkwall i Orkenøyene. Stavangerfjord kom til Bergen 30. september. Endelig var de tilbake i Norge! Her måtte Olav og resten av passasjerene gjennom passkontrollen. Mange vestlendinger forlot skipet for å reise hjem, men Olav ble ombord. [[Fil:042.003.200.jpg|200px|mini|Passkontrollkortet i Bergen.]] 15.9 Hjemkomsten. Stavangerfjord dro fra Bergen dagen etter, og seilte så langs Sørlandskysten. Båten var innom Stavanger og Kristiansand, og endelig kom de til Oslo 2. oktober 1945. Det var forbi med alle de ville feiringene i Oslo hver gang utenlands-nordmennene kom tilbake til fedrelandet. Det var likevel mange som hadde møtt opp, men velkommsten hadde en heller sur smak i munnen. Dokkarbeiderne i Oslo var på streik og båtmannskapet måtte selv hoppe i land for å fortøye skipet! Under krigen hadde de blitt godt betalt av tyskerne, og hadde blitt ordentlig bortskjemte. Nå da tyskerne ikke var sjefer lenger, måtte de nøye seg med normale lønninger, og det likte de ikke. Inntrykket de som kom hjem fikk, var at disse nordmennene heller ville ha tyskere i landet! Etter en slik dårlig mottagelse kunne ikke Olav fordra dokkarbeiderene resten av livet. Etter at de hadde gått i land, måtte Olav vente litt på ekstrabagasjen sin (skipsekken), og deretter komme seg over til Vestbanen. Han kom fram til Magnhild på Lerskall sent den 2. oktober 1945. Det var da nesten seks år siden han hadde sett henne sist. ==='''Kapittel 16: Etterkrigsårene, et sammendrag.'''===[[Fil:042.003.201.jpg|200px|mini|Olav og Blakken på Døvle, Arnadal, mars 1946.]]16.1 Tilbake på hvalfangst. Olav fikk seg et sjokk da han kom hjem til Norge. Han kom fra et land med en overflod av varer, til et land der alt manglet. Tyskerne hadde kjørt landet helt ned på felgen, og levestandarden var nå lavere enn da han dro av sted seks år tidligere. Den eneste gode nyheten var at Magnhild hadde greid seg godt mens han var borte. Gården hadde gitt henne alt hun trengte av mat (melk, kjøtt, poteter, korn osv), og til og med nok til å hjelpe noen av slektningene sine. Mange folk bød seg også til å hjelpe til på gården, mot å få mat for dagen og litt ekstra.[[Fil:042.003.202.jpg|200px|mini|Magnhild, med sønnen Torbjørn, tidlig i september 1946. Olav tok med bilde ut på hvalfangst.]] Olav hadde igjen kommet for sent fram til å være med på hvalfangst den vinteren. Han bestemte seg for å hugge ved for å tjene penger, men for det trang han en hest. I oktober kjøpte Olav en vestlandshest fra svogeren Jørgen Sommerstad for 2.500 kroner. Hesten het Blakken, men dette var en dårlig handel. Hesten hadde blitt hærpesert med av en tidligere eier, og hadde en tendens til å “fly ut”. En kunne ikke stole på at hesten ville stå stille, og det var vanskelig å arbeide med han. Olav ble, imidlertid, snart vant til lynnet til Blakken, og hogg i skogen hele den vinteren.[[Fil:042.003.203.jpg|200px|mini|F/F Empire Victory.]]Sommeren 1946 arbeidet Olav på gården, og den 27. august fikk Magnhild en gutt (forfatteren). Olav hadde bestemt seg for å dra ut på hvalfangst igjen vinteren 1946-47, men var hjemme lenge nok til at han fikk med seg barnedåpen til sønnen sin, 15. september 1946. Den 19. september 1946 mønstret Olav på hvalkokeriet F/F Empire Victory som 2. koker. Kokeriet eides av The Union Whaling Company i Durban, Syd-Afrika, men var bemannet av norske hvalfangere. Skipet hadde blitt bygd i 1937 som hvalkokeriet Unitas ved AG Wesers skipsverftet i Bremen for Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Skipet hadde to sesonger for Tyskland før krigen, men måtte ligge i opplag i Flensburg mens krigen varte. Kokeriet ble tatt av de Allierte styresmaktene i 1945, og døpt om til F/F Empire Victory. [[Fil:042.003.204.jpg|200px|mini|Mannskapet på Empire Victory kommer hjem etter sesongen.]]Olav kom hjem fra hvalfangst 24. mai 1947, og han hadde da tjent 5.435 Kr. på sesongen. Hyrekontrakten hans hadde vært: Lønn 410 kroner/ måned. Overtid 2,00 kroner/ time. Krigstillegg 250 kroner/ måned. Fangstandel 0,0274 kroner/ Fat olje.Det er interessant å se at han fremdeles ble betalt “Krigstillegg”. Antagelig var dette fordi det fremdeles var fare for at skip skulle gå på miner fra krigens dager. Olav var hjemme på Lerskall sommeren 1947, men dro igjen ut på hvalfangst med F/F Empire Victory 3. september. Han kom tilbake til Norge 15. mai 1948, og det ble hans siste hvalfangstsesong. Han hadde ikke likt seg på Empire Victory, men han hadde tjent nok til å betale resten av gjelden på Lerskall. Han tilbakebetalte 10.100 Kr., og var derved skyldfri. 16.2 1950-tallet.[[Fil:042.003.205.jpg|200px|mini|“Jarlsbergbrun” på Lerskall, 1960.]]De neste tolv årene hogg Olav tømmer i skogen om vinteren, og arbeidet på gården om sommeren. Det var typiskt et par kuer og noen griser i fjøset, en hest på stallen og 20 høner i hønehuset. Melken ble sendt til meieriet i Tønsberg med melkebilen, og slakter Aspelin på torvet i Tønsberg tok seg av slaktedyrene. Det var en idyllisk tilværelse, men det var lite med penger i huset. Olav traff ofte gamle kamerater fra hvalfangst når han reiste til byen (Tønsberg). Mange av de han hadde kjent i Amerika mistet han kontakten med da han mistet addresseboken i 1945, men en spesiell venn klarte han å beholde. Det var Dorothy Holst fra Sjømannskirken i Brooklyn. Hun var på Norgesbesøk vinteren 1949-50, og tok da anledning til å besøke Olav og Magnhild. Hun kom til Lerskall i januar 1950 på vei fra Oslo til Ulefoss, hvor hennes eldre bror Reidar Frithjof Holst var postmester. Dorothy Holst var ansatt i Sjømannskirken i Brooklyn inntil 1962 da hun gikk av med pensjonen. Hun flyttet så til Oslo, hvor hun var en frivillig hjelper i Sjømannskirken. Hun døde i 1978, 78 år gammel. Blakken fikk kolikk i 1954, og det ble hans bane. Til erstatning kjøpte Olav en flunkende ny trator våren 1955. Det var en liten grå Ferguson TE20, en legendarisk traktortype i Norge. Den hadde hydrauliske løftestenger bak, og var spesielt egnet til norske småbruk. Samme året gikk Olav over til å fore opp kalver til slakt. Ei ku ble beholdt, men melken ble heretter bare benyttet til husbruk. For å få mer høy til dyra, forpaktet han jordene til naboen Ole Berg, på Berg.[[Fil:042.003.206.jpg|200px|mini|Sølvbryllupsdagen på Lerskall, 1962: Foran: sønn Torbjørn med Magnhild og Olav.Bak: Forlovere Jørgen og Astrid Sommerstad, Hjørdis og Arne Skjelland.]] Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter. [[Fil:042.003.214.jpg|200px|mini|venstre|Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]] Etter hvert som det dro utover på 50-tallet ble det klart at den lille gården og litt skogarbeide om vinteren ikke kunne brødfø Olavs famile. Løsningen kom i 1959 da anleggsarbeidet for det nye olje-rafeneriet på Slagenstangen begynte. Der var det et stort behov for arbeidskraft, og Olav fikk seg jobb. Anleggsfirmaene arrangerte rutebiler helt fra Andebu for å frakte inn alle de arbeiderene de trang.[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og høysvansen kjøres inn på låven.]]16.3 Faste Inntekter.[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]]Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]Etter som arbeidet på Slagens-tangen dabbet av, fant Olav en ny jobb ved skipsverftet i Tønsberg. Med den erfaringen han hadde fått i Liverpool, Nova Scotia, fikk han jobb som stilasjebygger på Kaldnes Mekaniske Verksted. Han begynte i midten av desember 1960. Mange i Andebu arbeidet der, og det gikk spesiell rutebil direkte til Kaldnes. I 1960 ble Olavs sønn ferdig på folkeskolen i Andebu og begynte på videregående skole i Tønsberg. Han sto også til Konfirmasjon i Andebu Kirke, med et stort familie-selskap på Geirastadir Turisthytte etterpå. To år senere feiret Olav og Magnhild sølvbryllupsdagen hjemme på Lerskall. I de 25 årene de hadde vært gifte hadde Olav vært borte fra Magnhild en tredjedel av ekteskapet. Dette var ikke uvanlig blandt hvalfangere.[[Fil:042.003.209.jpg|200px|mini|Eileen Wright, Olav’s framtidige svigerdatter.]] På grunn av at Olav nå hadde fast inntekt, bestemte han å slutte med forpaktninga på Berg. Husdyrbeholdningen ble redusert, slik at Magnhild lett kunne greie å stelle med dem uten noe hjelp. Det eneste arbeidet Olav nå hadde på gården var å gjøre høyonna sammen med Magnhild, Torbjørn og hesten Brun. Den 26. mai 1964 var det Bruns tørn til å få kollik, og til slakteriet bar det. Dette gikk hardt inn på Olav. Hesten var han nære venn, og den ble dypt savnet. Den sommeren fikk han låne Bruna til svigerfaren på Holt, for å få inn høyet. Som erstatning for Brun, så Olav igjen seg om etter en traktor. Han fikk greie på at et anleggsfirma på Kaldnes hadde en Ferguson 35 dieseltraktor til salgs, og den kjøpte han for Kr 7.500. Dette viste seg igjen til å være et dårlig kjøp. Traktoren var økonomisk å kjøre, men var veldig vanskelig til å få startet. For å få den til å gå i gang måtte en sprøyte startgass inn i luftinntaket! Olav fortsatte på Kaldnes resten av 60-tallet, og drev med høy om somrene. Sønnen Torbjørn begynte på universitet i Skottland høsten 1966, og kunne ikke lengre hjelp til hjemme på gården. I 1968 ble det slutt med ku på båsen, og høyet ble brukt bare til stuteoppdrett. Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).[[Fil:042.003.210.jpg|200px|mini|Torbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]] Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre. Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright. [[Fil:042.003.211.jpg|200px|mini|Magnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]][[Fil:042.003.213.jpg|200px|mini|venstre|Olav ved klippene i Dover, Kent.]]16.4 Bryllup og Begravelse. Den 15. mars 1973 giftet sønnen Torbjørn seg med Eileen Wright i Cannongate Kirk, Edinburgh. Olav og Magnhild kom over til bryllupet, og besøkte også huset de nygifte hadde kjøpt. Det var en tomannsbolig i Penicuik, en liten by halvannen mil syd for den skotske hovedstaden. Ut på høsten ble Magnhild alvorlig syk og innlagt på sykehuset i Tønsberg til observasjon. Hun døde der uventet tre dager senere, den 10. september 1973, 58 år gammel. Magnhild ble gravlagt på Andebu Kirkegård, 15. september 1973. Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte. Han solgte traktoren til broren Jørgen sent i 1973, og året etter overførte han gården til sønnen, Torbjørn. Samme året sluttet han på Kaldnes, og ble fulltidspensjonist. 16.5 Pensjonistårene. De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien. I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale i Tønsberg. Olav ble alvorlig syk i desember 1984. Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttår. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 år. Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested. [[Fil:042.003.215.jpg|800px|mini|Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Andebu Kirkegård.]] SLUTT.(Lagt inn i Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Kolkinn 2015 med tillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt). ===='''VEDLEGG 1: Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig.'''==== 1.1 Før Første Verdenskrig. Norsk hvalfangst er av meget gammel dato. Det er funnet bevis på at kystfolket i Norge allerede i oldtiden hentet næring fra de mindre hvalartene. Fangsten foregikk med de mest primitive metoder. I robåter dro man ute etter kjempene for å stikke dem ihjel med håndharpun eller spyd.I seilskutenes glanstid, fra 1600 til ca.1850, deltok ikke Norge i utbredt grad i hvalfangsten, så nederlendere, briter og amerikanere hadde verdenshavene for seg selv. At Norge i hvalfangstens neste periode kom til å være den ledene nasjon, skyldes utelukkende Tønsbergmannen Svend Foyn. Han forsto at det måtte bli en omlegning av fangstteknikken. Hvalfangsten måtte gå over fra håndverk til industri. Han eksperimenterte med fangstmetoder, og i 1863 konstruerte han den første harpunkanon. Før ble harpunen kastet mot hvalen, men han monterte den i en kanon i baugen på fangstbåten, slik at skytteren bare hadde å trykke på avtrekkeren når hvalen var på skuddhold. Harpunkanonen monterte han på en dampdrevet båt som drev fangst fra en landstasjon i Finnmark. Det var Spes & Fides, Foyns og verdens første hvalbåt, som gikk av stabelen på Nylands verksted i Oslo i 1864. Den var 94 fot lang og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin på 20 hestekrefter som gav den en fart av 7 knop, på den tid var det en anseelig fart. Svend Foyn hadde suksess med sine metoder, og de ble kopiert verden over. Takket være Foyns suksess fikk hvalfangsten en veldig oppsving, og på Finnmarkskysten ble det anlagt 19 hvalstasjoner. Men hvalfangsten ble for intens, og det ble lagt ned en lov i 1904 som sa at all fangst av hval på kysten av Nord-Norge var ulovlig. Alt før loven ble drevet igjennom ble Vestfolds hvalredere klar over at hvalfangst utenfor norskekysten ikke hadde noen fremtid, og man begynte å søke etter nye fangstfelter. Eventyret i Antarktis begynte med at Sandefjord-mannen, verftseier Chr. Christensen sendte ekspedisjoner til Sydishavet i 1892 og 1893 under ledelse av den kjente ishavsskipperen C A Larsen. Der var hvalbestanden ubeskattet og man kunne rapportere om store forekomster hval av forskjellige typer. Disse lyse fremtidsutsiktene førte til at Larsen i 1904 stiftet et hvalfangstselskap i Buenos Aires; Compania Argentina de Pesca, som startet fangst fra landstasjonen Grytvika på Syd-Georgia, utelukkende med nordmenn både i hvalbåtene og på stasjonen. I Grytvika fisket de hval med hvalbåten The Fortuna. Hvalbåten var liten i forhold til senere båter og bare på 180 tonn.Andre landstasjoner ble åpnet på Syd Georgia: Leith, Strømness og Husvik. Hvalen ble skutt rett utenfor kysten, da det var mengder av dem bare noen få kilometer fra land. Samtidig med at selskapet ble opprettet, bygget Chr. Christensen om et gammelt lasteskip til verdens første moderne flytende kokeri. På dette kokeriet ble hvalen flenset ved skipssiden og spekket tatt ombord for å lage tran. (Dette var fremgansmåten brukt på Ørn 2, som Olav var med fra 1928 til 1930). Man utnyttet kun spekket, kjøttet ble overlatt til haier og spekkhoggere, grunnen var at man ikke hadde noen metoder for oppbevaring av kjøttet. Kokeriet ble først satt inn i fangst ved Svalbard, men noen år etter sendte Christensen, P Bogen og Johan Bryde hvalkokerier til Sydishavet. At de nye fangstmetodene var lønnsomme viser statistikkene. Fra 1904/05 til 1915/16 steg fangsten fra 5.302 fat til 558.806 fat olje. Fangst fra landstasjoner var avhengig av lisens fra det land innen hvis territorialfarvann fangsten fant sted. På kysten av Afrika ble det utstedt altfor mange lisenser. I 1909 eksisterte kun to selskaper, men i 1913 var man kommet opp i 26 selskaper. Det gikk som det måtte gå. Afrikafeltet tålte ikke belastningen, og i 1913 måtte fangsten nedlegges i det område som inntil da hadde vært det mest lønnsomme i hvalfangstens historie. Selskapene ble reddet fra ruin ved at kokeriene under første verdenskrig ble satt i fraktfart til eventyrlige rater. 1.2 Mellomkrigsårene. I tiden etter den første verdenskrig hadde norsk hvalfangst en veldig oppsving, noe som skyltes nye oppfinnelser. Før hadde de flytende kokeriene vært oppankret ved land, men nå forlot de ankringsplassene for å oppta fangst langs iskanten av sydpolkalotten i fritt internasjonalt farvann. Her var det en fin bestand av jevn, stor blåhval, hvalbåtene slapp å vende helt tilbake til land, og man var uavhengig av konsesjonsloven. En annen ting som også revolusjonerte hvalfangsten var hvalskytter Peter Sørlies oppfinnelse, opphalingsslippen. Flensingen av hvalen langs skipssiden var tungt og avhengig av værforholdene, og slett ikke ufarlig for flensene. Nå monterte Sørlie en opphalingslipp på kokeriet Lancing. Denne oppfinnelse gjorde en så og si uavhengig av værforholdene, man slepte hvalen ombord på dekket og man kunne bearbeide hvalen mens kokeriet var i fart. De første kokeriene var ikke bygd for hvalfangst, men var blitt omgjordte passasjerbåter eller oljetankere. (Thorshammer, som Olav var med flere ganger, var et typisk tilfelle) Først i 1929 begynte det å bli gjordt skip som var spesielt bygd for hvalfangst. (En av de første og største av disse var Kosmos, som Olav også var med på flere sesonger) De nye oppfinnelsene førte til fri pelagisk fangst, man var uavhengig av landstasjoner og konsesjon. Nye hvalfangstselskaper ble dannet, og så startet hvalfangsten for alvor. I rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og 160 hvalbåter. Den fantastiske oljeproduksjonen førte til at oljemarkedet brøt sammen, hvaloljeprisen sank så meget at det til sine tider var lettere å selge et lass sand enn et lass hvalolje. Selskapene lå med store lagre av olje, og samtlige norske og en del utenlandske selskaper ble enige om å avholde seg fra fangst i sesongen 1931/32. Den kraftige beskatningen som hadde funnet sted i 1930/31 og de foregående sesongene gjorde at hvalbestanden minket betraktelig, og for å holde produksjonen nede og spare hvalbestanden inngikk de norske og de fleste utenlandske selskapene en produksjonsavtale for 1932/33. Man ble tildelt hvalkvote og oljekvote. To år senere ble tidsrommet for hvalfangsten ved en norsk lov begrenset til 4 mnd. I 1937 ble det innført en internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for den hval som kunne skytes. 1.3 Spesialutstyr. 1.3.1 HARPUNKANONEN.[[Fil:042.003.216.jpg|400px|mini|En Harpunkanon]]Harpunen ble skutt ut av en kanon, og var utstyrt med fire mot-haker som foldet seg ut når hvalen strammet linen. I spissen av harpunen satte Foyn inn et sprenglegemet som eksploderte inne i hvalkroppen, og som oftes drepte hvalen. Harpunen hadde en avlangs åpning langs skaftet som den ene enden av ei trosse var festet til. Den andre enden av trossen var festet til en vinsj ombord hvalbåten. Selve kanonen var montert over baugen på hvalbåten. 1.3.2 TRYKKLUFT. I begynnelsen var det umulig å jakte på de største hvalene, for de sank bare når de ble drept. Trykkluft løste dette problemet. Ved å pumpe luft inn i hvalen holdt den seg flytende. Etter at hvalen hadde blitt “blåst opp”, ble ei flaggstang med firmaflagget satt fast i hvalen, slik at den var lett å finne igjen senere. Ofte hadde ekspedisjonen spesiellfartøyer til å hale inn markerte hvaler. 1.3.3 HVALBÅTEN. Et kokeri hadde som regel mellom 8 og 12 hvalbåter med på ekspedisjonen. Etter første verdenskrig ble de aller fleste bygd av Smiths Dock Company i Middlesbrough, England. Noen ble også bygd i Norge, ved Framnes Mekaniske Verksted i Sandefjord og Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. De fleste hvalbåtene var dampdrevne da de var mye stillere enn diselmotorer og skremte ikke bort hvalen. Disse båtene var spesialfartøyer med veldig spesielt utseende. De hadde en høy, bred platform over baugen, hvor hvalkanonen var montert, og en gangbro direkte fra broen ned til platformen. Gangbroa gjorde det mulig for hvalskytteren (som også var hvalbåtkapteinen) å komme seg hurtig ned fra broen til kanonen for å skyte hvalen.Formasten hadde to formål:[[Fil:042.003.217.jpg|200px|mini|Hvalkloa.]]1. Holde ei utsikstønne hvor en av sjømennene kunne speide etter hval, og gi retning til rormannen. Mannen i tønna kunne også hjelpe hvalskytteren når og hvor hvalen kom opp etter luft, for å få skutt den.2. Holde de øvre og nedre blokkene. Hvaltrossa gikk gjennom den nedre blokka til en spesialvinsj, som ble kjørt av en av mannskapene. Vinsjmannen ville så kjøre inn og slakke av på trossa etter som vinkelen til den nedre blokken varierte. 1.3.4 HVALKLOA: For å dra den enorme tunge hvalen opp slippen på kokeriet, ble en spesiell gripeklo oppfunnet. Ideen kom fra konstruksjonen av ei tømmersaks, som griper hardere dess tyngre stokken er. Kloa ble plaset rundt halen på hvalen, slik at denne kunne bli dratt opp med en stor vinch på bakplanet. 1.3.5 BAKPLANET.[[Fil:042.003.218.jpg|400px|mini|Bakplanet på Kosmos.]]På bakplanet ble spekket fjernet av flensene. Planet var belagt med et bordlag, og der arbeidet flensene i piggstøvler med en skarp, buet kniv på et langt skaft. Flensene skar lange kutt i spekket, og små visjer dro spekket av skrotten, akkurat som å skrelle ei stor banan. Spekket ble så skjært opp i mindre biter som ble lempet ned i toppen på flere store koker. 1.3.6 FORPLANET.Resten av hvalen ble så dratt videre med vinsjer til forplanet, hvor lemmerene skjærte opp resten av hvalen. En damdreven sag med et fem meters langt blad ble brukt til å skjære opp ryggeraden i passe langder. Alt ble lempet ned i kokene under dekk. Det eneste som ikke ble brukt var innmaten. Den ble hivd over bord som mat til spekk-huggerene. 1.3.7 DAMPKOKENE.Alle delene av hvalen som ble lempet ned i kokene, ble kokt under damptrykk til olje og andre væsker skilte seg ut. Alt flytende ble pumpet inn i separatorene for utskilling. Det faste som var igjen ble bevart og ble senere brukt til dyrefor. 1.3.8 SEPARATORENE.I seperatoren ble hvaloljen eller spermoljen renset for vann og andre urenheter. Kvaliteten ble sjekket, og oljen ble så pumpet inn på store tanker for lagring. Hjelpefartøyer kom fra tid til annen å hentet denne oljen, samtidig som de leverte brenselsolje til kokeriet. 1.3.9 PRODUKTER.Hvalen ble utnyttet til mange forskjellige produkter. Hvaloljen ble brukt til fremstilling av såpe, margarin og salver. Knoklene blir til gjørsel, senene til kirurgisk suturtråd og til tennisrackerter. Det ble utvinnet gelatin som bruktes til lim, film, gele og søtsaker, og dessuten ga hvalen råstoff til så vidt forskjellige ting som buljongterninger, kosmetikk, skokrem, fargeblyanter, børstebust, ridepisker og knapper. Fra kjertlene kom hormoner som bruktes i medisinen. Hvalkjøtt ble også et ettertraktet kjøttslag med sin egen spesiell smak. 1.4 Typisk Bemanningsantall. {| class="wikitable"|+ 1.4.1. KOKERIETs SKIPSMANNSKAP: Tot. ca. 75 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein || 1 || Stuert & Kokker || 4 ||Pumpemenn || 1 - 2 |-! Bestyrer || 1 || Baker || 1 || Maskingutt || 1 - 2 |-! Styrmenn || 4 || Pølsemaker || 1 || Reperatør || 1 |-! Sekretær || 1 || Tømmermenn || 2 - 4 || Smed || 1 - 2 |-! Inspektører || 2 || Matroser og Lettmatroser || 15 - 25 ||Donkeymenn || 2 - 3 |-! Telegrafist || 2 || Elektriker || 1 || Pumpemenn || 1 - 2 |-! Læge || 1 || Maskinister || 4 || Fyrbøtere || 11 - 13 |} {| class="wikitable"|+ 1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: Tot. ca. 110 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Vinsjmenn || 2 || Flensere & Lemmere || 10 - 14 ||Kokere || 14 |-! Oppslagere || 2 || Skjærere || 16 || Kjeletømmere || 6 - 8 |-! Planformenn || 4 || Arbeidere || 48 || Seperatører || 4|-|} {| class="wikitable"|+ 1.4.3. HVALBÅTMANNSKAP: Tot. 14 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein og Skytter|| 1 || Byssegutt || 1 ||Maskinister || 2 |-! Styrmann || 1 || Telegrafist & Matros || 1 || Fyrbøtere || 3 |-! Stuert || 1 || Matroser || 4 || - || -|-|} ===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister.==== Listen er fjernet fra denne utgaven! ===='''VEDLEGG 3: Thor og Kosmos Skjebne.==== 3.1 Den Tyske Raideren Thor før 26. september 1940. Thor ble sjøsatt i Hamburg i 1938, som bananbåten Santa Cruz. Skipet var bare på 3.144 tonn, men da den var bygd for å transportere bananer, var den mye hurtigere enn vanlige handelsfartøyer. Den hadde også en meget lav profil, noe som var en stor fordel i rollen som raider. Thor var en av de minste skipene tyskerne gjorde om til dette formålet. Thor hadde oljefyrte dampturbiner som ga en toppfart på 17 knop og en krusfart på 10 knop, og kunne seile hele 40.000 sjømil mellom hver bunkring. Raideren hadde seks 5,9” kanoner plus en 60mm poop kanon til forsvar mot handelsfartøyarmament. Fire torpedorør, to 37mm mitraljøser og fire 20mm luftskyts utgjorde resten av utrustningen. Det var også et lite Arado fly ombord til rekognoseringsformål. Otto Kähler ble utnevnt kaptein i oktober 1939. Han var da 45 år gammel, og hadde vært i den Tyske Marinen siden 1914. Thor seilte fra Kiel den 6. juni 1940, kamuflert som det russiske dampskipet Orsk. Etter å ha vært innom Bergen, klarte de å komme seg ut i Nord-Atlanteren uten å bli sett, takket være lav sikt i tåke og snøbyger. Den 23. juni var Thor syd for Azorene, og forandret der utseende til Vir fra Split i Jugoslavia. På kort tid fant og stoppet Thor en rekke skip.På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32.500, og hadde tatt 192 sjøfolk til fange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Denne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel. Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i maskinrommet. Det var den 22,000 tonns postbåten Alcantara som Thor hadde truffet. Takket være skaden Alcantara hadde fått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble drept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner. I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst. 3.2 Kosmos’ siste reise. Kosmos ankom Table Bay i Cape Town den 7. august 1940. Dette var ansett som en trygg havn, vekk fra tyske raidere og unnvannsbåter. Etter trefningen mellom Alcantara og en ukjent tysk raider den 28. juli hadde det vært stille. I begynnelsen av september anså NORTRASHIP og det Britiske Marinedepartementet at det var trygt for Kosmos å seile til det Karribiske Hav hvor den verdigfulle lasten kunne losses. Kosmos flyttet fra Table Bay til Simonstown den 5. september, for å fylle brenselsolje og få provianter ombord. Kokeriet dro tilbake til Table Bay den 8. september, hvor de var innom etter noe utstyr, og satte så kursen for Walvis Bay samme dagen. Kosmos ankom Walvis Bay den 12. september 1940, men var der bare 4 timer. De fylte opp med brennstoff igjen, of satte så avgårde mot Curacao, etter en kurs utstukket av det Britiske Admiralitetet. Det ble en lang og sen reise. Kosmos var nå skikkelig grodd til og maskinen måtte arbeide hardt for å få noe skikkelig fart på kokeriet. Den 26. September 1940 befant Kosmos seg i posisjon 0° 26' sydlig bredde og 32° 1' vestlig lengde, eller 475 natiske mil (880 km) nord-nordøst for Penambuco (Hvor Olav da befant seg). Ved 10-tiden om morgenen nærmet en liten uskyldig jugoslavisk båt som het Vir seg Kosmos, og plutselig skøyt et varselskudd mot dem som tegn til at de måtte stoppe. Det var Thor de hadde møtt! Kosmos var ubevæpnet, og overrumplet, så de hadde ingen sjanse til å sende ut noe nødsignal på radioen. Det tyske prisemannskapet kom i en liten motorbåt langsmed Kosmos. og deretter over rekken med revolvere og håndgranater i hånd. Hele mannskapet ble beordret opp på fordekket og måtte stå der med hendene over hodet. Etter endel parlamentering, ga priseoffiseren ordre til nordmennene: ”Dere har 20 minutter til å gå i livbåtene. Skipet skal senkes!” Mannskapet gikk i båtene, som for anledningen ble utstyrt med ekstra vann, proviant osv. og forberedet seg på en seiltur i passaten til Syd Amerika. Men slikt skulle det ikke gå. Tyskerne ombestemte seg og livbåtene ble stoppet. Mannskapet på 79 ble så slept bort til den tysk raideren og tatt ombord. Her ble de jaget ned under dekk og fratatt alle private eiendeler. Der fant de fort ut at de ikke var alene ombord. Det viste seg at det allerede var over 250 fanger der fra før, som hadde hatt samme skjebne som mannskapet på Kosmos. Det ble meget trangt om plassen! Den tyske raiderkapteinen Kähler ville gjerne ha fått en slik verdifull fangst til en fransk havn, men det var etter hans bedømmelse for mange vanskeligheter. Kosmos hadde nå lite brenselsolje igjen, og var veldig sakte. Hun hadde også to store skorsteiner akterut, som gjorde skipet lett tilkjennelig. Kähler bestemte seg for å senke Kosmos, noe han senere fikk hard kritikk for av sjefene i Berlin. De syntes at han i alle fall skulle ha prøvd å få Kosmos hjem. Kokeriet ble forlatt av nordmennene ca. kl. 12.-, men før dette skjedde, la nordmennene merke til at tyskerne brakte ombord beholdere og elektriske ledninger, samtidig som dekkslast og ting som kunne flyte ble kastet ned i maskinrommet. Ingen av Kosmos' mannskap så eller hørte at skipet ble senket, men kl. 20.- fortalte en av de tyske offiserer at kokeriet var blitt sendt til bunns, og senere beskrev raiderens mannskap svært gjerne hvorledes deres største kupp hadde foregått. Tidsinnstilte bomber hadde blitt plasert i maskinrummet, og med sin last på 106.000 fat hvalolje sank Kosmos stille og rolig med akterenden først, på 2,000 favners dyp. (Se posisjon 8 kartet). Den eneste som omkom, var skipets lille apekatt, hele mannskapets venn. I all ståheien ved oppbringelsen hadde en eller annen sluppet den løs, og siden var det umulig å fange den inn igjen. Mannskapet tok dette tapet hardt. Den tyske raideren krysset i farvannet et par dager, for å fjerne alle spor etter senkningen. Deretter satte den full fart, for hurtigst mulig å komme seg vekk fra åstedet, før ettersøkningen satte inn. Allierte skip og fly søkte etter Kosmos i flere dager, men da man ikke fant spor etter hverken fartøy eller mannskap, ble det meldt savnet. Kosmos var forsikret av NORTRASHIP for £542.373, men de ombord følte heller tapet personelig. En av mannskapet på Kosmos fortalte senere hva han og mange andre følte, da de forlot sitt skip: ”De fleste av mannskapet hadde vært med Kosmos siden dens første tur, og det var mangen en tåre som ble felt, da de gikk fra borde for siste gang. Det var også et godt skip. Bra arbeidsforhold og bra leveforhold. En skipsånd som dessverre ikke har vært å gjenfinne etter krigen. At skipet også i fangst hadde sine gode sider, er unødig å fortelle, og konkurrentene talte med respekt om dets bragder på fangstfeltet” .......”Mesteparten av mannskapene som var med Kosmos på dens siste tur, dro atter sydover med Kosmos IV i 1946. På veien fra Curacao til Cape Town passerte kokeriet temmelig nær stedet, hvor gamle Kosmos var senket, og alle tenkte med vemod på det gode skip og på den gode tid det gamle kjære skip var flaggbærer for.” 3.3 Fanger ombord Thor. Etter at de hadde forlatt området der Kosmos sank, fikk Thor en annen kjele-rengjøring. De lå nå å drev i Atlanterhavsdønningene i 12 dager. Den 8. oktober ble et skip på vei fra Europa til Syd-Amerika observert. Thor åpnet ild, men skipet begynte å sende ut alarmsignal på radioen sin. Først etter 212 kanonskudd og en torpedo ble skipet senket. Det var det britiske fryseriskipet Natia 9 med et mannskap på 85 (hvorav en ble drept), som var på vei til Buenos Aires for å hente kjøtt. Det ble nå 368 fanger ombord Thor. Det tyske forsyningsskipet Belgrano (ex. Rio Grande) møtte Thor den 15. november 1940. Endelig kunne Thor bli kvitt alle fangene ombord, inkludert 79 sjøfolk fra Kosmos. Fangene var også glade for at de kunne komme seg vekk fra Thor, som helt sikkert ville ha blitt senket hadde et britiske krigsskip fått anledning til det. De var jo også nå på vei til lands, og forhåpentligvis, på vei hjemmover. 3.3 I tysk fangeleir. Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de holdt til 10. januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på nordøstkanten av Paris. Her forble de til 10. april.[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og suksesser (Kosmos er nummer 8).]]De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland, mellom Bremen og Hamburg. Her fikk de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Ole Wegger, Solglimt and Pelagos. Disse mannskapene hadde blitt tatt av den tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i fangeleiren. Etter en stund ble alle sent med tog til Stettin, på nordkysten av Tyskland, hvor de gikk ombord D/S Donau. De ankom Oslo 3. mai 1941. I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de igjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, og etter det var de frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem. Etter at mannskapet hadde kommet hjem, ble Kosmos’ skjebne kjent av de norske myndighetene i London. Olav og vennene hans i Nova Scotia fikk, imidlertid, ikke greie på før etter krigen hvor nær de hadde vært til å blitt tatt av tyskerne, og sendt hjem til Norge som “æresgjester”. 3.5 Raideren Thor etter 15 november 1940.Etter at Kosmos-mannskapet hadde forlatt Thor, fortsatte raideren sitt oppdrag. I slutten av april 1941 kom Thor omsiders tilbake i Hamburg, og slik sluttet den første, meget vellykket, krysstokten. De hadde vært til sjøss 329 dager, hadde seilt 57,532 natiske mil (106,550 km) og sunket 12 skip på totalt 76,547 tonn. ===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''==== 4.1. I Durban. I august 1940 ble Kos XXIII seilt fra Walvis Bay til Durban i Syd Afrika, for å bli utlånt til den britiske marine. Olav var ekstra fyrbøter ombord på denne reisen, og de seilte sammen med Kos XXI og Kos XXII. Senere kom også Kos XIX fra Walvis Bay, og Syvern fra Montevideo, Uruguay, til Durban. De fire Kos-båtene hadde vært en del av Kosmos II ekspedisjonen, mens Syvern var fra Thor Dahls rederi. Alle båtene ble satt inn på veksted i Durban til reparasjon, og ble der utstyrt ferdige for å jakte på tyske ubåter. De fem norske hvalbåtene dannet den “16. Anti-ubåtgruppe”, og skulle baseres i Alexandria, østre Middelshavet. Royal Navy trang fartøyer spesiellt i dette området, etter at Italia hadde erklært Storbritannia krig i juni 1940, og den franske flåten hadde blitt “nøytralisert “ i juli 1940. Den britiske marine måtte flytte flåten sin fra Malta til Alexandria, siden Malta lå bare en kort flyreise fra Sicilia og kunne lett bombes. Mussolini prøvde nå å kopiere tyskerne ved å angripe Egypt i september 1940 (fra sin koloni i Libya), og Hellas i oktober 1940. Det gikk dårlig for dem på begge fronter. De Allierte styrker kastet dem fort ut av Egypt, og grekerene slo dem tilbake inn i Albania. På slutten av 1940 ankom marinemannskapene til hvalbåtene i Durban for å bli kjent med båtene. Hver båt fikk en besetning på 25 mann, og kapteinen for Kos XXIII var Kommandørløyntnant J J Reid, RNVR (RNVR står for Royal Navy Voluntary Reserves, som var frivillig reserve mannskap i den britiske marine). Mot slutten av januar 1941, seilte gruppen fra Durban opp langs kysten av Afrika til Alexandria, via Suezkanalen. Her tilsluttet de seg Admiral Sir Andrew B Cunningham’s middelhavsflåte. 4.2. Begynnelsen av 1941. Da Italia overfalt Hellas i oktober 1940, minnet den Greske Regjeringen britene hva statsminister Neville Chamberlain hadde lovet dem i april 1939: “Hvis Grekenland noengang blir angrepet, ville Storbritannia gi militær hjelp”. En britiske ekspedisjonsstyrke ble sendt til Hellas, men den var heller liten. De britiske generalene i Egypt måtte dele på resursene, da de nå måtte kjempe på to fronter: forsvare Egypt og hjelpe grekerne. [[Fil:042.003.220.jpg|400px|mini|Østre Middelhavet, tidlig 1941. (Blå skrift = Allierte områder, Rød skrift = Italienske områder)]]For Admiral Cunningham, imidlertid, ga denne utviklingen Royal Navy en viktig strategisk premie som kunne bruke ovenfor den italienske flåte. Kreta, med sin fine naturhavn i Suda Bay, var en idiell base for den britiske marinen midten i Middelhavet. Etter invitasjon fra den greske regjering kom britiske marinefartøyer til Suda Bay bare tre dager etter det italienske overfallet på Hellas. Tidlig på morgen den 29. oktober 1940 kom en gruppe britisk militære til Kreta for å rekognosere, og allerede sent samme dagen seilte en liten britisk flåtestyrke ut fra Alexandria med kurs for Suda Bay. Flåtestyrken bestod av to forskyningsskip, to bevæpnede landingsfartøyer og nettleggeren Protector. Samtidig ankom krysseren HMS Ajax med 2. bataljon Yorkshire og Lancaster Regiment. Den eneste reaksjonen fra italienerne var et par ufarlig luftangrep. 4.3. Kreta, april og mai 1941. Transporten av den britiske hovedstyrken til Hellas med alt utstyr og forsyninger begynte 4. mars og tok syv uker. Den 11. April ble Kos XXIII og Syvern eskortert fra Alexandria til Suda Bay av den britiske jageren HMS Greyhound. Kos XXI og Kos XXII fulgte snart etter. I de syv ukene det tok å få alle britiske troppene over til Hellas, forværret situasjonen i området seg betraktelig. Som svar på den britiske styrken, nå etablert i Hellas, og for å hjelpe sine italienske allierte, innvaderte Tyskland Jugoslavia, og angrep deretter Hellas i April 1941. Mens grekerne hadde greid å kaste italienerne ut av landet sitt, så var den tyske krigsmaskin noe helt annet. Tyskerne puffet hurtig både den greske hæren og de britiske ekspedisjonsstyrkene sydover. Transporten av britiske styrker ble satt i revers, og dermed begynte en annet sørgelig britisk tilbaketrekning. Første etappe av tilbaketrekningen var å redde troppene over til Kreta, hvor de kunne forsvare øya med hjelp av den britiske marine. Dessverre hadde det britiske luftforsvaret så få fly igjen i dette området, at det tyske Luftwaffe hadde total kontroll i lufta. Evakueringen kom til å bli kostbart for Royal Navy både i store og små skip. Etter flere dagers luftangrep, slo Luftwaffe ordentlig til tidlig om morgenen den 20. mai 1941. Tyske fallskjermsoldater begynte å hoppe ut av transportfly vest for Suda Bay, samtidig som jagerfly angrep og bombet skipene i Suda Bay. Tyskerne hadde begynt et av historiens stort luftangrep. Planene var at 23.000 tropper skulle landes på Kreta i løpet av fire dager. Etter at fallskjermjegerene hadde tatt flyplassen ved Maleme, skulle hovedstyrken lande i Ju 52 troppefly som hver holdt 500 soldater. Jagerflyangrepet ble ledet av en fanatisk nazist, General Wolfram Freiherr von Richthoven, som ledet Fliegerkorps VIII. Han disponerte en stor styrke av bombefly, jagerfly og rekonniseringsfly, i alt 716 flymaskiner. Flesteparten av disse angrepet Royal Navys Middelshavsflåte. Etter at de tyske flyene hadde gjordt seg ferdig i Suda Bay den dagen, så var mange av skipene der i en sørgelig forfatning. Flere store skip var i full brann, og en av de midre båtene som ble truffet var Kos XXIII. Ingen av mannskapet ble såret, men tre dager senere ble båten bedømt et totalt vrak. Den 23. mai 1940 ble bunnventilen på Kos XXIII åpnet, og den lille båten som Olav hadde seilt med fra Walvis Bay til Durban, sank ned til bunn av Suda Bay. 4.4 Resten av den “16. Antiubåtgruppe”, Den 22. mai 1940 var det Syverns tur. Båten ble litt skadet under et luftangrep i Suda Bay, og en av mannskapet ble drept. Fem dager senere (27. mai 1940) ble Syvern igjen truffet av tyske bomber, rett etter at de hadde satt ut på seilasen tilbake til Alexandria. To av mannskapet ble såret, og båten sank. Resten av mannskapet kom seg i livbåten, og rodde i land i Kreta. De måtte deretter gå tvers over øya og alle unntatt to mann bli evakuert derfra den 30. mai. Den samme dagen som Syvern sank, ble Kos XXI truffet av en bombe på veien tilbake til Alexandria. To marinegaster ble drept, men båten klarte å komme seg tilbake til Egypt. Resten av båtene i Suda Bay ble nå angrepet av Luftwaffe hele tiden, så de ble alle beordret tilbake til Alexandria. På veien dit ble Kos XXII senket den 2 juni 1941, men heldigvis uten tap eller skader til besetningen. Innen juni 1941 var det ikke mye igjen av den “16. Antiubåtgruppen”, da bare en båt kom tilbake til Alexandria fra Kreta, og den var skadet. Kos XIX, imidlertid, var i god stand og hadde patruljert havområdet nord for Libya. Etter reparasjon, så begynte også Kos XXI å patruljere i dette området. I september 1941 ble Kos XIX omdøpt til HMS Cocker, og Kos XXI fikk navnet HMS Whippet. HMS Whippet (Kos XXI) ble bombet og sank nord-nordøst for Bardia, Libya den 4. oktober 1941, med tap av en mann. HMS Cocker (Kos XIX) ble torpedert og sank nær Tobruk den 3. juni 1942. Uheldigvis mistet 15 mann livet i denne episoden. 4.5 Kos XXIII “står opp fra de døde”. Det var slutten de fem små hvalbåtene som hadde dannet den “16. Anti-Ubåt Gruppen”. De hadde nå alle sunket og lå på bunnen av Middelhavet. Det var i alle fall det de i Royal Navy trodde. Kos XXIII, som hadde blitt sunket i Suda Bay, lå grunnt og ble hevet og reparert av Tyskerne i løpet av 1941. I februar ble den omdøpt Antiubåtjager UJ2104 Darvik.[[Fil:042.003.221.jpg|400px|mini|De siste hvilestedene for båtene i den “16. Antiubåtgruppe”.]]Darvik tjenestegjorde i den tyske marine utenfor Kreta inntil 18. september 1943, da den ble skutt i filler av de britiske torpedojagerene Eclipse, Faulknor og Vasilissa Olga. Igjen ble bunnventilen åpnet, og igjen sank Kos XXIII til bunnen av Middelshavet, denne gangen for godt. 4.6 Oppsummering. Den “16. Antiubåtgruppe” hadde forsvunnet ned i Middelhavet innen juni 1942. Med et tap av 5 ut av de 5 båtene i gruppen, hadde den britiske marine lidd et 100% tap. Det var ikke mange andre enheter innen Royal Navy som hadde lidd så mye. Hvis en tenker litt over det, ved hevningen av Kos XXIII, og deretter senkning, så hadde gruppen hatt et 120% tap! ===='''VEDLEGG 5: Pinguins fangst, og Thorshammers flukt.'''==== 5.1 Den Norske Hvalfangstflåten, 1940-41 Sesongen.[[Fil:042.003.222.jpg|400px|mini|Posisjonene til de norske hvalkokeriene og forsyningsskipet, 14. januar1941.]]De tre norske hvalkokeriene, Thorshammer, Pelagos og Ole Wegger, hver med sine syv hvalbåter, hadde dratt fra Halifax, Nova Scotia tidlig i oktober 1940. De kom til feltet, via Curacao og Monevideo, i midten av november og satte i gang med å fiske hval. Radiotafikken mellom hvalbåter og kokerier begynte da, og kunne høres så langt unna som i Nova Scotia! Hvalkokeriet Solglimt ble denne sesongen brukt som transportskip, og forlot New York i november med forsyninger for hvalflåtene. De hadde også med seg kanoner til kokeriene, selv om ingen hadde noe tro på at det var nødvendig så langt syd. 5.2 Pinguins store fangst. Den 14. januar var hvalkokeriene og hvalbåtene spredt ut fra øst til vest med Pelagos på 0°Vest, Ole Wegger med forsyningsskipet Solglimt på 5°Vest and Thorshammer på 15°Vest. Tidlig på morgenen var hvalbåten Globe VIII på vei tilbake til kokeriet sitt, Ole Wegger, med 2 hvaler. Kaptein Kjellstrøm ble litt mistenksom da han hørte ordren fra kokeriet at Globe VIII, Pol VII og Thorarinn nå måtte komme å levere hvalene sine. Stemmen til han som ga ordren var ukjent, og hadde en rar aksent. Og ikke nokk med det, Kjellstrøm visste at Pol VII ikke hadde fått noe hval. Da hvalbåten kom nær nokk til at kapteinen kunne se Ole Wegger og Solglimt i kikkerten så han også at et annet, væpnet, skip lå ved siden av dem.Kaptein Kjellstrøm meldte så tilbake til kokeriet at han hadde jag på en blåhval, og trakk seg så tilbake. De gjemte seg bak et isfjell og rapporterte at de hadde fast i en blåhval. Deretter ba Kjellstrøm Thorarinn om assistanse, på grunn av at de hadde fått en wire i propellen og trengte hjelp. Så snart Thorarinn kom bort til dem, forklarte Kjellstrøm hva han hadde sett. Isammen gikk de vestover så fort de kunne for å advare Thorshammer. (PolVII klarte også å rømme unna, og kjørte i full fart samme retning)Det var den tyske raideren Pinguin Kjellstrøm hadde sett i kikkerten. Før dette hadde Pinguin hatt en meget vellykket sesong i Stillehavet, der de hadde tatt eller senket 11 allierte skip. Nå var det turen til den norske hvalfangstflåten. Med ett slag hadde Pinguin tatt to store hvalkokerier (Ole Wegger og Solglimt) og 4 av deres 7 hvalbåter. Sent samme dagen tok Pinguin også Pelagos og 6 av dennes 7 hvalbåter. Den tyske raiderkapteinen Krüder hadde gode grunner til å være fornøyd. 5.3 Thorshammers flukt. På Thorshammer fikk kaptein Einar Torp seg en ordentlig skrekk. Alle hvalene utenfor skuten ble forlatt, og det kjøttet som lå på planen ble bare liggendes. Kokeriet satte full fart sydover samtidig som de varslet de 5 hvalbåtene som var vekk fra skuten på radioen ved bruk av et spesielt kodeord. I hui og hast ble alle livbåtene på hvalkokeriet svunget ut og gjordt ferdig til nødsbruk. All bruk av privat radio ble forbudt, bare mottageren i radiorommet sto på. De var bekymret for Pelagos som anropte Solglimt, uten å få svar, og som sa at de var på vei vestover for å fylle opp med brenselsolje. Det var ikke noe de på Thorshammer kunne gjøre: Pelagos lå på den andre siden av raideren, og de torde ikke å bruke radioen i tilfelle Tyskerne peilet dem inn. Ut på dagen hadde alle Thorshammers hvalbåter, unntatt to, kommet fram til kokeriet, og alle sammen fortsatte sydover til de kom ned til isen. De satte så kursen vestover mot Syd-Georgia. En av hvalbåtene ble sendt i forveien med beskjed om hva som hadde skjedd. Denne hvalbåten kom til Syd-Georgia den 19. januar. Beskjeden ble gitt til lensmannen der, som sendte den videre til Port Stanley på Falklandsøyene, og så videre. Thorshammer kom fram til Grytvika 20. januar, og et par dager etter var hele flåten samlet. Thorshammer tok opp fangsten igjen den 1. mars, men denne gangen fikk de beskyttelse av den store britiske handelskrysseren Queen of Bermuda. Fangsten sluttet 9. april 1941, og 11. april ankom de Montivideo i Uruguay. Hvalkokeri og hvalbåtene Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, Globe VIII, Globe IX og Pol VII seilte så opp til Trinidad. Deretter seilte de til Curacao, hvor hvaloljen ble losset, og 6 gutter fra Aruba ble hyret. De lå der fra 29. april til 4. mai. Alle seilte så til New Orleans, hvor hvalbåtene ble etterlatt for reparasjon og vedlikehold. Etter en uke, seilte Thorshammer med kurs for New York. Hvalkokeriet kom dit 23. juni, og all spermoljen ble losset. Reisen gikk så videre til Halifax, hvor Olav senere mønstret på. 5.4 Pinguins uskyldige ofre. I motsetning til Kosmos, fikk alle tre hvalkokeriene og hvalbåtene prisemannskaper ombord, og ble seilt til Bordeaux i tyskkontrollert Frankrike. Den verdigfulle lasten tok selvfølgelig Tyskerne. Alle kom fram, unntatt to hvalbåter som ble senket av den britiske marinen i Biskayabukta. De norske hvalfangerene ble først internert i en fransk fangeleir, og så sendt til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland. Der møtte de til sin store overaskelse mannskapet fra Kosmos. (For deres videre skjebne, se Vedlegg 3, kapittel 3.4). ===='''VEDLEGG 6: En liten Historie om Eidsvold, Katonah.'''==== Artikkel av Christina Rae, Historiker, Bedford, Westchester, New York Stat.(Oversatt og omarbeidet av Torbjørn Hallenstvedt) 6.1. Eidsvold. Eiendommen Eidsvold i Katonah var et feriehjem for norske sjøfolk under andre verdenskrig. Noen av husene som ble brukt av sjøfolkene og de ansatte, eksisterer fremdeles. Bygningene har forlengst blitt oppdelt i leiligheter, og ligger langs nådagens Cedar Road. Svømmebasenget og tennisbanen som en gang var der har forlengst forsvunnet, og hele det gamle parklandskapet har forlengst blitt oppdelt i individuelle eiendommer. De norske sjøfolkene bodde i huser som hadde blitt bygd av de forrige eierene. Disse bygningene ligger på toppen av et høydedrag, og det er fremdeles et lite skogholt bak dem. Dette gir eiendommene en privat, rolig, beliggenhet selv om de ikke ligger langt unna en travel motorvei og tettstedet Katonah. På begynnelsen av 1900-tallet, da området var et jordbruksdistrikt og mer åpent, måtte utsikten derfra ha vært praktfullt. 6.2. Brookwood Arbeiderskole. Eiendommen hadde vært skole før den ble kjøpt av nordmennene, og var ingen alminnelig skole. Før første verdenskrig hadde William Mann Fincke, en sosialistisk presbyterianerprest, kjøpt den 200-måls gården i Katonah. Fincke var da pastor i Presbyterianerkirken i Greenwich i New York. I 1917 holdt han en meget pasifistisk preken, som i følge hans nekrolog, “førte til at han måtte forlate sitt embed” (New York Times, 1. juni 1927). I første verdenskrig tjenestegjorde han i den Presbyterianske Sykehusetaten i Frankrike, og etter han kom tilbake, grunnla han, sammen med hustruen Helen Hamlin Fincke, en skole i framhuset på gården sin. Skolens formål var å undervise freds- og arbeider-studier til 16-19 år gamle arbeiderklassegutter. Denne under-visningen var en del av den Internationale Fredsbevegelsen, dannet i Storbritannia i 1914. I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag. I 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i murstein og flere småbygninger. Førtito eldre ungedommer var innmeldt i et to-års studie, og i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste akademiske år.Sommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger. 6.3. Brookwood’s Nedgang. Skolens problemer begynte i august 1928 da Den Amerikanske Arbeiderforening reagerte på at rektor Muste forsøkte å knytte skolen til det nyetablerte radikale Konferansen for Progressive Arbeideraksjoner. Arbeiderforeningen fordømte Brookwoodskolen offentlig og anbefalte alle andre arbeiderorganisasjoner til ikke ha noe med stedet å gjøre. Muste måtte forsvare skolen mot anklagen at Sovietvennlige demonstrasjoner hadde blitt arrangert der og at antireligiøs propaganda var en del av undervisningen. Lærerene hadde forskjellige meninger om Mustes ideer, men innen 1930 var det studenter fra Tysklend, Costa Rica, Guatamala, Storbritannia og selvfølgelig fra USA der. I 1931 feiret skolen tiårsjubileum, og Muste erklærte at “vi har våget å stå for frihet i vår undervisning” (25. januar 1931, New York Times). Uenigheten med Den Amerikanske Arbeiderforening fortsatte imidlertid og i 1933 avgikk Muste fra Brookwood, og ble medlem av det Komunistiske Arbeiderpartiet. Som ny rektor ble Tucker P. Smith, sekretæren i den Internationale Fredsbevegelsen, utnevnt. Studentnummeret begynte imidlertid å minke. Sener på trettitallet led skolen av idiologiske og finansielle problemer. Etter at skolen ikke hadde betalt skatt i to år, måtte den avvikles i 1938. I august samme året ble den 200-måls eiendommen med alle bygningene solgt av E. P. Barrett, auksjonarius. Kjøperen, Barbara Silver, solgte eiendommen rett etter til Rosedale Engineering, som hadde stedet i to år, før de solgte det til Stanroy Estates i New York i 1940. Ved dette salget besto eiendommen av: “en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på omtrent 200 mål, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møblerte. 2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møblerte. 1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møblert.2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møblerte.Tilsynsmannsbolig.... møblert.Garasje for 6 biler i stein og betong.(National Real Estate Clearing House, Westchester News Letter, November, 1940) I 1942 kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Company, et NORTRASHIP frontfirma, skoleeiendommen og Eidsvold feriested ble grunnlagt.
6.4. Deerbrook Norwegian Holding Corporation.
Etter I følge Peter Simondsen, advokat i NORTRASHIP og rådgiver til Skipsfartsdirektør Øvind Lorentzen, kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Corporation eiendommen for å “skape et rekovaliseringshjem for norske sjøfolk”. Videre sa pressemeldingen at Olav mange pasienter som hadde sluttet for Port Washington Yacht Club, tenkte han ofte vært på hva han hadde gått glipp av ved ikke å ha fått amerikansk papirer. Han nevnte det White Plains Hospital nå kunne sendes direkte til noen norske vennerEidsvold (Northern Westchester Times, og de satte han i kontakt med en organisasjon som het “Common Council for American Unity”13. Organisasjonen var halv-offisiell og formålet deres var å hjelpe immigranter og flyktninger med søknad for å bli statsborgereaugust 1942). På I en eller annen grunn avisartikkel en måned senere ble det aldri noe Eidsvolds formålet beskrevet litt mer detaljert: “NORTRASHIP har undertegnet kontrakt for kjøp av med søknadeneiendommen for sjøfolk fra den Norske Marine og handelsflåte mens deres båter er til reparasjon i New York området” (New York Times, men kontaktdetaljene tok han vare på:1. September 1942).
Feriesenteret ble offisielt åpnet torsdag 11. februar 1943. Kronprins Olav møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og formelt døpte stedet “Eidsvold”. Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerer hva nordmenn kjemper for og strever for å bevare”. (New York Times, 12. February, 1943). Eidsvold i Norge var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den amerikanske konstitusjon og britisk parlimentarisme. (Navnet Eidsvold passet fint for stedet: “Eid” betyr egentlig vei rundt en foss, mens “vold” er et opphøyet jordstykke. Stedet hadde en stor plen som lå fint til på toppen av et høydedrag og de to bekkene der hadde vel kanskje noen småfosser).
Det er ikke helt på det rene om stedet ble brukt som et rekonvaliseringshjem eller som feriested for sjøfolk som ventet på hyre, eller til begge formål. I 1943 sto det i en avisartikkel at “125 friske sjøfolk ventet der på å tjenestegjøre ombord skip”, og at mange av disse “hadde vært torpedert flere ganger. Frank Olsen, 35 år gammel, sa han hadde måtte forlate tre skip som hadde blitt senket”.
Etter mai 1945 var behovet for å gi norske sjøfolk et hjem ikke lenger der, og stedet åpnet døren til andre gjester. Et 1946 avertissement i New York Times tilbød “200 mål med skogkledd park, tennisbane, sportsbaner, svømmebasseng, skandinavisk mat med smørbrød, enkle eller doble rom. Hendvendelse til Eidsvold, Katonah, New York” (New York Times, 19. july 1946). Det norske frontfirma eide fremdeles stedet, men rekonvaliseringshjemmet for sjøfolk hadde nå blitt feriested som spesialiserte seg på utendørssport og kulinariske gleder. Dette var nok i stor etterspørsel etter krigens mangler. På mange måter liknet dette på rehabilitetsprogrammet de norske sjøfolkene hadde fått under krigen.
Olav begynte nå å tenke Fire år senere skjedde en tragedie på Eidsvold som minnet om de skjebnene mange norske sjøfolk hadde møtte under krigen. En notis i New York Times i 1950 nevner at “James A. Anderson Jr., 8 år gammel, druknet i dag alene i et svømmebasseng på hjemreisen til NorgeEidsvold, et gods som den Norske Regjering hadde benyttet som feriehjem for norske handelssjøfolk under annen verdenskrig, og som nå ble brukt til kona han ikke hadde sett på nesten seks årferiehytter om sommerene” (New York Times, 22 juli 1950).
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
6.5. Etter Deerbrook Norwegian Holding Corporation.
15.1 Litt Handling. I juni og juli 1945 begynte Olav og andre nordmenn i Brooklyn å spørre når de kunne komme seg hjem Neste året solgte Deerbrook Norwegian Holding Corporation Eidsvold til NorgeAlbert Stone, et eiendomsfirma. Først var svaret “Dere får vente litt”Godset, og så ble det “Beklagertakstet til $110, men dere har ikke prioritet!” Intrykket mange eksil-nordmenn fikk var at politikere og statsansatte kom først000, alminnelige folk fikk vente. Politikerene måtte jo hjem for å vinne valget! Pålitlige nyheter begynte nå å komme ut fra Norgebesto av 200 mål med “to administrasjonsbygninger, og Olav hørte at det var dårlige tider flere småbygninger med lite å kjøpe i forretningene. Han fikk også høre at det var mulig å få sent varer hjemfem til ti rom hver, så han bestemte seg for å handle littflere andre små-bygninger. Blant de han kjente i New York var en Larviksdame. Hun var like høy og hadde samme kroppsbygning som Magnhild hjemme på Lerskall. Han foreslo for henne: “bli med meg en dag for å handle klær for kona mi, så betaler jeg all den mat og drikke du vil ha!” Hvilke kvinnfolk kan motstå et slikt tilbud? De tok subwayen opp til Manhatten og begynte med å kjøpe noen kjoler og et par tøyruller. Da sa damen: “La oss ta oss en drinks”. Etter litt mere handling, hadde de middag med et par drinkser, og så litt mer handling. Da de var ferdig hadde Olav kjøpt varer for 400 kroner, og en haug med fine kjoler garasje for kona si. Han måtte også ledsage en meget full Larviksdame tilbake til Brooklyn! Olav fikk tak i en stor trekasse, omtrent 3 fot lang, 2 fot bred seks biler og 2 fot høy. I den pakket han alle klærne han hadde kjøpt for Magnhild, noe redskap for seg selv og så mye hermetikk og snadder han kunne få rom til. Han sente boksen av gårde i midten av juliandre uthuser” (New York Times, og håpet at alt ville gå bra. Han var spesielt bekymret for hva som ville skje i Oslo16 november 1951). Hvis dokkearbeiderene der visste hva som var en sammenlikner denne eiendomsbeskrivelsen med den i boksen1940, så kunne de jo lett “hjelpe seg til rette”. Utrolig nok, gikk er det bra, og kassen kom fram til Magnhild 7. august 1945. Hun måtte betale Kr. 25.50 “Efterkrav” til spedisjonsfirmaet, men det var vell verdt det! Følgebrevet til boksen med alt det rare i. 15.2 Helseundersøkelse, og Slutt på jobben. Tidlig i august ble Olav fortalt at han kunne få båtreise hjem en gang i september. Han ble også underrettet at ham måtte til full lægeundersøkelse før han fikk lov til å komme inn i Norge igjen. Undersøkelsen fant sted 7. august på Det Norske Helsekontoret i Moore Street, Manhatten. Her ble Olav sjekket for kjønnssykdommer, et røngtenbilde ble tatt og han ble vaksinert mot difteri, tyfus og kopper. Han fikk ekstra vaksiner 31. august og 6. september, og alle undersøkelsene gikk uten noen problemer. Olav’s Helsekort fra 1945veldig lite forskjell.
Noen av småbygningene hadde muligens blitt bygd etter at Eidsvold ble feriested i 1945, og disse solgt Albert Stone som egne bosteder en kort tid etter. De større bygningene delte han opp i leiligheter, og solgt disse til private eiere.
I august ga Olav beskjed til Oceanic Tank Processing Corp. at han ville slutte på jobben i slutten av måneden. Han sa også ifra til Mrs. Enggren at han ville flytte ut i slutten av august. Sønnen hennesChristina Rae, Charlie, hadde da kommet hjem fra militærtjenesten i EuropaApril 2008.
====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====
En av Olav’s siste Lønningskvitteringer.
7.1. Før Krigen.
Ellen Stub ble født i Oslo 14. oktober 1903, og var datter av Otto Stub og Ragnhild Jensen.
15Ellen giftet seg med Peter Theodor Broch i 1929.3 Radio City Music Hall Theodor var født i 1904 og Atombombenvar sønn av oberst Ole Jacob Broch og Henny Salvesen. Etter at han var ferdig på gymnaset i Oslo i 1922, flyttet Theodor til Rjukan hvor han arbeidet som journalist. Han var en ivrig tilhenger av “Mot Dag” bevegelsen, og grunnla Rjukan Arbeiderblad. Han studerte jus i fritiden sin, og i 1928 tok juridisk embeds-eksamen (Cand.jur.) ved Universitetet i Oslo. Etter at Ellen og Theodor giftet seg, praktiserte Theodor et år som sakfører i Oslo, mens Ellen var husmor.
I slutten av august dro Olav juni 1930 flyttet Ellen og noen av vennene hans Theodor opp til Manhatten for å se på Narvik, som var nær hvor Theodors far var stasjonert. Theodor fortsatte sakfører-karriæren sin, først som assistent til en film reisende dommer. Snart etter startet han sin egen sakførerpraksis i Radio City Music HallNarvik med Ellen som kontordame og sekretær. De kjøpte et hus i Narvik i 1932, og Ellen fikk en del av Rockerfeller Centeretdatter, Siri, 12. august 1937.
Kinoen hadde blitt ferdig Theodor fortsatte i 1932, og navnet hadde den fått politikken. Han ble først medlem av radiokommune-stasjonenstyret, National Broadcasting Company (NBC), som var og så valgt til rådmann i samme bygningen. Salen hadde plass til 6.200 tilskuere, og var en av de store severdighetene Narvik i New York. Der var det pyntet med fine statuetter, og på veggene hang det malerier. Det var et imponerende syn1934.
Før selve filmen begynte, viste de nyhetsfilmer. En nyhetsfilm viste resultatet av en atombombeeksplosjon over Japan (6. eller 9. august), som førte til at krigen sluttet der. Olav sa bestandig senere at etter at folk hadde sett nyhetsfilmen, var alle musestille. Det gjorde et dypt inntrykk på alle som var der. Hvilke hovedfilmen som kom etter, husket Olav aldri, men nyhetsfilmen husket han.
157.2.4 En av livets lille TragedierKrig kommer til Norge.
På en av sine turer opp Den 9. april 1940 kom krigen til Manhatte disse siste dagene, mistet Olav lommeboken sinNorge. Det var varmt , og han hadde tatt Hele befolkningen i Narvik ble vekket tidlig på morgenen av jakken og bar den over armen. Senere ekslosjonene da han tok jakken på igjende to norske panserskipene, oppdaget han at lommeboken var borte. Han hadde ikke mistet noen verdipapirerNorge og Eidsvoll, men litt penger hadde gått tapt. Værre var det at i lommeboken hadde han addresseboken sin med kontaktdetaljene til mange ble sunket av de som han hadde blitt venner medtyskerne. Han hadde lovet å skrive til dem når han kom tilbake til NorgeTyske tropper okkuperte byen, men dette ville nå bli umuliglot siviladministrasjonen fungere uberørt. Han syntes det var veldig leit, og snakket ofte om dette. Etter dette tapet brukte han alltid en stor sikkerhetsnål over den lomma han hadde lommeboka i!
Som rådmann arbeidet Theodor utrettelig med å organisere byens tjenester til tross for alt kaoset. Ellen og Siri måtte forlate hjemmet deres, da dette lå nær havnen og utsatt til. De måtte overnatte hos forskjellige venner, ofte sove på gulvet og greie seg så godt de kunne. Befolkningen begynte etter hvert å forlate byen, men tyskerne snart stoppet denne flukten. Mens Theodor hjalp folk så godt han kunne, prøvde han også å hindre de tyske okkupasjonsmaktene. Han ble arrestert etter en mindre overtredelse, funnet skyldig i sabotasje og dømt til døden. Bystyret appellerte, og Theodor ble løslatt.
[[Fil:042.003.223.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
15Etter flere sjøslag i området sank den Britiske Marine alle de tyske marinefartøyene der, og de tyske troppene var avskåret.5 En Midlertidig AddresseChurchill ga ordre til at Narvik skulle gjentaes, og angrepet begynte 28. mai 1940. Theodor sto på taket av sykehuset å så på det britiske skips-bombardementet av byen. Til sin store forskrekkelse så han at nedslagene kom nærmere og nærmere rektorboligen der Ellen og Siri oppholdt seg. Han sprang gjennom gatene til huset for å få dem ut, og de hadde akkurat klart å komme seg unna da huset fikk en fulltreffer. Et par timer senere flyktet tyskerne, og byen ble frigjordt av britiske, franske, polske og norske tropper. Dette var den første tilbakegang tyskerne hadde opplevd siden krigens begynnelse.
Den 1Dagen etter ble det bestemt at alle kvinner og barn skulle evakueres fra byen. september 1945 flyttet Olav Ellen og Siri dro så nordover til 471 54th Street, Brooklyn. Huset lå bare en kort avstand opp i gaten fra der han hadde boddTromsø, hvor Theodors far beskyttet kongen og der bodde han de få ukene han hadde igjen i USAregjeringen.
[[Fil:042.003.224.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
15.6 Reiseforberedelser.
I begynnelsen av september fikk Olav endelig det brevet han hadde ventet på. Han hadde fått Etter en 3. klasse billett uke med S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norgetyske flyangrep, ble det nødvendig å evakuere resten av sivilbefolkningen fra Narvik. Stavangerfjord hadde forlatt Oslo 1. septemberPå flere netter ble folk transportert nordover i små fiske-skøyter, og Theodor og byens arkiver var ombord den siste båten. På grunn av at situasjonen i Frankrike nå på vei til New York. Skipet skulle begynne en rekke reiser fram forværret seg, bestemte de britiske og tilbake for norske myndighetene å bringe alle de nordmennene som hadde oppholdt seg i USA tilbake til trekke sine styrker ut av Norge. Selv om skipet teknisk sett fremdeles tilhørte NORTRASHIP, var det Den Norske Amerikalinje som sto og for arrangementetNorge å fortsette krigen basert i Storbritannia. Her er det brevet Olav fikk:
7.3. Flukten til USA.
Olav ble fortalt at hvis han hadde ekstra bagasjeFiskebåten med Theodor seilte nordover, måtte han levere det inn først til det Nordiske SjømannsenteretHarstad, 156 Montague Street, Brooklynog så videre til Tromsø. Senteret lå rett nord for SjømannskirkenKongen og regjeringen hadde imidlertid reist derfra, og Olav det hadde vært der en par ganger førogså Ellen, Siri og Theodors far. Han Faren hadde imidlertid lagt igjen en stor skipssekk full av ting, beskjed hvor Ellen og den leverte han inn den 11Siri oppholdt seg. septemberEtter at de hadde funnet hverandre, reiste de tilbake til Harstad. Stavangerfjord Tyskerne hadde anløpet New York tidligere samme dagenenda ikke nådd så langt nordover. En venn lånte dem ei hytte hvor Ellen og Siri kunne oppholde seg, og sekken ble lastet ombord etter mens Theodor prøvde å ha blitt gransket av hjelpe alle de amerikansk tollmyndighetene. Olav som hadde søkt om bidrag flyktet til fraktkostnadene for denne ekstrabagasjen, og dette hadde blitt innvilgetHarstad. Her er kvitteringen for skipssekken han leverte inn:
Etter et par dager kom tyskerne til Harstad. Theodor ble gjenkjent av en offiser, og ble igjen arrestert som britisk spion. Han klarte å rømme (i ei drosje!), hentet Ellen og Siri i hytta, og de kom seg unna i en liten fiskeskøyte.
Kvitteringen for Olavs EkstrabagasjeFiskeren tok dem sydover, forbi de tyske troppene, til Lofoten, og deretter over Vestfjorden. Han tok dem syd til en liten fjordtarm hvor Theodor kjente et eldre ektepar. Huset deres var ikke langt fra svenskegrensen, og da Theodor var på listen av nordmenn tyskerne gjerne ville “snakke med”, dro han alene over fjellet til nøytrale Sverige.
Thedor dro videre til Stockholm, hvor den amerikanske ambassøren til Norge, Fru Borden Harriman, da befant seg. Hun ga han visa til USA, og Theodor fløy først til Moskva, og så med den Trans-Sibiriske jernbanen til Vladivostok. Han kom seg til Tokyo på et japansk handelsfartøy, og etter tre ukers venting, seilte til San Fransisco på en norsk båt. Fra San Francisco kjørte han med tog til Washington DC, via Seattle og New York. Det var sent på høsten da han ankom og meldte seg til tjeneste på den Norske Ambassade. I Washington begynte han å arbeide for den Norske Informasjonstjeneste. De neste månedene reiste han mye rundt i midt-vesten, og holdt kåserier til andre- og tredje-generasjon nordmenn om kampen mot okkupasjonen av “gamlelandet”.
Dagen etter Etter at Theodor hadde kommet seg ut av Norge, dro Olav Ellen og Siri tilbake til Narvik. Huset deres var fremdeles der til tross for all bombardementet, men hadde nå blitt rekvisert av tyskerne som bolig for “underholdningsdamer”: De hadde blitt sent dit for “å hjelpe til med moralen til de norske regjeringskontorene tyske troppene”! Ellen greide å få tak i 80 Broad Streetklærne til Siri, Manhattenmen hennes egne klær brukte “damene”. Det første stedet han oppsøkte Ellen og Siri måtte igjen bo hos venner, og Ellen følte nå at det var NORTRASHIPkontoretbest å dra derfra. Der fikk han Hun og Siri prøvde først å ta toget over til Sverige, men ble tatt med en skriftelig erklæring at han hadde arbeidet gang av tyskerne og brakt inn for dem fra 18avhør. april Tyskerne kunne ikke finne noe å anklage henne for, og etter et par uker ble de løslatt. De fikk så lov til å dra sydover til 15. juni 1944 (tiden han hadde arbeidet på Konsul Christensens farm!)familien sin i Oslo.
Etter dette besøkte han kontoret Som kone til Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerikaen etterlyst “spion”, ble Ellen nå holdt under oppsyn av Gestapo. Her fikk han attest på at han hadde vært på EidsvoldSituasjonen ble etter hvert værre, Katonah fra og i februar 1943 1941 fikk de hjelp til 1 april 1944. Mens attesten ble skrevet ut, spurte han hvordan det sto å flykte over til på Eidsvold. Han ble fortalt at sentert hadde forandret seg betraktelig etter han hadde drattSverige. I det siste året hadde stedet blitt brukt som rekonvaliseringshjem for norske sjøfolk Fra Sverige tok de den samme veien som Theodor hadde fått kjønnssykdommer! Olav fant tatt til USA, og med ut at noen møtte han kjente hadde vært der etter ett for intimt samvær med en amerikansk “dame”i Chicago i slutten av mars 1941.
Det viktigste dokumentet Olav måtte få tak i var en “Bekreftelse i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter” (Certificate of Compliance from the US Tax Authorities). For å få dette dro han opp til Manhatten 13. september for å fylle ut en selvangivelse. Selvangivelsen viste den totale lønn han hadde tjent fra Oceanic Tank Processing, og at han måtte betale $149.47 ekstra i skatt. Bare etter at hadde betalt denne skatten fikk han utstedt “Bekreftelsen i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter”, og ville være i stand til å forlate landet:
7.4. Familien Broch i USA.
[[Fil:042.003.225.jpg|200px|mini|Ellen Broch på Eidsvold, 1943.]]
Familien Broch tilbrakte nå flere hyggelige måneder med å reiste fram og tilbake i midt-vesten, hvor Theodor fortsatte med kåserier og informasjonsmøter. Den Norske Regjering bestemte så å åpne et informasjonskontor i Minneapolis, med Theodor som sjef. Familien bodde der til slutten av 1942, og på den tiden skrev Theodor en bok om sin flukt fra Norge med tittelen “The Mountains Wait” (norsk utgave “Fjellene Venter”, 1946). Theodor meldte seg så som frivillig inn i den Norske Hær, og seilte over til Storbritannia.
Olavs “Selvangivelse for utreisende utlendinger”.
Den samme dagen sente han et telegram til konen Magnhild, med informasjon om hvilke skip han ville bli med og når det dro fra New York:
I London arbeidet han i Den Norske Hærs Informasjonstjeneste. Ellen og Siri flyttet til Eidsvold, Katonah tidlig i 1943, hvor Ellen arbeidet på kontoret. Ellen og Siri forble der til krigens slutt, og kom så tilbake til Norge.
7.5. Tilbake til Norge, og en tidlig død.
Etter at de hadde kommet tilbake til Norge, dro familien tilbake til hjemmet sitt i Narvik. Theodor fortsatte som sakfører og byens Rådmann opp til 1949. Han ble valgt til Stortinget i 1945 (Representant for Kjøpstedene i Nordland, Troms og Finnmark), men ble ikke gjenvalgt i 1949. Theodor ble tildelt “Deltagermedaljen” i 1945, og Frankrikes “Légion d'honneur” i 1946.
I 1949 ble Theodor valgt til Rådmann i Tønsberg, en stilling han hadde inntil 1973. Ellen døde 21. mai 1950, 47 år gammel. Datteren Siri hadde da ennu ikke fyllt 13 år.
15.7 S/S Stavangerfjord.
S/S Stavangerfjord hadde blitt bygd av Cammell Laird & Co7.6. Theodor og Mathilde.[[Fil:042.003. Ltd226.jpg|200px|mini|“Bikkja til Broch” i Haugarparken, BirkenheadTønsberg, England i mai 1917 for Den Norske Amerikalinje A/S (NAL)2009.]]Etter Ellens død giftet Theodor seg igjen samme året med Mathilde Oftedal. Hun Mathilde hadde blitt bygd for å ta passasjerer over Atlanterhavet mellom Norge og USAikke vært gift før, og første seilasen var 5. oktober 1918. Skipet men hadde rom for 88 Første Klasseen gutt, Lars, 318 Annen Klasse og 820 Tredje Klasse passasjererfødt 1. januar 1939.
Stavangerfjord seilte på Atlanteren inntil 1938, da S/S Oslofjord ble brakt inn. Det ble da mulig å ta Stavangerfjord ut av farten slik at den kunne bli modernisert vinteren etter. Da Tyskerne okkuperte Norge våren 1940, lå den fremdeles Mathilde var født i havn Stavanger i Oslo1909, og den ble beslaglagt hadde vært journalist i Stavanger Aftenblad før krigen. Brødrene hennes hadde blitt alvorlig harselert av tyskerneunder krigen, noe som gjorde et varig inntrykk på Mathilde. De brukt Stavangerfjord Etter krigen arbeidet hun derfor utrettelig for å hjelpe jøder som depot-skip under hele andre verdenskrighadde overlevd fangeleierene i Tyskland.
Ved frigjøringen i mai 1945I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han skrev flere bøker om byens historie, tok NORTRASHIP overog visste akkurat hva byen trengte. På en tur til Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og etter gjenoppusingen satte Stavangerfjord inn på en rekke repatriasjonseilaserRemus, Romas grunnleggere. Olav Da han kom hjem til Tønsberg, presenterte han regningen til bystyret, men de ville bli ikke betale for ulven. Det ble et forferdelig spetakkel, med på den første av dissemye avisskrivning.Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!
15Heldigvis kom Tønsberg Træplantningselskap til unnsetning og tok regningen.8 Turen HjemSkulpturen ble satt opp foran biblioteket i Haugarparken, og avduket i 1952.
Avreisen Theodor forble aktiv i politikken selv etter at han sluttet som rådmann i 1973. Familien flyttet til S/S Stavangerfjord var klokken 12.00 torsdag 20. september 1945. Olav hadde bare en kort drosjereise fra der Frogner i Oslo hvor han bodde til der båten låkampanjerte for immigrantenes rettigheter i Oslo. Stavangerfjord lå ved piren på enden Han ble medlem av 31. Street Bydelsutvalget for Gamle Oslo og formann i BrooklynNorsk Pakistansk Forening, og ikke langt fra der Olav hadde arbeidet med tankrengjøringensom han stiftet i 1978.
Mathilde hadde en sommerbolig i Sandvika i Viksfjorden nær Larvik, og ekteparet tilbrakte mye av sin tid der. Mathilde døde i april 1998, og Theodor døde bare et par dager etter.
I 2004 overdro Ellens datter, Siri, sin del av boligen ved Larvik til barna til Lars. Hun bodde da i Arendal, rett ved sjøen.
Mathildes sønn, Lars Oftedal Broch, ble Høyesterettsdommer i 1996, og var det frem til han gikk av i 2008. Han var da bosatt på Jahr i Oslo, og familien har fremdeles eiendommen ved Larvik.
7.7. Noen Familiehemmiligheter.
Olavs påstigningskortForfatteren hadde i begynnelsen vanskeligheter for å forstå de offentlige informasjonene om Theodor Broch.Men etter hvert begynte gamle hemmeligheter å komme fram i dagen. Her er en liten oppsummering av de flokete forholdene Brochfamilien nok helst vil holde hemmelig:
Mathilde Oftedal var Theodor Broch elskerinne i 1938. Han var da gift med Ellen og hadde et ett-års gammelt barn, Siri.
Frimerke til minner om S/S StavangerfjordTheodor og Mathilde fikk et barn sammen,og dens rolle i amerikareisenebarnet var Lars Oftedal Broch.Isteden for å være ste-søsken, er Siri og Lars halv-søsken!
Mathilde tok en annen elsker i 1944, mens Theodor var i Storbritannia, og det var Jens Christian Hauge, lederen av Milorg.
Etter at Olav ga fra seg reise-billetten, fikk han påstigningskortet med lugarnummer Jens Christian Hauge var da gift og køyeplass (Lugar 401, Køye A)hadde to barn. Dette var første gang Olav seilte som passasjer Jens plasserte kona si på en båtliten spartansk sæter i Vestre Slidre, og det likte mens han!innkvarterte Mathilde i en Milorg dekkleilighet i Oslo.
Da Stavangerfjord forlot New York var ikke skipet på nært full Jens Christian Hauge fikk ei ny elskerinne i slutten av passasjerer. Grunnen til dette ble snart klar. Dagen etter kom Stavangerfjord til Halifax i Nova Scotia. Olav husket godt byen hvor de hadde kommet med HJ Bull fem år tidligere. Mye hadde skjedd på den tiden! I Halifax kom mange flere passasjerer ombord1945, og Stavangerfjord satte nå kursen østover over Atlanterhavet. Den 29. september kom enda flere passasjerer ombord, denne gangen i Kirkwall mens han var da først Forsvarsminister i OrkenøyeneArbeiderpartiregjeringen.
Stavangerfjord kom til Bergen 30. september. Endelig Jens Christian Hauge skiftet igjen elskerinne i 1955 mens han var de tilbake i Norge! Her måtte Olav Tyskland. Den nye kvinnen het Renee-Marie Hausenstein, og resten av passasjerene gjennom passkontrollenforholdet varte i to år. Mange vestlendinger forlot skipet for å reise hjemI 1958 skilte han seg fra den stakkars kona si, men Olav ble ombordog da hadde Arbeiderpartiet hatt nokk. Etter press fra Werna Gerhardsen mistet Jens ministerstillingen sin.
Rett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med en nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. Denne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 2004. Jens Christian. Hauge døde i 2006.
(Kilde Dagbladet 14.10.2008).
Passkontrollkortet i Bergen.
7.8. Hvem stjal Romulus og Remus?
15I slutten av mars 2012 forsvant en av tvillingene til “Bikkja til Broch”.9 HjemkomstenEt par dager senere forsvant den andre tvillingen. Om det var Romulus som ble tatt først og deretter Remus, eller om det var motsatt, var ingen sikre på. Guttene hadde jo ingen navnlapp, så det ble bare gjettet. Heldigvis gjettet politiet riktig på hvem som hadde tatt dem, og de ble funnet kort tid etter. Stenhugger Levi Karlsen reparerte sokkelen, og satte guttungene på plass igjen, men denne gangen med spesialfeste. Om guttene får nå være i fred, vil tiden vise.
Stavangerfjord dro fra Bergen dagen etterDet ble mye avisskrivning i Tønsberg Blad, og seilte men ulvens skjellenavn ble aldri nevnt. Enten hadde folkeminne glemt det, eller så langs Sørlandskystentorde ikke journalistene nevne det. Båten var innom Stavanger og KristiansandAvisen er jo egentlig eid av Norsk Arbeiderpresse, og endelig kom ingen slenger spydigheter mot dem de til Oslo 2. oktober 1945arbeider for.Pressefriheten har kanskje sine grenser, selv i Norge?
Det var forbi med alle de ville feiringene i Oslo hver gang utenlands-nordmennene kom tilbake til fedrelandet. Det var likevel mange som hadde møtt opp, men velkommsten hadde en heller sur smak i munnen. Dokkarbeiderne i Oslo var på streik og båtmannskapet måtte selv hoppe i land for å fortøye skipet! Under krigen hadde de blitt godt betalt av tyskerne, og hadde blitt ordentlig bortskjemte. Nå da tyskerne ikke var sjefer lenger, måtte de nøye seg med normale lønninger, og det likte de ikke. Inntrykket de som kom hjem fikk, var at disse nordmennene heller ville ha tyskere i landet! Etter en slik dårlig mottagelse kunne ikke Olav fordra dokkarbeiderene resten av livet.
Etter at de hadde gått i land, måtte Olav vente litt på ekstrabagasjen sin (skipsekken), og deretter komme seg over til Vestbanen. Han kom fram til Magnhild på Lerskall sent den 2. oktober 1945. Det var da nesten seks år siden han hadde sett henne sistTorbjørn Hallenstvedt.[[Category:Personer]]